Samfunn

«Wir schaffen das»

„Merkels flyktningpolitikk var katastrofal, og Tyskland kommer til å måtte betale dyrt for dette i årtier fremover“, er det mange som bastant fastslår her på berget. Men hvordan går det med den ene millionen av flyktninger som krysset de tyske grensene i perioden august/september 2015-januar 2016? Det kommer selvsagt an på øynenene som ser. Det kan kanskje være av en viss interesse å høre hva en sentral skikkelse fra det tyske næringsliv, presidenten for den tyske arbeidsgiverforeningen Ingo Kramer, har å si. I et intervju med avisen Augsburger Allgemeinen 13. desember uttaler han bl.a. følgende:

«Det går betydelig bedre med integrasjonen av flyktningene i Tyskland enn tidligere antatt. Av den ene millionen som kom har snart 400.000 i dag en arbeidsplass eller lærlingplass. Angela Merkel fikk rett med sitt utsagn „Wir schaffen das“ («dette får vi til»). De fleste unge migrantene behersker etter et år så godt tysk at de ikke har problemer med å følge undervisningen på yrkesskolene. Det store flertall av de yrkesaktive flyktningene arbeider i jobber hvor det betales skatt og sosiale avgifter på vanlig måte og er dermed integrert».

Kramer sier i intervjuet, som FAZ gjengir i dag, videre:

«Mange migranter har blitt en styrke for det tyske næringslivet. Vi bør ikke ha angst for innvandringen, vi bør heller se de som har kommet til oss og arbeider her som en berikelse. De aller fleste mellomstore bedrifter er nå som før på jakt etter medarbeidere, og håper at regjeringens planlagte nye innvandringslov skal hjelpe».

Loven Kramer viser til ble fremlagt av samarbeidsregjeringen CDU-CSU/SPD for vel en måned siden. Hensikten er å etablere legale veier for arbeidsinnvandring til Tyskland utenfor EU-/EØS-området.

Kramer avslutter slik:

„Vi må uansett betrakte temaet migrasjon med større nøkternhet enn vi har gjort til nå. Tyskland må fortsatt være et åpent samfunn, som er beredt til å rekruttere arbeidskraft fra utlandet. Lykkes vi ikke med dette, er det fare for at vi kan falle tilbake til 90-tallets økonomiske problemer“.

Så kan man selvsagt si at dette kun er en del av historien, hva med kostnadene for de som selv etter 10 år ikke lykkes å komme inn i arbeidslivet, hva med kvinnene som hindres i yrkesdeltagelse fordi de låses fast i tradisjonelle kvinneroller, hva med de kulturelle hindre i integrasjonsarbeidet?

Såvidt jeg vet er imidlertid alle (jeg ser da bort fra ytterfløyenes fanatikere) enige om at arbeidslinja må være bunnplanken for alt vellykket integreringsarbeid. I så henseende kan de tyske erfaringene kanskje være viktig å ta med seg videre? Har vi f.eks. noe å lære av det tyske systemet for fagopplæring? Fremfor alt bør vi merke oss Kramers etterlysning av nøkternhet i drøftingen av migrasjonens mangslungne virkelighet. Det uvelvillige, betente og periodevis hysteriske ved disse debattene her til lands, er for egen del hovedårsaken til at jeg stort sett styrer unna.

https://www.faz.net/aktuell/politik/inland/mehr-legale-migrationswege-nach-deutschland-werden-gefordert-15941609.html?fbclid=IwAR3Sqzm_WN9W4GesyxB2x3ynI8m7k4lbbi4P940RErKJmQBYCic-9EZATJM

Reklamer

«Det er ikke vår oppgave å foreskrive når folk ikke skal spise kjøtt»

Publisert i Morgenbladet 30. november 2018

Tysklands grønne parti, Die Grünen, seiler i medvind.  Partiet har siden valget på ny Forbundsdag sist høst økt sin oppslutning fra 8 % til rundt 20 %. Oppgangsbølgen skjer i en situasjon hvor samarbeidsregjeringen mellom det kristelig-demokratiske CDU/CSU og sosialdemokratiske SPD er lammet av indre strid, og hvor oppslutningen om SPD er lavere enn noensinne i hele etterkrigstiden.  De Grønne representerer for mange velgere et svar på et ønske om en ærligere og mer saksrettet politikkstil.  Mye av suksessen kan også tilskrives en ny og svært populær lederduo. I tillegg kommer troverdighet og kompetente løsninger i møtet med vår tids største politiske utfordringer – klima- og miljøkrisen.  Partiets fremgang viser at sentrum-venstre fortsatt kan være et sterkt og kraftfullt alternativ i europeisk politikk.

Barn av 68-opprøret

Det grønne partiet er et ektefødt barn av det vesttyske 68-opprøret og de sosiale bevegelsene som fulgte i kjølvannet av dette. Selv om det politiske utbyttet av 70-tallets aksjoner var magert, hadde de omfattende mobiliseringene lagt grunnlaget for etablering av et nytt sosiokulturelt miljø – et sjikt av radikale ”moderniserere” som hadde startet sin ”marsj gjennom institusjonene” (R. Dutschke). Historien om dette sjiktet er på mange måter identisk med historien om Det grønne partiet. I utgangspunktet var partiet et slags antiparti. Gjennom partidannelsen i Karlsruhe januar 1980 hadde den tidligere opprørsgenerasjonen lykkes med å skape en plattform for politisk påvirkning innenfor de etablerte institusjonene.

De hvite turnskoene

Ved valget på ny Forbundsdag i 1983 oppnådde De Grønne 5,6 % av stemmene, og gjorde sin første inntreden i den tyske nasjonalforsamlingen. Det politiske hovedprinsippet var totalopposisjon, metoden provokasjoner og etikettebrudd og den personlige stilen demonstrativt uformell.  Inntredenen i Bundestag ble likevel starten på et krevende, men nødvendig arbeid med oppøving av kompromissberedskap og utvikling av realpolitiske konsepter. En viktig milepæl var den første deltagelsen i en såkalt rød-grønn regjeringskoalisjon (med SPD) på delstatsnivå i delstaten Hessen i 1985. Miljøvernminister i den nye regjeringen var den den tidligere gatekjemperen Joschka Fischer. De hvite turnskoene han hadde på under edsavleggelsen har i dag nærmest ikonisk status. Med deltagelsen i Gerhard Schröders rød-grønne regjering fra 1998 til 2005 trådte partiet, for første og hittil eneste gang, inn i et regjeringssamarbeid på riksnivå. Et annet høydepunkt var utnevningen av partiveteranen Winfried Kretschmann til ministerpresident i den velstående sydtyske delstaten Baden-Württemberg i 2011. Fem år senere, i 2016, ble De Grønne delstatens største parti med over 30 % av stemmene og Kretschmann kunne gå inn i en ny periode som ministerpresident. At De Grønne samtidig «skiftet side», og erstattet SPD med konservative CDU som regjeringspartner, er en god illustrasjon på partiets lange politiske ferd fra 1980 til i dag.

Et erfarent parti

De Grønne deltar i dag i 9 av Tysklands 16 delstatsregjeringer, og har i perioden forut for dette vært koalisjonspartner i et 20-talls andre regjeringer. Det er altså etterhvert et svært erfarent og konsolidert parti. Partihistorien har likevel vært mye preget av turbulens og internt bråk. Striden har dels handlet om ledelsesformer – basisdemokrati versus profesjonalisering, dels om partiets politiske hovedretning – på den ene side en radikal fløy med basis i partiets opprinnelige verdier, på den andre side en mer moderat fløy. I dag fremstår de moderate, eller de såkalte «Realos», som seierherrer og striden mellom fløyene som bilagt. De Grønne i nåværende støpning kan mest presist beskrives som et venstreliberalt parti, men med elementer av sosialdemokrati og konservatisme i den helhetlige samfunnsvisjonen – økologisk fundert, grunnlovsorientert, kosmopolitisk og ikke minst EU-vennlig. I et politisk landskap preget av nye konfliktlinjer er De Grønne også den tydeligste antipode til høyrepopulistiske AfD – så tydelig og konsistent i sin diametralt motsatte politikkoppfatning at det i seg selv kan være en del av forklaringen på oppgangsbølgen.

Ny konservatisme?

Winfried Kretschmann, tidligere nevnte ministerpresident i Baden-Württemberg, illustrerer bredden i Det grønne partiet. I en bok utgitt tidligere i høst beskrev han grunnlaget for sitt politiske arbeid som «konservativt» («Worauf wir uns verlassen wollen – Für eine neue Idee des Konservativen»). Inspirert av Aristoteles, Edmund Bruke og Hannah Arendt beskriver Kretschmann verdien av borgersamfunnet, demokratiet, institusjonene, familien, lokalsamfunnene, kirkene og livssynssamfunnene – av moderasjon, fornuft og toleranse. Kretschmann tegner opp klare skiller mellom de «reaksjonære» (vi må tilbake til det som var), de «strukturkonservative» (alt må bli som det er) og hans egen «nye konservativisme», som vil «forandre for å bevare»: Skaperverket og naturens tåleevne, den katolske sosiallære og omlegging av delstatens bilproduksjon i en og samme pott. Men Kretschmanns „familie“ er også homoparets familie og de sterke lokale fellesskapene er fellesskap på tvers av religioner og etnier – med det levende demokratiet som lim. Kretschmanns samfunnsvisjon lener seg mot tre av vestens mest symbolsk ladede steder: «Akropolis» – demokratiet, den praktiske fornuft; «Kapitol» – retten og rettsstatligheten; «Golgata» – rettferdigheten og barmhjertigheten.

Modell i en Jack-Wolfskin-katalog

De Grønnes oppgangsbølge er umulig å forklare uten populariteten til partiets nye lederduo, Robert Habeck og Annalena Baerbock. De to ble valgt på partiets landsmøte i januar i år, men har forlengst satt seg gjennom som et samkjørt par med en debattstil og et saksfokus som har virket radikalt fornyende i en politisk offentlighet preget av personkonflikter, skinnuenigheter og en språkbruk som splitter og polariserer heller enn å åpne opp. Habeck (47 år) er 4-barnsfar, har doktorgrad i filosofi og en karriere som skjønnlitterær forfatter; de siste 5 år har han vært miljøvern- og landbruksminister i delstatsregjeringen i Schleswig-Holstein. Han er karismatisk, kommer lett i kontakt med folk, er faglig kyndig, troverdig og ærlig. Der Spiegel skrev i et lengre portrett tidligere i høst at han noen ganger kan se ut som «en modell i en Jack-Wolfskin-katalog». Tidligere i år ga han ut en bok om behovet for fornying av det politiske språket. Hans co-partner Baerbock (37 år) er statsviter og folkerettsspesialist og har vært medlem i Bundestag siden 2009. Hun er en mer energisk og utadrettet skikkelse enn Habeck, men med samme aura av troverdighet og faglig kyndighet. Duoen Habeck/Baerbock virker som magneter på sine omgivelser, og har i løpet av kort tid rukket å bli talkshowstudioenes nye yndlinger. Konservative Frankfurter Allgemeine Zeitung skrev i en kommentar 12. november: «De Grønnes suksess er lett å forklare – de viser pragmatisk fornuft på alle politikkområder».

Det nye folkepartiet på sentrum-venstre side

De Grønne opplevde sin forrige store oppgangsbølge i 2011. Den skjedde i kjølvannet av atomkraftulykken i Fukushima. Med unntak av Baden-Württemberg og enkelte byer i vest, måtte partiet i de etterfølgende årene avfinne seg med en oppslutning på beskjedne 7-11 %. Hva tilsier at også nåværende oppgangsbølge ikke skal ebbe ut? I tillegg til en sterk og samlet partiorganisasjon og et program som skarpere og mer troverdig enn noen av de andre partiene svarer på samtidens største utfordringer – klimakrisen, avvikling av kullkraften, overgangen til elektromobilitet, europeisk integrasjon – vil partiets strateger kunne vise til det svært store potensialet som ligger i de tyske velgernes underliggende preferanser. En undersøkelse foretatt av meningsforskningsinstituttet Infratest dimap tidligere i høst viste at hele 47 % av den tyske befolkningen «prinsipielt kunne forestille seg å stemme på De Grønne». Undersøkelsen viste også at 55 % av befolkningen anser De Grønne som et «Partei der Mitte» – et sentrumsparti. Dette bildet understøttes av undersøkelser foretatt av velgerbevegelsene ved delstatsvalgene i Bayern og Hessen i oktober i år. I Hessen økte De Grønnes oppslutning med nærmere 9 % fra valget i 2013. Så godt som hele tilveksten på 200.000 stemmer kom fra de to nærliggende partiene på venstre (SPD) og høyre side (CDU) med ca. en halvpart hver. Det er undersøkelser som denne Robert Habeck bygger på når han i hele 2018 har gjentatt at De Grønnes overordnede mål er å erstatte SPD som det store og dominerende «Volkspartei» («folkeparti») på sentrum-venstre side i tysk politikk.

«Veggietag»

De Grønnes kjernevelgere har tradisjonelt vært bosatt sentralt i de store byene i vest. Selv om De Grønne fortsatt har flere velgere blant unge kvinner i storbyene enn blant eldre menn på landsbygda, ble det under valgkampene i Bayern og i Hessen i høst observert klare tendenser til at nye og bredere velgergrupper er i ferd med å nærme seg partiet. Partiet arbeider bevisst for å kvitte seg med stempelet som interesseparti for «alternative subkulturer», og har tatt oppgjør med pekefingeren som politisk metode. Partiet har f.eks. oppsummert forslaget ved Forbundsdagsvalget i 2013 om en obligatorisk dag for vegetarmat ved offentlige kantiner («Veggietag») som en politisk fiasko. Partileder Habeck beskrev det slik i et intervju med Der Spiegel 20. oktober: «Det er ikke vår oppgave å foreskrive når folk ikke skal spise kjøtt, nemlig torsdag ettermiddag, derimot er det vår oppgave å få til strukturelle endringer av landbrukspolitikken». Profilen i fordelingspolitikken er også skjerpet. For å kunne styrke troverdigheten blant arbeidervelgere og beholde stemmene som er til låns fra SPD, stiller partiet nå krav om full avvikling av den forhatte «Hartz IV»-ordningen – en form for kombinert sosialhjelp og arbeidsledighetstrygd som har bidratt til betydelige armodsproblemer for de som faller utenfor arbeidsmarkedet. Det hører med til historien at De Grønne i tospann med SPD selv var med på å innføre ordningen under Gerhard Schröders rød-grønne regjeringsperiode 1998-2005.

Et sted å gå for Hareide

De Grønne er et parti som søker makt. Med sin åpenhet for samarbeid både til venstre og høyre, er partiet aktuell som partner i nærmest enhver kommende regjeringskonstellasjon.  Partiet har likevel utfordringer. I flyktningpolitikken kan uenigheten mellom en svært liberal og en mer «realistisk» linje komme opp til overflaten og skape splid. I fordelingspolitikken kan det bli krevende å få gjennomslag for kravet om bortfall av Hartz-IV-ordningen dersom man velger alliansepartnere til høyre (CDU og FDP). Partiet sliter også med svak oppslutning i Øst-Tyskland, et problem ikke kun fordi det svekker partiets muligheter for politisk gjennomslag, men også fordi det reflekterer en dyptgripende politisk-kulturell kløft mellom øst og vest i Tyskland. Uavhengig av hvordan partiet løser disse dilemmaene er det lite dristig å spå at De Grønne i ti-årene som kommer vil få en sentral og fremskutt posisjon i Europas politiske liv. Det vil også innebære konsolidering av sentrum som tyngdepunkt i tysk politikk. Et slikt scenario for Europas største land kan gi grunn til ettertanke i en situasjon hvor det her til lands, etter KrF-striden, utstedes dødsattester for det politiske sentrum som selvstendig politisk kraft. I Tyskland hadde Hareide hatt et sted å gå.

Foto: De Grønnes lederduo Robert Habeck og Annalena Baerbock (offisielt pressefoto, Die Grünen)

Mellomtitler laget for Tysktime

TYSKLAND FÅR NY INNVANDRINGSLOV

Så har den tyske regjeringen, CDU/CSU og SPD, blitt enige om en endelig versjon av den lenge varslede nye innvandringsloven («Einwanderungsgesetz»). Loven blir etter alle solemerker vedtatt før jul. Tyskland har stor arbeidskraftmangel innen en rekke teknisk-industrielle fag og innen de fleste omsorgsyrkene. Alene innen de tekniske fagene er rundt 250.000 stillinger ubesatte. Det største presset for innføring av loven har derfor kommet fra arbeidsgiverforeninger og lokale håndverks- og industrikammere. Også den tyske fagbevegelsen har vært positive til den nye loven, dels fordi mangel på fagarbeidere er en trussel mot verdiskapningen og dermed også for arbeidsplassene, dels fordi loven ansees som et viktig instrument for å hindre lønnsdumping og for å sikre ordnede forhold på arbeidsmarkedet.

Loven gjør det mulig for statsborgere utenfor EU-/EØS-området å få arbeids- og oppholdstillatelse dersom jobbtilbud foreligger. Den gjør det også mulig for personer uten jobbtilbud, men med en godkjent utdanning å få oppholdstillatelse for en begrenset periode for å søke om jobb. Bestemmelser av lignende type har tidligere eksistert for akademikeryrker og andre typer fagspesialister, men utvides nå til hele spekteret av faglært arbeidskraft. Samtidig bortfaller den såkalte «Vorrangprüfung», hvor det ved tilsetting av personale utenom EU-/EØS-området har vært pålagt å sjekke ut mulige jobbkvalifiserte innenfor EU-/EØS-området, og gi disse forrang dersom hun/han fantes. Regelen bortfaller fordi den har vært byråkratiserende, fordyrende og forsinkende, og en kun har klart å fange opp et fåtall slike tilfeller.

En konsekvens av den nye loven er at det etableres et skarpere skille mellom asylinstituttet og lovregulert arbeidsinnvandring. En av målsetningene har nettopp vært å forhindre at asylinstituttet misbrukes som vei inn i arbeidsmarkedet, men at legale veier for dem som vil søke arbeid i Tyskland kan etableres. Loven har elementer som også finnes i FNs nye Migrasjonspakt. Loven inneholder også en modifisert versjon av den såkalte «sporveksel-bestemmelsen», en ordning som skulle gjøre det mulig for godt integrerte lærlinger med avvist asylsøknad å «skifte spor», dvs. få varig arbeids- og oppholdstillatelse etter avsluttet utdanning og ved god vandel. Denne bestemmelsen blir det nå ikke noe av, derimot en bestemmelse som sikrer denne gruppen asylsøkere retten til å fullføre sin utdanning samt to års videre arbeidsopphold.

Siden loven i sin endelige versjon bygger på flere kompromisser, har flere av de politiske partiene måttet gi avkall på sine primærstandpunkter. Samtlige partier unntatt AfD – fra Die Linke til CDU – er imidlertid positive til at en slik lov nå kommer på plass. Tyskland har siden tidlig 60-tall vært et moderne innvandringsland. Den nye loven legger til rette for at det skal kunne være det også for fremtiden. Men på en ryddigere måte enn til nå, og på en måte som skiller tydeligere mellom prosesser fundert i de internasjonale flyktningkonvensjonene og prosedyrer knyttet til lovregulert arbeidsinnvandring.

UWE TELLKAMP PÅ BANEN IGJEN

Så er Uwe Tellkamp på banen igjen. Forfatteren av den prisbelønte «Der Turm» og en rekke andre romaner skapte furore gjennom flere utspill høsten 2017 og våren 2018 hvor han gjorde seg til talsmann for posisjoner med klart høyrepopulistisk preg, herunder i en podiumsdebatt med forfatterkollegaen Dürs Grünbein i Dresden vinteren 2018. Tellkamp opplevde også at hans eget forlag – velrenommerte Suhrkamp Verlag – distanserte seg fra ham, noe som utløste en helt egen debatt om forlagenes plikter og ansvar overfor egne forfattere.

Tellkamp har nå levert et «tilsvar» til et opprop som en rekke kulturarbeidere ved teater- og musikkscener i bl.a. Dresden, Leipzig og Berlin har sendt ut som svar på AfDs politikk for kontroll og sensur av institusjonenes repertoirepolitikk, provokasjoner fra ytre høyre mot kulturarrangementer m.v. Han har også gått til aktivt forsvar av en bokhandler i Dresden som har invitert representanter fra ytre høyre til debatt.

De som kritiserer befinner seg i følge Tellkamp i en «linke Gesinnungskorridor». Det kan godt være at kulturlivets store flertall – som nok er notorisk venstreorientert, slik Tellkamp hevder – kan være mindre skyggeredde i møtet med ytre høyre, møte opp i diskusjoner, konfrontere dem i stedet for å nekte dem plattformer. Problemet med Tellkamp er imidlertid at han i stadig sterkere grad benytter seg av ytre høyres eget språk og retorikk. Han har simpelthen blitt en av dem. Det er den egentlige tragedien ved denne historien.

Foto: Smalltown Boy CC BY-SA 3.0

 

PROSESSEN MOT «DR. R.» – DEN SISTE SAK MOT EN NAZIGJERNINGSMANN I TYSKLAND?

Den 94-årige «Johann R» må i disse dager møte for en domstol i Münster, tiltalt for medvirkning til mord på flere hundre personer i konsentrasjonsleiren Stutthof ved Danzig (Gdansk) i perioden 1942-45. «Dr. R», som han også kalles, var 18 år når han startet sin tjeneste som vaktmann i konsentrasjonsleiren. Han har sannsynligvis selv ikke vært direkte delaktig i mordhandlinger, men aktoratet anser det som bevist at han må ha visst hva som skjedde i leiren. Etter rettsforståelsen som tysk justis har lagt til grunn for disse prosessene de siste årene, blir all aktiv tjeneste i leirene ansett som medvirkning til mord. Antall dødsofre i leiren ved Gdansk – groteskt beskrevet som en av «de mindre» av Süddeutsche Zeitung – blir anslått til ca. 65.000. En rekke drapsmetoder ble benyttet: nakkeskudd, injeksjoner, gassing, kuldeeksponering.

Det tyske rettsvesenet har de siste 50-55 årene med økende konsekvens og målrettethet straffeforfulgt gjerningsmennene i konsentrasjonsleirene. Det begynte med statsadvokat Fritz Bauers «Auschwitz-prosesser» i Frankfurt 1963-68. Bauer har senere fått heltestatus og et ettermæle som en av de aller viktigste skikkelsene i den tyske selvoppgjørshistorien; i løpet av de siste årene har Bauer og hans innsats blitt skildret og hyllet i to egne spillefilmer. Det som skjedde før dette – tiden mellom Nürnbergprosessenes avslutning og Auschwitzprosessene, altså 50-tallet og tidlig 60-tall – er en eneste stor skamplett i det (vest-)tyske rettsvesenets historie.

Utfra prinsippet om at alle mulige gjerningsmenn med rettsevne, uansett alder, skal påtales og stilles for domstolene, har det i de siste årene vært en rekke prosesser mot gjerningsmenn med t.d. svært høy alder. Prosessen mot «Dr R» er spesiell fordi det kanskje er den aller siste av dem alle.

«GERMAN ANGST» I BONN

«German Angst», tysk angst, på Haus der Geschichte i Bonn i dag, en spesialutstilling som ved undersøkelse av et knippe slike «tyske angster» prøver å bore litt i dette ikke helt upåaktede fenomenet. U-bahnlinje 16 eller 18 fra Köln, og man er der. Blant «angstene», stikkordsmessig: atomopprustning, skogsdød («Le Waldsterben», som franskmennene lettere ironisk beskrev det), atomkraft, folketelling, Google-filming av hus og gateløp og selvsagt, flyktningkrisen (den siste forøvrig belyst både som begeistringsbølge og trussel). Den tyske oppskakelsen over fenomener som dette adskiller seg nok fra lignende uro andre steder i Europa ved sin raske spredning og sitt preg av masseadferd.

Så er selvsagt spørsmålet om det er noe tyngre fundert, noe mentalitetshistorisk ved denne særtyske hangen til angst – de rare tyskerne med «sin kjærlighet til naturen», sin hang til romantikk og patos, til helhet, dybde og mening? Plenty å hente fra den tyske mytekatalogen her. Kan ikke se at utstillingen gir noen nye og banebrytende svar på dette, men den er absolutt vellykket på sitt vis – som et dybdeblikk på saker som i sin tid skapte stor oppstandelse. Temaene er absolutt velvalgte, ikke minst fordi det er mulig å studere hvilke virkninger de angstdrevne aksjonene har hatt på ettertiden. Eksempelvis avfødte aksjonene mot skogsdød  mottiltak som dels løste problemene (skogsdøden), andre mobiliseringer ga «full seier» (beslutningen om nedlukking av alle atomkraftverk), atter andre ting er vel fortsatt i spill, men under endrede historiske og politiske betingelser (rustningskappløpet/atomopprustningen). Noe kan i ettertid oppsummeres som hysteri og german angst i renform (80-/90-tallets folketellingsmotstand). Utstillingen er åpen til februar 2019.

Foto: christophbrammertz-antiAKW 108 CC BY-SA 2.0

 

VAUBAN, FREIBURG – MIDDELKLASSENS SELVEKSPONERING ELLER FREMTIDSMODELL

Besøk til Vauban i dag, en landsbyaktig økobydel med nesten 6000 innbyggere noen få kilometer utenfor Freiburg Altstadt. En stor andel av husene er såkalt «passivhus» (genererer like mye eller mer energi enn de selv bruker), fellesområder og husfasader er beplantet, fritt og viltvoksende, området er bilfritt; parkering må foregå i parkeringshus utenfor bydelen, ellers mye sykler og carsharing. En egen trikkelinje fra bysentrum til bydelen ble åpnet for noen år siden. Bydelen har egen skole, flere barnehager, bydelshus, kafeer/restauranter, et grønnbevokst hotell, en god del håndverksbedrifter og mange arbeidsplasser innen «frie yrker» (type psykoterapeuter og yogaskoler!). Vauban er svært barnevennlig, og har en barneandel som er av de største i hele Tyskland.

Claire 7373 CC BY-SA 3.0

Bydelen er bygget på tomten til en tidligere fransk militærleir som ble forlatt etter den tyske gjenforeningen og 4+2-avtalen i 1990. En bydel bygget på mange av de samme prinsippene finnes også i Tübingen, lenger nord i Baden-Württemberg. Også den ble reist på et militærområde som franskmennene forlot etter gjenforeningen, og kan derfor smykke seg med navnet «Französisches Viertel». Felles for Freiburg og Tübingen er at de gjennom to ti-år har hatt borgermestere fra det Det Grønne partiet, og at disse har gått i bresjen for å tilrettelegge for utbyggingen av bydelene gjennom infrastrukturtiltak, finansiell støtte osv. Hoveddelen av nybyggeriet i Vauban er organsiert gjennom ulike typer av borettslagsorganisering, og med betydelig innslag av egeninnsats ved byggingen. En del av boligene er studentboliger eller såkalte «Sozialwohnungen» med betalbare leier.

Vauban og Französisches Viertel har vunnet flere internasjonale priser, og ulike typer av arkitektur- og urbanismetidsskrifter valfarter bydelene for å skrive om fremtidens boligbygging, om miljøvennlig byplanlegging og om bydeler der fellesskap, trivsel og livskvalitet får legge premissene.

Så kan man spørre: er dette noe mer enn et par randprosjekter for en velbemidlet og politisk korrekt middelklasse som vil fremvise sine «gode og riktige liv» til samfunnet rundt seg, altså «sosiale distinksjoner», «eksponering av singularitet» eller hva det nå er sosiologene og samtidsdiagnostikerne kaller det? Det har vært en del slike analyser, en god del også med behørig innslag av spott og harselas. Velger man imidlertid å se på Vauban og Französisches Viertel som forsøk og utprøving, som fremtidslaboratorier hvor modeller for utvikling av nye og mer bærekraftige boligutviklingskonsepter testes ut, faller mye av denne kritikken bort. På min vandring gjennom bydelens plasser og gateløp tidligere idag, var det vanskelig å ikke få en sterk fornemmelse av trivsel, fellesskap og livskvalitet. Turen ble avsluttet i høstlig ettermiddagssol med en vegan pasta og et lite glass utsøkt økologisk Grauburgunder fra Badens solfylte vinberg.

TYSKLANDS REGJERING VAKLER – VALG I BAYERN KAN GI AVKLARING

Publisert i VG, 2. oktober 2018

Tysklands regjering har i store deler av september vært herjet av en konflikt om etterretningsdirektør Hans-Georg Maassen og hans håndtering av høyreradikale oppmarsjer etter en tragisk knivstikkingshendelse i byen Chemnitz i det tidligere Øst-Tyskland. Stridigheter innad i den tyske regjeringen er ingen ny foreteelse. Regjeringen har knaket i sammenføyningene helt siden den kom i gang med sitt arbeid vinteren 2018, et halvt år etter valget på ny Bundestag i september 2017. Videreføringen av Angela Merkels regjering og av koalisjonen mellom Merkels CDU, den bayerske partneren CSU og sosialdemokratiske SPD, ble en løsning ingen egentlig ønsket seg, men som de tre i kraft av sine roller som statsbærende partier ble tvunget til å ta på seg. Konfliktene har ført til kraftig nedgang på partibarometrene for alle de tre partiene, men i særlig grad SPD synes å tape på regjeringssamarbeidet. Den første alvorlige prøvesteinen på partienes støtte i befolkningen vil komme ved valget på nytt delstatsparlament i Bayern i midten av oktober.

Uroen innad i regjeringen har mer handlet om konflikter innad i den borgerlige blokken enn om strid mellom de to blokkene. I særlig grad har rivaliseringen mellom Merkel og CSU-leder og innenriksminister Horst Seehofer vært en belastning. Utgangspunkt for alle konfliktene har vært spørsmål med direkte eller indirekte tilknytning innvandrings- og flyktningpolitikken. Den alvorligste inntrådte på forsommeren i vår, da Seehofer i kraft av dobbeltrollen som CSU-leder og innenriksminister, truet med ensidig stengning av Bayerns yttergrenser for asylsøkere med registrering i andre EU-land – uten avstemning mot aktuelle EU-land og ved ultimatum mot hans egen regjeringsleder, Angela Merkel. Striden endte med et slags kompromiss, men samarbeidsklimaet var sterkt skadet.

Seehofers egenrådige og kontroversielle stil gjentok seg gjennom håndteringen av Maassen-saken, først ved å tie om Maassens bagatellisering av hendelsene i Chemnitz, dernest ved å forfremme ham til statssekretær i hans eget departement etter at presset for å avsette ham som direktør for den nasjonale etterretningsorganisasjonen ble så stort at han måtte gi etter. I løpet av en turbulent weekend måtte forfremmelsen oppgis, og Maassen akseptere omplassering til en stilling som spesialrådgiver i samme departement. Både SPD, Merkel og store deler av partiorganisasjonene i CDU og CSU fant det umulig å gå ut i krevende valgkamper med en fortelling om at etterretningsdirektører som svikter blir belønnet med forfremmelse. I en lederkommentar 25. september omtalte Süddeutsche Zeitung (SZ) hendelsene slik: «Seehofer er i dag uberegnelig, irrasjonell og destruktiv i måten han agerer på, og ikke noe annet enn en stor belastning for regjeringskoalisjonen».

Et hovedmål med Seehofers harde og konfronterende linje i innvandrings- og flyktningpolitikken har vært å forhindre lekkasje til den nye konkurrenten på ytre høyrefløy, «Alternative für Deutschland» (AfD). Ledetråden her er partilegenden Franz Josef Strauss’ gamle slagord om at det til høyre for CSU ikke skal være plass for noe politisk alternativ. Seehofers strategi har i liten grad lykkes. I Bayern står AfD på stedet hvil med sine 11-12%, mens CSU fortsetter å falle på meningsmålingene.  Partiet er nå nede nå på 35%. Det er den laveste måling noensinne for partiet som har regjert Bayern med absolutte flertall mer eller mindre sammenhengende fra 1962 til i dag. Velgere i det politiske sentrum, frastøtt av Seehofers harde retorikk i flyktningpolitikken, går til venstre; velgere til høyre for sentrum, setter seg på gjerdet eller velger AfD eller en av de andre borgerlige partiene (FDP, «Freie Wähler»). Partiet lider også sterkt av uroen innad i Merkel-regjeringen, og av den årelange konflikten mellom partileder Seehofer og toppkandidaten ved Bayernvalget, ministerpresident Markus Seehofer. I vinglingen mellom Seehofers «harde» og Söders etterhvert mer «ansvarlige» og forsonlige» linje synes nå Söder å ha vunnet frem. Den innebærer bl.a. et løfte om å konfrontere AfD med alle forsøk på lefling med det ekstreme høyre.

File:LTW18 Grüne Wahlparty1.jpg

Det paradoksale med CSUs problemer er at ingen andre tyske delstater leverer så gode resultater som Bayern. Næringslivet går på høygir, arbeidsledigheten er så lav som aldri før, stats- og kommunefinansene er bunnsolide, delstaten har høy kvalitet på alt av offentlige tjenester – og på det betente området integrering av flyktninger er det kun nabodelstaten i sør, Baden-Württemberg, som oppnår tilnærmet like gode resultater. På mange måter ser CSU ut til å være et offer for sin egen suksess. Bayern vokser, befolkningen blir mer sammensatt og mangfoldig – og for unge og nye velgere, ikke minst i München og de andre ekspanderende byene, er det noe fremmed ved å binde seg til ett og det samme parti år ut og inn.

Partiet som fremfor noen andre profiterer på denne trenden, er «De Grønne». Partiet er med sine 17-18% nå det nest største i Bayern, og også en mulig koalisjonspartner for et CSU som garantert vil miste sitt absolutte flertall ved valget i oktober. De Grønnes suksess i Bayern er også en del av nasjonal trend. Under ledelse av sine nye karismatiske lederduo Robert Habeck og Annalena Baerbock puster De Grønne nå SPD i ryggen som det største parti på sentrum-venstre side i tysk politikk. Duoen har bl.a. gjort fremstøt for å gjenerobre begreper som «Nation» og «Heimat» («hjemland» eller «hjemstavn») fra høyresiden – ikke for å kopiere deres politikk, men for å understreke at man trenger en samling rundt et helt annet «Heimat» enn det ytre høyre med AfD (og tidvis CSU) i spissen propagerer: et Heimat som ikke splitter, men som samler, et Tyskland bygget på de mange positive verdiene som gradvis har blitt pilarer for etterkrigstidens samfunn: økologisk fundert, sosialt, EU-vennlig, kosmopolitisk, liberalt og grunnlovsorientert.

Tre uker før valget på nytt delstatsparlament i Bayern 14. oktober møttes de to toppkandidatene til duell i Bayerische Rundfunk. Det sier mye om de endrede maktforholdene i tysk politikk at duellen for første gang i historien ikke gikk mellom CSU og SPD, men mellom CSU og De Grønne. Debatten mellom Markus Söder og De Grønnes toppkandidat Ludwig Hartmann handlet mer om boligutgifter, skolepolitikk og offentlige kommunikasjonsmidler enn om innvandring og flyktninger. Likevel er det mye som tyder på at konfliktnivået innad i Merkelregjeringen vil ha større innflytelse på utfallet av valget enn de lokale spørsmålene. Et resultat under nåværende 35% for CSU, og et resultat opp mot 14-15% for AfD, vil sannsynligvis bety at Horst Seehofer må gå av som partileder. Spørsmålet er da om han også må ga av som innenriksminister i Merkelregjeringen. Håndteringen av disse spørsmålene vil enten kunne ende i fullt sammenbrudd i regjeringssamarbeidet, eller etablering av ny og etterlengtet arbeidsro for regjeringen.

 

Valgjubel for De Grønne i Bayern. Foto: Wikiolo, CC-BY-SA 4.0

STRAUSS MOT AUGSTEIN – «SPIEGELAFFÆREN» 1962

Den tyskspråklige TV-kanalen «3SAT» sendte i høst en høyinteressant dramatisering av den såkalte «Spiegel-affæren» i oktober 1962: Forsvarsminister Franz Josef Strauss iscenesetter ransaking av Der Spiegels redaksjonslokaler og fengsling av sjefsredaktør Rudolf Augstein og andre redaksjonelle medarbeidere med anklage om «høyforræderi». Bakgrunnen var en artikkel som avslørte Forbundsrepublikkens svake forsvarsevne, og tydeliggjorde Strauss’ ambisjoner om tysk atomopprustning og førsteslagskraft. I bakgrunnen truer Kubakrisen.

Det rettslige grunnlaget for aksjonene viste seg senere å være komplett uten hold. Protestene var massive, Strauss måtte gå og Der Spiegels opplag steg inn i himmelen. Blant historikerne er det i dag bred enighet om at Strauss’ mislykkede aksjon var en av de viktigste vendepunktene i det halvautoritære etterkrigs-Tysklands overgang til et fullverdig konstitusjonelt demokrati, med respekt for pressefriheten og uavhengige domstoler. Sjefsredaktør Augstein ble vel senere en av de fremste og mest kompromissløse forsvarerne av disse verdiene i det moderne Tyskland – og også en skikkelse med sterk symbolkraft i kraft av egen person – inntil han døde på begynnelsen av 2000-tallet.

Statsmaktens juridiske frontskikkelse i Spiegel-aksjonen var forøvrig den unge statsadvokat Siegfried Buback. Han ble senere tysk Generalbundesanwalt (riksadvokat), som i 1977 fikk et tragisk endelikt som offer for RAFs kuler. Uavhengig av selve affæren er det i en film som dette umulig å ikke la seg fascinere av det tidlige 60-tallets tidsånd, av interiørene, bilene, skrivemaskinene, sekretærene, sigarene, drikkingen – og av affærene på si.

Robert Habeck – den nye wonderboy i tysk politikk

Robert Habeck er et av de hotteste navnene i tysk politikk nå om dagene. Sammen med ti år yngre Annalena Baerbock har han siden i vinter ledet et tysk grønt parti (Die Grünen) i sterk politisk medvind. Partiet puster nå, med sine 15-16% oppslutning, SPD i ryggen som det største partiet på sentrum-venstre side i politikken, og i Bayern er det allerede nest størst bak et skadeskutt CSU. Habeck representerer noe nytt i et parti med en rekke skreve og uskrevne regler for hva man kan og ikke kan gjøre som en ekte Grünen – en posterboy med doktorgrad i filosofi, karriere som skjønnlitterær forfatter, 4-barnsfar og de siste 1,5 årene miljøvern- og landbruksminister i delstatsregjeringen i Schleswig-Holstein; det siste en posisjon han forøvrig insisterte på å beholde når han ble valgt som nye partileder, selv om det var et åpenbart brudd med et tabu fra partiets tidligste morgen, skillet mellom «Amt und Mandat» (formelle regjeringsposisjoner skal ikke kombineres med lederposisjoner i partiet).

Habeck er noe såpass spesielt som en sentrum/venstre-populist – karismatisk og en smule selvforelsket, dyktig til å prate, kommer lett i kontakt med folk, troverdig og ærlig – og med passe avstand til partiet. I følge Der Spiegel kan han noen ganger se ut som en modell i en Jack-Wolfskin-katalog. Hans bakgrunn og habitus gjør at han kommer lett unna med pretensiøse og brødpolitikkfjerne utsagn av typen: «Av Kant har jeg lært hva kritikk er, av Camus å tvile». Det er Habeck – og den sammensveisede duoen Habeck/Baerbock – og ikke primært partiet som nå synes å være bærer av den nye bølgen for en grønn og ansvarlig sentrumspolitikk.

File:Maischberger - 2018-06-20-6596.jpg

Duoen har i sommer gjort noe som bare for et par år siden ville vært helt utenkelig for partiet De Grønne – en reise til myteomspunnede minnesteder som Hermann-minnesmerket i Teuteburger Wald, Luthers skjulested i Wartburg og Hambacher Scholss, altså steder som mer er kjent som mål for nasjonalkonservative på pilgrimsferd enn som noe grønne politikere har det med å gjøre noe nummer ut av de besøker. Habecks svar er at han ikke vil overlate disse arenaene til ytre høyre – ikke for å kopiere deres politikk, men for å understreke at man trenger en samling rundt et helt annet «Heimat» enn det ytre høyre med AfD (og tidvis CSU) i spissen propagerer: et Heimat («hjemland» eller «hjemstavn», men vanskelig å oversette) som ikke splitter, men som samler, et Tyskland bygget på de mange positive verdiene som gradvis har blitt pilarer for etterkrigstidens samfunn: økologisk fundert, sosialt, kosmopolitisk, liberalt, grunnlovsorientert, europeisk.

Det skal bli interessant å se hvor lang dette kan bære. Frykten for å klappe sammen, slik begeistringsbølgen for SPD og Martin Schulz i fjor vinter gjorde, er en fare den reflekterte Habeck er seg fullt bevisst. Første mål er å nå 20-tallet ved delstatsvalget i Bayern i oktober, og på denne måte tvinge seg til en posisjon som regjeringspartner for et CSU som garantert vil miste sitt absolutte flertall. Det er en situasjon De Grønnes lokale lederduo i Bayern Katharina Schulze og Ludwig Hartmann (også de av det unge karismatiske slaget) går inn i med åpne øyne: «Mit uns kann man immer über ökologische und gerechte Politik reden. Über autoritäre und antieuropäische Politik aber sicher nicht.» Det vil bety et definitivt farvel med alt som ligner på AfD-flørting fra CSUs side, og en forskyvning i retning av det som er politikkens tyngdepunkt i det meste av Tysklands delstater – mot det politiske sentrum.

Et særmerke med De Grønne er nemlig åpningen mot deltakelse i alle typer regjeringskonstellasjoner – med absolutt unntak for AfD. Dermed er det også et typisk maktparti, et parti som vil være en svært sannsynlig deltaker i det meste av tenkelige regjeringskonstellasjoner i årene som kommer. På mellomlang og lang sikt er det partiets mål å overta SPDs rolle som det største «Volksparti» på venstre side. Intet mindre.

 

© Raimond Spekking / CC BY-SA 4.0 (via Wikimedia Commons)

Ny tysk innvandringslov på trappene

En ny samlet innvandringslov,»Zuwanderungsgesetz», har stått på dagsordenen for tysk politikk i en rekke år. Målsetningen har primært vært å åpne for regulert innvandring av fagkrefter utenom EU/EØS-området, dernest å forenkle en komplisert flora av særlover, forskrifter og dekreter. Det er særlig SPD og De Grønne, samt industriens organisasjoner, som har presset på, mens CDU/CSU har vært heller lunkne. I februar i år kom imidlertid forslaget inn i programmet til storkoalisjonen mellom SPD og CDU. Det var også enighet om å ha det med i regjeringsavtalen mellom CDU/CSU, FDP og De Grønne høsten 2017, men den ble det som kjent ikke noe av.

Det er nå varslet at innenriksminister Seehofer (ja, han ..!) vil legge fram et lovforslag for Bundestag i løpet av høsten. Det er imidlertid en løpende strid innad i regjeringen om den mer konkrete utformingen av loven. CDU/CSU vil i prinsippet begrense innvandringen til tilfeller hvor det er dokumentert mangel på fagpersonell og hvor det foreligger et konkret jobbtilbud, SPD vil at det i tillegg skal innbefatte en ordning etter modell av det canadiske poeng- og kvotesystemet, hvor godt kvalifiserte personer kan få midlertidig oppholdstillatelse for selv å finne seg en jobb.

Et viktig poeng for SPD (og De Grønne) er at legale veier til arbeid/opphold vil lette presset på, og misbruket av, asylinstituttet og slik minske ukontrollert og ulovlig innvandring. Dette kan man godt si er et tredje argument for den nye loven. Det endelige forslaget til lovtekst vil nok være et slags kompromiss mellom CDUs og SPDs posisjoner. Tyskland håndhever nå asyllovgivningen mer konsekvent enn tidligere, bl.a. ved større fokus på retur til sikre opprinnelsesland av personer med avslag på asylsøknadene. Men svekking av beskyttelsesmekanismene i asylregelverket på en måte som er i konflikt med FNs tolkninger, er det ikke mulig å få politisk flertall for i Tyskland.

«Aufstehen» – gjør opprør!

Den nye tyske venstrebevegelsen «Aufstehen» («Gjør opprør»») presenterer seg i disse dager. Initiativtaker er Die Linkes gruppefører i Forbundsdagen Sarah Wagenknecht (bildet) og hennes ektemann, den tidligere SPD-kjempen Oscar Lafontaine. Med seg har hun bl.a. Volktheaters kjente dramaturg Bernd Stegemann, sosiologiprofessoren Wolfgang Steeck, en ex-partileder fra De Grønne (Ludger Volmer) og SPDs borgermester i Flensburg, Simone Lange. Rundt 100.000 skal i følge grunnleggerne gitt sin støtte til initiativet. Målet med bevegelsen er å samle og mobilsere for en tydeligere venstrelinje i tysk politikk.

File:2018-03-21-Sahra Wagenknecht-Maischberger-8404.jpg

Det etablerte prosjektet for å samle flertall for en sentrum-/venstreregjering er uansett «rot-rot-grün», altså et formelt partisamarbeid mellom SPD, De Grønne og Die Linke. Sonderingene rundt dette har gått rimelig tregt den siste tiden, men det er nok rimelig klart at det vil være den foretrukne veien for f.eks. en skikkelse som Juso-leder Kevin Kühnert. Aufstehen-initiativet kommer klart på siden av dette. Mer enn noe annet bærer det Sarah Wagenknechts egen signatur. Wagenknecht er en knalldyktig politiker, en meget kyndig fagøkonom, retorisk sterk og elsket som gjest i de tyske talkshowstudioene, men først og fremst er hun veldig høy på seg selv. Derfor har hun røket uklar med partileder Katja Kipping og flere andre i Die Linkes mer moderate fløy, og for De Grønne kan hun, som Aftenpostens Ingrid Brekke har påpekt, med sin jakt på «anti-kapitalister» i AfDs velgersjikt aldri bli noen spiselig figur.

Den tyske venstresidens utfordring i dag primært i SPDs svake oppslutning. De Grønne og Die Linke er på mange måter ikke så langt unna sitt potensial, men SPD må opp 8-10% for at et samlet nytt regjeringsflertall for sentrum-venstre skal kunne oppnås. De stemmene må SPD i stor grad hente blant AfDs velgere, men ikke på Wagenknechts måte, altså med å innynde seg med nasjonalsjåvinistisk retorikk, men ved å jobbe hardt og planmessig for å gjenvinne troverdigheten til det klassiske sosialdemokratiske prosjekt.

 

Foto: © Superbass / CC-BY-SA-4.0 (via Wikimedia Commons)

Hva slags nasjonalisme?

Hva slags nasjonalisme er akseptabel, og hvilken ikke? Om vi holder oss til Tyskland, har det senest siden Bundespresident von Weizsäckers omtale i 1985 av 8. mai 1945 som «en befrielsens dag for Tyskland», vært konsensus fra venstre til høyre i det etablerte partispekteret (fra Die Linke til CSU) om at stoltheten av og identifikasjonen med «Tyskland» retter seg mot republikken av 1949, og mot det møysommelige selvoppgjøret med skrekkregimet 1933-45 som fulgte fra 60-tallet og fremover. Historikeren Norbert Frei har omtalt det siste som en sentral del av den moderne, tyske «selvidentifikasjon.»

Det er denne fortellingen høyrepopulistene i AfD har satt seg fore å hakke i stykker. Ikke fordi partiledelsen er hitlerister, men fordi hele deres ideologi knytter an til en annen forståelse av «nasjonen» – som historien om det «tyske folk», dets skjebne og bragder, dets tradisjonelle seder og skikker. Mytologiseringer av denne type var også en viktig del av det ideologiske fundamentet for NS-staten. Derfor er etterkrigstidens selvoppgjørsfokus støy for skikkelser som Alexander Gauland («nazitiden var som en fugleskit i sammenligning med det tyske foks store bragder»), derfor vil man sette sluttstrek,»Schlusstrich» – som det også het blant de raskt rehabiliterte NS-funksjonærene på 50-tallet – for «selvoppgjørsmaset» for å kunne bane veien fri for en ny og «ekte» nasjonalstolthet.

Mye av grunnlaget for AfDs nåværende styrke ligger i oppslutningen det får i det tidligere DDR. Sosialiseringen av borgere (med særlig utslag for de som ble født før 1975) var der en helt annen når det gjaldt bearbeidingen av nazitiden, siden DDR-staten jo pr. definisjon var «den anti-fascistiske stat» og egenoppgjør derfor overflødig. Jeg tror at dette er noe av grunnen til at middelaldrende og eldre østtyskernes hemninger er svakere når det gjelder beredskapen til å slutte seg til AfDs nye nasjonale fortellinger.

Singularitetssamfunnet

Den utdannede middelklassen har i ti-årene etter 68-opprøret hatt en relativ høy oppslutning om venstrepartiene. Grunnlaget for dette har i betydelig grad vært verdibasert. Dette har en vel visst helt siden Ronald Ingleharts «The Silent Revolution» på sent 70-tall, en bok som ble skoledannende når det gjaldt forståelsen av sammenhengen mellom idealistiske og «postmaterielle» verdisett i den nye «post-revolt»-middelklassen og denne klassens preferanser for venstrepartiene. Den lange empiriske forskningstradisjonen i kjølvannet av Inglehart har så vidt jeg vet vist at denne sammenhengen fortsatt har gyldighet. Men hva skjer når disse sjiktene blir så kulturelt dominerende at de virker fremmedgjørende på de gruppene som tradisjonelt har utgjort kjernen i venstrepartiene, og i særdeleshet de sosialdemokratiske partiene?

Image

En ny bok som kom ut på Suhrkamp i fjor, kultursosiologen Andreas Reckwitz’ «Die Gesellschaft der Singularitäten» kan gi viktige bidrag til forståelsen av den kulturelle kløften som går tvers gjennom de sosialdemokratiske velgersjiktene, altså mellom middelklassen og de tradisjonelle arbeidervelgerne – i den grad de siste ikke allerede har forsvunnet. Boken har fått strålende omtaler, og er allerede kommet i fem opplag. I vaskeseddelen omtales den bl.a. slik:

«Det spesielle betyr triumf, det egenartede blir premiert, det allmenne og standardiserte er kjedelig og sjarmløst. Gjennomsnittsmenneskene med sine gjennomsnittsliv står under konformitetsmistanke. Alle tings nye målestokk er de autentiske subjektene med orginale interesser og kuraterte biografier, men også de umiskjennelige kvalitetsproduktene, eventene, miljøene og byene. Senmoderne samfunn feirer det singulære.» … «Men singularitetssamfunnet, med sin «kulturalisering av det sosiale» kjenner ikke kun de strålende vinnerne, det produserer også sine helt egne ulikheter, paradokser og tapere.» (min overs.)

I et intervju med Die Tageszeitung tidligere i sommer redegjør Reckwitz nærmere for sitt prosjekt. Her uttrykker han sin skepsis mot sosiologiens tradisjonelle fokus på subkulturanalyser, og fremhever behovet for en ny type klasseanalyse. Tre klasser karakteriserer og preger vår tids samfunn, iflg. Reckwitz: den nye middelklassen, den gamle middelklassen og den nye underklassen. I tillegg kommer den tallmessig beskjedne, om enn maktsterke, overklassen. Skillene mellom de tre klassene er både økonomisk-strukturelt og kulturelt bestemt. De siste tiårenes samfunnsutvikling – kunnskapsøkonomien og utdanningsrevolusjonen, markedsliberalismen – har gjort den nye middelklassen til vinnere og den gamle middelklassen (murermesteren i semiurbane eller landlige strøk) og den nye underklassen (tjenesteytingsproletariatet) til tapere. Den nye middelklassen, som finnes både i en progressiv/venstreliberal og en høyre-/markedsliberal utgave, er i dag politisk-kulturell hegemon og stildannende for hvordan «gode og unike liv» skal leves. Agget mot denne singularitetskulturen fra de andre to klassene er en viktig forklaringsfaktor for høyrepopulismens fremvekst.

Mange vil vel umiddelbart tenke Bourdieu når man leser dette (og han er åpenbart en viktig inspirasjonskilde), men fokuset er nyere og dermed også tettere på utfordringene vi konkret står overfor i dag – med de politiske konsekvensene av det Reckwitz omtaler som en radikal nyjustering av forholdet mellom «Det Allmenne» og «Singulære». I et essay i Die Zeit sist vinter anvendte Rekckwitz sitt perspektiv i en kritisk analyse av de store problemene det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) står oppe i for tiden.

«Akt dere på språket!»

I kjølvannet av CDU/CSU-krisen, EU-dramaet om en felleseuropeisk flyktningavtale, syndebukkjakten på Mesut Özil og mye mer, leser jeg et langt intervju i Die Zeit med forbundsdagens president, den mangeårige CDU-politikeren, eks-finansministeren m.m Wolfgang Schäuble: «.. man må alltid tro på moderasjonens kraft, på kompromissene, diskursen – og å gi opp CSU som folkeparti er feilslått.» Noen uker tidligere ga forbundspresident Frank-Walter Steinmeier sitt årlige sommerintervju til ZDF hvor han, med CSU-toppenes bruk av forgiftede termer som «asylturisme» og «flyktninglønn» som bakteppe, anmodet de etablerte partiene om «å akte seg på språket.»

File:Wolfgang Schäuble MSC 2017 (cropped).png

Og rent faktisk: nå er det mobilisert for en „Aufstand der Mitte“ innad i CSU, krefter som vil forsvare den liberal-konservative arven som partiet også kan påberope seg. Schäuble og Steinmeier, to skikkelser som har levd i, med og av makten tiår etter tiår, er ikke i alt og ett min type tobakk. Men jeg priser meg lykkelig for at Europa fortsatt har politikere og statsmenn av en slik støpning.

Foto: Kuhlmann /MSC [CC BY 3.0 de (https://creativecommons.org/licenses/by/3.0/de/deed.en)%5D, via Wikimedia Commons

Helliggjøringen av mennesket

Hvordan forstå undertrykkelse, flukt og menneskerettigheter i et historisk perspektiv? Den kjente tyske politologen og Humboldt-professoren Herfried Münkler skrev i 2016 en bok sammen med sin ektefelle Marina Münkler, «Die Neuen Deutschen». Den handlet i noen grad om den tyske flyktningkrisen høsten 2015 og Merkels håndtering av denne, og om det moderne innvandringslandet Tyskland. Men den var også en bred undersøkelse – realhistorisk, idehistorisk og virkningshistorisk – av fenomener som grenser, borgerskap og ikke-borgerskap, flukt, migrasjon, stat, nasjon, riker og imperier og av ideer og figurer som ‘gjesten’, ‘den fremmede’, ‘fienden’ og ‘gjestfriheten’. Jeg skrev i fjor selv et essay om boken, og en kortversjon ble trykket i Morgenbladet. https://tysktime.wordpress.com/2017/03/31/de-nye-tyskerne/#more-328

Image

En grunnleggende lærdom fra Münkler er at alle verdier, alle konvensjoner og alle prinsipper for mellomstatlig rettslighet er historisk frembrakt. Det gjelder for eksempel for menneskerettighetene, og i kjølvannet av disse, de ulike flyktningekonvensjonene. Det er også en av tesene til en annen profilert Humboldt-professor, Hans Joas, som i sin bok «Die Sakralität der Person» beskriver prosessen frem til FNs menneskerettserklæring som en type affirmativ genealogi fra «aksetiden» (800-200 fKr) til idag, og hvor «helliggjøringen av enkeltmennesket» er sluttresultatet. Den lange veien fram innbefatter bl.a. revolusjonene i Frankrike og Amerika, avskaffingen av slaveriet og av tortur som straffemetode.

Disse verdiene er ikke befalt av Gud i himmelen, selv om de mange som har kjempet dem frem ofte har hatt dette som ledetråd; i den kristne versjon: mennesket som guds barn, mennesket skapt i guds bilde. Denne historiske frembraktheten gjør det prinsipielt mulig å tenke seg en «marsj tilbake i historien» – til det mer tribale og stammepregede, til familie- og slektsbånd og til folk og nasjon som konstituerende for hvordan man velger å organisere samfunnene og samkvemmet mellom dem. Det er en ferd jeg ikke ønsker å være med på.

Muren som ikke falt

Publisert i Morgenbladet 5. mai 2018 – https://morgenbladet.no/ideer/2018/05/muren-som-ikke-falt

Tre tiår etter Tysklands gjenforening er landet gjennomtrukket av en usynlig grense.

«Skillet mellom øst og vest er manifest og langlivet. Det vil ta lang tid før vi vet om forskjellene vil være fruktbare eller dramatisk spaltende». Slik falt ordene til den tidligere DDR-forfatteren Christa Wolf i et brev til den vesttyske filosofen Jürgen Habermas kort tid etter Østblokkens sammenbrudd. I dag, 29 år etter murens fall, tyder mye på at det er den pessimistiske varianten av Wolfs spådom som har slått til. Tegnene er mange: makten og formuene konsentrerer seg fortsatt i vest, østvelgernes mistro til de etablerte partiene truer Tysklands politiske stabilitet, de kulturelle og mentalitetsmessige skillene synes like dype som Wolf fryktet at de skulle bli – «muren i hodene» består.

Et samlet blikk på Tysklands økonomiske geografi ved årsskiftet 2017-18 (Der Spiegel, 11/2018) forteller at ingen av Tysklands 30 største børsnoterte selskaper har sitt hovedsete i de fem østlige delstatene. Det forteller også at kun fire av de 200 hundre største selskapene har en toppsjef med DDR-bakgrunn og at kun seks av Tysklands 1000 mest formuende mennesker er østtyskere. Bildet er mye det samme om man ser på lederposisjonene innen politikk, forvaltning, justis, medier og forskning. Selv innenfor øst-delstatenes egne bedrifter og institusjoner er det mer sannsynlig at toppsjefen kommer fra Köln eller Stuttgart enn fra Schwerin eller Rostock – kun 14 % av rektorene og direktørene ved de østlige universitetene har bakgrunn fra det tidligere DDR, blant toppdommere er andelen nede i 6%. Der Spiegel oppsummerer det slik: «Mer enn et kvart århundre etter gjenforeningen er republikken gjennomtrukket av en usynlig grense. På den ene siden vesttyskerne som fordeler formuene og maktposisjonene seg i mellom, på den andre siden østtyskerne, som er så godt som fraværende i de velståendes og innflytelserikes verden».

I en reise gjennom noen av Øst-Tysklands mest struktursvake regioner tidlig høst 2017 gjør et reporterteam fra Zeit Magazin (39/2017) et forsøk på å fange inn hvordan denne virkeligheten fremtrer «nedenfra». Resultatet av den 1400 km lange reisen gjennom landsbygda i Vorpommern-Mecklenburg, Brandenburg og Sachsen kan man lese i en 30 siders tekst- og fotoreportasje. Det er en reise til et land hvor bussene har sluttet å gå, hvor de unge har dratt til byene i vest og hvor den moderne tid tar form av stordrift og økokapitalisme – melkefabrikker og avfallsanlegg, vindmølleparker, raps- og maisåkrer store som flyplasser som dekker etterspørselen etter økostrøm og biogass fra miljøbevisste forbrukere langt unna de ødelagte landsbyfelleskapene på flatlandet i Brandenburg. Innimellom står det kanskje et golfhotell. De gamle landsbystrukturene, bygget rundt realsosialismens landbrukskollektiver, var ineffektive og innskrenkende, men «man hadde sin plass», som mange av personene reporterne treffer på uttaler det. Noen få har blitt litt rikere av å forpakte jorden, resten går på Harz-IV (sosialhjelp) eller forsøker å holde hodet over vann med småhandel. Overalt på sin ferd møter reporterne mistro og sinne, og borgere som føler at de ikke blir tatt på alvor – av politikerne i Berlin og Brüssel, av «løgnpressen», av «vestmenneskene» og av «de på toppen».

Sosiologen Raj Kollmorgen har gjennom 20 år studert de østtyske stemningsbølgene. Til Zeit Magazin sier han: «I øst har misnøyen blant folk flest økt gradvis helt siden årtusenskiftet». Selv om velstanden gradvis økte, opplevde ex-DDR-borgerne at de ble hengende varig etter vesten, at de ikke ble betraktet som sosialt likeverdige. Opplevelsen slo ikke kun inn i det man kan beskrive som «de lavere sosiale sjiktene». Den prisbelønte tyske forfatteren Eugen Ruge, født i 1954 og oppvokst i DDR, beskriver det slik i et lengre portrettintervju med Die Tageszeitung (17.12.17): «Når jeg ser meg om i min bekjentskapskrets er bruddene enorme». Personene i Ruges fortelling hadde ikke nødvendigvis vært aktive understøttere av DDR-regimet, men de hadde tilpasset seg. Etter murens fall ble mange av dem brått kastet ut av sine tidligere posisjoner, måtte starte på bar bakke, omskolere seg og arbeide i nye yrker som var fremmede for dem. Opplevelsen av å ha blitt fratatt sin historie sitter sterkt i. Mange av disse føler de er representanter for «..en undergangskultur og en forsvunnet identitet», slik den kjente bulgarske statsviteren Ivan Krastev beskriver det i et stort intervju med Der Spiegel tidligere i år (4/2018). Opplevelsen av krenkelse har hatt vedvarende virkninger. Mange av Ruges bekjente nærmer seg nå pensjonisttilværelsen – ofte på prekære betingelser og uten akkumulerte formuer gjennom boliger og arv, slik som hos jevnaldrende i vest.  Du finner dem ikke på landsbygda i Vorpommern-Mecklenburg, men du kan godt finne dem blant de gråhårede og stille i Dresdens Pegidamarsjer.

Det er i dette landskapet det høyrepopulistiske AfD har kunnet gro frem – blant bitre landsbyboerne i Brandenburg, blant deklasserte statstjenestemenn i Leipzig og Dresden, men også blant byggmesteren i Frankfurt an der Oder med sitt agg til livsstilen og verdiene til de dominerende middelklassesjiktene i storbyene i vest. Oppslutningen om AfD er mer enn dobbelt så stor i de fem østlige delstatene enn i det tidligere vest. I store vesttyske byer som Hamburg, Köln og Frankfurt – alle befolkningstette områder med høy andel innvandrere over lang tid – ligger støtten til AfD i snitt rundt en tredjedel av oppslutningen i Sachsen. Partiets fiende nr. 1 – innvandreren, flyktningen, muslimen – er det vanskelig å spore i landsbyene i øst: av Tysklands 3-4 millioner muslimer bor under 100.000 i de østtyske delstatene. De er likevel virtuelt til stede – som bilde på det flerkulturelle Tyskland som «elitene» i vest har frembrakt, og som «bevis» på at de som styrer viser mer omsorg for flyktningen fra Syria enn for «den vanlige tysker» i den østtyske periferi.

I et kritisk psykogram over «østtyskeren pr. 2018» vil en lett kunne peke på hangen til å skylde på «de andre», en form for selvrettferdighet hvor egen krenkelse blir forklart med hva «systemet» og «de på toppen» foretar seg og sjelden med egen mulig svikt. Mange vil også fremheve en svakere beredskap til å finne kompromisser, til å søke konsensus og ta på seg ansvar. Klaus Schroeder, leder av «Forschungverbundes SED-Staat» ved Freie Universität i Berlin, sa det slik i en kronikk i Frankfurter Allgemeine Zeitung for noen år tilbake: «Østtyskerne er ikke vant til å leve med konflikter, de har aldri forstått sammenhengen mellom konflikter og konsensussøken». En arv etter den totalitære stat er også svakere utviklede sivilsamfunn. Mens hverdagslivet i Vest-Tysklands regioner fortsatt kan få styrke og bindekraft av et aktivt frivillig foreningsliv eller av kirkene med sin lokale og globale praksis fundert i den kristelige sosiallæren, er slike sosiale vev nærmest totalt fraværende i de struktursvake østtyske regionene. En stor utfordring med diagnoser som dette er selvsagt at de formulerer «et vestlig blikk». Mange ex-DDR’ere oppfatter disse forsøkene på å bli årsaksforklart som arrogante, belærende og umyndiggjørende, og noe som i seg selv bidrar til å holde det østtyske sinnet vedlike.

I perioden fra gjenforeningen til i dag har mer enn to norske oljefond blitt overført fra den tyske staten til delstatene i øst. Avstanden mellom gjennomsnittslønnen til en østtysker og vesttysker er i dag mindre enn på 90-tallet. De store overføringene har imidlertid hatt liten innvirkning på fordelingen av økonomisk makt. Tysklands store økonomiske lokomotiver ligger fortsatt i de vestlige delstatene Baden-Württemberg, Bayern og Hessen – med de to storbyene i Sachsen, Leipzig og Dresden, som bortimot eneste unntak i øst. Det ligger selvsagt en rekke økonomisk-strukturelle og historiske årsaker bak ulikhetene, men noen forklaringer kan også spores i rimelig distinkte mentalitetsforskjeller.  Et eksempel er den ulike verdsettingen av karriere og konkurranse. Sosiologen Raj Kollmorgen sier det slik: «Mobilitetsorientering og beredskapen til å risikere noe for sin yrkeskarriere er svakere utviklet i øst enn i vest.»  En viktig årsak finner Kollmorgen i usikkerheten som ble skapt av erfaringene med økonomisk sammenbrudd i kjølvannet av murens fall. Denne usikkerheten virker også inn på generasjonene født etter murens fall, som alle, i større eller mindre grad, bærer med seg fortellinger om brudd og nederlag i foreldrenes og besteforeldrenes biografier. I kampen om lederposisjoner kan østtysk bakgrunn ofte være en ulempe bare fordi riktig «habitus» mangler – små, men avgjørende distinksjoner i tankemønstre og væremåte som fraværet av borgerlige oppvekstmiljøer i øst har gjort det umulig å erverve.

DDRs viktigste grunnleggingsmythos var fortellingen om den antifascistiske motstand og om DDR som motstandskjempernes stat, altså en selvforståelse som det andre og anstendige Tyskland – den ekte arvtageren av de progressive og humanistiske verdiene som ble båret frem gjennom reformasjonstidens bondeopprør, de nasjonale frigjøringskrigene mot Napoleon og som altså nådde sitt høydepunkt med de tyske kommunistenes kamp mot Hitler. Vest-Tyskland (BRD) på sin side hadde etter 2. verdenskrig akseptert rollen som statsrettslig etterfølger etter ”Det tyske rike”. Samtidig var det umulig å basere den nye staten på de aggressive nasjonalistiske storfortellingene som hadde utviklet seg fra midten av det 19. århundre og som kulminerte med det nazistiske skrekkherredømmet. I stedet ble det bærende politiske mythos for BRD i de første 20 etterkrigsårene fortellingen om gjenoppbygning og ny økonomisk vekst. Gjennom det nye fokus på bearbeiding av nazitidens ugjerninger i kjølvannet av 68-opprøret utviklet det seg også en ny form for kritisk politisk kultur og en nyervervet positiv anerkjennelse av grunnlovens verdier. Det politiske klimaskiftet som dette innebar, og de varige verdimessige konsekvenser av dette, gjør det mulig å knytte året 1968 til det statsviteren Herfried Münkler har beskrivet som ”BRDs andre statsgrunnleggelse”. Det verdimessige skiftet innbefattet også et helt lite knippe av livstilselementer og holdninger frembrakt gjennom 68-ernes transformasjon fra opprørere til middelklasse og politisk-kulturell hegemon.

Sammenstøtet mellom disse to grunnfortellingene er i dag, tre tiår etter murens fall, fortsatt en konstant kilde til strid. Særlig tydelig har dette vært i de siste årenes debatter om den tyske flyktningkrisen, og i reaksjonene på fremveksten av nye politiske bevegelser som AfD og Pegida. Mens Dresdens Pegidamarsjer hos det venstreliberale vestmennesket vekker minner om de mørkeste tider – overvunnet gjennom tiår med kollektiv selvbearbeiding – vil østmennesket kunne grunngi sin protest i tilsynelatende realpolitiske termer som «statens stabilitet i en globalisert tidsalder». Die Zeit’s kulturredaktør Adam Soboczynski sier det slik i en kommentar tidligere i vår (13/2018): «Østmenneskene betakker seg for det uglade budskap når vestmennesket setter speilet av egen erindringskultur foran ansiktet på dem.» I stedet vil de, i følge Soboczynski, fremheve seg selv som ofre for det 20 århundres totalitære ideologier – først gjennom NS-staten, så gjennom kommunistdiktaturet. I dette perspektiv blir formaningene og lærestykkene fra vest en slags «.. en slags tredje ydmykelse».

Kampen mellom øst og vest i Tyskland er en miniatyrversjon av en større europeisk kamp mellom det liberale i vest og det nasjonalkonservative og autoritære i øst. I Tyskland har dette resultert i økt polarisering også blant forfattere og intellektuelle. Et av mange eksempler er sammenstøtet mellom de to høyprofilerte forfatterne Uwe Tellkamp og Dürs Grünbein i en konsertsal i Dresden i mars i år. Som underskriver av det svært innvandringskritiske oppropet «Erklärung 2018» har Tellkamp valgt side. Oppropet er nemlig mer et kampskrift mot alt som er galt med de tyske elitenes beslutninger enn noe som kan gi grunnlag for dialog om fellestyske utfordringer. I kjølvannet av Tellkamps utspill beskriver Frankfurter Allgemeine Zeitungs kommentator Simon Strauss (12.03.18) paradokset i at ikke engang de tysknasjonale evner å formulere sin protest som noe som ligner på en identifikasjon med det gjenforente Tyskland. I stedet faller Tellkamp og hans like ned på en slags «..stolthet over å være segregert og misaktet», en patriotisme som er lokal mer enn nasjonal og som forteller at kun «øst» er i stand til å representere «..det egentlig tyske.» Høsten 1989 samlet millioner av mennesker i Dresdens, Leipzigs og Øst-Berlins gater seg bak parolen «Wir sind das Volk» («Vi er folket). Der og da gjaldt kravet demokrati og frihet i DDR. Visjonen om at «folket» også skulle bety en gjenforent tysk stat var det i begynnelsen Helmut Kohl og hans vesttyske kolleger som sterkest formulerte. Det ble raskt en felles ambisjon, og i oktober 1990 så den nye staten dagens lys. I dag, 28 år senere, mangler den fortsatt et samlende «hvorfor» og «hvordan».

Foto: Invalidenstrasse, Berlin 1987: Joachims CC BY-SA 3.0

Det lysende mannlige geni

Publisert i Vårt Land, 23. februar 2018

Ruinerte kunstnerkarrierer i kjølvannet av MeToo er ikke noe som begrenser seg til Hollywood. Tysklands Harvey Weinstein bærer navnet Dieter Wedel. Den 75-årige Wedel, en høyprofilert filmregissør, filmprodusent og teaterintendant med mer enn 25 filmer og en rekke TV-serier på samvittigheten, er nå anklaget for vold, trakassering og psykisk terror mot en rekke yngre kvinnelige skuespillere. Trakasseringen skal ha foregått gjennom flere ti-år. I et av tilfellene skal det dreie seg om fullbyrdet voldtekt, i andre tilfeller om grov vold mot kvinner som har fysisk verget seg mot hans krav om sex. Skuespillere som har avvist ham har måttet utholde nedverdigende mobbing, hets og psykoterror under de videre filminnspillingene. Overgrepene har som oftest skjedd på hotellet hvor skuespillere og øvrig stab har bodd sammen under innspillingene av filmene. Mønsteret er kjent: «Alle visste om det», men Wedels makt har vært så stor at ingen har våget å konfrontere ham direkte, enn si anmelde forholdet til politiet. 

Saken startet med en reportasje i Zeit Magazin ved årsskiftet, men tok av for fullt tre uker senere når tre skuespillere valgte å stå frem i ukeavisen Die Zeit med detaljerte skildringer av sine «møter» med Wedel. I alt syv kvinner har under ed avgitt forklaringer om overgrep fra Wedel, men kun to av dem har valgt å stå fram under fullt navn. Det viser seg at det finnes betydelig med bevismateriale mot Wedel i arkivene til flere TV-stasjoner, herunder en legeerklæring som dokumenterer voldshandlinger. Problemet er at sakene, med unntak av én, er juridisk foreldet. I dette ene tilfellet har politiet startet etterforskning. Wedel har trukket seg fra stillingen som sjefsintendant ved Bad Hersfelder Teaterspiele med umiddelbar virkning. Han er nå sykemeldt etter et hjerteattakk. I den grad han har uttalt seg, har han bagatellisert eller benektet beskyldningene. Samtidig har en rekke film- og skuespillerkollegaer begynt å snakke, og i etterkant av avsløringene stått fram i mediene og fortalt ting som understøtter kvinnenes historier.

Avsløringene har utløst en rekke debatter i de store avisene, i sosiale medier og i kjente TV-talkshow som «Anne Will» og «Hart aber fair». Temaene er i stor grad de samme som vi har hatt hos oss – maktstrukturer som må brytes opp, behovet for holdningsendringer, fortielse av trakassering og overgrep på grunn av skam eller skjeve maktrelasjoner, farene ved å gjøre kvinnene til ofre. Men enkelte av Wedels kollegaer fra filmverdenen, som den prisbelønte skuespilleren Ulrich Tukur («Das Leben der Anderen»), har også advart mot forhåndsdømming og tatt Wedel i forsiktig og betinget forsvar. Familieminister Katarina Barley har deltatt i flere av debattene. Hun har bl.a. pekt på de store offentlige TV-kanalenes sentrale rolle som oppdragsgivere for Wedels filmer, og reist mistanke om at kollegialitet og «tiekarteller» i disse kan bidra til å hindre oppklaring av sakene.

Der Spiegel stiller i en kommentar 27. januar det vanskelige spørsmålet om sammenhengen mellom mannen, verket og ugjerningene. Dieter Wedel var intet mindre enn den gamle forbundsrepublikkens sjefskronikør. I Wedels filmer stryker kvinnene mennenes skjorter og er ansvarlig for husholdet, mens kvinnene mennene møter i yrkeslivet primært er objekter for begjær. Overalt i filmene er det «intriger og maktspill» skriver Der Spiegels kommentator, og «til enhver tid er det kun en (mann) som har hele makten». Kanskje er overgangen fra dette handlingsuniverset til filmproduksjonssettenes lukkede subsystemer ikke så veldig stor – altså der hvor «..det angivelig lysende mannlige geni råder over alt, og med grunnlag i alt det gode han skaper, befrir seg selv fra all skyld og alt ansvar.» Likevel hadde den enorme makten til skikkelser som Weinstein og Wedel (eller en Jimmy Savile og Bill Cosby) begynt å erodere lenge før deres ugjerninger kom til overflaten. Og flere står nok for fall.

Foto: © JCS’/, CC BY 3.0, commons.wikimedia.org

1968 og den tyske venstreterrorismens begynnelse

Hvis man med 68-bevegelsen primært forstår «studentbevegelsen», altså den politiske (venstre-)radikaliseringen av studentene som oppsto med voldsom kraft overalt i Vest-Europa, i USA og Latin-Amerika på 60-tallet, kan det være vel så presist å beskrive den som «67-bevegelsen». I Tyskland setter f.eks. mange studentopprørets startpunkt til 1967, nærmere bestemt til opptøyene i etterkant av mordet på studenten Benno Ohnesorg i Berlin 2. juni 1967 (under demonstrasjoner mot sjahen av Irans statsbesøk til Berlin). I en rekke andre land hadde demonstrasjone mot Vietnamkrigen utløst mobilisering i studentmassene før året 1968. At studentopprøret ble til et 68-opprør skyldes nok i all hovedsak at «Paris 1968» fikk patent på orginalen.

Hva som skjedde mellom 1967 og 1970, og hvordan og hvorfor det tyske studentopprøret også avfødte venstreterrorismen i form av RAF, 2.-junibevegelsen, Revolutionäre Zellen (Frankfurt) m.fl. er det skrevet metervis med litteratur om. En av de mest anerkjente RAF-historikerne, Wolfgang Kraushaar skriver i sin nylig utgitte bok, „Die blinden Flecken der RAF“: «Zusammenfassend lässt sich also festhalten, dass bereits auf dem Höhepunkt der 68er-Bewegung Linien erkennbar sind, die in der Untergrund erster konspirativ operierenden terroristischer Gruppierungen führten. Diese Linien repräsentieren jedoch nicht die 68er-Bewegung in ihrer Gesamtheit ..».

Inspirasjonskilder var først og fremst geriljabevegelsene i Latin-Amerika, som skulle transformeres til bygeriljaer i metropolene med en tilpasset versjon av Che Guevaras Fokus-teori som basis. Sannsynligvis må man gå enda lenger tilbake for å finne de opprinnelige kildene, til den franskinspirerte Situasjonistiske Internasjonalen og til avleggeren «Subversive Aktion» i München på begynnelsen av 60-tallet. De tydeligste eksponentene var studentlederne Rudi Dutschke (foto), Bernd Rabehl og Hans-Jürgen Krahl, og Dieter Kunzelmann m/kumpaner i «Kommune 1». Sistnevnte var allerede våren 1969 i gang med å planlegge «Tupamaros West-Berlin», først med våpentrening i Jordanørkenen sommeren samme år, siden med at en betydelig gjeng rundt Kunzelmann reelt organiserte seg som undergrunnsbevegelse høsten 1969. Denne mer anarkistisk pregede grenen av den tyske venstrebevegelsen skle senere over i «2. Juni-bevegelsen».

På samme tid forsøkte Kunzelmanns rival, advoktaten Horst Mahler, å samle troppene bak det som et knapt år senere skulle bli til RAF. Han dro til Italia for å hente Ennslin og Baader tilbake til Berlin, og til London for å rekruttere Dutschke, Han avslo, kanskje på grunn av helseskadene etter attentatet våren 1968, kanskje av hensyn til familien (hans «borgelige» familieliv var et unntak blant 68-bevegelsens lederskikkelser), kanskje fordi han var kommet på bedre tanker. At dannelsen av RAF skjedde akkurat i mai 1970 (med den berømte «befrielsen» av Baader i Dahlem) kan godt beskrives som tilfeldig, at den tyske 68-bevegelsens mest ekstreme strømninger skulle avføde en væpnet terroristisk undergrunnsbevegelse kan derimot ikke anses som tilfeldig.

 

Hans Peters/Anefo (Nationaal Archief), CC BY-SA 3.0, via Wikimedia Commons

Rote Armee Fraktion (RAF) og kvinnene

«Skyt først på kvinnene!», uttalte en intern kilde i den tyske antiterrorstyrken GSG 9 på begynnelsen av 70-tallet. Sitatet er hentet fra Wolfgang Kraushaars bok «Die blinden Flecken der RAF», som har mottatt en rekke strålende kritikker siden den utkom sist sommer. Kraushaar er en av de absolutt største kjennerne av den venstreterroristiske gruppen Rote Armee Fraktion (RAF) og av 70-tallets tyske venstreekstremisme. Jeg innrømmer blankt at jeg har nerdens fascinasjon for fenomenet. Fascinasjonen er kombinert med hoderystende avsky for absolutt alt det bevegelsen(e) ellers sto for.

En av svært mange interessante sider ved RAF-historien (1970-1998) og RAF-mythoset som Kraushaar tar for seg er «RAF og kvinnene.» Til forskjell fra alle andre kjente venstre- og høyreterroristiske grupperinger var kvinnene ikke kun tallmessig i flertall blant RAFs medlemmer (ca. 60% iflg. Kraushaars kilder). De hadde også de viktigste lederposisjonene over tid, var tøffere og mer kyniske med våpnene enn mennene, beholdt nervene i vanskelige situasjoner, var hardere og mer besluttsomme enn sine medsammensvorne av det motsatte kjønn. Blant de fem viktigste kvinnelige nøkkelfigurene peker Kraushaar på Ulrike Meihof (overmoralisten over alle og forfatter av RAFs første programmatiske skrift, «Das Konzept Stadtguerilla»), Gudrunn Ennslin (den kjølige strategen med Baader som «loverboy»), Brigitte Mohnhaupt (lederen av 2-generasjon RAF), Ingrid Siepmann (primærkontakt til palestinske PFLP og forbindelsesoffiser i Jordanørkenen) og Inge Viett (sprengte seg selv to ganger ut av fengselet og skjøt en fransk politimann til døde under flukt på motorsykkel i Paris’ gater før hun dukket under i DDR på 80-tallet).

Kraushaar finner flere fellestrekk ved RAF-kvinnene: 1) De hadde overveiende borgerlig familiebakgrunn, 2) De hadde et utdanningsnivå langt over gjennomsnittet, 3) De hadde hovedsaklig en lutheransk sosialisasjon og 4) De utpreget seg med det Kraushaar omtaler som en «karitativ grunninstilling». Flere av de mest profilerte (herunder Meinhof, Ennslin og Siepmann) forlot likevel sine egne små barn til fordel for den revolusjonære kampen i undergrunnen. Det ville undergrunnslivet var også innhyllet i en aura av «sex and crime», noe ikke minst boulevardpressen elsket å gasse seg i: «Erst wird geliebt, dann geschossen!» (Bild Zeitung 15. februar 1971). Kraushaar viser også til kilder fra livet i terroristenes dekkleligheter om at kvinnene ofte måtte «bygge opp» de slappe mennene med sex for å gjøre dem kampklare (!).

Det er kanskje ikke så rart at mange av disse historiene, på nytt og på nytt, har gitt grunnlag for mytologisering og romantisering. Noen har også gjort poeng av at RAF ikke sto for en terrorstrategi som innebar masseangrep på uskyldige (ala vår tids IS-aksjoner), men de nølte på den andre siden ikke med å gjennomføre kaldblodige mord på en uskyldig ung soldat eller politimann dersom disse sto i veien for aksjonene som skulle gjennomføres. En må aldri glemme at banden – kvinner som menn – i sitt moralske amokløp tråkket på alt av kulturelle og samfunnsmessige tabuer – i «det godes» navn. Sluttresultatet var mer enn 50 døde, uskyldige familiers ødelagte liv og et lammet samfunnsklima over mer enn 10-år. RAF-bibliografien rommer hundretalls (kanskje tusentalls) titler. Wolfgang Kraushaar har skrevet en av de beste til nå. Det blir nok ikke den siste