Tyskland og Norge – to verdener

Et rant fra min lokale bar, tidlig februar 2024:

Jeg beveger meg daglig, noen ganger time for time, mellom det norske og det tyske narrativet om Israel-Palestinakonflikten.

I Tyskland har denne ukes Die Zeit et tre siders oppslag om Hamas dypt ondskapsfulle myrderier på 1200 sakesløse mennesker, en hendelse det i Norge noen få dager etter 7. oktober har vært langt mer stille om.

I Norge beretter vi med empati og klokskap om de 25.000 døde og om et ydmyket folk som hver dag må kjempe for å overleve.

I Tyskland er historien om de samme døde kjølig nyhetsjournalistikk, hos oss renner Dagsrevyen over av reportasjer om døden og lidelsene på Gaza.

Foto: Kefr4000 CC0 1.0 via Wikipedia Common

I Tyskland berettes det om at livet for landets 200.000 jøder preges av nedtaggede synagoger, skolebygg og restauranter. De samme historiene, men med motsatt fortegn, fortelles fra moskeene og i de muslimske lokalmiljøene.

I Norge har vi en utenriksminister som fronter fornuft og folkerett, og som for en gangs skyld våger å stå opp mot de nærmeste vestlige allierte for å forsvare organisasjonen som sikrer mat og eksistensgrunnlag for den forpinte palestinske befolkningen.

I Tyskland slenger man ikke om seg med slagord som «Nabka er lik Holocaust» og «Apartheidstaten Israel» (noe det er god dekning for å hevde om Israels framferd på Vestbredden etter 1967, men neppe om den demokratiske staten Israel totalt).

Tysklands og Europas jøder forlot etter 1945 et brennende hus, men de falt ned på et annet folk. Rett mot rett!

I Tyskland har de politiske elitene, store deler av venstrefløyen inklusive, låst seg fast i  dogmer hvor BDS og desslike gjøres til antisemitter an sich (uten å undersøke nærmere, for å sitere den israelsk tyske historikeren Meron Mendel). De har også innrettet seg med et hysterisk og splittende debattklima, som har bidratt til å presse (deler av) den pro-palestinske solidaritetsbevegelsen inn i gatekamp og ekstremisme.

I Norge messer en nesten samstemt offentlighet om nødvendigheten av økonomisk og kulturell boikott av Israel. Man spør seg ikke om en målrettet boikott mot produkter fra den okkuperte Vestbredden ville vært mer hensiktsmessig, og om ikke kulturell boikott i stor grad også vil ramme de dialogorienterte, progressive kreftene innad i Israel.

I Tyskland har det politiske sentrum, og i særlig grad folkerettspartiet De Grønne, sviktet. Den helt ut riktige og legitime erkjennelsen av Tysklands forpliktelse overfor de Holocaustoverlevendes stat, Israel, har ført til forblindelse i forståelsen av en annen grov urett.

Sannheten ligger helt sikkert ikke midt imellom. Men faen meg ikke heller ensidig hos den ene eller andre.

Fins det møtesteder for genuint ikke-svart-hvitt-tenkende debatter om dette her på berget? Vi trenger dem.