ER AFD FORFATNINGSFIENDTLIG – BLIR PARTIET UNDERLAGT OVERVÅKNING?

Det tyske forfatningsvernet, «Verfassungsschutz» (delvis sammenlignbart med vårt PST) har besluttet å utrede grunnlaget for overvåkning av det høyrepopulistiske AfD. Partiet har klaget på beslutningen. Klagen kan imidlertid bli en bumerang. Til grunn for beslutningen ligger nemlig en detaljert 436 siders rapport som dokumenterer rasistisk, menneskeforaktende og historierevisjonistisk ideologi fra topp til bunn i partiet – en politikk, som hvis den hadde blitt gjennomført, ville vært uforenlig med Tysklands demokratisk-frihetlige grunnlov. Det er dette – det åpent forfatningsfiendtlige, og ikke partiets ytterliggående høyreposisjoner i seg selv – som gjør at det nå står i fare for å bli underlagt permanent overvåkning. Innenriksminister Horst Seehofer (CSU) beskriver rapporten som god og plausibel, og roser arbeidet til forfatningsvernet. Et utvalg av rapportens dokumentasjon av AFD-utsagn er gjengitt i Die Tageszeitung 21. januar. http://taz.de/AfD-Gutachten-des-Verfassungsschutzes/!5567533/?fbclid=IwAR0iGr2KgE13pSal9_yVgdyiq9PJG_HWEtTMfM7AZfB3O1LfziUzvjE5qgg. Her får man høre om muslimene som «råtnende kadavre», flyktninger som «parasitter» og om forsvaret av «den hvite europeiske kultur». De som har mage for det kan evt. lese videre.

Nå er det nok utelukket at overvåkningen vil føres videre til noen prosess for forbud av partiet. AfD er tross alt et Bundestagsparti med oppslutning fra 13-15% av velgerne. I tillegg ligger terskelen for slike forbud svært høyt – og bør ligge høyt. Tyskland har en straffelov som muliggjør forbud mot ekstreme, svært forfatningsfiendlige partier, og en del nynazistiske grupperinger av typen Nordisk Motstandsbevegelse er i dag forbudt. Hvor høyt terskelen for partiforbud ligger, viser forøvrig skjebnen til fremlegget om forbud mot det eldste og største av Tysklands nynazistiske partier, Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD). Tross støtte fra hele partiskalaen (minus AfD), avviste Den tyske Forfatningsdomstolen for at par år siden iverksettingen av et slikt forbud. Forfatningsdomstolen var klokkeklar på at NPDs forfatningsfiendtlige plattform ga grunnlag for partiforbud, men avveide dette mot andre tungtveiende verdier i forfatningen, herunder særlig ytrings- og organisasjonsfriheten. Forfatningsdomstolen la også til grunn at ekstreme, forfatningsfiendtlige partier må ha en viss størrelse og en viss innflytelse for at forbudsinstituttet skal kunne komme til anvendelse.

Skulle AfD fortsette sin ferd mot høyre, og skulle – mot alle antagelser – oppslutningen om partiet bli så stor at «trusselen» som forfatningsdomstolen omtaler blir reell, vil spørsmålet om partiforbud evt. kunne komme i et annet lys. Innen den tid er det imidlertid stor sannsynlighet for at partiet vil være splittet i to eller flere biter, og at en borgerlig, nasjonalkonservativ fløy har brutt ut og dannet et nytt alternativ som opererer innen rammen av forfatningens minste felles multiplum. Det er nemlig ikke AfDs hardlinere, m/Björn Höcke i spissen, som plages mest av en merkelapp som «forfatningsfiendlig» (han og hans «Flügel» vet selv at de er det), men den relativt store gruppen av «normale» borgerlige velgere som partiet de siste par årene har stjålet (eller har til låns) fra CDU/CSU, bl.a. på grunn av opplevd avstand til det som i medier og memer har gått under navnet «Merkelregjeringens innvandringspolitikk.» Dette er grupper med klar identifikasjon med Tysklands demokratisk-frihetlige institusjoner, og som derfor vil oppleve et slikt stigma som ubehagelig og belastende. En situasjon med varig overvåkning kan derfor bli en reell fare for AfD – uavhengig av om mange i partiets bakrom kan oppleve en slik status som noe nær en æresbevisning.

«Ikke en krig mot Hitler, men mot det tyske folk»

Det tyske høyrepopulistiske partiet AfD markedsfører seg gjerne som et alternativ for den «vanlige borgerlige velger». Det er likevel utrolig hvor tjukkhodet disse sjiktene er, når det i hele AfD’s partihistorie nærmest har vært system at det ene partimedlemmet etter det andre, mange med verv i partiorganisasjonen, gir seg hen til åpenbart høyreekstreme/nynazistiske posisjoner, og det ikke får synderlige konsekvenser for oppslutningen om partiet. Senest ute var lederen av partiets ungdomsorganisasjon i Niedersachsen, Lars Steinke, som i en FB-oppdatering fikk seg til å gjøre Stauffenberg og hans medspillere i det planlagte 1944-attentatet mot Hitler til «forrædere», samt å proklamere at de alliertes krig «ikke var en krig mot Hitler, men mot det tyske folk» (!)

Det er også et slags system i at partiledelsen avgir fordømmelser i slike tilfeller, men det tar sjelden mer enn noen uker før et nytt medlem stikker nesa frem og ytrer budskap av samme slag. Problemet er nok at AfD har satt seg fast som et slags meme i visse deler av befolkningen – som «protestpartiet», som partiet man må stemme på dersom man skal markere motstand mot «die da oben». Da spiller det tydeligvis liten rolle hva slags folk partiet tiltrekker seg, og hva slags budskap som tidvis ytres. For store deler av velgerskaren når det sannsynligvis aldri frem, og for de som får det med seg registreres det sannsynligvis med stille tilslutning i den lille krets på stamkneipa, eller med bagatellisering og et skuldertrekk.

Det tyske Verfassungsschutz (PST) har nå startet overvåking av partiets ungdomsorganisasjoner i Niedersachsen og Bremen. Verfassungsschutz’ oppgave er overvåke grunnlovsstridig politisk virksomhet. Mange av partiets medlemmer beveger seg jevnlig inn i dette landskapet. Det blir interessant å følge om overvåkningen vil begrense seg til ungdomsorganisasjonene i to delstater, eller om det vil kunne bli utvidet til å omfatte hele partiet. Saken er selvsagt ekstra delikat fordi AfD etter valget sist høst er Forbundsdagens største opposisjonsparti.

Oppslutningen om AfD – sammensatte årsaker

Problemet med mange av de norske kommentarene til AfDs valgoppslutning er at de presses inn i standardiserte og innøvde tolkningskjemaer i stedet for å forsøke å forstå fenomenet spesifikt. Høyresiden roper: «Merkels flyktningpolitikk har skylda»; venstresida roper: «EU, den tredje vei, neoliberalismen har skylda». Undersøkelser av AfD-velgernes beveggrunner viser at disse faktorenes forklaringskraft er begrenset. Flyktningpolitikk-/innvandringskortet: frykten for islam er mindre viktig for den jevne AfD-velger enn frykten for kriminalitet og for at samfunnet skal «falle fra hverandre.» Argumentet om sosialt armod: AfD-velgeren er omtrent som den gjennomsnittlige tyske velger når det gjelder inntekt og sosial status, og ca. 3/4 av AfD-velgerne uttaler at det «går dem bra» sosialt sett.

AfDs suksess må nok derfor heller forklares med at store sjikt i befolkningen opplever fremmedgjøring i forhold til de politiske og mediale elitene, føler agg mot «die da oben», ikke kjenner seg igjen i «elitenes» virkelighetsbeskrivelse osv. Vi står følgelig overfor et kultur- og demokratiproblem. Avmakten er særlig stor i DDR’s provinser. «Zeit Magazin» hadde denne uken en 40 siders reiseskildring fra DDR-provinsen. Det er en beretning fra en annen planet.

Det mange heller ikke skjønner er at sterke strømninger i partiet bevisst forsøker å omsette dette «folkelige ubehaget i kulturen» til noe mer enn bare anti-islamisme ala Wilders, men knytte an til mørke tradisjoner som går tilbake helt til 50-tallet, og som i praksis innebærer å sette sluttstrek over hele det mer enn 40-årige tyske selvoppgjørsprosjektet som har forandret Tyskland til det liberale og verdensåpne samfunnet vi i dag kjenner det som: «Stolthet over våre (Wehrmacht-)soldater», «Holocaust som disiplineringsredskap overfor tyskerne» – eksemplene er utallige. Over halvparten av partiets representanter i forbundsdagen kan tilordnes denne fløyen, for syv av dem har Verfassungsschutz (PST) åpnet sak: Kun 12 av av de ca. 90 representantene anses som «moderate».