I Lübeck åpnet det nylig en stor utstilling om Heinrich Manns grandiose roman „Der Untertan“ – undersåtten. Utstillingen må også sees i sammenheng med at det 2021 var 150 år siden Heinrich Mann ble født inn i den velstående grosserer- og senatorfamilien Mann i Lübeck.
Heinrich Mann har i den litterære resepsjonen her til lands kommet i skyggen av sin 4 år yngre bror, Thomas Mann. I Weimarrepublikkens Tyskland oppnådde imidlertid Heinrich Mann med romaner som «Der Untertan» og «Dr. Unrat“ (filmatisert som «Der blaue Engel») berømmelse fullt på høyde med Thomas Manns romaner fra samme periode.
«Der Untertan» handler om fabrikantsønnen, opportunisten og karriereristen Diedrich Hessling fra barndom, ungdomstid og «Burschenschaftler» og fram til sikringen av posisjonen som brav borger i en småby under det willhelminske keiserdømme ved overgangen fra det 19. til det 20. århundre. Boken må leses som en utilslørt kritikk av keiserdømmet under Willhelm II. I litteraturvitenskapen blir romanen utlagt som en skarp politisk kritikk av den fanatiske nasjonalismen og keiserdyrkelsen i det tyske borgerskap i regimets sluttfase. Det er også vanlig å forstå romanen som studie av og satire over periodens tidstypiske mannlige autoritære personlighetstype.
Hessling er underdanig, feig og uten sivilt mot. Han er medløper og konformist, men også familietyrann, lokalpolitisk intrigant og manende motstander av det fremvoksende sosialdemokratiet. Rundt sitt «Stammtisch» i Rådhuskjelleren samler han småbyens likesinnede – presteskap, militære, gymnaslærere, lokalavisredaktøren – rundt sine tirader mot alt som er moderne og fremskrittsrettet. Hatobjektet fram for noe er «de liberale», og i særlig grad veteranene fra det demokratiske-liberale revolusjonsforsøket i 1848-49. Agget mot disse er enda større enn mot sosialdemokratene, som Hessling på et vis mente man kunne arrangere seg med.
Hesslings personlighet veksler mellom tyrannisk adferd mot svakere og underdanig, lystfyll underkastelse under høyere makter, les: den tyske keisermakten. På denne bakgrunn er det også vanlig å lese Heinrich Manns roman som en nøkketekst i forståelsen av den reaksjonære, tysknasjonale folkepsykologien som bidro til tidens krigshisseri, og beredte mye av grunnen for utbruddet av første verdenskrig. Slik har den også blitt forstått og utlagt i mang en historietime og tysktime på gymnasene fra 70-/80-tallet og fram til i dag, og slik kan man gjenmøte den på nevnte utstilling i Lübeck.
Heinrich Mann startet arbeidet med romanen i 1906/07, men den ble ferdigstilt først ved krigsutbruddet i 1914. Krigen gjorde imidlertid at den først utkom i 1918, etter krigens slutt. Romanen skapte store overskrifter, og ble i løpet av noen få uker solgt i mer enn 100.000 eksemplarer. Heinrich Mann mottok flere mordtrusler fra de keiserlojale kretsene. I sin rosende omtale av boken beskrev Kurt Tucholsky den som intet mindre enn som «Herbarium over den tyske mannen».
Et interessant og pikant del av bokens bakrunnshistorie er dens bidrag til det mangeårige bruddet mellom Heinrich og forfatterbror Thomas. Mens Heinrich var sosialist, republikaner, pasifist og franskorientert, var Thomas – allerede verdensberømt gjennom «Buddenbrooks» – på denne tiden tysknasjonal, kulturkonservativ og «upolitisk». Thomas understøttet keiserrikets krigshandlinger, Heinrich var krigsmotstander fra første stund. Thomas orientering kommer til uttrykk i hans vel svakeste verk, «Betrachtungen eines Unpolitischen», som kom ut omtrent samtidig med «Der Untertan». En viktig gjennomgangsfigur her er «sivilisasjonslitteraten», en politisert og opplysningsorientert forfattertype som står i tydelig kontrast til den «kunstneriske» og «åndelige» forfattertypen som Thomas forsto seg som eksponent for. Det er ingen tvil om at det var Heinrich som sto modell for «sivilisasjonslitteraten».
Forsoningen mellom Thomas og Heinrich kom i stand i 1922. Det skjedde i kjølvannet av Thomas`såkalte «republikanske vending» samme år, konkret uttrykt i en tale han holdt i anledning 50-årsdagen for Gerhard Hauptmann. Bruddet hadde da vart i åtte år. Fra da av og hele perioden fram til naziregimets fall kan man anse de to som politisk forbundne. I dag vet vi likevel at det 1914 var Heinrich som var den politisk mest klartseende av de to. På det personlige plan var det likevel mye turbulens mellom de to – Thomas som den ryddige og finanssterke borgeren, Heinrich som bohemen i pengenød, i lange perioder henvist til ydmykende pengehjelp fra sin bror. Forholdet mellom Heinrich og Thomas’ eldste sønn, forfatteren Klaus Mann, var imidlertid godt. De sto hverandre nært både politisk og menneskelig, og samarbeidet på flere publisistiske prosjekter.
I anledning nevnte 150-årsdag beskrev Tysklands president, Frank-Walter Steinmeier, Heinrich Mann som en sterk tilhenger av «opplysning og en forsvarer av demokratiet», og som forbilde i kampen mot «hat, autoritetstro og nasjonalisme». En avstikker til Hesslings stambord i «Ratskeller» er her nærliggende. I form og intensjon, om ikke i innhold, vil man finne mange likheter mellom legendene, halvsannhetene og konspirasjonsteoriene til småbyens samfunnsstøtter og utgytelsene til vår tids nettbaserte hetsspredere.
I Frankfurter Allgemeine Zeitungs (FAZ) omtale av utstillingen i Lübeck (15. september) ble nettopp Steinmeiers ord benyttet som introduksjon til dens hovedtema og intensjon: «Der Untertan» som grunnlag for refleksjon over autoritet og underordning i vår tid. I tillegg til museumsgjenstander av mer tradisjonell type – fotos og dokumenter, keiserbarter(!), sabler, tidstypiske «Pickelhauben», korsetter – består utstillingen i stor grad av rekonstruksjoner av steder og standardscener i Hesslings by, stambordet i Ratskeller, apoteket m.v. Den aller viktigste delen synes imidlertid å være et stort antall aktualiseringer, bearbeidinger og refleksjoner av romanens tematikk, foretatt som særoppgaver og prosjektarbeid av flere gymnasklasser i forkant av utstillingen, og integrert i den.
Jeg har selv ikke sett utstillingen, og kan følgelig ikke bedømme hvor bra dette funker. I følge FAZ` til dels begeistrede omtale, er det i alle fall vellykket. Og hva slags spørsmål stiller gymnasiastene?
Et av dem dreier seg om den relative store akseptansen for de siste årenes Coronatiltak representerer en ny form for underdanighet. Gymnasiastenes svar er entydig: «Opplyst fornuftsinnsats med blikk på følgene for de andre har til syvende og sist ingenting med underdanighet å gjøre». Det samme fokuset på demokratiets evne til selvregulering ble, i følge FAZ, fremholdt i åpningstalen til historikeren og utdanningsforskeren Ute Frevert: «I stedet for underdanige har vi borgere som engasjerer seg i fellesskapet. I stedet for ære, som alltid knytter an til en gruppe – de militære, «Burschenschaft’et», en maktinstitusjon – er det i dag menneskets verdighet og det individuelle menneskelivet som del av fellesskapet som står i forgrunnen».
Utstillingens problematikk reiser åpenbart spørsmål vi kan ha godt av reflektere grundigere over. Til tross for mørke skyer i horisonten, er politikerne (og institusjonene) i vår del av verden noen av de beste historien har sett. Konstruktiv og saklig kritikk er strengt nødvendig. Men hvor ofte sklir ikke dette over i syting, jamring og uvelvillighet? Tar vi som myndige borgere innover oss at politikerne ofte står overfor svært komplekse sammenhenger og dilemmaer, har vi ikke selv et demokratisk (med-)ansvar for å «hjelpe fram» de gode løsningene? Å innordne seg kollektivt for å møte de utfordringene demokratiene (og hele kloden) i vår tid står overfor er ikke ølkrussveivende underdanighet ala Diederich Hesslings, men uunngåelig for å sikre det vi holder som umistelig.
Jeg har ofte mine utgytelser om tyskspråklig litteratur som ikke er oversatt til norsk. Noen ganger kan det være sært, men i tilfellet «Der Untertan» er jeg klar i min sak: Det er virkelig en stor, stor skam at ingen forlag til nå har grepet fatt i oversettelsesarbeidet. Heinrich Manns roman er et av hovedverkene i det forrige århundres tyske litteratur, og den i særklasse mest leste i Heinrich Manns omfattende forfatterskap. Den forteller ikke kun en viktig historie, men er til fingerspissene stilistisk elegant og en sann svir å lese.
Så fikk jeg sagt det.
Utstillingen holder for øvrig åpent til 31. mars 2023. Jeg skal bestemt komme meg til Lübeck før den tid.
Illustrasjon: Diedrich Hessling – fra filmatiseringen av„Der Untertan“ i 1951 (Foro: Interfoto/FAZ)
Tysktime 