Snyder og Habermas i ringen

En litt kortere versjon av denne teksten ble publisert som kronikk i Morgenbladet 8. juli 2002.

En opphetet debatt om Tysklands politikk i møte med det russiske angrepet på Ukraina har utspilt seg i tyske aviser og TV-talkshows siden slutten av april. I de mest sentrale rollene finner man forbundskansler Olaf Scholz, filosofen Jürgen Habermas og den amerikanske historikeren og Ukrainakjenneren Timothy Snyder. På spill står både arven etter Willy Brandts østpolitikk og en tysk pasifisme under press. 

Det startet med et opprop fra et trettitall kulturkjendiser i det tradisjonsrike feministtidsskriftet Emma. Blant underskriverne var tidsskriftets redaktør Alice Schwarzer, filmmakeren Alexander Kluge, skuespilleren Lars Eidinger og forfatteren Julie Zeh. Oppropet var utformet som et støttebrev til det brevskriverne oppfattet som forbundskansler Scholz’ «risikobevisste og forsiktige linje» i spørsmålet om tyske våpenleveranser til Ukraina. Utgangspunkt for teksten var underskrivernes ubehag med «eskalerende opprustning» og faren for atomar verdenskrig. Oppropet gikk langt i å hevde at det er ukrainerne selv som må bære det moralske ansvaret for at deres motstandskamp ikke utløser storkrig. I praksis kunne det vanskelig forstås som noe annet enn en oppfordring til kapitulasjon.

Oppropet utløste en storm av reaksjoner. Blant dem som reagerte var Kievs borgermester, Wladimir Klitschko, som i et personlig og direkterettet svar publisert i Frankfurter Allgemeine Zeitung 3. mai spurte brevskriverne om de ønsket «fred for enhver pris» – og da med den ukrainske nasjonens «frihet, identitet og integritet» som innsats?

Morgenbladet 8. juli 2022

Pasifismen i tysk etterkrigstid

Pasifismen har stått sterkt i store deler av den tyske etterkrigstiden, med en særlig oppblomstring i kjølvannet av 80-tallets omfattende fredsdemonstrasjoner. I en rekke innspill i den pågående debatten om Tysklands Ukrainapolitikk har fokuset nettopp vært rettet mot den tradisjonelle tyske pasifismens utfordringer i møtet med Ukrainakrigens brutale virkelighet. Et av innspillene kom fra Wolfgang Thierse, SPD-veteran med østtysk bakgrunn og Forbundsdagens president gjennom flere år på 2000-tallet, som i en kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung 2. april karakteriserte det pasifistiske inntaket til Ukrainakrigen som «eget velbefinnende på bekostning av de andre». Han skrev også: «En historisk opplyst pasifisme forstår at en stabil fredsordning kun kan være en regelbasert ordning, en verden av avtaler og folkerett, som også pasifister må være forpliktet av».

Habermas går solo

Samme dag som oppropet i Emma kom på gaten, 29. april, publiserte Süddeutsche Zeitung et omfattende essay av Jürgen Habermas. Essayet, «Krieg und Empörung», hadde noe av det samme tematiske fokus som Emmaoppropet, men i stil og sjargong selvsagt en helt annen type tekst. Det spekuleres i om den samtidige publiseringen kan ha sammenheng med at Habermas har blitt forespurt om å delta i oppropet, men til slutt valgte å gjøre det på sin egen måte. Det får vi aldri noe endelig svar på.

I sin tekst sammenligner Habermas «moralsk rystede anklagere» med en «reflektert og forsiktig agerende regjering». Han ironiserer over tidligere pasifisters «konversjon» og beklager fortrengningen av etterkrigstidens «post-heroiske mentalitet» – en vending som kan gjøre ende på det «dialog- og fredssikringsrettede modus» som har preget tysk etterkrigspolitikk til nå. Et betydelig ansvar legges på de yngre generasjonenes ureflekterte forhold til historien. Habermas kritiserer også de som gjør storrussisk ideologi til enerådende i Putins tankeverden, og slik fratar ham evnen til rasjonalitet, avveining av interesser og forhandlingsvilje.

De store avisenes reaksjoner kom raskt, og var i betydelig grad kritiske. Frankfurter Allgemeine Zeitungs Simon Strauss, en av de nye stjernene i den tyske feuilletonen, rettet særlig blikket mot Habermas’ bruk av termer som «dreven iscenesettelse» og «moralsk utpressing» om president Selenskyj – i praksis en «..retorisk innhyllet, skjødesløs nedrakking av den ukrainske regjeringen». For Die Welts Thomas Schmid var intet mindre enn Habermas’ kommunikative teori satt i spill: «Habermas forsvarer på ortodokst vis sitt livsverk».

En akterutseilt østpolitikk

En premiss for både Habermas og Emmaoppropet var støtten til forbundskansler Scholz’ og regjeringens – angivelig – tilbakeholdende linje i spørsmålet om våpenleveranser til Ukraina. Antagelsen om en felles regjeringenpolitikk underslår imidlertid nyansene i vurderingen av krigens konsekvenser innad i trepartiregjeringen (SPD, De Grønne, FDP). Ikke minst De Grønne, med økonomiminister Robert Habeck og utenriksminister Annalena Baerbock i spissen, har høstet mye ros for sin konsekvente støtte til den ukrainske motstandskampen. En klar holdning i spørsmålet om tyske leveranser av tunge våpen til Ukraina er et kjernepunkt i denne støtten. Inntil Scholz’, Macrons og Draghis nylige togreise til Kiev, var det utenriksminister Baerbock, og ikke Scholz, som kunne dra til et krigsherjet Ukraina og få beskjeden: «deg kan vi stole på».

Etter hvert som våpenleveransene den tyske regjeringen har stilt i utsikt, herunder panservogner og moderne feltartilleri, nå begynner å ankomme Ukraina, er det uansett et spørsmål om hvor lenge en Habermas eller en Alexander Kluge kan opprettholde forestillingen om den «forsiktige» forbundskansleren. Selv om sommel og halvhjertethet åpenbart har vært virksomme faktorer i forsvarsdepartementets og kansleradministrasjonens indre gemakker, er det også grunnlag for å anta at noe av sendrektigheten kan knyttes til materiellmangel, sviktende logistikk, opplæringsbehov og ikke minst et Bundeswehr som gjennom en årrekke har vært underfinansiert.

SPD går likevel ikke fri. Det er nemlig liten tvil om at noe av forklaringen på Scholz’ antatte nøling kan ligge i akterutseilte og ubearbeidede deler av partiarven fra 70-tallet til i dag. I et essay i Der Spiegel (nr. 24/22) fremholdt den profilerte, og SPD-nære, samtidshistorikeren Heinrich August Winkler nylig at det er et behov for å korrigere deler av østpolitikken som ble skapt i tradisjonen fra Willy Brandt og Egon Bahr. Gjennom 80-tallets fokus på «sikkerhetspartnerskap for fred» ble borgerrettsbevegelsene i øst i stor grad ignorert, i følge Winkler. De skulle nemlig, av hensyn til stabiliteten i øst-vest-relasjonen, «føye seg etter sin skjebne og fortsette å leve i ufrihet». Brandts og Bahrs østpolitikk var avgjørende for at den kalde krigens øst-vest-konfrontasjon kunne overvinnes. Forsterket av 80-tallets fredsbevegelse, brakte den imidlertid SPD inn på en kurs hvor økonomisk og kulturelt samarbeid med Russland etterhvert kom til å trumfe alle andre hensyn, også betenkeligheter knyttet til den tiltagende autoritære utviklingen under Putin.  Konsekvensene ser vi i dag bl.a. i form av Nord Stream 1 og 2 – og i rullebladet til en skikkelse som tidligere SPD-kansler Gerhard Schröder.

Snyder svarer

Med sine mange forskningsopphold i Wien og sine gode tyskkunnskaper har den amerikanske historikeren Timothy Snyder gjennom en årrekke vært et prominent og tydelig stemme i de tyske debattene om Russland, Ukraina og Tyskland. Etter Russlands angrep på Ukraina 24. februar har han gjennom hele våren og forsommeren – bl.a. i flere større intervjuer med Die Zeit og Frankfurter Allgemeine Zeitung – ytret seg sterkt kritisk både til klimaet i den tyske Ukrainadebatten og til Tysklands bidrag til Ukrainas forsvarskrig. I en omfattende kommentar publisert i Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung 26. juni går han også kraftig i rette med Habermas’ essay av 29. april. Et kjernepunkt i kritikken er opplevelsen av et Tysklands som kretser om seg selv:

«I stedet for å gå inn på de ukrainske og russiske rasjonalitetene i det 21. århundre, argumenterer Habermas som om han er i det komfortable rede Vest-Tyskland under den kalde krigen, en periode hvor Tyskland på ingen måte hadde noe ansvar for Europas skjebne». I følge Snyder forveksler Habermas på denne måten utsynet fra en svært spesiell setting med «den universelle fornuft.» Han avslutter med å beskylde Habermas for å «forsinke oppgjøret med fortiden, forspille tid og bidra til å bringe Tyskland på terskelen til et nytt moralsk sammenbrudd.»

Farvel til det gamle Tyskland

Nøkkelen til endring ligger kanskje nettopp hos SPD. I en erklæring i slutten av juni annonserte partiets nyvalgte leder Lars Klingbeil en «ny kurs i den tyske utenriks- og sikkerhetspolitikken». Han fremholdt også at erfaringene fra Ukrainakrigen gjør det nødvendig for Tyskland å «styrke seg militært» og å «forfølge en ambisjon om en lederrolle» i Europa og i verden.

Om det er mulig å samle et stabilt flertall bak en slik ny politikk, er det for tidlig å si noe sikkert om. For en Timothy Snyder svarer dette iallfall på en lenge etterlyst nyorientering av tysk politikk. For en Habermas betyr det kanskje et slags farvel det Tyskland han har vært fortrolig med i store deler av sitt voksne liv, og som han også i betydelig grad har bidratt til å forme.

Føljetongen av opprop om krigen synes uansett ikke å være over. Sist ute er en gruppe intellektuelle med tv-filosofen Richard David Precht og publisisten Jakob Augstein i spissen, som i forrige ukes utgave av Die Zeit krever «våpenstillstand nå» og appellerer til «vesten» om å «skape betingelser for fredsforhandlinger».

Oppropet uttrykker forståelse for Ukrainas avvisning av en «diktatfred». Men felles for alle de tre oppropene er svak av interesse for hva ukrainerne selv måtte mene om hva krigen de så brutalt er kastet ut i – og hva den krever av handlinger her og nå. 

Den tyske pasifismens krise

Publisert i Klassekampen 7. april 2022

Har det tyske venstrepartiet Die Linke fortsatt noen eksistensberettigelse? Dette spørsmålet stilles i en bredt anlagt dokumentar som nylig ble publisert i Die Tageszeitung (Taz), den tyske venstresidens egen dagsavis.

Spørsmålet er utløst av en rekke høyst problematiske utsagn om Ukraina-krigen på alle plan i partiet. Riktignok har partiets lederduo, Janine Wissler og Susanne Hennig-Wellsow, vært mer enn tydelige i sin fordømmelse av angrepet på Ukraina («forbrytersk angrepskrig»). Det hjelper lite når både høyprofilerte skikkelser som den konstant kamplystne Sarah Wagenknecht og Sevim Dagdelen (Die Linkes hovedtalskvinne i Forbundsdagens utenrikskomite) og allehånde politikere på kommune- og delstatsnivå gjør alt de kan for å underminere lederduoens politikk.

Posisjonene varierer fra Putin-apologi via klassiske skyldtilskrivninger («Nato ekspansjon østover» og så videre) til allment uttrykt pasifisme. Wagenknecht-fløyens politikk ytrer seg som et generalangrep på regjeringspartienes (SPD, De Grønne og FDP) og opposisjonspartiet CDU/CSUs hovedlinje i Ukrainapolitikken: «Kritikkløs overtagelse av politikken USA har bedrevet de siste år, som i avgjørende grad må bære ansvaret for situasjonen som har oppstått», slik det heter i en erklæring undertegnet av syv av Die Linkes medlemmer i Forbundsdagen. Omtrent slik lyder det også fra høyreekstreme AfD eller fra DKP, Tysklands pendant til vårt eget NKP.

På den annen side har Gregor Gysi, en moderat lederskikkelse i partiet gjennom en årrekke, beskyldt de syv underskriverne for «fullstendig emsosjonsløshet» overfor ofrene for angrepskrigen.

Die Linke har mye av sin identitet knyttet til 1980-tallets fredsbevegelse. I egen selvforståelse er partiet enerådende i rollen som Tysklands antikrigsparti. Nevnte Dagdelen omtalte det slik i kjølvannet av Die Linkes bitre valgnederlag i delstaten Saarland: «Å hugge øksen i Die Linkes fredspolitikk betyr veien inn i avgrunnen og intet oppbrudd».

Problemet med Die Linkes versjon av pasifismen er imidlertid er at den kobles sammen med et kraftig nei til både våpenleveranser til Ukrainas motstandskamp og til Vestens økonomiske sanksjonspolitikk. (Vest-)Tyskland har en lang tradisjon for fredspolitikk helt tilbake til Willy Brandts østpolitikk, og videre gjennom 1980-tallets massemobilisering mot nukleær opprustning. Brandts politikk var imidlertid fundert i ideen om tilnærming gjennom dialog, og med statenes rett til suverenitet og selvbestemmelse som absolutt forutsetning, prinsipper som senere fikk sin forankring i Helsingforserklæringen (1975). Den senere fredsbevegelsen kunne på sin side hente mobiliseringskraft og legitimitet fra en bredt forankret frykt for en dødbringende atomkrig.

Die Linkes rolle som den mest konsekvente forvalteren av «arven fra 80-tallet» kan man gjerne la partiet få beholde. Når implikasjonene av denne «arven» i dagens politiske praksis blir paroler som «Soldater er mordere» og «Skap fred uten våpen», er det ikke kun et perspektiv helt hinsides den konkrete situasjonen der krigshandlingene pågår, men også ekstremt kynisk i forhold til ukrainernes desperate kamp for forsvar av sin frihet. I en kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung 2. april beskriver Wolfgang Thierse – SPD-veteran med østtysk bakgrunn og Forbundsdagens president gjennom flere år på 2000-tallet – paroler som dette som «pasifisme for eget velbefinnende på bekostning av de andre».

Thierse skriver videre: «En historisk opplyst pasifisme erkjenner at det ikke finnes noen reell fred uten rett, at fred er en funksjon av rett, at fred kan kreve innsats av styrke mot urettsregimer. En realitetsorientert pasifisme forstår at en stabil fredsordning kun kan være en regelbasert ordning, en verden av avtaler og folkerett, som også pasifister må være forpliktet av».

Ganske så selvsagt, vil mange si. Men når svaret på spørsmålet om Die Linkes Ukrainapolitikk fra skikkelser som Wagenknecht und Dagdelen, utover paroler som «fredsavtale nå», ikke blir noe annet enn at Tyskland må ta i mot flyktninger og bidra til gjenoppbyggingen av Ukraina etter krigen, forstår man berettigelsen av Thierses påminnelse. Die Tageszeitung beskriver dette som «i sin konsekvens intet annet enn oppfordringer til kapitulasjon».

Die Linkes ledelse, med moderate Susanne Hennig-Wellsow i spissen, satser nå alt på det kommende partilandsmøtet i juni i Erfurt. Det er også hovedstaden i delstaten Thüringen, hvor Die Linke gjennom flere år har ledet en rød-rød-grønn koalisjonsregjering med en fornuftig reformkurs. Det er maktposisjoner som dette som står på spill hvis ikke Die Linke endelig lykkes med å ta et generaloppgjør med skikkelser som Wagenknecht, Dagdelen og forbundsdagsmedlemmet Andrej Hunko (en tredje profilert «Putinversteher»). Hennig-Wellsows melding til landsmøtet er at hun ikke vil «tolerere eller tillate» noe som ligner på en «relativerende holdning» overfor «Russlands angrepskrig».

Det kan ende i brask og bram. Lykkes ikke Hennig-Wellsow og hennes allierte, kan vi se begynnelsen på slutten for Die Linke som parti med innflytelse på nasjonalt nivå i tysk politikk. Skriften står på veggen: I september ble de med et nødskrik reddet inn i Forbundsdagen, for noen uker siden kom de ikke over sperregrensen i den tidligere maktbasen Saarland, og i året som kommer står partiet foran svært krevende valgkamper i tre ulike delstater.

Et splittet og svekket parti med uklar profil på Ukraina-krisen, kan i beste fall hangle videre som nisjeparti i de østlige delstatene og kanskje i bystatene Berlin og Bremen, i verste fall ende opp som en betydningsløs politisk sekt.

Det er i utgangspunktet ingen grunn til å lykkeønske Die Linkes politiske undergang. Tysk politikk generelt og sentrum-venstrepartiene spesielt trenger et korrektiv til venstre i arbeids- og velferdspolitikken, i sosialpolitikken og i kampen mot ulikheten. Partiet har mange dyktige politikere, og har over lang tid demonstrert styringsdyktighet både på delstatsnivå og på kommunalt nivå. De arbeider dessuten godt og konstruktivt på EU-nivå i samarbeid med europeiske partnerpartier. Ved kommende valg vil de potensielt også kunne bli viktige for å skape nye politiske flertall for venstresiden.

Noen slik rolle kan man i dagens situasjon se langt etter. Die Linke må oppgi, eller moderere, sitt Nato-standpunkt, de må sprenge seg løs fra gamle trosforestillinger om Russland og de må entydig definere seg inn i familien av de europeiske demokratisk-sosialistiske partiene. Taz avslutter sin kommentar slik: «Verden har forandret seg. Die Linke må også gjøre det».

Spd-veteran må «skamme seg» – identitetspolitikk på avveie

Jeg trodde aldri jeg skulle åpne kjeften min om den identitetspolitiske støyen som nå herjer rundt, som tiltar og som hindrer oss fra å nærme oss stridsspørsmål som burde være løsbare med alminnelig klokskap og empati. Jeg hater «anti-woke» mer enn «woke», men begge irriterer med sin opphissede ensidighet. Selvsagt fins det strukturell rasisme, selvsagt må en moderne refleksiv minnepolitikk konstant kunne (re)vurdere både gatenavn, statuer og parkbenker. Og selvsagt må det feires som et gigantisk fremskritt at alle varianter av kjønnsidentiteter kan leve livene sine som de vil, og få samfunnsmessig anerkjennelse og rettslig sikring for dette.

Wolfgang Thierse (foto: Christliches Medienmagazin, BY CC 2.0)

Men når det går så langt at sosialdemokratiske SPD, Willy Brandts parti, Arbeiderpartiets søsterparti, har fått det for seg at en av partiets absolutte hedersmenn, DDR-motstandsmannen og den tidligere Bundestagspresidenten Wolfgang Thierse, må «skamme seg» fordi han (kanskje i litt for frimodige termer) i en artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) våget å stille spørsmål ved enkelte av den identitetspolitiske diskursens figurer, da blir selv sindige meg fristet til å spørre hva i helvete det er som foregår. Hovedbudskapet i Thierses’ artikkel var grunnleggende sett ikke noe annet enn en insistering på at «det store politiske vi» ikke må forsvinne i bølgen av mobilisering av allehånde partikulære identitetsbesvergelser, til høyre og til venstre.

Wolfgang Thierse var mannen som brøt alle normer for hva en forbundsdagspresident kan gjøre da han på begynnelsen på 2000-tallet deltok i en sitdownaksjon mot nynazister i Berlins gater. Thierse (77 år) er en helt ut i fingerspissene liberal humanist og sosialdemokrat som står for det aller beste det progressive Tyskland kan fremby. Han ledet over lang tid partiets verdikommisjon, og er vel det nærmeste man kan komme en folkekjær, upopulistisk sosialdemokratisk politiker. Nå har han konfrontert partiledelsen m/Saskia Esken og tidligere JUSO-leder Kevin Kühnert i spissen med spørsmål om han fortsatt er ønsket som partimedlem. At det fortsatt ikke foreligger noe svar fra partiledelsens side, kan tyde på at de har manøvrert seg opp i et hjørne og ikke helt vet hva de skal si.

Historien om Thierse faller sammen med striden om en annen SPD-hedersperson, den høyt respekterte partiveteranen og emeritterte politologen Gesine Schwan, som for en tid siden ledet en debatt om kjønnsidentitet hvor en kvinnelig journalist fra Frankfurter Allgemeine Zeitung kom i skade for å fremføre «ukorrekte»posisjoner. Nå er Schwan (og SPD) under heftig kritikk fra bl.a. en gruppe av skuespillere med transidentitet for å ha sluppet «tvilsomme» stemmer til.  Den tyske venstrefløyens hovedorgan, Die Tageszeitung (TAZ), skriver i en kommentar: «Misforståelser, opprørthet, eksploderende egos – disse to sakene illustrerer hvor bedrøvelige de identitetspolitiske debattene kan bli. .. Det handler ikke om de beste argumentene, men om egen integritet, som man aggressivt må forsvare, enten man er en queer person eller hvit mann». Kommentaren avslutter slik: «Autentisitet er bra, avstand til hva en holder på med nødvendig, taleforbud mot det en ikke liker, forbudt».

Thierse har fått mye støtte internt i partiet for sitt utspill. Saken ble 8. mars også kommentert av historikeren Peter Brandt (Willy Brandts eldste sønn) og forleggeren Detlef Prinz i en artikkel i FAZ. Hovedpoenget var den dårlige håndteringen av saken fra partiledelsens side, noen som i denne sammenheng betyr duoen Saskia Esken/Kevin Kühnert alene. Noe svar på Thierses spørsmål om han fortsatt er ønsket som partimedlem foreligger ennå ikke, og i stedet for å tilby en åpen og felles plattform for diskusjon om SPDs retningsvalg («Hva er vårt felles grunnlag?) anklager Brandt/Prinz lederduoen for å drive skadebegrensning gjennom å «telefonere rundt». Det er sikkert mulig å lese en slags «generasjons-» og/eller «kulturkonflikt» inn i denne saken, og altfor bastante konklusjoner skal en kanskje være forsiktig med. Alle synes imidlertid å mene at håndteringen fra partiledelsens side har vært klønet, og at SPD nå (nok) en gang er i ferd med å grave seg ned i en selvfortærende konflikt, med risiko for nye runder med fall på partibarometrene. Det er noe man virkelig ikke unner det hederskronte partiet.