Kultur

Stefan Zweig og Joseph Roth

Jeg maser titt og ofte om tyskspråklig litteratur som burde vært oversatt til norsk. Noen ganger er det velbegrunnet, andre ganger kanskje ikke fullt så opplagt. Men skulle jeg stille meg opp på torget å skrike ut om to forfatterskap hvor dette iallefall gjelder, så disse to: Stefan Zweig og Joseph Roth!

Det er min påstand at den tyskspråklige roman- og novellekunsten i perioden 1900-1940 ikke har frembrakt mer eminente stilister enn Zweig og Roth. Knapt noen har skildret den gryende fascismens farer mer inntrengende og desperat enn de to. Jeg har også vanskelig for å finne forfattere fra samme epoke som kommer nærmere på det menneskelige drama – i all sin dybde, i all sin tragikk, i all sin glede, i all sin fortvilelse – enn Zweig og Roth.

Begge hadde jødisk bakgrunn, begge ble født inn i et Habsburgerrike på hell, et flerkulturelt Østerrike-Ungarn som strakte seg langt inn i dagens Polen, Ukraina, Tsjekkia og Slovakia, begge arbeidet og virket i perioder i Wien. Roth henter mye av materialet til sine fortellinger fra de østjødiske miljøene, men er fram til 1933 også en av den tyskspråklige pressens mest fremtredende feuilletonister.

Zweig hadde bakgrunn fra Wiens jødiske storborgerskap, reiste Europa på kryss og tvers og var økonomisk uavhengig i hele sitt liv. Den dypt alkoholiserte Roth levde fra hånden til munnen, men skrev som en gud – de som tviler kan lese «Die Legende vom heiligen Trinker» (kanskje det 20. århundres beste novelle, iflg. Michel Reich-Ranicky). Zweig skrev ømt og med dirrende intensitet om alt fra 12-åringens forvirring og fortvilelse til den desillusjonerte tropelegens hjemkomst til Europa. Begge skrev de med grunnlag i en den dypeste europeiske humanisme, besjelet av den rike tysk-jødiske tradisjonen de var født inn i og sto i.

Roth og Zweig kjente hverandre, og beundret hverandre. De hadde en omfattende brevveksling gjennom store deler av 20- og 30-tallet, den er dokumentert i 600-siders utgave som kom ut på Wallstein Verlag for ca. 10 år siden. Zweig sendte jevnlig sjekker til Roth og formanet ham til å kjempe seg fri fra den konstante drikkingen, Roth (som allerede i 1933 hadde inntatt sitt parisiske eksil) beskyldte sin venn for naivitet i troen på at man kunne leve og virke i det tyskspråklige området etter 1933. Zweig tok sitt eget liv i Brasil i 1942, Roth drakk seg i hjel og døde i Paris i 1939.

Zweigs berømte «Verden av i går» er oversatt til norsk, likeså hans «Sjakknovelle», i tillegg oversettelser fra 20-, 30-, 40-, og 50-tallet av noen av hans noveller, biografier og monografier, utgivelser som man i dag må oppsøke antikvariatene for å få tak i (om man har hellet med seg). Også for Roth finnes det enkelte eldre oversettelser, men så godt som null er tilgjengelig i bokhandelen. Det gjelder bl.a. hans eminente og bevegende roman om bibelens Job-skikkelse, «Hiob».

Forlag som Pelikanen og Solum-Bokvennen gjør en stor og viktig jobb for å bringe klassisk og europeisk-kontinental litteratur over i norsk språkdrakt. Her ligger det en åpenbar oppgave foran dem. 

Utskjelt som «prostituert» av Erdogan, rockebandmanager, visepresident i Forbundsdagen – Tysklands nye kulturminister setter kursen

Med De Grønnes Claudia Roth som «Staatsminesterin für Kultur und Medien» har Tysklands nye sentrum-venstreregjering fått en meget erfaren og profilert skikkelse som øverste leder for statens kulturpolitikk. I det føderative Tyskland er kulturpolitikken etter grunnloven delstatenes domene. Tysklands nye «kulturminister» har følgelig ikke noe eget departement, derimot en stor avdeling administrativt plassert i «Kansleramt», forbundskanslerens kontor.

Claudia Roth. Foto: S. Teschke, CC BY-SA 3.0

Roth vil årlig likevel ha mer enn 20 milliarder Nkr. til disposisjon for statlige kulturformål. Det store gross av Tysklands museer er i hovedsak finansiert av de 16 delstatene og av landets byer og kommuner. Noen få store, og symboltunge, museer er imidlertid rene føderale institusjoner og direkte underlagt Roths «Staatsminesterium», herunder «Deutsches Historisches Museum» og «Jüdisches Museum» i Berlin og «Haus der Geschichte der Bundesrepublik» i Bonn. Kulturstatsministeren har også stor betydning når det gjelder kulturpolitiske retningsvalg for hele republikken, og som finansiell understøtter av store kulturpolitiske prestisjeprosjekt. Prosessen bak det gigantiske «Humboldt Forum» i Berlin er umulig å forstå uten kulturstatsministerens pådriverrolle.

Claudia Roth har nesten 20 års fartstid som medlem av forbundsdagen, og var inntil i høst forbundsdagens visepresident. I forbundsdagen har hun vært særlig profilert på menneskerettighetsspørsmål. Hun har også eksponert seg som tilhenger av kulturutveksling som redskap for støtte til den demokratiske opposisjonen og til sivilsamfunnet i autoritære stater. I en tidlig fase av Recep Tayyip Erdogans politiske karriere ble hun av den senere autoritære tyrkiske statslederen beæret med tittelen «prostituert»; anledningen var et politisk samarbeidsprosjekt med tyrkiske kvinneaktivister i Erdogans periode som borgermester i Istanbul. På sin kulturpolitiske CV kan Claudia Roth også skrive inn sin fortid som manager for det legendariske revolusjonære rockebandet «Ton Steine Scherben» – et av det tyske 70-tallets mest ikoniske kulturelle fenomener.

Posten som kulturstatsminister har i de siste 8 år vært ivarettatt av CDUs Monika Grütters, en dyktig og målbevisst skikkelse som med all mulig tydelighet har bevist hvor mye makt det kan ligge i embetet. De siste årenes kriser og lederstrider innad i både Det jødiske museet og i Filmfestivalen i Berlin hadde sannsynligvis ikke kunnet bli løst på samme gode måte uten Grütters inngripen.

Med Claudia Roth blir det nok mindre «Humboldt Forum» og «Garnisonskirche zu Potsdam», i det hele tatt mindre Preussen i de politiske profileringene. I samspill med utenriksminister og partikollega Annalena Baerbock ligger det også til rette for at det verdensomspennende nettet av «Goethe-institutter» skal kunne benyttes mer aktivt som redskap for Roths ide om kulturpolitikk som utenrikspolitikk. Fremfor alt vil vi se et sterkere fokus på en konsekvent gjennomlysning av kolonialt erobrede kunst- og kulturgjenstander i de statlige samlingene, og på en forpliktende politikk for tilbakeføring av disse til opprinnelseslandene. I tillegg kommer videreføring av Tysklands antifascistiske minnepolitikk, likestillingspolitikk i kulturfeltet og bedring av de sosiale betingelsene for de frie kunstnerne.

Det kan i årene som kommer være gode grunner for norske kulturjournalister – og for museums- kunst- og litteraturfolk generelt – til å rette et litt skarpere blikk mot det tyske kulturfeltet. En åpenbar grunn er at flere av de store kulturpolitiske debattene som de siste årene har preget «Leitmedien» som FAZ, SZ, Die Zeit og TAZ er høyaktuelle også for oss. Med Roth som ny kulturstatsminister er det sannsynlig at dybden og intensiteteten i disse vil øke. Det gjelder ikke minst de store og krevende debattene om dekolonisering av museene, om restitusjon av illegitimt erobrede kunst- og kulturgjenstander, om en reflektert og differensiert minnepolitikk i det offentlige rom osv.

Den bredspektrede debatten om disse spørsmålene i den tyske offentligheten – med deltagelse fra politikere, akademia og museumsfeltet – har i mange henseender overføringsverdi til våre egne debatter om de samme temaene. I norske medier har det knapt vært et ord å lese.

Angela Merkel – vår toleranse som demokrater

Etter 16 år som tysk forbundskansler vil Angela Merkel om få dager forlate sin post. Alt som finnes av medier vil i de nærmeste ukene være overfylt av oppsummeringer, diagnoser og hyllester. Noen vil også sable henne ned. Hyllemetere med biografier vil i de kommende årene ettergå hennes virke ned i minste detalj.

Angela Merkel – Grosser Zapfenstreich 2021. Foto: dpa

Merkel var verdifundert og kunnskapsbasert i alt hun gjorde. Samtidig var hun en person som motsatte seg de store gester og alt som lignet på patos (historikeren Norbert Frei). Statsviteren Herfried Münkler, som også i lange perioder virket som hennes rådgiver, beskriver henne som en person med en vitenstrang langt utover det normale for politikere. Hun ville forstå grundig før hun handlet.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si så mye mer om fenomenet Merkel. Men så falt hennes lille tale i anledning det tyske forsvarets tradisjonelle hyllest av avgåtte forbundskanslere («Großer Zapfenstreich») ned for mine føtter. Der sa Merkel bl.a.:

«Overalt hvor vitenskapelig erkjennelse blir fortiet, og konspirasjonsteorier og hets blir spredd, må vi være tydelige i vår motstand … Der hvor hat og vold anses som legitime midler for å presse egne interesser gjennom, får vårt demokrati liv ved at vår toleranse som demokrater finner sin grense» (min overs.).

Merkel skriver seg her inn i tradisjonen etter Karl Jaspers, Dolf Sternberger og Jürgen Habermas m.fl. (og for den saks skyld Karl Popper): Demokratiet som verdifellesskap med rett på selvbeskyttelse – «Die wehrhafte Demokratie». En styringsform som er noe mer enn et formalt system av rettigheter og prosedyrer – demokratiet som livsform, demokratiets som noe som får liv av at borgerne selv holder det oppe og beskytter det, demokratiet som også har rett til å sette grenser.

I tråd med gamle tradisjoner ble Merkel bedt om å velge seg tre musikkstykker som skulle fremføres under forsvarets seremoni. Den evangeliske pastordatteren valgte seg 18-hundretallssalmen «Grosser Gott, wir loben dich» («Store Gud, vi lover deg»), Hildegard Knefs nydelige frihetsbejaende sang, «Für mich soll es rote Rosen regnen» («Røde roser skal regne over meg») og den legendariske DDR-punkerens Nina Hagens «Du hast den Farbfilm vergessen» («Du har glemt fargefilmen»). Jeg innrømmer glatt at jeg beundrer denne skikkelsen.

Den edle junker

«Han hadde det som rager ut over det timelige, som alltid gjelder og alltid vil gjelde: et hjerte».

Slik lød det i pastor Lorenzens gravtale for den gode Dubslav von Stechlin i Theodor Fontanes storartede roman «Der Stechlin» fra 1898. Romanen maler i sakte og til dels omstendelige drag et bilde av den den preussiske landadelens sosiale liv ved slutten av det 19. århundre. Det er en roman som ytre sett ikke handler om så veldig mye mer enn om Dubslav von Stechlins hverdagsliv på det gamle familieslottet ved sjøen Stechlin i Mark Brandenburg, om offisersønnen Woldemars kur til de to døtrene til en frisinnet berlinsk greve og om Dubslavs sykdom og død. Det meste av fortellingen er båret oppe av et uendelig antall dialoger og konversasjoner i og utenfor salongene til junker von Stechlin og greve von Barby.

Gir det mening å bruke tid på noe sånt i 2021? NEI, svarte jeg meg selv ca. en tredjedel inn i romanen en gang i vår, og la den bort. JA, med 10 utropstegn, sier jeg i dag etter at jeg tidligere i høst valgte å ta den fram på nytt, og lese den ferdig. At man (nesten) alltid blir rikt belønnet om man gidder å «holde ut» litt lenger enn de 50-70 første sider, er forøvrig en erfaring jeg har fra mange av mine andre lesninger av klassisk tyskspråklig litteratur med «umoderne» settinger. Jeg hadde det på samme måte når jeg leste Goethes «Wahlverwandschaften», og for den saks skyld også Thomas Manns «Königliche Hoheit».

«Der Stechlin» skriver fram et fascinerende bilde av mentalitetene til en privilegert snylterklasse – deler av den forgjeldet og på grensen til falitt – under fremveksten av jernbane, sosialdemokrati og modernitet – en stand båret oppe av historisk stolthet, militære æreskodekser og statskirkelutheranisme, dypt forankret i og innforlivet med det preussiske landlivets hel- eller halvføydale herredømmeforhold. Det som likevel mer enn noe annet løfter denne romanen opp til en unik leseopplevelse er det rike bildet Fontane evner å gi av selve Stechlin-skikkelsen.

Baron Dubslav von Stechling er en mann av den gamle skole. I de mange samtalene han har med stedets fremtidsrettede og liberale prest, nevnte pastor Lorenzen, ser vi likevel en mann som skjønner at mye av det gamle må bort, som har forståelse for det fremstormende sosialdemokratiet og som med mild overbærenhet observerer den forstokkede dumskapen, den menneskelige kulden og de lattervekkende manerene til mange av de øvrige skikkelsene i det lokale oversjiktet. Det er kanskje mulig å se von Stechlin og Lorenzen som en slags tidlige fortalere for vår egen tids verdikonservative devise – «forandre for å bevare». Lorenzen uttrykker det slik: «Ikke ubetinget det nye. Heller det gamle, så langt det går, og med det nye bare så langt man må».

Den gamle Dubslav har sympati med menneskenes strev, og overbærenhet med deres dårskap. Han vender ryggen til alt som ligner på dobbeltmoral, smålighet og forfengelighet. Han finner menneskelighet hinsides alt i det vakre og uutgrunnelige vesenet til lille Agnes, det foreldreløse barnebarnet til stedets kloke kone. Agnes inkarnerer på sett og vis alt det Dubslavs iskalde halvsøster Adelheid – den ufølsomme forstanderinnen ved et lokalt protestantisk nonnekloster – ikke står for.

Fortellingen om Dubslav von Stechlins forneme sinn henter sin storhet fra Theodor Fontanes rike språk, fra de glansfulle dialogene og refleksjonene som bokens figurer bærer fram. Det er ved lesningen av romaner som dette jeg kjenner sterkest på gleden av å kunne beherske det tyske språk. Thomas Mann – en stor beundrer av Fontane – beskrev i sin tid «Der Stechlin» som et av de viseste lekene med det tyske språk man har sett, «..eines der weisesten Spiele, die mit der deutschen Sprache gespielt wurden.»

«Der Stechlin» ble Theodor Fonatanes siste roman, han døde i Berlin samme år som romanen kom ut. Forut for dette hadde han forfattet mer enn 30 romaner, novellesamlinger og andre prosastykker, hvorav noen av de mest kjente er «Vor dem Sturm», «Frau Jenny Treibel »og «Effi Briest». Hans litterære stil beskrives ofte som «poetisk realisme».

I perioden mellom Heinrich Heine og Thomas Mann anses Theodor Fontane av mange som Tysklands fremste forfatter. Det hefter ved ham at han i små brokker av sine romaner (også i Der Stechlin) betjente seg av noen av det sene 19-hundretalls tidstypiske anti-jødiske klisjeer. Her var han dessverre ikke alene. Han gjorde seg derimot aldri til eksponent for antisemittiske posisjoner i offentligheten.

«Minima Moralia» – 70 år

Leser i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) at det i disse dager er 70 år siden Theodor W. Adornos «Minima Moralia» kom ut. Adornos 153 aforismer «fra det beskadigede livet» slik han så det på bakrunn det nazi-tyske sivilisasjonssammenbruddet, er vel en av Adornos mest leste og mest innflytelsesrike verk. Det var også en av de aller første utgivelsene til det senere så dagsordensettende «Suhrkamp Verlag».

Forsøk på å «fange inn» Minima Moralia står sikkert i motstrid til det man svært uadornittisk kan kalle «bokens prosjekt»: «Refleksjoner over ødelagt språk og stivnet tenkning», vil noen sikkert kunne beskrive den som. «Negativ dialektikk» og «kritisk-melankolsk selvbesinnelse» er andre beskrivelser man kan høre fra de som har ordentlig greie på det. For egen del faller det meg inn at man også godt kan se den som «samtidskritikk», «kulturkritikk» eller for den saks skyld «kapitalismekritikk». Som når han i den berømte aforisme 100 – hvor nytelsen, eller er det lykken?, beskrives som å ligge på vannet og kikke fredelig opp mot himmelen, «å være ellers intet, uten noen videre bestemmelse og oppfyllelse» – forteller oss at:

«Forestillingen om den hemningsløse handlefriheten, den uavbrutte produseringen, den rundkinnede umetteligheten, friheten som hektisk travelhet næres av det borgerlige naturbegrepet, som aldri har dugd til annet enn å proklamere at samfunnets vold er uavvendelig, et stykke sunn evighet» (overs. Arild Linneberg).

Jeg har i perioder forsøkt å fordype meg i det tyske 68-opprørets politisk-kulturelle røtter, herunder viktige kritiske skrifter fra det sene 50-tall til 1967-69. Det er slående hvor ofte lesningen av Minima Moralia fremstår som dypt pregende for de ulike aktørene, bl.a. for en skikkelse som Peter Gente, den senere grunnleggeren av det legendariske «Merve Verlag». Aktualiteten er på ingen måte borte, selv om medievirkeligheten i dag er en komplett annen enn på Adornos tid.

For en gangs skyld slipper jeg å gjøre reklame for en bok som kun finnes i tysk versjon. Hele verket finnes nemlig i norsk utgave, oversatt fra tysk av Arild Linneberg. Til utgaven utgitt i serien «Bokklubbens Kulturbibliotek» har han også skrevet et meget fint innledningsessay.

«Den tyske bokprisen 2021» – Voldtektsfortelling med tjekkiske, finske og estiske forviklinger

«Den Tyske Bokprisen» ble tidligere i dag tildelt Antje Rávik Strubel for romanen «Blaue Frau» (blå kvinne). Tildelingen skjedde som vanlig i tilknytning til åpningen av Bokmessen i Frankfurt. Den Tyske Bokprisen regnes som det tyske språkområdets mest prestisjefylte litterære pris, og kan slik stilles på nivå med Prix Goncourt i Frankrike og The Booker Price i England. I sluttrunden på seks finalister konkurrerte Rávik Strubel med bl.a. med Christian Krachts «Eurotrash»og Mithu Sanyals „Identitti“.

Antje Rávik Strubel – vinner av Den Tyske Bokprisen 2021 for romanen «Blaue Frau» (CC SA 4.0)

Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) skriver i kveld bl.a følgende om Rávik Strubels bok:

—-

«I sentrum for «Blaue Frau» står en ung tsjekkisk kvinne med navnet Adina, som kjemper for å komme til rette med følgene av en voldtekt. Antje Rávik Strubel, en forfatter som fra før av er kjent for sin interesse for kjønnsidentitet, retter i romanen blikket mot det seksuelle som mannlig vold. Måten hun gjør det på er nådeløs, både når det gjelder språkvalg, drastiske virkemidler og budskap. Men ved siden av romanens «eksistensielle tyngde» er den nettopp også «poetisk presis», slik juryen treffende beskriver det i sin begrunnelse. «Blaue Frau» er et høylitterært signal».

—-

Kåringen av Rávik Strubel fortsetter på mange måter en trend med «politisk motiverte» pristildelinger. Det kan vi se tilbake til Uwe Tellkamps „Der Turm“ i 2008 og fram til Robert Menasses „Die Hauptstadt“ (2017), Saša Stanišićs „Herkunft“ (2019) og fjorårets „Anette, ein Heldinnen-Epos“ av Anne Weber. Temaene spenner fra DDR (Tellkamp), Europa/EU (Menasse) og identitet (Stanišićs) til rettferdighetskamp som livsprosjekt (Weber).

Så får man se om norske forlag er interessert å bringe Rávik Strubels åpenbart vesentlige roman over i norsk språkdrakt. Det kan være litt bingo. Tellkamps og Stanišićs bøker foreligger på norsk, mens Menasses og Webers (foreløpig) ikke gjør det.

Årets bokmesse i Frankfurt er i år tilbake i mer normal form etter fjorårets svært amputerte «Coronautgave». Riktignok blir det adgangsbegrensninger, 3G-krav og maskeplikt. Ikke desto mindre vil mer enn 200 forfattere være til stede for å fortelle om bøkene sine, og omfanget av TV-overførte paneldebatter vil nærme seg tidligere omfang. Gjesteland i år er Canada.

Det var mange begeistrede reportasjer i norske medier om bokmessen da Norge var gjesteland i 2019. Om årets bokmesse har jeg til nå ikke klart å spore opp et eneste spor av forhåndsomtale i norske medier, slik det i all hovedsak også var i årene før 2019. Sannsynligheten for at det kommer noe særlig dekning under og etter årets messe er nok heller ikke spesielt stor. Man kan selvsagt håpe på at Klassekampens Bokmagasin sender svært kompetente Henrik Keyser Pedersen til Frankfurt. Det vil i så fall utgjøre en veldig stor forskjell.

Hegel-Haus, Stuttgart

Tilbrakte noen timer i Museum Hegel-Haus i Stuttgart i formiddag. Her i dette huset ble Hegel født for temmelig nøyaktig 251 år siden, her bodde familien de første 8 årene av Hegels liv. Hegels familie var trygt plantet i «die Württembergische Ehrbarkeit“, embetsmenn og prester i fyrstestatens tjeneste, og faren var vel en slags direktør for disse sjiktenes pensjonskasse. Fri tilgang til den gymnasiale utdanningsvei var dermed en selvsagthet for den unge Hegel, som besøkte et gymnasium rett rundt hjørnet for barndomshjemmet allerede fra 6 års alder, og fra første stund utmerket seg som en svært lærevillig og dyktig elev.

CC BY-SA 4.0

Selve utstillingen ble bygget opp på nytt i anledning 250 årsjubileet for Hegels fødsel i 2020, og kan sånn sett sammenlignes med den nye utstillingen i anledning 250-årsjubileet til studievennen Hölderlin i Hölderlinhaus, Tübingen. Grunnet pandemien har den nye Hegelutstillingen, som utstillingen i Tübingen, hatt en litt snublende start. Utstillingskonseptet er nært knyttet til det innholdsmessige, og mindre til det biografiske. Vekten på interaktive virkemidler og mulighetene for tematisk fordypning, er nok et grep for å lokke til seg skoleklasser og filosofistudenter på ekskursjon. Jeg synes det var ganske så bra gjort.

For de garvede Hegellesere er det likevel kanskje ikke så mye nytt å hente. Relateringen til noen av vår tids mest kjente Hegelkommenatorer – Honneth, Butler, Sisek, Vivegh – gjør den imidlertid til noe mer enn filosofihistorie på utstillingsform.Vel verdt et besøk, om du er på de kanter. Prøv i så fall også å få med deg utstillingen i Hölderlinhaus, Tübingen – 40 minutters togreise unna!

Hölderlinturm

Etter to år med rehabiliteringsarbeider og Coronanedstenging har Hölderlinturm i Tübingen åpnet dørene for publikum igjen. Her i sitt tårnrom hos den gode snekkermesteren Zimmer bodde Hölderlin, «geistig umnachtet», i de nesten fire ti-årene frem til sin død i 1843. Hvor gal han var, og hvor mye galskapen var en flukt fra en gal verden, får vi aldri helt vite.

Et steinkast unna, i  Evangelisches Stift, tilbrakte Hölderlin pregende studieår med Hegel og Schelling som romkamerater. Parallelt skapte den pågående franske revolusjon først stort håp, så skuffelse.

Hvem var Hölderlin: romantiker, klassisist, revolusjonær, alt på en gang eller noe helt, helt annet?

Den nyoppbygde utstillingen er ekstremt velgjort, klok, lærd, rik og mangefasettert. Jeg tilbrakte selv fem klokketimer der i dag, og svimlet ut med følelsen av å ha blitt «hölderlinsk beveget». Forsøk på gjenfortelling er dømt til å gjøre vold på utstillingen, men den kan kanskje inspirere meg til å komme tilbake i en eller annen form. Noen få utvalgte fotos kan likevel gi et aldri så lite inntrykk. Ellers er det bare å si: kom dere til Tübingen.

«Besenwirtschaft» – som på Karl den Stores tid

I kveld har vi kvalitetstid i høyeste potens på langbenker med lokal vin på vår lokale Besenwirtschaft. Hva er «Besenwirtschaft», spør du? Jo, simpelthen en urgammel forordning som går tilbake helt til Karl den Stores tid. Den gir de lokale vinbønder mulighet til å skjenke ut egenprodusert vin i egne lokaler fire måneder i året, delt opp i to perioder – som oftest en på høsten og en om vinteren/våren.

De lokale vinbøndene kan gjøre dette helt avgiftsfritt, og uten å måtte oppfylle ordinære krav til skjenkebevilgning o.l. Ordningen er i dag regulert av egen lovgivning i Tysklands vin-delstater. Servering av lokal, tradisjonsrik bondekost er en del av konseptet.

Besenwirtschaft Haaggasse, Tübingen september 2021

Vår lille Besen i Haaggasse skjenker ut vin fra druer som dyrkes i de gamle terrasserte vinhengene rett utenfor bymuren. De fremtidsrettede eierne av Tübingens vinheng prøver å jobbe økologisk på nye måter ved bruk av druesorter som er motstandsdyktige mot soppangrep uten bruk av det sedvanlige tungmetallet kobber. De nye druetypene bærer navn som Cabernet Jura, Pinotin, Sauvinac og Blütenmuskateller. Vår lokale Besen (=feiekost!) holder til i et 500 år gammelt hus. All vinen er lagret i gigantiske fat i kjellervelvingene under føttene våre, og tappes direkte over i karafler i ymse størrelser – rød, rose og hvit. En liter koster 10 Euro (!).

Besenwurtschaftsperiodene har alltid vært elsket av byens store gruppe av studenter: Billig børst, fellesskap, moro og tull på harde langbenker med skiftende konstellasjoner av folk. Her er reservasjon av bord et fremmedord. Du må bare presse deg inn på en benk. Etter to minutter går samtalene med din sidemann og/eller sidekvinne på høygir, som om du skulle ha kjent dem siden man gikk på epleslang sammen en gang i urtiden.

Du store all verden hvor enkelt og deilig det noen dager kan fortone seg å være til stede på denne ellers så plagede klode!!

Karlheinz Stockhausen – terroren som kosmisk kunstverk

Temmelig nøyaktig 20 år fra i dag, 16. september 2001, sitter komponisten Karlheinz Stockhausen – en av de helt store innen den elektroniske kunstmusikken – på en pressekonferanse i Hamburg og snakker om erkeengelen Michael og hans motspiller Lucifer. Fem dager tidligere hadde verden opplevd terrorangrepet på tvillingtårnene i New York. På spørsmål fra journalistene om Stockhausen hadde noen kommentar til terroranslaget i New York svarer han:

«At altså noen bevegede mennesker gjennom en enkelt handling fullender noe vi musikere aldri kunne drømme om, at folk øver som forrykte, fullstendig fanatisk, for en konsert. Og så dør. Og det er det største kunstverket som overhode finnes i hele kosmos. Opp mot dette er vi ingenting, altså som komponister» (min overs.)

Riktignok føyde han til at angrepet måtte anses som forbrytersk, siden ofrene ikke frivillig hadde gått i døden(!). Men da var de første skjebnesvangre ordene allerede falt.

Reaksjonene etter Stockhausens utspill ble voldsomme, og gikk verden rundt som et skrekkeksempel på hva virkelighetsfjerne, eksentriske og ufølsomme kunstnere kunne få ut av seg. Reaksjonene fra kollegaer lot heller ikke vente på seg; den verdensberømte ungarsk-østerrikske komponisten Györgi Ligeti mente bl.a. at Stockhausen burde underlegges psykiatrisk behandling. For Stockhausen selv resulterte uttalelsene i avlysning av en rekke konserter. Alene blant kunstnergeniene var Stockhausen likevel ikke. På 1-årsdagen for attentatet uttalte den britiske billedkunstneren Damien Hirst: «På et kunstnerisk nivå kan man kun gratulere gjerningsmennene.»

Å snakke om et «kunstnerisk nivå» når innsatsen er tusener av døde, vitner om en kynisme helt uten grenser. Men på et annet plan illustrerte Stockhausens utspill på en ekstrem og tilspisset måte et dilemma som ligger i den moderne kunsten selv – grensene den støter på (må støte på) når «virkeligheten» estetiseres på en måte som bryter fundamentalt med de kjøreregler moralens verden setter opp for oss.

Det fins selvsagt eksempler fra både moderne konseptkunst og, det ofte beslektede, aksjonsteateret på kunstintervensjoner med «høy virkelighetsfaktor», hvor grensene ikke overskrides. Å bringe «ekte» voldsforbrytere og «ekte» flyktninger inn på teaterscenen, eller å bringe «ekte» flyktningbåter inn i samtidskunstmuseenes utstillingshaller, trenger på ingen måte å bety at grenser er overtrådt. Snarere tvertimot kan slike virkemidler gjøre kunstverkene i stand til å fremvise moralsk og politisk svikt på en måte som kan sjokkere og vekke ettertenksomhet slik vi ønsker de skal. En absolutt grense går imidlertid ved det enkelte individs (kroppslige) integritet og ved vold og tvang det ikke er gitt samtykke til.

I filosofisk forstand dreier jo dette seg også om det berømmelige skillet mellom moralens, estetikkens og virkelighetens verden, i moderne form bl.a. utlagt av Jürgen Habermas i hans «Theorie des Kommunikativen Handelns», som skillet mellom de estetisk-ekspressive, moralsk-rettslige og kognitivt-instrumentelle gyldighetssfærene. En kompleks materie med en lang faglig historie, hvor en halvamatør som meg selvsagt kan stå i fare for å dilettantere. At det hersker konsensus om at estetiseringen av moralens og rettens verden har sine grenser, tør jeg nå likevel hevde. Motsatt vei gjelder det vel som en grunnpilar i vår tids forståelse av den autonome kunsten (og estetikkens sfære) at den skal få lov til å leve fri fra innblandende inngripen fra de andre sfærenes side. «Fri fra inngripen» da i betydningen kontroll, sanksjoner og forbud, ikke i form av beskyttelse mot kritikk på moralsk og empirisk grunnlag.

MEN grenser fins det. Spørsmålet i kjølvannet av Stockhausens (og Hirsts) berømte utsagn var vel om disse var overskredet, om absolutte tabusoner var tråkket på ved å beskrive den moderne tids største terrorhandling i termer som «visuell konstruert» og «kosmisk kunstverk». Er det greit å SI det så lenge man ikke GJØR det?

Herfried Münkler – en tysk public intellectual av rang fyller 70 år

En av Tysklands aller fremste «public intellectuals», Herfried Münkler, fyller 70 år i dag.

Den emeritterte professoren i politisk teori og idehistorie ved Humboldt-universitetet i Berlin har skrevet en rekke orginale og banebrytende verk. De spenner fra monografier over Machiavelli, Hobbes og Clausewitz til idehistoriske verk om tyskerne og deres myter, studier av politiske imperier og «de nye krigene» til monumentale historiske verk om 30-årskrigen og første verdenskrig. Han har også skrevet flere bøker med utpreget samtidsdiagnostisk preg, herunder om Tysklands rolle i det moderne Europa, om utdanningspolitikk og om «De nye tyskerne» (sammen med ektefellen Marina Münkler). Den siste er vel kanskje den mest presise analysen av det nye flerkulturelle Tyskland som er publisert i løpet av de siste 10 år – nøktern, realitetsorienterende og konstruktiv, slik kun Münkler kan være det.

Herfried Münkler (Humboldt Universität, Berlin) Foto: Stephan Röhl

Münkler har sittet i en rekke regjerings- og ekspertkommisjoner, deltar jevnlig i den offentlige debatten med kronikker og essays i de store ledende avisene (FAZ, Die Zeit m.fl.) og opptrer ofte som kommentator og ekspert i de store tyske talkshowstudionene. Hans blikk på verden er konsekvent kunnskapsorientert og illusjonsdempende, men likevel alltid ledsaget av en type republikansk dyd om å hjelpe og å rådgi det demokratisk-liberale borgersamfunnet han føler seg så sterkt forpliktet av – til å forstå sine problemer og til å løse dem.

I anledning av 70-årsdagen publiserte FAZ en intellektuell hyllest av Münkler fra Forbundsdagens president Wolfgang Schäuble (se link): «Münkler gjennomlyser uvisshetene, for å gjøre dem håndterbare, han trenger gjennom problemene før han viser oss hvilke alternative handlingsopsjoner som ligger der.» Kunne man forestille seg en norsk stortingspresident skrive et tilsvarende portrett av en ledende norsk «public intellectual» – hvem nå det nå enn skulle være? Jeg tviler.

Jeg har personlig lært svært mye av å lese Münklers bøker, og har også publisert noen tekster om ham, herunder om den temmelig bisarre personforfølgelsen han for noen år siden ble utsatt for av en liten, men godt organisert og anonym gruppe av trotskistiske studenter ved Humboldt-universitetet (publisert i Vagant). Jeg har også skrevet om hans bok om «De nye tyskerne» (Morgenbladet samt egen blogg). Sannsynligvis er det relativt få her på berget som har noe særlig kjennskap til Münkler. Når jeg nå forsøker å løfte ham fram, er det derfor med den (litt triste) følelsen jeg av og til kan bli overmannet av når jeg knoter ned mine ymse små skriftstykker om politikk, kultur og vitenskap i Tyskland: resonansbunnen forblir liten fordi språkbarrierene er for store og disinteressen for fremtredende. Jaja .. Vit iallefall at bl.a. hans bøker om imperiene og om de nye krigene finnes i engelsk oversettelse.

Münkler hadde ikke vært Münkler om ikke 70-årsdagen hadde vært ledsaget av et nytt stort verk. På Rowohlt forlag kommer i disse dager en mer enn 700 siders studie av tre av det 19. århundres største tyske intellektuelle ikoner – Marx, Wagner og Nietzsche: «Marx, Wagner, Nietzsche – Welt im Umbruch». I en begeistret omtale i siste utgave av Die Zeit skriver Alexander Camman bl.a. følgende om boken: «Forfatteren agerer som en terapeut eller huslege for den tyske ånd, som i ettertid stiller diagnoser på sine nervøse superstars, vennlig, men skånselsløst. Hjelpe dem kan han riktignok ikke mer – men i det minste forstå dem i sammenheng på nye måter».

«Støvleknekter, kålhoder og spyttslikkere»

Kan man spotte, hetse og æreskjelle med stil? Spørsmålet slo meg da jeg for noen dager siden kom over den østerrikske forfatteren Christoph Ransmayrs (på norsk senest med «Cox – eller tidens gang» i Sverre Dahls oversettelse) takketale i anledning tildelingen av Ludwig Börne-prisen 2021. Her sammenstiller og siterer Ransmayr et pent utvalg av Börnes rike samling av substantiverte utskjellinger, og spør om ikke disse også kunne treffe godt på noen vår tids maktmennesker.

Tysk-jødiske Carl-Ludwig Börne (1786-1937) var en en svært stridslysten journalist, litteratur- og teaterkritiker. Hans poengtert-vittige og kritiske stil gjør at han av mange beskrives som en av de viktigste opphavsmennene til den tyske «Feuilleton». Adressater for Börnes skyllebøtter var bl.a. statsmaktenes sensorer, underdanige og feige kollegaer i presseverdenen og allehånde øvrighetslojale byråkrater og statstjenere. Börne var en tidlig og konsekvent forkjemper for frihet og demokrati. Som sin forbundsfelle i kampen mot Biedermeiertidens dumhet, ufrihet og nasjonalt-autoritære svermeri, Heinrich Heine, bodde han de siste årene av sitt liv i Paris.

Carl-Ludwig Börne – illustrasjon til tekst i Frankfurter Allgemeine Zeitung 10. august 2021.

Ransmayrs utvalg av Börne-tirader fascinerte meg såpass at jeg lot meg forlede til å bruke et par timer på å oversette teksten – i et ikke helt fortrolig språklig landskap, og sånn sett også nyttig for språknerden i meg:

«Dere spyfluer, baktalere, maurslukere og gulvvaskslubberter! Bendelormer, lommetyver, brekkmiddel, brødremordere og blodigler! Sjarlataner! Dere møkkabiller, knehøner, døgnfluer, flatlus og geipehoder! Dere frådeansikter og giftblandere! Halunker, uslinger, gneldrebikkjer, pyser! Villstyringer! Dere ostefluer, skitskrukketroll og kålhoder. Spottegjøker, krek og drittsekker! Dere mordbrennere, nattpotter, fariseere og snørrunger, parasitter og kjøtthuer. Dere sporhunder, støvleknekter, spyttslikkere! Dere dustemikler og klossmajorer. Dere underkastere! Plaprehøner og pølsetryner, veggdyr og velfødde! Dere dverger! Dere skal få se at jeg kan få has på dere!»

Hets, sjikane og personlige trusler er en av de største utfordringene ved vår tids sosiale medier. De som hetser og sjikanerer skjuler seg ofte bak dekknavn, og det språklige nivået på utgytelsene er gjennomgående plumpt. Avstanden til Börnes tid og verden er kanskje for stor, mottakerne av hans tirader så utrolig mye mer velvalgte, og alvoret i utfordringene fra dagens netthets for tyngende til at man kan komme unna med en morsomhet om å sende nettsamfunnenes hatfyrster til tvangsopplæring i språklig finesse àla Börne. Men tanken frister.

DEN FROMME REBELLEN ER DØD

Den sveitsisk-tyske reformkatolikken Hans Küng er død, 93 år gammel. Han var gjennom hele sitt livslange virke som teolog en av de skarpeste forkjemperne for radikal reform av den katolske kirken. Allerede som 31-åring ble den sprenglærde og superbegavede Küng utnevnt til professor i teologi ved Universitetet i Tübingen. Der underviste han en periode på 60-tallet sammen med Joseph Ratzinger, den senere pave Benedict XVI. De sto hverandre nært i mange år, men i kjølvannet av 68-oppgjøret ble det brudd mellom dem, både teologisk og personlig.

Hans Küng (foto: Muesse, CC BY 3.0)

I 1979, etter årelange prosesser, fradømte Paven Küng «læreretten», retten til å undervise fremtidige katolske teologer. Küngs sterke kritikk av tesen om Pavens ufeilbarlighet var avgjørende. Universitetet i Tübingen svarte med å utnevne Küng til (fakultetsuavhengig) professor i økumenisk teologi. Han ble senere – som direktør ved det nyopprettede «Stiftung Weltethos» i Tübingen – en meget sterk talsmann for interreligiøs, global dialog, og talte b.la. for FNs hovedforsamling. Hans skrifter om verdensreligionenes felles etiske kjerne, er i dag nøkkeltekster i det meste av det som foregår av religionsdialog kloden rundt.

Hans Küng var svært kritisk til en rekke av den katolske kirkens dogmer, herunder sølibatkravet, prevensjonsforbudet, umuligheten av kvinnelige prester og det strenge abortforbudet. Han var også talsmann for en åpen og reflektert debatt om aktiv dødshjelp. Hans kritiske posisjoner gjorde at han svært ofte sto i strid, men han hadde enormt med venner og støttespillere både nasjonalt og internasjonalt. Han ga ut mer enn 50 bøker i løpet av sitt liv, og var som katolsk teolog av de aller, aller største. Han var også en grandios intellektuell i videre forstand, som behersket den vestlige tenkningens historie til fulle, hadde dyp innsikt i østens og orientens religioner, og gikk i dialog med moderne naturvitenskap, astrofysikk og kosmologi osv.

Høsten 2009 hadde jeg gleden av være til stede under et lanseringsarrangement i Tübingen for hans nye bok «Was ich glaube» («Hva jeg tror»), en slags oppsummering av kjernepunktene i hans lange teologiske virke – og i hans tro. Auditoriet var stappfullt, men Küng ga seg etter arrangement god tid til å prate med alle som hadde spørsmål, og skrev sin «Widmung» i bokeksemplarene til alle som ønsket det – i mitt inklusive.

Så leste jeg faktisk boken. Jeg leste også flere av hans andre bøker, herunder hans meget fascinerende studie av Jesusskikkelsen. Møtet med Küngs verden ble på sett og vis livsforandrende. For første gang hadde jeg møtt en stemme som – rasjonelt argumenterende, uten store fakter og uten den klamme prestehånds nærvær – hadde åpnet opp for at eksistensen av Gud og muligheten av å kunne tro ikke var noe helt uplausibelt, noe helt fremmed for min verden. Den følelsen har i grunnen aldri forlatt meg.

Hvil i fred, Hans Küng!

Madame de Staël og tyskerne

Klassekampen hadde 9. januar et fint portrett av den franske opplysningskvinnen Anne Louise Germaine de Staël. Portrettet er en del av en serie om kvinnelige tenkere som filosofiprofessor Kristin Gjesdal skriver for avisen. Madame de Staël, som hun også kalles, var en sprenglærd forfatter og filosof som gikk inn og ut av Europas litterære salonger før og etter århundreskiftet 1700/1800. Hun var ikke den eneste sterke og uavhengige kvinne med intellektuelle karrierer på denne tid – i Weimar/Jena gjorde Caroline og Dorothea Schlegel seg sterkt bemerket, likeså Rahel Varnhagen i Berlin. De virket som forfattere, oversettere, vertinner i tidens innflytelsesrike litterære salonger og mye, mye mer. De var de første «moderne kvinnene», levde ut frie kjærlighetsliv, giftet og skilte seg. Madame de Staël skrev et utall bøker – romaner, filosofiske studier, litteratursosiologiske tekster, sammenlignende kulturstudier og mer til, samlet noe mer enn 30 bøker.

Som KK-portrettet fremhever er kanskje de Staels viktigste, og for ettertidens mest kjente bok, det gigantiske verket om tyskerne, «De l’Allemagne», som kom ut i London i 1813 etter at det i 3 år hadde vært «i varetekt» hos Napoleons politiminister. Hva Madame de Staël rent faktisk mente om «tyskerne» kan man forståelig nok ikke forvente å få vite så mye om i et 1-sides avisportrett. Så la oss gjøre et forsøk – hva så den verdensvante de Staël i tyskerne? Tyskland var på begynnelsen av 1800-tallet ikke noe «land» slik Frankrike, England og Spania var det, det var i høyden et vagt sammenholdt språk- og kulturfellesskap splittet opp i et utall større og mindre fyrstehus. Dette var selvsagt kjent for de Staël når hun våren 1804 inntar Berlin med brask og bram. Etter en periode som æresgjest ved dronning Luises hoff innretter hun seg hos Goethe i Weimar. Et opphold som var planlagt for 2 uker, varte i nesten 3 måneder. I Goethes residens på Frauenplan 1, «musenes hoff», går datidens storheter inn og ut – Schiller, Herder, Jena-romantikerne, von Humboldt, Schelling, Fichte når han er på besøk fra Berlin. Den svært kunnskapshungrige de Staël egler seg inn på dem alle, diskuterer, forlanger svar, utfordrer. Det regnes som sikkert at de intense samtalene de Staël hadde i disse tre månedene ble helt avgjørende for boken om Tyskland. Før de Staël tar avskjed med Weimar har hun rekruttert filologen, oversetteren og den store Jenaromantikeren August Wilhelm Schlegel som personlig sekretær. De reiser Europa rundt og arbeider sammen i 13 år helt frem til de Staëls død i 1817.

I Goethes verk ser de Staël verdenslitteratur («Weltlitteratur»), noe som svarer godt til Goethes egne forestillinger om hans litterære ytelser. For det er den tyske litteraturen og filosofien som imponerer de Staël – arkitekturen, billedkunsten, og merkelig nok også musikken, har hun mindre sans for. Helt i sentrum for hennes dom over det tyske samfunnet, over dets kultur og politikk, står konstateringen av at landet er uten midtpunkt, uten et åndelig sentrum, uten hovedstad: «Flertallet av forfatterne og filosofene arbeider i stille avsondrethet eller i beste fall innenfor en stille krets, som de behersker.» En følge av dette er unødig respekt for det «utenlandske» og en form for mindreverdighetsfølelse som i følge de Staël er grunnløs, men som senere, i takt med gryende preussisk-tysk nasjonalisme og kjølvannet av seieren over Napoleon i den store «Völkerschlacht», slår om i patetisk og overspilt nasjonalisme. De Staël fremhever også militærstandens overvekt, underdanighetsfølelsen, klasseforskjellene og mangelen på fellesskapsfølelse som preget det tyske samfunnet. Hun er imponert over skarpheten og den kompromissløse viljen til å komme til bunns som preger professorenes og litteratenes teoridiskusjoner, men konstaterer samtidig at de er komplett uten makt og innflytelse. Maktens spill er avsondret fra de åndelige sfærer (her er i og for seg Geheimrat Goethe et unntak) og politikken er fyrstenes og embetsmennenes domene.

Den motsatte (og positive) siden av dette er imidlertid den individuelle fantasiens plass og det De Staël omtaler som «sjelens poesi». Den tyske litterære teori er i følge De Staël en teori om de skapende kreftene og de skjønne kunstene, om «..Promotheus som henter flammen ned fra himmelen og skjenker den til kunsten». Den (klassiske) franske diktningen kan ha større klarhet, men det er også noe stivnet ved den. Forholdet mellom litteraturen og det lesende publikum er også helt forskjellig i Frankrike og Tyskland. I Frankrike behersker et kompetent og kresent publikum sine diktere, i Tyskland er det dikterne som behersker publikum: «Un auteur allemande forme son public; en France le public commande aux auteurs».

De Staël gjør et stort poeng ut av forskjellene mellom tyskernes og franskmennenes konversasjonsstil. Dette er er observasjoner man godt kan humre litt over, og som også peker fram mot mange av vår tids klisjeer om «tyskerne» og «franskmennene». Tyskerne kan vel egentlig ikke konversere, om man forstår de Staël riktig. De behersker i alle fall ikke kunsten slik franskmennene gjør det, med sine kjappe avbrudd og innskudd og sin lekende språklige eleganse. For tyskeren, med sitt diskursive alvor og sin dialektikk, er resultatet av kommunikasjonen det sentrale; den tyske konversasjonsstilen hemmes også av antikverte høflighetsformer og unødig betoning av samtalepartnernes rang og posisjon. For franskmannen har konversasjonens lette flyt en betydning i seg selv. For den stakkars tyskeren kan språket, med den eviglange ventingen på at verbet skal komme og setningen ta slutt, i seg selv være en hemsko for den utvungne konversasjon. Å lyve er heller ikke noe for tyskeren, iallfall ikke hvis det skal gjøres med troverdighet. Løgnens elegante dobbelttunge fungerer nemlig svært dårlig i et språk overfylt av konsonanter, omstendelig oppbygde setninger og lærd grammatikk. «Det er som om språket selv motsetter seg intensjonen om å misbruke det», skriver de Staël, og viser her til et godt tradert element i det tyske myteuniverset – Tacitus hyllest av germanernes oppriktighet («Aufrichtigkeit»).

Madame de Staëls portrett av tyskerne kan med god rett beskrives som anakronistiske betraktninger fra fyrstehusenes og borgerskapets salonger mer enn 200 år tilbake. Hva er vitsen med å holde på med slikt? Av pur lyst, om ikke annet. I tillegg må man aldri glemme at bilder og mytologier om «hva et land er», eller bør/kan bli, alltid har vært innvevd i den reelle historien og selv også har vært med på å skape den. Virkningshistorien av De Staëls portrett er isolert sett ikke spesielt dramatisk, men den kan godt innskrives i den lange rekken av det Dieter Borchmeyer i sitt 1000-sider lange Opus Magnum «Was ist Deutsch» (2017) omtaler som «fenomenologier over tyskerne» – fra Tacitus’ «Germanerne» (det romerske «utenfrablikket» fra år 100 som tyskerne senere adopterte som «innenfrablikk») via Goethetidens mange utlegninger (Schiller, von Kleist, Fichte) og Heinrich Heines elegante spott senere på 1800-tallet til de større filosofiske og sosiologiske diagnoser i første del av forrige århundre (Erich Kahler, Helmuth Plessner, Norbert Elias) – for å stoppe før WW2, som kaster om på veldig mye og kompliserer bildet. Beslektet (og i et visst henseende farligere) er det man kan kalle «de tyske mytologienes historie», og ikke minst mytenes skjebnesvangre instrumentalisering i form av skakkjørt heroisme, nasjonalisme og krig i de 150 årene som skulle følge etter at Madame de Staël forlot sitt Weimar.

Da er vi inne på et stort og annet terreng. Det får bli en annen gang.

VON WEIZSÄCKER – HATET MOT EN FAMILIE

Det brutale knivdrapet på den 59-årige professoren og sjefslegen Fritz von Weizsäcker på en helt alminnelig hverdag i november 2019 er en ganske så bisarr historie. Under et populærvitenskapelig foredrag om «fettleveren» på et privatsykehus i Berlin stormet en 57 år gammel mann fra Rheinland-Pfalz fram mot podiet og satte flere dødelige stikk i von Weizsäcker. En politibetjent som besøkte foredraget i sin fritid forsøkte å gå imellom og ble alvorlig, om enn ikke livstruende, skadd.

Fritz von Weizsäcker var yngste sønn av Richard von Weizsäcker, Tysklands forbundspresident og øverste statsoverhode, fra 1984 til 1994. CDU-politikeren ble historisk gjennom sin erklæring på 40-årsdagen for krigsnederlaget 8. mai 1985, om 8. mai 1945 «som en befrielsens dag» for Tyskland og tyskerne. Han ble også «gjenforeningspresidenten», som fikk stå på de aller fineste podiene sammen med Helmut Kohl og Willy Brandt i 1989-90. Som ung jusstudent var Richard von Weizsäcker assistent for forsvarerne i prosessen mot hans far, Ernst von Weizsäcker, ved krigsforbryterdomstolen i Nürnberg (se foto). Han sto tiltalt for sine gjerninger som «Brigadeführer SS» og statssekretær i det tyske utenriksdepartementet fra 1938 til krigsslutt.

«Die von Weiszäckers» er en av de «store» familiene i Tyskland på 1900- og 2000-tallet, en familie av professorer, teologer, politikere, forskere, kunstnere og journalister. Familiens nyere historie startet med Ernsts far, Karl Hugo von Weizsäcker, som var ministerpresident i kongedømmet Württemberg 1906-1918, og senere ble adlet av Keiser Wilhelm II. Richards bror var den berømte atomfysikeren Carl Friedrich von Weizsäcker, som var svært sentral i Nazi-Tysklands atomvåpenprogram. «Ved Guds nåde» ble det ikke noe av den tyske atombomben, uttalte Carl Friedrich senere. I etterkrigstiden ble Carl Friedrich von Weizsäcker en av dem som advarte sterkest mot den kommende atomopprustningen.

Det ligger en aura av forfinethet og ærbarhet over von Weizsäcker-familien. Selv i forsvaret av den åpenbare krigsforbryteren Ernst von Weizsäcker ble det forsøkt å skape et bilde av en rettrygget statstjener som i sitt indre hadde foraktet de brutale og vulgære nazistene. Blant hans understøttere var den senere så legendariske Die Zeit-utgiveren Marion Gräfin Dönhoff, som i hele etterkrigstiden ubønnhørlig arbeidet for å utbre fortellingen om «indre eksil» og «passiv motstand» mot naziregimet i sentrale deler av elitene, og i særlig grad i den preussiske og lutheransk pregede adelen.

Hva har så sjefslegen fra Berlin med dette å gjøre? Ikke annet enn at gjerningsmannen, 57-åringen fra et småsted utenfor Koblenz, over år hadde bygget opp et hat mot «die von Weizsäckers», og alt de sto for. Derfor sjekket han ut når Fritz skulle holde sitt neste foredrag, kjøpte en kniv og satte seg på toget til Berlin. I følge politiavhørene skal gjerningsmannen ha båret på et særlig nag mot Richard von Weizsäcker på grunn av hans rolle i ledelsen av det sveitsisk-tyske kjemikonsernet «Boehringer» på 60-tallet, et firma som skal ha levert bestanddeler til amerikanernes kjemiske krigføring i Vietnam.

Og «Boehringer», hvem og hva var det? Jo, familiefirmaet til Robert Boehringer, mannen som dikterfyrsten Stefan George hadde gjort til forvalter av sin litterære arv før hans død i sveitsiske Minusio trekvart år etter Hitlers maktovertagelse i 1933. Og hvem var Stefan George? Jo, den samme mann som ømt hadde klappet Fritz’ far, den niårige Richard von Weizsäcker, på halsen og hodet under et høytidsstemt møte i Berlin på slutten av 20-årene – George, den messianske poeten og skjønnånden med sitt «Platonakademi» av unge begavede gutter fra sydvest-Tysklands øvre samfunnslag. Der var også den unge Claus Schenk von Stauffenberg en av de utvalgte, den senere hovedmannen bak attentatforsøket mot Hitler 20. juli 1944. Alt henger sammen med alt!

Gjerningsmannen fra Koblenz er nå overført akuttpsykiatrisk behandling. Utfra det lille som har kommet ut skal han ha båret på en «vanviddslignende avsky» for familien von Weizsäcker. Mannen – «urtysk», om noen skulle lure på det – har aldri begått en straffbar handling, og er ikke registrert i noen psykiatriske journaler. En sakesløs sjefslege i Berlin, med ektefelle og tre barn, måtte likevel bøte med livet. Verden er gal!

Foto: Telford Taylor Papers, Arthur W. Diamond Law Library, Columbia University Law School, New York, N.Y. : TTP-CLS: 15-2-2-160.

Julegavetips tyskspråklig litteratur

En Facebook-venn ba meg nylig om tips til tyskspråklig litteratur. Det var snakk om gavetips til en som leste tysk motstandsløst, og det kunne være både romaner og sakprosa. Jeg tok en kort tenkepause, og lagde en liste. Vedkommende ble godt fornøyd. Jeg har nå gjennomgått listen på nytt, lagt til et par titler og justert og redigert litt i teksten.

Jeg har bevisst utelatt den klassiske litteraturen og andre eldre titler. Faglitteratur i streng forstand – i mitt tilfelle primært filosofi, sosiologi og rettshistorie – er også utelatt. Første del av listen er hovedsakelig basert på anmeldelser og debatter i tyske medier, og av inntrykkene fra mine tre dager på årets bokmesse i Frankfurt; andre del av bygger på egen lesing og er mine anbefalinger ene og alene. Enkelte av disse er grundigere omtalt andre steder på «Tysktime» (merket *).

Spørsmålet er så: kan dette være av interesse da? Hvor mange kan ha nytte og glede av noe sånt – utfra en nøktern betraktning av hvor mange som rent faktisk behersker å lese litteratur på tysk uten alt for stor møye? Jeg gikk gjennom FB-vennelista mi, og fant ut at det sikkert kan dreie seg om opptil 70-80 personer – og det er da ikke så rent lite?

Her er kommer nå uansett listen. Det er selvsagt helt personlig og temmelig uambisiøst det hele, preget av hva jeg tilfeldigvis har råket til å lese og ellers merket meg ved, og aldeles ikke på noen måte ment som noen slags «kanon» (det skulle tatt seg ut). Mange titler som ikke er på listen kunne godt vært tatt med, men da ville den fort blitt for lang.

Skulle du være ute i et noe så sært ærende som å kjøpe julegave til tysklesende venner, kan den kanskje være til litt nytte:

I. HELT NY LITTERATUR

a) Romaner – i fokus på årets bokmesse i Frankfurt, gode anmeldelser:

– Saša Stanišić: „Herkunft“* – Årets vinner av „Den tyske bokprisen»; stilfornyende og aktuelt om identitet og opprinnelse av den tysk-bosniske forfatteren iflg. kritikerne. Står først på min leseliste nå.

– Eugen Ruge: «Metropol» – Dramatisk fortelling om forfatterens besteforeldre, som var til stede/var aktører under Moskvaprosessene i 1937; Ruge er en av de mest betydningsfulle av eldre, nålevende tyske forfatterne med østtysk bakgrunn.

– Jackie Tomae: „Brüder“ – Historien om to tyske menn, barn av samme far som har gitt dem samme mørke hud, men som ellers har levd komplett forskjellige og adskilte liv; på listen over nominerte til årets tyske bokpris.

– Nora Bossong: «Schutzsone» – Historien om en internasjonal hjelpearbeider som konfronteres med hva som er «sant» og «hva som er virkelig» under en jobb/et opphold i Afrika; på listen over nominerte til årets tyske bokpris.

b) Saksprosa – årets el. fjorårets utgivelser:

– Harald Jähner: «Wolfszeit – Deutschland und die Deutschen 1945-1955» – En hel fantastisk sosialhistorisk beretning om hverdagslivet i ruinenenes, selvbedragets, nødens og behendighetens etterkrigstyskland 1945-1955. Vinner saksprosaprisen på bokmessen i Leipzig i fjor. Har nylig lest den, min anbefaling nr. 1 på saksprosasiden.

– Stephan Detjen, Maximilian Steinbeißer: «Die Zauberlehrlinge» – nøster opp mytene om at Merkel begikk „rettsbrudd» under håndteringen av flyktningkrisen i 2015-16.

– Cornelia Koppetsch: «Gesellschaft der Zorn» – en bestselger om mekanismene bak/kildene til raseriet som bygger opp under nåtidens høyrepopulisme (NB: forfattteren har nylig kommet i trøbbel pga. ufullstendig angivelse av kilder og sitater, men det i seg selv gjør ikke nødvendigvis boken dårligere).

– Volker Weidmann: «Das Duell» – om det (nesten) livslange vennskapet og fiendskapet mellom Günter Grass og kritikerlegenden Marcel Reich-Ranizky.

– Frank Biess: «Republik der Angst» – en bok som går i dybden på fenomenet «German Angst», og finner både positive og negative sider; nominert på kortlista til saksprosaprisen på bokmessen i Leipzig i fjor.

II. NESTEN NY LITTERATUR – UTGIVELSER PÅ 2010-TALLET

a) Romaner – personlige anbefalinger, også omtalt på min blogg «Tysktime»:

– Daniel Kehlmann: «Tyll»* – Leken, burlesk og ekstremt fascinerende fortelling fra 30-årskrigens galskap og grusomhet.

– Robert Menasse: «Die Hauptstadt“* – Vinner av fjorårets tyske bokpris (2018), noe så spesielt som en politisk krim fra EU-kommisjonen i Brüssel.

– Katja Petrowskaja: „Vielleicht Esther“ – Meget sterk historie med bakgrunn i forfatterens ukrainsk-jødiske familie, som forsvant helt i Auschwitz, eller emigrerte til USA, og som forfatteren i nåtid forsøker å nøste opp i.

– Lutz Seilers: «Kruso»* – Bacchanisme, hippiekultur og «indre frihet» på en øy i Østersjøen sommeren før murens fall, i bakgrunnen minnene om de som fikk havet som grav. Vinner av den tyske bokprisen 2014.

– Christian Kracht: «Imperium“*; «Die Toten»* – To svært gode romaner av den sveitsiske stilisten og provokatøren Kracht, kanskje en slags Hamsun eller Celine for vår tid.

b) Saksprosa:

– Ulrich Raulff: „Kreis ohne Meister – Stefan Goerges Nachleben“* – En fascinerende beretning om den kretsen rundt dikterfyrsten Stefan Goerge, og dens mangeslungne ettervirkninger.

– Wolfram Eilenberger: „Zeit der Zauberer – Das grosse Jahrzehnt der Philosophie 1919-1921“* – Livene og verkene til de fire samtidige filosofene Martin Heidegger, Ernst Cassirer, Ludwig Wittgenstein og Ernst Cassirer settes i scene i det dramatiske ti-året 1919-1929.

– Herfried og Marina Münkler: „Die neuen Deutschen – ein Land vor seiner Zukunft“* – Kloke og nøkterne betraktninger om innvandringslandet Tyskland etter flyktningkrisen 2015 av landets fremste statsviter og hans hustru, litteraturprofessoren Marina Münkler. En betinget optimistisk bok.

– Peter Neumann: „Jena 1800 – Die Republik der freien Geister“ – Nærbilde av Schlegelbrødrene og kvinnene deres, Schelling, Fichte, Novalis, Schiller, Goethe med flere i Jena og Weimar i overgangen 1700-1800-tallet.

*) Bøker omtalt i „Tysktime“

ALFRED DÖBLIN I FRANSK UNIFORM – THOMAS MANN I FRANKFURT

«Alfred Döblin elsket sin franske majorsuniform», skriver Harald Jähner i sin prisbelønte ”Wolfzeit – Deutschland und die Deutschen 1945-55». Döblin, forfatteren av den store og feirede romanen „Berlin Alexanderplatz“, hadde som tysk jøde tidlig blitt tvunget i emigrasjon. Høsten 1945 tok han plass som kulturoffiser i det franske informasjonsministeriets tjeneste. Oppgaven var å bidra til «reorganiseringen av et demokratisk åndsliv» i et moralsk og politisk bankerott Tyskland, tjenestested var det beslaglagte «Grandhotel Stephanie» i Baden-Baden. Döblin startet tidsskrift, tok opp kontakten med tidligere forfatterkollegaer og arrangerte møter med de mange som hadde valgt den «indre emigrasjon» som vei. Han ble også satt til å sensurere tekster, slik det av gode grunner også ble gjort i den amerikanske, britiske og russiske sektor i de første etterkrigsårene.

Møtet med de tidligere, angivelig anti-nazistiske, forfatterkollegaene ble en stor skuffelse for Döblin. Overalt møtte han hovmodige og fornærmede skikkelser – alle med hele det gamle tysknasjonale repertoaret i behold. Döblin beskrev dette slik: «De ville ikke ‘kollaborere’ – med franskmennene må vite – de ville holde fast på sin gamle ødelagte nasjonale vei.» At den store Döblin våget å opptre i fransk uniform gjorde ikke saken bedre: hvorfor kommer han hit, hvorfor innbiller seg at han er bedre enn oss? «Det var vel nettopp det han var», skriver Jähner lakonisk.

Isfronten mellom forfattere, kunstnere og intellektuelle som hadde blitt tvunget i exil og de som hadde valgt å bli tilbake var et de mest betente stridstemaene i de første årene etter naziherredømmets sammenbrudd. De første hadde ofte satt livet på spill for å komme seg unna konsentrasjonsleirer og den visse død, de siste hadde valgt tilpasningens og opportunismens vei. En av de mest nådeløse var Thomas Mann. Fra sitt kaliforniske eksil, formidlet via BBC, feller han kun noen få uker etter krigens slutt følgende dom: «Ansvaret ligger ikke hos noen elite – alt tysk, alt som taler tysk, skriver tysk, lever tysk er medansvarlig for denne skjensel.» Like tydelig er han overfor sine kolleger i indre emigrasjon: «Alle bøker som ble trykket i Tyskland fra 1933 til 1945 er mindre enn verdiløse, og en stank av blod og vanære hefter ved dem».

Etter mye tvil og nøling velger Mann våren 1949 å takke ja til en invitasjon om å komme til Frankfurt i anledning 200-årsjubileet for Goethes fødsel. Der holder han sitt berømte foredrag «Goethe und die Demokratie». Han hylles og feires med store ord, men i omgivelser som samtidig svømmer over av beskyldninger om «folke- og fedrelandsforræderen TM». Etter at Thomas og Katia har forlatt den store banketten i anledning Goethejubileet utarter festen i fyll og skråling av nazisanger. Etter besøket, vel fremme i Zürich, konstaterer Mann: fortrengningen og forskjønningen er massiv, naziforbrytelsene omskrives til «propagandistiske løgner og overdrivelser», likegyldigheten mot det pågående rettsoppgjøret er påtagelig.

Høsten 1947 våget Alfred Döblin seg tilbake til sitt kjære Berlin. Den franske majorsuniformen var fortsatt på. For en fullsatt sal av honoratorer i Schloss Charlottenburg skulle han tale. Kun et lite slør av høflighet og falske manerer kunne skjule forakten og kulden han ble møtt med. Grunntonen var: «Tyskere i britisk, amerikansk og russisk tjeneste kan også bære uniform, men de legger den jo igjen hjemme ved anledninger som dette!.» Det knapt en eneste av tilhørerne visste var at Döblins sønn, den høyt begavede 25-årige matematikeren Wolfgang Döblin, hadde tatt livet av seg i en lignende fransk uniform. Ekteparet Döblin måtte etterlate sønnen i flukten fra Frankrike til USA. Wolfgang hadde mistet kontakten med den franske militærenheten han tilhørte. I en låve nær landsbyen Housseras skjøt han seg – før de fremrykkende nazitroppene rakk å ta livet av ham.

Døblin valgte til slutt å forlate Tyskland. Ved starten på sitt andre eksil avmeldte Döblin seg med et personlig brev til den nye vesttyske presidenten Theodor Heuss: «Det var et lærerikt besøk, men i dette landet, hvor jeg og mine foreldre ble født, er jeg overflødig».

Hans arbeid i perioden som fransk kulturofiiser 1945-48 var slett ikke virkningsløst. Tidsskriftet han grunnla, «Das goldene Tor», holdt seg mye lenger enn andre sammenlignbare publikasjoner, han etablerte «Mainzer Akademie der Wissenschaften und der Litteratur» og gjorde mye for utbredelsen av fransk kultur i Tyskland. Ved 70-årsdagen i 1948 belønnet franskmennene han med et betydelig æresbeløp. Döblin anså seg likevel som misforstått og fremmedgjort i sitt gamle hjemland. Hans store selvbiografiske beretning, «Die Schicksalsreise» (1949) fant få lesere, hans radioforedrag få lyttere. Det lå ikke i de litterære kvalitetene, men i perspektivene han anla – hans tidligere lesere forsto ham ikke mer, eller rettere: ville ikke forstå ham. I «Schicksalsreise» feller han følgende dom over de første etterkrigsårenes tyskere:

«Menneskene her renner hit og dit mellom ruinene, som maurene i en ødelagt maurtue, oppspilte og arbeidsvillige; deres ærlige bekymring er at de ikke raskt nok kan få ta grep, i mangel av materialer, i mangel av direktiver. (…). Det vil bli mye lettere for dem å bygge opp igjen byene enn å bringe dem til erfaring om det de har erfart, og til forståelse av hvorfor det ble slik.»

I en artikkel i New York-baserte «Aufbau» i 1953 beskrev Herbert Marcuse ham som «vår tids mest berømte desertør» og fremmet Döblin som kandidat til Nobelprisen i litteratur. På det tidspunkt hadde han allerede bodd 5 måneder i sitt nye parisiske eksil. Døblin døde to og et halvt år senere. En av Tysklands største forfatterne i nyere tid ville imidlertid ikke bli gravlagt i tysk jord. Han valgte sin grav i den franske landsbyen Housseras, side ved side med sin sønn. Tre måneder senere ble Döblins hustru Erna gravlagt ved siden av dem begge. Hun hadde skrudd på gassen i leiligheten i Paris, og lagt seg til for å dø.

Foto: Maria Zaikina, CC NY-ND 2.0

Bokmessen i Frankfurt 2019 – og det som kommer etter

Bokmessen i Frankfurt ble nylig avsluttet. Norges status som årets gjesteland har skapt mer
oppmerksomhet rundt messen enn i et normalår. Alt tyder på at det omfattende
arrangementsprogrammet på Norges store paviljong ble vellykket. Flere titalls norske forfattere
bidro til det fem-dagers tettpakkede programmet. De norske arrangørene melder om gode
besøkstall gjennom hele uken, og stor interesse fra det tyske publikummet. Det er også åpenbart
at forlagsbransjens og Norlas omfattende arbeid med markedsføring av norske forfatterskap inn
mot det tyske bokmarkedet har båret frukter. Hittil i år er det oversatt 250 titler fra norsk til tysk,
mot ca. 40 i et normalår. Tross suksessen kan det stilles spørsmål til deler av bildet som er skapt
av bokmessen i norske medier. Det må også advares mot at fokuset på bokmessen i Frankfurt
2019 blir en engangsforeteelse.

Den norske paviljongen opptok én etasje i et bygg på et messeområde bestående av seks
fleretasjes paviljongbygg samt et stort utendørs agora. I sentrum for messen, sett under ett, sto
de gigantiske og tettpakkede utstillingsområdene til de tyske forlagene. En svakhet med norske
mediers rapporter hjem var at de nesten uten unntak ble basert på det som skjedde i det norske
paviljongsområdet. Det er umulig å danne seg et fullverdig bilde av gjennomslaget for Norge på
messen uten at arrangementsprogrammene til forlag, aviser og TV-/radiostasjoner på det tyske
messeområdet tas i betraktning. En gjennomgang av omtalene av norske bøker og norske
forfatterskap i toneangivende tyske medier som Die Zeit, Frankfurter Allgemeine Zeitung,
Süddeutsche Zeitung, Der Spiegel, ARD, Deutschlandfunk og 3Sat er også nødvendig for at
bildet skal kunne bli noenlunde fullstendig.

Det er mye som tyder på at dekningen av gjestelandet Norge i tyske medier har vært mer omfattende enn det som har vært vanlig for gjesteland. Nøkternt betraktet har dekningen ikke vært overveldende stor. I Süddeutsche Zeitungs store 24 siders litteraturbilag i anledning messen var en og en halv side viet omtale av norske forfattere; noenlunde samme tendens ser en i de øvrige mediene. En må også konstatere at de som fikk oppmerksomhet i all hovedsak var
navn som allerede er godt etablerte på det tyske bokmarkedet: Erik Fosnes Hansen, Jo Nesbø,
Jostein Gaarder, Karl Ove Knausgaard, Maja Lunde, Tomas Espedal, Åsne Seierstad og Erling
Kagge. Av de litt mindre kjente må en også fremheve Erika Fatland, Helga Flatland og
tegneseriekunstneren Marin Ernstsen (Hamsuns «Sult»).

Tyske bokutgivelser ledsages ofte av viktige samfunnsdebatter. Ikke minst på saksprosasiden
behandler mange av disse de samme store «sivilisasjonsspørsmålene» som Norge og det øvrige
Europa er kastet ut i – klimakrisen, høyrepopulismen, demokratiets krise. Ingenting av dette ble
det rapportert hjem om. En konsekvens av norske mediers ensidige fokusering på den norske
paviljongen ble at muligheten for å bringe nye og alternative perspektiver inn i våre egne debatter
ble skuslet bort. I de tyske utstillingshallene var det særlig oppmerksomhet rundt de nye bøkene
til Deniz Yücel (Die Welt-journalist i Erdogans fengsel), Daniela Dahn (øst-vest-skillet), Herfried
og Marina Münkler (demokratiets krise og reform), Julia Ebner (det høyreekstreme nettet) og
Luisa Neubauer (Tysklands Greta Thunberg). I tilfellet Neubauer – den 23-årige geografistudenten som har ledet Tysklands meget omfattende «Fridays for future»-aksjoner – ville en også kunne fått til en god tabloid vinkling. Det er en kjennsgjerning at det fantes journalister med gode forutsetningen for å dekke det som foregikk i de tyske messehallene, men disse var sannsynligvis fullbeskjeftiget med jobben de var satt til å gjøre på det norske messeområdet.

I alle år fram til 2017-2018 har det nærmest vært musestille i norske medier om bokmessen i
Frankfurt, og om tildelingen av Den tyske bokprisen rett i forkant av denne. Når
oppmerksomheten begynte å ta seg opp for at par år siden, var det utelukkende på grunn av Norges gjestelandsstatus i 2019. Så sent som i fjor var det knapt et norsk medium som skrev noe
om tildelingen av den tyske bokprisen (Robert Menasses interessante «EU-roman», ‘Die
Hauptstadt’). Årets prisvinner Saša Stanišić, «Herkunft», har fått en viss omtale, men i all
hovedsak fordi Stanisic i sin takketale skarpt kritiserte tildelingen av Nobels litteraturpris til Peter
Handke. Den meget vellykkede «Tysk-norske litteraturfestival» i Oslo tidligere i år ga håp om at en ny utvikling kunne bli innledet – en jevnere og bredere dekning av tyskspråklig litteratur og debatt i den norske offentligheten, økning av boktitler oversatt fra tysk til norsk fra knappe 10 pr. år i dag til det to- eller tredobbelte.

Mandatet til arrangørene bak den norske gjestelandssatsingen har vært å styrke synliggjøringen av norsk litteratur i Tyskland, og å legge grunnlaget for økt salg av norske boktitler på det tyske bokmarkedet. Mye tyder på at de har lykkes godt med det. Jeg vil likevel anse det som et klart nederlag om ikke den norske innsatsen i Frankfurt også gir et varig løft for tysk litteratur i Norge. Da må norske medier og norske forlag rette blikket mot Frankfurt også i årene som følger. Første prøvestein kommer ved neste års bokmesse.

Den tyske bokprisen 2019

Vinneren av Tysklands viktigste og mest prestjefylte bokpris, «Der deutsche Buchpreis», ble bekjentgjort i Frankfurt 14. oktober. Den gikk til: Saša Stanišić: «Herkunft» (overs.: herkomst el. opprinnelse). Valget av Stanišić er i samsvar med mitt eget forhåndstips.

Stanišić kom til Tyskland som bosnisk flyktning i 1992, 14 år gammel. Han debuterte som forfatter på sitt nye språk, tysk, med romanen «Wie der Soldat das Grammofon repariert» («Hvordan soldaten reparerer grammofonen»); den ble oversatt til 31 språk. For sin roman «Vor dem Fest» («Før festen») ble han i 2014 tildelt romanprisen ved Bokmessen i Leipzig. Boken lå også lenge på Der Spiegels bestsellerliste.

Om årets roman, «Herkunft», skriver forfatteren selv:

«Herkunft er en bok om en landsby, hvor det nå kun bor 13 mennesker, i et land som ikke lenger finnes, om en splittet famlie, som er min. Det er en bok som spør hva som tilhører meg, et selvportrett med aner. Og om dette selvportrettets fiasko. «Herkunft» er en bok om mine hjemsteder, som erindring og oppfinnelse. En bok om språk og skam, om å ankomme og å finne seg til rette, om lykke og død.»

Anmeldelsene har vært begeistrede.

Denis Schenk i ARDs litteraturmagasin «Druckfrisch» skriver bl.a.:»En av de de mest intelligente, åndssprudlende og – ikke minst – formalt nyskapende av årets bøker. En ekte leseglede!»

Karin Janker, Süddeutsche Zeitung: «Nasjonalisme og separatisme skaper uro i Europa. Hva gjør vi? Kanskje først bare lese den nye hjemstavnsforfatteren Saša Stanišić.»

Sandra Kegel, Frankfurter Allgemeine Zeitung: «Et sted i romanen stiller forfatteren spørsmålet om hvor hans nøyaktige ‘opprinnelse’ nå egentlig skal lokaliseres, hvor kilden konkret ligger: «På det geografiske punktet for kommunestyresalen? Ved grensene til staten ved dets siste smertedragninger? Foreldrenes proveniens? Genene, anene, dialekten?» For Kegel blir «Herkunft» dermed også en slags «kostymeprøve»: «På nytt og på nytt prøver fortelleren nye klær på. Disse finner han i skattkisten som hans minner utgjør, for slik å betrakte sitt tidligere jeg – som sønn, som flyktning, som reisende, barnebarn eller dragejeger».

Juryen selv, begrunner sin beslutning slik:

«Bak hver eneste setning i denne romanen skjuler den udisponerbare opprinnelsen seg („Die unverfügbare Herkunft“), som samtidig er drivkraften bak det som fortelles. Disponerbar blir ens bakgrunn kun som fragment, som fiksjon og som spill med historiens muligheter. Forfatteren oppviser stor fantasi og vegrer seg mot kronologi, realisme og formell entydighet.»

Jeg tror dette er en svært vesentlig roman – en roman for vår tid, for å bruke en klisje. Jeg kommer tilbake til nærmere omtale av boken når den er lest. Med forlagsbransjens nyvakte interesse for Tyskland kan man gå ut fra at den etterhvert vil bli oversatt til norsk. Sett gjerne Sverre Dahl på jobben.

PETER HANDKE – TVINGE SIN ESTETIKK PÅ DEN VIRKELIGE VERDEN

Tildelingen av Nobelprisen i litteratur til Peter Handke har vakt mye debatt i Tyskland. Ikke lenge etter pristildelingen skrev Thomas Assheuer – en av de skarpeste og mest interessante stemmene i den tyske Feuilleton – en kommentar over to sider i Die Zeit. Assheuer bør være kjent for nordiske lesere gjennom Vagants mange oversettelser av hans tekster. Assheuer er åpenbart en stor beundrer av Handkes forfatterskap. I sin kommentar avviser han imidlertid å skille mellom dikteren Handke og «politikeren» Handke:

«Trennung von Autor und Werk, von Kunst und Moral? Nichts wäre schöner, als mit dieser salvatorischen Formel Frieden mit diesem unvergleichlichen Autor zu schließen, aber es wäre ein fauler Frieden, eine erpresste Versöhnung“

Han viser også hvordan Handkes pro-serbiske holdning, inkl. bagatelliseringen av folkemordet i Srebrenica, først og fremst må forstås som et hat mot det Handke oppfatter som «de vestlige, liberale elitenes språkødeleggelse». I dette perspektiv blir Serbia – dets natur, dets dufter, dets folk, dets „forsvarer“ (Milosevic) – bærer av opprinnelighet og „Seinsnahe“. Hva som er sant og ikke sant blir vanskelig å verifisere, og standarder for bedømmelse av rett av rett og galt vanskelig å etablere –  Handke blir en „etisk nihilist».

Videre:

«Handke, kurz gesagt, attackiert die westlichen „Raumverdrängerrotten“ mit Kriterien, die er seiner fiktiven Dichtungswahrheit entnommen hat, er trennt nicht zwischen Kunst und Politik, im Gegenteil – er will, dass seine Wahrheit politisch wird, dass sie zur Welt kommt.“ På norsk: «Han vil at sin egen sannhet blir politisk, at den blir til virkelighet“. I siste del av kommentaren skriver Assheuer:

«Handkes Serbien-Texte sind keine Episode, sie sind der bleibende Schatten über seinem Werk. Er hat nicht bloss als politischer Zeitgenosse geirrt, er hat seine Ästhetik auf die wirkliche Welt übertragen, wahr sei nur das, was dem Ursprunglichem nahe ist“. Altså: Handke har ikke feilet på grunn av dårlig politisk dømmekraft, men fordi han har villet tvinge sin estetikk på den virkelige verden.

Helt til slutt slår Asseuer om en i mer forsonlig tone:

«Ganz anders der Autor, der aus der Gesellschaft der Menschen in die Gemeinschaft der Blätter und Pilze auswandert. Hier entwirft Handke jenes mimetische, bewahrende Verhältnis zur Natur, zu dem die Mobilmachungsmoderne nicht in der Lage ist. In diesen inständigen Beschreibungen, in der Abrechnung mit uns „Naturvergessenen“ liegt Handkes Wahrheit. In seinen völkischen Abstammungsgemeinschaften liegt sie nicht.“

Asseuer nevner ikke med et ord om han støtter prisutdelingen eller ikke. Han vet kanskje ikke selv hva han skal mene.

 

Foto: «Wild+Team Agentur, UNI Salzburg» – CC BY-SA 3.0