Litteratur

UWE TELLKAMP PÅ BANEN IGJEN

Så er Uwe Tellkamp på banen igjen. Forfatteren av den prisbelønte «Der Turm» og en rekke andre romaner skapte furore gjennom flere utspill høsten 2017 og våren 2018 hvor han gjorde seg til talsmann for posisjoner med klart høyrepopulistisk preg, herunder i en podiumsdebatt med forfatterkollegaen Dürs Grünbein i Dresden vinteren 2018. Tellkamp opplevde også at hans eget forlag – velrenommerte Suhrkamp Verlag – distanserte seg fra ham, noe som utløste en helt egen debatt om forlagenes plikter og ansvar overfor egne forfattere.

Tellkamp har nå levert et «tilsvar» til et opprop som en rekke kulturarbeidere ved teater- og musikkscener i bl.a. Dresden, Leipzig og Berlin har sendt ut som svar på AfDs politikk for kontroll og sensur av institusjonenes repertoirepolitikk, provokasjoner fra ytre høyre mot kulturarrangementer m.v. Han har også gått til aktivt forsvar av en bokhandler i Dresden som har invitert representanter fra ytre høyre til debatt.

De som kritiserer befinner seg i følge Tellkamp i en «linke Gesinnungskorridor». Det kan godt være at kulturlivets store flertall – som nok er notorisk venstreorientert, slik Tellkamp hevder – kan være mindre skyggeredde i møtet med ytre høyre, møte opp i diskusjoner, konfrontere dem i stedet for å nekte dem plattformer. Problemet med Tellkamp er imidlertid at han i stadig sterkere grad benytter seg av ytre høyres eget språk og retorikk. Han har simpelthen blitt en av dem. Det er den egentlige tragedien ved denne historien.

Foto: Smalltown Boy CC BY-SA 3.0

 

Reklamer

Den forfinede Ottilie

Leser igjen en gammel bok, Goethes «Wahlverwandtschaften», og blir nok en gang svimeslått av hvordan språklig skjønnhet kan bergta selv om settingen ellers kan virke sær og fjern:

«Ihre ruhige Aufmerksamkeit blieb sich immer gleich, so wie ihre gelassene Regsamkeit. Und so war ihr Sitzen, Aufstehen, Gehen, Kommen, Holen, Bringen, wieder Niedersitzen, ohne einen Schein von Unruhe ein ewiger Wechsel, eine ewige angenehme Bewegung. Dazu kam, dass man sie nicht gehen hörte, so leise trat sie auf.»

Jeg kan formelig se den yndige, forfinede Ottilie for meg, nylig ankommet slottet som hun er, som den fjerde i «valgslektskapet» som romanen utspiller seg rundt. Hva er det ved språket til de store forfatterne som fanger en på tvers av tid og rom? Det er vel dette allehånde litteraturhistorikere, litteraturvitere og kritikere prøver å gi svar på? Jeg for min del har opplevd noe av det samme hos alt fra Homer, Dostojevskij og Hamsun til Celine, Kafka og Thomas Mann.

Thomas Mann hadde forøvrig Goethe – samt Nietzsche og de store russiske forfatterne – som et av sine store forbilder, og eviggjorde dette gjennom sin egen Goetheroman («Lotte in Weimar»). Og kanskje er det likevel ikke så langt mellom den for sin tid svært moderne Wahlverwandschaften og TM-romaner som Der Zauberberg og Doktor Faustus? I en viss forstand er de jo alle en slags «samlivsromaner», som utspiller seg i ulike varianter av lukkede rom, levendegjort gjennom finstilt observasjonsevne og et språk som suger en inn i tekstens univers.

Voltaire og kongen

Leser Rolf Zimmermanns «Ankommen in der Republik – Thomas Mann, Nietzsche und die Demokratie» her under mitt lille bohuslänske ferieopphold. Det er den dypt fascinerende historien om Thomas Manns transformasjon fra tysknasjonal krigsentusiast før og under første verdenskrig via forsøket på en syntese mellom det bolsjevikiske Russland og «kulturens Tyskland» («det tysk-russiske kulturdemokrati») i perioden 1918-22 og frem til hans definitive tilslutning til republikken og det konstitusjonelle demokratiets verdier gjennom den nærmest ikoniske «Republikrede» i oktober 1922.

Etter dette, og helt frem til sin død i 1955, ble han vel det tyske (ikke-jødiske) kulturborgerskapets viktigste og mest markante anti-fascist – skjønt «ikke-jødisk», han var jo gift og fikk seks barn med sin jødiske Katja, en sterk og begavet kvinne fra Münchens beste borgerskap.

Men i 1915 var Thomas Manns verden (=Europa) fortsatt en annen:

«Voltaire og Kongen: det er fornuft og demon, ånd og geni, tørr hellighet og omtåket skjebne, borgerlig anstand og heroisk plikt; Voltaire og Kongen: det er, til alle tider, den store Sivilist og den store Soldat.»

Soldaten her, i Fredrik den stores skikkelse, inkarnerer selvsagt det skyttergravskrigende Tyskland under WW1, mens Voltaire godt kan være en stedfortrederskikkelse for forfatterbror Heinrich – sivilisasjonsmennesket og den frankofile sosialisten som knapt var i kontakt med sin lillebror i perioden 1910-20, men som by all means utøvde langt bedre politisk dømmekraft enn ham i samme periode.

Ankommen in der Republik

Hva beveget så Thomas Mann bort fra «Die Ideen von 1914»? Det særskilt interessante med Zimmermanns analyse av Thomas Manns «republikanische Wende» er den sentrale betydning han tilskriver Manns påvirkning fra den tyske romantikken (Novalis), Weimarklassisismen (særlig Goethe) og ikke minst Nietzsche («den andre Nietzsche») – ledestjerner for en særlig tysk humanisme som kan gi ekstra kraft til det (kjølige) konstitusjonelle demokratiet gjennom «kultur». Dette er interessant også fordi den mer kjente versjon av denne historien jo forteller at elendigheten startet nettopp med den tyske romantikken (jfr. Isahia Berlin).

Jeg innbiller meg at det ligger noen innsikter i Zimmermanns turnering av dette materialet som kan være av betydning også for vår tids strev med å identifisere hva som reelt står på spill. Dét må jeg komme tilbake til når boken er ferdiglest

Thomas Mann i California – villaen fra eksilet får nytt liv

Thomas Manns villa i Pacific Palisades, Los Angeles, var de tyske eksil-intellektuelles «hvite hus» i annen halvdel av andre verdenskrig og i de første etterkrigsårene. Den elegante, modernistiske villaen var bosted for Thomas og Katia Mann og deres seks barn i perioden 1942-1952, tidvis også for den notorisk blakke storebror Heinrich og hans alkoholiserte Nelly. Villaen ble i 2016 kjøpt av den tyske stat etter betydelig press fra en rekke notabiliteter innen tysk kultur og akademia. Villaen og villaeiendommen sto da i sterkt i fare for å bli solgt til en eiendomsspekulant og å bli revet. Prisen var 13 millioner dollar – et røverkjøp i følge dem som har greie på slikt.

I tillegg til borgervillaen i barndommens Lübeck og villaen ved Zürcher See de siste tre leveårene, er det to store villaer i livet (og forfatterskapet) til Thomas Mann og «Die Manns»: villaen i Porschingerstrasse 1 i München som familien flyttet inn i rundt 1910 og som ble bosted frem til eksilet fra 1933 og villaen i Pacific Palisades, dels bygget med midler fra en mesen og TM-beundrer av det mer intrigante slaget. Villaen i Poschingerstrasse tilhører i dag en aksjespekulant, mens villaen i California nå i disse dager kan tas i bruk som et «transatlantisk møtested» og domisil for tyske stipendiater innen litteratur, vitenskap og åndsliv.

Hier lebte Thomas Mann, hier sollen bald Künstler wohnen - aber wie finden das die Anwohner?

Den tyske stats inngripen er det saktens gode grunner for. Her skrev TM bl.a. «Doktor Faustus» og «Der Erwählte», her avsluttet han sine Joseph-bøker og her holdt han sine flammende BBC-sendte taler mot Nazi-Tyskland «an deutsche Hörer». Huset var også et viktig samlingssted, ikke bare for det litterære eksilmiljøet, men også for et bredt spekter av skikkelser fra forskning og kultur som hadde klart å redde seg ut av Hitler-Tyskland før det var for sent. Feuchtwanger, Einstein og Adorno var blant de faste gjestene, den siste ikke minst i rollen som rådgiver for TM i Doktor Faustus’ musikkteoretiske partier. Og når die Manns var på reise, vannet Max Horkheimer plantene.

Etter to-års rehabiliteringsarbeider ble villaen offisielt nyåpnet av bundespresident Frank-Walter Steinmeier tidligere i denne uken. Tilstede var også utenriksminister Heiko Maas og Thomas Manns barnebarn Frido Mann (77). Psykoanalytikeren og romanforfatteren Frido bodde selv i villaen som barn, og vil for de innvidde også være kjent som modellen for «Nepomuk Schneidewein» («Echo») i Doktor Faustus – det yndige guttebarnet som fikk hjertet til den kjølige Adrian Leverkühn til å smelte, men som døde så tragisk. Skuespilleren Burghart Klaussner (kjent bl.a. fra Hanekes «Det hvite bånd) og sosiologen Jutta Allmendiger får æren av innvie villaen for sitt nye formål.

I sin åpningstale sa Steinmeier bl.a.: «Kampen om demokratiet og kampen om det frie og åpne samfunnet vil også i fremtiden være det som binder USA og Tyskland sammen.» Utenriksminister Maas fremhevet at «..USA er vår viktigste partner utenom Europa, kun i fellesskap kan vi finne løsninger på de globale problemene.» Die Zeit hadde i forrige uke en forhåndsomtale av saken (25/18). På samme avisside, og under overskriften «Der Abschied vom amerikanischen Zeitalter» («Adjø til den amerikanske tidsalderen»), trykte avisen en kommentar av den prominente Humboldt-statsviteren Herfried Münkler. Hans klokkeklare dom var: USAs rolle som garant for den «vestlige orden» er defintivt over, Europa vil fra nå av måtte løse sine problemer selv. Münkler ligger åpenbart nærmere sannheten enn Steinmeier og Maas. Det er nok også grunn til å tro at de høye representantene for den tyske stat utsa sine ord med et visst monn av indre tvil, og ikke uten flau smak i munnen. Men stipendiatene får det nok fint – under Californias sol.

Trollmennenes tid

Walter Benjamin, Ludwig Wittgenstein, Martin Heidegger og Ernst Cassirer: Wolfram Eilenbergers sammenstilling av de fire unntaksskikkelsene («Zeit der Zauberer, Das grosse Jahrzehnt der Philosopie, 1919-29») i deres intellektuelle streben og levde liv, i et overspent tiår etter krigsnederlag og kaos, viser oss tre eksentrikere: To konstant på randen av psykisk sammenbrudd og/eller økonomisk ruin, en fullstendig oppslukt av tanken på at 2500 års filosofi og metafysikk måtte rives opp med roten og at kun han var i stand til å rydde grunnen for den nye tids filosofi.

Den fjerde var en moderat humanist og forfatningspatriot i tradisjonen fra Kant og Goethe, legendarisk belest og med en arbeidskapasitet av det helt ekstreme slaget, og samtidig også den eneste av de fire med et ordnet borgerlig familieliv; de tre andre var enten notorisk utro i ekteskapene de hadde inngått, eller led under urealiserte homoerotiske lengsler: en østerriksk millardærarving, to med tysk-jødisk bakgrunn, en av schwartzwaldsk bondeslekt.

Alle fire skrev grensesprengende filosofiske verk, tekster som tilhører det ypperste i forrige århundres tenkning, men kun en av dem ville jeg ha tiltrodd dømmekraft og klokskap til å utøve politisk og ideologisk makt. Som vi vet var det feil mann som fikk denne. Det filosofiske toppmøtet i Davos mars 1929 – klimaks i Eilenbergers dypt fascinerende bok – var oppløpet til det som skulle komme.

Den tyske bokprisen 2017 – en gris løper rundt i Brüssels gater

Robert Menasse vant fjorårets tyske bokpris for sin roman «Die Hauptstadt». Det er en slags kriminalroman fra et overopphetet Brüssel hvor en gris løper rundt i gatene, en leiemorder med dunkle forbindelser til Vatikanet skyter feil mann og den Auschwitzoverlevende læreren David de Vriend går sine siste dager i møte på et sykehjem, men uten å vite at han også jaktes på som «tidsvitne» for en kampanje for styrking av EU-kommisjonens «image» som idealister (og kynikere) i kommisjonens GD-Kultur har under planlegging. Boken er en fortelling om intriger, maktkamp og subrasjonaliteter i EU-kommisjonen indre gemakker, periodevist svært morsom fortalt. Romanen beskriver et system som langt på vei er dysfunksjonelt, men også et system det er viktigere enn noensinne å styrke og beholde – og ikke minst reformere.

Image

Menasses alter ego er den anerkjente, nesten pensjonerte østerrikske økonomiprofessoren, Alois Erhart – en bitter og gretten mann, men også en idealist av den gamle skole, en mann fra en generasjon hvor EU-prosjektet var et politisk nødvendig prosjekt for et Europa som lå i ruiner. I rollen som seniorrådgiver og keynote speeker for en tenketank om en «New Pact for Europe» eksponerer Menasse ham for lobbyister og fantasiløse karrierister – og en og annen handlingslammet idealist. I sin dom over «salamanderne» faller det følgende ut av Erhart:

«Når de snakker om fremtiden, snakker de om en mest mulig friksjonsfri forlengelse av samtiden og ikke om fremtiden. Den forstår de nemlig ikke, siden fremtiden for dem består av trender som uavlatelig setter seg gjennom. På siste møte i tenketanken sa en lobbyist: Trenden går nå entydig i retning xy – vi må sørge for at vi er fit for denne utviklingen. Da sa Erhart: I slutten av tjueårene gikk trenden entydig i retning av fascisme i hele Europa. Var det riktig å gjøre seg fit for denne utviklingen, eller var det riktig å yte motstand?».

Erhart gjør sin stormfulle sorti – papirene flagrende ut av den gammeldagse dokumentkofferten – fra arbeidet blant salamanderne med et forslag om at det lyses ut en arkitektkonkurranse for planlegging og bygging av en helt ny europeisk hovedstad – i Auschwitz!

Det er tidvis noe konstruert og fiffig over Menasses fortelling. De fantastiske skildringene av mentaliteter og sosiale mekanismer i EUs indre rom ved slutten av vårt århundres andre tiår, er alene god nok grunn til å lese boken.

Muren som ikke falt

Publisert i Morgenbladet 5. mai 2018 – https://morgenbladet.no/ideer/2018/05/muren-som-ikke-falt

Tre tiår etter Tysklands gjenforening er landet gjennomtrukket av en usynlig grense.

«Skillet mellom øst og vest er manifest og langlivet. Det vil ta lang tid før vi vet om forskjellene vil være fruktbare eller dramatisk spaltende». Slik falt ordene til den tidligere DDR-forfatteren Christa Wolf i et brev til den vesttyske filosofen Jürgen Habermas kort tid etter Østblokkens sammenbrudd. I dag, 29 år etter murens fall, tyder mye på at det er den pessimistiske varianten av Wolfs spådom som har slått til. Tegnene er mange: makten og formuene konsentrerer seg fortsatt i vest, østvelgernes mistro til de etablerte partiene truer Tysklands politiske stabilitet, de kulturelle og mentalitetsmessige skillene synes like dype som Wolf fryktet at de skulle bli – «muren i hodene» består.

Et samlet blikk på Tysklands økonomiske geografi ved årsskiftet 2017-18 (Der Spiegel, 11/2018) forteller at ingen av Tysklands 30 største børsnoterte selskaper har sitt hovedsete i de fem østlige delstatene. Det forteller også at kun fire av de 200 hundre største selskapene har en toppsjef med DDR-bakgrunn og at kun seks av Tysklands 1000 mest formuende mennesker er østtyskere. Bildet er mye det samme om man ser på lederposisjonene innen politikk, forvaltning, justis, medier og forskning. Selv innenfor øst-delstatenes egne bedrifter og institusjoner er det mer sannsynlig at toppsjefen kommer fra Köln eller Stuttgart enn fra Schwerin eller Rostock – kun 14 % av rektorene og direktørene ved de østlige universitetene har bakgrunn fra det tidligere DDR, blant toppdommere er andelen nede i 6%. Der Spiegel oppsummerer det slik: «Mer enn et kvart århundre etter gjenforeningen er republikken gjennomtrukket av en usynlig grense. På den ene siden vesttyskerne som fordeler formuene og maktposisjonene seg i mellom, på den andre siden østtyskerne, som er så godt som fraværende i de velståendes og innflytelserikes verden».

I en reise gjennom noen av Øst-Tysklands mest struktursvake regioner tidlig høst 2017 gjør et reporterteam fra Zeit Magazin (39/2017) et forsøk på å fange inn hvordan denne virkeligheten fremtrer «nedenfra». Resultatet av den 1400 km lange reisen gjennom landsbygda i Vorpommern-Mecklenburg, Brandenburg og Sachsen kan man lese i en 30 siders tekst- og fotoreportasje. Det er en reise til et land hvor bussene har sluttet å gå, hvor de unge har dratt til byene i vest og hvor den moderne tid tar form av stordrift og økokapitalisme – melkefabrikker og avfallsanlegg, vindmølleparker, raps- og maisåkrer store som flyplasser som dekker etterspørselen etter økostrøm og biogass fra miljøbevisste forbrukere langt unna de ødelagte landsbyfelleskapene på flatlandet i Brandenburg. Innimellom står det kanskje et golfhotell. De gamle landsbystrukturene, bygget rundt realsosialismens landbrukskollektiver, var ineffektive og innskrenkende, men «man hadde sin plass», som mange av personene reporterne treffer på uttaler det. Noen få har blitt litt rikere av å forpakte jorden, resten går på Harz-IV (sosialhjelp) eller forsøker å holde hodet over vann med småhandel. Overalt på sin ferd møter reporterne mistro og sinne, og borgere som føler at de ikke blir tatt på alvor – av politikerne i Berlin og Brüssel, av «løgnpressen», av «vestmenneskene» og av «de på toppen».

Sosiologen Raj Kollmorgen har gjennom 20 år studert de østtyske stemningsbølgene. Til Zeit Magazin sier han: «I øst har misnøyen blant folk flest økt gradvis helt siden årtusenskiftet». Selv om velstanden gradvis økte, opplevde ex-DDR-borgerne at de ble hengende varig etter vesten, at de ikke ble betraktet som sosialt likeverdige. Opplevelsen slo ikke kun inn i det man kan beskrive som «de lavere sosiale sjiktene». Den prisbelønte tyske forfatteren Eugen Ruge, født i 1954 og oppvokst i DDR, beskriver det slik i et lengre portrettintervju med Die Tageszeitung (17.12.17): «Når jeg ser meg om i min bekjentskapskrets er bruddene enorme». Personene i Ruges fortelling hadde ikke nødvendigvis vært aktive understøttere av DDR-regimet, men de hadde tilpasset seg. Etter murens fall ble mange av dem brått kastet ut av sine tidligere posisjoner, måtte starte på bar bakke, omskolere seg og arbeide i nye yrker som var fremmede for dem. Opplevelsen av å ha blitt fratatt sin historie sitter sterkt i. Mange av disse føler de er representanter for «..en undergangskultur og en forsvunnet identitet», slik den kjente bulgarske statsviteren Ivan Krastev beskriver det i et stort intervju med Der Spiegel tidligere i år (4/2018). Opplevelsen av krenkelse har hatt vedvarende virkninger. Mange av Ruges bekjente nærmer seg nå pensjonisttilværelsen – ofte på prekære betingelser og uten akkumulerte formuer gjennom boliger og arv, slik som hos jevnaldrende i vest.  Du finner dem ikke på landsbygda i Vorpommern-Mecklenburg, men du kan godt finne dem blant de gråhårede og stille i Dresdens Pegidamarsjer.

Det er i dette landskapet det høyrepopulistiske AfD har kunnet gro frem – blant bitre landsbyboerne i Brandenburg, blant deklasserte statstjenestemenn i Leipzig og Dresden, men også blant byggmesteren i Frankfurt an der Oder med sitt agg til livsstilen og verdiene til de dominerende middelklassesjiktene i storbyene i vest. Oppslutningen om AfD er mer enn dobbelt så stor i de fem østlige delstatene enn i det tidligere vest. I store vesttyske byer som Hamburg, Köln og Frankfurt – alle befolkningstette områder med høy andel innvandrere over lang tid – ligger støtten til AfD i snitt rundt en tredjedel av oppslutningen i Sachsen. Partiets fiende nr. 1 – innvandreren, flyktningen, muslimen – er det vanskelig å spore i landsbyene i øst: av Tysklands 3-4 millioner muslimer bor under 100.000 i de østtyske delstatene. De er likevel virtuelt til stede – som bilde på det flerkulturelle Tyskland som «elitene» i vest har frembrakt, og som «bevis» på at de som styrer viser mer omsorg for flyktningen fra Syria enn for «den vanlige tysker» i den østtyske periferi.

I et kritisk psykogram over «østtyskeren pr. 2018» vil en lett kunne peke på hangen til å skylde på «de andre», en form for selvrettferdighet hvor egen krenkelse blir forklart med hva «systemet» og «de på toppen» foretar seg og sjelden med egen mulig svikt. Mange vil også fremheve en svakere beredskap til å finne kompromisser, til å søke konsensus og ta på seg ansvar. Klaus Schroeder, leder av «Forschungverbundes SED-Staat» ved Freie Universität i Berlin, sa det slik i en kronikk i Frankfurter Allgemeine Zeitung for noen år tilbake: «Østtyskerne er ikke vant til å leve med konflikter, de har aldri forstått sammenhengen mellom konflikter og konsensussøken». En arv etter den totalitære stat er også svakere utviklede sivilsamfunn. Mens hverdagslivet i Vest-Tysklands regioner fortsatt kan få styrke og bindekraft av et aktivt frivillig foreningsliv eller av kirkene med sin lokale og globale praksis fundert i den kristelige sosiallæren, er slike sosiale vev nærmest totalt fraværende i de struktursvake østtyske regionene. En stor utfordring med diagnoser som dette er selvsagt at de formulerer «et vestlig blikk». Mange ex-DDR’ere oppfatter disse forsøkene på å bli årsaksforklart som arrogante, belærende og umyndiggjørende, og noe som i seg selv bidrar til å holde det østtyske sinnet vedlike.

I perioden fra gjenforeningen til i dag har mer enn to norske oljefond blitt overført fra den tyske staten til delstatene i øst. Avstanden mellom gjennomsnittslønnen til en østtysker og vesttysker er i dag mindre enn på 90-tallet. De store overføringene har imidlertid hatt liten innvirkning på fordelingen av økonomisk makt. Tysklands store økonomiske lokomotiver ligger fortsatt i de vestlige delstatene Baden-Württemberg, Bayern og Hessen – med de to storbyene i Sachsen, Leipzig og Dresden, som bortimot eneste unntak i øst. Det ligger selvsagt en rekke økonomisk-strukturelle og historiske årsaker bak ulikhetene, men noen forklaringer kan også spores i rimelig distinkte mentalitetsforskjeller.  Et eksempel er den ulike verdsettingen av karriere og konkurranse. Sosiologen Raj Kollmorgen sier det slik: «Mobilitetsorientering og beredskapen til å risikere noe for sin yrkeskarriere er svakere utviklet i øst enn i vest.»  En viktig årsak finner Kollmorgen i usikkerheten som ble skapt av erfaringene med økonomisk sammenbrudd i kjølvannet av murens fall. Denne usikkerheten virker også inn på generasjonene født etter murens fall, som alle, i større eller mindre grad, bærer med seg fortellinger om brudd og nederlag i foreldrenes og besteforeldrenes biografier. I kampen om lederposisjoner kan østtysk bakgrunn ofte være en ulempe bare fordi riktig «habitus» mangler – små, men avgjørende distinksjoner i tankemønstre og væremåte som fraværet av borgerlige oppvekstmiljøer i øst har gjort det umulig å erverve.

DDRs viktigste grunnleggingsmythos var fortellingen om den antifascistiske motstand og om DDR som motstandskjempernes stat, altså en selvforståelse som det andre og anstendige Tyskland – den ekte arvtageren av de progressive og humanistiske verdiene som ble båret frem gjennom reformasjonstidens bondeopprør, de nasjonale frigjøringskrigene mot Napoleon og som altså nådde sitt høydepunkt med de tyske kommunistenes kamp mot Hitler. Vest-Tyskland (BRD) på sin side hadde etter 2. verdenskrig akseptert rollen som statsrettslig etterfølger etter ”Det tyske rike”. Samtidig var det umulig å basere den nye staten på de aggressive nasjonalistiske storfortellingene som hadde utviklet seg fra midten av det 19. århundre og som kulminerte med det nazistiske skrekkherredømmet. I stedet ble det bærende politiske mythos for BRD i de første 20 etterkrigsårene fortellingen om gjenoppbygning og ny økonomisk vekst. Gjennom det nye fokus på bearbeiding av nazitidens ugjerninger i kjølvannet av 68-opprøret utviklet det seg også en ny form for kritisk politisk kultur og en nyervervet positiv anerkjennelse av grunnlovens verdier. Det politiske klimaskiftet som dette innebar, og de varige verdimessige konsekvenser av dette, gjør det mulig å knytte året 1968 til det statsviteren Herfried Münkler har beskrivet som ”BRDs andre statsgrunnleggelse”. Det verdimessige skiftet innbefattet også et helt lite knippe av livstilselementer og holdninger frembrakt gjennom 68-ernes transformasjon fra opprørere til middelklasse og politisk-kulturell hegemon.

Sammenstøtet mellom disse to grunnfortellingene er i dag, tre tiår etter murens fall, fortsatt en konstant kilde til strid. Særlig tydelig har dette vært i de siste årenes debatter om den tyske flyktningkrisen, og i reaksjonene på fremveksten av nye politiske bevegelser som AfD og Pegida. Mens Dresdens Pegidamarsjer hos det venstreliberale vestmennesket vekker minner om de mørkeste tider – overvunnet gjennom tiår med kollektiv selvbearbeiding – vil østmennesket kunne grunngi sin protest i tilsynelatende realpolitiske termer som «statens stabilitet i en globalisert tidsalder». Die Zeit’s kulturredaktør Adam Soboczynski sier det slik i en kommentar tidligere i vår (13/2018): «Østmenneskene betakker seg for det uglade budskap når vestmennesket setter speilet av egen erindringskultur foran ansiktet på dem.» I stedet vil de, i følge Soboczynski, fremheve seg selv som ofre for det 20 århundres totalitære ideologier – først gjennom NS-staten, så gjennom kommunistdiktaturet. I dette perspektiv blir formaningene og lærestykkene fra vest en slags «.. en slags tredje ydmykelse».

Kampen mellom øst og vest i Tyskland er en miniatyrversjon av en større europeisk kamp mellom det liberale i vest og det nasjonalkonservative og autoritære i øst. I Tyskland har dette resultert i økt polarisering også blant forfattere og intellektuelle. Et av mange eksempler er sammenstøtet mellom de to høyprofilerte forfatterne Uwe Tellkamp og Dürs Grünbein i en konsertsal i Dresden i mars i år. Som underskriver av det svært innvandringskritiske oppropet «Erklärung 2018» har Tellkamp valgt side. Oppropet er nemlig mer et kampskrift mot alt som er galt med de tyske elitenes beslutninger enn noe som kan gi grunnlag for dialog om fellestyske utfordringer. I kjølvannet av Tellkamps utspill beskriver Frankfurter Allgemeine Zeitungs kommentator Simon Strauss (12.03.18) paradokset i at ikke engang de tysknasjonale evner å formulere sin protest som noe som ligner på en identifikasjon med det gjenforente Tyskland. I stedet faller Tellkamp og hans like ned på en slags «..stolthet over å være segregert og misaktet», en patriotisme som er lokal mer enn nasjonal og som forteller at kun «øst» er i stand til å representere «..det egentlig tyske.» Høsten 1989 samlet millioner av mennesker i Dresdens, Leipzigs og Øst-Berlins gater seg bak parolen «Wir sind das Volk» («Vi er folket). Der og da gjaldt kravet demokrati og frihet i DDR. Visjonen om at «folket» også skulle bety en gjenforent tysk stat var det i begynnelsen Helmut Kohl og hans vesttyske kolleger som sterkest formulerte. Det ble raskt en felles ambisjon, og i oktober 1990 så den nye staten dagens lys. I dag, 28 år senere, mangler den fortsatt et samlende «hvorfor» og «hvordan».

Foto: Invalidenstrasse, Berlin 1987: Joachims CC BY-SA 3.0

Thomas Mann – Moses og loven

Thomas Manns fortelling om Moses, «Das Gesetz» er beretningen om det utvalgte folkets flukt fra det egyptiske fangenskapet, og om Moses’ seige kamp for innsetting av loven («Das Gesetz») hos sitt «Pöbelvolk» – litterært utlagt slik kun TM kan gjøre det. Vi ser vel her «Die Achsenzeit» («Aksialtiden») i sin spede begynnelse, slik Karl Jaspers (og Hans Joas) beskriver den: Guds («Der Unsichtbare») transformasjon til universell lovgiver – fra lokal, partikulær og lunefull i en fortryllet verden.

Det er med et moderne blikk mange rare forbud som utstedes («spis ikke sjøenes og elvenes dyr hvis de ikke har finner!»), men forskjellen fra tidligere er at de skal gjelde absolutt, og at «forhandlinger» med den lokale guden gjennom magi og offerhandlinger blir borte. Dermed står vi vel ved moralens og lovens begynnelse.

Det er med et moderne blikk mange rare forbud som utstedes («spis ikke sjøenes og elvenes dyr hvis de ikke har finner!»), men forskjellen fra tidligere er at de skal gjelde absolutt, og at «forhandlinger» med den lokale guden gjennom magi og offerhandlinger blir borte. Dermed står vi vel ved moralens og lovens begynnelse.

Men pøbelfolket forfaller til gammel overtro og dans rundt gullkalven når Moses drar til Jahwes berg for å motta de 10 budene. Jahwes straff er at kun de unge og ufødte får innta det forjettede land. Thomas Manns fortelling ble skrevet i hans amerikanske eksil og første gang publisert i 1944. Mange har derfor tolket den allegorisk – pøbelfolkets dans rundt gullkalven og Guds etterfølgende straffedom som Manns bilde av straffedommen som vil falle over Hitler og det tyske folket når Guds lover misaktes.

Jeg har lest mye Thomas Mann opp gjennom årene. Hver gang jeg finner frem til noe ulest, blir jeg svimeslått av magien i språket, av rikdommen av bilder og lærdom, av den finstilte observasjonsevnen, av ironien, av det allmennmenneskelige i alt han skriver, enten handlingen er lagt til forrige århundres Tyskland eller til Det gamle testamentets verden. Franz Werfel skal ha omtalt «Das Gesetz» som et orgelverk. Det er et bilde jeg tror jeg forstår.

 

Daniel Kehlmann: «Tyll»

File:Daniel Kehlmann auf der Frankfurter Buchmesse 2017.jpgNoen som husker Daniel Kehlmanns «Die Vermessung der Welt» («Oppmålingen av verden»), om (det tenkte) møtet mellom naturforskeren Alexander von Humboldt og matematikeren Carl Friedrich von Gauss? Den er en av de største salgsuksessene i Tyskland etter årtusenskiftet, og solgte betydelig også her på berget. Kehlmann (42) har før og etter «Oppmålingen av verden» skrevet rundt 15 andre romaner. Nå har han skrevet en ny historisk roman, «Tyll», om 30-årskrigens religiøse fundamentalisme og endeløse blodbad. Der Spiegels Volker Weidermann (som også er Marcel Reich-Ranicki etterfølger i ZDFs legendariske «Das literarische Quartett») skriver i en begeistret omtale i magasinets siste utgave (nr. 41/17) at «Tyll» er Kehlmanns beste roman til nå: «Kehlmanns nye verk går rett i hjertet på en, det er et livfullt, vidunderlig udistansert forfattet, brutalt, moderne, romantisk tysk epos.»

Kehlmann går i disse dager fra intervju til intervju på bokmessen i Frankfurt. Der vil han nok støte på vinneren av dette årets «Tyske bokpris», Robert Menasse. Prisen fikk han for romanen «Die Hauptstadt», en slags samtidsdiagnose i kriminalromanens form lagt til EU-kommisjonen indre gemakker. På sitt beste kan man forstå EU som et moderne bolverk mot 30-årskrigens marerittartige Europa. Slik har Menasse kanskje også forstått det? Hans roman leses iallefall av kritikerne som et grandiost forsvarsskrift for EU og dets misjon i dagens utsatte Europa. I morgen, fredag den 13, kl. 13.00, intervjues Kehlmann på Der Spiegels bokmessestand i Frankfurt; kl. 14.00 dukker Menasse opp samme sted. Håper de får tid til å slå av en prat. Jeg for min del har allerede sendt min bestilling til amazon.de.

 

 

Goethe og Schiller – et vennskap

«Jeg har ikke bare mistet en god venn, jeg har også mistet halvparten av meg selv», utbrøt Johann Wolfgang Goethe når han mottok budskapet om Friedrich Schillers død 5. mai 1805. Det ble slutten ikke bare på et vennskap, men på et 10-årig gjensidig befruktende samarbeid – et av de mest bemerkelsesverdige eksemplene på kunstnerisk inspirert vennskap mellom menn i hele den europeiske åndshistorien.

(mer…)

Scener fra Thüringen

Ved porten til Augustinereremitenes kloster i Erfurt. Gjennom denne porten trådte Martin Luther 17. juli 1505. Han hadde sverget overfor den hellige Anna at han ville bli munk etter at et kraftig uvær og lynnedslag hadde rammet ham i nærheten av Erfurt. Beslutningen ergret faren, som ville at han skulle bli jurist. En historisk hendelse, må man vel i all beskjedenhet kunne si at det var.

En perle, Erfurt! Svært vakker by, hvor gater, plasser og kanaler bevitner en gammel og rik historie – status som UNESCO-verdenskulturarv har den også. Atmosfæren er behagelig og kultivert, fuglene synger og blomsterprakten i parkene dufter intenst. Statusen som delstatshovedstad (Thüringen) og universitetsby setter sitt preg. Thüringen, med sin rød-rød-grønne regjering ledet av die Linkes Bodo Ramelow, er også politisk interessant. Moderate og populære Ramelow blir ofte vist til når man, med sikte på Bundestagvalget til høsten, skal belegge hvor ufarlig det vil være å slippe die Linke inn i regjeringskorridorene. Og rett rundt hjørnet ligger høyinteressante Weimar og Jena.

Fra Luther til Goethe/Schiller – ankommet Weimar, den klassiske tyske humanismens kultsted nr. 1. I bakgrunnen Deutsches Nationaltheater Weimar, et av Tysklands mest legendariske teaterhus. Det er en sammenhengende historie tilbake til hertugen av Sachsen-Weimars «Hoftheater» her, et teater Goethe i flere år selv ledet, styrte repertoaret, oversatte m.v., lenge i nært samarbeid med vennen Schiller.

Kulturmänner i Weimar. Sitter på et litt forfinet-bohemaktig sted noen minutters gange fra Goethes Hoftheater, Weimar. Klokken er 22.00 og kveldens forestilling er over. Inn troner tre Kulturmänner i 70-årsalderen med høye panner, silkeskjerf og 30 år yngre kvinner. Kjøkkenet er stengt, men kulturmennene gir med diskrete blikk melding om at det ikke vedkommer dem, og retter sine ønsker, som naturlig nok avviker fra menyen, til servitøren. På nabobordet sitter en middelaldrende mann og skriver – på en roman, velger jeg å tro. Han retter blikket fra notatboken, observerer kulturmennene og fortsetter å skrive.

Goethes og Schillers hus. Flere timers vandring gjennom Goethes og Schillers hus i Weimar i dag. De står der begge to, et par-tre steinkast fra hverandre, nesten uforandret med møbler, kunst og bøker slik de to kunstnerskikkelsene, og nære vennene, selv ervervet dem. I bakgrunnen Goethes Wohnhaus på Frauenplan 1 – et veldig myteomspunnet sted i alle forsøk tradering av «det tyske».

«Lotte in Weimar», Thomas Manns Goetheroman, er en god ledsager dersom du noensinne skulle få det for deg å besøke Weimar. Kom på dette når jeg tidligere i dag passerte Hotel Elephant på Marktplatz. Her entret den eldre Charlotte med opprømthet hotellporten for det håpede gjensynet med Goethe/Werther, flammen fra dengang da.

Eisenach. Vandring fra Lutherhaus (han bodde her i tre år som latinskoleelev og preket i Georgenkirche på vei til Wartburg) til Bachhaus (han ble født her) og Burschenschaft-minnesmerket ved foten av Wartburg (her ble både frihetslengsel og etterhvert ødeleggende nasjonalisme i kjølvannet av Wienerkongressen født). Men mest av alt rørte og overrasket, dette meg mest: en plakett på en bygård som forteller at her, i 1869, ble SPD, Europas største og viktigste sosialdemokratiske parti grunnlagt.

Wartburg – DDRs luksusbil. Historiens spor er mange. Noen som husker «Wartburgen», DDR-bilen som lot seg eksportere til den kapitalistiske fienden, som partipampene kjørte rundt i, men som den vanlig dødelige måtte vente i 15 år for å få kloa i? Den ble selvsagt produsert her i Eisenach, ved foten av Wartburg – noe et flott glassmaleri på Eisenach Hbf. minner om. I dag har Opel inntatt fabrikkhallene.

 

 

Was ist deutsch?

Som de fleste som følger min gjøren og laden på dette forum må ha fått med seg, er jeg langt over i det nerdete interessert i «Tyskland» og «tyskerne» – som fenomen, som historie, som betydning og konsekvens for i dag. Etter at jeg høsten 2009 leste Thomas Manns essay «Deutschland und Die Deutschen» (1945) på nytt, har interessen blitt til en ren besettelse. Det er ikke vanskelig å finne litteratur om emnet – å rekke gjennom den er en betydelig større utfordring. Spørsmålet «hva er tysk» er i seg selv et veldig tysk spørsmål, og har vært det senest siden Goethe/Schiller og helt opp til i dag. Den store kulturnasjonens omslag til barbari under Hitler, og ikke minst utslettelsen av den sterke tysk-jødiske lærdomskulturen, har gjort spørsmålet særlig brennbart.

Gjennom et stort førstesideoppslag i dagens utgave av «Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung» oppdager jeg nå at helt nytt verk er på gaten. Det dreier seg om Dieter Borchmeiers 1000-siders «Was ist deutsch» – et slags livsverk for emeritusen i tysk Literatur- und Theaterwissenschaft ved universitetet i Heidelberg, og en bok som han i dagens identitetsbesatte tider ser har større relevans enn han forestilte seg når han startet arbeidet med den. I følge forlaget forteller Borchmeier en historie om «.. et land mellom verdensborgeskap og nasjonal arroganse, om den tyske jødedommen, som har satt sitt sterke preg på tyskernes oppfatning av seg selv, om verdenskultur fra provinsen (Weimar, Bayreuth), om nasjonlhymnens karriere og om den tyskeste av alle lengsler («Sehnsucht»): dragningen mot syd, «dem Süden». 

Forlaget har forhåndspublisert noen utdrag fra boken, herunder dette: 

«Også selv om selvforståelsen til dagens Tyskland ikke lenger er innrettet mot kulturelle paradigmer, er det umulig å se bort fra at lederrollen det i dag inntar i arbeidet for et forent Europa, de relativt begrensede problemene som det – i motsetning til Frankrike og fremfor alt England – har med å forbinde tysk og europeisk selvbevissthet, ligger dypt forankret i den tyske åndshistorien, i Middelalderens universalisme og fremfor alt i Goethetidens verdensborgerlige nasjonalbevissthet.»

Charlie Hedbo på tysk

Den tyske utgaven av Charlie Hedbo har nå vært på markedet noen uker. Den har blitt godt mottatt, så langt jeg har kunnet registrere. Naturlige konkurrenter er etablerte satireblader som Titanic og Jungle World, men den representerer i tysk sammenheng også noe nytt, nemlig den pubertært-frekke «bête et méchant“-humortradisjonen (dum und slem). Den treffer sannsynligvis bedre i Frankrike enn i Tyskland, i følge Die Tageszeitung – og da bl.a. fordi de franske elitene nok er mer forfengelige og selvforelskede enn de (kjedelige) tyske. Det gjør demaskering og latterliggjøring til et lettere og mer opplagt grep.

Flertallet av sidene er fortsatt oversatt stoff fra den franske utgaven, men en god del er også produsert for den tyske utgaven. Her er det åpenbart at Tyskland av i dag inkarneres av en kvinne fra Uckermark – det går i Merkel, Merkel og Merkel. Førstesideoppslaget i siste nummer handler dog ikke om det evig tilbakevendende f-ordet, men om en Merkel som er i lomma på det skandaliserte VW-konsernet.

Det overrasker ikke. Charlie Hedbo er nemlig ikke kun et satiremagasin. Det er også en venstreorientert ukeavis, med stram laisistisk og økologisk innretning og med europavennlighet som en viktig del av sin plattform.

Online folketribunal

Høy temperatur i beste sendetid på Tysklands NRK1 (ARD) i kveld. Filmversjonen av Ferdinand von Schirachs teaterstykke «Terror» ble vist rett etter hovednyhetene, etterfulgt av debatt og online avstemning:

En terrorist kaprer et Lufthansafly på vei fra Berlin til München. Han tvinger piloten til å sette kursen mot Allianz fotballstadion i München hvor 70000 tilskuere er til stede på en landskamp mellom Tyskland og England. Alle forsøk på å presse flyet til å skifte kurs mislykkes. Mot uttrykkelig ordre fra sine overordnede, velger piloten på et av luftforsvarets kampfly å skyte ned passasjerflyet. Alle passasjerene dør. Livene til de 70000 på Allianz-Arena reddes. Må piloten dømmes?

Rettssaken mot piloten danner utgangspunktet for von Schirachs teaterstykke, som siden høsten 2015 har blitt spilt på et stort antall scener i det tyskspråklige område. Etter hver forestilling har publikum stemt over spørsmålet om piloten må dømmes eller frifinnes. Ca. 60% av teatergjengerne har til nå stemt for pilotens frifinnelse. Ved TV-avstemningen i kveld hadde dette tallet økt til 86,9%. Tilsvarende resultater ble også målt i Sveits og Østerrike.

I den svært temperamentsfulle debatten i talkshowet «Hart aber Fair» etter filmen (med en teolog, en kampflypilot og en tidligere forsvarsminister) sto kompliserte rettslige og moralske spørsmål i fokus, men også spørsmålet om det er forsvarlig å rigge til et online folketribunal i tre land over så vanskelige spørsmål som dette.

Thomas Manns villaer

I tillegg til borgervillaen i barndommens Lübeck og villaen ved Zürcher See de siste tre leveårene, er det to store villaer i livet (og forfatterskapet) til Thomas Mann og «Die Manns»: villaen i Porschingerstrasse 1 i München som familien flyttet inn i rundt 1910 og som ble bosted frem til eksilet fra 1933 og villaen i Santa Monica i California (som dels ble bygget med midler fra en mesen og TM-beundrer av det mer intrigante slaget). Villaen i Poschingerstrasse tilhører i dag en aksjespekulant, mens villaen i California nå i disse dager er besluttet kjøpt av den tyske regjeringen. Det kan den saktens ha gode grunner til: her skrev TM «Doktor Faustus», her avsluttet han sine Jakob-bøker og her holdt an sine flammende BBC-sendte taler mot Nazi-Tyskland «an deutsche Hörer». Huset var også et viktig samlingssted for det tyske litterære eksilmiljøet under WW2. Og når die Manns var på reise, vannet Max Horkheimer plantene.

Berlin-Tokyo-Hollywood 1933 – Christian Krachts nye roman

«Christian Kracht er den mest individuelle stemme i den tyskspråklige samtidslitteraturen» skrev Ijoma Mangold nylig i Die Zeit. Nå har den sveitsiske kosmopolitten og eksentrikeren Kracht skrevet en ny roman, «Die Toten», en fortelling om noe så sært som en «zellulolid akse» mellom Tokyo og Berlin i 1933 mot «den den truende US-amerikanske kulturimperialismen» (Chaplin, fargefilmen osv). Mangold skriver bl.a.: «Denne romanen henter sine energier fra en radikal kulturalisme. Den forteller hvordan verden i 30-årene brutaliserer seg gjennom kultursjåvinisme. Men samtidig maner den fram meningsressursene som den kulturelle overleveringen tilbyr. I denne ambivalente spenningen ligger romanens storhet. Denne dobbeltheten må man utholde». Den strenge Mangold er ikke alene i sin begeistring for den nye romanen. I en annen omtale i samme avis heter det simpelthen at Kracht med «Die Toten» har levert noe nær «den perfekte globale samtidsroman».

Jeg har nå selv lest romanen. Det er en sinnsykt fascinerende fortelling om en liason mellom en begavet japansk fascistisk ministerialbyråkrat og en plaget sveitsisk filmmaker på begynnelsen av 30-tallet. Vår japanske elegantier vil bygge allianser med det gryende fascistiske Tyskland i en felles kamp mot den fremmadstormende amerikanske fargefilmen og Hollywoods kulturimperialisme. I viktige biroller, Charles Chaplin og noen av den sene Weimarrepublikkens mest markante frie ånder, Siegfried Kracauer og Lotte Eisner. Kracht er etter min vurdering en av de største stillistene i dagens tyskspråklige litteratur.

Kracht har – ganske grunnløst synes nå jeg – blitt knyttet opp mot det ytre høyre av enkelte kritikere, og hans «Imperium» (en fabelaktig bok) avfødte faktisk en hel liten debattbok på Suhrkamp («Christian Kracht trifft Wilhelm Raabe»). Den handlet om kokosnøttapostelen og anti-semitten August Engelhards «forløsningsreise» til tysk Ny-Guinea i den sene wilhelminske periode. Jeg for min del opplevde Imperium som noe av det beste jeg hadde lest på mange år – språklig elegant, innsiktgivende, absurd-morsom (finnes på norsk på Pelikan forlag). Døråpnerbeskyldningen finner jeg, som mange i den tyske debatten, problematisk, herunder Krachts slett ikke høyrevridde forfatterkolleger Elfride Jellenik og Clemens J. Setz. Den forutsetter på en måte at forfatteren må hefte for sine romanskikkelser. Men det er kanskje noe i det – merker at notorisk venstreorienterte meg leser Kracht med samme vellyst som jeg leser Hamsun og Celine.

 

TV som «no bullshit»-sone

En mandag i slutten av august, «Kulturzeit» i 3SAT: intervju med Katharina Wagner, direktør og kunstnerisk leder for Bayreuth-festspillene og Richards oldedatter om årets festspill og om profilen fremover; forfatterne Leon de Winter og Tahar Ben Jellon om «fortellingen om Europa» (den første av fem deler); portrett av den nigeriansk-engelsk-tyske fotografen Akinbode Akinbibiyi i Weimar, vinneren av Goethemedaljen 2016; intervju med Tysklands mest prominente politolog Herfried Münkler og hans ektefelle litteraturprofessoren Marina Münkler, som sammen har skrevet boken «Die neuen Deutschen», om hvordan Tyskland må, kan og vil lykkes med integrasjonsutfordringene. Alt dette på 45 minutter, ikke et halvt sekunds bullshit – og magasinet kommer igjen dag etter dag, år inn og år ut. Fy faen for et privilegium det er å kunne ha et inntak til dette!

Petra Hinz’ oppdiktede biografi

Løgn fra ende til annen: I skyggen av Würzburg og München har tysk politikk fått en ny forfalskningsskandale. Denne gang gjelder det SPDs Petra Hinz (54), medlem av forbundsdagen siden 2005 og før dette profilert lokalpolitiker i Essen og Nordrhein-Westfalen. Ulikt CDUs tre kjente tilfeller, Theo zu Guttenberg, Annette Schavan og Ursula van der Leyen, gjelder det denne gang ikke avskrift og/eller utilstrekkelige kildeanvisninger i egne doktorgrader, men en totalt oppdiktet biografi.

I Hinz’ CV kunne man, inntil den ble fjernet fra nettet tidligere i uken, bli informert om hennes «abitur» (artium), hennes utdanning som jurist og hennes karriere i konsulentselskaper og som frittstående jurist. Hun har i flere valgkampopptredener også brukt sin egen biografi -som eksempel på viktigheten av utdanning og sjanselikhet (!) Men nå er det altså bråstopp: nix abitur, nix jusstudier, nix yrkeskarriere som jurist – hele historien løgn fra ende til annen. Det har vært noe fantomaktig over hele skikkelsen, skriver FAZ. Hvor hun bor, er det nesten ingen som vet, om hun har en mann (evt. kvinne) eller barn heller ikke. «Hun var gift med SPD», sier interne partikilder.

Historien begynte å rulle etter at flere av medarbeiderne på hennes Bundestagskontor (i Tyskland holder man seg med slikt, egne kontorer m/medarbeidere for hver enkelt representant i Bundestag) begynte å sende anonyme klager til pressen om mobbing og detaljstyring fra Hinz’ side. Nå har hun gått under jorden. Når hun dukker opp igjen vil hun ha få dager igjen som Bundestagsrepresentant. Det forunderlige med saken er hvordan ingen i SPD, enn si Bundestags administrasjon, har klart å fange opp en komplett CV-forfalskning som dette, og hvordan hun har lykkes å cruise gjennom tre nominasjonskamper i SPD uten å bli tatt med buksene nede. Ikke minst personen selv er en gåte. Der ligger det romanstoff.

Ingeborg Bachmann-prisen

Britiske Sharon Dodua Otoo (44) har hatt Berlin som bosted siden 2006. Hun vokste opp i London med ghanesiske foreldre. Forrige helg vant hun førsteprisen på den svært prestisjefylte Ingeborg Bachmann-festivalen i Klagenfurt, Østerrike med en tekst om en pensjonert rakettforskers samtale med sitt frokostegg. Ingeborg Bachmann-festivalen er et slags castingshow, grunnlagt på 70-tallet av legendariske Marcel Reich-Ranicki, hvor litterater in spe fremfører sine tekster live for en streng fagjury over en lang weekend. Dodua Otoos prosastykke er, i tråd med kravene for deltagelse i festivalen, ikke en oversatt tekst, men forfattet direkte på hennes Muttersprache nr. 2, altså tysk.

At nye forfatterstemmer med annen språklig og kulturell bakgrunn enn det nye moderlandets gjør seg gjeldende er ikke spesielt oppsiktsvekkende, og særlig ikke for 2. generasjon. Det interessante og spesielle med Sharon Dodua Otoo er at hun skriver seg inn i en trend i de siste årenes tyske samtidslitteratur, hvor personer som har ankommet det tyske språkområdet som voksne (eller nesten voksne) har lyktes med å skape prisvinnende og bestselgende litteratur på bemerkelsesmessig kort tid – forfattet på tysk, publisert på tysk. Andre eksempler er Katja Petrowskaja, Saša Stanišić og Wladimir Kaminer.

Ukrainsk-jødiske Katja Petrowskaja kom til Berlin som 29-åring. Hennes «Vielleicht Esther» (kanskje Esther) – en sporsøking med nåtidsblikk i en sønderrevet familiemosaikk i det morderiske 20. århundre – ble shortliset til «Den tyske bokprisen i 2014» og fikk strålende omtaler og store lesertall. Bosnisk-serbiske Stanišić ankom Heidelberg som 14-åring. Med sin andre roman «Vor dem Fest» – en fortelling om uforklarlige og mystiske hendelser i en landsby i østtyske Uckermark dagen før landsbyfesten – vekket han stor begeistring blant anmelderne. Russiske Wladimir Kaminer kom til Berlin i sine tidlige 20-år. Han knakk språkkoden raskt, og har med bøker som «Russendisko» o.a. lykkes å etablere seg som en humoristisk og hverdagsrealistisk skildrer av det tidvis bisarre livet til Berlins store russisk-tyske befolkningsgruppe. Ulik bakgrunn, ulike stemmer, ulik litteratur, men med dette ene til felles at de har lykkes med å skape litteratur av høy kvalitet på et språk de først har lært seg i voksen alder.

Det berettes lite om slikt i den norske litterære offentligheten. Det norske litterære etablissementet er, med noen unntak, ikke i stand til å orientere seg i det tyskspråklige litterære feltet. Unntaket er Vagant med sin Berlinbaserte redaksjon. Et lyspunkt er det ellers at Klassekampen tidligere i uka satte av en hel side til Henrik Keyser-Pedersens utmerkede rapport fra Ingeborg Bachmann-festivalen. Keyser-Pedersen var på stedet – og han kan tysk.