En av Tysklands aller fremste «public intellectuals», Herfried Münkler, fyller 70 år i dag.
Den emeritterte professoren i politisk teori og idehistorie ved Humboldt-universitetet i Berlin har skrevet en rekke orginale og banebrytende verk. De spenner fra monografier over Machiavelli, Hobbes og Clausewitz til idehistoriske verk om tyskerne og deres myter, studier av politiske imperier og «de nye krigene» til monumentale historiske verk om 30-årskrigen og første verdenskrig. Han har også skrevet flere bøker med utpreget samtidsdiagnostisk preg, herunder om Tysklands rolle i det moderne Europa, om utdanningspolitikk og om «De nye tyskerne» (sammen med ektefellen Marina Münkler). Den siste er vel kanskje den mest presise analysen av det nye flerkulturelle Tyskland som er publisert i løpet av de siste 10 år – nøktern, realitetsorienterende og konstruktiv, slik kun Münkler kan være det.
Münkler har sittet i en rekke regjerings- og ekspertkommisjoner, deltar jevnlig i den offentlige debatten med kronikker og essays i de store ledende avisene (FAZ, Die Zeit m.fl.) og opptrer ofte som kommentator og ekspert i de store tyske talkshowstudionene. Hans blikk på verden er konsekvent kunnskapsorientert og illusjonsdempende, men likevel alltid ledsaget av en type republikansk dyd om å hjelpe og å rådgi det demokratisk-liberale borgersamfunnet han føler seg så sterkt forpliktet av – til å forstå sine problemer og til å løse dem.
I anledning av 70-årsdagen publiserte FAZ en intellektuell hyllest av Münkler fra Forbundsdagens president Wolfgang Schäuble (se link): «Münkler gjennomlyser uvisshetene, for å gjøre dem håndterbare, han trenger gjennom problemene før han viser oss hvilke alternative handlingsopsjoner som ligger der.» Kunne man forestille seg en norsk stortingspresident skrive et tilsvarende portrett av en ledende norsk «public intellectual» – hvem nå det nå enn skulle være? Jeg tviler.
Jeg har personlig lært svært mye av å lese Münklers bøker, og har også publisert noen tekster om ham, herunder om den temmelig bisarre personforfølgelsen han for noen år siden ble utsatt for av en liten, men godt organisert og anonym gruppe av trotskistiske studenter ved Humboldt-universitetet (publisert i Vagant). Jeg har også skrevet om hans bok om «De nye tyskerne» (Morgenbladet samt egen blogg). Sannsynligvis er det relativt få her på berget som har noe særlig kjennskap til Münkler. Når jeg nå forsøker å løfte ham fram, er det derfor med den (litt triste) følelsen jeg av og til kan bli overmannet av når jeg knoter ned mine ymse små skriftstykker om politikk, kultur og vitenskap i Tyskland: resonansbunnen forblir liten fordi språkbarrierene er for store og disinteressen for fremtredende. Jaja .. Vit iallefall at bl.a. hans bøker om imperiene og om de nye krigene finnes i engelsk oversettelse.
Münkler hadde ikke vært Münkler om ikke 70-årsdagen hadde vært ledsaget av et nytt stort verk. På Rowohlt forlag kommer i disse dager en mer enn 700 siders studie av tre av det 19. århundres største tyske intellektuelle ikoner – Marx, Wagner og Nietzsche: «Marx, Wagner, Nietzsche – Welt im Umbruch». I en begeistret omtale i siste utgave av Die Zeit skriver Alexander Camman bl.a. følgende om boken: «Forfatteren agerer som en terapeut eller huslege for den tyske ånd, som i ettertid stiller diagnoser på sine nervøse superstars, vennlig, men skånselsløst. Hjelpe dem kan han riktignok ikke mer – men i det minste forstå dem i sammenheng på nye måter».
Tysktime 