Samfunn

Den tyske energipolitikken

Publisert i Klassekampen 17. august 2022

I en kronikk i Klassekampen 10. august øser Øystein Noreng sin vrede over tysk energipolitikk. I særlig grad ergrer han seg over avviklingen av de tyske atomkraftverkene, som i sin konsekvens har resultert i « … dagens høye strømpriser i hele Europa». Vi får også høre om «selvgode tyske politikere som belærer sine europeiske kolleger» om det grønne skiftet, og at « … solkraft og vindkraft bare kan dekke en begrenset del av etterspørselen» etter energi. Samlet sett er bildet han tegner unyansert og ensidig.

Fremfor å gjøre Tyskland til Europas syndebukk, bør vi lære noe av landets energipolitiske eksperiment.

Den første prinsipielle beslutningen om ned­stenging av de tyske atomkraftverkene ble fattet av Gerhard Schröders rød-grønne regjering allerede i 2000. Våren 2011 kom så Merkelregjeringens mye omtalte vedtak om utfasing av samtlige tyske atomkraftverk (AKW) innen 2021/22. Siden da har Tyskland vært gjennom en omfattende prosess for kontrollert nedstengning av de 17 AKW’ene som i 2011 fortsatt var i drift. Ved utløpet av 2022 skal de tre siste – Isar 2, Emsland og Neckarwestheim 2 – tas av nettet.

De tre AKW’ene leverer i år cirka 30 Terrawattimer strøm, noe som utgjør rundt 5 prosent av den samlede årlige strømproduksjonen i Tyskland. Andelen fra fornybare kilder er til sammenligning rundt 45 prosent. Det er selvsagt mulig å spekulere i om prissjokket kunne vært svakere om AKW’ene ikke hadde vært faset ut. Ser man på prisutviklingen på strøm i tidsspennet 2011–2021, en periode hvor hele 14 AKW’er ble tatt fra nettet, er det ikke mulig å observere noen dramatiske sprang i prisene. Slike resonnementer vil uansett måtte bygge på mange usikre forutsetninger. I dagens situasjon, med 5 prosent andel av strømproduksjonen, er det villedende å påstå en direkte sammenheng.

Man kan godt mene at Tyskland gjorde et uklokt valg med sine nedstengningsvedtak i 2000 og 2011. Men da trengs det et minimum av anstrengelse for å forstå rasjonalet bak beslutningene, herunder den nesten 40-årige politisk-kulturelle striden som lå forut for disse. Rådene som ble gitt var understøttet av en bred allianse av folkelige bevegelser og sterke ekspertmiljøer. Et av de mest prekære hensynene var det uløste problemet med langtidslagring av de 15.000 tonnene med atomavfall som vil ha hopet seg opp innen årsskiftet 2022/23. Beslutningen ble altså ikke fattet i et politisk tomrom. Våren 2011 viste opinionsundersøkelser at 80 prosent av befolkningen ga sin støtte til et vedtak om full avvikling av atomkraften. Ved den endelige avstemmingen i Forbundsdagen ga 9 av 10 medlemmer sin støtte til regjeringens forslag.

Til grunn for beslutningen av 2011 lå en klar forutsetning om kraftig utbygging av de fornybare energiformene ( «Energiewende»), og en forventning om at importert naturgass skulle dekke opp for hullene som oppsto etter utfasingen av atomstrømmen. Til tross for store fremskritt i utbyggingen av de fornybare energiformene, er det i dag enighet om at utbyggingen har gått for langsomt. Fremfor alt er det hos tyske politikere bred samstemthet om at avhengigheten av russisk gassimport har vært altfor stor.

Norengs kronikk bidrar til forvirring gjennom et uklart skille mellom «strøm» og «energi». Den tyske krisen er mindre en strømkrise enn en energikrise. Den importerte gassen benyttes i hovedsak på tre områder: til oppvarming av private og offentlige bygg, som råstoff i industrien og til strømproduksjon. Cirka 10 prosent av den tyske strømproduksjonen er gassbasert. Atomstrømmens andel av det samlede energiforbruket er sånn sett enda lavere enn nevnte 5 prosent. De umiddelbare sjokkvirkningene av krisen har likevel tvunget Tyskland til å ta et skritt tilbake gjennom beslutning om forlenget drift av enkelte kullkraftverk, og muligens også inntil 1 års forlenget drift av de tre siste atomkraftverkene (AKW), som etter foreliggende planer skal stenges ned ved årsskiftet. Beslutningen om dette fattes på grunnlag av en stresstest i løpet av kort tid.

Lærdommene fra krisetilstanden i kjølvannet av det russiske angrepet på Ukraina er mange. Tysklands nærings-, energi- og klimaminister Robert Habeck (De Grønne) har formulert hovedpunktene slik: Langt større diversifisering av både leverandørland og av miksen av energiformer, høy prioritet i arbeidet for utvikling av alternativer til gass for industrien, herunder såkalt «grüner Wasserstoff» (grønn hydrogen) produsert av solarenergi i og utenfor Tyskland, og fremfor alt en kraftig intensivering av innsatsen for utbygging av de fornybare energikildene.

Noreng fremholder at «(tysk) solkraft og vindkraft bare kan dekke en begrenset del av etterspørselen». Påstanden er ubegrunnet. Den er også helt uten henvisninger til faktisk tysk politikk. Den nye tyske regjeringen, med nevnte energi- og klimaminister Habeck i spissen, la i november fram en svært ambisiøs og vidtrekkende klimapolitisk tiltakspakke. Programmets overordnede mål er en fornybarprosent på 80 innen 2030. Blant tiltakene er en lov som skal sikre at 2 prosent av det tyske landarealet avsettes til vindkraftanlegg, pålegg om solaranlegg på alle nybygg og omfattende forsknings- og utviklingsprogrammer for hydrogen. I tillegg kommer en rekke tiltak for forenkling og effektivisering av beslutnings- og planleggingsprosessene for bygging av vind- og solaranlegg. Under presset fra den pågående energikrisen har satsingene blitt ytterligere intensivert.

Hva er så realismen i dette? Den mangeårige sjefen for «Fraunhofer-Instituts für Solare Energiesysteme» i Freiburg, professor Eicke Weber (Die Tageszeitung, 22. januar 2022) uttalte tidligere i år at Tyskland har gode muligheter for å oppnå 100 % dekning av fornybar energi i sine strømnett innen 2030. Det var en uttalelse som falt før Ukrainakrigen; i dag vil det kanskje være mer nærliggende å peile mot 2033–35.

Uavhengig av prognoser som dette vil Tyskland ikke kunne lykkes med sine mål uten omfattende og målrettede investeringer i ny teknologi. Dette vil være oppsiden av det tyske eksperimentet, enten man har betraktet det med skepsis eller sympati: En kapital- og innovasjonssterk industri med høykompetente ingeniører og fagarbeidere som driver utviklingen av de nye teknologiene fremover, framtidsrettede investorer og bevisste borgere som etterspør løsningene som kommer på markedet.

Framfor lek med syndebukkstempelet burde Noreng løfte fram det som gjør Tyskland til et forbilde for andre nasjoner i den grønne omstillingen som vil måtte komme i tiåret som ligger foran oss. Omfanget av lærdommer kan iallfall bli større enn vi er i stand til å ta innover oss her og nå.

Snyder og Habermas i ringen

En litt kortere versjon av denne teksten ble publisert som kronikk i Morgenbladet 8. juli 2002.

En opphetet debatt om Tysklands politikk i møte med det russiske angrepet på Ukraina har utspilt seg i tyske aviser og TV-talkshows siden slutten av april. I de mest sentrale rollene finner man forbundskansler Olaf Scholz, filosofen Jürgen Habermas og den amerikanske historikeren og Ukrainakjenneren Timothy Snyder. På spill står både arven etter Willy Brandts østpolitikk og en tysk pasifisme under press. 

Det startet med et opprop fra et trettitall kulturkjendiser i det tradisjonsrike feministtidsskriftet Emma. Blant underskriverne var tidsskriftets redaktør Alice Schwarzer, filmmakeren Alexander Kluge, skuespilleren Lars Eidinger og forfatteren Julie Zeh. Oppropet var utformet som et støttebrev til det brevskriverne oppfattet som forbundskansler Scholz’ «risikobevisste og forsiktige linje» i spørsmålet om tyske våpenleveranser til Ukraina. Utgangspunkt for teksten var underskrivernes ubehag med «eskalerende opprustning» og faren for atomar verdenskrig. Oppropet gikk langt i å hevde at det er ukrainerne selv som må bære det moralske ansvaret for at deres motstandskamp ikke utløser storkrig. I praksis kunne det vanskelig forstås som noe annet enn en oppfordring til kapitulasjon.

Oppropet utløste en storm av reaksjoner. Blant dem som reagerte var Kievs borgermester, Wladimir Klitschko, som i et personlig og direkterettet svar publisert i Frankfurter Allgemeine Zeitung 3. mai spurte brevskriverne om de ønsket «fred for enhver pris» – og da med den ukrainske nasjonens «frihet, identitet og integritet» som innsats?

Morgenbladet 8. juli 2022

Pasifismen i tysk etterkrigstid

Pasifismen har stått sterkt i store deler av den tyske etterkrigstiden, med en særlig oppblomstring i kjølvannet av 80-tallets omfattende fredsdemonstrasjoner. I en rekke innspill i den pågående debatten om Tysklands Ukrainapolitikk har fokuset nettopp vært rettet mot den tradisjonelle tyske pasifismens utfordringer i møtet med Ukrainakrigens brutale virkelighet. Et av innspillene kom fra Wolfgang Thierse, SPD-veteran med østtysk bakgrunn og Forbundsdagens president gjennom flere år på 2000-tallet, som i en kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung 2. april karakteriserte det pasifistiske inntaket til Ukrainakrigen som «eget velbefinnende på bekostning av de andre». Han skrev også: «En historisk opplyst pasifisme forstår at en stabil fredsordning kun kan være en regelbasert ordning, en verden av avtaler og folkerett, som også pasifister må være forpliktet av».

Habermas går solo

Samme dag som oppropet i Emma kom på gaten, 29. april, publiserte Süddeutsche Zeitung et omfattende essay av Jürgen Habermas. Essayet, «Krieg und Empörung», hadde noe av det samme tematiske fokus som Emmaoppropet, men i stil og sjargong selvsagt en helt annen type tekst. Det spekuleres i om den samtidige publiseringen kan ha sammenheng med at Habermas har blitt forespurt om å delta i oppropet, men til slutt valgte å gjøre det på sin egen måte. Det får vi aldri noe endelig svar på.

I sin tekst sammenligner Habermas «moralsk rystede anklagere» med en «reflektert og forsiktig agerende regjering». Han ironiserer over tidligere pasifisters «konversjon» og beklager fortrengningen av etterkrigstidens «post-heroiske mentalitet» – en vending som kan gjøre ende på det «dialog- og fredssikringsrettede modus» som har preget tysk etterkrigspolitikk til nå. Et betydelig ansvar legges på de yngre generasjonenes ureflekterte forhold til historien. Habermas kritiserer også de som gjør storrussisk ideologi til enerådende i Putins tankeverden, og slik fratar ham evnen til rasjonalitet, avveining av interesser og forhandlingsvilje.

De store avisenes reaksjoner kom raskt, og var i betydelig grad kritiske. Frankfurter Allgemeine Zeitungs Simon Strauss, en av de nye stjernene i den tyske feuilletonen, rettet særlig blikket mot Habermas’ bruk av termer som «dreven iscenesettelse» og «moralsk utpressing» om president Selenskyj – i praksis en «..retorisk innhyllet, skjødesløs nedrakking av den ukrainske regjeringen». For Die Welts Thomas Schmid var intet mindre enn Habermas’ kommunikative teori satt i spill: «Habermas forsvarer på ortodokst vis sitt livsverk».

En akterutseilt østpolitikk

En premiss for både Habermas og Emmaoppropet var støtten til forbundskansler Scholz’ og regjeringens – angivelig – tilbakeholdende linje i spørsmålet om våpenleveranser til Ukraina. Antagelsen om en felles regjeringenpolitikk underslår imidlertid nyansene i vurderingen av krigens konsekvenser innad i trepartiregjeringen (SPD, De Grønne, FDP). Ikke minst De Grønne, med økonomiminister Robert Habeck og utenriksminister Annalena Baerbock i spissen, har høstet mye ros for sin konsekvente støtte til den ukrainske motstandskampen. En klar holdning i spørsmålet om tyske leveranser av tunge våpen til Ukraina er et kjernepunkt i denne støtten. Inntil Scholz’, Macrons og Draghis nylige togreise til Kiev, var det utenriksminister Baerbock, og ikke Scholz, som kunne dra til et krigsherjet Ukraina og få beskjeden: «deg kan vi stole på».

Etter hvert som våpenleveransene den tyske regjeringen har stilt i utsikt, herunder panservogner og moderne feltartilleri, nå begynner å ankomme Ukraina, er det uansett et spørsmål om hvor lenge en Habermas eller en Alexander Kluge kan opprettholde forestillingen om den «forsiktige» forbundskansleren. Selv om sommel og halvhjertethet åpenbart har vært virksomme faktorer i forsvarsdepartementets og kansleradministrasjonens indre gemakker, er det også grunnlag for å anta at noe av sendrektigheten kan knyttes til materiellmangel, sviktende logistikk, opplæringsbehov og ikke minst et Bundeswehr som gjennom en årrekke har vært underfinansiert.

SPD går likevel ikke fri. Det er nemlig liten tvil om at noe av forklaringen på Scholz’ antatte nøling kan ligge i akterutseilte og ubearbeidede deler av partiarven fra 70-tallet til i dag. I et essay i Der Spiegel (nr. 24/22) fremholdt den profilerte, og SPD-nære, samtidshistorikeren Heinrich August Winkler nylig at det er et behov for å korrigere deler av østpolitikken som ble skapt i tradisjonen fra Willy Brandt og Egon Bahr. Gjennom 80-tallets fokus på «sikkerhetspartnerskap for fred» ble borgerrettsbevegelsene i øst i stor grad ignorert, i følge Winkler. De skulle nemlig, av hensyn til stabiliteten i øst-vest-relasjonen, «føye seg etter sin skjebne og fortsette å leve i ufrihet». Brandts og Bahrs østpolitikk var avgjørende for at den kalde krigens øst-vest-konfrontasjon kunne overvinnes. Forsterket av 80-tallets fredsbevegelse, brakte den imidlertid SPD inn på en kurs hvor økonomisk og kulturelt samarbeid med Russland etterhvert kom til å trumfe alle andre hensyn, også betenkeligheter knyttet til den tiltagende autoritære utviklingen under Putin.  Konsekvensene ser vi i dag bl.a. i form av Nord Stream 1 og 2 – og i rullebladet til en skikkelse som tidligere SPD-kansler Gerhard Schröder.

Snyder svarer

Med sine mange forskningsopphold i Wien og sine gode tyskkunnskaper har den amerikanske historikeren Timothy Snyder gjennom en årrekke vært et prominent og tydelig stemme i de tyske debattene om Russland, Ukraina og Tyskland. Etter Russlands angrep på Ukraina 24. februar har han gjennom hele våren og forsommeren – bl.a. i flere større intervjuer med Die Zeit og Frankfurter Allgemeine Zeitung – ytret seg sterkt kritisk både til klimaet i den tyske Ukrainadebatten og til Tysklands bidrag til Ukrainas forsvarskrig. I en omfattende kommentar publisert i Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung 26. juni går han også kraftig i rette med Habermas’ essay av 29. april. Et kjernepunkt i kritikken er opplevelsen av et Tysklands som kretser om seg selv:

«I stedet for å gå inn på de ukrainske og russiske rasjonalitetene i det 21. århundre, argumenterer Habermas som om han er i det komfortable rede Vest-Tyskland under den kalde krigen, en periode hvor Tyskland på ingen måte hadde noe ansvar for Europas skjebne». I følge Snyder forveksler Habermas på denne måten utsynet fra en svært spesiell setting med «den universelle fornuft.» Han avslutter med å beskylde Habermas for å «forsinke oppgjøret med fortiden, forspille tid og bidra til å bringe Tyskland på terskelen til et nytt moralsk sammenbrudd.»

Farvel til det gamle Tyskland

Nøkkelen til endring ligger kanskje nettopp hos SPD. I en erklæring i slutten av juni annonserte partiets nyvalgte leder Lars Klingbeil en «ny kurs i den tyske utenriks- og sikkerhetspolitikken». Han fremholdt også at erfaringene fra Ukrainakrigen gjør det nødvendig for Tyskland å «styrke seg militært» og å «forfølge en ambisjon om en lederrolle» i Europa og i verden.

Om det er mulig å samle et stabilt flertall bak en slik ny politikk, er det for tidlig å si noe sikkert om. For en Timothy Snyder svarer dette iallfall på en lenge etterlyst nyorientering av tysk politikk. For en Habermas betyr det kanskje et slags farvel det Tyskland han har vært fortrolig med i store deler av sitt voksne liv, og som han også i betydelig grad har bidratt til å forme.

Føljetongen av opprop om krigen synes uansett ikke å være over. Sist ute er en gruppe intellektuelle med tv-filosofen Richard David Precht og publisisten Jakob Augstein i spissen, som i forrige ukes utgave av Die Zeit krever «våpenstillstand nå» og appellerer til «vesten» om å «skape betingelser for fredsforhandlinger».

Oppropet uttrykker forståelse for Ukrainas avvisning av en «diktatfred». Men felles for alle de tre oppropene er svak av interesse for hva ukrainerne selv måtte mene om hva krigen de så brutalt er kastet ut i – og hva den krever av handlinger her og nå. 

Den tyske pasifismens krise

Publisert i Klassekampen 7. april 2022

Har det tyske venstrepartiet Die Linke fortsatt noen eksistensberettigelse? Dette spørsmålet stilles i en bredt anlagt dokumentar som nylig ble publisert i Die Tageszeitung (Taz), den tyske venstresidens egen dagsavis.

Spørsmålet er utløst av en rekke høyst problematiske utsagn om Ukraina-krigen på alle plan i partiet. Riktignok har partiets lederduo, Janine Wissler og Susanne Hennig-Wellsow, vært mer enn tydelige i sin fordømmelse av angrepet på Ukraina («forbrytersk angrepskrig»). Det hjelper lite når både høyprofilerte skikkelser som den konstant kamplystne Sarah Wagenknecht og Sevim Dagdelen (Die Linkes hovedtalskvinne i Forbundsdagens utenrikskomite) og allehånde politikere på kommune- og delstatsnivå gjør alt de kan for å underminere lederduoens politikk.

Posisjonene varierer fra Putin-apologi via klassiske skyldtilskrivninger («Nato ekspansjon østover» og så videre) til allment uttrykt pasifisme. Wagenknecht-fløyens politikk ytrer seg som et generalangrep på regjeringspartienes (SPD, De Grønne og FDP) og opposisjonspartiet CDU/CSUs hovedlinje i Ukrainapolitikken: «Kritikkløs overtagelse av politikken USA har bedrevet de siste år, som i avgjørende grad må bære ansvaret for situasjonen som har oppstått», slik det heter i en erklæring undertegnet av syv av Die Linkes medlemmer i Forbundsdagen. Omtrent slik lyder det også fra høyreekstreme AfD eller fra DKP, Tysklands pendant til vårt eget NKP.

På den annen side har Gregor Gysi, en moderat lederskikkelse i partiet gjennom en årrekke, beskyldt de syv underskriverne for «fullstendig emsosjonsløshet» overfor ofrene for angrepskrigen.

Die Linke har mye av sin identitet knyttet til 1980-tallets fredsbevegelse. I egen selvforståelse er partiet enerådende i rollen som Tysklands antikrigsparti. Nevnte Dagdelen omtalte det slik i kjølvannet av Die Linkes bitre valgnederlag i delstaten Saarland: «Å hugge øksen i Die Linkes fredspolitikk betyr veien inn i avgrunnen og intet oppbrudd».

Problemet med Die Linkes versjon av pasifismen er imidlertid er at den kobles sammen med et kraftig nei til både våpenleveranser til Ukrainas motstandskamp og til Vestens økonomiske sanksjonspolitikk. (Vest-)Tyskland har en lang tradisjon for fredspolitikk helt tilbake til Willy Brandts østpolitikk, og videre gjennom 1980-tallets massemobilisering mot nukleær opprustning. Brandts politikk var imidlertid fundert i ideen om tilnærming gjennom dialog, og med statenes rett til suverenitet og selvbestemmelse som absolutt forutsetning, prinsipper som senere fikk sin forankring i Helsingforserklæringen (1975). Den senere fredsbevegelsen kunne på sin side hente mobiliseringskraft og legitimitet fra en bredt forankret frykt for en dødbringende atomkrig.

Die Linkes rolle som den mest konsekvente forvalteren av «arven fra 80-tallet» kan man gjerne la partiet få beholde. Når implikasjonene av denne «arven» i dagens politiske praksis blir paroler som «Soldater er mordere» og «Skap fred uten våpen», er det ikke kun et perspektiv helt hinsides den konkrete situasjonen der krigshandlingene pågår, men også ekstremt kynisk i forhold til ukrainernes desperate kamp for forsvar av sin frihet. I en kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung 2. april beskriver Wolfgang Thierse – SPD-veteran med østtysk bakgrunn og Forbundsdagens president gjennom flere år på 2000-tallet – paroler som dette som «pasifisme for eget velbefinnende på bekostning av de andre».

Thierse skriver videre: «En historisk opplyst pasifisme erkjenner at det ikke finnes noen reell fred uten rett, at fred er en funksjon av rett, at fred kan kreve innsats av styrke mot urettsregimer. En realitetsorientert pasifisme forstår at en stabil fredsordning kun kan være en regelbasert ordning, en verden av avtaler og folkerett, som også pasifister må være forpliktet av».

Ganske så selvsagt, vil mange si. Men når svaret på spørsmålet om Die Linkes Ukrainapolitikk fra skikkelser som Wagenknecht und Dagdelen, utover paroler som «fredsavtale nå», ikke blir noe annet enn at Tyskland må ta i mot flyktninger og bidra til gjenoppbyggingen av Ukraina etter krigen, forstår man berettigelsen av Thierses påminnelse. Die Tageszeitung beskriver dette som «i sin konsekvens intet annet enn oppfordringer til kapitulasjon».

Die Linkes ledelse, med moderate Susanne Hennig-Wellsow i spissen, satser nå alt på det kommende partilandsmøtet i juni i Erfurt. Det er også hovedstaden i delstaten Thüringen, hvor Die Linke gjennom flere år har ledet en rød-rød-grønn koalisjonsregjering med en fornuftig reformkurs. Det er maktposisjoner som dette som står på spill hvis ikke Die Linke endelig lykkes med å ta et generaloppgjør med skikkelser som Wagenknecht, Dagdelen og forbundsdagsmedlemmet Andrej Hunko (en tredje profilert «Putinversteher»). Hennig-Wellsows melding til landsmøtet er at hun ikke vil «tolerere eller tillate» noe som ligner på en «relativerende holdning» overfor «Russlands angrepskrig».

Det kan ende i brask og bram. Lykkes ikke Hennig-Wellsow og hennes allierte, kan vi se begynnelsen på slutten for Die Linke som parti med innflytelse på nasjonalt nivå i tysk politikk. Skriften står på veggen: I september ble de med et nødskrik reddet inn i Forbundsdagen, for noen uker siden kom de ikke over sperregrensen i den tidligere maktbasen Saarland, og i året som kommer står partiet foran svært krevende valgkamper i tre ulike delstater.

Et splittet og svekket parti med uklar profil på Ukraina-krisen, kan i beste fall hangle videre som nisjeparti i de østlige delstatene og kanskje i bystatene Berlin og Bremen, i verste fall ende opp som en betydningsløs politisk sekt.

Det er i utgangspunktet ingen grunn til å lykkeønske Die Linkes politiske undergang. Tysk politikk generelt og sentrum-venstrepartiene spesielt trenger et korrektiv til venstre i arbeids- og velferdspolitikken, i sosialpolitikken og i kampen mot ulikheten. Partiet har mange dyktige politikere, og har over lang tid demonstrert styringsdyktighet både på delstatsnivå og på kommunalt nivå. De arbeider dessuten godt og konstruktivt på EU-nivå i samarbeid med europeiske partnerpartier. Ved kommende valg vil de potensielt også kunne bli viktige for å skape nye politiske flertall for venstresiden.

Noen slik rolle kan man i dagens situasjon se langt etter. Die Linke må oppgi, eller moderere, sitt Nato-standpunkt, de må sprenge seg løs fra gamle trosforestillinger om Russland og de må entydig definere seg inn i familien av de europeiske demokratisk-sosialistiske partiene. Taz avslutter sin kommentar slik: «Verden har forandret seg. Die Linke må også gjøre det».

Tyskland og den besværlige atomkraften

Publisert i Transit Magasin 30. mars. En kortere versjon av denne teksten ble publiset som kronikk i VG og vg.no 24. mars 2022.

I disse dager er det 11 år siden den tyske regjeringen under ledelse av forbundskansler Angela Merkel gjorde sitt historiske vedtak om nedstenging av landets 17 atomkraftverk (AKW) – åtte med umiddelbar virkning, ni etter en tiårsplan. Beslutningen kom som en direkte konsekvens av den omfattende ulykken ved atomkraftanleggene i Fukushima i Japan i mars 2011. Vel tre måneder senere ga forbundsdagen sin tilslutning til vedtaket. Ni av ti representanter stemte for regjeringens framlegg.   Tre atomkraftverk ble stengt ned ved utløpet av 2021. I løpet av 2022 skal de tre siste som fortsatt er i drift – «Isar 2», «Emsland» og «Neckarwestheim 2» – tas av nettet.

Foto: Benjamin Radzun CC BY-SA 2.0

Frykten for atomenergiens mulige farer var ikke noe nytt i Tyskland. Forut for Fukushimaulykken lå det 30-40 år med mobilisering mot landets atomkraftverk.  Særlig bitter og langvarig var striden om lokasjoner for gjenvinning og lagring av atomavfall. Tilsvarende mobilisering fantes også i øvrige deler av Europa, men ingen andre steder var oppslutningen om anti-AKW-bevegelsen så massiv som i Tyskland. Motstanden ble ytterligere styrket av Tsjernobylulykken i 1986. I løpet av 90-årene utviklet AKW-motstanden seg til en hegemonisk posisjon i Tysklands politiske landskap. 

Det første atom-nei kom i 2000. Da Gerhard Schröders rød-grønne regjering (1998-2005) kunngjorde avtalen med energiselskapene om langsiktig avvikling av de tyske atomkraftverkene, var det en tydelig demonstrasjon på gjennomslagskraften den tyske anti-AKW-bevegelsens hadde lykkes å oppnå gjennom 30 års politisk mobilisering. I tillegg hadde Tsjernobylulykken rykket tjue år på avstand. En følge av dette blir at betydningen av atomkraftspørsmålet som politisk stridsspørsmål svekkes. I de første årene av 2000-tallet hersket det derfor en følelse av at det tyske atomspørsmålet var «avgjort».

Allerede ved midten av tiåret hadde det imidlertid dukket opp diskusjoner om forlengelse av driftstiden for atomkraftverkene. I kjølvannet av klimakrisen hadde dessuten en ny type diskurs banet seg vei: atomkraften som kilde til utslippsfri energiproduksjon og dermed et mulig redskap i kampen mot den globale oppvarmingen. Med Merkelregjeringens beslutning om forlengelse av restløpetiden for atomkraftverkene i oktober 2010, Fukushimaulykken i mars 2011 og forbundsdagens endelige nei til atomkraften som tysk energikilde kun tre måneder etter dette, ble absolutt alt blitt kastet om på i løpet av en periode på mindre enn trekvart år.

Med klimakrise, underskudd på grønn kraft og stigende energipriser stiller mange i dag spørsmål ved den tyske alenegangen. Ikke minst har spørsmålet om atomkraft som broteknologi («Brückentechnologie») blitt aktualisert av den nye regjeringens plan om å fremskynde datoen for nedstenging av landets kullkraftverk fra opprinnelig planlagte 2038 til 2030. Utfordringen har blitt enda mer brennende av Russlands pågående angrepskrig mot Ukraina, og den kraftige reduksjonen av russiske gass- og oljeleveranser som vil kunne følge av denne. Den nye tyske regjeringen, med sin klima- og økonomiminister Robert Habeck (De Grønne) i spissen, har meget ambisiøse planer for utbyggingen av de fornybare energikildene, men vil på mellomlang sikt være avhengig av utenlandske gassleveranser – i verste fall også fransk atomstrøm og polsk kullkraftstrøm – for å sikre egen leveransesikkerhet på strøm. Et aktuelt tema i den pågående debatten er derfor spørsmålet om midlertidig forlengelse av løpetiden for de tre atomkraftverkene som fortsatt er i drift.

Etter ti år med planlegging for nedstenging vil de tekniske, logistiske og økonomiske problemene ved en slik omlegging være betydelige. Skepsisen er ikke minst stor hos eierne og driverne av de tre kraftverkene, energigantene EoN, RWE og EnBW. Men umulig er det ikke. At forslaget ikke umiddelbart har blitt slått ned, viser i det minste at utfordringene som har utøst debatten er reelle nok.

For å få grep om den tyske atommotstanden må en gå 50 år tilbake i tid. Det er en sammensatt historie som bl.a. må forstås i lys av de omfattende protestbevegelsene som preget det meste av Europa på 60-, 70- og 80-tallet. Men det er også en historie med et særskilt tysk preg. Det historiske perspektivet er en forutsetning for å kunne forstå de politiske, teknologiske og økonomiske rammene for debattene om atomenergiens fremtid som pågår i dagens Tyskland. Mye av kritikken utenfra mot Tysklands vedtak om nedstenging av sine atomkraftverk, også den norske, har vært skjemmet av svake kunnskaper om den historiske og politiske konteksten og av manglende vilje og evne til å foreta reelle analyser av grunnlaget for beslutningene som ble tatt. Dermed har kritikken mistet mye av sin relevans.

Atomkraften ble på 50- og 60-tallet ansett som en fremtidsteknologi, og som kilde til vekst og velstand for stadig nye samfunnsgrupper. Likevel lå Hiroshima kun 10-15 år tilbake. For opprustningsmotstandere, sosialdemokrater (SPD) og en fagbevegelse i vekst ble det derfor viktig å fastholde skillet mellom den «slemme» atombomben og den «snille» atomkraften.  Samtidig ble 60-årene miljøkampens første ordentlige tiår. Det resulterte i en økende internasjonal oppmerksomhet rundt temaer som giftstoff i matvarer, vannforurensning, skogsdød o.l. Etterhvert begynte også de første urovarslene om strålingsfarer fra atomkraftverkene (AKW) å melde seg. 

Det er vanlig å datere starten for den tyske anti-atomkraftbevegelsen til kampen om det planlagte Atomkraftverket «Wyhl» i Baden-Württemberg, sydvest i Tyskland. Wyhl var et av fjorten AKW’er som delstatsregjeringen i 1973 hadde besluttet å bygge ut i områdene rundt elven Rhinen og i regionen Baden. En langvarig okkupasjon av byggetomten gjennom våren, sommeren og høsten 1975 innledet det første av en rekke avbrudd i byggearbeidene. Etter 1975 og fram til Wyhl i 1994 offisielt ble oppgitt ligger en endeløs rekke av rettssaker, blokader, traktorkolonner og voldelige konfrontasjoner mellom aksjonister og politi. Lignende forløp kan man finne på de øvrige åstedene for 70-, 80-, og 90-tallet store og symboltunge «atomkamper» – Brockdorf, Grohde, Kalkar, Wackersdorf, Gorleben.

Felles for alle de store AKW-aksjonene var at de kunne spille på et bredt spekter av «borgerinitiativer» og aksjonistnettverk. Samtidshistorikerne (Reichardt 2014;Biess 2019) regner det som sikkert at minimum 400.000 deltok aktivt i anti-AKW-aksjoner i løpet av året 1979, og at rundt 115.000 mennesker samme år var aktive medlemmer i ulike varianter av miljøorganisasjoner. Den samlede mobiliseringskraften var sannsynligvis opp mot 1,5 millioner, og antallet borgere beredt til å sette sitt navn på en underskriftsliste rundt 10 millioner. Anti-AKW-bevegelsen ble på 70-tallet tilført ekstra militans og aksjonslogistikk fra den radikale studentbevegelsen. Samtidig ville oppslutningen om bevegelsen aldri blitt så stor som den ble uten bredere regional og folkelig forankring. I de langvarige kampene om atomkraftverket i Wyhl og atomavfallsanlegget i Gorleben var den lokale vinbonden og den lille reiselivsbedriften vel så representativ for motstanden som den radikale studenten. 

Grunnlaget for de voldsomme mobiliseringene var dels en generell og ganske tidstypisk uro for helsetruende stråling fra atomkraftverkene, dels frykten for atomulykker og krigs- og terrorhandlinger mot atomkraftverk i et tett befolket land, begge med potensielt apokalyptiske skadevirkninger. Den betydelige usikkerheten knyttet til gjenvinning og langtidslagring av atomavfall var også en viktig del av mobiliseringsgrunnlaget. Et viktig område for kritikk var også opplevelsen av manglende transparens i de statlige beslutningsprosessene, utilstrekkelig parlamentarisk kontroll og ugjennomsiktig sammenveving av private og offentlige interesser i AKW’enes beslutningsorganer. Mye av bevegelsens gjennomslagskraft og mye av dens seiglivethet kan forøvrig sees i sammenheng med evnen til å knytte til seg motekspertise – kjernefysikere, tidligere AKW-ingeniører m.fl. – og å benytte denne offensivt i offentlige høringer og i konfrontasjoner og debatter med politikere, atommyndigheter og AKW-eierne.

Den tyske kampen om atomkraften hadde fra første begynnelse et sterkt personlig og moralsk preg. Kampen mot atomkraftens farer mante fram et alvor der aksjonistenes eksistensielle bestyrtelse i seg selv fikk gyldighet som politisk argumentasjon. Dette ble forsterket av det nye rustningskappløpet som bante seg vei utover 80-tallet, og som ga fødsel til en fredsbevegelse med mobiliseringskraft fullt på høyde med anti-atomkraftbevegelsen. Til grunn for mobiliseringene lå en allestedsnærværende fremtidsangst knyttet til kjerneenergiens og atomvåpnenes ødeleggelsespotensial, til skogsdød, AIDS, «den orwellske overvåkingsstaten» og det moderne risikosamfunnets øvrige spekter av farer. Boken som mer enn noen annen tok denne tidstypiske følelsen på kornet var Ulrich Becks «Risikogesellschaft» («Risikosamfunnet», 1986), en utgivelse som senere ble skoledannende i den moderne sosiologien.

Tyskernes emosjonaliserte inntak til politikk har gjerne blitt omtalt under den litt forslitte termen «German Angst» – i utgangspunktet et bilde som utenlandske journalister for noen tiår tilbake – ironisk og lettere forferdet – introduserte for å beskrive angsten og sivilisasjonspessimismen bak massedemonstrasjonene som fylte opp gater og plasser i 1970-, 80- og 90-tallets Tyskland. I en bred undersøkelse publisert i 2019 («Republik der Angst – Eine andere Geschichte der Bundesrepublik») beskriver historikeren Frank Biess «German Angst» som noe langt mer enn fortellingen om 80-tallets protest- og alternativbevegelser. Fenomenet må også forstås på bakgrunn av den tyske traumatiseringen etter 2. verdenskrig, et traume som ble arvet og videreført i generasjoner etterpå. Periodene etter de to verdenskrigene var i følge Biess preget av «emosjonell fellesskapsbygging» fundert i frykten for og avgrensningen mot en indre fiende – i mellomkrigstiden «jøden», i etterkrigstiden alt fra de såkalte «DPs» (Displaced Persons) via verveagenter for den franske fremmedlegionen til hevngjerrige kommunister. Da student- og ungdomsopprøret et par tiår senere gjorde sin entré sto det «frigjøring» og «autonomi» på fanene. Med på lasset fulgte historisk skapte angsterfaringer, overlevert som psykologiske spor som de nye generasjonene bar med seg inn i 70- og 80-tallets nye politiske kamper.

Kampen mot atomkraftverkene og senere trusselen om ny atomopprustning utgjorde kjernepunkter i en langt mer omfattende kritikk av det man i datidens termer omtalte som «den kapitalistiske vekstøkonomien», «atomstaten» o.l. Inspirert av den radikale studentbevegelsens teorilesninger florerte det på 70- og 80-tallet av ulike varianter av «fundamentalkritikk». Noe av dette ga seg utslag i naivt-romantiske tilbaketrekkingsstrategier, andre deler hadde forgreninger inn i tunge akademiske miljøer, som i den profilerte moralfilosofen Hans Jonas’ verk «Das Prinzip Verantwortung» (1979). Kjernekraftmotstanderne ble her bærere av en ny form for rasjonalitet, og angsten for atomulykker og atomkrig oppvurdert til «opplysende klarsyn og (…) uunnværlig varslingssignal mot den teknologiske tidsalderens farer».

På det politiske plan fikk 70-tallets og det tidlige 80-talls virvar av «alternative» initiativer og bevegelser sitt organisatoriske uttrykk gjennom dannelsen av Tysklands grønne parti («Die Grünen») i januar 1980. Fra aksjonene rundt Brockdorf, Wackersdorf og Gorleben vil tidsvitner i dag har pregende minner om forbundsdagmedlemmer fastlenket til jernbaneskinner og senere ministre nedspylt av vannkanoner. I en artikkel i Die Zeit i september 2020 beskrev Robert Habeck, en av De Grønnes to partiledere inntil desember i fjor, disse protestaksjonene som en del av «forbundsrepublikkens ikonografi». De Grønne skulle senere utvikle seg til det sterkeste og mest innflytelsesrike av sitt slag i Europa.

I en masteroppgave i tysk ved Universitetet i Oslo (2012) foretar Ingeborg Lauvhjell en sammenligning av den tyske debatten om atomkraften før og etter Fukushimaulykken. Grunnlaget for oppgaven er en sammenlignende diskursanalyse av redaksjonelle kommentarer i et tverrpolitisk spenn av riksdekkende aviser – Die Welt, Süddeutsche Zeitung og Die Tageszeitung – i perioden 2007-2009 og i de samme avisene i perioden 19. mars-12. april 2011, altså umiddelbart etter Fukushimaulykken. Konklusjonen fra Lauvhjells undersøkelse er at en debatt der argumentet om atomstrøm som klimavennlig energikilde kunne ha en plass over natten endret karakter til å bli en debatt hvor fare- og katastrofeperspektivet ble det helt dominerende. Mens både klimahensynet og hensynet til forsyningssikkerheten for energi kunne spille en rolle under debatten om forlenget løpetid for atomkraftverkene høsten 2010, mistet dette veldig mye av sin vekt etter Fukushimaulykken. «Klimadiskursen» måtte vike for «risikodiskursen».

Alle forsøk på å forstå Tysklands dramatiske og historiske nei til atomkraften våren og sommeren 2011, vil måtte forsøke å begripe det særegne stemningsbildet som inntrådte som umiddelbar følge av atomulykken i Japan: Angstforestillinger utviklet gjennom 40 års politisk kamp kom til overflaten på nytt, en anti-AKW-bevegelse med nettverk og organiseringsevne i behold gjorde ny entre, mediene reagerte med alarmistisk dramaturgi, politikerne reagerte med sjokk og vantro. Fukushima lå på den andre siden av kloden, men minnene om frykten for vindene fra Tsjernobyl var vekket til live. Det gir selvsagt mening å beskrive mye av dette i lys av det vi tidligere har omtalt som «German Angst». At det i kjølvannet av Fukushima ble foretatt nye og strenge gjennomganger av risikoen for atomulykker, kritiske nyvurderinger av konsekvensene av radioaktiv stråling og revisjon av sikkerhetsstandarder og opplegg for kvalitetssikring, var på den annen side ikke spesielt for Tyskland. Det er heller ikke grunn til å tro at rådene regjeringen fikk fra sine forsknings- og ekspertmiljøer var mindre faglig solide enn de som de andre store atomkraftstatene mottok. «Anderledeslandet» Tyskland fremsto derimot med utvetydig klarhet gjennom opinionsmålinger som viste at 80% av befolkningen ikke ønsket noe mindre enn full avvikling av alle atomkraftverk innen raskest mulige tidsrammer. For Merkels regjering, og for partiene utenom regjering, var dette en håndfast realitet det i praksis var umulig å styre på tvers av. 

Ser man på de 11 årene som har gått siden forbundsdagens beslutning om avvikling av de tyske atomkraftverkene, er det interessant å merke seg hvor godt den politiske støtten til vedtaket har holdt seg. Tross sporadiske diskusjoner om mulig forlenget løpetid for de tre siste anleggene som del en overgangsløsning til de fornybare energiformene, har det blant de politiske partiene vært bred konsensus om at vedtaket fra 2011 er endelig og bindende for Tysklands overordnede energipolitiske strategier. Perioden fra 2011 til i dag har ikke vært uten stridsspørsmål, men disse har i all hovedsak dreiet seg om juridiske tvistemål rundt temaer som størrelsen på reparasjonsbetalingene til de store energiselskapene og finansieringsordningene for arbeidet med nedlukking, sikringsdrift og avfallslagring. Energiselskapene for sin del har i dag det meste av sitt fokus rettet mot satsinger innen fornybarfeltet. Fremstøt for omkamp om 2011-vedtaket har derfor blitt avvist av en samlet bransje. I et intervju med Handelsblatt 11. november i fjor omtalte Leonard Birnbaum, toppsjef i energigiganten EoN, dette slik: «Å starte en debatt om kjernekraftens bidrag til klimapolitikken kort tid før de siste anleggene stenges ned, finner jeg besynderlig. Den kommer for sent og er ikke til nytte for noe».

I kjølvannet av debatten om klimakrisen har det også i Tyskland dukket opp initiativer for rehabilitering av atomkraften som energiform. Innspillene fremhever den utslippsfrie atomenergien som uunnværlig innsatsfaktor i et framtidssamfunn hvor CO2-utslippene må kraftig ned, og peker særlig på mulighetene som ligger i det nye såkalte «SMR-konseptet» for reaktordrift (en samlebetegnelse for ulike varianter av «Small Modular Reactors»).  Det nye og interessante med disse innspillene er at de har sitt utspring både blant lobbyister for næringsinteressene til den «nye atomteknologien» og blant unge og idealister som har vokst opp uten foreldrenes og besteforeldrenes fortellinger om atomkraftens farer. For disse gruppene duger ikke den gamle anti-AKW-bevegelsens klassiske fiendebilder -«Atomstaten», «Atomlobbyen» osv. – på samme måte som før.

En fordel med SMR-konseptet er at de mindre reaktorene ved utbrudd av ulykker vil ha lavere sannsynlighet for utslipp av større mengder radioaktiv stråling. Det fins på verdensbasis i dag ca. 400 atomreaktorer bygget på standard teknologi. Skal SMR-reaktorene levere like mye energi som disse, må det i følge en studie fra Det tyske direktoratet for atomsikkerhet («BASE») bygges fra «flere tusen til ti tusen av disse». Den samlede effekten av en slik utskifting vil lett kunne bli at risikoen for atomuhell øker snarere enn minsker. I følge kjernefysikkprofessor Christoph Pistner ved Ökoinstitut Darmstadt (Die Zeit 20. januar 2022) vil teknologien i SMR-anleggene uansett være belemret med mange av de samme sikkerhetsutfordringene som de tradisjonelle AKW’ene. Når det gjelder økonomien i en evt. SMR-satsing, anslår BASE at det vil være nødvendig å bygge ca. 3000 SMR-anlegg før det vil være lønnsomt med full overgang til teknologien. Vektingen av disse faktorene er selvsagt ingen eksakt vitenskap, og kan slå forskjellig ut avhengig av hvor man plasserer seg selv i den overordnede debatten om atomkraften.

Hovedutfordringen i tysk sammenheng er imidlertid tidsdimensjonen. Skal de nye SMR-reaktorene kunne være til nytte, bør de kunne settes inn som «broteknologi» i overgangen til fornybarsamfunnet i løpet av nærmeste fremtid. Planene om full nedstenging av kullkraftverkene fra 2030 og mulig bortfall av russiske gassleveranser langt tidligere enn planlagt gjør at Tyskland trenger erstatningsløsninger nå, og kanskje for en periode på 10-15 år. Felles for alle SMR-variantene er at de fortsatt ikke er kommet noe særlig lenger enn til konseptstadiet. Det er varierende vurderinger på hvor lang tid som gjenstår før nødvendig forsknings- og utviklingsarbeid, planlegging, bygging og godkjenningsprosesser vil kunne avsluttes, men det anerkjente DIW-instituttet i Berlin anslo det i en nylig studie til «et til to årtier». Det gjør SMR-løsningen uaktuell, uansett hva man ellers måtte mene om den. Det er sannsynligvis større realisme i en forlenget løpetid for Tysklands tre gjenstående atomkraftverk.

Et stort mindretall av den tyske befolkningen, 42%, svarte nylig at det kunne stilles spørsmål ved om vedtaket om avvikling av de tyske atomkraftverkene var riktig. Det viser med all mulig tydelighet at mye har skjedd siden 2011. Skal man pr. mars 2022 gjøre en oppsummering av hovedtrendene i de senere årenes tyske atomdebatt, er det overordnede inntrykket likevel at de AKW-kritiske holdningene fortsatt har den største gjennomslagskraften. Atomkraftsaken har også en praktisk og pragmatisk side. Når politikerne og hoveddelen av mediene sier nei til nye runder av diskusjon avviklingsvedtaket fra 2011, er at det også fordi det i dag er for sent å reise det på nytt. Energigantene har brukt mer enn 10 år på å planlegge nedstengingen. Skal man nå starte planleggingen for oppstart av AKW-drift i full skala, vil det innebære tidskrevende prosesser for anskaffelse av nye brennstaver for reaktorene, opplæring av nytt personale og ikke minst lange runder med nye godkjenninger og sertifiseringer. Anslagene ligger på minimum 10 nye år. Et tungt moment i debattene er også kostnadene ved bygging og drift av atomkraftverk. Nye atomkraftverk kan kun gjøres lønnsomme ved at atomstrømmen er sikret statlig garanterte priser på høyt nivå over flere tiår. Anleggene er også umulig å forsikre på det private markedet, noe som i praksis betyr at staten må tre inn som en type selvassurandør. Som skrekkeksempler på tids- og kostnadssprekk for nyere atomkraftanlegg fremhever tyske medier ofte finske «Olkiluoto-3» og franske «Flamanville», som begge fått sluttkostnader og byggetid på det mangedobbelte av det opprinnelig planlagte.

Den kanskje viktigste årsaken til at Tysklands atom-nei fortsatt står så sterkt som det gjør, ligger i det uløste problemet med langtidslagring av atomavfall. Skal man lete etter den tyske anti-AKW-bevegelsens episentre, kan man godt knytte dem til de to stedsnavnene «Gorleben» og «Wackersdorf». Her ble det gjennom årtier utkjempet harde og langdryge kamper mellom føderalt politi og sammenslutninger av lokalbefolkning og langveisfarende demonstranter om byggingen av anlegg for gjenvinning og langtidslagring av atomavfall. I begge tilfellene måtte statsmakten til slutt gi opp. Etter 50 års leting er det fortsatt ikke en eneste av Tysklands 11.500 borgermestere som våger å utfordre lokalbefolkningenes angst for stråling og ulykker, og å gjøre lokalisering av atomavfallet i egen kommune til et politisk prosjekt. Det er nå likevel konsensus om gjennomføring av en bredt forankret prosess som innen 2031 skal resultere i endelig valg av lokasjon for sluttlagring av atomavfallet. Anlegget skal stå ferdig i 2050. Enda 30 år vil måtte gå før atomavfallet har kommet på plass i de underjordiske anleggene.

Ved nedstengingen av de siste tre atomkraftverkene i drift på slutten av inneværende år, vil ca. 15.000 tonn høyradioaktivt avfall ha samlet seg opp. I mellomtiden må en krevende situasjon med 16 midlertidige lagringssteder håndteres. Den møysommelige veien fram mot endelig valg av lokasjon for sluttlagringen er strengt bundet opp mot en forutsetning om at nytt atomavfall ikke kommer til. I praksis vil dette være et effektivt hinder mot de fleste fremstøt for nye atomsatsinger.

Tysklands vedtak om avvikling av atomkraften har fra første stund vært uløselig knyttet til en forutsetning om kraftig økning av de fornybare energikildenes andel av strømleveransene. Med klimakrisens økende alvor har også presset for overgang fra karbonbaserte til fornybare energikilder blitt sterkere. Den nye regjeringens beslutning om å fremskynde den planlagte nedstengningen av de tyske kullkraftverkene fra 2038 til 2030 er en del av dette bildet. Tyskland skal altså innen et tidsspenn på knappe 10 år gjøre seg uavhengig av både atomkraften og kullkraften, energikilder som i 2021 utgjorde 37-38% av den samlede tyske strømproduksjonen. Som svar på utfordringen har regjeringen, med økonomi- og klimaminister Robert Habeck i spissen, lagt fram en klimapolitisk tiltakspakke som vel er den mest omfattende og ambisiøse som noen europeisk regjering har presentert til nå. Programmets overordnede mål er en fornybarprosent på 80 innen 2030. Blant tiltakene er en lov som skal sikre at 2 % av det tyske landarealet avsettes til vindkraftanlegg, pålegg om solaranlegg på alle nybygg og omfattende forsknings- og utviklingsprogrammer for hydrogen. I tillegg kommer en rekke tiltak for forenkling og effektivisering av beslutnings- og planleggingsprosessene for bygging av vind- og solaranlegg.

Mye skal klaffe for at regjeringen skal komme i mål med sine ambisiøse mål. Med utbruddet av krigen i Ukraina har nye utfordringer kommet til. Krigshandlingene har vist at atommotstandernes frykt for angrep på atomkraftanlegg under krig ikke er uten grunnlag. På den annen side har krigen gitt beslutningstagerne en ubehagelig påminnelse om Tysklands avhengighet av russisk gassimport. Tallene for 2021 viser at ca. 15 % av fjorårets strømproduksjon kom fra naturgass, ca. halvparten av denne var importert fra Russland. I kjølvannet av krigen tvinges nå Tyskland til å gjøre seg uavhengig av russisk gass betydelig raskere enn planlagt. Dermed bortfaller også en av de viktigste kildene til erstatning av energileveransene som vil gå tapt ved den parallelle nedbyggingen av atom- og kullkraften.

Usikkerheten skapt av Ukrainakrigen har også bidratt til en ny omdreining i debatten om den tyske atomkraften. Således har enkelte kommentatorer fra mediene og industrien i de siste ukene gjentatt gamle forslag om å redefinere de tre atomkraftverkene som fortsatt er i drift til en type «broteknologi», altså en overgangsløsning som kan ta bort noe av presset mot leveransesikkerheten for energi til næringslivet, og generelt lette overgangen til fornybarsamfunnet. En konsekvens av dette vil i så fall være at løpetiden for de tre må forlenges ut over 2022. Svaret fra en motvillig energisektor har vært at videre drift vil være krevende, men ikke umulig. Tysklands økonomi- og klimaminister, De Grønnes Robert Habeck, ga for sin del uttrykk for at spørsmålet ikke i utgangspunktet kunne avvises – et oppsiktsvekkende signal tatt i betraktning De Grønnes rolle i den tyske atommotstanden gjennom mer enn 40 år. Habeck meldte senere tilbake at han – etter «nøye prøving» av alle hensyn – ikke ville fremme noe forslag om forlenget løpetid.

Om økonomi- og klimaministeren får det siste og endelige ord i kampen om den tyske atomkraften, er ennå litt i det uvisse. I et nylig vedtak i CDU/CSUs gruppe i Forbundsdagen foreslås det at spørsmålet om forlenget løpetid av de tre siste AKW’ene vurderes på nytt. Velger CSU/CSU å forfølge dette i form av et vedtaksforslag for Forbundsdagen, vil det i så fall innebære at en 11 år lang konsensus mellom CDU/CSU og de tre nåværende regjeringspartiene brytes. Det vil også innebære den tredje kursendringen i tysk atomkraftpolitikk siden 2000. Så lenge De Grønnes regjeringspartnere (SPD og FDP) fastholder det de ble enige om i regjeringserklæringen fra november 2021 – nedstenging av de tre siste atomkraftverkene i henhold til fastsatt plan – vil en slik kursendring fortsatt være utelukket.

Skulle det i kjølvannet av Ukrainakrigen likevel presse seg fram en revurdering av spørsmålet om forlenget løpetid for de tre gjenværende atomkraftverkene, vil det være nettopp det vi tidligere har omtalt det som- en tidsbegrenset broløsning for overgangen til fornybarsamfunnet. En omsnuing i synet på atomfriheten som overordnet energipolitisk strategi for Tyskland vil være et scenario med svært lav sannsynlighet.

Kritiske stemmer vil kunne hevde at tysk atomdebatt gjennom årtier har vært preget av følelser og irrasjonalitet, og at Tyskland gjennom sine energipolitiske valg fra 2011 til i dag har kastet seg ut i et hodeløst eksperiment. Andre vil – med filosofen Hans Jonas – kunne hevde at de tyske valgene har vært kloke, aktsomme og ansvarsfulle. En fornuftig debatt om Tysklands energipolitiske fremtid vil uansett være tjent med at valgene som ble tatt nå kan aksepteres for det de var, med nysgjerrighet for den historiske konteksten de oppsto i og med åpenhet for at både fakta og følelser vil kunne avveies ulikt avhengig av eget ståsted. Videre hamring på det tyske nei til atomkraften vil i alle fall være uproduktivt og utsiktsløst, et fokus på mulighetene som ligger i det tyske veivalget vil ikke være det.

Den mangeårige sjefen for «Fraunhofer-Instituts für Solare Energiesysteme» i Freiburg, professor Eicke Weber, sier i et intervju med journalisten Franz Alt (TAZ, 22. januar 2022) at Tyskland har gode muligheter for å oppnå 100 % dekning av fornybar energi i sine strømnett innen 2030. Andre prognoser peker på 2035 som et mer realistisk årstall. Uavhengig av prognosene vil Tyskland ikke kunne lykkes med sine mål uten omfattende og målrettede investeringer i ny teknologi.Dette vil være «oppsiden» av det tyske eksperimentet – enten man har betraktet det med skepsis eller sympati: En kapital- og innovasjonssterk industri med høykompetente ingeniører og fagarbeidere som driver utviklingen av de nye teknologiene fremover og bevisste borgere som etterspør løsningene som kommer på markedet.

Nytten for oss alle kan bli større enn vi kan overskue her og nå.

Tysklands besværlige atomkraft

Publisert i VG 24. mars 2022

I disse dager er det 11 år siden den tyske regjeringen under ledelse av forbundskansler Angela Merkel gjorde sitt historiske vedtak om nedstenging av landets 17 atomkraftverk (AKW). Beslutningen kom som en direkte konsekvens av den omfattende ulykken ved atomkraftanleggene i Fukushima i Japan i mars 2011. Vel tre måneder senere ga Forbundsdagen sin tilslutning til vedtaket.  Ved utløpet av 2022 skal de tre siste atomkraftverkene som fortsatt er i drift tas av nettet.

Frykten for atomenergiens mulige farer var ikke noe nytt i Tyskland. Forut for Fukushimaulykken lå det 30-40 år med mobilisering mot landets atomkraftverk.  Særlig bitter og langvarig var striden om lokasjoner for gjenvinning og lagring av atomavfall. Tilsvarende mobilisering fantes også i øvrige deler av Europa, men ingen andre steder var oppslutningen om anti-AKW-bevegelsen så massiv som i Tyskland. Motstanden ble ytterligere styrket av Tsjernobylulykken i 1986. I løpet av 90-årene utviklet AKW-motstanden seg til en hegemonisk posisjon i Tysklands politiske landskap. 

Det er vanlig å datere starten for den tyske anti-atomkraftbevegelsen til kampen om det planlagte Atomkraftverket «Wyhl», sydvest i Tyskland. En langvarig okkupasjon av byggetomten gjennom våren, sommeren og høsten 1975 innledet det første av en rekke avbrudd i byggearbeidene. Etter 1975 og fram til Wyhl i 1994 offisielt ble oppgitt ligger det en endeløs rekke av rettssaker, blokader, traktorkolonner og voldelige konfrontasjoner mellom aksjonister og politi. Lignende forløp kan man finne på de øvrige åstedene for 70-, 80-, og 90-tallet store og symboltunge «atomkamper» – Brockdorf, Grohde, Wackersdorf, Gorleben.

Felles for alle de store AKW-aksjonene var at de kunne spille på et bredt spekter av «borgerinitiativer» og aksjonistnettverk. Samtidshistorikerne regner det som sikkert at minimum 400.000 deltok aktivt i anti-AKW-aksjoner i løpet av året 1979, og at rundt 115.000 mennesker samme år var aktive medlemmer i ulike varianter av miljøorganisasjoner. Den samlede mobiliseringskraften var sannsynligvis opp mot 1,5 millioner. Mye av bevegelsens gjennomslagskraft kan også sees i sammenheng med evnen til å knytte til seg motekspertise – kjernefysikere, tidligere AKW-ingeniører m.fl. – og å benytte denne offensivt i offentlige høringer og i konfrontasjoner og debatter med politikere og atommyndigheter.   

Den tyske kampen om atomkraften hadde fra første begynnelse et sterkt personlig og moralsk preg. Kampen mot atomkraftens farer mante fram et alvor der aksjonistenes eksistensielle bestyrtelse i seg selv fikk gyldighet som politisk argumentasjon. Til grunn for mobiliseringene lå en allestedsnærværende fremtidsangst knyttet til kjerneenergiens ødeleggelsespotensial.

Tyskernes emosjonaliserte inntak til politikk har gjerne blitt omtalt under den litt forslitte termen «German Angst». I en bred undersøkelse publisert i 2019 («Republik der Angst – Eine andere Geschichte der Bundesrepublik») beskriver historikeren Frank Biess «German Angst» som noe langt mer enn fortellingen om 80-tallets protest- og alternativbevegelser. Fenomenet må også forstås på bakgrunn av den tyske traumatiseringen etter 2. verdenskrig, et traume som ble arvet og videreført i generasjoner etterpå. Periodene etter de to verdenskrigene var i følge Biess preget av «emosjonell fellesskapsbygging» fundert i frykten for og avgrensningen mot «indre fiender». Da student- og ungdomsopprøret et par tiår senere gjorde sin entré sto det «frigjøring» og «autonomi» på fanene. Med på lasset fulgte historisk skapte angsterfaringer, overlevert som psykologiske spor som de nye generasjonene bar med seg inn i 70- og 80-tallets nye politiske kamper.

Det første atom-nei kom i 2000. Da Gerhard Schröders rød-grønne regjering kunngjorde avtalen med energiselskapene om langsiktig avvikling av de tyske atomkraftverkene, var det en tydelig demonstrasjon på gjennomslagskraften den tyske anti-AKW-bevegelsens hadde lykkes å oppnå gjennom 30 års politisk mobilisering. I de første årene av 2000-tallet hersket det derfor en følelse av at det tyske atomspørsmålet var «avgjort». Allerede ved midten av tiåret hadde det imidlertid dukket opp diskusjoner om forlengelse av driftstiden for atomkraftverkene. I kjølvannet av klimakrisen hadde dessuten en ny type diskurs banet seg vei: atomkraften som kilde til utslippsfri energiproduksjon og dermed et mulig redskap i kampen mot den globale oppvarmingen. Med Merkelregjeringens beslutning om forlengelse av restløpetiden for atomkraftverkene i oktober 2010, Fukushimaulykken i mars 2011 og forbundsdagens endelige nei til atomkraften som tysk energikilde kun tre måneder etter dette, ble absolutt alt blitt kastet om på i løpet av en periode på mindre enn trekvart år.

Alle forsøk på å forstå Tysklands dramatiske og historiske nei til atomkraften våren og sommeren 2011, vil måtte forsøke å begripe det særegne stemningsbildet som inntrådte som umiddelbar følge av atomulykken i Japan: Angstforestillinger utviklet gjennom 40 års politisk kamp kom til overflaten på nytt, en anti-AKW-bevegelse med nettverk og organiseringsevne i behold gjorde ny entre, mediene reagerte med alarmistisk dramaturgi, politikerne reagerte med sjokk og vantro. Det er ingen grunn til å tro at rådene regjeringen fikk fra sine forsknings- og ekspertmiljøer var mindre faglig solide enn de som de andre store atomkraftstatene mottok. «Annerledeslandet» Tyskland fremsto likevel med utvetydig klarhet: I opinionsmålinger uttrykte 80 % av befolkningen krav om full avvikling av alle atomkraftverk innen raskest mulige tidsrammer. For Merkels regjering, og for partiene utenom regjeringen, var dette en håndfast realitet som det var umulig å styre på tvers av. 

Ser man på de 11 årene som har gått siden forbundsdagens beslutning om avvikling av de tyske atomkraftverkene, er det interessant å merke seg hvor godt den politiske støtten til vedtaket har holdt seg. Energiselskapene for sin del har i dag det meste av sitt fokus rettet mot satsinger innen de fornybare energiene. Fremstøt for omkamp om 2011-vedtaket har derfor blitt avvist av en samlet bransje.

I kjølvannet av debatten om klimakrisen har det også i Tyskland dukket opp initiativer for rehabilitering av atomkraften som energiform. Innspillene fremhever den utslippsfrie atomenergien som uunnværlig innsatsfaktor i et framtidssamfunn hvor CO2-utslippene må kraftig ned, og peker særlig på mulighetene som ligger i de nye såkalte «SMR-reaktorene» Det nye med disse innspillene er at de har sitt utspring både blant lobbyister for næringsinteressene til den «nye atomteknologien» og blant unge og idealister som har vokst opp upåvirket av foreldrenes og besteforeldrenes fortellinger om atomkraftens farer.

I følge analysene til Det tyske direktoratet for atomsikkerhet (BASE) er ikke sikkerhetsutfordringene for SWR-reaktorene noe mindre enn for de gamle reaktortypene. Hovedutfordringen i tysk sammenheng er imidlertid tidsdimensjonen. SMR-teknologien er fortsatt på konseptstadiet. Skal de nye SMR-reaktorene kunne være til nytte, bør de kunne settes inn som «broteknologi» i overgangen til fornybarsamfunnet i løpet av nærmeste fremtid. Det gjør SMR-løsningen uaktuell, uansett hva man ellers måtte mene om den.

Den kanskje viktigste årsaken til at Tysklands atom-nei fortsatt står så sterkt som det gjør, ligger i det uløste problemet med langtidslagring av atomavfall. Etter 50 års leting er det fortsatt ikke en eneste av Tysklands 11.500 borgermestere som våger å gjøre lagringsanlegg for atomavfall i egen kommune til en politisk kampsak. Det er nå likevel konsensus om en bredt forankret prosess som innen 2031 skal resultere i endelig valg av lokasjon for sluttlagring av atomavfallet. Anlegget skal stå ferdig i 2050. Ved nedstengingen av de tre siste atomkraftverkene vil ca. 15.000 tonn høyradioaktivt avfall ha samlet seg opp. Den møysommelige veien fram mot endelig valg av lokasjon for sluttlagringen er bundet opp mot en streng forutsetning om at nytt atomavfall ikke kommer til.  I praksis vil dette være et effektivt hinder mot de fleste fremstøt for nye atomsatsinger.

Tyskland skal innen et tidsspenn på knappe 10 år gjøre seg uavhengig av både atomkraften og kullkraften – energikilder som i 2021 utgjorde 37-38% av den samlede tyske strømproduksjonen. I tillegg kommer presset for reduksjon i avhengigheten av russiske gassleveranser. Som svar på utfordringen har regjeringen, med De Grønnes økonomi- og klimaminister Robert Habeck i spissen, lagt fram en klimapolitisk tiltakspakke som vel er den mest omfattende og ambisiøse som noen europeisk regjering har presentert til nå. Programmets overordnede mål er en fornybarprosent på 80 innen 2030. Blant tiltakene er en lov som skal sikre at 2 % av det tyske landarealet avsettes til vindkraftanlegg og pålegg om solaranlegg på alle nybygg.  

Tross tidligere beslutninger har krigen i Ukraina bidratt til en ny, og kanskje siste, omdreining i debatten om den tyske atomkraften. Hovedpunkt har vært forslaget om mulig forlenging av at løpetiden for de tre gjenværende atomkraftverkene. Svaret fra en motvillig energisektor har vært at videre drift vil være krevende, men ikke umulig. Økonomi- og klimaminister Habeck ga som første reaksjon uttrykk for at forslaget ikke i utgangspunktet kunne avvises – et oppsiktsvekkende signal tatt i betraktning De Grønnes rolle i den tyske atommotstanden gjennom mer enn 40 år. Habeck meldte senere tilbake at han «ut fra en samlet vurdering» ikke ville fremme noe forslag om forlenget løpetid. Beslutningen ble tatt til etterretning av det politiske miljø.

Kritiske stemmer vil kunne hevde at tysk atomdebatt gjennom årtier har vært preget av følelser og irrasjonalitet, og at Tyskland gjennom sine energipolitiske valg fra 2011 til i dag har kastet seg ut i et hodeløst eksperiment. Andre vil kunne hevde at de tyske valgene har vært kloke, aktsomme og ansvarsfulle. En fornuftig debatt om Tysklands energipolitiske fremtid vil uansett være tjent med at valgene som ble tatt nå kan aksepteres for det de var – med nysgjerrighet for den historiske konteksten de oppsto i og med åpenhet for at både fakta og følelser vil kunne avveies ulikt avhengig av eget ståsted. Videre hamring på det tyske nei til atomkraften vil i alle fall være uproduktivt og utsiktsløst, et fokus på mulighetene som ligger i det tyske veivalget vil ikke være det.

Den mangeårige sjefen for «Fraunhofer-Instituts für Solare Energiesysteme» i Freiburg, professor Eicke Weber (TAZ, 22. januar 2022) utalte nylig at Tyskland har gode muligheter for å oppnå 100 % dekning av fornybar energi i sine strømnett innen 2030. Uavhengig av prognoser som dette vil Tyskland ikke kunne lykkes med sine mål uten omfattende og målrettede investeringer i ny teknologi. Dette vil være oppsiden av det tyske eksperimentet, enten man har betraktet det med skepsis eller sympati: En kapital- og innovasjonssterk industri med høykompetente ingeniører og fagarbeidere som driver utviklingen av de nye teknologiene fremover og bevisste borgere som etterspør løsningene som kommer på markedet.  Nytten for oss alle kan bli større enn vi kan overskue her og nå.

Pfizer er ikke Pfizer

Publisert i Transit Magasin 17. mars 2022

I det daglige er fortellingen om «Pfizer» noe vi sprer om oss med den største selvfølgelighet. «Pfizer» er, som alle vil vite, navnet på den mest kjente Covid-19-vaksinen. Den mRNA-baserte vaksinen var av de første som oppnådde klinisk godkjenning, og har i løpet av de siste 13-14 måneder oppnådd status som den mest utbredte og suksessfulle av dem alle.

Uğur Şahin og Özlem Türec mottar æresdoktortitler ved Universitetet i Kölns medisinske fakultet. Foto: Wikimedia / Raimond Spekking / CC-B-SA-4.0

«Pfizer» er navnet på en amerikansk legemiddelgigant. Bruken av navnet «Pfizer» på pfizervaksinen er i midlertid sterkt misvisende. Den er misvisende fordi den forteller en usann historie om hvem som egentlig står bak. Et navn som ikke ville feilinformert ville være «BioNTech» eller «Sahin-Türec» – altså «BioNTech»-vaksinen eller «Sahin-Türec»-vaksinen.

Legene, medisinprofessorene og ekteparet Uğur Şahin og Özlem Türec er barn av tyrkiske arbeidsinnvandrere til Tyskland. De to hardt arbeidende forskerne og entreprenørene grunnla i 2008 bioteknologifirmaet «BionTech» med hovedsete i byen Mainz sydvest i Tyskland. Et bredt spekter av medisinsk-teknisk forskning, med særlig vekt på kreftterapi, hadde fram til årsskiftet 2019/20 gjort BionTech til et veletablert mellomstort bioteknologifirma, som gjennom strategiske oppkjøp også var i ferd med å etablere seg på amerikanske teknologibørser. BioNTech hadde i 2019 en omsetning på ca. 1,3 milliarder kr. og rundt 1300 ansatte. Stort, men ikke megastort. Parallelt med firmaoppbyggingen publiserte Sahin/Türec på løpende band i de aller beste naturvitenskapelige tidsskriftene, herunder Nature, samt utviklet et stort antall patenter.

Da koronviruset meldte sin ankomst i begynnelsen av 2020 kastet Sahin/Türec og den øvrige konsernledelsen seg rundt, stilte kreftforskningen i bero, og etablerte «Projekt Lichtgeschwindigkeit» – «prosjekt lysets hastighet», et prosjekt hvor BioNTech med lysets hastighet satte seg fore å utvikle en virksom vaksine mot det grasserende Covid-19-viruset. Vi vet i dag at man knapt et år senere var fullt i gang med å sette de første ordinære vaksinene.

Hvor kommer så Pfizer inn? BioNTech inngikk våren 2020 et samarbeid med amerikanske Pfizer for kompetansedeling, testing, markedsføring og distribusjon av den nye vaksinen – som dermed på et vis klarte å «kapre» navnet. Utviklingen av vaksinen skjedde imidlertid med BioNTech i det absolutte hovedsete. Det samme gjelder det meste av produksjonen. BionTech har i tillegg til firmasentralen i Mainz avdelinger 5-6 andre tyske byer, herunder Berlin og Marburg. I den gamle universitetsbyen Marburg har BioNTech i løpet av det siste år bygget opp et av Europas største produksjonssteder for mRNA. Siden 2019 er både omsetning og antall tilsatte mangeboblet.

I de siste årene har prisene haglet over ekteparet Sahin/Türec – «Bundesverdienstkreuz», «Paul Ehrlich-Preis», æresdoktorater og mer til. De er også hete navn for nobelprisen i medisin. I mellomtiden har de blitt steinrike. Omsetningen i perioden juni 2020-juni 2021 var på mer enn 140 milliarder kroner, og Sahin alene skal nå ifølge Forbes ha en personlig formue på rundt 40 milliarder kr.

Men pengene havner ikke i skatteparadiser. Byen Mainz har på kort tid kunnet innhøste milliarder i ekstra skatteinntekter, mens delstaten Rheinland-Pfalz som følge av BioNTech-eventyret har kunnet innta statusen som netto-innbetalere til den fellestyske statskassa, en posisjon som tidligere stort sett har vært forbeholdt de tre rike nabostatene Baden-Württemberg, Bayern og Hessen.

I den tyske offentligheten har ekteparet Uğur Şahin og Özlem Türec etterhvert blitt løftet fram som et kroneksempel på hvordan det er mulig å lykkes som barn av innvandrere i Tyskland, men først og fremst som et symbol på det store bidraget til byggingen av det tyske etterkrigssamfunnet som de tyrkiske gjestearbeidere på 60- og 70-tallet, og deres barn og barnebarn, representerer.

Sahin og Türec er høflige, diskrete og vennlige mennesker som ikke presser seg på i offentligheten. Tross personlig rikdom lever de (og den 16-årige datteren) beskjedent. Pengene som ikke går med til skatt og fellesgoder pløyer de inn i ny (potensielt livsreddende) forskning. I tillegg til ny fokus på kreftforskningen har de erklært kamp mot både HIV og tuberkulose. Et annet prosjekt er oppbygging av nye, lokale mRNA-fabrikker i nært samarbeid med utvalgte afrikanske partnerland.

I avtalen mellom BioNTech og Pfizer fremgår det entydig at sistnevntes rolle er å “understøtte”. På Pfizer-Norges egne hjemmesider omtaler man derfor ikke vaksinen som “Pfizer-vaksinen”, men som “BioNTech/Pfizer-vaksinen”. Det samme gjelder for Helsedirektoratets og FHIs hjemmesider. Å skylde på Pfizer alene, blir følgelig feil.

Man sier gjerne at “navnet skjemmer ingen”. I dette tilfelle treffer det dårlig. Det gjør det når effekten av dagligtalens uriktige navnbruk blir at historien om et av de mest fascinerende forsknings- og industrieventyrene i Europa de seneste år blir liggende i skyggen. En del av ansvaret må bæres av uoppmerksomme medier. Først og fremst skyldes det nok vår alles hang til å gjøre som de andre når man først har vent seg til en måte si ting på.

For egen del heter det fra nå av: Jeg har to BioNTech og en Moderna!

Putin og Hitler

«Selvfølgelig er Putin ingen Hitler», skriver Heinrich August Winkler i en svært interessant kommentar i denne ukes Die Zeit. Winkler er professor em. ved Humboldt-Universität zu Berlin, og en av Tysklands mest prominente samtidshistorikere fra 60-tallet til idag: For «ingenting tyder på at han hater og vil utrydde jødene».

Professor Dr. Heinrich August Winkler/Böll Stiftung CC SA-2.0

Sammenligningen med Hitler er likevel ikke uten mening, «slik det heller ikke er å sammenligne ham med ultranasjonalister som Benito Mussolini eller Slobodan Milošević», skriver Winkler.

Han skriver videre bl.a. følgende:

—-

«Når Putin i dag postulerer sin innflytelsessfære for den eurasiske stormakten Russland – en sone hvor de vestlige maktene, og heller ikke FN, har noe å hente og ingenting de skulle ha sagt – angir han grunner som er svært like de Hitler gjorde gjeldende åtte årtier tilbake. Juristen Putin tenker i samme termer som den mest prominente stats- og folkerettstenkeren i tysk mellomkrigstid, Carl Schmitt, som 1. april 1939, to uker etter opprettelsen av «protektoratene Böhmen og Mähren», holdt sitt umiddelbart publiserte foredrag «Völkerrechtliche Großraumordnung mit Interventionsverbot für raumfremde Mächte«. Det tyske kravet på herredømme over Tsjekkia begrunnet Schmitt med de særlige rettene som fulgte av at Tyskland ikke var noen vanlig nasjonalstat, snarere fra tidenes morgen et «rike», ja simpelthen selveste Riket.

Som Hitler, Schmitt og andre ultranasjonalister bestreber også Putin og elitene rundt ham seg på en historisk underbygging av deres rett på en geopolitisk innflytelsessone og på gjeninnsettelsen av storriket som landet engang var. I en tekst som Putin lot publisere på russisk og ukrainsk i juli 2021, «Om russernes og ukrainernes enhet», går han dypt tilbake til den tidlige middelalder, til dåpen av den hellige Wladimir, fyrsten av Nowgorod og storfyrsten av Kiev i 988, for å begrunne sin tese om det felles opphavet, og langt på vei den felles historien, av russerne, ukrainerne og hviterusserne.

På pseudosakralt vis beskriver Putin sogar disse tre grenene av det gamle Russland som «den store russiske Nasjon, et treenig Folk, som består av Storrusserne, Lillerusserne (ukrainerne) og Hviterusserne». På slutten av artikkelen fremstår Putin som overbevist om at «Ukraina kun kan oppnå ekte suverenitet i partnerskap med «Russland». Senest fra 24. februar 2022 vet man hva Putin forstår med «partnerskap» og «ekte suverenitet».

Det Putin fremmer i den historiske delen av sin oppsats tilsvarer – slik Andrea Kappeler, en av Tysklands fremste Østeuropahistorikere, fastslår – i stor grad den tradisjonelle, men vitenskapelig høyst tvilsomme, russiske Mesterfortellingen. Kappeler vurderer artikkelen som uttrykk for en radikalisering av Putins historiesyn: I hans tankeverden blander det seg nå en kombinasjon av «sovjetpatriotisme, imperial nasjonalisme og Blut-und-Boden-Pathos».

Ultranasjonalismen som den proletariske internasjonalismens siste stadium: Slik kunne man, i en omskriving av tittelen på Lenins avhandling om Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, beskrive den ideologiske forvandlingsprosessen Putin har gått gjennom og som vi også kjenner fra Slobodan Milošević og vel også hos den kinesiske presidenten og partiføreren Xi Jinping. En formelbundet stivnet internasjonalismes omslag i en ekstrem nasjonalisme med forbilder som minner om nasjonalsosialisme og fascisme, viser i hvor stor grad marxismen-leninismen ved makten har blitt til falsk bevissthet i Marx forstand.»

(min overs).

——

Jeg har intet å tilføye.

I hodet på Putin – vestens dekadanse versus sannhetens metafysiske gnister

„Ordet har blitt til gjerning – og tankenes krig til blodig slakt“. Slik avslutter Thomas Assheuer sin usedvanlig interessante gjennomgang av Wladimir Putins tankeunivers i denne ukens utgave av Die Zeit.

„Putin er på mange måter en gåte“, skriver Assheuer, „men hans gåtefullhet er også en del av en iscesettelse med mye metafysisk skrap („metaphysischem Klimbim“). Når metafysisk klimbim også blir til tunge beveggrunner for en blodig overfallskrig på et fredelig naboland, og det mest eklatante folkerettsbruddet i Europa siden WW2s slutt, blir det nødvendig å se nærmere etter.

Assheuer fremholder at Putin de første årene ved makten været en viss fascinasjon for Immanuel Kant – «en felles landsmann for russerne og tyskerne», med Putins ord. I en tale i 2005 beskrev han således Kant som en «fredsfilosof», en tenker som «..kategorisk var i mot å løse mellomstatlige meningsforskjeller gjennom krig (…), og som bør lære oss at stridigheter må løses med fredelige midler» (!).

Store ord som det passet bra å kaste om seg med i en periode hvor han så seg selv som en mektig global spiller som fortjente respekt og aktelse fra hele verdenssamfunnet. Sett på bakgrunn av det nesten utenkelige som utspiller seg for oss i disse dager, fremstår ordene fra 2005 som en nihilists og løgners tale, en som «..kommanderer sine ord slik han kommanderer sine panservåpen» (Assheuer).

Senest fra 2012 inntar konservative og reaksjonære forfattere den sentrale plass på Putins leseliste. Fra nå av handler det i følge Assheuer ikke lenger så mye om «Russlands bidrag til den europeiske familie», men om avgrensning og selvhevdelse. Putin blir revansjistisk: Sovjetunionens undergang var en historisk feil, som må bli korrigert!

Den mest prominente posisjon på Putins leseliste inntas av forfatteren Iwan Iljin (1883–1954). En av hans sentrale profetier var at „..Vesten ville komme til å rive det hellige Russland i fillebiter og røve Ukraina over til seg.“ Iljin etterlyste derfor „en sterk fører“ som kan „konstruere“ den gamle russiske ide på nytt og på den måte fylle igjen tomheten som Vesten har etterlatt den russiske sjelen med. «Man trenger ikke gruble så mye over hvem Putin anser eslet til å innta posisjonen som den nye ideale føreren som skal redde det metafysiske Russland fra undergangen», skriver Assheuer.

Iwan Iljin er også en av forbildene til filosofen Alexander Dugin, en allestedsnærværende skikkelse som anser det som et kompliment å bli kalt «fascist», og som «fullt og helt» understøtter Putin: «Med Putin sprenger morgendemringen seg fram – en morgendemring med militærstøvlene på». I sin bok «Putin. Das Phänomen“ (2019) skriver Dugin, i Assheuers utlegning, bl.a. følgende:

«Kombinasjonen av „postmoderne verdier og det frie marked“ ødelegger den russiske religionen og setter seg, i en akt av „selvsakralisering“, i dennes sted. Vesten er en bedrageriets gud, dets politikere er falske hellige, som ikke taler sannhet, men dekadens. Kun i Russland, på „Eurasias gullgrunn“, er sannhetens metafysiske gnister ennå ikke slukket. Ukraina, Vestens forpost, truer nå denne sannheten; derfor kan Putin ikke lenger tillate at Ukrainas „radikalt antirussiske regjering uhindret får herse med hans land.“»

Og hva sa så Putin i den «historisk» underbygde krigstalen han holdt for noen dager siden? Identisk med Dugin i innhold, om ikke identisk i ord. Bekmørkt, ja mørkt som svarteste natta, er iallefall Iljins, Dugins og Putins språk. Putin fortjener uten tvil merkelappen «høyreradikal», skriver Assheuer – et preg så entydig at man selv overfor det mest outrerte og eksotiske ytre-venstre må kunne spørre hvorfor man (delvis) har holdt sin hånd over mannen. Om den berømmelige, og i mange henseender tvilsomme, hesteskoteorien noe sted skal ha gyldighet, må det være her.

Putin og Dugins tenkning har åpenbart også vestlige røtter – «..produkter av den «europeiske åndshistorien» og diskursive etterlatenskaper av det voldelige Modernes århundrelange strid med seg selv», i følge Assheuer. Dugin er vel en slags høyrehegelianer. Han er iallefall en stor beundrer av Hitlers kronjurist Carl Schmitt og av Julius Evola, det italienske ytre høyres ikon. Vi kan gjerne også slenge på Putin-beundreren Steve Bannon.

Putins lektyre ble med årene mer og mer radikal. Vendingen ble tydligere i takt med de østeuropeiske nabostatenes klarere og klarere ønsker om vestvending i form av EU- og NATO-medlemskap. Det kan man gjerne anerkjenne som et rasjonale i de statsvitenskapelige seminarrommene. Det viktigste er likevel at Putins frykt for NATO hele tiden har vært langt underordnet hans frykt for frihet og demokrati. Assheuer uttrykker det slik: «Langt større er hans fanatiske vilje til å hindre en demokratisk fremtid for Russland, og å erstatte den med en fingert eurasisk fortid».

En endeløs strøm av hat

Publisert i Transit Magasin 22. februar 2022

En spektakulær rettssak utspiller seg for Landesgericht Frankfurt nå i disse dager. På tiltalebenken sitter en 54 år gammel mann fra Berlin. I følge tiltalen skal mannen i perioden 2018-2021 ha avsendt mer enn 100 trusselbrev pr. mail, sms og fax med sterkt rasistisk og høyreekstremt innhold. Trusselbrevene har vært undertegnet med «Heil Hitler NSU 2.0» – altså med tydelig pek mot en slags generasjon 2 av beryktede «Nationalsosialistischen Untergrund» (NSU) som på 90-tallet sto bak drapene på ni mennesker med migrasjonsbakgrunn og en politibetjent. Trusselbrevene har ofte hatt form av «dødsdommer» forkynt i kvasijuridisk stil.

Illustrasjonsfoto: Canva

Mottakere av trusselbrevene har vært profilerte kvinner med migrasjonsbakgrunn, representanter for venstrepartiet Die Linke, skuespillere, journalister, advokater m.fl. Drapstruslene har blitt ledsaget av skjellsord som “Türkensau”, “Fotze”, “Abfall”, “Volksschädling” – «tyrkergris», «ludder», «avfall», «folkeskadedyr». Et av de første trusselbrevene ble sendt til den kvinnelige advokaten Seda Basay-Yildiz, som bl.a. var kjent gjennom sin rolle som bistandsadvokat for etterlatte i den langvarige rettsprosessen mot NSU. Disse truslene var ekstra grove fordi de også innbefattet trusler mot hennes foreldre og hennes 2-årige datter. Sistnevnte ble omtalt med fornavn, for deretter å bli truet med å bli «slaktet».

De ulike trusselbrevene har vært toppoppslag i mediene fra det første dukket opp i august 2018 til den tiltalte, «Alexander M.», ble pågrepet i mai 2021. Sakens sprengkraft har ikke blitt mindre av at sporene etter gjerningspersonen(e) helt fra første stund har pekt i retning av hovedpolitistasjonen i Frankfurt. Forut for hvert trusselbrev ble det nemlig registrert søk fra computere i Frankfurtpolitiet på den aktuelle truede personen i politiets interne datasystemer. Dette var informasjon som var nødvendig for å nå fram til de aktuelle trusselobjektene, ettersom disse av sikkerhetsgrunner hadde sørget for å holde informasjonen båndlagt.

Sporene pekte i retning av en politikvinne som viste seg å være en av flere i en politiintern høyreekstrem chatgruppe. Politikvinnen er nå suspendert. I kjølvannet av suspenderingen har en rekke andre polititjenestemenn med høyreekstrem bakgrunn blitt satt under etterforskning. Det har likevel vært krevende å legge fram strafferettslig holdbare bevis for at nevnte polititjenestemenn står bak trusselbrevene. Mulighetene for at gjerningsmennene skulle ha sitt utspring i et høyreekstremt nettverk i Frankfurtpolitiet har likevel resultert i et økende politisk press både mot politiledelsen i Frankfurt og mot delstaten Hessens justisminister Peter Beuth (CDU). Mot sistnevnte har det fra flere hold vært stilt krav om at han burde forlate sin post.

Man må derfor anta at det gikk et lettelsens sukk gjennom toppetasjene i Frankfurt og Wiesbaden (hovedstad i delstaten Hessen) da meldingen om fengslingen av Alexander M. i Berlin i mai 2021 tikket inn. I utgangspunktet passer hans bakgrunn perfekt inn i klisjeene på en gjerningsmannprofil i saker som dette: Arbeidsløs IT-tekniker, tidligere straffet for vold, bedrageri, trusler og besittelse av barnepornografi, en enslig hatefull nerd som har sittet i sin møkkete leilighet uten særlig andre gjøremål enn å surfe rundt på høyreekstreme nettsteder og å spre om seg med hatbudskaper. 

Politiets etterforskere kom på sporet av Alexander M. gjennom gjenkjenning av mønstre i hans språkføring, en likhet mellom «Form und Duktus» i trusselbrevene og i tekstene til en profil på høyreekstreme nettsteder. Mistanken ble styrket gjennom sakkyndige rapporter fra profesjonelle lingvister. Ved ransaking av Alexander Ms leilighet ble det gjort funn som ytterligere understøttet foreliggende tiltalebeslutning, herunder en rekke personalopplysninger om mottakerne av trusselbrevene som var lagret på Alexander Ms computer.

Gjennombruddet kan i utgangspunktet ansees som et glansstykke i politifaglig etterforskningsarbeid. Likevel står spørsmålene i kø. I særlig grad stiller mange spørsmål ved tiltalens teori om at Alexander M. kom seg til trusselbrevmottakernes personalopplysninger ved å utgi seg som politietterforsker i telefonhenvendelser til sine angivelige kollegaer. Konsekvensen er at mistanken om en forbindelse til det høyreekstreme nettverket i Frankfurtpolitiet i praksis har blitt lagt død før rettssaken er kommet i gang.

Fra Alexander Ms egne forklaringer er det foreløpig lite å hente. Han nekter enhver befatning med trusselbrevene, og påstår at personaldataene som ble funnet på hans computer «..bare er noe han har kopiert fra darknettet».

En augustdag i 2018 ble det i løpet av ti minutter gjort syv søk på tre av Frankfurtpolitiets informasjonssystemer på advokat Seda Basay-Yildiz. Kun 90 minutter senere mottok hun det første trusselbrevet. Etterforskernes forklaring på dette som «en tilfeldighet» har gjort at selv en moderat og «systemvennlig» kvalitetsavis som Frankfurter Allgemeine Zeitung har stilt seg åpent kritisk til flere deler av tiltalen. Også en gruppe ofre – med nevnte Basay-Yildiz, skuespilleren ldil Baydar og Die Linke-politikeren Janine Wissler i spissen – har i en egen erklæring beskrevet etterforskningen som svært lite tilfredsstillende:

«Det er en skandale at etterforskningen kun har rettet seg mot en enkelt antatt gjerningsmann. NSU-2.0-komplekset er ikke oppklart gjennom foreliggende tiltale, det finnes sterke indisier for, i det minste, målrettet videreformidling av personaldata fra politiets indre sirkler.»

Siste ord er neppe sagt i denne saken. Under det videre forløpet av rettsprosessen vil bistandsadvokatene garantert presse på for bedre og grundigere belysning av «politisporet». Viser det seg å være hold i dette, står vi overfor en politiskandale av de helt store i tysk etterkrigshistorie – en skandale som også vil kunne få betydelige politiske ettervirkninger.

Tysk høyrepopulist kaster kortene

Så er det over og ut for Jörg Meuthen. Tidligere i dag bekjentgjorde lederen av høyrepopulistiske AfD at han ikke bare trekker seg som partileder, men også melder seg ut av partiet. Den offisielle begrunnelsen er partiets stadig mer radikale høyrekurs – den reelle grunnen vel også at maktbasen for hans såkalte «moderate» kurs mer og mer er i ferd med å smuldre bort. Dermed er han, etter Bernd Lucke og Frauke Petry, den tredje AfD-lederen på rad som har kastet kortene på grunn av økende innflytelse fra partiets høyreekstreme fløy.

Sandra Halank CC BY-SA 4.0

Meuthen ble valgt som den ene av to partiledere så tidlig som i 2015, og har således vist god evne til å manøvrere i det mildt sagt krevende politiske landskapet et parti som AfD må bevege seg i. Tilbake står co-lederen, Tino Chrupalla, en malermester og Bundestagsmedlem fra Sachsen med gode forbindelser til partiets ekstreme høyrefløy.

Å beskrive Meuthen som «moderat» vil være en betydelig overdrivelse. Men i sin ambisjon om å fastholde AfD med iallefall et skinn av et borgerlig parti skjønte han at det måtte settes grenser mot partiets høyreekstreme fløy(er) – hvor ikke kun historierelativister, men også folkeutskiftningsteoretikere, antisemitter og nazisympatisanter beveger seg rundt i kulissene. Da han sommeren 2020 – med støtte fra et knapt flertall i partiets sentralstyre – klarte å få presse fram eksklusjon av den ekstreme partilederen i Brandenburg, Andreas Kalbitz, kunne det fortsatt se ut som han hadde mulighet til å lykkes. De høyreekstremes reelle lederskikkelse, Bjørn Höcke, lederen av partiets såkalte «Flügel», fikk imidlertid fortsette nesten som før.

Meuthens kamp mot partiets høyreekstreme var også begrunnet i trusselen om å ende opp med stempelet «forfatningsfiendtlig» og med status som permanent overvåket av det tyske «Verfassungsschutz». Han skjønte vel kanskje også bedre enn de fleste at partiets tiltagende flørting med vaksinemotstanderne, konspirasjonsteoretikerne og gatekampenes «Querdenkere» ville føre galt avsted.

AfD gikk ved høstens valg på ny Bundestag tilbake, og ligger nå på rundt 10% i oppslutning. Det er selvsagt fortsatt alt for mye. Tendensene til at partiet er i ferd med å forfalle til et østtysk regionalt protestparti med høyreekstrem profil er samtidig tydelig. Tilbakegangen for AfD er forøvrig en del av en internasjonal tendens der høyrepopulistiske partier og bevegelser mister oppslutning, skrev i Süddeutsche Zeitung i en større analyse tidligere i denne uken. Vi får se. Til våren er det presidentvalg i Frankrike.

Jørg Meuthen for sin del vil nå konsentrere seg om sitt mandat som medlem av Europaparlamentet. Der er han nestleder i den høyrepopulistiske fraksjonen «Identitet og demokrati». Forsvar av EUs yttergrenser og kampen mot «illegal imigrasjon» har vært et yndlingstema. Den såkalte «identetspolitikken» har mange ansikter.

Wannseekonferansen – ondskap i dannede former

I går satt jeg på mitt hotellrom, noen få titalls kilometer fra Wannseevillaen, og så på premieren for ZDFs fjernsynsfilm «Die Wannseekonferenz» – beretningen om hvordan 15 menn i løpet av noen få timer beslutter totalutryddingen av Europas jøder. «Måltallet» var 11 millioner, det endte med 6 millioner. Kaffe og konjakk «hört dazu». Hendelsen foregikk ca. 80 år fra i dag, 20. januar 1942.

Noen av mennene bærer SS-uniformer, andre – statssekretærene og ministerialdirektørene – er ulastelig dresspåkledde, mange bærer dr.titler: Heydrich, Müller, Eichmann, Freisler, Stuckart .. Tonen er dempet, saklig og lettere opprømt. Her er ingen karikerte nazibøller. Beslutningen om utryddingen av Europas jøder tas som gitt.

Fins det antydning til uenigheter gjelder den juridiske spissfindigheter (de dresskledde fra ministeriene pokker på raselovenes bokstav, mens SS-folkene vil ha handling), logistiske utfordringer (men Eichmann har svar på det meste) og bekymringer om at «våre tyske soldater kan bli forrået av alle myrderiene de må begå». Men Eichmann har svar her også: med de gode erfaringene fra uttestingene av Zyklon B i Auschwitz kan det hele foregå mer friksjonsfritt og mindre blodsutgytende enn tidligere – og alle ble beroliget.

Filmen er regissert av den renommerte 69-årige film- og TV-makeren Matti Geschoneck, sønn av en kommunist og konsentrasjonsleirfange, på grunnlag av det ene av de 15 eksemplarene av møtereferatet som ikke har forsvunnet. Det tilhørte en mann under navnet Martin Luther (!!), understatssekretær i Ribbentropps utenriksminsierium, i hvis arkiver det i dag ligger trygt nedblåst.

Filmen om Wannseekonferansen er noe av det sykeste og mest perverse jeg har sett. Den er pervers fordi den evner å skildre hvordan 15 menn – uhysteriske og tilsynelatende uten spor av hat, sadisme og galskap i sin opptredener – med konsekvent besluttsomhet velger å sluttføre planleggingen av den ondeste overlagte handlingen historien har sett. Som film betraktet er den et mesterverk.

Utvalgte medier har fått se filmen på forhånd. Alle de store tyske avisene trykker derfor omfattende omtaler i sine weekendutgaver. Die Zeits Peter Kümmel avslutter sin omtale slik:

«Vi hører hva som blir besluttet, i vårt språk, av våre forfedre. Vi er til stede, det er nesten som at vi kan gripe inn. Bedre kan TV ikke bli.»

Jeg regner det for sikkert at den raskt vil måtte bli tilgjengelig for det ikke-tyske publikum

Stefan Zweig og Joseph Roth

Jeg maser titt og ofte om tyskspråklig litteratur som burde vært oversatt til norsk. Noen ganger er det velbegrunnet, andre ganger kanskje ikke fullt så opplagt. Men skulle jeg stille meg opp på torget å skrike ut om to forfatterskap hvor dette iallefall gjelder, så disse to: Stefan Zweig og Joseph Roth!

Det er min påstand at den tyskspråklige roman- og novellekunsten i perioden 1900-1940 ikke har frembrakt mer eminente stilister enn Zweig og Roth. Knapt noen har skildret den gryende fascismens farer mer inntrengende og desperat enn de to. Jeg har også vanskelig for å finne forfattere fra samme epoke som kommer nærmere på det menneskelige drama – i all sin dybde, i all sin tragikk, i all sin glede, i all sin fortvilelse – enn Zweig og Roth.

Begge hadde jødisk bakgrunn, begge ble født inn i et Habsburgerrike på hell, et flerkulturelt Østerrike-Ungarn som strakte seg langt inn i dagens Polen, Ukraina, Tsjekkia og Slovakia, begge arbeidet og virket i perioder i Wien. Roth henter mye av materialet til sine fortellinger fra de østjødiske miljøene, men er fram til 1933 også en av den tyskspråklige pressens mest fremtredende feuilletonister.

Zweig hadde bakgrunn fra Wiens jødiske storborgerskap, reiste Europa på kryss og tvers og var økonomisk uavhengig i hele sitt liv. Den dypt alkoholiserte Roth levde fra hånden til munnen, men skrev som en gud – de som tviler kan lese «Die Legende vom heiligen Trinker» (kanskje det 20. århundres beste novelle, iflg. Michel Reich-Ranicky). Zweig skrev ømt og med dirrende intensitet om alt fra 12-åringens forvirring og fortvilelse til den desillusjonerte tropelegens hjemkomst til Europa. Begge skrev de med grunnlag i en den dypeste europeiske humanisme, besjelet av den rike tysk-jødiske tradisjonen de var født inn i og sto i.

Roth og Zweig kjente hverandre, og beundret hverandre. De hadde en omfattende brevveksling gjennom store deler av 20- og 30-tallet, den er dokumentert i 600-siders utgave som kom ut på Wallstein Verlag for ca. 10 år siden. Zweig sendte jevnlig sjekker til Roth og formanet ham til å kjempe seg fri fra den konstante drikkingen, Roth (som allerede i 1933 hadde inntatt sitt parisiske eksil) beskyldte sin venn for naivitet i troen på at man kunne leve og virke i det tyskspråklige området etter 1933. Zweig tok sitt eget liv i Brasil i 1942, Roth drakk seg i hjel og døde i Paris i 1939.

Zweigs berømte «Verden av i går» er oversatt til norsk, likeså hans «Sjakknovelle», i tillegg oversettelser fra 20-, 30-, 40-, og 50-tallet av noen av hans noveller, biografier og monografier, utgivelser som man i dag må oppsøke antikvariatene for å få tak i (om man har hellet med seg). Også for Roth finnes det enkelte eldre oversettelser, men så godt som null er tilgjengelig i bokhandelen. Det gjelder bl.a. hans eminente og bevegende roman om bibelens Job-skikkelse, «Hiob».

Forlag som Pelikanen og Solum-Bokvennen gjør en stor og viktig jobb for å bringe klassisk og europeisk-kontinental litteratur over i norsk språkdrakt. Her ligger det en åpenbar oppgave foran dem. 

Utskjelt som «prostituert» av Erdogan, rockebandmanager, visepresident i Forbundsdagen – Tysklands nye kulturminister setter kursen

Med De Grønnes Claudia Roth som «Staatsminesterin für Kultur und Medien» har Tysklands nye sentrum-venstreregjering fått en meget erfaren og profilert skikkelse som øverste leder for statens kulturpolitikk. I det føderative Tyskland er kulturpolitikken etter grunnloven delstatenes domene. Tysklands nye «kulturminister» har følgelig ikke noe eget departement, derimot en stor avdeling administrativt plassert i «Kansleramt», forbundskanslerens kontor.

Claudia Roth. Foto: S. Teschke, CC BY-SA 3.0

Roth vil årlig likevel ha mer enn 20 milliarder Nkr. til disposisjon for statlige kulturformål. Det store gross av Tysklands museer er i hovedsak finansiert av de 16 delstatene og av landets byer og kommuner. Noen få store, og symboltunge, museer er imidlertid rene føderale institusjoner og direkte underlagt Roths «Staatsminesterium», herunder «Deutsches Historisches Museum» og «Jüdisches Museum» i Berlin og «Haus der Geschichte der Bundesrepublik» i Bonn. Kulturstatsministeren har også stor betydning når det gjelder kulturpolitiske retningsvalg for hele republikken, og som finansiell understøtter av store kulturpolitiske prestisjeprosjekt. Prosessen bak det gigantiske «Humboldt Forum» i Berlin er umulig å forstå uten kulturstatsministerens pådriverrolle.

Claudia Roth har nesten 20 års fartstid som medlem av forbundsdagen, og var inntil i høst forbundsdagens visepresident. I forbundsdagen har hun vært særlig profilert på menneskerettighetsspørsmål. Hun har også eksponert seg som tilhenger av kulturutveksling som redskap for støtte til den demokratiske opposisjonen og til sivilsamfunnet i autoritære stater. I en tidlig fase av Recep Tayyip Erdogans politiske karriere ble hun av den senere autoritære tyrkiske statslederen beæret med tittelen «prostituert»; anledningen var et politisk samarbeidsprosjekt med tyrkiske kvinneaktivister i Erdogans periode som borgermester i Istanbul. På sin kulturpolitiske CV kan Claudia Roth også skrive inn sin fortid som manager for det legendariske revolusjonære rockebandet «Ton Steine Scherben» – et av det tyske 70-tallets mest ikoniske kulturelle fenomener.

Posten som kulturstatsminister har i de siste 8 år vært ivarettatt av CDUs Monika Grütters, en dyktig og målbevisst skikkelse som med all mulig tydelighet har bevist hvor mye makt det kan ligge i embetet. De siste årenes kriser og lederstrider innad i både Det jødiske museet og i Filmfestivalen i Berlin hadde sannsynligvis ikke kunnet bli løst på samme gode måte uten Grütters inngripen.

Med Claudia Roth blir det nok mindre «Humboldt Forum» og «Garnisonskirche zu Potsdam», i det hele tatt mindre Preussen i de politiske profileringene. I samspill med utenriksminister og partikollega Annalena Baerbock ligger det også til rette for at det verdensomspennende nettet av «Goethe-institutter» skal kunne benyttes mer aktivt som redskap for Roths ide om kulturpolitikk som utenrikspolitikk. Fremfor alt vil vi se et sterkere fokus på en konsekvent gjennomlysning av kolonialt erobrede kunst- og kulturgjenstander i de statlige samlingene, og på en forpliktende politikk for tilbakeføring av disse til opprinnelseslandene. I tillegg kommer videreføring av Tysklands antifascistiske minnepolitikk, likestillingspolitikk i kulturfeltet og bedring av de sosiale betingelsene for de frie kunstnerne.

Det kan i årene som kommer være gode grunner for norske kulturjournalister – og for museums- kunst- og litteraturfolk generelt – til å rette et litt skarpere blikk mot det tyske kulturfeltet. En åpenbar grunn er at flere av de store kulturpolitiske debattene som de siste årene har preget «Leitmedien» som FAZ, SZ, Die Zeit og TAZ er høyaktuelle også for oss. Med Roth som ny kulturstatsminister er det sannsynlig at dybden og intensiteteten i disse vil øke. Det gjelder ikke minst de store og krevende debattene om dekolonisering av museene, om restitusjon av illegitimt erobrede kunst- og kulturgjenstander, om en reflektert og differensiert minnepolitikk i det offentlige rom osv.

Den bredspektrede debatten om disse spørsmålene i den tyske offentligheten – med deltagelse fra politikere, akademia og museumsfeltet – har i mange henseender overføringsverdi til våre egne debatter om de samme temaene. I norske medier har det knapt vært et ord å lese.

Gapskratten som avgjorde det tyske valget – men hva lo han av?

Bildet av en leende tysk ministerepresident gikk i juli i år viralt. Problemet med skrattlatteren til mannen på bildet, CDUs Armin Laschet, var ikke latteren i seg selv, men at den skjedde midt under en alvorstynget seremoni for ofrene for flomkatastrofen i Rhein-Erft-Kreis vest i Tyskland og at den som lo både var den katastroferammede delstaten Nordrhein-Westfalens øverste leder og CDU/CSUs toppkandidat under høstens valg på ny tysk forbundsdag. Et personlighetstrekk – Armin Laschets velkjente «rheinische Frohnatur» – som inntil da hadde vært regnet som en plussfaktor ble på et blunk fatal.

Foto: AFP/Marius Becker

At latteren ble sluppet samtidig med forbundspresident Frank-Walter Steinmeiers (SPD) tale til flomofrene gjorde ikke saken bedre. Nytt fra situasjonen i sommer er at vi nå også vet hva Laschet og mannen ved siden av ham, den lokale CDU-toppen Frank Rock, lo av. I følge avisen «Kölner Stadtanzeiger» skal det utløsende for gapskratten nemlig vært en kommentar fra Rock noe i retning av at Laschet «.. jo jammen meg er like liten som Steinmeier». Banal lytehumor mellom personlig bekjente partikollegaer med andre ord. Men til feil tid og på feil sted – og definitivt utilgivelig uvitende om kamerablikkets allestedstilværelse i vår tid.

Bildet av den leende Laschet utløste massiv kritikk fra hele det politiske spekteret. «Respektløst» og «usmakelig», var blant kommentarene. Fremfor alt begynte det å bre seg en tvil også innad i eget parti om Laschets dømmekraft i kritiske situasjoner, og om han virkelig var den riktige mann som Tysklands kommende forbundskansler. Både Laschet og Rock var raskt ute med å beklage latteren. Men da var det allerede for sent. De relativt gode målingene CDU/CSU hadde hatt inntil da tok slutt, og innledet en nedgangsbølge som partiet ennå ikke har klart å snu. Ved valget på ny forbundsdag i september ble SPD under ledelse av Olaf Scholz største parti, og fra i desember i år også Tysklands nye forbundskansler.

CDU/CSU var nok politisk svekket – profilløst og styringstrøtt, vil mange si – også før Laschets fatale latter. Det sier uansett en god del om driverne i vår tids personifiserte valgkamper at det ikke var kampen om de politiske innholdene, men et øyeblikks ubetenksomhet fra dens politiske frontfigur som utløste nedgangsbølgen for den vaklende giganten.

Angela Merkel – vår toleranse som demokrater

Etter 16 år som tysk forbundskansler vil Angela Merkel om få dager forlate sin post. Alt som finnes av medier vil i de nærmeste ukene være overfylt av oppsummeringer, diagnoser og hyllester. Noen vil også sable henne ned. Hyllemetere med biografier vil i de kommende årene ettergå hennes virke ned i minste detalj.

Angela Merkel – Grosser Zapfenstreich 2021. Foto: dpa

Merkel var verdifundert og kunnskapsbasert i alt hun gjorde. Samtidig var hun en person som motsatte seg de store gester og alt som lignet på patos (historikeren Norbert Frei). Statsviteren Herfried Münkler, som også i lange perioder virket som hennes rådgiver, beskriver henne som en person med en vitenstrang langt utover det normale for politikere. Hun ville forstå grundig før hun handlet.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si så mye mer om fenomenet Merkel. Men så falt hennes lille tale i anledning det tyske forsvarets tradisjonelle hyllest av avgåtte forbundskanslere («Großer Zapfenstreich») ned for mine føtter. Der sa Merkel bl.a.:

«Overalt hvor vitenskapelig erkjennelse blir fortiet, og konspirasjonsteorier og hets blir spredd, må vi være tydelige i vår motstand … Der hvor hat og vold anses som legitime midler for å presse egne interesser gjennom, får vårt demokrati liv ved at vår toleranse som demokrater finner sin grense» (min overs.).

Merkel skriver seg her inn i tradisjonen etter Karl Jaspers, Dolf Sternberger og Jürgen Habermas m.fl. (og for den saks skyld Karl Popper): Demokratiet som verdifellesskap med rett på selvbeskyttelse – «Die wehrhafte Demokratie». En styringsform som er noe mer enn et formalt system av rettigheter og prosedyrer – demokratiet som livsform, demokratiets som noe som får liv av at borgerne selv holder det oppe og beskytter det, demokratiet som også har rett til å sette grenser.

I tråd med gamle tradisjoner ble Merkel bedt om å velge seg tre musikkstykker som skulle fremføres under forsvarets seremoni. Den evangeliske pastordatteren valgte seg 18-hundretallssalmen «Grosser Gott, wir loben dich» («Store Gud, vi lover deg»), Hildegard Knefs nydelige frihetsbejaende sang, «Für mich soll es rote Rosen regnen» («Røde roser skal regne over meg») og den legendariske DDR-punkerens Nina Hagens «Du hast den Farbfilm vergessen» («Du har glemt fargefilmen»). Jeg innrømmer glatt at jeg beundrer denne skikkelsen.

Hadde Merkel rett?

Publisert i Klassekampen 20. november 2021

Wir schaffen das, sa Angela Merkel i møte med flyktningstrømmene til Europa 2015. Det er på tide å gjøre opp status.

En æra går mot slutten. Etter 16 år ved makten vil Tysklands forbundskansler Angela Merkel i desember overlevere kanslerkontorets nøkler til sin etterfølger, sosialdemokraten Olaf Scholz. Merkel vil da ha vært regjeringsleder lenger enn forbundsrepublikkens første kansler, Konrad Adenauer, og omtrent like lenge som samlingskansleren Helmut Kohl. Finanskrisen, Hellaskrisen, flyktningkrisen og krigstilstanden på Krimhalvøya og i Øst-Ukraina er noen av de mange krevende hendelsene hun har måttet håndtere i løpet av sin regjeringstid. Hvordan blir hennes ettermæle, hva vil hun bli husket for?

I Norge forbinder mange Angela Merkel med politisk svikt i håndteringen av flyktningkrisen høsten 2015. Nettopp fordi mange av forestillingene som ble skapt om Merkels politiske valg den gang har bitt seg fast som sannheter i betydelige deler av opinionen, kan det nå, ved Merkels avgang, gi mening å underlegge kritikken nærmere etterprøving.

Den europeiske «flyktningkrisen» har lenge hatt status som en av de mest epokegjørende politiske hendelsene i forrige tiår. I ettertid er det spunnet et stort nett av fortellinger om de politiske valgene Merkelregjeringen fattet i de to dramatiske ukene mellom 1. og 15. september 2015.  Blant de mest sentrale er beretningene om «åpning av grensene», «rettsbrudd» og «kontrolltap». For den internasjonale høyresiden, men også for krefter langt inn i det politiske sentrum, ble Merkels håndtering av krigsflyktningene fra Midtøsten høsten 2015 raskt til Europas store innvandringspolitiske syndefall. Etterhvert ble «flyktningkrisen 2015» et vendepunkt for hele den internasjonale debatten om flyktningpolitikk, asylrett og migrasjon. Men hva skjedde? Hva var Merkelregjeringens handlingsrom, hvilke hensyn sto på spill, hvilke rettslige bindinger forelå?

Flyktningkatastrofen kom ikke over natten. Grunnlaget hadde bygget seg opp gjennom Assad-regjeringens terrorisering av eget folk i den pågående syriske borgerkrigen, og ble ytterligere forsterket av IS’ fremrykking. Stadige forverringer av leveforholdene i flyktningeleirene i nabostatene Libya, Jordan og Tyrkia bidro også til at flere brøt opp. Om Merkel og Europas ledere skal lastes for noe, må det være at de fremsto unødig uforberedt da flyktningestrømmene langs Balkanruten begynte å øke på utover sommeren og sensommeren 2015.

Et slags «tipping point» kom 4. september, hvor Merkel i samforstand med Østerrikes statsminister Werner Faymann garanterte innreise og asylbehandling for 4000 flyktninger som var strandet langs sensommerhete motorveier i Ungarn. I dagene fremover strømmet nye grupper av flyktninger over den ungarsk-østerrikske grensen i retning grensestasjonene i Bayern og sentralbanestasjonen i München. Ni dager senere, søndag 13, september, hadde innenriksminister Thomas de Maiziere hasteinnkalt ministeriets toppledere, herunder sjefen for forbundsrepublikkens ytre grensekontroll, Bundespolizeichef Dieter Romann, til rådslaging. Spørsmålene som sto til avklaring var: kan det foretas full avstengning av Tysklands grenser, hvilke grensebestemmelser følger av Schengenavtalen, hva slags forpliktelser har Tyskland etter Dublinforordningen?

Tautrekkingen mellom ministeriets folkerettsjurister på den ene side og hardlineren Romann på den andre, de Maizieres løpende kontakt mot Merkel, innenriksministerens frykt for vannkanoner og voldsscener ved de tyske grensestasjonene er detaljert skildret i boken «Die Zauberlehrlinge – Der Streit um die Flüchtningpolitik  und der Mythos vom Rechtbruch» (2019) av juristene Stephan Detjen og Maximilian Steinbeis. På kvelden 13. september meddelte de Maiziere sin beslutning: grensekontroller innføres, men grensene stenges ikke.

Håndteringen av asylsøkende som ankommer EU/EØS-området er regulert av de såkalte Dublinavtalene. Det juridiske som sto på spill aktuelle septembersøndag var fortolkningen av Dublin-III-forskriftens § 3 og § 17. Disse forplikter medlemsstatene til «å foreta prøving av alle søknader om internasjonal beskyttelse som stilles av tredjestatstilhørende eller statsløse på en medlemsstats territorium, inklusive ved grensen eller i transittsonen» (§ 3). Saboteres denne plikt, har enhver annen medlemsstat anledning til å «tre inn» for den staten asylsøkeren først ankom (§ 17). Det var nettopp et slikt svarteperspill flyktningene langs Balkanruten var kastet ut i høsten 2015. Landene ved EUs yttergrenser – Hellas, Kroatia og Ungarn – var uten fungerende asylsystemer og samarbeidet hverken med hverandre eller med Dublinstatene lenger nord. I all hovedsak var metoden å vinke asylsøkerne gjennom.

Dublinsystemet tilstreber en koordinert håndtering av søknader om politisk asyl i det europeiske samarbeidsområdet. I bunn ligger hver enkelt flyktnings rett til å prøve sin sak i henhold til gjeldende internasjonale traktater. En stat skal ikke uten videre kunne erklære seg ikke-ansvarlig for en asylsøknad. Innledes en slik praksis, bringer det med seg faren for at andre stater vil gjøre det samme – med den følge at asylsøkeren strander i et ingenmannsland mellom statene. Vissheten om at Dublin som overnasjonalt rettsrom sto i fare for å implodere, var hovedgrunnen til at Merkel 4. september 2015 valgte å bruke sin selvinntredelsesrett etter Dublinavtalens § 17. De samme overveielsene var også utslagsgivende for at møtet i innenriksministeriet 13. september konkluderte som det gjorde.

En av de mange misforståelsene rundt Merkelregjeringens handlemåte høsten 2015 var at «grensene ble åpnet». Påstanden er feil alene av den grunn at en grense som hadde vært «åpen» siden Schengenavtalens ikrafttredelse ikke godt kunne «åpnes» på nytt. Spørsmålet som sto på spill i innenriksministeriet 13. september 2015 var snarere om den tysk-østerrikske grensen, med hjemmel i en unntaksbestemmelse i Schengenregelverket (§ 24), kunne stenges for en tidsavgrenset periode. Regjeringen falt ned på at Dublinavtalens rettighetsbeskyttelse var viktigere.

Prinsippene som ble fastslått 13. september dannet grunnlaget for Tysklands håndtering av de nye flyktningene som ankom utover høsten 2015. Ved årsskiftet 2015/16 hadde antallet kommet opp i 890.000. I de første høstmånedene hadde mediene mye fokus på logistisk kaos i kommunene og på innsatsen til lokalsamfunnets idealistiske hjelpere. Situasjonen ble en prøvelse både for sivilsamfunnet og en stresstest for forvaltningen og de politiske institusjonene. Testen ble i all hovedsak bestått. I mars 2016 ble det inngått en omfattende avtale mellom Tyrkia og EU som bl.a. innebar tilbakeholdelse av flyktninger på vei mot Europa og retur av flyktninger til Tyrkia ankommet Hellas på irregulært vis. Tyrkiaavtalen ble innledningen til en fase med betydelig lavere tall for asylankomster både i Tyskland og det øvrige Europa.

I etterkant av begivenhetene høsten 2015 ble det fra flere hold gjort forsøk på rettslig overprøving av Merkelregjeringens beslutninger. Det begynte med Horst Seehofer, Bayerns ministerpresident og partileder i CSU, som vinteren 2016 varslet at «Merkels grenseåpning» ville bli fremmet som sak for forfatningsdomstolen i Karlsruhe. Svakt rettslig grunnlag og hensynet til det politiske samholdet innad i CDU/CSU hensyn gjorde at fremstøtet ble skrinlagt. Også høyrepopulistiske AfD la i 2017-18 mye arbeid og prestisje i å fremme en klagesak for domstolen. Prosesskriftet er interessant som stridsskrift for en etnisk-nasjonal statsideologi, om enn ikke som juss. Forfatningsdomstolen avviste våren 2018 at det forelå grunnlag for å behandle AfDs klage. Flere dommer i EU-domstolen (bl.a. «Khadija/Jafari, 2017) har senere bekreftet at Merkelregjeringens tolkning av Dublinavtalen høsten 2015 var riktig. Utbyttet av forsøkene på delegitimering av Merkelregjeringens beslutningsgrunnlag høsten 2015 via domstolene har altså vært magert.

Da Merkel 31. august 2015 uttalte sitt «Wir schaffen das» («Dette klarer vi»), var det tre ord for historiebøkene. I et spesialnummer av Der Spiegel tidligere i år (Biografie 1/2021) konstaterte magasinets utenriksredaktør Maximillian Popp at Merkel etterhvert fikk god kontroll på de logistiske problemene knyttet til flyktningmottaket. Regjeringen fikk også iverksatt gode programmer for språkopplæring, yrkesutdanning og bosetting. Ved femårsmarkeringen for flyktninghøsten i 2020 var det betydelig enighet blant forskere, utdanningsmyndigheter og arbeidsgivere om at integreringsarbeidet for flertallet av de ankomne har hatt god fremdrift og viser gode resultater. Det skyldes både den tyske integreringsmodellens velfungerende kombinasjon av yrkesopplæring og arbeid og et tysk arbeidsliv som grunnet aldersmessig ubalanse i befolkningen skriker etter arbeidskraft. Slik sett er det grunnlag for å si at Merkel «klarte det».

På det mest krevende punktet, etableringen av et humant og bærekraftig felleseuropeisk system for migrasjon og asyl, har Merkel iflg. Popp derimot ikke lykkes. Alene et blikk på den fastlåste situasjonen for flyktningene i den greske Morialeiren og på de fortsatte drukningsdødene for flyktende i Middelhavet forteller med all mulig tydelighet at mange av problemene som kom til overflaten høsten 2015 fortsatt ikke er løst. Den pågående krisen i grenseområdene mellom Hviterussland og Polen har sin hovedforklaring i det kyniske maktspillet til diktatorene Lukashenko og Putin, men det er også en krise skapt av den felleseuropeiske fortellingen om flyktende mennesker som «fare» og som «trussel», og av et EU etter 6 år som ikke har evnet å etablere rettssikre prosesser for mottak og viderefordeling av asylsøkere som ankommer unionens yttergrenser.

Det fins i dag gode konsepter for en europeisk flyktning- og migrasjonspolitikk som kombinerer grensesikring, bærekraftig innvandring og ivaretakelse av hovedprinsippene i de internasjonale flyktningtraktatene. Et av dem er presentert i Gerald Knaus’ bok «Welche Grenzen brauchen wir?» (2020). Sosiologen og tenketanklederen Knaus, i sin tid hovedarkitekten bak Tyrkiaavtalen, fokuserer bl.a. på utvikling av vinn-vinn-modeller i samarbeidet med opprinnelsesland og tredjeland om retur av personer som ikke oppfyller grunnlaget for politisk asyl. For opprinnelseslandene kan potten bl.a. innbefatte lettelser i visabestemmelser, utdanningsplasser og kvoter for legal arbeidsinnvandring.

Gjennomslaget for slike løsninger blokkeres dels av EUs østeuropeiske medlemsstater, dels av fryktsomme og taktisk agerende politikere i de øvrige medlemslandene. Europas stater bekjenner seg i festtaler til prinsippene i de internasjonale flyktningkonvensjonene, men blokkerer i sin politiske praksis at de settes ut i livet. EU-kommisjonen la høsten 2020 fram et nytt forslag til fordelings- og finansieringsmodell for asylsøkere i EU-området. Også dette synes å strande på motstand fra flere av de øst-europeiske statene.  En vei ut av uføret kan ligge i en «koalisjon av villige», en modell med 6-8 EU-stater som på egen hånd etablerer et samarbeid om mottak, asylbehandling og integrering av flyktninger i EU-området.

Tyskland er i disse dager inne i sluttfasen av forhandlingene om grunnlaget for en ny regjering. Regjeringspartnere er De Grønne, liberale FDP og Arbeiderpartiets søsterparti SPD. Sonderingsdokumentet mellom de tre partiene går rett inn i de uløste problemene rundt drukningsulykkene i Middelhavet og nøden ved Europas yttergrenser. Den nye norske regjeringserklæringen er taus om det samme. Den har derimot mye fokus på kvoteflyktninger, hjelp i nærområdene og retur til tredjeland. Det forteller mye om politisk berøringsangst.

Signalene fra Tysklands kommende regjering gir likevel grunnlag for forsiktig optimisme – et håp om at man kan komme seg ut av fem år med politisk ørkenvandring og en situasjon med et Europa viklet inn i politisk-moralske selvmotsigelser rundt et problem som er løsbart.

Ja, klarte hun det ?

Av Øystein Skar – Debatt Klassekampen 23. november 2023

Karsten Aase-Nilsen fortjener honnør for sin artikkel i Klassekampen lørdag, «Hadde Merkel rett?». Den er skikkelig kunnskapsbasert, noe som ofte savnes i dekningen av Tyskland i norske mediekanaler, og inviterer til en saklig samtale. Jeg har et par momenter som innebærer en mulig kritikk i det kanskje litt for rosenrøde bildet som han tegner.

1. Det gjelder altså flyktningkrisen 2015, som endte med at Tyskland tok imot 890.000 flyktninger. Merkels slående parole «Wir schaffen das» er blitt hengende ved henne. Var det bærekraftig å ta imot så mange? Hva om Norge skulle ta imot 50-60.000 flyktninger, en sammenligning basert på innbyggertall? Aase-Nilsen viser noen rapporter som viser at integreringen har gått bra. Skulle ønske det stemte, men han kunne nok ha fått frem problematiske sider ved dette kjempeløftet for det tyske samfunn. Er det altfor mistenksomt å anta at noen tusen av disse har gått under jorden i lyssky virksomhet?

2. Selve parolen tror jeg også var et utslag av en litt for optimistisk kristelig vending fra prestedatteren, paret med dårlig samvittighet (andre verdenskrig), en tysk spesialøvelse som også plager politikken. Kanskje spekulerer jeg for mye nå, men Merkel ville kanskje også ta innersvingen på de mer ytterliggående til høyre. Tyske myndigheter kunne vel tross alt ha nøyd seg med å ta i mot, la oss si halvparten, uten å bli beskyldt for å være menneskefiendtlig?

Kunne hun tatt halvparten ?

Klassekampen 1. desember 2021 – svar på debattinnlegg Øystein Skar 23. november 2021

I en kommentar 23. november har Øystein Skar to merknader til min artikkel «Hadde Merkel rett?» i Klassekampen 20. november. Den ene gjelder spørsmålet om ikke mitt bilde av status for integreringen av flyktningene som ankom Tyskland høsten 2015 er «..for rosenrødt», den andre gjelder spørsmålet om ikke tyske myndigheter høsten 2015 kunne nøyd seg med «..å ta i mot halvparten»? Spørsmålene er relevante, og berører temaer jeg gjerne skulle gått nærmere inn på om plassen jeg fikk til disposisjon hadde tillatt det. Skars spørsmål gir meg anledning til å gi noen supplerende kommentarer.

1. Status for integreringen: Min relativt positive beskrivelse av status for integreringsarbeidet gjaldt hovedbildet som kan tegnes 6 år etter krisehøsten 2015, ikke noen komplett dom over alle sider ved dette arbeidet.  Allerede høsten 2018 konstaterte presidenten for den tyske arbeidsgiverforeningen, Ingo Kramer, at «..det går betydelig bedre med integrasjonen av flyktningene enn tidligere antatt», og pekte på at av de knapt 900.000 som ankom høsten 2015 har «..snart 400.000 i dag en arbeidsplass eller lærlingplass». Flere studier publisert høsten 2020 i anledning 5-årsmarkeringen for flyktningkrisen (bl.a. fra «Institut für Arbeitsmarkt- und Berufsforschung») viser mye av den samme trenden. En hovedårsak er et arbeidsliv som skriker etter kvalifisert arbeidskraft, og som ifølge tall fra tyske arbeidsmarkedsmyndigheter pr. oktober 2021 har 1,2 millioner ubesatte stillinger og mangler arbeidskraft i 70 yrker med krav til fagutdanning.

En årsak til de relativt gode resultatene ligger også i den spesielle tyske modellen med integrerte løp for språkopplæring, fagutdanning og yrkespraksis. Den tyske statsviteren Herfried Münkler har i sin bok «De nye tyskerne» (2017) sammenlignet den tyske modellen med integrasjonsmodellene i flere andre europeiske land, bl.a. Sverige og Frankrike. Mens den franske modellen baserer seg på integrering via statsborgerskap og den svenske på lik tilgang til sosialsystemene, har den tyske sitt hovedfokus på koordinerte programmer for utdanning og yrkesopplæring. Münklers konklusjon er at den tyske modellen har fungert langt bedre enn de andre.

Nevnte hovedbilde forteller selvsagt ikke hele historien. Språkproblemene vil i flere år fremover være en bremse på integreringsarbeidet via arbeidslivet, og en del av de som ankom i 2015-2016 vil være avhengig av å leve av offentlige sosialytelser livet ut. Dette gjelder særlig blant de litt eldre kvinnene og de med lavest grunnutdanning fra hjemlandene. I tillegg kommer kulturelle hindre, herunder kvinner som hindres i yrkesdeltagelse fordi de er låst fast i tradisjonelle kvinneroller. Dette er imidlertid ikke noe spesifikt tysk problem, og en utfordring felles for alle europeiske land som har bosatt lavt utdannede flyktninger fra ikke-europeiske land. Nei, bildet er ikke rosenrødt, men det er til gjengjeld betydelig bedre enn det de mest høyrøstede og pessimistiske stemmene spådde høsten 2015.

2. «Ta i mot halvparten»: Essensen i de folkerettslige vurderingene som ble gjort av Merkelregjeringens fagfolk i september 2015 var at det tilkommer enhver beskyttelsessøkende som ankommer EU-områdets yttergrenser en fundamental rett til å få prøvd sin sak etter flyktningkonvensjonenes prinsipper. Så lenge yttergrensestatene Ungarn og Kroatia i det store og hele saboterte sine plikter etter Dublinavtalen, var det aldri noe alternativ for Merkel å ikke fastholde anvendelsen av Tysklands selvinntredelsesrett etter avtalens §13 – altså fortsette å behandle søknadene til de som ankom Tyskland for å søke beskyttelse. Spørsmålet om regjeringen kunne, eller burde, «ta i mot færre» stilte seg følgelig ikke. Skars henvisning til Merkels lutheranske sinnelag kan gi mening hvis spørsmålet gjelder impulsene som var med på å utløse hennes reaksjoner ved flyktningkrisens begynnelse, men det hadde sannsynligvis begrenset betydning for beslutningen om å fortsette å ta i mot de som kom utover høsten 2015.

Kravet om å «sette en grense» var likevel et spørsmål som preget debatten om flyktningkrisen helt fram til 2017. Sitt tydeligste uttrykk fikk dette gjennom daværende CSU-leder og senere innenriksminister Horst Seehofers krav om å sette en «Obergrenze» (maksgrense) på 100.000 flyktninger pr. år – et krav som holdt liv i en intern partikonflikt i CDU/CSU over flere år. Merkels avvisning av Seehofers krav var logisk og prinsipielt begrunnet: En traktatfestet rettighet kan ikke ha gyldighet for 100.000, og så brått bortfalle når antallet er kommet opp i 100.101. Uavhengig av denne grensedragningen ble det høsten 2015 og vinteren 2016 arbeidet både på nasjonalt- og EU-nivå med å finne overnasjonale løsninger på et problem som var i ferd med å bli politisk uhåndterbart. I mars 2016 kom den såkalte «Tyrkiaavtalen på plass». Den har senere vist seg å ha mange mangler, men i det store og hele bidro den til at den såkalte Balkanruten ble strupt og at antallet asylsøkende som ankom Tyskland i perioden 2017-2020 ikke oversteg 100.000-200.000 pr. år. Striden innad i CDU/CSU ble bilagt høsten 2017 gjennom et kompromiss om en «Obergrenze» på 200.000 flyktninger pr. år, men slik at den i «krisesituasjoner» kunne settes ut av kraft. I praksis betød dette en selvpålagt garanti for at prinsippene Merkel hadde knesatt i tolkningen av Dublinforordningen ikke kunne utfordres. Hovedutfordringen for dagens europeiske asylpolitikk er ikke manglende kapasitet (eller vilje) til å ta imot mennesker på flukt. Et stort nettverk av europeiske byer og kommuner står allerede i dag klare til å ta i mot betydelige deler av de som søker beskyttelse. Problemet er først og fremst at arbeidet for etablering et humant og bærekraftig felleseuropeisk system for migrasjon og asyl har stått i stampe helt siden Tyrkiaavtalen ble undertegnet vinteren 2016. Regjeringen ledet av Angela Merkels etterfølger, sosialdemokraten Olaf Scholz, har i sitt nylig fremlagte regjeringsprogram signalisert at gjennombrudd i dette arbeidet har høy prioritet. Det øker sannsynligheten for at den ulykkelige handlingslammelsen som nå preger EUs og Europas politikk på et område som i bokstavelig forstand handler om liv og død kan opphøre.

(NB: Versjonen publisert i KK er litt forkortet) 

«Minima Moralia» – 70 år

Leser i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) at det i disse dager er 70 år siden Theodor W. Adornos «Minima Moralia» kom ut. Adornos 153 aforismer «fra det beskadigede livet» slik han så det på bakrunn det nazi-tyske sivilisasjonssammenbruddet, er vel en av Adornos mest leste og mest innflytelsesrike verk. Det var også en av de aller første utgivelsene til det senere så dagsordensettende «Suhrkamp Verlag».

Forsøk på å «fange inn» Minima Moralia står sikkert i motstrid til det man svært uadornittisk kan kalle «bokens prosjekt»: «Refleksjoner over ødelagt språk og stivnet tenkning», vil noen sikkert kunne beskrive den som. «Negativ dialektikk» og «kritisk-melankolsk selvbesinnelse» er andre beskrivelser man kan høre fra de som har ordentlig greie på det. For egen del faller det meg inn at man også godt kan se den som «samtidskritikk», «kulturkritikk» eller for den saks skyld «kapitalismekritikk». Som når han i den berømte aforisme 100 – hvor nytelsen, eller er det lykken?, beskrives som å ligge på vannet og kikke fredelig opp mot himmelen, «å være ellers intet, uten noen videre bestemmelse og oppfyllelse» – forteller oss at:

«Forestillingen om den hemningsløse handlefriheten, den uavbrutte produseringen, den rundkinnede umetteligheten, friheten som hektisk travelhet næres av det borgerlige naturbegrepet, som aldri har dugd til annet enn å proklamere at samfunnets vold er uavvendelig, et stykke sunn evighet» (overs. Arild Linneberg).

Jeg har i perioder forsøkt å fordype meg i det tyske 68-opprørets politisk-kulturelle røtter, herunder viktige kritiske skrifter fra det sene 50-tall til 1967-69. Det er slående hvor ofte lesningen av Minima Moralia fremstår som dypt pregende for de ulike aktørene, bl.a. for en skikkelse som Peter Gente, den senere grunnleggeren av det legendariske «Merve Verlag». Aktualiteten er på ingen måte borte, selv om medievirkeligheten i dag er en komplett annen enn på Adornos tid.

For en gangs skyld slipper jeg å gjøre reklame for en bok som kun finnes i tysk versjon. Hele verket finnes nemlig i norsk utgave, oversatt fra tysk av Arild Linneberg. Til utgaven utgitt i serien «Bokklubbens Kulturbibliotek» har han også skrevet et meget fint innledningsessay.