Den tyske pasifismens krise

Publisert i Klassekampen 7. april 2022

Har det tyske venstrepartiet Die Linke fortsatt noen eksistensberettigelse? Dette spørsmålet stilles i en bredt anlagt dokumentar som nylig ble publisert i Die Tageszeitung (Taz), den tyske venstresidens egen dagsavis.

Spørsmålet er utløst av en rekke høyst problematiske utsagn om Ukraina-krigen på alle plan i partiet. Riktignok har partiets lederduo, Janine Wissler og Susanne Hennig-Wellsow, vært mer enn tydelige i sin fordømmelse av angrepet på Ukraina («forbrytersk angrepskrig»). Det hjelper lite når både høyprofilerte skikkelser som den konstant kamplystne Sarah Wagenknecht og Sevim Dagdelen (Die Linkes hovedtalskvinne i Forbundsdagens utenrikskomite) og allehånde politikere på kommune- og delstatsnivå gjør alt de kan for å underminere lederduoens politikk.

Posisjonene varierer fra Putin-apologi via klassiske skyldtilskrivninger («Nato ekspansjon østover» og så videre) til allment uttrykt pasifisme. Wagenknecht-fløyens politikk ytrer seg som et generalangrep på regjeringspartienes (SPD, De Grønne og FDP) og opposisjonspartiet CDU/CSUs hovedlinje i Ukrainapolitikken: «Kritikkløs overtagelse av politikken USA har bedrevet de siste år, som i avgjørende grad må bære ansvaret for situasjonen som har oppstått», slik det heter i en erklæring undertegnet av syv av Die Linkes medlemmer i Forbundsdagen. Omtrent slik lyder det også fra høyreekstreme AfD eller fra DKP, Tysklands pendant til vårt eget NKP.

På den annen side har Gregor Gysi, en moderat lederskikkelse i partiet gjennom en årrekke, beskyldt de syv underskriverne for «fullstendig emsosjonsløshet» overfor ofrene for angrepskrigen.

Die Linke har mye av sin identitet knyttet til 1980-tallets fredsbevegelse. I egen selvforståelse er partiet enerådende i rollen som Tysklands antikrigsparti. Nevnte Dagdelen omtalte det slik i kjølvannet av Die Linkes bitre valgnederlag i delstaten Saarland: «Å hugge øksen i Die Linkes fredspolitikk betyr veien inn i avgrunnen og intet oppbrudd».

Problemet med Die Linkes versjon av pasifismen er imidlertid er at den kobles sammen med et kraftig nei til både våpenleveranser til Ukrainas motstandskamp og til Vestens økonomiske sanksjonspolitikk. (Vest-)Tyskland har en lang tradisjon for fredspolitikk helt tilbake til Willy Brandts østpolitikk, og videre gjennom 1980-tallets massemobilisering mot nukleær opprustning. Brandts politikk var imidlertid fundert i ideen om tilnærming gjennom dialog, og med statenes rett til suverenitet og selvbestemmelse som absolutt forutsetning, prinsipper som senere fikk sin forankring i Helsingforserklæringen (1975). Den senere fredsbevegelsen kunne på sin side hente mobiliseringskraft og legitimitet fra en bredt forankret frykt for en dødbringende atomkrig.

Die Linkes rolle som den mest konsekvente forvalteren av «arven fra 80-tallet» kan man gjerne la partiet få beholde. Når implikasjonene av denne «arven» i dagens politiske praksis blir paroler som «Soldater er mordere» og «Skap fred uten våpen», er det ikke kun et perspektiv helt hinsides den konkrete situasjonen der krigshandlingene pågår, men også ekstremt kynisk i forhold til ukrainernes desperate kamp for forsvar av sin frihet. I en kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung 2. april beskriver Wolfgang Thierse – SPD-veteran med østtysk bakgrunn og Forbundsdagens president gjennom flere år på 2000-tallet – paroler som dette som «pasifisme for eget velbefinnende på bekostning av de andre».

Thierse skriver videre: «En historisk opplyst pasifisme erkjenner at det ikke finnes noen reell fred uten rett, at fred er en funksjon av rett, at fred kan kreve innsats av styrke mot urettsregimer. En realitetsorientert pasifisme forstår at en stabil fredsordning kun kan være en regelbasert ordning, en verden av avtaler og folkerett, som også pasifister må være forpliktet av».

Ganske så selvsagt, vil mange si. Men når svaret på spørsmålet om Die Linkes Ukrainapolitikk fra skikkelser som Wagenknecht und Dagdelen, utover paroler som «fredsavtale nå», ikke blir noe annet enn at Tyskland må ta i mot flyktninger og bidra til gjenoppbyggingen av Ukraina etter krigen, forstår man berettigelsen av Thierses påminnelse. Die Tageszeitung beskriver dette som «i sin konsekvens intet annet enn oppfordringer til kapitulasjon».

Die Linkes ledelse, med moderate Susanne Hennig-Wellsow i spissen, satser nå alt på det kommende partilandsmøtet i juni i Erfurt. Det er også hovedstaden i delstaten Thüringen, hvor Die Linke gjennom flere år har ledet en rød-rød-grønn koalisjonsregjering med en fornuftig reformkurs. Det er maktposisjoner som dette som står på spill hvis ikke Die Linke endelig lykkes med å ta et generaloppgjør med skikkelser som Wagenknecht, Dagdelen og forbundsdagsmedlemmet Andrej Hunko (en tredje profilert «Putinversteher»). Hennig-Wellsows melding til landsmøtet er at hun ikke vil «tolerere eller tillate» noe som ligner på en «relativerende holdning» overfor «Russlands angrepskrig».

Det kan ende i brask og bram. Lykkes ikke Hennig-Wellsow og hennes allierte, kan vi se begynnelsen på slutten for Die Linke som parti med innflytelse på nasjonalt nivå i tysk politikk. Skriften står på veggen: I september ble de med et nødskrik reddet inn i Forbundsdagen, for noen uker siden kom de ikke over sperregrensen i den tidligere maktbasen Saarland, og i året som kommer står partiet foran svært krevende valgkamper i tre ulike delstater.

Et splittet og svekket parti med uklar profil på Ukraina-krisen, kan i beste fall hangle videre som nisjeparti i de østlige delstatene og kanskje i bystatene Berlin og Bremen, i verste fall ende opp som en betydningsløs politisk sekt.

Det er i utgangspunktet ingen grunn til å lykkeønske Die Linkes politiske undergang. Tysk politikk generelt og sentrum-venstrepartiene spesielt trenger et korrektiv til venstre i arbeids- og velferdspolitikken, i sosialpolitikken og i kampen mot ulikheten. Partiet har mange dyktige politikere, og har over lang tid demonstrert styringsdyktighet både på delstatsnivå og på kommunalt nivå. De arbeider dessuten godt og konstruktivt på EU-nivå i samarbeid med europeiske partnerpartier. Ved kommende valg vil de potensielt også kunne bli viktige for å skape nye politiske flertall for venstresiden.

Noen slik rolle kan man i dagens situasjon se langt etter. Die Linke må oppgi, eller moderere, sitt Nato-standpunkt, de må sprenge seg løs fra gamle trosforestillinger om Russland og de må entydig definere seg inn i familien av de europeiske demokratisk-sosialistiske partiene. Taz avslutter sin kommentar slik: «Verden har forandret seg. Die Linke må også gjøre det».

I hodet på Putin – vestens dekadanse versus sannhetens metafysiske gnister

„Ordet har blitt til gjerning – og tankenes krig til blodig slakt“. Slik avslutter Thomas Assheuer sin usedvanlig interessante gjennomgang av Wladimir Putins tankeunivers i denne ukens utgave av Die Zeit.

„Putin er på mange måter en gåte“, skriver Assheuer, „men hans gåtefullhet er også en del av en iscesettelse med mye metafysisk skrap („metaphysischem Klimbim“). Når metafysisk klimbim også blir til tunge beveggrunner for en blodig overfallskrig på et fredelig naboland, og det mest eklatante folkerettsbruddet i Europa siden WW2s slutt, blir det nødvendig å se nærmere etter.

Assheuer fremholder at Putin de første årene ved makten været en viss fascinasjon for Immanuel Kant – «en felles landsmann for russerne og tyskerne», med Putins ord. I en tale i 2005 beskrev han således Kant som en «fredsfilosof», en tenker som «..kategorisk var i mot å løse mellomstatlige meningsforskjeller gjennom krig (…), og som bør lære oss at stridigheter må løses med fredelige midler» (!).

Store ord som det passet bra å kaste om seg med i en periode hvor han så seg selv som en mektig global spiller som fortjente respekt og aktelse fra hele verdenssamfunnet. Sett på bakgrunn av det nesten utenkelige som utspiller seg for oss i disse dager, fremstår ordene fra 2005 som en nihilists og løgners tale, en som «..kommanderer sine ord slik han kommanderer sine panservåpen» (Assheuer).

Senest fra 2012 inntar konservative og reaksjonære forfattere den sentrale plass på Putins leseliste. Fra nå av handler det i følge Assheuer ikke lenger så mye om «Russlands bidrag til den europeiske familie», men om avgrensning og selvhevdelse. Putin blir revansjistisk: Sovjetunionens undergang var en historisk feil, som må bli korrigert!

Den mest prominente posisjon på Putins leseliste inntas av forfatteren Iwan Iljin (1883–1954). En av hans sentrale profetier var at „..Vesten ville komme til å rive det hellige Russland i fillebiter og røve Ukraina over til seg.“ Iljin etterlyste derfor „en sterk fører“ som kan „konstruere“ den gamle russiske ide på nytt og på den måte fylle igjen tomheten som Vesten har etterlatt den russiske sjelen med. «Man trenger ikke gruble så mye over hvem Putin anser eslet til å innta posisjonen som den nye ideale føreren som skal redde det metafysiske Russland fra undergangen», skriver Assheuer.

Iwan Iljin er også en av forbildene til filosofen Alexander Dugin, en allestedsnærværende skikkelse som anser det som et kompliment å bli kalt «fascist», og som «fullt og helt» understøtter Putin: «Med Putin sprenger morgendemringen seg fram – en morgendemring med militærstøvlene på». I sin bok «Putin. Das Phänomen“ (2019) skriver Dugin, i Assheuers utlegning, bl.a. følgende:

«Kombinasjonen av „postmoderne verdier og det frie marked“ ødelegger den russiske religionen og setter seg, i en akt av „selvsakralisering“, i dennes sted. Vesten er en bedrageriets gud, dets politikere er falske hellige, som ikke taler sannhet, men dekadens. Kun i Russland, på „Eurasias gullgrunn“, er sannhetens metafysiske gnister ennå ikke slukket. Ukraina, Vestens forpost, truer nå denne sannheten; derfor kan Putin ikke lenger tillate at Ukrainas „radikalt antirussiske regjering uhindret får herse med hans land.“»

Og hva sa så Putin i den «historisk» underbygde krigstalen han holdt for noen dager siden? Identisk med Dugin i innhold, om ikke identisk i ord. Bekmørkt, ja mørkt som svarteste natta, er iallefall Iljins, Dugins og Putins språk. Putin fortjener uten tvil merkelappen «høyreradikal», skriver Assheuer – et preg så entydig at man selv overfor det mest outrerte og eksotiske ytre-venstre må kunne spørre hvorfor man (delvis) har holdt sin hånd over mannen. Om den berømmelige, og i mange henseender tvilsomme, hesteskoteorien noe sted skal ha gyldighet, må det være her.

Putin og Dugins tenkning har åpenbart også vestlige røtter – «..produkter av den «europeiske åndshistorien» og diskursive etterlatenskaper av det voldelige Modernes århundrelange strid med seg selv», i følge Assheuer. Dugin er vel en slags høyrehegelianer. Han er iallefall en stor beundrer av Hitlers kronjurist Carl Schmitt og av Julius Evola, det italienske ytre høyres ikon. Vi kan gjerne også slenge på Putin-beundreren Steve Bannon.

Putins lektyre ble med årene mer og mer radikal. Vendingen ble tydligere i takt med de østeuropeiske nabostatenes klarere og klarere ønsker om vestvending i form av EU- og NATO-medlemskap. Det kan man gjerne anerkjenne som et rasjonale i de statsvitenskapelige seminarrommene. Det viktigste er likevel at Putins frykt for NATO hele tiden har vært langt underordnet hans frykt for frihet og demokrati. Assheuer uttrykker det slik: «Langt større er hans fanatiske vilje til å hindre en demokratisk fremtid for Russland, og å erstatte den med en fingert eurasisk fortid».