Jeg maser titt og ofte om tyskspråklig litteratur som burde vært oversatt til norsk. Noen ganger er det velbegrunnet, andre ganger kanskje ikke fullt så opplagt. Men skulle jeg stille meg opp på torget å skrike ut om to forfatterskap hvor dette iallefall gjelder, så disse to: Stefan Zweig og Joseph Roth!
Det er min påstand at den tyskspråklige roman- og novellekunsten i perioden 1900-1940 ikke har frembrakt mer eminente stilister enn Zweig og Roth. Knapt noen har skildret den gryende fascismens farer mer inntrengende og desperat enn de to. Jeg har også vanskelig for å finne forfattere fra samme epoke som kommer nærmere på det menneskelige drama – i all sin dybde, i all sin tragikk, i all sin glede, i all sin fortvilelse – enn Zweig og Roth.
Begge hadde jødisk bakgrunn, begge ble født inn i et Habsburgerrike på hell, et flerkulturelt Østerrike-Ungarn som strakte seg langt inn i dagens Polen, Ukraina, Tsjekkia og Slovakia, begge arbeidet og virket i perioder i Wien. Roth henter mye av materialet til sine fortellinger fra de østjødiske miljøene, men er fram til 1933 også en av den tyskspråklige pressens mest fremtredende feuilletonister.
Zweig hadde bakgrunn fra Wiens jødiske storborgerskap, reiste Europa på kryss og tvers og var økonomisk uavhengig i hele sitt liv. Den dypt alkoholiserte Roth levde fra hånden til munnen, men skrev som en gud – de som tviler kan lese «Die Legende vom heiligen Trinker» (kanskje det 20. århundres beste novelle, iflg. Michel Reich-Ranicky). Zweig skrev ømt og med dirrende intensitet om alt fra 12-åringens forvirring og fortvilelse til den desillusjonerte tropelegens hjemkomst til Europa. Begge skrev de med grunnlag i en den dypeste europeiske humanisme, besjelet av den rike tysk-jødiske tradisjonen de var født inn i og sto i.
Roth og Zweig kjente hverandre, og beundret hverandre. De hadde en omfattende brevveksling gjennom store deler av 20- og 30-tallet, den er dokumentert i 600-siders utgave som kom ut på Wallstein Verlag for ca. 10 år siden. Zweig sendte jevnlig sjekker til Roth og formanet ham til å kjempe seg fri fra den konstante drikkingen, Roth (som allerede i 1933 hadde inntatt sitt parisiske eksil) beskyldte sin venn for naivitet i troen på at man kunne leve og virke i det tyskspråklige området etter 1933. Zweig tok sitt eget liv i Brasil i 1942, Roth drakk seg i hjel og døde i Paris i 1939.
Zweigs berømte «Verden av i går» er oversatt til norsk, likeså hans «Sjakknovelle», i tillegg oversettelser fra 20-, 30-, 40-, og 50-tallet av noen av hans noveller, biografier og monografier, utgivelser som man i dag må oppsøke antikvariatene for å få tak i (om man har hellet med seg). Også for Roth finnes det enkelte eldre oversettelser, men så godt som null er tilgjengelig i bokhandelen. Det gjelder bl.a. hans eminente og bevegende roman om bibelens Job-skikkelse, «Hiob».
Forlag som Pelikanen og Solum-Bokvennen gjør en stor og viktig jobb for å bringe klassisk og europeisk-kontinental litteratur over i norsk språkdrakt. Her ligger det en åpenbar oppgave foran dem.
Tysktime 