Kultur

Hadde Goethe og Schiller sex?

«Hadde Goethe og Schiller sex», spør Rosa von Praunheim i sin siste film, «Männerfreundschaften». Von Praunheim har vært den legendariske frontskikkelsen i tysk «homofilm» gjennom flere ti-år. I filmen går han 200-250 år tilbake i tid, og søker opp noen av de mange inderlige, «åndelige» vennskapene mellom menn i den tidligromantiske og Weimarklassiske perioden.

Ist das noch Klassik oder schon Romantik?

Det mest kjente av dem er jo vennskapet mellom Goethe og Schiller, men hadde de sex? Ikke godt å si, alene av den grunn at man hadde andre ord for dette den gang, og de direkte skriftlige kildene er få. I Rüdiger Safranskis svært gode og detaljerte dobbelbiografi, «Schiller und Goethe – Geschichte einer Freundschaft» er det iallefall ikke nevnt med et ord. Men man mener jo å vite at Goethe under sin italienske reise ikke bare hadde seksuelle relasjoner til en rekke kvinner, men at han også oppsøkte datidens «homofile scene» der han måtte finne denne. Han ble «polyseksuell», slik FAZ omtaler det. Andre skikkelser som underkastes von Praunheims utforsking er forøvrig naturforskeren og verdensomseileren Alexander von Humboldt.

Noen ti-år tilbake hadde det sikkert blitt ramaskrik om noen hadde laget film om homoerotiske relasjoner mellom nasjonalhelligdommer som Goethe og Schiller. I dag er det vel knapt noen som vil løfte på et øyebryn. Og det er da ikke så rent lite bare det.

https://www.faz.net/aktuell/feuilleton/kino/maennerfreundschaften-waren-goethe-und-schille-ein-paar-15944748.html?fbclid=IwAR3dFOmOZkb4G-3gpDEiuG7b95pvAzfGnJspIqW2OQMIbL4xKYEfPZ2e0KA

Reklamer

Jena 1800 – Republikken av frie ånder

Vi befinner oss i overgangen mellom 17- og 18-hundretallet i den lille universitetsbyen Jena i hertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach. I et leid hus i Leutragasse 5 samles brødrene August og Friedrich Schlegel og deres kvinnelige partnere Caroline og Dorothea. Filosofene Fichte og Schelling, dikterne Novalis, Tieck og Brentano og en rekke andre er også der – dels boende, dels som deltagere i husets meget intense litterære og filosofiske salong. Kretsens virke setter dype spor både i den tyske og den europeiske åndshistorien. Friedrich Schiller har nylig forlatt byen til fordel for nabobyen Weimar – hertugresidens og teaterby – for å kunne komme nærmere sin gode venn Goethe. I Weimar residerer på samme tid også skikkelser som Herder, Wieland og Jean Paul. Den store høvdingen er Goethe, det tyske dannelsesborgerskapets store diktergeni, toppbyråkrat i Hertug Carl Augusts statsadministrasjon, teater- og gruvedirektør og mye, mye mer. I bakgrunnen raser Napoleonskrigene, det gamle tysk-romerske rike er på vei mot oppløsning og republikanske verdier og en ny frihetslengsel setter seg gjennom både i litteraturen og filosofien.

Historien om det kreative og kulturrevolusjonære oppbruddet i disse to småbyene i perioden 1796-1807 (i dagens Thüringen) er rammen om Peter Neumanns lidenskapelig fortalte historie «Jena 1800» (Siedler Verlag) som ble utgitt tidligere i høst. Det er en samling fortellinger – ukronologisk og springende i formen – men fortalt med en slik intensitet og nærhet til det som skjedde at man tidvis kan innbille seg at ha vært flue på veggen. Neumann er en ung filosof, knapt fylt 30, som foreleser i filosofi der Fichte, Schelling, Schlegelbrødrene, Hegel m.fl. i sin tid gjorde det, universitet i Jena! Jeg har lest boken med stor begeistring.

«Bokollektivet» i Leutragasse står for all ettertid som stedet hvor den tyske (ung-)romantikken hadde sin første store blomstringstid. Her ble de første utgavene av romantikernes sensasjonelle nye tidsskrift Athenaeums til, her skrev Friedrich Schlegel nøkkelromanen Lucinde, her fremfører Novalis sine nye dikt. Den unge Novalis dør av tuberkulose allerede i 1801. Kvinnene, Caroline og Dorothea, er sterke og selvstendige, med egne karrièrer som forfattere og oversettere. Den bråmodne professordatteren Caroline ble tidlig enke og hadde en fortid som revolusjonær i Mainz-republikken, men ble etter mange dramatiske hendelser «reddet» inn i et ekteskap med filologen og oversetteren August Schlegel. Når Schelling dukker opp i Leutragasse begynner han raskt å gjøre kur til Caroline, som gjengjelder tilnærmingene fra det mange år yngre filosofgeniet. Etter «råd» fra Goethe godkjenner hertugen Augusts og Carolines ønske om skilsmisse, og Caroline inngår ekteskap med Schelling. Også Dorothea, datter av den jødiske filosofen Moses Mendelssohn, har et havarert ekteskap (med bankieren Simon Veit) bak seg, og lever vel i noe så moderne og uvant som et samboerskap med Friedrich Schlegel i Leutragasse, før de to gifter seg i Paris i 1802.

Utgivelsene kommer på rekke og rad. Den produktive Schelling utgir «Von der Weltseele» (1798), „Erster Entwurf zu einem System der Naturphilosophie“ (1799) og „System der tranzendentalen Idealismus“ (1800) i løpet av et par år. I Weimar er „Die Weimarklassik“ på sitt absolutte høydepunkt, bl.a. med uroppføringer av Schillers „Wallenstein» og «Maria Stuart» på Hofteater – hertugens og Goethes teater. I 1801 gjør også Hegel sin entre i Jena, Schellings gamle studievenn fra Tübingen. Sammen starter de to tidsskriftet «Kritischen Journals der Philosphie». Hegel blir i Jena til 1807. Samme år kommer «Phänomenologie des Geistes» ut. Da har Schelling forlengst forlatt byen, og havnet i bayersk statstjeneste, Schiller har vært død i tre år og August Schlegel har blitt Madame de Staëls privatsekretær. Den suksessrike og høyprofilerte Johann Gottlieb Fichte, Kants fremste arvtaker, må for sin del forlate Jena kort tid etter at Neumanns historie starter. Hertugen er liberal, men ikke mer enn at Fichte må forlate sin læregjerning ved Universitet i Jena på grunn av beskyldninger om ateisme. Han fortsetter sitt virke i Berlin.

Boken begynner og slutter med Napoleons innmarsj i Jena i 1806. Det blir starten på Frankrikes okkupasjon av Preussen og de allierte fyrstedømmene fra 1806-13, og samtidig også begynnelsen på den tyske romantikkens omslag til nasjonalisme. Fichte oppildner til oppstand og begeistring og skriver taler til den ennå ikke fødte nasjon, verdensborgeren Goethe har kun forakt for tidens nye melodi.

Om det i noen ti-årsperiode, og innenfor et så lite geografisk område, har blitt skapt tilsvarende mengder filosofi og litteratur av samme høye kvalitet, vet ikke jeg – men jeg tviler. I presentasjon av Neumanns bok oppsummerer forlaget virkningene av det som skjedde i Jena/Weimar for mer enn 200 år siden slik: «Ikke bare blir de samfunnsmessige konvensjonene utfordret, også synet på individet og naturen revolusjoneres, og dermed også vår forståelse av friheten og virkeligheten – med virkning helt opp til i dag». Anmeldelsene, med Die Zeits Adam Soboczynski i spissen, har vært begeistrede.

 

 

UWE TELLKAMP PÅ BANEN IGJEN

Så er Uwe Tellkamp på banen igjen. Forfatteren av den prisbelønte «Der Turm» og en rekke andre romaner skapte furore gjennom flere utspill høsten 2017 og våren 2018 hvor han gjorde seg til talsmann for posisjoner med klart høyrepopulistisk preg, herunder i en podiumsdebatt med forfatterkollegaen Dürs Grünbein i Dresden vinteren 2018. Tellkamp opplevde også at hans eget forlag – velrenommerte Suhrkamp Verlag – distanserte seg fra ham, noe som utløste en helt egen debatt om forlagenes plikter og ansvar overfor egne forfattere.

Tellkamp har nå levert et «tilsvar» til et opprop som en rekke kulturarbeidere ved teater- og musikkscener i bl.a. Dresden, Leipzig og Berlin har sendt ut som svar på AfDs politikk for kontroll og sensur av institusjonenes repertoirepolitikk, provokasjoner fra ytre høyre mot kulturarrangementer m.v. Han har også gått til aktivt forsvar av en bokhandler i Dresden som har invitert representanter fra ytre høyre til debatt.

De som kritiserer befinner seg i følge Tellkamp i en «linke Gesinnungskorridor». Det kan godt være at kulturlivets store flertall – som nok er notorisk venstreorientert, slik Tellkamp hevder – kan være mindre skyggeredde i møtet med ytre høyre, møte opp i diskusjoner, konfrontere dem i stedet for å nekte dem plattformer. Problemet med Tellkamp er imidlertid at han i stadig sterkere grad benytter seg av ytre høyres eget språk og retorikk. Han har simpelthen blitt en av dem. Det er den egentlige tragedien ved denne historien.

Foto: Smalltown Boy CC BY-SA 3.0

 

HUMBOLDT FORUM, BERLIN – KONTROVERSENE UNDER «BLYDEKKET»

Publisert i Morgenbladet 21. september 2018

Høsten 2019 åpner et stort og unikt museumsbygg sine dører for publikum i Berlin. Det nye museet, «Humboldt Forum», blir bygget som en modifisert kopi av Hohenzollernes tidligere barokkslott ved den østlige enden av Unter den Linden, og skal romme de store samlingene av ikke-europeisk kunst og etnografika som i dag befinner seg i Det etnologiske museet og i Museet for asiatisk kunst i Dahlem vest i Berlin. Det har vært strid om prosjektet fra første stund – om selve gjenoppbyggingen, om rivningen av DDR-tidens Palast der Republik, om arkitektkonkurransen og ikke minst om utstillingenes innhold. I disse dager pågår det en opphetet debatt om hvordan et moderne museum basert på gjenstander som for en stor del er ervervet under koloniale herredømmeforhold bør innrette seg. Et postkolonialt, selvrefleksivt verdenskulturmuseum i Berlin i selveste maktsenteret for det keiserlige, koloniale Tyskland – er det mulig? Emannuel Macrons bekjentgjøring sist høst om tilrettelegging for full tilbakeføring av all afrikansk kulturarv i fransk eie innen fem år, har gitt ny intensitet til debatten.

 

Foto: Professor Ludwig – CC BY-SA 4.0

Striden om Palast der Republik

Den endelige beslutningen om realiseringen av Humboldt Forum ble fattet av den tyske forbundsdagen sommeren 2002. Forut for beslutningen lå det mer enn et tiår med offentlige debatter og politisk strid. Det tyngste stridspunktet var spørsmålet om selve slottskopieringen, noe som ble ekstra tilspisset av at gjenoppbyggingen ville nødvendiggjøre rivning av DDR-tidens store prestisjebygg «Palast der Republik». Det var i tillegg en rekke byplanfaglige debatter om riktigheten av kopiarkitektur i barokkstil i det 21. århundres byrom. Men først og fremst handlet striden om minnekultur og politisk symbolikk: Kan man forsvare at det fremste symbolet på det gamle og forgangne Hohenzollerregimet i Berlin – byslottet hvor keiser Wilhelm II sommeren 1914 leste opp sine krigserklæringer – inntar rollen som betydningsbærende monumentalbygg i hovedstaden til den nylig gjenforente demokratiske republikken Tyskland? Hva med å bygge nytt? Hvorfor ikke la et modernisert Palast der Republik innta denne rollen? Ville det ikke gi mening med et fysisk minne om at det nye Tyskland i 40 år besto av to ulike stater, av to befolkninger med to ulike historier med lik rett på respekt – også selv om DDRs sammenbrudd for de fleste betød frigjøring fra diktatur og urett? Etter en årelang prosess med asbestsanering, nedmonteringsarbeid, midlertidig bruk av råbygget som kultur- og utstillingslokale og en konstant strøm av politiske omkamper besluttet forbundsdagens at Palast der Republik skulle rives. I 2008 – omtrent samtidig med at de siste restene av Erich Honeckers tidligere prestisjebygg var ryddet bort – ble den italienske arkitekten Franco Stella kåret som vinner av den internasjonale arkitektkonkurransen for det nye bygget. Høsten 2013 kunne det første spadestikk settes i jorden.

Senter for kultur og vitenskap

Det nye museumsanlegget vil med sine nesten 100.000 m2 brutto flateinnhold og 39.000 m2 publikumsarealer bli Tysklands største museum. I Vest-Europa vil kun Louvre og Vatikanmuseene ha større utstillingsflater. Anlegget har en samlet kostnad på 6 milliarder Nkr. I tråd med føringer gitt av forbundsdagen har arkitekten tegnet en løsning hvor tre av fasadene er gjenoppbygget i slottets opprinnelige barokkstil og den fjerde, østveggen vendt mot Spree, i en helt moderne stil. Også hovedkuppelen med et påbygd kors fra 1850-60-årene og tre av veggene i den opprinnelige «Schlüterhof» er rekonstruert i opprinnelig stil. I tillegg til de ikke-europeiske samlingene og arealer for særutstillinger vil museet romme en avdeling for forskningsformidling drevet av Humboldt-universitetet og egen utstilling i regi av delstaten Berlin om byens historie, med særlig fokus på dets rolle som senter for kultur og vitenskap. Her knyttes det direkte an til arven fra museets navngivere, brødrene Alexander og Wilhelm von Humboldt – Alexander som symbol for den bereiste verdensborgeren og forskeren, den universallærde humanisten, filologen og diplomaten Wilhelm som eksponent for ideen om frie og tverrdisiplinære læringssteder.

«Agora» i Berlins midte – 1-2 millioner nye besøkende

Store arealer for arrangementer og publikumsaktiviteter i byggets grunnetasje skal understreke en konseptuell ide om Humboldt Forum som «agora». Dette forsterkes gjennom funksjonelle grep i selve arkitekturen og i museumsanleggets åpning mot byen. Både den 4500 m2 store Schlüterhof i byggets østfløy og en bred fotgjengersone tvers gjennom bygget vil være åpne for publikum døgnet og året rundt. Byggets sentrale plassering, med Berliner Dom, de fem museene på Museumsinsel, Staatsoper, Det tyske historiske museet og Humboldt-universitetet som nære naboer, bidrar i seg selv til å understreke det spektakulære ved prosjektet. Med sin plassering og med sin arkitektoniske løsning vil det nye museet også gi en markant avslutning av den barokke monumentalaksen langs Unter den Linden. Hermann Parzinger, generaldirektør i museets eierorganisasjon Stiftung Preussischer Kulturbesitz (SPK), beskrev allerede i 2008 museets ide og omgivelser som del av en «..en unik kulturell og vitenskapelig topografi som kan bli hovedstaden Berlins nye åndelige sentrum». I 2017 hadde museene under SPKs paraply 3,5 millioner besøkende. For Humboldt Forum er det besluttet å etablere en ny, og for tyske forhold uvant, ordning med fri entré. I kombinasjon med oppgradering av besøkslogistikken i de fem nærliggende museene på Museumsinsel kan dette resultere i en samlet økning av besøkstallene med 1-2 millioner pr. år.

Striden om korset

En ny omdreining av debatten om Humbold Forums arkitektur kom så sent som i 2017. Striden gjaldt forslaget om gjenoppføring av et stort tronende kors på toppen av slottskuppelen. Korset fikk sin plass på det gamle slottet på midten av 1800-tallet, og det kom der sannsynligvis som en reaksjon mot det demokratiske 1848-opprøret fra preusserkongen Friedrich Wilhelm IV – trone og alter forent i forsvaret av den gamle orden! Spørsmålet som ble stilt var likevel: kan et museum i Berlins absolutte midte, som på moderne og selvrefleksivt vis skal tematisere gammel og ny kolonialisme, smykke seg med et kors på toppen av kuppelen? Svaret fra kunsthistoriker Horst Bredekamp, en av Humboldt Forums tre intendanter, var at korset primært måtte forstås som «estetikk» og at det å utelate det ville være «..en egen form for ikonoklasme». Striden om korset dreide seg fundamentalt sett om det er mulig å betrakte det som innholdsløs dekor, eller om det skal bety og representere noe. Korset ble besluttet bygget.

Den tyske kolonimakt – brutal, kostbar og unyttig

Det tyske keiserriket hadde en 30-40-årig historie som kolonimakt. Den varte fra 1880-årene til 1919 og var brutal, kostbar og unyttig. De mest kjente erobringene var tysk Südwestafrika (Namibia), områder i Vest-Afrika som i dag utgjør Togo og Kamerun, deler av dagens Tanzania, Burundi og Rwanda i Øst-Afrika og tysk Ny-Guinea. Svært mange av museumsgjenstandene som i dag fyller opp nedstøvede magasiner og utstillingsrom i Tysklands utallige museer for etnografi, etnologi og «Völkerkunde» ble ervervet innenfor rammene av koloniherredømmet. Konseptvalget for Humboldt Forum innebærer at nettopp denne type gjenstandsmateriale skal ha en fremtredende plass i de nye utstillingene. Ansvaret for planlegging av de nye utstillingene ble i de første årene i sin helhet ivaretatt av kuratorene ved Det etnologiske museet og Museet for asiatisk kunst. Kritikken mot utstillingsplanene var imidlertid sterke fra første stund. En typisk eksponent for kritikerne var Jürgen Zimmerer, professor i afrikansk historie ved universitetet i Hamburg, som i 2015 hevdet at planene transporterte «.. et syn på verden som konstruerer fremmede kulturer som «primitive» og som bidrar til å stabilisere forestillingen om europeisk overlegenhet.» («Blätter für deutsche und internationale Politik», 7/2015). Erindringspolitisk var konseptene i følge Zimmerer uttrykk for en «.. kolonial amnesi, som står i direkte motstrid til målsetningene om å etablere en symmetrisk dialog mellom kulturene.»

Humboldt Forums koloniale amnesi

Omtrent samtidig med Zimmerers kritikk oppnevnte den tyske regjeringen tre «grunnleggingsintendanter» som innen en periode på to år skulle utvikle nye hovedkonsepter for Humboldt Forums utstillinger og publikumstilbud. De tre var tidligere nevnte Bredekamp og Parzinger, samt British Museums tidligere generaldirektør, Neil MacGregor. Kritikken av de foreliggende utstillingskonseptene ble ikke uten virkning. I en større artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung 15. oktober 2017 uttrykte Hermann Parzinger at det nye Humboldt Forum ikke på noen måte skal bidra til «..reproduksjon av koloniale presentasjonsmønster gjennom eksotisering og kuriosa, slik mange har fryktet». Som mottiltak mot Humboldt Forums «koloniale amnesi» har de tre intendantene bl.a. fremhevet økt involvering av medkuratorer fra gjenstandsmaterialets opprinnelsesland, dekonstruksjon av tradisjonelle tolkningshierarkier i utstillingenes fortellinger, digital tilgjengeliggjøring av samlingene, etablering av en generøs utlånspraksis, kraftig opprustning av forskningen rundt gjenstandenes innsamlingshistorie (proveniens) og åpenhet for varig tilbakeføring til opprinnelseslandet dersom illegalt erverv av gjenstandene kan dokumenteres.

Konflikt om Humboldt Forums profil

Humboldt Forum har en egen ekspertgruppe som skal gi råd i viktige faglige og museumspolitiske spørsmål. En av gruppens mest prominente medlemmer var i de første årene Benedicte Savoy, professor i kunsthistorie ved Det tekniske universitetet i Berlin og ved College de France i Paris og en av verdens fremste eksperter på proveniensforskning. Sommeren 2017 trakk hun seg fra gruppen.  I et intervju med Süddeutsche Zeitung 20. juli 2017 begrunnet hun sitt valg med manglende transparens og autonomi i Humboldt Forums organisasjon. I tillegg kom uenighet om de faglige prioriteringene, herunder særlig manglende fokus på proveniensforskning og svake ambisjoner i arbeidet med restitusjon av museumsgjenstander ervervet gjennom kolonialt røveri. «Arbeidet i Humboldt Forum ligger under et blydekke, som atomavfall, slik at ingen stråling kan komme opp til overflaten». De tre intendantene var raskt ute med å avvise kritikken: nettopp proveniensfokus, multiperspektivitet og «shared heritage» uttrykker kjernen i målsetningen bak Humboldt Forum. Det er hevet over tvil at Savoys utspill, og den brede debatten det utløste, ble en katalysator for handling også på høyeste politiske nivå i Tyskland. Således kom bearbeiding av Tysklands koloniale kulturarv og økte midler til museenes proveniensforskning inn som et eget programpunkt i regjeringsavtalen for den nye storkoalisjonen mellom CDU/CSU og SPD tidligere i vinter.

Emmanuel Macron – tilbakeføring av afrikanske museumsgjenstander

Diskursen om omgangen med Europas koloniale kulturarv fikk en ny radikal omdreining i november 2017 når Emmanuel Macron i en tale til studenter i Burkino Fasos hovedstad Ouagadougou erklærte at Frankrike innen fem år vil berede grunnen tilbakeføring av alle afrikanske museumsgjenstander til sine opprinnelsesland: «Den afrikanske kulturarven skal ikke være en fange i europeiske museer!». Som nærmeste rådgiver utnevnte han ingen ringere enn Benedicte Savoy. Hun er nå i disse dager på rundreise mellom hovedstedene i Benin, Mali, Kamerun og Senegal. Målet er å sjekke ut infrastruktur og å initiere prosjekter for opplæring og institusjonsbygging som skal muliggjøre tilbakeføringer innen nevnte 5-årsperiode. Som partner har hun med seg den senegalesiske forfatteren og økonomen Felwine Sarr. I tillegg arbeides det med etablering av rettslig grunnlag for tilbakeføringene. Savoys og Sarrs viktigste grunnlagsdokument er registeret over Musée du quai Branlys 70.000 afrikanske museumsgjenstander – praktmuseet sentralt i Paris som nok må innstille seg på å fremstå i en noe desimert form i årene som kommer. Både Sarr og Savoy har imidlertid vært tydelige på at museene i opprinnelseslandene neppe vil ønske seg hele samlingene tilbakeført. I praksis vil det dreie seg om objekter med «stor symbolkraft» for det enkelte opprinnelsesland.

Humboldt Forum – prøvestein

Alle Europas etnologiske og etnografiske museer må i fremtiden innstille seg på at fundamentet for deres arbeid vil ligge i en eller annen versjon av prinsippet om «shared heritage».  Benedicte Savoy har i to større intervjuer med Der Spiegel og Die Zeit nå i sommer modifisert noe av sin kritikk mot Humboldt Forum. Hun fastholder imidlertid at dokumentasjon av gjenstandenes proveniens ikke i seg selv kan danne grunnlag for museets samlingspolitikk, og at restitusjon må kunne gjennomføres i alle tilfeller der det er ønsket av opprinnelseslandet. Til Die Zeit uttaler hun (nr. 30/18): «Vår konklusjon er at alle typer erverv av museumsgjenstander under koloniale betingelser er uten gyldighet.»

Humboldt Forum vil alene i kraft av sin plassering og størrelse, sin arkitektur og sine faglige ambisjoner bli et av Europas viktigste museumsprosjekter i tiårene som kommer. Men mer enn noe annet vil det bli en prøvestein for en helt ny type museum – med potensiale for læring og erfaringsoverføring til hele den vestlige museumsverdenen.

Voltaire og kongen

Leser Rolf Zimmermanns «Ankommen in der Republik – Thomas Mann, Nietzsche und die Demokratie» her under mitt lille bohuslänske ferieopphold. Det er den dypt fascinerende historien om Thomas Manns transformasjon fra tysknasjonal krigsentusiast før og under første verdenskrig via forsøket på en syntese mellom det bolsjevikiske Russland og «kulturens Tyskland» («det tysk-russiske kulturdemokrati») i perioden 1918-22 og frem til hans definitive tilslutning til republikken og det konstitusjonelle demokratiets verdier gjennom den nærmest ikoniske «Republikrede» i oktober 1922.

Etter dette, og helt frem til sin død i 1955, ble han vel det tyske (ikke-jødiske) kulturborgerskapets viktigste og mest markante anti-fascist – skjønt «ikke-jødisk», han var jo gift og fikk seks barn med sin jødiske Katja, en sterk og begavet kvinne fra Münchens beste borgerskap.

Men i 1915 var Thomas Manns verden (=Europa) fortsatt en annen:

«Voltaire og Kongen: det er fornuft og demon, ånd og geni, tørr hellighet og omtåket skjebne, borgerlig anstand og heroisk plikt; Voltaire og Kongen: det er, til alle tider, den store Sivilist og den store Soldat.»

Soldaten her, i Fredrik den stores skikkelse, inkarnerer selvsagt det skyttergravskrigende Tyskland under WW1, mens Voltaire godt kan være en stedfortrederskikkelse for forfatterbror Heinrich – sivilisasjonsmennesket og den frankofile sosialisten som knapt var i kontakt med sin lillebror i perioden 1910-20, men som by all means utøvde langt bedre politisk dømmekraft enn ham i samme periode.

Ankommen in der Republik

Hva beveget så Thomas Mann bort fra «Die Ideen von 1914»? Det særskilt interessante med Zimmermanns analyse av Thomas Manns «republikanische Wende» er den sentrale betydning han tilskriver Manns påvirkning fra den tyske romantikken (Novalis), Weimarklassisismen (særlig Goethe) og ikke minst Nietzsche («den andre Nietzsche») – ledestjerner for en særlig tysk humanisme som kan gi ekstra kraft til det (kjølige) konstitusjonelle demokratiet gjennom «kultur». Dette er interessant også fordi den mer kjente versjon av denne historien jo forteller at elendigheten startet nettopp med den tyske romantikken (jfr. Isahia Berlin).

Jeg innbiller meg at det ligger noen innsikter i Zimmermanns turnering av dette materialet som kan være av betydning også for vår tids strev med å identifisere hva som reelt står på spill. Dét må jeg komme tilbake til når boken er ferdiglest

Thomas Mann i California – villaen fra eksilet får nytt liv

Thomas Manns villa i Pacific Palisades, Los Angeles, var de tyske eksil-intellektuelles «hvite hus» i annen halvdel av andre verdenskrig og i de første etterkrigsårene. Den elegante, modernistiske villaen var bosted for Thomas og Katia Mann og deres seks barn i perioden 1942-1952, tidvis også for den notorisk blakke storebror Heinrich og hans alkoholiserte Nelly. Villaen ble i 2016 kjøpt av den tyske stat etter betydelig press fra en rekke notabiliteter innen tysk kultur og akademia. Villaen og villaeiendommen sto da i sterkt i fare for å bli solgt til en eiendomsspekulant og å bli revet. Prisen var 13 millioner dollar – et røverkjøp i følge dem som har greie på slikt.

I tillegg til borgervillaen i barndommens Lübeck og villaen ved Zürcher See de siste tre leveårene, er det to store villaer i livet (og forfatterskapet) til Thomas Mann og «Die Manns»: villaen i Porschingerstrasse 1 i München som familien flyttet inn i rundt 1910 og som ble bosted frem til eksilet fra 1933 og villaen i Pacific Palisades, dels bygget med midler fra en mesen og TM-beundrer av det mer intrigante slaget. Villaen i Poschingerstrasse tilhører i dag en aksjespekulant, mens villaen i California nå i disse dager kan tas i bruk som et «transatlantisk møtested» og domisil for tyske stipendiater innen litteratur, vitenskap og åndsliv.

Hier lebte Thomas Mann, hier sollen bald Künstler wohnen - aber wie finden das die Anwohner?

Den tyske stats inngripen er det saktens gode grunner for. Her skrev TM bl.a. «Doktor Faustus» og «Der Erwählte», her avsluttet han sine Joseph-bøker og her holdt han sine flammende BBC-sendte taler mot Nazi-Tyskland «an deutsche Hörer». Huset var også et viktig samlingssted, ikke bare for det litterære eksilmiljøet, men også for et bredt spekter av skikkelser fra forskning og kultur som hadde klart å redde seg ut av Hitler-Tyskland før det var for sent. Feuchtwanger, Einstein og Adorno var blant de faste gjestene, den siste ikke minst i rollen som rådgiver for TM i Doktor Faustus’ musikkteoretiske partier. Og når die Manns var på reise, vannet Max Horkheimer plantene.

Etter to-års rehabiliteringsarbeider ble villaen offisielt nyåpnet av bundespresident Frank-Walter Steinmeier tidligere i denne uken. Tilstede var også utenriksminister Heiko Maas og Thomas Manns barnebarn Frido Mann (77). Psykoanalytikeren og romanforfatteren Frido bodde selv i villaen som barn, og vil for de innvidde også være kjent som modellen for «Nepomuk Schneidewein» («Echo») i Doktor Faustus – det yndige guttebarnet som fikk hjertet til den kjølige Adrian Leverkühn til å smelte, men som døde så tragisk. Skuespilleren Burghart Klaussner (kjent bl.a. fra Hanekes «Det hvite bånd) og sosiologen Jutta Allmendiger får æren av innvie villaen for sitt nye formål.

I sin åpningstale sa Steinmeier bl.a.: «Kampen om demokratiet og kampen om det frie og åpne samfunnet vil også i fremtiden være det som binder USA og Tyskland sammen.» Utenriksminister Maas fremhevet at «..USA er vår viktigste partner utenom Europa, kun i fellesskap kan vi finne løsninger på de globale problemene.» Die Zeit hadde i forrige uke en forhåndsomtale av saken (25/18). På samme avisside, og under overskriften «Der Abschied vom amerikanischen Zeitalter» («Adjø til den amerikanske tidsalderen»), trykte avisen en kommentar av den prominente Humboldt-statsviteren Herfried Münkler. Hans klokkeklare dom var: USAs rolle som garant for den «vestlige orden» er defintivt over, Europa vil fra nå av måtte løse sine problemer selv. Münkler ligger åpenbart nærmere sannheten enn Steinmeier og Maas. Det er nok også grunn til å tro at de høye representantene for den tyske stat utsa sine ord med et visst monn av indre tvil, og ikke uten flau smak i munnen. Men stipendiatene får det nok fint – under Californias sol.

Helliggjøringen av mennesket

Hvordan forstå undertrykkelse, flukt og menneskerettigheter i et historisk perspektiv? Den kjente tyske politologen og Humboldt-professoren Herfried Münkler skrev i 2016 en bok sammen med sin ektefelle Marina Münkler, «Die Neuen Deutschen». Den handlet i noen grad om den tyske flyktningkrisen høsten 2015 og Merkels håndtering av denne, og om det moderne innvandringslandet Tyskland. Men den var også en bred undersøkelse – realhistorisk, idehistorisk og virkningshistorisk – av fenomener som grenser, borgerskap og ikke-borgerskap, flukt, migrasjon, stat, nasjon, riker og imperier og av ideer og figurer som ‘gjesten’, ‘den fremmede’, ‘fienden’ og ‘gjestfriheten’. Jeg skrev i fjor selv et essay om boken, og en kortversjon ble trykket i Morgenbladet. https://tysktime.wordpress.com/2017/03/31/de-nye-tyskerne/#more-328

Image

En grunnleggende lærdom fra Münkler er at alle verdier, alle konvensjoner og alle prinsipper for mellomstatlig rettslighet er historisk frembrakt. Det gjelder for eksempel for menneskerettighetene, og i kjølvannet av disse, de ulike flyktningekonvensjonene. Det er også en av tesene til en annen profilert Humboldt-professor, Hans Joas, som i sin bok «Die Sakralität der Person» beskriver prosessen frem til FNs menneskerettserklæring som en type affirmativ genealogi fra «aksetiden» (800-200 fKr) til idag, og hvor «helliggjøringen av enkeltmennesket» er sluttresultatet. Den lange veien fram innbefatter bl.a. revolusjonene i Frankrike og Amerika, avskaffingen av slaveriet og av tortur som straffemetode.

Disse verdiene er ikke befalt av Gud i himmelen, selv om de mange som har kjempet dem frem ofte har hatt dette som ledetråd; i den kristne versjon: mennesket som guds barn, mennesket skapt i guds bilde. Denne historiske frembraktheten gjør det prinsipielt mulig å tenke seg en «marsj tilbake i historien» – til det mer tribale og stammepregede, til familie- og slektsbånd og til folk og nasjon som konstituerende for hvordan man velger å organisere samfunnene og samkvemmet mellom dem. Det er en ferd jeg ikke ønsker å være med på.

Trollmennenes tid

Walter Benjamin, Ludwig Wittgenstein, Martin Heidegger og Ernst Cassirer: Wolfram Eilenbergers sammenstilling av de fire unntaksskikkelsene («Zeit der Zauberer, Das grosse Jahrzehnt der Philosopie, 1919-29») i deres intellektuelle streben og levde liv, i et overspent tiår etter krigsnederlag og kaos, viser oss tre eksentrikere: To konstant på randen av psykisk sammenbrudd og/eller økonomisk ruin, en fullstendig oppslukt av tanken på at 2500 års filosofi og metafysikk måtte rives opp med roten og at kun han var i stand til å rydde grunnen for den nye tids filosofi.

Den fjerde var en moderat humanist og forfatningspatriot i tradisjonen fra Kant og Goethe, legendarisk belest og med en arbeidskapasitet av det helt ekstreme slaget, og samtidig også den eneste av de fire med et ordnet borgerlig familieliv; de tre andre var enten notorisk utro i ekteskapene de hadde inngått, eller led under urealiserte homoerotiske lengsler: en østerriksk millardærarving, to med tysk-jødisk bakgrunn, en av schwartzwaldsk bondeslekt.

Alle fire skrev grensesprengende filosofiske verk, tekster som tilhører det ypperste i forrige århundres tenkning, men kun en av dem ville jeg ha tiltrodd dømmekraft og klokskap til å utøve politisk og ideologisk makt. Som vi vet var det feil mann som fikk denne. Det filosofiske toppmøtet i Davos mars 1929 – klimaks i Eilenbergers dypt fascinerende bok – var oppløpet til det som skulle komme.

Den tyske bokprisen 2017 – en gris løper rundt i Brüssels gater

Robert Menasse vant fjorårets tyske bokpris for sin roman «Die Hauptstadt». Det er en slags kriminalroman fra et overopphetet Brüssel hvor en gris løper rundt i gatene, en leiemorder med dunkle forbindelser til Vatikanet skyter feil mann og den Auschwitzoverlevende læreren David de Vriend går sine siste dager i møte på et sykehjem, men uten å vite at han også jaktes på som «tidsvitne» for en kampanje for styrking av EU-kommisjonens «image» som idealister (og kynikere) i kommisjonens GD-Kultur har under planlegging. Boken er en fortelling om intriger, maktkamp og subrasjonaliteter i EU-kommisjonen indre gemakker, periodevist svært morsom fortalt. Romanen beskriver et system som langt på vei er dysfunksjonelt, men også et system det er viktigere enn noensinne å styrke og beholde – og ikke minst reformere.

Image

Menasses alter ego er den anerkjente, nesten pensjonerte østerrikske økonomiprofessoren, Alois Erhart – en bitter og gretten mann, men også en idealist av den gamle skole, en mann fra en generasjon hvor EU-prosjektet var et politisk nødvendig prosjekt for et Europa som lå i ruiner. I rollen som seniorrådgiver og keynote speeker for en tenketank om en «New Pact for Europe» eksponerer Menasse ham for lobbyister og fantasiløse karrierister – og en og annen handlingslammet idealist. I sin dom over «salamanderne» faller det følgende ut av Erhart:

«Når de snakker om fremtiden, snakker de om en mest mulig friksjonsfri forlengelse av samtiden og ikke om fremtiden. Den forstår de nemlig ikke, siden fremtiden for dem består av trender som uavlatelig setter seg gjennom. På siste møte i tenketanken sa en lobbyist: Trenden går nå entydig i retning xy – vi må sørge for at vi er fit for denne utviklingen. Da sa Erhart: I slutten av tjueårene gikk trenden entydig i retning av fascisme i hele Europa. Var det riktig å gjøre seg fit for denne utviklingen, eller var det riktig å yte motstand?».

Erhart gjør sin stormfulle sorti – papirene flagrende ut av den gammeldagse dokumentkofferten – fra arbeidet blant salamanderne med et forslag om at det lyses ut en arkitektkonkurranse for planlegging og bygging av en helt ny europeisk hovedstad – i Auschwitz!

Det er tidvis noe konstruert og fiffig over Menasses fortelling. De fantastiske skildringene av mentaliteter og sosiale mekanismer i EUs indre rom ved slutten av vårt århundres andre tiår, er alene god nok grunn til å lese boken.

Trollmennenes tid – Cassirer og Heidegger i Davos

Publisert i Vårt Land, 17.04.18

I mars 1929 møttes Ernst Cassirer (bildet) og Martin Heidegger på luksushotellet Belvedere i Davos, til det mange har omtalt som et slags filosofisk toppmøte for det 20. århundre. Møtet er et mythos, en allegori på krisen i den europeiske tenkningen i første halvdel av det 20. århundre – et møte med direkte og indirekte forbindelseslinjer frem til de store politiske tragediene 10-15 år frem i tid. «Tanketordenen som Heidegger og Cassirer slapp løs drønner fortsatt – som et uværstegn fra sivilisasjonsbruddet som rystet den gamle verden: klassisk humanisme mot romantisk barbari, opplysning mot motopplysning, fornuft mot irrasjonalisme, frihet mot skjebne».

Vakt oppsikt. Ordene over er hentet fra det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegels (Nr. 13, 2018) brede presentasjon av Wolfram Eilenbergers bok «Trollmennenes tid – filosofiens store tiår 1919-1929». Davosmøtet er bokens utgangspunkt, men den er også et portrett av de fire samtidige, men svært forskjellige filosofene Martin Heidegger, Ernst Cassirer, Ludwig Wittgenstein og Walter Benjamin – tre demokrater, en fascist. Boken har vakt mye oppsikt i Tysland og har allerede flere uker bak seg på Der Spiegels bestselgerliste for sakprosa. Det finnes også en bred omtale av Davosmøtet på norsk av filosofen Ingmar Meland m.fl. i antologien «Cassirer og Heidegger i Davos» (Dreyer forlag).

Spørsmålene som møtet mellom Cassirer og Heidegger kastet opp, beveger oss på nytt. Der Spiegel spør: «Kan man ikke bak dagens besvergelse av ‘folk’, ‘hjemstavn’ og ‘identitet’ ane Heideggers forførende mumling, mens Cassirers mer blodfattige budskap er en illustrasjon på den politiske liberalismens svekkede motstandskraft?» Eilenberger selv beskriver «Davosdisputasjonene» som en kulminasjon hvor «… to fullstendig motsatte idealer for den kulturelle og politiske utviklingen møtes, to normative bilder av mennesket, som i sine motsatte tiltrekningskrefter har preget og bestemt vår kultur helt opp til i dag.» 

Siviliserende temming. I den tynne Davosluften sto det, ifølge Eilenberger: «mellom tilslutningen til alle fornuftsveseners likeberettigede humanitet og den enkeltes elitære mot til ‘egentlighet’, håpet på en siviliserende temming av angsten versus fordringen om radikalt å kaste seg ut i den, tilslutningen til kulturenes mangfold versus selvfortapelsen i de manges sfære, modererende kontinuitet versus viljen til det totale brudd». Heidegger – den Hitler-utnevnte rektoren ved universitetet i Freiburg – sa det slik i sin tiltredelsestale til studentene i 1933: «Ikke læresetninger og ideer skal være regelen for deres væren. Føreren selv og alene er i dag og for fremtiden tysk lov og tysk virkelighet».

Så kan man spørre: Hva har dette med virkeligheten i dagens Norge og dagens Europa å gjøre? Nei så klart, vi er ikke der. Men hva skjer i Ungarn og Polen, hvor mye av (den dårlige) arven fra 1929 lever videre i forståelsen av borger og individ versus «folk», «nasjon» og «historisk skjebne» blant de kreftene som har makt der i dag?

Folk og nasjon. Og hvordan ser du ut her til lands, har vi ikke de siste årene sett en tendens til rehabilitering av «folk» og «nasjon» som kategorier for politisk tenkning – på bekostning av prinsipiell individuell rettighetstenkning fundert i internasjonale konvensjoner? Flytter vi ikke hele tiden grensene for hva som er dagsordensettende, er ikke motet til å forsvare liberale og republikanske verdier blitt svekket også her hos oss? Det ligger århundrer av utvikling – eksemplarisk fremstilt av den tyske sosiologen og teologen Hans Joas i hans «Die Sakralität der Person» – bak de verdiene som det nye FN la til grunn for en verden som lå i grus etter 1945. Det var mange av de samme verdiene som den blasse og korrekte humanisten Cassirer, med sin høye gråe hårmanke, forsvarte mot den fyrrige, unge mannen fra Schwarzwald på et luksushotell i Davos 1929. At Eilenbergers bok har vakt slik oppsikt er ikke tilfeldig. Bernhard Pörksen, professor i medievitenskap ved universitetet i Tübingen, sier det slik i en kommentar i Deutschlandfunk Kultur: «Ofte treffer en bok tidens nerve – også selv om den forteller om en epoke som ligger langt bak oss i tid.»

Det lysende mannlige geni

Publisert i Vårt Land, 23. februar 2018

Ruinerte kunstnerkarrierer i kjølvannet av MeToo er ikke noe som begrenser seg til Hollywood. Tysklands Harvey Weinstein bærer navnet Dieter Wedel. Den 75-årige Wedel, en høyprofilert filmregissør, filmprodusent og teaterintendant med mer enn 25 filmer og en rekke TV-serier på samvittigheten, er nå anklaget for vold, trakassering og psykisk terror mot en rekke yngre kvinnelige skuespillere. Trakasseringen skal ha foregått gjennom flere ti-år. I et av tilfellene skal det dreie seg om fullbyrdet voldtekt, i andre tilfeller om grov vold mot kvinner som har fysisk verget seg mot hans krav om sex. Skuespillere som har avvist ham har måttet utholde nedverdigende mobbing, hets og psykoterror under de videre filminnspillingene. Overgrepene har som oftest skjedd på hotellet hvor skuespillere og øvrig stab har bodd sammen under innspillingene av filmene. Mønsteret er kjent: «Alle visste om det», men Wedels makt har vært så stor at ingen har våget å konfrontere ham direkte, enn si anmelde forholdet til politiet. 

Saken startet med en reportasje i Zeit Magazin ved årsskiftet, men tok av for fullt tre uker senere når tre skuespillere valgte å stå frem i ukeavisen Die Zeit med detaljerte skildringer av sine «møter» med Wedel. I alt syv kvinner har under ed avgitt forklaringer om overgrep fra Wedel, men kun to av dem har valgt å stå fram under fullt navn. Det viser seg at det finnes betydelig med bevismateriale mot Wedel i arkivene til flere TV-stasjoner, herunder en legeerklæring som dokumenterer voldshandlinger. Problemet er at sakene, med unntak av én, er juridisk foreldet. I dette ene tilfellet har politiet startet etterforskning. Wedel har trukket seg fra stillingen som sjefsintendant ved Bad Hersfelder Teaterspiele med umiddelbar virkning. Han er nå sykemeldt etter et hjerteattakk. I den grad han har uttalt seg, har han bagatellisert eller benektet beskyldningene. Samtidig har en rekke film- og skuespillerkollegaer begynt å snakke, og i etterkant av avsløringene stått fram i mediene og fortalt ting som understøtter kvinnenes historier.

Avsløringene har utløst en rekke debatter i de store avisene, i sosiale medier og i kjente TV-talkshow som «Anne Will» og «Hart aber fair». Temaene er i stor grad de samme som vi har hatt hos oss – maktstrukturer som må brytes opp, behovet for holdningsendringer, fortielse av trakassering og overgrep på grunn av skam eller skjeve maktrelasjoner, farene ved å gjøre kvinnene til ofre. Men enkelte av Wedels kollegaer fra filmverdenen, som den prisbelønte skuespilleren Ulrich Tukur («Das Leben der Anderen»), har også advart mot forhåndsdømming og tatt Wedel i forsiktig og betinget forsvar. Familieminister Katarina Barley har deltatt i flere av debattene. Hun har bl.a. pekt på de store offentlige TV-kanalenes sentrale rolle som oppdragsgivere for Wedels filmer, og reist mistanke om at kollegialitet og «tiekarteller» i disse kan bidra til å hindre oppklaring av sakene.

Der Spiegel stiller i en kommentar 27. januar det vanskelige spørsmålet om sammenhengen mellom mannen, verket og ugjerningene. Dieter Wedel var intet mindre enn den gamle forbundsrepublikkens sjefskronikør. I Wedels filmer stryker kvinnene mennenes skjorter og er ansvarlig for husholdet, mens kvinnene mennene møter i yrkeslivet primært er objekter for begjær. Overalt i filmene er det «intriger og maktspill» skriver Der Spiegels kommentator, og «til enhver tid er det kun en (mann) som har hele makten». Kanskje er overgangen fra dette handlingsuniverset til filmproduksjonssettenes lukkede subsystemer ikke så veldig stor – altså der hvor «..det angivelig lysende mannlige geni råder over alt, og med grunnlag i alt det gode han skaper, befrir seg selv fra all skyld og alt ansvar.» Likevel hadde den enorme makten til skikkelser som Weinstein og Wedel (eller en Jimmy Savile og Bill Cosby) begynt å erodere lenge før deres ugjerninger kom til overflaten. Og flere står nok for fall.

Foto: © JCS’/, CC BY 3.0, commons.wikimedia.org

Thomas Mann – Moses og loven

Thomas Manns fortelling om Moses, «Das Gesetz» er beretningen om det utvalgte folkets flukt fra det egyptiske fangenskapet, og om Moses’ seige kamp for innsetting av loven («Das Gesetz») hos sitt «Pöbelvolk» – litterært utlagt slik kun TM kan gjøre det. Vi ser vel her «Die Achsenzeit» («Aksialtiden») i sin spede begynnelse, slik Karl Jaspers (og Hans Joas) beskriver den: Guds («Der Unsichtbare») transformasjon til universell lovgiver – fra lokal, partikulær og lunefull i en fortryllet verden.

Det er med et moderne blikk mange rare forbud som utstedes («spis ikke sjøenes og elvenes dyr hvis de ikke har finner!»), men forskjellen fra tidligere er at de skal gjelde absolutt, og at «forhandlinger» med den lokale guden gjennom magi og offerhandlinger blir borte. Dermed står vi vel ved moralens og lovens begynnelse.

Det er med et moderne blikk mange rare forbud som utstedes («spis ikke sjøenes og elvenes dyr hvis de ikke har finner!»), men forskjellen fra tidligere er at de skal gjelde absolutt, og at «forhandlinger» med den lokale guden gjennom magi og offerhandlinger blir borte. Dermed står vi vel ved moralens og lovens begynnelse.

Men pøbelfolket forfaller til gammel overtro og dans rundt gullkalven når Moses drar til Jahwes berg for å motta de 10 budene. Jahwes straff er at kun de unge og ufødte får innta det forjettede land. Thomas Manns fortelling ble skrevet i hans amerikanske eksil og første gang publisert i 1944. Mange har derfor tolket den allegorisk – pøbelfolkets dans rundt gullkalven og Guds etterfølgende straffedom som Manns bilde av straffedommen som vil falle over Hitler og det tyske folket når Guds lover misaktes.

Jeg har lest mye Thomas Mann opp gjennom årene. Hver gang jeg finner frem til noe ulest, blir jeg svimeslått av magien i språket, av rikdommen av bilder og lærdom, av den finstilte observasjonsevnen, av ironien, av det allmennmenneskelige i alt han skriver, enten handlingen er lagt til forrige århundres Tyskland eller til Det gamle testamentets verden. Franz Werfel skal ha omtalt «Das Gesetz» som et orgelverk. Det er et bilde jeg tror jeg forstår.

 

Daniel Kehlmann: «Tyll»

File:Daniel Kehlmann auf der Frankfurter Buchmesse 2017.jpgNoen som husker Daniel Kehlmanns «Die Vermessung der Welt» («Oppmålingen av verden»), om (det tenkte) møtet mellom naturforskeren Alexander von Humboldt og matematikeren Carl Friedrich von Gauss? Den er en av de største salgsuksessene i Tyskland etter årtusenskiftet, og solgte betydelig også her på berget. Kehlmann (42) har før og etter «Oppmålingen av verden» skrevet rundt 15 andre romaner. Nå har han skrevet en ny historisk roman, «Tyll», om 30-årskrigens religiøse fundamentalisme og endeløse blodbad. Der Spiegels Volker Weidermann (som også er Marcel Reich-Ranicki etterfølger i ZDFs legendariske «Das literarische Quartett») skriver i en begeistret omtale i magasinets siste utgave (nr. 41/17) at «Tyll» er Kehlmanns beste roman til nå: «Kehlmanns nye verk går rett i hjertet på en, det er et livfullt, vidunderlig udistansert forfattet, brutalt, moderne, romantisk tysk epos.»

Kehlmann går i disse dager fra intervju til intervju på bokmessen i Frankfurt. Der vil han nok støte på vinneren av dette årets «Tyske bokpris», Robert Menasse. Prisen fikk han for romanen «Die Hauptstadt», en slags samtidsdiagnose i kriminalromanens form lagt til EU-kommisjonen indre gemakker. På sitt beste kan man forstå EU som et moderne bolverk mot 30-årskrigens marerittartige Europa. Slik har Menasse kanskje også forstått det? Hans roman leses iallefall av kritikerne som et grandiost forsvarsskrift for EU og dets misjon i dagens utsatte Europa. I morgen, fredag den 13, kl. 13.00, intervjues Kehlmann på Der Spiegels bokmessestand i Frankfurt; kl. 14.00 dukker Menasse opp samme sted. Håper de får tid til å slå av en prat. Jeg for min del har allerede sendt min bestilling til amazon.de.

 

 

Dokumenta 2017

Oppholder meg noen dager på «Dokumenta» i Kassel. «Being safe ist scary» står det med store bokstaver over Friedericianum, Dokumentas tradisjonelle hovedbygg. Det mangetydige utsagnet fikk med ett en slags scary aktualitet gjennom gårsdagens terrorhendelse i Barcelona. Aktualitet og forpliktelse på en samfunnskritisk agenda har i og for seg vært en ambisjon for Dokumenta helt siden starten på 50-tallet. Det er en av grunnene til at jeg liker å dra dit. Årets Dokumenta er imidlertid svakere enn de to forutgående (i 2007 og 2012). Mitt inntrykk er at det er færre verk enn vanlig (bl.a. er Karlsaueparken ikke tatt i bruk), det er lengre mellom de kunstneriske høydepunktene, og sannsynligvis har Die Zeits Hanno Rauteberg rett i sin påpekning av at hovedkuratorenes innarbeidede «anti-kapitalistiske» grunnfortelling går litt på tomgang. «Forutsigbart og rutinemessig», er Rautebergs dom, samtidig som den parallelt løpende kunstfestivalen, «Skulptur Projekte», i Münster roses opp i skyene.

Likevel er det mer enn nok bevegende enkeltverk til å forsvare et par dagers besøk i Kassel før utstillingene tas ned. For meg ble Theo Eshetus «Atlas Fractured» et absolutt høydepunkt – en helt magisk vakker projisering av levende ansikter på klassiske masker fra verdenskulturene. Utstillingene står til 17. September. Interessant var også Piotr Ulanskis «Real Nazis», en hel vegg med fotos av reelle nazier av ulik støpning. De store er selvsagt med, som Göring og Himmler, men også den unge radiooperatøren og bombeflyskytteren Joseph Beuys – han med de 700 trær og senere en av de mest toneangivende kunstnere i Dokumentas historie.

Og selvsagt er det umulig å ikke få med seg søylene av forbudte eller sensurerte bøker, «Parthenon of Books» på plassen foran Friedericianum. Førti av førtiseks søyler er dekket opp til nå, ved midnatt hver dag fylles det opp med nye bøker. Magisk og skremmende på en gang. Lærdommen ligger opp i dagen, og trenger ingen fyndig oppsummerende banalitet fra min side.

Goethe og Schiller – et vennskap

«Jeg har ikke bare mistet en god venn, jeg har også mistet halvparten av meg selv», utbrøt Johann Wolfgang Goethe når han mottok budskapet om Friedrich Schillers død 5. mai 1805. Det ble slutten ikke bare på et vennskap, men på et 10-årig gjensidig befruktende samarbeid – et av de mest bemerkelsesverdige eksemplene på kunstnerisk inspirert vennskap mellom menn i hele den europeiske åndshistorien.

(mer…)

Tysk landslagsfotball – talentutvikling forklarer suksessen

Den store fremgangen for tysk landslagsfotball i siste 10 årsperiode er ikke tilfeldig. Den er et resultat av et systematisk talentutviklingsprogram som det tyske fotballforbundet (i samarbeid med klubbene) startet opp i 2002-03. Programmet har en sterk lokal og regional forankring med lokale støttepunkter, spesialskoler for fotballtalenter (hvor skole/utdanning ivaretas samtidig med talentutviklingen), nivådelte utviklingsløp, aldersbestemte landslag osv. Programmene starter tidlig, er åpne og tilgjengelige for alle og gir unge talenter fra alle sosiale lag og alle kulører muligheter til å være med.

Når man berømmer bredden i de tyske landslagstroppene, vil man kunne finne mye av forklaringen her. Mange av de nye unge nye profilene i tysk landslagsfotball de siste årene er produkter av dette programmet. Når programmet i sin tid ble presentert, representerte det et kraftig brudd med hvordan man tidligere hadde jobbet med talentutvikling i tysk fotball. Man kan jo her også anvende den litt forslitte klisjeen om tysk organisering og systematikk.

Skal korset trone på toppen av Humboldt Forum?

Det kom der på midten av 18-hundretallet når preusserkongen Friedrich Wilhelm IV skulle hevde seg mot det demokratiske 1848-opprøret – trone og alter forent i forsvaret av den gamle orden. I mellomtiden har slottet (balkongen) vært åsted for det tyske keiserrikets krigserklæring i 1914, ligget som ruin i det tidlige DDR, revet til grunnen og erstattet av Erich Honeckers gigantiske «Palast der Republik», revet på nytt etter gjenforeningen (i en sky av asbest og vanære) for så i disse dager å gjenoppstå som en slags postmoderne kopi av Hohenzollernes tidligere slott. Kopien – Humboldt Forum – får et samlet areal på 100.000 m2, hvorav 37.000 m2 utstillingsflate i det som sikter mot å bli vestens største museum over de ikke-europeiske kulturene, kuratert av skotten og eks-generaldirektør ved British Museum, Neil MacGregor.

Kan et museum i Berlins absolutte midtpunkt, som på moderne og selvrefleksivt vis skal tematisere gammel og ny kolonialisme, smykke seg med et kors på toppen av kuppelen? «Bare estetikk» sier kuratorene og prosjektlederne; «det ville være en egen form for ikonoklasme å utelate det», sier medkurator Horst Bredekamp; «vi må ikke skjemme oss over røttene våre» sier kulturstatsminister Monica Grütters. Men hva slags «vi» snakker hun om – i en tid hvor man daglig minnes om farene ved sammensmeltningen av historie, religion og politikk?

Det nye museet vil ikke være noen historisk rekonstruksjon av slottet slik det var. Det vil bli et høymoderne museumsbygg med barokkelementer på tre av ytterveggene, og en svær passasje for offentligheten som aldri var slik i sin opprinnelige form. Slottet har en lang historie før korset, og når det kom var det som en manifestasjon av kirken og tronens rett til å ha herredømme. Beskyldningen om ikonoklasme mot dem som vil problematisere korset er derfor ikke helt overbevisende. Korset vil i beste fall fremstå som dekor, i verste fall som demonstrativ symbolisering i et bygg som, av alle ting, skal tematisere de ikke-europeiske kulturene, og europeernes herjing med dem.

Striden om korset på toppen av kuppelen på Humboldt Forum dreier seg fundamentalt sett om det går an å betrakte korset på toppen av et moderne verdenskulturmuseum som innholdstømt staffasje, eller om det skal bety og representere noe. I siste fall bør man overveie å la det fortsette å være historie.

Scener fra Thüringen

Ved porten til Augustinereremitenes kloster i Erfurt. Gjennom denne porten trådte Martin Luther 17. juli 1505. Han hadde sverget overfor den hellige Anna at han ville bli munk etter at et kraftig uvær og lynnedslag hadde rammet ham i nærheten av Erfurt. Beslutningen ergret faren, som ville at han skulle bli jurist. En historisk hendelse, må man vel i all beskjedenhet kunne si at det var.

En perle, Erfurt! Svært vakker by, hvor gater, plasser og kanaler bevitner en gammel og rik historie – status som UNESCO-verdenskulturarv har den også. Atmosfæren er behagelig og kultivert, fuglene synger og blomsterprakten i parkene dufter intenst. Statusen som delstatshovedstad (Thüringen) og universitetsby setter sitt preg. Thüringen, med sin rød-rød-grønne regjering ledet av die Linkes Bodo Ramelow, er også politisk interessant. Moderate og populære Ramelow blir ofte vist til når man, med sikte på Bundestagvalget til høsten, skal belegge hvor ufarlig det vil være å slippe die Linke inn i regjeringskorridorene. Og rett rundt hjørnet ligger høyinteressante Weimar og Jena.

Fra Luther til Goethe/Schiller – ankommet Weimar, den klassiske tyske humanismens kultsted nr. 1. I bakgrunnen Deutsches Nationaltheater Weimar, et av Tysklands mest legendariske teaterhus. Det er en sammenhengende historie tilbake til hertugen av Sachsen-Weimars «Hoftheater» her, et teater Goethe i flere år selv ledet, styrte repertoaret, oversatte m.v., lenge i nært samarbeid med vennen Schiller.

Kulturmänner i Weimar. Sitter på et litt forfinet-bohemaktig sted noen minutters gange fra Goethes Hoftheater, Weimar. Klokken er 22.00 og kveldens forestilling er over. Inn troner tre Kulturmänner i 70-årsalderen med høye panner, silkeskjerf og 30 år yngre kvinner. Kjøkkenet er stengt, men kulturmennene gir med diskrete blikk melding om at det ikke vedkommer dem, og retter sine ønsker, som naturlig nok avviker fra menyen, til servitøren. På nabobordet sitter en middelaldrende mann og skriver – på en roman, velger jeg å tro. Han retter blikket fra notatboken, observerer kulturmennene og fortsetter å skrive.

Goethes og Schillers hus. Flere timers vandring gjennom Goethes og Schillers hus i Weimar i dag. De står der begge to, et par-tre steinkast fra hverandre, nesten uforandret med møbler, kunst og bøker slik de to kunstnerskikkelsene, og nære vennene, selv ervervet dem. I bakgrunnen Goethes Wohnhaus på Frauenplan 1 – et veldig myteomspunnet sted i alle forsøk tradering av «det tyske».

«Lotte in Weimar», Thomas Manns Goetheroman, er en god ledsager dersom du noensinne skulle få det for deg å besøke Weimar. Kom på dette når jeg tidligere i dag passerte Hotel Elephant på Marktplatz. Her entret den eldre Charlotte med opprømthet hotellporten for det håpede gjensynet med Goethe/Werther, flammen fra dengang da.

Eisenach. Vandring fra Lutherhaus (han bodde her i tre år som latinskoleelev og preket i Georgenkirche på vei til Wartburg) til Bachhaus (han ble født her) og Burschenschaft-minnesmerket ved foten av Wartburg (her ble både frihetslengsel og etterhvert ødeleggende nasjonalisme i kjølvannet av Wienerkongressen født). Men mest av alt rørte og overrasket, dette meg mest: en plakett på en bygård som forteller at her, i 1869, ble SPD, Europas største og viktigste sosialdemokratiske parti grunnlagt.

Wartburg – DDRs luksusbil. Historiens spor er mange. Noen som husker «Wartburgen», DDR-bilen som lot seg eksportere til den kapitalistiske fienden, som partipampene kjørte rundt i, men som den vanlig dødelige måtte vente i 15 år for å få kloa i? Den ble selvsagt produsert her i Eisenach, ved foten av Wartburg – noe et flott glassmaleri på Eisenach Hbf. minner om. I dag har Opel inntatt fabrikkhallene.

 

 

Was ist deutsch?

Som de fleste som følger min gjøren og laden på dette forum må ha fått med seg, er jeg langt over i det nerdete interessert i «Tyskland» og «tyskerne» – som fenomen, som historie, som betydning og konsekvens for i dag. Etter at jeg høsten 2009 leste Thomas Manns essay «Deutschland und Die Deutschen» (1945) på nytt, har interessen blitt til en ren besettelse. Det er ikke vanskelig å finne litteratur om emnet – å rekke gjennom den er en betydelig større utfordring. Spørsmålet «hva er tysk» er i seg selv et veldig tysk spørsmål, og har vært det senest siden Goethe/Schiller og helt opp til i dag. Den store kulturnasjonens omslag til barbari under Hitler, og ikke minst utslettelsen av den sterke tysk-jødiske lærdomskulturen, har gjort spørsmålet særlig brennbart.

Gjennom et stort førstesideoppslag i dagens utgave av «Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung» oppdager jeg nå at helt nytt verk er på gaten. Det dreier seg om Dieter Borchmeiers 1000-siders «Was ist deutsch» – et slags livsverk for emeritusen i tysk Literatur- und Theaterwissenschaft ved universitetet i Heidelberg, og en bok som han i dagens identitetsbesatte tider ser har større relevans enn han forestilte seg når han startet arbeidet med den. I følge forlaget forteller Borchmeier en historie om «.. et land mellom verdensborgeskap og nasjonal arroganse, om den tyske jødedommen, som har satt sitt sterke preg på tyskernes oppfatning av seg selv, om verdenskultur fra provinsen (Weimar, Bayreuth), om nasjonlhymnens karriere og om den tyskeste av alle lengsler («Sehnsucht»): dragningen mot syd, «dem Süden». 

Forlaget har forhåndspublisert noen utdrag fra boken, herunder dette: 

«Også selv om selvforståelsen til dagens Tyskland ikke lenger er innrettet mot kulturelle paradigmer, er det umulig å se bort fra at lederrollen det i dag inntar i arbeidet for et forent Europa, de relativt begrensede problemene som det – i motsetning til Frankrike og fremfor alt England – har med å forbinde tysk og europeisk selvbevissthet, ligger dypt forankret i den tyske åndshistorien, i Middelalderens universalisme og fremfor alt i Goethetidens verdensborgerlige nasjonalbevissthet.»

Charlie Hedbo på tysk

Den tyske utgaven av Charlie Hedbo har nå vært på markedet noen uker. Den har blitt godt mottatt, så langt jeg har kunnet registrere. Naturlige konkurrenter er etablerte satireblader som Titanic og Jungle World, men den representerer i tysk sammenheng også noe nytt, nemlig den pubertært-frekke «bête et méchant“-humortradisjonen (dum und slem). Den treffer sannsynligvis bedre i Frankrike enn i Tyskland, i følge Die Tageszeitung – og da bl.a. fordi de franske elitene nok er mer forfengelige og selvforelskede enn de (kjedelige) tyske. Det gjør demaskering og latterliggjøring til et lettere og mer opplagt grep.

Flertallet av sidene er fortsatt oversatt stoff fra den franske utgaven, men en god del er også produsert for den tyske utgaven. Her er det åpenbart at Tyskland av i dag inkarneres av en kvinne fra Uckermark – det går i Merkel, Merkel og Merkel. Førstesideoppslaget i siste nummer handler dog ikke om det evig tilbakevendende f-ordet, men om en Merkel som er i lomma på det skandaliserte VW-konsernet.

Det overrasker ikke. Charlie Hedbo er nemlig ikke kun et satiremagasin. Det er også en venstreorientert ukeavis, med stram laisistisk og økologisk innretning og med europavennlighet som en viktig del av sin plattform.