Kronikker og artikler

Artikler, kronikker og essys publisert i norske aviser og tidsskrifter fra 2010 til idag – VG, Klassekampen, Morgenbladet, Vårt Land, Dagsavisen, Dag og Tid, Ny Tid, Vagant og Goetheinstituttets webmagasin.

Halve historien – Kjartan Fløgstads DDR

Publisert i Klassekampen 8. oktober 2020

I en større artikkel i Bokmagasinet Klassekampen 26. september spinner Kjartan Fløgstad videre på en av sine favorittfortellinger: det tyske oppgjøret med naziregimet er sterkt overdrevet, og det som var verdt av oppgjør fant sted i DDR og ikke Vest-Tyskland. Grunnlaget for teksten er en omtale av amerikansk-tysk-jødiske Susan Neimans «Learning from the Germans – race and the memory of evil», en bok om hva og hvordan USA kan lære av Tyskland i sitt eget oppgjør med slaveri og rasisme. Han får svar av historiker Aud Farstad i Klassekampen 29. september, som spør hvordan DDRs antifascisme kunne være så fremragende når man kan konstatere at høyreekstremismen, rasismen og nynazismen i dag har en mye sterkere utbredelse i det tidligere DDR enn i vest.

Neimans sammenstilling mellom Tysklands og USAs historiebearbeiding kunne gitt grunnlag for interessante drøftinger. I stedet blir det fra første stund klart at Fløgstad vil benytte anledningen til å dra i gang ny runde med sitt yndlingstema. Han begynner med å slå inn vidåpne dører – som å pushe det velkjente og forterpede faktum om at det vesttyske nazioppgjøret i de første 20 årene etter krigen var så godt som ikke-eksisterende. Han bruker også mye tid på å bagatellisere oppgjøret i vest, og når noe fremheves som positivt, som f.eks. forbundspresident Richard von Weizsäckers berømte tale i 1985, er han alltid rask med å utstyre det med en hake. Hovedkonklusjonene er – tilsynelatende understøttet av Neiman – at «det vesttyske oppgjeret med nazi-fortida i stor grad var «eit propagandanummer» og at «Aust-Tyskland gjorde ein betre innsats for å arbeide seg ut av nazi-fortida enn Vest-Tyskland».

Klassekampen 8. oktober 2020

DDRs viktigste grunnleggingsmythos var fortellingen om den antifascistiske motstand og om DDR som motstandskjempernes stat, altså en selvforståelse som «det andre» og anstendige Tyskland – den ekte arvtageren av de progressive og humanistiske verdiene som ble båret fram gjennom reformasjonstidens bondeopprør, de nasjonale frigjøringskrigene mot Napoleon og som altså nådde sitt høydepunkt med de tyske kommunistenes kamp mot Hitler. Vest-Tyskland (BRD) på sin side hadde etter 2. verdenskrig akseptert rollen som statsrettslig etterfølger etter ”Det tyske rike”. Samtidig var det umulig å basere den nye staten på de aggressive nasjonalistiske storfortellingene som hadde utviklet seg fra midten av det 19. århundre og som kulminerte med det nazistiske skrekkherredømmet. I stedet ble det bærende politiske myhtos for BRD i de første 20 etterkrigsårene fortellingen om gjenoppbygning og ny økonomisk vekst. Gjennom det nye fokus på bearbeiding av nazitidens ugjerninger i kjølvannet av 68-opprøret utviklet det seg også en ny form for kritisk politisk kultur og en nyervervet positiv anerkjennelse av grunnlovens verdier. Det politiske klimaskiftet som dette innebar, og de varige verdimessige konsekvenser av dette, gjør det mulig å knytte året 1968 til det statsviteren Herfried Münkler har beskrevet som ”BRDs andre statsgrunnleggelse”.

Det er i dag i stor grad av konsensus i forskningen på de to tyske etterkrigssamfunnene om at DDRs statsforordnede anti-fascisme ga en svakere forankring av de anti-fascistiske holdningene i befolkningen enn «selvoppgjøret nedenfra» i BRD fra 70-tallet og utover. Fløgstad ser ikke til å ha fått med seg dette.  Kildebruken er selektiv, og spørsmål og fakta som ikke passer inn i utelates.

Vi vet fra en rekke studier at det var en betydelig utbredelse av nynazistiske grupper i det tidligere Øst-Tyskland. Vi vet også at disse gruppene utførte flere voldelige angrep mot bl.a. gjestearbeidere fra Angola, Mosambik, Vietnam og Kuba. En av mange som har dokumentert dette er historikeren Harry Weibel. Med grunnlag i omfattende studier i STASI-arkivene oppsummerer han i boken «Die braune Staat – Antisemittismus und Neonazismus in der DDR» sine funn slik: «Det totale antall registrerte neonazistiske aksjoner i DDR ligger på ca. 7000, herunder ca. 725 tilfeller av rasistisk og ca. 900 av antisemittisk natur, hvorav 145 gjaldt hærverk mot jødiske gravplasser. Gjennom mer enn 200 pogromaktige angrep ble tusenvis av personer med bakgrunn fra mer enn 30 land påført skade, og minst 10 personer døde som følge av rene lynsjingsaksjoner. Angrepene ble i de aller fleste tilfellene utført av yngre menn, og fant sted i over 400 byer og kommuner i DDR».

Mange av neonazigruppene hadde sin basis i SEDs ungdomsorganisasjon, «Freie deutsche Jugend» (FDJ), herunder den store FDJ-ungdomsklubben «Kalinka» i Berlin. Tiltak for å etterforske og straffeforfølge de nynazistiske voldsaksjonene ble tatt, men de ble effektivt stoppet av øverste partiledelse med Honnecker i spissen: «Neonazis kan kun eksistere under kapitalismen!» Når DDR-regimet brøt sammen i 1989, regner man med at det samlede antall nynazister lå rundt 15000.

Fløgstad gjør et stort poeng av at en undersøkelse gjennomført i 1991 viste overvekt av antisemittiske holdninger i den vesttyske befolkningen, men fortrenger data som viser at utviklingen i de 30 etterfølgende årene har gått i stikk motsatt retning: nedgang i de antisemittiske holdningene i vest, kraftig økning i øst. I en studie offentliggjort i ekspertrapporten «Antisemittismus in Deutschland – Aktuelle Entwicklungen» (2016) fremgår det at oppslutningen om klassiske antisemittiske holdninger er målt til 7 % i de tidligere DDR-delstatene og 5 % i de vestlige delstatene. På området «Israelbasert» antisemittisme er tendensen enda tydeligere.

Det er ingen tvil om at antifascismen var Staatsräson i det tidlige DDR, og særlig i dets begynnerfase. Det er også helt åpenbart at den kommunistiske del av den tyske motstandsbevegelsen, fortjent og rettmessig, fikk en mye mer fremhevet og ærefull rolle i øst enn i vest (hvor kommunistpartiet, KPD, etterhvert ble forbudt). Det samme gjaldt kommunistiske motstandskjempere med jødisk bakgrunn som hadde overlevd naziterroren. Flere av disse fikk eliteposisjoner i det nye DDR. Nazigjerningsmenn av høyere grad ble hardt avstraffet, mens den jevne lærer og statsbyråkrat, og hele politiets mellom- og undersjikt, glatt skled inn i sine posisjoner i det nye regimet. Beskjeden til gammelnazister av ulik støpning var: «Vi kjenner din bakgrunn, hva som er fascisme og antifascisme bestemmer vi, din oppgave er å innrette deg». Minnesmerker over ofrene for naziterroren ble bygget, og skolenes lærebøker fortalte om nazismens ugjerninger. Fokuset på den kommunistiske motstanden og på den nye anti-fascistiske stat fikk likevel en mer sentral plass enn Holocaust. Og anti-fascismen var forordnet, offisiell statsideologi som ikke var avhengig av aktiv understøttelse fra noe DDR aldri hadde – et fritt og åpent sivilsamfunn.

Spørsmålet er så: I hvor stor grad var fremveksten av nynazismen og fremmedfiendtlighet en følge av særegne trekk ved DDR-samfunnet selv? Flere studier peker på at preussisk-kommunistiske dyder som disiplin, renhet og underordning frembragte en særlig disponering for tilslutning til autoritære ideologier. Vel så viktig var sannsynligvis DDRs selvforståelse som en nasjonalistisk og etnisk ren stat. Den erfarne politiobersten Bernt Wagner var en av dem som, rimelig forgjeves, forsøkte å alarmere om fremveksten av de neonazistiske grupperingene innad i DDR. Wagner, som siden 2000 har ledet et vellykket av avhopperprogram for tidligere nynazister, påpeker at DDR, tross fine festtaler om internasjonalisme, alltid hadde som mål å gi egne borgeres velferd absolutt forrang (DGB-rapport om høyreekstremismen i Tyskland, 2020). De få gjestearbeiderne som fantes var genuint fremmede, levde ghettoisert og var jevnlig utsatt for truslene fra alkoholiserte mobbende gjenger.

Når det nye gjenforente Tyskland tok form, ble de neonazistiske gruppene en del av arven fra DDR. Den brutale saneringen av østtysk industri som fulgte i kjølvannet av gjenforeningen, og de hundretusener av tidligere DDR-borgere som mistet sitt livsgrunnlag og som opplevde degradering av både kvalifikasjoner og livsytelser, bidro selvsagt til å skape en ytterligere forsterkning av klimaet for politisk radikalisering – lynsjingene og brannstiftelsene i Hoyerswerda og Rostock forteller det meste. I dag er det en tydelig overrepresentasjon av neonazistiske voldsaksjoner i øst, og oppslutningen om det høyreekstreme AfD er mer enn det dobbelte av oppslutningen i vest. Dette har lenge vært en stabil del av det politiske bildet i Tyskland.  

Hvorfor stiller ikke Fløgstad spørsmål om årsakene til disse skillene? Dersom DDRs antifascisme var så solid og vellykket som han hevder, hvorfor har ikke denne klart å plante en sterkere og mer vedvarende motstandskraft mot rasisme, antisemittisme og nynazisme i de østlige delstatenes befolkning? Vi kjenner ikke svarene fordi Fløgstad unnlater å gå inn på dem.

Fløgstad vier særlig oppmerksomhet til konsentrasjonsleiren Buchenwald i det gamle DDR. Der har det lenge vært utkjempet definisjonskamper om den riktige versjon av historien, herunder spørsmålet om hvordan historien om leirens kommunistiske motstandsgrupper skulle formidles. I tillegg har det vært strid om Buchenwalds funksjon som sovjetisk interneringsleir 1945-51 – leir for naziforbrytere eller et sted hvor ofre for det nye kommunistiske diktaturet ble buret inne. Dette leder Fløgstad til å fastslå at de som vil «vitje konsentrasjonsleirane i dag vil finna minnesmerke der dei som kjempa mot fascismen og den bestialske arven, blir sidestilte med sine eigne bødlar ..». Man kan skjønne at tendensene til å «sidestille» de to diktaturene i noen av formidlingskonseptene som tok form etter gjenforeningen, kan gi grunnlag for polariserende utsagn av denne type. Er det en generell dom over de mer enn 300 offisielle anti-fascistiske minnesmerker i dagens Tyskland, tror jeg Fløgstad selv må vite at han er på ville veier.

Neimans bok har vært omtalt i en rekke tysk- og engelskspråklige medier. Ikke minst er det verdt å merke seg et lengre essay i Die Zeit 4. mars, hvor Neiman selv presenterer hovedpunktene i sin bok. Jeg tviler ikke et sekund på at Fløgstad har dekning for det han skriver i sin artikkel gjennom ting han har lest i boken, men likevel er inntrykket Neiman etterlater i Die Zeit-artikkelen noe helt annet enn det som følger av Fløgstads utlegninger. Således er Neimans tekst gjennomgående båret oppe av en beundring for «det tyske selvoppgjøret» generelt, uten noen polariserende fokusering på forskjellene mellom øst og vest. Fløgstads påstand om det «vesttyske oppgjeret .. som eit propagandanummer» kan settes i kontrast til Neimans beskrivelse av det tyske oppgjøret som «en sivilisatorisk prestasjon som er unik i historien, og som videre bør forstås som en work in progress». Om forskjellen mellom den øst- og vesttyske fascismebearbeidingen skriver hun til slutt i sitt essay: «Når jeg velger å fastholde at DDRs antifascisme var et oppriktig forsøk på bearbeiding av nazitiden, vil jeg på ingen måte påstå at denne veien var feilfri. Heller burde vi sammenligne manglene i den østtyske og vesttyske modellen: Mens bearbeidingen i øst kom ovenfra, måtte det forsinkede vestlige oppgjøret, i fraværet av det som manglet ovenfra, komme nedenfra».

Neiman har åpenbart en innfallsvinkel på studiet av det tyske selvoppgjøret som gir DDR en noe mer ærefull plass enn det som i dag er mainstream. Dette utfordres hun på i flere av anmeldelse som nå ligger ute. Likevel er inntrykket hun etterlater noe helt annet enn bildet Fløgstad forsøker å skape.. I en større omtale i Deutschlandfunk 21. juni siterer anmelderen, Angela Gutzeit, bl.a. følgende fra Neimans bok: «I det man definerte sin plass i historien som den nye antifascistiske staten ., og samtidig gjorde naziene til et vesttysk problem, forfalsket DDR historien ..».

Kjartan Fløgstads store fortelling handler om nazismens videreføring gjennom vesttyske nettverk og maktstrukturer helt opp til vår egen tid, om gammelnazier i USAs tjeneste som konspirerer for å opprettholde den vestlige imperialismens makt. Før sammenbruddet var DDR et bolverk mot gammelnazienes ødeleggende virke. I dag gjelder det å beskytte dets ære. Dette har fungert godt som sujett for Fløgstads romaner. Jeg har lest flere av dem, og jeg liker dem. Han bør nå seriøst vurdere om fortellingen fortsatt kan fungere, slik virkeligheten i dag ser ut. Han har holdt på med dette i flere tiår nå, og bør kanskje vurdere å lete fram noe nytt.


Lære av historien – svar til Kjartan Fløgstad 14. oktober

Publisert i Klassekampen 20. oktober 2020

I sitt tilsvar 14. oktober til min artikkel i Klassekampen 8. oktober om Kjartan Fløgstads essay «Tyske lærdommar» (Bokmagasinet 26. september) fremholder Fløgstad at å skrive om bøker en ikke har lest «er ein risikosport». Det burde også være en risikosport å fortelle om bøker på en misledende måte.

Jeg innrømmer glatt at jeg hadde betenkeligheter med å sende min artikkel til publisering før jeg hadde lest boken som lå til grunn for Fløgstads essay, Susan Neimans «Learning from the Germans» (2019). Det primære i mine kommentarer til Fløgstads essay var imidlertid ikke hans utlegninger av Neimans bok, men hans eget gjentagende forsvar av DDR-staten og den like sedvanlige nedvurdering av Vest-Tyskland og det vesttyske oppgjøret med naziperioden. I tillegg ga et essay som Neiman hadde publisert om sin egen bok i Die Zeit (4. mars 2020) meg mistanke om at hun hadde skrevet en langt mer nyansert bok enn inntrykket man kunne få av å lese Fløgstads tekst.

Jeg har nå lest Neimans bok, og kan konstatere at min mistanke var berettiget. Det er en rik og bredspektret bok som stiller spørsmål og åpner opp. En rekke samtaler med tidsvitner og aktører tilfører boken ekstra dybde. I spørsmålet om hvem som var «best», øst eller vest, skriver Neiman allerede i innledningskapitlet at hun har villet undersøke «feilene» på begge sider – øst og vest gjorde «(ulike) fremskritt» i bestrebelsene på å bryte ut av kontinuiteten med nazitiden. Denne «likestillingen» kan godt diskuteres, men den forteller i alle fall noe helt annet enn at det vesttyske oppgjøret «i stor grad var eit propagandanummer», slik Fløgstad hevder han kan lese ut av Neimans bok.

Fløgstad unnlater å kommentere det meste av det jeg skriver om og dokumenterer i min artikkel. Han gjentar derimot sitt paradenummer, Neimans utsagn om at DDR gjorde «ein betre innsats for å arbeide seg ut av nazi-fortida enn Vest-Tyskland». Det er et utsagn med uklar betydning uten spesifisering. Neiman kommer nemlig fram til sin posisjon ved å telle, og ved å vektlegge det som er «front and central» fremfor «the psychological». Det hun teller er domfellelser, monumenter og skolebøker m.m. At dette må ende opp med «seier» for øst er åpenbart, all den stund alt som kunne ligne på et nazioppgjør i vest i de første 10-15 årene etter Nürnbergprosessene i prinsippet var ikke-eksisterende. Neimans valg her er uansett problematisk, noe flere kritikere har påpekt.  

Det særegne med Fløgstads innfallsvinkel til den tyske etterkrigstiden er den standhaftige motviljen mot å ta innover seg skiftet i det vesttyske nazioppgjøret fra midten av 60-årene og utover. En rekke hendelser, konflikter og debatter sto sentralt, noen av dem ikoniske. Det slo helt inn i de personlige biografiene, i generasjonskonflikter, i lokalhistoriske gravehistorier, i debattkulturen og, ikke minst, som varige holdningsendringer i befolkningen.

Kontrasten til øst er interessant. I DDR var reiser til Buchenwald og de andre nasjonale minnestedene obligatorisk program for skoleklasser, fagforeninger og partiforeninger, men samtidig hadde SED pr. dekret erklært avnazifiseringen som fullført allerede i 1953. Historikeren Norbert Frei har uttrykt det slik: «Historien var gjenstand for mobiliserende tilslutning, ikke for reflekterende betraktning» (jfr. boken «Zur recheten Zeit», 2019). Susan Neiman for sin del fastslår at personlige konfrontasjoner mellom generasjonene om skyld og ansvar «knapt nok forekom i DDR».

Ulikt Fløgstad anser jeg ikke DDR som et regime som kunne holdt oppe «rommet for en fremtidig sosialisme». Jeg er derimot enig med Fløgstad i at sammenslåingen mellom vest og øst slo brutalt ut for den østtyske befolkningen. En reel grunnlovsprosess med bred involvering av de to befolkningene kunne gitt et annet startgrunnlag for den nye staten. Det kunne også gitt grunnlag for felles drøfting av de to tradisjonene i bearbeidingen av nazitiden. I en debatt mellom Susan Neiman, historikeren Norbert Frei og litteraturprofessoren Aleida Assman i tysk SWR-2 tidligere i år, ble det foreslått å etablere et eget tysk 8. mai-museum som en plattform for slikte møter.  Det kunne være en måte å komme seg videre på – både for tyskerne selv og for oss som vil lære av dem.


Sluttkommentar til Kjartan Fløgstad 23. oktober

Publisert i Klassekampen 26. oktober 2020

Kjartan Fløgstad gjentar i sitt innlegg 23. oktober forhold jeg allerede har gitt begrunnede svar på i min kommentar 20. oktober. Han fremsetter også en påstand om at jeg ikke vil diskutere sak, og varsler sluttstrek for debatten. Anklagen om ikke å ville diskutere sak burde Fløgstad vende mot seg selv. Min motivasjon for å gå inn i denne diskusjonen har nettopp vært ønsket om å bidra til en kritisk drøfting av de historiske og samfunnsmessige fakta bak sakens hovedtema: de to tyske statenes oppgjør med nazitiden. De kom i ulike faser, hadde ulik form, ulike ytre forutsetninger og ikke minst ulike langtidsvirkninger. Jeg har i mine to tidligere innlegg levert flere momenter til en slik debatt. Fløgstad har ikke svart på noen av dem. Han har heller ikke gjort noe forsøk på å modifisere sitt utsagn om at det vesttyske oppgjøret «i stor grad var eit propagandanummer», en påstand det hverken er dekning for i Neimans bok eller hos øvrige autorative kommentatorer. Susan Neiman skriver om de to sidene i den tyske kaldkrigsfronten at «fascistene alltid var ‘De andre’». Å overvinne denne motsetningen, 30 år etter murens fall, er vel et slags hovedmotiv for hennes bok. Det kan også være en god plattform for de videre debattene om omgangen med nazitiden.


Det tyske oppgjøret – alle innleggene i debatten

Klassekampen har samlet alle innleggene i debatten om oppgjøret med nazitiden i Øst- og Vesttyskland på en egen webside. Debatten startet med Kjartan Fløgstads anmeldelse av Susan Neimans bok «Learning from the Germans» i Klassekampens Bokmagasin 26. september 2020, og ble fulgt opp av et essay av undertegnede 8. oktober. Andre bidragsytere var historikerne Aud Farstad og Jarle Simensen.

https://klassekampen.no/samling/det-tyske-oppgjoret?fbclid=IwAR1oNGn-ba0jnTOHRIspxsN5fTnzU-hyUT_6VpWSY-iwf4PcQTWiMeu_WVA

Den tyske grensedragningen

Publisert i Klassekampen 29. august 2020

Agder lagmannsrett frifant tidligere i sommer den nynazistiske organisasjonen Nordisk
motstandsbevegelse i saken om heising av naziflagg foran det tidligere
Gestapohovedkvarteret i Kristiansand. Dommen stadfestet en rettsforståelse der
domfellelse etter straffelovens § 185, «rasismeparagrafen», vanskelig kan skje i andre tilfeller enn der
person x har krenket person y. Det er en snever fortolkning av en allerede snever
paragraf, men den gjenspeiler også en holdning som i Norge synes å være dominerende
blant både mediefolk og intellektuelle, og like mye på høyre som på venstre side:
Ytringsfriheten er et gode som bør ha absolutt vern, og muligheten for rettslige
innskrenkninger, i den grad de er nødvendige, bør være svært begrenset.
Begrunnelsene er en blanding av prinsipielle, funksjonelle og idealistiske: Ytringsfriheten
er et gode i seg selv, rettslige forbud mot ekstremisme fungerer ikke, ting vi ikke liker å
høre, bør møtes med fakta og argumenter.
Posisjonen er forståelig, men har også noe forterpet over seg. I sin mest absolutte form
umuliggjør den alle alternative avveininger av hensynene til frihet og
minoritetsbeskyttelse. Med sitt individualiserende perspektiv stenger den også ute
diskusjonen om demokratienes rett på selvbeskyttelse. Fremfor alt synes interessen for
erfaringer utenfor den norske settingen å være begrenset.

I Klassekampen 27. august bedyrer politijurist Kai Spurkeland ved Oslo politidistrikt
voldsmaktens plikt til å beskytte «den grunnlovsfestede retten det er å la koranen brenne
helt ut». Politiet må selvsagt forholde seg til (det de mener er) norsk rett, men samtidig
resulterer denne ensidige insisteringen på at også rasistiske hatbudskap og
deportasjonstrusler må forstås som politiske ytringer med absolutt rett på beskyttelse, i at
alle alternative perspektiver lukkes ute. Avveiningen mellom frihetsrettigheter og
minoriteters rett på beskyttelse mot alvorlige krenkelser av menneskeverdet er krevende
for alle konstitusjonelle demokratier. Men hvem har sagt at den norske
grensedragningen gir det endelige og definitive svar?

En sammenligning: Den tyske grunnloven av 1949 gir en meget tung beskyttelse av
ytrings- og organisasjonsfriheten, religions- og demonstrasjonsfriheten. Tyskland har
også en føderal forfatningsdomstol med vide fullmakter som strengt vokter disse
rettighetene. Men samme grunnlov hjemler også for det en kan beskrive som
«demokratiets selvbeskyttelse», og for forsvaret av de grunnleggende verdiene som
demokratiet er fundert i. Grunnlovens aller første setning lyder: «Die Würde des
Menschen ist unantastbar» – «menneskets verdighet er urørbar».

Den norske «rasismeparagrafen», har sin parallell i den tyske straffelovens § 130,
paragrafen om hets mot folkegrupper. Den omfattende paragrafen regulerer en rekke
forhold, herunder:

 «Oppfordring til hat, volds- og vilkårshandlinger mot nasjonale, etniske, religiøse
grupper».
 «Angrep på menneskeverdet til personer tilhørende bestemte deler av befolkningen
gjennom sjikane, forakt og ærekrenkelser».
 «Støtte til, fortielse eller bagatellisering av det nazistiske volds- og vilkårsherredømmet
på en måte som krenker ofrenes verdighet».

Bestemmelsene i § 130 har vært prøvd i en rekke dommer, herunder en avklarende
prøving av demonstrasjons- og forsamlingsretten opp mot § 130, gjennom en dom i
forfatningsdomstolen i 2009 etter en klage på vegne av det høyreradikale partiet NPD
mot forbud av en minnemarsj for Rudolf Hess. Forfatningsdomstolen uttalte at
«forfatningen ikke gir grunnlag for et generelt forbud mot spredning av høyreekstremt
tankegods», men viste samtidig til den særlige betydningen det nazistiske regimet har
hatt for tysk historie, og at forbud kan rettferdiggjøres i særlig alvorlige tilfeller. Liberale
Süddeutsche Zeitung (18.11.2009) kommenterte dommen slik: «Grunnlovens
frihetsrettigheter inkarnerer minnet om forbrytelser mot menneskeheten.
Frihetsrettighetene skal ikke misbrukes til å håne minnet om dem som grunnloven skal
beskytte.»

Også postinger i sosiale medier er blitt dømt: En mann publiserte et foto av Hitler
ledsaget av: «Drittsyrerpakk, slakt bare svina ned, slik forsvinner skattepengene våre, og
vi må selv betale for skolematen til barna våre.» En annen publiserte et foto av en
Bundeswehrsoldat med et maskingevær, kommentert med: «Den raskeste tyske
asylbehandling avslår 1400 søknader i minuttet.» Begge ble idømt bot for brudd på
bestemmelsen om «Volksverhetzung».

I ingen av de tre dommene var det et krav at hetsen måtte rettes mot konkrete personer.

En viktig premiss for at §130 skal kunne komme til anvendelse, er at de forbudte
handlingene skjer «på en måte som er egnet til å forstyrre den offentlige fred», det vil si
at samfunnet blir hisset opp av trusler, vold og hat mellom ulike befolkningsgrupper. Den
juridiske fagportalen «Anwalt.org» har skrevet at «sterkt hatefulle kommentarer til
syvende og sist kan ende i terrorhandlinger» og at «(menings-)friheten stopper, der
andres frihet innskrenkes».

Kontrasten mellom dette og en annen uttalelse fra nevnte politiadvokat i Klassekampen
27. august – «vi skal være blinde for innholdet i budskapet og beskytte alle som vil holde
en politisk markering» – er åpenbar.

Med hjemmel i grunnlovens § 9, og i samsvar med «Lov om organisasjoner», kan
Tysklands innenriksminister eller øverste delstatsmyndighet iverksette forbud mot
politiske organisasjoner hvis «mål og gjerninger er i strid med straffeloven eller retter seg
mot den forfatningsmessige ordning eller mot ideene om mellomfolkelig forståelse». Fra
1992 til i dag er det vedtatt forbud mot 44 høyreekstremistiske/neonazistiske, 13
islamistiske og 1 venstreekstremistisk organisasjon. Et fellestrekk er ikke kun
programmessig neonazisme, men også tydelig vilje til å utøve volds- og terrorhandlinger
mot mennesker og eiendommer.

Så kan man diskutere om grensene som er trukket i tysk lovgivning og rettspraksis, ville
være den riktige også hos oss. Ikke minst den spesielle historiske konteksten, naziarven,
kan gjøre det forklarlig at ekstremistiske angrep på demokratiet vurderes annerledes i
Tyskland enn hos oss. Det tyske eksemplet viser imidlertid at det fins ulike juridiske
innfallsvinkler til håndteringen av menneskefiendtlige og samfunnstruende bevegelser
også innen rammen av konstitusjonelle demokratier. Det er i alle fall rimelig sikkert at
Sians varslede hatorgie i Oslo i dag ville kunne blitt stoppet dersom en lovgivning og
rettspraksis av tysk type hadde vært gjeldende i Norge. En organisasjon som Nordisk
motstandsbevegelse ville etter alle solemerker vært forbudt.

(Små justeringer i versjonen som sto på trykk i KK er foretatt)

75 år etter Tysklands krigsnederlag – tyskerne og nazismen i dag

Publisert i Transit Magasin 6. mai 2020
https://www.transitmag.no/2020/05/06/75-ar-etter-tysklands-krigsnederlag-tyskerne-og-nazismen-i-dag/, 

Hvordan er tyskernes forhold til Nazitiden i dag? Dette er et av flere spørsmål den store liberale ukeavisen Die Zeit stiller i en artikkelserie i anledning 75-årsjubileet for krigsnederlaget våren 1945. Grunnlaget for artiklene er bl.a. en bred undersøkelse meningsmålingsinstituttet «Institut policy matters» har gjennomført for avisen. Den gir et litt motsetningsfylt bilde. Aversjonene mot nazigrusomhetene og støtten til et aktivt minnearbeid er fortsatt dypt forankret i det store flertall av den tyske befolkning. Samtidig kan det observeres en viss tretthet i deler av de unge generasjonene mot det obligatoriske programmet om bearbeiding av beste- og oldeforeldrenes forbrytelser. Gjennom inntredenen av AfD på den politiske scenen, et åpent historierevisjonistisk parti på ytre høyre fløy, har en også fått en mer konfliktdrevet erindringskultur enn i tiårene forut.

Polen Ausschwitz Marsch der Lebenden (Reuters/K. Pempel)
Selvoppgjøret som forandret Tyskland

Det er i dag ukontroversielt å hevde at de siste 50 årenes selvoppgjørsprosess har forandret tyskernes forhold til nazitidens ugjerninger på radikalt vis, og at oppgjøret har blitt en viktig del av det moderne Tysklands politisk-kulturelle selvidentifikasjon. Også utenomverdenen har i stor grad gitt Tyskland anerkjennelse for sin omfattende selvoppgjørsprosess, og pekt på kontrastene til Østerrike, Italia og Japan, hvor disse prosessene har vært langt svakere. En rekke hendelser, konflikter og debatter har vært viktige, noen av dem ikoniske: Auschwitzprosessene i Frankfurt på 60-tallet (ledet av den legendariske statsadvokaten Fritz Bauer), studentopprøret 1967-68, Willy Brandts kneling for ofrene for Warzawaoppstanden i 1970, opphevelsen av foreldesesbestemmelsene for krigsforbrytelser (1978), president von Weizeckers omtale av 8. mai 1945 som ”en befrielsens dag” (1985), de sjokkpregede virkningene av den amerikanske TV-serien ”Holocaust” i 1979 og det omfattende oppgjøret med historierevisjonistiske analyser i den såkalte ”historikerstriden” (1986) – for å nevne noe.

I tidsspennet 1983-1995 – som også markerte 50-årsdagene for hhv. Hitlers maktovertagelse og Nazi-Tysklands nederlag – fulgte en syklus av minnemarkeringer, museumsetableringer og debatter, som nærmest kan omtales som en kollektiv gjenerindring av naziherredømmets 12-årige historie. Sterke inntrykk gjorde også filmen Schindlers liste (1993), som fremviste alternativer til tilpasning og medløperi, og Daniel J. Goldhagens bok ”Hitlers Willing Executioners” (1996), som dokumenterte antisemittismens dype forankring i det tyske folk. I perioden fra 1995-2005 var særlig debatten rundt Holocaustminnesmerket i Berlin (åpnet 2005) og de to store utstillingene om tyske Wehrmacht (1995 og 2001) av stor betydning. Wehrmachtutstillingene slo en gang for alle i hjel mytene om hæren og den vanlige soldat som ”renere” og mer nøytral enn f.eks. SS-enhetene. I en undersøkelse foretatt i 2000 svarte 78 prosent av den tyske befolkningen at det er ”svært viktig” eller ”viktig” at minnet om ”forfølgelsene og massedrapene i det 3. rike” blir holdt ved like. Femti år tidligere, i 1950, mente 30 prosent av tyskerne at Nürnbergprosessene mot Hitlers nærmeste medarbeidere var ”unfair”.

Det store flertallet – tysk plikt å forhindre at Holocaust går i glemmeboken

Tallene for 2020 viser bl.a. dette bildet:

  • 77% betrakter det som Tysklands plikt å hindre at nazidiktaturet og Holocaust går i glemmeboken
  • 76% mener det er viktig å lære av historien
  • 74% uttaler at beskjeftigelsen med nazidiktaturet har sensibilisert dem for utgrensinger og urettferdighet andre steder i verden
  • 66% ønsker å lære mer om nasjonalsosialismens historie

Men tallene viser også at:

  • 59% finner det overdrevet at nazidiktaturet nesten daglig er tema i mediene
  • 53% uttrykker forståelse for holdninger av typen «nå får det snart holde»

Erindringspolitisk konformitetstrykk?

Gir de sistnevnte tallene grunn til bekymring? Spørsmålet gir absolutt mening når man vet at støtten til «jetzt-ist-mal-gut»-posisjonen («det er nok nå») i perioden 1986 til 2009 falt fra 66% til 48%, men altså nå har steget til 53%. Tallet er selvsagt ikke noe mål på naziholdninger i den tyske befolkning. Observasjoner fra tyske «Verfassungsschutz» tyder på at andelen borgere med entydige naziholdninger ligger under 0,5%. Det kan imidlertid godt ses som tegn på en type metning, på behov for fortrengning av det ubehagelige, for overglatting og forskjønnelse. Forskjellen fra tidligere er imidlertid at det nå ikke lenger er «gjerningsmennene» selv som beskytter seg, men deres etterfølgere. Ønsket om at oldefar skulle vært motstandsmann og behovet for ikke kontinuerlig å måtte bli minnet om hva som egentlig skjedde, synes å prege deler av befolkningen. Avslørende her er undersøkelsens tall for hva folk tror bestefar gjorde: Kun 3% av de spurte angir at deres forfedre aktivt understøttet naziregimet, mens hele 30% mente å stamme fra familier av aktive nazimotstandere. Die Zeit kommenterer dette slik: «Selv om målestokkene for nazistøtte settes svært stramt og for nazimotstand svært vidt, står disse tallene på ingen måte i forhold til de historiske realitetene.»

Høydepunktet for det tyske selvoppgjøret kan legges til perioden 1990-2010. Dette var også perioden for de mange arkivåpningene i Russland og det øvrige Øst-Europa etter murens fall. Den kraftige tilgangen på nytt historisk kildemateriale om Holocaust og om de tyske krigsforbrytelsene i øst ga dermed også grunnlag for styrking av en tendens man hadde sett fra midten av 80-tallet – økt fokus på ofrene for massemyrderiene, på Shoa, på lidelsene, minnesmerkene og minnestedene, mindre fokus på fascismens årsaker og opprinnelse. Selv så viktig og nødvendig denne omdreiningen var, våger Die Zeit å stille spørsmålet om tendensen til økning av tilhengerne av «Schlusstrich» («sluttstrek») kan ha sammenheng med en viss «emosjonell overbelastning» og et visst «erindringspolitisk konformitetstrykk» i befolkningen. Åpenbart kontroversielle spørsmål, men sannsynligvis ikke helt grunnløse.

Vest- og Østtyskland – ulike tradisjoner for oppgjøret med nazismen

Med oppløsningen av DDR i 1989/90 ble også en helt ny befolkningsgruppe kastet inn i den vesttysk formede selvoppgjørsrammen. To ulike innfallsvinkler til bekjempelsen av fascismen kom sammen – aktiv bearbeidelse av naziarven ”nedenfra” i BRD og antifascisme som offisielt program for parti og stat i DDR, personlige empatibekjennelser versus systemkritikk. At tidligere DDR-borgere kan ha en noe større andel sluttstrektilhengere, jfr. den betydelig høyere oppslutningen om AfD i øst, og at dette også kan være noe av forklaringen på den registrerte økningen av andelen av disse holdningene i Tyskland samlet, kan en ikke se bort fra. Som historikeren Norbert Frei (kjent fra en rekke bøker om det tyske selvoppgjøret, herunder «1945 und Wir») fremholder overfor Die Zeit, har likevel parolen om «sluttstrek» en litt annen klang i dag enn tidligere. Mens den på 50-, 60- og 70-tallet i hovedsak var en klage fra gjerningsmenn og medløpere om «å bli latt i fred», uttrykker den i dag, i Freis ironiske termer, heller «en yngre generasjons behov for å tilkjennegi at det avkrevede programmet for selvbearbeiding er bestått.»

«Nasjonalsosialismen også hadde positive sider»

Die Zeits undersøkelse er fordelt etter partipreferanser. Den viser med all mulig tydelighet at AfD-velgerne ikke tenker særlig avvikende fra partiets ledende demagoger – en Alexander von Gauland med nazismen som «en fugleskit» i Tysklands stolte historie, en Björn Höcke med sitt krav om «180 graders omdreining» av den tyske nazibearbeidingen. Således gir 80% av partiets tilhengere støtte til utsagnet «nasjonalsosialismen inntar i dag en altfor stor plass» i beretningene om den tyske historien, mens 58% synes å mene at «nasjonalsosialismen også hadde positive sider og blir for negativt fremstilt». At ytre høyre gjennom AfD har fått representasjon i de etablerte politiske styringsorganene, har åpenbart hatt en polariserende effekt på debatten om den tyske nazibearbeidingen. Om det også har bidratt til å øke andelen av befolkningen som ønsker å sette sluttstrek, er det vanskelig å gi noe helt entydig svar på. For de demokratiske kreftene, fra CDU/CSU til Die Linke, gjør AfDs tilstedeværelse det i alle fall mulig å peke på én entydig fiende – på en politisk eksponent for relativisering og bagatellisering av nazityranniet og for avvikling av etterkrigstidens selvoppgjørspolitikk slik vi har kjent det til nå.

Parallelt med en viss utflating av interessen for det aktive erindringsarbeidet har man de siste årene sett en voldsom økning av besøkstallene ved minnestedene for naziterrorens ofre, og da både nasjonalt og gjennom internasjonal turisme. Samtidig har minnesmerkene opplevd økende vold og hærverk fra høyreekstreme grupper. Den mangeårige direktøren ved minnesmerket for Buchenwaldleiren, Volkhard Knigge, forteller til die Zeit at man blant de besøkende kan støte på skoleklasser som vegrer seg mot å føle seg truffet av det de ser. Men han opplever det motsatte i vel så stor grad: unge mennesker som oppsøker Buchenwald som «et sted for etisk, politisk og historisk besinnelse.» Spørsmålene de stiller synes å være: «hva var det som egentlig skjedde, hva betyr dette i dag?».

Nytt fokus på nazismens begynnelse

Ungdommenes spørsmål er vel noen av de samme man kan stille når det gjelder minnepolitikken sett under ett: Hvordan bør dagens tyskere håndtere naziarven, hvordan bekjempe fremtidens bærere av fascisme. Den amerikanske filosofen Susan Neiman har i en nylig bok, «Learning from the Germans», nok en gang fremhevet den tyske bearbeidingen av naziarven som et forbilde. Som Knigge fremhever, er likevel tiden for «selvtilfreds stolthet over egne av ytelser» forbi. I stedet fremhever både Knigge og Frei behovet for å rette blikket mot begynnelsen – mot det völkische, antisemittiske og antidemokratiske i spireform, mot Weimarrepublikken, mot 30. januar 1933. Ikke som erstatning for de siste ti-årenes omfattende, og helt nødvendige, fokus på Holocaust, men som et supplement, som politisk skjerping. Knigge sier det slik: «Et nytt alvor har meldt seg. Siden AfD har tatt plass i parlamentene er advarselen om å unngå gjentagelse av historien ingen floskel lenger.»

De ambivalente, mettede og selvsentrerte

Demokratiets verdier er solid forankret i det store flertallet av den tyske befolkningen. De ambivalente, mettede og selvsentrerte tilhører nok i all hovedsak denne gruppen. Men eksistensen av et parti som AfD – med sine 10% oppslutning i Tyskland samlet og over 20% i øst – må definitivt leses som et faresignal. Om trusselen fra ytre høyre vil riste liv i «de mettede» eller styrke ressentimentene som også ligger skjult hos dem, kan man ikke si noe helt sikkert om. «Tallene fra undersøkelsen gir grunnlag for begge alternativene», skriver Die Zeit. Det er likevel ikke utenkelig at angrepene fra ytre høyre kan bevirke det motsatte av det tilsiktede, at det er erindringskulturen som kommer styrket ut av konfrontasjonene. Pr. i dag opplever AfD en svakt nedadgående oppslutning. Det skjer parallelt med at skandaliseringene av partiets mest ytterliggående lederskikkelser, Björn Höcke og Andreas Kalbitz, har tiltatt i styrke.

Motsetningene skjerpes

Når de siste tidsvitnene nå snart er borte, står man uansett overfor en ny situasjon. I hele etterkrigstiden har erindringsarbeidet fått en egen intensitet og kvalitet når det har vært ledsaget av konflikter og store debatter. «At motsetningene skjerpes er i så henseende en god nyhet», avslutter Die Zeit.

Foto: Reuters/K. Pempel

Angelas arverekke

Publisert i VG 6. mars 2020

Tyskland største parti, kristelig-demokratiske CDU, er inne i en av sine største politiske kriser siden partiets grunnleggelse for mer enn 70 år siden. Utløsende for krisen var håndteringen av en vanskelig parlamentarisk situasjon i den østtyske delstaten Thüringen, hvor partiets gruppe i den nyvalgte landdagen valgte å stemme sammen med høyrepopulistiske AfD ved valget på ny leder av delstatsregjeringen. Krisen endte med at CDU-leder Annegret Kramp-Karrenbauer valgte å kunngjøre sin avgang som partileder. Tre kandidater – alle fra delstaten Nordrhein-Westfalen, alle katolikker, alle menn – har kastet seg inn i kampen om å bli ny partileder. Beslutningen fattes på et ekstraordinært landsmøte 25. april.

Kampen om partilederposten vil også bli en kamp om hvem som skal etterfølge Angela Merkel som partiets forbundskanslerkandidat ved valget i 2021, og om CDUs politiske kurs i æraen etter Merkel. Blir hun sittende til valget på ny Forbundsdag høsten 2021, vil hun ha vært forbundskansler i 16 år, lenger enn partigrunnleggeren Konrad Adenauer og på nivå med Helmut Kohl.

Merkel vil kunne se tilbake på lange perioder med økonomisk vekst, men også på en epoke preget av kriser og utfordringer – finanskrise, nedlukking av de tyske atomkraftverkene, klimakrise og flyktningkrise.  I kampen om CDUs fremtidige politiske kurs vil forholdet til «arven etter Merkel» stå helt sentralt, et testamente hvor meningene er sterkt delte. Etter flyktningkrisen 2015-16 identifiserte mange Merkel med «kontrolltap» og «åpne grenser», andre med den modige og fattede skikkelsen som sto opp for Europas humanistiske verdier når de virkelig var under press. Merkel gis ofte også skylden for at AfD har kunnet vokse seg sterke. Samtidig har hun utvilsomt hovedæren for at nye sjikt av liberale og sentrumsorienterte velgere i byenes middelklasse har blitt trukket til partiet.

Tross striden om hennes person har Merkel i en årrekke tronet øverst på popularitetsbarometrene – og gjør det fortsatt.

De tre som deltar i kampen om partilederposten er Armin Laschet, Friedrich Merz og Norbert Röttgen. Merz tapte knapt for Annegret Kramp-Karrenbauer under kampavstemmingen om ny partileder på landsmøtet i desember 2018. Laschet var lenge på tale som partileder også i 2018, men valgte til slutt ikke å stille. Den største overraskelsen har imidlertid Norbert Röttgen stått for. Svært få hadde navnet til den tidligere miljøvernministeren på blokka når han som den første av de tre offisielt lanserte sitt kandidatur.

Armin Laschet (58) er «..mannen som klemmer folk, megler i stridsspørsmål, binder fiender til seg og forsoner», som Süddeutsche Zeitung nylig skrev. Han kommer fra den liberale og utadvendte byen Aachen helt vest i Tyskland, og har et lynne typisk for det katolske Rheinland. Laschet har en solid maktpolitisk base gjennom sin posisjon som ministerpresident i Nordrhein-Westfalen, Tysklands mest folkerike delstat. Han har i tillegg bakgrunn både fra Bundestag og EU-parlamentet, og var på midten av 90-tallets Bonn medlem av en liten gruppe CDU-ere som hadde de første forsøkene på politiske samtaler med De Grønne. Ved valget av mer konservative Jens Spahn som kandidat til nestlederposten har Laschet gjort seg valgbar blant et bredt spekter av partimedlemmene

Friedrich Merz (64) er en mann av «klar tale», en dyktig retoriker med stor tro på egen handlekraft, men også en person som mange oppfatter som polariserende. Merz har vært en skarp kritiker av Merkel-regjeringens håndtering av flyktningkrisen i 2015. Han er også eksponent for det mange oppfatter som en mer næringslivsvennlig politikk, for styrking av politi- og justisvesen og for en mer restriktiv innvandringspolititikk. Mange på partiets høyre fløy er derfor overbevist om at Merz er den av kandidatene som vil være best skodd for å hente tilbake CDU-velgere som har vært til låns hos AfD.  En sentral del av Merz’ politiske biografi er tapet for Angela Merkel i kampen om den mektige posisjonen som leder av CDU-gruppen i Forbundsdagen i 2002.

Den tredje kandidaten, Norbert Röttgen (54), var i perioden 2009-2012 miljøvernminister i Merkels regjering. Han har tilhørt Bundestag siden 1994, og var i en periode på 00-tallet gruppesekretær i CDUs Bundestagsfraksjon. Han har også vært leder av den mektige partiavdelingen i Nordrhein-Westfalen, og stilte i 2012 som partiets toppkandidat i valget på nytt delstatsparlament. Hans tap for SPD/De Grønne, og hans etterfølgende nei til å overta som opposisjonsleder i delstatsparlamentet, gjorde at han falt i unåde hos Merkel og måtte forlate posten som miljøvernminister. Röttgen har etter dette gradvis bygget opp en posisjon som en av CDUs dyktigste utenrikspolitiske talsmenn, og er i dag leder av Forbundsdagens utenrikskomite.

Sentralt i diskusjonene om CDUs fremtidige kurs står forholdet til AfD. Enkelte krefter på CDUs høyre fløy fremholder at partiet må bevege seg til høyre for å gjenvinne velgere som har gått tapt til AfD. Dette er en vurdering som også Friedrich Merz har gitt sin støtte til, selv om han avviser politisk samarbeid med AfD. En undersøkelse publisert i avisen «Handelsblatt» viste nylig at 23% av CDUs velgere vil  forlate partiet etter Merkel, og at 82% av tilhengerne er motstandere av samarbeid med AfD. Undersøkelsen gir grunnlag for å anta at nettotapet ved en høyredreining kan bli større enn ved å fastholde hovedtrekkene i nåværende politikk.

Skal CDU ha muligheten til å komme i regjeringsposisjon på nytt etter valget i 2021, er det pr. i dag vanskelig å se for seg at det kan skje i noen annen konstellasjon enn i regjering med De Grønne. De to partiene samarbeider i dag i seks ulike delstatsregjeringer. Utfordringene knyttet til et kommende regjeringssamarbeid med De Grønne vil derfor stå i sentralt i partiets strategiske overveielser fram mot valget på ny partileder. Her er det fordel Laschet og Röttgen. Et CDU under ledelse av Friedrich Merz vil få det betydelig tyngre i samarbeidet med De Grønne. Risikoen for velgerlekkasje fra CDU til De Grønne, og i verste fall at De Grønne ender opp som det største av de to partiene, vil også være større med Merz ved roret.

Den første meningsmålingen om de tre kandidatene ble nylig offentliggjort av TV-kanalen ARD. Den viser at 40 % av CDUs velgere foretrekker Merz som ny partileder, mens 32 % holder Laschet som den beste kandidaten. Kun 13 % har Röttgen som favoritt. Alt tyder derfor på kampen vil stå mellom Merz og Laschet. Hensynene et partilandsmøte må avveie er imidlertid flere enn det som fanges opp av en spørreundersøkelse. Momenter som kan tale til fordel for Laschet er bl.a. hans sterkere maktbase i partiorganisasjonen, og at Röttgens tilhengere sannsynligvis vil foretrekke Laschet fremfor Merz. Mulighetene for maktkamp med en Merkel som frem til høsten 2021 vil være inne i sitt siste år som forbundskansler, kan også bli trukket fram som en risiko ved Merz’ kandidatur.

Når CDU har valgt sin nye partileder, må endelig valg av kandidat til forbundskanslerposten avstemmes med det bayerske søsterpartiet CSU. Her kan man ikke utelukke at CSU-leder Markus Söder – en partileder i flytsonen – kan komme til å sette seg selv i spill som en mulig utfordrer.

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/zG1AM1/angelas-arverekke

Foto: Armin Laschet
(Olaf Kosinsky CC BY-SA 3.0 de)

Hvor kommer du fra?

Publisert i Vårt Land 21. februar 2020

Tysklands viktigste og mest prestisjefylte bokpris, «Der deutsche Buchpreis», gikk i 2019 til den bosnisk-tyske forfatteren Saša Stanišić for hans roman «Herkunft» (Luchterhand 2019). Pristildelingen vakte begeistring i et samlet tysk anmelderkorps ved kunngjøringen på bokmessen i Frankfurt sist høst, og topper nå Der Spiegels liste over Tysklands mest solgte romaner.

«Herkunft» er en bok om de tidstypiske og litt forslitte temaene opprinnelse og identitet – «hvor kommer du fra, hvem er du?». I en blanding av roman, selvbiografi og essay borrer Stanišić i spørsmålene ved å fortelle hva fødested, språk og familie kan bety for menneskenes liv. Han gjør det fjernt fra enhver romantisering av hjemstavn og opprinnelse, og viser gjennom skarpe observasjoner og poetisk innlevelse hvordan nye fortellinger om fortiden og nåtiden kan skape mening for det livet man lever her og nå.

Saša Stanišić og hans foreldre ankom Tyskland som bosniske flyktninger i 1992. Saša var da 14 år gammel, og kunne ikke et ord tysk. Byen de havner i er tilfeldigvis Heidelberg, den gamle idylliske universitetsbyen sydvest i Tyskland. Morens bakgrunn var bosnisk-muslimsk, farens serbisk, men begge med identitet som sekulære jugoslaver. Etter landets etniske rensing sprenges denne i fillebiter. Romanen forteller om familiens og unge Sašas forsøk på å få fast grunn under føttene på sitt nye hjemsted. Sašas høyt utdannede foreldre sliter i underbetalte jobber. Ydmykelser, skamfølelse og opplevelse av deklassering er en del av hverdagen, men de biter tennene sammen for at unge Saša skal lykkes. Hos ham er derimot viljen til det positive så sterk at verden etterhvert begynner å føye seg.

Gjennom tilpasning og opprør utvikler den smarte og behendige ungdommen gradvis en slags identitet tilpasset sin nye situasjon. Ledsagere på ferden er den lurvete og fargerike kompisgjengen på den lokale bensinstasjonen, og Joseph von Eichendorffs tidligromantiske naturlyrikk – «sagt wo meine Heimat liegt» («si meg hvor jeg hører til»). Viktig er også en tysklærer som oppdager hans talent for diktning, en tysk kjæreste og bestekompisen Rahim. Når krigen er over, drar Saša i flere omganger på leting etter restene av sin gamle identitet – i byen han forlot, et forandret og nedslitt Višegrad, og i den bosnisk-serbiske fjellandsbyen hvor bestefaren har sin opprinnelse. Den elskede bestemoren er med på ferden – hverken hun eller Saša finner det de leter etter.

Fortellingen har konstante skiftninger i tid og sted – fra Visegrad til den serbiske fjellandsbyen med sine 13 innbyggere, fra 90-tallets Heidelberg til nåtidens Hamburg. På en balkong i Hamburg sitter det 41-årige skriver-jeget og kommenterer sine minner og sine observasjoner: «Smaken av vannet i brønnen er laget av språk. Språket vil flyte videre. Noen vil overleve for å fortelle, for å si: mitt liv er ubegripelig.» Forfatteren har selv beskrevet sin bok som et «selvportretts fiasko». Det er mer presist å beskrive den som en historie om å sette seg fri, om bånd som løsnes og som transformeres til nye historier.

Som en understrøm gjennom hele boken ligger Stanišićs aversjon mot det han beskriver som «fetisjeringen av opprinnelse og fantasmaet nasjonal identitet». Mot dette setter han det å høre til – «das Dazugehøren»; «overalt hvor man kommer, finne minste fellesnevner: det holder». Slik kan romanen også leses som en skarp kommentar til en identitetsbesatt samtid og til «opprinnelse» som våpen mot folks rett til å skape seg et liv der de er og vil være. Saša klarte å overbevise de tyske innvandringsmyndighetene om at det var i Tyskland han hadde sin fremtid, han ble innvilget tysk statsborgerskap og fikk høre til der han ville høre til. Sašas foreldre hadde dårligere kort på hånden, og måtte – mot sin vilje – forlate Tyskland.

Forfatterens anegalleri og historien om hans nye tyske liv er malt med kraftige farger. Både «Herkunft» og hans tidligere romaner er preget av en særlig poetisk kraft, en egen evne til å beskrive selv de mest banale og hverdagslige hendelser på en måte som får språket til å ta av. Vi ser det f.eks. i anekdotene om tenåringskompisene på bensinstasjonen i Heidelberg, i de presise, småvittige og personlige observasjonene av de ulike typenes forsøk på å sette seg gjennom, og å bli til noe. På side 297 er historien tilsynelatende slutt, men så kommer 60 nye sider med i alt ti alternative måter å slutte den på. Clouet er å la leserne selv bestemme hvordan den skal slutte. Råstoffet til disse ekstra sidene ligger i sammensmeltningen av den demente bestemorens fantasier og forfatterens egne skjøre minner: «Det var som om vi lærte hverandre å kjenne på nytt i dette oppdiktede universet». Slik avspeiles det åpne og kontingente ved fortellingen også i romanens form.

Det er mange grunner til å lese Saša Stanišićs siste roman. En av de mest åpenbare har Süddeutsche Zeitungs Karin Janker gitt: «Nasjonalisme og separatisme ryster Europa. Hva gjør man med det? Kanskje først bare lese den nye hjemstedsdikteren Saša Stanišić.“

«Herkunft» kommer i norsk oversettelse på Cappelen Damm forlag primo 2021.

 

Fantomene i undergrunnen

Publisert i Klassekampen 15. februar 2020

I slutten av juni 2016 blir en pansret pengetransport ranet for 600.000 Euro. Overfallet skjedde under avhenting av ukesomsetningen til en madrasshandler på et ikke-sted langs en motorvei i den nordtyske delstaten Niedersachsen. Politi og påtalemyndighet slår raskt fast at ranet ble begått av tre ettersøkte medlemmer av den tidligere terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF) – Daniela Klette, Ernst-Volker Staub og Burkhard Garweg. Ranet var det foreløpig siste av i alt tolv vellykkede angrep på pengetransporter og supermarkeder som trioen skal ha gjennomført fra 1999 til 2016. Det samlede ransutbyttet anslås å ligge rundt 2,6 mill. euro – 26 millioner kroner. Klette, Staub og Garweg har levd et fantomaktig liv i undergrunnen i nesten 30 år, hvorav 22 år etter at RAF erklærte seg oppløst. De er i dag 61, 65 og 51 år.

RAF er et av de mest myteomspunne fenomener i tysk etterkrigshistorie. Hva skjer når en ung journalist og hennes far, en pensjonert politietterforsker, begynner å grave i denne historien med nåtidens blikk? Resultatet kan man lese i en bok som høstet mye oppmerksomhet ved lanseringen på bokmesssen i Frankfurt sist høst, Patrizia Schlosser: «Im Untergrund  – Der Arsch von Franz Josef Strauss, die RAF, mein Vater und Ich». Spørsmålene den unge journalisten stiller seg er: Hvorfor er politiet nesten uten spor i jakten på trioen, hvordan har de klart å holde seg uoppdaget i 30 år, hvor og hvordan lever de, har de hemmelig støtte i det gamle miljøet av sympatisører eller gjennom rester av 70- og 80-tallets internasjonale nettverk av venstreterrorister?

RAF var en venstreekstrem terrororganisasjon som eksisterte i Tyskland fra 1970 til 1998. Den etterlot seg 67 døde, 230 skadede, materielle ødeleggelser for mer enn 2 milliarder kr. og 11 mill. sider etterforskningsdokumenter. Av de døde var 33 direkte ofre for RAFs drapsaksjoner. RAFs ideologi bygget på en blanding av radikal maoisme og latinamerikansk bygeriljatenkning. På det subjektive plan hadde den også preg av en heroisk-fanatisk eksistensialisme med røtter i tysk lutheranisme. Det er vanlig skille mellom generasjon 1 (1970-1977), generasjon 2 (1977-82) og generasjon 3 (1982-1998). Generasjon 1 er også kjent under navnet «Baader-Meinhof-banden» etter navnet på to av de mest profilerte grunnleggerne, Andreas Baader og Ulrike Meinhof. Fenomenet RAF er behandlet i et tresifret antall bøker, utstillinger og filmer fra 1970 til i dag. Etter lange fengselsstraffer er samtlige gjenlevende RAF-medlemmer nå på frifot. Det er betydelig mer litteratur om generasjon 1. og 2. enn om generasjon 3, selv om det er denne som har den lengste historien. Staub, Klette og Garweg tilhører generasjon 3, og var sannsynligvis av de siste som aktivt tilsluttet seg organisasjonen. Ingen av de 9 mordene som ble begått av 3. generasjon er pr. i dag oppklart.

Schlossers spørsmål fører henne ut på en 2-årig reise på kryss og tvers av Tyskland. Det er en oppdagelsesferd i etterforskningsdokumenter, nedstøvede arkiver og forskningsrapporter. Hun intervjuer pensjonerte etterforskere og statsadvokater, tidligere analytikere i Verfassungsschutz (PST), STASI-arkiv-forskere og advokater. Ikke minst gjennomfører hun en rekke samtaler med ex-RAF’ere, tidligere aktivister i støtteorganisasjonene for RAF-innsatte og sentrale skikkelser i dagens venstreekstreme miljøer. En mislykket reise til Jordans hovedstad, Amman samt lengre samtaler med en terrorist som har levd 25 år i skjul i Venezuela står også på programmet. Med på ferden er Schlossers far. Han var som ung politibetjent i første linje ved terrorangrepet mot israelske sportsutøvere under OL i München 1972, og utøvde senere statsmaktens voldsmonopol under den tilnærmede unntakstilstanden som preget det terrorherjede tyske 70-tallet. Patrizia og faren tilhører to verdener – de krangler som hund og katt, men spenningen dem i mellom tilfører fortellingen dynamikk, og bidrar ofte til at de riktige spørsmålene blir stilt.

Im UntergrundI møtet med tidligere RAF-medlemmer og med sympatisører og understøttere som var aktive på 70- og 80-tallet opplever Schlosser mistro og fiendtlighet. Det samme gjelder skikkelsene hun oppsøker i dagens venstreekstreme miljøer, «de autonome» i Hamburgs St.Pauli og Hafenstrasse, støtteorganisasjonen «Rote Hilfe» osv. Noen få vil snakke, men de fleste oppfatter Schlosser som en representant for «makten». Hos eks-RAF’ere møter hun få tegn på anger, snarere selvrettferdighet og dårlig skjult forakt for den unges journalistens prosjekt. Fra Karl-Heinz Dellwo – mannen som var medansvarlig for to drap og langvarig gisseltaking under RAFs attentat mot den tyske ambassaden i Stockholm i 1975 – får hun i en bydende og arrogant tone beskjed om «heller å skrive om sin egen generasjon». Ingen synes beredt til å bryte ut av munkeløftet om å tie.

I dagens venstreekstreme scene, bl.a. i bastionen Hafenstrasse i Hamburg, trer man inn i et minefelt når spørsmål om RAF og om Klette/Staub/Garweg kommer på bordet. Tvil og usikkerhet avslører ønsker om å snakke, men en mangeårig, grunnfestet følelse av indre forbundethet med RAF får de fleste til å styre unna. Rett etter ranet i 2016 kom det i Hamburg opp plakater med påskriften «Burkard, Daniela, Volker – kampen går videre!». Godt inne i sin research opplever Schlosser at det hun har fått ut av informasjon gjennom samtaler i Hamburgs venstreekstreme subkulturer «trekkes tilbake». Begrunnelsen gis i en artikkel i – det nå forbudte – nettmagasinet «linksunten.indymedia»: Man hadde for sent forstått at Schlossers journalistikk var «infiltrasjon» og «skjult represjon» med sikte på «ødeleggelse av venstresidens strukturer».

Vi vet i dag med sikkerhet at Klette, Staub og Garweg oppholdt seg i Hafenstrasse før de i 1990/91forsvant inn i sin nye tilværelse som undergrunnskjempere. Det er også en kjensgjerning at DNA-spor knytter dem både til forbrytelser begått av 3.-generasjon RAF og til de siste årenes ransaksjoner. De to mest kjente i generasjon-3, Eva Haule og Birgit Hogefeld, ble fengslet i løpet av 80- og 90-tallet. En annen kjent profil, Wolfgang Grams, døde under pågripelse i 1993. Myndighetene har også en liste med 12 navn hvor man har klare indikasjoner på tilknytning til generasjon 3. Bevisene er imidlertid for svake for rettslig tiltale. Den mest plausible forklaringen på at Klette, Staub og Garweg valgte å fortsette undergrunnstilværelsen etter RAFs oppløsning i 1998, må man anta ligger i utsiktene til langvarige fengselsstraffer. Kanskje hadde de også gjort seg bekvem med tilværelsen i undergrunnen. I en RAF-erklæring fra 1996, en av de aller siste før oppløsningen i 1998, kan man se at det går mot slutten. Samtidig heter det at de gjenværende «..hverken kan eller vil oppløse seg i luften». Teksten kan godt være forfattet av de tre. Schlosser spør seg om de allerede da så for seg en tilværelse som en slags «historiens udøde, i all evighet dømt til et liv som fantomer». For å livnære seg startet de en karriere som vinningsforbrytere. Den har vart i 20 år nå. Om den fortsetter, og om de tre noensinne vil tre fram i lyset før de går fra udøde til døde, er det umulig å si noe om.

Ved ranet i 2016 var de tre gjerningspersonene utstyrt med pistoler, automatgevær og en panserrakettkaster. Våpnene var av gammelt merke, og stammer høyst sannsynlig fra uoppdagede våpendepoter RAF etablerte på 70- og 80-tallet. Fluktbilen var kjøpt hos en bruktbilhandler, hadde falske skilter og ble sprengt i lufta ikke langt unna gjerningsstedet. «Helt etter gangsterhåndboken», sier Patrizias pappa. Politiet har ellers indikasjoner på at trioen oppholder seg i utlandet, og kun kommer inn i Tyskland når ranene skal utføres. Sporene peker både mot Nederland og Italia. Det er også teorier om at trioen kan dra veksler på gamle kontakter i palestinske PFLP eller RAFs tidligere europeiske søsterorganisasjoner («Action Directe» i Frankrike, «Brigate Rosse» i Italia), og at man i det turbulente året etter murens fall (1989-90) kan ha fått hjelp av tidligere STASI-agenter til å skaffe seg identifikasjonspapirer av høy kvalitet. Mer enn indiser er ikke dette, noen gjennombrudd i etterforskningen har de ikke resultert i.

RAF levde i en verden av vanviddsforestillinger. I utgangspunktet var ideologien ikke så veldig ulik det den øvrige flora av 70-tallets venstreekstreme partier og grupper bygde på. Spranget fra husokkupasjoner, blokader og gatekamper til bankran, sprengningsaksjoner og kyniske drap på sakesløse mennesker var likevel gigantisk. På sin reise inn i de venstreekstreme subkulturene treffer Schlosser på veteraner fra 70- og 80-tallet som ennå i dag fastholder at «anslagene var riktige». Det er ikke usannsynlig at disse miljøene også ville kunne være beredt til å understøtte Klettes, Staubs og Garwegs liv i undergrunnen. Det effektive «tiekartellet» blant tidligere og nåværende RAFsympatisører gjør det umulig å vite om slik kontakt eksisterer. Risikoen tatt i betraktning, er det heller lite sannsynlig.

Den tyske stats rett til å forsvare seg mot 70- og 80-tallets RAF-terror kan ingen stille spørsmål ved. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved metodene som ble benyttet. Særlig kan det rettes kritikk mot de nye bestemmelsene om «sympatihandlinger» som kom inn i straffeloven i 1974 og 1978 (§§ 129 og 138), og som langt på vei kriminaliserte ordinær politisk virksomhet på den radikale venstresiden. Den tidligere direktøren for det føderale «Verfassungsscutz» Günther Nollau beskrev disse bestemmelsene allerede i 1977 som uforenlig med moderne strafferett, men det varte helt til 2002 før de ble opphevet.

Straffeforfølgelsene som fulgte i kjølvannet av de nye paragrafene bidro til styrking av paranoiaen i de venstreekstreme miljøene og til forskansninger i subkulturer som har holdt seg i live helt til i dag. Muligens kan det også ha bidratt til en unødig forlengelse av hele RAF-æraen. Det moderne Tyskland har vært god til å gjennomføre kritiske selvoppgjør, den omfattende bearbeidingen av nazitidens ugjerninger er det fremste eksemplet. I en væpnet aksjon 14. mai 1970 ble Andreas Baader presset fri fra sin daværende fengselssoning. Det regnes som RAFs grunnleggelsesdato. For det offisielle Tyskland kan vårens 50-årsdag være en god anledning til å løfte fram spørsmål som tidligere ikke har fått den oppmerksomhet de burde ha fått. Man får anta at Daniela, Ernst Volker og Burkard følger med på hva som skjer.

 

Thomas Müntzer – karismatisk pinsevenn eller revolusjonær opprører?

Publisert i Vårt Land 18. oktober 2019

«De gudløse herskerne må drepes», erklærer Thomas Müntzer i slutten av sin berømte «fyrstepreken» i Allstedt sommeren 1524. Tilstede var kurfyrste Johann av Sachsen, borgermester, fogder og kirkelige øvrighetspersoner. Knapt et år senere, i mai 1525, blir han halshugget av fyrstens bødler foran byporten i Mühlhausen. Noen dager tidligere hadde 4000 bønder og fattigfolk i Müntzers dårlig utstyrte opprørshær blitt slaktet ned for fote ved slaget i Frankenhausen. Dette er to av mange dramatiske hendelser i den franske forfatteren og filmmakeren Eric Vuillards bok “De fattiges krig” – en stram og spenningsdrevet historie om kirkereformatoren og opprørslederen Thomas Müntzers (ca. 1490-1525) liv og virke. Den korte, vel 60 siders teksten, kan best beskrives som et dramatisert historisk essay. Müntzers egen stemme – slik den kommer til uttrykk i etterlatte manifester, prekener og brev – er fortellingens omdreiningspunkt. Bokens korthugde og markante kommentarer binder teksten sammen på en måte som gir den driv og sug, men viser også tydelig at Vuillard har et budskap til vår egen tid.

Vuillards beretning starter med halshuggingen av Thomas’ far, og ender med at hans eget hode settes på stav.  Fortellingen har sitt tyngdepunkt i Müntzers omskiftelige virke som prest, reformator og opprørsleder i Böhmen og Thüringen i perioden 1520-25, med særlig fokus på den tiltagende radikaliseringen han gjennomgår i Allstedt og Mühlhausen 1524-25. Før vi kommer dit tar Vuillard en avstikker tilbake i tid – til den engelske kirkekritikeren John Wycliff og de engelske bondekrigene på 13- og 1400-tallet, og til reformatoren og opprøreren Jan Hus i Praha. Lærdommen er enkel: Kent og Sussex, Böhmen og Thüringen handler om det samme – fyrste- og kongemaktens brutalitet er slik den alltid har vært, de fattiges raseri og opprør likeså. Vuillard: «Det er ikke slutten på visa, det er aldri slutt».

Det vi kjenner som «den tyske bondekrigen» hadde sitt utspring i Schwarzwald sydvest i det daværende tysk-romerske riket, og spredte seg sommeren 1524 raskt mot nordøst via Franken til Thüringen. Dette var også Luthers kjerneområde, her lå Wittenberg, Wartburg og Erfurt, her hadde det omfattende oppgjøret med pavekirken blitt formulert – avlatshandelen, helgendyrkingen, læren om skjærsilden osv. Nettopp forbindelsene mellom byenes reformbevegelse og landbefolkningens sosiale opprør i første del av 1520-tallet la mye av grunnlaget for at bondekrigen fikk den voldsomhet den fikk. Meget sentralt var reformatorenes lære om «det alminnelige prestedømme», og forestillingen om den enkle, uskolerte bondens særlige evne til å forstå og motta Guds ord direkte og uforfalsket. Evangeliets lære om menneskenes likhet for Gud ble på sin side grunnleggende viktig i begrunnelsen av bondeopprørets viktigste krav – fritt prestevalg, oppheving av livegenskapet, kraftig reduksjon av avlingsskattene, fri bruk av allmenningene. Flere av de radikale reformatorene bidro selv til å tydeliggjøre disse sammenhengene, som inspiratorer til eller forfattere bak en rekke manifester og flygeblader utover 1520-tallet. Kirkehistorikeren Thomas Kaufmann oppsummerer det slik i sin «Geschichte der Reformation in Deutschland»: «Evangeliets ‘gudlige rett’ skapte et felles resonans- og legitimasjonsgrunnlag for bøndenes religiøse, økonomiske og politiske krav».

I Müntzers teologi forenes det mystiske og spiritualistiske med det apokalyptiske og sosialrevolusjonære. Vuillard gir oss en intens og nærgående skildring av hvordan det sosialrevolusjonære gradvis slår over i uforsonlighet og fanatisme, og hvordan Müntzers voldspregede retorikk blir skarpere og skarpere etterhvert som de avgjørende slagene nærmer seg: «Jeg har i dag plassert deg over menneskene og over imperiene for at du skal rive opp, ødelegge, spre og velte, for at du skal bygge og plante». For mange av støttespillerne blir dette vel hard kost, og flere faller fra. Vuillard sier det slik: «Müntzer er gal, la oss si det. Sekterisk. Ja. Messiansk. Ja. Intolerant. Ja. Bitter. Kanskje. Alene. På et vis.» Samtidig blir bruddet med Luther definitivt («daukjøttet i Wittenberg»), og Luther selv, som til å begynne med hadde vært forsiktig positiv til flere av bondeopprørets krav, skriver glødende appeller til fyrstene om «å stikke, kvele og slå ned for fote» i kampen mot bøndenes «røveriske og morderiske bander».

Tross undring over Müntzers fanatisme er Vuillards sympati for hans sak åpenbar gjennom hele teksten. Mellom linjene ser vi en forfatter som tydelig lever seg inn i, og identifiserer seg med, Münsters vrede. På dette grunnlag utlegger han noe som kan ligne på en universell lære om opprørets nødvendighet – det nakne og utstøtte menneskes rett til opprør mot makten, for 700 år siden, for 500 år siden og i dag.  I Vuillards optikk har derfor teologiske krangler om det hinsidige alltid handlet om jordiske ting: «Det var ikke Gud som reiste seg» på jordene og i småbyene i Thüringen i 1525, «med mindre vi kaller Gud sult, sykdom, ydmykelse, filler.» Müntzer «..var voldsom, snakket over seg, ville ha Guds rike her og nå», men hva med om «maktens store sofismer» med sine «tusen giftdoser» og «løgner», hvilken «skammelig historiebok» ville det ikke blitt ut av dette?

Vuillard synes altså selv å være en slags revolusjonær, en som vil at Müntzers opprør også skal forstås som «ord til oss». Men hva betyr dette? Vil han blåse nytt liv i 70-tallets by- og bondegeriljaer, retter han seg til nåtidens militante opprørere – Frankrikes gulvester og storbyenes anarkistiske gatekjempere. Eller er hans appell ikke ment som noe mer enn en generell oppfordring til kamp mot sosial og politisk urett? En av de viktigste lærdommene fra 70-tallets «revolusjonære æra» er degenereringen til hermetisk lukket enten-eller-tenkning, og til terrorisme og myrderier i det godes navn; tyske Rote Armee Fraktion hadde Thomas Müntzer som viktig lektyre. Skjønnlitteraturen er rik på skildringer av voldelig masseadferd ute av kontroll eller røverbander som i hellig vrede plyndrer, herjer og ødelegger – «utløst masse» i Elias Canettis forstand, urettens hevn i Friedrichs Schillers «Røverne» er eksempler. Er det motstand i denne forstand, men i modernisert form, Vuillard ønsker seg – nye og hyppige versjoner av Hamburgs G-20-opprør? Vi vet ikke, men man kan jo ane noe når han i bokens sluttavsnitt høystemt bedyrer at «martyriet er en felle for de som undertrykkes, det eneste ønskelige er seieren».

Det kan argumenteres godt for at «etoset» i Thomas Müntzers radikale rettferdighetstenkning – og i bredere forstand hele den kristne reformasjonsbevegelsen – har satt solide spor i de siste 500 årenes moral- og rettsutvikling, iallfall slik vi kjenner den i den vestlige verden. I dag er livegenskap og slaveri avskaffet, bruken av dødsstraff er kraftig redusert og forbud mot raseskillepolitikk og tortur forankret i menneskerettighetserklæringen. Den tyske teologen og sosiologen Hans Joas har i sin studie «Die Sakralität der Person» beskrevet dette som en utvikling i retning «menneskets helliggjøring». Det teologiske grunnlaget finner Joas i budskapet om «mennesket skapt i Guds bilde» og i «menneskene som Guds barn». Ikke teologien i seg selv, men menneskene som historiske aktører, inspirert av den moralske universalismen som det kristne budskapet om menneskenes likhet og verd begrunner, har drevet dette fram. Det var kvekere og andre kristne sekter som var pionerene i kampen mot slaveriet i Amerika på begynnelsen og midten av 1800-tallet.

Eric Vuillards fortelling fra den tyske bondekrigen minner oss om retten til å gjøre motstand der urett råder. Den radikale humanismen som følger av Joas’ analyse gir oss et fundament for forsvaret av menneskeverdet, og et redskap i kampen mot vår tids urett. Det er historiens lærdom at denne vei – det daglige strev, den ikke-voldelige motstand – gir oss bedre utsikt til reelt å bevege og å forandre enn det messianske budskapet om revolt og «seier» som Vuillard synes å ville idealisere.

Sverige – skumringsland eller fremtidsvisjon?

Bokanmeldelse Vårt Land, 30.08.19


Svenske tilstander
tetter kunnskapshull i den norske offentligheten og gir et sammensatt bilde av utfordringer med gyldighet langt utover den svenske konteksten.

I innledningen til Svenske tilstander maner Bjarne Riiser Gundersen fram et bilde av Sverige som «10 millioner innbyggere fanget i et debattinnlegg som aldri tar slutt». Debatten gjelder selvsagt temaet migrasjon, flyktninger og integrering, hvor Sverige har fått stempelet som det store utenforlandet. Internasjonalt har Sverige inntatt rollen som hat- og grøssobjekt nr. 1 for den vidtomspennende innvandringskritiske høyresiden. I Norge har kritikken av svenskenes innvandringspolitikk også gått hånd i hånd med fortellingen om den svenske «åsiktskorridoren» (meningskorridoren) – et land med naive og godtroende politikere, byråkrater og medier som legger en klam hånd over all reell debatt om innvandringens alvorlige konsekvenser.

Høyreekstremisme med slips. Hvordan er «tilstandene» bak disse projeksjonene, og hva sier svenskene selv? Dette er utgangspunktet for en mer enn ettårig reise på kryss og tvers av Sverige som Riiser Gundersen foretok sist år. Samtalene med de mange personene han oppsøker, danner grunnstammen for boken som nå foreligger. Mangfoldet av stemmer som slipper til er stort og bredt, fra de mest prominente på den innvandringskritiske siden (Lars Åberg og Ann Heberlein) via forskere og kommentatorer med mer nyanserende og differensierende perspektiver (Niklas Orrenius og Joakim Ruist), til de som stiller seg svært kritiske til fortellingen om «de svenske tilstandene» (Rakel Chukri og Mikael Stigedal).

Reisene til Malmøs, Stockholms og Gøteborgs «brennpunkter» – de innvandrertette og ghettopregede forstedene Rosengård, Rinkeby og Angered – lærer oss mye om integrasjonens konkrete utfordringer. Det samme gjør møtene med noen av dem som står midt i frontlinjen der – som sosialarbeideren Bettan Byvald og skolerektoren Hamid Zafar.

 

Forfatteren foretar også en reise til det mørkeste av det mørke, til det nedgangspregede tidligere gruvesamfunnet Ludvika syd i Dalarne. Der hadde Nordiska motståndsrörelsens leder Pär Öberg fast plass i kommunestyret fra 2014 til 2018. «Jeg vil ha et folkhem», bedyrer NMRs førstekandidat til Riksdagen og kommunestyret når forfatteren treffer ham i lobbyen på hotellet han bodde, et folkhem som har «kampen mot den globale sionistiske eliten» og «folkedomsstoler mot folkeforræderi» som prioriterte oppgaver.

I kapitlet om «Volkhemmet» har Riiser Gundersen effektfullt klippet inn beretninger om noen av de 23 drapene begått av nynazister siden 1980-tallet. Boken dokumenterer hvor sterke de gammel- og nynazistiske kreftene har vært i etterkrigstiden, og den viser Sverigedemokratenes (SD) opprinnelse i disse miljøene. Fortsatt lever partiet i en spenning mellom en slags reformert nasjonalkonservatisme og en høyreekstremisme i dress og slips. Den tidligere SVT-journalisten Jörgen Huitfeld, ellers en av «åsiktskorridorens» sterkeste kritikere, peker nettopp på behovet for distansering fra SD og deres forløpere som en av de viktigste årsakene til de liberale elitenes «svikt» i innvandringsdebatten på 2000-tallet.

Utfordrende asylsystem. Tallene på asylsøkere i årene 2011–2014 var, relativt til befolkningstallet, betydelig større i Sverige enn i noe annet europeisk land. Denne trenden styrket seg ytterligere i 2015 og 2016. Det var likevel ikke noe irregulært ved det som skjedde høsten 2015. Stikk i strid med floraen av myter om «flyktningkrisen», gjorde Sverige (og Tyskland) ikke noe annet enn å følge forpliktelsene etter flyktningkonvensjonene og EUs Schengen- og Dublinavtale. Det var de andre EU-landenes brudd på dem som gjorde at «krisen» ble til en reell krise. I en lengre samtale mellom forfatteren og sosialøkonomen Joakim Ruist beskriver sistnevnte aporiene i nåværende asylsystem slik: «Dere skal få beskyttelse hvis dere kommer hit, men vi vil ikke at dere skal komme hit».

Ruist har på oppdrag fra regjeringen beregnet kostnadene for en gjennomsnittsflyktning til 74.000 kroner per år fordelt over et standard livsløp. Det er selvfølgelig et betydelig beløp, men «flertallet ønsker å gjøre en innsats så lenge virkemidlene finnes», ifølge Ruist. Hadde resten av Europa gjort «en brøkdel av Sveriges innsats høsten 2015», ville håndteringen blitt mye enklere. Løsningene ligger blant annet i retten til å søke asyl fra hjemlandet, årlige kvoter for opptak av flyktningene og et system for rettferdig fordeling av dem. Et klarere skille mellom asyl- og arbeidsinnvandring, slik det er fastsatt i Tysklands nye innvandringslov, kunne her med fordel også vært nevnt.

Tetter kunnskapshull. Tallene for vold, gjengoppgjør og utenforskap i de tidligere nevnte «fororten» gir en klar indikasjon på hvor det store smertepunktet i svensk integreringspolitikk ligger. Boken dokumenterer tydelig de mange driverne bak dette: en segregerende boligstruktur, et privatisert og konkurransedrevet skolevesen og individualiserte systemer for bosetting og sosialstøtte. Lars Åberg og de andre innvandringskritikerne som forfatteren møter vektlegger selvsagt helt andre årsaksfaktorer – konservativ islam, värderingsklyftor, «kulturens seige kvikksand». Spennet fra kommentatorenes dystopier til forortens handlingsmennesker – rektor Zafar og sosialarbeider Byvald – er stor. Men også for disse er konsekvens og tydelighet viktig. Orden, plan og system gir resultater, sier de to – «et papir med masse stempler på», for å bruke Byvalds ord.

Riiser Gundersens bok er også en slags kulturell reiseskildring. På reisene til og fra informantene kommenterer han ofte landskap, bymiljøer og trender – ofte klokt og vemodig, noen ganger spydig treffsikkert, andre ganger litt påklistret, som i utlegningene om yogainstruktørene og kulturskribentene på Söder i Stockholm. En svakhet ved boken er at den vier for lite oppmerksomhet til «fiendebildet Sverige» som strategisk redskap for ytre høyre internasjonalt. Men alt i alt er dette en god og nyttig bok. Den tetter kunnskapshull i den norske offentligheten og den gir et sammensatt bilde av utfordringer med gyldighet langt utover den svenske konteksten. Fremfor alt punkterer den effektivt mytene om den «svenske åsiktskorridoren».

To svar. Hva slags Sverige er det så som vokser frem foran øynene på oss? Med Malmø som utgangspunkt, og i tilspisset form, gir forfatteren Lars Åberg og journalisten Niklas Orrenius to ulike svar på dette: «Et skumringsland hvor de styrende har resignert eller gitt slipp, en by der ting har glidd ut av stilling og ingen lengre kan forandre kurs» (Åberg). Eller «et fellesskap som bygger på statsborgerskap og ikke på etnisk eller kulturell herkomst, et sted der det flerkulturelle samfunnet realiseres på gateplan, en framtidsvisjon å snekre videre på, til tross for skjevheter og skavanker» (Orrenius). En styrke ved Riiser Gundersens bok er at den gir leseren grunnlag for selv å vurdere hvilke av disse versjonene hun tror mest på.

 

Stauffenbergsyndromet

Publisert i Klassekampen 17. august 2019

Tyskland har nylig markert 75-årsdagen for det mislykkede attentatet mot Hitler 20. juli 1944. Bomben oberst Claus Schenk Graf von Stauffenberg hadde skjult i sin dokumentkoffert detonerte ikke som planlagt, og Hitler kom fra attentatet i førerhovedkvarteret i Øst-Preussen med kun små skader. Allerede ved midnatt samme dag ble Stauffenberg og hans nærmeste sammensvorne skutt i bakgården til den såkalte Bendlerblokka, hærens hovedkvarter i Berlin. Tilsammen 132 «medskyldige» klarte nazistene å drive opp. De fleste av dem måtte bøte med livet.

Markeringen av 75-årsdagen innbefattet taler og æresbevisninger fra bundeskansler Merkel og en rekke andre representanter fra det offisielle Tyskland. I dag troner Stauffenberggruppen klart høyest i hierarkiet over grupper og enkeltpersoner som gjorde motstand mot naziregimet. Hollywoodproduksjonen «Operasjon Wallkyre» fra 2008, med Tom Cruise i rollen som Stauffenberg, bidro ytterligere til å sette 20.-juli-konspiratørene i fokus. Likevel har det alltid stått strid rundt 20.-juli-attentatet. På det nazifiserte 50-tallet ble attentatmennene i brede deler av befolkningen ansett som «forrædere», mens de blant venstreorienterte og intellektuelle ofte ble beskrevet som en klikk av nasjonalkonservative, anti-demokratiske offiserer og diplomater med røtter i den prøyssiske adel. Målet var mer å redde sitt eget skinn og «Tysklands ære» enn å legge grunnlaget for et reelt demokrati i en ny nazifri etterkrigstid. En biografi av forlagsmannen og forfatteren Thomas Karlauf som utkom i mars i år («Stauffenberg: Porträt eines Attentäters») har utløst nye runder med debatt i Tyskland.

Karlaufs hovedtese er at Stauffenberg primært ble drevet av nasjonalisme, militær æresfølelelse og en type «handlingens ethos». Hovedinspirasjonen kom fra dikterfilosofens Stefan Georges ideer og visjoner. Når det gjelder motstandsvilje mot naziregimet, er det en kjensgjerning at Stauffenberg var begeistret over Hitler-Tysklands seire i Polen, Frankrike og Skandinavia, og at han først sluttet seg til kretsen av kommende attentatmenn etter at han hadde vendt tilbake fra Afrika som krigsskadet i 1943. I følge Karlauf ble attentatet i 1944 gjennomført av frykt for Tysklands totale ødeleggelse, motivene var derfor primært av politisk og ikke av moralsk natur. Stauffenbergs tidlige nazisympatier kan man ellers lese mer om i Ulrich Raullfs studie av Stefan George-kretsen, «Kreis ohne Meister». Georges store følgeskare av unge menn delte seg grovt sett i to etter Georges død høsten 1933 – en antinazistisk, hovedsakelig jødisk, gruppe og en gruppe som omfavnet Hitlerregimet og som fattet håp om dette som en vei til politisk innløsning av Georges særegne visjon om det spirituelle Tyskland, «det nye rike» osv. Stauffenberg og hans brødre tilhørte den siste gruppen.

Vi vet at Stauffenberg og hans sammensvorne etterhvert ble kritiske til naziregimets behandling av jødene, og at dette forsterket seg etter at grusomhetene på Østfronten kom tydeligere for en dag. Vi vet også at det forelå planer om et attentat mot Hitler så tidlig som i 1938, men at planene stilnet hen i takt med Hitlers seire på alle fronter i perioden 1939-41. Beretningene om Stauffenbergs sterke anti-hitlerisme beskriver derfor Karlauf som en type projeksjon fra ettertiden. Sammensvergernes forestillinger om fremtiden etter Hitler var i alle fall sammensatte – noen ønsket å restaurere monarkiet, andre var tilhengere av en gjenetablering av stendersamfunnet. Det som bandt dem sammen var ønsket om gjenetablering av Tyskland som rettssamfunn. Et felles mål om etablering av et parlamentarisk demokrati fantes ikke.

Det er umulig å forstå den prominente plassen som 20.- juli-attentatet har inntatt i historien om den tyske nazimotstanden uten narrativet om den prøyssiske adelens ærbare virke under nazitiden. Mange av de mest sentrale skikkelsene i forberedelsene av attentatet kom nettopp fra århundregamle prøyssiske adelsfamilier. Viktige elementer i denne fortellingen er forestillingen om disse sjiktenes Hitlerfiendlighet, om anstand og dannelse, moralsk integritet og ikke-nazifisert språk. På det politiske plan har forståelsen av egen rolle forut for utbruddet av de to verdenskrigene vært sentral: nazistenes krig ble forsøkt forhindret av den prøyssisk dominerte generalstaben, første verdenskrig ble drevet fram av krigsmarineentusiastene i de borgerlige kolonial- og nasjonalforbundene og ikke av de prøyssiske offiserene. I forlengelsen av dette har 20.-juliattentatet blitt stilisert til «samvittighetens» og «det andre Tysklands» opprør.

En særlig aktiv rolle i utbredelsen av denne fortellingen ble utøvd av Die Zeits mangeårige utgiver og sjefsredaktør Marion Gräfin Dönhoff. Legendariske Dönhoff, selv et ektefødt barn av beste østprøyssiske adel, var knyttet til attentatmennene og til sentrale skikkelser i Stefan George-kretsen gjennom et omfattende nettverk av familie- og vennskapsrelasjoner; en av familiene i «kretsen» var det senere så kjente von Weizsäcker-slekten. Allerede i 1945 offentliggjorde Dönhoff brosjyren «Venner av 20. juli», og noen få år senere nedla hun et stort arbeid for å få frifunnet Ernst von Weizsäcker fra tiltalen om krigsforbrytelser ved Nürnbergdomstolen. Ernst von Weizsäcker var statssekretær i det tyske utenriksdepartementet fra 1938 til krigens slutt og far til senere bundespresident Richard von Weizsäcker. Siden fortsatte Dönhoff sitt arbeid med stor stedighet og konsekvens fra sin privilegerte redaktørstol helt fram til sin død i 2002. Stafettpinnen har senere blitt overtatt av bl.a. Stauffenbergs eget barnebarn, Sophie Freifrau von Bechtolsheim.

Historikeren Stephan Malinowski beskriver i en kommentar i Die Zeit 17.juli skikkelser som Dönhoff og von Bechtolsheim som en slags voktere av den hellige gral: «I årtier har de skapt et narrativt parallellunivers til faghistorikernes forsøk på en mer nøytral utforskning av den konservative motstanden mot Hitler». En type „moralsk monumentalisering av motstanden», slik det heter i en større bakgrunnsartikkel om saken i Die Zeit 17. juli. I tillegg til å gjøre 20.-juli til midtpunkt for den samlede tyske motstanden har de også langt på vei lykkes i å flytte fokuset fra 1933 til 1944. «Hvor var adelen fra 1930 til 1934?» spør Malinowski. Det største problemet er likevel at det ensidige fokuset på 20. juli har bidratt til å usynliggjøre de øvrige delene av den tyske motstanden: Hva med Hvite Rose-aksjonistene i München, hva med den radikale motstandsgruppen Rote Kapelle, hva med den kommunistiske motstanden og hva med jødenes egen motstand.

Reaksjonene på Thomas Karlaufs biografi har ikke latt vente på seg. En av Karlaufs mest prominente kritikere har vært den pensjonerte litteraturprofessoren Karl Heinz Bohrer, tidligere kulturredaktør i Frankfurter Allgemeine Zeitung og mangeårig utgiver av tidsskriftet Merkur. I en større artikkel i Die Zeit 17. juli minner han om hvor ekstremt sterkt arven fra nazitiden virket inn på 50- og 60- tallets holdninger til 20.-juli-attentatet. Forræderstempelet levde videre i beste velgående, og selv så sent som i 1970 viste målinger at kun 39 % av befolkningen hadde en positiv vurdering av attentatforsøket. Først fra 2004 uttrykkes det aktelse og beundring for attentatmennene fra et klart flertall i befolkningen. Under henvisning til historikeren Hans Mommsen anbefaler Bohrer også de tyske kritikerne om å besinne på den enorme karakterstyrke attentatmennene oppviste, og å avveie dette mot det man etter dagens standarder kanskje kan bedømme som politiske mangler. Mest tydelig er vel Bohrer i sin tilbakevisning av kritikken mot Stauffenbergs fortid som George-disippel: At han i sin ungdom, som de fleste i sitt miljø, leste Hölderlin og var preget av ideene om et «spirituelt Tyskland» gjør ikke hans senere handling til noe upolitisk og mystisk: «Stauffenberg var en militært begavet offiser, ingen svermer.» Bohrer leser også et kulturelt motiv inn i motstanden mot Stauffenberg: det moderne middelklassesamfunnets aversjon mot tradisjonen for intellektuell dannelse som det preussiske aristokratiet representerte. I nivå og vidd ble dette kun overgått av de jødiske salongene i det gamle Berlin og Preussen.

Så kan man spørre seg hvorfor Tyskland velger å holde liv i en debatt som dette. Nøkternt sett har ingen av «sidene» rett: 20. juli 1944 var hverken et prøyssisk junkeropprør eller en aksjon fundert i vår tids demokratiforestillinger. Die Zeits kommentator Jens Jessen, selv barnebarn av en av 20.juli-mennene, sier det slik i et intervju med sin egen avis (24/7): «Jeg kan ikke se at 20. juli i dag trenger å stå for noe annet enn for seg selv. Behovet for å definere en ideell arv som skal være av nytte for oss i dag, finner jeg fatal». Tyskerne har tatt på seg sin historiske skyld, og vist for omverdenen at de ikke er noen uforbederlige nazister. «Skal man først vise til noe fundament for demokratiet etter 1945 ligger det ikke i den tyske motstanden, men i Auschwitz som negativt erfaring», skriver Die Zeit i slutten av sin store redaksjonelle artikkel om 20.-julidebatten. Den erfaringen har fått sitt tydelige nedslag i den nye tyske grunnlovens § 1.1: «Menneskets verdighet er ukrenkelig». Det ligger nok grunnlag for handling i denne setningen alene når dagens fiender av demokratiet viser sitt ansikt.

Siste ord om den prøyssiske adelens forhold til naziregimet er uansett ikke falt. Overlappende med debatten om Thomas Karlaufs Stauffenberg-biografi er det i disse dager en stor kontrovers om et krav fra Keiser Wilhelm IIs etterfølgere om tilbakeføring av en rekke kunst- og samlingsgjenstander. Gjenstandene ble konfiskert av DDR-myndighetene i etterkrigstiden. En egen lov, vedtatt i 1994, muliggjør slik tilbakeføring, men forutsetningen er at aktuelle slekt ikke ga aktiv støtte til naziregimet. Hohenzollernes advokater påstår at slik støtte ikke kan dokumenteres, historikerne påstår det motsatte og det kan nå gå mot flere runder i domstolene. Dermed vil man kunne få en full og åpen belysning av de konservative elitenes forhold til NS-staten. En slik belysning kan fort bli til en boomerang, hvor både den ene og den andre legende kan stå for fall.

Foto: ukjent fotograf

Grunnloven ble først møtt med likegyldighet og fiendtlighet

Publisert i Morgenbladet 23. mai 2019

«Grunnloven er sexy», står det på et banner som to unge jenter holder mellom seg under en konsert mot høyreradikalisme og rasisme i østtyske Chemnitz sist høst. Banneret speiler lovens brede popularitet i den tyske befolkningen. Grunnloven ble til i 1948–49 under de tre vestlige seiersmaktenes overherredømme. Landet lå i ruiner, befolkningen var politisk og moralsk bankerott og pessimismen dominerte. Loven ble ført i pennen av 65 parlamentarikere – tidligere konsentrasjonsleirfanger, borgere hjemvendt fra ytre eller indre eksil, «statsforrædere», «defaister» og «karaktersvin». Grunnloven ble møtt med likegyldighet og fiendtlighet i samtiden, men gradvis – tiår for tiår – vokste den i anseelse. I dag er grunnloven den viktigste byggesteinen i det gjenforente Tysklands demokrati, men også grunnlaget for noe nær en sekulær statsreligion. Ingen andre steder, med mulig unntak for USA, verdsettes et lands forfatning på en tilsvarende måte. I morgen, den 24. mai, er det 70 år siden loven trådte i kraft. Det er også datoen for Vest-Tysklands første steg på veien mot selvstendig stat.

Tre utstoppede glefsende sibirske ulver møtte de 65 parlamentarikerne som ankom åpningsseremonien for grunnlovsarbeidet i Museum-Koenig i Bonn 1. september 1948. Opptakten var altså ikke uten symbolsk ladning – bruddet med Sovjetunionen var et faktum, Berlinblokaden pågikk for fullt og delingen i to tyske stater syntes uunngåelig. Oppdraget om å utarbeide et forslag til forfatning for en ny vesttysk stat hadde ministerpresidentene i de 11 vestlige delstatene fått i et møte med den amerikanske, britiske og franske militærguvernøren i Frankfurt 1. juli 1948. Oppgaven skulle utføres av en parlamentarikerforsamling valgt av delstatsparlamentene i de tre vestlige militærsonene. Det parlamentariske rådet, «Parlamentarische Rat», som kom sammen i Bonn hadde 65 medlemmer – 61 menn og 4 kvinner. Parlamentarikernes arbeid var beregnet å vare frem årsskiftet 1948/49, men først 23. mai 1949 kunne representantene sette sin underskrift på det endelige dokumentet. De 146 paragrafene som kom ut av arbeidet var ment å være en byggeplan for et provisorium. Det skulle vise seg å bli så uendelig mye mer.

Flere av grunnlovsmakerne hadde i eksil jobbet med skisser til en ny forfatning for tiden etter naziherredømmets ventede sammenbrudd. Sentral ble også grunnlovsutkastet som en kommisjon av forfatningseksperter, samlet på «Herrenchiemsee» i Bayern, hadde utarbeidet i løpet av to intensive uker i august 1948. Weimarrepublikkens forfatning (1919–1933) og ideene fra den mislykkede borgerlige revolusjonen 1848–49 var også viktige inspirasjonskilder. Utkastet fra Herrenchiemsee bar tydelig preg av å være en reaksjon på negative erfaringer med Weimarforfatningen. En av disse var den enorme makten forfatningen hadde lagt i rikspresidentens hender – øverste militære befalhaver, kontroll over unntakstilstanden, rett til oppløsning av Riksdagen, omfattende fullmakter til styring gjennom dekreter. En annen var de negative erfaringene med hyppige mistillitserklæringer mot sittende regjeringer uten plikt for riksdagen til å peke på en alternativ regjering. I den nye grunnloven ble derfor det meste av presidentens fullmakter overført til forbundskansleren og forbundsdagen, hele kapitlet om unntakstilstanden ble fjernet og prinsippet om såkalt «konstruktivt mistillitsvotum» etablert. Sammen med sperregrense for partiene i valg og sterke begrensninger for bruken av folkeavstemninger på nasjonalt nivå, inngikk dette i en pakke for å motvirke at Weimarrepublikkens kaos og destabilisering skulle gjenta seg.

Mer enn noe annet var den nye grunnloven det rettslige svaret på tilintetgjørelsen og fornedrelsen av menneskene gjennom nazistenes system av planmessig terror og vilkårlighet. Heribert Prantl, sjefkommentator i Süddeutsche Zeitung og forfatter av boken «Glanz und Elend der Grundrechte» (2014) sier det slik: «Tysklands vei til sin grunnlov går gjennom avgrunner, ved veikanten står Gestapo, folkedomstolene, Bergen-Belsen og Lidice, de myrdede i Auschwitz, ofrene for Hitlers bombekrig, tvangsarbeiderne og herremenneskene.» Minnet om dette kan leses direkte ut av den nye grunnlovens første setning (§1.1): «Die Würde des Menschen ist unantastbar» – menneskets verdighet er ukrenkelig. Disse seks ordene, og de øvrige 19 paragrafene i kapittelet om borgernes grunnrettigheter, står først i grunnlovsteksten og legger premissene for lovens øvrige deler. Grunnrettighetenes primat representerer en kopernikansk vending i tysk rettshistorie: menneskets og dets verdighet settes foran staten og nasjonen, hierarkiet snus på hodet. Grunnlovstekstens hovedforfatter var sosialdemokraten Carlo Schmidt, forvaltningsjurist og skjønnånd med forbindelser til Stefan George-kretsen. Andre sentrale aktører var Theodor Heuss (FDP) og Adolf Süsterhenn (CDU). «Aldri igjen», synes Schmidt og medspillerne i «Der Parlamentarische Rat» å ha hatt som devise. Vissheten om det ukrenkelige ved grunnrettighetene gjorde at parlamentarikerne også valgte å sikre dem i en egen «evighetsklausul» i loven. Et meget sterkt beskyttelsesverk for den nye grunnloven ble også beslutningen om etablering av egen forfatningsdomstol. Den fikk sete i Karlsruhe, og startet sitt arbeid i 1951.

Katalogen av grunnrettigheter gjorde grunnloven til en av sin tids mest moderne og liberale: totalforbud mot dødsstraff og tortur, ytrings- og forsamlingsfrihet, pressefrihet og religionsfrihet, sikring av privatsfæren mot kontroll og overvåkning, kvinnenes fulle likestilling, uinnskrenket rett på politisk asyl. Et stort stridspunkt underveis hadde vært kirkenes kontroll med skolene og religionsundervisningen. Aller mest krevende var imidlertid spørsmålet om myndighetsfordelingen mellom delstatene og det nasjonale styringsnivået. De sydtyske delstatene med Bayern i spissen presset på for en sterkest mulig føderativ struktur, mens de SPD-styrte delstatene ønsket videst mulige rammer for sentral økonomisk styring. De tre vestlige seiersmaktene, og i særlig grad Frankrike, ønsket en modell med svakest mulig sentralmakt. Striden mellom parlamentarikerne og de tre våren 1949 holdt på å ende i fullt sammenbrudd, men under presset fra krevende oppgaver på den internasjonale arena (forhandlingene med Sovjet om avslutning av Berlinblokaden) valgte de tre militærguvernørene å gi sin tilslutning til kompromisset som parlamentarikerne etter hvert hadde kommet frem til. Etter behandling i alle de 11 delstatsparlamentene kunne presidenten for «Der parlamentarische Rat», Konrad Adenauer, 23. mai 1949 fremlegge sluttdokumentet for signering. Spørsmålet om forslaget skulle fremlegges for full folkeavstemning hadde vært drøftet både innad i «Parlamentarische Rat» og med militærguvernørene, men konklusjonen ble negativ. Utslagsgivende var kanskje Theodor Heuss, den nye forbundsrepublikkens første president: «I massenes og rotløshetens tidsalder vil folkeavstemninger være en premie for enhver demagog.»

Forbundsrepublikken Tyskland var nå på papiret en demokratisk rettsstat. Men utenfor dørene til festsalen i Bonn rådet bolignød og matmangel. Utgangsposisjonen for den nye forfatningsdomstolen var heller ikke optimal. Så mye som 40 prosent av befolkningen uttrykte våren 1949 likegyldighet til den nye grunnloven. Gjennom en rekke dommer utover 50- og 60-tallet demonstrerte imidlertid forfatningsdommerne i Karlsruhe at de hadde til hensikt å ta sitt oppdrag på alvor. Den første prøvesteinen kom i 1952, hvor domstolen i saken om tysk deltagelse i det planlagte europeiske forsvarsfellesskapet (EVG) sto imot presset fra Adenauer-regjeringen, og slik fikk gjennomslag for at domstolen var å anse som et forfatningsorgan på lik linje med regjeringen og forbundsdagen. I de svært viktige dommene om organiseringen av statsfjernsynet (1961) og om den såkalte «Spiegelaffæren» (1966) kom pressefriheten styrket ut, og i den såkalte «Lüth-dommen» (1958) – om boikottaksjonene mot den antisemittiske filmmakeren Veit Harlan – ble grunnrettighetens primat over den sivilrettslige lovgivningen tydelig befestet. I de etterfølgende 10-årene fikk bl.a. demonstrasjonsretten (Brokdorf-dommen) og beskyttelsen av privatsfæren (Folketellingsdommen) et styrket vern. I den svært omstridte dommen om de nye unntakslovene («Notstandsgesetze») som regjeringen fikk gjennomslag for i 1968, valgte dommerne i Karlsruhe derimot en tolkning som mange oppfattet som et tilbakeskritt til 50-tallets autoritære tenkemåter.

Mange av forfatningsdomstolens dommer bidro til at politiske stridsspørsmål fikk form av rettslige og konstitusjonelle konflikter. Dette økte også befolkningens interesse for domstolens arbeid. Tyskerne trengte en del år på å lære seg å forstå demokratiet som noe mer enn en statsform. «Demokrati som åpen samtale» ble kommunisert vel så mye av dommerne i forfatningsdomstolen som gjennom parlamentsdebatter og partikrangler, hevder Christian Bommarius i sin bok «Das Grundgesetz – eine Biographie» (2009): «Forfatningsdomstolen ga språk til grunnloven, lærte den å tale». Forfatningsdomstolens samtale med sine borgere la etter hvert grunnlaget for en spesifikk tysk «forfatningspatriotisme» – en teori om legitimitet, identitet og demokratisk kultur fundert i forfatningens verdigrunnlag. Forfatningspatriotismen fremsto på denne måten som et bud på en alternativ nasjonal identitet for tyskerne, i en stat hvor historien etter 1945 var blitt ubrukelig som grunnlag for etablering av noe som lignet på en stolthetsbærende identitet, og i en nasjon som helt frem til 1990 var delt i to stater. Gjennom tusener av dommer bidro forfatningsdomstolen til overskridelse av stivnede og patriarkalske normer og til generell liberalisering av samfunnet. Grunnloven, slik forfatningsdomstolen fortolket og videreutviklet den, ble på mange måter selve motoren i den vellykkede moderniseringen av det tyske samfunnet, slik vi i dag kjenner det.

Den tyske forfatningspatriotismen fikk sin første utforming gjennom statsviteren Dolf Sternberger, og ble så senere videreutviklet av filosofen Jürgen Habermas. Begge utledet begrepet fra den spesifikke tyske erfaringen – ødeleggelsen av historien og kulturen som legitimasjonsgrunnlag for den nye tyske veststaten. For Sternberger tok den primært form av en nasjonalstatlig republikanisme, hvor også begrepet om det «wehrhafte Demokratie», det stridsdyktige demokrati, spilte en sentral rolle. Sternberger støttet således forbudene mot nazistiske SRP (1953) og kommunistiske KPD (1956), hjemlet i grunnlovens § 18, og han var positiv til mye av spesiallovgivningen rettet mot 70-tallets venstreekstremisme og venstreterrorisme: «Ingen frihet for frihetens fiender!» For Habermas var forfatningspatriotismen uløselig knyttet til imperativet om bearbeiding av nazifortiden, og til de sterke moralske og politiske forpliktelsene som fulgte i forlengelsen av dette. Ved gjenforeningen mellom de to tyske statene i 1989–90 argumenterte han også for forfatningspatriotismen som grunnlag for en felles grunnlovsprosess for de to tyske statene, en type demokratisk selvkonstituering med etterfølgende folkeavstemning, slik det egentlig var forutsatt i grunnlovens sluttkapittel (§146). I stedet fikk man den enklere og fattigere løsningen med «Anschluss» – tiltreden til Vest-Tyskland av de fem tyske øststatene etter lovens § 23. Habermas utlegning av forfatningspatriotismen fikk utover 90-tallet også økt relevans som plattform for integrering og sammenhold i et samfunn med økende flerkulturelt preg. I dag er dette begrepet uomgjengelig i enhver diskusjon om politisk og kulturell integrasjon både i og utenfor Tysklands grenser.

I en undersøkelse publisert av meningsmålingsbyrået Allensbach tidligere i år sa 9 av 10 tyskere seg enig i at grunnloven er en av «de største nyvinningene i forbundsrepublikkens 70-årige historie». Eventyrlig økonomisk vekst og politisk stabilitet knyttet til vestbindingen ble et lykketreff for den nye tyske veststaten i de første etterkrigstiårene. Det la også grunnlaget for at en opprinnelig nazifisert og autoritær befolkning gradvis kunne gjøre demokratiets og republikanismens verdier til sine egne. Nettopp dette var en av de store forskjellene fra Weimarrepublikken, uttalte statsrettsprofessoren Horst Dreier i et intervju med Die Zeit 1. mai: «Det fantes knapt reell understøttelse, ikke i de økonomiske elitene, ikke blant de militære, ikke i kirkene og knapt nok i de intellektuelle miljøene.» Lærdommen fra dette er enkel: står borgerne stabilt bak sin forfatning, forblir også staten selv stabil. Grunnlovens unike posisjon gjør at den er et av de viktigste tilknytningspunktene for politisk kamp i dagens Tyskland – en plattform for politisk streben fundert i lovnadene som grunnlovens verdigrunnlag gir, men som ennå ikke er fullt ut innløst, slik politologen Jan-Werner Müller beskriver det i sin bok «Verfassungspatriotismus» (2010). I 1949 så det annerledes ut. Veien Tyskland fikk gå i tiårene som kom, og læringen som fulgte i forlengelsen av den, gjør at landets demokratiske institusjoner i dag er svært godt rustet mot ytre og indre press. Men ingenting kommer av seg selv.

https://morgenbladet.no/ideer/2019/05/grunnloven-ble-forst-mott-med-likegyldighet-og-fiendtlighet?fbclid=IwAR2FksikSYLjcFhWKQLx_99h2QF4IOhC4bGIPR8TGgjx5Y_nw1Ibg_vbUig

Foto: Carlo Schmidt undertegner grunnlovsteksten 23. mai 1949 – Akg-images / NTB scanpix

 

AfD i Øst-Tyskland – kommentar til reportasje i Klassekampen

Publisert i Klassekampen 25. mars 2019

Klassekampen har 21. mars en reportasje fra den østtyske delstaten Brandenburg. Temaet er striden om den såkalte Kullkommisjonens forslag og innvirkningen denne antas å få på høstens delstatsvalg i Brandenburg og i to andre østlige delstater. Rammefortellingen er økt polarisering mellom høyrepopulistiske AfD og De Grønne, som begge «fosser fram». Det er positivt at Klassekampen sender journalister til Tyskland for å dekke saker som dette, men reportasjen er dessverre skjemmet av feil og utelatelser:

  1. AfD «fosser» ikke fram. Både på nasjonalt plan og i delstaten Brandenburg ligger resultatene på omtrent samme nivå som ved valget på ny Forbundsdag høsten 2017. I Brandenburg har AfD-målingene tidvis lagt 2-3% høyere enn de gjør nå. I AfDs sterkeste delstat, Sachsen, viser de siste målingene 2% lavere oppslutning enn ved forbundsdagsvalget. Mange spådde at AfD ville gå inn i en ny oppgangsbølge etter valget 2017. Det har ikke skjedd. Årsaken ligger dels i partiets tiltakende høyredreining, og en rekke avsløringer av partifunksjonærers bånd til høyreekstremistiske miljøer. Deler av partiet er derfor nå under overvåkning av «Verfassungsschutz», det tyske PST.
  2. KKs journalist lar Brandenburgs AfD-leder, Andreas Kalbitz, være partiets talerør. Men Kalbitz er ikke hvem som helst. Avisen gjør en unnlatelse når den ikke forteller leserne noe om hvilken omstridt skikkelse han er. Kalbitz tilhører partiets ekstreme «völkische» fløy, med en rekke bånd til høyreekstreme miljøer. Den økende innflytelsen for personer som Kalbitz i AfD er en av årsakene til at partiet er satt under overvåkning. Sannsynligvis gir den også noe av forklaringen på den stagnerende oppslutningen om partiet.
  3. Avisen hevder at det skal holdes valg i fire tyske delstater til høsten – i tillegg til Brandenburg, Sachsen, Thüringen og Sachsen-Anhalt. Det er feil. Valget på nytt delstatsparlament i Sachsen-Anhalt holdes først i 2021.
  4. Kubitz fremstiller koalisjoner mellom AfD og «et maktsøkende CDU» som mulig utfall av de tre valgene i øst. Leserne unndras her viktig informasjon, når det ikke nevnes hvor usannsynlig et slikt scenario er. Det eksisterer enighet fra CDU/CSU til Die Linke om at AfD ikke skal slippe til i regjeringskontorene, og selv en allianse som innebærer et eller annet samarbeid mellom CDU og erkefiendene i Die Linke er mer sannsynlig enn en CDU-AfD-koalisjon. CDUs nyvalgte partileder Annegret Kramp-Karrenbauer har justert partiet noen hakk til høyre i innvandringspolitikken, et grep som bl.a. er tatt for å stå sterkere i kampen mot AfD i de østlige delstatene. En oppmykning av koalisjonsforbudet mot AfD er imidlertid utelukket.
  5. Reportasjen svekkes ved at det sterke skillet mellom øst og vest i oppslutningen om AfD ikke tematiseres. Oppslutningen i de vestlige delstatene er jevnt over under det halve av oppslutningen i øst, og i storbyene ennå lavere. Årsakene ligger vel så mye i mentalitetsmessige skiller som i faktorer knyttet til økonomi og sosial ulikhet.
  6. I reportasjens ingress omtales De grønne som et «fløyparti». Det er misvisende. De Grønne er et etablert parti på sentrum-venstre side i politikken. Det deltar i dag i 9 av Tysklands 16 delstatsregjeringer, og har i perioden forut for dette vært koalisjonspartner i et 20-talls andre regjeringer. Fløyparti på venstre side i tysk politikk er Die Linke. Det har større oppslutning enn De Grønne i de østlige delstatene, og jager der også mange av de samme velgerne som AfD.

Påstanden om at Kullkommisjonens forslag vil kunne gi økt oppslutning for AfD i øst er en hypotese. Investeringstiltakene i kommisjonens pakke kan dra i motsatt retning. Valgene i september og oktober 2019 vil gi svar.

TV-SERIEN SOM FORANDRET TYSKLAND

Publisert i Vårt Land, 19. januar 2019

I disse dager er det 40 år siden den amerikanske TV-serien «Holocaust» (NBC, 1978) ble sendt på vesttysk fjernsyn. Den ble også vist i Norge og i en rekke andre europeiske land. Serien forandret Tyskland, og ansees i dag som en av de viktigste TV-begivenhetene i hele det 20 århundre. Serien vises på nytt på tysk fjernsyn nå i januar. Parallelt med dette møter den 95-årige «Johann R» i disse dager for en domstol i Münster, tiltalt for indirekte medvirkning til mord på flere hundre personer i konsentrasjonsleiren Stutthof ved Danzig (Gdansk) i perioden 1942-45. De to sakene er ikke uten sammenheng.

 

«Holocaust» er historien om forfølgelsen og tilintetgjørelsen av den tysk-jødiske familien Weiss, og den parallelle beretningen om SS-familien Dorf.  Serien ble sett av noe sånt som annenhver voksne tysker, og utløste en storm av reaksjoner. Alene TV-kanalen WDR, en av flere stasjoner som sendte serien, mottok 16.000 brev fra opprørte seere. Telefonlinjene inn til TV-kanalenes sentralbord brøt sammen og mediene rapporterte om reaksjonene fra folk flest: «hvorfor har ingen fortalt oss dette før?». Omstendighetene rundt utsendingene var også høydramatiske. Høyreekstreme utøvde sprengstoffaksjoner på sendemaster og i de «seriøse» mediene, med Die Zeit, Der Spiegel og FAZ i spissen, ble det uttrykt bekymring fordi serien fremmet «banalisering» og «amerikansk massekultur» i stedet for opplysning etter hevdvunne akademiske standarder. I realiteten ble serien det endelige vendepunktet i Tysklands bearbeiding av Nazi-tiden – fra fortielse og bagatellisering til en voksende selvoppgjørsbevegelse med gradvis sterkere forankring både i befolkningen og blant politikerne, i kultur- og kunnskapsinstitusjonene, i kirkene og ikke minst i mediene. I stedet for tapt anseelse, slik mange representanter for det offisielle Tyskland fryktet, resulterte de folkelige reaksjonene på serien at utlandets bilde av Tyskland og tyskerne ble forbedret – et bilde som mildt sagt ikke var det aller beste i de første ti-årene etter krigen.

Nazistenes ugjerninger var selvsagt ikke noe nytt for datidens tyskere, men som historikeren Frank Bösch sier i et intervju med Der Spiegel (nr. 3, 2019) hadde fokuset til da i større grad vært rettet mot gjerningsmennene og i mindre grad mot ofrene, slik man bl.a. hadde sett i de såkalte Auschwitzprosessene i Frankfurt på 60-tallet, fokuset på Rikskrystallknatten i 1938, på Hitler og de øvrige nazilederne som gale og onde osv. Med «Holocaust» fikk brede deler av befolkningen kastet over seg helt nye fortellinger om omfanget av lidelsene, på Eutanasiprogrammene i leirene, på perversitetene i mordmaskineriet, på Wehrmachts hjelpende rolle og på alle de andre «vanlige» hjelperne. Med ett kom mordene inn i folks stuer – og bestefar i godstolen var kanskje ikke så uvitende likevel!

I et intervju med TV-kanalen NDR i begynnelsen av januar i år forklarte publisisten og filmregissøren Jutta Brückner oppstyret rundt serien med at tabusonen rundt konsentrasjonsleirene ble brutt: «Serien benyttet seg av identifikasjonsdramaturgiens mønster og et filmatisk formspråk det brede publikum var fortrolig med, og den viste veien rett inn i gasskamrene». Dermed oppnådde Holocaust at „ ..jødene endelig ble til Mennesker og at deres skjebne, med stor historisk forsinkelse, ble gjenstand for tyskernes gråt og tårer.» Serien ble til „..demningen som brast, og den utløste en flod av bøker, filmer, erindringer og personlige vitnemål».

Vendingen hadde kommet. I tidsspennet 1983-1995 – som også markerte 50-årsdagene for hhv. Hitlers maktovertagelse og Nazi-Tysklands nederlag – fulgte en syklus av minnemarkeringer, museumsetableringer og debatter, som nærmest kan omtales som en kollektiv gjenerindring av naziherredømmets 12-årige historie. I 1985 omtalte forbundspresident Richard von Weizsäcker kapitulasjonsdatoen 8. mai 1945 som ”en befrielsens dag”, året etter startet det omfattende oppgjøret med historierevisjonistiske analyser i den såkalte ”historikerstriden”. Sterke inntrykk gjorde også filmen Schindlers liste (1993), som fremviste alternativer til tilpasning og medløperi, og Daniel J. Goldhagens bok ”Hitlers Willing Executioners” (1996), som dokumenterte antisemittismens dype forankring i det tyske folk. I perioden fra 1995-2005 var særlig debatten rundt Holocaustminnesmerket i Berlin (åpnet 2005) og de to store utstillingene om tyske Wehrmacht (1995 og 2001) av stor betydning. Wehrmachtutstillingene slo en gang for alle i hjel mytene om hæren og den vanlige soldat som ”renere” og mer nøytral enn f.eks. SS-enhetene.

Oppgjøret med nazitiden var selvsagt til stede også blant 68-opprørerne, men som Bösch helt riktig påpeker i nevnte Spiegel-intervju var disse på 70-tallet mer opptatt av å påpeke «fascistiske elementer i det eksisterende kapitalistiske samfunnet» enn å grave i historien om folkemordet på de europeiske jødene. I tillegg ble et fokus som kunne gi sympati for det «sionistiske og imperialistiske» Israel oppfattet som strategisk ubeleilig. Denne skampletten på rullebladet til 70-tallets venstrebevegelser utløste forøvrig senere sitt eget lille selvoppgjør, og er i dag en hovedårsak til at Tysklands venstreside er mer moderate i sin kritikk av Israel enn venstresiden ellers i Europa.

En umiddelbar virkning av «Holocaust» var at Forbundsdagen i 1979 opphevet loven om foreldelse for mord. I kombinasjon med senere skjerping av rettspraksis ved indirekte medvirkning til mord, bidro dette til at Tyskland helt opp til denne dag har fortsatt rettsforfølgelsen av personer som direkte eller indirekte var delaktige i konsentrasjonsleirenes utryddelsesmaskineri. Uten bruddet som «Holocaust» innledet og endringene i historie- og rettsbevisstheten som fulgte i kjølvannet av det, hadde det sannsynligvis ikke blitt noen prosess mot 95-årige «Johann R» – en vaktmann som bidro til å holde maskineriet i gang, men som selv sannsynligvis ikke var direkte delaktig i mordhandlinger. Johann R’s helsetilstand er nå så dårlig at prosessen mot ham midlertidig er stoppet, og sannsynligheten for at den aldri vil bli sluttført er ganske stor. I løpet av noen få år vil disse prosessene få sin naturlige slutt. Men ikke helt ennå. Ved «Sentralenheten for oppklaring av nasjonalsosialistiske forbrytelser» i Ludwigsburg har man bevismateriale for prosesser mot 4-5 fortsatt levende gjerningsmenn.

De siste 40 årenes selvoppgjørsprosess har forandret tyskernes forhold til nazitidens ugjerninger på radikalt vis. Oppgjøret har slik sett blitt en viktig del av det historikeren Norbert Frei omtaler som det moderne Tysklands «politisk-kulturelle selvidentifikasjon». I en undersøkelse foretatt i 2000 svarte 78 prosent av den tyske befolkningen at det er ”svært viktig” eller ”viktig” at minnet om ”forfølgelsene og massedrapene i det 3. rike” blir holdt ved like. Femti år tidligere, i 1950, mente 30 prosent av tyskerne at Nürnbergprosessene mot Hitlers nærmeste medarbeidere var ”unfair” (Norbert Frei ”1945 und wir – das dritte Reich im Bewusstsein der Deutschen”, München 2009). Det gir mye av forklaringen på konsekvensen og tydeligheten i rettsprosessene som føres mot alle mulige skyldige med rettsevne – selv mot mennesker nær livets slutt.

Det hører med til historien at det også ble strid rundt visningen av «Holocaust» i Norge. Kringkastingsrådet mente den hadde «lav kunstnerisk verdi og var spekulativ», og frarådet visning. En annen begrunnelse var at «..en rekke nordmenn hadde et nært forhold til de ting serien omhandler, og at man ikke unødig ville rippe opp i dette» (!). Seriens visning i Sverige og Danmark samt protester fra publikum gjorde at NRK våren 1979 likevel valgte å vise serien. Reaksjonene fra det norske publikummet var sterke, og viser at NRK fattet en riktig beslutning. Skikkelser som Trygve Bratteli og Robert Levin ga også klar støtte til NRKs beslutning. I dagens perspektiv virker debatten om visningen av serien mildt sagt anakronistisk.

«Det er ikke vår oppgave å foreskrive når folk ikke skal spise kjøtt»

Publisert i Morgenbladet 30. november 2018

Tysklands grønne parti, Die Grünen, seiler i medvind.  Partiet har siden valget på ny Forbundsdag sist høst økt sin oppslutning fra 8 % til rundt 20 %. Oppgangsbølgen skjer i en situasjon hvor samarbeidsregjeringen mellom det kristelig-demokratiske CDU/CSU og sosialdemokratiske SPD er lammet av indre strid, og hvor oppslutningen om SPD er lavere enn noensinne i hele etterkrigstiden.  De Grønne representerer for mange velgere et svar på et ønske om en ærligere og mer saksrettet politikkstil.  Mye av suksessen kan også tilskrives en ny og svært populær lederduo. I tillegg kommer troverdighet og kompetente løsninger i møtet med vår tids største politiske utfordringer – klima- og miljøkrisen.  Partiets fremgang viser at sentrum-venstre fortsatt kan være et sterkt og kraftfullt alternativ i europeisk politikk.

Barn av 68-opprøret

Det grønne partiet er et ektefødt barn av det vesttyske 68-opprøret og de sosiale bevegelsene som fulgte i kjølvannet av dette. Selv om det politiske utbyttet av 70-tallets aksjoner var magert, hadde de omfattende mobiliseringene lagt grunnlaget for etablering av et nytt sosiokulturelt miljø – et sjikt av radikale ”moderniserere” som hadde startet sin ”marsj gjennom institusjonene” (R. Dutschke). Historien om dette sjiktet er på mange måter identisk med historien om Det grønne partiet. I utgangspunktet var partiet et slags antiparti. Gjennom partidannelsen i Karlsruhe januar 1980 hadde den tidligere opprørsgenerasjonen lykkes med å skape en plattform for politisk påvirkning innenfor de etablerte institusjonene.

De hvite turnskoene

Ved valget på ny Forbundsdag i 1983 oppnådde De Grønne 5,6 % av stemmene, og gjorde sin første inntreden i den tyske nasjonalforsamlingen. Det politiske hovedprinsippet var totalopposisjon, metoden provokasjoner og etikettebrudd og den personlige stilen demonstrativt uformell.  Inntredenen i Bundestag ble likevel starten på et krevende, men nødvendig arbeid med oppøving av kompromissberedskap og utvikling av realpolitiske konsepter. En viktig milepæl var den første deltagelsen i en såkalt rød-grønn regjeringskoalisjon (med SPD) på delstatsnivå i delstaten Hessen i 1985. Miljøvernminister i den nye regjeringen var den den tidligere gatekjemperen Joschka Fischer. De hvite turnskoene han hadde på under edsavleggelsen har i dag nærmest ikonisk status. Med deltagelsen i Gerhard Schröders rød-grønne regjering fra 1998 til 2005 trådte partiet, for første og hittil eneste gang, inn i et regjeringssamarbeid på riksnivå. Et annet høydepunkt var utnevningen av partiveteranen Winfried Kretschmann til ministerpresident i den velstående sydtyske delstaten Baden-Württemberg i 2011. Fem år senere, i 2016, ble De Grønne delstatens største parti med over 30 % av stemmene og Kretschmann kunne gå inn i en ny periode som ministerpresident. At De Grønne samtidig «skiftet side», og erstattet SPD med konservative CDU som regjeringspartner, er en god illustrasjon på partiets lange politiske ferd fra 1980 til i dag.

Et erfarent parti

De Grønne deltar i dag i 9 av Tysklands 16 delstatsregjeringer, og har i perioden forut for dette vært koalisjonspartner i et 20-talls andre regjeringer. Det er altså etterhvert et svært erfarent og konsolidert parti. Partihistorien har likevel vært mye preget av turbulens og internt bråk. Striden har dels handlet om ledelsesformer – basisdemokrati versus profesjonalisering, dels om partiets politiske hovedretning – på den ene side en radikal fløy med basis i partiets opprinnelige verdier, på den andre side en mer moderat fløy. I dag fremstår de moderate, eller de såkalte «Realos», som seierherrer og striden mellom fløyene som bilagt. De Grønne i nåværende støpning kan mest presist beskrives som et venstreliberalt parti, men med elementer av sosialdemokrati og konservatisme i den helhetlige samfunnsvisjonen – økologisk fundert, grunnlovsorientert, kosmopolitisk og ikke minst EU-vennlig. I et politisk landskap preget av nye konfliktlinjer er De Grønne også den tydeligste antipode til høyrepopulistiske AfD – så tydelig og konsistent i sin diametralt motsatte politikkoppfatning at det i seg selv kan være en del av forklaringen på oppgangsbølgen.

Ny konservatisme?

Winfried Kretschmann, tidligere nevnte ministerpresident i Baden-Württemberg, illustrerer bredden i Det grønne partiet. I en bok utgitt tidligere i høst beskrev han grunnlaget for sitt politiske arbeid som «konservativt» («Worauf wir uns verlassen wollen – Für eine neue Idee des Konservativen»). Inspirert av Aristoteles, Edmund Bruke og Hannah Arendt beskriver Kretschmann verdien av borgersamfunnet, demokratiet, institusjonene, familien, lokalsamfunnene, kirkene og livssynssamfunnene – av moderasjon, fornuft og toleranse. Kretschmann tegner opp klare skiller mellom de «reaksjonære» (vi må tilbake til det som var), de «strukturkonservative» (alt må bli som det er) og hans egen «nye konservativisme», som vil «forandre for å bevare»: Skaperverket og naturens tåleevne, den katolske sosiallære og omlegging av delstatens bilproduksjon i en og samme pott. Men Kretschmanns „familie“ er også homoparets familie og de sterke lokale fellesskapene er fellesskap på tvers av religioner og etnier – med det levende demokratiet som lim. Kretschmanns samfunnsvisjon lener seg mot tre av vestens mest symbolsk ladede steder: «Akropolis» – demokratiet, den praktiske fornuft; «Kapitol» – retten og rettsstatligheten; «Golgata» – rettferdigheten og barmhjertigheten.

Modell i en Jack-Wolfskin-katalog

De Grønnes oppgangsbølge er umulig å forklare uten populariteten til partiets nye lederduo, Robert Habeck og Annalena Baerbock. De to ble valgt på partiets landsmøte i januar i år, men har forlengst satt seg gjennom som et samkjørt par med en debattstil og et saksfokus som har virket radikalt fornyende i en politisk offentlighet preget av personkonflikter, skinnuenigheter og en språkbruk som splitter og polariserer heller enn å åpne opp. Habeck (47 år) er 4-barnsfar, har doktorgrad i filosofi og en karriere som skjønnlitterær forfatter; de siste 5 år har han vært miljøvern- og landbruksminister i delstatsregjeringen i Schleswig-Holstein. Han er karismatisk, kommer lett i kontakt med folk, er faglig kyndig, troverdig og ærlig. Der Spiegel skrev i et lengre portrett tidligere i høst at han noen ganger kan se ut som «en modell i en Jack-Wolfskin-katalog». Tidligere i år ga han ut en bok om behovet for fornying av det politiske språket. Hans co-partner Baerbock (37 år) er statsviter og folkerettsspesialist og har vært medlem i Bundestag siden 2009. Hun er en mer energisk og utadrettet skikkelse enn Habeck, men med samme aura av troverdighet og faglig kyndighet. Duoen Habeck/Baerbock virker som magneter på sine omgivelser, og har i løpet av kort tid rukket å bli talkshowstudioenes nye yndlinger. Konservative Frankfurter Allgemeine Zeitung skrev i en kommentar 12. november: «De Grønnes suksess er lett å forklare – de viser pragmatisk fornuft på alle politikkområder».

Det nye folkepartiet på sentrum-venstre side

De Grønne opplevde sin forrige store oppgangsbølge i 2011. Den skjedde i kjølvannet av atomkraftulykken i Fukushima. Med unntak av Baden-Württemberg og enkelte byer i vest, måtte partiet i de etterfølgende årene avfinne seg med en oppslutning på beskjedne 7-11 %. Hva tilsier at også nåværende oppgangsbølge ikke skal ebbe ut? I tillegg til en sterk og samlet partiorganisasjon og et program som skarpere og mer troverdig enn noen av de andre partiene svarer på samtidens største utfordringer – klimakrisen, avvikling av kullkraften, overgangen til elektromobilitet, europeisk integrasjon – vil partiets strateger kunne vise til det svært store potensialet som ligger i de tyske velgernes underliggende preferanser. En undersøkelse foretatt av meningsforskningsinstituttet Infratest dimap tidligere i høst viste at hele 47 % av den tyske befolkningen «prinsipielt kunne forestille seg å stemme på De Grønne». Undersøkelsen viste også at 55 % av befolkningen anser De Grønne som et «Partei der Mitte» – et sentrumsparti. Dette bildet understøttes av undersøkelser foretatt av velgerbevegelsene ved delstatsvalgene i Bayern og Hessen i oktober i år. I Hessen økte De Grønnes oppslutning med nærmere 9 % fra valget i 2013. Så godt som hele tilveksten på 200.000 stemmer kom fra de to nærliggende partiene på venstre (SPD) og høyre side (CDU) med ca. en halvpart hver. Det er undersøkelser som denne Robert Habeck bygger på når han i hele 2018 har gjentatt at De Grønnes overordnede mål er å erstatte SPD som det store og dominerende «Volkspartei» («folkeparti») på sentrum-venstre side i tysk politikk.

«Veggietag»

De Grønnes kjernevelgere har tradisjonelt vært bosatt sentralt i de store byene i vest. Selv om De Grønne fortsatt har flere velgere blant unge kvinner i storbyene enn blant eldre menn på landsbygda, ble det under valgkampene i Bayern og i Hessen i høst observert klare tendenser til at nye og bredere velgergrupper er i ferd med å nærme seg partiet. Partiet arbeider bevisst for å kvitte seg med stempelet som interesseparti for «alternative subkulturer», og har tatt oppgjør med pekefingeren som politisk metode. Partiet har f.eks. oppsummert forslaget ved Forbundsdagsvalget i 2013 om en obligatorisk dag for vegetarmat ved offentlige kantiner («Veggietag») som en politisk fiasko. Partileder Habeck beskrev det slik i et intervju med Der Spiegel 20. oktober: «Det er ikke vår oppgave å foreskrive når folk ikke skal spise kjøtt, nemlig torsdag ettermiddag, derimot er det vår oppgave å få til strukturelle endringer av landbrukspolitikken». Profilen i fordelingspolitikken er også skjerpet. For å kunne styrke troverdigheten blant arbeidervelgere og beholde stemmene som er til låns fra SPD, stiller partiet nå krav om full avvikling av den forhatte «Hartz IV»-ordningen – en form for kombinert sosialhjelp og arbeidsledighetstrygd som har bidratt til betydelige armodsproblemer for de som faller utenfor arbeidsmarkedet. Det hører med til historien at De Grønne i tospann med SPD selv var med på å innføre ordningen under Gerhard Schröders rød-grønne regjeringsperiode 1998-2005.

Et sted å gå for Hareide

De Grønne er et parti som søker makt. Med sin åpenhet for samarbeid både til venstre og høyre, er partiet aktuell som partner i nærmest enhver kommende regjeringskonstellasjon.  Partiet har likevel utfordringer. I flyktningpolitikken kan uenigheten mellom en svært liberal og en mer «realistisk» linje komme opp til overflaten og skape splid. I fordelingspolitikken kan det bli krevende å få gjennomslag for kravet om bortfall av Hartz-IV-ordningen dersom man velger alliansepartnere til høyre (CDU og FDP). Partiet sliter også med svak oppslutning i Øst-Tyskland, et problem ikke kun fordi det svekker partiets muligheter for politisk gjennomslag, men også fordi det reflekterer en dyptgripende politisk-kulturell kløft mellom øst og vest i Tyskland. Uavhengig av hvordan partiet løser disse dilemmaene er det lite dristig å spå at De Grønne i ti-årene som kommer vil få en sentral og fremskutt posisjon i Europas politiske liv. Det vil også innebære konsolidering av sentrum som tyngdepunkt i tysk politikk. Et slikt scenario for Europas største land kan gi grunn til ettertanke i en situasjon hvor det her til lands, etter KrF-striden, utstedes dødsattester for det politiske sentrum som selvstendig politisk kraft. I Tyskland hadde Hareide hatt et sted å gå.

Foto: De Grønnes lederduo Robert Habeck og Annalena Baerbock (offisielt pressefoto, Die Grünen)

Mellomtitler laget for Tysktime

TYSKLANDS REGJERING VAKLER – VALG I BAYERN KAN GI AVKLARING

Publisert i VG, 2. oktober 2018

Tysklands regjering har i store deler av september vært herjet av en konflikt om etterretningsdirektør Hans-Georg Maassen og hans håndtering av høyreradikale oppmarsjer etter en tragisk knivstikkingshendelse i byen Chemnitz i det tidligere Øst-Tyskland. Stridigheter innad i den tyske regjeringen er ingen ny foreteelse. Regjeringen har knaket i sammenføyningene helt siden den kom i gang med sitt arbeid vinteren 2018, et halvt år etter valget på ny Bundestag i september 2017. Videreføringen av Angela Merkels regjering og av koalisjonen mellom Merkels CDU, den bayerske partneren CSU og sosialdemokratiske SPD, ble en løsning ingen egentlig ønsket seg, men som de tre i kraft av sine roller som statsbærende partier ble tvunget til å ta på seg. Konfliktene har ført til kraftig nedgang på partibarometrene for alle de tre partiene, men i særlig grad SPD synes å tape på regjeringssamarbeidet. Den første alvorlige prøvesteinen på partienes støtte i befolkningen vil komme ved valget på nytt delstatsparlament i Bayern i midten av oktober.

Uroen innad i regjeringen har mer handlet om konflikter innad i den borgerlige blokken enn om strid mellom de to blokkene. I særlig grad har rivaliseringen mellom Merkel og CSU-leder og innenriksminister Horst Seehofer vært en belastning. Utgangspunkt for alle konfliktene har vært spørsmål med direkte eller indirekte tilknytning innvandrings- og flyktningpolitikken. Den alvorligste inntrådte på forsommeren i vår, da Seehofer i kraft av dobbeltrollen som CSU-leder og innenriksminister, truet med ensidig stengning av Bayerns yttergrenser for asylsøkere med registrering i andre EU-land – uten avstemning mot aktuelle EU-land og ved ultimatum mot hans egen regjeringsleder, Angela Merkel. Striden endte med et slags kompromiss, men samarbeidsklimaet var sterkt skadet.

Seehofers egenrådige og kontroversielle stil gjentok seg gjennom håndteringen av Maassen-saken, først ved å tie om Maassens bagatellisering av hendelsene i Chemnitz, dernest ved å forfremme ham til statssekretær i hans eget departement etter at presset for å avsette ham som direktør for den nasjonale etterretningsorganisasjonen ble så stort at han måtte gi etter. I løpet av en turbulent weekend måtte forfremmelsen oppgis, og Maassen akseptere omplassering til en stilling som spesialrådgiver i samme departement. Både SPD, Merkel og store deler av partiorganisasjonene i CDU og CSU fant det umulig å gå ut i krevende valgkamper med en fortelling om at etterretningsdirektører som svikter blir belønnet med forfremmelse. I en lederkommentar 25. september omtalte Süddeutsche Zeitung (SZ) hendelsene slik: «Seehofer er i dag uberegnelig, irrasjonell og destruktiv i måten han agerer på, og ikke noe annet enn en stor belastning for regjeringskoalisjonen».

Et hovedmål med Seehofers harde og konfronterende linje i innvandrings- og flyktningpolitikken har vært å forhindre lekkasje til den nye konkurrenten på ytre høyrefløy, «Alternative für Deutschland» (AfD). Ledetråden her er partilegenden Franz Josef Strauss’ gamle slagord om at det til høyre for CSU ikke skal være plass for noe politisk alternativ. Seehofers strategi har i liten grad lykkes. I Bayern står AfD på stedet hvil med sine 11-12%, mens CSU fortsetter å falle på meningsmålingene.  Partiet er nå nede nå på 35%. Det er den laveste måling noensinne for partiet som har regjert Bayern med absolutte flertall mer eller mindre sammenhengende fra 1962 til i dag. Velgere i det politiske sentrum, frastøtt av Seehofers harde retorikk i flyktningpolitikken, går til venstre; velgere til høyre for sentrum, setter seg på gjerdet eller velger AfD eller en av de andre borgerlige partiene (FDP, «Freie Wähler»). Partiet lider også sterkt av uroen innad i Merkel-regjeringen, og av den årelange konflikten mellom partileder Seehofer og toppkandidaten ved Bayernvalget, ministerpresident Markus Seehofer. I vinglingen mellom Seehofers «harde» og Söders etterhvert mer «ansvarlige» og forsonlige» linje synes nå Söder å ha vunnet frem. Den innebærer bl.a. et løfte om å konfrontere AfD med alle forsøk på lefling med det ekstreme høyre.

File:LTW18 Grüne Wahlparty1.jpg

Det paradoksale med CSUs problemer er at ingen andre tyske delstater leverer så gode resultater som Bayern. Næringslivet går på høygir, arbeidsledigheten er så lav som aldri før, stats- og kommunefinansene er bunnsolide, delstaten har høy kvalitet på alt av offentlige tjenester – og på det betente området integrering av flyktninger er det kun nabodelstaten i sør, Baden-Württemberg, som oppnår tilnærmet like gode resultater. På mange måter ser CSU ut til å være et offer for sin egen suksess. Bayern vokser, befolkningen blir mer sammensatt og mangfoldig – og for unge og nye velgere, ikke minst i München og de andre ekspanderende byene, er det noe fremmed ved å binde seg til ett og det samme parti år ut og inn.

Partiet som fremfor noen andre profiterer på denne trenden, er «De Grønne». Partiet er med sine 17-18% nå det nest største i Bayern, og også en mulig koalisjonspartner for et CSU som garantert vil miste sitt absolutte flertall ved valget i oktober. De Grønnes suksess i Bayern er også en del av nasjonal trend. Under ledelse av sine nye karismatiske lederduo Robert Habeck og Annalena Baerbock puster De Grønne nå SPD i ryggen som det største parti på sentrum-venstre side i tysk politikk. Duoen har bl.a. gjort fremstøt for å gjenerobre begreper som «Nation» og «Heimat» («hjemland» eller «hjemstavn») fra høyresiden – ikke for å kopiere deres politikk, men for å understreke at man trenger en samling rundt et helt annet «Heimat» enn det ytre høyre med AfD (og tidvis CSU) i spissen propagerer: et Heimat som ikke splitter, men som samler, et Tyskland bygget på de mange positive verdiene som gradvis har blitt pilarer for etterkrigstidens samfunn: økologisk fundert, sosialt, EU-vennlig, kosmopolitisk, liberalt og grunnlovsorientert.

Tre uker før valget på nytt delstatsparlament i Bayern 14. oktober møttes de to toppkandidatene til duell i Bayerische Rundfunk. Det sier mye om de endrede maktforholdene i tysk politikk at duellen for første gang i historien ikke gikk mellom CSU og SPD, men mellom CSU og De Grønne. Debatten mellom Markus Söder og De Grønnes toppkandidat Ludwig Hartmann handlet mer om boligutgifter, skolepolitikk og offentlige kommunikasjonsmidler enn om innvandring og flyktninger. Likevel er det mye som tyder på at konfliktnivået innad i Merkelregjeringen vil ha større innflytelse på utfallet av valget enn de lokale spørsmålene. Et resultat under nåværende 35% for CSU, og et resultat opp mot 14-15% for AfD, vil sannsynligvis bety at Horst Seehofer må gå av som partileder. Spørsmålet er da om han også må ga av som innenriksminister i Merkelregjeringen. Håndteringen av disse spørsmålene vil enten kunne ende i fullt sammenbrudd i regjeringssamarbeidet, eller etablering av ny og etterlengtet arbeidsro for regjeringen.

 

Valgjubel for De Grønne i Bayern. Foto: Wikiolo, CC-BY-SA 4.0

HUMBOLDT FORUM, BERLIN – KONTROVERSENE UNDER «BLYDEKKET»

Publisert i Morgenbladet 21. september 2018

Høsten 2019 åpner et stort og unikt museumsbygg sine dører for publikum i Berlin. Det nye museet, «Humboldt Forum», blir bygget som en modifisert kopi av Hohenzollernes tidligere barokkslott ved den østlige enden av Unter den Linden, og skal romme de store samlingene av ikke-europeisk kunst og etnografika som i dag befinner seg i Det etnologiske museet og i Museet for asiatisk kunst i Dahlem vest i Berlin. Det har vært strid om prosjektet fra første stund – om selve gjenoppbyggingen, om rivningen av DDR-tidens Palast der Republik, om arkitektkonkurransen og ikke minst om utstillingenes innhold. I disse dager pågår det en opphetet debatt om hvordan et moderne museum basert på gjenstander som for en stor del er ervervet under koloniale herredømmeforhold bør innrette seg. Et postkolonialt, selvrefleksivt verdenskulturmuseum i Berlin i selveste maktsenteret for det keiserlige, koloniale Tyskland – er det mulig? Emannuel Macrons bekjentgjøring sist høst om tilrettelegging for full tilbakeføring av all afrikansk kulturarv i fransk eie innen fem år, har gitt ny intensitet til debatten.

 

Foto: Professor Ludwig – CC BY-SA 4.0

Striden om Palast der Republik

Den endelige beslutningen om realiseringen av Humboldt Forum ble fattet av den tyske forbundsdagen sommeren 2002. Forut for beslutningen lå det mer enn et tiår med offentlige debatter og politisk strid. Det tyngste stridspunktet var spørsmålet om selve slottskopieringen, noe som ble ekstra tilspisset av at gjenoppbyggingen ville nødvendiggjøre rivning av DDR-tidens store prestisjebygg «Palast der Republik». Det var i tillegg en rekke byplanfaglige debatter om riktigheten av kopiarkitektur i barokkstil i det 21. århundres byrom. Men først og fremst handlet striden om minnekultur og politisk symbolikk: Kan man forsvare at det fremste symbolet på det gamle og forgangne Hohenzollerregimet i Berlin – byslottet hvor keiser Wilhelm II sommeren 1914 leste opp sine krigserklæringer – inntar rollen som betydningsbærende monumentalbygg i hovedstaden til den nylig gjenforente demokratiske republikken Tyskland? Hva med å bygge nytt? Hvorfor ikke la et modernisert Palast der Republik innta denne rollen? Ville det ikke gi mening med et fysisk minne om at det nye Tyskland i 40 år besto av to ulike stater, av to befolkninger med to ulike historier med lik rett på respekt – også selv om DDRs sammenbrudd for de fleste betød frigjøring fra diktatur og urett? Etter en årelang prosess med asbestsanering, nedmonteringsarbeid, midlertidig bruk av råbygget som kultur- og utstillingslokale og en konstant strøm av politiske omkamper besluttet forbundsdagens at Palast der Republik skulle rives. I 2008 – omtrent samtidig med at de siste restene av Erich Honeckers tidligere prestisjebygg var ryddet bort – ble den italienske arkitekten Franco Stella kåret som vinner av den internasjonale arkitektkonkurransen for det nye bygget. Høsten 2013 kunne det første spadestikk settes i jorden.

Senter for kultur og vitenskap

Det nye museumsanlegget vil med sine nesten 100.000 m2 brutto flateinnhold og 39.000 m2 publikumsarealer bli Tysklands største museum. I Vest-Europa vil kun Louvre og Vatikanmuseene ha større utstillingsflater. Anlegget har en samlet kostnad på 6 milliarder Nkr. I tråd med føringer gitt av forbundsdagen har arkitekten tegnet en løsning hvor tre av fasadene er gjenoppbygget i slottets opprinnelige barokkstil og den fjerde, østveggen vendt mot Spree, i en helt moderne stil. Også hovedkuppelen med et påbygd kors fra 1850-60-årene og tre av veggene i den opprinnelige «Schlüterhof» er rekonstruert i opprinnelig stil. I tillegg til de ikke-europeiske samlingene og arealer for særutstillinger vil museet romme en avdeling for forskningsformidling drevet av Humboldt-universitetet og egen utstilling i regi av delstaten Berlin om byens historie, med særlig fokus på dets rolle som senter for kultur og vitenskap. Her knyttes det direkte an til arven fra museets navngivere, brødrene Alexander og Wilhelm von Humboldt – Alexander som symbol for den bereiste verdensborgeren og forskeren, den universallærde humanisten, filologen og diplomaten Wilhelm som eksponent for ideen om frie og tverrdisiplinære læringssteder.

«Agora» i Berlins midte – 1-2 millioner nye besøkende

Store arealer for arrangementer og publikumsaktiviteter i byggets grunnetasje skal understreke en konseptuell ide om Humboldt Forum som «agora». Dette forsterkes gjennom funksjonelle grep i selve arkitekturen og i museumsanleggets åpning mot byen. Både den 4500 m2 store Schlüterhof i byggets østfløy og en bred fotgjengersone tvers gjennom bygget vil være åpne for publikum døgnet og året rundt. Byggets sentrale plassering, med Berliner Dom, de fem museene på Museumsinsel, Staatsoper, Det tyske historiske museet og Humboldt-universitetet som nære naboer, bidrar i seg selv til å understreke det spektakulære ved prosjektet. Med sin plassering og med sin arkitektoniske løsning vil det nye museet også gi en markant avslutning av den barokke monumentalaksen langs Unter den Linden. Hermann Parzinger, generaldirektør i museets eierorganisasjon Stiftung Preussischer Kulturbesitz (SPK), beskrev allerede i 2008 museets ide og omgivelser som del av en «..en unik kulturell og vitenskapelig topografi som kan bli hovedstaden Berlins nye åndelige sentrum». I 2017 hadde museene under SPKs paraply 3,5 millioner besøkende. For Humboldt Forum er det besluttet å etablere en ny, og for tyske forhold uvant, ordning med fri entré. I kombinasjon med oppgradering av besøkslogistikken i de fem nærliggende museene på Museumsinsel kan dette resultere i en samlet økning av besøkstallene med 1-2 millioner pr. år.

Striden om korset

En ny omdreining av debatten om Humbold Forums arkitektur kom så sent som i 2017. Striden gjaldt forslaget om gjenoppføring av et stort tronende kors på toppen av slottskuppelen. Korset fikk sin plass på det gamle slottet på midten av 1800-tallet, og det kom der sannsynligvis som en reaksjon mot det demokratiske 1848-opprøret fra preusserkongen Friedrich Wilhelm IV – trone og alter forent i forsvaret av den gamle orden! Spørsmålet som ble stilt var likevel: kan et museum i Berlins absolutte midte, som på moderne og selvrefleksivt vis skal tematisere gammel og ny kolonialisme, smykke seg med et kors på toppen av kuppelen? Svaret fra kunsthistoriker Horst Bredekamp, en av Humboldt Forums tre intendanter, var at korset primært måtte forstås som «estetikk» og at det å utelate det ville være «..en egen form for ikonoklasme». Striden om korset dreide seg fundamentalt sett om det er mulig å betrakte det som innholdsløs dekor, eller om det skal bety og representere noe. Korset ble besluttet bygget.

Den tyske kolonimakt – brutal, kostbar og unyttig

Det tyske keiserriket hadde en 30-40-årig historie som kolonimakt. Den varte fra 1880-årene til 1919 og var brutal, kostbar og unyttig. De mest kjente erobringene var tysk Südwestafrika (Namibia), områder i Vest-Afrika som i dag utgjør Togo og Kamerun, deler av dagens Tanzania, Burundi og Rwanda i Øst-Afrika og tysk Ny-Guinea. Svært mange av museumsgjenstandene som i dag fyller opp nedstøvede magasiner og utstillingsrom i Tysklands utallige museer for etnografi, etnologi og «Völkerkunde» ble ervervet innenfor rammene av koloniherredømmet. Konseptvalget for Humboldt Forum innebærer at nettopp denne type gjenstandsmateriale skal ha en fremtredende plass i de nye utstillingene. Ansvaret for planlegging av de nye utstillingene ble i de første årene i sin helhet ivaretatt av kuratorene ved Det etnologiske museet og Museet for asiatisk kunst. Kritikken mot utstillingsplanene var imidlertid sterke fra første stund. En typisk eksponent for kritikerne var Jürgen Zimmerer, professor i afrikansk historie ved universitetet i Hamburg, som i 2015 hevdet at planene transporterte «.. et syn på verden som konstruerer fremmede kulturer som «primitive» og som bidrar til å stabilisere forestillingen om europeisk overlegenhet.» («Blätter für deutsche und internationale Politik», 7/2015). Erindringspolitisk var konseptene i følge Zimmerer uttrykk for en «.. kolonial amnesi, som står i direkte motstrid til målsetningene om å etablere en symmetrisk dialog mellom kulturene.»

Humboldt Forums koloniale amnesi

Omtrent samtidig med Zimmerers kritikk oppnevnte den tyske regjeringen tre «grunnleggingsintendanter» som innen en periode på to år skulle utvikle nye hovedkonsepter for Humboldt Forums utstillinger og publikumstilbud. De tre var tidligere nevnte Bredekamp og Parzinger, samt British Museums tidligere generaldirektør, Neil MacGregor. Kritikken av de foreliggende utstillingskonseptene ble ikke uten virkning. I en større artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung 15. oktober 2017 uttrykte Hermann Parzinger at det nye Humboldt Forum ikke på noen måte skal bidra til «..reproduksjon av koloniale presentasjonsmønster gjennom eksotisering og kuriosa, slik mange har fryktet». Som mottiltak mot Humboldt Forums «koloniale amnesi» har de tre intendantene bl.a. fremhevet økt involvering av medkuratorer fra gjenstandsmaterialets opprinnelsesland, dekonstruksjon av tradisjonelle tolkningshierarkier i utstillingenes fortellinger, digital tilgjengeliggjøring av samlingene, etablering av en generøs utlånspraksis, kraftig opprustning av forskningen rundt gjenstandenes innsamlingshistorie (proveniens) og åpenhet for varig tilbakeføring til opprinnelseslandet dersom illegalt erverv av gjenstandene kan dokumenteres.

Konflikt om Humboldt Forums profil

Humboldt Forum har en egen ekspertgruppe som skal gi råd i viktige faglige og museumspolitiske spørsmål. En av gruppens mest prominente medlemmer var i de første årene Benedicte Savoy, professor i kunsthistorie ved Det tekniske universitetet i Berlin og ved College de France i Paris og en av verdens fremste eksperter på proveniensforskning. Sommeren 2017 trakk hun seg fra gruppen.  I et intervju med Süddeutsche Zeitung 20. juli 2017 begrunnet hun sitt valg med manglende transparens og autonomi i Humboldt Forums organisasjon. I tillegg kom uenighet om de faglige prioriteringene, herunder særlig manglende fokus på proveniensforskning og svake ambisjoner i arbeidet med restitusjon av museumsgjenstander ervervet gjennom kolonialt røveri. «Arbeidet i Humboldt Forum ligger under et blydekke, som atomavfall, slik at ingen stråling kan komme opp til overflaten». De tre intendantene var raskt ute med å avvise kritikken: nettopp proveniensfokus, multiperspektivitet og «shared heritage» uttrykker kjernen i målsetningen bak Humboldt Forum. Det er hevet over tvil at Savoys utspill, og den brede debatten det utløste, ble en katalysator for handling også på høyeste politiske nivå i Tyskland. Således kom bearbeiding av Tysklands koloniale kulturarv og økte midler til museenes proveniensforskning inn som et eget programpunkt i regjeringsavtalen for den nye storkoalisjonen mellom CDU/CSU og SPD tidligere i vinter.

Emmanuel Macron – tilbakeføring av afrikanske museumsgjenstander

Diskursen om omgangen med Europas koloniale kulturarv fikk en ny radikal omdreining i november 2017 når Emmanuel Macron i en tale til studenter i Burkino Fasos hovedstad Ouagadougou erklærte at Frankrike innen fem år vil berede grunnen tilbakeføring av alle afrikanske museumsgjenstander til sine opprinnelsesland: «Den afrikanske kulturarven skal ikke være en fange i europeiske museer!». Som nærmeste rådgiver utnevnte han ingen ringere enn Benedicte Savoy. Hun er nå i disse dager på rundreise mellom hovedstedene i Benin, Mali, Kamerun og Senegal. Målet er å sjekke ut infrastruktur og å initiere prosjekter for opplæring og institusjonsbygging som skal muliggjøre tilbakeføringer innen nevnte 5-årsperiode. Som partner har hun med seg den senegalesiske forfatteren og økonomen Felwine Sarr. I tillegg arbeides det med etablering av rettslig grunnlag for tilbakeføringene. Savoys og Sarrs viktigste grunnlagsdokument er registeret over Musée du quai Branlys 70.000 afrikanske museumsgjenstander – praktmuseet sentralt i Paris som nok må innstille seg på å fremstå i en noe desimert form i årene som kommer. Både Sarr og Savoy har imidlertid vært tydelige på at museene i opprinnelseslandene neppe vil ønske seg hele samlingene tilbakeført. I praksis vil det dreie seg om objekter med «stor symbolkraft» for det enkelte opprinnelsesland.

Humboldt Forum – prøvestein

Alle Europas etnologiske og etnografiske museer må i fremtiden innstille seg på at fundamentet for deres arbeid vil ligge i en eller annen versjon av prinsippet om «shared heritage».  Benedicte Savoy har i to større intervjuer med Der Spiegel og Die Zeit nå i sommer modifisert noe av sin kritikk mot Humboldt Forum. Hun fastholder imidlertid at dokumentasjon av gjenstandenes proveniens ikke i seg selv kan danne grunnlag for museets samlingspolitikk, og at restitusjon må kunne gjennomføres i alle tilfeller der det er ønsket av opprinnelseslandet. Til Die Zeit uttaler hun (nr. 30/18): «Vår konklusjon er at alle typer erverv av museumsgjenstander under koloniale betingelser er uten gyldighet.»

Humboldt Forum vil alene i kraft av sin plassering og størrelse, sin arkitektur og sine faglige ambisjoner bli et av Europas viktigste museumsprosjekter i tiårene som kommer. Men mer enn noe annet vil det bli en prøvestein for en helt ny type museum – med potensiale for læring og erfaringsoverføring til hele den vestlige museumsverdenen.

Muren som ikke falt

Publisert i Morgenbladet 5. mai 2018 – https://morgenbladet.no/ideer/2018/05/muren-som-ikke-falt

Tre tiår etter Tysklands gjenforening er landet gjennomtrukket av en usynlig grense.

«Skillet mellom øst og vest er manifest og langlivet. Det vil ta lang tid før vi vet om forskjellene vil være fruktbare eller dramatisk spaltende». Slik falt ordene til den tidligere DDR-forfatteren Christa Wolf i et brev til den vesttyske filosofen Jürgen Habermas kort tid etter Østblokkens sammenbrudd. I dag, 29 år etter murens fall, tyder mye på at det er den pessimistiske varianten av Wolfs spådom som har slått til. Tegnene er mange: makten og formuene konsentrerer seg fortsatt i vest, østvelgernes mistro til de etablerte partiene truer Tysklands politiske stabilitet, de kulturelle og mentalitetsmessige skillene synes like dype som Wolf fryktet at de skulle bli – «muren i hodene» består.

Et samlet blikk på Tysklands økonomiske geografi ved årsskiftet 2017-18 (Der Spiegel, 11/2018) forteller at ingen av Tysklands 30 største børsnoterte selskaper har sitt hovedsete i de fem østlige delstatene. Det forteller også at kun fire av de 200 hundre største selskapene har en toppsjef med DDR-bakgrunn og at kun seks av Tysklands 1000 mest formuende mennesker er østtyskere. Bildet er mye det samme om man ser på lederposisjonene innen politikk, forvaltning, justis, medier og forskning. Selv innenfor øst-delstatenes egne bedrifter og institusjoner er det mer sannsynlig at toppsjefen kommer fra Köln eller Stuttgart enn fra Schwerin eller Rostock – kun 14 % av rektorene og direktørene ved de østlige universitetene har bakgrunn fra det tidligere DDR, blant toppdommere er andelen nede i 6%. Der Spiegel oppsummerer det slik: «Mer enn et kvart århundre etter gjenforeningen er republikken gjennomtrukket av en usynlig grense. På den ene siden vesttyskerne som fordeler formuene og maktposisjonene seg i mellom, på den andre siden østtyskerne, som er så godt som fraværende i de velståendes og innflytelserikes verden».

I en reise gjennom noen av Øst-Tysklands mest struktursvake regioner tidlig høst 2017 gjør et reporterteam fra Zeit Magazin (39/2017) et forsøk på å fange inn hvordan denne virkeligheten fremtrer «nedenfra». Resultatet av den 1400 km lange reisen gjennom landsbygda i Vorpommern-Mecklenburg, Brandenburg og Sachsen kan man lese i en 30 siders tekst- og fotoreportasje. Det er en reise til et land hvor bussene har sluttet å gå, hvor de unge har dratt til byene i vest og hvor den moderne tid tar form av stordrift og økokapitalisme – melkefabrikker og avfallsanlegg, vindmølleparker, raps- og maisåkrer store som flyplasser som dekker etterspørselen etter økostrøm og biogass fra miljøbevisste forbrukere langt unna de ødelagte landsbyfelleskapene på flatlandet i Brandenburg. Innimellom står det kanskje et golfhotell. De gamle landsbystrukturene, bygget rundt realsosialismens landbrukskollektiver, var ineffektive og innskrenkende, men «man hadde sin plass», som mange av personene reporterne treffer på uttaler det. Noen få har blitt litt rikere av å forpakte jorden, resten går på Harz-IV (sosialhjelp) eller forsøker å holde hodet over vann med småhandel. Overalt på sin ferd møter reporterne mistro og sinne, og borgere som føler at de ikke blir tatt på alvor – av politikerne i Berlin og Brüssel, av «løgnpressen», av «vestmenneskene» og av «de på toppen».

Sosiologen Raj Kollmorgen har gjennom 20 år studert de østtyske stemningsbølgene. Til Zeit Magazin sier han: «I øst har misnøyen blant folk flest økt gradvis helt siden årtusenskiftet». Selv om velstanden gradvis økte, opplevde ex-DDR-borgerne at de ble hengende varig etter vesten, at de ikke ble betraktet som sosialt likeverdige. Opplevelsen slo ikke kun inn i det man kan beskrive som «de lavere sosiale sjiktene». Den prisbelønte tyske forfatteren Eugen Ruge, født i 1954 og oppvokst i DDR, beskriver det slik i et lengre portrettintervju med Die Tageszeitung (17.12.17): «Når jeg ser meg om i min bekjentskapskrets er bruddene enorme». Personene i Ruges fortelling hadde ikke nødvendigvis vært aktive understøttere av DDR-regimet, men de hadde tilpasset seg. Etter murens fall ble mange av dem brått kastet ut av sine tidligere posisjoner, måtte starte på bar bakke, omskolere seg og arbeide i nye yrker som var fremmede for dem. Opplevelsen av å ha blitt fratatt sin historie sitter sterkt i. Mange av disse føler de er representanter for «..en undergangskultur og en forsvunnet identitet», slik den kjente bulgarske statsviteren Ivan Krastev beskriver det i et stort intervju med Der Spiegel tidligere i år (4/2018). Opplevelsen av krenkelse har hatt vedvarende virkninger. Mange av Ruges bekjente nærmer seg nå pensjonisttilværelsen – ofte på prekære betingelser og uten akkumulerte formuer gjennom boliger og arv, slik som hos jevnaldrende i vest.  Du finner dem ikke på landsbygda i Vorpommern-Mecklenburg, men du kan godt finne dem blant de gråhårede og stille i Dresdens Pegidamarsjer.

Det er i dette landskapet det høyrepopulistiske AfD har kunnet gro frem – blant bitre landsbyboerne i Brandenburg, blant deklasserte statstjenestemenn i Leipzig og Dresden, men også blant byggmesteren i Frankfurt an der Oder med sitt agg til livsstilen og verdiene til de dominerende middelklassesjiktene i storbyene i vest. Oppslutningen om AfD er mer enn dobbelt så stor i de fem østlige delstatene enn i det tidligere vest. I store vesttyske byer som Hamburg, Köln og Frankfurt – alle befolkningstette områder med høy andel innvandrere over lang tid – ligger støtten til AfD i snitt rundt en tredjedel av oppslutningen i Sachsen. Partiets fiende nr. 1 – innvandreren, flyktningen, muslimen – er det vanskelig å spore i landsbyene i øst: av Tysklands 3-4 millioner muslimer bor under 100.000 i de østtyske delstatene. De er likevel virtuelt til stede – som bilde på det flerkulturelle Tyskland som «elitene» i vest har frembrakt, og som «bevis» på at de som styrer viser mer omsorg for flyktningen fra Syria enn for «den vanlige tysker» i den østtyske periferi.

I et kritisk psykogram over «østtyskeren pr. 2018» vil en lett kunne peke på hangen til å skylde på «de andre», en form for selvrettferdighet hvor egen krenkelse blir forklart med hva «systemet» og «de på toppen» foretar seg og sjelden med egen mulig svikt. Mange vil også fremheve en svakere beredskap til å finne kompromisser, til å søke konsensus og ta på seg ansvar. Klaus Schroeder, leder av «Forschungverbundes SED-Staat» ved Freie Universität i Berlin, sa det slik i en kronikk i Frankfurter Allgemeine Zeitung for noen år tilbake: «Østtyskerne er ikke vant til å leve med konflikter, de har aldri forstått sammenhengen mellom konflikter og konsensussøken». En arv etter den totalitære stat er også svakere utviklede sivilsamfunn. Mens hverdagslivet i Vest-Tysklands regioner fortsatt kan få styrke og bindekraft av et aktivt frivillig foreningsliv eller av kirkene med sin lokale og globale praksis fundert i den kristelige sosiallæren, er slike sosiale vev nærmest totalt fraværende i de struktursvake østtyske regionene. En stor utfordring med diagnoser som dette er selvsagt at de formulerer «et vestlig blikk». Mange ex-DDR’ere oppfatter disse forsøkene på å bli årsaksforklart som arrogante, belærende og umyndiggjørende, og noe som i seg selv bidrar til å holde det østtyske sinnet vedlike.

I perioden fra gjenforeningen til i dag har mer enn to norske oljefond blitt overført fra den tyske staten til delstatene i øst. Avstanden mellom gjennomsnittslønnen til en østtysker og vesttysker er i dag mindre enn på 90-tallet. De store overføringene har imidlertid hatt liten innvirkning på fordelingen av økonomisk makt. Tysklands store økonomiske lokomotiver ligger fortsatt i de vestlige delstatene Baden-Württemberg, Bayern og Hessen – med de to storbyene i Sachsen, Leipzig og Dresden, som bortimot eneste unntak i øst. Det ligger selvsagt en rekke økonomisk-strukturelle og historiske årsaker bak ulikhetene, men noen forklaringer kan også spores i rimelig distinkte mentalitetsforskjeller.  Et eksempel er den ulike verdsettingen av karriere og konkurranse. Sosiologen Raj Kollmorgen sier det slik: «Mobilitetsorientering og beredskapen til å risikere noe for sin yrkeskarriere er svakere utviklet i øst enn i vest.»  En viktig årsak finner Kollmorgen i usikkerheten som ble skapt av erfaringene med økonomisk sammenbrudd i kjølvannet av murens fall. Denne usikkerheten virker også inn på generasjonene født etter murens fall, som alle, i større eller mindre grad, bærer med seg fortellinger om brudd og nederlag i foreldrenes og besteforeldrenes biografier. I kampen om lederposisjoner kan østtysk bakgrunn ofte være en ulempe bare fordi riktig «habitus» mangler – små, men avgjørende distinksjoner i tankemønstre og væremåte som fraværet av borgerlige oppvekstmiljøer i øst har gjort det umulig å erverve.

DDRs viktigste grunnleggingsmythos var fortellingen om den antifascistiske motstand og om DDR som motstandskjempernes stat, altså en selvforståelse som det andre og anstendige Tyskland – den ekte arvtageren av de progressive og humanistiske verdiene som ble båret frem gjennom reformasjonstidens bondeopprør, de nasjonale frigjøringskrigene mot Napoleon og som altså nådde sitt høydepunkt med de tyske kommunistenes kamp mot Hitler. Vest-Tyskland (BRD) på sin side hadde etter 2. verdenskrig akseptert rollen som statsrettslig etterfølger etter ”Det tyske rike”. Samtidig var det umulig å basere den nye staten på de aggressive nasjonalistiske storfortellingene som hadde utviklet seg fra midten av det 19. århundre og som kulminerte med det nazistiske skrekkherredømmet. I stedet ble det bærende politiske mythos for BRD i de første 20 etterkrigsårene fortellingen om gjenoppbygning og ny økonomisk vekst. Gjennom det nye fokus på bearbeiding av nazitidens ugjerninger i kjølvannet av 68-opprøret utviklet det seg også en ny form for kritisk politisk kultur og en nyervervet positiv anerkjennelse av grunnlovens verdier. Det politiske klimaskiftet som dette innebar, og de varige verdimessige konsekvenser av dette, gjør det mulig å knytte året 1968 til det statsviteren Herfried Münkler har beskrivet som ”BRDs andre statsgrunnleggelse”. Det verdimessige skiftet innbefattet også et helt lite knippe av livstilselementer og holdninger frembrakt gjennom 68-ernes transformasjon fra opprørere til middelklasse og politisk-kulturell hegemon.

Sammenstøtet mellom disse to grunnfortellingene er i dag, tre tiår etter murens fall, fortsatt en konstant kilde til strid. Særlig tydelig har dette vært i de siste årenes debatter om den tyske flyktningkrisen, og i reaksjonene på fremveksten av nye politiske bevegelser som AfD og Pegida. Mens Dresdens Pegidamarsjer hos det venstreliberale vestmennesket vekker minner om de mørkeste tider – overvunnet gjennom tiår med kollektiv selvbearbeiding – vil østmennesket kunne grunngi sin protest i tilsynelatende realpolitiske termer som «statens stabilitet i en globalisert tidsalder». Die Zeit’s kulturredaktør Adam Soboczynski sier det slik i en kommentar tidligere i vår (13/2018): «Østmenneskene betakker seg for det uglade budskap når vestmennesket setter speilet av egen erindringskultur foran ansiktet på dem.» I stedet vil de, i følge Soboczynski, fremheve seg selv som ofre for det 20 århundres totalitære ideologier – først gjennom NS-staten, så gjennom kommunistdiktaturet. I dette perspektiv blir formaningene og lærestykkene fra vest en slags «.. en slags tredje ydmykelse».

Kampen mellom øst og vest i Tyskland er en miniatyrversjon av en større europeisk kamp mellom det liberale i vest og det nasjonalkonservative og autoritære i øst. I Tyskland har dette resultert i økt polarisering også blant forfattere og intellektuelle. Et av mange eksempler er sammenstøtet mellom de to høyprofilerte forfatterne Uwe Tellkamp og Dürs Grünbein i en konsertsal i Dresden i mars i år. Som underskriver av det svært innvandringskritiske oppropet «Erklärung 2018» har Tellkamp valgt side. Oppropet er nemlig mer et kampskrift mot alt som er galt med de tyske elitenes beslutninger enn noe som kan gi grunnlag for dialog om fellestyske utfordringer. I kjølvannet av Tellkamps utspill beskriver Frankfurter Allgemeine Zeitungs kommentator Simon Strauss (12.03.18) paradokset i at ikke engang de tysknasjonale evner å formulere sin protest som noe som ligner på en identifikasjon med det gjenforente Tyskland. I stedet faller Tellkamp og hans like ned på en slags «..stolthet over å være segregert og misaktet», en patriotisme som er lokal mer enn nasjonal og som forteller at kun «øst» er i stand til å representere «..det egentlig tyske.» Høsten 1989 samlet millioner av mennesker i Dresdens, Leipzigs og Øst-Berlins gater seg bak parolen «Wir sind das Volk» («Vi er folket). Der og da gjaldt kravet demokrati og frihet i DDR. Visjonen om at «folket» også skulle bety en gjenforent tysk stat var det i begynnelsen Helmut Kohl og hans vesttyske kolleger som sterkest formulerte. Det ble raskt en felles ambisjon, og i oktober 1990 så den nye staten dagens lys. I dag, 28 år senere, mangler den fortsatt et samlende «hvorfor» og «hvordan».

Foto: Invalidenstrasse, Berlin 1987: Joachims CC BY-SA 3.0

Trollmennenes tid – Cassirer og Heidegger i Davos

Publisert i Vårt Land, 17.04.18

I mars 1929 møttes Ernst Cassirer (bildet) og Martin Heidegger på luksushotellet Belvedere i Davos, til det mange har omtalt som et slags filosofisk toppmøte for det 20. århundre. Møtet er et mythos, en allegori på krisen i den europeiske tenkningen i første halvdel av det 20. århundre – et møte med direkte og indirekte forbindelseslinjer frem til de store politiske tragediene 10-15 år frem i tid. «Tanketordenen som Heidegger og Cassirer slapp løs drønner fortsatt – som et uværstegn fra sivilisasjonsbruddet som rystet den gamle verden: klassisk humanisme mot romantisk barbari, opplysning mot motopplysning, fornuft mot irrasjonalisme, frihet mot skjebne».

Vakt oppsikt. Ordene over er hentet fra det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegels (Nr. 13, 2018) brede presentasjon av Wolfram Eilenbergers bok «Trollmennenes tid – filosofiens store tiår 1919-1929». Davosmøtet er bokens utgangspunkt, men den er også et portrett av de fire samtidige, men svært forskjellige filosofene Martin Heidegger, Ernst Cassirer, Ludwig Wittgenstein og Walter Benjamin – tre demokrater, en fascist. Boken har vakt mye oppsikt i Tysland og har allerede flere uker bak seg på Der Spiegels bestselgerliste for sakprosa. Det finnes også en bred omtale av Davosmøtet på norsk av filosofen Ingmar Meland m.fl. i antologien «Cassirer og Heidegger i Davos» (Dreyer forlag).

Spørsmålene som møtet mellom Cassirer og Heidegger kastet opp, beveger oss på nytt. Der Spiegel spør: «Kan man ikke bak dagens besvergelse av ‘folk’, ‘hjemstavn’ og ‘identitet’ ane Heideggers forførende mumling, mens Cassirers mer blodfattige budskap er en illustrasjon på den politiske liberalismens svekkede motstandskraft?» Eilenberger selv beskriver «Davosdisputasjonene» som en kulminasjon hvor «… to fullstendig motsatte idealer for den kulturelle og politiske utviklingen møtes, to normative bilder av mennesket, som i sine motsatte tiltrekningskrefter har preget og bestemt vår kultur helt opp til i dag.» 

Siviliserende temming. I den tynne Davosluften sto det, ifølge Eilenberger: «mellom tilslutningen til alle fornuftsveseners likeberettigede humanitet og den enkeltes elitære mot til ‘egentlighet’, håpet på en siviliserende temming av angsten versus fordringen om radikalt å kaste seg ut i den, tilslutningen til kulturenes mangfold versus selvfortapelsen i de manges sfære, modererende kontinuitet versus viljen til det totale brudd». Heidegger – den Hitler-utnevnte rektoren ved universitetet i Freiburg – sa det slik i sin tiltredelsestale til studentene i 1933: «Ikke læresetninger og ideer skal være regelen for deres væren. Føreren selv og alene er i dag og for fremtiden tysk lov og tysk virkelighet».

Så kan man spørre: Hva har dette med virkeligheten i dagens Norge og dagens Europa å gjøre? Nei så klart, vi er ikke der. Men hva skjer i Ungarn og Polen, hvor mye av (den dårlige) arven fra 1929 lever videre i forståelsen av borger og individ versus «folk», «nasjon» og «historisk skjebne» blant de kreftene som har makt der i dag?

Folk og nasjon. Og hvordan ser du ut her til lands, har vi ikke de siste årene sett en tendens til rehabilitering av «folk» og «nasjon» som kategorier for politisk tenkning – på bekostning av prinsipiell individuell rettighetstenkning fundert i internasjonale konvensjoner? Flytter vi ikke hele tiden grensene for hva som er dagsordensettende, er ikke motet til å forsvare liberale og republikanske verdier blitt svekket også her hos oss? Det ligger århundrer av utvikling – eksemplarisk fremstilt av den tyske sosiologen og teologen Hans Joas i hans «Die Sakralität der Person» – bak de verdiene som det nye FN la til grunn for en verden som lå i grus etter 1945. Det var mange av de samme verdiene som den blasse og korrekte humanisten Cassirer, med sin høye gråe hårmanke, forsvarte mot den fyrrige, unge mannen fra Schwarzwald på et luksushotell i Davos 1929. At Eilenbergers bok har vakt slik oppsikt er ikke tilfeldig. Bernhard Pörksen, professor i medievitenskap ved universitetet i Tübingen, sier det slik i en kommentar i Deutschlandfunk Kultur: «Ofte treffer en bok tidens nerve – også selv om den forteller om en epoke som ligger langt bak oss i tid.»

Det lysende mannlige geni

Publisert i Vårt Land, 23. februar 2018

Ruinerte kunstnerkarrierer i kjølvannet av MeToo er ikke noe som begrenser seg til Hollywood. Tysklands Harvey Weinstein bærer navnet Dieter Wedel. Den 75-årige Wedel, en høyprofilert filmregissør, filmprodusent og teaterintendant med mer enn 25 filmer og en rekke TV-serier på samvittigheten, er nå anklaget for vold, trakassering og psykisk terror mot en rekke yngre kvinnelige skuespillere. Trakasseringen skal ha foregått gjennom flere ti-år. I et av tilfellene skal det dreie seg om fullbyrdet voldtekt, i andre tilfeller om grov vold mot kvinner som har fysisk verget seg mot hans krav om sex. Skuespillere som har avvist ham har måttet utholde nedverdigende mobbing, hets og psykoterror under de videre filminnspillingene. Overgrepene har som oftest skjedd på hotellet hvor skuespillere og øvrig stab har bodd sammen under innspillingene av filmene. Mønsteret er kjent: «Alle visste om det», men Wedels makt har vært så stor at ingen har våget å konfrontere ham direkte, enn si anmelde forholdet til politiet. 

Saken startet med en reportasje i Zeit Magazin ved årsskiftet, men tok av for fullt tre uker senere når tre skuespillere valgte å stå frem i ukeavisen Die Zeit med detaljerte skildringer av sine «møter» med Wedel. I alt syv kvinner har under ed avgitt forklaringer om overgrep fra Wedel, men kun to av dem har valgt å stå fram under fullt navn. Det viser seg at det finnes betydelig med bevismateriale mot Wedel i arkivene til flere TV-stasjoner, herunder en legeerklæring som dokumenterer voldshandlinger. Problemet er at sakene, med unntak av én, er juridisk foreldet. I dette ene tilfellet har politiet startet etterforskning. Wedel har trukket seg fra stillingen som sjefsintendant ved Bad Hersfelder Teaterspiele med umiddelbar virkning. Han er nå sykemeldt etter et hjerteattakk. I den grad han har uttalt seg, har han bagatellisert eller benektet beskyldningene. Samtidig har en rekke film- og skuespillerkollegaer begynt å snakke, og i etterkant av avsløringene stått fram i mediene og fortalt ting som understøtter kvinnenes historier.

Avsløringene har utløst en rekke debatter i de store avisene, i sosiale medier og i kjente TV-talkshow som «Anne Will» og «Hart aber fair». Temaene er i stor grad de samme som vi har hatt hos oss – maktstrukturer som må brytes opp, behovet for holdningsendringer, fortielse av trakassering og overgrep på grunn av skam eller skjeve maktrelasjoner, farene ved å gjøre kvinnene til ofre. Men enkelte av Wedels kollegaer fra filmverdenen, som den prisbelønte skuespilleren Ulrich Tukur («Das Leben der Anderen»), har også advart mot forhåndsdømming og tatt Wedel i forsiktig og betinget forsvar. Familieminister Katarina Barley har deltatt i flere av debattene. Hun har bl.a. pekt på de store offentlige TV-kanalenes sentrale rolle som oppdragsgivere for Wedels filmer, og reist mistanke om at kollegialitet og «tiekarteller» i disse kan bidra til å hindre oppklaring av sakene.

Der Spiegel stiller i en kommentar 27. januar det vanskelige spørsmålet om sammenhengen mellom mannen, verket og ugjerningene. Dieter Wedel var intet mindre enn den gamle forbundsrepublikkens sjefskronikør. I Wedels filmer stryker kvinnene mennenes skjorter og er ansvarlig for husholdet, mens kvinnene mennene møter i yrkeslivet primært er objekter for begjær. Overalt i filmene er det «intriger og maktspill» skriver Der Spiegels kommentator, og «til enhver tid er det kun en (mann) som har hele makten». Kanskje er overgangen fra dette handlingsuniverset til filmproduksjonssettenes lukkede subsystemer ikke så veldig stor – altså der hvor «..det angivelig lysende mannlige geni råder over alt, og med grunnlag i alt det gode han skaper, befrir seg selv fra all skyld og alt ansvar.» Likevel hadde den enorme makten til skikkelser som Weinstein og Wedel (eller en Jimmy Savile og Bill Cosby) begynt å erodere lenge før deres ugjerninger kom til overflaten. Og flere står nok for fall.

Foto: © JCS’/, CC BY 3.0, commons.wikimedia.org

Det store politiske selvmordet

Publisert i Klassekampen 17. februar 2018

I det tradisjonelle karnevalstoget i Düsseldorf fastelavnsmandag vakte én figur mer oppsikt enn noen andre. Den viser SPD-leder Martin Schulz som maler seg selv i stykker i en kjøttkvern. Figuren er et sinnbilde på en politiker som ville det beste og som for en stakket stund skapte håp, men som til slutt falt for eget grep. Men den symboliserer også et parti som befinner seg i sin alvorligste politiske krise i moderne tid, og som vakler videre fra vondt til verre for hver dag som går. Vi snakker ikke om et hvilket som helst parti, vi snakker om «Tysklands sosialdemokratiske parti», giganten blant Europas sosialdemokratiske partier – August Bebels og Willy Brandts parti.

Hva gikk galt? For Schulz del kan man konstatere en bevegelse fra begeistring, hype og oppslutning på Merkelnivå i fjor på denne tid via valgnederlag i tre delstatsvalg på rad våren 2017, historisk lavmål under Bundestagsvalget i september, lovnad om nei til ny regjeringsdeltagelse på valgnatta, ja til forhandlinger om storkoalisjon likevel, lansering av seg selv som ny utenriksminister i en ny regjering kombinert med avbikt som partileder og til slutt tilbaketrekning av kandidaturet som utenriksminister: Fra «Ich bin der nächste Bundeskansler Deutschlands» til backbencher i Bundestag på et år. Et dypt fall for den tidligere EU-toppolitikeren. Han er ikke alene skyld i miseren, drevet hit og dit av rådgivere og spinndoktorer og offer for intriger og partikonflikter som han har vært. Det tyngste ansvaret hviler uansett på et parti som ikke lenger vet hva det vil.

Schulz’ vekst og fall inngår i en endeløs rekke av lederskifter fra 1990 til i dag: Hans Jochen Vogel, Bjørn Engholm, Johannes Rau, Rudolf Scharping, Oskar Lafontaine, Gerhard Schröder, Franz Müntefeiring, Mattias Platzek, Kurt Beck, Frank Walter Steinmeier, Sigmar Gabriel og nå, kanskje også Andrea Nahles – 13 i alt. Felles for dem alle er at det har vært skapt voldsomme forventninger om oppbrudd og fornyelse i startfasen, som så i de fleste tilfeller har endt med konflikter og uro – og avskjed i vanære. SPD har vært verdensmestere i å knytte håp til Den Nye Store Leder, og gang på gang blitt skuffet. Av nevnte 13 var det kun Gerhard Schrøder med sin «Agenda 2010»-politikk under de to rød-grønne regjeringene fra 1998-2005 som klarte å formulere en noenlunde samlet visjon for hva han ville, og som evnet å gjennomføre den. I ettertid er det likevel mange som peker på at nettopp Schröders radikale arbeidsmarkedsreformer er årsaken til at SPD tapte sin «sosialdemokratiske sjel», og brakte partiet ut i sin nåværende krise. Den motsatte perspektivet her, slik partiets høyrefløy og næringslivets representanter vil hevde, er at det nettopp er Agenda 2010-reformene som har lagt grunnlaget for den sterke vekstkraften i den tyske økonomien de siste årene, og dermed også for at det nå er skapt mulighetsrom for finansiering av nye reformer. Problemet med denne historien er at den har vist seg lite egnet til å gi partiet grunnlag for nytt oppbrudd og ny fremgang.

FOTO: FEDERICO GAMBARINI, DPA/NTB SCANPIX

Fornyelsen må altså komme fra venstre, slik både partiets sterkt voksende ungdomsorganisasjon «Juso» og store deler av partiets grunnplan ønsker seg det. Noen av hovedpoengene i kritikken fra venstre kan illustreres gjennom en artikkel av Christoph Butterwegge, pensjonert professor i statsvitenskap ved Universitetet i Köln, som ble publisert i Die Tageszeitung 12. februar. Butterwegge fremhever at årsaken til at SPD siden 1998 har mistet halvparten av sine velgere ikke bare ligger i skuffelse med partiets politikk. En vel så viktig faktor er det at partiet har ødelagt kjernen i sitt eget velgerklientell, fagarbeiderne i det organiserte arbeidsliv, gjennom prekarisering av arbeidslivet. I dag er lavtlønnssektoren – som nesten en fjerdedel av alle sysselsatte jobber i – hovedinnfallsporten til fattigdom, blant de sysselsatte, blant barn, og senere, i alderdommen.

SPD har i regjeringsplattformen som nylig er fremforhandlet med CDU/CSU fått gjennomslag for programpunkter som representerer en viss modifikasjon av nevnte Agenda 2010-politikk, bl.a. når det gjelder alderspensjonene og innstramming av reglene for midlertidige tilsettinger. For Butterwegge gir dette bare mer tyngde til hovedinnvendingen mot SPDs nåværende politikk: «I stedet for å være en progressiv og innovativ kraft i det tyske partisystemet, fungerer SPD i dag fremfor alt som en politisk reparasjonsbedrift som forsøker å oppheve skadevirkningene av egne feilbeslutninger.»

SPD har i tre perioder etter 50-60-tallets CDU-dominans hatt avgjørende innflytelse på Tysklands politiske og økonomiske utvikling: under Willy Brandts regjeringer på sent 60-tall og tidlig 70-tall – en periode preget av demokratisk oppbrudd, sosiale reformer og avspenningspolitikk; gjennom Helmut Schmidts viktige rolle som sterk og stabiliserende statsleder under RAF-terrorens trusler (1974-1982) og under Schröders «Agenda 2010»-politikk (1998-2005). Kritikken fra venstre sier vel egentlig at det er for lite Willy Brandt i dagens SPD, og at de uheldigste sidene av Agenda 2010-politikken har blitt videreført i begge de to etterfølgende koalisjonsregjeringene med CDU/CSU (2005-2009 og 2013-2017). Europa (og verden) trenger definitivt en ny sterk tysk flertallsregjering, men for SPD er risikoen stor for at en tredje regjeringsperiode med Merkel & co kan ende med noe nær et politisk selvmord. Dilemmaene er altså mange.

En progressiv politisk utvikling i Europa er vanskelig å se for seg uten stabile sentrum-venstre regjeringer i Tyskland. Et slikt regjeringsalternativ kan ikke realiseres uten et SPD med betydelig større oppslutning enn dagens 18-20%. Det er lite trøst i at de to mulige partnerne i en slik regjering (Die Linke og Die Grünen) har en stabil samlet oppslutning på rundt 20%, så lenge SPD ikke kommer seg ut av den dype krisen det nå befinner seg i. Skal partiet komme seg videre, bør det iallfall kvitte seg med forestillingen om at politisk motstand best løses med å hive ut eksisterende partiledere, og erstatte dem med stadig nye «lysende gestalter». Det bør også forsøke å bygge opp en partikultur som gir mindre rom for konflikt- og intrigemakeri. Viktigere enn noe annet er det at partiet fornyer, forsterker og tydeliggjør den klassiske sosialdemokratiske profilen – i en europeisk kontekst og med ansvarlig økonomisk styring som grunnlag. På mange måter var nok dette også visjonen til Martin Schulz – det gode menneske fra Würselen. Han fikk det bare ikke til.

Dagen etter fastelavnsmandag kom den endelige meldingen – Martin Schulz trekker seg med umiddelbar virkning som leder for SPD. Ny konstituert partileder er Hamburgs borgermester Olaf Scholz, en av tre nestledere og sannsynlig finansminister i den nye storkoalisjonen – hvis den blir noe av. På landsmøtet i april er det så meningen at parlamentarisk leder Andrea Nahles skal velges som ny partileder. Den tidligere Juso-lederen Nahles tilregnes partiets venstrefløy, og vil også være den første kvinnelige leder i partiets nesten 130-årige historie. I tiden fram til landsmøtet må Nahles/Scholz starte snuoperasjonen for et parti med målinger ned mot 16% og overbevise partiets nærmere 500.000 medlemmer om at et ja til ny regjeringskoalisjon med Merkel i uravstemningen i slutten av februar vil være den riktige vei ut av partiets dype politiske krise. Nahles for sin del må overbevise om at hun ikke kun er nok et nummer i rekken av lysende gestalter med kort holdbarhetstid, og at hun har tenkt å beholde makten og bruke den.

Martin Schulz og eggehodene

Publisert i Vårt Land 10. oktober

Martin Schulz ble et offer for spindoktorene, rådgiverne, taleskriverne og avdelingslederne i «Willy Brandt Haus» – og for sin egen ubesluttsomhet i håndteringen av virvaret av «råd» de utsatte ham for. Dette er en av konklusjonene man kan trekke av Spiegel-journalist Markus Feldenkirchens 17 siders nærstudie av Schulz’ valgkamp fra mars 2017 til valgkvelden 24. september (Der Spiegel nr. 40/2017). Det er direkte vondt å følge hvordan Schulz etter hvert nederlag drives videre i alle mulige retninger av «eggehodene» (Schulz’ eget uttrykk), og hvordan han selv etterhvert taper motet, men er dømt til å måtte fortsette: «Ikke vær for konkret!, vær mer konkret!, by på deg selv!, vis styrke!, vis ydmykhet!, dét kan du ikke si, ikke provoser den, og heller ikke den!». Mang en gang uttrykker han fortvilelse over at han lar seg forføre av eggehodene, og at han ikke bare stoler på noe sin egen magefølelse. Neste dag er han igjen utlevert dem.

I tillegg må han slite med leggspark og egokjør fra venner (Sigmar Gabriel) og ikke fullt så gode venner (Hannelore Kraft, Gerhard Schröder) i eget parti. Det er ingenting sjokkerende eller avslørende ved dette gode, sympatiske og, etter min mening, kloke mennesket, men det funket altså bare ikke. Skyldes det politikken, skyldes det ham selv eller skyldes det eggehodene? Hva må til for at Europas klassiske sosialdemokratiske partier skal finne vinnerformelen? Og spiller det noen rolle om man legger kursen mot sentrum eller mot venstre, så lenge det meste synes å være bestemt av kommunikasjonsstrategenes evne til å lykkes med sine iscenesettelser? Feldenkirchens tekst gir en nådeløs skildring av den profesjonelle politikkens kår i vår tid. Jeg tipper at den som kunne vært flue på veggen i Gahr Støres politiske bakrom i sommer og høst, ville sett mye av det samme.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11700718-i-egghodenes-kryssild