Rote Armee Fraktion (RAF) og kvinnene

«Skyt først på kvinnene!», uttalte en intern kilde i den tyske antiterrorstyrken GSG 9 på begynnelsen av 70-tallet. Sitatet er hentet fra Wolfgang Kraushaars bok «Die blinden Flecken der RAF», som har mottatt en rekke strålende kritikker siden den utkom sist sommer. Kraushaar er en av de absolutt største kjennerne av den venstreterroristiske gruppen Rote Armee Fraktion (RAF) og av 70-tallets tyske venstreekstremisme. Jeg innrømmer blankt at jeg har nerdens fascinasjon for fenomenet. Fascinasjonen er kombinert med hoderystende avsky for absolutt alt det bevegelsen(e) ellers sto for.

En av svært mange interessante sider ved RAF-historien (1970-1998) og RAF-mythoset som Kraushaar tar for seg er «RAF og kvinnene.» Til forskjell fra alle andre kjente venstre- og høyreterroristiske grupperinger var kvinnene ikke kun tallmessig i flertall blant RAFs medlemmer (ca. 60% iflg. Kraushaars kilder). De hadde også de viktigste lederposisjonene over tid, var tøffere og mer kyniske med våpnene enn mennene, beholdt nervene i vanskelige situasjoner, var hardere og mer besluttsomme enn sine medsammensvorne av det motsatte kjønn. Blant de fem viktigste kvinnelige nøkkelfigurene peker Kraushaar på Ulrike Meihof (overmoralisten over alle og forfatter av RAFs første programmatiske skrift, «Das Konzept Stadtguerilla»), Gudrunn Ennslin (den kjølige strategen med Baader som «loverboy»), Brigitte Mohnhaupt (lederen av 2-generasjon RAF), Ingrid Siepmann (primærkontakt til palestinske PFLP og forbindelsesoffiser i Jordanørkenen) og Inge Viett (sprengte seg selv to ganger ut av fengselet og skjøt en fransk politimann til døde under flukt på motorsykkel i Paris’ gater før hun dukket under i DDR på 80-tallet).

Kraushaar finner flere fellestrekk ved RAF-kvinnene: 1) De hadde overveiende borgerlig familiebakgrunn, 2) De hadde et utdanningsnivå langt over gjennomsnittet, 3) De hadde hovedsaklig en lutheransk sosialisasjon og 4) De utpreget seg med det Kraushaar omtaler som en «karitativ grunninstilling». Flere av de mest profilerte (herunder Meinhof, Ennslin og Siepmann) forlot likevel sine egne små barn til fordel for den revolusjonære kampen i undergrunnen. Det ville undergrunnslivet var også innhyllet i en aura av «sex and crime», noe ikke minst boulevardpressen elsket å gasse seg i: «Erst wird geliebt, dann geschossen!» (Bild Zeitung 15. februar 1971). Kraushaar viser også til kilder fra livet i terroristenes dekkleligheter om at kvinnene ofte måtte «bygge opp» de slappe mennene med sex for å gjøre dem kampklare (!).

Det er kanskje ikke så rart at mange av disse historiene, på nytt og på nytt, har gitt grunnlag for mytologisering og romantisering. Noen har også gjort poeng av at RAF ikke sto for en terrorstrategi som innebar masseangrep på uskyldige (ala vår tids IS-aksjoner), men de nølte på den andre siden ikke med å gjennomføre kaldblodige mord på en uskyldig ung soldat eller politimann dersom disse sto i veien for aksjonene som skulle gjennomføres. En må aldri glemme at banden – kvinner som menn – i sitt moralske amokløp tråkket på alt av kulturelle og samfunnsmessige tabuer – i «det godes» navn. Sluttresultatet var mer enn 50 døde, uskyldige familiers ødelagte liv og et lammet samfunnsklima over mer enn 10-år. RAF-bibliografien rommer hundretalls (kanskje tusentalls) titler. Wolfgang Kraushaar har skrevet en av de beste til nå. Det blir nok ikke den siste

«Den tyske høst» – 40 år siden bortføringen av Hanns Martin Schleyer.

I dag, 5. september, er det 40 år siden RAF (Rote Armee Fraktion) i et kommandoraid i Köln bortførte arbeidsgiverpresident Hanns Martin Schleyer. På bakken lå Schleyers sjåfør og tre sikkerhetsvakter døde, kaldblodig myrdet av RAF-kommandoen. «Den tyske høst» var innledet. Den fikk sin slutt seks uker senere med selvmordet til RAF-grunnleggerne Baader, Ennslin og Raspes i Stammheimfengselet, og funnet av den døde Schleyer i et koffertrom i Belgia. I mellomtiden hadde en hel verden holdt pusten gjennom det 5 dager lange dramaet rundt kapringen og stormingen av passasjerflyet Landshut. Hendelsene er de mest dramatiske – og traumatiske – i hele den tyske etterkrigshistorien.

RAF fortsatte sine myrderier i ytterligere 21 år; 34 mennesker døde som følge av RAFs terroraksjoner, i tillegg ca. 20 fra egne rekker. Litteraturen om fenomenet er gigantisk (jeg har selv en knapp halvmeter), og senest for noen uker siden utkom det en ny bok med nye perspektiver på RAF, Wolfgang Kraushaar: «Die blinden Flecken der RAF». Alle RAF-terrorister som fortsatt er i live er nå på frifot, etter 20-25 år i fengsel. Mange av dem har selv i dag problemer med å ta forbeholdløst avstand fra sine tidligere handlinger, og fortsatt hersker det et «tiekartell» blant hoveddelen av dem som gjør oppklaring av flere av mordene umulig. Tre-fire av hovedskikkelsene fra den såkalte 3. generasjon ble aldri sporet opp, og har nå i 20-25 år levd under jorden.

En sentral del av RAF-propagandaen var at fangene i Stammheim hadde blitt myrdet at statsmakten. Historien om «mordene» i Stammheim var en del av et myteunivers som RAF konstruerte, og fant det nyttig å pleie og videreutvikle. Legenden om mordene bidro til at en liten understøtterscene kunne opprettholdes og videre rekruttering sikres. Den tyske venstrefløyen, inkl. hoveddelen av ytre venstre, vendte senest høsten 1977 ryggen til den politisk og moralsk bankerotte gruppen.  Gruppen løste seg opp i 1998. En må i dag inn i aller mest bortgjemte og eksentriske submiljøer for å finne noen som understøtter myten om statlige mordhandlinger.

En av dem som har tatt et fundamentalt oppgjør er Peter-Jürgen Boock, en av de delaktige i raidet for 40 år siden. Han ble intervjuet over 9 sider i Der Spiegel i forrige uke, til dels med nye detaljer fra hendelsene i september/oktober 1977, om undergrunnslivet i RAF-cellene med psykoterror, gruppeinkvisisjon og newspeak – og om skammen og forakten han i dag kjenner over egen forblindelse og kaldblodighet.