Kultur

VON WEIZSÄCKER – HATET MOT EN FAMILIE

Det brutale knivdrapet på den 59-årige professoren og sjefslegen Fritz von Weizsäcker på en helt alminnelig hverdag i november 2019 er en ganske så bisarr historie. Under et populærvitenskapelig foredrag om «fettleveren» på et privatsykehus i Berlin stormet en 57 år gammel mann fra Rheinland-Pfalz fram mot podiet og satte flere dødelige stikk i von Weizsäcker. En politibetjent som besøkte foredraget i sin fritid forsøkte å gå imellom og ble alvorlig, om enn ikke livstruende, skadd.

Fritz von Weizsäcker var yngste sønn av Richard von Weizsäcker, Tysklands forbundspresident og øverste statsoverhode, fra 1984 til 1994. CDU-politikeren ble historisk gjennom sin erklæring på 40-årsdagen for krigsnederlaget 8. mai 1985, om 8. mai 1945 «som en befrielsens dag» for Tyskland og tyskerne. Han ble også «gjenforeningspresidenten», som fikk stå på de aller fineste podiene sammen med Helmut Kohl og Willy Brandt i 1989-90. Som ung jusstudent var Richard von Weizsäcker assistent for forsvarerne i prosessen mot hans far, Ernst von Weizsäcker, ved krigsforbryterdomstolen i Nürnberg (se foto). Han sto tiltalt for sine gjerninger som «Brigadeführer SS» og statssekretær i det tyske utenriksdepartementet fra 1938 til krigsslutt.

«Die von Weiszäckers» er en av de «store» familiene i Tyskland på 1900- og 2000-tallet, en familie av professorer, teologer, politikere, forskere, kunstnere og journalister. Familiens nyere historie startet med Ernsts far, Karl Hugo von Weizsäcker, som var ministerpresident i kongedømmet Württemberg 1906-1918, og senere ble adlet av Keiser Wilhelm II. Richards bror var den berømte atomfysikeren Carl Friedrich von Weizsäcker, som var svært sentral i Nazi-Tysklands atomvåpenprogram. «Ved Guds nåde» ble det ikke noe av den tyske atombomben, uttalte Carl Friedrich senere. I etterkrigstiden ble Carl Friedrich von Weizsäcker en av dem som advarte sterkest mot den kommende atomopprustningen.

Det ligger en aura av forfinethet og ærbarhet over von Weizsäcker-familien. Selv i forsvaret av den åpenbare krigsforbryteren Ernst von Weizsäcker ble det forsøkt å skape et bilde av en rettrygget statstjener som i sitt indre hadde foraktet de brutale og vulgære nazistene. Blant hans understøttere var den senere så legendariske Die Zeit-utgiveren Marion Gräfin Dönhoff, som i hele etterkrigstiden ubønnhørlig arbeidet for å utbre fortellingen om «indre eksil» og «passiv motstand» mot naziregimet i sentrale deler av elitene, og i særlig grad i den preussiske og lutheransk pregede adelen.

Hva har så sjefslegen fra Berlin med dette å gjøre? Ikke annet enn at gjerningsmannen, 57-åringen fra et småsted utenfor Koblenz, over år hadde bygget opp et hat mot «die von Weizsäckers», og alt de sto for. Derfor sjekket han ut når Fritz skulle holde sitt neste foredrag, kjøpte en kniv og satte seg på toget til Berlin. I følge politiavhørene skal gjerningsmannen ha båret på et særlig nag mot Richard von Weizsäcker på grunn av hans rolle i ledelsen av det sveitsisk-tyske kjemikonsernet «Boehringer» på 60-tallet, et firma som skal ha levert bestanddeler til amerikanernes kjemiske krigføring i Vietnam.

Og «Boehringer», hvem og hva var det? Jo, familiefirmaet til Robert Boehringer, mannen som dikterfyrsten Stefan George hadde gjort til forvalter av sin litterære arv før hans død i sveitsiske Minusio trekvart år etter Hitlers maktovertagelse i 1933. Og hvem var Stefan George? Jo, den samme mann som ømt hadde klappet Fritz’ far, den niårige Richard von Weizsäcker, på halsen og hodet under et høytidsstemt møte i Berlin på slutten av 20-årene – George, den messianske poeten og skjønnånden med sitt «Platonakademi» av unge begavede gutter fra sydvest-Tysklands øvre samfunnslag. Der var også den unge Claus Schenk von Stauffenberg en av de utvalgte, den senere hovedmannen bak attentatforsøket mot Hitler 20. juli 1944. Alt henger sammen med alt!

Gjerningsmannen fra Koblenz er nå overført akuttpsykiatrisk behandling. Utfra det lille som har kommet ut skal han ha båret på en «vanviddslignende avsky» for familien von Weizsäcker. Mannen – «urtysk», om noen skulle lure på det – har aldri begått en straffbar handling, og er ikke registrert i noen psykiatriske journaler. En sakesløs sjefslege i Berlin, med ektefelle og tre barn, måtte likevel bøte med livet. Verden er gal!

Foto: Telford Taylor Papers, Arthur W. Diamond Law Library, Columbia University Law School, New York, N.Y. : TTP-CLS: 15-2-2-160.

Julegavetips tyskspråklig litteratur

En Facebook-venn ba meg nylig om tips til tyskspråklig litteratur. Det var snakk om gavetips til en som leste tysk motstandsløst, og det kunne være både romaner og sakprosa. Jeg tok en kort tenkepause, og lagde en liste. Vedkommende ble godt fornøyd. Jeg har nå gjennomgått listen på nytt, lagt til et par titler og justert og redigert litt i teksten.

Jeg har bevisst utelatt den klassiske litteraturen og andre eldre titler. Faglitteratur i streng forstand – i mitt tilfelle primært filosofi, sosiologi og rettshistorie – er også utelatt. Første del av listen er hovedsakelig basert på anmeldelser og debatter i tyske medier, og av inntrykkene fra mine tre dager på årets bokmesse i Frankfurt; andre del av bygger på egen lesing og er mine anbefalinger ene og alene. Enkelte av disse er grundigere omtalt andre steder på «Tysktime» (merket *).

Spørsmålet er så: kan dette være av interesse da? Hvor mange kan ha nytte og glede av noe sånt – utfra en nøktern betraktning av hvor mange som rent faktisk behersker å lese litteratur på tysk uten alt for stor møye? Jeg gikk gjennom FB-vennelista mi, og fant ut at det sikkert kan dreie seg om opptil 70-80 personer – og det er da ikke så rent lite?

Her er kommer nå uansett listen. Det er selvsagt helt personlig og temmelig uambisiøst det hele, preget av hva jeg tilfeldigvis har råket til å lese og ellers merket meg ved, og aldeles ikke på noen måte ment som noen slags «kanon» (det skulle tatt seg ut). Mange titler som ikke er på listen kunne godt vært tatt med, men da ville den fort blitt for lang.

Skulle du være ute i et noe så sært ærende som å kjøpe julegave til tysklesende venner, kan den kanskje være til litt nytte:

I. HELT NY LITTERATUR

a) Romaner – i fokus på årets bokmesse i Frankfurt, gode anmeldelser:

– Saša Stanišić: „Herkunft“* – Årets vinner av „Den tyske bokprisen»; stilfornyende og aktuelt om identitet og opprinnelse av den tysk-bosniske forfatteren iflg. kritikerne. Står først på min leseliste nå.

– Eugen Ruge: «Metropol» – Dramatisk fortelling om forfatterens besteforeldre, som var til stede/var aktører under Moskvaprosessene i 1937; Ruge er en av de mest betydningsfulle av eldre, nålevende tyske forfatterne med østtysk bakgrunn.

– Jackie Tomae: „Brüder“ – Historien om to tyske menn, barn av samme far som har gitt dem samme mørke hud, men som ellers har levd komplett forskjellige og adskilte liv; på listen over nominerte til årets tyske bokpris.

– Nora Bossong: «Schutzsone» – Historien om en internasjonal hjelpearbeider som konfronteres med hva som er «sant» og «hva som er virkelig» under en jobb/et opphold i Afrika; på listen over nominerte til årets tyske bokpris.

b) Saksprosa – årets el. fjorårets utgivelser:

– Harald Jähner: «Wolfszeit – Deutschland und die Deutschen 1945-1955» – En hel fantastisk sosialhistorisk beretning om hverdagslivet i ruinenenes, selvbedragets, nødens og behendighetens etterkrigstyskland 1945-1955. Vinner saksprosaprisen på bokmessen i Leipzig i fjor. Har nylig lest den, min anbefaling nr. 1 på saksprosasiden.

– Stephan Detjen, Maximilian Steinbeißer: «Die Zauberlehrlinge» – nøster opp mytene om at Merkel begikk „rettsbrudd» under håndteringen av flyktningkrisen i 2015-16.

– Cornelia Koppetsch: «Gesellschaft der Zorn» – en bestselger om mekanismene bak/kildene til raseriet som bygger opp under nåtidens høyrepopulisme (NB: forfattteren har nylig kommet i trøbbel pga. ufullstendig angivelse av kilder og sitater, men det i seg selv gjør ikke nødvendigvis boken dårligere).

– Volker Weidmann: «Das Duell» – om det (nesten) livslange vennskapet og fiendskapet mellom Günter Grass og kritikerlegenden Marcel Reich-Ranizky.

– Frank Biess: «Republik der Angst» – en bok som går i dybden på fenomenet «German Angst», og finner både positive og negative sider; nominert på kortlista til saksprosaprisen på bokmessen i Leipzig i fjor.

II. NESTEN NY LITTERATUR – UTGIVELSER PÅ 2010-TALLET

a) Romaner – personlige anbefalinger, også omtalt på min blogg «Tysktime»:

– Daniel Kehlmann: «Tyll»* – Leken, burlesk og ekstremt fascinerende fortelling fra 30-årskrigens galskap og grusomhet.

– Robert Menasse: «Die Hauptstadt“* – Vinner av fjorårets tyske bokpris (2018), noe så spesielt som en politisk krim fra EU-kommisjonen i Brüssel.

– Katja Petrowskaja: „Vielleicht Esther“ – Meget sterk historie med bakgrunn i forfatterens ukrainsk-jødiske familie, som forsvant helt i Auschwitz, eller emigrerte til USA, og som forfatteren i nåtid forsøker å nøste opp i.

– Lutz Seilers: «Kruso»* – Bacchanisme, hippiekultur og «indre frihet» på en øy i Østersjøen sommeren før murens fall, i bakgrunnen minnene om de som fikk havet som grav. Vinner av den tyske bokprisen 2014.

– Christian Kracht: «Imperium“*; «Die Toten»* – To svært gode romaner av den sveitsiske stilisten og provokatøren Kracht, kanskje en slags Hamsun eller Celine for vår tid.

b) Saksprosa:

– Ulrich Raulff: „Kreis ohne Meister – Stefan Goerges Nachleben“* – En fascinerende beretning om den kretsen rundt dikterfyrsten Stefan Goerge, og dens mangeslungne ettervirkninger.

– Wolfram Eilenberger: „Zeit der Zauberer – Das grosse Jahrzehnt der Philosophie 1919-1921“* – Livene og verkene til de fire samtidige filosofene Martin Heidegger, Ernst Cassirer, Ludwig Wittgenstein og Ernst Cassirer settes i scene i det dramatiske ti-året 1919-1929.

– Herfried og Marina Münkler: „Die neuen Deutschen – ein Land vor seiner Zukunft“* – Kloke og nøkterne betraktninger om innvandringslandet Tyskland etter flyktningkrisen 2015 av landets fremste statsviter og hans hustru, litteraturprofessoren Marina Münkler. En betinget optimistisk bok.

– Peter Neumann: „Jena 1800 – Die Republik der freien Geister“ – Nærbilde av Schlegelbrødrene og kvinnene deres, Schelling, Fichte, Novalis, Schiller, Goethe med flere i Jena og Weimar i overgangen 1700-1800-tallet.

*) Bøker omtalt i „Tysktime“

ALFRED DÖBLIN I FRANSK UNIFORM – THOMAS MANN I FRANKFURT

«Alfred Döblin elsket sin franske majorsuniform», skriver Harald Jähner i sin prisbelønte ”Wolfzeit – Deutschland und die Deutschen 1945-55». Döblin, forfatteren av den store og feirede romanen „Berlin Alexanderplatz“, hadde som tysk jøde tidlig blitt tvunget i emigrasjon. Høsten 1945 tok han plass som kulturoffiser i det franske informasjonsministeriets tjeneste. Oppgaven var å bidra til «reorganiseringen av et demokratisk åndsliv» i et moralsk og politisk bankerott Tyskland, tjenestested var det beslaglagte «Grandhotel Stephanie» i Baden-Baden. Döblin startet tidsskrift, tok opp kontakten med tidligere forfatterkollegaer og arrangerte møter med de mange som hadde valgt den «indre emigrasjon» som vei. Han ble også satt til å sensurere tekster, slik det av gode grunner også ble gjort i den amerikanske, britiske og russiske sektor i de første etterkrigsårene.

Møtet med de tidligere, angivelig anti-nazistiske, forfatterkollegaene ble en stor skuffelse for Döblin. Overalt møtte han hovmodige og fornærmede skikkelser – alle med hele det gamle tysknasjonale repertoaret i behold. Döblin beskrev dette slik: «De ville ikke ‘kollaborere’ – med franskmennene må vite – de ville holde fast på sin gamle ødelagte nasjonale vei.» At den store Döblin våget å opptre i fransk uniform gjorde ikke saken bedre: hvorfor kommer han hit, hvorfor innbiller seg at han er bedre enn oss? «Det var vel nettopp det han var», skriver Jähner lakonisk.

Isfronten mellom forfattere, kunstnere og intellektuelle som hadde blitt tvunget i exil og de som hadde valgt å bli tilbake var et de mest betente stridstemaene i de første årene etter naziherredømmets sammenbrudd. De første hadde ofte satt livet på spill for å komme seg unna konsentrasjonsleirer og den visse død, de siste hadde valgt tilpasningens og opportunismens vei. En av de mest nådeløse var Thomas Mann. Fra sitt kaliforniske eksil, formidlet via BBC, feller han kun noen få uker etter krigens slutt følgende dom: «Ansvaret ligger ikke hos noen elite – alt tysk, alt som taler tysk, skriver tysk, lever tysk er medansvarlig for denne skjensel.» Like tydelig er han overfor sine kolleger i indre emigrasjon: «Alle bøker som ble trykket i Tyskland fra 1933 til 1945 er mindre enn verdiløse, og en stank av blod og vanære hefter ved dem».

Etter mye tvil og nøling velger Mann våren 1949 å takke ja til en invitasjon om å komme til Frankfurt i anledning 200-årsjubileet for Goethes fødsel. Der holder han sitt berømte foredrag «Goethe und die Demokratie». Han hylles og feires med store ord, men i omgivelser som samtidig svømmer over av beskyldninger om «folke- og fedrelandsforræderen TM». Etter at Thomas og Katia har forlatt den store banketten i anledning Goethejubileet utarter festen i fyll og skråling av nazisanger. Etter besøket, vel fremme i Zürich, konstaterer Mann: fortrengningen og forskjønningen er massiv, naziforbrytelsene omskrives til «propagandistiske løgner og overdrivelser», likegyldigheten mot det pågående rettsoppgjøret er påtagelig.

Høsten 1947 våget Alfred Döblin seg tilbake til sitt kjære Berlin. Den franske majorsuniformen var fortsatt på. For en fullsatt sal av honoratorer i Schloss Charlottenburg skulle han tale. Kun et lite slør av høflighet og falske manerer kunne skjule forakten og kulden han ble møtt med. Grunntonen var: «Tyskere i britisk, amerikansk og russisk tjeneste kan også bære uniform, men de legger den jo igjen hjemme ved anledninger som dette!.» Det knapt en eneste av tilhørerne visste var at Döblins sønn, den høyt begavede 25-årige matematikeren Wolfgang Döblin, hadde tatt livet av seg i en lignende fransk uniform. Ekteparet Döblin måtte etterlate sønnen i flukten fra Frankrike til USA. Wolfgang hadde mistet kontakten med den franske militærenheten han tilhørte. I en låve nær landsbyen Housseras skjøt han seg – før de fremrykkende nazitroppene rakk å ta livet av ham.

Døblin valgte til slutt å forlate Tyskland. Ved starten på sitt andre eksil avmeldte Döblin seg med et personlig brev til den nye vesttyske presidenten Theodor Heuss: «Det var et lærerikt besøk, men i dette landet, hvor jeg og mine foreldre ble født, er jeg overflødig».

Hans arbeid i perioden som fransk kulturofiiser 1945-48 var slett ikke virkningsløst. Tidsskriftet han grunnla, «Das goldene Tor», holdt seg mye lenger enn andre sammenlignbare publikasjoner, han etablerte «Mainzer Akademie der Wissenschaften und der Litteratur» og gjorde mye for utbredelsen av fransk kultur i Tyskland. Ved 70-årsdagen i 1948 belønnet franskmennene han med et betydelig æresbeløp. Döblin anså seg likevel som misforstått og fremmedgjort i sitt gamle hjemland. Hans store selvbiografiske beretning, «Die Schicksalsreise» (1949) fant få lesere, hans radioforedrag få lyttere. Det lå ikke i de litterære kvalitetene, men i perspektivene han anla – hans tidligere lesere forsto ham ikke mer, eller rettere: ville ikke forstå ham. I «Schicksalsreise» feller han følgende dom over de første etterkrigsårenes tyskere:

«Menneskene her renner hit og dit mellom ruinene, som maurene i en ødelagt maurtue, oppspilte og arbeidsvillige; deres ærlige bekymring er at de ikke raskt nok kan få ta grep, i mangel av materialer, i mangel av direktiver. (…). Det vil bli mye lettere for dem å bygge opp igjen byene enn å bringe dem til erfaring om det de har erfart, og til forståelse av hvorfor det ble slik.»

I en artikkel i New York-baserte «Aufbau» i 1953 beskrev Herbert Marcuse ham som «vår tids mest berømte desertør» og fremmet Döblin som kandidat til Nobelprisen i litteratur. På det tidspunkt hadde han allerede bodd 5 måneder i sitt nye parisiske eksil. Døblin døde to og et halvt år senere. En av Tysklands største forfatterne i nyere tid ville imidlertid ikke bli gravlagt i tysk jord. Han valgte sin grav i den franske landsbyen Housseras, side ved side med sin sønn. Tre måneder senere ble Döblins hustru Erna gravlagt ved siden av dem begge. Hun hadde skrudd på gassen i leiligheten i Paris, og lagt seg til for å dø.

Foto: Maria Zaikina, CC NY-ND 2.0

Bokmessen i Frankfurt 2019 – og det som kommer etter

Bokmessen i Frankfurt ble nylig avsluttet. Norges status som årets gjesteland har skapt mer
oppmerksomhet rundt messen enn i et normalår. Alt tyder på at det omfattende
arrangementsprogrammet på Norges store paviljong ble vellykket. Flere titalls norske forfattere
bidro til det fem-dagers tettpakkede programmet. De norske arrangørene melder om gode
besøkstall gjennom hele uken, og stor interesse fra det tyske publikummet. Det er også åpenbart
at forlagsbransjens og Norlas omfattende arbeid med markedsføring av norske forfatterskap inn
mot det tyske bokmarkedet har båret frukter. Hittil i år er det oversatt 250 titler fra norsk til tysk,
mot ca. 40 i et normalår. Tross suksessen kan det stilles spørsmål til deler av bildet som er skapt
av bokmessen i norske medier. Det må også advares mot at fokuset på bokmessen i Frankfurt
2019 blir en engangsforeteelse.

Den norske paviljongen opptok én etasje i et bygg på et messeområde bestående av seks
fleretasjes paviljongbygg samt et stort utendørs agora. I sentrum for messen, sett under ett, sto
de gigantiske og tettpakkede utstillingsområdene til de tyske forlagene. En svakhet med norske
mediers rapporter hjem var at de nesten uten unntak ble basert på det som skjedde i det norske
paviljongsområdet. Det er umulig å danne seg et fullverdig bilde av gjennomslaget for Norge på
messen uten at arrangementsprogrammene til forlag, aviser og TV-/radiostasjoner på det tyske
messeområdet tas i betraktning. En gjennomgang av omtalene av norske bøker og norske
forfatterskap i toneangivende tyske medier som Die Zeit, Frankfurter Allgemeine Zeitung,
Süddeutsche Zeitung, Der Spiegel, ARD, Deutschlandfunk og 3Sat er også nødvendig for at
bildet skal kunne bli noenlunde fullstendig.

Det er mye som tyder på at dekningen av gjestelandet Norge i tyske medier har vært mer omfattende enn det som har vært vanlig for gjesteland. Nøkternt betraktet har dekningen ikke vært overveldende stor. I Süddeutsche Zeitungs store 24 siders litteraturbilag i anledning messen var en og en halv side viet omtale av norske forfattere; noenlunde samme tendens ser en i de øvrige mediene. En må også konstatere at de som fikk oppmerksomhet i all hovedsak var
navn som allerede er godt etablerte på det tyske bokmarkedet: Erik Fosnes Hansen, Jo Nesbø,
Jostein Gaarder, Karl Ove Knausgaard, Maja Lunde, Tomas Espedal, Åsne Seierstad og Erling
Kagge. Av de litt mindre kjente må en også fremheve Erika Fatland, Helga Flatland og
tegneseriekunstneren Marin Ernstsen (Hamsuns «Sult»).

Tyske bokutgivelser ledsages ofte av viktige samfunnsdebatter. Ikke minst på saksprosasiden
behandler mange av disse de samme store «sivilisasjonsspørsmålene» som Norge og det øvrige
Europa er kastet ut i – klimakrisen, høyrepopulismen, demokratiets krise. Ingenting av dette ble
det rapportert hjem om. En konsekvens av norske mediers ensidige fokusering på den norske
paviljongen ble at muligheten for å bringe nye og alternative perspektiver inn i våre egne debatter
ble skuslet bort. I de tyske utstillingshallene var det særlig oppmerksomhet rundt de nye bøkene
til Deniz Yücel (Die Welt-journalist i Erdogans fengsel), Daniela Dahn (øst-vest-skillet), Herfried
og Marina Münkler (demokratiets krise og reform), Julia Ebner (det høyreekstreme nettet) og
Luisa Neubauer (Tysklands Greta Thunberg). I tilfellet Neubauer – den 23-årige geografistudenten som har ledet Tysklands meget omfattende «Fridays for future»-aksjoner – ville en også kunne fått til en god tabloid vinkling. Det er en kjennsgjerning at det fantes journalister med gode forutsetningen for å dekke det som foregikk i de tyske messehallene, men disse var sannsynligvis fullbeskjeftiget med jobben de var satt til å gjøre på det norske messeområdet.

I alle år fram til 2017-2018 har det nærmest vært musestille i norske medier om bokmessen i
Frankfurt, og om tildelingen av Den tyske bokprisen rett i forkant av denne. Når
oppmerksomheten begynte å ta seg opp for at par år siden, var det utelukkende på grunn av Norges gjestelandsstatus i 2019. Så sent som i fjor var det knapt et norsk medium som skrev noe
om tildelingen av den tyske bokprisen (Robert Menasses interessante «EU-roman», ‘Die
Hauptstadt’). Årets prisvinner Saša Stanišić, «Herkunft», har fått en viss omtale, men i all
hovedsak fordi Stanisic i sin takketale skarpt kritiserte tildelingen av Nobels litteraturpris til Peter
Handke. Den meget vellykkede «Tysk-norske litteraturfestival» i Oslo tidligere i år ga håp om at en ny utvikling kunne bli innledet – en jevnere og bredere dekning av tyskspråklig litteratur og debatt i den norske offentligheten, økning av boktitler oversatt fra tysk til norsk fra knappe 10 pr. år i dag til det to- eller tredobbelte.

Mandatet til arrangørene bak den norske gjestelandssatsingen har vært å styrke synliggjøringen av norsk litteratur i Tyskland, og å legge grunnlaget for økt salg av norske boktitler på det tyske bokmarkedet. Mye tyder på at de har lykkes godt med det. Jeg vil likevel anse det som et klart nederlag om ikke den norske innsatsen i Frankfurt også gir et varig løft for tysk litteratur i Norge. Da må norske medier og norske forlag rette blikket mot Frankfurt også i årene som følger. Første prøvestein kommer ved neste års bokmesse.

Den tyske bokprisen 2019

Vinneren av Tysklands viktigste og mest prestjefylte bokpris, «Der deutsche Buchpreis», ble bekjentgjort i Frankfurt 14. oktober. Den gikk til: Saša Stanišić: «Herkunft» (overs.: herkomst el. opprinnelse). Valget av Stanišić er i samsvar med mitt eget forhåndstips.

Stanišić kom til Tyskland som bosnisk flyktning i 1992, 14 år gammel. Han debuterte som forfatter på sitt nye språk, tysk, med romanen «Wie der Soldat das Grammofon repariert» («Hvordan soldaten reparerer grammofonen»); den ble oversatt til 31 språk. For sin roman «Vor dem Fest» («Før festen») ble han i 2014 tildelt romanprisen ved Bokmessen i Leipzig. Boken lå også lenge på Der Spiegels bestsellerliste.

Om årets roman, «Herkunft», skriver forfatteren selv:

«Herkunft er en bok om en landsby, hvor det nå kun bor 13 mennesker, i et land som ikke lenger finnes, om en splittet famlie, som er min. Det er en bok som spør hva som tilhører meg, et selvportrett med aner. Og om dette selvportrettets fiasko. «Herkunft» er en bok om mine hjemsteder, som erindring og oppfinnelse. En bok om språk og skam, om å ankomme og å finne seg til rette, om lykke og død.»

Anmeldelsene har vært begeistrede.

Denis Schenk i ARDs litteraturmagasin «Druckfrisch» skriver bl.a.:»En av de de mest intelligente, åndssprudlende og – ikke minst – formalt nyskapende av årets bøker. En ekte leseglede!»

Karin Janker, Süddeutsche Zeitung: «Nasjonalisme og separatisme skaper uro i Europa. Hva gjør vi? Kanskje først bare lese den nye hjemstavnsforfatteren Saša Stanišić.»

Sandra Kegel, Frankfurter Allgemeine Zeitung: «Et sted i romanen stiller forfatteren spørsmålet om hvor hans nøyaktige ‘opprinnelse’ nå egentlig skal lokaliseres, hvor kilden konkret ligger: «På det geografiske punktet for kommunestyresalen? Ved grensene til staten ved dets siste smertedragninger? Foreldrenes proveniens? Genene, anene, dialekten?» For Kegel blir «Herkunft» dermed også en slags «kostymeprøve»: «På nytt og på nytt prøver fortelleren nye klær på. Disse finner han i skattkisten som hans minner utgjør, for slik å betrakte sitt tidligere jeg – som sønn, som flyktning, som reisende, barnebarn eller dragejeger».

Juryen selv, begrunner sin beslutning slik:

«Bak hver eneste setning i denne romanen skjuler den udisponerbare opprinnelsen seg („Die unverfügbare Herkunft“), som samtidig er drivkraften bak det som fortelles. Disponerbar blir ens bakgrunn kun som fragment, som fiksjon og som spill med historiens muligheter. Forfatteren oppviser stor fantasi og vegrer seg mot kronologi, realisme og formell entydighet.»

Jeg tror dette er en svært vesentlig roman – en roman for vår tid, for å bruke en klisje. Jeg kommer tilbake til nærmere omtale av boken når den er lest. Med forlagsbransjens nyvakte interesse for Tyskland kan man gå ut fra at den etterhvert vil bli oversatt til norsk. Sett gjerne Sverre Dahl på jobben.

PETER HANDKE – TVINGE SIN ESTETIKK PÅ DEN VIRKELIGE VERDEN

Tildelingen av Nobelprisen i litteratur til Peter Handke har vakt mye debatt i Tyskland. Ikke lenge etter pristildelingen skrev Thomas Assheuer – en av de skarpeste og mest interessante stemmene i den tyske Feuilleton – en kommentar over to sider i Die Zeit. Assheuer bør være kjent for nordiske lesere gjennom Vagants mange oversettelser av hans tekster. Assheuer er åpenbart en stor beundrer av Handkes forfatterskap. I sin kommentar avviser han imidlertid å skille mellom dikteren Handke og «politikeren» Handke:

«Trennung von Autor und Werk, von Kunst und Moral? Nichts wäre schöner, als mit dieser salvatorischen Formel Frieden mit diesem unvergleichlichen Autor zu schließen, aber es wäre ein fauler Frieden, eine erpresste Versöhnung“

Han viser også hvordan Handkes pro-serbiske holdning, inkl. bagatelliseringen av folkemordet i Srebrenica, først og fremst må forstås som et hat mot det Handke oppfatter som «de vestlige, liberale elitenes språkødeleggelse». I dette perspektiv blir Serbia – dets natur, dets dufter, dets folk, dets „forsvarer“ (Milosevic) – bærer av opprinnelighet og „Seinsnahe“. Hva som er sant og ikke sant blir vanskelig å verifisere, og standarder for bedømmelse av rett av rett og galt vanskelig å etablere –  Handke blir en „etisk nihilist».

Videre:

«Handke, kurz gesagt, attackiert die westlichen „Raumverdrängerrotten“ mit Kriterien, die er seiner fiktiven Dichtungswahrheit entnommen hat, er trennt nicht zwischen Kunst und Politik, im Gegenteil – er will, dass seine Wahrheit politisch wird, dass sie zur Welt kommt.“ På norsk: «Han vil at sin egen sannhet blir politisk, at den blir til virkelighet“. I siste del av kommentaren skriver Assheuer:

«Handkes Serbien-Texte sind keine Episode, sie sind der bleibende Schatten über seinem Werk. Er hat nicht bloss als politischer Zeitgenosse geirrt, er hat seine Ästhetik auf die wirkliche Welt übertragen, wahr sei nur das, was dem Ursprunglichem nahe ist“. Altså: Handke har ikke feilet på grunn av dårlig politisk dømmekraft, men fordi han har villet tvinge sin estetikk på den virkelige verden.

Helt til slutt slår Asseuer om en i mer forsonlig tone:

«Ganz anders der Autor, der aus der Gesellschaft der Menschen in die Gemeinschaft der Blätter und Pilze auswandert. Hier entwirft Handke jenes mimetische, bewahrende Verhältnis zur Natur, zu dem die Mobilmachungsmoderne nicht in der Lage ist. In diesen inständigen Beschreibungen, in der Abrechnung mit uns „Naturvergessenen“ liegt Handkes Wahrheit. In seinen völkischen Abstammungsgemeinschaften liegt sie nicht.“

Asseuer nevner ikke med et ord om han støtter prisutdelingen eller ikke. Han vet kanskje ikke selv hva han skal mene.

 

Foto: «Wild+Team Agentur, UNI Salzburg» – CC BY-SA 3.0

«SIRKELEN» – DET TYSKSPRÅKLIGE SYDVEST

Setter du passerspissen i Schwarzwald, sånn ca. midt mellom Freiburg og Villingen-Schwennigen og legger inn en radius på ca. 175 km. fanger du, i tillegg til Freiburg, inn byene Strassburg, Tübingen, Stuttgart, Konstanz, Basel, Bern og Zürich.

Det er sinnsykt mye å si om dette hjørne av Europa, så mye at noen usle ord i en kort bloggpost blir grensende til det dilettantiske og respektløse. Men altså:

– Byer med katedraler og universiteter fra sen middelalder/renessanse/tidlig modernitet, eldgamle europeiske lærdomskulturer, romerske kjerneområder.
– Vakre byrom hvor opplyst progressiv modernitet kombineres med det beste av det gamle – fiolinbyggere, mynthandlere, boktrykkere.
– Kunstmuseer og kulturhistoriske museer i verdensklasse.
– Behagelig klima, vakre kulturlandskaper, vinberg tronende langs mektige elver og sjøer (Rhein, Neckar, Donau, Bodensee, Züricher See), Europas beste sykkelveinett, gastronomi av høy klasse
– Klok og fremtidsrettet styring av byene, trikkenett og bybaner, menneskevennlige byrom, vakre parker.
– Trygg og selvfølgelig flerkulturalitet innøvd gjennom årtier (den som tror sveitsiske byer er «hvite», får ta seg en tur!).

Dette var kjerneområder for bondekriger og reformasjon for 500 år siden. Her har litterater, filosofer, geistlige, fritenkere, rebeller og anarkister krysset grensene, her sprengte moderne tenkning og vitenskap seg fram (Freud, Jung, Einstein, Heidegger, for å nevne noen veldig få), i de sveitsiske byene fant forfulgte i nazitiden midlertidig eller varig tilflukt.

Jeg et selvsagt håpløst biased, dette er kun sånn 90% sant, men heller ikke mindre. Sirkelen min kan nåes med tog, hvis dere tar dere litt tid. I alle makters navn – gjør det!

Mellom ånd og barbari – seks steder i Tübingen

Tübingen er en liten by med et stort og gammelt universitet – 100.000 innbyggere, 30.000 studenter og 8000 universitetsansatte. Universitetet ble grunnlagt for mer enn 550 år siden, og rekken av storheter i den tyske og europeiske åndshistorien som har vært knyttet til universitetet er ikke beskjeden. Historisk hell og smart inngripen fra noen få fremsynte skikkelser i byens elite hindret den fremrykkende franske hæren fra å legge byen i grus våren 1945. Byrommenes preg av middelalder, kjøpmannsborgerskap og akademi gjør Tübingen til et vakkert og spesielt sted å være. Ytterligere særpreg skapes av elven Neckars rolige løp gjennom byen og det store Höhentübingen slott tronende på byfjellet – hertugene av Württembergs domisil gjennom flere hundre år. Vandrer man gjennom byens historiske gater og smau, er det historie i hvert eneste bygg. Her noen inntrykk fra mine vandringer i en uke i september 2019:

MÜNZGASSE 15-17 – GOETHE OG J.G. COTTA
Goethes og Schillers legendariske forlegger J.G. Cotta holdt til i Münzgasse 15-17. Cotta var også forleggeren for det som kunne krype og gå av øvrige forfattere og filosofer i den romantiske og klassiske perioden rundt århundreskiftet 1700-1800 – Herder, Kleist, Tieck, Jean Paul, Schlegel- og Humboldt-brødrene og flere til; dernest for Schillers „Die Horen» og den oppkommende borgerlige offentlighetens viktigste organ i det tyskspråklige området, „Allgemeine Zeitung.“

Goethe hadde noen dagers opphold her i 1797, på vei fra Weimar til Sveits. Under studentopprørets høydepunkt på slutten av 1960-tallet (nr. 17 var i mellomtiden blitt studenthjem) hang noen morroklumper opp et skilt under et vindu i 3. etg., «Hier kotzte Goethe» («her spydde Goethe»). Etter sigende var Goethe både småsyk og humørsyk under oppholdet hos sin venn Cotta, han klagde bl.a. på stanken fra bermen i «Unterstadt», 3-4 steinkast unna. Skiltet står den dag idag, og har nå selv fått en smått ikonisk status.

J.G. Cotta flyttet i 1810 sin virksomhet til Stuttgart, og opererer nå under navnet «Clett-Cotta». Münzgasse 15 huser idag en handel for klassiske mynter (hva ellers), og nr. 17 er fortsatt studenthjem.

HOLZMARKT 5 – HERMANN HESSE
Sentralt på Holzmarkt, vis à vis Stiftskirche, ligger Heckenhauer Buch- und Antiquariatshandlung. Det gjorde den også i 1895, når den 18-årige Hermann Hesse tiltrådte en stilling som bokhandlerlæring her. Han fullførte læretiden, og ble i Tübingen til 1899. Det var 10-timers arbeidsdager seks dager i uken, og Hesse klaget i et brev til sine foreldre over at han noen ganger følte seg sliten som en tyfussmittet. Men han holdt ut, fikk etterhvert venner og svirebrødre blant byens studenter og begynte også så smått å skrive. Han opplevde likevel forholdene i Tübingen som «trange», og dro i 1899 ut i den «større verden», i første omgang til Basel.

Hesses unge år i Tübingen er bl.a. bearbeidet i novellen «Im Presseschen Gartenhaus.» I 2013 etablerte Universitätsstadt Tübingen et eget lite lite museum i rommene hvor Hesse svettet over bokstablene, «Das Hesse Kabinett». Det er åpent noen timer hver fredag, lørdag og søndag, ofte med omvisninger, og er defintivt verdt et besøk. Heckenhauer Antiquariat eies og drives av samme familie i dag som den gang Hesse jobbet der.

„BURSE“ – MELANCHTON OG HÖLDERLIN
Die Alte Burse ble ferdigstilt i 1480, altså kun 3 år etter grunnleggelsen av universitetet (1477). Det er i dag det eldste av universitets bygg som fortsatt er i full drift. Fra Burse fører en rekke litterære og åndshistoriske spor. Bygget ble de første 300 årene benyttet til undervisning i de såkalte «artes liberales», musikk, astronomi, logikk, retorikk, aritmetikk, geometri, og som studentinternat. Den kjente teologen og reformatoren Philipp Melanchthon virket som gresk- og latinlærer ved Burse fra 1514 til 1518, før han dro til Wittenberg, og ble Luthers høyre hånd. Schiller var på besøk her i 1793, og trivdes godt, men bygget var da slitent og den «geistige» virksomheten preget av en viss stillstand.

I 1805 ble Burse bygget om til klinikkbygg for universitets medisinske fakultet, herunder en egen klinikk for psykiatri. Det var her Friedrich Hölderlin ble tvangsinnlagt i 1806, etter sitt «sammenbrudd». Han ble der, som pasient under den beryktede professor Johann Ferdinand Authenrieth, i 231 dager, før han havnet i sin mer enn 30-årige pleie hos snekkermesterfamilien Zimmer. Familiens hus, og det berømte tårnrommet han satt i, ligger ved Neckars bredd, et par steinkast unna.

Burse huser i dag universitetets filosofiske og kunsthistoriske institutt. Plassen foran bygget er innrammet av mektige og vakre platantrær, som gir svalende skygge på varme sommerdager. Det er et godt sted å være.

BURGSTEIGE 20 – ENNSLIN OG VESPER
I Burgsteige 20, rett ved porten til byslottet, «Schloss Hohentübingen», troner en stor rød Gründerzeitvilla. Den ble bygget i 1904 som hovedsete for studenthuset «Roigel», som hadde blitt grunnlagt allerede i 1838 som «Socité Generale» av en gruppe franskofile studenter ved Tübinger Stift. Blant kjente beboere opp gjennom tidene er teologen Karl Barth og ordbokforfatteren Hermann Fischer.

I nyere tid er «Roigel» først og fremst forbundet med Bernward Vesper og Gudrun Ennslin. Vesper kom hit som ung student med sin Renault 4 i 1961, og bodde på Roigel under hele oppholdet. Året etter ankom Ennslin. Den litt puslete Vesper, sønn av den beryktede nazidikteren Will Vesper, klarte – til manges undring – å kapre den mer framoverlente pastordatteren og senere RAF-dronningen. De to ble raskt et profilert og geskjeftig par i den lille-store universitetsbyen, bl.a. stiftet de to et forlag for (ny-)utgivelse av fader Wills nazilitteratur (!). Ellers fulgte de Walter Jens’ retorikkforelesninger, eller satt på bakrommet i den legendariske bokhandelen «Gastl», røykte pakke etter pakke med «Rothändle» og diskuterte utopi og revolusjon med Ernst Bloch.

Etter noen år gikk turen til Berlin, der Gudrun bl.a. engasjerte seg i det såkalte «Wahlkontor» for Willy Brandt ved Bundestagsvalget i 1965. Senere fikk Bernward og Gudrun sønnen «Felix», som Bernward fikk eneansvar for når Gudrun havnet i fengsel etter varehusbrannen i Frankfurt våren 1968. Gudrun hadde da for lengst funnet seg en ny «loverboy», dandyen, gangsteren og den senere med-grunnleggeren av RAF, Andreas Baader.

Sønnen Felix, i dag kunstteoriprofessor og kurator, ble overlatt til pleieforeldre et sted nede i Schwaben, og Bernward la ut på en lang reise i dop og sex. Den resulterte i eposet «Die Reise», som Peter Weiss (selv med bånd til Tübingen) i sin tid beskrev som et av «68-opprørets intellektuelle høydepunkter». Bernward Vesper tok sitt eget liv i 1971. Gudrunn Ennslin hang seg, som vi alle vet, i sin celle i Stammheimfengselet i oktober 1977.

DAS EVANGELISCHE STIFT – HEGEL, SCHELLING OG HÖLDERLIN
Evangelisches Stift er et de mest ruvende, og vakreste, byggene i Tübingens gamleby. Det ble opprinnelig bygget som et Augustinerkloster på slutten av 1200-tallet, men ble i kjølvannet av reformasjonen og Hertug Ulrich protestantiske omvendelse gjort om til en læreanstalt for hertugdømmet Württembergs lutheranske prester. En rekke senere kjente teologer ble tuktet og opplært etter ortodoks lutheransk lære her, men mange valgte å gå sine egne veier. Stiftet har derfor ry som utklekkingsinstans for en rekke «genier» i den tyske åndshistorien.

Tre av de mest kjente er Hegel, Schelling og Hölderlin, som traff på hverandre her på slutten av 1700-tallet, og som iflg. (dels udokumenterte) overleveringer tidvis også skal ha delt rom. Arven fra den franske revolusjon inspirerte alle tre – som jo på ingen måtte endte opp som evangelische Pfarrer i Württemberg.

I dag er ES et, dels selvforvaltet, studenthjem for teologi- og religionslærerstudenter ved universitetet. En liberal og opplyst teologi er nok temmelig dominerende, men kvinner fikk tilgang til stiftet først fra 1969.

DEN NEDBRENTE SYNAGOGEN I GARTENSTRASSE 33
Kritisk selvoppgjør med og bearbeiding av nazifortidens horrorvelde har vært en sentral del av tysk historie- og erindringspolitikk siden 60-tallet, og med særlig tydelighet og ettertrykk fra 80-/90-tallet og utover. Et kjent uttrykk for dette er ulike typer av minnemerker i det offentlige i rom. Også Tübingen var en by av skyldige og av gjerningsmenn. Et tjuetalls veggskilt og pyloner er derfor satt opp på ulike steder i byrommet – steder som kan knyttes til uretten og brutaliten som ble utøvd.

En av de sterkeste historiene fortelles i Gartenstrasse 33. Der sto Tübingens synagoge fra 1880-tallet til den ble satt i brann av nazistene «Rikspogromnatten» november 1938. Den var gudshus for Tûbingens noe mer enn 100 jøder – alle velintegrerte, gode borgere og samfunsstøtter. Vel en tredjedel av dem døde i konsentrasjonsleirene, resten av dem klarte fra 1933 og utover å komme seg unna, hovedsaklig til USA og Palestina. Ingen av dem vendte tilbake, og Tübingen har i dag ikke noe jødisk samfunn.

Historien om bearbeidingen av historien om Tübingens jøder, og av etableringen av minnesmerket, er full av den type fortrengning og ubetenksomhet som preget Tyskland i de første etterkrigstiårene. Den alvorligste feilen var at en privat utbygger ble gitt tillatelse til å bygge et leilighetsbygg på branntomten. Minnemerket er derfor plassert i det østre hjørnet av grunnstykket der synagogen lå. Tübingen by har de siste 30 år gjort alt som har stått i deres makt for å rette opp tidligere feil, og et minnested med en gripende kunstnerisk utforming minner i dag om skjebnen til Tübingens jøder. Den 9. november hvert år holdes det en minnemarkering ved minnesmerket i Gartenstrasse 33.

Stauffenbergsyndromet

Publisert i Klassekampen 17. august 2019

Tyskland har nylig markert 75-årsdagen for det mislykkede attentatet mot Hitler 20. juli 1944. Bomben oberst Claus Schenk Graf von Stauffenberg hadde skjult i sin dokumentkoffert detonerte ikke som planlagt, og Hitler kom fra attentatet i førerhovedkvarteret i Øst-Preussen med kun små skader. Allerede ved midnatt samme dag ble Stauffenberg og hans nærmeste sammensvorne skutt i bakgården til den såkalte Bendlerblokka, hærens hovedkvarter i Berlin. Tilsammen 132 «medskyldige» klarte nazistene å drive opp. De fleste av dem måtte bøte med livet.

Markeringen av 75-årsdagen innbefattet taler og æresbevisninger fra bundeskansler Merkel og en rekke andre representanter fra det offisielle Tyskland. I dag troner Stauffenberggruppen klart høyest i hierarkiet over grupper og enkeltpersoner som gjorde motstand mot naziregimet. Hollywoodproduksjonen «Operasjon Wallkyre» fra 2008, med Tom Cruise i rollen som Stauffenberg, bidro ytterligere til å sette 20.-juli-konspiratørene i fokus. Likevel har det alltid stått strid rundt 20.-juli-attentatet. På det nazifiserte 50-tallet ble attentatmennene i brede deler av befolkningen ansett som «forrædere», mens de blant venstreorienterte og intellektuelle ofte ble beskrevet som en klikk av nasjonalkonservative, anti-demokratiske offiserer og diplomater med røtter i den prøyssiske adel. Målet var mer å redde sitt eget skinn og «Tysklands ære» enn å legge grunnlaget for et reelt demokrati i en ny nazifri etterkrigstid. En biografi av forlagsmannen og forfatteren Thomas Karlauf som utkom i mars i år («Stauffenberg: Porträt eines Attentäters») har utløst nye runder med debatt i Tyskland.

Karlaufs hovedtese er at Stauffenberg primært ble drevet av nasjonalisme, militær æresfølelelse og en type «handlingens ethos». Hovedinspirasjonen kom fra dikterfilosofens Stefan Georges ideer og visjoner. Når det gjelder motstandsvilje mot naziregimet, er det en kjensgjerning at Stauffenberg var begeistret over Hitler-Tysklands seire i Polen, Frankrike og Skandinavia, og at han først sluttet seg til kretsen av kommende attentatmenn etter at han hadde vendt tilbake fra Afrika som krigsskadet i 1943. I følge Karlauf ble attentatet i 1944 gjennomført av frykt for Tysklands totale ødeleggelse, motivene var derfor primært av politisk og ikke av moralsk natur. Stauffenbergs tidlige nazisympatier kan man ellers lese mer om i Ulrich Raullfs studie av Stefan George-kretsen, «Kreis ohne Meister». Georges store følgeskare av unge menn delte seg grovt sett i to etter Georges død høsten 1933 – en antinazistisk, hovedsakelig jødisk, gruppe og en gruppe som omfavnet Hitlerregimet og som fattet håp om dette som en vei til politisk innløsning av Georges særegne visjon om det spirituelle Tyskland, «det nye rike» osv. Stauffenberg og hans brødre tilhørte den siste gruppen.

Vi vet at Stauffenberg og hans sammensvorne etterhvert ble kritiske til naziregimets behandling av jødene, og at dette forsterket seg etter at grusomhetene på Østfronten kom tydeligere for en dag. Vi vet også at det forelå planer om et attentat mot Hitler så tidlig som i 1938, men at planene stilnet hen i takt med Hitlers seire på alle fronter i perioden 1939-41. Beretningene om Stauffenbergs sterke anti-hitlerisme beskriver derfor Karlauf som en type projeksjon fra ettertiden. Sammensvergernes forestillinger om fremtiden etter Hitler var i alle fall sammensatte – noen ønsket å restaurere monarkiet, andre var tilhengere av en gjenetablering av stendersamfunnet. Det som bandt dem sammen var ønsket om gjenetablering av Tyskland som rettssamfunn. Et felles mål om etablering av et parlamentarisk demokrati fantes ikke.

Det er umulig å forstå den prominente plassen som 20.- juli-attentatet har inntatt i historien om den tyske nazimotstanden uten narrativet om den prøyssiske adelens ærbare virke under nazitiden. Mange av de mest sentrale skikkelsene i forberedelsene av attentatet kom nettopp fra århundregamle prøyssiske adelsfamilier. Viktige elementer i denne fortellingen er forestillingen om disse sjiktenes Hitlerfiendlighet, om anstand og dannelse, moralsk integritet og ikke-nazifisert språk. På det politiske plan har forståelsen av egen rolle forut for utbruddet av de to verdenskrigene vært sentral: nazistenes krig ble forsøkt forhindret av den prøyssisk dominerte generalstaben, første verdenskrig ble drevet fram av krigsmarineentusiastene i de borgerlige kolonial- og nasjonalforbundene og ikke av de prøyssiske offiserene. I forlengelsen av dette har 20.-juliattentatet blitt stilisert til «samvittighetens» og «det andre Tysklands» opprør.

En særlig aktiv rolle i utbredelsen av denne fortellingen ble utøvd av Die Zeits mangeårige utgiver og sjefsredaktør Marion Gräfin Dönhoff. Legendariske Dönhoff, selv et ektefødt barn av beste østprøyssiske adel, var knyttet til attentatmennene og til sentrale skikkelser i Stefan George-kretsen gjennom et omfattende nettverk av familie- og vennskapsrelasjoner; en av familiene i «kretsen» var det senere så kjente von Weizsäcker-slekten. Allerede i 1945 offentliggjorde Dönhoff brosjyren «Venner av 20. juli», og noen få år senere nedla hun et stort arbeid for å få frifunnet Ernst von Weizsäcker fra tiltalen om krigsforbrytelser ved Nürnbergdomstolen. Ernst von Weizsäcker var statssekretær i det tyske utenriksdepartementet fra 1938 til krigens slutt og far til senere bundespresident Richard von Weizsäcker. Siden fortsatte Dönhoff sitt arbeid med stor stedighet og konsekvens fra sin privilegerte redaktørstol helt fram til sin død i 2002. Stafettpinnen har senere blitt overtatt av bl.a. Stauffenbergs eget barnebarn, Sophie Freifrau von Bechtolsheim.

Historikeren Stephan Malinowski beskriver i en kommentar i Die Zeit 17.juli skikkelser som Dönhoff og von Bechtolsheim som en slags voktere av den hellige gral: «I årtier har de skapt et narrativt parallellunivers til faghistorikernes forsøk på en mer nøytral utforskning av den konservative motstanden mot Hitler». En type „moralsk monumentalisering av motstanden», slik det heter i en større bakgrunnsartikkel om saken i Die Zeit 17. juli. I tillegg til å gjøre 20.-juli til midtpunkt for den samlede tyske motstanden har de også langt på vei lykkes i å flytte fokuset fra 1933 til 1944. «Hvor var adelen fra 1930 til 1934?» spør Malinowski. Det største problemet er likevel at det ensidige fokuset på 20. juli har bidratt til å usynliggjøre de øvrige delene av den tyske motstanden: Hva med Hvite Rose-aksjonistene i München, hva med den radikale motstandsgruppen Rote Kapelle, hva med den kommunistiske motstanden og hva med jødenes egen motstand.

Reaksjonene på Thomas Karlaufs biografi har ikke latt vente på seg. En av Karlaufs mest prominente kritikere har vært den pensjonerte litteraturprofessoren Karl Heinz Bohrer, tidligere kulturredaktør i Frankfurter Allgemeine Zeitung og mangeårig utgiver av tidsskriftet Merkur. I en større artikkel i Die Zeit 17. juli minner han om hvor ekstremt sterkt arven fra nazitiden virket inn på 50- og 60- tallets holdninger til 20.-juli-attentatet. Forræderstempelet levde videre i beste velgående, og selv så sent som i 1970 viste målinger at kun 39 % av befolkningen hadde en positiv vurdering av attentatforsøket. Først fra 2004 uttrykkes det aktelse og beundring for attentatmennene fra et klart flertall i befolkningen. Under henvisning til historikeren Hans Mommsen anbefaler Bohrer også de tyske kritikerne om å besinne på den enorme karakterstyrke attentatmennene oppviste, og å avveie dette mot det man etter dagens standarder kanskje kan bedømme som politiske mangler. Mest tydelig er vel Bohrer i sin tilbakevisning av kritikken mot Stauffenbergs fortid som George-disippel: At han i sin ungdom, som de fleste i sitt miljø, leste Hölderlin og var preget av ideene om et «spirituelt Tyskland» gjør ikke hans senere handling til noe upolitisk og mystisk: «Stauffenberg var en militært begavet offiser, ingen svermer.» Bohrer leser også et kulturelt motiv inn i motstanden mot Stauffenberg: det moderne middelklassesamfunnets aversjon mot tradisjonen for intellektuell dannelse som det preussiske aristokratiet representerte. I nivå og vidd ble dette kun overgått av de jødiske salongene i det gamle Berlin og Preussen.

Så kan man spørre seg hvorfor Tyskland velger å holde liv i en debatt som dette. Nøkternt sett har ingen av «sidene» rett: 20. juli 1944 var hverken et prøyssisk junkeropprør eller en aksjon fundert i vår tids demokratiforestillinger. Die Zeits kommentator Jens Jessen, selv barnebarn av en av 20.juli-mennene, sier det slik i et intervju med sin egen avis (24/7): «Jeg kan ikke se at 20. juli i dag trenger å stå for noe annet enn for seg selv. Behovet for å definere en ideell arv som skal være av nytte for oss i dag, finner jeg fatal». Tyskerne har tatt på seg sin historiske skyld, og vist for omverdenen at de ikke er noen uforbederlige nazister. «Skal man først vise til noe fundament for demokratiet etter 1945 ligger det ikke i den tyske motstanden, men i Auschwitz som negativt erfaring», skriver Die Zeit i slutten av sin store redaksjonelle artikkel om 20.-julidebatten. Den erfaringen har fått sitt tydelige nedslag i den nye tyske grunnlovens § 1.1: «Menneskets verdighet er ukrenkelig». Det ligger nok grunnlag for handling i denne setningen alene når dagens fiender av demokratiet viser sitt ansikt.

Siste ord om den prøyssiske adelens forhold til naziregimet er uansett ikke falt. Overlappende med debatten om Thomas Karlaufs Stauffenberg-biografi er det i disse dager en stor kontrovers om et krav fra Keiser Wilhelm IIs etterfølgere om tilbakeføring av en rekke kunst- og samlingsgjenstander. Gjenstandene ble konfiskert av DDR-myndighetene i etterkrigstiden. En egen lov, vedtatt i 1994, muliggjør slik tilbakeføring, men forutsetningen er at aktuelle slekt ikke ga aktiv støtte til naziregimet. Hohenzollernes advokater påstår at slik støtte ikke kan dokumenteres, historikerne påstår det motsatte og det kan nå gå mot flere runder i domstolene. Dermed vil man kunne få en full og åpen belysning av de konservative elitenes forhold til NS-staten. En slik belysning kan fort bli til en boomerang, hvor både den ene og den andre legende kan stå for fall.

Foto: ukjent fotograf

Veit Harlan, «Jüd Süss» og det nye Tysklands grunnlov – historien om rettssamfunnets sene triumf

Publisert i Vårt Land, 20. mai 2019

Tysklands grunnlov feirer i slutten av mai sitt 70-årsjubileum. Det er en svært liberal og moderne forfatning, tross tilblivelse under svært spesielle og krevende omstendigheter – et land i ruiner med rasjonering og mangeløkonomi, store flyktningstrømmer fra øst, en nazifisert befolkning og en ikke-stat under seiersmaktenes overherredømme. Lovens kapittel 1 angir borgernes grunnrettigheter, dens aller første paragraf (§1.1.) lyder: «Die Würde des Menschen ist unantastbar» – menneskets verdighet er urørbar. Denne setningen, og de øvrige 19 paragrafene i kapittelet om grunnrettighetene, er styrende for byggverket i grunnlovens øvrige deler. Grunnrettighetenes primat representerer en kopernikansk vending i tysk rettshistorie – ikke bare et brudd med naziherredømmets brutale og vilkårlige «rettsutøvelse», men også med Weimarrepublikkens forfatning: menneskets og dets verdighet settes foran staten og nasjonen, hierarkiet snus på hodet. Sentrale paragrafer i den nye grunnloven omfattet bl.a. ytrings- og forsamlingsfriheten, kvinnenes likeberettigelse, forbud mot dødsstraff og tortur, beskyttelse av privatsfæren og grunnrett på asyl for politisk forfulgte. Blod og gull Poster

I 1951, to år etter lovens stadfestelse, starter den tyske forfatningsdomstolen (BvG) i Karlsruhe sitt arbeid. Dens oppgave var å vokte over lovens grunnrettigheter, og å kontrollere at lovgivning, rettsutøvelse og forvaltning ikke bryter med disse. Gjennom utallige dommer over syv tiår har domstolen bidratt til videre utdypning av grunnloven, og til den gradvis styrkede forankring av de demokratiske og rettsstatlige verdiene i den tyske befolkningen.

Et eksempel på forfatningsdomstolens betydning kan vi finne historien om Veit Harlan, en av nazitidens mest berømte og beryktede filmregissører, og mannen bak den sterkt anti-semittiske publikumssuksessen «Jud Süss». Harlan ble i de første etterkrigsårene frifunnet for tiltaler om forbrytelse mot menneskeheten i flere lokale domstoler. Dommerne var i stor grad tidligere NSDAP-medlemmer som hadde manøvrert seg tilbake til sine tidligere dommerembeter. Harlan kunne etter dette fortsette sitt virke som filmregissør i det tyske etterkrigssamfunnet, dels med nye publikumsuksesser. I et åpent brev, utsendt sommeren 1951, henvendte pressesjefen for Hamburgs SPD-styrte byregjering, Erik Lüth, seg til den bredere offentlighet med oppfordring om boikott av Harlans filmer. Lüth skrev bl.a: «Harlans gjeninntreden som filmregissør river opp gamle sår, og svekker Tysklands anseelse i verden. Det er ikke bare en rett, men også en plikt for anstendige tyske borgere å protestere mot denne uverdige representanten for tysk film.» Harlans filmproduksjonsselskap klagde Lüth inn for en domstol i Hamburg, og fikk medhold etter en sivilrettslig paragraf om «.. tilsiktet påføring av skade på en annen i strid med hevdvunne normer». Lüth ble dømt til å betale erstatning, og ilagt forbud mot å videreføre boikottoppfordringene.

Den 22. november 1951 leverte Lüth klage over dommen til forfatningsdomstolen i Karlsruhe. Klagen hadde form av en såkalt «Verfassungsbeschwerde», en rettighet som tilkom enhver tysk borger i den nye grunnloven. Klagen gjaldt påstand om brudd på Lüths rett til meningsfrihet etter grunnlovens artikkel 5.1 Mer enn 6 år senere, januar 1958, opphevet forfatningsdomstolen (BvG) dommen mot Lüth. Hamburgdomstolen hadde krenket Lüths rett på menings- og ytringsfrihet etter grunnloven. Forfatningsdomstolens dom, som ble forfattet av BvG-dommeren Günter Durig, ble på mange måter en milepæl.

BvG-dommen utlegning av når, og på hvilken måte, grunnlovens grunnrettigheter kan overstyre lovgivning og domfellelser har senere blitt betegnet «som teorien om grunnlovens objektive verdiordning» («Theorie von der objektiven Wertordning des Grundgesetzes»). Teoriens status og rekkevidde har vært omstridt blant rettsfilosofer og jurister, men at den har hatt de facto virkning er hevet over tvil. Hovedelementer i teorien er:

– Mennesket og dets verdighet har forrang foran statens maktinteresser.
– Grunnrettighetenes innhold, og plasseringen av kapitlet om dem først i grunnloven, tydeliggjør at grunnloven aldri var ment som noe verdinøytralt dokument.
– Grunnlovens verdiordning må stå i sentrum for det sosiale fellesskapet, og være normgivende for all lovgivning og rettsutøvelse som berører dette.

Lüth ble frifunnet fordi han «..ikke hadde gjort noe annet enn å benytte seg av sin menneskelighet til å vise Harlans medansvar for jødeforfølgelsene, og til å ta konsekvensene av det gjennom oppropet om boikott». Ut fra vår tids perspektiv kan domfellelser for noe så selvsagt som retten til frie ytringer fremstå som svært fremmed. Retten til å ytre seg fritt var der på papiret, klokkeklart hjemlet i den nye grunnlovens § 5, men etterkrigstidens øvrighetsstat og delvis naziinfiserte juristeri la hindringer i veien. Med Lüth-dommen ble grunnloven noe mer enn en beskyttelsesordning mot statlig vilkårlighet, den ble også verdiordning med «utstrålingsvirkning» på alle rettens områder.

Christian Bommerius beskriver i sin bok «Das Grungesetz – Eine Biographie» (2009) denne overgangen slik: «Først med denne dommen kom grunnlovens samtale med sine borgere virkelig i gang». Senere, og helt opp til vår tid, har forfatningsdomstolens «samtale» med sine borgere resultert i dommer som har styrket alt fra kvinnerettigheter og seksuelle minoriteters rettigheter til pressefriheten, forsamlings- og demonstrasjonsfriheten og sosialmottakernes rettigheter. I de senere år har dommer mot uproporsjonale overvåkingstiltak begrunnet i sikkerhetshensyn stått sentralt.

Forfatningsdomstolens samtale med sine borgere la etterhvert grunnlaget for en spesifikk tysk form for «forfatningspatriotisme», en teori om legitimitet, identitet og demokratisk kultur fundert i forfatningens verdigrunnlag. Forfatningspatriotismen fikk på denne måten etterhvert karakter av en alternativ nasjonal identitet for tyskerne, i en stat hvor historien etter 1945 var blitt ubrukelig som grunnlag for etablering av noe som lignet på en stolthetsbærende identitet, og i en nasjon som helt fram til 1990 var delt i to stater.  Grunnloven, slik forfatningsdomstolen fortolket og videreutviklet den, ble på mange måter selve motoren i den vellykkede moderniseringen av det tyske samfunnet, slik vi i dag kjenner det.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751759-det-nye-tyskland-historien-om-rettssamfunnets-seine-triumf?fbclid=IwAR2JC-7a9O5Uj5Pe0csll-kFide-xapTMny3nD2qYI2HoI2zZX7FyPcGQEY

«Puppeangrepet» på Adorno

I disse dager er det 50 år siden det beryktede «puppeangrepet» på Adorno i auditorium 5, universitetet i Frankfurt. Etter en pause i forelesningen «Innføring i dialektikken» ble den sakesløse TWA «angrepet» ved kateteret med blomster og bare bryster av tre kvinnelige studenter fra en utbrytergruppe i den sosialistiske studentorganisasjonen SDS. Adorno var jo på mange måter en inspirator for de revolterende studentene, men ville på ingen måte la seg instrumentalisere. Kort tid før denne hendelsen hadde han også tatt kraftig avstand fra enhver bruk av vold som politisk virkemiddel. Adorno beskyttet seg mot puppeangrepet med sin dokumentveske og rømte podiet. Han var dypt rystet over det som hadde skjedd.

På et ferieopphold i Sveits med sin hustru Gretel noen måneder senere døde Adorno av et hjerteattakk. Man strides fortsatt om angrepet kan ha bidratt til hjerteattakket. Andre forhold kan også ha skapt uro og bekymringer for den godeste Teddy, bl.a. den amorøse relasjonen han hadde til den 30 år yngre skuespilleren og bohemen Arlette Pielmann. Det hører for øvrig med til denne historien at den senere så kjente systemteoretikeren Niklas Luhmann skal ha blitt brukt som «rådgiver» i den penible situasjonen han hadde havnet i, hvis man skal tro det forfatteren og filmmakeren Alexander Kluge skriver i en av sine bøker.

Den svenske sosiologen Anders Ramsay forteller for øvrig, i en nylig Facebookdiskusjon, at «Adorno hade flera affärer utanför sitt äktenskap, ett par i USA är kända och åtminstone en har satt spår i Minima Moralia. Han och Gretel verkar ha haft en överenskommelse om att aldrig skiljas, vad som är hände».  Ramsay sier videre at aksjoner som den Adorno ble utsatt for i Frankfurt var en ganske tidstypisk aksjonsform. «Talcott Parsons utsattes för en några år senare under en föreläsning i England. Han lär ha förhållit sig helt cool och fortsatt att läsa upp sitt manuskript.»

 

Foto: Horkheimer (v) og Adorno (h).

CC SA 3.0 – JjShapiro

Bokmessen i Leipzig

Bokmessen i Leipzig, «Leipziger Buchmesse», går av stabelen i disse dager. En rekke priser deles ut, hvorav de mest sentrale er prisene for beste bok innen skjønnlitteratur og saksprosa. Bokmessen i Leipzig er på en måte lillesøsteren til bokmessen i Frankfurt. Den har ikke alltid vært det. Messen har røtter helt tilbake til 1600-tallet og var i hele perioden frem 1945 større og mer betydningsfull enn messen i Frankfurt. I det meste av DDR-tiden hadde den utstillere og publikum også fra vest. Utover 1990-tallet og frem til i dag har den hatt en jevn stigning i besøkstallene, og antall arrangementer (podiumssamtaler, forfatterintervju, foredrag) kom i 2018 opp i mer enn 1800. For 2019 meldes det om en dobling av antall arrangementer.

Prisen for beste skjønnlitterære verk gikk til Anke Stellings «Schäfchen im Trockenen» («De som har sikret seg»). Romanen handler om fattigdom, ydmykelser og eksistenskamp i kunstner – og «selvrealiseringsmiljøene» i dagens indre Berlin. I følge anmelderne er den et rasende angrep på klasseskillene som reproduserer seg på nytt bak fasadene av liberalitet, frihet og vellykkethet i metropolens nye middelklasse. Süddeutsche Zeitungs anmelder, Jens Bisky, sier romanen har en kvalitet som er «sjelden i tysk samtidslitteratur», og leste den «atemlos» («uten pustepause»). En annen roman som også lå godt an til å vinne prisen var Kenah Cusanits «Babel», en kontekstrik og mangefasettert fortelling om arkeologen Robert Koldeways utgravninger av det mesopotanske Babylon på begynnelsen av 1900-tallet

Prisen for beste saksprosaverk ble tildelt journalisten Harald Jähner for hans «Wolfzeit – Deutschland und die Deutschen 1945-55» («Ulvetid – Tyskland og tyskerne 1945-55»), i følge anmelderne en sterkt beretning fra en periode hvor det – med rette – ydmykede Tyskland måtte gjenskape seg selv. Det er en fascinerende periode (har selv jobbet en del med den i det siste) med fattigdom, bolignød og reiseforbud, naziløgner som fortsetter å eksistere, irritasjon over «Kollektivschuldtesen», brutalitet i omgangsspråket og gjerningsmenn av alle kalibre som vender tilbake til dommerstillingene og professoratene sine. Samtidig vedtas også en av de mest liberale og progressive grunnlover verden har sett, og valutareform og Marshallhjelp danner grunnlag for vekst og gryende optimisme. Jähners bok skal definitivt anskaffes. Også i saksprosaklassen var det flere andre gode priskandidater, bl.a. Frank Biess’ «Republik der Angst». En bok om angsten for kriser og katastrofer i det vestyske etterkrigssamfunnet, og om betydningen dette har hatt for den politiske kulturen.

Det er generelt lite dekning av de to bokmessene, og prisene som utdeles der, i norske kulturmedier. Akkurat nå skrives det mye om bokmessen i Frankfurt 2019, og Norges status som gjesteland der til høsten. Det er bra! Utfordringen er å holde interessen oppe etter at flyene med bransje- og PR-folk har reist hjem i oktober. Om man lykkes med det, kan det kanskje også dryppe noen dråper på lillesøster Leipzig – som opp til i dag har vært så godt som totalfraværende i norske medier.

Foto: By Amrei-Marie – Own work, CC BY-SA 4.0, 

DET TYSKE LITTERATURARKIV I MARBACH – SCHWABISK «TYSKLAND-ATHEN» OG TENKETANK FOR DØMMEKRAFT

På en vakker høyde i den schwabiske småbyen Marbach ligger „Det tyske litteraturarkiv“, „Schiller Nasjonalmuseum“ og „Litteraturmuseum Moderne“. Süddeutsche Zeitung beskriver høyden med de tre institusjonene som noe nær et „hellig sted for tysk forfatterkult, et schwabisk Tyskland-Athen“. Institusjonen får i disse dager ny direktør, og det er betydelig interesse for den fremtidige profilen i de tyske feuilletonene.

Schillers fødeby

Marbach er Friedrich Schillers fødeby. Her kom han til verden som sønn av en løytnant i den württembergiske hertugens hær i 1759. Man passerer forbi fødehuset i bindingsverkstil på den fine vandringen gjennom byen og opp til høyden. Huset er også museum. Når toppen er nådd, kan man fra terrassen bak Schillermuseum nyte Neckars vakre buktninger gjennom Schwabens kulturlandskap, gjerne i følge med en riesling fra vinbergene rett ved. Turen med S-Bahn fra Stuttgart tar ca. en halvtime.

File:Die Dauerausstellung "nexus" im Literaturmuseum der Moderne.jpg

Literaturmuseum der Moderne

„Schiller-Nationalmuseum“ – museet om Schillers liv, verk og virkningshistorie – er den første byggestein i organisasjonen bak Det tyske litteraturarkiv. Museumsbygget i senbarokk stil ble åpnet i 1903, med en tidstypisk ambisjon om å være et slags Pantheon for den tyske klassiske litteratur. Stilmessig i den helt motsatte ende ligger David Chipperfields pribelønnede „Literaturmuseum der Moderne“, som åpnet sine dører for publikum i 2006. I tillegg til de to museene og det gigantiske arkivet over de siste 250 årenes tyske litteratur, innbefatter organisasjonen på „Schillerhøyden“ et bibliotek av høy klasse, en stor forskningsavdeling med omfattende nettverk mot toppuniversiteter nasjonalt og internasjonalt, et stipendprogram, konserveringsavdeling, konferansefasiliteter m.m.

50 millioner tekster og gjenstander – 1400 forfattere, filosofer, germanister og forleggere

Kjernen i virksomheten er arkivet. Det innbefatter ca. 50 millioner skriftstykker, bøker, brev, fotos og hverdagsgjenstander fra mer enn 1400 forfattere, filosofer, germanister og forleggere, herunder en rekke håndskriftsamlinger og personlige boksamlinger. Skal noen fremheves, havner man raskt i en namedroppingsorgie. Men likevel: Wilhelm Hauff, Eduard Mörike, Friedrich Schiller, Ludwig Uhland, for å nevne noen av de „lokale“ og tidlige; fra tiden rundt 1900, Hugo von Hofmannsthal, Rainer Maria Rilke og Arthur Schnitzler. Fra 20- til 40-tallet: Gottfried Benn, Alfred Döblin, Hermann Hesse, Ricarda Huch, Ernst Jünger, Erich Kästner, Franz Kafka og Siegfried Kracauer. Fra etterkrigstiden: Paul Celan, Hans Magnus Enzensberger, Peter Handke, Marie Luise Kaschnitz, Sarah Kirsch, Peter Rühmkorf, W. G. Sebald og Martin Walser. Og blant filosofene: Martin Heidegger, Hannah Arendt, Hans Blumenberg, Hans-Georg Gadamer, Arnold Gehlen, Karl Jaspers, Edith Landmann, Hermann Lübbe, Karl Löwith, Odo Marquard, Joachim Ritter und Ernst Tugendhat. Blant forlagsarkivene må man kanskje særlig fremheve Cotta-arkivet og arkivet etter Suhrkamp-legenden Siegfried Unseld.

Fast utstilling – «Die Seele»

Litteraturmuseum der Moderne har en stor fast utstilling og et skiftende antall temautstillinger. Den nåværende faste utstillingen „Die Seele“, som ble åpnet i 2015, handler ikke kun om tysk litteratur gjennom 250 år. Den er også en dybdeboring i kontekstene den oppsto i og ideene og de politiske omstendighetene den var påvirket av. Spennet i gjenstandsmateriale er stort; her finner du alt fra W.G. Sebalds digitalkamera og Peter Handkes notishefter til originalmanuskriptet til Joseph Roths Job-roman («Hiob»). Ta med et ekstra plagg hvis du er av det frostige slaget. Lesebriller og lupe (!) kan komme til nytte hvis man vil gjøre detaljstudier i vitrineskapene – papirkonservatorene har satt sitt tydelige preg på både lys og luft.

Skiftende utstillinger – Beckett i Tyskland, Heine, Benjamin og Handke i Paris, Thomas Mann i USA

De skiftende utstillingene har stor tematisk spennvidde, og avspeiler alltid pågående forskningsarbeid. Sist høst sto to særutstillinger på programmet: „Die Erfindung von Paris“ (om tyske litterater og filosofer i parisisk eksil, fra Heine og Rilke til Benjamin og Handke) og „German fever – Beckett in Deutschland“ (om Becketts mange reiser til Tyskland på 30-tallet) – begge sobert neddempede utstillinger i typisk Marbachstil. Både nerden, fagfilologen og den alminnelige publikummer vil kunne finne mye av interesse. Nå i disse dager vises en utstilling om „Thomas Mann in Amerika“. I september åpner utstillingen „Hegel und seine Freunde – Die Poesie der Philosophie“ – om de tre Tübinger Stift-kameratene Hegel, Schelling og Hölderlin og sporene de satte.

Ulrich Raulff – direktør 2005-2018

Marbach-institusjonenes direktør fra 2004 til i dag har vært den den profilerte historikeren, journalisten og forfatteren Ulrich Raulff. Han har blant mye annet gjort flere studier av den eksentriske samleren og kulturhistorikeren Aby Warburg, dertil Foucaultekspert og orientert mot „det franske“. Han er bl.a. kjent for bøkene „Wiedersehen mit den Siebziegern“ (om „Theorie“-lesninsgalskapen på tyske universiteter på 70-tallet), „Meister ohne Kreis“ (om Stefan George-kretsen og dens ettervirkninger) og senest en bok om hestens kulturhistorie. Som direktør har Raulff bl.a. utmerket seg ved en rekke ervervelser av arkivmateriale utenfor den rene skjønnlitteraturen, og da i særlig grad fra filosofer og historikere.

Sandra Richter, ny direktør fra 2019 – tenketank for offentlig dømmekraft og litteraturens digitalisering

Den nye direktøren, Sandra Richter, er professor i germanistikk ved universitetet i Stuttgart. Et tyngdepunkt i hennes forskning har vært studier av tysk litteraturs internasjonale relasjoner. Hun ga senest i fjor ut boken „Eine Weltgeschichte der deutschsprachigen Literatur“ – en verdenshistorie om den tyskspråklige litterturen. I et intervju med Süddeutsche Zeitung 15. februar forteller hun at hennes hovedmål for institusjonen er å gjøre den til en „ .. litterarisk tenketank som kan bidra til å styrke offentlighetens dømmekraft“. Hun retter også et skarpt blikk mot fremtiden og varsler at hun vil bl.a. utvikle prosjekter om „computerspillenes fortellingsformer“. Richter har en ambisjon om å gjøre Marbach verdensledende i utforskingen av „digitale litteraturvitenskapelige metoder“. Som del av dette vil hun i samarbeid med Det Føderale Tungregningsenteret i Stuttgart få på beina et «Science Data Center Born-digitals». Det blir interessant å se hvilke utslag dette vil gi i de kommende utstillingsprogrammene.

Marbach som laboratorium – Berlin som utstillingsvindu

Tross Schwabens og Württembergs rike åndshistorie, og tross nærheten til Stuttgart – småbyen Marbach er og blir provins. En av de spennende delene av Richters programerklæring er derfor ideen om «Marbach als Labor, Berlin als Schaufenster» – Marbach som laboratorium, Berlin som utstillingsvindu: En modell for utprøving av utstillinger og formidlingsformer i Marbach, og – hvis det fungerer – eksponering for det virkelig store publikum i Berlin. Her vil det nye „Humboldt-Forum“ kunne bli en viktig arena. Det gigantiske ny-gamle museumsbygget https://tysktime.wordpress.com/2018/09/28/humboldt-forum-berlin-kontroversene-under-blydekket/ ved den østlige enden av Unter den Linden åpner sine dører for publikum senere i år og har 39000 m2 utstillingsflate som skal fylles. En god del av disse skal benyttes til forskningsbaserte formidlingsprosjekter i regi av Humboldt-universitetet og andre. I tillegg kommer de mange ti-talls andre arenaer som kan åpne seg gjennom det planlagte samarbeidet med „Stiftung Preussischer Kulturbesitz“ – eierorganisasjonen bak bl.a. museene på Museumsinsel: Kommer ikke du til Marbach, kommer vi til Berlin!

Illustrasjon: Creative Commons 3.0

HEINRICH HEINE

Den tysk-jødiske dikteren Heinrich Heine er en av mine helter. I sine unge år, 1820-årene, var han preget av «Weltschmerz»-bølgen, leste Byron og kan kanskje beskrives som en slags senromantiker. Det er imidlertid som politisk dikter, og som ironisk-spottende kritiker av det samtidige Tyskland han er mest kjent. Fra sitt parisiske eksil kommer det bølger av elegante spydigheter over det filisteraktige Tyskland, over teutonisk nasjonalisme, middelalderdyrking, Barbarossamyte, undertrykkelse og smakløshet. Dette er brakt til sin ytterste perfeksjon i det mesterlige langdiktet «Deutschland – Ein Wintermärchen» (Tyskland – et vintereventyr) fra 1844. Her et lite utdrag fra caput 7, temaet er åpenbart det tyske dannelseborgerskapets forestilling om deres store og opphøyede oppgave her i verden, om deres (innbilte) universalisme og kosmopolitisme:

«Franzosen und Russen gehört das Land,
Das Meer gehört den Briten,
Wir aber besitzen im Luftreich des Traums
Die Herrschaft unbestritten.»

File:Heinrich Heine.jpg

Heine ga i 1836 ut en egen studie om romantikken («Die romantische Schule»), hvor han i følge min tyske litterturhistorie beskriver romantikken som en «Poesie der Ohnmacht» (avmaktens poesi). Mot denne setter han den «.. scharfen Schmertzjubel jenen modernen Lieder, die keine katholische Harmonie der Gefühle erlügen wollen und vielmehr, jakobinisch unerbittlich, die Gefühle zerschneiden, der Warheit wegen»  – noe sånt som „..ødeleggelse av forløyede følelser og religiøs harmoni gjennomført med jakobinsk konsekvens i sannhetens tjeneste.“

Heines parisiske eksil varte i mer enn 30 år, og under Marx’ år i Paris, innledet de to et vennskap. Heine er interessant og viktig fordi det i Biedermeierperioden var så få forfattere som ikke på en eller annen måte var fanget inn av tidens fremvoksende nasjonalpatos. Heine elsket på sitt vis sitt land, slik man kan se av enkeltpassasjer i «Wintermärchen», men ikke det anakronistiske Tyskland som han møter på sin reise til hjembyen Hamburg i Vintereventyret.

At Heine hadde en prominent plass på nazistenes bokbrenningslister skyldes ikke kun hans jødiske herkomst, men at hans visjon for et fritt Tyskland var det diametralt motsatte av alt det naziherredømmet sto for. Det hører med til historien at det eneste av Heine som gikk gjennom nåløyet i nazitiden var hans berømte «Lorelei»-dikt, det mest «tyskromantiske» han noensinne skrev, og et dikt som i følge nazistene var en «Volkslied» av ukjent forfatter (!)

 

Illustrasjon: «This file has been identified as free of known restrictions under copyright law, including all related and neighboring rights.»

«NAZITIDEN SOM TEMAPARK» – ROMAN OM JØDISK ANGIVER SKAPER DEBATT I TYSKLAND

En nylig publisert roman, „Stella“ av Takis Würger, har utløst en heftig litteraturdebatt i tyske medier.  Temperaturen er på høyde med det en opplevde i kjølvannet av Christian Krachts „Imperium“ i 2012 og Helene Hegemanns «Axolotl Roadkill» i 2010. I fokus står gjengangeren «høyt» og «lavt» i litteraturen, men også spørsmål som virkemidler i den litterære bearbeidingen av nazitidens ugjerninger og døde menneskers personlighetsvern står sentralt. Et varslet søksmål med krav om stopp i forlagets videre distribusjon av boken har økt intensiteten i debatten.

Stella

Stella Goldschlag – torturoffer og tyster

Takis Würgers roman handler om Stella Goldschlag, en høyst reell skikkelse født inn i beste berlinsk-jødiske borgerskap i 1922, som i et forsøk på å redde sine foreldre fra deportasjon og død ender opp som en tyster for Gestapo. Foreldrene klarer hun ikke å redde, og nærmere 300 jøder ender sine liv i gasskamrene som følge av hennes angiveri. Ved krigens slutt stilles hun for et sovjetisk militærtribunal og dømmes til ti års fengsel. Dommen sones i ulike anstalter i det som senere skal bli DDR. Hun etablerer seg på nytt i Vest-Berlin etter at hun slipper ut, og blir i 1957 stilt for en ny domstol der. Denne prosessen kommer hun imidlertid straffri ut av. Skjebnen til ofrene for Stellas angiveri er detaljert dokumentert i rettsprotokollene fra det sovjetiske militærtribunalet.

Kjærlighetshistorie og russiske rettsprotokoller

Stellas svik mot godtroende jødiske medborgere, og ikke minst omfanget av det, er selvsagt interessant som grunnlag for skjønnlitterær bearbeiding: Hva er sammenhengen mellom Stellas gjerninger og volden og torturen Gestapo utsatte henne for? Hvorfor fortsatte hun så lenge som hun gjorde, følte hun ikke skyld, hvordan forklarte og forsonte hun seg med sine gjerninger i ettertid? Spørsmålet blir så: hvordan lage roman ut av en slik historie, hvordan gjøre det med den nødvendige pietet overfor både de døde og for den historiske Stella, hvordan kombinere det dokumentariske med det dikteriske? Würger har løst det ved å skrive Stella inn i en kjærlighetshistorie med en ung sveitsisk kunstner som i 1942 dukker opp i Berlin. Han beskriver Stellas gjerninger i en slags Ménage-à-trois, med en SS-offiser med sans for forbudt jazz og franske delikatesser som tredje mann på vogna. I denne historien har så Würger valgt å klippe inn utdrag fra de sovjetiske rettsprotokollene – konkrete historier om de døde i en montasje med den oppdiktede kjærlighetshistorien i Berlin.

Mislykket roman – høye salgstall

Takis Würgers roman har på kort tid blitt en bestselger. Salgssuksessen har ikke blitt hemmet av at samtlige store kulturaviser, herunder Die Zeit, Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) og Süddeutsche Zeitung (SZ), har gitt den totalslakt; heller ikke av en rekke kommentarer om de mange utfordringene boken reiser både når det gjelder fortellergrep, språkstil, sjangervalg og etiske valg. Det velrenommerte forlaget Hanser har satset store midler i bokprosjektet, og Würgers er nå sendt ut på en to-måneders foredragreise til bokhandlere og litteraturhus landet rundt. I følge SZ’ beretning fra de første opplesningskveldene har Würger vært lite villig til å kommentere kritikken mot boken. På litt lengre sikt vil han nok ikke komme unna med det.

«Ornamental utnyttelse av arkivenes reelt døde»

En av bokens skarpeste kritikere er Süddeutsche Zeitungs Lothar Müller. I en lengre kommentar 19. januar fremholder han at striden om Würgers bok handler om «fremtiden til den tyske erindringskulturen» – intet mindre. Men den handler også om skjønnlitteraturens forhold til krigstidens arkiver, der «historiene om utsletting og forræderi, ofre og tapere, medløperi og motstand ligger lagret». Han skriver videre:

«Würger har montert arkivmapper fra prosessen mot Stella Goldschlag inn i sin kjærlighetsroman. En vrimmel av deporterte, myrdede og reddede står som et stumt kor i kjærlighetsromanens kulisser. De forsyner og forbrukes av romanmaskineriet uten at dette noen gang klarer å forstyrre kjærlighetshandlingene eller får fortelleren til å miste språket. Maskineriet arbeider som smurt, kjærlighetsromanens språk forblir upåvirket av arkivenes språk. ..Problemet er ikke blandingen av fakta og fiksjon, men de litterære midlenes utilstrekkelighet og den ‘ornamentale utnyttelsen’ av arkivenes reelt døde».

Nazitiden som temapark

Striden om Würgers bok kan selvsagt også leses inn i den aldri hvilende kamp mellom «høyt» og «lavt» i litteraturen – her det lesende folket, der ekspertene og skjønnåndene. I en kommentar til Würgers bok i Die Zeit 23. januar er hovedinnvendingen til boken fra avisens profilerte kommentator Thomas Assheuer at den er «underholdningslitteratur». Assheuer advarer sterkt mot tendensen til at denne sjangeren sprer seg til det vanskelige feltet historiebearbeiding og erindringskultur – uten at han nødvendigvis har noe mot underholdningslittertur i seg selv: «Enten det er litteratur eller film, overalt ser vi en ny måte å tilnærme seg fortiden. Nazitiden blir til temapark – med oppgave å trøste oss bort fra vår fremtidsangst.»

Takis Würger og Claas Relotius

Takis Würger er til daglig journalist i Der Spiegel. Forut for Stella har han skrevet en roman om en bokseklubb i et elitepreget studentmiljø i Cambridge. I Der Spiegel har han dyrket en skrivestil ikke så ulik sin tidligere kollega Claas Relotius, mannen som nylig ble avslørt for massiv forfalskning av sine artikler og som bidro til skandalisering og omdømmetap for Der Spiegel. Sjangeren har typisk vært lange fortellinger med human touch fra «det virkelige liv», featurejournalistikk med «glitrende penn»-ambisjoner. Denne stil passer godt inn i bildet Assheuer prøver å tegne, og som Süddeutsche Zeitungs Fabian Wollf i sin omtale av «Stella» 11. januar omtaler som «skravlende» og «bestselgerkompatibel». Det må understrekes at det ikke er påvist forfalskninger i Würgers journalistikk. Parallellen til Relotius er likevel ikke uten interesse, og har iallfall ikke unngått å dukke opp i debatten rundt boken.

«Holocaust» og «Schindlers liste»

I striden rundt boken har det også blitt trukket paralleller til tidligere debatter om populærkulturelle uttrykk som virkemiddel i oppgjøret med nazitidens ugjerninger. Også ved lanseringen av TV-serien «Holocaust» og kinofilmen «Schindlers liste» for hhv. 40 og 25 år siden ble det fra de «seriøse mediene», altså de samme miljøer som nå sabler ned Würgers bok, uttrykt bekymring for «banalisering» og «massekultur». I realiteten ble begge en kjempesuksess ikke bare når det gjaldt salgs- og seertall, men også som viktige vendepunkter i Tysklands bearbeiding av Nazi-tiden – fra fortielse og bagatellisering til et voksende selvoppgjør med gradvis sterkere folkelig forankring. Dette poenget fremheves selvsagt av bokens forsvarere, og i særlig grad av forlaget Hanser. Og selvsagt er det mulig å argumentere for at den samme type identifikasjon med ofrene for jødeutryddelsen som «Holocaust» og «Schindlers liste» utløste, kan oppnås gjennom Würgers bok. Kritikernes hovedpoeng er likevel at spørsmålene om årsakssammenhenger, skyld og ansvar som boken åpner opp, er for komplekse til at den enkle vekslingen mellom arkivenes brutalitet og fiksjonsdelens banale uttrykk kan forsvares. Temaet er uegnet for grøssende kos i godstolen.

Stella Goldschlags testamente

Stella Goldschlag tok sitt eget liv i 1994, hun  kastet seg ut fra terrassen i sin leilighet i Freiburg. Hun var da 72 år gammel og enke i sitt femte ekteskap. Før hun døde hadde hun overført alle rettigheter til publisering av sin livshistorie til historikeren Ferdinand Kroh. På denne måte ønsket hun å forsikre seg mot at historien om hennes innsats for nazimyndighetene aldri skulle bli fortalt i en kontekst uten at forhistorien bak hennes skjebne. Ved Krohs død ble Goldschlags rettigheter overført til hans arvinger, og ivaretas i dag av en advokat fra Berlin. Det var denne advokaten, Karl Alich, som nylig bekjentgjorde at han hadde tatt ut stevning med krav om at videre distribusjon av at boken stoppes inntil «tunge rettsspørsmål» vedrørende Goldschlags personlighetsvern er avklart. Et lignende krav er stilt for musikalen «Stella» på Neuköllner Oper i Berlin.

«Rettsstrid av høyeste kulturpolitiske betydning»

Med dette har striden rundt Würgers bok blitt til noe langt mer enn en diskusjon om «høyt» og «lavt» i litteraturen. I tillegg til diskusjonen om egnede litterære virkemidler i omgangen med nazitidens ugjerninger og om forholdet mellom fakta og fiksjon i den kunstneriske behandlingen av historisk stoff, handler den nå også om forholdet mellom dødes rett på personlighetsvern og kunstens rett på frihet i et moderne demokrati, ja simpelthen om beskyttelse av ære og ettermæle versus kunstnerens rett til ytringsfrihet. I en kommentar 31. januar fremholder Süddeutsche Zeitung at det må foretas en rettslig prøving av spørsmålet om immaterielle retter til personlighetsvern kan arves av andre enn slektninger før saken kan komme til full domstolsbehandling. Det må også avklares om disse kan tas hensyn til 25 år etter Stella Goldschlags død. Kommer saken til domstolene, vil vi stå overfor et tilfelle som i Tyskland kun har sitt like i prosessene rundt Klaus Manns roman «Mephisto» og i Maxim Billers «Esra» – en mulig rettsstrid av «høyeste kulturpolitiske betydning» i følge den velrenommerte skribenten og Holocaustforskeren Micha Brumlik i Die Zeit 31. januar.

Kunstens frihet versus immaterielle personvernrettigheter

Etter endelige domfellelser i 1972 og 2009 ble forbudene mot Manns og Billers romaner fastholdt, personvernrettighetene til de fornærmede – hhv. skuespilleren Gustav Gründgens og Billers ex-partner – trakk det lengste strået. Det er usikkert hvordan saken om retten til Stella Goldmanns historie vil falle ut, hvis den noen gang kommer til reell domstolsprøving. Mye kan tyde på at hensynet til ytringsfriheten veier tyngre i dag enn så sent som i 2009, men sikker kan man ikke være. Inntil endelig rettslig avklaring foreligger, er det stor sannsynlighet at de pågående debattene i tyske medier vil fortsette med samme intensitet som i dag. Disse kan åpenbart ha verdi også for de som er involvert i lignende debatter utenfor Tysklands grenser.

SCHINDLERS LISTE – 25 ÅR

Jeg skrev for noen uker siden en artikkel om visningen av den amerikanske serien «Holocaust» på tysk TV for 40 år siden, og om den store betydningen den fikk for Vest-Tysklands bearbeiding av Nazitidens redsler, og i særlig grad massemordet på Europas jøder.  Artikkelen ble publisert i Vårt Land 19. januar.File:Schindler's List movie.jpg

Nå i disse dager er det 25 år siden Steven Spielbergs «Schindlers Liste» ble vist på tyske (og norske) kinoer. Filmen handler om NS-medlemmet og fabrikkeieren Oskar Schindler – en reell historisk skikkelse – som reddet 1100 jøder i Krakow fra konsentrasjonsleirenes visse død ved å skjule dem som tvangsarbeidere i hans fabrikk. Som «Holocaust» 15 år tidligere fikk også «Schindlers liste» stor betydning for dybden i og den videre retningen på det tyske selvoppgjøret.

Det spesielle med «Schindlers Liste» var at det fremviste en «normal» og i utgangspunktet rimelig skruppelløs tysk borger, som gradvis forstår hva som er i ferd med å skje, og som tar det innover seg. Dermed forteller filmen at aktiv motstand, og ikke bare emigrasjon eller passivitet, var en mulig vei for den vanlige tysker.

Die Tageszeitungs (TAZ) anerkjente kommentator Micha Brumlik skrev om filmen for 25 år siden. Han gjør det på nytt nå. http://taz.de/Wiederauffuehrung-von-Schindlers-Liste/!5565088/?fbclid=IwAR0fDox4bT2uzK1JM052RCeDywyZC0H4FLh92pGr9vUsEsAgCS1a-IekiGk Det historisk unike ved Holocaust var ikke tallene på myrdede i seg selv, skriver Brumlik – hvor mange ble ikke ofre for stalinismens, den kinesiske kulturrevolusjonens og Røde Khmers myrderier! Det unike var det fabrikkmessig-moderne ved utryddelsesmaskineriet, og viktigst av alt – at en i utgangspunktet sivilisert nasjon med sitt dannelsesborgerskap, sin Goethehumanisme og sine høyere offiserer fra fine familier massivt og systemisk tilsidesatte den moderne moralitetens aller mest grunnleggende prinsipper – i Kants hjemland.

Det spesielle med Oskar Schindler, skriver Brumlik, var det gjennomsnittlige med ham, at han fortsatte å la seg lede av den vanlige, tillærte, konvensjonelle moralens prinsipper – og til slutt valgte å ta dem på alvor. Fremvisningen av Schindler ble derfor også en fremvisning av den jevne tyskers svik. Reaksjonene blant det tyske kinopublikumet var sterke.

 

Illustrasjon: Poster for Schindler’s List – «Fair use under the copyright law of The United States of America», to «provide critical commentary on the film, event, etc. in question»

ALT ER FORFALSKET

Journalisten Claas Relotius skrev til sammen ca. 60 historier for Der Spiegel. Som mange vil vite var skribentvirksomheten i stor grad bygget på løgn. Det verdensledende nyhetsmagasinet har satt maksimalt med ressurser inn på å rydde opp, herunder kritisk-journalistisk saumfaring av samtlige tekster. Enkelte er publisert i Spiegel+, altså tekster for digitale abonnenter, men flertallet er trykket i papirutgaven. Til nå er 28 av tekstene gjennomgått, og foreløpig status gjort opp. Det er dyster lesning. Frankfurter Allgemeine Zeitung, som Relotius også skrev for, sammenfatter gjennomgangen slik:

«Knapt en eneste av de 28 artiklene består testen. De aller fleste er forfalsket, inneholder overdrivelser, falske fakta, oppdiktede hendelser og intervjuer eller samtaler med personer som Relotius aldri har truffet».

Image result for claas relotius der spiegel

En av de mange historiene Relotius skrev for Der Spiegel handlet om småbyen Fergus Falls i Minnesota. Den svært lange «reportasjen», som ble publisert i mars 2017, var et inngående portrett av tristessen i det typiske «Trump-land»: «Slik lever menneskene der, slik tenker de, derfor ga de Trump sin stemme». Etter at skandalen begynte å rulle i desember sendte Der Spiegel sin reporter Christoph Scheuermann tilbake til Fergus Fall for å etterprøve den virkelighet Retorius beskriver. Han finner en by med et helt annet og vennligere ansikt enn det Relotius fremviser. Og feilene, løgnene og de pyntede historiene møter ham på løpende bånd:

  • «Den mørke skogen, hvor draker kan tenkes å bo“, en skog man passerer på bussreisen inn til byen, eksisterer ikke, i høyden noen spredte trær her og der.
  • «Neil Becker», Trump-velger og i følge Relotius en hardtarbeidende kull-skufler på det lokale kraftverket som knapt har vært utenfor egen by, drev i 34 år eget fitnessstudio og jobber i dag for UPS. Becker kjenner nesten hver eneste flyplass i USA.
  • Den angivelige Trump-velgeren Maria Rodriguez lider i følge Relotius av en nyresykdom, har ingen penger og drømmer om å dra tilbake til Mexico. I virkeligheten er Rodriguez kjernesunn, har nylig åpnet en restaurant sammen med sin mann og trives veldig godt i byen. Å stemme for Trump er umulig for henne, siden hun ikke er i besittelse av et amerikansk pass.
  • Rådmannen i kommuneadministrasjonen bærer ikke rundt på en pistol, det er ulovlig å bære våpen der. Rådhusets „utstoppede villsvin“ er umulig å finne, det samme er TV-apparatet på rådmannens kontor. Det er også oppdiktet at han aldri har besøkt havet og trakasserer kvinner på bussen. Han kjører aldri buss.

Scheuermann oppsummerer sitt møte med Fergus Falls slik:

«Tre dager i det ekte Fergus Falls, ikke i det oppdiktede, ble en leksjon i ydmykhet. Naturligvis har også denne byen sine problemer, men folkene der gjør så godt de kan, er vennlige og arbeider hardt. Ja, flertallet ga Donald Trump sin stemme, men menneskene der er langt mer interessante og sammensatte enn karikaturene Relotius gjorde ut av dem.»

Relotius’ tekster var typisk lange historier med preg av featurejournalistikk og med glitrende penn-ambisjoner – «fortellinger fra det virkelige liv» med human touch som var ment å skulle illustrere overordnede samfunnsmessige trender, men som altså i all hovedsak var basert på løgn og bedrag.

Den 34-årige Relotius var overøst med priser, og var før avsløringene ansett som en av de aller største stjernene på den tyske journalisthimmelen. En skandale og et personlig fall uten sidestykke i moderne tysk pressehistorie. Måten Der Spiegel har grepet fatt i dette i dette, med samme nådeløse krav til oppklaring i eget hus som ellers gjelder for journalistikken deres, synes jeg imidlertid det står respekt av, selv om man selvsagt kan si at man ikke har hatt noe valg.

TV-SERIEN SOM FORANDRET TYSKLAND

Publisert i Vårt Land, 19. januar 2019

I disse dager er det 40 år siden den amerikanske TV-serien «Holocaust» (NBC, 1978) ble sendt på vesttysk fjernsyn. Den ble også vist i Norge og i en rekke andre europeiske land. Serien forandret Tyskland, og ansees i dag som en av de viktigste TV-begivenhetene i hele det 20 århundre. Serien vises på nytt på tysk fjernsyn nå i januar. Parallelt med dette møter den 95-årige «Johann R» i disse dager for en domstol i Münster, tiltalt for indirekte medvirkning til mord på flere hundre personer i konsentrasjonsleiren Stutthof ved Danzig (Gdansk) i perioden 1942-45. De to sakene er ikke uten sammenheng.

 

«Holocaust» er historien om forfølgelsen og tilintetgjørelsen av den tysk-jødiske familien Weiss, og den parallelle beretningen om SS-familien Dorf.  Serien ble sett av noe sånt som annenhver voksne tysker, og utløste en storm av reaksjoner. Alene TV-kanalen WDR, en av flere stasjoner som sendte serien, mottok 16.000 brev fra opprørte seere. Telefonlinjene inn til TV-kanalenes sentralbord brøt sammen og mediene rapporterte om reaksjonene fra folk flest: «hvorfor har ingen fortalt oss dette før?». Omstendighetene rundt utsendingene var også høydramatiske. Høyreekstreme utøvde sprengstoffaksjoner på sendemaster og i de «seriøse» mediene, med Die Zeit, Der Spiegel og FAZ i spissen, ble det uttrykt bekymring fordi serien fremmet «banalisering» og «amerikansk massekultur» i stedet for opplysning etter hevdvunne akademiske standarder. I realiteten ble serien det endelige vendepunktet i Tysklands bearbeiding av Nazi-tiden – fra fortielse og bagatellisering til en voksende selvoppgjørsbevegelse med gradvis sterkere forankring både i befolkningen og blant politikerne, i kultur- og kunnskapsinstitusjonene, i kirkene og ikke minst i mediene. I stedet for tapt anseelse, slik mange representanter for det offisielle Tyskland fryktet, resulterte de folkelige reaksjonene på serien at utlandets bilde av Tyskland og tyskerne ble forbedret – et bilde som mildt sagt ikke var det aller beste i de første ti-årene etter krigen.

Nazistenes ugjerninger var selvsagt ikke noe nytt for datidens tyskere, men som historikeren Frank Bösch sier i et intervju med Der Spiegel (nr. 3, 2019) hadde fokuset til da i større grad vært rettet mot gjerningsmennene og i mindre grad mot ofrene, slik man bl.a. hadde sett i de såkalte Auschwitzprosessene i Frankfurt på 60-tallet, fokuset på Rikskrystallknatten i 1938, på Hitler og de øvrige nazilederne som gale og onde osv. Med «Holocaust» fikk brede deler av befolkningen kastet over seg helt nye fortellinger om omfanget av lidelsene, på Eutanasiprogrammene i leirene, på perversitetene i mordmaskineriet, på Wehrmachts hjelpende rolle og på alle de andre «vanlige» hjelperne. Med ett kom mordene inn i folks stuer – og bestefar i godstolen var kanskje ikke så uvitende likevel!

I et intervju med TV-kanalen NDR i begynnelsen av januar i år forklarte publisisten og filmregissøren Jutta Brückner oppstyret rundt serien med at tabusonen rundt konsentrasjonsleirene ble brutt: «Serien benyttet seg av identifikasjonsdramaturgiens mønster og et filmatisk formspråk det brede publikum var fortrolig med, og den viste veien rett inn i gasskamrene». Dermed oppnådde Holocaust at „ ..jødene endelig ble til Mennesker og at deres skjebne, med stor historisk forsinkelse, ble gjenstand for tyskernes gråt og tårer.» Serien ble til „..demningen som brast, og den utløste en flod av bøker, filmer, erindringer og personlige vitnemål».

Vendingen hadde kommet. I tidsspennet 1983-1995 – som også markerte 50-årsdagene for hhv. Hitlers maktovertagelse og Nazi-Tysklands nederlag – fulgte en syklus av minnemarkeringer, museumsetableringer og debatter, som nærmest kan omtales som en kollektiv gjenerindring av naziherredømmets 12-årige historie. I 1985 omtalte forbundspresident Richard von Weizsäcker kapitulasjonsdatoen 8. mai 1945 som ”en befrielsens dag”, året etter startet det omfattende oppgjøret med historierevisjonistiske analyser i den såkalte ”historikerstriden”. Sterke inntrykk gjorde også filmen Schindlers liste (1993), som fremviste alternativer til tilpasning og medløperi, og Daniel J. Goldhagens bok ”Hitlers Willing Executioners” (1996), som dokumenterte antisemittismens dype forankring i det tyske folk. I perioden fra 1995-2005 var særlig debatten rundt Holocaustminnesmerket i Berlin (åpnet 2005) og de to store utstillingene om tyske Wehrmacht (1995 og 2001) av stor betydning. Wehrmachtutstillingene slo en gang for alle i hjel mytene om hæren og den vanlige soldat som ”renere” og mer nøytral enn f.eks. SS-enhetene.

Oppgjøret med nazitiden var selvsagt til stede også blant 68-opprørerne, men som Bösch helt riktig påpeker i nevnte Spiegel-intervju var disse på 70-tallet mer opptatt av å påpeke «fascistiske elementer i det eksisterende kapitalistiske samfunnet» enn å grave i historien om folkemordet på de europeiske jødene. I tillegg ble et fokus som kunne gi sympati for det «sionistiske og imperialistiske» Israel oppfattet som strategisk ubeleilig. Denne skampletten på rullebladet til 70-tallets venstrebevegelser utløste forøvrig senere sitt eget lille selvoppgjør, og er i dag en hovedårsak til at Tysklands venstreside er mer moderate i sin kritikk av Israel enn venstresiden ellers i Europa.

En umiddelbar virkning av «Holocaust» var at Forbundsdagen i 1979 opphevet loven om foreldelse for mord. I kombinasjon med senere skjerping av rettspraksis ved indirekte medvirkning til mord, bidro dette til at Tyskland helt opp til denne dag har fortsatt rettsforfølgelsen av personer som direkte eller indirekte var delaktige i konsentrasjonsleirenes utryddelsesmaskineri. Uten bruddet som «Holocaust» innledet og endringene i historie- og rettsbevisstheten som fulgte i kjølvannet av det, hadde det sannsynligvis ikke blitt noen prosess mot 95-årige «Johann R» – en vaktmann som bidro til å holde maskineriet i gang, men som selv sannsynligvis ikke var direkte delaktig i mordhandlinger. Johann R’s helsetilstand er nå så dårlig at prosessen mot ham midlertidig er stoppet, og sannsynligheten for at den aldri vil bli sluttført er ganske stor. I løpet av noen få år vil disse prosessene få sin naturlige slutt. Men ikke helt ennå. Ved «Sentralenheten for oppklaring av nasjonalsosialistiske forbrytelser» i Ludwigsburg har man bevismateriale for prosesser mot 4-5 fortsatt levende gjerningsmenn.

De siste 40 årenes selvoppgjørsprosess har forandret tyskernes forhold til nazitidens ugjerninger på radikalt vis. Oppgjøret har slik sett blitt en viktig del av det historikeren Norbert Frei omtaler som det moderne Tysklands «politisk-kulturelle selvidentifikasjon». I en undersøkelse foretatt i 2000 svarte 78 prosent av den tyske befolkningen at det er ”svært viktig” eller ”viktig” at minnet om ”forfølgelsene og massedrapene i det 3. rike” blir holdt ved like. Femti år tidligere, i 1950, mente 30 prosent av tyskerne at Nürnbergprosessene mot Hitlers nærmeste medarbeidere var ”unfair” (Norbert Frei ”1945 und wir – das dritte Reich im Bewusstsein der Deutschen”, München 2009). Det gir mye av forklaringen på konsekvensen og tydeligheten i rettsprosessene som føres mot alle mulige skyldige med rettsevne – selv mot mennesker nær livets slutt.

Det hører med til historien at det også ble strid rundt visningen av «Holocaust» i Norge. Kringkastingsrådet mente den hadde «lav kunstnerisk verdi og var spekulativ», og frarådet visning. En annen begrunnelse var at «..en rekke nordmenn hadde et nært forhold til de ting serien omhandler, og at man ikke unødig ville rippe opp i dette» (!). Seriens visning i Sverige og Danmark samt protester fra publikum gjorde at NRK våren 1979 likevel valgte å vise serien. Reaksjonene fra det norske publikummet var sterke, og viser at NRK fattet en riktig beslutning. Skikkelser som Trygve Bratteli og Robert Levin ga også klar støtte til NRKs beslutning. I dagens perspektiv virker debatten om visningen av serien mildt sagt anakronistisk.

Mesteren og hans krets

Ulrich Raullfs fabelaktige bok «Kreis ohne Meister – Stefan Georges Nachleben» (første utgave 2009)  forteller historien om «George-kretsen» og dens ettervirkninger. Med Platons akademi som det store forbilde, «Knabenliebe», klassiserende billedhuggeri og «mesterens» ovringer over det skjønne og sanne som viktige ingredienser klarte den karismatiske og herskesyke dikterfyrsten i perioden 1910-1933 å fylke et stort antall «åndsmennesker» rundt seg og sin «stat» – «Das geheime Deutschland». Den litterære kanon var stramt definert – foruten Georges egne dikt, Platons dialoger, Homer, Dante, Shakespeare, Goethe og Hölderlin. Romankunsten var bannlyst.

Historien om George og hans krets er dypt fascinerende in its own right, men for meg anskueliggjør den også, slik Raulff forteller den – i potensert og ekstrem form – noen dypereliggende trekk ved det tyske dannelsesborgerskapets tanke- og forestillingsverden, slik denne hadde tatt form fra den tidligromantiske og Weimarklassiske perioden og utover det 19. (og 20.) århundre: det høytflyvende, det «åndelige», hellenisme-dyrkingen, forestillingene om Tyskland og tyskernes særlige skjebne og bestemmelse, lengselen etter kulturell (og nasjonal) forløsning, ja hele den oppstemte politiske messianismen som store deler av åndseliten var bærer av. Jeg har etterhvert lest noen tusen sider om dette fenomenet, men må innrømme jeg ikke har opplevd det rikere og mer detaljert, bedre dokumentert og mer sofistikert fortalt enn i Raulffs bok. Raulff har skrevet en rekke andre kulturhistoriske verk, og var til sin pensjonering ved inneværende årsskifte direktør ved «Das deutsche Litteraturarchiv, Marbach».

Ved Georges død i desember 1933 hadde Hitler vært ved makten i mer enn et halvår. Det betød også at hans ulike disipler ble spredd for alle vinder, etterhvert i knallharde retningskamper om den riktige forvaltningen (og tolkningen) av arven etter mesteren. Noen av disse miljøene har levd videre i ulike typer av subkulturer, eller «kolonier» som Raullfs kaller dem, helt fram til våre dager. Den konsekvent «apolitiske» George (han styrte derimot politikken i sin egen «stat» med jernhånd) nektet å gi den nødvendige støtte til sine mange jødiske disipler når alvoret meldte seg. En del av dem, som historikeren Ernst Kantorowiccz, ble senere viktige skikkelser i det tyske, anti-nazistiske eksilmiljøet i USA. Flere av «de ariske» disiplene så imidlertid Hitlerskikkelsen, og den kommende fascismen, som en slags virkeliggjøring av den tysknasjonale forløsningslengselen Georgekretsen så lenge hadde dyrket. Sentralt blant disse sto bl.a. Stauffenberg-brødrene. En av dem, Claus Philip Maria Schenk Graf von Stauffenberg, kom jo som vi vet fra 20.-juliattentatet 1944, etterhvert på andre tanker.

Hadde Goethe og Schiller sex?

«Hadde Goethe og Schiller sex», spør Rosa von Praunheim i sin siste film, «Männerfreundschaften». Von Praunheim har vært den legendariske frontskikkelsen i tysk «homofilm» gjennom flere ti-år. I filmen går han 200-250 år tilbake i tid, og søker opp noen av de mange inderlige, «åndelige» vennskapene mellom menn i den tidligromantiske og Weimarklassiske perioden.

Ist das noch Klassik oder schon Romantik?

Det mest kjente av dem er jo vennskapet mellom Goethe og Schiller, men hadde de sex? Ikke godt å si, alene av den grunn at man hadde andre ord for dette den gang, og de direkte skriftlige kildene er få. I Rüdiger Safranskis svært gode og detaljerte dobbelbiografi, «Schiller und Goethe – Geschichte einer Freundschaft» er det iallefall ikke nevnt med et ord. Men man mener jo å vite at Goethe under sin italienske reise ikke bare hadde seksuelle relasjoner til en rekke kvinner, men at han også oppsøkte datidens «homofile scene» der han måtte finne denne. Han ble «polyseksuell», slik FAZ omtaler det. Andre skikkelser som underkastes von Praunheims utforsking er forøvrig naturforskeren og verdensomseileren Alexander von Humboldt.

Noen ti-år tilbake hadde det sikkert blitt ramaskrik om noen hadde laget film om homoerotiske relasjoner mellom nasjonalhelligdommer som Goethe og Schiller. I dag er det vel knapt noen som vil løfte på et øyebryn. Og det er da ikke så rent lite bare det.

https://www.faz.net/aktuell/feuilleton/kino/maennerfreundschaften-waren-goethe-und-schille-ein-paar-15944748.html?fbclid=IwAR3dFOmOZkb4G-3gpDEiuG7b95pvAzfGnJspIqW2OQMIbL4xKYEfPZ2e0KA