«Wir schaffen das»

«Wir schaffen das»

„Merkels flyktningpolitikk var katastrofal, og Tyskland kommer til å måtte betale dyrt for dette i årtier fremover“, er det mange som bastant fastslår her på berget. Men hvordan går det med den ene millionen av flyktninger som krysset de tyske grensene i perioden august/september 2015-januar 2016? Det kommer selvsagt an på øynenene som ser. Det kan kanskje være av en viss interesse å høre hva en sentral skikkelse fra det tyske næringsliv, presidenten for den tyske arbeidsgiverforeningen Ingo Kramer, har å si. I et intervju med avisen Augsburger Allgemeinen 13. desember uttaler han bl.a. følgende:

«Det går betydelig bedre med integrasjonen av flyktningene i Tyskland enn tidligere antatt. Av den ene millionen som kom har snart 400.000 i dag en arbeidsplass eller lærlingplass. Angela Merkel fikk rett med sitt utsagn „Wir schaffen das“ («dette får vi til»). De fleste unge migrantene behersker etter et år så godt tysk at de ikke har problemer med å følge undervisningen på yrkesskolene. Det store flertall av de yrkesaktive flyktningene arbeider i jobber hvor det betales skatt og sosiale avgifter på vanlig måte og er dermed integrert».

Kramer sier i intervjuet, som FAZ gjengir i dag, videre:

«Mange migranter har blitt en styrke for det tyske næringslivet. Vi bør ikke ha angst for innvandringen, vi bør heller se de som har kommet til oss og arbeider her som en berikelse. De aller fleste mellomstore bedrifter er nå som før på jakt etter medarbeidere, og håper at regjeringens planlagte nye innvandringslov skal hjelpe».

Loven Kramer viser til ble fremlagt av samarbeidsregjeringen CDU-CSU/SPD for vel en måned siden. Hensikten er å etablere legale veier for arbeidsinnvandring til Tyskland utenfor EU-/EØS-området.

Kramer avslutter slik:

„Vi må uansett betrakte temaet migrasjon med større nøkternhet enn vi har gjort til nå. Tyskland må fortsatt være et åpent samfunn, som er beredt til å rekruttere arbeidskraft fra utlandet. Lykkes vi ikke med dette, er det fare for at vi kan falle tilbake til 90-tallets økonomiske problemer“.

Så kan man selvsagt si at dette kun er en del av historien, hva med kostnadene for de som selv etter 10 år ikke lykkes å komme inn i arbeidslivet, hva med kvinnene som hindres i yrkesdeltagelse fordi de låses fast i tradisjonelle kvinneroller, hva med de kulturelle hindre i integrasjonsarbeidet?

Såvidt jeg vet er imidlertid alle (jeg ser da bort fra ytterfløyenes fanatikere) enige om at arbeidslinja må være bunnplanken for alt vellykket integreringsarbeid. I så henseende kan de tyske erfaringene kanskje være viktig å ta med seg videre? Har vi f.eks. noe å lære av det tyske systemet for fagopplæring? Fremfor alt bør vi merke oss Kramers etterlysning av nøkternhet i drøftingen av migrasjonens mangslungne virkelighet. Det uvelvillige, betente og periodevis hysteriske ved disse debattene her til lands, er for egen del hovedårsaken til at jeg stort sett styrer unna.

https://www.faz.net/aktuell/politik/inland/mehr-legale-migrationswege-nach-deutschland-werden-gefordert-15941609.html?fbclid=IwAR3Sqzm_WN9W4GesyxB2x3ynI8m7k4lbbi4P940RErKJmQBYCic-9EZATJM

Reklamer

Et nytt skjebneår for Merkel

Publisert i Klassekampen 23. januar 2016

«Vi klarer dette, vi klarer det fordi Tyskland er et sterkt land», lød det i Angela Merkels tale til det tyske folk ved inngangen til det nye år. Bak henne lå 2015, et av de mest skjellsettende årene i hele den tyske etterkrigshistorien – et år som i sin dramatiske tyngde kan måle seg med 1961, 1977 og 1989 og et år som vil prege Tyskland i årtier fremover.

Når de store tyske avisene har gjort sine oppsummeringer av året 2015, går tre store saker igjen: flyktningkrisen, dramaet rundt Hellas’ mulige uttreden av euroen og styrkingen av ytre høyre gjennom bevegelser som Pegida. Flyktningkrisen har stått i en særstilling, men alle disse sakene har utløst omfattende debatter om hva slags land Tyskland er, og ønsker å være.

Ytre høyre styrker seg

Et av de sterkeste symbolene på Tysklands nye ytre høyre er Pegidabevegelsen. Den kom tilbake i radikalisert utgave høsten 2015, og forsøker nå å slå mynt på motstand mot de nye flyktningestrømmene og på slagord mot «landsforræderen» Merkel, «løgnpressen» og «politikerklassen» i Berlin. Parallelt med Pegidas tilbakekomst har det vært en markant økning i den hatbaserte kriminaliteten mot asylmottak og andre lokaliteter hvor flyktninger har oppholdt seg.

En annen trend er at tradisjonelle konservative velgere har beveget seg bort fra CDU/CSU og over til det nye høyrepartiet «Alternative für Deutschland» (AfD). Dette er en folkelig anti-innvandringsmotstand som tidligere ikke har fått fotfAngela_Merkel_(2014)este i Tyskland. Slår nåværende målinger til, vil de i løpet av 2016–2017 kunne etablere seg som en fast del av den tyske partifloraen både nasjonalt og på delstatsnivå. Dermed vil devisen til 70-tallets legendariske CSU-leder, Frans Josef Strauss være brutt: «Til høyre for CSU skal det ikke være plass for noe demokratisk parti i Tyskland».

 

Innvandringslandet Tyskland

I perioden 2013–2015 økte antallet registrerte flyktninger i Tyskland fra 125.000 til mer enn 800.000. Allerede før utbruddet av flyktningkrisen hadde Tyskland en klar profil som innvandringsland. Totalt har cirka en femtedel av befolkningen, eller cirka 16,3 millioner, i dag en eller annen form for innvandrerbakgrunn, hvorav cirka 4 millioner tilhører de muslimske befolkningsgruppene. Tyskland er også et land som i årtier fremover vil være avhengig av betydelig nettoinnvandring for å sikre finansieringsgrunnlaget for fremtidige pensjoner, og for at næringsliv og industri skal få den arbeidskraften den trenger. Landet har i dag ikke bare Europas mest effektive kapitalistiske økonomi, men sannsynligvis også den tyngste forankring av såkalt post-materielle verdier i befolkningen. Vi kan derfor anta at Merkel, når hun 31. august 2015 første gang uttalte sine senere så symboltunge ord, «Wir schaffen das» («Dette klarer vi»), ikke kun gjorde det av egen overbevisning, men også i en slags visshet om at hun ga uttrykk for hegemoniale verdier i det tyske folk.

Selfies med Merkel

Et slags «tipping point» kan settes til 4. september, hvor Merkel garanterte innreise og asylbehandling for 4000 flyktninger som var strandet på sensommerhete motorveier i Ungarn. Svært få kritiserer Merkel for at hun handlet som hun gjorde akkurat denne kvelden. Mange kritiserer henne derimot fordi hun kort tid etter denne hendelsen begynte å opptre på selfies med nyankomne flyktninger, og at hun med jevne mellomrom gjentok sin kjente devise: «Retten på asyl for politisk forfulgte kjenner ingen maksgrense».

Tross sympati i store deler av befolkningen var det gjennom hele høsten en stabil opposisjon mot Merkels politikk. Deler av denne kan det ikke kan settes noe entydig høyrepopulistisk stempel på. Kjernen i kritikken har vært at Merkel med sine mange velkommensignaler har bidratt til å øke den såkalte «pull»-effekten, og dermed også til at problemene har blitt mer uhåndterlige enn de ellers kunne blitt. Merkels svar på slik kritikk har ofte vært kontant: «Hvis vi nå også begynner å måtte unnskylde oss for at vi i nødsituasjoner viser et vennlig ansikt, er ikke dette lenger mitt land».

«Tyrkiakortet»

Flyktningestrømmen utviklet seg raskt til en logistisk og kapasitetsmessig krise. Det var mangel på nær sagt alt – sengeplasser, saksbehandlere, politi, lærere. Det eneste det tilsynelatende ikke var mangel på, var beredskapen blant folk flest til å hjelpe. Et økende press både fra Merkels eget parti, CDU, og fra koalisjonspartnerne i CSU og SPD, tvang i slutten av september fram et såkalt «asylkompromiss». Elementer i dette var raskere retur av asylsøkere fra «sikre opprinnelsesland», sterkere grensekontroll og oppretting av transittsentre ved grensene. Samtidig har Merkel i hele høst arbeidet på spreng for å få på plass en mer rettferdig fordeling av flyktningene innad i EU. Merkel satser nå alt på det såkalte «Tyrkiakortet» – et omfattende avtaleverk mellom Tyrkia og Tyskland i samarbeid med en «koalisjon av villige», hvor milliardoverføringer skal finansiere styrket kontroll av fluktrutene mot Hellas og driften av nye, godt utrustede flyktningeleirer i Tyrkia. Til gjengjeld skal Tyskland og dets allierte etterhvert ta i mot et betydelig antall av flyktningene i de nye leirene.

«Person of the year»

Kåringen av Angela Merkel til «Person of the year» av Time Magazine i desember var på mange måter et paradoks.  I Merkels lange periode som regjeringssjef og minister har en generalinnvending mot henne vært hennes ubesluttsomhet og hennes hang til nøling – si minst mulig, avvente situasjonen mens de andre strides, se hvordan det går, så sakte men sikkert handle. Bak hennes sindige ytre skjuler det seg likevel et følelsesmenneske og en sterkt grunnfestet rettferdighetssans med røtter i oppveksten i en lutheransk pastorfamilie og i erfaringene fra et diktatur som skjøt på de flyktende ved grensemurene. I kritiske situasjoner har hun aldri vært redd for å handle. Det så man både i hennes tilsynelatende harde linje under Grexitkrisen og under den nå «mykere» håndtering av høstens flyktningkrise.  Selv så forskjellig de to krisene er, kan man i Merkels prinsipp­ledede og helhetstenkende håndtering godt se noen felles – og kanskje også «tyske» trekk.

Situasjonen under kontroll

I et intervju med Der Spiegel rett før jul bedyret Peter Altmeier, som er leder av bundeskanslerens kontor og Merkels høyre hånd i håndteringen av flyktningkrisen, at situasjonen nå er under kontroll. Mottaksapparatet og logistikken har kommet seg på beina, finansieringen av delstatene og kommunene er kraftig styrket og Merkels forsiktige tilbaketog gjennom asylkompromisset synes å ha hatt sine virkninger. Likevel er det veldig mye som skal klaffe for at Merkel og hennes koalisjonsregjering skal få kontroll over situasjonen i løpet av 2016. Mye vil stå og falle på at Tyrkiaavtalen får de ønskede effekter. At «pull-effektene» vil fortsette å virke så lenge Merkel ikke er beredt til å sende ut et signal om grenseverdier for Tysklands flyktningmottak, er et av de tyngste kritikkpunktene fra den konservative fløyen i eget parti og fra CSU. I disse dager pågår det et pokerspill innad i Merkels parti, CDU, om den videre kursen i flyktningpolitikken.

Merkels største utfordring i perioden frem til valget på ny Bundestag høsten 2017 vil sannsynligvis ligge i den latente misnøyen med innvandrings- og flyktningpolitikken på høyre fløy. Det nye året startet med massive medieoppslag om nyttårsnattens overgrep mot hundretalls kvinner ved Kölns sentralbanestasjon. Gjerningsmennene var en horde av alkohol- og pillepåvirkede, unge menn av hovedsakelig nordafrikansk opprinnelse. Fordømmelsene har vært unisone fra alle deler av det tyske samfunnet, ikke minst fra den flerkulturelle byen Kölns mange minoritetsmiljøer. Det har selvsagt ikke forhindret ytre høyre fra umiddelbart å omdanne hendelsene i politisk og retorisk kapital: «Hva var det vi sa!».

Utfordringen fra «Alternative für Deutschland»

Den første store prøven for Merkel vil komme ved valgene på tre delstatsparlament i mars i år, hvorav to i vest. Oppnår AfD to-sifrede tall ved de to vestlige valgene, er det grunn til å tro at nervøsiteten i CDU vil øke og at flere og flere i partiet vil begynne å stille spørsmål ved om Merkels kurs er den riktige. De politiske løsningene på flyktningkrisen vil måtte finne sin plass et eller annet sted mellom realpolitikkens krav og den prinsippledede idealisme som De Grønne, og delvis Merkel selv, står for. Fortsatt vil Tysklands løsninger ha en sterkere dreining mot den «idealistiske» siden enn i de fleste andre europeiske land. Likevel har politikken allerede i dag fått en utforming som hadde vært utenkelig bare for et halvt år siden.

I tiden fremover vil man nok se mange utspill fra enkeltpolitikere i CSU, CDU og SPD hvor hensikten er å vise besluttsomhet og å trekke til seg velgere som er på glid mot AfD: raskere utvisning av kriminelle uten oppholdstillatelse, maksgrenser for flyktningopptak og strengere grensekontroller. Senest denne uken skrev 44 av CDUs representanter i forbundsdagen under et opprop mot sin egen partileder. Samtidig ble det klart at Østerrike, Merkels fremste allierte i flyktningpolitikken, har besluttet å sette maksgrenser for mottak av flyktninger de neste fire årene. Det vil øke presset på Merkel ytterligere.

Hyllest fra New York Times

Det er ennå for tidlig å felle noen endelig dom over hvordan Tyskland, med sin litt avvikende kurs, har lyktes med sin håndtering av den gigantoppgaven flyktningkrisen representerer. New York Times’ Roger Cohen skrev 21.desember en nærmest hymnisk lederartikkel, «Germany, Refugee Nation»: «Germany has stepped in». I sin konsekvens vil Tyskland i den neste generasjon «bli et sterkere, mer vitalt og dynamisk land».

Jesus Kristus og Immanuel Kant

I et bredt anlagt essay, publisert i Die Zeit dagen før nyttårsaften, retter den profilerte filosofen Richard David Precht et generalangrep på unnlatelser og uklar tenkning i diskursen om flyktningspørsmålet: «Moral lar seg ikke kvantifisere. Det fins grenseverdier for hveteeksport og lønnskostnader, men ikke for flyktende mennesker som trues av elendighet og død, tortur og henretting. Menneskelighet kjenner ingen grenseverdier. Jesus Kristus og Imannuel Kant visste dette, CSU-lederen må fortsatt lære det.»

Cohen taler om nytte, Precht om rett. Og bakom synger Pegida. I dette spennet vil et av det 21. århundres største utfordringer måtte finne sine løsninger.