Litteratur

Brevvekslingen mellom Max Frisch og Ingeborg Bachmann gis 60 år etter – «Man leser brevene åndeløst, nærmest med bestyrtelse»

Med jevne mellomrom minnes man om at folk i tidligere tider skrev brev til hverandre – brev i konvolutter med pålimte frimerker, stemplet og viderebragt av uniformerte postbud fra land til land, by til by og gate til gate. Kunstnere, litterater og «åndsmennesker» synes i særlig grad å ha sverget til brevet.

Goethe og Schiller skrev uavlatelig til hverandre om sine pågående prosjekter, postkusken brakte brevene frem og tilbake de vel 20 km mellom Weimar og Jena. I andre tilfeller dreide brevene seg om kjærlighet, hat og lidenskap – de store kjærlighetsdramaene. Brevene er ikke kun unike kilder for biografene og litteraturvitenskapen. De har selv ofte svært høy litterær verdi.

Mitt inntrykk er at slike gjenfunnede (eller glemte) brevvekslinger oftere får større oppmerksomhet ute i Europa enn hos oss, at det «sensasjonelle» ved dem påaktes og at også forlagene i større grad løfter dem frem, ofte gjennom høyprofilerte og påkostedede utgivelser.

Utgivelsen av en slik brevveksling dekkes i dag som en krigsnyhet på halve førstesiden av den store tyske ukeavisen Die Zeit. Oppslaget handler om den østerrikske forfatteren Ingeborg Bachmann og hennes sveitsiske kollega Max Frisch, og de rundt 300 brevene de sendte hverandre gjennom deres ekstremt intense periode som elskende på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet.

Frisch-Bachmann anses av mange som den tyskspråklige etterkrigslitteraturens mest berømte par. Klinikkopphold og selvmordsforsøk satte preg på Bachmanns liv utover 60-tallet og endte tragisk med forbrenningsdøden i leiligheten i Roma 1973, sannsynligvis forårsaket av en sigaratt. Frisch gikk videre med nye forhold til «stadig yngre kvinner» (Die Zeit). Spor av forholdet kan gjenfinnes i flere av hans senere utgivelser, herunder fortellingen Montauk.

Brevene skulle aldri bli offentliggjort. Bachmann forlangte etter bruddet at brevene skulle brennes, men Frisch bevarte dem i all hemmelighet. For hans egne brev fantes det gjennomslag fra skrivemaskinen. Frisch la ned en publiseringsklausul på 20 år etter hans død på alle etterlatte papirer, og Bachmanns familie har nå godkjent publisering. Brevvekslingen utgis på Suhrkamp Verlag, og kommer i handelen 21. november.

Inne i avisen vier Die Zeit et omfattende essay til utgivelsen. Det er forfattet av Tysklands kanskje mest fremtredende litteraturkritiker Iris Radish, og er i seg selv en sann fryd å lese. I tillegg publiseres to av brevene – Frisch til Bachmann, Bachmann til Frisch, fra sommeren 1959. Brevene dirrer av intensitet.

Å si at (ellers heller kjølige) Radish er begeistret vil nesten være en underdrivelse. Hun er overbegeistret. Allerede i innledningen til essayet slår hun fast: «Man liest sie atemlos, beinahe fassungslos» («man leser dem åndeløst, nesten med bestyrtelse»). Et annet sted skriver hun at dette er noe langt, langt mer enn litteraturhistorisk kildemateriale. Det har også en helt samtidig og sterkt tilstedeværende tone:

„Ihre Briefe mögen uns als Flaschenpost aus längst versunkener Literaturgeschichte erreichen, aber der geniale Selbstentblößungsmut der beiden, ihr wild pulsierender Herzschlag und ihr unbedingter Wille, den Liebesalltag poetisch zu intensivieren, sind vollkommen gegenwärtig. Es ist bewegend, das zu lesen“.

Overs:

„Brevene deres kan godt forstås som flaskepost som når oss fra en forlengst hensunket litterturhistorie, men begges geniale mot til blottstillelse av egne selv, deres vildt pulserende hjerteslag og deres ubetingede vilje til poetisk intensivering av kjærlighetshverdagen, er fullkomment samtidig. Det er bevegende å lese det.»

Jeg har opp gjennom tidene lest en god del Max Frisch, herunder den her på berget lite påaktede, men fabelaktige «identitetsutprøvingen» i romanen «Stiller». Av Bachmann har jeg kun lest noen få fortellinger. Men det må bli mer av dem begge.

I siste del av november får jeg en hel uke til å gasse meg i tyske bokhandler. Av bøkene som får bli med hjem har én rykket helt forrest i køen.

Kim og storhavet – sveitsisk roman om ikke-binær kjønnsidentitet vinner årets «Tyske Bokpris»

Tidligere i kveld ble det bekjentgjort at årets «Tyske Bokpris» («Deutscher Buchpreis») går til sveitsiske Kim de l’Horizon for romanen «Blutbuch». Direkte oversatt betyr det «blodbok», men det kan også ligge en dobbelbetydning på lur. En sentral betydning i boken har nemlig også en «Blutbuche» («blodbøk»). Den «riktige» tittel blir altså noe oversetterne og forlagene må strides om.

Kim de l’Horizon (foto: Harald Krichel, CC-BY-SA 4.0)

Kim de l’Horizons roman var en av seks sluttnominerte fra en longlist av 20 forhåndsnominerte kandidater. Den tyske bokprisen deles ut i tilknytning til åpningen av bokmessen i Frankfurt, og er i jungelen av tyske bokpriser den mest prestisjefylte og høyest belønnede av dem alle. Den tyske bokprisen dekker hele det tyske språkområde, og er altså en pris som likeså godt kan gå til en sveitsisk eller østerriksk forfatter som til en tysk.

Hovedfigur i sveitsiske Kim de l’Horizons roman er den unge ikke-binære Kim, en roman med åpenbart selvbiografiske trekk og altså også en roman om et høyaktuelt tema. I sin forhåndsomtale av romanen skriver den 7-personers store fagjuryen bl.a. følgende:

„Blodbøken» i hagen der hjemme er både opprinnelse og forsvinningspunkt i Kims liv, romanens ikke-binære hovedfigur. Plantet ble blodbøken ved bestemorens fødsel – Die Grossmutter, eller „Die Grossmeer“ („Storhavet“) som det heter på forfatterens Bern-dialekt. I «Havet» trues barnet Kim med å drukne, samtidig utstråler hun en magisk fascinasjon. Når „die Großmeer“ rammes av demens og taper sin viten og sin dominans, begynner Kim på utformingen av sitt eget språk: for identitet og kroppslighet, for opprinnelse og pregning. Da denne blandingen ikke inviterer til den rette vei, kan romanens form ikke være lineær. Den er eksperimentell og dristig, i et øyeblikk voldsom, vulgær og obskøn, i neste løyeblikk sart og intensiv. Den benytter overraskende nivåer og synsvinkler. En roman som berører og beveger.»

Et stort spenningsmoment er alltid om vinnerboken finner et norsk forlag som vil oversette den. I perioden 2005-2015 ble de aller fleste vinnerne oversatt til norsk, hvorav kanskje de mest kjente var Uwe Tellkamps «Tårnet» og Arno Geigers «Vi har det bra».

I perioden 2016 til 2021 er det, så vidt jeg har kunnet registrere, kun Saša Stanišić’ «Herkunft» (2019) som er oversatt til norsk («Der du kommer fra» i Astrid Nordangs oversettelse). Sistnevnte er for øvrig en helt fabelaktig roman, som jeg selv anmeldte for Vårt Land på grunnlag av den tyske originalen. En av seks romaner altså. At denne perioden sammenfaller med de samme årene hvor det norske kulturetablissementet var i høyspenn som følge av Norges status som gjesteland ved bokmessen i Frankfurt, sier vel dessverre det meste.

Den svært vellykkede Norsk-Tyske Litteraturfestivalen i Oslo i 2019 ga håp om vi kunne se starten på en ny trend, og at den norsk-tyske litterære forbindelse ikke kun må handle om norsk litteratur i Tyskland, men også tyskspråklig litteratur i Norge.

Så får vi se hva som skjer med årets vinner. Kim de l’Horizon er en spektakulær og flott skikkelse. Under prisutdelingen i dag holdt hen en bevegende takketale, sang i falsett og barberte av seg håret i solidaritet med Irans kvinner: «Denne prisen er et angrep på hatet, og for kjærligheten.“

Det ligger nok noe i både i stoffet og i forfatterskikkelsen som gjør at en norsk oversettelse denne gang ikke er så usannsynlig. Min optimisme er i alle fall ukuelig.

Heinrich Mann «Der Untertan» (Undersåtten) – en stor roman, høyaktuell for vår tid

I Lübeck åpnet det nylig en stor utstilling om Heinrich Manns grandiose roman „Der Untertan“ – undersåtten. Utstillingen må også sees i sammenheng med at det 2021 var 150 år siden Heinrich Mann ble født inn i den velstående grosserer- og senatorfamilien Mann i Lübeck.

Heinrich Mann har i den litterære resepsjonen her til lands kommet i skyggen av sin 4 år yngre bror, Thomas Mann. I Weimarrepublikkens Tyskland oppnådde imidlertid Heinrich Mann med romaner som «Der Untertan» og «Dr. Unrat“ (filmatisert som «Der blaue Engel») berømmelse fullt på høyde med Thomas Manns romaner fra samme periode.

«Der Untertan» handler om fabrikantsønnen, opportunisten og karriereristen Diedrich Hessling fra barndom, ungdomstid og «Burschenschaftler» og fram til sikringen av posisjonen som brav borger i en småby under det willhelminske keiserdømme ved overgangen fra det 19. til det 20. århundre. Boken må leses som en utilslørt kritikk av keiserdømmet under Willhelm II. I litteraturvitenskapen blir romanen utlagt som en skarp politisk kritikk av den fanatiske nasjonalismen og keiserdyrkelsen i det tyske borgerskap i regimets sluttfase. Det er også vanlig å forstå romanen som studie av og satire over periodens tidstypiske mannlige autoritære personlighetstype.

Hessling er underdanig, feig og uten sivilt mot. Han er medløper og konformist, men også familietyrann, lokalpolitisk intrigant og manende motstander av det fremvoksende sosialdemokratiet. Rundt sitt «Stammtisch» i Rådhuskjelleren samler han småbyens likesinnede – presteskap, militære, gymnaslærere, lokalavisredaktøren – rundt sine tirader mot alt som er moderne og fremskrittsrettet. Hatobjektet fram for noe er «de liberale», og i særlig grad veteranene fra det demokratiske-liberale revolusjonsforsøket i 1848-49. Agget mot disse er enda større enn mot sosialdemokratene, som Hessling på et vis mente man kunne arrangere seg med.

Hesslings personlighet veksler mellom tyrannisk adferd mot svakere og underdanig, lystfyll underkastelse under høyere makter, les: den tyske keisermakten. På denne bakgrunn er det også vanlig å lese Heinrich Manns roman som en nøkketekst i forståelsen av den reaksjonære, tysknasjonale folkepsykologien som bidro til tidens krigshisseri, og beredte mye av grunnen for utbruddet av første verdenskrig. Slik har den også blitt forstått og utlagt i mang en historietime og tysktime på gymnasene fra 70-/80-tallet og fram til i dag, og slik kan man gjenmøte den på nevnte utstilling i Lübeck.

Heinrich Mann startet arbeidet med romanen i 1906/07, men den ble ferdigstilt først ved krigsutbruddet i 1914. Krigen gjorde imidlertid at den først utkom i 1918, etter krigens slutt. Romanen skapte store overskrifter, og ble i løpet av noen få uker solgt i mer enn 100.000 eksemplarer. Heinrich Mann mottok flere mordtrusler fra de keiserlojale kretsene. I sin rosende omtale av boken beskrev Kurt Tucholsky den som intet mindre enn som «Herbarium over den tyske mannen».

Et interessant og pikant del av bokens bakrunnshistorie er dens bidrag til det mangeårige bruddet mellom Heinrich og forfatterbror Thomas. Mens Heinrich var sosialist, republikaner, pasifist og franskorientert, var Thomas – allerede verdensberømt gjennom «Buddenbrooks» – på denne tiden tysknasjonal, kulturkonservativ og «upolitisk». Thomas understøttet keiserrikets krigshandlinger, Heinrich var krigsmotstander fra første stund. Thomas orientering kommer til uttrykk i hans vel svakeste verk, «Betrachtungen eines Unpolitischen», som kom ut omtrent samtidig med «Der Untertan». En viktig gjennomgangsfigur her er «sivilisasjonslitteraten», en politisert og opplysningsorientert forfattertype som står i tydelig kontrast til den «kunstneriske» og «åndelige» forfattertypen som Thomas forsto seg som eksponent for. Det er ingen tvil om at det var Heinrich som sto modell for «sivilisasjonslitteraten».

Forsoningen mellom Thomas og Heinrich kom i stand i 1922. Det skjedde i kjølvannet av Thomas`såkalte «republikanske vending» samme år, konkret uttrykt i en tale han holdt i anledning 50-årsdagen for Gerhard Hauptmann. Bruddet hadde da vart i åtte år. Fra da av og hele perioden fram til naziregimets fall kan man anse de to som politisk forbundne. I dag vet vi likevel at det 1914 var Heinrich som var den politisk mest klartseende av de to. På det personlige plan var det likevel mye turbulens mellom de to – Thomas som den ryddige og finanssterke borgeren, Heinrich som bohemen i pengenød, i lange perioder henvist til ydmykende pengehjelp fra sin bror. Forholdet mellom Heinrich og Thomas’ eldste sønn, forfatteren Klaus Mann, var imidlertid godt. De sto hverandre nært både politisk og menneskelig, og samarbeidet på flere publisistiske prosjekter.

I anledning nevnte 150-årsdag beskrev Tysklands president, Frank-Walter Steinmeier, Heinrich Mann som en sterk tilhenger av «opplysning og en forsvarer av demokratiet», og som forbilde i kampen mot «hat, autoritetstro og nasjonalisme». En avstikker til Hesslings stambord i «Ratskeller» er her nærliggende. I form og intensjon, om ikke i innhold, vil man finne mange likheter mellom legendene, halvsannhetene og konspirasjonsteoriene til småbyens samfunnsstøtter og utgytelsene til vår tids nettbaserte hetsspredere.

I Frankfurter Allgemeine Zeitungs (FAZ) omtale av utstillingen i Lübeck (15. september) ble nettopp Steinmeiers ord benyttet som introduksjon til dens hovedtema og intensjon: «Der Untertan» som grunnlag for refleksjon over autoritet og underordning i vår tid. I tillegg til museumsgjenstander av mer tradisjonell type – fotos og dokumenter, keiserbarter(!), sabler, tidstypiske «Pickelhauben», korsetter – består utstillingen i stor grad av rekonstruksjoner av steder og standardscener i Hesslings by, stambordet i Ratskeller, apoteket m.v. Den aller viktigste delen synes imidlertid å være et stort antall aktualiseringer, bearbeidinger og refleksjoner av romanens tematikk, foretatt som særoppgaver og prosjektarbeid av flere gymnasklasser i forkant av utstillingen, og integrert i den.

Jeg har selv ikke sett utstillingen, og kan følgelig ikke bedømme hvor bra dette funker. I følge FAZ` til dels begeistrede omtale, er det i alle fall vellykket. Og hva slags spørsmål stiller gymnasiastene?

Et av dem dreier seg om den relative store akseptansen for de siste årenes Coronatiltak representerer en ny form for underdanighet. Gymnasiastenes svar er entydig: «Opplyst fornuftsinnsats med blikk på følgene for de andre har til syvende og sist ingenting med underdanighet å gjøre». Det samme fokuset på demokratiets evne til selvregulering ble, i følge FAZ, fremholdt i åpningstalen til historikeren og utdanningsforskeren Ute Frevert: «I stedet for underdanige har vi borgere som engasjerer seg i fellesskapet. I stedet for ære, som alltid knytter an til en gruppe – de militære, «Burschenschaft’et», en maktinstitusjon – er det i dag menneskets verdighet og det individuelle menneskelivet som del av fellesskapet som står i forgrunnen».

Utstillingens problematikk reiser åpenbart spørsmål vi kan ha godt av reflektere grundigere over. Til tross for mørke skyer i horisonten, er politikerne (og institusjonene) i vår del av verden noen av de beste historien har sett. Konstruktiv og saklig kritikk er strengt nødvendig. Men hvor ofte sklir ikke dette over i syting, jamring og uvelvillighet? Tar vi som myndige borgere innover oss at politikerne ofte står overfor svært komplekse sammenhenger og dilemmaer, har vi ikke selv et demokratisk (med-)ansvar for å «hjelpe fram» de gode løsningene? Å innordne seg kollektivt for å møte de utfordringene demokratiene (og hele kloden) i vår tid står overfor er ikke ølkrussveivende underdanighet ala Diederich Hesslings, men uunngåelig for å sikre det vi holder som umistelig.

Jeg har ofte mine utgytelser om tyskspråklig litteratur som ikke er oversatt til norsk. Noen ganger kan det være sært, men i tilfellet «Der Untertan» er jeg klar i min sak: Det er virkelig en stor, stor skam at ingen forlag til nå har grepet fatt i oversettelsesarbeidet. Heinrich Manns roman er et av hovedverkene i det forrige århundres tyske litteratur, og den i særklasse mest leste i Heinrich Manns omfattende forfatterskap. Den forteller ikke kun en viktig historie, men er til fingerspissene stilistisk elegant og en sann svir å lese.

Så fikk jeg sagt det.

Utstillingen holder for øvrig åpent til 31. mars 2023. Jeg skal bestemt komme meg til Lübeck før den tid.

Illustrasjon: Diedrich Hessling – fra filmatiseringen av„Der Untertan“ i 1951 (Foro: Interfoto/FAZ)

Thomas Manns radiotaler – en tidlig forløper for podcasten?

Thomas Mann skrev i perioden 1940-45 hele 55 radiotaler rettet mot det tyske folk. De gikk under navnet «Deutsche Hörer», og hadde som formål å avsløre Hitlerregimets grusomhet og mane tyskerne til motstand. De 5- til 8-minutters talene ble til under TMs eksil i Pacific Palisades, California.

Til å begynne med sendte TM talene pr. brev til London, hvor en tyskspråklig BBC-medarbeider leste dem opp og BBC kringkastet dem via langbølgen til de tyske «Volksempfänger» (som var navnet på radioapparatene Naziregimet brukte i sin krigs- og hatpropaganda overfor egen befolkning). Fra 1941 tok TM selv over innlesingen av talene. Talene ble mellomlagret på grammafonplater produsert i NBCs studio i Hollywood, og deretter oversendt USAs østkyst. Fra New York ble de telefonisk overført til London, hvor de på nytt ble presset på vinyl og så kringkastet videre til «Deutsche Hörer».

Den som har lyttet på disse talene i dokumentarfilmer e.l. vil merke seg en selvbevisst og presis stemme som maner fram sin forakt og sin spott over dumskapen, løgnaktighetene, brutaliteten og grusomhetene som oppeholder naziregimet. Som bakgrunnslyd kan man ane knitringen fra de mange lag av lydoverføringer. Forakten overfor Hitlerskikkelsen maler TM ut i termer som «Schmierenkomödiant» (tredje rangs skuespiller) og «Die hohle Null» (det tomme null).

Flere av talene kan man også lese i bind 5 av Thomas Manns Essays («Essays 1938-1945»). Noen av dem har jeg selv lest. Den språklige elegansen som man finner i hans roman- og novellekunst er også til stede i radiotalene. I tillegg merker man hvor tett han er på nyhetene og begivenhetene, og hvor konkret han hele tiden forsøker å fortelle om Hitlerregimets perversjoner, herunder ikke minst om den stadig økende forfølgelsen av jødene både i Tyskland og i de okkuperte territoriene. I en tale fra januar 1942 beretter han f.eks. om skjebnen til 400 hollandske jøder:

«Vierhundert junge holländische Juden sind nach Deutschland gebracht worden, um als Versuchsobjekte für Giftgas zu dienen. Die Virulenz dieses ritterlichen und durch und durch deutschen Kriegsmittels, einen wahren Sigried-Waffe, hat sich an den jungen Untermenschen bewährt. Sie sind tot, – gestorben für «die Neue Ordnung» und die Kriegs-Ingeniösität der Herrenrasse. Eben dafür waren sie allenfalls gut genug. Es waren ja Juden.»

(I respekt for TM, og for oversetterfaget, lar jeg teksten stå i orginal.)

I en artikkel i dagens FAZ forfølger politologen Christoph Bieber, p.t. Fellow ved den nye forskningsstiftelsen i Thomas Manns villa Pacific Palisades, California, spørsmålet om likheten mellom vår tids Podcast-format og TMs taler «an Deutsche Hörer». Selvsagt fantes det i 1942 ikke noe internett interesserte lyttere kunne nedlaste talene fra. En likhet mellom de to formatene finnes det likevel i den erkjennbare «..differensieringen mellom innhold, produksjon og distribusjon», iflg. Bieber. Han avslutter slik:

«Produksjonssamarbeidet TM-NBC-BBC forble en massemedial enhet som begrenset seg til utsending av radiosignaler. Og likevel finner man allerede her noen komponenter i det som i dag er en globalt suksessrik variant i frembringelsen av offentlighet».

I det som sto på spill da TM leste inn sine taler, er det ikke mulig å gjøre noen meningsfull sammenligning med dagens situasjon.

Putin og Hitler

«Selvfølgelig er Putin ingen Hitler», skriver Heinrich August Winkler i en svært interessant kommentar i denne ukes Die Zeit. Winkler er professor em. ved Humboldt-Universität zu Berlin, og en av Tysklands mest prominente samtidshistorikere fra 60-tallet til idag: For «ingenting tyder på at han hater og vil utrydde jødene».

Professor Dr. Heinrich August Winkler/Böll Stiftung CC SA-2.0

Sammenligningen med Hitler er likevel ikke uten mening, «slik det heller ikke er å sammenligne ham med ultranasjonalister som Benito Mussolini eller Slobodan Milošević», skriver Winkler.

Han skriver videre bl.a. følgende:

—-

«Når Putin i dag postulerer sin innflytelsessfære for den eurasiske stormakten Russland – en sone hvor de vestlige maktene, og heller ikke FN, har noe å hente og ingenting de skulle ha sagt – angir han grunner som er svært like de Hitler gjorde gjeldende åtte årtier tilbake. Juristen Putin tenker i samme termer som den mest prominente stats- og folkerettstenkeren i tysk mellomkrigstid, Carl Schmitt, som 1. april 1939, to uker etter opprettelsen av «protektoratene Böhmen og Mähren», holdt sitt umiddelbart publiserte foredrag «Völkerrechtliche Großraumordnung mit Interventionsverbot für raumfremde Mächte«. Det tyske kravet på herredømme over Tsjekkia begrunnet Schmitt med de særlige rettene som fulgte av at Tyskland ikke var noen vanlig nasjonalstat, snarere fra tidenes morgen et «rike», ja simpelthen selveste Riket.

Som Hitler, Schmitt og andre ultranasjonalister bestreber også Putin og elitene rundt ham seg på en historisk underbygging av deres rett på en geopolitisk innflytelsessone og på gjeninnsettelsen av storriket som landet engang var. I en tekst som Putin lot publisere på russisk og ukrainsk i juli 2021, «Om russernes og ukrainernes enhet», går han dypt tilbake til den tidlige middelalder, til dåpen av den hellige Wladimir, fyrsten av Nowgorod og storfyrsten av Kiev i 988, for å begrunne sin tese om det felles opphavet, og langt på vei den felles historien, av russerne, ukrainerne og hviterusserne.

På pseudosakralt vis beskriver Putin sogar disse tre grenene av det gamle Russland som «den store russiske Nasjon, et treenig Folk, som består av Storrusserne, Lillerusserne (ukrainerne) og Hviterusserne». På slutten av artikkelen fremstår Putin som overbevist om at «Ukraina kun kan oppnå ekte suverenitet i partnerskap med «Russland». Senest fra 24. februar 2022 vet man hva Putin forstår med «partnerskap» og «ekte suverenitet».

Det Putin fremmer i den historiske delen av sin oppsats tilsvarer – slik Andrea Kappeler, en av Tysklands fremste Østeuropahistorikere, fastslår – i stor grad den tradisjonelle, men vitenskapelig høyst tvilsomme, russiske Mesterfortellingen. Kappeler vurderer artikkelen som uttrykk for en radikalisering av Putins historiesyn: I hans tankeverden blander det seg nå en kombinasjon av «sovjetpatriotisme, imperial nasjonalisme og Blut-und-Boden-Pathos».

Ultranasjonalismen som den proletariske internasjonalismens siste stadium: Slik kunne man, i en omskriving av tittelen på Lenins avhandling om Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, beskrive den ideologiske forvandlingsprosessen Putin har gått gjennom og som vi også kjenner fra Slobodan Milošević og vel også hos den kinesiske presidenten og partiføreren Xi Jinping. En formelbundet stivnet internasjonalismes omslag i en ekstrem nasjonalisme med forbilder som minner om nasjonalsosialisme og fascisme, viser i hvor stor grad marxismen-leninismen ved makten har blitt til falsk bevissthet i Marx forstand.»

(min overs).

——

Jeg har intet å tilføye.

Stefan Zweig og Joseph Roth

Jeg maser titt og ofte om tyskspråklig litteratur som burde vært oversatt til norsk. Noen ganger er det velbegrunnet, andre ganger kanskje ikke fullt så opplagt. Men skulle jeg stille meg opp på torget å skrike ut om to forfatterskap hvor dette iallefall gjelder, så disse to: Stefan Zweig og Joseph Roth!

Det er min påstand at den tyskspråklige roman- og novellekunsten i perioden 1900-1940 ikke har frembrakt mer eminente stilister enn Zweig og Roth. Knapt noen har skildret den gryende fascismens farer mer inntrengende og desperat enn de to. Jeg har også vanskelig for å finne forfattere fra samme epoke som kommer nærmere på det menneskelige drama – i all sin dybde, i all sin tragikk, i all sin glede, i all sin fortvilelse – enn Zweig og Roth.

Begge hadde jødisk bakgrunn, begge ble født inn i et Habsburgerrike på hell, et flerkulturelt Østerrike-Ungarn som strakte seg langt inn i dagens Polen, Ukraina, Tsjekkia og Slovakia, begge arbeidet og virket i perioder i Wien. Roth henter mye av materialet til sine fortellinger fra de østjødiske miljøene, men er fram til 1933 også en av den tyskspråklige pressens mest fremtredende feuilletonister.

Zweig hadde bakgrunn fra Wiens jødiske storborgerskap, reiste Europa på kryss og tvers og var økonomisk uavhengig i hele sitt liv. Den dypt alkoholiserte Roth levde fra hånden til munnen, men skrev som en gud – de som tviler kan lese «Die Legende vom heiligen Trinker» (kanskje det 20. århundres beste novelle, iflg. Michel Reich-Ranicky). Zweig skrev ømt og med dirrende intensitet om alt fra 12-åringens forvirring og fortvilelse til den desillusjonerte tropelegens hjemkomst til Europa. Begge skrev de med grunnlag i en den dypeste europeiske humanisme, besjelet av den rike tysk-jødiske tradisjonen de var født inn i og sto i.

Roth og Zweig kjente hverandre, og beundret hverandre. De hadde en omfattende brevveksling gjennom store deler av 20- og 30-tallet, den er dokumentert i 600-siders utgave som kom ut på Wallstein Verlag for ca. 10 år siden. Zweig sendte jevnlig sjekker til Roth og formanet ham til å kjempe seg fri fra den konstante drikkingen, Roth (som allerede i 1933 hadde inntatt sitt parisiske eksil) beskyldte sin venn for naivitet i troen på at man kunne leve og virke i det tyskspråklige området etter 1933. Zweig tok sitt eget liv i Brasil i 1942, Roth drakk seg i hjel og døde i Paris i 1939.

Zweigs berømte «Verden av i går» er oversatt til norsk, likeså hans «Sjakknovelle», i tillegg oversettelser fra 20-, 30-, 40-, og 50-tallet av noen av hans noveller, biografier og monografier, utgivelser som man i dag må oppsøke antikvariatene for å få tak i (om man har hellet med seg). Også for Roth finnes det enkelte eldre oversettelser, men så godt som null er tilgjengelig i bokhandelen. Det gjelder bl.a. hans eminente og bevegende roman om bibelens Job-skikkelse, «Hiob».

Forlag som Pelikanen og Solum-Bokvennen gjør en stor og viktig jobb for å bringe klassisk og europeisk-kontinental litteratur over i norsk språkdrakt. Her ligger det en åpenbar oppgave foran dem. 

Den edle junker

«Han hadde det som rager ut over det timelige, som alltid gjelder og alltid vil gjelde: et hjerte».

Slik lød det i pastor Lorenzens gravtale for den gode Dubslav von Stechlin i Theodor Fontanes storartede roman «Der Stechlin» fra 1898. Romanen maler i sakte og til dels omstendelige drag et bilde av den den preussiske landadelens sosiale liv ved slutten av det 19. århundre. Det er en roman som ytre sett ikke handler om så veldig mye mer enn om Dubslav von Stechlins hverdagsliv på det gamle familieslottet ved sjøen Stechlin i Mark Brandenburg, om offisersønnen Woldemars kur til de to døtrene til en frisinnet berlinsk greve og om Dubslavs sykdom og død. Det meste av fortellingen er båret oppe av et uendelig antall dialoger og konversasjoner i og utenfor salongene til junker von Stechlin og greve von Barby.

Gir det mening å bruke tid på noe sånt i 2021? NEI, svarte jeg meg selv ca. en tredjedel inn i romanen en gang i vår, og la den bort. JA, med 10 utropstegn, sier jeg i dag etter at jeg tidligere i høst valgte å ta den fram på nytt, og lese den ferdig. At man (nesten) alltid blir rikt belønnet om man gidder å «holde ut» litt lenger enn de 50-70 første sider, er forøvrig en erfaring jeg har fra mange av mine andre lesninger av klassisk tyskspråklig litteratur med «umoderne» settinger. Jeg hadde det på samme måte når jeg leste Goethes «Wahlverwandschaften», og for den saks skyld også Thomas Manns «Königliche Hoheit».

«Der Stechlin» skriver fram et fascinerende bilde av mentalitetene til en privilegert snylterklasse – deler av den forgjeldet og på grensen til falitt – under fremveksten av jernbane, sosialdemokrati og modernitet – en stand båret oppe av historisk stolthet, militære æreskodekser og statskirkelutheranisme, dypt forankret i og innforlivet med det preussiske landlivets hel- eller halvføydale herredømmeforhold. Det som likevel mer enn noe annet løfter denne romanen opp til en unik leseopplevelse er det rike bildet Fontane evner å gi av selve Stechlin-skikkelsen.

Baron Dubslav von Stechling er en mann av den gamle skole. I de mange samtalene han har med stedets fremtidsrettede og liberale prest, nevnte pastor Lorenzen, ser vi likevel en mann som skjønner at mye av det gamle må bort, som har forståelse for det fremstormende sosialdemokratiet og som med mild overbærenhet observerer den forstokkede dumskapen, den menneskelige kulden og de lattervekkende manerene til mange av de øvrige skikkelsene i det lokale oversjiktet. Det er kanskje mulig å se von Stechlin og Lorenzen som en slags tidlige fortalere for vår egen tids verdikonservative devise – «forandre for å bevare». Lorenzen uttrykker det slik: «Ikke ubetinget det nye. Heller det gamle, så langt det går, og med det nye bare så langt man må».

Den gamle Dubslav har sympati med menneskenes strev, og overbærenhet med deres dårskap. Han vender ryggen til alt som ligner på dobbeltmoral, smålighet og forfengelighet. Han finner menneskelighet hinsides alt i det vakre og uutgrunnelige vesenet til lille Agnes, det foreldreløse barnebarnet til stedets kloke kone. Agnes inkarnerer på sett og vis alt det Dubslavs iskalde halvsøster Adelheid – den ufølsomme forstanderinnen ved et lokalt protestantisk nonnekloster – ikke står for.

Fortellingen om Dubslav von Stechlins forneme sinn henter sin storhet fra Theodor Fontanes rike språk, fra de glansfulle dialogene og refleksjonene som bokens figurer bærer fram. Det er ved lesningen av romaner som dette jeg kjenner sterkest på gleden av å kunne beherske det tyske språk. Thomas Mann – en stor beundrer av Fontane – beskrev i sin tid «Der Stechlin» som et av de viseste lekene med det tyske språk man har sett, «..eines der weisesten Spiele, die mit der deutschen Sprache gespielt wurden.»

«Der Stechlin» ble Theodor Fonatanes siste roman, han døde i Berlin samme år som romanen kom ut. Forut for dette hadde han forfattet mer enn 30 romaner, novellesamlinger og andre prosastykker, hvorav noen av de mest kjente er «Vor dem Sturm», «Frau Jenny Treibel »og «Effi Briest». Hans litterære stil beskrives ofte som «poetisk realisme».

I perioden mellom Heinrich Heine og Thomas Mann anses Theodor Fontane av mange som Tysklands fremste forfatter. Det hefter ved ham at han i små brokker av sine romaner (også i Der Stechlin) betjente seg av noen av det sene 19-hundretalls tidstypiske anti-jødiske klisjeer. Her var han dessverre ikke alene. Han gjorde seg derimot aldri til eksponent for antisemittiske posisjoner i offentligheten.

«Minima Moralia» – 70 år

Leser i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) at det i disse dager er 70 år siden Theodor W. Adornos «Minima Moralia» kom ut. Adornos 153 aforismer «fra det beskadigede livet» slik han så det på bakrunn det nazi-tyske sivilisasjonssammenbruddet, er vel en av Adornos mest leste og mest innflytelsesrike verk. Det var også en av de aller første utgivelsene til det senere så dagsordensettende «Suhrkamp Verlag».

Forsøk på å «fange inn» Minima Moralia står sikkert i motstrid til det man svært uadornittisk kan kalle «bokens prosjekt»: «Refleksjoner over ødelagt språk og stivnet tenkning», vil noen sikkert kunne beskrive den som. «Negativ dialektikk» og «kritisk-melankolsk selvbesinnelse» er andre beskrivelser man kan høre fra de som har ordentlig greie på det. For egen del faller det meg inn at man også godt kan se den som «samtidskritikk», «kulturkritikk» eller for den saks skyld «kapitalismekritikk». Som når han i den berømte aforisme 100 – hvor nytelsen, eller er det lykken?, beskrives som å ligge på vannet og kikke fredelig opp mot himmelen, «å være ellers intet, uten noen videre bestemmelse og oppfyllelse» – forteller oss at:

«Forestillingen om den hemningsløse handlefriheten, den uavbrutte produseringen, den rundkinnede umetteligheten, friheten som hektisk travelhet næres av det borgerlige naturbegrepet, som aldri har dugd til annet enn å proklamere at samfunnets vold er uavvendelig, et stykke sunn evighet» (overs. Arild Linneberg).

Jeg har i perioder forsøkt å fordype meg i det tyske 68-opprørets politisk-kulturelle røtter, herunder viktige kritiske skrifter fra det sene 50-tall til 1967-69. Det er slående hvor ofte lesningen av Minima Moralia fremstår som dypt pregende for de ulike aktørene, bl.a. for en skikkelse som Peter Gente, den senere grunnleggeren av det legendariske «Merve Verlag». Aktualiteten er på ingen måte borte, selv om medievirkeligheten i dag er en komplett annen enn på Adornos tid.

For en gangs skyld slipper jeg å gjøre reklame for en bok som kun finnes i tysk versjon. Hele verket finnes nemlig i norsk utgave, oversatt fra tysk av Arild Linneberg. Til utgaven utgitt i serien «Bokklubbens Kulturbibliotek» har han også skrevet et meget fint innledningsessay.

«Den tyske bokprisen 2021» – Voldtektsfortelling med tjekkiske, finske og estiske forviklinger

«Den Tyske Bokprisen» ble tidligere i dag tildelt Antje Rávik Strubel for romanen «Blaue Frau» (blå kvinne). Tildelingen skjedde som vanlig i tilknytning til åpningen av Bokmessen i Frankfurt. Den Tyske Bokprisen regnes som det tyske språkområdets mest prestisjefylte litterære pris, og kan slik stilles på nivå med Prix Goncourt i Frankrike og The Booker Price i England. I sluttrunden på seks finalister konkurrerte Rávik Strubel med bl.a. med Christian Krachts «Eurotrash»og Mithu Sanyals „Identitti“.

Antje Rávik Strubel – vinner av Den Tyske Bokprisen 2021 for romanen «Blaue Frau» (CC SA 4.0)

Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) skriver i kveld bl.a følgende om Rávik Strubels bok:

—-

«I sentrum for «Blaue Frau» står en ung tsjekkisk kvinne med navnet Adina, som kjemper for å komme til rette med følgene av en voldtekt. Antje Rávik Strubel, en forfatter som fra før av er kjent for sin interesse for kjønnsidentitet, retter i romanen blikket mot det seksuelle som mannlig vold. Måten hun gjør det på er nådeløs, både når det gjelder språkvalg, drastiske virkemidler og budskap. Men ved siden av romanens «eksistensielle tyngde» er den nettopp også «poetisk presis», slik juryen treffende beskriver det i sin begrunnelse. «Blaue Frau» er et høylitterært signal».

—-

Kåringen av Rávik Strubel fortsetter på mange måter en trend med «politisk motiverte» pristildelinger. Det kan vi se tilbake til Uwe Tellkamps „Der Turm“ i 2008 og fram til Robert Menasses „Die Hauptstadt“ (2017), Saša Stanišićs „Herkunft“ (2019) og fjorårets „Anette, ein Heldinnen-Epos“ av Anne Weber. Temaene spenner fra DDR (Tellkamp), Europa/EU (Menasse) og identitet (Stanišićs) til rettferdighetskamp som livsprosjekt (Weber).

Så får man se om norske forlag er interessert å bringe Rávik Strubels åpenbart vesentlige roman over i norsk språkdrakt. Det kan være litt bingo. Tellkamps og Stanišićs bøker foreligger på norsk, mens Menasses og Webers (foreløpig) ikke gjør det.

Årets bokmesse i Frankfurt er i år tilbake i mer normal form etter fjorårets svært amputerte «Coronautgave». Riktignok blir det adgangsbegrensninger, 3G-krav og maskeplikt. Ikke desto mindre vil mer enn 200 forfattere være til stede for å fortelle om bøkene sine, og omfanget av TV-overførte paneldebatter vil nærme seg tidligere omfang. Gjesteland i år er Canada.

Det var mange begeistrede reportasjer i norske medier om bokmessen da Norge var gjesteland i 2019. Om årets bokmesse har jeg til nå ikke klart å spore opp et eneste spor av forhåndsomtale i norske medier, slik det i all hovedsak også var i årene før 2019. Sannsynligheten for at det kommer noe særlig dekning under og etter årets messe er nok heller ikke spesielt stor. Man kan selvsagt håpe på at Klassekampens Bokmagasin sender svært kompetente Henrik Keyser Pedersen til Frankfurt. Det vil i så fall utgjøre en veldig stor forskjell.

Hegel-Haus, Stuttgart

Tilbrakte noen timer i Museum Hegel-Haus i Stuttgart i formiddag. Her i dette huset ble Hegel født for temmelig nøyaktig 251 år siden, her bodde familien de første 8 årene av Hegels liv. Hegels familie var trygt plantet i «die Württembergische Ehrbarkeit“, embetsmenn og prester i fyrstestatens tjeneste, og faren var vel en slags direktør for disse sjiktenes pensjonskasse. Fri tilgang til den gymnasiale utdanningsvei var dermed en selvsagthet for den unge Hegel, som besøkte et gymnasium rett rundt hjørnet for barndomshjemmet allerede fra 6 års alder, og fra første stund utmerket seg som en svært lærevillig og dyktig elev.

CC BY-SA 4.0

Selve utstillingen ble bygget opp på nytt i anledning 250 årsjubileet for Hegels fødsel i 2020, og kan sånn sett sammenlignes med den nye utstillingen i anledning 250-årsjubileet til studievennen Hölderlin i Hölderlinhaus, Tübingen. Grunnet pandemien har den nye Hegelutstillingen, som utstillingen i Tübingen, hatt en litt snublende start. Utstillingskonseptet er nært knyttet til det innholdsmessige, og mindre til det biografiske. Vekten på interaktive virkemidler og mulighetene for tematisk fordypning, er nok et grep for å lokke til seg skoleklasser og filosofistudenter på ekskursjon. Jeg synes det var ganske så bra gjort.

For de garvede Hegellesere er det likevel kanskje ikke så mye nytt å hente. Relateringen til noen av vår tids mest kjente Hegelkommenatorer – Honneth, Butler, Sisek, Vivegh – gjør den imidlertid til noe mer enn filosofihistorie på utstillingsform.Vel verdt et besøk, om du er på de kanter. Prøv i så fall også å få med deg utstillingen i Hölderlinhaus, Tübingen – 40 minutters togreise unna!

Hölderlinturm

Etter to år med rehabiliteringsarbeider og Coronanedstenging har Hölderlinturm i Tübingen åpnet dørene for publikum igjen. Her i sitt tårnrom hos den gode snekkermesteren Zimmer bodde Hölderlin, «geistig umnachtet», i de nesten fire ti-årene frem til sin død i 1843. Hvor gal han var, og hvor mye galskapen var en flukt fra en gal verden, får vi aldri helt vite.

Et steinkast unna, i  Evangelisches Stift, tilbrakte Hölderlin pregende studieår med Hegel og Schelling som romkamerater. Parallelt skapte den pågående franske revolusjon først stort håp, så skuffelse.

Hvem var Hölderlin: romantiker, klassisist, revolusjonær, alt på en gang eller noe helt, helt annet?

Den nyoppbygde utstillingen er ekstremt velgjort, klok, lærd, rik og mangefasettert. Jeg tilbrakte selv fem klokketimer der i dag, og svimlet ut med følelsen av å ha blitt «hölderlinsk beveget». Forsøk på gjenfortelling er dømt til å gjøre vold på utstillingen, men den kan kanskje inspirere meg til å komme tilbake i en eller annen form. Noen få utvalgte fotos kan likevel gi et aldri så lite inntrykk. Ellers er det bare å si: kom dere til Tübingen.

Karlheinz Stockhausen – terroren som kosmisk kunstverk

Temmelig nøyaktig 20 år fra i dag, 16. september 2001, sitter komponisten Karlheinz Stockhausen – en av de helt store innen den elektroniske kunstmusikken – på en pressekonferanse i Hamburg og snakker om erkeengelen Michael og hans motspiller Lucifer. Fem dager tidligere hadde verden opplevd terrorangrepet på tvillingtårnene i New York. På spørsmål fra journalistene om Stockhausen hadde noen kommentar til terroranslaget i New York svarer han:

«At altså noen bevegede mennesker gjennom en enkelt handling fullender noe vi musikere aldri kunne drømme om, at folk øver som forrykte, fullstendig fanatisk, for en konsert. Og så dør. Og det er det største kunstverket som overhode finnes i hele kosmos. Opp mot dette er vi ingenting, altså som komponister» (min overs.)

Riktignok føyde han til at angrepet måtte anses som forbrytersk, siden ofrene ikke frivillig hadde gått i døden(!). Men da var de første skjebnesvangre ordene allerede falt.

Reaksjonene etter Stockhausens utspill ble voldsomme, og gikk verden rundt som et skrekkeksempel på hva virkelighetsfjerne, eksentriske og ufølsomme kunstnere kunne få ut av seg. Reaksjonene fra kollegaer lot heller ikke vente på seg; den verdensberømte ungarsk-østerrikske komponisten Györgi Ligeti mente bl.a. at Stockhausen burde underlegges psykiatrisk behandling. For Stockhausen selv resulterte uttalelsene i avlysning av en rekke konserter. Alene blant kunstnergeniene var Stockhausen likevel ikke. På 1-årsdagen for attentatet uttalte den britiske billedkunstneren Damien Hirst: «På et kunstnerisk nivå kan man kun gratulere gjerningsmennene.»

Å snakke om et «kunstnerisk nivå» når innsatsen er tusener av døde, vitner om en kynisme helt uten grenser. Men på et annet plan illustrerte Stockhausens utspill på en ekstrem og tilspisset måte et dilemma som ligger i den moderne kunsten selv – grensene den støter på (må støte på) når «virkeligheten» estetiseres på en måte som bryter fundamentalt med de kjøreregler moralens verden setter opp for oss.

Det fins selvsagt eksempler fra både moderne konseptkunst og, det ofte beslektede, aksjonsteateret på kunstintervensjoner med «høy virkelighetsfaktor», hvor grensene ikke overskrides. Å bringe «ekte» voldsforbrytere og «ekte» flyktninger inn på teaterscenen, eller å bringe «ekte» flyktningbåter inn i samtidskunstmuseenes utstillingshaller, trenger på ingen måte å bety at grenser er overtrådt. Snarere tvertimot kan slike virkemidler gjøre kunstverkene i stand til å fremvise moralsk og politisk svikt på en måte som kan sjokkere og vekke ettertenksomhet slik vi ønsker de skal. En absolutt grense går imidlertid ved det enkelte individs (kroppslige) integritet og ved vold og tvang det ikke er gitt samtykke til.

I filosofisk forstand dreier jo dette seg også om det berømmelige skillet mellom moralens, estetikkens og virkelighetens verden, i moderne form bl.a. utlagt av Jürgen Habermas i hans «Theorie des Kommunikativen Handelns», som skillet mellom de estetisk-ekspressive, moralsk-rettslige og kognitivt-instrumentelle gyldighetssfærene. En kompleks materie med en lang faglig historie, hvor en halvamatør som meg selvsagt kan stå i fare for å dilettantere. At det hersker konsensus om at estetiseringen av moralens og rettens verden har sine grenser, tør jeg nå likevel hevde. Motsatt vei gjelder det vel som en grunnpilar i vår tids forståelse av den autonome kunsten (og estetikkens sfære) at den skal få lov til å leve fri fra innblandende inngripen fra de andre sfærenes side. «Fri fra inngripen» da i betydningen kontroll, sanksjoner og forbud, ikke i form av beskyttelse mot kritikk på moralsk og empirisk grunnlag.

MEN grenser fins det. Spørsmålet i kjølvannet av Stockhausens (og Hirsts) berømte utsagn var vel om disse var overskredet, om absolutte tabusoner var tråkket på ved å beskrive den moderne tids største terrorhandling i termer som «visuell konstruert» og «kosmisk kunstverk». Er det greit å SI det så lenge man ikke GJØR det?

«Støvleknekter, kålhoder og spyttslikkere»

Kan man spotte, hetse og æreskjelle med stil? Spørsmålet slo meg da jeg for noen dager siden kom over den østerrikske forfatteren Christoph Ransmayrs (på norsk senest med «Cox – eller tidens gang» i Sverre Dahls oversettelse) takketale i anledning tildelingen av Ludwig Börne-prisen 2021. Her sammenstiller og siterer Ransmayr et pent utvalg av Börnes rike samling av substantiverte utskjellinger, og spør om ikke disse også kunne treffe godt på noen vår tids maktmennesker.

Tysk-jødiske Carl-Ludwig Börne (1786-1937) var en en svært stridslysten journalist, litteratur- og teaterkritiker. Hans poengtert-vittige og kritiske stil gjør at han av mange beskrives som en av de viktigste opphavsmennene til den tyske «Feuilleton». Adressater for Börnes skyllebøtter var bl.a. statsmaktenes sensorer, underdanige og feige kollegaer i presseverdenen og allehånde øvrighetslojale byråkrater og statstjenere. Börne var en tidlig og konsekvent forkjemper for frihet og demokrati. Som sin forbundsfelle i kampen mot Biedermeiertidens dumhet, ufrihet og nasjonalt-autoritære svermeri, Heinrich Heine, bodde han de siste årene av sitt liv i Paris.

Carl-Ludwig Börne – illustrasjon til tekst i Frankfurter Allgemeine Zeitung 10. august 2021.

Ransmayrs utvalg av Börne-tirader fascinerte meg såpass at jeg lot meg forlede til å bruke et par timer på å oversette teksten – i et ikke helt fortrolig språklig landskap, og sånn sett også nyttig for språknerden i meg:

«Dere spyfluer, baktalere, maurslukere og gulvvaskslubberter! Bendelormer, lommetyver, brekkmiddel, brødremordere og blodigler! Sjarlataner! Dere møkkabiller, knehøner, døgnfluer, flatlus og geipehoder! Dere frådeansikter og giftblandere! Halunker, uslinger, gneldrebikkjer, pyser! Villstyringer! Dere ostefluer, skitskrukketroll og kålhoder. Spottegjøker, krek og drittsekker! Dere mordbrennere, nattpotter, fariseere og snørrunger, parasitter og kjøtthuer. Dere sporhunder, støvleknekter, spyttslikkere! Dere dustemikler og klossmajorer. Dere underkastere! Plaprehøner og pølsetryner, veggdyr og velfødde! Dere dverger! Dere skal få se at jeg kan få has på dere!»

Hets, sjikane og personlige trusler er en av de største utfordringene ved vår tids sosiale medier. De som hetser og sjikanerer skjuler seg ofte bak dekknavn, og det språklige nivået på utgytelsene er gjennomgående plumpt. Avstanden til Börnes tid og verden er kanskje for stor, mottakerne av hans tirader så utrolig mye mer velvalgte, og alvoret i utfordringene fra dagens netthets for tyngende til at man kan komme unna med en morsomhet om å sende nettsamfunnenes hatfyrster til tvangsopplæring i språklig finesse àla Börne. Men tanken frister.

Den homeriske sangen om heltinnen Annette

Den tyske bokprisen 2020

Jeg har med dyp fascinasjon lest Anne Webers «Annette, ein Heldinnen-Epos“. Det er noe så spesielt som et 200 siders langt episk heltedikt om den i dag 96 år gamle Anne Beumanior. Forfatteren Anne Weber vant i fjor prisen for beste tyskspråklige skjønnlitterære utgivelse for boken – «Den tyske bokprisen 2020». Prisen ble utdelt under en coronapreget bokmesse i Frankfurt sist høst.

Bokens helt, Anette, ble født i 1923 som eneste datter i en utfattig skjellsamlerfamilie ved en elvemunning i Bretagne. Tross fattigdom var Anette fra første stund omgitt av den mest fornemme godhet og klokskap fra sine foreldre. Kirkefolk var de ikke, derimot sosialister og humanister. Den svært begavede Annette ankom Paris på begynnelsen av 40-tallet, startet medisinstudier og ble som 19-åring medlem av kommunistiske Resistance, hvor hun – mot partilinjen – iverksatte en redningsaksjon som reddet to jødiske ungdommer fra den sikre død. Etter krigen fulgte borgerlig familieliv, mann og barn og karriere som nevrolog før hun i 1953 på nytt kastet seg inn illegalt motstandsarbeid, denne gang som agent for den algeriske frigjøringsorganisasjonen FLN.

Anette fengsles og dømmes til 10 års fengsel, som hun unnslipper etter en spektakulær flukt til Tunis via Sveits og Roma. I Tunis melder hun seg til tjeneste for FLNs eksilorganisasjon, kommer i kontakt med Algeries første statsleder Ben Bella, blir selv en betrodd lederskikkelse i den nye statens helsedepartement, får algerisk statsborgerskap, blir desillusjonert over den nye staten etter et statskupp, må leve i skjul fra de nye makthaverne, flykter tilbake til Sveits hvor hun gjenopptar sin gjerning som lege og forsker.

Anette får etterhvert amnesti og kan vende tilbake til Frankrike, men blir i Genève helt fram til hun når pensjonsalderen. Barna som hun etterlot seg gjennom flukten hadde hun hele tiden ønsket å bli gjenforent med, men lykkes aldri. Det ble aldri noen skikkelig gjenforening og forsoning med dem. Det ble Anettes store smerte livet gjennom.

Den tysk-franske Anne Weber støtte på Anette ved en tilfeldighet på et vertshus i landsbyen hvor hun bodde. Hun var da allerede over 90 år. Anne ble svimeslått av møtet med den lille vevre kvinnen med de blå øynene, flyttet inn hos henne i flere uker, leste hennes to-binds selvbiografi og skrev helteeposet som en eneste sammenhengende homerisk sang.

Anette var gjennomsyret av kjærlighetsevne alt fra sine første år – fra hjertet og av prinsipp. Hun var kompromissløs i sin kamp for rettferdighet og sin beredskap til å hjelpe. Hun arbeidet natt og dag uten store fakter, så alle ting klart, var aldri naiv om dårskapen, dumheten og maktbegjæret som aldri var langt unna. Men hun bare fortsatte – hun kunne ikke annet. Kjærlighetens og begjærets gleder opplevde hun også, selv om hun også der måte oppleve oppbrudd og savn.

Anne Weber beskriver Anette som en Gud på denne jord, men Anette tror ikke på Gud. For egen del kan jeg ikke si noe annet enn at eposet om Anette er noe av det mest bevegende jeg har lest på mange, mange år. Suget i den veldig spesielle teksten er så sterkt at bare hensynet til nattesøvnen gjorde at jeg ikke leste den i et sveip. Mest overveldende og fascinerende er nok likevel opplevelsen av å lese om et levd liv i forrige og dette århundre – om en kvinne som fortsatt lever – på en form lik den vi kjenner fra den første litteratur i menneskenes historie.

Anne Weber skriver romanene sine på både tysk og fransk. Anette, ein Heldinnen-Epos“ kom derfor ut samtidig i Tyskland og Frankrike i fjor vår. Det er vanskelig å forestille seg at et norsk forlag ikke skal ha sikret seg rettighetene til boken. Da gjelder det at en god oversetter er satt på jobben. Dette er en oppgave for en Sverre Dahl.

Madame de Staël og tyskerne

Klassekampen hadde 9. januar et fint portrett av den franske opplysningskvinnen Anne Louise Germaine de Staël. Portrettet er en del av en serie om kvinnelige tenkere som filosofiprofessor Kristin Gjesdal skriver for avisen. Madame de Staël, som hun også kalles, var en sprenglærd forfatter og filosof som gikk inn og ut av Europas litterære salonger før og etter århundreskiftet 1700/1800. Hun var ikke den eneste sterke og uavhengige kvinne med intellektuelle karrierer på denne tid – i Weimar/Jena gjorde Caroline og Dorothea Schlegel seg sterkt bemerket, likeså Rahel Varnhagen i Berlin. De virket som forfattere, oversettere, vertinner i tidens innflytelsesrike litterære salonger og mye, mye mer. De var de første «moderne kvinnene», levde ut frie kjærlighetsliv, giftet og skilte seg. Madame de Staël skrev et utall bøker – romaner, filosofiske studier, litteratursosiologiske tekster, sammenlignende kulturstudier og mer til, samlet noe mer enn 30 bøker.

Som KK-portrettet fremhever er kanskje de Staels viktigste, og for ettertidens mest kjente bok, det gigantiske verket om tyskerne, «De l’Allemagne», som kom ut i London i 1813 etter at det i 3 år hadde vært «i varetekt» hos Napoleons politiminister. Hva Madame de Staël rent faktisk mente om «tyskerne» kan man forståelig nok ikke forvente å få vite så mye om i et 1-sides avisportrett. Så la oss gjøre et forsøk – hva så den verdensvante de Staël i tyskerne? Tyskland var på begynnelsen av 1800-tallet ikke noe «land» slik Frankrike, England og Spania var det, det var i høyden et vagt sammenholdt språk- og kulturfellesskap splittet opp i et utall større og mindre fyrstehus. Dette var selvsagt kjent for de Staël når hun våren 1804 inntar Berlin med brask og bram. Etter en periode som æresgjest ved dronning Luises hoff innretter hun seg hos Goethe i Weimar. Et opphold som var planlagt for 2 uker, varte i nesten 3 måneder. I Goethes residens på Frauenplan 1, «musenes hoff», går datidens storheter inn og ut – Schiller, Herder, Jena-romantikerne, von Humboldt, Schelling, Fichte når han er på besøk fra Berlin. Den svært kunnskapshungrige de Staël egler seg inn på dem alle, diskuterer, forlanger svar, utfordrer. Det regnes som sikkert at de intense samtalene de Staël hadde i disse tre månedene ble helt avgjørende for boken om Tyskland. Før de Staël tar avskjed med Weimar har hun rekruttert filologen, oversetteren og den store Jenaromantikeren August Wilhelm Schlegel som personlig sekretær. De reiser Europa rundt og arbeider sammen i 13 år helt frem til de Staëls død i 1817.

I Goethes verk ser de Staël verdenslitteratur («Weltlitteratur»), noe som svarer godt til Goethes egne forestillinger om hans litterære ytelser. For det er den tyske litteraturen og filosofien som imponerer de Staël – arkitekturen, billedkunsten, og merkelig nok også musikken, har hun mindre sans for. Helt i sentrum for hennes dom over det tyske samfunnet, over dets kultur og politikk, står konstateringen av at landet er uten midtpunkt, uten et åndelig sentrum, uten hovedstad: «Flertallet av forfatterne og filosofene arbeider i stille avsondrethet eller i beste fall innenfor en stille krets, som de behersker.» En følge av dette er unødig respekt for det «utenlandske» og en form for mindreverdighetsfølelse som i følge de Staël er grunnløs, men som senere, i takt med gryende preussisk-tysk nasjonalisme og kjølvannet av seieren over Napoleon i den store «Völkerschlacht», slår om i patetisk og overspilt nasjonalisme. De Staël fremhever også militærstandens overvekt, underdanighetsfølelsen, klasseforskjellene og mangelen på fellesskapsfølelse som preget det tyske samfunnet. Hun er imponert over skarpheten og den kompromissløse viljen til å komme til bunns som preger professorenes og litteratenes teoridiskusjoner, men konstaterer samtidig at de er komplett uten makt og innflytelse. Maktens spill er avsondret fra de åndelige sfærer (her er i og for seg Geheimrat Goethe et unntak) og politikken er fyrstenes og embetsmennenes domene.

Den motsatte (og positive) siden av dette er imidlertid den individuelle fantasiens plass og det De Staël omtaler som «sjelens poesi». Den tyske litterære teori er i følge De Staël en teori om de skapende kreftene og de skjønne kunstene, om «..Promotheus som henter flammen ned fra himmelen og skjenker den til kunsten». Den (klassiske) franske diktningen kan ha større klarhet, men det er også noe stivnet ved den. Forholdet mellom litteraturen og det lesende publikum er også helt forskjellig i Frankrike og Tyskland. I Frankrike behersker et kompetent og kresent publikum sine diktere, i Tyskland er det dikterne som behersker publikum: «Un auteur allemande forme son public; en France le public commande aux auteurs».

De Staël gjør et stort poeng ut av forskjellene mellom tyskernes og franskmennenes konversasjonsstil. Dette er er observasjoner man godt kan humre litt over, og som også peker fram mot mange av vår tids klisjeer om «tyskerne» og «franskmennene». Tyskerne kan vel egentlig ikke konversere, om man forstår de Staël riktig. De behersker i alle fall ikke kunsten slik franskmennene gjør det, med sine kjappe avbrudd og innskudd og sin lekende språklige eleganse. For tyskeren, med sitt diskursive alvor og sin dialektikk, er resultatet av kommunikasjonen det sentrale; den tyske konversasjonsstilen hemmes også av antikverte høflighetsformer og unødig betoning av samtalepartnernes rang og posisjon. For franskmannen har konversasjonens lette flyt en betydning i seg selv. For den stakkars tyskeren kan språket, med den eviglange ventingen på at verbet skal komme og setningen ta slutt, i seg selv være en hemsko for den utvungne konversasjon. Å lyve er heller ikke noe for tyskeren, iallfall ikke hvis det skal gjøres med troverdighet. Løgnens elegante dobbelttunge fungerer nemlig svært dårlig i et språk overfylt av konsonanter, omstendelig oppbygde setninger og lærd grammatikk. «Det er som om språket selv motsetter seg intensjonen om å misbruke det», skriver de Staël, og viser her til et godt tradert element i det tyske myteuniverset – Tacitus hyllest av germanernes oppriktighet («Aufrichtigkeit»).

Madame de Staëls portrett av tyskerne kan med god rett beskrives som anakronistiske betraktninger fra fyrstehusenes og borgerskapets salonger mer enn 200 år tilbake. Hva er vitsen med å holde på med slikt? Av pur lyst, om ikke annet. I tillegg må man aldri glemme at bilder og mytologier om «hva et land er», eller bør/kan bli, alltid har vært innvevd i den reelle historien og selv også har vært med på å skape den. Virkningshistorien av De Staëls portrett er isolert sett ikke spesielt dramatisk, men den kan godt innskrives i den lange rekken av det Dieter Borchmeyer i sitt 1000-sider lange Opus Magnum «Was ist Deutsch» (2017) omtaler som «fenomenologier over tyskerne» – fra Tacitus’ «Germanerne» (det romerske «utenfrablikket» fra år 100 som tyskerne senere adopterte som «innenfrablikk») via Goethetidens mange utlegninger (Schiller, von Kleist, Fichte) og Heinrich Heines elegante spott senere på 1800-tallet til de større filosofiske og sosiologiske diagnoser i første del av forrige århundre (Erich Kahler, Helmuth Plessner, Norbert Elias) – for å stoppe før WW2, som kaster om på veldig mye og kompliserer bildet. Beslektet (og i et visst henseende farligere) er det man kan kalle «de tyske mytologienes historie», og ikke minst mytenes skjebnesvangre instrumentalisering i form av skakkjørt heroisme, nasjonalisme og krig i de 150 årene som skulle følge etter at Madame de Staël forlot sitt Weimar.

Da er vi inne på et stort og annet terreng. Det får bli en annen gang.

Hvor kommer du fra?

Publisert i Vårt Land 21. februar 2020

Tysklands viktigste og mest prestisjefylte bokpris, «Der deutsche Buchpreis», gikk i 2019 til den bosnisk-tyske forfatteren Saša Stanišić for hans roman «Herkunft» (Luchterhand 2019). Pristildelingen vakte begeistring i et samlet tysk anmelderkorps ved kunngjøringen på bokmessen i Frankfurt sist høst, og topper nå Der Spiegels liste over Tysklands mest solgte romaner.

«Herkunft» er en bok om de tidstypiske og litt forslitte temaene opprinnelse og identitet – «hvor kommer du fra, hvem er du?». I en blanding av roman, selvbiografi og essay borrer Stanišić i spørsmålene ved å fortelle hva fødested, språk og familie kan bety for menneskenes liv. Han gjør det fjernt fra enhver romantisering av hjemstavn og opprinnelse, og viser gjennom skarpe observasjoner og poetisk innlevelse hvordan nye fortellinger om fortiden og nåtiden kan skape mening for det livet man lever her og nå.

Saša Stanišić og hans foreldre ankom Tyskland som bosniske flyktninger i 1992. Saša var da 14 år gammel, og kunne ikke et ord tysk. Byen de havner i er tilfeldigvis Heidelberg, den gamle idylliske universitetsbyen sydvest i Tyskland. Morens bakgrunn var bosnisk-muslimsk, farens serbisk, men begge med identitet som sekulære jugoslaver. Etter landets etniske rensing sprenges denne i fillebiter. Romanen forteller om familiens og unge Sašas forsøk på å få fast grunn under føttene på sitt nye hjemsted. Sašas høyt utdannede foreldre sliter i underbetalte jobber. Ydmykelser, skamfølelse og opplevelse av deklassering er en del av hverdagen, men de biter tennene sammen for at unge Saša skal lykkes. Hos ham er derimot viljen til det positive så sterk at verden etterhvert begynner å føye seg.

Gjennom tilpasning og opprør utvikler den smarte og behendige ungdommen gradvis en slags identitet tilpasset sin nye situasjon. Ledsagere på ferden er den lurvete og fargerike kompisgjengen på den lokale bensinstasjonen, og Joseph von Eichendorffs tidligromantiske naturlyrikk – «sagt wo meine Heimat liegt» («si meg hvor jeg hører til»). Viktig er også en tysklærer som oppdager hans talent for diktning, en tysk kjæreste og bestekompisen Rahim. Når krigen er over, drar Saša i flere omganger på leting etter restene av sin gamle identitet – i byen han forlot, et forandret og nedslitt Višegrad, og i den bosnisk-serbiske fjellandsbyen hvor bestefaren har sin opprinnelse. Den elskede bestemoren er med på ferden – hverken hun eller Saša finner det de leter etter.

Fortellingen har konstante skiftninger i tid og sted – fra Visegrad til den serbiske fjellandsbyen med sine 13 innbyggere, fra 90-tallets Heidelberg til nåtidens Hamburg. På en balkong i Hamburg sitter det 41-årige skriver-jeget og kommenterer sine minner og sine observasjoner: «Smaken av vannet i brønnen er laget av språk. Språket vil flyte videre. Noen vil overleve for å fortelle, for å si: mitt liv er ubegripelig.» Forfatteren har selv beskrevet sin bok som et «selvportretts fiasko». Det er mer presist å beskrive den som en historie om å sette seg fri, om bånd som løsnes og som transformeres til nye historier.

Som en understrøm gjennom hele boken ligger Stanišićs aversjon mot det han beskriver som «fetisjeringen av opprinnelse og fantasmaet nasjonal identitet». Mot dette setter han det å høre til – «das Dazugehøren»; «overalt hvor man kommer, finne minste fellesnevner: det holder». Slik kan romanen også leses som en skarp kommentar til en identitetsbesatt samtid og til «opprinnelse» som våpen mot folks rett til å skape seg et liv der de er og vil være. Saša klarte å overbevise de tyske innvandringsmyndighetene om at det var i Tyskland han hadde sin fremtid, han ble innvilget tysk statsborgerskap og fikk høre til der han ville høre til. Sašas foreldre hadde dårligere kort på hånden, og måtte – mot sin vilje – forlate Tyskland.

Forfatterens anegalleri og historien om hans nye tyske liv er malt med kraftige farger. Både «Herkunft» og hans tidligere romaner er preget av en særlig poetisk kraft, en egen evne til å beskrive selv de mest banale og hverdagslige hendelser på en måte som får språket til å ta av. Vi ser det f.eks. i anekdotene om tenåringskompisene på bensinstasjonen i Heidelberg, i de presise, småvittige og personlige observasjonene av de ulike typenes forsøk på å sette seg gjennom, og å bli til noe. På side 297 er historien tilsynelatende slutt, men så kommer 60 nye sider med i alt ti alternative måter å slutte den på. Clouet er å la leserne selv bestemme hvordan den skal slutte. Råstoffet til disse ekstra sidene ligger i sammensmeltningen av den demente bestemorens fantasier og forfatterens egne skjøre minner: «Det var som om vi lærte hverandre å kjenne på nytt i dette oppdiktede universet». Slik avspeiles det åpne og kontingente ved fortellingen også i romanens form.

Det er mange grunner til å lese Saša Stanišićs siste roman. En av de mest åpenbare har Süddeutsche Zeitungs Karin Janker gitt: «Nasjonalisme og separatisme ryster Europa. Hva gjør man med det? Kanskje først bare lese den nye hjemstedsdikteren Saša Stanišić.“

«Herkunft» kommer i norsk oversettelse på Cappelen Damm forlag primo 2021.

 

Julegavetips tyskspråklig litteratur

En Facebook-venn ba meg nylig om tips til tyskspråklig litteratur. Det var snakk om gavetips til en som leste tysk motstandsløst, og det kunne være både romaner og sakprosa. Jeg tok en kort tenkepause, og lagde en liste. Vedkommende ble godt fornøyd. Jeg har nå gjennomgått listen på nytt, lagt til et par titler og justert og redigert litt i teksten.

Jeg har bevisst utelatt den klassiske litteraturen og andre eldre titler. Faglitteratur i streng forstand – i mitt tilfelle primært filosofi, sosiologi og rettshistorie – er også utelatt. Første del av listen er hovedsakelig basert på anmeldelser og debatter i tyske medier, og av inntrykkene fra mine tre dager på årets bokmesse i Frankfurt; andre del av bygger på egen lesing og er mine anbefalinger ene og alene. Enkelte av disse er grundigere omtalt andre steder på «Tysktime» (merket *).

Spørsmålet er så: kan dette være av interesse da? Hvor mange kan ha nytte og glede av noe sånt – utfra en nøktern betraktning av hvor mange som rent faktisk behersker å lese litteratur på tysk uten alt for stor møye? Jeg gikk gjennom FB-vennelista mi, og fant ut at det sikkert kan dreie seg om opptil 70-80 personer – og det er da ikke så rent lite?

Her er kommer nå uansett listen. Det er selvsagt helt personlig og temmelig uambisiøst det hele, preget av hva jeg tilfeldigvis har råket til å lese og ellers merket meg ved, og aldeles ikke på noen måte ment som noen slags «kanon» (det skulle tatt seg ut). Mange titler som ikke er på listen kunne godt vært tatt med, men da ville den fort blitt for lang.

Skulle du være ute i et noe så sært ærende som å kjøpe julegave til tysklesende venner, kan den kanskje være til litt nytte:

I. HELT NY LITTERATUR

a) Romaner – i fokus på årets bokmesse i Frankfurt, gode anmeldelser:

– Saša Stanišić: „Herkunft“* – Årets vinner av „Den tyske bokprisen»; stilfornyende og aktuelt om identitet og opprinnelse av den tysk-bosniske forfatteren iflg. kritikerne. Står først på min leseliste nå.

– Eugen Ruge: «Metropol» – Dramatisk fortelling om forfatterens besteforeldre, som var til stede/var aktører under Moskvaprosessene i 1937; Ruge er en av de mest betydningsfulle av eldre, nålevende tyske forfatterne med østtysk bakgrunn.

– Jackie Tomae: „Brüder“ – Historien om to tyske menn, barn av samme far som har gitt dem samme mørke hud, men som ellers har levd komplett forskjellige og adskilte liv; på listen over nominerte til årets tyske bokpris.

– Nora Bossong: «Schutzsone» – Historien om en internasjonal hjelpearbeider som konfronteres med hva som er «sant» og «hva som er virkelig» under en jobb/et opphold i Afrika; på listen over nominerte til årets tyske bokpris.

b) Saksprosa – årets el. fjorårets utgivelser:

– Harald Jähner: «Wolfszeit – Deutschland und die Deutschen 1945-1955» – En hel fantastisk sosialhistorisk beretning om hverdagslivet i ruinenenes, selvbedragets, nødens og behendighetens etterkrigstyskland 1945-1955. Vinner saksprosaprisen på bokmessen i Leipzig i fjor. Har nylig lest den, min anbefaling nr. 1 på saksprosasiden.

– Stephan Detjen, Maximilian Steinbeißer: «Die Zauberlehrlinge» – nøster opp mytene om at Merkel begikk „rettsbrudd» under håndteringen av flyktningkrisen i 2015-16.

– Cornelia Koppetsch: «Gesellschaft der Zorn» – en bestselger om mekanismene bak/kildene til raseriet som bygger opp under nåtidens høyrepopulisme (NB: forfattteren har nylig kommet i trøbbel pga. ufullstendig angivelse av kilder og sitater, men det i seg selv gjør ikke nødvendigvis boken dårligere).

– Volker Weidmann: «Das Duell» – om det (nesten) livslange vennskapet og fiendskapet mellom Günter Grass og kritikerlegenden Marcel Reich-Ranizky.

– Frank Biess: «Republik der Angst» – en bok som går i dybden på fenomenet «German Angst», og finner både positive og negative sider; nominert på kortlista til saksprosaprisen på bokmessen i Leipzig i fjor.

II. NESTEN NY LITTERATUR – UTGIVELSER PÅ 2010-TALLET

a) Romaner – personlige anbefalinger, også omtalt på min blogg «Tysktime»:

– Daniel Kehlmann: «Tyll»* – Leken, burlesk og ekstremt fascinerende fortelling fra 30-årskrigens galskap og grusomhet.

– Robert Menasse: «Die Hauptstadt“* – Vinner av fjorårets tyske bokpris (2018), noe så spesielt som en politisk krim fra EU-kommisjonen i Brüssel.

– Katja Petrowskaja: „Vielleicht Esther“ – Meget sterk historie med bakgrunn i forfatterens ukrainsk-jødiske familie, som forsvant helt i Auschwitz, eller emigrerte til USA, og som forfatteren i nåtid forsøker å nøste opp i.

– Lutz Seilers: «Kruso»* – Bacchanisme, hippiekultur og «indre frihet» på en øy i Østersjøen sommeren før murens fall, i bakgrunnen minnene om de som fikk havet som grav. Vinner av den tyske bokprisen 2014.

– Christian Kracht: «Imperium“*; «Die Toten»* – To svært gode romaner av den sveitsiske stilisten og provokatøren Kracht, kanskje en slags Hamsun eller Celine for vår tid.

b) Saksprosa:

– Ulrich Raulff: „Kreis ohne Meister – Stefan Goerges Nachleben“* – En fascinerende beretning om den kretsen rundt dikterfyrsten Stefan Goerge, og dens mangeslungne ettervirkninger.

– Wolfram Eilenberger: „Zeit der Zauberer – Das grosse Jahrzehnt der Philosophie 1919-1921“* – Livene og verkene til de fire samtidige filosofene Martin Heidegger, Ernst Cassirer, Ludwig Wittgenstein og Ernst Cassirer settes i scene i det dramatiske ti-året 1919-1929.

– Herfried og Marina Münkler: „Die neuen Deutschen – ein Land vor seiner Zukunft“* – Kloke og nøkterne betraktninger om innvandringslandet Tyskland etter flyktningkrisen 2015 av landets fremste statsviter og hans hustru, litteraturprofessoren Marina Münkler. En betinget optimistisk bok.

– Peter Neumann: „Jena 1800 – Die Republik der freien Geister“ – Nærbilde av Schlegelbrødrene og kvinnene deres, Schelling, Fichte, Novalis, Schiller, Goethe med flere i Jena og Weimar i overgangen 1700-1800-tallet.

*) Bøker omtalt i „Tysktime“

ALFRED DÖBLIN I FRANSK UNIFORM – THOMAS MANN I FRANKFURT

«Alfred Döblin elsket sin franske majorsuniform», skriver Harald Jähner i sin prisbelønte ”Wolfzeit – Deutschland und die Deutschen 1945-55». Döblin, forfatteren av den store og feirede romanen „Berlin Alexanderplatz“, hadde som tysk jøde tidlig blitt tvunget i emigrasjon. Høsten 1945 tok han plass som kulturoffiser i det franske informasjonsministeriets tjeneste. Oppgaven var å bidra til «reorganiseringen av et demokratisk åndsliv» i et moralsk og politisk bankerott Tyskland, tjenestested var det beslaglagte «Grandhotel Stephanie» i Baden-Baden. Döblin startet tidsskrift, tok opp kontakten med tidligere forfatterkollegaer og arrangerte møter med de mange som hadde valgt den «indre emigrasjon» som vei. Han ble også satt til å sensurere tekster, slik det av gode grunner også ble gjort i den amerikanske, britiske og russiske sektor i de første etterkrigsårene.

Møtet med de tidligere, angivelig anti-nazistiske, forfatterkollegaene ble en stor skuffelse for Döblin. Overalt møtte han hovmodige og fornærmede skikkelser – alle med hele det gamle tysknasjonale repertoaret i behold. Döblin beskrev dette slik: «De ville ikke ‘kollaborere’ – med franskmennene må vite – de ville holde fast på sin gamle ødelagte nasjonale vei.» At den store Döblin våget å opptre i fransk uniform gjorde ikke saken bedre: hvorfor kommer han hit, hvorfor innbiller seg at han er bedre enn oss? «Det var vel nettopp det han var», skriver Jähner lakonisk.

Isfronten mellom forfattere, kunstnere og intellektuelle som hadde blitt tvunget i exil og de som hadde valgt å bli tilbake var et de mest betente stridstemaene i de første årene etter naziherredømmets sammenbrudd. De første hadde ofte satt livet på spill for å komme seg unna konsentrasjonsleirer og den visse død, de siste hadde valgt tilpasningens og opportunismens vei. En av de mest nådeløse var Thomas Mann. Fra sitt kaliforniske eksil, formidlet via BBC, feller han kun noen få uker etter krigens slutt følgende dom: «Ansvaret ligger ikke hos noen elite – alt tysk, alt som taler tysk, skriver tysk, lever tysk er medansvarlig for denne skjensel.» Like tydelig er han overfor sine kolleger i indre emigrasjon: «Alle bøker som ble trykket i Tyskland fra 1933 til 1945 er mindre enn verdiløse, og en stank av blod og vanære hefter ved dem».

Etter mye tvil og nøling velger Mann våren 1949 å takke ja til en invitasjon om å komme til Frankfurt i anledning 200-årsjubileet for Goethes fødsel. Der holder han sitt berømte foredrag «Goethe und die Demokratie». Han hylles og feires med store ord, men i omgivelser som samtidig svømmer over av beskyldninger om «folke- og fedrelandsforræderen TM». Etter at Thomas og Katia har forlatt den store banketten i anledning Goethejubileet utarter festen i fyll og skråling av nazisanger. Etter besøket, vel fremme i Zürich, konstaterer Mann: fortrengningen og forskjønningen er massiv, naziforbrytelsene omskrives til «propagandistiske løgner og overdrivelser», likegyldigheten mot det pågående rettsoppgjøret er påtagelig.

Høsten 1947 våget Alfred Döblin seg tilbake til sitt kjære Berlin. Den franske majorsuniformen var fortsatt på. For en fullsatt sal av honoratorer i Schloss Charlottenburg skulle han tale. Kun et lite slør av høflighet og falske manerer kunne skjule forakten og kulden han ble møtt med. Grunntonen var: «Tyskere i britisk, amerikansk og russisk tjeneste kan også bære uniform, men de legger den jo igjen hjemme ved anledninger som dette!.» Det knapt en eneste av tilhørerne visste var at Döblins sønn, den høyt begavede 25-årige matematikeren Wolfgang Döblin, hadde tatt livet av seg i en lignende fransk uniform. Ekteparet Döblin måtte etterlate sønnen i flukten fra Frankrike til USA. Wolfgang hadde mistet kontakten med den franske militærenheten han tilhørte. I en låve nær landsbyen Housseras skjøt han seg – før de fremrykkende nazitroppene rakk å ta livet av ham.

Døblin valgte til slutt å forlate Tyskland. Ved starten på sitt andre eksil avmeldte Döblin seg med et personlig brev til den nye vesttyske presidenten Theodor Heuss: «Det var et lærerikt besøk, men i dette landet, hvor jeg og mine foreldre ble født, er jeg overflødig».

Hans arbeid i perioden som fransk kulturofiiser 1945-48 var slett ikke virkningsløst. Tidsskriftet han grunnla, «Das goldene Tor», holdt seg mye lenger enn andre sammenlignbare publikasjoner, han etablerte «Mainzer Akademie der Wissenschaften und der Litteratur» og gjorde mye for utbredelsen av fransk kultur i Tyskland. Ved 70-årsdagen i 1948 belønnet franskmennene han med et betydelig æresbeløp. Döblin anså seg likevel som misforstått og fremmedgjort i sitt gamle hjemland. Hans store selvbiografiske beretning, «Die Schicksalsreise» (1949) fant få lesere, hans radioforedrag få lyttere. Det lå ikke i de litterære kvalitetene, men i perspektivene han anla – hans tidligere lesere forsto ham ikke mer, eller rettere: ville ikke forstå ham. I «Schicksalsreise» feller han følgende dom over de første etterkrigsårenes tyskere:

«Menneskene her renner hit og dit mellom ruinene, som maurene i en ødelagt maurtue, oppspilte og arbeidsvillige; deres ærlige bekymring er at de ikke raskt nok kan få ta grep, i mangel av materialer, i mangel av direktiver. (…). Det vil bli mye lettere for dem å bygge opp igjen byene enn å bringe dem til erfaring om det de har erfart, og til forståelse av hvorfor det ble slik.»

I en artikkel i New York-baserte «Aufbau» i 1953 beskrev Herbert Marcuse ham som «vår tids mest berømte desertør» og fremmet Döblin som kandidat til Nobelprisen i litteratur. På det tidspunkt hadde han allerede bodd 5 måneder i sitt nye parisiske eksil. Døblin døde to og et halvt år senere. En av Tysklands største forfatterne i nyere tid ville imidlertid ikke bli gravlagt i tysk jord. Han valgte sin grav i den franske landsbyen Housseras, side ved side med sin sønn. Tre måneder senere ble Döblins hustru Erna gravlagt ved siden av dem begge. Hun hadde skrudd på gassen i leiligheten i Paris, og lagt seg til for å dø.

Foto: Maria Zaikina, CC NY-ND 2.0

Bokmessen i Frankfurt 2019 – og det som kommer etter

Bokmessen i Frankfurt ble nylig avsluttet. Norges status som årets gjesteland har skapt mer
oppmerksomhet rundt messen enn i et normalår. Alt tyder på at det omfattende
arrangementsprogrammet på Norges store paviljong ble vellykket. Flere titalls norske forfattere
bidro til det fem-dagers tettpakkede programmet. De norske arrangørene melder om gode
besøkstall gjennom hele uken, og stor interesse fra det tyske publikummet. Det er også åpenbart
at forlagsbransjens og Norlas omfattende arbeid med markedsføring av norske forfatterskap inn
mot det tyske bokmarkedet har båret frukter. Hittil i år er det oversatt 250 titler fra norsk til tysk,
mot ca. 40 i et normalår. Tross suksessen kan det stilles spørsmål til deler av bildet som er skapt
av bokmessen i norske medier. Det må også advares mot at fokuset på bokmessen i Frankfurt
2019 blir en engangsforeteelse.

Den norske paviljongen opptok én etasje i et bygg på et messeområde bestående av seks
fleretasjes paviljongbygg samt et stort utendørs agora. I sentrum for messen, sett under ett, sto
de gigantiske og tettpakkede utstillingsområdene til de tyske forlagene. En svakhet med norske
mediers rapporter hjem var at de nesten uten unntak ble basert på det som skjedde i det norske
paviljongsområdet. Det er umulig å danne seg et fullverdig bilde av gjennomslaget for Norge på
messen uten at arrangementsprogrammene til forlag, aviser og TV-/radiostasjoner på det tyske
messeområdet tas i betraktning. En gjennomgang av omtalene av norske bøker og norske
forfatterskap i toneangivende tyske medier som Die Zeit, Frankfurter Allgemeine Zeitung,
Süddeutsche Zeitung, Der Spiegel, ARD, Deutschlandfunk og 3Sat er også nødvendig for at
bildet skal kunne bli noenlunde fullstendig.

Det er mye som tyder på at dekningen av gjestelandet Norge i tyske medier har vært mer omfattende enn det som har vært vanlig for gjesteland. Nøkternt betraktet har dekningen ikke vært overveldende stor. I Süddeutsche Zeitungs store 24 siders litteraturbilag i anledning messen var en og en halv side viet omtale av norske forfattere; noenlunde samme tendens ser en i de øvrige mediene. En må også konstatere at de som fikk oppmerksomhet i all hovedsak var
navn som allerede er godt etablerte på det tyske bokmarkedet: Erik Fosnes Hansen, Jo Nesbø,
Jostein Gaarder, Karl Ove Knausgaard, Maja Lunde, Tomas Espedal, Åsne Seierstad og Erling
Kagge. Av de litt mindre kjente må en også fremheve Erika Fatland, Helga Flatland og
tegneseriekunstneren Marin Ernstsen (Hamsuns «Sult»).

Tyske bokutgivelser ledsages ofte av viktige samfunnsdebatter. Ikke minst på saksprosasiden
behandler mange av disse de samme store «sivilisasjonsspørsmålene» som Norge og det øvrige
Europa er kastet ut i – klimakrisen, høyrepopulismen, demokratiets krise. Ingenting av dette ble
det rapportert hjem om. En konsekvens av norske mediers ensidige fokusering på den norske
paviljongen ble at muligheten for å bringe nye og alternative perspektiver inn i våre egne debatter
ble skuslet bort. I de tyske utstillingshallene var det særlig oppmerksomhet rundt de nye bøkene
til Deniz Yücel (Die Welt-journalist i Erdogans fengsel), Daniela Dahn (øst-vest-skillet), Herfried
og Marina Münkler (demokratiets krise og reform), Julia Ebner (det høyreekstreme nettet) og
Luisa Neubauer (Tysklands Greta Thunberg). I tilfellet Neubauer – den 23-årige geografistudenten som har ledet Tysklands meget omfattende «Fridays for future»-aksjoner – ville en også kunne fått til en god tabloid vinkling. Det er en kjennsgjerning at det fantes journalister med gode forutsetningen for å dekke det som foregikk i de tyske messehallene, men disse var sannsynligvis fullbeskjeftiget med jobben de var satt til å gjøre på det norske messeområdet.

I alle år fram til 2017-2018 har det nærmest vært musestille i norske medier om bokmessen i
Frankfurt, og om tildelingen av Den tyske bokprisen rett i forkant av denne. Når
oppmerksomheten begynte å ta seg opp for at par år siden, var det utelukkende på grunn av Norges gjestelandsstatus i 2019. Så sent som i fjor var det knapt et norsk medium som skrev noe
om tildelingen av den tyske bokprisen (Robert Menasses interessante «EU-roman», ‘Die
Hauptstadt’). Årets prisvinner Saša Stanišić, «Herkunft», har fått en viss omtale, men i all
hovedsak fordi Stanisic i sin takketale skarpt kritiserte tildelingen av Nobels litteraturpris til Peter
Handke. Den meget vellykkede «Tysk-norske litteraturfestival» i Oslo tidligere i år ga håp om at en ny utvikling kunne bli innledet – en jevnere og bredere dekning av tyskspråklig litteratur og debatt i den norske offentligheten, økning av boktitler oversatt fra tysk til norsk fra knappe 10 pr. år i dag til det to- eller tredobbelte.

Mandatet til arrangørene bak den norske gjestelandssatsingen har vært å styrke synliggjøringen av norsk litteratur i Tyskland, og å legge grunnlaget for økt salg av norske boktitler på det tyske bokmarkedet. Mye tyder på at de har lykkes godt med det. Jeg vil likevel anse det som et klart nederlag om ikke den norske innsatsen i Frankfurt også gir et varig løft for tysk litteratur i Norge. Da må norske medier og norske forlag rette blikket mot Frankfurt også i årene som følger. Første prøvestein kommer ved neste års bokmesse.

Thomas Müntzer – karismatisk pinsevenn eller revolusjonær opprører?

Publisert i Vårt Land 18. oktober 2019

«De gudløse herskerne må drepes», erklærer Thomas Müntzer i slutten av sin berømte «fyrstepreken» i Allstedt sommeren 1524. Tilstede var kurfyrste Johann av Sachsen, borgermester, fogder og kirkelige øvrighetspersoner. Knapt et år senere, i mai 1525, blir han halshugget av fyrstens bødler foran byporten i Mühlhausen. Noen dager tidligere hadde 4000 bønder og fattigfolk i Müntzers dårlig utstyrte opprørshær blitt slaktet ned for fote ved slaget i Frankenhausen. Dette er to av mange dramatiske hendelser i den franske forfatteren og filmmakeren Eric Vuillards bok “De fattiges krig” – en stram og spenningsdrevet historie om kirkereformatoren og opprørslederen Thomas Müntzers (ca. 1490-1525) liv og virke. Den korte, vel 60 siders teksten, kan best beskrives som et dramatisert historisk essay. Müntzers egen stemme – slik den kommer til uttrykk i etterlatte manifester, prekener og brev – er fortellingens omdreiningspunkt. Bokens korthugde og markante kommentarer binder teksten sammen på en måte som gir den driv og sug, men viser også tydelig at Vuillard har et budskap til vår egen tid.

Vuillards beretning starter med halshuggingen av Thomas’ far, og ender med at hans eget hode settes på stav.  Fortellingen har sitt tyngdepunkt i Müntzers omskiftelige virke som prest, reformator og opprørsleder i Böhmen og Thüringen i perioden 1520-25, med særlig fokus på den tiltagende radikaliseringen han gjennomgår i Allstedt og Mühlhausen 1524-25. Før vi kommer dit tar Vuillard en avstikker tilbake i tid – til den engelske kirkekritikeren John Wycliff og de engelske bondekrigene på 13- og 1400-tallet, og til reformatoren og opprøreren Jan Hus i Praha. Lærdommen er enkel: Kent og Sussex, Böhmen og Thüringen handler om det samme – fyrste- og kongemaktens brutalitet er slik den alltid har vært, de fattiges raseri og opprør likeså. Vuillard: «Det er ikke slutten på visa, det er aldri slutt».

Det vi kjenner som «den tyske bondekrigen» hadde sitt utspring i Schwarzwald sydvest i det daværende tysk-romerske riket, og spredte seg sommeren 1524 raskt mot nordøst via Franken til Thüringen. Dette var også Luthers kjerneområde, her lå Wittenberg, Wartburg og Erfurt, her hadde det omfattende oppgjøret med pavekirken blitt formulert – avlatshandelen, helgendyrkingen, læren om skjærsilden osv. Nettopp forbindelsene mellom byenes reformbevegelse og landbefolkningens sosiale opprør i første del av 1520-tallet la mye av grunnlaget for at bondekrigen fikk den voldsomhet den fikk. Meget sentralt var reformatorenes lære om «det alminnelige prestedømme», og forestillingen om den enkle, uskolerte bondens særlige evne til å forstå og motta Guds ord direkte og uforfalsket. Evangeliets lære om menneskenes likhet for Gud ble på sin side grunnleggende viktig i begrunnelsen av bondeopprørets viktigste krav – fritt prestevalg, oppheving av livegenskapet, kraftig reduksjon av avlingsskattene, fri bruk av allmenningene. Flere av de radikale reformatorene bidro selv til å tydeliggjøre disse sammenhengene, som inspiratorer til eller forfattere bak en rekke manifester og flygeblader utover 1520-tallet. Kirkehistorikeren Thomas Kaufmann oppsummerer det slik i sin «Geschichte der Reformation in Deutschland»: «Evangeliets ‘gudlige rett’ skapte et felles resonans- og legitimasjonsgrunnlag for bøndenes religiøse, økonomiske og politiske krav».

I Müntzers teologi forenes det mystiske og spiritualistiske med det apokalyptiske og sosialrevolusjonære. Vuillard gir oss en intens og nærgående skildring av hvordan det sosialrevolusjonære gradvis slår over i uforsonlighet og fanatisme, og hvordan Müntzers voldspregede retorikk blir skarpere og skarpere etterhvert som de avgjørende slagene nærmer seg: «Jeg har i dag plassert deg over menneskene og over imperiene for at du skal rive opp, ødelegge, spre og velte, for at du skal bygge og plante». For mange av støttespillerne blir dette vel hard kost, og flere faller fra. Vuillard sier det slik: «Müntzer er gal, la oss si det. Sekterisk. Ja. Messiansk. Ja. Intolerant. Ja. Bitter. Kanskje. Alene. På et vis.» Samtidig blir bruddet med Luther definitivt («daukjøttet i Wittenberg»), og Luther selv, som til å begynne med hadde vært forsiktig positiv til flere av bondeopprørets krav, skriver glødende appeller til fyrstene om «å stikke, kvele og slå ned for fote» i kampen mot bøndenes «røveriske og morderiske bander».

Tross undring over Müntzers fanatisme er Vuillards sympati for hans sak åpenbar gjennom hele teksten. Mellom linjene ser vi en forfatter som tydelig lever seg inn i, og identifiserer seg med, Münsters vrede. På dette grunnlag utlegger han noe som kan ligne på en universell lære om opprørets nødvendighet – det nakne og utstøtte menneskes rett til opprør mot makten, for 700 år siden, for 500 år siden og i dag.  I Vuillards optikk har derfor teologiske krangler om det hinsidige alltid handlet om jordiske ting: «Det var ikke Gud som reiste seg» på jordene og i småbyene i Thüringen i 1525, «med mindre vi kaller Gud sult, sykdom, ydmykelse, filler.» Müntzer «..var voldsom, snakket over seg, ville ha Guds rike her og nå», men hva med om «maktens store sofismer» med sine «tusen giftdoser» og «løgner», hvilken «skammelig historiebok» ville det ikke blitt ut av dette?

Vuillard synes altså selv å være en slags revolusjonær, en som vil at Müntzers opprør også skal forstås som «ord til oss». Men hva betyr dette? Vil han blåse nytt liv i 70-tallets by- og bondegeriljaer, retter han seg til nåtidens militante opprørere – Frankrikes gulvester og storbyenes anarkistiske gatekjempere. Eller er hans appell ikke ment som noe mer enn en generell oppfordring til kamp mot sosial og politisk urett? En av de viktigste lærdommene fra 70-tallets «revolusjonære æra» er degenereringen til hermetisk lukket enten-eller-tenkning, og til terrorisme og myrderier i det godes navn; tyske Rote Armee Fraktion hadde Thomas Müntzer som viktig lektyre. Skjønnlitteraturen er rik på skildringer av voldelig masseadferd ute av kontroll eller røverbander som i hellig vrede plyndrer, herjer og ødelegger – «utløst masse» i Elias Canettis forstand, urettens hevn i Friedrichs Schillers «Røverne» er eksempler. Er det motstand i denne forstand, men i modernisert form, Vuillard ønsker seg – nye og hyppige versjoner av Hamburgs G-20-opprør? Vi vet ikke, men man kan jo ane noe når han i bokens sluttavsnitt høystemt bedyrer at «martyriet er en felle for de som undertrykkes, det eneste ønskelige er seieren».

Det kan argumenteres godt for at «etoset» i Thomas Müntzers radikale rettferdighetstenkning – og i bredere forstand hele den kristne reformasjonsbevegelsen – har satt solide spor i de siste 500 årenes moral- og rettsutvikling, iallfall slik vi kjenner den i den vestlige verden. I dag er livegenskap og slaveri avskaffet, bruken av dødsstraff er kraftig redusert og forbud mot raseskillepolitikk og tortur forankret i menneskerettighetserklæringen. Den tyske teologen og sosiologen Hans Joas har i sin studie «Die Sakralität der Person» beskrevet dette som en utvikling i retning «menneskets helliggjøring». Det teologiske grunnlaget finner Joas i budskapet om «mennesket skapt i Guds bilde» og i «menneskene som Guds barn». Ikke teologien i seg selv, men menneskene som historiske aktører, inspirert av den moralske universalismen som det kristne budskapet om menneskenes likhet og verd begrunner, har drevet dette fram. Det var kvekere og andre kristne sekter som var pionerene i kampen mot slaveriet i Amerika på begynnelsen og midten av 1800-tallet.

Eric Vuillards fortelling fra den tyske bondekrigen minner oss om retten til å gjøre motstand der urett råder. Den radikale humanismen som følger av Joas’ analyse gir oss et fundament for forsvaret av menneskeverdet, og et redskap i kampen mot vår tids urett. Det er historiens lærdom at denne vei – det daglige strev, den ikke-voldelige motstand – gir oss bedre utsikt til reelt å bevege og å forandre enn det messianske budskapet om revolt og «seier» som Vuillard synes å ville idealisere.