Kronikker og artikler

Artikler, kronikker og essys publisert i norske aviser og tidsskrifter fra 2010 til idag – VG, Klassekampen, Morgenbladet, Vårt Land, Dagsavisen, Dag og Tid, Ny Tid, Vagant og Goetheinstituttets webmagasin.

Kampen om Tysklands siste atomkraftverk

Publisert i VG 26. oktober 2022

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/GMMEKB/kampen-om-tysklands-siste-atomkraftverk?fbclid=IwAR05yXDMFKySkcxhJjAFYoiyi289KwZw2mhiu6rTObTeIgozxWQCc_31uFA

En eskalerende strid om tidspunktet for avvikling av Tysklands siste atomkraftverk har de siste ukene vært toppoppslag i tyske medier. Striden har også utløst en ny runde i den årelange tyske debatten om atomkraften som fremtidig energiform. Tidligere i denne uken ble beslutningen tatt: Tysklands tre gjenværende atomkraftverk – Emsland, Neckarwestheim og ISAR-2 – stenges ikke ned ved årsskiftet 2022/23, slik den tyske atomloven forutsetter, men holdes i drift fram til 15. april 2023.

Driften vil basere seg på videre anvendelse av de gamle og snart «oppbrukte» nukleære brenselstavene. Den samlede effekten vil derfor bli redusert, fra 6-7 % av strømproduksjonen inneværende år til ca. 4 % i aktuelle måneder vinteren/våren 2023. Det er ikke mye. Men blir vinteren ekstra kald, kan også marginal tilleggsstrøm som dette bli viktig for å opprettholde forsyningssikkerheten.

Beslutningen ble fattet av forbundskansler Olaf Scholz (SPD). Han gjorde dermed bruk av sin såkalte «Richtlinenkompetenz» – forbundskanslerens grunnlovfestede rett til å fatte prinsippbeslutninger i saker med vedvarende uenighet innad i regjeringen. Han satte på denne måte også punktum for en flere ukers opprivende strid innad i regjeringen. Konfliktens hovedskikkelser har vært De Grønnes energi- og klimaminister Robert Habeck (som også er regjeringens visekansler) og finansminister Christian Lindner (FDP). Stridens kjerne har vært omfanget av den videre drift av de tre atomkraftverkene: reservedrift for to av dem, ISAR-2 og Neckarwestheim, fram til mars-23 (De Grønne) eller full drift for alle tre vinteren og våren gjennom (FDP). Lindner og en utålmodig FDP-fraksjon i Bundestag har i tillegg presset på for anskaffelse av nye brenselstaver med sikte på videre drift fram til ultimo 2024.

Tysklands tre gjenværende atomkraftverk, deriblant ISAR-2 ved Essenbach, skal likevel ikke stenges ned ved årsskiftet 2022/23, slik den tyske atomloven forutsetter, men holdes i drift fram til 15. april 2023. Foto: Armin Weigel / AP

De første signaler etter Scholz’ beslutning tyder på at kompromisset er tilstrekkelig for å skape ro innad i regjeringen. Riktignok vil nok både De Grønne og FDP oppleve murring innad i sine parlamentsgrupper. Hos De Grønne fordi man strekker seg altfor langt for å imøtekomme et hardt presset FDP, fordi beslutningen er i strid med regjeringsavtalen mellom de tre partiene og fordi den forlengede driftsperioden etter partiets mening ikke er nødvendig for å sikre vinterens strømforsyning; i FDP fordi  Lindner har måttet gi seg i spørsmålet om drift utover 2023. Både Habeck og Lindner vil imidlertid anbefale sine parlamentsgrupper om å stemme ja når saken kommer til behandling i Bundestag senere i høst.

Stille om saken blir det nok likevel ikke. For det største opposisjonspartiet, CDU/CSU, har anskaffelsen av nye brenselsstaver for de tre atomkraftverkene blitt en kjærkommen sak for opposisjonsarbeidet mot regjeringen. Med synkende oppslutning på partimålingene, og senest et ydmykende nederlag ved det nylige delstatsvalget i Niedersachsen, kan det også bli fristende for regjeringspartiet FDP å satse på at nye omkamper kan gi politisk gevinst. Også ytre høyre (AfD) forsøker å slå politisk mynt på saken, men de har i liten grad innflytelse på beslutningene i tysk politikk.

Omkamp fra FDPs side synes likevel lite sannsynlig i nåværende situasjon. Christian Lindner går i disse dager fra TV-talkshow til TV-talkshow for å fullrose forbundskanslerens beslutning. Underforstått i omfavnelsen av Scholz ligger det nok et indirekte spark til De Grønne: fornuften seiret til slutt, vi fikk rett! Robert Habeck på sin side vil nok bedyre at forbundskanslerens beslutning innebærer regjeringens endelige sluttord i striden om de gjenværende atomkraftverks løpetid. Med overveiende sannsynlighet kan man derfor gå ut fra 15. april 2023 blir datoen for endelig sluttstrek i Tysklands mer enn 50-årige historie som atomstat.

Alternativet til denne løsningen, slik det formuleres av CDU/CSU, vil være 2-3 års videre drift basert på nye brenselstaver for de tre aktuelle atomkraftverkene, evt. også for de tre som ble lukket ned ved slutten av 2021 (Brokdorf, Grohnde og Gundremmingen). Begrunnelsen er at fortsatt drift av atomkraftverkene vil være nødvendig for å beskytte industrien og husholdningene mot alvorlige forsyningskriser for energi i årene som kommer. Det vil være både systemiske og regulatoriske utfordringer ved en slik forlenging. Tidsnød i anskaffelsen av nytt nukleært brennstoff og utfordringer med nyrekruttering av fagpersonale vil også kunne melde seg. Alt i alt vil nok likevel en slik forlengelse la seg gjennomføre – hvis man vil.

Beslutningen om det såkalte «Atomaussteig», avviklingen av atomkraft som energiform i Tyskland, ble fattet av en nær enstemmig Forbundsdag i 2011. I de 11 årene fra 2011 til i dag er det i nært samspill mellom statlige myndigheter og de store energiselskapene gjennomført en planmessig prosess for nedlukking av de 18 atomkraftverkene som var i drift da beslutningen ble fattet. En av misforståelsene i de hjemlige debattene om Tyskland og atomkraften – ikke minst blant de mest høyrøstede debattantene i de sosiale mediene – er forestillingen om at omgjøring av beslutningen som ble fattet i 2011 skulle være et reelt handlingsalternativ. Riktignok finnes det også i den tyske debatten interessegrupper og profilerte enkeltpersoner som argumenterer for en omgjøring av vedtaket fra 2011. I hele spekteret av politiske partier, CDU/CSU inklusive, står imidlertid beslutningen fast. Kampen står om forlenget løpetid for de 3-6 siste atomkraftverkene, ikke om Tysklands prinsipielle avskjed med atomkraften.

Generelt er mye av debatten om Tyskland og atomkraften skjemmet av manglende kunnskaper om forhistorie og kontekst, og ikke minst om de konkrete argumentene som lå til grunn når vedtaket om avvikling av atomkraften ble fattet. Noe av dette kan godt problematiseres som «tidstypisk» eller som utslag av en spesifikk form for tysk angstmakeri. Bak beslutningen lå det imidlertid også godt dokumenterte hensyn knyttet til ulykkesrisiki i et tett befolket land, uløste problemer med langtidslagring av atomavfall og bekymringer for et eksploderende kostnadsnivå ved bygging og drift av klassiske atomkraftanlegg.

I dagens situasjon er det også umulig å overse de store energiselskapenes lunkne holdning til atomkraften som fremtidig energiform. Toppsjefen for energigiganten EON, Daniel Birnbaum, uttalte det slik i et intervju med Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung 5. august i år: «Kjernekraften er på det nåværende tidspunkt en del av den europeiske løsningen, men det er ingen løsning for fremtiden. Den økende etterspørselen etter strøm må åpenbart dekkes gjennom utbygging av de fornybare energiformene». EON har driftsansvar for det ene av de tre gjenstående atomkraftverkene, ISAR-2.

Den tyske regjeringen, med nevnte energi- og klimaminister Habeck i spissen, la i november fram en ambisiøs og vidtrekkende klimapolitisk tiltakspakke. Programmets overordnede mål er en fornybarprosent på 80 innen 2030. Blant tiltakene er en lov som skal sikre at 2 prosent av det tyske landarealet avsettes til vindkraftanlegg, pålegg om solaranlegg på alle nybygg og omfattende forsknings- og utviklingsprogrammer for grønn hydrogen. De fornybare energiformene utgjør allerede i dag en betydelig andel av den daglige tyske strømproduksjonen. På enkelte dager tidligere i høst har mer enn 50 % av den daglige strømmiksen vært generert fra vind, sol og biomasse, og på vårparten i år opplevde Tyskland for første gang en dag hvor hele strømetterspørselen ble dekket av fornybare energikilder.

Krigen i Ukraina har snudd det europeiske energimarkedet på hodet. Akhillevshælen for Tyskland er de gigantiske prisstigningene på gass, en energiform som fortsatt utgjør ca. 10 % av strømproduksjonen og som også spiller en svært viktig rolle som oppvarmingskilde i hus og bygårder og som energi for industrien. Under presset fra den nye energikrisen har Tyskland måttet gjøre retretter i form av bl.a. utsatt nedstenging av kullkraftverk. Krisen vil gjøre det nødvendig med ytterligere intensivering av de allerede ambisiøse utbyggingsplanene for de fornybare energiformene. Regjeringens beslutning om 15. april 2023 som endelig sluttdato for de tyske atomkraftverkene vil sette ytterligere press bak dette. I den grad et norsk publikum vil fortsette å følge med på hva som skjer med energipolitikken til vår store nabo i sør, bør fokuset ligge her – på teknologiløsninger, innovasjon og forvaltningsreformer innen fornybarfeltet. Det er her det er noe å lære.

Den tyske energipolitikken

Publisert i Klassekampen 17. august 2022

I en kronikk i Klassekampen 10. august øser Øystein Noreng sin vrede over tysk energipolitikk. I særlig grad ergrer han seg over avviklingen av de tyske atomkraftverkene, som i sin konsekvens har resultert i « … dagens høye strømpriser i hele Europa». Vi får også høre om «selvgode tyske politikere som belærer sine europeiske kolleger» om det grønne skiftet, og at « … solkraft og vindkraft bare kan dekke en begrenset del av etterspørselen» etter energi. Samlet sett er bildet han tegner unyansert og ensidig.

Fremfor å gjøre Tyskland til Europas syndebukk, bør vi lære noe av landets energipolitiske eksperiment.

Den første prinsipielle beslutningen om ned­stenging av de tyske atomkraftverkene ble fattet av Gerhard Schröders rød-grønne regjering allerede i 2000. Våren 2011 kom så Merkelregjeringens mye omtalte vedtak om utfasing av samtlige tyske atomkraftverk (AKW) innen 2021/22. Siden da har Tyskland vært gjennom en omfattende prosess for kontrollert nedstengning av de 17 AKW’ene som i 2011 fortsatt var i drift. Ved utløpet av 2022 skal de tre siste – Isar 2, Emsland og Neckarwestheim 2 – tas av nettet.

De tre AKW’ene leverer i år cirka 30 Terrawattimer strøm, noe som utgjør rundt 5 prosent av den samlede årlige strømproduksjonen i Tyskland. Andelen fra fornybare kilder er til sammenligning rundt 45 prosent. Det er selvsagt mulig å spekulere i om prissjokket kunne vært svakere om AKW’ene ikke hadde vært faset ut. Ser man på prisutviklingen på strøm i tidsspennet 2011–2021, en periode hvor hele 14 AKW’er ble tatt fra nettet, er det ikke mulig å observere noen dramatiske sprang i prisene. Slike resonnementer vil uansett måtte bygge på mange usikre forutsetninger. I dagens situasjon, med 5 prosent andel av strømproduksjonen, er det villedende å påstå en direkte sammenheng.

Man kan godt mene at Tyskland gjorde et uklokt valg med sine nedstengningsvedtak i 2000 og 2011. Men da trengs det et minimum av anstrengelse for å forstå rasjonalet bak beslutningene, herunder den nesten 40-årige politisk-kulturelle striden som lå forut for disse. Rådene som ble gitt var understøttet av en bred allianse av folkelige bevegelser og sterke ekspertmiljøer. Et av de mest prekære hensynene var det uløste problemet med langtidslagring av de 15.000 tonnene med atomavfall som vil ha hopet seg opp innen årsskiftet 2022/23. Beslutningen ble altså ikke fattet i et politisk tomrom. Våren 2011 viste opinionsundersøkelser at 80 prosent av befolkningen ga sin støtte til et vedtak om full avvikling av atomkraften. Ved den endelige avstemmingen i Forbundsdagen ga 9 av 10 medlemmer sin støtte til regjeringens forslag.

Til grunn for beslutningen av 2011 lå en klar forutsetning om kraftig utbygging av de fornybare energiformene ( «Energiewende»), og en forventning om at importert naturgass skulle dekke opp for hullene som oppsto etter utfasingen av atomstrømmen. Til tross for store fremskritt i utbyggingen av de fornybare energiformene, er det i dag enighet om at utbyggingen har gått for langsomt. Fremfor alt er det hos tyske politikere bred samstemthet om at avhengigheten av russisk gassimport har vært altfor stor.

Norengs kronikk bidrar til forvirring gjennom et uklart skille mellom «strøm» og «energi». Den tyske krisen er mindre en strømkrise enn en energikrise. Den importerte gassen benyttes i hovedsak på tre områder: til oppvarming av private og offentlige bygg, som råstoff i industrien og til strømproduksjon. Cirka 10 prosent av den tyske strømproduksjonen er gassbasert. Atomstrømmens andel av det samlede energiforbruket er sånn sett enda lavere enn nevnte 5 prosent. De umiddelbare sjokkvirkningene av krisen har likevel tvunget Tyskland til å ta et skritt tilbake gjennom beslutning om forlenget drift av enkelte kullkraftverk, og muligens også inntil 1 års forlenget drift av de tre siste atomkraftverkene (AKW), som etter foreliggende planer skal stenges ned ved årsskiftet. Beslutningen om dette fattes på grunnlag av en stresstest i løpet av kort tid.

Lærdommene fra krisetilstanden i kjølvannet av det russiske angrepet på Ukraina er mange. Tysklands nærings-, energi- og klimaminister Robert Habeck (De Grønne) har formulert hovedpunktene slik: Langt større diversifisering av både leverandørland og av miksen av energiformer, høy prioritet i arbeidet for utvikling av alternativer til gass for industrien, herunder såkalt «grüner Wasserstoff» (grønn hydrogen) produsert av solarenergi i og utenfor Tyskland, og fremfor alt en kraftig intensivering av innsatsen for utbygging av de fornybare energikildene.

Noreng fremholder at «(tysk) solkraft og vindkraft bare kan dekke en begrenset del av etterspørselen». Påstanden er ubegrunnet. Den er også helt uten henvisninger til faktisk tysk politikk. Den nye tyske regjeringen, med nevnte energi- og klimaminister Habeck i spissen, la i november fram en svært ambisiøs og vidtrekkende klimapolitisk tiltakspakke. Programmets overordnede mål er en fornybarprosent på 80 innen 2030. Blant tiltakene er en lov som skal sikre at 2 prosent av det tyske landarealet avsettes til vindkraftanlegg, pålegg om solaranlegg på alle nybygg og omfattende forsknings- og utviklingsprogrammer for hydrogen. I tillegg kommer en rekke tiltak for forenkling og effektivisering av beslutnings- og planleggingsprosessene for bygging av vind- og solaranlegg. Under presset fra den pågående energikrisen har satsingene blitt ytterligere intensivert.

Hva er så realismen i dette? Den mangeårige sjefen for «Fraunhofer-Instituts für Solare Energiesysteme» i Freiburg, professor Eicke Weber (Die Tageszeitung, 22. januar 2022) uttalte tidligere i år at Tyskland har gode muligheter for å oppnå 100 % dekning av fornybar energi i sine strømnett innen 2030. Det var en uttalelse som falt før Ukrainakrigen; i dag vil det kanskje være mer nærliggende å peile mot 2033–35.

Uavhengig av prognoser som dette vil Tyskland ikke kunne lykkes med sine mål uten omfattende og målrettede investeringer i ny teknologi. Dette vil være oppsiden av det tyske eksperimentet, enten man har betraktet det med skepsis eller sympati: En kapital- og innovasjonssterk industri med høykompetente ingeniører og fagarbeidere som driver utviklingen av de nye teknologiene fremover, framtidsrettede investorer og bevisste borgere som etterspør løsningene som kommer på markedet.

Framfor lek med syndebukkstempelet burde Noreng løfte fram det som gjør Tyskland til et forbilde for andre nasjoner i den grønne omstillingen som vil måtte komme i tiåret som ligger foran oss. Omfanget av lærdommer kan iallfall bli større enn vi er i stand til å ta innover oss her og nå.

Snyder og Habermas i ringen

En litt kortere versjon av denne teksten ble publisert som kronikk i Morgenbladet 8. juli 2002.

En opphetet debatt om Tysklands politikk i møte med det russiske angrepet på Ukraina har utspilt seg i tyske aviser og TV-talkshows siden slutten av april. I de mest sentrale rollene finner man forbundskansler Olaf Scholz, filosofen Jürgen Habermas og den amerikanske historikeren og Ukrainakjenneren Timothy Snyder. På spill står både arven etter Willy Brandts østpolitikk og en tysk pasifisme under press. 

Det startet med et opprop fra et trettitall kulturkjendiser i det tradisjonsrike feministtidsskriftet Emma. Blant underskriverne var tidsskriftets redaktør Alice Schwarzer, filmmakeren Alexander Kluge, skuespilleren Lars Eidinger og forfatteren Julie Zeh. Oppropet var utformet som et støttebrev til det brevskriverne oppfattet som forbundskansler Scholz’ «risikobevisste og forsiktige linje» i spørsmålet om tyske våpenleveranser til Ukraina. Utgangspunkt for teksten var underskrivernes ubehag med «eskalerende opprustning» og faren for atomar verdenskrig. Oppropet gikk langt i å hevde at det er ukrainerne selv som må bære det moralske ansvaret for at deres motstandskamp ikke utløser storkrig. I praksis kunne det vanskelig forstås som noe annet enn en oppfordring til kapitulasjon.

Oppropet utløste en storm av reaksjoner. Blant dem som reagerte var Kievs borgermester, Wladimir Klitschko, som i et personlig og direkterettet svar publisert i Frankfurter Allgemeine Zeitung 3. mai spurte brevskriverne om de ønsket «fred for enhver pris» – og da med den ukrainske nasjonens «frihet, identitet og integritet» som innsats?

Morgenbladet 8. juli 2022

Pasifismen i tysk etterkrigstid

Pasifismen har stått sterkt i store deler av den tyske etterkrigstiden, med en særlig oppblomstring i kjølvannet av 80-tallets omfattende fredsdemonstrasjoner. I en rekke innspill i den pågående debatten om Tysklands Ukrainapolitikk har fokuset nettopp vært rettet mot den tradisjonelle tyske pasifismens utfordringer i møtet med Ukrainakrigens brutale virkelighet. Et av innspillene kom fra Wolfgang Thierse, SPD-veteran med østtysk bakgrunn og Forbundsdagens president gjennom flere år på 2000-tallet, som i en kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung 2. april karakteriserte det pasifistiske inntaket til Ukrainakrigen som «eget velbefinnende på bekostning av de andre». Han skrev også: «En historisk opplyst pasifisme forstår at en stabil fredsordning kun kan være en regelbasert ordning, en verden av avtaler og folkerett, som også pasifister må være forpliktet av».

Habermas går solo

Samme dag som oppropet i Emma kom på gaten, 29. april, publiserte Süddeutsche Zeitung et omfattende essay av Jürgen Habermas. Essayet, «Krieg und Empörung», hadde noe av det samme tematiske fokus som Emmaoppropet, men i stil og sjargong selvsagt en helt annen type tekst. Det spekuleres i om den samtidige publiseringen kan ha sammenheng med at Habermas har blitt forespurt om å delta i oppropet, men til slutt valgte å gjøre det på sin egen måte. Det får vi aldri noe endelig svar på.

I sin tekst sammenligner Habermas «moralsk rystede anklagere» med en «reflektert og forsiktig agerende regjering». Han ironiserer over tidligere pasifisters «konversjon» og beklager fortrengningen av etterkrigstidens «post-heroiske mentalitet» – en vending som kan gjøre ende på det «dialog- og fredssikringsrettede modus» som har preget tysk etterkrigspolitikk til nå. Et betydelig ansvar legges på de yngre generasjonenes ureflekterte forhold til historien. Habermas kritiserer også de som gjør storrussisk ideologi til enerådende i Putins tankeverden, og slik fratar ham evnen til rasjonalitet, avveining av interesser og forhandlingsvilje.

De store avisenes reaksjoner kom raskt, og var i betydelig grad kritiske. Frankfurter Allgemeine Zeitungs Simon Strauss, en av de nye stjernene i den tyske feuilletonen, rettet særlig blikket mot Habermas’ bruk av termer som «dreven iscenesettelse» og «moralsk utpressing» om president Selenskyj – i praksis en «..retorisk innhyllet, skjødesløs nedrakking av den ukrainske regjeringen». For Die Welts Thomas Schmid var intet mindre enn Habermas’ kommunikative teori satt i spill: «Habermas forsvarer på ortodokst vis sitt livsverk».

En akterutseilt østpolitikk

En premiss for både Habermas og Emmaoppropet var støtten til forbundskansler Scholz’ og regjeringens – angivelig – tilbakeholdende linje i spørsmålet om våpenleveranser til Ukraina. Antagelsen om en felles regjeringenpolitikk underslår imidlertid nyansene i vurderingen av krigens konsekvenser innad i trepartiregjeringen (SPD, De Grønne, FDP). Ikke minst De Grønne, med økonomiminister Robert Habeck og utenriksminister Annalena Baerbock i spissen, har høstet mye ros for sin konsekvente støtte til den ukrainske motstandskampen. En klar holdning i spørsmålet om tyske leveranser av tunge våpen til Ukraina er et kjernepunkt i denne støtten. Inntil Scholz’, Macrons og Draghis nylige togreise til Kiev, var det utenriksminister Baerbock, og ikke Scholz, som kunne dra til et krigsherjet Ukraina og få beskjeden: «deg kan vi stole på».

Etter hvert som våpenleveransene den tyske regjeringen har stilt i utsikt, herunder panservogner og moderne feltartilleri, nå begynner å ankomme Ukraina, er det uansett et spørsmål om hvor lenge en Habermas eller en Alexander Kluge kan opprettholde forestillingen om den «forsiktige» forbundskansleren. Selv om sommel og halvhjertethet åpenbart har vært virksomme faktorer i forsvarsdepartementets og kansleradministrasjonens indre gemakker, er det også grunnlag for å anta at noe av sendrektigheten kan knyttes til materiellmangel, sviktende logistikk, opplæringsbehov og ikke minst et Bundeswehr som gjennom en årrekke har vært underfinansiert.

SPD går likevel ikke fri. Det er nemlig liten tvil om at noe av forklaringen på Scholz’ antatte nøling kan ligge i akterutseilte og ubearbeidede deler av partiarven fra 70-tallet til i dag. I et essay i Der Spiegel (nr. 24/22) fremholdt den profilerte, og SPD-nære, samtidshistorikeren Heinrich August Winkler nylig at det er et behov for å korrigere deler av østpolitikken som ble skapt i tradisjonen fra Willy Brandt og Egon Bahr. Gjennom 80-tallets fokus på «sikkerhetspartnerskap for fred» ble borgerrettsbevegelsene i øst i stor grad ignorert, i følge Winkler. De skulle nemlig, av hensyn til stabiliteten i øst-vest-relasjonen, «føye seg etter sin skjebne og fortsette å leve i ufrihet». Brandts og Bahrs østpolitikk var avgjørende for at den kalde krigens øst-vest-konfrontasjon kunne overvinnes. Forsterket av 80-tallets fredsbevegelse, brakte den imidlertid SPD inn på en kurs hvor økonomisk og kulturelt samarbeid med Russland etterhvert kom til å trumfe alle andre hensyn, også betenkeligheter knyttet til den tiltagende autoritære utviklingen under Putin.  Konsekvensene ser vi i dag bl.a. i form av Nord Stream 1 og 2 – og i rullebladet til en skikkelse som tidligere SPD-kansler Gerhard Schröder.

Snyder svarer

Med sine mange forskningsopphold i Wien og sine gode tyskkunnskaper har den amerikanske historikeren Timothy Snyder gjennom en årrekke vært et prominent og tydelig stemme i de tyske debattene om Russland, Ukraina og Tyskland. Etter Russlands angrep på Ukraina 24. februar har han gjennom hele våren og forsommeren – bl.a. i flere større intervjuer med Die Zeit og Frankfurter Allgemeine Zeitung – ytret seg sterkt kritisk både til klimaet i den tyske Ukrainadebatten og til Tysklands bidrag til Ukrainas forsvarskrig. I en omfattende kommentar publisert i Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung 26. juni går han også kraftig i rette med Habermas’ essay av 29. april. Et kjernepunkt i kritikken er opplevelsen av et Tysklands som kretser om seg selv:

«I stedet for å gå inn på de ukrainske og russiske rasjonalitetene i det 21. århundre, argumenterer Habermas som om han er i det komfortable rede Vest-Tyskland under den kalde krigen, en periode hvor Tyskland på ingen måte hadde noe ansvar for Europas skjebne». I følge Snyder forveksler Habermas på denne måten utsynet fra en svært spesiell setting med «den universelle fornuft.» Han avslutter med å beskylde Habermas for å «forsinke oppgjøret med fortiden, forspille tid og bidra til å bringe Tyskland på terskelen til et nytt moralsk sammenbrudd.»

Farvel til det gamle Tyskland

Nøkkelen til endring ligger kanskje nettopp hos SPD. I en erklæring i slutten av juni annonserte partiets nyvalgte leder Lars Klingbeil en «ny kurs i den tyske utenriks- og sikkerhetspolitikken». Han fremholdt også at erfaringene fra Ukrainakrigen gjør det nødvendig for Tyskland å «styrke seg militært» og å «forfølge en ambisjon om en lederrolle» i Europa og i verden.

Om det er mulig å samle et stabilt flertall bak en slik ny politikk, er det for tidlig å si noe sikkert om. For en Timothy Snyder svarer dette iallfall på en lenge etterlyst nyorientering av tysk politikk. For en Habermas betyr det kanskje et slags farvel det Tyskland han har vært fortrolig med i store deler av sitt voksne liv, og som han også i betydelig grad har bidratt til å forme.

Føljetongen av opprop om krigen synes uansett ikke å være over. Sist ute er en gruppe intellektuelle med tv-filosofen Richard David Precht og publisisten Jakob Augstein i spissen, som i forrige ukes utgave av Die Zeit krever «våpenstillstand nå» og appellerer til «vesten» om å «skape betingelser for fredsforhandlinger».

Oppropet uttrykker forståelse for Ukrainas avvisning av en «diktatfred». Men felles for alle de tre oppropene er svak av interesse for hva ukrainerne selv måtte mene om hva krigen de så brutalt er kastet ut i – og hva den krever av handlinger her og nå. 

Den tyske pasifismens krise

Publisert i Klassekampen 7. april 2022

Har det tyske venstrepartiet Die Linke fortsatt noen eksistensberettigelse? Dette spørsmålet stilles i en bredt anlagt dokumentar som nylig ble publisert i Die Tageszeitung (Taz), den tyske venstresidens egen dagsavis.

Spørsmålet er utløst av en rekke høyst problematiske utsagn om Ukraina-krigen på alle plan i partiet. Riktignok har partiets lederduo, Janine Wissler og Susanne Hennig-Wellsow, vært mer enn tydelige i sin fordømmelse av angrepet på Ukraina («forbrytersk angrepskrig»). Det hjelper lite når både høyprofilerte skikkelser som den konstant kamplystne Sarah Wagenknecht og Sevim Dagdelen (Die Linkes hovedtalskvinne i Forbundsdagens utenrikskomite) og allehånde politikere på kommune- og delstatsnivå gjør alt de kan for å underminere lederduoens politikk.

Posisjonene varierer fra Putin-apologi via klassiske skyldtilskrivninger («Nato ekspansjon østover» og så videre) til allment uttrykt pasifisme. Wagenknecht-fløyens politikk ytrer seg som et generalangrep på regjeringspartienes (SPD, De Grønne og FDP) og opposisjonspartiet CDU/CSUs hovedlinje i Ukrainapolitikken: «Kritikkløs overtagelse av politikken USA har bedrevet de siste år, som i avgjørende grad må bære ansvaret for situasjonen som har oppstått», slik det heter i en erklæring undertegnet av syv av Die Linkes medlemmer i Forbundsdagen. Omtrent slik lyder det også fra høyreekstreme AfD eller fra DKP, Tysklands pendant til vårt eget NKP.

På den annen side har Gregor Gysi, en moderat lederskikkelse i partiet gjennom en årrekke, beskyldt de syv underskriverne for «fullstendig emsosjonsløshet» overfor ofrene for angrepskrigen.

Die Linke har mye av sin identitet knyttet til 1980-tallets fredsbevegelse. I egen selvforståelse er partiet enerådende i rollen som Tysklands antikrigsparti. Nevnte Dagdelen omtalte det slik i kjølvannet av Die Linkes bitre valgnederlag i delstaten Saarland: «Å hugge øksen i Die Linkes fredspolitikk betyr veien inn i avgrunnen og intet oppbrudd».

Problemet med Die Linkes versjon av pasifismen er imidlertid er at den kobles sammen med et kraftig nei til både våpenleveranser til Ukrainas motstandskamp og til Vestens økonomiske sanksjonspolitikk. (Vest-)Tyskland har en lang tradisjon for fredspolitikk helt tilbake til Willy Brandts østpolitikk, og videre gjennom 1980-tallets massemobilisering mot nukleær opprustning. Brandts politikk var imidlertid fundert i ideen om tilnærming gjennom dialog, og med statenes rett til suverenitet og selvbestemmelse som absolutt forutsetning, prinsipper som senere fikk sin forankring i Helsingforserklæringen (1975). Den senere fredsbevegelsen kunne på sin side hente mobiliseringskraft og legitimitet fra en bredt forankret frykt for en dødbringende atomkrig.

Die Linkes rolle som den mest konsekvente forvalteren av «arven fra 80-tallet» kan man gjerne la partiet få beholde. Når implikasjonene av denne «arven» i dagens politiske praksis blir paroler som «Soldater er mordere» og «Skap fred uten våpen», er det ikke kun et perspektiv helt hinsides den konkrete situasjonen der krigshandlingene pågår, men også ekstremt kynisk i forhold til ukrainernes desperate kamp for forsvar av sin frihet. I en kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung 2. april beskriver Wolfgang Thierse – SPD-veteran med østtysk bakgrunn og Forbundsdagens president gjennom flere år på 2000-tallet – paroler som dette som «pasifisme for eget velbefinnende på bekostning av de andre».

Thierse skriver videre: «En historisk opplyst pasifisme erkjenner at det ikke finnes noen reell fred uten rett, at fred er en funksjon av rett, at fred kan kreve innsats av styrke mot urettsregimer. En realitetsorientert pasifisme forstår at en stabil fredsordning kun kan være en regelbasert ordning, en verden av avtaler og folkerett, som også pasifister må være forpliktet av».

Ganske så selvsagt, vil mange si. Men når svaret på spørsmålet om Die Linkes Ukrainapolitikk fra skikkelser som Wagenknecht und Dagdelen, utover paroler som «fredsavtale nå», ikke blir noe annet enn at Tyskland må ta i mot flyktninger og bidra til gjenoppbyggingen av Ukraina etter krigen, forstår man berettigelsen av Thierses påminnelse. Die Tageszeitung beskriver dette som «i sin konsekvens intet annet enn oppfordringer til kapitulasjon».

Die Linkes ledelse, med moderate Susanne Hennig-Wellsow i spissen, satser nå alt på det kommende partilandsmøtet i juni i Erfurt. Det er også hovedstaden i delstaten Thüringen, hvor Die Linke gjennom flere år har ledet en rød-rød-grønn koalisjonsregjering med en fornuftig reformkurs. Det er maktposisjoner som dette som står på spill hvis ikke Die Linke endelig lykkes med å ta et generaloppgjør med skikkelser som Wagenknecht, Dagdelen og forbundsdagsmedlemmet Andrej Hunko (en tredje profilert «Putinversteher»). Hennig-Wellsows melding til landsmøtet er at hun ikke vil «tolerere eller tillate» noe som ligner på en «relativerende holdning» overfor «Russlands angrepskrig».

Det kan ende i brask og bram. Lykkes ikke Hennig-Wellsow og hennes allierte, kan vi se begynnelsen på slutten for Die Linke som parti med innflytelse på nasjonalt nivå i tysk politikk. Skriften står på veggen: I september ble de med et nødskrik reddet inn i Forbundsdagen, for noen uker siden kom de ikke over sperregrensen i den tidligere maktbasen Saarland, og i året som kommer står partiet foran svært krevende valgkamper i tre ulike delstater.

Et splittet og svekket parti med uklar profil på Ukraina-krisen, kan i beste fall hangle videre som nisjeparti i de østlige delstatene og kanskje i bystatene Berlin og Bremen, i verste fall ende opp som en betydningsløs politisk sekt.

Det er i utgangspunktet ingen grunn til å lykkeønske Die Linkes politiske undergang. Tysk politikk generelt og sentrum-venstrepartiene spesielt trenger et korrektiv til venstre i arbeids- og velferdspolitikken, i sosialpolitikken og i kampen mot ulikheten. Partiet har mange dyktige politikere, og har over lang tid demonstrert styringsdyktighet både på delstatsnivå og på kommunalt nivå. De arbeider dessuten godt og konstruktivt på EU-nivå i samarbeid med europeiske partnerpartier. Ved kommende valg vil de potensielt også kunne bli viktige for å skape nye politiske flertall for venstresiden.

Noen slik rolle kan man i dagens situasjon se langt etter. Die Linke må oppgi, eller moderere, sitt Nato-standpunkt, de må sprenge seg løs fra gamle trosforestillinger om Russland og de må entydig definere seg inn i familien av de europeiske demokratisk-sosialistiske partiene. Taz avslutter sin kommentar slik: «Verden har forandret seg. Die Linke må også gjøre det».

Tysklands besværlige atomkraft

Publisert i VG 24. mars 2022

I disse dager er det 11 år siden den tyske regjeringen under ledelse av forbundskansler Angela Merkel gjorde sitt historiske vedtak om nedstenging av landets 17 atomkraftverk (AKW). Beslutningen kom som en direkte konsekvens av den omfattende ulykken ved atomkraftanleggene i Fukushima i Japan i mars 2011. Vel tre måneder senere ga Forbundsdagen sin tilslutning til vedtaket.  Ved utløpet av 2022 skal de tre siste atomkraftverkene som fortsatt er i drift tas av nettet.

Frykten for atomenergiens mulige farer var ikke noe nytt i Tyskland. Forut for Fukushimaulykken lå det 30-40 år med mobilisering mot landets atomkraftverk.  Særlig bitter og langvarig var striden om lokasjoner for gjenvinning og lagring av atomavfall. Tilsvarende mobilisering fantes også i øvrige deler av Europa, men ingen andre steder var oppslutningen om anti-AKW-bevegelsen så massiv som i Tyskland. Motstanden ble ytterligere styrket av Tsjernobylulykken i 1986. I løpet av 90-årene utviklet AKW-motstanden seg til en hegemonisk posisjon i Tysklands politiske landskap. 

Det er vanlig å datere starten for den tyske anti-atomkraftbevegelsen til kampen om det planlagte Atomkraftverket «Wyhl», sydvest i Tyskland. En langvarig okkupasjon av byggetomten gjennom våren, sommeren og høsten 1975 innledet det første av en rekke avbrudd i byggearbeidene. Etter 1975 og fram til Wyhl i 1994 offisielt ble oppgitt ligger det en endeløs rekke av rettssaker, blokader, traktorkolonner og voldelige konfrontasjoner mellom aksjonister og politi. Lignende forløp kan man finne på de øvrige åstedene for 70-, 80-, og 90-tallet store og symboltunge «atomkamper» – Brockdorf, Grohde, Wackersdorf, Gorleben.

Felles for alle de store AKW-aksjonene var at de kunne spille på et bredt spekter av «borgerinitiativer» og aksjonistnettverk. Samtidshistorikerne regner det som sikkert at minimum 400.000 deltok aktivt i anti-AKW-aksjoner i løpet av året 1979, og at rundt 115.000 mennesker samme år var aktive medlemmer i ulike varianter av miljøorganisasjoner. Den samlede mobiliseringskraften var sannsynligvis opp mot 1,5 millioner. Mye av bevegelsens gjennomslagskraft kan også sees i sammenheng med evnen til å knytte til seg motekspertise – kjernefysikere, tidligere AKW-ingeniører m.fl. – og å benytte denne offensivt i offentlige høringer og i konfrontasjoner og debatter med politikere og atommyndigheter.   

Den tyske kampen om atomkraften hadde fra første begynnelse et sterkt personlig og moralsk preg. Kampen mot atomkraftens farer mante fram et alvor der aksjonistenes eksistensielle bestyrtelse i seg selv fikk gyldighet som politisk argumentasjon. Til grunn for mobiliseringene lå en allestedsnærværende fremtidsangst knyttet til kjerneenergiens ødeleggelsespotensial.

Tyskernes emosjonaliserte inntak til politikk har gjerne blitt omtalt under den litt forslitte termen «German Angst». I en bred undersøkelse publisert i 2019 («Republik der Angst – Eine andere Geschichte der Bundesrepublik») beskriver historikeren Frank Biess «German Angst» som noe langt mer enn fortellingen om 80-tallets protest- og alternativbevegelser. Fenomenet må også forstås på bakgrunn av den tyske traumatiseringen etter 2. verdenskrig, et traume som ble arvet og videreført i generasjoner etterpå. Periodene etter de to verdenskrigene var i følge Biess preget av «emosjonell fellesskapsbygging» fundert i frykten for og avgrensningen mot «indre fiender». Da student- og ungdomsopprøret et par tiår senere gjorde sin entré sto det «frigjøring» og «autonomi» på fanene. Med på lasset fulgte historisk skapte angsterfaringer, overlevert som psykologiske spor som de nye generasjonene bar med seg inn i 70- og 80-tallets nye politiske kamper.

Det første atom-nei kom i 2000. Da Gerhard Schröders rød-grønne regjering kunngjorde avtalen med energiselskapene om langsiktig avvikling av de tyske atomkraftverkene, var det en tydelig demonstrasjon på gjennomslagskraften den tyske anti-AKW-bevegelsens hadde lykkes å oppnå gjennom 30 års politisk mobilisering. I de første årene av 2000-tallet hersket det derfor en følelse av at det tyske atomspørsmålet var «avgjort». Allerede ved midten av tiåret hadde det imidlertid dukket opp diskusjoner om forlengelse av driftstiden for atomkraftverkene. I kjølvannet av klimakrisen hadde dessuten en ny type diskurs banet seg vei: atomkraften som kilde til utslippsfri energiproduksjon og dermed et mulig redskap i kampen mot den globale oppvarmingen. Med Merkelregjeringens beslutning om forlengelse av restløpetiden for atomkraftverkene i oktober 2010, Fukushimaulykken i mars 2011 og forbundsdagens endelige nei til atomkraften som tysk energikilde kun tre måneder etter dette, ble absolutt alt blitt kastet om på i løpet av en periode på mindre enn trekvart år.

Alle forsøk på å forstå Tysklands dramatiske og historiske nei til atomkraften våren og sommeren 2011, vil måtte forsøke å begripe det særegne stemningsbildet som inntrådte som umiddelbar følge av atomulykken i Japan: Angstforestillinger utviklet gjennom 40 års politisk kamp kom til overflaten på nytt, en anti-AKW-bevegelse med nettverk og organiseringsevne i behold gjorde ny entre, mediene reagerte med alarmistisk dramaturgi, politikerne reagerte med sjokk og vantro. Det er ingen grunn til å tro at rådene regjeringen fikk fra sine forsknings- og ekspertmiljøer var mindre faglig solide enn de som de andre store atomkraftstatene mottok. «Annerledeslandet» Tyskland fremsto likevel med utvetydig klarhet: I opinionsmålinger uttrykte 80 % av befolkningen krav om full avvikling av alle atomkraftverk innen raskest mulige tidsrammer. For Merkels regjering, og for partiene utenom regjeringen, var dette en håndfast realitet som det var umulig å styre på tvers av. 

Ser man på de 11 årene som har gått siden forbundsdagens beslutning om avvikling av de tyske atomkraftverkene, er det interessant å merke seg hvor godt den politiske støtten til vedtaket har holdt seg. Energiselskapene for sin del har i dag det meste av sitt fokus rettet mot satsinger innen de fornybare energiene. Fremstøt for omkamp om 2011-vedtaket har derfor blitt avvist av en samlet bransje.

I kjølvannet av debatten om klimakrisen har det også i Tyskland dukket opp initiativer for rehabilitering av atomkraften som energiform. Innspillene fremhever den utslippsfrie atomenergien som uunnværlig innsatsfaktor i et framtidssamfunn hvor CO2-utslippene må kraftig ned, og peker særlig på mulighetene som ligger i de nye såkalte «SMR-reaktorene» Det nye med disse innspillene er at de har sitt utspring både blant lobbyister for næringsinteressene til den «nye atomteknologien» og blant unge og idealister som har vokst opp upåvirket av foreldrenes og besteforeldrenes fortellinger om atomkraftens farer.

I følge analysene til Det tyske direktoratet for atomsikkerhet (BASE) er ikke sikkerhetsutfordringene for SWR-reaktorene noe mindre enn for de gamle reaktortypene. Hovedutfordringen i tysk sammenheng er imidlertid tidsdimensjonen. SMR-teknologien er fortsatt på konseptstadiet. Skal de nye SMR-reaktorene kunne være til nytte, bør de kunne settes inn som «broteknologi» i overgangen til fornybarsamfunnet i løpet av nærmeste fremtid. Det gjør SMR-løsningen uaktuell, uansett hva man ellers måtte mene om den.

Den kanskje viktigste årsaken til at Tysklands atom-nei fortsatt står så sterkt som det gjør, ligger i det uløste problemet med langtidslagring av atomavfall. Etter 50 års leting er det fortsatt ikke en eneste av Tysklands 11.500 borgermestere som våger å gjøre lagringsanlegg for atomavfall i egen kommune til en politisk kampsak. Det er nå likevel konsensus om en bredt forankret prosess som innen 2031 skal resultere i endelig valg av lokasjon for sluttlagring av atomavfallet. Anlegget skal stå ferdig i 2050. Ved nedstengingen av de tre siste atomkraftverkene vil ca. 15.000 tonn høyradioaktivt avfall ha samlet seg opp. Den møysommelige veien fram mot endelig valg av lokasjon for sluttlagringen er bundet opp mot en streng forutsetning om at nytt atomavfall ikke kommer til.  I praksis vil dette være et effektivt hinder mot de fleste fremstøt for nye atomsatsinger.

Tyskland skal innen et tidsspenn på knappe 10 år gjøre seg uavhengig av både atomkraften og kullkraften – energikilder som i 2021 utgjorde 37-38% av den samlede tyske strømproduksjonen. I tillegg kommer presset for reduksjon i avhengigheten av russiske gassleveranser. Som svar på utfordringen har regjeringen, med De Grønnes økonomi- og klimaminister Robert Habeck i spissen, lagt fram en klimapolitisk tiltakspakke som vel er den mest omfattende og ambisiøse som noen europeisk regjering har presentert til nå. Programmets overordnede mål er en fornybarprosent på 80 innen 2030. Blant tiltakene er en lov som skal sikre at 2 % av det tyske landarealet avsettes til vindkraftanlegg og pålegg om solaranlegg på alle nybygg.  

Tross tidligere beslutninger har krigen i Ukraina bidratt til en ny, og kanskje siste, omdreining i debatten om den tyske atomkraften. Hovedpunkt har vært forslaget om mulig forlenging av at løpetiden for de tre gjenværende atomkraftverkene. Svaret fra en motvillig energisektor har vært at videre drift vil være krevende, men ikke umulig. Økonomi- og klimaminister Habeck ga som første reaksjon uttrykk for at forslaget ikke i utgangspunktet kunne avvises – et oppsiktsvekkende signal tatt i betraktning De Grønnes rolle i den tyske atommotstanden gjennom mer enn 40 år. Habeck meldte senere tilbake at han «ut fra en samlet vurdering» ikke ville fremme noe forslag om forlenget løpetid. Beslutningen ble tatt til etterretning av det politiske miljø.

Kritiske stemmer vil kunne hevde at tysk atomdebatt gjennom årtier har vært preget av følelser og irrasjonalitet, og at Tyskland gjennom sine energipolitiske valg fra 2011 til i dag har kastet seg ut i et hodeløst eksperiment. Andre vil kunne hevde at de tyske valgene har vært kloke, aktsomme og ansvarsfulle. En fornuftig debatt om Tysklands energipolitiske fremtid vil uansett være tjent med at valgene som ble tatt nå kan aksepteres for det de var – med nysgjerrighet for den historiske konteksten de oppsto i og med åpenhet for at både fakta og følelser vil kunne avveies ulikt avhengig av eget ståsted. Videre hamring på det tyske nei til atomkraften vil i alle fall være uproduktivt og utsiktsløst, et fokus på mulighetene som ligger i det tyske veivalget vil ikke være det.

Den mangeårige sjefen for «Fraunhofer-Instituts für Solare Energiesysteme» i Freiburg, professor Eicke Weber (TAZ, 22. januar 2022) utalte nylig at Tyskland har gode muligheter for å oppnå 100 % dekning av fornybar energi i sine strømnett innen 2030. Uavhengig av prognoser som dette vil Tyskland ikke kunne lykkes med sine mål uten omfattende og målrettede investeringer i ny teknologi. Dette vil være oppsiden av det tyske eksperimentet, enten man har betraktet det med skepsis eller sympati: En kapital- og innovasjonssterk industri med høykompetente ingeniører og fagarbeidere som driver utviklingen av de nye teknologiene fremover og bevisste borgere som etterspør løsningene som kommer på markedet.  Nytten for oss alle kan bli større enn vi kan overskue her og nå.

Pfizer er ikke Pfizer

Publisert i Transit Magasin 17. mars 2022

I det daglige er fortellingen om «Pfizer» noe vi sprer om oss med den største selvfølgelighet. «Pfizer» er, som alle vil vite, navnet på den mest kjente Covid-19-vaksinen. Den mRNA-baserte vaksinen var av de første som oppnådde klinisk godkjenning, og har i løpet av de siste 13-14 måneder oppnådd status som den mest utbredte og suksessfulle av dem alle.

Uğur Şahin og Özlem Türec mottar æresdoktortitler ved Universitetet i Kölns medisinske fakultet. Foto: Wikimedia / Raimond Spekking / CC-B-SA-4.0

«Pfizer» er navnet på en amerikansk legemiddelgigant. Bruken av navnet «Pfizer» på pfizervaksinen er i midlertid sterkt misvisende. Den er misvisende fordi den forteller en usann historie om hvem som egentlig står bak. Et navn som ikke ville feilinformert ville være «BioNTech» eller «Sahin-Türec» – altså «BioNTech»-vaksinen eller «Sahin-Türec»-vaksinen.

Legene, medisinprofessorene og ekteparet Uğur Şahin og Özlem Türec er barn av tyrkiske arbeidsinnvandrere til Tyskland. De to hardt arbeidende forskerne og entreprenørene grunnla i 2008 bioteknologifirmaet «BionTech» med hovedsete i byen Mainz sydvest i Tyskland. Et bredt spekter av medisinsk-teknisk forskning, med særlig vekt på kreftterapi, hadde fram til årsskiftet 2019/20 gjort BionTech til et veletablert mellomstort bioteknologifirma, som gjennom strategiske oppkjøp også var i ferd med å etablere seg på amerikanske teknologibørser. BioNTech hadde i 2019 en omsetning på ca. 1,3 milliarder kr. og rundt 1300 ansatte. Stort, men ikke megastort. Parallelt med firmaoppbyggingen publiserte Sahin/Türec på løpende band i de aller beste naturvitenskapelige tidsskriftene, herunder Nature, samt utviklet et stort antall patenter.

Da koronviruset meldte sin ankomst i begynnelsen av 2020 kastet Sahin/Türec og den øvrige konsernledelsen seg rundt, stilte kreftforskningen i bero, og etablerte «Projekt Lichtgeschwindigkeit» – «prosjekt lysets hastighet», et prosjekt hvor BioNTech med lysets hastighet satte seg fore å utvikle en virksom vaksine mot det grasserende Covid-19-viruset. Vi vet i dag at man knapt et år senere var fullt i gang med å sette de første ordinære vaksinene.

Hvor kommer så Pfizer inn? BioNTech inngikk våren 2020 et samarbeid med amerikanske Pfizer for kompetansedeling, testing, markedsføring og distribusjon av den nye vaksinen – som dermed på et vis klarte å «kapre» navnet. Utviklingen av vaksinen skjedde imidlertid med BioNTech i det absolutte hovedsete. Det samme gjelder det meste av produksjonen. BionTech har i tillegg til firmasentralen i Mainz avdelinger 5-6 andre tyske byer, herunder Berlin og Marburg. I den gamle universitetsbyen Marburg har BioNTech i løpet av det siste år bygget opp et av Europas største produksjonssteder for mRNA. Siden 2019 er både omsetning og antall tilsatte mangeboblet.

I de siste årene har prisene haglet over ekteparet Sahin/Türec – «Bundesverdienstkreuz», «Paul Ehrlich-Preis», æresdoktorater og mer til. De er også hete navn for nobelprisen i medisin. I mellomtiden har de blitt steinrike. Omsetningen i perioden juni 2020-juni 2021 var på mer enn 140 milliarder kroner, og Sahin alene skal nå ifølge Forbes ha en personlig formue på rundt 40 milliarder kr.

Men pengene havner ikke i skatteparadiser. Byen Mainz har på kort tid kunnet innhøste milliarder i ekstra skatteinntekter, mens delstaten Rheinland-Pfalz som følge av BioNTech-eventyret har kunnet innta statusen som netto-innbetalere til den fellestyske statskassa, en posisjon som tidligere stort sett har vært forbeholdt de tre rike nabostatene Baden-Württemberg, Bayern og Hessen.

I den tyske offentligheten har ekteparet Uğur Şahin og Özlem Türec etterhvert blitt løftet fram som et kroneksempel på hvordan det er mulig å lykkes som barn av innvandrere i Tyskland, men først og fremst som et symbol på det store bidraget til byggingen av det tyske etterkrigssamfunnet som de tyrkiske gjestearbeidere på 60- og 70-tallet, og deres barn og barnebarn, representerer.

Sahin og Türec er høflige, diskrete og vennlige mennesker som ikke presser seg på i offentligheten. Tross personlig rikdom lever de (og den 16-årige datteren) beskjedent. Pengene som ikke går med til skatt og fellesgoder pløyer de inn i ny (potensielt livsreddende) forskning. I tillegg til ny fokus på kreftforskningen har de erklært kamp mot både HIV og tuberkulose. Et annet prosjekt er oppbygging av nye, lokale mRNA-fabrikker i nært samarbeid med utvalgte afrikanske partnerland.

I avtalen mellom BioNTech og Pfizer fremgår det entydig at sistnevntes rolle er å “understøtte”. På Pfizer-Norges egne hjemmesider omtaler man derfor ikke vaksinen som “Pfizer-vaksinen”, men som “BioNTech/Pfizer-vaksinen”. Det samme gjelder for Helsedirektoratets og FHIs hjemmesider. Å skylde på Pfizer alene, blir følgelig feil.

Man sier gjerne at “navnet skjemmer ingen”. I dette tilfelle treffer det dårlig. Det gjør det når effekten av dagligtalens uriktige navnbruk blir at historien om et av de mest fascinerende forsknings- og industrieventyrene i Europa de seneste år blir liggende i skyggen. En del av ansvaret må bæres av uoppmerksomme medier. Først og fremst skyldes det nok vår alles hang til å gjøre som de andre når man først har vent seg til en måte si ting på.

For egen del heter det fra nå av: Jeg har to BioNTech og en Moderna!

En endeløs strøm av hat

Publisert i Transit Magasin 22. februar 2022

En spektakulær rettssak utspiller seg for Landesgericht Frankfurt nå i disse dager. På tiltalebenken sitter en 54 år gammel mann fra Berlin. I følge tiltalen skal mannen i perioden 2018-2021 ha avsendt mer enn 100 trusselbrev pr. mail, sms og fax med sterkt rasistisk og høyreekstremt innhold. Trusselbrevene har vært undertegnet med «Heil Hitler NSU 2.0» – altså med tydelig pek mot en slags generasjon 2 av beryktede «Nationalsosialistischen Untergrund» (NSU) som på 90-tallet sto bak drapene på ni mennesker med migrasjonsbakgrunn og en politibetjent. Trusselbrevene har ofte hatt form av «dødsdommer» forkynt i kvasijuridisk stil.

Illustrasjonsfoto: Canva

Mottakere av trusselbrevene har vært profilerte kvinner med migrasjonsbakgrunn, representanter for venstrepartiet Die Linke, skuespillere, journalister, advokater m.fl. Drapstruslene har blitt ledsaget av skjellsord som “Türkensau”, “Fotze”, “Abfall”, “Volksschädling” – «tyrkergris», «ludder», «avfall», «folkeskadedyr». Et av de første trusselbrevene ble sendt til den kvinnelige advokaten Seda Basay-Yildiz, som bl.a. var kjent gjennom sin rolle som bistandsadvokat for etterlatte i den langvarige rettsprosessen mot NSU. Disse truslene var ekstra grove fordi de også innbefattet trusler mot hennes foreldre og hennes 2-årige datter. Sistnevnte ble omtalt med fornavn, for deretter å bli truet med å bli «slaktet».

De ulike trusselbrevene har vært toppoppslag i mediene fra det første dukket opp i august 2018 til den tiltalte, «Alexander M.», ble pågrepet i mai 2021. Sakens sprengkraft har ikke blitt mindre av at sporene etter gjerningspersonen(e) helt fra første stund har pekt i retning av hovedpolitistasjonen i Frankfurt. Forut for hvert trusselbrev ble det nemlig registrert søk fra computere i Frankfurtpolitiet på den aktuelle truede personen i politiets interne datasystemer. Dette var informasjon som var nødvendig for å nå fram til de aktuelle trusselobjektene, ettersom disse av sikkerhetsgrunner hadde sørget for å holde informasjonen båndlagt.

Sporene pekte i retning av en politikvinne som viste seg å være en av flere i en politiintern høyreekstrem chatgruppe. Politikvinnen er nå suspendert. I kjølvannet av suspenderingen har en rekke andre polititjenestemenn med høyreekstrem bakgrunn blitt satt under etterforskning. Det har likevel vært krevende å legge fram strafferettslig holdbare bevis for at nevnte polititjenestemenn står bak trusselbrevene. Mulighetene for at gjerningsmennene skulle ha sitt utspring i et høyreekstremt nettverk i Frankfurtpolitiet har likevel resultert i et økende politisk press både mot politiledelsen i Frankfurt og mot delstaten Hessens justisminister Peter Beuth (CDU). Mot sistnevnte har det fra flere hold vært stilt krav om at han burde forlate sin post.

Man må derfor anta at det gikk et lettelsens sukk gjennom toppetasjene i Frankfurt og Wiesbaden (hovedstad i delstaten Hessen) da meldingen om fengslingen av Alexander M. i Berlin i mai 2021 tikket inn. I utgangspunktet passer hans bakgrunn perfekt inn i klisjeene på en gjerningsmannprofil i saker som dette: Arbeidsløs IT-tekniker, tidligere straffet for vold, bedrageri, trusler og besittelse av barnepornografi, en enslig hatefull nerd som har sittet i sin møkkete leilighet uten særlig andre gjøremål enn å surfe rundt på høyreekstreme nettsteder og å spre om seg med hatbudskaper. 

Politiets etterforskere kom på sporet av Alexander M. gjennom gjenkjenning av mønstre i hans språkføring, en likhet mellom «Form und Duktus» i trusselbrevene og i tekstene til en profil på høyreekstreme nettsteder. Mistanken ble styrket gjennom sakkyndige rapporter fra profesjonelle lingvister. Ved ransaking av Alexander Ms leilighet ble det gjort funn som ytterligere understøttet foreliggende tiltalebeslutning, herunder en rekke personalopplysninger om mottakerne av trusselbrevene som var lagret på Alexander Ms computer.

Gjennombruddet kan i utgangspunktet ansees som et glansstykke i politifaglig etterforskningsarbeid. Likevel står spørsmålene i kø. I særlig grad stiller mange spørsmål ved tiltalens teori om at Alexander M. kom seg til trusselbrevmottakernes personalopplysninger ved å utgi seg som politietterforsker i telefonhenvendelser til sine angivelige kollegaer. Konsekvensen er at mistanken om en forbindelse til det høyreekstreme nettverket i Frankfurtpolitiet i praksis har blitt lagt død før rettssaken er kommet i gang.

Fra Alexander Ms egne forklaringer er det foreløpig lite å hente. Han nekter enhver befatning med trusselbrevene, og påstår at personaldataene som ble funnet på hans computer «..bare er noe han har kopiert fra darknettet».

En augustdag i 2018 ble det i løpet av ti minutter gjort syv søk på tre av Frankfurtpolitiets informasjonssystemer på advokat Seda Basay-Yildiz. Kun 90 minutter senere mottok hun det første trusselbrevet. Etterforskernes forklaring på dette som «en tilfeldighet» har gjort at selv en moderat og «systemvennlig» kvalitetsavis som Frankfurter Allgemeine Zeitung har stilt seg åpent kritisk til flere deler av tiltalen. Også en gruppe ofre – med nevnte Basay-Yildiz, skuespilleren ldil Baydar og Die Linke-politikeren Janine Wissler i spissen – har i en egen erklæring beskrevet etterforskningen som svært lite tilfredsstillende:

«Det er en skandale at etterforskningen kun har rettet seg mot en enkelt antatt gjerningsmann. NSU-2.0-komplekset er ikke oppklart gjennom foreliggende tiltale, det finnes sterke indisier for, i det minste, målrettet videreformidling av personaldata fra politiets indre sirkler.»

Siste ord er neppe sagt i denne saken. Under det videre forløpet av rettsprosessen vil bistandsadvokatene garantert presse på for bedre og grundigere belysning av «politisporet». Viser det seg å være hold i dette, står vi overfor en politiskandale av de helt store i tysk etterkrigshistorie – en skandale som også vil kunne få betydelige politiske ettervirkninger.

Hadde Merkel rett?

Publisert i Klassekampen 20. november 2021

Wir schaffen das, sa Angela Merkel i møte med flyktningstrømmene til Europa 2015. Det er på tide å gjøre opp status.

En æra går mot slutten. Etter 16 år ved makten vil Tysklands forbundskansler Angela Merkel i desember overlevere kanslerkontorets nøkler til sin etterfølger, sosialdemokraten Olaf Scholz. Merkel vil da ha vært regjeringsleder lenger enn forbundsrepublikkens første kansler, Konrad Adenauer, og omtrent like lenge som samlingskansleren Helmut Kohl. Finanskrisen, Hellaskrisen, flyktningkrisen og krigstilstanden på Krimhalvøya og i Øst-Ukraina er noen av de mange krevende hendelsene hun har måttet håndtere i løpet av sin regjeringstid. Hvordan blir hennes ettermæle, hva vil hun bli husket for?

I Norge forbinder mange Angela Merkel med politisk svikt i håndteringen av flyktningkrisen høsten 2015. Nettopp fordi mange av forestillingene som ble skapt om Merkels politiske valg den gang har bitt seg fast som sannheter i betydelige deler av opinionen, kan det nå, ved Merkels avgang, gi mening å underlegge kritikken nærmere etterprøving.

Den europeiske «flyktningkrisen» har lenge hatt status som en av de mest epokegjørende politiske hendelsene i forrige tiår. I ettertid er det spunnet et stort nett av fortellinger om de politiske valgene Merkelregjeringen fattet i de to dramatiske ukene mellom 1. og 15. september 2015.  Blant de mest sentrale er beretningene om «åpning av grensene», «rettsbrudd» og «kontrolltap». For den internasjonale høyresiden, men også for krefter langt inn i det politiske sentrum, ble Merkels håndtering av krigsflyktningene fra Midtøsten høsten 2015 raskt til Europas store innvandringspolitiske syndefall. Etterhvert ble «flyktningkrisen 2015» et vendepunkt for hele den internasjonale debatten om flyktningpolitikk, asylrett og migrasjon. Men hva skjedde? Hva var Merkelregjeringens handlingsrom, hvilke hensyn sto på spill, hvilke rettslige bindinger forelå?

Flyktningkatastrofen kom ikke over natten. Grunnlaget hadde bygget seg opp gjennom Assad-regjeringens terrorisering av eget folk i den pågående syriske borgerkrigen, og ble ytterligere forsterket av IS’ fremrykking. Stadige forverringer av leveforholdene i flyktningeleirene i nabostatene Libya, Jordan og Tyrkia bidro også til at flere brøt opp. Om Merkel og Europas ledere skal lastes for noe, må det være at de fremsto unødig uforberedt da flyktningestrømmene langs Balkanruten begynte å øke på utover sommeren og sensommeren 2015.

Et slags «tipping point» kom 4. september, hvor Merkel i samforstand med Østerrikes statsminister Werner Faymann garanterte innreise og asylbehandling for 4000 flyktninger som var strandet langs sensommerhete motorveier i Ungarn. I dagene fremover strømmet nye grupper av flyktninger over den ungarsk-østerrikske grensen i retning grensestasjonene i Bayern og sentralbanestasjonen i München. Ni dager senere, søndag 13, september, hadde innenriksminister Thomas de Maiziere hasteinnkalt ministeriets toppledere, herunder sjefen for forbundsrepublikkens ytre grensekontroll, Bundespolizeichef Dieter Romann, til rådslaging. Spørsmålene som sto til avklaring var: kan det foretas full avstengning av Tysklands grenser, hvilke grensebestemmelser følger av Schengenavtalen, hva slags forpliktelser har Tyskland etter Dublinforordningen?

Tautrekkingen mellom ministeriets folkerettsjurister på den ene side og hardlineren Romann på den andre, de Maizieres løpende kontakt mot Merkel, innenriksministerens frykt for vannkanoner og voldsscener ved de tyske grensestasjonene er detaljert skildret i boken «Die Zauberlehrlinge – Der Streit um die Flüchtningpolitik  und der Mythos vom Rechtbruch» (2019) av juristene Stephan Detjen og Maximilian Steinbeis. På kvelden 13. september meddelte de Maiziere sin beslutning: grensekontroller innføres, men grensene stenges ikke.

Håndteringen av asylsøkende som ankommer EU/EØS-området er regulert av de såkalte Dublinavtalene. Det juridiske som sto på spill aktuelle septembersøndag var fortolkningen av Dublin-III-forskriftens § 3 og § 17. Disse forplikter medlemsstatene til «å foreta prøving av alle søknader om internasjonal beskyttelse som stilles av tredjestatstilhørende eller statsløse på en medlemsstats territorium, inklusive ved grensen eller i transittsonen» (§ 3). Saboteres denne plikt, har enhver annen medlemsstat anledning til å «tre inn» for den staten asylsøkeren først ankom (§ 17). Det var nettopp et slikt svarteperspill flyktningene langs Balkanruten var kastet ut i høsten 2015. Landene ved EUs yttergrenser – Hellas, Kroatia og Ungarn – var uten fungerende asylsystemer og samarbeidet hverken med hverandre eller med Dublinstatene lenger nord. I all hovedsak var metoden å vinke asylsøkerne gjennom.

Dublinsystemet tilstreber en koordinert håndtering av søknader om politisk asyl i det europeiske samarbeidsområdet. I bunn ligger hver enkelt flyktnings rett til å prøve sin sak i henhold til gjeldende internasjonale traktater. En stat skal ikke uten videre kunne erklære seg ikke-ansvarlig for en asylsøknad. Innledes en slik praksis, bringer det med seg faren for at andre stater vil gjøre det samme – med den følge at asylsøkeren strander i et ingenmannsland mellom statene. Vissheten om at Dublin som overnasjonalt rettsrom sto i fare for å implodere, var hovedgrunnen til at Merkel 4. september 2015 valgte å bruke sin selvinntredelsesrett etter Dublinavtalens § 17. De samme overveielsene var også utslagsgivende for at møtet i innenriksministeriet 13. september konkluderte som det gjorde.

En av de mange misforståelsene rundt Merkelregjeringens handlemåte høsten 2015 var at «grensene ble åpnet». Påstanden er feil alene av den grunn at en grense som hadde vært «åpen» siden Schengenavtalens ikrafttredelse ikke godt kunne «åpnes» på nytt. Spørsmålet som sto på spill i innenriksministeriet 13. september 2015 var snarere om den tysk-østerrikske grensen, med hjemmel i en unntaksbestemmelse i Schengenregelverket (§ 24), kunne stenges for en tidsavgrenset periode. Regjeringen falt ned på at Dublinavtalens rettighetsbeskyttelse var viktigere.

Prinsippene som ble fastslått 13. september dannet grunnlaget for Tysklands håndtering av de nye flyktningene som ankom utover høsten 2015. Ved årsskiftet 2015/16 hadde antallet kommet opp i 890.000. I de første høstmånedene hadde mediene mye fokus på logistisk kaos i kommunene og på innsatsen til lokalsamfunnets idealistiske hjelpere. Situasjonen ble en prøvelse både for sivilsamfunnet og en stresstest for forvaltningen og de politiske institusjonene. Testen ble i all hovedsak bestått. I mars 2016 ble det inngått en omfattende avtale mellom Tyrkia og EU som bl.a. innebar tilbakeholdelse av flyktninger på vei mot Europa og retur av flyktninger til Tyrkia ankommet Hellas på irregulært vis. Tyrkiaavtalen ble innledningen til en fase med betydelig lavere tall for asylankomster både i Tyskland og det øvrige Europa.

I etterkant av begivenhetene høsten 2015 ble det fra flere hold gjort forsøk på rettslig overprøving av Merkelregjeringens beslutninger. Det begynte med Horst Seehofer, Bayerns ministerpresident og partileder i CSU, som vinteren 2016 varslet at «Merkels grenseåpning» ville bli fremmet som sak for forfatningsdomstolen i Karlsruhe. Svakt rettslig grunnlag og hensynet til det politiske samholdet innad i CDU/CSU hensyn gjorde at fremstøtet ble skrinlagt. Også høyrepopulistiske AfD la i 2017-18 mye arbeid og prestisje i å fremme en klagesak for domstolen. Prosesskriftet er interessant som stridsskrift for en etnisk-nasjonal statsideologi, om enn ikke som juss. Forfatningsdomstolen avviste våren 2018 at det forelå grunnlag for å behandle AfDs klage. Flere dommer i EU-domstolen (bl.a. «Khadija/Jafari, 2017) har senere bekreftet at Merkelregjeringens tolkning av Dublinavtalen høsten 2015 var riktig. Utbyttet av forsøkene på delegitimering av Merkelregjeringens beslutningsgrunnlag høsten 2015 via domstolene har altså vært magert.

Da Merkel 31. august 2015 uttalte sitt «Wir schaffen das» («Dette klarer vi»), var det tre ord for historiebøkene. I et spesialnummer av Der Spiegel tidligere i år (Biografie 1/2021) konstaterte magasinets utenriksredaktør Maximillian Popp at Merkel etterhvert fikk god kontroll på de logistiske problemene knyttet til flyktningmottaket. Regjeringen fikk også iverksatt gode programmer for språkopplæring, yrkesutdanning og bosetting. Ved femårsmarkeringen for flyktninghøsten i 2020 var det betydelig enighet blant forskere, utdanningsmyndigheter og arbeidsgivere om at integreringsarbeidet for flertallet av de ankomne har hatt god fremdrift og viser gode resultater. Det skyldes både den tyske integreringsmodellens velfungerende kombinasjon av yrkesopplæring og arbeid og et tysk arbeidsliv som grunnet aldersmessig ubalanse i befolkningen skriker etter arbeidskraft. Slik sett er det grunnlag for å si at Merkel «klarte det».

På det mest krevende punktet, etableringen av et humant og bærekraftig felleseuropeisk system for migrasjon og asyl, har Merkel iflg. Popp derimot ikke lykkes. Alene et blikk på den fastlåste situasjonen for flyktningene i den greske Morialeiren og på de fortsatte drukningsdødene for flyktende i Middelhavet forteller med all mulig tydelighet at mange av problemene som kom til overflaten høsten 2015 fortsatt ikke er løst. Den pågående krisen i grenseområdene mellom Hviterussland og Polen har sin hovedforklaring i det kyniske maktspillet til diktatorene Lukashenko og Putin, men det er også en krise skapt av den felleseuropeiske fortellingen om flyktende mennesker som «fare» og som «trussel», og av et EU etter 6 år som ikke har evnet å etablere rettssikre prosesser for mottak og viderefordeling av asylsøkere som ankommer unionens yttergrenser.

Det fins i dag gode konsepter for en europeisk flyktning- og migrasjonspolitikk som kombinerer grensesikring, bærekraftig innvandring og ivaretakelse av hovedprinsippene i de internasjonale flyktningtraktatene. Et av dem er presentert i Gerald Knaus’ bok «Welche Grenzen brauchen wir?» (2020). Sosiologen og tenketanklederen Knaus, i sin tid hovedarkitekten bak Tyrkiaavtalen, fokuserer bl.a. på utvikling av vinn-vinn-modeller i samarbeidet med opprinnelsesland og tredjeland om retur av personer som ikke oppfyller grunnlaget for politisk asyl. For opprinnelseslandene kan potten bl.a. innbefatte lettelser i visabestemmelser, utdanningsplasser og kvoter for legal arbeidsinnvandring.

Gjennomslaget for slike løsninger blokkeres dels av EUs østeuropeiske medlemsstater, dels av fryktsomme og taktisk agerende politikere i de øvrige medlemslandene. Europas stater bekjenner seg i festtaler til prinsippene i de internasjonale flyktningkonvensjonene, men blokkerer i sin politiske praksis at de settes ut i livet. EU-kommisjonen la høsten 2020 fram et nytt forslag til fordelings- og finansieringsmodell for asylsøkere i EU-området. Også dette synes å strande på motstand fra flere av de øst-europeiske statene.  En vei ut av uføret kan ligge i en «koalisjon av villige», en modell med 6-8 EU-stater som på egen hånd etablerer et samarbeid om mottak, asylbehandling og integrering av flyktninger i EU-området.

Tyskland er i disse dager inne i sluttfasen av forhandlingene om grunnlaget for en ny regjering. Regjeringspartnere er De Grønne, liberale FDP og Arbeiderpartiets søsterparti SPD. Sonderingsdokumentet mellom de tre partiene går rett inn i de uløste problemene rundt drukningsulykkene i Middelhavet og nøden ved Europas yttergrenser. Den nye norske regjeringserklæringen er taus om det samme. Den har derimot mye fokus på kvoteflyktninger, hjelp i nærområdene og retur til tredjeland. Det forteller mye om politisk berøringsangst.

Signalene fra Tysklands kommende regjering gir likevel grunnlag for forsiktig optimisme – et håp om at man kan komme seg ut av fem år med politisk ørkenvandring og en situasjon med et Europa viklet inn i politisk-moralske selvmotsigelser rundt et problem som er løsbart.

Sosialdemokratene ble valgets klare vinnere i Tyskland, men tyngdepunktet forblir i sentrum

Publisert i Transit Magasin 28. september 2021 https://www.transitmag.no/2021/09/28/sosialdemokratene-ble-valgets-klare-vinnere-i-tyskland-men-tyngdepunktet-forblir-i-sentrum/

(TÜBINGEN, TYSKLAND) Helgens valg på ny Forbundsdag bekreftet at Tysklands politiske tyngdepunkt ligger i det politiske sentrum. Tre partier vil være nødvendig for å danne en flertallsregjering. De Grønne og liberale FDP vil stå sentralt i de kommende regjeringsforhandlingene.

Det sosialdemokratiske partiet, SPD, ble valgets klare vinnere. Kristeligdemokratene (CDU/CSU), Angela Merkels parti, gjorde derimot sitt dårligste valg siden 1949. Både De Grønne og liberale FDP hadde framgang fra valget i 2017, selv om særlig De Grønne hadde gjort seg forhåpninger om et bedre resultat. De to fløypartiene – høyrepopulistiske AfD og venstresosialistiske Die Linke – opplevde begge betydelig tilbakegang. Die Linkes dårlige resultat innebærer at en rød-rød-grønn allianse med SPD og De Grønne ikke lenger er et aktuelt regjeringsalternativ.

Med sine 25,7 % kan SPD notere seg en fremgang på 5,2 % fra valget i 2017, men hele 10 % fram i forhold til målingene partiet oppnådde så sent som i april/mai i år. Oppgangsbølgen under ledelse av kanslerkandidat Olaf Scholz bidro sannsynligvis sterkt til at partiet også kunne innkassere valgseire i de to parallelt avholdte delstatsvalgene i Berlin og Vorpommern-Mecklenburg. 

Det endelig resultatet etter valget til den tyske Forbundsdagen, 2021. Grafikk: http://www.bundeswahlleiter.de

CDU/CSU opplevde med sine 24,1 % en tilbakegang på hele 8,8% fra forrige valg. De to andre valgtaperne, AfD og Die Linke, gikk tilbake med hhv 2,3 % og 4,3 %. Med sine 4,9 % havnet Die Linke under sperregrensen på 5 %. En bestemmelse i valgloven om at partier med minst tre direktevalgte mandater er sikret representasjon i henhold til prosentvis oppslutning gjør at Die Linke vil bli representert med en gruppe også i kommende Forbundsdag.

I tillegg til SPD kan også De Grønne og markedsliberale FDP beskrives som valgvinnere. Etter målinger på opp mot 27-28 % for de Grønne så sent som i mai i år, er det vanskelig å anse et resultat på 14,8% som spesielt vellykket. Sammenlignet med resultatet fra valget i 2017 representerer det likevel en fremgang på 5,9 %. FDP bekrefter med et resultat på 11,5 % et langvarig stabilt nivå på rundt 11-12 %, og går fram med 0,8 % sammenlignet med valget i 2017.

Både De Grønne og FDP hentet mye av sin stemmetilvekst fra de unge velgergruppene. SPD kan tilskrive mye av sin fremgang et tilsig av tidligere CDU-velgere i aldersgruppene over 60 år.

Sentrum vil avgjøre

Tyskland står nå foran en periode med krevende regjeringsforhandlinger. Selv om en videreføring av nåværende storkoalisjon av CDU/CSU og SPD, evt. utvidet med FDP til en såkalt «Deutschlandkoalisjon», ikke på forhånd kan utelukkes, kommer sonderingene og forhandlingene i praksis til å dreie seg om to alternative konstellasjoner: det såkalte «trafikklysalternativet» (SPD, FDP og De Grønne) og den såkalte «Jamaicakoalisjonen» (CDU/CSU, FDP og De Grønne). 

Den tyske grunnloven har detaljerte bestemmelser for valget av bundeskansler og oppnevning av regjeringsmedlemmer, men sier ingenting om de politiske sonderingsprosessene forut for dette. Slik det nå ser ut, vil det være de politiske retningsvalgene til FDP og De Grønne som til syvende og sist avgjør hvilken av de to treerkonstellasjone som får gjennomslag. Som valgvinner kan SPD med god rett kan fremholde at de har «hevd på» kanslerposten. Noe tvingende ligger det imidlertid ikke i dette. 

Kommer De Grønne og FDP til enighet om å peke på en av de to kanslerkandidatene – Olaf Scholz eller Armin Laschet – vil de i praksis kunne bestemme hvilken regjering Tyskland vil få i kommende fireårsperiode. 

Derfor kunne FDP-leder Christian Lindner allerede på valgkvelden signalisere ønske om politiske sonderinger med De Grønne før man går videre til samtaler med hhv. CDU/CSU og SPD.

Christian Lindner, leder FDP

Det finnes mange berøringspunkter mellom De Grønne og FDP innenfor det man kan kalle det «liberale kjerneområdet» – borgerrettigheter, innvandringspolitikk, styrking av sivilsamfunnet osv. Men også når det gjelder behovet for modernisering, industriell innovasjon og oppbrudd i retning av en mer grønn økonomien er grunnlaget for politisk samforståelse til stede. Det store hinderet vil bl.a. ligge i ulike syn på hvordan bl.a. nødvendige klimainvesteringer skal finansieres. De Grønne legger til grunn at både skatteøkninger og statlige låneopptak er nødvendig for å gjennomføre investeringene, FDP er prinsipiell i sin avvisning av begge deler.

FDP har vært veldig tydelige på at de kjenner større politisk nærhet til CDU/CSU enn til SPD, og i utgangspunktet derfor vil foretrekke «Trafikklysalternativet».

Motsatt er det liten tvil om at De Grønne primært ønsker å bygge regjeringen på et samarbeid med SPD. Særlig på valgkampens andre tunge temaområde – sosial ulikhet, omfordeling, barnefattigdom osv – er det åpenbart at nærheten til SPD er større enn til CDU/CSU. Samtidig deltar både De Grønne og FDP i regjeringssamarbeid av begge typer på delstatsnivå, i Schleswig-Holstein i en Jamaicakoalisjon, i Rheinland-Pfalz i en Trafikklysregjering.

I forkant av valgdagen stod disse alternativene fram som mulige utfall:

«Jamaica»-sort-gult-grønt: CDU/CSU, FDP og De Grønne

«Trafikklys»-rødt-gult-grønt: SPD, FDP og De Grønne

«Rød-rød-grønt»: SPD, Die Linke og De Grønne

SPD hevder mandat

For SPD står det klart at de har fått tydelig mandat fra velgerne om å danne regjering. Kanslerkandidat Olaf Scholz uttalte allerede valgkvelden at det gode valgresultatet for SPD måtte tolkes som et signal fra velgerne om behov for endring: «Noen partier har opplevd fremgang, andre ikke – i dette ligger det også et budskap».

CDU/CSU og Armin Laschet for sin del har altså, tross valgnederlaget, valgt å ikke gi opp kampen om regjeringsmakten.  Laschets rival om kanslerposten, CSU-leder Markus Söder, uttrykte det slik i en kommentar til Die Tageszeitung dagen etter valget: «Vi tror bestemt at en Jamaicakoalisjon har muligheter, (…) og går inn i de kommende forhandlingene med et klart mål om at Armin Laschet blir Tysklands nye forbundskansler».

Uroen og misnøyen innad i CDU/CSU er likevel sterk. Sachsens ministerpresident Michael Kretschmer uttalte i en kommentar til TV-stasjonen MDR mandag morgen at «CDU/CSU ikke har fått noe regjeringsoppdrag», og at «…linjen om å streve etter regjeringsmakt tross valgnederlaget følger den samme kursen som har resultert i partiets kraftige tilbakegang, og som ikke har fremtiden foran seg». Tilsvarende kritikk har bl.a. kommet fra partiveteranen Norbert Röttgen.

Mislykkes Laschet i sine regjeringsambisjoner, er det tvilsomt om han vil overleve som CDU-leder.

I de FDPs og De Grønnes forhandlinger med de to aktuelle kanslerpartiene, SPD og CDU/CSU, vil de begge kunne opptre med vissheten om at regjeringsflertall uten dem ikke kan oppnås. Dermed vil vi altså stå overfor den uvanlige situasjon at de to langvarige politiske motstanderne i felleskap vil kunne sette betingelsene for koalisjonsavtalen som Tysklands fremtidige regjering skal bygge på – enten den blir med CDU/CSU eller SPD. En svekket Armin Laschet vil her ha mindre å gå på enn valgvinneren Olaf Scholz.

Kan Tyskland få en rødgrønn regjering etter søndagens valg?

Publisert i Transit Magasin 24. september 2021 https://www.transitmag.no/2021/09/24/kan-tyskland-fa-en-rodgronn-regjering-etter-sondagens-valg/

TÜBINGEN, TYSKLAND

Søndag 26. september skal ny forbundsdag velges, og ny regjering dannes. Kan en allianse av de tre sentrum-venstrepartiene SPDDe Grønne og Die Linke overta regjeringsmakten etter 16 år med regjeringer ledet av Angela Merkel?

Et flertall for en regjering utgått fra nevnte tre partier har vært innen rekkevidde de siste ukene av valgkampen. Hvor realistisk er det at de kan komme til enighet om en regjeringsplattform? Hvilke hindre står i veien, hvilke åpninger finnes? Hvordan kan uenigheten i sentrale utenrikspolitiske spørsmål overvinnes?

Før møte med Die Linkes Janine Wissler i Tübingen september 2021. Foto: Karsten Aase-Nilsen

SPD sannsynlig valgvinner

Tre dager før valget på viser målingene for de seks partiene som er representert i Forbundsdagen resultater innenfor følgende spenn: SPD: 25-26%, CDU/CSU: 21-23%, De Grønne: 15-17%, FDP: 11-12%, AfD: 10-11%, Die Linke: 6-7%.

Holder tallene seg fram til valgdagen, vil det være SPDs Olaf Scholz som i første omgang får oppdraget med å danne regjering. Tallene innebærer også at De Grønnes Annalena Baerbock ikke lenger kan gjøre seg noen forhåpninger om å erobre kanslerposten, og at det må skje kraftige forskyvninger i valgkampens sluttfase for at CDU/CSUs Armin Laschet skal kunne hindre Scholz fra å bli valgets vinner.

Trenden som etablerte seg fra i sommer synes følgelig å ha holdt seg godt.

Både politiske og konstitusjonelle rammer setter begrensninger på hvilke samarbeidskonstellasjoner som kan utgjøre grunnlag for regjeringsdannelse. Den tyske grunnloven har strenge betingelser for godkjenning av mindretallsregjeringer, og med nåværende målinger vil det være nødvendig med en koalisjon av tre partier for å kunne danne en flertallsregjering. Også begrensningene for samarbeid som partiene selv har satt, reduserer antallet realiserbare alternativer.

Olaf Scholz (SPD) er for tiden visekansler og forbunds finansminister i Tyskland. Han er også SPDs kandidat til kansler. Dette bildet er fra juli 2021. Foto: Wikimedia / Michael Lucan / CC-BY-SA 3.0 de

Samarbeid til høyre eller venstre?

Alle partiene utelukker samarbeid med høyrepopulistiske AfD. I tillegg har kun SPD og De Grønne åpnet opp for samarbeid med venstresosialistiske Die Linke, men da under svært strenge betingelser. Partiene i det «brede politiske sentrum» – SPD, De Grønne, FDP og CDU/CSU – kan alle i prinsippet samarbeide.

Fortsetter nåværende trend fram til valget 26. september, altså med SPD som største parti og noenlunde tilsvarende målinger for de øvrige partiene, er 6-7 konstellasjoner teoretisk mulige.

Så lenge utspillet ligger hos Scholz, vil det i praksis kun stå mellom to alternativer:

  • «Trafikklys»-rødt-gult-grønt: SPD, FDP og De Grønne
  • «Rød-rød-grønt»: SPD, Die Linke og De Grønne

Felles for begge alternativene er at De Grønne vil være uunnværlig for å frembringe det nødvendige flertall. Skal SPD og De Grønne lykkes med å få på plass en flertallsregjering, er de imidlertid avhengig av å knekke nøtten med å komme til enighet med ett av de to aktuelle samarbeidspartiene på hhv. venstre (Die Linke) og høyre (FDP) side. 

Utfordringene ligger i at avstanden mellom SPD/De Grønne og de to partiene på sentrale områder er relativt stor. Til nå har et flertall av tyske kommentatorer pekt på samarbeid med FDP, altså trafikklysvarianten, som et mer sannsynlig utfall enn en allianse av SPD, De Grønne og Die Linke.

Kan SPD og De Grønne samarbeide med Die Linke?

Kan et samarbeid til venstre likevel lykkes? Rød-rød-grønt er ikke noe som har falt ned fra himmelen i sluttspurten av denne valgkampen. Det har i flere år blitt ført underhåndensamtaler på lavere nivå i partiorganisasjonene mellom de tre partiene. Skulle det komme til forhandlinger, vil de ikke måtte starte fra et nullpunkt. Hverken SPD eller De Grønne har på prinsipielt grunnlag avvist et slikt samarbeid.

Mye vil avhenge av styrkeforholdet mellom den moderate og radikale fløyen innad i Die Linke. Skal enighet med SPD og De Grønne oppnås, er det strengt nødvendig at de realistiske og maktsøkende i partiet, under ledelse av skikkelser som Dietmar BartschGregor Gysi og Susanne Hennig-Wellsow klarer å presse fram enighet om å oppgi primærstandpunkter i spørsmål som tysk medlemskap i NATO og utenlandsinnsats for det tyske forsvaret.

Putinister, trotskister og gammelkommunister

Partiledelsen i Die Linke må også sørge for effektiv isolering av putinister, trotskister, gammelkommunister og andre ekstremistisk anlagte smågrupper i partiet.

At det fra disse kantene kan komme alt fra støtte til separatistene i Øst-Ukraina til ukritisk hyllest av Nicolás Maduro i Venezuela, er en av flere grunnene til at skepsisen mot organisert politisk samarbeid med Die Linke sitter så dypt som den gjør i de andre to partiene.

Politisk fellesskap i klimapolitikken og sosialpolitikken

På svært sentrale områder som klimapolitikk, ulikhetsbekjempelse og skattepolitikk står derimot de tre partiene slett ikke så langt fra hverandre, noe ikke minst et mer venstreorientert SPD under ledelse av Saska Esken/Walter-Borjans og tidligere Juso-leder Kevin Kühnert har bidratt til. Eksempler på dette er bl.a. enigheten om heving av den lovfestede minstelønnen, behovet for pensjonsreform, innføring av formuesskatt og skjerping av inntektsskatten for de rikeste.

For SPD/De Grønne kan utfordringene med å komme til enighet med FDP kanskje vise seg like store som de vil være overfor Die Linke. Ikke minst vil dette gjelde symbolladede spørsmål som fartsbegrensning på motorveiene («Tempolimit 130») og økte drivstoffpriser.

Det samme gjelder skatteøkning for de rikeste og innføring av formuesskatt. Her vil høyreliberale FDP stritte i mot, og profilere seg som «den frie borgers» og «Otto Normalforbrukers» forsvarer. Også i forsvaret av prinsippet om balanse i statsbudsjettene, budsjettpolitikkens «svarte null», vil man sannsynligvis se et lite bevegelig FDP. 

Enighet med FDP

På områder som digitalisering, industriell modernisering, borgerrettigheter, innvandringspolitikk og styrking av sivilsamfunnet vil man lettere kunne komme til enighet. Det samme gjelder de utenrikspolitiske stridsspørsmålene – NATO, EU, utenlandsinnsats for Bundeswehr, solidaritet med Ukraina osv.

Her vil nok konsensus mellom de tre partiene rimelig lett kunne etableres, selv om SPD/De Grønne, og særlig De Grønne, f.eks. i spørsmålet om tysk EU-integrasjon har en langt mer offensiv holdning enn FDP.

SPD og De Grønne – avstand til Die Linke i utenrikspolitikken

SPD/De Grønne har gjennom hele valgkampen demonstrert avstand til sin potensielle samarbeidspartner på venstre side. De Grønne har hamret løs på Die Linke for deres, mildt sagt oppsiktsvekkende, avholdende stemmegivning under Forbundsdagens behandling av mandatet for Bundeswehrs evakueringsinnsats i Afghanistan. SPD har gått langt opp på banen med sine krav til Die Linke om «å bekjenne seg til NATO». Begge har kraftig advart mot lefling med separatistene i Øst-Ukraina.

For SPD/De Grønne vil det uansett være et gedigent dilemma at mulighetene for gjennomslag i de to store signalsakene – en ny og offensiv klimapolitikk og en kraftinnsats for bekjempelse av sosial ulikhet – vil være så uendelig mye større i et regjeringssamarbeid med Die Linke enn med FDP.

Mens sistnevnte, «Trafikklys»-varianten, raskt vil kunne ende opp som en avmattet, svakt grønnfarget oppskrift for «weiter so», med FDPs Christian Lindner som en streng vokter av statsfinansene og et sterkt beskåret handlingsrom for nødvendige strukturreformer, vil den rød-rød-grønne varianten kunne innvarsle en begynnelse på det nødvendige politiske oppbruddet som de rød-grønne så lenge har hatt skrevet på fanene sine. 

Annalena Baerbock. Her ifm et partimøte i De Grønne i 2018. Foto: Wikimedia / Scheint Sinnig / CC BY-SA 4.0.

Mye kan oppnås

De Grønne har stilt skarpe krav om økning av CO2-avgiftene, full avvikling av kullkraftverkene innen 2030 i stedet for 2038, forbud mot andre enn utslippsfrie biler fra 2030 og grønn omlegging av industrien. SPD har stilt ufravikelige krav om økning av den lovfestede minstelønnen til 12 euro pr. time allerede fra neste år. Alle disse målene kan mye lettere oppnås i allianse med Die Linke enn med FDP.

SPD og De Grønne har selvsagt for lengst tatt disse realitetene inn over seg – selv om de av valgtaktiske grunner er forsiktige med å si det åpent før valglokalene er endelig lukket søndag kveld. Også Die Linke er smertelig klar over at betydelige innrømmelser i de sentrale utenrikspolitiske spørsmålene vil være nødvendig om partiet skal oppnå regjeringsposisjonen de så sterkt trakter etter.

Kompromisser i forsvarspolitikken

Hvordan vil en kompromisspakke i de betente utenrikspolitiske og forsvarspolitiske spørsmålene i så fall kunne se ut? I en analyse i Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung 19. september peker avisens kommentator Konrad Schuller på noen av løsningene som kan komme i spill. Die Linke vil selvsagt måtte droppe alle krav om tysk uttreden, enn si «oppløsning», av NATO i en regjeringserklæring. De vil til gjengjeld kunne få inn noen formuleringer om NATOs forpliktelse til å fremme «forsoning» med Russland, herunder kanskje et forslag om vitalisering av det sovende «NATO-Russland-rådet» («NRC»).

Die Linkes NATO-fiendtlighet næres både av nostalgisk og dogmatisk Russlandsvennlighet og av mer idealistiske strømninger med røtter i 80-tallets fredsbevegelse. Det er nok de siste av disse som har størst tyngde blant majoriteten av partiets medlemmer, og i særlig grad i partiets reformfløy.

En imøtekommelse av Die Linke rundt de mer fredspolitiske punktene vil iflg. Schuller kunne handle om ikke-våpenbærende droner i det tyske forsvaret, og evt. en målsetning om oppheving av avtalen om at tyske krigsfly i krigssituasjoner skal kunne bære amerikanske atomvåpen. Det vil sannsynligvis også være mulig å komme til enighet om strammere rammer for tysk våpeneksport, herunder forbud mot eksport til diktaturer og til krigs- og spenningsområder. Det samme gjelder kravet om avvisning av NATOs «to-prosentmål», et mål som også SPD og De Grønne stiller spørsmål ved.

Die Linke som risiko

Selv om de tre partiene skulle kunne komme nær en endelig avtale, er det ikke usannsynlig at den kan strande på at SPD og De Grønne til sist finner at risikoen blir for stor om en må basere regjeringsdannelsen på et utenrikspolitisk uforutsigbart Die Linke.

Her spiller selvsagt Tysklands rolle som EU-stormakt inn, men også landets ambisjon om en mer fremskutt posisjon som global player, som forsvarer av folkeretten og som ambassadør for styrking av det traktatbaserte internasjonale samarbeidet innen rammene av EU, NATO og FN.

Die Linke som pressmiddel

Man kan ikke se bort fra at Olaf Scholz aversjon mot Die Linke er så grunnfestet at han aldri har sett det som noe reelt alternativ å være leder for en regjering der partiet er med, men at han har holdt alternativet oppe for å kunne ha et effektivt pressmiddel mot FDP i forhandlingene om det som Scholz nok hele tiden har ansett som det foretrukne alternativ – en regjering av SPD, De Grønne og FDP.

Scholz må likevel ta høyde for mulig motstand fra partiets til nå veldig lojale venstrefløy dersom det rød-rød-grønne alternativet håndteres med altfor åpenbar uvilje mot å komme til enighet. Det samme gjelder forsåvidt i forhold til tilhengerne av det rød-rød-grønne alternativet innad i De Grønne.

Historisk mulighet

Holder de siste ukenes målinger seg fram til valgdagen, vil Tysklands rød-grønne partier stå overfor et alternativ av historiske dimensjoner – muligheten for dannelse av en genuin venstreregjering i Vest-Europas største og mektigste stat. Spørsmålet om de evner, og våger, å gripe muligheten vil nok ikke være klart før det meste av høsten er forbi.

Sosialdemokratene fosser fram i Tyskland

Publisert i Transit Magasin 4. september 2021 https://www.transitmag.no/2021/09/04/sosialdemokratene-fosser-fram-i-tyskland/

Valget på ny forbundsdag i Tyskland går inn i sin sluttfase. En tydelig trend de siste ukene er en styrket posisjon for de tyske sosialdemokratene (SPD) under ledelse av sin litt fargeløse, men erfarne og kompetente kanslerkandidat Olaf Scholz. De Grønnes og CDU/CSUs kanslerkandidater, Annalena Baerbock og Armin Laschet, har for sin del fått ødelagt mye av valgkampen gjennom personlige tabber. Resultatet har blitt tap av omdømme og redusert gjennomslagskraft. Det man trodde ville bli et oppgjør mellom CDU/CSU og De Grønne har derfor nå blitt til en kamp mellom tre jevnstore partier.

Med en oppslutning som varierer mellom 17 og 25 % er alle avhengig av samarbeid med to andre partier for å kunne danne regjering.  Spekulasjonene om de ulike mulige regjeringskonstellasjonene er i full gang, og stjeler mye oppmerksomhet fra det som de fleste observatører mener burde være en kamp om de politiske veivalgene. I praksis vil det stå mellom 3-4 alternativer, alle med tyngdepunkt i det politiske sentrum. Med målinger opp mot 25 % kan mye tyde på at det blir SPD og Olaf Scholz som overtar tronen som forbundskansler etter Angela Merkel når stemmene etter valget 26. september er talt opp. Den som hadde antydet noe slikt så sent som på forsommeren i år, ville sannsynligvis blitt møtt med spørsmålstegn og hoderisting.

De Grønne fikk en pangstart på sin valgkamp med utnevningen av den 40-årige folkerettsspesialisten Annalena Baerbock som partiets kanslerkandidat i april i år. Den lange oppgangsbølgen som partiet hadde opplevd siden valget av Baerbock og Robert Habeck som partiledere i 2018 skjøt ytterligere fart, og partiet oppnådde på enkelte målinger nærmere 30 %. Partiet struttet av selvsikkerhet og fremmet med all mulig tydelighet sine mål for en mer ambisiøs klimapolitikk og for grønn omstrukturering av økonomien. Kunne De Grønne bli Tysklands største parti ved høstens valg, kunne Europa få sin første grønne regjeringsleder? 

De Grønnes fall

Nedgangen for De Grønne startet knapt en måned senere. Bakgrunnen var avsløringen av at Baerbock hadde unnlatt å innrapportere ekstrainntekter fra partiet til Forbundsdagens sekretariat, slik hun som forbundsdagsmedlem var forpliktet til. Det fortsatte med avdekking om unøyaktigheter i og «pynting» på egen CV og endte med beskyldninger om plagiat i den nylig utgitte boken «Jetzt – Wie wir unser Land erneuern» («Nå – hvordan vi fornyer landet vårt»).

Feilene var isolert sett ikke så veldig store, og kanskje først og fremst et resultat av slurv og slendrian fra nære medarbeidere; noe bevisst forsett om bedrag er det i alle fall vanskelig å påvise. Hendelsene resulterte likevel i et flere uker langt mediekjør. Periodevis klønet håndtering av sakene fra Baerbocks egen side bidro til ytterligere intensivering av mediepresset. Til slutt måtte De Grønne konstatere en tilbakegang på 8-10 prosentpoeng på de politiske målingene, og et kanslerkandidatur som i følge Der Spiegel (Nr. 32, 2021) «ligger i ruiner».

Armin Laschet gikk inn i valgkampen som CDU/CSUs kanslerkandidat etter en lang og bitter strid for åpen scene i partiorganisasjonen. Sterke krefter i partiet ønsket seg Markus Söder, lederen av det bayerske søsterpartiet CSU, som CDU/CSUs kandidat, og ikke minst Söders egne maktambisjoner bidro til å forlenge striden. Når Laschet etter tungt press fra partibyråkratiet til slutt klarte å kjempe seg gjennom som CDU/CSUs kandidat, hadde han altså en langt svakere utgangsposisjon enn hovedkonkurrenten fra De Grønne, Annalena Baerbock.

Ikke mange ukene senere begynte imidlertid skandalene rundt Baerbock å rulle. En på mange måter svak valgkamp fra Laschets og CDU/CSUs side ble på sett og vis reddet av Baerbocks fall. De Grønne sank som en stein på målingene og CDU/CSU begynte på nytt å nærme seg 30 %-grensen. «Den gamle orden» syntes å ha vendt tilbake.

Sosialdemokratenes kanslerkandidat, Olaf Scholz. Han er finansminister i den sittende Merkel-regjeringen. Dette bildet er fra en pressekonferanse i 2020. Foto: Wikimedia / BMF-Wenzel / CC BY 2.0

Latter på feil sted

I midten av juli ble de vestlige delene av Tyskland rammet av voldsomme nedbørsmengder, flom og oversvømmelser. Nærmere 200 mennesker mistet livet i en av de største naturkatastrofene i nyere tysk historie. Som ministerpresident i Nordrhein-Westfalen, den mest rammede delstaten, ble Armin Laschet umiddelbart kastet ut i rollen som øverste politiske ansvarlige for håndteringen av katastrofen. Oppgaven ble ivaretatt med forsinkelser, famling og utydelighet.

I stedet ble det SPDs kanslerkandidat Olaf Scholz som fikk innta posisjonen som den egentlige krisemanageren. Som finansminister i Merkelregjeringen satt han ikke kun på den store pengesekken. Til forskjell fra Laschet var han i stand til å demonstrere profesjonell handlekraft og kombinere det med tilstedeværelse og empati på en måte som de rammede trodde på.

For Laschet gikk det fra galt til verre når han midt under en tale som bundespresident Frank-Walter Steinmeier holdt for katastrofeofrene klarte å slippe løs en famøs latter. Episoden, som raskt gikk viralt, ble for mange i CDU/CSU den endelige bekreftelsen på at Laschet var feil mann på feil plass.

Historien om Laschets knising føyer seg inn i en rekke av episoder og saker som tærer på tilliten til CDU/CSU, og som har sendt partiet inn i noe som ligner på en uavvendelig nedadgående spiral. Uforutsigbar håndtering av koronakrisen i egen delstat (Nordrhein-Westfalen), og vinglete og konfliktskapende utspill rundt krisehåndteringen på nasjonalt plan er en av dem. I tillegg har også Laschet måttet leve med plagiatbeskyldninger, for en bok han utga i 2009.

Alvorligst er imidlertid de vedvarende småkonfliktene med Laschets tidligere rival i kampen om bundeskanslerposten, CSUs Markus Söder, og den derav følgende uroen innad i partiet. Målinger viser at utskifting av Laschet med Söder ville kunne øke oppslutningen om CDU/CSU med 10 prosentpoeng. Et skifte av kanslerkandidat midt i valgkampinnspurten vil nok likevel være såpass dramatisk og risikofylt at det neppe kommer til å skje.

Fra et stabilt nivå på godt over 30 % så sent som i vinter har CDU/CSU de siste ukene hatt flere målinger ned mot 20%. Det er den laveste oppslutningen CDU/CSU har opplevd siden partiet ble dannet på slutten av 40-tallet. Muligheten for at det etter høstens valg kan dannes regjeringsdyktige flertall utenom «styringspartiet» CDU/CSU blir derfor større for hver dag som går.  

SPDs framgang

Det tyske SPD er Europas eldste sosialdemokratiske parti, og med berømte skikkelser som Ferdinand LasalleAugust BebelFriedrich EbertKurt SchumacherWilly Brandt og Helmut Schmidt i anerekken, på mange måter ørnen blant de europeiske sosialdemokratiske partiene. Med en oppslutning på 13-14 %, kraftig synkende medlemstall, regjeringsslitasje, indre politisk uro og en profilløs og lite synlig partiledelse var SPD så sent som i vinter i en svært krevende situasjon, mange vil si i en tilstand grensende til desperasjon.

Om nedgangsbølgen startet med Gerhard Schröders valgnederlag i 2005 og med arven etter hans upopulære og asosiale AGENDA-2010-politikk, eller med Martin Schmidts mislykkede valgkampanje i 2017, er det vanskelig å si noe entydig om. At det nå kan være partiveteranen Olaf Scholz som er i stand til å løfte partiet ut av bølgedalen er uansett et paradoks. Det er nemlig ikke lenger enn et og et halvt år siden han og partneren Klara Geywitz tapte for mer venstreorienterte Saskia Esken og Norbert Walter-Borjan i uravstemningen om å bli SPDs nye leder. Det er også interessant at partiet, med utnevningen av Scholz som kanslerkandidat, velger å kjøre fram en toppfigur med posisjoner klart til høyre for det partilederduoen Borjans/Esken står for.

Når landsmøtet i SPD tidligere i år fattet sin endelige beslutning om å nominere Olaf Scholz til partiets kanslerkandidat, var det primært fordi ingen av de to i lederduoen ble ansett som sterke og erfarne nok til å bekle rollen. Til forskjell fra de to partilederne kunne nemlig Scholz skilte med en lang liste av tidligere og nåværende maktposisjoner, fra rollen arbeidsminister i Gerhard Schröders regjeringer på begynnelsen av 2000-tallet til posisjonen som regjerende borgermester i Hamburg og ikke minst jobben som finansminister og visekansler i Angela Merkels samlingsregjering fra 2018 til i dag.

I en situasjon med en oppslutning på 13-14 %, og hvor De Grønne for lengst hadde fratatt SPD posisjonen som nest-største parti, var det nok likevel mange som stilte spørsmål ved seriøsiteten bak at SPD valgte å fremme sin egen kanslerkandidat.

Olaf Scholz som krisemanager

Olaf Scholz har lenge hatt ry som grå, kjedelig og profilløs, men samtidig solid, pålitelig og profesjonell. Mange har også fremhevet hans ukuelige evne til ikke å gi opp, og hans sterke overbevisning om egne ferdigheter.

Scholz satte i alle fall umiddelbart i gang det mest omfattende besøksprogrammet av alle de tre kanslerkandidatene – på digitale plattformer – når koronarestriksjonene fortsatt var et hinder, etterhvert med flere og flere fysiske arrangementer. Innsatsen ga i begynnelsen liten effekt, veien opp fra 14 %-målingene syntes blytung. De første tegnene på at noe var i ferd med å løsne fikk man i kjølvannet av Scholz’ opptreden som krisemanager blant flomofrene i Nordrhein-Westfalen og Rheinland-Pfalz tidligere i sommer. Her inntok han raskt rollen som den handlekraftige og troverdige blant politikerne.

Posisjonen som finansminister var selvsagt heller ikke noen ulempe, med gummistøvlene på kunne han love både katastrofeofre og de lokale myndigheter de store summene – raskt og ubyråkratisk. Fra andre halvdel av juli og første del av august begynte så oppslutningen om SPD gradvis å krabbe oppover. 

Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) hadde 24. august en lengre analyse av Olaf Scholz’ vei opp fra et utgangspunkt som kanslerkandidat for et parti som konkurrerte med høyreliberale FDP om plassen som Tysklands tredje største parti, til nåværende posisjon som Angela Merkels mest sannsynlige arvtaker som tysk bundeskansler. På sine valgkampreiser – enten det er blant flomofre, på fabrikkanlegget eller i kornåkeren – ser man i følge FAZ en Scholz som alltid «..konsentrerer seg om sine samtalepartnere – interessert, behersket, maktbevisst».

Den som sammenligner Scholz med konkurrenten Armin Laschet vil ofte se noen av de motsatte trekkene – en mann av godt humør, men også med et anstrøk av det overfladiske og ufokuserte. FAZ skrev i nevnte analyse at SPD forsøker å selge inn Scholz som Tysklands «nye Merkel». Tanken er at det med Merkels uttreden av politikken vil oppstå et slags politisk vakum – en politisk ledestjerne gjennom 16 år forsvinner.

Folk flest bekymrer seg i hverdagen ikke så mye om politikk, det har jo Merkel tatt seg av. Når de i så oppdager at Merkel rent faktisk vil bli borte, vil de lete etter en erfaren erstatter, en politiker som man kan stole på også i krisetider. Og da har man jo nettopp Scholz. Resonnementet ikke er sannsynligvis ikke helt på viddene. Når Scholz forleden ble oppfordret til å gjøre sin versjon av den karakteristiske «Merkel-ruten», en trekant formet av tomlene og pekefingrene, var han slettes ikke uvillig. 

Partiene:

CDU/CSU: Liberal-konservative. Forkortelsene står for de to samarbeidende søsterpartiene Christlich Demokratische Union (CDU) og Christlich-Soziale Union (CSU).
FDP: Det liberale partiet.
Die Grünen: Miljøpartiet. Venstreliberale.
SPD: Sosialdemokratene
Die Linke: Venstresosialistisk
AfD: Alternativ für Deutschland. Høyrepopulistisk/høyreekstrem

Ved månedsskiftet august-september viser målingene for de seks partiene som er representert i Forbundsdagen resultater innenfor følgende spenn : SPD (22-25%), CDU/CSU (20-23%), De Grønne (16-18%), FDP (12-13%), AfD (10-12%), Die Linke (6-7%).

Både politiske og konstitusjonelle rammer setter begrensninger på hvilke samarbeidskonstellasjoner som kan danne grunnlag for regjeringsdannelse. Den tyske grunnloven setter strenge rammer for godkjenning av mindretallsregjeringer. En nøkkelrolle ligger hos forbundspresidenten, p.t. Frank-Walter Steinmeier. Det normale er at regjeringen må bygge på en fasttømret flertallskoalisjon. For å oppnå dette vil det med nåværende målinger være nødvendig med en koalisjon av tre partier. Ytterligere rammer følger av de begrensninger for samarbeid partiene selv har satt.

Alle partiene utelukker samarbeid med høyrepopulistiske AfD, noe som gjør at de faller utenfor alle diskusjoner om mulige samarbeidskonstellasjoner. I tillegg har kun SPD og De Grønne åpnet opp for samarbeid med venstresosialistiske Die Linke, men da under svært strenge betingelser. Partiene i det «brede politiske sentrum» – SPD, De Grønne, FDP og CDU/CSU – kan alle i prinsippet samarbeide, og har gjort det i ulike konstellasjoner både på føderalt nivå og delstatsnivå opp gjennom årene. Fortsetter nåværende trend fram til valget 26. september, altså med SPD som største parti og noenlunde tilsvarende målinger for de øvrige partiene, er 6-7 konstellasjoner teoretisk mulige.

I praksis er det imidlertid mye som tyder på at det vil stå mellom 3 alternativer:

«Jamaica»-sort-gult-grønt: CDU/CSU, FDP og De Grønne

«Trafikklys»-rødt-gult-grønt: SPD, FDP og De Grønne

«Rød-rød-grønt»: SPD, Die Linke og De Grønne

Felles for alle alternativene er altså at De Grønne vil være uunnværlig for å frembringe det nødvendige flertall. At De Grønne vil ende opp som regjeringsparti, er følgelig en av de sikreste tingene man kan si om valget pr. i dag. Et stort tema både i valgkampen og ved regjeringssonderingene i etterkant, vil være spørsmålet om det blir vil mulig å danne en regjering som ikke innbefatter det tradisjonelle «styringspartiet» CDU/CSU.

Skal SPD og De Grønne lykkes med dette, er de avhengig av å knekke nøtten med å komme til enighet med ett av de to aktuelle samarbeidspartiene på hhv. venstre (Die Linke) og høyre (FDP) side. Utfordringene ligger i at avstanden mellom SPD/De Grønne og de to partiene på flere sentrale områder ikke er ubetydelig. Flertallet av kommentatorer peker imidlertid på et samarbeid med FDP, altså trafikklysvarianten, som et mer sannsynlig utfall enn en allianse av SPD, De Grønne og Die Linke.

Kan SPD og De Grønne samarbeide med Die Linke

Rød-rød-grønt er likevel ikke noe som har falt ned fra himmelen i sluttspurten av denne valgkampen. Det har i flere år blitt ført underhåndensamtaler på lavere nivå i partiorganisasjonene mellom de tre partiene. Skulle det komme til forhandlinger, skal grunnen være beredt. Hverken SPD eller De Grønne har på prinsipielt grunnlag avvist et slikt samarbeid.

Veldig mye vil avhenge av den moderate fløyens styrke. Skal enighet med SPD og De Grønne kunne oppnås, er det strengt nødvendig at de realistiske og maktsøkende i partiet, under ledelse av skikkelser som Dietmar Bartsch, klarer å presse fram enighet om å oppgi primærstandpunkter i spørsmål som tysk medlemskap i Nato og utenlandsinnsats for det tyske forsvaret.

Partiledelsen må også sørge for effektiv isolering av putinister, trotskister, gammelkommunister og andre ekstremistisk anlagte smågrupper i partiet. At det fra disse kantene kan komme alt fra støtte til separatistene i Øst-Ukraina til ukritisk hyllest av Nicolás Maduro i Venezuela, er en av flere grunnene til at skepsisen mot organisert politisk samarbeid med Die Linke sitter så dypt som den gjør i de andre to partiene.

På svært sentrale områder som klimapolitikk, ulikhetsbekjempelse og skattepolitikk står derimot de tre partiene slett ikke så langt fra hverandre, noe ikke minst et mer venstreorientert SPD under ledelse av Saska Esken/Walter-Borjans og tidligere Juso-leder Kevin Kühnert har bidratt til. Eksempler på dette er bl.a. enigheten om heving av den lovfestede minstelønnen, økt formuesskatt og skjerping av inntektsskatten for de rikeste.

Dietmar Bartsch – en av die Linkes to toppkandidater ved valget på ny forbundsdag. Her fotografert ifm. et partiarrangement i Kreuzberg, Berlin, mai 2021. Foto: Wikimedia / Die Linke / CC BY 2.0

«Trafikklys» eller «Jamaica»

Ved et valgresultat med SPDs som største parti og med flertall både for rød-rød-grønt og for trafikklys-alternativet (SPD, De Grønne og FDP), vil SPD og De Grønne ganske sikkert prøve ut sistnevnte først. Vi vet nemlig at dette er Olaf Scholz’ førsteprioritet. Som forbilde tjener bl.a. trafikklysregjeringen som partifellen Malu Dreyer, ganske så suksessfylt, leder i delstaten Rheinland-Pfalz.

Det er nok også rimelig sikkert at FDP vil være mer åpen for forhandlinger om en slik regjering når den vil bli ledet av Olaf Scholz og ikke Annalena Baerbock, slik tilfellet vil være dersom De Grønne, tross motsatte trender, skulle ende opp som største parti. SPD og De Grønne vil likevel bli stilt overfor betydelige utfordringer i forsøkene på å komme til enighet med FDP. Ikke minst vil dette gjelde symbolladede spørsmål som fartsbegrensning på motorveiene («Tempolimit 130») og økte drivstoffpriser.

Det samme gjelder skatteøkning for de rikeste og skjerping av formuesskatten. Her vil høyreliberale FDP stritte i mot, og profilere seg som «den frie borgers» og «Otto Normalforbrukers» forsvarer. Også i forsvaret av budsjettpolitikkens «svarte null», vil man sannsynligvis se et lite bevegelig FDP. På områder som digitalisering, industriell modernisering, borgerrettigheter, innvandringspolitikk og styrking av sivilsamfunnet vil man lettere kunne komme til enighet. 

Er FDP for steile, risikerer partiet ikke kun å gå glipp av regjeringsposisjonen det så gjerne vil ha, men også få skylden for å ha skjøvet SPD og De Grønne over til et samarbeid med Die Linke. Det vil som nevnt kun kunne lykkes dersom Die Linke er beredt til å gi betydelige innrømmelser i de sentrale utenrikspolitiske spørsmålene. Mislykkes også dette, er det sannsynlig at forbundspresident Frank-Walter Steinmeier vil be nest-største parti – enten dette blir CDU/CSU eller De Grønne – om å gjøre et nytt forsøk på å danne regjering.

Det vil da være duket for utprøving av det tredje av ovennevnte regjeringsalternativer, «Jamaicamodellen» – CDU/CSU, FDP og De Grønne. Om man lykkes å komme i havn med en løsning her, vil bl.a. avhenge av hvor langt CDU/CSU er villig til å strekke seg for å imøtekomme De Grønnes offensive krav i klima- og miljøpolitikken. Det er ikke uvanlig å omtale CDU/CSUs partiprogram som diffust og tøyelig, og at den mest utpregede drivkraften for partiet er ønsket om å beholde statusen som styrings- og maktparti. I en situasjon hvor en Jamaicaløsning kan bli den eneste muligheten CDU/CSU vil få for å beholde regjeringsmakten, kan De Grønne få gode kort på hånden. Det samme vil gjelde i forholdet til FDP.

Sist gang det skulle forhandles om en Jamaicaregjering på nasjonalt nivå, høsten 2017, var det nemlig ikke De Grønne, men FDP med partileder Christian Lindner i spissen som skapte trøbbelet. FDP tar neppe risikoen på å bli tildelt hovedansvaret for at sonderingene rundt Jamaicaalternativet bryter sammen to ganger på rad. Paradoksalt nok kan derfor De Grønne være i stand til å presse FDP til større innrømmelser ved en Jamaicaløsning enn ved en trafikklysløsning.

Mer politikk inn i valgkampen?

Den tyske valgkampen har til nå vært mer preget av personskandaler enn av politikk. Kommentatorer fra høyre til venstre i mediene har også fremhevet profilløsheten, forsiktigheten og opportunismen til skadeskutte toppkandidater som pregende for valgkampen.

Vil CDU/CSUs bunnmålinger presse partiet til større programmessig skarphet eller vil de få panikk og virvle seg inn i ny selvødeleggende partistrid, vil De Grønne med sin politikk for radikal omlegging av økonomien kunne komme på offensiven i kjølvannet av ekstremværet og flomkatastrofene i Vest-Tyskland, vil SPD lykkes med frontingen av Olaf Scholz som den nye landsfaderskikkelsen som forener klimaomstilling, ulikhetsbekjempelse og ansvarlig økonomisk politikk?

Kort sagt: kan det komme ny dynamikk, klarere fronter og mer politikk inn i valgkampen i de tre ukene som nå gjenstår før valget?

I en lakonisk og ikke så rent lite ironisk kommentar i Die Tageszeitung 15. august besvarer statsviteren og kommentatoren Udo Knapp disse spørsmålene med noe som mest ligner på et nei: «Den fantasiløse kjedsommeligheten i partienes konkurranse om flertallene vil fortsette, (..) partienes brave og pliktskyldige, men lett gjennomskubare avgrensning mot hverandre vil være den dominerende form helt fram til valgdagen». På det politiske markedet finnes det ikke noen ide med massemobiliserende kraft og evne til å sprenge seg ut av «..de kapitalistisk-demokratisk-rettsstatlige rammene for politisk kamp.»

Men kanskje gjør ikke dette så mye, fremholder Knapp: «Sjansene for at den demokratiske hverdagen med sine ofte enerverende checks and balances kan bringe utviklingen i riktig retning», er slett ikke små. I alle fall er det lite som tyder på at det vil utgjøre den helt store forskjellen «..om det er de ene eller andre som flytter inn i kanslerkontorene» etter valget 26. september – «kaste oss ut i ulykken, vil uansett ingen av dem være i stand til.»

Grønn New Deal

I en kommentar i samme avis knappe to uker senere (26. august) fremmer den prominente 68’er-veteranen Daniel Cohn-Bendit og politikkprofessoren Claus Leggewie det stikk motsatte av Knapps perspektiv: De siste årtienes regjeringer har forsømt seg grovt, Tyskland og Europa trenger et radikalt politisk oppbrudd og klare visjoner for hvordan «..et styrket borgersamfunn bør se ut i 2030, 2040 og 2050.» Et kjernepunkt i visjonen må være å «..utvikle konsepter for en grønn New Deal og for dekarboniseringen av samfunnet.»

Helt sentralt står også oppgaven med å gi de unge generasjonene fremtidshåp gjennom en «..omfattende generasjonskontrakt som ikke kun gir sikkerhet for morgendagens pensjoner, men også gir disse generasjonene mulighetsrom for demokratisk deltagelse.» Cohn-Bendit/Leggewie løfter også fram nødvendigheten av et «medielandskap 2.0», et internett som «..ikke kun er raskere, men også mer transparent, mer diskursivt, mer allmennyttig.»

Fremfor alt må det komme på plass en omforent europeisk asyl- og flyktningpolitikk bygget på humanitære prinsipper. Sist men ikke minst må EUs innflytelse styrkes, og i særlig grad som de europeiske demokratienes forsvarsverk mot den «populistisk-autoritære fristelse». 

Cohn-Bendit/Leggewies visjoner ville hatt gode muligheter for å prege prinsipperklæringen til en sentrum-venstreregjering under ledelse av en kansler Baerbock. I de få euforiske ukene etter valget av Baerbock som De Grønnes kanslerkandidat tidligere i år – i en situasjon hvor partiet periodevis var oppe i 28 % oppslutning og suksessen syntes å vokse inn i himmelen – var en slik regjering slett ingen umulighet.

Også i dag – 2-3 måneder etter Baerbocks og De Grønnes fall – vil graden av gjennomslag for Cohn-Bendit/Leggewies ideer i betydelig grad være betinget av De Grønnes styrke ved valget 26. september. Med målinger rundt 16-18% de siste ukene ligger partiet fortsatt 8-10 prosentpoeng over resultatet ved valget på ny forbundsdag i 2017. Om bunnivået med dette er nådd, kan man selvsagt ikke vite.

Siden De Grønne fortsatt er høyaktuelt som regjeringsparti i de fleste mulige regjeringskonstellasjoner, er spørsmålet om partiets endelige valgresultat noe som opptar langt flere enn partiets nære tilhengerskare, herunder ikke minst et bredt korps av pressekommentatorer.

«Annalena Baerbock har lagt på et ekstra lag sminke»

En valgkamp med sterkere dreining mot saksdebattene vil kunne være en fordel for De Grønne, ikke minst hvis de pensles inn på temaer hvor partiet er programmatisk på hjemmebane – klimakrisen, energipolitikk, bærekraftig innovasjon m.v. I kjølvannet av Annalena Baerbocks mange tabber, og det store fokuset på egen person, gjorde hun en dyd av å opptre forsiktig og ydmykt. Man så det bl.a. under sommerens flomkatastrofe, hvor hun var bevisst på ikke å opptre slik at hun kunne bli beskyldt for å slå politisk mynt på den store menneskelige tragedien dette vitterlig var.

Under normale omstendigheter ville det vært en åpenbar oppgave for et parti som De Grønne å peke på katastrofens sannsynlige sammenheng med menneskeskapte klimaendringer.

I de siste ukene har man sett klare tegn på en Baerbock i angrepsposisjon. Flere kommentatorer fremhever bl.a. at hennes tale i Forbundsdagens nylige Afghanistandebatt var svært overbevisende; det er også enighet om at hun kom godt ut av TV-debatten med Armin Laschet og Olaf Scholz i forrige uke.

Andre derimot, som Frankfurter Allgemeine Zeitungs Helen Bubrowski (1. september) ser i den nye og mer offensive Baerbock en forkrampet skikkelse som på desperat vis forsøker å vinne tilbake noe av den tapte tilliten: «Annalena Baerbock har lagt på seg et ekstra lag sminke. Hun snakker ikke mer om feilene i de forutgående månedene, har igjen festet grepet, opptredenene gjennomføres glatt. Baerbock kjemper, men det er samtidig noe veldig stivt over henne». Når kilder bak kulissene nå også melder at Baerbocks forhold til lederpartneren Robert Habeck har slått alvorlige sprekker, kan man trygt si at partiet står foran noen krevende uker fram mot valgdagen 26. september.

Det er uansett noen grenser for hvor dypt De Grønne kan falle. Partiet er tross alt noe helt annet enn «kaospartiet» man kjenner fra 80- og 90-tallet. De Grønne er i dag et stort progressivt sentrumsparti med omfattende politisk erfaring, og for tiden regjeringsparti i mer enn halvparten av de tyske delstatene. Med sine mer enn 100.000 medlemmer og et politisk grunnfjell som nå neppe er under 15 % av de stemmeberettigede, er partiet heller ikke noe utpreget «stemningsbølgeparti». Det er også bærer av verdiene og interessene til store, stabile sjikt i det moderne tyske samfunnet, og i særlig grad i den utdannede middelklassen. De aller fleste av disse vil ikke føle seg representert av noe annet enn av «orginalen.»

Kampen mellom partiene i forbundsdagsvalget 2021 har i stor grad blitt til en kamp om partiledernes troverdighet. Denne har i betydelig grad fortrengt de store saksdebattene fra agendaen. Mens valgkampen i 2017 hadde sin flyktningkrise, har noe tilsvarende dominerende tema ikke fått prege denne valgkampen. Klimakrisen kunne ha blitt en slik sak, og rapporten fra FNs klimapanel og sommerens ekstremvær i det vestlige Tyskland kunne bidratt til å gi den et ekstra løft. Et slikt fokus ville bl.a. forutsatt at partiet med størst sakseierskap til temaet, De Grønne, hadde kunnet konsentrere seg mer om politikk og mindre om dårligdommene til partiets kanslerkandidat.

Kanslerkandidatenes troverdighet

Når fokuset på kanslerkandidatenes personligheter har blitt så stort som det har blitt, og når styrkeforholdet mellom partiene og regjeringskonstellasjonene i så stor grad henger på disse faktorene, har det i valgkampens sluttfase kommet mye nervøsitet inn i partienes kamp om velgernes gunst. Vil de nedadgående spiralene fortsette både for Armin Laschet og Annalena Baerbock, vil partiene i desperasjon sette inn mottiltak som kan gjøre situasjonen enda mer krevende, vil latente konflikter innad i partiene kunne komme til overflaten?

Heller ikke Olaf Scholz’ politiske fortid er helt uplettet. Vil noen føle seg fristet til å løfte fram hans rolle i den såkalte Cum-Ex-affæren fra hans tid som regjerende borgermester i Hamburg på nytt, og hva med beskyldningene om at han som finansminister bidro til å hindre oppklaringen av skandalen rundt betalingsformidlingsselskapet Wirecard? Sakene er nok likevel for kompliserte og diffuse til å kunne ha noen avgjørende virkning på velgernes preferanser i sluttfasen av valgkampen.

På de faste popularitetsmålingene for tyske toppolitikere har Olaf Scholz nå en score på over det tredobbelte av hovedkonkurrentene Armin Laschet og Annalena Baerbock. Alt i alt er det svært mye som tyder på at denne trenden vil holde seg hele veien inn, og at vi fra høsten vil få en regjering med Olaf Scholz som Angela Merkels etterfølger som tysk forbundskansler, og med SPD som dominerende regjeringsparti.

Hvem han får med seg som partnere i regjeringen, er det ikke grunnlag for å gjøre bastante gjetninger om før stemmene er talt opp og de etterfølgende forhandlingene partiene imellom er gjennomført. Noe mer enn to-tre alternativer vil likevel ikke være aktuelle. 

Det brede politiske sentrum

Uansett endelig valgutfall vil Tysklands fremtidige regjering få sin forankring et eller annet sted i det som foran er beskrevet som «det brede politiske sentrum».

Til forskjell fra store europeiske naboland som Frankrike og Italia er det i Tyskland svært liten risiko for at den politiske stabiliteten skal kunne bli satt under press av ekstreme politiske krefter. Tyskland vil også i fremtiden være en garant for samholdet innad i EU og for opprettholdelsen av hevdvunne prinsipper i den internasjonale orden.

Det alene er kanskje ikke så lite.

Tiden etter Merkel – Tysklands neste regjering kommer ikke utenom De Grønne

Publisert i Transit Magasin 10. juni 2021

https://www.transitmag.no/2021/06/10/tiden-etter-merkel-tysklands-neste-regjering-kommer-ikke-utenom-de-gronne/

Valget på ny forbundsdag vil ikke kun innvarsle avslutningen på Angela Merkels 16-årige æra som forbundskansler, en regjeringslengde kun kanslerhøvdingene Konrad Adenauer og Helmut Kohl har kunnet matche før henne. Det vil også foregå i en situasjon hvor forventningene til Tyskland fra utenverdenen vil være store – som internasjonal pådriver for en mer ambisiøs og forpliktende klimapolitikk, som økonomisk motor i en koronaskadet Europa, som forsvarer av demokratiske verdier under press både innad i Europa og på globalt plan.

Fotomontasje Scholz, Baerbock, Laschet: Transit Magasin

Velgerne vil ha ny kurs

Når de vel 60 millioner stemmeberettigede skal gjøre sine valg, vil de stå overfor et partilandskap som er betydelig endret fra 2017 til i dag. Den viktigste endringen er De Grønnes overtakelse av posisjonen som største parti på sentrum-venstre side. Et av de store spørsmålene vil derfor være om partiets toppkandidat, den 40-årige folkerettseksperten Annalena Baerbock, kan bli Angela Merkels etterfølger. Europa vil i så fall få sin første regjeringsleder med basis i et miljøparti.

Uavhengig av hvem som overtar kanslerposten, og av hvilke partier en ny regjering vil bygge på, kan det legges til grunn at en videreføring av nåværende storkoalisjon mellom kristelig-demokratiske CDU/CSU og sosialdemokratiske SPD er utelukket. Dette svarer også til velgernes preferanser.

I en undersøkelse meningsforskningsinstituttet Allensbach offentliggjorde i midten av mai uttrykte to tredjedeler av velgerne at de ønsker seg en annen regjeringspolitikk enn den nåværende; på et sentralt område som miljø- og klimapolitikken uttrykte mer enn 55 % at de ønsker en ny kurs.

Den tyske partistrukturen spenner fra venstresosialistiske Die Linke (7-8%) til høyrepopulistiske AfD (10-11%). Mellom de to ytterpartiene ligger de fire partiene i det som gjerne beskrives som «Tysklands store politiske sentrum»: SPD (15-16 %), De Grønne (22-25 %), FDP (9-10 %) og CDU/CSU (26-27 %).

CDU/CSU og De Grønne jevnstore

Ser man på hovedtrender i velgerbevegelsene de siste 2-3 år, og med særlig fokus på situasjonen våren 2021, får man et bilde av et partilandskap med sterk fremgang for De Grønne og tilbakegang eller stabilisering for de andre partiene. Særlig dramatisk har tilbakegangen vært for den gamle sosialdemokratiske storheten SPD, men også CDU/CSUs nedgang fra komfortable 35-37 % til en oppslutning på nivå med De Grønne er en svært markant trend.

Det er også grunn til å merke seg nedgangen i oppslutningen om høyrepopulistiske AfD. Tendensen har vært særlig sterk i de vestlige delstatene, hvor partiets oppslutning i flere av de store byene nå er nede i 4-5%. Forklaringen ligger dels i at yndlingstemaet flyktning- og innvandringspolitikk spiller en langt mer beskjeden rolle i tysk politisk debatt i dag enn for 3-4 år siden, dels indre partistridigheter og radikalisering av partiets politiske posisjoner, dels trusselen om overvåking fra «Verfassungsschutz» (tilsv. PST).

Ser man på galluptallene alene, vil det kunne skapes flertall for flere regjeringsalternativer etter valget i september. I praksis reduseres imidlertid antall alternativer av partienes avgrensninger mot mulige samarbeidspartnere. En absolutt tabugrense for alle partiene fra CDU/CSU til Die Linke går ved AfD. Med sitt prinsipielle nei til ethvert regjeringssamarbeid med partier til høyre for seg, skiller CDU/CSU seg her fra mange av sine europeiske, konservative søsterpartier. For CDU/CSU og høyreliberale FDP gjelder også en tilsvarende avvisning mot samarbeid med Die Linke.

Som nevnt er også en videreføring av eksisterende storkoalisjon mellom CDU/CSU utelukket, et alternativ som i mellomtiden uansett har tapt sitt flertall.

De Grønne i nøkkelrolle

Felles for alle realistiske regjeringsalternativer er at de setter De Grønne («Die Grünen) i en nøkkelrolle. Tysklands politiske kommentatorer er pr. i dag samstemte om at det er umulig å se for seg høstens regjeringsdannelse uten deltakelse fra De Grønne.

Spørsmålet er ikke om, men med hvem partiet vil regjere. Lykkes det å passere CDU/CSU som største parti, vil De Grønne også kunne bekle posten som tysk forbundskansler. Begge de to gamle «folkepartiene», CDU/CSU og SPD, vil gjerne fortsette å regjere, men begge er avhengig av å få De Grønne over på sin side for å lykkes.

Grovt sett peker tre regjeringskonstellasjoner seg ut som de mest sannsynlige: en sentrum-høyrekoalisjon av CDU/CSU og De Grønne, med FDP som mulig tredje partner, en sentrum-venstreregjering med De Grønne, FDP og SPD og en såkalt rød-rød-grønn regjering av De Grønne, SPD og Die Linke.

Legger man dagens målinger til grunn, fremstår det første av disse som mer realistisk enn de to andre. Dette vil også være en løsning hvor det kan bygges videre på erfaringene fra regjeringssamarbeidet mellom CDU og De Grønne i delstatene Baden-Württemberg og Hessen, og hvor stabilisering av samarbeidsforholdene innad i regjeringen sannsynligvis vil bli lettere enn i en rød-rød-grønn regjering, med Die Linke som en potensiell urofaktor i de utenrikspolitiske sakene.

På den annen side vil De Grønne åpenbart oppnå mer av kjernepunktene i sin politikk – klima, miljø, landbruk – i et samarbeid med SPD og Die Linke enn med CDU/CSU. Kommer De Grønne i en posisjon hvor de reelt kan velge, vil de følgelig stå overfor et dilemma. SPD avviser ikke det rød-rød-grønne alternativet, men det synes åpenbart at sentrale deler av partiet, herunder kanslerkandidat Olaf Scholz, vil foretrekke en variant med De Grønne, SPD og FDP fremfor en konstellasjon som også innbefatter Die Linke. 

Striden om toppkandidatene

De tre partiene som tar mål av seg om å kjempe om forbundskanslerposten, CDU/CSU, De Grønne og SPD, har alle lagt mye vekt på bygge opp imaget rundt sine toppkandidater. Forut for utkåringen av kandidater ligger det lange, og til dels konfliktfylte, prosesser med diskusjoner om hvem som er best egnet til å vinne valg.

Måten disse diskusjonene har foregått på sier mye også om partienes samlende tilstand, og om styrker og sårbarheter som til syvende og sist kan bli helt avgjørende for utfallet av valget. De Grønne har tradisjonelt vært et parti preget av fløykamper mellom radikale og moderate posisjoner, i partisjargongen også kjent som kampen mellom «Fundis» og «Realos».

En ny tilstand inntrådte i 2018 med valget av populære og karismatiske Annalena Baerbock og Robert Habeck som ny lederduo. I treårsperioden fra 2018 til i dag har partiet opplevd jevn økning i oppslutning, intern ro og konsolidering under en tydelig profil som grønt reformparti på sentrum-venstre side i politikken. Kunngjøringen av Annalena Baerbock som partiets kanslerkandidat rett etter påske i år skjedde helt uten dramatikk. 

De Grønnes fremgangsmåte står i sterk kontrast til det siste årets uro rundt valget av ny partiledelse i CDU, og den åpne og høydramatiske dag-til-dag-konflikten om posisjonen som CDUs/CSUs kanslerkandidat som utspant seg mellom Markus Söder og Armin Laschet tidligere i vår. Mindre enn et halvår etter at Laschet hadde blitt valgt til CDUs nye leder, stilte en rekke sentrale partiprofiler både i delstatene og blant forbundsdagsrepresentantene spørsmål ved om ikke lederen av søsterpartiet i Bayern, Markus Söder, ville være en bedre stemmefisker og valgkjemper enn Laschet.

Det endte med at CSU-leder Söder måtte kaste kortene, men beslutningen om Laschet kom først etter hard strid i CDUs partiorganer. Rett forut for striden om kanslerkandidatposisjonen måtte CDU under Laschets ledelse gjennomleve to tapte delstatsvalg og flere saker om økonomisk utroskap blant CDU-/CSU-representanter i forbundsdagen. Det er følgelig liten tvil om at Armin Laschet går skadeskutt inn i valgkampen. 

Kanslerkandidat i utakt med sitt parti

SPDs kanslerkandidat Olaf Scholz, nåværende finansminister i Merkels storkoalisjon, ble nok først og fremst valgt på grunn av sin brede erfaring. Det er imidlertid ikke lenger enn et og et halvt år siden han og partneren Klara Geywitz tapte for mer venstreorienterte Saskia Esken og Norbert Walter-Borjan i uravstemningen om å bli SPDs nye leder.

Når Scholz likevel har blitt foretrukket, er nok forklaringen primært at ingen av de to i lederduoen anses som sterke og tydelige nok til å kunne bekle rollen som kanslerkandidat for SPD. Med sin bakgrunn som arbeidsminister i Gerhard Schröders regjeringer på begynnelsen av 2000-tallet og som finansminister i den nåværende Merkel-regjeringen, er det mange som fremhever at Scholz vil kunne få et troverdighetsproblem når han i valgkampen bl.a. skal følge opp forslag om avskaffing av arbeidslivsreformen Hartz IV og om fjerning av «det svarte null» som prinsipp for Tysklands finanspolitiske planlegging.

Disse reminisensene fra SPDs periode som «tredje vei-sosialdemokrati» ble båret fram og til dels også satt ut i livet av SPD-skikkelser som Gerhard SchröderPeer SteinbrückSigmar Gabriel og Olaf Scholz. Programpunktene er nå strøket og alle nevnte skikkelser med unntak av Scholz er uten innflytelse i partiet. Spørsmålet om SPD-programmet egentlig «passer til Scholz» vil nok likevel med jevne mellomrom dukke opp i valgkampen. 

Klimapolitikk og sosial ulikhet i fokus

Mye tyder på at valgkampen vil ha to tematiske tyngdepunkt; På den ene side alt som knytter seg til klima- og energipolitikken og den nødvendige omleggingen av økonomien for å nå klimamålene. På den annen side det man med en samlebetegnelse kan omtale som sosialt sammenhold og ulikhetsbekjempelse.

I tillegg kommer Tysklands plass i en verden med skiftende stormaktskonstellasjoner og et Europa hvor demokratiet flere steder er under press. Håndteringen av koronakrisen, herunder ikke minst politikken for gjenåpning av samfunnet og de økonomiske konsekvensene av dette, vil nok også stå sentralt.

Tysklands digitale etterslep, inklusive den haltende utbyggingen av mobil- og datanettene, er et annet høyaktuelt tema, det samme gjelder boligmangelen og eksploderende leiepriser i de store byene.

Et saksfelt som rimelig sikkert ikke vil spille den samme rolle som i valgkampen for fire år siden, er flyktning- og innvandringspolitikken. Det skyldes både at koronakrisen har gitt rekordlav innvandring både i 2020 og 2021, men også at prosessene rundt integrering av krigsflyktningene som ankom Tyskland under flyktningkrisen 2015/16 har vært rimelig vellykket.

Temaer med potensial for mobilisering langs kulturkampaksen, «liberale eliter versus vanlige folk», vil nok likevel dukke opp. Et av dem er den årelange striden om fartsbegrensninger på tyske Autobahn («Tempolimit 130») som sentrum-venstre med De Grønne i spissen nå går offensivt til verks for å presse gjennom.

Høyresidens partier – og da ikke bare AfD, men også CDU/CSU og FDP – vil med mobilisering rundt en sak som dette også kunne selge seg inn som «frihetspartier» og som forsvarere av tradisjonelle tyske livsformer.

Med sitt sakseierskap til klimapolitikken, og sin sannsynlige posisjon som kommende regjeringsparti, vil mye av premissene for valgkampdebattene om dette helt sentrale temaet bli lagt av De Grønne. Et hovedpunkt i partiets klimaprogram er en heving av måltallet for reduksjon av klimagassutslipp i 2030 relatert til 1990 fra nåværende 55 % til 70 %. For å oppnå dette vil partiet allerede fra 2023 foreta en økning av CO2-avgiften fra 25 til 60 Euro pr. tonn.

Den sosiale skjevfordelingen som vil følge av økte priser på oppvarming og drivstoff, skal kompenseres gjennom tilbakeføring av en type «energipenger» til borgerne – et system som minner om det vi Norge kjenner som «karbonavgift til fordeling» (KAF-modellen). Et sentralt punkt er en kraftig fremskynding av tidspunktet for full avvikling av den tyske kullkraftindustrien – fra 2038, som det står i det eksisterende kompromisset om «Kohleaussteig», til 2030 som det foreslås i De Grønnes program.

Skilpaddetempo

Selv om De Grønne i klimapolitikken er mer radikal og vidtrekkende enn de andre partiene, trenger ikke utfordringene med å oppnå enighet med mulige regjeringspartnerne være uoverstigelige. Man kan f.eks. merke seg at den mulige partneren til høyre, CDU/CSU, nylig varslet som sitt mål å øke klimagassreduksjonen relatert til 1990 fra 55 % til 65 % innen 2030.

Hos de potensielle samarbeidspartnerne til venstre, SPD og Die Linke, ligger de klimapolitiske målene såpass tett på De Grønnes posisjoner at enighet bør kunne oppnås uten altfor store problemer. Nyansene mellom partiene vil nok mer dreie seg om virkemidler, sosial innretning og finansieringsmåte enn om selve måltallene, herunder vekten på kvotehandel og teknologisk innovasjon versus stimulering til endret konsumadferd, sterkere skattlegging av klimafiendtlige aktiviteter osv.

For De Grønne kan nok utålmodigheten fra den radikale del av miljøbevegelsen og fra kritiske understøttere som «Fridays for future» (FFF) bli en vel så stor utfordring som problemene med å komme til enighet med potensielle regjeringspartnere. En av lederne av tyske FFF uttalte således følgende til «Die Tageszeitung» tidligere i vår: «Med sitt presenterte program ligger De Grønne milevidt bak sin lovnad om en politikk i samsvar med målet om 1,5 grad temperaturstigning – det faller oss vanskelig å rose et slikt skilpaddetempo.»

På det sosioøkonomiske området har avstanden mellom de tre rød-grønne partiene blitt betydelig mindre i løpet av de siste år. De tre partiene er enige om alt fra skatteskjerping for høyinntektsgrupper og formuende, og sterkere regulering av leieprisene på boligmarkedet, til bedring av betingelsene for barnefamiliene og heving av den lovregulerte minstelønnen.

I en særstilling står forslaget om å erstatte den såkalte «Hartz IV»-ordningen med en eller annen form for borgerlønn eller garantert minsteinntekt. «Hartz IV» var en del av den store «Agenda 2011»-pakken som ble iverksatt av Gerhard Schröders rød-grønne regjering i perioden 1998-2005, og som fikk som konsekvens at store grupper av langtidsledige ble kastet ut i prekære og ofte umyndiggjørende og kontrollerende livsbetingelser. Kampen om ordningen har vært hard og langvarig, og det ligger en viss symbolikk i at det er Die Linke i samspill med tunge deler av fagbevegelsen som har ledet an i motstanden, mens altså SPD og De Grønne har måttet gå tilbake på den politikken de selv presset fram. 

Samarbeid til høyre eller venstre?

Ser man på det politiske innholdet alene, er det liten tvil om at det er større fellesskap mellom De Grønne, SPD og Die Linke enn det er mellom De Grønne, CDU/CSU og FDP. For de Grønne må dette veies opp mot fordelene ved et mer stabilt styringsgrunnlag – et regjeringssamarbeid med maktproffene i CDU/CSU vil nok sannsynligvis være mindre krevende enn samarbeid med et potensielt uforutsigbart Die Linke.

Et sentrum-høyresamarbeid mellom De Grønne og CDU/CSU vil også innebære sterkere fokus på regjeringsprogrammets finansierbarhet. Mens alle de tre rød-grønne partiene på ulikt vis har vært tydelige på at kostbare klimareformer og gjenoppbyggingen etter corona gjør det nødvendig å gå bort fra den tradisjonelle tyske politikken om budsjettbalanse, vil nok CDU/CSU og FDP kreve at man relativt raskt kommer tilbake til prinsippet om «det svarte null». I allianse med CDU/CSU vil færre av punktene i De Grønnes ambisiøse reformprogram kunne finansieres enn hva som ville vært tilfelle i et rød-rød-grønt regjeringssamarbeid. På den annen side vil nok forutsetningene for å kunne holde «stø kurs» rundt det man tross alt har avtalt være bedre i et samarbeid med CDU/CSU.

Die Linkes utenrikspolitikk

Det største hinderet på veien mot et rød-rød-grønt regjeringsalternativ vil åpenbart ligge i utenrikspolitikken. I en omfattende analyse publisert i Die Zeit 27. mai – «Grønn-rød-død» – går avisens renommerte kommentator Robert Pausch svært langt i å erklære et slikt prosjekt som politisk steindødt. Betydelig enighet om alt fra minstelønn til klimapolitikk hjelper lite så lenge Russlandvenner og Natomotstandere får fortsette å vokte over det Pausch beskriver som Die Linkes «utenrikspolitiske altersølv» – nei til enhver form for deltakelse i fredsbevarende styrker for Bundeswehr, sympati med øst-ukrainske separatister, ukritiske holdninger til Maduro-regimet i Venezuela m.v.

Representanter for partiets tallmessig sterke reformfløy, som toppkandidat Dietmar Bartsch, kan riste på hodet i enerom, men kommer ikke videre så lenge man har akseptert at de ortodokse får vokte over tradisjonen partiet føler seg forpliktet på. De Grønnes co-partileder Robert Habeck uttalte nylig: «Vil Die Linke regjere, må de bekjenne seg til Nato». SPDs innstilling vil være den samme.

Nekter Die Linke å gjøre innrømmelser, vil de sette seg utenfor et regjeringssamarbeid de egentlig ville vært del i, og som kunne gitt gjennomslag for flere av partiets hjertesaker. Robert Pausch sammenfatter det slik: «Sorry Amazonarbeidere og pakkebud, vi har viktigere ting fore».

Øst og vest

Alle tyske forbundsdagsvalg vil ha en «øst-vest-dimensjon». Denne vil tradisjonelt både dreie seg om forskjellene i levekår og om ulikheter i mentalitet, verdier og politisk meningsdannelse i de to delene av Tyskland. En sammenligning av oppslutningen om hhv. AfD og De Grønne ved det nylig avholdte valget i østtyske Sachsen-Anhalt og valget i vestlige Baden-Württemberg tidligere i vår illustrerer forskjellene på en god måte.

Mens AfD oppnår det dobbelte av landsgjennomsnittet (21 %) og De Grønne (6 %) en fjerdedel av dette i Sachsen-Anhalt, gjør den stikk motsatte tendensen seg gjeldende i Baden-Württemberg – oppslutning langt over landsgjennomsnittet for De Grønne (32,6 %) og under snittet for AfD (9,7 %). Spesielt for utviklingen i de østlige delstatene de siste år er også lav oppslutning om SPD og synkende støtte til det tidligere så sterke Die Linke. 

AfD gjorde et dårligere valg enn ventet i Sachsen-Anhalt. Likevel forteller den høye oppslutningen om AfD mye om hvordan det å stemme på partiet har blitt en slags markør mot alt det som kan forbindes med «arrogansen og ignoransen fra vest.» Genderpolitikk og økte bensinutgifter er dårlige kort å spille ut i de struktursvake og kulturkonservative regionene i øst.

Medregnet Berlin utgjør østtyskerne knapt 20% av befolkningen. Skal sentrum-venstre kunne vinne valg på nasjonalt nivå, er man likevel avhengig av at De Grønne og SPD evner å øke oppslutningen i øst. Utfordringen vil være å vise at en offensiv og fremtidsrettet klimapolitikk er like viktig i øst som i vest, og at den også kan danne grunnlag for ny nærings- og velstandsutvikling i mange av de avhengte regionene. Først og fremst må man kunne overbevise uten å bruke pekefingeren.

Armin Laschet eller Annalena Baerbock

Kampen om posisjonen som Tysklands nye Bundeskansler vil til syvende og sist stå mellom to kandidater – CDUs/CSUs Armin Laschet og De Grønnes Annalena Baerbock. SPDs lansering av sin egen kandidat, Olaf Scholz, må i denne sammenheng forstås som en symbolsk markering – en slags påminnelse til velgerfolket om partiets tidligere storhet og om berettigelsen til fortsatt å være kandidat til Bundeskanslertittelen.

I praksis er SPD med sin oppslutning 10 % bak De Grønne uten sjanse til å komme seg i posisjon til å aspirere for tittelen. Hovedårsak er nok i stor grad partiets profilløshet, herunder forsøkene på å legge seg tett opp mot De Grønne i klimapolitikken og Die Linke i sosial- og velferdspolitikken: Hvorfor velge SPD fremfor originalene?

Baerbocks CV – Joschka Fischers synder

I kampen mellom Laschet og Baerbock fikk sistnevnte en pangstart gjennom De Grønnes elegante og sømløse kåring av henne som partiets kanslerkandidat rett etter påske. Forhåpningene om noe nytt og forfriskende sammenlignet med de etablerte politikerprofilene bidro nok også til å løfte Baerbock fram. I noen uker brakte dette De Grønne helt til topps på de politiske målingene. 

Kontrastene til Laschets fomlende og konfliktfylte start var åpenbar. En feil knyttet til rapportering av ekstralønn fra partiorganisasjonen samt unøyaktigheter i flere oppføringer på egen CV, har imidlertid raskt kastet Baerbock tilbake til den politiske hverdagens beinharde realiteter. At feilene etter all sannsynlighet skyldes rutinesvikt og slurv, og i alle fall ikke kan knyttes opp til noe forsett om å bedra, er i første omgang til lite hjelp. Nettets hatmasser har fått et kjærkomment case på en av sine yndlingsfiender i fanget. Hvor lenge historien vil ha virkekraft er imidlertid uvisst.

Baerbocks samtidige har levd «begivenhetsløse liv» sammenlignet med de forutgående generasjonene, og det meste burde nå være ute, skrev Die Zeits Bernd Ullrich i en kommentar 7. juni: «Baerbock har nok ikke vært i stand til å begå samme mengde synder i løpet fire årtier som Joschka Fischer (utenriksminister for De Grønne 1998-2005 med fortid som anarkistisk gatekjemper) kunne klare i løpet av en kveld».

Sachsen-Anhalt – ny giv for CDU/CSU

Armin Laschet for sin del har de siste dagene knyttet mye håp til det svært gode resultatet for CDU ved delstatsvalget i Sachsen-Anhalt i begynnelsen av juni. Oppslutningen på mer enn 37% som den sittende delstatspresidenten Reiner Haseloff oppnådde kan riktignok i stor grad tilskrives det tyskerne omtaler som en «Amtsbonus» – ekstrapoeng til en erfaren, sittende ministerpresident.

I tillegg lyktes Haseloff godt med sin strategi om å selge seg inn som eneste garantist mot at AfD skulle ende opp som delstatens største parti.

Laschet og CDU/CSU vil uansett bruke suksessen i Sachsen-Anhalt for alt den er verdt. Først og fremst vil de bruke den til å fortelle historien om CDU/CSU som det erfarne styringspartiet – som garantisten for stabilitet, forsvarlig omgang med statsfinansene og stø kurs.

Forbuds- og formynderpartiet

Mye kan også tyde på at CDU/CSU, og ikke minst FDP, vil benytte Baerbocks midlertidige svekkelse til å sette inn et støt mot De Grønne som «forbuds- og formynderpartiet som ikke bryr seg om vanlige folks utfordringer».

Det klareste eksempelet på dette er oppstyret rundt De Grønnes forslag om økning av bensinavgiftene med 16 cent pr. liter fra 2023. En slik strategi kan imidlertid fort straffe seg, skrev Die Zeit i nevnte kommentar: Også CDU/CSU har forpliktet seg på Parisavtalens 1,5-gradsmål.

Også partiene utenom De Grønne må følge opp den nylige dommen i Forfatningsdomstolen om at regjeringens klimatiltak er for lite konkrete og forpliktende; en klimavennlig politikk uten økning av CO2-avgiftene på fossile brennstoff er svært lite realistisk.

CDU/CSU er selvsagt fullt bevisst på at temaet avgiftsøkninger på bensin uansett vil måtte komme på bordet hvis de møter De Grønne til regjeringsforhandlinger senere i år.

Klima, demokrati og europeisk samarbeid

Det er krevende å utsi noe rimelig kvalifisert om sannsynlig valgutfall knappe fire måneder før valget holdes. Det er fortsatt helt åpent om Tyskland ender opp med en regjering med basis i sentrum/høyre- eller sentrum/venstrepartiene. Det er likeså vanskelig å antyde noe bestemt om sannsynligheten for at CSU/CSU eller De Grønne ender opp som det største partiet.

Enkelte vil nok likevel mene at det er en viss svak sannsynlighetsovervekt for at CDU/CSU til slutt vil oppnå et bedre valgresultat enn De Grønne, og at konsekvensene av dette da vil måtte bli at en koalisjon av de to partiene ender opp med regjeringsansvaret. Et interessant spørsmål vil i så fall være hvor stort avtrykket av De Grønne vil bli i en regjering hvor de inntar rollen som en stor juniorpartner – en regjering hvor Annalena Baerbock godt kan ende opp som utenriksminister.

Man kan i det minste gå ut fra at slik regjering vil bli en noe større pådriver for forpliktende oppfølging av klimamål, demokratispørsmål og global sikkerhet innen rammene av EU-samarbeidet enn det regjeringen har vært i det forutgående tiår. Det er ikke den verste prognose man kan stille for den kommende regjering i Europas mektigste stat.

Tysk revolt

Publisert i Vagant 25. mai 2021 http://www.vagant.no/qanon-konspirasjonstenkning-hoyrekstremisme-tyskland/


BAKGRUNN. Oppslutningen om QAnon vokser raskere i Tyskland enn i noe annet europeisk land. Hvorfor?

QAnon
Foto: Ehimetalor Akhere Unuabona / Unsplash

Brandenburger Tor, Berlin, sommeren 2020. På en av de mange demonstrasjonene mot de tyske myndighetenes koronapolitikk får en reporter eventmakeren «James» i tale. På spørsmål om hvordan han kan vite at «Donald Trump vil redde verden og tilby fredsavtalen Det tyske rike ble frarøvet i 1945», svarer mannen: «Alt står så klart, man må bare lete det opp.»[1]  

Den som for ettertiden vil beskrive stormingen av Capitol 6. januar i år kommer ikke utenom «QAnon»-bevegelsen. Tilhengerne av QAnon var ikke bare blant de mest aktive i oppløpet. Gjennom sine nettbaserte kanaler var de også storleverandører av de mobiliserende fortellingene bak stormingen, om valget som ble stjålet og Donald Trump som folkets redningsmann i sluttkampen mot den globale, pedofile elitens deep state

QAnon-bevegelsen er i utgangspunktet et erkeamerikansk fenomen, men har etter starten i 2017 gradvis spredd seg over kloden. Overraskende nok har nedslaget vært særlig stort i Tyskland: Europas mektigste stat har det største antallet QAnon-tilhengere utenfor det engelskspråklige rom. 

150 000–170 000 tilhengere i Tyskland

I mars 2020 var det registrert cirka 21 000 abonnenter på den største tyske Q-kanalen på meldingstjenesten «Telegram», den viktigste plattformen for spredning av Q-budskap. Ved begynnelsen av 2021 var tallet steget til rundt 164 000. Skal man tro Konrad-Adenauer-stiftelsen, er potensialet langt fra uttømt. Ifølge en studie stiftelsen presenterte høsten 2020, skal opptil en tredel av tyskerne være åpne for konspirasjonsmyter i en eller annen form.[2]

Fremveksten av QAnon i Tyskland kan ikke sees isolert fra de politiske og sosiale rystelsene utløst av koronapandemien. Demonstrasjoner mot frihetsbegrensningene i myndighetenes inndemmingspolitikk har vært et godt synlig fenomen i de store tyske byene fra våren 2020. De protesterende har utgjort et fargerikt fellesskap av «Wutbürger» («raseriborgere»), vaksinemotstandere, esoterikere og høyreekstreme. 

Koronapandemien har fra første stund vært en perfekt anledning for spredning av QAnons fortellinger og forestillingsunivers. I forgrunnen står påstanden om at covid-19 er en del av løgn- og manipulasjonssystemet til dypstaten og dens støttespillere i mediene og de korrupte politikerelitene. At QAnon-bevegelsens covid-19-fortelling er bygget opp rundt påstander som logisk sett utelukker hverandre, synes ikke å svekke oppslutningen om dem. Påstandene varierer fra at viruset ikke eksisterer til at det er et biologisk våpen sluppet løs av dypstaten, fra at 5G-nettet er det egentlige viruset til at strålingen fra 5G bereder grunnen for smitte. QAnon-fortellingene innbyr til kreativ tolkning og meddiktning. At de opptrer i ulike versjoner bidrar i seg selv til bevegelsens dynamikk. 

Rotschildene og George Soros

Et fellestrekk ved QAnon-bevegelsen overalt på kloden er de antisemittiske konspirasjonsforestillingene og de tette forbindelsene til høyreekstreme grupperinger. Når det manes til sluttkamp mot dypstatens globale elite, er «elite» åpenbart et chiffer for jødene; gjengangere er «Rotschildene» og investoren George Soros. Mer bisart blir det i fortellingen om de underjordiske fengslene der dypstaten holder barn fanget for å tappe «Adrenochrom» ut av dem, en stoffskiftesubstans eliten benytter som rusmiddel og foryngelseskur. Her vekkes ritualmordmyter fra europeisk middelalder til live. 

QAnons antisemittisme får noen ganger groteske utslag, slik som i de gule (jøde)stjernene med påskriften «nicht geimpft» («ikke vaksinert») som har vært festet på jakkeermene til demonstranter i flere tyske byer. To mulige tolkninger: «Som ansvarlige for koronabedrageriet, vaksinerer vi jøder oss selvsagt ikke», eller «kravet om vaksinering, minner om forfølgingen av jødene under nazismen». Flertydigheten er trolig tilsiktet. 

«Die Reichsbürger»

Foruten QAnon har ingen organisasjon vært mer synlig under antikorona-demonstrasjonene enn de såkalte «Reichsbürger» – borgere av (det tyske) Riket. I Tysklands rike flora av høyreekstreme subkulturer er dette en av de største, best organiserte og mest myteomspunnede. Riksborgernes store fortelling er at Det tyske rike fortsatt eksisterer, at den tyske statsform slik vi i dag kjenner den er illegitim og at forbundsrepublikkens forfatning av 1949 er ugyldig. Begrunnelsen er at det aldri ble inngått noen «fredsavtale» mellom de allierte og Det tyske rike etter 2. verdenskrig. 

Det er foretatt betydelige våpenbeslag blant bevegelsens medlemmer, og det tyske Verfassungsschutz (tilsvarer PST i Norge) har i sin siste rapport beskrevet riksborgerne som en organisasjon med stort voldspotensial. QAnons og riksborgernes fortellinger utgjorde en perfekt match så lenge Trump var i spill som redningsmann mot dypstatens maktvelde. Med Trump som seierherre ville nemlig tyskerne kunne få sin fredsavtale, og Det tyske rike gjenvinne sin suverenitet.

Kokebokforfattere og slagerartister

Ekstra oppmerksomhet sikres av Q-kjendiser som kokebokforfatteren Attila Hildmann, soulsangeren Xavier Naidoo og slagerartisten og trash-tv-profilen Michael Wendler. Den første, som foruten for kokebøker er kjent for sin forkjærlighet for naturmedisin og økologi, erklærte seg i fjor som kommende tysk statsleder når «det store oppgjøret kommer». Meldingen fra Wendler kort tid etter stormingen av Capitol – «Trump vil snart gripe inn og stille fiendene sine for et militærtribunal» – sto ikke tilbake for Hildman i profetisk seiersikkerhet. Xavier Naidoo for sin del melder jevnlig om pågående aksjoner for befrielse av barn i de pedofile nettverkenes fangenskap. 

Når rablende galskap som dette ikke kan overses, skyldes det ikke bare at millioner av mennesker kloden rundt tror på den, men også fordi de som bærer galskapen frem ikke er fremmede for bruk av vold. Det går en direkte linje fra Telegrams QAnon-grupper til forsøkene på storming av Riksdagsbygningen i august i fjor.

Det særskilt tyske 

I boken Frykt og avsky i demokratiet (2020) beskriver filosofen Eirik Høyer Leivestad vår tids hat- og ressentimentspregede ekkokamre som «mediefasiliterte omløp av affekter og ideer», iverksatt og vedlikeholdt av «emosjonelt oppflammede kollektiver».[3] Dette treffer godt også for QAnon. I tillegg kan man søke forklaringer på konspirasjonsmytenes tiltrekningskraft gjennom massepsykologiske og antropologiske tilnærmingsmåter, som studerer den arkaiske trangen til å se verden som beveget av intensjoner og som en evig kamp mellom det gode og det onde.

Spørsmålet er så om også historiske erfaringer kan kaste lys over den ekstraordinært store utbredelsen av QAnon i Tyskland. Finnes det historisk frembrakte mentaliteter, myter og praksiser som er særskilte for Tyskland, og som kan ha gitt QAnon-tenkningen gunstigere vekstbetingelser der enn i andre sammenlignbare land? Er det mulig å sannsynliggjøre at visse ideologisk-kulturelle pregninger har opptrådt hyppigere og mer intenst i Tyskland enn i det øvrige Europa, og at disse kan ha bidratt til QAnonbevegelsens utbredelse? Spørsmålene kan undersøkes gjennom et nærmere blikk på fire kulturelle fenomener i Tysklands nyere historie. 

Alternativtenkning og esoterikk

Den moderne alternativtenkningen, slik vi kjenner den i form av naturmedisin, homeopati, veganisme, naturisme, reformpedagogikk og nyåndelighet, har sine røtter i den såkalte Lebensreform-bevegelsen i det tyske keiserriket.[4]Etter første verdenskrig delte bevegelsen seg grovt sett i to: en sosialistisk/anarkistisk retning som forsøkte å videreføre dens vitalistiske ideer som del av et frigjøringsprosjekt, og en autoritær/fascistisk retning som kombinerte kropps- og soldyrkingsideologi med rasetenkning og antisemittisme. 

Alternativkulturene fikk en kraftig oppblomstring i kjølvannet av de vestlige ungdoms- og studentopprørene på 60- og 70-tallet, med et sterkt gjennomslag i Tyskland. Flere av alternativkulturens prosjekter, som økologisk landbruk og veganisme, har gjennom årene vokst seg ut av subkulturene og inn i det kommersielle massekonsumets sfærer. Ingen steder er markedet for allehånde «alternative» produkter større enn i Tyskland, og ingen steder er mangfoldet av alternative terapier, nyreligiøsitet og motkulturelle tilbaketrekningstilbud mer synlig. Ofte er disse fenomenene forbundet med antivitenskapelige og anti-moderne impulser, som i skepsisen til skolemedisin, vaksinemotstand, frykt for «stråling» og lignende. 

Den moderne alternativbevegelsen har tradisjonelt vært ansett som et barn av venstresiden, men retter man blikket mot folkloren som omgir det tyske QAnon, viser det seg at mange av elementene i alternativtenkningens idé- og smaksunivers gjenfinnes også der.

Konflikt, polarisering og German Angst

QAnon-bevegelsen lever av konflikt og tilspisning. Med unntak av tidsspennet 1953–1965 – «Det økonomiske underets» kjerneperiode – har det tyske politiske landskapet de siste 100 årene hatt sterke innslag av opprør, gatekamper og politisk vold. Forskjellene er store mellom republikkmotstandernes politiske attentater på tidlig 20-tall og den røde RAF-terroren på 70- og 80-tallet, mellom de marsjerende studentene i 1933 og 1967/68, mellom de fremmedfiendtlige PEGIDA-demonstrasjonene i Dresden og slåsskampene mellom politi og anarkistiske gatekjempere i Hamburg og Berlin. Samtidig finnes det fellestrekk. I sin bok Republik der Angst – Eine andere Geschichte der Bundesrepublik (2019) beskriver historikeren Frank Biess disse som en type «dramatisering av det politiske».[5]

Med økende vilje til konfrontasjon og gatekamp også i eldre aldersgrupper, og i det man tidligere ville ha omtalt som borgerlige sjikt, har «den tyske furoren» fått en ny dimensjon. Inkarnasjonen av denne finner man i det tyskerne med et nyord har døpt til «Der Wutbürger» – raseriborgeren.

«German Angst» var i utgangspunktet et bilde som utenlandske journalister – ironisk og lettere forferdet – introduserte for å beskrive angsten og sivilisasjonspessimismen bak massedemonstrasjonene som fylte opp gater og plasser i 1970-, 80- og 90-tallets Tyskland. Det var også en mer generell betegnelse på et gjennomgående fryktsomt og panikkdrevet samfunn – fra de borgerliges angst for RAF-terrorisme og «fienden i øst» til de sosiale bevegelsenes frykt for atomkrig, atomulykker, skogsdød, overvåkning og «den autoritære stat».

Som Biess fremhever, favner fenomenet «German angst» videre enn å beskrive noen særegne trekk ved 80-tallets tyske venstreside. Det springer ut av den spesifikke tyske traumatiseringen etter 2. verdenskrig, et traume som ble arvet og videreført i generasjoner etterpå. Biess beskriver periodene etter de to verdenskrigene som preget av «emosjonell fellesskapsbygging» fundert i frykten for og avgrensningen mot en indre fiende – i mellomkrigstiden jøden, i etterkrigstiden alt fra de såkalte DPs (Displaced Persons) via verveagenter for den franske fremmedlegionen til hevngjerrige kommunister. 

Også vår tids høyrepopulister, eksempelvis i AfD og PEGIDA, drives frem av frykt. Her fremtrer frykten mer som et kulturelt undergangsscenario, som «trusselen mot den kristne, tyske kultur» og «trusselen mot den homogene tyske identitet». Det truende «andre» er først og fremst muslimene og innvandrerne, men også elitene og «systemet» som har tillatt de fremmede å slippe inn. QAnon nærer dessuten frykt for «de skjulte farer», for «stråling» og giftstoffer, for «den indre fiende», for «elitene». Mye av dette er plukket opp og videreforedlet fra German Angst-universet. 

Revolt, underordning og tillit

De seneste 150 årenes tyske historie viser radikale skiftninger i borgernes forhold til statsmakten – fra radikal revolt til masochistisk underordning via perioder med større grad av gjensidig tillit mellom styrende og styrte. Den delvis mytologiserte tyske underdanighetsmentaliteten hadde sin storhetstid i keisertiden før og etter nest siste århundreskifte, udødeliggjort i Heinrich Manns portrett av fabrikantsønnen Diederich Hessling i romanen Der Untertan (1918). Den gjenoppsto i radikalisert og pervertert form i de tyske massenes hengivelse til Hitler og nazismen.

Den umiddelbare etterkrigstidens kombinasjon av «økonomisk under», halvautoritære samfunnsformer og foreldregenerasjonens løgnaktige omgang med nazitiden, ble utfordret av det vesttyske studentopprøret i 1968. Det omfattet flere og fikk et voldsommere gjennomslag enn noe annet sted i Vesten. Opprørernes kamp var en krigserklæring mot ufrie livsformer og undertrykkelse av subjektivitet – en fundamentalkritikk som skapte antagonisme og tillitssvikt mellom «systemet» og de nye generasjonene. 

Først fra 80-tallet og utover begynte en mer gjennomgripende demokratisk-republikansk forståelse av statsborgerrollen å slå rot i det vesttyske samfunnet. De som bar den frem var i stigende grad den tidligere opprørsgenerasjonen. I dag har denne generasjonen (og deres barn) for lengst inntatt kommandopostene i de samfunnsbærende partiene i «Tysklands store politiske sentrum» – CDU, SPD og De Grønne. For de nye gruppene av opprørere – raseriborgerne, høyrepopulistene, koronademonstrantene – er partiene i det politiske sentrum «systempartier». I kampen mot dem er fundamentalopposisjonens rike spektrum av protesttyper viktige redskaper. Historisk sett er disse venstresidens produkter. Raseriborgerne og deres allierte har nå i betydelig grad gjort dem til sine egne.

Det er umulig å begripe «tillitens problem» i dagens tyske samfunn uten å ta innover seg to epokegjørende hendelser i de siste 30 årenes historie – sammenbruddet av DDR i 1989, og prekariseringen av deler av befolkningen i kjølvannet av nedskjæringspolitikk og økonomiske kriser. Ifølge psykoanalytikeren Annette Simon var hverdagen i DDR preget av «en stadig nykonsolidering av autoritære, hierarkiske strukturer».[6] Raseriet som vokste ut av denne resulterte ikke i medfølelse med ofrene for fascismen, slik statsideologien foreskrev, men tvert imot i et raseri mot det Simon beskriver som en «påtvunget antifascisme». I dagens Tyskland lever dette raseriet videre i deler av den tidligere DDR-befolkningen, blant annet som raseri mot migrasjon iverksatt av «de politiske elitene i vest». Samtidig skapte DDR-befolkningens skuffelse over uoppfylte lovnader fra gjenforeningen en distanse til statennoe AfDs og Pegidas agitasjon mot de vestlige «systempolitikerne» senere har profitert sterkt på. 

Opplevelsen av å være utestengt ble også en erfaring for mange gjennom Schröderregjeringens hardhendte «Agenda-2011»-politikk og gjennom tapet av arbeidsplasser i kjølvannet av finanskrisen 2008–09. Grupper som tidligere hadde trygge og sikrede posisjoner er gjennom prekære Hartz-IV-betingelser blitt frarøvet grunnlaget for samfunnsmessig anerkjennelse og personlig selvaktelse, og dermed også mye av det som ligger til grunn for tiltro til de politiske institusjonene. Antallet borgere uten tillit til «systemet» er ikke ubetydelig i Tyskland. Mistroen og desillusjonen i disse gruppene er en «ressurs» for allehånde demagoger. 

Emosjonaliseringen av politikken 

I kjølvannet av 68-oppgjøret oppsto en ny ekspressiv følelseskultur. Frank Biess beskriver den som en «emosjonalisering av politikken». Aksjonsformene ble voldsommere og mer mangfoldige, demonstrasjonene ble til gateteater eller gateslag, det anarkistiske og karnevalistiske ble mye tydeligere. Hos den enkelte skulle behovsundertrykkende maktstrukturer sprenges i stykker nedenfra gjennom nye alternative livsformer: basisdemokrati, selvorganisering, kollektive boformer, ikke-autoritære barnehager, fri sex og utprøving av narkotika. Indre patologier skulle drives ut, og det autentiske selvet skulle realiseres gjennom kollektiv politisk kamp. I de nye sosiale bevegelsene, herunder særlig antiatomkraft- og fredsbevegelsen, ble kultiveringen og politiseringen av følelsene og angsten en sterk drivkraft i seg selv. 

Tilpasning og opprør – protestformenes konvergens

De revolusjonære har for lengst avsluttet sin «marsj gjennom institusjonene». På veien frem har samfunnet blitt modernisert og demokratisert, og veldig mye av det opprørerne sto for er blitt mainstream. Også formene for protest og motstand har satt seg fast. Gatedemonstrasjonenes preg av konfrontasjon er mye av den samme i dag som for 50 år siden. Den store forskjellen er at den politiske emosjonaliseringen ikke lenger er noe de venstrealternative miljøene har monopol på. 

I det økonomiske underets kjerneperiode (1953–1969) var den klassiske konservative politikeren en stiv og korrekt skikkelse. Han foraktet urostiftere og «gatens parlament» og hans politiske angst var primært rettet mot krefter som truet statsmaktens autoritet. I dag har høyrepopulister og konspirasjonstenkere annammet politikkens ekspressive emosjonskultur med samme selvfølgelighet som Hamburgs og Berlins anarkistiske gatekjempere. De målbevisste provokasjonene og hangen til tilspissing og konflikt viser kontinuiteten i aksjonsformer mellom 60-/70-tallets venstreorienterte kamporganisasjoner og de høyrepopulistiske bevegelsene. 

Det ideologiske grunnlaget for studentbevegelsens fremste kamporganisasjon, SDS, og høyrepopulistene med AfD i spissen, er selvsagt svært forskjellig, men fiendene var og er i en viss forstand de samme – «systempartiene», elitene og en «løgnaktig» presse. Selv om angstobjektene er ulike, finnes det likheter i frykten for fremtidig sammenbrudd og undergang. For fredsbevegelsen og for 70/80-tallets nye grønne partier gjaldt frykten atomstråling, giftstoffene i bakken og den totalutslettende atomkrigen. Det nye høyre dyrker forutsigelser om at muslimene, migrantene og «systemet som beskytter dem» vil bringe Tyskland mot en katastrofe – om man ikke endevender det bestående. 

Høyrepopulisten, konspirasjonstenkeren og raseriborgeren har gjenskapt post-1968-periodens ekspressive følelseskultur. Grunnlaget for den nye kulturen – mønstrene for det Frank Biess omtaler som «følelsenes offentlige skueplass» – ble lagt av 68-generasjonen, men de mest aktive til å utnytte den er i dag det nye ytre høyre. I samme perspektiv kan man se filosofen Marc Jongens (AfD-representant i Bundestag og elev av Peter Sloterdijk) mobilisering for gjenmobilisering av tyskernes «thymotiske energier» – kultivering av sinne, stolthet og opprørthet som modus for selvhevdelse i kampen mot de politisk korrekte elitene og et «ungt og vitalt islam». 

Den som tar en gjennomsnittlig demonstrasjon under «Querdenker»-fanen (som samler anti-koronademonstrantene) nærmere i øyesyn vil bli vitne til et rikt skue – et spenn fra det latterlige via det karnevalistiske og gateteateraktige til det voldelige og frastøtende. I sentrum for begivenhetene vil man finne Q-aktivistene med sine aluminiumshatter, gassmasker og groteske gule armbind. Mange av de opptredende bærer gammelhippiens klamotter, en hel del har tilbrakt år av sine liv i esoterikkens subkulturer, flere har tatt steget fra én fundamentalopposisjon til en annen; alle har gitt seg hen til et følelses- og fantasistyrt bilde av virkeligheten. 

QAnon og de høyreekstreme

QAnons muligheter for videre vekst i Tyskland beror på koronapandemiens videre spredningskurver, og ikke minst politikernes og myndighetenes håndtering av den. Fortsetter situasjonen med nedstengninger og innskrenkning av frihetsrettigheter, vil et rikholdig råmateriale for utvikling av nye konspirasjonsfortellinger foreligge. 

Den store faren er at båndene mellom QAnon-bevegelsen og de eksplisitt høyreekstreme konspirasjonsmiljøene styrkes, og at oppslutningen om QAnon blir en egen rekrutteringsvei inn til de etablerte høyreekstreme organisasjonene. I sin seneste årsrapport (2019) anslår det tyske «Verfassungsschutz» at cirka 32 000 personer kan tilordnes den høyreekstreme scenen.[7] Rundt en tredel av disse kan utgjøre en betydelig voldstrussel. Oppslutningen om den tyske QAnonbevegelsen er anslått til 150 000–170 000 personer, altså det femdobbelte av den høyreekstreme scenen. For deler av QAnon-folket, og særlig de som er inspirert av «alternative» ideer, kan det være sperrer mot å bevege seg i retning organisert høyreekstremisme eller nynazisme, for andre ikke. Alene de store tallene gjør det nødvendig å følge utviklingen årvåkent.

Motstandskraft mot politiske og ideologiske eksesser

Et paradoks i å omtale Tyskland som eksessenes og konspirasjonenes land, er at landet i dag har en udiskutabel posisjon som et av verdens mest stabile og velfungerende demokratier. Politiske flertallsdannelser både nasjonalt og regionalt er gjennomgående forankret i det man kan beskrive som «det brede sentrum», og til forskjell fra ytre høyre-partiene i flere av nabolandene er det høyrepopulistiske AfD ikke i stand til å øve politisk innflytelse, til tross for sine representanter i Forbundsdagen. Den solide forankringen av demokratiske og republikanske verdier i befolkningen er også dokumentert i holdningsundersøkelser og verdibarometre. 

Utfordringene knyttet til ekstremisme og konspirasjonstenkning, utenforskap og avmakt er likevel åpenbart til stede. Styrken med Tyskland er at demokratiets verdier er dyrekjøpte, og at erfaringene med krig og diktaturer – og tiår på tiår med bearbeiding av erfaringene fra dem – etterhvert har frembrakt en grunnfestet motstandskraft mot politiske og ideologiske eksesser. Stilt overfor et fenomen som QAnon er nok Tyskland betydelig bedre rustet enn opprinnelseslandet på den andre siden av Atlanteren.


[1] Video i nettmagasinet t3n, 18.11.20.

[2] Jochen Roose: «Sie sind überall». Eine repräsentative Studie zu Verschwörungstheorien, Konrad-Adenauer-Stiftung, september 2020. https://www.kas.de/documents/252038/7995358/Eine+repräsentative+Umfrage+zu+Verschwörungstheorien.pdf/0f422364-9ff1-b058-9b02-617e15f8bbd8?version=1.0&t=1599144843148

[3] Eirik Høyer Leivestad: Frykt og avsky i demokratiet, Vagant, 2020.

[4] En god oversikt finnes i Die Zeit Geschichte 2/13, «Anders Leben».

[5] Frank Biess: Republik der Angst – Eine andere Geschichte der Bundesrepublik, Rowohlt, mars 2019.

[6] Annette Simon: «Wut Schlägt Scham», Blätter für deutsche und internationale Politik 10/2019.

DET TYSKE «SUPERVALGÅRET 2021» – DELSTATSVALG I BADEN-WÜRTTEMBERG OG RHEINLAND-PFALZ PEKER FRAM MOT PERIODEN ETTER MERKEL

Publisert i Transitmag 18. mars 2021

https://www.transitmag.no/2021/03/18/det-tyske-supervalgaret-2021-delstatsvalg-denne-uka-peker-fram-mot-perioden-etter-merkel/

Sist helg var det regionalvalg i de to tyske delstatene Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz. Valgene var innledningen på et år tyskerne selv omtaler som «supervalgåret 2021». Innen utløpet av året vil det bli avholdt valg i fire andre delstater; enda viktigere er valget på ny Forbundsdag i slutten av september. Valget vil sammenfalle med avslutningen av Angela Merkels 16-år lange periode som tysk forbundskansler, og dermed også slutten på en æra i tysk etterkrigspolitikk. Hvem vil etterfølge henne som det kristelig-demokratiske partiets (CDU) kanslerkandidat, hvordan vil den nye regjeringen se ut?

Mainz, Rheingoldhalle, Landesparteitag der SPD Rheinland-Pfalz. Rede Malu Dreyer. 10.11.2012 Foto: Reiner Voß, CC BY-SA 3.0

Det lå altså som en uunngåelig premiss at valgene i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz ikke kunne unngå å bli vektlagt og vurdert i en større rikspolitisk kontekst: Hvilke trender kan man lese ut av valgene, hvordan vil partiene og partifraksjonenes posisjonere seg på grunnlag av resultatene fra valgene i de to statene? Noen få dager før valgene kom det avsløringer om misbruk av makt og økonomisk fordelstaking ved kjøp og salg av ansiktsmasker fra to medlemmer av Forbundsdagen, begge fra regjeringspartiet CDU. Avsløringene preget valgkampens sluttfase, og fikk sannsynligvis også innvirkning på de endelige valgresultatene.

De Grønne og SPD – valgets vinnere

Valgene fikk to store vinnere – De Grønne i Baden-Württemberg og SPD i Rheinland-Pfalz, som med hhv 32,6 % og 35,7 % av stemmene vil beholde posisjonene som ledende regjeringspartier i sine respektive delstater. Valgresultatene var i betydelig grad også en effekt av to sterke politikerpersonligheter, De Grønnes Winfried Kretschmann og SPDs Malu Dreyer. Begge har ledet sine respektive koalisjonsregjeringer med stor dyktighet, og begge har oppnådd betydelig popularitet blant delstatenes befolkninger. Valgkampenes preg av personifisering bidro derfor til at både De Grønne i Baden-Württemberg og SPD i Rheinland-Pfalz oppnådde resultater langt over partienes oppslutning på nasjonalt nivå.

CDU gikk tydelig tilbake i begge de to delstatene, fra 31,8 % til 27,7 % i Rheinland-Pfalz og fra 27 % til 24,1 % i Baden-Württemberg; nedgangen var en fortsettelse av en trend som også hadde gjort seg gjeldende ved forrige delstatsvalg. En nærliggende forklaring kan være den såkalte «maskeskandalen», men mye tyder på at årsaksbildet er langt mer sammensatt.» At en av de to bundestagsrepresentantene var valgt fra Baden-Württemberg, kan ha gitt et visst utslag. Liberale FDP gjorde et godt valg særlig i Baden-Württemberg, noe som kan ha sammenheng med en sterk og tydelig profil på et politikkområde hvor Tyskland henger etter både nasjonalt og regionalt – digitalisering av forvaltning og skole, utbyggingen av mobil- og datanettene. Høyreekstreme AfD gikk kraftig tilbake i begge de to delstatene, men fortsatt gir 8-9 % av velgerne sin støtte til det konfliktherjede og overvåkingstruede partiet på ytre høyre fløy.

Høymoderne industri og tradisjonelle kulturlandskaper

Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz er nabostater sydvest i det gamle Vest-Tyskland. Begge har en næringsstruktur der høymoderne eksportindustri går hånd i hånd med landbruk, servicenæringer, småindustri og vinproduksjon. Elleve millioner store Baden-Württemberg er Tysklands tredje største delstat og, sammen med Bayern, en av de rikeste. Fundamentet for dette er den mektige bilindustrien rundt storkonserner som Daimler-Benz og Porsche samt et stort nett av små og mellomstore bedrifter innen leverandørindustri og maskinproduksjon. En rekke høyteknologiske kunnskapsmiljøer samt et stort nett av universitetsmiljøer i verdensklasse (Heidelberg, Tübingen, Freiburg m.fl.) er en viktig del av den samme økologien. Baden-Württemberg har også helt siden 60-tallet hatt en stor og mangfoldig innvandrerbefolkning, hovedsakelig bosatt i og rundt Stuttgart og de andre store industriområdene. Samtidig har store deler av delstaten med sine gamle kulturlandskap av landbruk, landsbyer og småbyer også et utpreget landlig-konservativt preg.

Rheinland-Pfalz har mindre enn halvparten av Baden-Württembergs befolkningstall. Den har også et svakere finansielt fundament enn nabostaten i sør. Felles for dem begge er at store internasjonale industrikonsern inntar tunge posisjoner i delstatenes økonomi, i Rheinland-Pfalz med kjemikonsernet BASF i spissen, og at en tradisjonell, men internasjonalt eksponert næring som vinproduksjon har stor betydning både økonomisk og som kulturbærer. Tyngst veier nok dette for Rheinland-Pfalz med sin «Weinstrasse» og en reiselivsnæring knyttet til vakre og myteomspunne kulturlandskaper.

CDU-bastioner i etterkrigstiden

Begge de to delstatene var i det meste av etterkrigstiden styrt av regjeringer under ledelse av CDU. I Rheinland-Pfalz overtok SPD i 1991 posisjonen som største parti, og har siden ledet alle delstatens regjeringer. I de to periodene fra 2011 til i dag har regjeringene vært ledet av Malu Dreyer, i første periode med De Grønne som regjeringspartner i den andre i en såkalt «trafikklyskoalisjon» med FDP og De Grønne (rød, gul og grønn). Flertallet for denne koalisjon ble sikret på nytt ved søndagens valg. Det er dermed klart for fem nye år for Malu Dreyer.

Etter nesten 60 år ved makten i Baden-Württemberg måtte CDU i 2011 overlate regjeringstaburettene til en koalisjon av De Grønne og SPD under ledelse av De Grønnes Winfried Kretschmann. I 2016 lykkes det De Grønne å bli delstatens største parti. SPDs kraftige tilbakegang gjorde imidlertid at det ble nødvendig å inngå samarbeid med arvefienden CDU for å sikre regjeringsflertall. Flertallet for en regjering av De Grønne og CDU ble sikret på nytt gjennom De Grønnes rekordvalg sist søndag. Spørsmålet blir nå om nåværende regjering velger å fortsette, eller om det kan bli aktuelt å veksle til trafikklysalternativet. Det er flertall for begge alternativene. Makten til å bestemme ligger fullt og helt i Winfried Kretschmanns og De Grønnes hender.

Stjernestatus i Rheinland-Pfalz

Malu Dreyers 36% oppslutning  i Rheinland-Pfalz er bemerkelsesverdig for et parti som i de nasjonale målingene sliter med å oppnå halvparten. Dreyer har gjennom sin 10-årige regjeringsperiode opparbeidet et ry som en kyndig og tilstedeværende ministerpresident; hun har også stått for en coronapolitikk borgerne har hatt tillit til. Dreyer var på tale som ny partileder etter Andrea Nahles plutselige avgang i 2019, men hun valgte å takke nei. Dreyer er rammet av sykdommen MS. En av årsakene til hennes valg var nok derfor hensynet til egen helsetilstand, men lysten til å videreføre den gode jobben hun var i gang med i Rheinland-Pfalz var nok også utslagsgivende. For et parti som må gå inn i høstens Bundestagsvalgkamp nesten uten andre forbilder å vise til er Dreyers stjernestatus i Rheinland-Pfalz av høyeste verdi. SPD vil derfor i perioden fram til Bundestagsvalget forsøke å dra det maksimale ut av «Malu Dreyer-effekten», som et eksempel på en folkekjær SPD-politiker som kan vinne valg og som demonstrasjon på SPDs regjeringsdyktighet.

Landsfader og grønn katolikk

Som Dreyers SPD i Rheinland-Pfalz er Winfried Kretschmanns De Grønne i Baden-Württemberg et klart avvik fra den «tyske normalen». Tross stabilt høye målinger på rundt 20 % for De Grønne på nasjonalt plan, var resultatet ved valget i Baden-Württemberg sist søndag over det forventede selv for en delstat som lenge har hatt status som De Grønnes «Stammland». Oppslutningen kan ikke forstås uavhengig av enkeltpolitikeren og frontfiguren «Winfried Kretschmann», en pragmatisk og løsningsorientert landsfaderskikkelse med dype røtter i delstatens hjemlige kultur. Med sin forankring i partiets borgerlig-moderate fløy har hans fremtreden ofte vært kontroversiell, tidvis også stridslysten, egenrådig og maktbevisst på grensen til det partiledelsen i Berlin har kunnet tolerere. Hans evne til å vinne valg og til å sikre gjennomslag for partiets ambisiøse politikk gjør imidlertid at det for lengst er sluttet fred med partiet.

Helt på topp i hans program for Baden-Württemberg står en klimavennlig omlegging av delstatens bilindustri. Den 72-årige gymnaslæreren og bekjennende katolikken er ikke redd for å omtale seg selv som «konservativ», men da i den klassiske versjonen «forandre for å bevare»: skaperverket og naturens tåleevne, den katolske sosiallære og omlegging av delstatens bilproduksjon i en og samme pott! I en bok utgitt høsten 2019 («Worauf wir uns verlassen wollen – Für eine neue Idee des Konservativen») knytter Kretschmann sin samfunnsvisjon til tre av vestens mest symbolsk ladede steder: «Akropolis» – demokratiet, den praktiske fornuft; «Kapitol» – retten og rettsstatligheten; «Golgata» – rettferdigheten og barmhjertigheten.

«Maskeskandalen» – hva gikk galt for CDU

Årsakene til CDUs tilbakegang har vært et yndlingstema blant journalister og kommentatorer i dagene etter valgene. Forklaringene fra partihold har dreid seg mye om å fremheve valget som en kamp mellom personligheter fremfor mellom partier – «Kretschmann- og Dreyerfaktoren». Men det har også blitt vist til omdømmetapet partiet har lidd som følge av den såkalte «maskeaffæren». De siste ukenes støy rundt tre Bundestagsrepresentanter som har måttet oppgi sine mandater på grunn av misbruk av posisjonene til egen økonomisk vinning, har åpenbart skadet partiet. At over 50 % var forhåndsstemmer avgitt før maskeskandalen, tyder imidlertid på at nedgangstendensen begynte mye tidligere. Man må derfor spørre seg om f.eks. forsinkelsene og styringsproblemene i myndighetenes gjennomføring av vaksinasjonsprogrammene også kan ha vært en årsak. Og hvilken rolle spilte misnøye med Merkelregjeringens samlede coronahåndtering, herunder særlig det mange oppfatter som uklar styring fra helseminister Jens Spahns side? Mye tyder på at CDU heller ikke lyktes særlig godt med sine lokale valgkampsaker. Det første utslaget av dette så vi tirsdag etter valget, da CDUs toppkandidat i Baden-Württemberg, Susanne Eisenmann, trakk seg fra alle politiske verv med umiddelbar virkning.

For partistrategene i Berlin synes det viktig å holde den nyvalgte partilederen, Armin Laschet, unna ansvaret for det som har skjedd. Hans tid på post har vært for kort til å kunne lastes, heter det fra Konrad Adenauer Haus. CDU/CSU vil før sommeren måtte fatte endelig beslutning om hvem de skal stille opp som kandidat til ny bundeskansler etter Angela Merkel. Et spørsmål som mange i den internasjonale pressen også stiller seg, er om valgresultatene i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz vil kunne få innvirkning på denne beslutningen. Helseminister Spahn synes ikke lenger å være aktuell. Til syvende og sist vil det bli et valg mellom partileder Armin Laschet og utfordreren fra Bayern, Markus Söder

AfD svekket, men ikke borte

Med tilbakegang på rundt 5% både i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz gjorde høyreekstreme AfD et dårlig valg. Resultatene er interessante også fordi disse statene, og særlig Baden-Württemberg, har vært ansett som en type stronghold for partiet i den vestlige del av Tyskland. Resultatene er i tråd med trenden på de nasjonale målingene siste år, og ble også tydelig bekreftet under kommunalvalgene i delstaten Hessen i helgen. Årsaken til tilbakegangen er sammensatt – indre stridigheter, svekkingen av yndlingstemaet flyktningpolitikk og trusselen om overvåkning fra Verfassungsschutz (PST) er blant stikkordene. Tross økende omfang av utenomparlamentariske coronaprotester, ser partiet heller ikke ut til å ha vunnet noe særlig på sin stadig kraftigere opposisjon mot den offentlige coronapolitikken. For de demokratiske partiene er det betryggende at AfDs nedadgående trend bekreftes. Tilfredsheten bør imidlertid fremføres med en viss forsiktighet. Som venstrefløysavisen TAZ uttrykte det i en kommentar mandag etter valget, er det nemlig liten grunn til overdrevet jubel når AfD, tross partiuro og økende radikalisering, evner å opprettholde en støtte på nærmere 10%, og det i delstater som har langt færre sosiale og økonomiske utfordringer enn flere av delstatene i øst.

Framtidslaboratorium

Hovedtema i de to delstatsvalgene var hverken maskeskandalen eller regjeringskonstellasjonene etter Merkel, men temaer som angår hverdagen og fremtiden til delstatenes befolkninger – skole digitalisering, infrastruktur, aldersomsorg, lokale klimatiltak mv. I en kommentar et par dager etter valget uttrykte Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) undring, og en smule irritasjon, over den internasjonale pressens ensidige fokus på valgenes konsekvenser for Bundestagsvalget til høsten og for de interne vaktkampene innad i CDU/CSU. I forlengelsen av dette stilte FAZ spørsmål om det ikke burde interessere Europa at en delstat som Baden-Württemberg, med sin innovative, høyteknologiske eksportindustri, nå er et av de viktigste laboratoriene for den omfattende transformasjonen mot mer klimanøytrale løsninger som Europa og verden vil måtte gjennomføre i årene fremover. At dette skjer under ledelse av Europas eldste, sterkeste og mest velorganiserte grønne parti, burde gi ekstra grunn til interesse.

De Grønne blir regjeringsparti

En av de få tingene man kan si med tilnærmet 100 % sikkerhet om utfallet av valget på ny Bundestag 26. september, er at De Grønne vil innta regjeringskontorene. Regjeringskonstellasjoner uten CDU/CSU eller SPD er teoretisk mulig, men ingen flertallsregjering vil i praksis kunne dannes uten deltagelse fra De Grønne. Spørsmålet er så hvem som vil være partiets mest sannsynlige partner(e) i regjeringen som skal dannes. Til nå har veldig mye pekt mot en koalisjon med CDU/CSU, altså den samme konstellasjon som de siste fem år har hatt regjeringsmakten i Baden-Württemberg. Både en «rød-rød-grønn» koalisjon med SPD og Die Linke og en trafikklyskoalisjon med SPD og FDP har vært i spill som mulige alternativer. Disse har lenge vært ansett som mindre realistiske enn koalisjonen av De Grønne og CDU/CSU, og på de nasjonale meningsmålingene er det fortsatt kun dette, samt en variant hvor FDP tiltrer som tredje partner, som kan samle et flertall bak seg. Med SPDs gode valg i Rheinland-Pfalz, og FDPs i Baden-Württemberg, har nå muligens trafikklyskoalisjonen fått bedre kort på hånda.
 

Velger De Grønne i Baden-Württemberg å vrake CDU til fordel for en koalisjon med SPD og FDP, vil dette også bli tolket som et signal om at partiet ikke på forhånd vil binde seg til kun et alternativ inn mot regjeringssonderingene til høsten. Reaksjonene fra SPDs kanslerkandidat Olaf Scholz dagen etter valgene i de to delstatene tyder på at SPD nå vil satse maksimalt på å gjøre trafikklysalternativet til et troverdig og realistisk alternativ – look to Rheinland-Pfalz! Alt tyder nemlig på at SPD vil anse dette som langt mer spiselig enn det såkalte rød-rød-grønne alternativet (SPD, Die Linke og De Grønne). SPD deltar riktignok i samarbeidsregjeringer med Die Linke og De Grønne i delstatene Berlin, Bremen og Thüringen, men samarbeid på nasjonalt nivå vil innebære utfordringer av helt andre dimensjoner enn de man møter på delstatsnivå, herunder krevende forhandlinger med et Die Linke som etter landsmøtet tidligere i vinter sannsynligvis har flyttet seg flere steg til venstre. Ikke minst vil utfordringene på det utenrikspolitiske området være store. Jokeren oppe i det hele er et FDP som nok heller vil samarbeide mot høyre, altså en regjering som innbefatter CDU/CSU, men som nok ikke vil si nei til trafikklysalternativet hvis det er flertall for det, og tilstrekkelig politisk gjennomslag kan hentes ut.

Tyskland etter Merkel

Spørsmålet om Tysklands plass i Europa og i verden etter Merkelæraens slutt vil bli fulgt med økende interesse både før og etter Merkels sorti. Sannsynligheten for store og dramatiske endringer er likevel liten. Uansett hva slags regjeringskonstellasjon landet ender opp med, vil det være en regjering godt plassert innenfor «det store politiske sentrum», en regjering som vil kjenne sitt ansvar innenfor både FN-, NATO- og EU-samarbeidet og som vil fortsette å opptre som pålitelig partner på alle de viktige internasjonale samarbeidsarenaene.

En regjering med De Grønne som sentral partner vil likevel kunne bety moderate, men viktige kursendringer på presserende politikkområder. Fremfor alt vil dette bety styrkede ambisjoner for klimapolitikken både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg vil en sannsynligvis se et sterkere fokus på demokrati- og rettsstatsutfordringene i Europa, herunder særlig menneskerettighetssituasjonen i EU-land som Polen og Ungarn. En kan også forvente et sterkere press for å få på plass en human og bærekraftig løsning på Europas flyktningproblem innenfor rammene av gjeldende internasjonale konvensjoner. Totalt sett vil en se en tysk politikk med økt vektlegging av internasjonalt samarbeid og internasjonal rettsliggjøring, og på økonomisk og politisk integrering både i Europa og globalt.

Masseadferd og demokrati gjennom 200 år

Publisert i Vårt Land 5. februar 2021

Vi lever i en tid hvor polariserende kulturkamp, digital informasjonskrig og mobbens storming av demokratiets helligste steder setter dagsordenen. I sin nylig utgitte bok Frykt og avsky i demokratiet beskriver filosofen Eirik Høyer Leivestad tilstanden slik: «Massenes lidenskaper er blitt gåten de ansvarlige igjen må ta på seg å løse». En av bokens metodiske ledetråder er å løfte fram noen særlig utvalgte fenomener og nøkkelbegreper og å etterprøve deres relevans og virkningshistorie fram til i dag. Et særlig fokus ligger på folket som «masse» og «ressentimentet» som kilde til masseadferd og politisk paranoia. Bokens tema er både manifestasjonen av fenomenene i det historiske løp, og elitenes og de lærdes tolkning av dem underveis. Det er et originalt og vellykket grep som også gir gode innfallsvinkler til forståelsen av vår egen tids kriser.

Frykten for massen

Masser og masseadferd har eksistert fra tidenes morgen, og kan studeres i detalj som antropologiske konstanter i Elias Canettis mesterverk Masse og makt. Det er likevel først etter den franske revolusjon at massen sprenger seg ut av de føydale strukturer, og konstituerer seg som «fri» i en dynamisk og konflikttynget maktrelasjon av styrende og styrte. En ny æra var innvarslet, men den som hadde båret opprøret fram, massen selv, fremsto i en ny og truende støpning. Frykten for den ubehøvlede og kravstore massen er en gjennomgangsfigur i mye av politisk filosofi og sosialvitenskap på 1800-tallet. Vi ser det som frykten for pøbelvelde hos klassisk reaksjonære som Benjamin Constant og Joseph de Maistre, som frykt for ensretting og åndelig forflatning hos tidlige liberalere som Tocqueville og J.S. Mill, som knefall for middelmådigheten og forakt for «Almeen-Aanden» hos Søren Kierkegaard og som slavemoralens seier hos Friedrich Nietzsche. En sterk kontrast til 1800-tallets øvrige massefrykt er Karl Marx’ analyse av de arbeidende massers opprør som organisert klasseopprør og kamp for en ny sosial orden.

En ny type perspektiv på massen dukker opp i siste del av 1800-tallet gjennom de massepsykologiske studiene til Gustave Le Bon, Gabriel Tarde og Max Scheler. Alle tre vakte oppsikt i sin samtid, og fikk betydelig innflytelse på etterkommende analyser av massefenomenet. Mye av masseskepsisen fra Tocqueville, Mills og Kirkegaard er i behold, men den kommer nå i form av en epidemiologisk farget massepsykologi. Sentralt i Høyer Leivestads bok står Max Schelers studier av «ressentimentet» (misunnelsen). Ressentimentet har særlig gode vekstvilkår i det moderne samfunn, hevder Scheler. Det ligger nemlig som en uløselig motsigelse i den nye tidsalderen at formell likhet i kombinasjon med reell ulikhet resulterer i kontinuerlig sammenligning mellom tapere og vinnere, og dermed et klima for ressentimentets videre utbredelse. Ressentimentet tjener også som «konstitutiv kraft for gruppeidentitet», og er «identitetsdannende på en måte som binder gruppen til tilstanden».

Fra Europa til USA

I kjølvannet av første verdenskrigs voldelige eksesser inntrådte en ny fase i massenes tidsalder. Et hav av rotløse enkeltmennesker graviterte mot de raskt voksende industribyene – og soldatene som hadde overlevd krigens redsler tumlet retningsløse inn i den nye tid. I nederlagstyngede Tyskland og Østerrike var tidsånden preget av ressentimenter og revansjisme, av sivilisasjonspessimisme og messianske lengsler – en miks som skulle vise seg svært gunstig for utviklingen av autoritær førerkult og den fascistiske massens fremmarsj. Denne situasjonen danner utgangspunkt for en rekke klassiske studier av den moderne masseadferdens mekanismer – fra Ortega y Gassets elitepregede kritikk av «hyperdemokratiets brølende middelmådighet» og Siegfried Krackauers og Walter Benjamins fremvisning av den nye forbruker- og underholdningskulturens fremmedgjørende blendverk, til Sigmund Freuds og Wilhelm Reichs seksualøkonomiske analyser av den fascistiske masseadferden. I det sterkt antisemittiske verket «Untergang des Abendlandes» manet Oswald Spengler massene til kamp mot pengenes herredømme og den hule borgerlige sivilisasjonens fortrengning av «blodet og instinktet».

Når etterkrigstiden trer inn flytter bokens fokus seg fra Frankrike og Tyskland til USA. Her er samlebåndskapitalisme og konsumdrevet massekultur satt i system. Oppgjøret med disse livsformene er et bærende element i student- og ungdomsopprøret et par tiår senere. Selv om kritikk av Vietnamkrigen og støtte til borgerrettsbevegelsen også står sentralt, er dette et opprør hvor bohemisk frihetssøken og lengsel etter autonomi og selvutfoldelse har vel så stor tyngde som kampen for varige sosial endringer. Høyer Leivestad poengterer hvordan opprørsgenerasjonen slik også blir en fortropp for en allmenn kulturell liberalisering på kapitalismens premisser – selvrealisering og autonomi som slagord for kapitalistisk rebranding og en ny type konsumstyrt massehedonisme. En innflytelsesrik gruppe av amerikanske neokonservative kommentatorer observerte allerede på 70-tallet hvordan denne utviklingen kunne bli en trussel for «sammenholdskraften» i det borgerlige samfunn.

Er massen kraftløs?

Med filosofene Peter Sloterdijk og Jean Baudrillard som sentrale vitner tegner Høyer Leivestad et bilde av 80- og 90-tallets masse som avpolitisert og likegyldig, kravløs og uinteressert. En bølge av privatisering og deregulering burde gitt grunnlag for motstand, men massen hadde mistet evnen til å oppleve seg selv som villende og krevende kollektiv. Diagnosen kan oppsummeres slik: Massene kaster ikke lenger brostein i gatene, men strever etter berømmelse og anerkjennelse i TV-studioenes realityshow.

Høyer Leivestad viser her det fruktbare ved bokens idehistoriske blikk: de dystopiske bildene av den moderne massen som Sloterdijk og Baudrillard maner fram er ikke særlig vanskelig å gjenfinne i frykten og forakten som Tocqueville, Mills og Kierkegaard hadde uttrykt 150 år tidligere. Spørsmålet er så om massen er så politisk kraftløs som Høyer Leivestad kan gi inntrykk av at den er. Tar man utgangspunkt i dagens Skandinavia og kontinental-Europa, og ikke USA og England, er den organiserte arbeiderbevegelsens evne til politisk motstand fortsatt betydelig til stede. Litt i samme lei kan man spørre seg om ikke Høyer Leivestads USA-pregede bilde av 60- og 70-tallets studentopprør snevrer noe inn, når han overser at en betydelig del av opprørerne også vendte seg mot Marx-lesning, orientering mot arbeiderklassen og etablering av nye venstrepartier, og at dette ikke har vært uten langtidsvirkninger.  

Sosiale mediers betydning

Når de nye sosiale mediene for alvor begynte å gjøre seg gjeldende i de brede lag av befolkningene for om lag ti år siden, skjer det en epokegjørende endring i rammebetingelsene for alle typer massekomunikasjon. I bokens to siste kapitler foretar Høyer Leivestad en svært interessant analyse av hvordan denne medieteknologiske revolusjonen avføder det vi i dag blant annet kjenner som digitale hatmasser og nettdrevet høyrepopulisme. Med forfatterens egne ord er dette en beretning om hvordan «opprør antennes i mediefasiliterte omløp av affekter og ideer», og om hvordan «emosjonelt oppflammede kollektiver» holder dem vedlike.

Det interessante med Høyer Leivestads analyse er ikke primært beskrivelsene av selve fiendebildene, de kjenner vi fra før – altså masseinnvandringen, de korrupte elitene, LHBTQ+, løgnpressen og så videre. Det originale ved hans metode er den produktive bruken av tenkerne presentert i første del av boken i analysene av den moderne hatadferdens drivere og dynamikk. Av særlig interesse er Max Schelers ressentimentteori som grunnlag for forståelsen av netthatets følelsesmessige kilder på individnivå. Men også Gustave Le Bons analyser av massens kollektive eksesser og Gabriel Tardes begrep om affektenes og ideenes sirkulasjon mellom individene bidrar til utvidet forståelse. Masseadferdens idehistorie taler til vår tid.

«Det ekte folket»

Mot slutten av boken konstaterer Høyer Leivestad at «grasrotvolden» har en tendens til å øke «under vingene til regimer som har et godt eller tilgivende øye til mobbens uttrykksmåter». Med stormen mot Capitol friskt i minne, er vel dette nærmest profetisk. Høyer Leivestads diagnose er også treffende for en rekke andre regimer som har seilt opp under populismens faner de seneste årene – Orbans Ungarn, Kaczynskis Polen, Modis India. Et annet trekk ved disse regimene er forestillingen om at de representerer «flertallsviljen» og «det ekte folket». Vår evne til å håndtere «den populistiske utfordringen» handler i dag derfor også om modellene for demokrati, om hvordan det liberale demokratiet konkret bør utformes.  

Høyer Leivestad peker på to mulige utviklingstrender i dagens digitale hyperdemokrati. Den første trenden er av det pessimistiske slaget, og handler om en fortsatt styrking av manipulerbare filterbobler og ekkokamre i samspill med autoritære partisanmedier. Den andre og mer «optimistiske» varianten vektlegger de nye medienes muligheter for å styrke koordinert aktivisme, borgerjournalistikk og kollektiv motmakt. Høyer Leivestad synes også å mene at det i dag kun finnes to typer liberalisme, «nyliberalismen» og «kulturliberalismen», og at begge er skadeskutt og har mistet legitimitet. Her kunne nok boken vært tjent med et aldri så lite sideblikk til de helt spesifikke diskusjonene om det liberale demokratiets utfordringer som i dag pågår for fullt blant annet i de statsvitenskapelige miljøene: Hvordan er demokratiet truet, hva må være kjennetegn ved et demokrati som svarer effektivt og adekvat på angrepene fra det populistiske høyre? Et av mange svar er gitt av den venstreliberale politologen Jan-Werner Müller, som i sin siste bok Furcht und Freiheit – für einen anderen Liberalismus (2019) fremholdt at det som et minimum må være et demokrati som gir hver enkelt borger en konstitusjonelt sikret beskyttelse mot overgrep og urett – og da både som statsborger og som deltaker i arbeidsliv og sivilsamfunn.

Det står godt til bokens prosjekt at Høyer Leivestad avslutter med å konstatere at demokratiets krise også er en erkjennelseskrise. Boken gir en rik og bred kontekst for videre diskusjon. Den har fått gode kritikker både i Norge og Skandinavia, og er på vei oppover salgslistene. Det er høyst fortjent.

Eirik Høyer Leivestad

Frykt og avsky i demokratiet

Vagant 2020

Kontroll og humanitet – perspektiver på en ny flyktningpolitikk for Europa

Publisert i Morgenbladet 6. januar 2021
https://morgenbladet.no/ideer/2021/01/en-veiviser-til-hvordan-europeisk-flyktningpolitikk-kan-kombinere-kontroll-og

«Hva slags grenser trenger vi?». Dette er tittelen på en bok av sosiologen og diplomaten Gerald Knaus som kom ut i Tyskland tidligere i høst: Kan Europa sikre sine yttergrenser uten å ende opp som en festning? Hvordan sette en stopper for de brutale drukningene i Middelhavet, og samtidig sikre en regulert asylinnvandring i samsvar med internasjonal rett? Fins det løsninger med praktisk-politisk gjennomførbarhet? På EU-nivå har et fåtall land blokkert forsøk på nye felleseuropeiske løsninger. Kan EU-kommisjonens nylig fremlagte plan for reform av Europas asyl- og migrasjonsregime endre på den fastlåste situasjonen? Kan krisen i Morialeiren løses? Spørsmål som dette er bærende for Knaus’ bok. Siden flyktningkrisen 2015 har de i stor grad druknet i støyen fra en polarisert «innvandringsdebatt».

Gerald Knaus har 25 års erfaring fra håndtering av kriser i kjølvannet av krig, nød og flukt. Han spilte en avgjørende rolle i utformingen av den såkalte „Tyrkiaavtalen“ som EU og Tyrkia inngikk i mars 2016, og arbeidet i mange år i Sarajevo med tilbakeføring av fordrevne etter borgerkrigene på Balkan. Knaus leder i dag tenketanken «European Stability Intiative» (ESI) i Berlin. Mye av grunnlaget for Knaus’ bok er erfaringsgrunngrunnlaget han har ervervet gjennom sine mange oppdrag kloden rundt. Den er derfor også en slags reiseskildring – fra Sørøst-Asia til Karibia, fra Marokko til Nigeria og Gambia, fra Canada, Australia, Ukraina til andre verdenskrigs Sveits.

Morgenbladet 6. januar 2021

Boken kan beskrives som en verdiforankret veiviser til praktisk politikk. Et hovedelement er etablering av «vinn-vinn-modeller» – løsninger med felles nytte både for flyktningenes opprinnelses- og mottakerland. Knaus’ modell kan oppsummeres i noen få kjerneverdier. Viktigst av alt er erkjennelsen av at ethvert liv som går tapt i Middelhavet er et for mye. Sentralt er også verdsettingen av de internasjonale flyktningkonvensjonene som de umistelige sivilisatoriske goder de er – fundamentet for alt arbeid med sikring av rettighetene til mennesker på flukt fra krig, nød og forfølgelse. Samtidig er det for Knaus viktig å fastholde Europas rett til kontroll over egne grenser, og til ordnede systemer for mottak av flyktninger og migranter. Hovedregelen om plikt til retur til hjemlandene for asylsøkere som ikke oppfyller betingelsene for internasjonal beskyttelse etter flyktningkonvensjonene må ligge fast. Forutsetningen er rettsstatlig gjennomførte asylprosesser og garanti mot forfølgelse ved retur til opprinnelseslandet.  «Folk flest vil ha politikere som kan sette verdier og interesser i sammenheng, og som har både empati og kontroll som ledesnor», fastslår Knaus i bokens innledningskapittel.

Sentralt i boken står den irregulære migrasjonen fra Afrika og Asia til Europa, og i særlig grad den svært farlige flukten gjennom Saharaørkenen og over Middelhavet til Italia, Spania og Malta. I 2019 tok 102 000 mennesker seg irregulært over det østlige og vestlige Middelhavet til Europa, minst 1885 av dem druknet. På ferden fram til Middelhavets strender har et stort antall vært utsatt for vold og ran av krigsherrer, miltsledere og diktatorer. Er 1885 for mange, kunne redningsaksjonene vært mer effektive, ville det vært mulig å redusere antallet som la ut på de farefulle ferdene mot Europa? spør Knaus. Et tredobbelt «ja» er svaret.

Kraus bruker Ceuta og Melilla, de to spanske enklavene på Marokkos nordkyst, for å illustrere det dysfunksjonelle ved eksisterende asylrutiner og ved grensebeskyttelsesregimer basert på fysisk avskrekking alene. Rundt hver av de to enklavene er det bygget lag på lag med 6 meter høye piggtrådgjerder og meterdype graver. Har man kommet seg inn, vil man normalt bli overført til det spanske fastlandet for videre gjennomføring av asylprosessene. Hoveddelen av de som kommer seg over gjerdene, ofte med død eller alvorlige skader som følge, er unge menn fra vestafrikanske land, Gambia, Nigeria, Elfenbenskysten, Senegal m.fl. De kan ha gode grunner for flukt, men oppfyller i de færreste tilfellene betingelsene for innvilgelse av politisk asyl. Dårlige avtaleverk og manglende incentiver for samarbeid om retur får som konsekvens at det store flertall blir værende i Spania på ubestemt tid.

Hva om det hadde vært mulig å søke asyl på regulært vis ved grensegjerdene i Ceuta og Melilla, spør Knaus. Og hva om en med bistand fra EU-land med høy kompetanse i behandling av asylsøknader (Nederland, Tyskland) hadde kunnet organisere effektive og rettssikre asylprosesser på stedet, altså uten oversendelse til det spanske fastlandet? En avtale med transittlandet Marokko om samarbeid ved retur av avviste asylsøkere samt en avtaler mellom utvalgte EU-land og FNs flyktningorganisasjon (UNCHR) om mottak av årlige kvoter av anerkjente flyktninger fra Vest-Afrika, hadde kunnet resultert i en betydelig reduksjon av antallet personer som risikerer liv og helse ved piggtrådgjerdene i Ceuta og Melilla. Et pilotprosjekt for utprøving av 12-ukers rettssikre asylprosesser i Ceuta og Melilla, ville så kunnet danne mønster for etablering av lignende enheter ved andre hotspots langs EUs yttergrenser – Lesbos, Lampedusa, Korsika, Sicilia og Malta m.fl.

Felles for samarbeidsmodellene Knaus løfter fram er fokuset på partnerskap for felles nytte, og på pragmatiske og fleksible innfallsvinkler for å oppnå resultater. Når Knaus drøfter Marokkos mulige partnerskap i en avtale om retur av utreisepliktige, gjør han det i visshet om at samtaler mellom EU og Marokko om slike løsninger allerede pågår. Aktuelle motytelser overfor Marokko kan være alt fra bistand til oppbygging av egne asylsystemer og utvidede muligheter for legal arbeidsinnvandring til lettelser i visa-bestemmelsene. Knaus viser til Balkanlandene og Ukraina når han skal dokumentere sammenhengen mellom vellykket samarbeid om retur av utreisepliktige og graden av legale innreisemuligheter til EU.

Et av Knaus’ viktigste case er Gambia, et lite og fattig land med 2,1 mill. innbyggere i Vest-Afrika. Etter 22 år under den brutale diktatoren Yahya Jammeh fikk landet i 2017 en ny demokratisk regjering. En ødelagt økonomi og tiltagende vold og tortur i regimets siste år, resulterte i en regelrett eksodus av unge menn på flukt via Saharaørkenen, Libya og Middelhavet til øyene i Sør-Italia. Av de titusener som la på flukt i perioden 2014-2017 regner man med at opptil 1000 kan ha mistet livet på den farlige ferden fram til Italias strender. Store deler av den nye gambiske diasporaen har havnet i Tyskland, hvorav særlig mange i den sydvesttyske delstaten Baden-Württemberg. Mange har kommet inn i gode yrkes- og utdanningsløp, men et betydelig antall har også gjort seg bemerket på kriminalitetsstatistikkene, og særlig som narkodealere på gateplan i de større byene. Felles for dem alle er at utsiktene til innvilgelse av politisk asyl er små, og at det store flertall allerede har status som utreisepliktige. For de etterlatte i Gambia oppleves situasjonen dobbelt tragisk – på den ene siden traumaet ved tap av en kjær sønn, på den andre siden vissheten om at fremtiden i Europa for de som overlevde er så uviss som den er. Tyskland og EU på sin side opplever bestrebelsene på retur av de utreisepliktige som krevende og lite resultatgivende.

Gjennombruddet for en ny politikk kom i 2018. Etter initiativ fra delstatsregjeringen i Baden-Württemberg, og i samspill med forbundsregjeringen i Berlin, ble det i desember 2018 igangsatt forhandlinger med den nye demokratiske regjeringen i Gambia. Felles mål var stopp av den dødbringende irregulære flukten fra Gambia til Europa, økt samarbeid om retur av straffedømte og andre utreisepliktige og utviklingsperspektiver både for Gambia og gambiske borgere i diasporaen. I potten fra tysk side har flere tiltak vært i spill, herunder økning av antall studiestipender (DAAD-stipender), kvoter for legal arbeidsinnvandring og investeringer i det gambiske utdanningssystemet. Med Knaus selv i en rolle som rådgiver og forhandler var man vinteren 2020 kommet så langt at det fra gambiske myndigheter forelå en entydig viljeserklæring om videre samarbeid. Coronakrisen har satt videre fremdrift på vent.

Knaus’ hovedmål er en europeisk flyktningpolitikk som kombinerer kontroll og humanitet. Som alt nevnt er en nullvisjon for drukningene i Middelhavet et kjernepunkt. Dette kan oppnås gjennom mye sterkere koordinering av redningsaksjonene til grensestatene, Frontex og de private redningsskipene. Hindringene av sistnevntes arbeid må umiddelbart opphøre. Sentralt i Knaus’ modell står også etablering av opptakssentre ved EUs yttergrenser, som innen 12 uker kan gjennomføre asylprosesser etter flyktningkonvensjonenes rettsstandarder. Et tredje element er en koalisjon av stater som på frivillig basis er beredt til å ta i mot og bosette flyktninger med anerkjent rett på beskyttelse. Flere returavtaler etter Gambiamodellen og utbygging av samarbeid med tredjeland som Marokko og Tunisia er også viktige deler av byggverket.

Erfaringsmaterialet fra håndteringen av tidligere humanitære kriser er rikt, fra de vellykkede redningene av vietnamesiske båtflyktninger på slutten av 70-tallet til avtalen om redning av cubanske båtflyktninger i bytte mot legale kvoter for migrasjon som USA og Cuba inngikk i 1994. For den kyniske og «realistiske» betrakter vil det være lett å slutte at konsekvensene av Knaus’ reformpakke må bli styrking av de såkalte «pull»-effektene, at flere vil bli lokket ut på nye farefulle ferder når sannsynligheten for å komme seg velberget til fastlandet øker. Knaus er klokkeklar på at det her er han som står for realismen: det er større sannsynlighet for suksess gjennom «avskrekking» basert på vissheten om effektiv retur for de som ikke oppfyller kriteriene om asyl enn gjennom piggtrådgjerder, voldstrusler og risiko for drukningsdød.

Fordelingen av anerkjente flyktninger bør i følge Knaus kunne skje etter et kvoteprinsipp blant «en koalisjon av villige», med Tyskland, Frankrike og Benelux i spissen. Velger man å legge det canadiske måltallet for årlig bosetting av anerkjente flyktninger til grunn – 0,05% av befolkningen – vil det bety beskjedne belastninger for mottakslandene, for Tyskland et årlig tall på vel 60.000 inkl. nye søkere ved grensene og for Norge ikke stort mer enn de 3500-4000 kvoteflyktninger det i dag er enighet om å motta. Viktige partnere vil være byer og kommuner samt organisasjoner i sivilsamfunnet (kirker og frivillige organisasjoner) som har sagt seg villig til å overta fadderansvar for de nyankommede. Tilsvarende lister over mottaksvillige byer finnes i en rekke europeiske land. En øremerket EU-pott vil kunne bidra til finansieringen av ordningene.

Arbeidet med reform av Europas flyktning- og migrasjonspolitikk har stått i stampe siden flyktningkrisen høsten 2015. En av mange forklaringer er spinnet av mytologiseringer og halvsannheter som har fått spre seg via sosiale medier og inn i politikkens korridorer. En sentral del av flyktningdebattenes myteunivers er forestillingen om Afrika som et særlig truende «migrasjonsreservoir». Knaus dokumenterer gjennom sitt brede kildetilfang hvor mye av tallmaterialet bak disse fortellingene som er fantasiprodukter. Et interessant eksempel er Viktor Orban, som i sin «Tale til nasjonen» i februar 2018, hevdet at «..inntil 60 millioner afrikanere innen 2 år ville legge i vei mot Europa». Det reelle antallet afrikanere som kom seg til Europa via Middelhavet i løpet av 2019 var 0,06 mill. I de fem rekordårene fra 2014 til 2018 ankom det Italia ca. 650.000 afrikanere på irregulært vis. En vanlig feil i tallsjongleringene om det «afrikanske migrasjonstrykket» er også at det ses bort fra at hoveddelen av afrikanerne som i dag er bosatt i Europa har røtter i tidligere kolonier og protektorater, og har kommet hit på legalt vis. Å forklare flukt gjennom abstrakte migrasjonsfysiske modeller fører uansett galt avsted, hevder Knaus. Utbrudd av fluktbølger har nesten alltid spesifikke årsaker knyttet til konkrete hendelser og omstendigheter i det enkelte land og den enkelte landsby.

Fortellingene om migrasjonstrykk og flyktningkrise har resultert i forgiftning av debattklimaet, fryktsomme og taktisk agerende politikere og politisk handlingslammelse. Et eksempel er EUs problemer med å oppnå enighet om en felles asyl- og migrasjonspolitikk. En alvorligere og mer prekær konsekvens er blokkeringen av fornuftige løsninger på den humanitære krisen i Morialeiren – et åpent sår for de som må leve under forholdene der, men også for Europas selvbilde.

I Morialeiren lever det rundt 7500 mennesker, hvorav et stort antall barn, under kaotiske og langt på vei rettsløse tilstander i et slags europeisk flyktning-Guantanamo. For noen av barna foreligger det planer om evakuering, men de iverksettes kun i begrenset grad. «Årsaken er åpenbar», uttalte Knaus i et intervju med Deutschlandfunk tidligere i høst: «De elendige forholdene er bevisst strategi, menneskene i Moria er statister i et avskrekkingsdrama». Driverne bak strategien er dels greske myndigheter som, etter sammenbruddet av EU-Tyrkiaavtalen vinteren 2020, mener seg tvunget til å benytte bildene av elendigheten i Moria som advarsel til nye flyktninggrupper som planlegger flukt til Europa via Hellas, dels konglomeratet av politiske krefter som ønsker at menneskerettighetene og flyktningkonvensjonene skal opphøre ved Europas yttergrenser. Knaus’ svar på Moriakrisen kan leses direkte ut av verktøykassen i hans bok: Gjennomføring av reelle asylprosesser for samtlige Moriabeboere (evt. med bistand fra andre EU-land), gjenopptaking av forhandlinger med Tyrkia med sikte på fornying av «Tyrkiaavtalen», en «koalisjon av villige» under ledelse av Tyskland som i avstemning med Hellas tar på seg oppgaven med evakuering og avvikling av Morialeiren. Som forbilde fremholder Knaus den effektive evakueringen av de vietnamesiske båtflyktningene som i 1979 hadde strandet, og levde under kummerlige forhold, på flere malaysiske øyer – USA, Canada og Australia gikk i bresjen, andre land kom raskt etter.

EU-kommisjonen la tidligere i høst fram sitt forslag til en «Ny Migrasjonspakt» for unionen. Forslaget kom etter flere år med tautrekking, der særlig motstand fra Ungarn, Polen og de øvrige Visegradlandene mot nye mekanismer for fordeling av asylsøkerne har bidratt til blokkering. I det nye EU-forslaget er kvoteordninger og omfordelingsmekanismer bortfalt. Til gjengjeld skal EU-stater som nekter å bidra i det ordinære mottaket av flyktninger kunne overta ansvaret for gjennomføring av retur av en viss andel av asylsøkerne som har vedtak om utreiseplikt.   Et annet element er oppbygging av enheter for raske asylprosesser ved yttergrensene for søkere fra opprinnelsesland med lav sannsynlighet for innvilgelse av beskyttelse.   EU-kommisjonen foreslår også en ordning med finansiell belønning for stater som frivillig påtar seg mottak av omfordelte flyktninger. Det foreslås også noe større fleksibilitet i håndteringen av Dublinavtalens førstelandsprinsipp.

Ungarn og Polen var raskt ute med å avvise enhver deltagelse i arbeidet med uttransportering av avviste asylsøkere. Reaksjonen kom ikke uventet på Knaus, som i et intervju med Deutschlandfunk 27. september 2020 beskrev videre oppfølging av dette forslaget som «fullstendig spill av tid». De som ikke vil, kan ikke tvinges til det! Økt finansieringsansvar for de ikke-samarbeidende statene vil være et bedre alternativ. I følge Knaus skyldes problemene med tilbakeføring av avviste asylsøkere langt mer at samarbeidet med opprinnelseslandene er for dårlig utviklet enn mangel på EU-stater som vil bidra i arbeidet med returene. Knaus er positiv til forslaget om raske rettssikre asylprosesser ved yttergrensene, men finner det feilslått å begrense disse til personer med svake utsikter til innvilgelse av søknadene. Tid er en kritisk faktor for å unngå at nye Moria’er oppstår, og det gjelder enten søkerne får vedtak om opphold eller blir utreisepliktige.

De strategisk overordnede spørsmålene en koalisjonen av villige må stille seg er i følge Knaus: Hvilke regler og verdier trenger man for å sikre at menneskeverdet ikke tråkkes på ved Europas yttergrenser, hvordan kan man i samspill med opprinnelseslandene redusere omfanget av irregulær migrasjon? Det pragmatiske, realistiske og resultatorienterte ved Knaus’ program slår her tydelig inn: Tyskland, i samarbeid med Hellas, Italia, Spania og Malta, har en selvstendig interesse av at asylprosessene effektiviseres og at det er fremdrift i samarbeidet med opprinnelseslandene. Dette gjelder uavhengig av om EU klarer å enes om sin nye pakt.

Flyktningkrisen høsten 2015 ble et vannskille i de europeiske debattene om migrasjon og asyl. Gerald Knaus beskriver selv Tyskland høsten 2015 som et gyllent øyeblikk – «eine Sternstunde» – i det tyske sivilsamfunnets historie. Det var også en stresstest for forvaltningen og for de politiske institusjonene. Testen ble bestått.  Samtidig ble høsten 2015 begynnelsen på en lang periode med polarisering og lagerkamp i det offentlige ordskiftet om flyktning- og migrasjonspolitikken. I stedet for fokus på flyktningpolitikken som rettslig og humanitær utfordring fikk man tilspissing og kulturkamp.  Gerald Knaus bok kan godt leses som en kamperklæring mot de siste fem årenes ørkenvandring – et stridsskrift for nedkjøling og sakliggjøring av et betent debattfelt. I fokus står det praktisk mulige, i bunn ligger verdiene som (fortsatt) gjør Europa til Europa. Les den gjerne som en invitasjon til mer hverdag i asyl- og migrasjonspolitikken.



«Flyktningkrisen» som fortelling – perspektiver for en ny europeisk flyktning- og migrasjonspolitikk

Publisert i Transitmag 27. november 2020

https://www.transitmag.no/2020/11/27/flyktningkrisen-som-fortelling-perspektiver-for-en-ny-europeisk-flyktning-og-migrasjonspolitikk/

Den europeiske «flyktningkrisen» har lenge hatt status som en av de mest epokegjørende politiske hendelsene i forrige tiår. Krisens sentrum ble fra første stund knyttet til Tyskland og til forbundskansler Angela Merkels håndtering av den. I ettertid er det spunnet et stort nett av fortellinger om de politiske valgene som ble fattet i de to dramatiske ukene mellom 1. og 15. september 2015.  Blant de mest sentrale var beretningene om «åpning av grensene», «rettsbrudd» og «kontrolltap». Men hva skjedde? Hva var Merkelregjeringens handlingsrom, hvilke hensyn sto på spill, hvilke rettslige bindinger forelå?

For den internasjonale høyresiden ble Merkelregjeringens håndtering av krigsflyktningene fra Midtøsten høsten 2015 raskt til Europas store innvandringspolitiske syndefall – et mythos som la grunnlag for store politiske forkastninger både i Tyskland og det øvrige Europa. Etterhvert ble «flyktningkrisen 2015» et vendepunkt for hele den internasjonale debatten om flyktningpolitikk, asylrett og migrasjon. Den tyske erfaringen slo også inn i de norske debattene – til å begynne med som beundring og fascinasjon for Angela Merkels politiske mot, etter noe tid som selve paradeeksempelet på Europas feilslåtte flyktningpolitikk.

Krisetilstanden i den greske Morialeiren viser at mange av problemene som kom til overflaten høsten 2015 fortsatt ikke er løst. Handlingslammelsen er dels en følge av det politiske klimaskiftet som ble skapt i kjølvannet av 2015, og som har fått utvikle seg videre fram til i dag. Det fins i dag gode konsepter for en europeisk flyktning- og migrasjonspolitikk som kombinerer grensesikring, bærekraftig innvandring og ivaretakelse av hovedprinsippene i de internasjonale flyktningtraktatene. Gjennomslaget for slike løsninger blokkeres dels av EUs østeuropeiske medlemsstater, dels av fryktsomme og taktisk agerende politikere i de øvrige medlemslandene. Ansvaret for å komme videre hviler tungt på et EU som må innse at omforente løsninger er i alles interesse.

To nyere tyske bokutgivelser går inn i dette krevende feltet med ny kunnskap og alternative perspektiver: Stephan Detjen og Maximilian Steinbeis: «Die Zauberlehrlinge – Der Streit um die Flüchtningpolitik  und der Mythos vom Rechtbruch» (2019) og  Gerald Knaus «Welche Grenzen brauchen wir?» (2020). Begge har vakt oppsikt i tyske medier – Detjen/Steinbeis på grunn av sin grundige belysning av de juridiske og folkerettslige sidene ved flyktningkrisen, Knaus for sitt fokus på realiserbare modeller for organisering av Europas fremtidige asyl- og migrasjonspolitikk.

Bøkene formidler kunnskap som er høyaktuell også for et norsk publikum.  Ikke minst er bøkene viktige som sakliggjørende grunnlag for en debatt som altfor ofte har blitt ødelagt av polemikk og forenklinger. Mange elementer i den norske bashingen av Merkel har røtter i den tyske debatten, herunder forestillingen om «grenseåpningen».  Nytten av å lese Detjen/Steinbeis’ detaljerte beskrivelser av de rettslige realitetene bak disse spørsmålene er åpenbar. Tilsvarende vil de som roper på svekkelse av flyktningkonvensjonenes rettighetsbeskyttelse og på voldelig forsvar av Europas yttergrenser finne et rikt utvalg av alternativer i Knaus utlegning av handlingsrommet.  

Flyktningkrisen høsten 2015 hadde mange dramatiske øyeblikk. Et slags «tipping point» kom 4. september, hvor Merkel garanterte innreise og asylbehandling for 4000 flyktninger som var strandet på sensommerhete motorveier i Ungarn. I dagene fremover strømmet nye grupper av flyktninger over den ungarsk-østerrikske grensen i retning grensestasjonene i Bayern og sentralbanestasjonen i München. Ni dager etter Merkels beslutning, søndag 13, september, hadde innenriksminister Thomas de Maiziere hasteinnkalt ministeriets toppledere, herunder sjefen for forbundsrepublikkens ytre grensekontroll, Bundespolizeichef Dieter Romann, til rådslaging. Spørsmålene som sto til avklaring var: kan det foretas full avstengning av Tysklands grenser, hvilke grensebestemmelser følger av Schengenavtalen, hva slags forpliktelser har Tyskland etter Dublinforordningen?

Spørsmålene var i sin kjerne de samme som ble stilt gjennom det videre forløp av «flyktningkrisen», og som fortsatt i dag står helt sentralt i kontroversene om Merkelregjeringens politikk høsten 2015. Tautrekkingen mellom ministeriets folkerettsjurister på den ene side og hardlineren Romann på den andre, de løpende avstemmingene mot Merkel, innenriksministerens frykt for vannkanoner og voldsscener ved de tyske grensestasjonene er detaljert skildret i Detjen/Steinbeis’ bok. Det kan leses som spenningslitteratur. På kvelden meddelte de Maiziere sin beslutning: grensekontroller innføres, men grensene stenges ikke. Folkerettsjuristene hadde nådd fram med sin argumentasjon om Dublinavtalen som forpliktende rettighetsgaranti – en «emosjonell og høylydt» politisjef (Detjen/Steinbeis) måtte innse at hans advarsler om trusler mot «den nasjonale sikkerheten» ikke hadde fått gjennomslag. Han kunne ta sin hatt og gå eller adlyde. Han valgte det siste.

Håndteringen av asylsøkende som ankommer EU/EØS-området er regulert av de såkalte Dublinavtalene. Det juridiske som sto på spill aktuelle septembersøndag var fortolkningen av Dublin-III-forskriftens § 3 og § 17. Disse forplikter medlemsstatene til «å foreta prøving av alle søknader om internasjonal beskyttelse som stilles av tredjestatstilhørende eller statsløse på en medlemsstats territorium, inklusive ved grensen eller i transittsonen» (§ 3). Saboteres denne plikt, har enhver annen medlemsstat anledning til å «tre inn» for den staten asylsøkeren først ankom (§ 17). Det var nettopp et slikt svarteperspill flyktningene langs Balkanruten var kastet ut i høsten 2015. Landene ved EUs yttergrenser – Hellas, Kroatia og Ungarn – var uten fungerende asylsystemer og samarbeidet hverken med hverandre eller med Dublinstatene lenger nord. I all hovedsak var metoden å vinke asylsøkerne gjennom.

Dublinsystemet tilstreber en koordinert håndtering av søknader om politisk asyl på det europeiske samarbeidsområdet. I bunn ligger hver enkelt flyktnings rett til å prøve sin sak i henhold til gjeldende internasjonale traktater. En stat skal ikke uten videre kunne erklære seg ikke-ansvarlig for en asylsøknad. Innledes en slik praksis, bringer det med seg faren for at andre stater vil gjøre det samme – med den følge at asylsøkeren strander i et ingenmannsland mellom statene. Vissheten om at Dublin som overnasjonalt rettsrom sto i fare for å implodere, var hovedgrunnen til at Merkel 4. september 2015 valgte å bruke sin selvinntredelsesrett etter Dublinavtalens § 17 til å hente de 4000 som var strandet som «Refugees in Orbit» langs en motorvei i Ungarn.  De samme overveielsene var også utslagsgivende for at møtet i innenriksministeriet 13. september konkluderte som det gjorde.

Prinsippene som ble fastslått 13. september dannet grunnlaget for Tysklands håndtering av de nye flyktningene som ankom utover høsten 2015. Uten hindringer av det slaget som kom på plass med «Tyrkiaavtalen» vinteren 2016 økte antallet raskt, og ved årsskiftet hadde det kommet opp i 900.000. I de første høstmånedene hadde mediene mer fokus på logistisk kaos i kommunene og på innsatsen til lokalsamfunnets idealistiske hjelpere enn på kritikk mot regjeringens politikk. Fram mot årsskiftet økte imidlertid antallet kritikere. Det var fra første stund en kritikk med tyngdepunkt i høyreorienterte og nasjonalkonservative miljøer. Hovedmelodien var at Merkelregjeringens «grenseåpning» hadde etablert et «urettens regime» ved grensestasjonene, og at Tysklands «politiske suverenitet» var satt på spill uten demokratisk forankring. Stikkordet «rettsbrudd» har siden vært bærebjelken i det meste av kritikken fra høyre mot Merkelregjeringens flyktningpolitikk. Juristen Maximilian Steinbeis er redaktør for «Verfassungsblog.de», en internasjonalt anerkjente plattform for debatt om folkerett og statsrett. I boken han har skrevet sammen med historikeren og rettsjournalisten Stephan Detjen dokumenteres det minutiøst at rettsbruddstesen i det store og hele var grunnløs.

Tesen om «rettsbruddet» fikk i følge Detjen/Steinbeis sin begynnelse med en artikkel i magasinet «Cicero» i desember 2015. Artikkelen var forfattet av Ulrich Vosgerau, en privatdosent i juss med bånd til ytre høyre. Tekstens hovedteser var at regjeringen i ledtog med EU hadde gjort politiet til «fullbyrdere av menneskesmugling», og at Merkel sto «i spissen for et maktapparat som daglig bringer tusener av mennesker illegalt til Tyskland». Artikkelen var mer kulturkamp enn juss. Det forhindret ikke en skikkelse som Horst Seehofer, Bayerns ministerpresident og partileder i CSU, fra å plukke opp Vosgeraus teser, og å starte en mer enn to-årig kampanje mot Merkel og hennes støttespillere innad i det største regjeringspartiet (CDU/CSU). På grunnlag av en betenkning fra den mer anerkjente jussprofessoren Udo di Fabio varslet han vinteren 2016 at «Merkels grenseåpning» ville bli fremmet som sak for forfatningsdomstolen i Karlsruhe. Saken kom aldri så langt, og i et senere intervju med Neue Zürcher Zeitung fastslo di Fabio at det rettslige grunnlaget for et slikt søksmål uansett var for svakt.

Ser man på rettsbruddtesens gjennomslag fra 2016 til i dag, er utbyttet magert. Således har flere dommer i EU-domstolen (bl.a. «Khadija/Jafari, 2017) bekreftet at regjeringens tolkning av Dublinavtalen høsten 2015 var riktig. Påstanden om rettsbruddet har også vært forsøkt fremmet for den tyske forfatningsdomstolen. I tillegg til nevnte forsøk fra CSU, som partiet selv ga opp, la høyrepopulistiske AfD i 2017-18 mye arbeid og prestisje i å fremme en egen sak for domstolen. Prosesskriftet, som var forfattet av nevnte Ulrich Vosgerau, er interessant som stridsskrift for en etnisk-nasjonal statsideologi, om enn ikke som juss. Forfatningsdomstolen avviste våren 2018 at det forelå rettslig grunnlag for å behandle saken.

Den største misforståelsen i retorikken rundt rettsbruddene ligger i påstanden om «grenseåpningen» høsten 2015. Påstanden er feil alene av den grunn at en grense som hadde vært «åpen» siden Schengenavtalens ikrafttredelse ikke godt kunne «åpnes» på nytt. Spørsmålet som sto på spill i innenriksministeriet 13. september 2015 var snarere om den tysk-østerrikske grensen, med hjemmel i en unntaksbestemmelse i Schengenregelverket (§ 24), kunne stenges for en tidsavgrenset periode. Regjeringen falt ned på at Dublinavtalens rettighetsbeskyttelse var viktigere.

Striden om rettsbruddtesen har også vært utkjempet som en kamp mellom ulike generasjoner av statsrettslærde – på den ene side en gruppe eldre og i hovedsak emeritterte professorer og dommere med nasjonalkonservativ profil, på den andre side et miljø av yngre jurister med sterkere internasjonal og folkerettslig innretning.  En gjenganger hos de førstnevnte har vært insisteringen på en form for «tysk statlighet» forut for den positivt gitte rett, og på et «Staatsvolk» med etnisk-kulturelt preg og eksklusive rettigheter.  Dette settes under press når man «mister kontrollen over grensene», og folket gjennom «masseinnvandring blir stumme vitner til erosjonen av sin kollektive identitet», slik det våren 2016 ble uttrykt av Otto Depenheuer, en av den gamle skolens mest markante talsmenn. Grunnlaget for resonnementer av denne type er i følge Detjen/Seinbeis høytflyvende statsrettslige abstraksjoner med svak eller ingen forbindelse til gjeldende rettsrealitet. Fremfor noe annet overser de rettsreglene som Tyskland gjennom internasjonalt bindende traktater og EU-rett de facto er innvevd i. Hva Tyskland skal være er et resultat av hva forbundsstaten selv bestemmer. Demokratisk selvbestemmelse realiserer seg ikke bare gjennom avgrensningen mot «ikke-tilhørige», men også ved selvpålagte bindinger – forpliktelser i forhold til regler og prosedyrer, til menneskeverdet, til likhets- og frihetsrettigheter og til avtaler med andre stater.

To av de mest eksponerte representantene for den «yngre skole» er folkerettsprofessoren og migrasjonsforskeren Daniel Thym og den tyske forfatningsdomstolens mangeårige president, Andreas Vosskuhle. Thym er særlig kjent for sitt tålmodige arbeid med å utlegge Dublinavtales implikasjoner for et bredere publikum. Vosskuhle har i kraft av sitt embete ikke kunnet kommentere flyktningkrisen i eksplisitt politiske termer. I et intervju med Deutschlandfunk i mars 2016 unnlater han likevel ikke å omtale rettstenkningen til Depenheuer og hans kollegaer som «veldig 19.-hundretall». Sporene peker også mot det 20. århundre og mot tradisjonen etter Carl Schmitt – flyktningkrisen som unntakstilstand og «Ernstfall». Veien er heller ikke lang til dagens radikale høyreside, og til dens teorier om «befolkningsutskiftingen».

Tidsspennet 2016-2018 var perioden hvor det høyrepopulistiske AfD vokste fram, og Dresdens «Pegida»-marsjer ble toppoppslag i mediene. Det var også en tid med oppblomstring av blogger og bokutgivelser rettet mot «Merkels flyktningpolitikk». Etter initiativ fra bl.a. forfatterne Henryk M. Broder og Uwe Tellkamp og den profilerte innvandringskritikeren Thilo Sarrazin, ble det vinteren 2018 lansert en underskriftskampanje under navnet «Die gemeinsame Erklärung». Et av målene var å søke støtte blant andre enn de rene aksjonistene – borgerlige konservative som ikke var beredt til å marsjere med PEGIDA eller ytre seg åpent rasistisk. Erklæringen fikk til slutt 170.000 underskrivere, og man oppnådde etterhvert å få til en «høring» med forbundsdagens petisjonsutvalg. Det kom lite ut av høringen, og mediene var temmelig tause.

Fast bestanddel og bærebjelke i alle disse initiativene var tesen om «rettsbruddet» og «grenseåpningen». Opplysningsarbeidet til skikkelser som Daniel Thym samt dommene i EU-domstolen hjalp lite, ei heller den betydelige reduksjonen av flyktningetallene som følge av «Tyrkiaavtalen» og et integreringsregime som hadde kommet godt i gang i det krevende arbeidet med å sikre jobb og utdanning til de nyankommede. Rettsbruddstesen hadde etablert seg som et topos i den politiske diskursen og forble det upåaktet av hva som var sant eller usant. Symptomatisk er den store bestselgeren blant periodens anti-Merkel-bøker, Robin Alexanders «Die Getriebenen» (2017). Reportasjen til Die Welt-journalisten Alexander fascinerte mange for sin detaljerte og spenningsfylte skildring av Merkelregjeringens indre liv sommeren og høsten 2015; for mange av Merkels fiender falt nok også portrettet av en opportunistisk og trengt bundeskansler i smak. I de rettslige spørsmålene, i skildringen av regjeringens avveininger mellom sikkerhetshensyn og forpliktelsene etter flyktningkonvensjonene og Dublinavtalen, fremstår boken i følge Detjen/Steinbeis som overfladisk og villedende. Debattklimaet under ett i disse to årene beskriver Detjen/Steinbeis som «..et samspill av publisistiske tilspisninger og retoriske eskalasjoner som til slutt endte i en åpen radikalisering av den politiske diskursen».

Polariseringsbølgen 2016-18 kulminerte i en åpen strid innad i den tyske regjeringen, og innad i CDU/CSU, sommeren 2018. Striden gjaldt et krav fra CSU om tilbakevisning av asylsøkere med forutgående registrering i andre EU-land ved den østerriksk-bayerske grensen. Hovedaktører var bundeskansler Merkel og innenriksminister og CSU-leder Horst Seehofer. Merkel og Seehofer kom til et slags kompromiss. Forutsetningen for at dette skulle virke var imidlertid at den østerrikske regjeringen var beredt til ta i mot tilbakeviste asylsøkerne selv om det ikke forelå avtale om retur med aktuelle yttergrensestater. En slik bidrag var Østerrikes konservative regjeringsleder Sebastian Kurz ikke villig til å yte. Konflikten ebbet dermed ut, og fullt regjeringssammenbrudd unngått.  Forholdet mellom Seehofer og Merkel ble etter dette noe mer normalisert. Seehofer inntok mer moderate og forsonende posisjoner, og har de siste par årene stått fram som en tydeligere eksponent for felleseuropeiske løsninger i flyktningpolitikken.

Den store utfordringen i den europeiske flyktningpolitikken har helt siden krisehøsten 2015 ligget i mangelen på felleseuropeiske løsninger – et samlet konsept som både ivaretar flyktningkonvensjonenes rettighetsgarantier og som sørger for rettferdige ordninger for byrdefordeling EU-landene i mellom. Både overbelastning av statene ved EUs yttergrenser samt blokkeringene fra de såkalte «Visegrad»-statene har bidratt til den fastlåste situasjonen man nå står i. Det har derfor lenge vært klart at en reform av det europeiske avtaleverket er nødvendig. Viktige deler av en slik reform vil ikke kun være fordelingen av flyktninger mellom de ulike EU-landene og økonomiske utjevningstiltak i tilknytning til dette. Det er også nødvendig med sterkere fokus på det felleseuropeiske ansvaret for sikring av EUs yttergrenser, og på mer effektive systemer for retur av avviste asylsøkere – vel og merke under betingelse av at aktuelle returstater oppfyller anerkjente standarder til «sikre opprinnelsesland».

Et reformert EU-system for flyktninghåndtering og migrasjon bør også inneholde ordninger som åpner for kontrollerte og legale veier til arbeidsinnvandring og utdanning. Slike ordninger vil ha elementer av global utviklingspolitikk i seg, men det vil også være et effektivt tiltak mot misbruk av asylinstituttet. For land med mangel på kvalifisert arbeidskraft, som Tyskland, kan det også ligge økonomisk egeninteresse i slike ordninger. Graden av deltagelse bør derfor kunne besluttes av de ulike statene selv. En juridisk modell for arbeidsinnvandring av denne type kan man finne i Tysklands nylig vedtatte innvandringslov. Mye av ovennevnte står også sentralt i FNs «Migrasjonspakt» (2019) og ikke minst i forslaget til et reformert asylsystem for Europa, som EUs kommisjonspresident, Ursula von der Leyen, fremla tidligere i år. Midt under Moriakrisen tidligere i høst kom så den østerrikske migrasjonsforskeren Gerald Knaus med tidligere nevnte bok, «Welche Grenzen brauchen wir.  Zwischen Empathie und Angst – Flucht, Migration und die Zukunft von Asyl“ (2020). 

Forskeren, diplomaten og den politiske rådgiveren Gerald Knaus spilte en avgjørende rolle i utformingen av den såkalte „Tyrkiaavtalen“ som EU og Tyrkia inngikk i mars 2016. Avtalen bidro til sterk reduksjon av Tyrkia som fluktvei til Europa for krigsflyktninger fra Syria, Irak, Iran og Afghanistan. I de tyske talkshowstudioenes debatter om migrasjon og flyktningpolitikk har Knaus for lengst etablert seg som en etterspurt og respektert kommentator. Knaus’ bok er en verdiforankret veiviser til praktisk politikk. Den bygger på et bredt erfaringsmateriale, både historisk og geografisk – fra Marokko og Gambia til Canada, Australia og andre verdenskrigs Sveits. På et mer overordnet plan kan oppgaven Knaus stiller seg forstås som et forsøk på å utvikle en europeisk modell for migrasjon som ivaretar Europas legitime behov for sikre yttergrenser, men som samtidig forhindrer at kontinentet forvandles til en festning.  Knaus’ tiltakspakke inneholder mange elementer som også finnes i FNs og EUs rammeverk, men utpreger seg særlig med sin vekt på det praktisk gjennomførbare – og det politisk mulige.

Sentralt i boken står modeller for samarbeid mellom flyktningenes opprinnelsesland og de ulike EU-landene – samarbeid om retur av avviste asylsøkere, om forebygging av utsiktsløs flukt og om sosial og økonomisk utvikling. Et kjerneelement i Knaus’ tenkning er etablering av «vinn-vinn-modeller» – løsninger med felles nytte for både avsender- og mottakerlandene. Helt sentralt står ulike typer av stimuli, som studiestipender, kvoter for legal arbeidsinnvandring og direkte økonomisk støtte. Bokens modeller for samarbeid utpreger seg med høy grad av detaljering, og hadde ikke kunne tatt form uten Knaus’ brede erfaring og rike nettverk. Knaus’ bok blottlegger også de mange forenklingene i de radikale innvandringsmotstandernes yndlingshistorier, som at grenser alene kunne ha stoppet flyktningbevegelsene høsten 2015 og at mer grensepoliti automatisk betyr færre asylsøkere.

Noe gjennombrudd for nye felleseuropeiske løsninger i migrasjons- og flyktningpolitikken foreligger ennå ikke. Blokkeringene fra Visegradlandene er fortsatt det største hinderet. Reformpakken EU-kommisjonen presenterte tidligere i år inneholder riktignok elementer som muliggjør andre typer bidrag til en solidarisk ansvarsfordeling enn direkte bosetning av flyktninger, men vi vet ennå ikke om dette er tilstrekkelig til å sikre tilslutning for reformpakken. De mest pessimistiske vil derfor si at man har stått på stedet hvil fra 2015 til i dag. Skal man komme videre, må i det minste tre forutsetninger oppfylles: Aller viktigst er det at løsningene har respekten for de internasjonale flyktningtraktatenes hovedprinsipper som bunnplanke; dernest må faktagrunnlaget om gjeldende internasjonal rett være korrekt og omforent. Sist, men ikke minst må de ulike løsningsmodellene være fleksible og ha nok mekanismer for lokal tilpasning til å sikre at de også er praktisk gjennomførbare.

Detjen/Steinbeis’ og Knaus’ bøker gjør det lettere å se konturene av et reformert migrasjons- og asylsystem for Europa. Bøkene bidrar hver på sin måte til etablering av et riktigere og mer solid kunnskapsgrunnlag for oppgaven.  Mye av bøkenes setting er hentet fra Tyskland og Sentral-Europa, men det vi kan lære av dem har gyldighet både for Europa under ett og for hver enkel europeisk stat. Norge ikke unntatt.

Halve historien – Kjartan Fløgstads DDR

Publisert i Klassekampen 8. oktober 2020

I en større artikkel i Bokmagasinet Klassekampen 26. september spinner Kjartan Fløgstad videre på en av sine favorittfortellinger: det tyske oppgjøret med naziregimet er sterkt overdrevet, og det som var verdt av oppgjør fant sted i DDR og ikke Vest-Tyskland. Grunnlaget for teksten er en omtale av amerikansk-tysk-jødiske Susan Neimans «Learning from the Germans – race and the memory of evil», en bok om hva og hvordan USA kan lære av Tyskland i sitt eget oppgjør med slaveri og rasisme. Han får svar av historiker Aud Farstad i Klassekampen 29. september, som spør hvordan DDRs antifascisme kunne være så fremragende når man kan konstatere at høyreekstremismen, rasismen og nynazismen i dag har en mye sterkere utbredelse i det tidligere DDR enn i vest.

Neimans sammenstilling mellom Tysklands og USAs historiebearbeiding kunne gitt grunnlag for interessante drøftinger. I stedet blir det fra første stund klart at Fløgstad vil benytte anledningen til å dra i gang ny runde med sitt yndlingstema. Han begynner med å slå inn vidåpne dører – som å pushe det velkjente og forterpede faktum om at det vesttyske nazioppgjøret i de første 20 årene etter krigen var så godt som ikke-eksisterende. Han bruker også mye tid på å bagatellisere oppgjøret i vest, og når noe fremheves som positivt, som f.eks. forbundspresident Richard von Weizsäckers berømte tale i 1985, er han alltid rask med å utstyre det med en hake. Hovedkonklusjonene er – tilsynelatende understøttet av Neiman – at «det vesttyske oppgjeret med nazi-fortida i stor grad var «eit propagandanummer» og at «Aust-Tyskland gjorde ein betre innsats for å arbeide seg ut av nazi-fortida enn Vest-Tyskland».

Klassekampen 8. oktober 2020

DDRs viktigste grunnleggingsmythos var fortellingen om den antifascistiske motstand og om DDR som motstandskjempernes stat, altså en selvforståelse som «det andre» og anstendige Tyskland – den ekte arvtageren av de progressive og humanistiske verdiene som ble båret fram gjennom reformasjonstidens bondeopprør, de nasjonale frigjøringskrigene mot Napoleon og som altså nådde sitt høydepunkt med de tyske kommunistenes kamp mot Hitler. Vest-Tyskland (BRD) på sin side hadde etter 2. verdenskrig akseptert rollen som statsrettslig etterfølger etter ”Det tyske rike”. Samtidig var det umulig å basere den nye staten på de aggressive nasjonalistiske storfortellingene som hadde utviklet seg fra midten av det 19. århundre og som kulminerte med det nazistiske skrekkherredømmet. I stedet ble det bærende politiske myhtos for BRD i de første 20 etterkrigsårene fortellingen om gjenoppbygning og ny økonomisk vekst. Gjennom det nye fokus på bearbeiding av nazitidens ugjerninger i kjølvannet av 68-opprøret utviklet det seg også en ny form for kritisk politisk kultur og en nyervervet positiv anerkjennelse av grunnlovens verdier. Det politiske klimaskiftet som dette innebar, og de varige verdimessige konsekvenser av dette, gjør det mulig å knytte året 1968 til det statsviteren Herfried Münkler har beskrevet som ”BRDs andre statsgrunnleggelse”.

Det er i dag i stor grad av konsensus i forskningen på de to tyske etterkrigssamfunnene om at DDRs statsforordnede anti-fascisme ga en svakere forankring av de anti-fascistiske holdningene i befolkningen enn «selvoppgjøret nedenfra» i BRD fra 70-tallet og utover. Fløgstad ser ikke til å ha fått med seg dette.  Kildebruken er selektiv, og spørsmål og fakta som ikke passer inn i utelates.

Vi vet fra en rekke studier at det var en betydelig utbredelse av nynazistiske grupper i det tidligere Øst-Tyskland. Vi vet også at disse gruppene utførte flere voldelige angrep mot bl.a. gjestearbeidere fra Angola, Mosambik, Vietnam og Kuba. En av mange som har dokumentert dette er historikeren Harry Weibel. Med grunnlag i omfattende studier i STASI-arkivene oppsummerer han i boken «Die braune Staat – Antisemittismus und Neonazismus in der DDR» sine funn slik: «Det totale antall registrerte neonazistiske aksjoner i DDR ligger på ca. 7000, herunder ca. 725 tilfeller av rasistisk og ca. 900 av antisemittisk natur, hvorav 145 gjaldt hærverk mot jødiske gravplasser. Gjennom mer enn 200 pogromaktige angrep ble tusenvis av personer med bakgrunn fra mer enn 30 land påført skade, og minst 10 personer døde som følge av rene lynsjingsaksjoner. Angrepene ble i de aller fleste tilfellene utført av yngre menn, og fant sted i over 400 byer og kommuner i DDR».

Mange av neonazigruppene hadde sin basis i SEDs ungdomsorganisasjon, «Freie deutsche Jugend» (FDJ), herunder den store FDJ-ungdomsklubben «Kalinka» i Berlin. Tiltak for å etterforske og straffeforfølge de nynazistiske voldsaksjonene ble tatt, men de ble effektivt stoppet av øverste partiledelse med Honnecker i spissen: «Neonazis kan kun eksistere under kapitalismen!» Når DDR-regimet brøt sammen i 1989, regner man med at det samlede antall nynazister lå rundt 15000.

Fløgstad gjør et stort poeng av at en undersøkelse gjennomført i 1991 viste overvekt av antisemittiske holdninger i den vesttyske befolkningen, men fortrenger data som viser at utviklingen i de 30 etterfølgende årene har gått i stikk motsatt retning: nedgang i de antisemittiske holdningene i vest, kraftig økning i øst. I en studie offentliggjort i ekspertrapporten «Antisemittismus in Deutschland – Aktuelle Entwicklungen» (2016) fremgår det at oppslutningen om klassiske antisemittiske holdninger er målt til 7 % i de tidligere DDR-delstatene og 5 % i de vestlige delstatene. På området «Israelbasert» antisemittisme er tendensen enda tydeligere.

Det er ingen tvil om at antifascismen var Staatsräson i det tidlige DDR, og særlig i dets begynnerfase. Det er også helt åpenbart at den kommunistiske del av den tyske motstandsbevegelsen, fortjent og rettmessig, fikk en mye mer fremhevet og ærefull rolle i øst enn i vest (hvor kommunistpartiet, KPD, etterhvert ble forbudt). Det samme gjaldt kommunistiske motstandskjempere med jødisk bakgrunn som hadde overlevd naziterroren. Flere av disse fikk eliteposisjoner i det nye DDR. Nazigjerningsmenn av høyere grad ble hardt avstraffet, mens den jevne lærer og statsbyråkrat, og hele politiets mellom- og undersjikt, glatt skled inn i sine posisjoner i det nye regimet. Beskjeden til gammelnazister av ulik støpning var: «Vi kjenner din bakgrunn, hva som er fascisme og antifascisme bestemmer vi, din oppgave er å innrette deg». Minnesmerker over ofrene for naziterroren ble bygget, og skolenes lærebøker fortalte om nazismens ugjerninger. Fokuset på den kommunistiske motstanden og på den nye anti-fascistiske stat fikk likevel en mer sentral plass enn Holocaust. Og anti-fascismen var forordnet, offisiell statsideologi som ikke var avhengig av aktiv understøttelse fra noe DDR aldri hadde – et fritt og åpent sivilsamfunn.

Spørsmålet er så: I hvor stor grad var fremveksten av nynazismen og fremmedfiendtlighet en følge av særegne trekk ved DDR-samfunnet selv? Flere studier peker på at preussisk-kommunistiske dyder som disiplin, renhet og underordning frembragte en særlig disponering for tilslutning til autoritære ideologier. Vel så viktig var sannsynligvis DDRs selvforståelse som en nasjonalistisk og etnisk ren stat. Den erfarne politiobersten Bernt Wagner var en av dem som, rimelig forgjeves, forsøkte å alarmere om fremveksten av de neonazistiske grupperingene innad i DDR. Wagner, som siden 2000 har ledet et vellykket av avhopperprogram for tidligere nynazister, påpeker at DDR, tross fine festtaler om internasjonalisme, alltid hadde som mål å gi egne borgeres velferd absolutt forrang (DGB-rapport om høyreekstremismen i Tyskland, 2020). De få gjestearbeiderne som fantes var genuint fremmede, levde ghettoisert og var jevnlig utsatt for truslene fra alkoholiserte mobbende gjenger.

Når det nye gjenforente Tyskland tok form, ble de neonazistiske gruppene en del av arven fra DDR. Den brutale saneringen av østtysk industri som fulgte i kjølvannet av gjenforeningen, og de hundretusener av tidligere DDR-borgere som mistet sitt livsgrunnlag og som opplevde degradering av både kvalifikasjoner og livsytelser, bidro selvsagt til å skape en ytterligere forsterkning av klimaet for politisk radikalisering – lynsjingene og brannstiftelsene i Hoyerswerda og Rostock forteller det meste. I dag er det en tydelig overrepresentasjon av neonazistiske voldsaksjoner i øst, og oppslutningen om det høyreekstreme AfD er mer enn det dobbelte av oppslutningen i vest. Dette har lenge vært en stabil del av det politiske bildet i Tyskland.  

Hvorfor stiller ikke Fløgstad spørsmål om årsakene til disse skillene? Dersom DDRs antifascisme var så solid og vellykket som han hevder, hvorfor har ikke denne klart å plante en sterkere og mer vedvarende motstandskraft mot rasisme, antisemittisme og nynazisme i de østlige delstatenes befolkning? Vi kjenner ikke svarene fordi Fløgstad unnlater å gå inn på dem.

Fløgstad vier særlig oppmerksomhet til konsentrasjonsleiren Buchenwald i det gamle DDR. Der har det lenge vært utkjempet definisjonskamper om den riktige versjon av historien, herunder spørsmålet om hvordan historien om leirens kommunistiske motstandsgrupper skulle formidles. I tillegg har det vært strid om Buchenwalds funksjon som sovjetisk interneringsleir 1945-51 – leir for naziforbrytere eller et sted hvor ofre for det nye kommunistiske diktaturet ble buret inne. Dette leder Fløgstad til å fastslå at de som vil «vitje konsentrasjonsleirane i dag vil finna minnesmerke der dei som kjempa mot fascismen og den bestialske arven, blir sidestilte med sine eigne bødlar ..». Man kan skjønne at tendensene til å «sidestille» de to diktaturene i noen av formidlingskonseptene som tok form etter gjenforeningen, kan gi grunnlag for polariserende utsagn av denne type. Er det en generell dom over de mer enn 300 offisielle anti-fascistiske minnesmerker i dagens Tyskland, tror jeg Fløgstad selv må vite at han er på ville veier.

Neimans bok har vært omtalt i en rekke tysk- og engelskspråklige medier. Ikke minst er det verdt å merke seg et lengre essay i Die Zeit 4. mars, hvor Neiman selv presenterer hovedpunktene i sin bok. Jeg tviler ikke et sekund på at Fløgstad har dekning for det han skriver i sin artikkel gjennom ting han har lest i boken, men likevel er inntrykket Neiman etterlater i Die Zeit-artikkelen noe helt annet enn det som følger av Fløgstads utlegninger. Således er Neimans tekst gjennomgående båret oppe av en beundring for «det tyske selvoppgjøret» generelt, uten noen polariserende fokusering på forskjellene mellom øst og vest. Fløgstads påstand om det «vesttyske oppgjeret .. som eit propagandanummer» kan settes i kontrast til Neimans beskrivelse av det tyske oppgjøret som «en sivilisatorisk prestasjon som er unik i historien, og som videre bør forstås som en work in progress». Om forskjellen mellom den øst- og vesttyske fascismebearbeidingen skriver hun til slutt i sitt essay: «Når jeg velger å fastholde at DDRs antifascisme var et oppriktig forsøk på bearbeiding av nazitiden, vil jeg på ingen måte påstå at denne veien var feilfri. Heller burde vi sammenligne manglene i den østtyske og vesttyske modellen: Mens bearbeidingen i øst kom ovenfra, måtte det forsinkede vestlige oppgjøret, i fraværet av det som manglet ovenfra, komme nedenfra».

Neiman har åpenbart en innfallsvinkel på studiet av det tyske selvoppgjøret som gir DDR en noe mer ærefull plass enn det som i dag er mainstream. Dette utfordres hun på i flere av anmeldelse som nå ligger ute. Likevel er inntrykket hun etterlater noe helt annet enn bildet Fløgstad forsøker å skape.. I en større omtale i Deutschlandfunk 21. juni siterer anmelderen, Angela Gutzeit, bl.a. følgende fra Neimans bok: «I det man definerte sin plass i historien som den nye antifascistiske staten ., og samtidig gjorde naziene til et vesttysk problem, forfalsket DDR historien ..».

Kjartan Fløgstads store fortelling handler om nazismens videreføring gjennom vesttyske nettverk og maktstrukturer helt opp til vår egen tid, om gammelnazier i USAs tjeneste som konspirerer for å opprettholde den vestlige imperialismens makt. Før sammenbruddet var DDR et bolverk mot gammelnazienes ødeleggende virke. I dag gjelder det å beskytte dets ære. Dette har fungert godt som sujett for Fløgstads romaner. Jeg har lest flere av dem, og jeg liker dem. Han bør nå seriøst vurdere om fortellingen fortsatt kan fungere, slik virkeligheten i dag ser ut. Han har holdt på med dette i flere tiår nå, og bør kanskje vurdere å lete fram noe nytt.


Lære av historien – svar til Kjartan Fløgstad 14. oktober

Publisert i Klassekampen 20. oktober 2020

I sitt tilsvar 14. oktober til min artikkel i Klassekampen 8. oktober om Kjartan Fløgstads essay «Tyske lærdommar» (Bokmagasinet 26. september) fremholder Fløgstad at å skrive om bøker en ikke har lest «er ein risikosport». Det burde også være en risikosport å fortelle om bøker på en misledende måte.

Jeg innrømmer glatt at jeg hadde betenkeligheter med å sende min artikkel til publisering før jeg hadde lest boken som lå til grunn for Fløgstads essay, Susan Neimans «Learning from the Germans» (2019). Det primære i mine kommentarer til Fløgstads essay var imidlertid ikke hans utlegninger av Neimans bok, men hans eget gjentagende forsvar av DDR-staten og den like sedvanlige nedvurdering av Vest-Tyskland og det vesttyske oppgjøret med naziperioden. I tillegg ga et essay som Neiman hadde publisert om sin egen bok i Die Zeit (4. mars 2020) meg mistanke om at hun hadde skrevet en langt mer nyansert bok enn inntrykket man kunne få av å lese Fløgstads tekst.

Jeg har nå lest Neimans bok, og kan konstatere at min mistanke var berettiget. Det er en rik og bredspektret bok som stiller spørsmål og åpner opp. En rekke samtaler med tidsvitner og aktører tilfører boken ekstra dybde. I spørsmålet om hvem som var «best», øst eller vest, skriver Neiman allerede i innledningskapitlet at hun har villet undersøke «feilene» på begge sider – øst og vest gjorde «(ulike) fremskritt» i bestrebelsene på å bryte ut av kontinuiteten med nazitiden. Denne «likestillingen» kan godt diskuteres, men den forteller i alle fall noe helt annet enn at det vesttyske oppgjøret «i stor grad var eit propagandanummer», slik Fløgstad hevder han kan lese ut av Neimans bok.

Fløgstad unnlater å kommentere det meste av det jeg skriver om og dokumenterer i min artikkel. Han gjentar derimot sitt paradenummer, Neimans utsagn om at DDR gjorde «ein betre innsats for å arbeide seg ut av nazi-fortida enn Vest-Tyskland». Det er et utsagn med uklar betydning uten spesifisering. Neiman kommer nemlig fram til sin posisjon ved å telle, og ved å vektlegge det som er «front and central» fremfor «the psychological». Det hun teller er domfellelser, monumenter og skolebøker m.m. At dette må ende opp med «seier» for øst er åpenbart, all den stund alt som kunne ligne på et nazioppgjør i vest i de første 10-15 årene etter Nürnbergprosessene i prinsippet var ikke-eksisterende. Neimans valg her er uansett problematisk, noe flere kritikere har påpekt.  

Det særegne med Fløgstads innfallsvinkel til den tyske etterkrigstiden er den standhaftige motviljen mot å ta innover seg skiftet i det vesttyske nazioppgjøret fra midten av 60-årene og utover. En rekke hendelser, konflikter og debatter sto sentralt, noen av dem ikoniske. Det slo helt inn i de personlige biografiene, i generasjonskonflikter, i lokalhistoriske gravehistorier, i debattkulturen og, ikke minst, som varige holdningsendringer i befolkningen.

Kontrasten til øst er interessant. I DDR var reiser til Buchenwald og de andre nasjonale minnestedene obligatorisk program for skoleklasser, fagforeninger og partiforeninger, men samtidig hadde SED pr. dekret erklært avnazifiseringen som fullført allerede i 1953. Historikeren Norbert Frei har uttrykt det slik: «Historien var gjenstand for mobiliserende tilslutning, ikke for reflekterende betraktning» (jfr. boken «Zur recheten Zeit», 2019). Susan Neiman for sin del fastslår at personlige konfrontasjoner mellom generasjonene om skyld og ansvar «knapt nok forekom i DDR».

Ulikt Fløgstad anser jeg ikke DDR som et regime som kunne holdt oppe «rommet for en fremtidig sosialisme». Jeg er derimot enig med Fløgstad i at sammenslåingen mellom vest og øst slo brutalt ut for den østtyske befolkningen. En reel grunnlovsprosess med bred involvering av de to befolkningene kunne gitt et annet startgrunnlag for den nye staten. Det kunne også gitt grunnlag for felles drøfting av de to tradisjonene i bearbeidingen av nazitiden. I en debatt mellom Susan Neiman, historikeren Norbert Frei og litteraturprofessoren Aleida Assman i tysk SWR-2 tidligere i år, ble det foreslått å etablere et eget tysk 8. mai-museum som en plattform for slikte møter.  Det kunne være en måte å komme seg videre på – både for tyskerne selv og for oss som vil lære av dem.


Sluttkommentar til Kjartan Fløgstad 23. oktober

Publisert i Klassekampen 26. oktober 2020

Kjartan Fløgstad gjentar i sitt innlegg 23. oktober forhold jeg allerede har gitt begrunnede svar på i min kommentar 20. oktober. Han fremsetter også en påstand om at jeg ikke vil diskutere sak, og varsler sluttstrek for debatten. Anklagen om ikke å ville diskutere sak burde Fløgstad vende mot seg selv. Min motivasjon for å gå inn i denne diskusjonen har nettopp vært ønsket om å bidra til en kritisk drøfting av de historiske og samfunnsmessige fakta bak sakens hovedtema: de to tyske statenes oppgjør med nazitiden. De kom i ulike faser, hadde ulik form, ulike ytre forutsetninger og ikke minst ulike langtidsvirkninger. Jeg har i mine to tidligere innlegg levert flere momenter til en slik debatt. Fløgstad har ikke svart på noen av dem. Han har heller ikke gjort noe forsøk på å modifisere sitt utsagn om at det vesttyske oppgjøret «i stor grad var eit propagandanummer», en påstand det hverken er dekning for i Neimans bok eller hos øvrige autorative kommentatorer. Susan Neiman skriver om de to sidene i den tyske kaldkrigsfronten at «fascistene alltid var ‘De andre’». Å overvinne denne motsetningen, 30 år etter murens fall, er vel et slags hovedmotiv for hennes bok. Det kan også være en god plattform for de videre debattene om omgangen med nazitiden.


Det tyske oppgjøret – alle innleggene i debatten

Klassekampen har samlet alle innleggene i debatten om oppgjøret med nazitiden i Øst- og Vesttyskland på en egen webside. Debatten startet med Kjartan Fløgstads anmeldelse av Susan Neimans bok «Learning from the Germans» i Klassekampens Bokmagasin 26. september 2020, og ble fulgt opp av et essay av undertegnede 8. oktober. Andre bidragsytere var historikerne Aud Farstad og Jarle Simensen.

https://klassekampen.no/samling/det-tyske-oppgjoret?fbclid=IwAR1oNGn-ba0jnTOHRIspxsN5fTnzU-hyUT_6VpWSY-iwf4PcQTWiMeu_WVA

Den tyske grensedragningen

Publisert i Klassekampen 29. august 2020

Agder lagmannsrett frifant tidligere i sommer den nynazistiske organisasjonen Nordisk
motstandsbevegelse i saken om heising av naziflagg foran det tidligere
Gestapohovedkvarteret i Kristiansand. Dommen stadfestet en rettsforståelse der
domfellelse etter straffelovens § 185, «rasismeparagrafen», vanskelig kan skje i andre tilfeller enn der
person x har krenket person y. Det er en snever fortolkning av en allerede snever
paragraf, men den gjenspeiler også en holdning som i Norge synes å være dominerende
blant både mediefolk og intellektuelle, og like mye på høyre som på venstre side:
Ytringsfriheten er et gode som bør ha absolutt vern, og muligheten for rettslige
innskrenkninger, i den grad de er nødvendige, bør være svært begrenset.
Begrunnelsene er en blanding av prinsipielle, funksjonelle og idealistiske: Ytringsfriheten
er et gode i seg selv, rettslige forbud mot ekstremisme fungerer ikke, ting vi ikke liker å
høre, bør møtes med fakta og argumenter.
Posisjonen er forståelig, men har også noe forterpet over seg. I sin mest absolutte form
umuliggjør den alle alternative avveininger av hensynene til frihet og
minoritetsbeskyttelse. Med sitt individualiserende perspektiv stenger den også ute
diskusjonen om demokratienes rett på selvbeskyttelse. Fremfor alt synes interessen for
erfaringer utenfor den norske settingen å være begrenset.

I Klassekampen 27. august bedyrer politijurist Kai Spurkeland ved Oslo politidistrikt
voldsmaktens plikt til å beskytte «den grunnlovsfestede retten det er å la koranen brenne
helt ut». Politiet må selvsagt forholde seg til (det de mener er) norsk rett, men samtidig
resulterer denne ensidige insisteringen på at også rasistiske hatbudskap og
deportasjonstrusler må forstås som politiske ytringer med absolutt rett på beskyttelse, i at
alle alternative perspektiver lukkes ute. Avveiningen mellom frihetsrettigheter og
minoriteters rett på beskyttelse mot alvorlige krenkelser av menneskeverdet er krevende
for alle konstitusjonelle demokratier. Men hvem har sagt at den norske
grensedragningen gir det endelige og definitive svar?

En sammenligning: Den tyske grunnloven av 1949 gir en meget tung beskyttelse av
ytrings- og organisasjonsfriheten, religions- og demonstrasjonsfriheten. Tyskland har
også en føderal forfatningsdomstol med vide fullmakter som strengt vokter disse
rettighetene. Men samme grunnlov hjemler også for det en kan beskrive som
«demokratiets selvbeskyttelse», og for forsvaret av de grunnleggende verdiene som
demokratiet er fundert i. Grunnlovens aller første setning lyder: «Die Würde des
Menschen ist unantastbar» – «menneskets verdighet er urørbar».

Den norske «rasismeparagrafen», har sin parallell i den tyske straffelovens § 130,
paragrafen om hets mot folkegrupper. Den omfattende paragrafen regulerer en rekke
forhold, herunder:

 «Oppfordring til hat, volds- og vilkårshandlinger mot nasjonale, etniske, religiøse
grupper».
 «Angrep på menneskeverdet til personer tilhørende bestemte deler av befolkningen
gjennom sjikane, forakt og ærekrenkelser».
 «Støtte til, fortielse eller bagatellisering av det nazistiske volds- og vilkårsherredømmet
på en måte som krenker ofrenes verdighet».

Bestemmelsene i § 130 har vært prøvd i en rekke dommer, herunder en avklarende
prøving av demonstrasjons- og forsamlingsretten opp mot § 130, gjennom en dom i
forfatningsdomstolen i 2009 etter en klage på vegne av det høyreradikale partiet NPD
mot forbud av en minnemarsj for Rudolf Hess. Forfatningsdomstolen uttalte at
«forfatningen ikke gir grunnlag for et generelt forbud mot spredning av høyreekstremt
tankegods», men viste samtidig til den særlige betydningen det nazistiske regimet har
hatt for tysk historie, og at forbud kan rettferdiggjøres i særlig alvorlige tilfeller. Liberale
Süddeutsche Zeitung (18.11.2009) kommenterte dommen slik: «Grunnlovens
frihetsrettigheter inkarnerer minnet om forbrytelser mot menneskeheten.
Frihetsrettighetene skal ikke misbrukes til å håne minnet om dem som grunnloven skal
beskytte.»

Også postinger i sosiale medier er blitt dømt: En mann publiserte et foto av Hitler
ledsaget av: «Drittsyrerpakk, slakt bare svina ned, slik forsvinner skattepengene våre, og
vi må selv betale for skolematen til barna våre.» En annen publiserte et foto av en
Bundeswehrsoldat med et maskingevær, kommentert med: «Den raskeste tyske
asylbehandling avslår 1400 søknader i minuttet.» Begge ble idømt bot for brudd på
bestemmelsen om «Volksverhetzung».

I ingen av de tre dommene var det et krav at hetsen måtte rettes mot konkrete personer.

En viktig premiss for at §130 skal kunne komme til anvendelse, er at de forbudte
handlingene skjer «på en måte som er egnet til å forstyrre den offentlige fred», det vil si
at samfunnet blir hisset opp av trusler, vold og hat mellom ulike befolkningsgrupper. Den
juridiske fagportalen «Anwalt.org» har skrevet at «sterkt hatefulle kommentarer til
syvende og sist kan ende i terrorhandlinger» og at «(menings-)friheten stopper, der
andres frihet innskrenkes».

Kontrasten mellom dette og en annen uttalelse fra nevnte politiadvokat i Klassekampen
27. august – «vi skal være blinde for innholdet i budskapet og beskytte alle som vil holde
en politisk markering» – er åpenbar.

Med hjemmel i grunnlovens § 9, og i samsvar med «Lov om organisasjoner», kan
Tysklands innenriksminister eller øverste delstatsmyndighet iverksette forbud mot
politiske organisasjoner hvis «mål og gjerninger er i strid med straffeloven eller retter seg
mot den forfatningsmessige ordning eller mot ideene om mellomfolkelig forståelse». Fra
1992 til i dag er det vedtatt forbud mot 44 høyreekstremistiske/neonazistiske, 13
islamistiske og 1 venstreekstremistisk organisasjon. Et fellestrekk er ikke kun
programmessig neonazisme, men også tydelig vilje til å utøve volds- og terrorhandlinger
mot mennesker og eiendommer.

Så kan man diskutere om grensene som er trukket i tysk lovgivning og rettspraksis, ville
være den riktige også hos oss. Ikke minst den spesielle historiske konteksten, naziarven,
kan gjøre det forklarlig at ekstremistiske angrep på demokratiet vurderes annerledes i
Tyskland enn hos oss. Det tyske eksemplet viser imidlertid at det fins ulike juridiske
innfallsvinkler til håndteringen av menneskefiendtlige og samfunnstruende bevegelser
også innen rammen av konstitusjonelle demokratier. Det er i alle fall rimelig sikkert at
Sians varslede hatorgie i Oslo i dag ville kunne blitt stoppet dersom en lovgivning og
rettspraksis av tysk type hadde vært gjeldende i Norge. En organisasjon som Nordisk
motstandsbevegelse ville etter alle solemerker vært forbudt.

(Små justeringer i versjonen som sto på trykk i KK er foretatt)