En ung vesttysk forfatter har skrevet en oppvekstroman om en 16-årig skolejentes STASI-opplevelser i Dresden i 1976. Charlotte Gneuss’ «Gittersee» har fått glitrende kritikker og blitt nominert som kandidat til Den tyske bokprisen 2023. Men i tyske medier har den også uløst en debatt om hvem som kan få skrive en slik roman.
Forfatteren Charlotte Gneuss, 2023. Foto: Amrei-Marie, CC BY-SA 4.0
Debatten om «Gittersee» inngår i en større og bredere samtale om DDR-historien og dens ettervirkninger. Den har i prinsippet pågått siden murens fall, men har i de seneste årene blitt sterkt intensivert og polarisert. Man kan godt forstå den som en kamp om tydningen av det tidligere DDR.
Det er en kamp hvor erfaringene til generasjonene som opplevde det hele på kroppen stilles opp mot erfaringene til «Die Nachgeborenen», generasjonene som ble født rundt DDR-sammenbruddet i 1989. Det er en strid om vestens blikk på øst i de mer enn 30 årene som har fulgt etter gjenforeningen. Er dette nedlatende, fordomsfullt og forenklende eller nøkternt og sannferdig? Det er ikke minst en strid om hvem som har «rett»til å skrive om DDR-historien – kun de som erfarte den på kroppen eller også stemmer fra vest.
Stridighetene sentrerer rundt en rad bokutgivelser de siste par år, og omfatter såvel skjønnlitterære og faghistoriske utgivelser som ulike varianter av erindringsverk og biografier.
En av bøkene som har vakt mest oppsikt er den østtyske germanisten Dirk Oschmanns: «Die Osten, eine westdeutsche Erfindung», som kom ut på vårparten i år. Et hovedpoeng i Oschmanns bok er at merkelapper som populisme, manglende demokratiforståelse, rasisme og konspirasjonstenkning er «vestlige tilskrivelser» og at vestens hang til å definere seg selv som norm – gjennom mediene, av politikere og i næringsliv og vitenskap – har vedvart sammenhengende siden murens fall. I følge Oschmanns er denne fordomsfullheten og dette «perspektivovertaket» i dag deT største hinderet for at det vestlige og østlige Tyskland skal kunne vokse sammen, for sosial og økonomisk utjevning, og for styrking av demokratiet i både øst og vest.
Men hva hvis det prominente DDR-kritikerne sier er helt rett? At DDR ikke kun var en diktatorisk spionstat, men også en stat preget av latent og direkte rasisme og at ettervirkningene i det nåværende østtyske samfunnet er helt åpenbare. En av dem er teaterskoleprofessoren og den tidligere DDR-toppatleten Ines Geipel. I flere bøker, ikke minst i den kritikerroste «Umkämpfte Zone: Mein Bruder, der Osten und der Hass», har Geipel med tydelighet vist sammenhengen mellom dagens kraftige overrepresentasjon av høyreekstreme og autoritære holdninger i de østtyske delstatene og den manglende folkelige funderingen av oppgjøret med nazismen i DDR. Den manglende beredskapen til et totaloppgjør med DDR-diktaturet i betydelige deler av den østtyske befolkningen i de mer enn 30 årene etter murens fall har ytterligere bidratt til å bestyrke denne tendensen – den ubearbeidede dobbelte diktaturerfaringen som kilde og årsak til de udemokratiske holdningene som har satt seg fast i en altfor stor del av den nåværende østtyske befolkningen.
I flere større artikler i FAZ tidligere i år har Geipel også vist hvordan disse linjene kan etterspores direkte inn i AfDs nylige seire i flere direktevalg på borgermestere og andre folkevalgte ledere i de østtyske delstatene Thüringen og Sachsen-Anhalt. Oschmanns påpekning av sjablonger og fordommer i vesttyskernes blikk på østtyskerne treffer selvfølgelig et ømt punkt, men samtidig viser en rekke holdningsundersøkelser at det er solid grunnlag for å hevde dem.
En annen nylig bok som har utløst omfattende debatt er den tysk-britiske historikeren Katja Hoyers: «Diesseits der Mauer: Eine neue Geschichte der DDR 1949-1990». Med intervjuer og samtaler med en rekke enkeltpersoner som «opplevde DDR-regimet på kroppen» som metode – både maktpersoner og «vanlige folk» – forsøker Hoyer å beskrive DDR-livet «slik det egentlig var» – et hverdagsliv der folk levde livene sine med de samme bekymringer og gleder som folk ellers på kloden. Hun forteller også om gratis barnehager og kvinnens frigjøring gjennom arbeidslivet. Man får også høre at vesten må ta mye av ansvaret for DDRs økonomiske misere.
Temperaturen i debatten om boken har vært høy. Enkelte har beskrevet bokens metode og fortellerform for vellykket, men den dominerende reaksjonen i alle de store mediene, fra venstre til høyre, er at Hoyers bok er en «historieblind» beretning preget av forskjønnelse og DDR-myter. Hoyers overordnede prosjekt har nok vært å skrive en både kritisk og «nyanserende» DDR-historie. I dette forehavende har hun en del til felles med den amerikansk-tyske filosofen Susan Neiman, som for noen år tilbake i sin bok «Learning from the Germans», gjorde et ikke helt vellykket forsøk på å oppvurdere DDR-statens innsats i bearbeidingen av naziarven.
Charlotte Gneuss’ «Gittersee» er fortellingen om hvordan en forelsket 16-årig skolejente vikles inn i Stasis fangarmer i Dresden på midten av 70-tallet. Gneuss er født i Ludwigsburg i Vest-Tyskland i 1992, og bygger veldig mye av romanen på foreldrenes fortellinger fra oppvekst og ungdomstid i en forstad til Dresden og som politisk opposisjonelle og republikkflyktninger på det tidlige 80-tall. Debatten rundt romanen har derfor ikke kun dreiet seg om personer uten egen DDR-oppvekst er egnet til, og «kan få lov til», å skrive skjønnlitterære verk med DDR-setting, men også om at Gneuss er eksponent for en ny generasjon av forfattere født etter murens fall. Disse har et helt annet inntak til DDR-historien enn foreldre- og besteforeldregenerasjonen.
Mens 90- og 00-tallets harde prøvelser kan gi foreldregenerasjonen en slags unnskyldning for sine unnlatelser, ser nå mange kommentatorer en tendens til at disse nye stemmene krever et slags «68-opprør»for DDR: et dyptgripende oppgjør med alle sider av spionstatens umenneskelighet, slik denne slo inn også på mikroplanet – i familielivet, i ungdomsmiljøene, på skolene, i lokalmiljøene. I dette oppgjøret kan ikke foreldregenerasjonen fortsette å gjøre det bekvemt for seg med halvløgner og fortielser.
I en debatten rundt Gneuss’ roman har en liste over «ikke-DDR-kompatible» ord og hendelser vakt særskilt oppsikt. Den ble utarbeidet av den profilerte DDR-forfatteren Ingo Schulze (født 1962) etter at et eksemplar av manuset hadde blitt tilsendt ham av Gneuss’ og Schulzes felles forlag, S. Fischer. Listen var ikke ment for offentliggjøring, men havnet via omveier etterhvert både hos juryen for Den tyske Bokprisen og i mediene.
Selv om Gneuss har akseptert at hun sikkert kunne fulgt Schultzes råd i et mindretall av de 20 eksemplene på hans liste, har hun grunnleggende sett avvist ideen bak hele listen: Romanen henter sin gyldighet fra personenes troverdighet i den kontekst hun selv har beskrevet dem. Den litterære kvalitet henger ikke på om man i Dresden 1986 ikke sa «Plastiktüte», men «Plastetüte», eller at det i 1986 var for skittent å bade i Die Elbe.
Charlotte Knaus får full støtte av FAZ’ litteraturredaktør Sanda Kegel i en større kommentarartikkel som ble publisert tidligere i denne uken:
«Både filmer og romaner er fiksjonsverk. De må dramaturgisk fortette for å intensivere sin indre sannhet. Det er det de må måles på, det er det som er gullstandarden»
Men debatten om DDR-litteraturen er dømt til å gå videre.
Tysklands ytre høyre er i kraftig framgang. På flere målinger har Alternative für Deutschland (AfD) de siste månedene oppnådd resultater på over 20 prosent, i enkelte østlige delstater over 30 prosent og status som delstatens største parti. Nylig vant partiet sitt første borgermestervalg. Framgangen har mye av sin bakgrunn i uro og usikkerhet rundt konsekvensene av energikrise, prisstigning og den pågående krigen i Ukraina. I tillegg kommer generell misnøye med den tyske regjeringens håndtering av krevende reformer i tilknytning til det grønne skiftet.
AfD ble grunnlagt i 2013. Partiet startet som en klubb for markedsliberalistiske økonomiprofessorer og endte opp som et parti med en stram høyreekstrem profil. AfD er nå totaldominert av den høyreekstreme fløyen rundt partilederen i delstaten Thüringen, Björn Höcke, som det tyske Bundesverfassungsschutz (tilsvarende vårt PST) har beskrevet som «dokumentert forfatningsfiendtlig». For Höcke selv foreligger det domstolskjennelse på at han kan omtales som «fascist».
Ifølge direktøren for Verfassungsschutz, Thomas Haldenwang, er en «biologisk-etnisk politikkforståelse» nå totaldominerende i partiet: «Den bryter klart med grunnlovens sikring av minoritetenes menneskeverd». Jörg Meuthen, den alt annet enn moderate AfD-lederen som i 2022 valgte å kaste kortene, ga følgende attest til sitt tidligere parti i et intervju med «Bild am Sonntag» tidligere i år: «Et parti på ytterste høyrefløy med ‘völkisch’-nasjonalistiske posisjoner, hvor en person alene, Björn Höcke, bestemmer det meste».
Resultatet av nominasjonsmøtet for EU-parlamentsvalget ble valg av 35 kandidater med tilknytning til fløyen rundt Höcke. Et av møtets mest gjennomgående temaer var målet om «remigrasjon», en eufemisme for tvangsutsendelse av ikke-tyske med vold og «veltemperert grusomhet», slik Höcke formulerer det i en av sine bøker. Sentralt sto også kampen mot all form for klimapolitikk, prorussiske holdninger i Ukrainakrigen og gjentagende angrep på «woke», politisk korrekthet og «de urbane elitene». Som toppkandidat valgte partiet Maximillan Krah, som blant annet har en fortid som advokat og formuesforvalter. I fjor ble han suspendert fra «ID-fraksjonen» i EU-parlamentet for å ha gitt sin støtte til rasisten og antisemitten Éric Zemmour fremfor Marine Le Pen i den franske valgkampen.
Kjernen i AfDs EU-politikk er at «unionen må dø» for at «det sanne Europa skal kunne leve». Nummer 2 på listen, Petr Bystron, oppsummerte det slik: «Fra Brussel kommer det gift, der råder globalistene som vil tvangsvaksinere oss, gjøre oss eiendomsløse og i prinsippet omdanne oss til slaver».
AfD hadde så sent som sommeren 2022 en oppslutning på 10–11 prosent. Det gir grunn til undring at det siste årets kraftige vekst har skjedd parallelt med at partiets høyreekstreme profil har blitt ytterligere konsolidert.
Tall fra ARD-Deutschlandtrend tidligere i sommer peker klart i retning av at oppgitthet over de etablerte partiene er en driver bak den økede AfD-oppslutningen. Hele 67 prosent av partiets potensielle velgere sier de vil stemme på dem primært på grunn av frustrasjon over de andre partiene. Misnøyen mot regjeringen (sosialdemokrater, grønne og liberale) er sterk, og har ifølge meningsmålingsinstituttet «infratest dimap» ikke vært større siden striden om flyktningpolitikken og nesten-kollapsen av Angela Merkels regjering sommeren 2018.
Mange er uroet for sin egen økonomiske situasjon i kjølvannet av energikrise, inflasjon og pågående krig i Ukraina. I tillegg kommer det aldri oppbrukte temaet asylpolitikk. En godt innøvd taktikk fra AfDs side er å kulturalisere sosioøkonomiske sammenhenger: Sosial ulikhet dreier seg ikke om motsetningen mellom «over og under», men mellom «innenfor og utenfor». Dermed er forbindelsen mellom asylpolitikk og trusselen om sosialt fall etablert. I en situasjon med resesjon og sosial usikkerhet, er det grunn til å tro at AfD kan ha vært i stand til å hente mer ut av denne påståtte sammenhengen enn de ellers ville ha vært.
På våren og forsommeren har en krevende strid om den såkalte «Gebäudeenergiegesetz», loven om oppvarming av bygninger, sannsynligvis sendt hopetall av velgere rett i fanget på AfD. Hensikten med loven er en storstilt omlegging av sentralfyringssystemer i hus og leilighetsbygg fra olje og gass til varmepumpeteknologi, elektrisitet og framtidig grønn hydrogen. Håndteringen av lovforslaget har vært preget av støy og krangel internt i regjeringen, uro om kostnader og sosiale virkninger og usikkerhet om urealistiske frister.
En paradoksal effekt av Russlands angrepskrig mot Ukraina er at den har klart å bringe AfD inn i en posisjon som «Tysklands nye fredsparti». AfDs prorussiske sympatier og motstand mot de økonomiske sanksjonene mot Russland er riktignok noe partiet kun har til felles med (deler av) venstrefløypartiet Die Linke. Det har nok likevel vært resonansbunn i deler av den tyske befolkningen for partiets krigsmotstand. Det er grunn til å tro at dette særlig har hatt innvirkning på oppslutningen i de østlige delstatene, hvor utbredelsen av prorussiske sympatier er sterkere enn i vest.
Under sommerens valgkamp i storkommunen Sonneberg i den østtyske delstaten Thüringen sto det følgende på et stort AfD-banner: «Vårt land. Våre regler. Tyskland. Men normalt.» AfDs Robert Sesselmann vant valget med 52,8 prosent av stemmene. En uke senere vant hans partikollega Hannes Loth borgermestervalget i en provinsby i nabodelstaten Sachsen-Anhalt. Partiet feiret valgseierne som et lenge planlagt strategisk gjennomslag. Neste mål er makt i delstatene og på nasjonalt nivå.
Fremhevingen av AfD som «de normale» er en nøye gjennomtenkt del av partiets nye PR-strategi. Kjernen i budskapet er at du ikke må forandre på noe som helst, og at alt kan bli slik som det alltid (kanskje) var: «Klimakrise, hva er det? Og om den finnes, løs den et annet sted enn her. Flyktninger? Send dem et annet sted! Ukraina, la oss ikke blande oss inn! Vi er de normale, stem på oss!» Slik skal gamle velgere beholdes og nye vinnes.
Men retorikken tilslører. Björn Höckes parti ønsker seg et annet Tyskland, et autoritært styre, en folkelig fornyelse basert på etnisk-nasjonalistiske prinsipper. AfD er et radikalt og revolusjonært parti.
De siste årenes politiske kriser har ført nye grupper av protestvelgere til AfD. En større undersøkelse foretatt av Bertelsmann-stiftelsen i 2021 viste at 56 prosent av AfD-velgerne hadde direkte eller latente høyreekstreme innstillinger. Blant partiets medlemmer har det over flere år vært en økende andel genuint høyreekstreme. Disse har nå i praksis drevet de siste restene av markedsliberalister, populister og borgerlige nasjonalkonservative ut av partiet. Endringen er gjennomgående både i de østlige og vestlige partiavdelingene. Den vedvarende store oppslutningen i øst fortsetter imidlertid å være et særtrekk ved partiet.
I tråd med den såkalte Dimitroff-formelen erklærte DDR i 1953 avnazifiseringen som fullført: fascismens røtter var fjernet og en kunne gå over til dagsordenen – den planmessige oppbyggingen av sosialismen. Oppgjøret med fascismen «nedenfra», oppgjøret som selvbearbeiding basert på egne erfaringer, forsvant fra dagsordenen i Øst-Tyskland. I sin kritikerroste bok «Umkämpfte Zone» (2019) beskriver teaterskoleprofessoren Ines Geipel etterkrigstidens postfascistiske DDR som en «syntese mellom en innkapslet Hitler og et nytt diktatur.»
I et essay i FAZ 6. juni i år viser Geipel hvordan denne blandingen av ubearbeidet Holocaust og DDR-diktatur skapte en blokkering og et slags erfaringshull, sannsynligvis forsterket gjennom ydmykelsene og tapserfaringene store deler av den østtyske befolkningen måtte gjennomleve under 90-tallets gjenforeningsprosess.
I en større undersøkelse foretatt av Universitetet i Leipzig tidligere i år, dokumenterte forskerne ved universitetets EFBI-institutt at mindre enn halvparten av østtyskerne er tilfredse med «hverdagserfaringene i demokratiet». Dette er en type avmaktsfølelse AfD er dyktige til å gripe fatt i, og å omskape til sin fordel. Undersøkelsen viste også at det er støtte for «utlendingsfiendtlige, sjåvinistiske, antisemittiske og sosialdarwinistiske holdninger» i breie deler av den østtyske befolkningen.
En del av nåværende oppgangsbølge for AfD i øst kan åpenbart knyttes til stemningsbølger og protestvelgere. For de østtyske delstatene sett under ett er forskernes diagnose dog nøktern grensende til dyster. EFBI-direktør Oliver Becker oppsummerer det slik: «Vår undersøkelse viser at mange mennesker i dagens østtyske delstater ikke lenger ønsker seg demokratisk deltakelse og sikring av demokratiske grunnrettigheter, men heller den tilsynelatende sikkerheten som en autoritær statsmakt kan gi dem».
Høsten 2024 er det valg på tre delstatsparlamenter i øst: Thüringen, Brandenburg og Sachsen. I alle tre har AfD utsikt til å oppnå status som største parti. Valgene vil stille de etablerte partiene overfor nye utfordringer i møte med AfD – pragmatisk samarbeid der det er nødvendig, og da særlig på kommunalt nivå, eller opprettholdelse av eksisterende linje med ignorering og ikke-samarbeid. Utfordringen er særlig stor for det tradisjonelle høyrepartiet CDU/CSU, hvor det fra deler av partimiljøene i øst nå er øket press for å myke opp partilinja: Den landsmøtevedtatte «brannmur» mot samarbeid med AfD.
Foreløpig synes CDU/CSUs linje å stå fast. Skal flertallsregjeringer uten AfD kunne dannes, vil da de demokratiske partiene måtte samarbeide i konstellasjoner som har en spennvidde vi tidligere ikke har sett i tysk politikk. Slippes AfD for alvor inn i maktas korridorer, er Tyskland og Europa inne i en radikalt annen og politisk langt farligere situasjon.
Etter flere år med politisk tautrekking har EU kommet til enighet om grunnprinsippene for en ny felles migrasjons- og asylpolitikk. Verdien i kompromisset ligger i stor grad i at enighet er oppnådd, og at videre politisk spill statene imellom nå blir betydelig vanskeligere. Den store politiske avstanden mellom medlemslandene i synet på asylpolitikken har gjort arbeidet krevende. Presset fra overbelastede yttergrensestater som Italia og Hellas gjorde imidlertid at en ny ordning tvang seg frem. Gjennombruddet kom etter et tolv timer langt møte mellom EUs innenriksministre 8. juni.
Et sentralt punkt i reformen er enklere asylbehandling ved EUs yttergrenser for det som kategoriseres som «grunnløse søknader». I praksis vil det gjelde søkere fra stater med svært lav andel av asylinnvilgelse, og personer som primært har lagt ut på flukt for å komme unna et liv i fattigdom. Den forenklede asylbehandlingen skal foregå i avstengte opptakssentre. Disse kan ligge ved yttergrensene eller i tredjeland.
Hestehandel
Innstramningen var prisen de mer liberale landene, med Tyskland, Irland og Portugal i spissen, måtte betale for å få på plass mekanismer for solidarisk fordeling landene imellom for søkere med reelle muligheter for å få asyl eller opphold på annet grunnlag. Innvandringskritiske stater som Polen, Ungarn og Slovakia slipper unna kravet om å motta omfordelte søkere, men nei-landene må til gjengjeld bidra finansielt. En viktig del av pakken er også at kravene til solidaritet med enkeltstater som havner i alvorlige krisesituasjoner, får en sterkere institusjonell forankring.
Et krevende punkt i forhandlingene dreide seg om tilbakesending til såkalte «sikre tredjestater» for personer med avslåtte søknader, og om hvilke krav som skulle oppfylles for deres tilknytning til disse tredjestatene. Diskusjonen om hvorvidt familier med barn skulle unntas hurtigbehandlingen ved yttergrensene, var også vanskelig. I begge disse spørsmålene måtte de liberale statene bite i gresset. Enkeltstater kan likevel på egen hånd ta imot familier med barn direkte. Flere kommentatorer har stilt spørsmål ved om virkemidlene for å drive inn «betalingen» fra nei-stater som Ungarn og Polen er gode nok. Det er også fremført sterk kritikk mot at betalingen skal kunne reduseres mot å øke finansieringen og bidragene til å beskytte EUs yttergrenser.
Menneskerettighetsbrudd?
Reaksjonene fra organisasjoner som Amnesty International, Leger uten Grenser og Pro Asyl har til dels vært svært skarpe. Kritikerne fremhever særlig at å stenge inn migranter i fengselslignende leirer er i strid med menneskerettighetene, og at den grunnleggende retten til å søke asyl i praksis innskrenkes. Under henvisning til de uholdbare forholdene ved Moria- og Kara Tepe-leirene på Lesbos advares det også mot nye «greske tilstander» ved andre yttergrenser. I seg selv trenger ikke søknadsbehandling ved yttergrensene å være en utfordring. «Hurtigbehandling ved grensene er grunnleggende sett ikke noe problem», uttalte lederen av rettsavdelingen i den tyske seksjonen av FNs flyktningorganisasjon UNHCR, Roland Bank, i et intervju med Frankfurter Allgemeine Zeitung 12. juni. At søknadsbehandlingen skal foregå raskere og i kontrollerte omgivelser kan snarere anses som en fordel, så lenge de som søker om asyl har tilgang på nødvendig rettshjelp og kravene til rettsstatlige prosedyrer ellers opprettholdes.
Selv om det kan være gode grunner til å kritisere deler av EU-forslaget, er det viktig å presisere at grunnprinsippene i det europeiske asylsystemet er beholdt. Mange tilhengere av kompromisset vil endog hevde at det styrker EUs asylsystem ved å redde kjernen, som går ut på å sikre beskyttelse av ofre for politisk forfølgelse og krig. Det er for eksempel svært langt fra EUs nye asylmodell til den britiske løsningen, som går ut på å overføre asylsøkere til det afrikanske landet Rwanda dersom de har tatt seg ulovlig over Den engelske kanal.
EU-valg neste år
Det er liten tvil om at noe av bakteppet for EUs beslutning ligger i sterkere innvandringsfiendtlige holdninger i de europeiske befolkningene. Flere undersøkelser viser at et stigende antall EU-borgere er kritiske til det europeiske asylsystemet slik det nå fungerer. At beslutningen kommer nå og ikke neste år, kan derfor ha sammenheng med frykten for at asylspørsmålet skulle få for stor oppmerksomhet i 2024, når det er valg til nytt EU-parlament. Hensikten med reformen er derfor å sende ut signaler om politisk handlekraft, avskrekke folk fra å legge i vei på en farefull og utsiktsløs ferd mot nord, og å demonstrere vilje til å iverksette mer effektiv retur av dem som ikke oppfyller betingelsene for opphold.
Det blir likevel upresist å lese EU-beslutningen ensidig inn i det forslitte «nei til innvandring»-narrativet: Flyktninger som oppfyller betingelsene for asyl vil fortsette å få opphold, kvoteflyktninger vil fortsette å komme, antallet Ukraina-flyktninger vil fortsatt ligge høyt. Ikke minst vil en rekke europeiske stater i årene som kommer være avhengig av betydelig arbeidsinnvandring fra land utenfor EU/EØS-området. Bare i Tyskland anslår forskere og arbeidsgiverforeninger at landet vil ha behov for én million arbeidsmigranter hvert år. En ny lov for arbeidsinnvandring er derfor nylig vedtatt i Tyskland. Forskjellen fra tidligere blir at muligheten til å bruke asylinstituttet som vei til ordinær innvandring begrenses.
Vondt for De Grønne
Asylkompromisset skal nå behandles i EU-parlamentet. Der vil partigrupperingene på sentrum-venstresiden ganske sikkert forsøke å modifisere forslaget. Flere av elementene er krevende for parlamentets store gruppe av grønne partier, særlig punktet om å holde tilbake familier med barn i leirer ved yttergrensene. For De grønne i Tyskland er saken spesielt smertefull, etter at partiet i regjering ble presset til å akseptere kompromisset. Partiledelsen, med utenriksminister Annalena Baerbock i spissen, er i gang med intern brannslukking.
Det er helt avgjørende at det som loves i kompromisset, blir oppfylt, for at reformen skal være troverdig. Det gjelder ikke minst løftet om maksimalt tolv ukers behandlingstid for asylsøknader ved yttergrensene, og aldri mer enn seks måneder for søknader overhode. Det er også viktig at de fysiske, sanitære og sosiale forholdene i de nye leirene gjøres så gode som mulig. Bekymringene for at de blir opplevd som fangeleirer, må gjøres til skamme. Redningsaksjonene i Middelhavet må bli mer effektive enn nå, og alle forsøk fra grensestatene og EUs kontrollorgan Frontex på å legge hindringer i veien, må opphøre. Det er å håpe at reformen kan gi et politisk og institusjonelt grunnlag for å oppløse Moria- og Kara Tepe-leirene i Hellas, som er blitt en stor politisk verkebyll i EU.
Tredjelandenes rolle
Et svært kritisk punkt er ikke-eksisterende eller ufullstendige avtaler med de såkalte tredjelandene, blant annet i Nord-Afrika. Denne mangelen kan resultere i at det blir vanskelig å få bukt med det virkelig ømme punktet i dagens situasjon, nemlig det store antallet migranter som fortsetter å ta seg over Middelhavet, mange av dem med drukningsdøden som følge. Dette påpekte Gerald Knaus, en av Europas fremste eksperter på flyktningpolitikk og migrasjon i et intervju med den tyske nyhetskanalen rbb kort etter EU-avtalen ble kjent.
Knaus har tidligere, blant annet i den kritikerroste boken Welche Grenzen brauchen wir fra 2020, påpekt at det må legges inn betydelige finansielle midler, samt at et aktivt og vedvarende diplomati må utøves for å få på plass avtaler som gjør en forskjell. Det gjelder både overfor tredjelandene og migrantenes opprinnelsesland. Avtalene må oppleves som en gevinst for begge parter, og målet må være ordninger utenom asylinstituttet som kan gi utsikter til et bedre liv, for eksempel i form av studiestipender og arbeidsopphold i EU-land for å opparbeide kompetanse. Det første EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen gjorde etter at asyl-kompromisset var inngått, var å reise til tredjelandet Tunisia. Hun hadde med seg en topptung delegasjon, og reisen understreket hvor viktig det er å oppnå gode avtaler med landene i Nord-Afrika.
EUs enighet om en ny asylordning innebærer smertelige politiske kompromisser og et omfattende samarbeid med land som er langt fra å oppfylle EUs krav til demokratiske og rettslige standarder. Slik er realpolitikkens verden, og slik arbeider EU-kvernen videre i sin sedvanlige streben etter pragmatiske, men aldri perfekte løsninger. En debatt om reformens konsekvenser for EØS-landet Norge bør ta høyde for at detaljene er mange og de politiske realitetene er krevende. Nye runder med «innvandringsdebatt» i vante spor er iallfall svært lite sakssvarende.
En svært spektakulær rettssak fikk sin foreløpige slutt i en domstol i Dresden for noen dager siden. På tiltalebenken satt den 28-årige studenten Lina E. og tre mannlige medanklagede. Alle fire hadde bakgrunn blant de såkalte «autonome», den største og mest synlige grupperingen i Tysklands rike flora av venstreekstreme miljøer. Tiltalen gjaldt fysiske voldsaksjoner mot enkeltpersoner med høyreekstrem bakgrunn i de østtyske byene Leipzig, Eisenach og Wurzen. Hendelsene pågikk i perioden oktober 2018-juni 2020.
Protester i Berlin etter dommen mot Lina E (Foto: Florian Boillot, TAZ)
Til sammen 15 mennesker fikk til dels alvorlige skader som følge av aksjonene. Aller verst gikk det utover en veiarbeider i Leipzig som ble på påført flere brudd på hodeskallen, og som på ubestemt tid må bære en metallplate i ansiktet for å unngå å bli blind. Hans feil besto i at han hadde på en caps med en kampsportlogo som er utbredt i høyreekstreme miljøer.
Mer «treffsikkert» var angrepet på en høyprofilert høyreekstrem kneipevert i Eisenach. Angrepsvåpen var køller og hammere, metoden var sjokkangrep og flukt med rasende biler og hvinende dekk – slik vi kjenner det fra film og i den «normale» kriminelle verden.
Selv om metodene var «mindre brutale» kan man godt ane en aura av «RAF», «Bewegung 2. Juni» og det militante 70-tall i dette – organiseringen i en hemmelig celle, konspireringen, den «tøffe» kvinnelige lederskikkelsen osv. At en annen antatt hovedskikkelse – Lina Es forlovede Johann G – allerede for 3 år siden gikk under jorda og nå er internasjonalt ettersøkt, styrker dette imaget: Gudrunn Ennslin og «loverboy» Andi (Andreas Baader) på farta igjen lissom .. Det finnes sikkert en og annen romantiker som kan tenne på et slikt minne, eller som i det minste finner politisk motivert avstraffelse av høyreekstreme som et edelt forehavende.
Den harde sannhet er selvfølgelig at dette er selvjustis, «hensikten helliger middelet»-tenkning, voldskriminalitet og angrep på grunnleggende prinsipper i den liberale rettsstaten – statens voldsmonopol og domstolenes monopol på å skape rett.
De høyreekstreme skal bekjempes hardt og konsekvent med det som måtte være av tilgjengelige politiske midler. I mange tilfeller vil også fysiske blokader, støyaksjoner o.l. være helt på sin plass. Fysisk avstraffelse av enkeltpersoner er derimot langt, langt bortenfor alle akseptable grenser for politisk handling, også selv om man setter dem vidt. Selv innad i de autonome miljøene har derfor aksjonene til Lina Es gruppe vært omstridte.
I tysk etterretnings analyse av forfatningsfiendtlig virksomhet opereres det med tre hovedgrupperinger: høyreekstreme, venstreekstreme og salafistisk-islamistiske sammenslutninger. De årlige rapportene fra det tyske PST («Bundesverfassungsshutz») levner liten tvil om at den største trusselen mot det tyske demokratiet kommer fra de høyreekstreme miljøene. En rekke voldshandlinger, avslørte kupplaner (senest fra de såkalte «Reichsbürger» siste år) og løpende etterretning og pådømming mot disse miljøer understreker dette med all mulig tydelighet. I Verfassungsschutz’ rapport for 2021 (rapporten for 2022 kommer om ca. en uke) anslås tallet på høyreekstreme med voldspotensial i Tyskland til 13.500 personer. Det tilsvarende tallet for venstreekstreme ble anslått til 10.300, hvorav 8000 såkalte «autonome».
De venstreekstremes og autonomes vold har etter 70- og 80-talletr primært vært vold rettet mot gjenstander – brenning av biler, sabotasje- og ødeleggelsesaksjoner, angrep på butikker under gatekamper med politiet osv. De høyreekstreme har på sin side en stor og stygg record av attentater, mordbrannaksjoner mot asylmottak og regelrette henrettelser på samvittigheten, hele 219 dødsoffer fra 1990 til i dag ifølge Antonio Amadeu-stiftelsen. Det er mer enn fire ganger så mange som direkte eller indirekte falt som offer for RAFs voldshandlinger i de 28 årene organisasjonen eksisterte (1970-1998).
Slike sammenligninger kan virke groteske. Det interessante spørsmålet i kjølvannet av rettssaken mot gruppen rundt Lina E. er likevel om aksjonene i Leipzig og Eisenach kan innvarsle en større vilje til voldsutøvelse mot personer også i de venstreekstreme miljøene. Det vil i så fall være en trist og farlig utvikling. Den kommende rapporten fra Verfassungsschutz vil forhåpentligvis gi noen svar.
Rettsprosessen mot Lina E og hennes sammensvorne startet opp i september 2021. Etter 98 rettsdager – i betydelig grad ledsaget av støy og avbrudd fra den høyrøstede skaren av understøttere fra den autonome scenen – ble dommen avsagt i begynnelsen av denne uken: 5 år og 3 måneder fengsel på Lina, 3 år og 3 måneder på de tre andre. To og et halvt år i varetekt kommer i fratrekk.
Fra tilhørerbenken lød ropene om «fascistvenner» og «klassejustis» taktfast. De autonome har også tillyst store demonstrasjoner i bl.a. Leipzig, Dresden, Berlin, Hamburg og Stuttgart. I en «Aksjon X» har det blitt varslet skadeverk for en million euro pr. år idømt fengselsstraff. f
Forsvarerne på sin side anket dommen på stedet: Dommen er “politisk justis“ avsagt for å «statuere et eksempel» og bygger på «ensidig etterforskning». Det ble også antydet at politi- og påtalemyndighetenes oppfølging av de høyreekstreme miljøene er slappere og mindre konsekvent enn det en har sett i denne saken. Viktigst for forsvarerne var likevel at bevisførselen i så stor grad er bygget på indisier at den ikke holder til domfellelse.
Påstanden om forskjellsbehandling av de høyreekstreme og venstreekstreme miljøene og om passivitet i straffeforfølgelsen av høyreekstreme, er nok først og fremst en del av spillet rundt en svært medieeksponert sak. Tar man i betraktning av den svært brede paletten av programmer, virkemidler og tiltak som politiske myndigheter, etterretningstjenester, politi og domstoler har iverksatt mot de høyreekstreme miljøene, er dette en påstand det vil være svært vanskelig å belegge.
Påstanden om svakt bevismessig grunnlag kan det ligge betydelig mer i. Det er det i alle fall flere aviskommentatorer som gir forsvarerne rett i. Vi får se.
Lina E og kumpanene hennes slapp fri mot meldeplikt inntil dommen er rettskraftig. Akkurat det utløste jubel på tilhørerbenkene.
Ingen annen tysk romanforfatter lyktes bedre enn Heinrich Mann i å fange inn den tidstypiske autoritære personlighetstypen i borgerskap og embetsstand i det tyske keiserdømmets siste fase. Fremfor noe er dette tydelig i de nærmest ikoniske romanene «Der Untertan» (1918) og «Professor Unrat» (1905).
«Der Untertan» handler om fabrikantsønnen, opportunisten og karriereristen Diedrich Hessling fra barndom, ungdomstid og «Burschenschaftler» og fram til sikringen av posisjonen som brav borger i småbyen han vokste opp i. Hessling er underdanig, feig og uten sivilt mot. Han er medløper og konformist, men også familietyrann, lokalpolitisk intrigant og manende motstander av det fremvoksende sosialdemokratiet. For å tråkke på, må han selv bli tråkket på.
«Professor Unrat» er historien om Raat, en livsfiendtlig og tyrannisk gymnaslærer, også det i en tysk småby på begynnelsen av forrige århundre. Hans hovedmål er å straffe, ydmyke og «fakke» sine «sekundanere» (16-17-årige gutter i det daværende autoritære tyske gymnas), slik han gjerne også vil gjøre med de mange borgerne, kjøpmennene og øvrighetspersonene som har vært hans elever gjennom nesten 30 år. Professor Raat har gjennom årtier hatt kallenavnet «Unrat» (søppel, avfall), og hans straffeiver mot nåværende og tidligere elever er bl.a. motivert i dette. Som straffemetoder benytter han alt fra innestenging av elevene i et lite kott til uløselige eksamensoppgaver.
På jakt etter tre av sine frekkeste og smarteste elever ender Unrat opp på det cabaretaktige vertshuset «Der Blaue Engel», hvor sangeren, barfotdanseren og luksusprostituerte Rosa Frölich opptrer. I stedet for å få has på sine elever blir Unrat forgapt i den fristende Rosa-skikkelsen og gifter seg med henne. Unrats moralske utglidninger gjør at han etter hvert mister stillingen sin.
I stedet for lærergjerningen innretter han villaen som Rosa og han disponerer til spillebule og bordell, og trekker med seg hele byens ytre sett strenge og ærbare borgerstand ned i søla. Unrat forvandles fra tyrann til anarkist. De brave borgerne pantsetter seg til fant for å være med på Unrats og Rosas eksesser. På denne måten får han sin «hevn» over de tidligere obsternasige og respektløse borgerne. Det ender selvsagt med knall og fall også for han selv og for Rosa.
„Professor Unrat“ ble kjent for det store publikum gjennom Josef von Sternbergs filmatisering, «Der blaue Engel» (1930), med Marlene Dietrich i den legendariske rollen som filmens «Lola», som Rosa ble omdøpt til i filmen.
Resepsjonshistorien for Der Untertan og Profesor Unrat er gigantisk. Der Untertan har ofte blitt utlagt som en skarp politisk kritikk av den fanatiske nasjonalismen og keiserdyrkelsen i det tyske borgerskap i regimets sluttfase – en nøkketekst i forståelsen av den reaksjonære, tysknasjonale folkepsykologien som bidro til tidens krigshisseri, og beredte mye av grunnen for utbruddet av første verdenskrig.
I Professor Unrat har mange lest inn prototypen på en tyrann av Hitlers kaliber, en skikkelse som er forutbestemt for undergangen og til å dra andre med seg. Den jødiske forfatteren, publisisten og litteraturviteren Alfred Kantorowicz beskrev i sin tid Professor Unrat slik:
«Det som her er en makaber groteske ble 40 år senere til millionforstørret virkelighet gjennom undergangen til nazistatens tyrann. Heinrich Mann hadde en forutanelse for den rasende tyske småborgerens ytterste hemningsløshet».
Det er også vanlig å forstå Heinrich Manns innfangning av «den tyske autoritære mann» som en type litterær forløper til Adornos og Horkheimers berømte studier av «The Authoritarian Personality».
Både Der Untertan og Professor Unrat er full av burleske og absurde hendelser, skikkelsene er ekstreme og fortellingene drives fram i et språk fullspekket av ironi og ekspresjonistiske stilmidler. Det gir stor leseglede.
I tyskundervisningen ved dagens tyske gymnaser har nevnte to romaner sannsynligvis en vel så viktig posisjon som romanene til Heinrichs internasjonalt langt mer berømte yngre bror, Thomas Mann. Jeg våger påstanden om at dette også gjelder for den bredere litterære offentlighet i Tyskland.
Det finnes en norsk oversettelse av «Professor Unrat» fra 1939, da med tittelen «Den Blå Engel» og med Henriette og Øyvind Bie Lorentzen som oversettere. Cappelen-Damm gjenutga romanen i en pocketutgave på 70-tallet. Den er selvsagt utsolgt. Er man heldig kan man kapre et eksemplar på Deichmann i Oslo.
«Der Untertan» er simpelthen aldri blitt oversatt til norsk.
Heinrich Mann døde i 1950. Den internasjonalt gjeldende 70-årsklausuleringen er altså utløpt for Heinrich Manns litteratur.
Undertegnede utgyter fra tid til annen klagemål over at ditt og datt av tyskspråklig ikke er oversatt til norsk. Jeg er ikke der i dag. For mer enn et klagemål er mitt budskap når det gjelder fraværet av Heinrich Manns litteratur på norsk, og i særdeleshet nevnte to romaner, ikke noe annet enn et kjempestort spørsmålstegn: Norske forlag, og kanskje særlig de av småforlagene som profilerer seg på oversatt kvalitetslitteratur, burde kaste seg over den muligheten som ligger foran nesen på dem!
Kan du se for deg en kombo av Steigan, NKP, Fremskrittspartiet og Industri- og Næringspartiet? Sånn ca. der har du fløyen rundt Sarah Wagenknecht i det tyske venstrefløyspartiet Die Linke. «Venstre» burde vel egentlig vært satt i klammer så lenge Wagenknecht er med, men la gå.
Sarah Wagenknecht – forside Die Zeit, 14. september 2023.
Nå kan veldig mye tyde på at hennes lenge varslede partidannelse er nært forestående. Hun har mislykkes med et lignende forehavende tidligere. Forsøket med den såkalte «Aufstehen»-bevegelsen, en slags tysk Gule Vester-kopi, gikk nemlig etter kort tid rett i dass.
Nå er det ingen tvil om at hun mener alvor – ordentlig alvor. Konjunkturene for et populistisk protestparti som beveger seg i spekteret ytre venstre, ytre høyre, «pasifisme», putinisme og esoterikk/«alternativtenkning» er også bedre nå enn for noen år tilbake. Kamp mot det grønne skiftet, forlenget drift av kullkraftverkene, mot middelklassens Besserwisserei, mot «liberal innvandringspolitikk» (hva nå enn dette måtte bety), for fredsforhandlinger med Putin, mot «vaksinetvang», mot «genderhysteri» og woke. En slags AfD light uten eksplisitt rasisme.
For det er jo særlig AfD som bør skjelve i buksene av et nytt Wagenknecht-parti. Ikke minst gjelder dette for de østlige delstatene, hvor AfD i disse dager opplever scores godt over 30%. Men også Die Linke må innstille seg på betydelige velgertap til utbryteren Wagenknecht, og også her særlig i de østlige delstatene, hvor Die Linke fortsatt har en viss styrke. Kan man etter delstatsvalgene i Thüringen, Brandenburg og Sachsen neste høst tenke seg at AfD og Wagenknechtpartiet finner sammen? Skrekk og gru!
Om selve Wagenknecht-skikkelsen er det mye som kan sies. Lynende intelligent, filosofistudier, dypstudier i Hegel og Marx, doktorgrad i samfunnsøkonomi, forfatter av en rekke saksprosabøker, stjerne i de tyske talkshowstudioene pga sin retoriske slagferdighet, men fremfor alt en populist i ordets egentligste forstand. I bakgrunnen kan man ane mannen på evig jakt etter delegitimering av alt som ligner på offisielle maktpartier, og i særlig grad SPD, den tidligere SPD-partilederen og finansministeren Oskar Lafontaine, Wagenknechts aldrende ektemann.
Saken om det (sannsynlig) kommende Wagenknechtpartiet har vært høyt på dagsordenen i tyske medier over flere måneder, og i siste utgave av Die Zeit er det toppsak med tre dybdeborende artikler av avisens mest prominente politiske journalister. På norsk finnes det en ganske fersk kommentar av dyktige og alltid velorienterte Asbjørn Svarstad i Nettavisen.
Spørsmålet er så hva dette vil kunne bety for det mer moderate rest-Linke. Noe mer enn 30-40% av medlemmene er det ikke grunn til å tro at Wagenknecht får med seg: Frustrasjon og passivitet eller tro på en ny begynnelse?
Det kan nemlig også bety muligheten for et politisk oppbrudd for restpartiet under ledelse av duoen Janine Wissler og Martin Schirdewan. Jeg er ikke av dem som ønsker Die Linke nedenom og hjem. Tyskland trenger definitivt et venstresosialdemokratisk reformparti av typen SV som kan sette de store og viktige spørsmålene om barne- og aldersdomsfattigdom, stigende bokostnader og ulikhetsbekjempelse osv osv på dagsordenen. Det er ikke minst viktig i en situasjon hvor det klassiske sosialdemokratiske partiet, SPD, er i konstant strid med seg selv om sin politiske identitet, og hvor De Grønne helt entydig har plassert seg selv som et venstreliberalt parti i det borgerlige sentrum.
Det siste har jeg betydelig sympati for. Men det tydeliggjør også berettigelsen av et reformert og «renset» Die Linke. Går man til den minste av de 16 tyske delstatene, bystaten Bremen, vil man kunne se et utmerket eksempel på hvordan et nytt og reformert Die Linke kan se ut. Ved valget på ny delstatsforsamling i mai tidligere i år ble Die Linke belønnet med en oppslutning på rundt 11% (et knapt prosentpoeng bak De Grønne) for svært god innsats av dyktige ministre gjennom fem år i den rød-rød-grønne regjeringen. Forut for valget hadde partiflertallet hevet alt som var putinster og kvasi-pasifister på hue ut av partiavdelingen.
I dag har jeg endelig fått sett praktbåten «Luf», røvet av den tyske keiserlige makten i samspill med handelshuset Hersheim i Hamburg fra en utarmet og nesten utryddet befolkning i et lite øysamfunn i tidligere Deutsch Neu-Guinea på begynnelsen av 1900-tallet.
Luf-båten i Humboldt-Forum, Berlin (foto: K. Aase-Nilsen).
Båten, som er på størrelse med Osebergskipet, var et havgående fartøy benyttet i krig og handel av befolkningen på PAK-øyene. Det er en av de absolutt mest storslåtte gjenstandene som er utstilt på det gigantiske ny-gamle Humboldt Forum i Berlin. Sist gang jeg var her, i kjølvannet av pandemien vinteren 2022, var det ennå ikke kommet på plass. Det er et svært vakkert og imponerende skue!
Historien om Luf-båten er medrivende skildret av historikeren Götz Aly i boken «Der Prachtboot – wie Deutsche die Kunstschätze der Südsee raubten». Luf-båtens skjebne er på den ene side en eksemplarisk dokumentasjon av kolonialismens virkemåte, men den illustrerer også hva slags type usikkerhet og hva slags type framtidshorisonter nåtidens museer er dømt til å måtte leve med i den videre forvaltningen av gjenstander som dette.
I sin bok beskriver Aly hva slags dilemmaer og utfordringer dagens museumskuratorer står overfor i forvaltningen av dette gjenstandsmaterialet. De er nemlig alle som en fullt innforstått med at «de vidunderlige utstillingsgjenstandene» som er i deres hender har kommet dit fordi det for 130 år siden ble utøvd «…bedragersk erverv, massivt heleri, systematisk tyveri og rovmord».
Luf-båten er den eneste gjenværende av sitt slag. For flere tusen år siden, mens «vi europeere levde i huler» (Götz Aly til Die Zeit 14. mai 2022), krysset disse båtene store havstrekninger. Båten ble fralurt en nedkjempet og desimert øybefolkning, videresolgt av handelshuset «Hersheim» til det kongelige museet for «Völkerkunde» i Berlin for 6000 Reichsmark og i 1902/03 fraktet som skipslast til Tyskland.
Båten har de siste årene blitt totalrehabilitert av dyktige tyske konservatorer i samspill med båtbyggere fra Ny-Guinea, og har nå fått sin nye fremtredende plassering i Humboldt Forum. For å få båten inn i huset var det nødvendig å utsette byggingen av en stor vegg.
Ødeleggelsen av øysamfunnene hvor båten hadde sin opprinnelse, og manglende museumsinfrastruktur i dagens Papua-Ny-Guinea gjør at det pr. i dag ikke finnes aktuelle mottakere som gjør tilbakeføring mulig. Båten bør derfor inntil videre fortsette å bli framvist i Berlin der den nå står, og bli løftet fram som det stykke verdenskulturarv den er.
Samtidig må historien om hvordan den havnet der fortelles uten enhver forskjønnelse. Götz Alys bok slutter med en visjon om at veggen i Humboldt Forum en gang i fremtiden kan bli revet ned. I nevnte intervju med Die Zeit presiserer Aly at det kan gå 30 eller 50 år før det skjer, men «muligheten bør vi absolutt holde åpen.
Unge Høyres leder Ola Svenneby fremmet for noen uker siden et forslag som i praksis gikk ut på oppheving av retten til individuell prøving av asyl for ofre for politisk forfølgelse, borgerkrig o.l., slik denne er grunnfestet i FNs menneskerettighetskonvensjon, i den europeiske flyktningkonvensjonen og som grunnlovsbestemmelse i flere europeiske land. Som alternativ nevner Svenneby bl.a. kollektiv (tidsbegrenset) beskyttelse for utsatte grupper i krigsområder o.l., slik som for ukrainere nå i disse dager, «hjelp i nærområdene» osv.
Fra Die Zeit 27. juli 2023
I Norge utløser slike utspill nesten uten unntak en sammenkjeding av alt som er av yndlingstemaer og kjepphester under overskriften «innvandringspolitikk», eller gjerne også «den mislykkede norske innvandringspolitikken». Det som svært ofte mangler i disse debattene er presisjon og sakkunnskap, og evnen til å skille mellom beslektede, men saklig og prinsipielt sett ulike fenomener: asylbestemmelser, arbeidsinnvandring, integrasjonsutfordringer, religionsfrihet og mye mer. I debattene finner så de diskuterende seg til rette i sine respektive flokker – og lite eller ingenting er lært.
I Tyskland har den parlamentariske lederen for Høyres søsterparti CDU, Thorsten Frei, fremmet synspunkter som har flere likhetstrekk med Svennebys utspill. I et dobbeltintervju i denne ukens Die Zeit blir han kraftig imøtegått av tenketanklederen og den internasjonalt anerkjente migrasjonseksperten Gerald Knaus. Intervjuet gir innsikt i et stort og krevende tema.
Frei stiller saken på spissen når han for å underbygge sitt forslag om justering av asylsystemet fremhever at «..våre asylregler er slik utformet at vi teoretisk sett er forpliktet til å ta imot alle de 35 millioner menneskene som bor i Afghanistan». Det går selvsagt ikke. Men eksempelet er ikke spesielt realistisk. Det peker også langt forbi de reelt eksisterende problemene ved Europas yttergrenser.
I praksis dreier disse seg om riktig behandling av de individuelt beskyttelsessøkende som rent faktisk har lyktes å komme seg til de europeiske yttergrensene, og da «riktig» i betydningen rettssikker og i tråd meg gjeldende internasjonale konvensjoner. Det handler selvsagt også om en fornuftig policy for å forhindre at mennesker som ikke oppfyller betingelsene for beskyttelse etter asylinstituttet legger ut på lange og farefulle ferder til noe som ender enten i den sikre og brutale død, i retur eller en skjebne som mangeårig kasteball i det europeiske immigrasjonsbyråkratiet.
Knaus fastslår derfor: „Det handler om å motvirke livsfarlig migrasjon og erstatte den med legal mobilitet. Den beste måten å gjøre dette på går gjennom samarbeid med de facto sikre tredjestater». Kjernen i samarbeidet vil være avtaler om retur av personer med avslåtte asylsøknader og/eller asylbehandling i aktuelle tredjeland i stedet for aktuelle europeiske stat, mot motytelser.
Slike avtaler med tredjeland (eller migrantenes opprinnelsesland) må oppleves som en gevinst for begge parter, og målet må være ordninger utenom asylinstituttet som kan gi utsikter til et bedre liv, for eksempel i form av studiestipender og arbeidsopphold i EU-land for å opparbeide kompetanse. Som eksempel fremhever Knaus avtalen som i 2022 ble inngått mellom Hellas og Bangladesh, hvor Bangladesh innen en bestemt dato må ta imot alle utreisepliktige borgere. Som kompensasjon kan 4000 borgere fra Bangladesh årlig legalt søke om arbeidstillatelse i Hellas. Det første EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen gjorde etter at EUs nylige asyl-kompromiss var inngått, var å reise til tredjelandet Tunisia. Hun hadde med seg en topptung delegasjon, og reisen understreket hvor viktig det er å oppnå gode avtaler med landene i Nord-Afrika.
Det som derimot aldri kan settes i spill er forbudet mot det som i asylretten går under navnet «Refoulement» – forbudet mot tilbakesending av beskyttelsessøkende til en situasjon som innebærer reell livsfare. Dette grunnprinsippet var fundamentalt da den europeiske flyktningkonvensjonen ble vedtatt i Geneve i 1951. Bakgrunnen var bl.a. det som skjedde i (det demokratiske) Sveits under andre verdenskrig. Med Knaus’ ord: «Franskmenn slapp inn, sovjetiske tvangsarbeidere eller jøder fra Berlin eller Wien ble sendt tilbake – svært ofte til den sikre død».
Thorsten Frei bedyrer at han ikke vil stille spørsmål ved «Refoulement»-forbudet.
Hva mener Svenneby og de som følger ham om dette? Spørsmålet er legitimt, fordi den som vil avvikle retten til å søke individuelt asyl i sin ytterste konsekvens også reiser tvil om «Refoulement»-forbudet vil kunne gå med i dragsuget.
Kanskje er spørsmål som dette forsvunnet i blodtåka rundt debattene om «svenske tilstander» o.l. Hvor mange av de som støtter Svennebys utspill har fått med seg at dette vil innebære å plassere Norge til høyre for EUs nylige, hardt fremkjempede og klart innskjerpende, «asylkompromiss» – altså i praksis der Ungarn og Polen i dag befinner seg?
Die Zeits intervju er et mønstereksempel på hvordan slike debatter bør føres: skarphet i posisjonene, men fremført i en åpen og drøftende tone, og fremfor alt, kunnskapsfundert og saks- og prinsipporientert.
Den østerrikske forfatteren Robert Menasse vant i 2017 den prestisjefylte «Tyske Bokprisen» for sin roman «Die Hauptstadt» (hovedstaden). Det er en slags kriminalroman med forgreninger til EU-kommisjonens indre gemakker, og regnes som den første og til nå eneste rene «EU-roman». En omtale av romanen kan leses på et annet sted på bloggen.
Katedralen i Aachen – Karl Den Stores by. Foto: Dietmar Rabisch CC BY-SA 4.0
Nå har Menasse, av alle ting, holdt en «preken» om Den europeiske ide i Aachens tradisjonsrike Dom – Karl den stores by og kanskje den mest europeiske av alle europeiske byer. Det er et kampskrift for realiseringen av Europaprosjektetet slik den første generasjon av grunnleggere formulerte det, og en formaning til vår tids politiske eliter om å sprenge seg ut av tvangstrøyene som de nasjonale egoismene holder dem fast i.
Robert Menasses preken ble publisert i Frankfurter Allgemeine Zeitung for et par dager siden.
Etter de første innledende bemerkninger, slår han fast:
—
«Det handler om frembringelsen av et fellesskap, hvor mangfoldet av språk og kulturer ikke ender opp i gjensidig avgrensende nasjonale identiteter, men snarere som en felles rikdom, som liv i en felles realitet fundert i felles verdier, i stedet for tankespinn rundt motstridende ideologiske fiksjoner. «Nasjonal interesse» er en slik fiksjon. Men hva skal det bety? Hva kan interessene til den samlede befolkningen i en nasjon være, og samtidig så eksklusiv at de ikke kan bli delt med interessene til menneskene i andre land? Har dere et svar på det? Ikke anstreng dere, det finnes ikke. I høyden kan man si: nasjonale interesser er interessene til de nasjonale elitene». (min overs.).
—
Og slik durer han på over noe sånt som 12 manussider. Selv en EU-venn som undertegnede ristes ut av vanetenkning og klisjeer av Menasses formanende tale: Ministerrådet har for mye makt, den nasjonale selvråderetten hemmer utviklingen av det europeiske demokratiet, et felles marked uten felles finanspolitikk er dysfunksjonelt osv osv. Ikke nye tanker i seg selv, men det konsekvente og uredde i Menasses argumentasjon er dypt fascinerende og aldri så lite oppskakende.
Menasses tale er pr. i dag neppe egnet til å snu den norske EU-skeptiker fra nei til ja. Men for oss Europavenner kan den kanskje gi grunnlag for en viss ettertanke: Er vi for feige og taktiske, tenker vi for lite offensivt, er vi for lite konsekvente, for lite verdibaserte? Europa kan bli tvunget til å handle langt mer samlet i årene som ligger foran oss.
Det kan ikke utelukkes at Menasse er forut for sin tid.
I morgen, 17. juni 1953, er det 70 år siden det store arbeider- og folkeopprøret i Øst-Berlin brutalt ble slått ned.
Det var vel det endelige beviset på at den nye DDR-staten – som så mange hadde knyttet håp til etter nazismens nederlag – ikke kunne eksistere uten represjon og ufrihet og uten støtte fra sovjetmaktens bajonetter. Minst 55 menneskeliv hadde gått tapt og mer enn 10.000 var havnet i fengsel etter at de sovjetiske stridsvognenes og Volkspolizei brutale aksjoner var over.
17. Juni 1953 Aufstand im Sowjet-Sektor von Berlin Nach dem Tode Stalins griff der Wille zur Selbstbestimmung über das staatliche und persönliche Leben und über die Freiheit der Persönlichkeit auf die Menschen des gesamten sowjetzonalen Sektors Deutschlands über. Die Bevölkerung im Sowjetsektor Berlins glaubte die Stunde der Freiheit sei für sie gekommen. Man ging auf die Straßen und proklamierte das Recht auf Freiheit und Selbstbestimmung. Der Aufstand wurde durch sowjetische Truppen zusammengeschlagen Von der sowjetischen Besatzungsmacht eingesetzte Panzer zur Niederschlagung der Unruhen in der Schützenstrasse.
Etter dette konsoliderte systemet seg – et regime som i tiltagende grad bygde på løgn og undertrykkelse, og på spionasje mot egne borgere i et omfang historien knapt hadde sett maken til. Budskapet fra 17. juni 1953 er universelt, i følge presidenten i den tyske forbundsdagen Bärbel Bas (SPD): «Mot menneskenes frihetsvilje kan ingen stat i det lange løp bygges opp».
Det er denne våren også 175 år siden den tyske marsrevolusjonen 1848 fant sted. Mange tyske kommentatorer, herunder forbundsrepublikkens president Frank-Walter Steinmeier, har lagt stor vekt på å skrive 1953-opprøret inn i en tysk frihets- og demokratitradisjon som starter med 1848-revolusjonen, videreføres med november-revolusjonen 1918 og fullendes med den fredelige revolusjonen i 1989.
Det er en vakker og oppbyggelig historie, som selvsagt har sine hull og som selvfølgelig kan og må differensieres. Men i kjernen er den sann.
Til slutt: Ideen om sosialisme er ikke så steindau som mange vil ha det til. Men den vil aldri, aldri kunne ha noen berettigelse om den ikke dypt inn i roten av sitt innerste vesen er fundert i det konstitusjonelle demokratiets retts- og frihetsgarantier! Så fikk jeg sagt det.
Noen få dager før jul møttes den tyske utenriksministeren Annalena Baerbock og hennes nigerianske kollega Goeffrey Onyema i den nigerianske hovedstaden Abuja. Med i bagasjen hadde Baerbock 20 gjenstander fra den verdenskjente samlingen av såkalt «Benin-bronse». Gjenstandene var hentet ut av magasiner og utstillingssaler i Berlin og fire andre tyske byer.
Overleveringen markerte begynnelsen på slutten av samlingens 125-årige tilværelse i tysk eie. Den representerte også et vendepunkt i tidligere koloniers mer enn 50-årige kamp for tilbakeføring av kunstgjenstander som gjennom overmakt og vold hadde havnet i de tidligere kolonimaktenes hender.
De tyske museenes koloniale arv(foto: Karsten Aase-Nilsen)
En bølge av tilbakeføringer
Overrekkelsen i Abuja var en symbolsk markering av en langt større avtale om tilbakeføring (restitusjon) av hele den tyske samlingen av Benin-bronse som ble inngått mellom den tyske og nigerianske stat sommeren 2022. Kampen om Beninbronsen står også sentralt i flere av de pågående prosessene for restitusjon av kolonialt erobrede kunstgjenstander i andre europeiske land, herunder særlig England og Frankrike. Også en rekke andre avtaler om tilbakeføring de seneste år – i Tyskland bl.a. til Namibia og Kamerun, i Frankrike til republikken Benin – vitner om det epokemessige i endringene som nå pågår.
Med tilbakeføringen av 26 museumsgjenstander fra Musée du Quai Branly i Paris til republikken Benin som bakteppe, uttalte den renommerte fransk-tyske kunsthistorikeren Benedicte Savoy i november 2021 følgende om omveltningen som nå pågår foran øynene på oss: «Kampen mot de vestlige museenes løgner er vunnet, (…) murene har falt». Fra de tidligere kolonienes side beskrev den kenyanske arkeologen George Abungu en måned senere den pågående utviklingen som begynnelsen på en „restitution tsunami – en bølge som Afrika nå må bygge ut strukturer og kompetanse for å møte.
De pågående prosessene for restitusjon av kolonialt erobrede museumsgjenstander er så vidtfavnende og konsekvensrike at det er berettiget å anse dem som et saksfelt i sin egen rett. Forbindelseslinjene til øvrige debatter om dekolonisering og om det postkoloniale samfunn er likevel åpenbare. I særlig grad gjelder dette debattene om utforming av nye «postkoloniale» utstillings- og formidlingskonsepter for Europas museer for verdenskultur (som det nye “Humboldt Forum” i Berlin). Men også i striden rundt den riktige håndtering av koloniale og rasistiske spor i det offentlige rom, gatenavn, statuer o.l, finnes det forbindelseslinjer. I Tyskland har i tillegg det ømtålige spørsmålet om kontinuitetslinjer fra det tyske keiserrikets koloniherredømme (ca. 1880-1919) til naziherredømmet vært et jevnlig tilbakevendende tema.
«Benin-bronsen»
De tidligere kolonienes kamp om tilbakeføring av frarøvede kunstgjenstander er uløselig forbundet med kampen om den tidligere nevnte «Benin-bronsen». Årsaken til den prominente plassen disse samlingene har inntatt ligger både i størrelsen og mangfoldet, i den store spredningen på en rekke land og ikke minst i gjenstandenes tidløse skjønnhet og perfekte former. I tillegg til de mange bronseavstøpningene besto samlingene også av en rekke skulpturer og masker formet av elfenbein og koraller. Da samlingene fant veien til de europeiske kunstmarkedene på slutten av 1800-tallet utløste de en regelrett innsamlingshype blant Europas museumsdirektører.
Den tyske Benin-bronsen fant, til forskjell fra en rekke andre artefakter, ikke veien til de tyske museenes utstillingssaler under den tyske kolonimaktens bajonetter. Det vestafrikanske kongeriket Benin hadde en lang og stolt historie som handels- og krigernasjon og var lenge en uavhengig stat i ellers koloniserte omgivelser. Etter lang rivalisering med den britiske kolonimakten om herredømme over bl.a. handelsrettigheter og skattleggingsmyndighet endte det i 1897 med britisk okkupasjon og etterfølgende plyndring av de ekstremt rikholdige kongelige samlingene.
Via britiske offiserer havnet store deler av samlingene hos private kunsthandlere i London, hvor de på et økende internasjonalt marked for etnografiske objekter ble videresolgt til museer og privatsamlere kloden rundt. En betydelig del ble ervervet av «Das Königlich Preussische Museum für Völkerkunde» i Berlin. I mer begrenset omfang fant deler av samlingene også veien til de relativt nyetablerte «Völkerkunde»-museene i Stuttgart, Köln, Hamburg og Dresden. Den største delen av Beninsamlingene finnes fortsatt i British Museums eie, Englands største og viktigste museum.
Kongedømmet Benin (som ikke må forveksles med Republikken Benin) er i dag en del av Nigeria, Afrikas mest folkerike stat. Til grunn for den symbolske markeringen i Abuja rett før jul lå det en felleserklæring og en rammeavtale undertegnet av den tyske og nigerianske stat 1. juli 2022. I tillegg til intensjonen om restituering av alle tyske museumsgjenstander som kan tilbakeføres til den britiske plyndringen i 1897 inneholdt avtalen flere punkter om styrket museumssamarbeid mellom Tyskland og Nigeria, herunder på områder som opplæring, kompetanseutveksling, utstillinger og arkeologiske utgravninger.
«Humboldt Forum» i Berlin
På basis av rammeavtalen og som eierorganisasjon for Berlins nye store kulturhistoriske museum, «Humboldt Forum», inngikk «Stiftung Preussischer Kulturbesitz» (SPK) senere på sommeren 2022 avtale med nigerianske museumsmyndigheter om tilbakeføring av 512 kunstgjenstander med røtter i den britiske straffeekspedisjonen i 1897. Rundt en tredjedel av gjenstandene skal, med en foreløpig ramme på 10 år, forbli i Berlin som langtidsleie, og vises for publikum i Humboldt Forum. Lignende avtaler har blitt inngått med de andre tyske museene i såkalte «Benin Dialogue Group» – Grassimuseum i Leipzig, Lindenmuseum i Stuttgart, MARKK-museum i Hamburg og Rautenstrauch-Joest-Museum i Köln.
Restitusjonen av de 512 gjenstandene fra Humboldt Forum er den største overføring av eiendomsrettigheter for samlingsobjekter med kolonial bakgrunn som noensinne er gjennomført i Tyskland. Overføringen er bemerkelsesverdig ikke minst sett på bakgrunn av eierorganisasjonen SPKs effektive blokkering av alle initiativer fra den nigerianske stat om å komme i dialog om oppstart av mulige prosesser for overføring i hele perioden fra 1972 til 2021. Nigeria hadde gjennom hele 70- og 80-tallet opplevd økende støtte gjennom alt fra FN-resolusjoner, UNESCO-programmer og fagvurderinger gitt av den internasjonale museumsorganisasjonen ICOM. Det ga svært få resultater. Historien om hvordan denne blokaden ble organisert er detaljert og nådeløst dokumentert av nevnte kunsthistorieprofessor Benedicte Savoy i hennes bok Afrikas Kampf um seine Kunst (2021). Boken fikk overveldende kritikker da den kom ut, toppet i flere måneder bestselgerlistene for sakprosa og er til nå kommet i fire opplag.
Hvordan kom så vendepunktet? Nettopp kampen om nevnte Humboldt Forums museumspolitiske profil og Benedicte Savoys rolle i denne inntar en nøkkelrolle for forståelsen av dette spørsmålet.
Et postkolonialt, selvrefleksivt verdenskulturmuseum ? Det gigantiske museumsbygget Humboldt Forum åpnet sine dører for publikum høsten 2021 etter snart 20 år med planlegging, bygging og strid om overordnet museumsprofil. Humboldt Forum er bygget som en modifisert kopi av Hohenzollernes tidligere barokkslott ved den østlige enden av Unter den Linden, og rommer bl.a. de store samlingene av ikke-europeisk kunst og etnografika som tidligere befant seg i Det etnologiske museet og i Museet for asiatisk kunst i Dahlem vest i Berlin. Det var strid om prosjektet fra første stund – om selve gjenoppbyggingen, om rivningen av DDR-tidens Palast der Republik, om arkitektkonkurransen og ikke minst om utstillingenes innhold. I de siste fem årene før åpning vokste det fram en gradvis mer tilspisset debatt om hvordan et moderne museum som i stor grad var basert på gjenstander ervervet under koloniale herredømmeforhold bør innrette seg. Et postkolonialt, selvrefleksivt verdenskulturmuseum i Berlin i selveste maktsenteret for det keiserlige, koloniale Tyskland – er det mulig?
Humboldt Forum hadde i planleggingsperioden innrettet seg med en egen rådgivende ekspertgruppe. En av gruppens mest prominente medlemmer var i de første årene Benedicte Savoy, som i tillegg til sine to professorater i kunsthistorie ved Det tekniske universitetet i Berlin og ved College de France i Paris også lenge hadde vært en av verdens fremste eksperter på proveniensforskning (museumsgjenstanders opprinnelse og funnhistorie). Sommeren 2017 trakk Savoy seg fra gruppen. I et intervju med Süddeutsche Zeitung 20. juli 2017 begrunnet hun sitt valg med manglende transparens og autonomi i Humboldt Forums organisasjon. I tillegg kom uenighet om de faglige prioriteringene, herunder særlig svake ambisjoner i arbeidet med restitusjon av museumsgjenstander ervervet under koloniale maktforhold.
Vendepunktet – President Macron 2017
Diskursen om omgangen med Europas koloniale kulturarv fikk en ny radikal omdreining i november 2017 da Emmanuel Macron i en tale til studenter i Burkino Fasos hovedstad Ouagadougou erklærte at Frankrike innen fem år vil berede grunnen tilbakeføring av alle afrikanske museumsgjenstander til sine opprinnelsesland: «Den afrikanske kulturarven skal ikke være en fange i europeiske museer!». Som nærmeste rådgiver utnevnte han ingen ringere enn Benedicte Savoy. Som partner hadde hun med seg den senegalesiske forfatteren og økonomen Felwine Sarr. Savoy og Sarr foretok en rekke reiser i berørte afrikanske land. Resultatet av arbeidet ble en rapport om de praktiske, juridiske og institusjonelle rammene for gjennomføring av Macrons plan om restitusjon av afrikanske kulturgjenstander i franske museers eie. Rapporten ble publisert i 2018 og utkom i fransk og engelsk utgave samtidig («The Restitution of African Cultural Heritage, Towards a New Relational Ethics»).
Selv om Savoys og Sarrs rapport i utgangspunktet var innrettet mot den franske situasjonen, ble dens etikk, og dens prinsipper og metodikk, raskt tilkjent gyldighet utover den franske settingen. Rapportens prinsipper har derfor i økende grad oppnådd anerkjennelse som rettledende for den øvrige europeiske museumssektorens fremtidige policy overfor restitusjonskrav fra de tidligere koloniene. Det gir derfor mening å snakke om tiden før og etter 2018 – året 2018 som det store vannskillet i Europas forståelse av forpliktelsene som følger av den koloniale arven deres etnologiske og etnografiske museer uløselig er forbundet med.
De tidligere afrikanske kolonienes kamp for tilbakeføring av kolonialt erobrede kunstgjenstander kan spores tilbake til midten av 1960-tallet, altså for de fleste koloniene det første ti-året med nyvunnet frihet. Eksemplarisk i så henseende er en artikkel i det senegalesiske månedstidsskriftet «Bingo» i januar 1965, et mye lest magasin og en sentral plattform for det fransktalende Afrika og den fransktalende afrikanske diasporaen. Under tittelen «Gi oss den svarte kunsten tilbake» formulerte magasinets redaktør, forfatteren og journalisten Paulin Joachim, et av de første bredt formulerte oppropene om allmenn tilbakeføring av kulturgjenstander til Afrika. «Med den tilbakeførte materielle kultur som grunnlag» skulle det, ifølge Joachim, «vinnes energi for oppbyggingen av en uavhengig demokratisk fremtid for de afrikanske nasjonene». I sin bok «Afrikas Kampf um seine Kolonien» beskriver Benedicte Savoy hvordan Joachim på denne måte gjør «tilbakeføringen av kunsten og gjenerobringen av verdigheten til to uadskillelige momenter i sin postkoloniale visjon».
«You Hide Me»
Et enda større internasjonalt gjennomslag fikk, seks år senere, filmen «You Hide Me», produsert i London av den unge ghanesiske filmregissøren Nii Kwate Owoo. Settingen er det enorme omfanget av afrikanske kunstgjenstander lagret og utstilt i mektige British Museum. Filmen absolutte høydepunkt ligger i kameraets innfangning av regissørens gang gjennom British Museums kjellermagasiner og hans videre vandring opp til de storslåtte utstillingssalene. I kjellermagasinenes labyrintiske irrganger støter han på kister og plastikkposer fulle av treskulpturer, smykker, sverd og masker som aldri har vært utstilt, i utstillingssalene har glansstykkene med gull fra den ghanesiske «Asantekulturen» og de kongelige bronseskulpturene fra Benin blitt transformert til «kunst» av museets kuratorer og fått sin plassering i overdådig arrangerte glassvitriner.
Filmen vakte betydelig oppsikt og fikk et relativt stort publikum. En hovedoppfatning var at den leverte et svært betimelig angrep på afrikanske kunstgjenstanders nytteløse tilværelse i britiske og europeiske museers depoter. En av de skarpeste og mest anerkjennende omtalene ble gitt av det opplagssterke, Londonbaserte magasinet «West Africa». Her ble filmen beskrevet som et «frontalangrep på legitimasjonsretorikken til vestlige institusjoner»: Den afrikanske kulturen «.. havnet som krigstrofeer i de europeiske museene», litt etter litt fikk den «..en fremstilling som noe vesten på en eller annen måte hadde oppdaget, og på ingen måte noe den nesten hadde ødelagt».
Utover 70- og 80-tallet kunne man registrere et økende antall initiativer fra de afrikanske landene om å få løftet restitusjonsspørsmålet opp og fram der det hørte hjemme: på den internasjonale politiske dagsordenen. Parallelt med dette ble det rettet en rekke bilaterale krav eller forespørsler om restitusjon for symbolsk viktige enkeltgjenstander, eller grupper av slike gjenstander, til bl.a. Tyskland og England. De endte nesten uten unntak opp med negativt resultat.
Et av de første gjennomslagene for ex-kolonienes krav om større tilgang til museumssamlinger med opprinnelse i egne land ble oppnådd gjennom en resolusjon vedtatt av Den internasjonale museumskomiteens råd (ICOM) i Grenoble 1971. Resolusjonen hadde mye fokus på gaver, lån, bytter, forskningsstipender og utdanning, og var fortsatt noe vag i spørsmålet om restitusjon. Men den pekte vei mot hva som skulle komme. En av de viktigste pådriverne bak resolusjonen var den unge nigerianske arkeologiprofessoren og museumsdirektøren Ekpo Eyo, en Cambridgeutdannet akademiker og museumsmann med bredt nettverk og høy internasjonal anerkjennelse. Eyo ble etterhvert en av de mest markante skikkelsene i 70- og 80-tallets restitusjonsdebatter.
«Hour Zero» – President Mobutu 1973
Det egentlige startskuddet for de tidligere kolonienes kamp for restitusjon er det enighet om å knytte til talen Zaires president, Mobutu Sese Seke, holdt for FNs plenum i New York 4. oktober 1973. I sin 90 minutters lange tale gikk den karismatiske statslederen (og politiske diktatoren) Mobutu til frontalangrep på vestens «plyndringer» og på ex-kolonienes «hjelpeløshet» i forsøkene på gjenoppretting av dette: «Vi måtte i kolonitiden ikke kun lide under kolonialisme, slaveri og økonomisk utbytting, vi måtte også lide under en vill og systematisk utplyndring av våre kunstskatter». Mobutus tale er regnet som en type «Hour Zero» i den internasjonale restitusjonsdebatten. Den bidro sterkt til at FNs generalforsamling kun to måneder senere, 18. desember 1973, vedtok sin første ordinære resolusjon om restitusjon av kunstgjenstander: «Restitution of works of art to countries victims of expropriation» (resolusjon 3187). Resolusjonen ble vedtatt med 113 stemmer, 17 avholdende og null motstemmer. Blant de avholdende var Frankrike, England, Vest-Tyskland, Belgia – og Norge.
Perioden fra desember 1973 til langt inn i det nye årtusen er på mange måter en historie om stillstand. FN vedtar stadig nye versjoner av sine resolusjoner, den internasjonale museumsorganisasjonen ICOM presser på, FNs organisasjon for utdanning og kultur, UNESCO, løfter saken fram som topprioritert på generalkonferanse etter generalkonferanse. Samarbeid og «shared heritage» løftes fram og gjennomslag i enkeltsaker oppnås, men i det avgjørende spørsmålet om de tidligere kolonienes fundamentale rett til å eie, forvalte, utstille og kontekstualisere kunst- og kulturgjenstandene deres egne forfedre har frembrakt, og gitt liv og mening til, må man helt opp til gjennombruddet vi kan oppleve i vår tid før noe reelt nytt skjer.
UNESCO presset på
Et eksempel på hvor langt ut i det defensive og forsiktige organisasjoner som UNESCO ble presset på slutten av 70-tallet kan man lese ut av en tale organisasjonens generalsekretær, senegalesiske Amadou Mahtar M’Bow, holdt for en UNESCO-forsamling 8. juni 1978. I sin humanistisk funderte appell unnlot han bevisst å løfte fram de tidligere kolonienes prinsipielle krav om full restitusjon. Til gjengjeld leverte han en innstendig bønn til de vestlige landenes representanter om å forstå hvordan flere av kunstskattene som ønskes tilbakeført «av de kvinner og menn som bor der» opplever dem som «en del av deres væren». Derfor vil en tilbakeføring av «i det minste et representativt utvalg» av de tapte gjenstandene, og av de gjenstander «hvor fraværet er psykologisk tyngst å bære», være et legitimt krav.
Et annet, og for ettertiden mye omtalt, eksempel er den ydmykende behandlingen tidligere nevnte Ekpo Eyo opplevde da British Museum i 1977 etter lange forhandlinger nektet enhver imøtekommelse av nigerianske myndigheters krav om tilbakeføring av den såkalte «Queen Idia»-masken. Opprinnelsen til masken kan føres tilbake til kongeriket Benins hoffliv på 1600-tallet og er en av de mest verdifulle gjenstandene som forsvant under britiske troppers plyndring i 1897. Et bilde av masken utgjorde logoen for kulturfestivalen «Festac» i Lagos vinteren 1977, den største festivalen av sitt slag på det afrikanske kontinent i det 20 århundre. For nigerianske myndigheter var det av stor symbolsk betydning om masken kunne tilbakeføres for nettopp denne store anledningen. Som sjefsforhandler for de nigerianske myndighetene opplevde Expo Eyo British Museums arrogante nei som et hardt slag. Museets forsøk på å plastre såret med et tilbud om en egenprodusert kopi av masken, ble av Eyo oppfattet som en dyp fornærmelse og blankt avvist. Masken av Queen Idia er fortsatt i British Museums eie.
En nærmere forståelse av årsakene til de steile og blokkerende holdningene til restitusjon som preget hoveddelen av den vestlige museumssektoren på 70- og 80-tallet kan man få om man tar seg møyen med å gå inn i den ekstremt omfattende korrespondansen (brev, notater, møtereferater m.v.) som kan spores opp i museumsbyråkratienes rikholdige arkiver. I sin bok «Afrikas Kampf um seine Kunst» foretar Benedicte Savoy et slikt dypdykk inn i de spesifikt tyske diskusjonene. Hovedaktører er direktørene ved Stiftung Preussischer Kulturbesitz i Berlin, sjefene for de største «Völkerkundemuseen» utenom Berlin, herunder særlig Stuttgart og Hamburg, utvalgte skikkelser i departementsbyråkratiene på sentralt nivå og i delstatene, medlemmer i sekretariatet for den tyske UNESCO-delegasjonen osv.
En lukket og autoritær embedsmannskultur
Det hun viser oss er en lukket og autoritær embedsmannskultur som bevisst spiller på uthaling av tid, på isolering av kritiske stemmer innad i sektoren, på omskrivninger og eufemismer. Savoy dokumenter også at direkte løgn kunne anvendes, «hvis det måtte til». Typisk er et posisjonspapir med hele 50 underpunkter som ble utarbeidet før UNESCOs generalkonferanse i slutten av 1978. Man visste at det ville bli fornyet press for et mer forpliktende restitusjonsregelverk, og det gjaldt å være forberedt. I tillegg til en systematisk gjennomgang av hele arsenalet av argumenter mot restitusjonskravene inneholdt det også en rekke praktiske og taktiske råd. Sentralt i posisjonspapiret, og en gjenganger i listen over avvergingstiltak, er avvisningen av offentliggjøring av aksesjonsprotokoller og gjenstandskataloger for å dempe grunnlaget for nye krav om restitusjon.
Benedicte Savoy beskriver dokumentet som et vitnemål over «en kompromissløs besittelsestrang (…), som det dypt inn i språket gjaldt å forsvare». Med sikte på det som skulle komme i de etterfølgende 40-årene beskriver hun det også som en type «matrix over alle blokader som har preget diskusjonene opp til denne dag».
De tidligere kolonienes krav om tilbakeføring av urettmessig tilranede kunstgjenstander har fra første stund vært moralsk og politisk velbegrunnede. Etterhvert har de også fått solid forankring i en rekke resolusjoner og guidelines fra bl.a. FN, UNESCO og den internasjonale museumsverdenens egen hovedorganisasjon (ICOM). Hvorfor har motstanden mot oppfølging av det som i dag er omforent internasjonal politikk vært så seiglivet, og hvorfor har presset fra politiske myndigheter og ansvarlige ministerier om omsetting disse prinsippene ved de berørte museene vært så svakt som det har vært? En gjennomgang av de viktigste argumentene i den store menyen av fortellinger som restitusjonsmotstanderne ved vestens etnologiske og etnografiske museer har satt i spill kan sette oss på sporet.
Europeiske museer som beskyttere av «universell arv»
Øverst i hierarkiet av fortellinger ligger ideen om vestens museer som forvaltere og beskyttere av en «universell arv» for menneskeheten. I forlengelsen av dette ligger en forestilling om museene som en type «kunnskapsarkiver», en bank av viten for alle verdens folk. Disse ideene uttrykker i utgangspunktet reelle og viktige funksjoner. De europeiske samlingenes bredde og størrelse, deres gode bevaringsmessige standarder og kompetansen rundt utforskingen av dem er her kjensgjerninger som taler sitt eget språk. Det er f.eks. umulig å forstå British Museums vedvarende motstand mot de fleste restitusjonskrav uten forestillingen om museet som forvalter av «menneskehetens rikdommer». Når det fra denne forestillingen foretas en direkte slutning til det rettmessige i bibehold av eiendomsrettighetene for et gjenstandsmateriale med opprinnelse et helt annet sted på kloden, bryter imidlertid fortellingen sammen. Det gjelder i særlig grad i de tilfeller hvor proveniensforskningen kan dokumentere at ervervet av gjenstandene har vært forbundet med overgrep og/eller har involvert andre former for uetisk framferd. Det vil gjelde for en betydelig andel av det ikke-europeiske gjenstandsmaterialet i vestens museer.
Et gjentagende argument fra tradisjonelle etnologiske miljøer har gjennom flere tiår vært forestillingen om at lokale kunstgjenstanders overføring fra funnstedene i Afrika, Asia eller Oceania til europeiske museumsmagasiner bidro til å «redde» dem for menneskeheten – fra krigens og fattigdommens ødeleggelser, fra tidens tann, fra «primitive» folkegrupper uten forståelse av hvilke rikdommer de hadde mellom hendene og dermed uten evne til å ta vare på dem. Ofte har også paternalistiske fortellinger som dette vært forbundet med forestillingen om at tilegnelsen av gjenstanden har skjedd «i forståelse med» lokalbefolkningen eller som ordinære kjøp. Selv om det finnes tilfeller hvor transaksjonene har oppfylt noen betingelser for fairness, er det gjennomgående bildet at rettmessige ervervelser under koloniale herredømmeforhold må være å regne som unntak. Tar man den tidligere tyske Stillehavskolonien «Tysk-Ny-Guinea» som eksempel, fastholder den renommerte tyske historikeren Götz Aly (Die Zeit 14. mai 2021) at hoveddelen av de ca. 65.000 gjenstandene som i dag befinner seg i magasiner og utstillingslokaler i Berlins museer ble tilegnet under utøvelsen av vold og røveri. I den grad en utarmet, sykdomspreget og delvis fordrevet lokalbefolkning ble invitert inn til noe som lignet på en «handel» skjedde det ifølge Aly gjennom «..uredelig bytte mot glassperler og miserabel tobakk av typen «Niggerhead»». Med Aly kan man brutalt og tilspisset si at prisen for å «redde» gjenstandene ble «utryddingen av folket som hadde skapt dem».
Illegal handel med kunstgjenstander som avledningsmanøver
En type avledningsmanøver som både Stiftung Preussischer Kulturbesitz og allierte museumsaktører benyttet seg av alt fra tidlig 70-tall var forsøkene på å flytte fokuset over til den internasjonale illegale handelen med kunstgjenstander: «Før man har fått rettet opp i problemet med den illegale handelen, bør det ikke brukes tid og krefter på uberettigede krav om restitusjon». Nær forbundet med denne argumentasjonen var det å peke på alt det rike gjenstandsmaterialet som «fortsatt befinner seg i opprinnelseslandene» og på handelen med dette som har pågått i regi av lokale kunsthandlere helt fra kolonienes uavhengighet på begynnelsen av 60-tallet. Budskapet i dette var enkelt nok: «Fint at dere vil bygge opp egne museer, men dere har nok av verdifulle gjenstander i egne land, dere trenger ikke «våre» gjenstander for å få det til!»
De best funderte argumentene mot krav om restitusjon har museene hatt i påpekningen av uforsvarlige oppbevaringsforhold og mangelen på kompetent personale i de aktuelle mottakerlandene. Men problemene har ofte blitt gjort større enn de reelt har vært. Noen ganger har også den manglende viljen til å finne kompromisser og gangbare praktiske løsninger skapt inntrykk av at det viktigste har vært å finne påskudd for å unndra seg ansvar og å skyve mulig oppfølging fram i tid. I nyere tid har det innad i den vestlige museumssektoren vokst fram mer positive holdninger til mer utstrakt museumssamarbeid mellom sør og nord – fellesprosjekter for kompetanseutvikling, gjenstandsbytte, langtidsutlån o.l. Mye av det som beskrives under termer som «Shared Heritage» og «Global kulturarv» er selvsagt positivt. Som det fremholdes av bl.a. Benedicte Savoy, er spørsmålet likevel om ikke denne nye og «mykere» tilnærmingen også kan forstås som nok en defensiv manøver fra en presset museumssektor. Den kan nemlig også være en måte å undra seg de mer krevende og konkrete og spørsmålene om restitusjon.
Benin-bronse på vei fra Stuttgart til Benin City, Nigeria(foto; Karsten Aase-Nilsen)
Nytt moderne museum i Benin City
I dag er mye av argumentasjonen om manglende fysiske rammebetingelser i ferd med å falle. En rekke av de større og dominerende statene i Afrika har etterhvert fått bygget opp en moderne og godt utrustet museumssektor. Når samlingene av Benin-bronse nå gradvis ankommer Nigeria, vil det i Benin City, delstaten Edo stå klart et nybygget og velutstyrt museumsbygg med kompetent personale som både kan sikre samlingen gode oppbevaringsforhold og en verdig og representativ visning.
Det tyske keiserriket hadde en 30-40-årig historie som kolonimakt. Den varte fra 1880-årene til 1917 og var brutal, kostbar og unyttig. De mest kjente erobringene var tysk Südwestafrika (Namibia), områder i Vest-Afrika som i dag utgjør Togo og Kamerun, deler av dagens Tanzania, Burundi og Rwanda i Øst-Afrika og Stillehavskolonien tysk Ny-Guinea. Svært mange av museumsgjenstandene som i dag fyller opp magasiner og utstillingsrom i Tysklands museer for etnologi og «Völkerkunde» ble ervervet innenfor rammene av koloniherredømmet.
Folkemordet på Herero- og Namafolket
Alle de større museene av denne type – Berlin, Köln, Hamburg, Stuttgart, Dresden/Leipzig – har betydelige mengder av gjenstandsmateriale fra de tidligere tyske koloniene. Det løper i dag en rekke større og mindre saker om restitusjon mellom disse og de tidligere koloniene. Sommeren 2022 inngikk Stiftung Preussiscer Kulturbesitz avtale om tilbakeføring av en statue av mødregudinnen Ngonnso til Nso-folket nordvest i Kamerun. Nylig inngikk samme institusjon avtale om tilbakeføring av 23 gjenstander til Namibia, herunder smykker, verktøy, spyd og en dukke i tradisjonell folkedrakt. Tilbakeføringen gjennomføres i første omgang innen rammene av en avtale om langtidslån.
For den tidligere kolonien tysk Südwestafrika har det forøvrig over en lengre periode pågått en tung og krevende stat-til-stat-prosess mellom Tyskland og Namibia om erstatningsutbetalinger for folkemordet som tyske militære styrker begikk mot Herero- og Namafolket i perioden 1904-08. I 2021 inngikk Tyskland og Namibia en såkalt «forsoningsavtale», der Tyskland tar på seg et moralsk og politisk ansvar for det som skjedde. Avtalen innebærer at Tyskland vil overføre 1,1 milliarder Euro – 11 milliarder kr. – til ulike typer av utviklingstiltak i Namibia i de kommende 30 år. Flere av punktene i avtalen anses som utilfredsstillende av representantene for de to folkegruppenes etterkommere.
Etnologien – et barn den europeiske kolonialismen
«Vitenskapshistorisk sett er etnologien en universitær og museologisk følgevirkning av den europeiske kolonialismen», skriver Götz Aly i sin bok «Das Prachtboot – Wie Deutsche die Kunstschätze der Südseee raubten“ («Praktbåten – hvordan tyskere røvet kunstskatter i Stillehavet»). Bokens rammefortelling er historien om praktbåten «Luf»s reise fra en liten øy i daværende tysk Ny-Guinea til Berlins keiserlige etnologiske samlinger, men mer enn noe annet handler den om vilkårlig vold og utstudert grusomhet i den tyske keiserlige marinens utøvelse av sitt koloniherredømme på øyriket i det såkalte «Bismarck-Arcipelet», og om hvordan dette gjennomføres i tett samspill med alkoholiserte og avstumpede settlere og ekspanderende handelshus i Hamburg og Bremen.
Kolonistene skrev brev og rapporter. De gjorde det både privat og i en rikholdig tjenestemessig korrespondanse. Vi vet derfor veldig mye om både omfanget av og metodene i overgrepene mot lokalbefolkningen – en vold utøvd med en slik intensitet at den i løpet av 3 korte tiår resulterte i noe nær en totalutrydding av øyenes befolkninger. Aly beskriver det slik: «straffeekspedisjoner, deportasjoner til tvangsarbeid, tvangsinnføring av plantasjedrift som fjernet grunnlaget for lokalbefolkningens tradisjonelle, selvforsynende næringer, innføringen av en rekke ukjente vestlige infeksjonssykdommer (syfilis, gonore, tuberkulose, influensa osv).»
Nesten hele gründergenerasjonen av tyske etnologer hadde fått sine første møter med kolonienes urbefolkninger i rollen som skipsleger på militærfaretøy og handelsskip. Ut fra dette utviklet mange av dem raskt en interesse for innsamling og typologisering av det store og «eksotiske» omfanget av bruksredskaper, våpen, kultisk-rituelle gjenstander m.m. de kom over i møtene med lokalbefolkningen. Innsamlingen slo etterhvert om i den reneste samlemani og i et kappløp mellom Tysklands og Europas mange (ofte nyopprettede) museer for etnologi og Völkerkunde om å få sikret så mye som mulig av materialet til egne samlinger.
Tysk Ny-Guinea – systematisk tyveri og rovmord
Ny-Guineas stedfortredende guvernør, Dr. Schnee, forteller i sine memoarer om en straffeekspedisjon som i 1899 ble gjennomført mot befolkningen på den lille øya Pak. Aksjonen ble gjennomført av marinesoldatene på den keiserlige kanonbåten «Möwe». Dr. Schnees utilslørte språk sier mye om den avstumpede menneskeforakten som lå i bunnen av det koloniale frontpersonalets utøvelse av sitt oppdrag, men det sier også mye om etnologiens rolle som medløper i ugjerningene: «For å gi kanakene (skjellsord for den innfødte befolkningen) en skikkelig lærepenge, (…) ble landsbyene brent ned og kanoene på begge sider av øya ødelagt». Før ødeleggelsene hadde imidlertid Dr. Schnee sørget for at «..særlig verdifulle gjenstander fra de innfødtes rike bestand hadde blitt sikret for overføring til Museum für Völkerkunde i Berlin». Linden-Museum i Stuttgart foretok i 2018 en gjennomgang av sin Stillehavssamling; den viste at 95% av gjenstandsmaterialet var ervervet under kolonialt herredømme. I sin bok beskriver Götz Aly hva slags dilemmaer og utfordringer dagens etnologiske kuratorer står overfor i forvaltningen av dette gjenstandsmaterialet. De er nemlig alle som en fullt innforstått med at «de vidunderlige utstillingsgjenstandene» som er i deres hender har kommet dit fordi det for 130 år siden ble utøvd «…bedragersk erverv, massivt heleri, systematisk tyveri og rovmord».
Götz Alys historie om «Luf»-båtens skjebne er på den ene side en eksemplarisk dokumentasjon av kolonialismens virkemåte, men den illustrerer også hva slags type usikkerhet og hva slags type framtidshorisonter nåtidens museer er dømt til å måtte leve med i den videre forvaltningen av gjenstander som dette. Luf-båten er den eneste gjenværende av sitt slag. For flere tusen år siden, mens «vi europeere levde i huler» (Götz Aly til Die Zeit 14. mai 2022), krysset disse båtene store havstrekninger. Båten ble fralurt en nedkjempet og desimert øybefolkning, videresolgt av handelshuset «Hersheim» til det kongelige museet for «Völkerkunde» i Berlin for 6000 Reichsmark og i 1902/03 fraktet som skipslast til Tyskland. Båten har de siste årene blitt totalrehabilitert av dyktige tyske konservatorer i samspill med båtbyggere fra Ny-Guinea, og har nå fått en fremtredende plassering i det nye Humboldt Forum i Berlin. For å få båten inn i huset var det nødvendig å utsette byggingen av en stor vegg. Den er nå på plass.
Ødeleggelsen av øysamfunnene hvor båten hadde sin opprinnelse, og manglende museumsinfrastruktur i dagens Papua-Ny-Guinea gjør at det pr. i dag ikke finnes aktuelle mottakere som gjør tilbakeføring mulig. Båten bør derfor inntil videre fortsette å bli framvist i Berlin der den nå står, og bli løftet fram som det stykke verdenskulturarv den er. Samtidig må historien om hvordan den havnet der fortelles uten enhver forskjønnelse. Götz Alys bok slutter med en visjon om at veggen i Humboldt Forum en gang i fremtiden kan bli revet ned. I nevnte intervju med Die Zeit presiserer Aly at det kan gå 30 eller 50 år før det skjer, men «muligheten bør vi absolutt holde åpen».
«Benin Dialogue Group»
Det prinsipielle signalet om tilbakeføring av kolonialt erobret gjenstandsmateriale som ble gitt av president Macron i 2017 og den oppfølgende rapporten fra Benedicte Savoy og Felwine Sarr et år senere, satte fart på en utvikling som hadde preget museene for «Völkerkunde» og «Verdenskultur» over flere år allerede. Spørsmålene var og er: Hvordan innrette museene for en fremtid med betydelig reduserte samlinger fra de ikke-europeiske landene, hvordan kommunisere til publikum i et stadig mer diversifisert og mangfoldig samfunn? Hvordan kompensere tapet av gjenstander gjennom nye samarbeidsformer mellom de «gamle» museene og nye partnermuseer utenfor Europa, hvordan gjøre det attraktivt for de nye generasjonene i den europeiske diasporaen å oppsøke museene? Spørsmålene var i særlig grad blitt kritiske for museene med samlinger av Benin-bronse.
Samarbeidsforumet «Benin Dialogue Group» hadde blitt etablert allerede i 2007. Foruten representanter fra Nigeria (inkl. kongehuset Benin) og de tyske Völkerkundemuseene har forumet hatt medlemmer fra England (herunder British Museum), Østerrike, Nederland og Sverige. For Benin-bronsen betød vendepunktet i 2017/18 at arbeidet i gruppen måtte flytte mye av fokuset bort fra leieavtaler og utviklingssamarbeid og over mot forberedelser for full restitusjon, noe som fra første begynnelse hadde vært Nigerias primære krav. I Tyskland hadde presset mot full restitusjon blitt ytterligere styrket etter at det primo 2021 var blitt oppnådd enighet mellom ansvarlige og museumseiere nasjonalt og i delstatene om å arbeide videre etter en plan om full restitusjon.
Med utnevningen Claudia Roth (De Grønne) som den nye tyske regjeringens kulturminister høsten 2021 var det bare et tidsspørsmål før den tyske beslutningen om full restitusjon skulle komme. Den kom som kjent 1. juli 2022. Men motstanden satt lenge i. Ikke minst var dette sporbart i Stiftung Preussischer Kulturbesitz og i det nye Humboldt Forum i Berlin. Så sent som i desember 2020 fremhevet Humboldt Forums nye genaralintendant, Hartmut Dogerloh, hvordan den rikholdige samlingen av Benin-bronse ville innta en posisjon som «publikumsmagnet» i det nye museet. Det ble den siste krampetrekning.
Museene rolle i den postkoloniale tilstand
Alle de tyske medlemmene av Benin Dialogue Group – museene i Stuttgart, Köln, Hamburg, Berlin og Leipzig/Dresden – har i disse dager ulike varianter av utstillinger som dokumenterer de pågående prosessene rundt restitusjon av de lokale samlingene av Benin-bronse. I forlengelsen av disse har museene også arbeidet fram spesialutstillinger som graver dypere i spørsmålene om museenes identitet i en ny tid: hvordan kan museene finne sin nye rolle i den postkoloniale tilstand, hvordan ser fremtidens museer ut? Spørsmålene er stilt under overskrifter som «Vanskelig Arv» (Stuttgart), «I miss you“ (Köln) og «Røvet Historie» (Hamburg). Utstillingene viser at viktige prosesser har kommet i gang, men de synliggjør også at det fortsatt er en lang vei å gå.
«Kunstverkene må befris fra diskursene kolonialismen har sperret dem inne i», uttalte Felwine Sarr i et intervju med Frankfurter Allgemeine Zeitung 24. juli 2022. «Man har degradert dem til etnografiske objekter (…), puttet dem i vitriner (…) og tilvist dem en estetisk form». Sarrs diagnose er tilspisset, men på mange måter oppsummerer den to av kjernepunktene i den nyere kritikken mot etnologien (og etnografien) som fag og «Völkerkunde»-museene som institusjonstype: På den ene side, som i tilfellet med Benin-bronsen, et fag og en museumspraksis som har dyrket og beundret gjenstandene som kunst og tidløs skjønnet; på den annen side et strengt ordnende, hierarkiserende og objektiverende blikk på gjenstanden som gjenstand. En fagkritisk rekonstruksjon av temaer og fokus i den tradisjonelle etnologiens utstillingstekster og samlingskataloger illustrerer det siste poenget godt: Innsamlerens navn og vita, type gjenstand, type materiale, funnsted og datering, brukernes etniske tilordning. That’s it.
Verdenskulturmuseer uten gjenstander – hvordan vil fremtidens museer se ut ? (foto:Karsten Aase-Nilsen)
«Prosesser som selekterer, sletter og konstruerer»
Et fellestrekk ved de nevnte spesialutstillingene er at de, hver på sin måte, stiller spørsmål ved de tradisjonelle utstillingenes øredøvende stillhet når det gjelder den dypereliggende sammenhengen de «innsamlede» gjenstandene inngikk i: ‘hvem var menneskene som brukte dem’, ‘hva slags liv levde de’, ‘hva trodde de på’, ‘hva fryktet de’, ‘hva håpet de på’, ‘hva kan vi lære av dem’, ‘hvordan kan man få kunnskap om dette? På en monter i utstillingen «Vanskelig arv» i Stuttgarts Linden-Museum heter det: «Det som fremstiller seg som nøytrale, objektive dokumentasjonsprosesser er i prinsippet prosesser som selekterer, sletter og konstruerer – fraværet av menneskene og historiene deres hadde de-humaniserende virkning».
Opplevelsen av savn og tomhet kan møtes på flere måter. I både Stuttgart og Köln har man valgt å løse dette ved å la de utstilte Benin-gjenstandene stå helt uten tekstlig beskrivelse, altså la dem tale for seg. Løsningen Humboldt Forum har valgt synes mindre vellykket. Riktignok blir en ved inngangen til de nye utstillingsrommene møtt med utsagnet «I have a white frame of reference and a white world view». Når oppfølgingen av dette i utstillingstekster og montre, f.eks. i delen som omfatter den tidligere tyske kolonien Kamerun, gir seg utslag i det Frankfurter Allgemeine Zeitungs (FAZ) kritiker Mark Siemons (26. september 2021) omtaler som «sjablonger og eksotisk tåke», ser man likevel at postulater og gode intensjoner alene ikke rekker så langt og at det fortsatt er en lang vei å gå.
Møteplasser mellom verdenskulturene
En nyttig vei videre kan være å utvide forsøkene med såkalte vitenslaboratorier. Dette er prøvd ut ved bl.a. Linden-Museum i Stuttgart. Det sentrale i forsøkene er utvikling av nytt språk og nye fortellinger ved prøving og feiling og ved aktiv inndragning av de museumsbesøkende, herunder ikke minst borgere med røtter fra de aktuelle ikke-europeiske kulturene. Det synes også åpenbart at mye av kunnskapen som er frembrakt gjennom den «angloamerikanske, sosialantropologiske» tradisjonen – en mer sosial- og kulturvitenskapelig orientert søsterdisiplin til etnologien – burde finne sin plass i arbeidet med å reetablere grunnlaget for fremtidens nye verdenskulturmuseer. Fremfor alt må disse museene vel så mye bli møteplasser mellom verdenskulturene som nye varianter av vestlige utsiktspunkt for opplevelsen av dem. Her må selvsagt også de vestlige kulturene, og de vestlige samfunnene, være villig til å sette seg selv på prøve.
Den tyske og europeiske debatten om tilbakeføringen av Benin-bronsen, og striden om restitusjon av museumssamlinger i bredere forstand, har selvsagt ikke vært uten kontroverser. Således har flere stemmer også innenfor leiren av restitusjonstilhengere vært tydelige på at sakskompleksets «ubehagelige» sider ikke kan skyves under teppet, som f.eks. at mye av rikdommen til kongedømmet Benin hadde sin årsak i rollen som aktiv deltaker i den vest-afrikanske slavehandelen. I tillegg kommer problemstillingen rundt mottakerlandenes nasjonale status. De fleste afrikanske nasjonalstater er koloniale konstruksjoner. Ofte kan derfor forestillingen om nasjonal kulturarv, som mange av restitusjonskravene bygger på, være problematiske å anvende på mange av disse statene, herunder ikke minst Nigeria. Ved restitusjoner av kolonialt erobret gjenstandsmateriale vil det alltid primært være den berørte folkegruppen som opplever at gjenstandene «kommer hjem», kun sekundært den aktuelle nasjonalstaten.
Tyskland og Frankrike er på vei – England holder igjen
Men Afrika har de stater det har. Det uavvendelige ved prinsippet om restitusjon kan det i dag ikke rokkes ved. Klimaskiftet som ble innledet av president Macron i 2017 har de siste to årene materialisert seg i substansielt viktige beslutninger. Tyskland og Frankrike er på vei, mens England og verdenskulturmuseet over alle, British Museum, fortsatt holder igjen. I stater som USA, Canada, Australia og New Zeeland er situasjonen noe annerledes. Der har forholdet til egne urbefolkninger over flere tiår gjort det nødvendig for de store nasjonale museene å innta langt mer imøtekommende holdninger til ofrene for egen undertrykking enn det som helt opp til denne tid har vært tilfelle for Europas forhold til sine tidligere kolonier.
Det kan ennå ta noen år før bevegelsene for restitusjon kommer i gang med full tyngde. Men de vil komme. Inntil da kan vi være tjent med nok en gang å låne ord fra Macron-rådgiveren Felwine Sarr (i intervju med Frankfurter Allgemeine Zeitung 24. juli 2022). Tonen har et snev av det uforsonlige, men ordene peker også framover:
«Europa må ned fra sokkelen» «For Europa er Afrika fortsatt et sted som mottar, (…) en tigger blant kontinentene. Men det motsatte er tilfelle: Afrika har gjennom årtusenene utviklet en viten og en kulturarv som har ettervirkninger opp til denne dag (…). Europa må ned fra sokkelen og forstå at vi lever i én verden».
Aktsomhet og retningsbevissthet vil måtte forventes av Europas statsledere og museumsdirektører i årene som ligger foran oss. Sarrs ord etablerer den overordnede rammen det må handles innenfor.
(Teksten er første del av en serie av artikler av flere forfattere om dekoloniseringen av Europas museer. De øvrige artiklene vil bli publisert i Transit Magasin i løpet av 2023. Artiklene gis ut med støtte fra Fritt Ord.)
Kan man behandle ofrene for Holocaust og forrige århundres kolonialisme på lik linje uten å relativisere historien, uten å underkjenne det helt unike med det industrielle mordet på 6 millioner jøder? Blir ofrene for Holocaust stilt i en særstilling i forhold til ofrene for 1800-1900-tallets brutale kolonialisme i Afrika, Oseania og Asia?
Dette er et av spørsmålene som har ridd den tyske debatten som en mare de siste årene. Den har blitt forsterket av et bredt spekter av hendelser i den siste tid – Forbundsdagens fordømmelse av den antiisraelske boikottbevegelsen BDS, oppstyret rundt åpenbart antisemittiske kunstverk på kunstfestivalen «Documenta» sist sommer, en rekke museumsutstillinger som har aktualisert det tyske keiserdømmets herjinger i Afrika og Oseania, Tysklands avtale med Namibia (den tidligere tyske kolonien Südwest-Afrika) om erstatningsbetalinger i størrelsesordenen 11 milliarder kroner for folkemordet på Herero- og Namofolket på begynnelsen av 1900-tallet.
I tillegg til dette kommer striden om utstillingene i Berlins nye gigantiske «Humboldt Forum», et «verdenskulturmuseum» bygget opp rundt en lissomkopi av Hohenzollernes tidligere byslott. Fra en av slottets balkonger erklærte Keiser Wilhelm II første verdenskrigs begynnelse. Nå har den tyske regjeringen inngått avtale med Nigeria om full tilbakeføring av det som skulle bli et av museets absolutte praktstykker, den såkalte Benin-bronsen.
Respektable og kyndige herrer som Neil McGregor, Hermann Parzinger og Horst Bredekamp – tunge ansvarsbærere for Humboldt Forum og eierorganisasjonen Stiftung Preussischer Kulturbesitz – ville svært gjerne beholde dette hypede og estetisk beundrede gjenstandsmaterialet, men de måtte gi tapt for historiens krefter og den fransk-tyske kunsthistorieprofessoren Benedicte Savoy, hennes ghanesiske partner Felwine Sarr – og en viss fransk president.
Jeg kommer med en større artikkel om denne historien med det aller første.
Spørsmålet om (den mulige) likheten mellom Holocaust og kolonialismen er et stort tema innenfor den såkalte post-koloniale diskursen, og har blitt pushet av sentrale skikkelser som kamerunske Achille Mbembe og australske Dirk Moses. Det treffer ekstra hardt i nettopp Tyskland, hvor Israelvennlighet og besinnelse på det historisk begrunnende ansvaret for fastholdelse av minnet om Holocaust langt ut på venstresiden oppfattes som «Staatsräson» – i kjernen av statens identitet og interesse.
Tidligere i dag dumpet den tysk-israelske sosiologen Natan Sznaiders bok «Fluchtpunkte der Erinnerung – Über die Gegenwart von Holocaust und Kolonialismus» inn i postkassen min. Det er en bok som tar seg fore å gå dypere inn i debatten om etablering av en felles global erindingskultur for historiens ulike offergrupper. Det er en viktig diskusjon. Jeg ser fram til å lese boken.
Lennons «Imagine» på full styrke over Brandenburger Tor. Det russiske flagget og fredsbevegelsens blåhvite fane vaier i vinden. Sarah Wagenknecht, hovedarrangør og Die Linke-profil, maner til kamp mot utenriksminister Annalena Baerbock: «De grønne pansernarrene representerer ikke oss», gjaller det over høyttalerne. «Baerbock raus, Baerbock raus», svarer mengden i taktfaste rop.
Die Tageszeitung 27. februar 2023
Det er stevnet til «Fredsoppstand» noen få steinkast fra den tyske Riksdagsbygningen. 13.000 fremmøtte sier politiet, 50.000 sier Wagenknecht og hennes medsammensvorne, feministikonet Alice Schwarzer. Sannheten ligger vel et eller annet sted midt imellom sier Die Tageszeitungs utsendte. Schwarzer er i alle fall fornøyd: «Dette er begynnelsen på en ny folkebevegelse»
Et «fargerikt fellesskap»: AfD er godt representert, bl.a. med partisjefen i Sachsen Jörg Urban og folkevalgte både Sachsen-Anhalt, Berlin og Brandenburg. Det er også beryktede høyreekstremister som Rüdiger Hoffmann fra «Die Reichsbürger» (de med statskuppet), Jürgen Elsässer, redaktør av det «identitære» magasinet Compact og en anonym representant for militante «Freien Sachsen». På det grønne banneret hans blir budskapet om «Fred med Russland» bekjentgjort.
Et annet sted på plassen har noen kvittet seg med den siste rest av skam og forstand og veiver med et banner hvor Goebbels rop til massene i den beryktede «Sportpalast»-talen har fått nytt liv: „Wollt ihr den totalen Krieg?“
Ved det sovjetiske krigsminnesmerket har «DKP» (den tyske pendanten til vårt hjemlige NKP) bygget opp sin stand. Noen eldre karer med IG-Metall-faner (Jern- og Metall) er mest opptatt av at krigen er «rustningsindustriens forretningsmodell.»
Representanter for de tradisjonelle «Påskemarsjene», fredsdemoene med røtter tilbake til 50-tallet, er selvsagt også til stede.
Men også «QAnon», «Querdenken»-scenen og anti-Corona-partiet «Die Basis» har funnet seg til rette. Og trommerne fra Oberhavel («Die Oberhavel Trommler“) trommer «for fred og mot Corona-diktaturet».
Die Linke er godt representert. Noen av dem plages åpenbart av det store antallet av profilerte og ikke-profilerte høyreekstremister som deltar i fredsoppstanden, og forsøker å mane til kamp i kampen: «Nazis raus, Nazis raus»!
En eldre dame blir tydelig oppbrakt, og ber dem stoppe med skrikingen: «Å være mot krigen, klarer vi kun sammen!»
Så er Jürgen Habermas‘ mye omtalte essay, «Èin Plädoyer für Verhandlungen“, også tilgjengelig på norsk. Det kan leses i dagens utgave av Morgenbladet, i min oversettelse.
Jeg kan ikke legge skjul på at jeg har problemer med betydelige deler av teksten, men har selvsagt bestrebet meg på å få til en så korrekt og fair oversettelse som mulig.
Habermas’ essay er bygget opp rundt verdier jeg selv holder høyt, og han argumenterer med innestemme.
Morgenbladet 24. februar 2023
Likevel representerer teksten en crashlanding i møte med virkligheten, og i evnen til å se hva som er denne krigens reelle valg.
Også hans nedlatende omtale av «de moralsk indignerte rop etter mer slagkraftige våpen» og forsøket på å gjendrive utenriksminister Baerbocks uttalelse om at «våre våpen redder liv» ved å vise til lidelsene som det nødvendigvis vil være ved krigens frontlinjer, fremstår som overspilte og lite gjennomtenkte.
Habermas’ antikrigsimpulser er garantert genuine, og som det fremheves i en kommentar i denne ukens Die Zeit (Peter Neumann), må man ikke overse hvor tungt erfaringene fra krigsruinene i 1945 kan sitte i for Habermas generasjon av tyskere. Det kan lyde paradoksalt. Men skal man lese en «god» tekst om Ukrainakrigen som samtidig feiler i de viktigste vurderingene og konklusjonene, kan man godt lese Habermas’ essay.
Det har allerede etter en uke kommet en rekke reaksjoner på Habermas’ tekst i tyske medier, og flere vil garantert komme. De fleste av disse er kritiske og negative, også de som kommer fra stemmer som normalt står Habermas nært (f.eks. Leggewie/Cohn-Bendit).
Jeg har i morgen en lengre samtale med Aase Cathrine Myrtveit i Verdibørsen, P2 om Habermas og Ukrainakrigen.
Tysklands forbundskansler og utenriksminister snakker ikke sammen. Det har har over lang tid vært en isfront mellom dem, og den blir kaldere og kaldere for hver dag som går. Forskjellige strategier i kampen mot Russlands angrepskrig mot Ukraina og svært ulike temperamenter, er de viktigste driverne bak konflikten. Avstanden mellom de to er nå så åpenbar at Die Zeit velger å løfte saken fram som fronthistorie i denne ukens utgave.
Die Zeit, 9. februar 2023
I sentrum av konflikten står omfanget av militær støtte til den ukrainske motstandskampen og tautrekkingen om levering av moderne panservåpen til Ukraina.
Det tyske grønne partiet (Die Grünen) har med sin folkerettsfunderte humanisme fra første stund vært den tydeligste forkjemperen for Ukrainas rett til effektivt selvforsvar i det tyske partilandskapet. Regjeringspartner SPD har i utgangspunktet agert på samme prinsipielle grunnlag som De Grønne, men har i langt større grad hatt fokus på «realpolitikk», frykten for eskalering av krigshandlingene og samhandling med de allierte i USA og Europa før offensive skritt tas.
Den tyske utenriksministeren, Annalena Baerbock, er overbevist om at det er tvingende nødvendig med handling nå, og at enhver nøling i spørsmålet om våpenleveranser vil koste nye menneskeliv i Ukraina. Forbundskansler Olaf Scholz på sin side, har tidvis næret sterkere frykt for at nye panservåpen kan nå russisk territorium enn at ukrainske tropper uten dem vil stå i fare for å bli tvunget på defensiven.
Baerbock og Scholz er fundamentalt ulike poltikertyper. Baerbocks forståelse av politikk utelukker ikke at man kan være menneskelig berørt. Hun er med sin folkerettsutdanning fra London School of Economics bedre enn noen andre av ministrene i regjeringen kjent med diplomatiets og den internasjonale rettsordens handlingsrammer, men når hun besøker Ukrainas ødelagte byer står de enorme menneskelige lidelsene alltid sterkt i fokus. Ofte har hun vist til sin egen erfaring som småbarnsmor, ofte har hun kjempet med tårene.
For Olaf Scholz er en form for ytre uberørthet en del av selvforståelsen. Hans perspektiv er at en viss kjølighet er nødvendig for å fatte de riktige beslutningene – at man ikke må la seg rive med, og at man kun kan forstå risikoene når man sjalter ut egne følelser.
Die Zeit beskriver det slik:
«Hun taler om verdier, han om interesser. Hun ønsker en ny selvbevissthet for den tyske utenrikspolitikken. Han holder slikt for praling. Hun driver ham til vanvidd. Og han henne også.»
Som kjent kom det til slutt en beslutning fra den tyske forbundskansleren om leveranse av tyskproduserte Leopard II-panservogner til den ukrainske motstandskampen. Den kom etter at en i utgangspunktet skeptisk Joe Biden med sitt tilsagn om leveranse av amerikanske Abram-pansre valgte å komme en presset Scholz til unnsetning. Dermed kunne Scholz si det han hele tiden har ønsket å kunne si, at leveranse av Leopardpansere ikke er tysk alenegang, men strategisk omforent alliansepolitikk.
På veien fram dit er det hevet over tvil at Scholz har oppfattet enkelte av Baerbocks utspill som undergravende for egen forhandlingsposisjon. Et av flere eksempler er oppfordringen til den britiske utenriksministeren James Cleverly om leveranse av britiske Challenger-panserne. Enda rødere i toppen ble nok Scholz etter Baerbocks uttalelse til en fransk TV-kanal samtidig med feiringen av 70-årsjubileet for Élysée-avtalen i Paris om at «Tyskland ikke ville stille seg i veien» for leveranser av tyskproduserte Leopardpansere til Ukraina fra f.eks. Polen. Scholz hadde da enda ikke oppnådd enighet med Biden om de amerikanske panserleveransene.
Da avtalen med amerikanerne var på plass, ringte Scholz umiddelbart visekansler Robert Habeck (De Grønne) og vise-vise-kansler Christian Lindner (FDP). Utenriksminister Baerbock måtte finne seg i å få denne informasjonen sammen med landbruksministeren og transportministeren på neste dags regjeringskonferanse.
Hendelsen viser hvor dypt konflikten mellom Tysklands regjeringsleder og hans utenriksminister nå stikker.
I følge Die Zeit eksisterer det to historier om skikkelsen Scholz:
«For noen er han en mann som opptrer så retthaversk at han klarer å få halve Europa på nakken, inntil USAs president kommer inn og redder ham. For andre er han den tenksomme politikeren som evner å avbalansere støtten til Ukraina med farene for en militære eskalering – og dermed til sist oppnår mer for Ukraina enn sine kritikere.»
Jeg er nok, når alt kommer til alt, mer på Baerbocks enn Scholz’ lag. Hva jeg måtte mene betyr imidlertid null for sakens videre utvikling. For de som ha makt og innflytelse – Vestens statsledere, toneangivende kommentatorer – bør det åpenbare spørsmålet nå uansett kunne stilles så skarpt det kan:
«Kan Europa leve med en situasjon der regjeringslederen og utenriksministeren i kontinentets største og mektigste stat ikke snakker sammen?»
Spørsmål som disse har vært allestedsnærværende de siste dagene. Er Scholz redd, er han konfliktsky, lar han seg drive av pasifistiske fortellinger skapt av 80-tallets fredsbevegelse, er han blendet av ideene om den tysk-russiske forbindelse i tradisjonen fra Willy Brandt, Egon Bahr, Gerhard Schröder (og for den saks skyld enda lenger tilbake), er han redd for velgertap i de langt mer krigskritiske østlige delstatene, er han redd for uro i eget parti ?? Enkelte har sogar stilt spørsmål om russerne kanskje kan «ha noe på han», jfr. Cum-ex-affæren fra Scholz’ tid som regjerende borgermester i Hamburg.
Olaf Scholz. Foto:European Union, 2023 – CC-BY-4.0
Spørsmålene forsvinner selvsagt ikke selv om Tyskland i går fattet beslutning om leveranse av 14 Leopardpansere av typen 2A6 – en beslutning som også var innvevd i Bidens klarsignal for levering av 31 amerikanske pansere av typen Abrams og ikke minst leveranser av Leopardpansere fra Polen, Finnland, Danmark og Spania. Også Frankrike – hvis nøling i spørsmålet om panserleveranser i stor grad har gått under radaren – skal nå være beredt til å levere et mindre antall av sine Leclerc-pansere. Samlet sett vil Tyskland i løpet av kort tid utstyre Ukraina med to panserbataljoner. Disse har i Tyskland 44 pansere, altså nærmere 90 totalt. Alt i alt kan det dreie seg om betydelig flere, visse kilder opererer med et antall på nærmere 300 pansere. I Europa fins det totalt ca. 2000 av tyskproduserte Leopard.
Ble altså presset mot Scholz til slutt for stort, måtte han gi etter for stadig mer utålmodige koalisjonspartnere i De Grønne og FDP, for jagende internasjonale medier og for den politiske opposisjonen internt i Tyskland ?? Eller har han hele tiden hatt en plan med hva han har holdt på med, har hans ordknapphet i alle spørsmål vedrørende panserleveransene mer hatt sammenheng med behovet for diskresjon rundt et intenst arbeidende diplomati innad blant NATO-partnerne enn med beslutningsvegring og politisk svakhet? Jeg har null behov for å forsvare Scholz hverken på den ene eller andre måte. Men jeg har hele tiden vært nysgjerrig på hva som kunne skjule seg bak hans handlingsmønster, og da ikke bare i pansersaken, men også i tidligere spørsmål om tyske våpenleveranser hvor Scholz har etterlatt et inntrykk av nøling.
Scholz selv har hele tiden sagt at han ønsker forankring blant alliansepartnerne for de strategisk viktige beslutningene om leveranser av nye og skarpere våpensystemer til Ukraina – hos EU-partnerne, hos Frankrike, hos de NATO-allierte og i særlig grad hos USA og Biden. Jeg har i går og i dag pløyd gjennom en rekke kommentarer fra de største og mest sentrale tyske mediehusene. Hovedbudskapet er at man i det store og hele gjør rett i å ta Scholz på ordet: Scholz har ikke vært en «politisk drevet» som til slutt ble presset til å beslutte noe han var grunnleggende kritisk til, men en person som konsekvent har forfulgt en politisk-strategisk linje som han tror på og som han føler seg sterkt forpliktet på: atlantismen, solidaritet mellom og ryggdekning hos alliansepartnerne i NATO, nei til et Tyskland i alenegang. I dette har han nok hatt en noe annen kurs enn f.eks. regjeringspartnerne i De Grønne, med utenriksminister Annalena Baerbock i spissen, som åpenbart har lagt noe sterkere vekt på en EU-forankring enn det Scholz har gjort. Personlig er jeg nok mer på Baerbocks side. Men det gjør ikke Scholz til en reddhare.
En av mange interessante kommentarer til Scholz agering i pansersaken ble publisert i Die Zeit i går kveld under tittelen «Mit dem Leo ins Risiko», forfattere var de profilerte politiske journalistene Peter Dausend, Tina Hildebrandt og Jörg Lau.
I følge Dausend/Hildebrandt/Lau må man plassere Scholz « ..i den tyske forbundsrepublikkens tradisjon, fra Adenauer via hans forbilde Helmut Schmidt til i dag». Gjennom nærheten til USA avleder Scholz også kursen i sin Ukraina-politikk, og det som «internasjonalt kan være vanskelig å forklare», hans avventende holdning i spørsmålet om våpenleveranser: «kun samlet, kun i konvoi med de allierte». Med de allierte har Scholz hele tiden ment: amerikanerne. I dette ligger det: Det store allierte riket i vest skal ikke komme unna med å si at det står bak alt det Europa gjør i Ukrainakrigen, det skal stå i konflikten som europeerne, i verste fall også om det skulle komme til en militær eskalering. Kun på denne måten kan Tyskland være sikker.
Scholz har mange ganger tilkjennegitt sin politiske nærhet til USA-president Biden. Likevel ligger det jo, som Dausend/Hildebrandt/Lau påpeker, et element av mistro i denne insisteringen på konkret involvering fra USAs side. Men Scholz vil sikre seg. Det ser man også av hans stadige fremheving av hvor sterkt han kjenner seg forpliktet av den avgitte eden som forbundskansler, forpliktelsen til «å forebygge skader» for land og folk. Med dette som ledetråd arbeider han for å finne de gode løsningene. Og han gjør det uten de store forklaringene – «..inntil han har et resultat som han holder som ansvarlig».
Selv om USA aldri vil medgi at de har gitt etter for noe press fra Tyskland, er det hevet over tvil at det har vært snakket i korridorene de siste månedene, senest i Paris og i Ramstein. Mange kommentatorer beskriver derfor gjennombruddet for den brede enigheten om panserleveranser til Ukraina som en diplomatisk seier for Scholz. Om USA hadde kastet seg på med sine 31 Abramspansere uten det tyske diplomatiet, vet man ikke. Mye kan i det minste tyde på at de uten dette ville ha kommet senere. Konsekvensen for den ukrainske forsvarsevnen gjennom våren og sommeren er uansett uvurderlig.
Hvis og når krigsforløpet gjør det nødvendig med ytterligere utvidelse av de alliertes militære støtte – droner, angrepsfly, bakketopper, you name it .. – vil man ganske sikkert se en Scholz som på nytt vil unngå alenegang, søke forankring og solidaritet. Om det også da vil fremstå som nøling og handlingsvegring, eller alternativt som strategisk fornuftig statsmannskunst, er det umulig å si noe om her og nå. Å så tvil om Scholz’ og den tyske regjeringens vilje til bred og effektiv støtte til den ukrainske nasjonens og det ukrainske demokratiets motstandskamp fører uansett helt galt avsted. Det er det simpelthen ikke dekning for å hevde.
I en kommentar til striden innad i det tyske venstrepartiet Die Linke i dagens Klassekampen kommer Bjørgulv Braanen veldig skeivt ut. Kommentaren gir et fortegnet bilde av både styrkeforholdet mellom de stridende fløyene innad i partiet og av konflikttemaene striden dreier seg om.
Klassekampen 3. januar 2023
Striden innad i Die Linke er ikke en strid mellom to likeverdige fløyer, «en verdikonservativ fløy» anført av Bundestagsmedlem Sarah Wagenknecht og «mer sosialliberale strømninger», slik Braanen utlegger det. Wagenknecht og hennes kumpaner er i klart mindretall i partiet, men klarer gjennom sin høyrøstethet, sitt medietekke og sin retoriske dyktighet å skape inntrykk av at støtten er betydelig større enn den reelt er. Under partiets landsmøte i Erfurt i juni falt Wagenknechtfløyen igjennom på nesten alle punkter.
Braanen underslår også at den viktigste kilden til de pågående stridighetene ikke er kampen mellom «woke og anti-woke», mellom de som vil «drive overfladisk identitetspolitikk i stedet for sosial omfordelingspolitikk og kritikk av nyliberalisme og globlaisering», for å bruke Brannens ord. Aller tyngst i konflikten, senest manifestert på en krisekonferanse i partiet i Leipzig i desember, står ikke kampen mellom et såkalt «livsstilsvenstre» og et «klassevenstre», men kampen om forståelsen av Ukrainakrigen og forholdet til Putins Russland.
Mens partiledelsen og et betydelig flertall av partiets medlemmer har vært rimelig entydig i sin fordømmelse av den russiske angrepskrigen, er melodien fra Wagenknecht og forbundsfeller som bundestagsmedlemmene Sevim Dagdelen og Andrej Hunko: Nei til sanksjoner fordi det «skader tyske interesser», nei til enhver form for våpenstøtte til Ukraina, forhandlinger om gjenopptakelse av russiske gassleveranser til Tyskland osv osv. Og årsaken til krigen ligger selvsagt i «NATOs østlige fremrykking». De syv fremste blant Wagenknechts støttespillere i partiets bundetagsgruppe uttrykte det slik i en uttalelse i fjor vår: «Kritikkløs overtagelse av politikken USA har bedrevet de siste år ….må bære ansvaret for situasjonen som har oppstått.» Omtrent slik lyder det også fra høyreekstreme AfD eller fra DKP, Tysklands pendant til vårt eget NKP.
Dette betyr selvsagt ikke at konfliktpotensialet i motsetningen mellom «verdi og klasse» ikke kan være en reell utfordring i venstrefløyens strategiske overveielser. Den gjelder imidlertid venstrefløyen generelt, og ikke noe som begrenser seg til Tyskland, og aller minst til Die Linke alene. Uansett gjør Braanen en kardinalfeil når han så sterkt løfter fram Wagenknecht som eksponent for «klasselinja» på den europeiske venstresida. Fremfor alt er dette nemlig historien om en politisk vandring fra stram marxisme og sosialisme til nasjonalisme, populisme og en forestillingsverden tett på høyreekstreme AfDs politiske fortellinger.
Sahra Wagenknechts «politiske vending» ble første gang systematisk uttrykt i boken «Die Selbstgerechten» (de selvrettferdige) som kom ut for noen år tilbake. Wagenknechts bilde av Tyskland er et land som har blitt ødelagt av 68-generasjonen, av migrasjon og mangfoldstekning, av mindretallsrettigheter og identitetspolitikk, på bekostning av et kulturelt homogent og fullsysselsatt land med en nasjonalt styrt industriproduksjon som fundament. Tilbake til 50-årene med andre ord! Fiende nr. 1 er byenes «Lifestyle-venstre» og i særlig grad «de venstreliberale. Blant dem som får gjennomgå er «Fridays for future», «Black life matters», den antirasistiske «Unteilbar»-bevegelsen og flere til. I tillegg kommer støtte til en tysk «Leitkultur» (et klassisk tema for ytre høyre), klager på at det er så «mange utenlandske navn» i statlige organer, i mediene osv og «forståelse for» det nasjonalistiske, autoritære polske PiS-partiet. Dertil tirader mot kvinnekvoter og «identitetspolitikk», og åpning mot virkelighetsforståelsen til de som demonstrerer mot myndighetenes coronapolitikk. Den politiske hovedmotstanderen er De Grønne («wokepolitikkens fremste eksponent»), ikke AfD.
Siden boken kom ut har Wagenknecht og hennes folk turet på – noen ganger med suksess (som topplasseringen på Die Linkes liste til Bundestagsvalget i Nordrhein-Westfalen i 2021), men oftest med politiske mageplask (som i fiaskoen til den utenomparlamentariske bevegelsen «Aufstand»). Det går i disse dager rykter om at hun teller på knappene om hun vil gå for en ny partietablering. Nøkkelposisjoner i dette partiet vil da etter alle solemerker bli nasjonalisme, anti-woke og putinisme. Så lenge hun ikke tar skrittet fullt ut (hvilket helt sikkert har taktiske grunner) fortsetter imidlertid konfliktene å ri partiet som en mare. I mens opplever Die Linke svikt i velgeroppslutning, medlemsflukt og ukentlige historier om prominente partikjemper som melder seg ut av partiet. Partiledelsen, med lederduoen Janine Wissler og Martin Schirdewan i spissen, synes for sin del å synke mer og mer inn i handlingslammelse.
Det er i utgangspunktet ingen grunn til å lykkeønske Die Linkes politiske undergang. Tysk politikk generelt og sentrum-venstrepartiene spesielt trenger et korrektiv til venstre i arbeids- og velferdspolitikken, i sosialpolitikken og i kampen mot ulikheten. Partiet har mange dyktige politikere, og har over lang tid demonstrert styringsdyktighet både på delstatsnivå og på kommunalt nivå. De arbeider dessuten godt og konstruktivt på EU-nivå i samarbeid med europeiske partnerpartier. Ved fremtidige valg vil de potensielt også kunne bli viktige for å skape nye politiske flertall for venstresiden. Men klokka er fem på tolv nå.
Braanens feillesing av styrkeforholdene innad i Die Linke, av Wagenknechts politiske program og av hovedstridspunktet i den pågående partikonflikten, synes å ha sin kilde i to tekster, begge sekundærkilder – et oppslag i den danske avisen Information og KK-kommentator Yohan Shanmugaratnams refleksjoner rundt dette i avisens nye Tidens Tegn-sider.
Om Braanen hadde gjort seg umaken med å følge med på hva bl.a. Klassekampens egen tyske søsteravis, Die Tageszeitung, skriver, og over år har skrevet, om de vedvarende konfliktene i Die Linke – reportasjer, dokumentasjoner, intervjuer, kommentarer av høyeste journalistiske kvalitet – ville han kunne unngått å trå så feil som han gjør i dagens kommentar. Sånn sett er dette også nok et tilfelle av sviktende kildebruk i dekningen av Europas største land – fra Norges viktigste og beste avis.
Om arrestasjonene av terroristcellen rundt de såkalte „Reichsbürger“ kan mye sies – og jeg har til hensikt å komme tilbake. Dypt alvorlig og åpenbart farlig er det iallfall, om man legger vurderingene til Verfassungsschutz’ og det brede spekter spesialister og scenekjennere til grunn. Det gjelder uavhengig av det absurde, komiske og operetteaktige ved hele historien.
Der Spiegel nr. 50, 2022
Et av særtrekkene ved den konspirerende cellen som nå er rullet opp, er det svært sterke innslaget av høyere samfunnssjikt, av personer med utdannelse og ærverdige posisjoner i det borgerlige samfunn. Godt tilårskomne er de også. Bak det planlagte attentatet mot Bundestag – meget godt avslørt gjennom politiets og sikkerhetsmyndighetenes etterforskning – sto slett ikke alkoholiserte snauskaller fra Sachsen.
I en bredt anlagt reportasje kort tid etter arrestasjonbølgen onsdag 7. desember ettergikk Der Spiegel (nr. 50, 2022) bakgrunnen til kretsen rundt «revolusjonsføreren» og det kommende statsoverhode i det nye «frie tyske rike», Heinrich XIII. Prinz Reuss. Det er interessant lesning! På listen over de mest sentrale finner vi:
– En dommer i Landgericht Berlin, tidligere representant for AfD i Bundestag.
– En pensjonert oberst med tung Afghanistanbakgrunn.
– En ex-politiembetsmann, «Kriminalhauptkommissar».
– To tidligere elitesoldater, hvorav en med bred erfaring av survivalkursing i den ville natur, bl.a. I Norge (!).
– Flere advokater og leger, hvorav en av legene var tiltenkt et særlig ansvar for «åndelighet og helhetlig helsepolitikk» i det nye rike.
Mer enn 20.000 personer regnes å være tilknyttet «Die Reichsbürger“, langt flere om man regner med de allierte fra Querdenker- og QAnon-scenen. Opp mot dette står en befolkning som mindre enn noen andre i Europa synes interessert i radikale politiske eksperimenter. Til forskjell fra søsterpartier ellers i Europa har Tyskland også en politisk borgerlighet (les CDU/CSU) som prinsipielt og konsekvent blokkerer framstøt om politisk samrøre med ytre høyres partipolitiske uttrykk (les AfD).
I det tyske samfunnets midte finnes det radikaliserte miljøer som ikke avfinner seg med dette.
Det skrives rettshistorie ved en domstol i Nordtyskland i disse dager. Ved Landgericht Itzehoe står den 97-årige «Irmgard F» tiltalt for medvirkning til mord på mer enn 11.000 mennesker i konsentrasjonsleiren Stutthof ved Danzig (Gdansk) i perioden 1943-45. Hun kan godt vise seg å bli den aller siste naziforbryter som må svare for sine handlinger i en tysk rettssal.
Frankfurter Allgemeine Zeitung 6. desember 2022
Irmgard F. var i krigens to siste år sekretær for lagerkommandant og SS-offiser Paul Werner Hoppe. Hun var 18 år da hun tiltrådte stillingen. Gjennom sitt virke var Irmgard F. i følge anklagemyndigheten delaktig i et «ondskapfullt og grusomt» maskineri av myrderier. Det samlede antall dødsofre i Stutthof-leiren er anslått til ca. 65.000. De ble gasset i hjel, uthungret og forbrent. Andre døde av nakkeskudd, injeksjoner og kuldeeksponering. Ofrene hadde nesten uten unntak jødisk bakgrunn.
I følge statsadvokaten hadde Irmgard F. en «nøkkelposisjon» i leirens mordmaskineri. Stutthof var et «svært velorganisert og strukturert» system, med en nærmest pedantisk-byråkratisk skriftlighet i gjennomføringen av myrderiene. På leirens kontor ble alle nyankommede tildelt et nummer og listeført. I sin funksjon som leiradministrasjonens «sjefsmaskinskriver» var hennes innsats «essensiell». En av advokatene for de etterlatte, Onur Özata, omtalte Irmgard F som delaktig i en virksomhet «med døden som forretningside». Özata fastslo også, direkte rettet mot den anklagede, at hun hadde hatt en rolle som «håndlanger for det onde».
Det tyske rettsvesenet har de siste 50-55 årene med økende konsekvens straffeforfulgt konsentrasjonsleirenes gjerningsmenn. Det begynte med statsadvokat Fritz Bauers «Auschwitz-prosesser» i Frankfurt 1963-68. Det som skjedde før dette – tiden mellom Nürnbergprosessenes avslutning og Auschwitzprosessene, altså 50-tallet og tidlig 60-tall – var preget av fortielse og nullaktivitet fra påtalemyndighetenes side, og er en skamplett i det (vest-)tyske rettsvesenets historie.
Den unge juristen Bauer hadde en forhistorie som SPD-aktivist i Weimarrepublikkens siste år. Med sin jødiske bakgrunn måtte han etterhvert flykte fra landet, og oppholdt seg mer enn 10 år som krigsflykning i Dannmark og Sverige. Bauer har senere fått heltestatus og et ettermæle som en av de aller viktigste skikkelsene i den tyske selvoppgjørshistorien. Hans liv og virke er rikt skildret i Ronen Steinkes fantastiske biografi «Fritz Bauer – oder Auschwitz vor Gericht» (2015).
Gjennom de spektakulære og flerårige prosessene mot et utvalg av Auschwitz’ gjerningsmenn skapte statsadvokat Bauer et nytt juridisk og moralsk grunnlag for det vi i dag kjenner som Tysklands selvoppgjør med nazitiden. Fritz Bauer hadde våren 1956 blitt overført fra Braunschweig til Frankfurt. Med hans nye posisjon som «Generalstaatsanwalt» i Hessen var han med ett blitt leder av et påtaleområde med rundt 100 statsadvokater, det største av sitt slag i Tyskland. Det var med denne posisjonen som base de senere så spektakulære «Frankfurter Auschwitzprozesse» skulle ta form.
Etter Nürnbergprosessene og gjennom det meste av 50-tallet var det blitt lagt lokk på den strafferettslige forfølgelsen av tyske naziforbrytere. Åpningen for Bauer kom da han i 1959 via en journalist fikk tilgang til en bunke orginaldokumenter fra SS- og politidomstolen i Breslau (Wrocław). Dokumentene viste bl.a. navngitte SS-menn som hadde skutt Auschwitzfanger på flukt. Det ble opptakten til fire intensive år med forberedelser før den nesten 2-årige prosessen kunne komme i gang i desember 1963. I mellomtiden hadde Bauers etterforskningsstab sporet opp 599 mulige gjerningsmenn og 1500 vitner fra omtrent hele kloden. I den endelige prosessen var antall vitner redusert til 250 og antall tiltalte til 22. Gjennom sine prosedyrer modellerte Bauers unge og dyktige statsadvokater de tiltalte til eksemplariske gestalter i et «tverrsnitt av Auschwitz»:
Lagerkommandanten, SS-mannen ved døra til gasskammeret, SS-mannen som snauklipte de nyankomne, materialforvalteren som fordelte fangedraktene, spesialistene på tanngull, maskinskriversken som førte fangelistene – alle var de deler av samme finstemte arbeidsdeling. Det revolusjonerende i Bauers anklageskrift, og dets juridiske kjerne, var at han fokuserte på det systemiske i stedet for den enkelte gjerningsmann. Alle som bidro til å holde den diabolske maskinen i gang var kollektivt delaktige i mordhandlingene. Forsvaret og dommerne strittet i mot en slik «konstruksjon av automatisk skyld», og straffene falt gjennomgående mildt ut for alle hvor ikke aktiv delaktighet i konkrete mordhandlinger kunne bevises.
I kjølvannet av 60-70-tallets ungdoms- og studentopprør fikk bearbeidingen av nazitidens ugjerninger ny tyngde og ny intensitet på flere plan i det (vest-)tyske samfunnet. Med Auschwitzprosessene var også nye og mer sakssvarende prinsipper for den rettslige behandlingen av naziforbrytelsene blitt synliggjort. Rettsforfølgelsen av tidligere naziforbrytere ble videreført, men prinsippene fra Auschwitzprosessene hadde ikke fått rettslig gjennomslag i domstolene. Dermed fortsatte domstolene å dømme etter tradisjonelle strafferettslige prinsipper, der mangel på fellende bevis for direkte delaktighet i de konkrete ugjerningene ofte resulterte i frifinnelser eller sterkt nedsatte straffer.
Det store vendepunktet kom i 2011 med dommen mot den 91-årige ukrainsk-amerikanske SS-vaktmannen John Demjaniuk i Landgericht München. Dommen lød på 5 års fengsel for «medvirkning til mord» i konsentrasjonsleiren Sobibor i 1943-44. Ingen konkrete drapshandlinger kunne bevises, men Bauers prinsipp om kollektivt medansvar hadde seiret – nesten 50 år etter. Prinsippet er i dag gjeldende rett.
Konsekvensen av Bauers sene triumf er at en rekke høyt aldrede ugjerningsmenn- og kvinner det siste tiåret bokstavelig talt har blitt trillet inn i de tyske rettssalene. Eksempler er den spektakulære prosessen mot „Bokholderen fra Auschwitz“, Oskar Gröning, men også rettsakene mot den tidligere Stutthof-vaktmannen „Dr R.“ og nå altså maskinskriversken Irmgard F. Felles for alle domfellelsene har vært entydig tilskrivelse av straffeskyld. De domfeltes høye alder har imidlertid resultert i betingede dommer eller soningsfritak. Noen har også gått ut av livet før dommene har blitt rettskraftige.
Så kan man selvsagt stille spørsmål ved rimeligheten av å slepe hundreåringer inn i rettssalene. Kan ikke nåde gå for rett kort tid før de skal gå ut av denne verden? Til dette sier ofrenes etterlatte veldig ofte det samme: «Prosessene mot de siste krigsforbryterne er svært viktige redskaper i kampen mot glemselen og fortielsen. Det gir også vitnene en kanskje første, og helt sikkert siste, mulighet til å utsi for en tysk rett om de grenseløse lidelsene deres mødre og fedre ble utsatt for». Urett har ingen utløpstid.
Om Irmgard F. blir den siste tiltalte i disse prosessene er pr. i dag ikke 100% sikkert. Ved «Zentralstelle zur Aufklärung von NS-Verbrechen» i Ludwigsburg skal man etter sigende ha 2-3 siste mulige saker i hånden. Sannsynligheten for at man rekker å bringe dem for domstolene blir imidlertid for hver dag som går. Dermed kan mye tyde på at det vil bli skrevet historie når dommen mot Irmgard F faller rett før jul.
Og Irmgard F. selv, hva sier så hun?
Idet store og hele at hun ikke visste noe om myrderiene som pågikk, at hun lite eller intet husket fra sitt sekretærvirke, at hun ikke følte noen skyld .. Etter innstendige oppfordringer fra de pårørendes advokater kom det på rettssakens siste dag likevel en slags tilkjennegivelse fra henne. Frankfurter Allgemeine Zeitungs reporter gjengir den slik: „Jeg er lei meg for alt som skjedde. Jeg beklager at jeg på den tiden var på Stutthof. Mer kan jeg ikke si».
Filosofen Peter Sloterdijk er en av Tysklands absolutte «Grossdenker». I tillegg til sine mer enn 60 bøker er han jevnlig frempå med sine diagnostiske essays og sitt orginale blikk. Det er vel knapt et fenomen i samtiden som Sloterdijk ikke har kommentert. Et yndet intervjuobjekt for de store meningsbærende avisene og en ettertraktet gjest i talkshow-studioene er er han også.
Die Zeit, 17. november 2022
Sloterdijk er en pasjonert fotballfan, som like gjerne ser internasjonale toppkamper som tyske Zweitligabataljer. Nå har Die Zeit, i et stort oppslått intervju, latt han opptre i fri dressur om den moderne profesjonelle fotballen og om det pågående fotball-VM. Blant tingene som får gjennomgå er nydannelsen VAR. Perspektivene og bildene er som alltid orginale. Her noen smakebiter:
«Man bør avfinne seg med at det er tre lag på banen, to som spiller og et som observerer spillet og som gjennom sine tolkninger er med på å gestalte det».
«Jeg synes det er perverst å avbryte forløpet av det som skjer, og så sjekke om det vi så eller ikke så, faktisk skjedde».
«Også musikken bygger på gjentakelse av motiver, men man avbryter ikke orkesteret for å sjekke om det ble spilt riktig. Dommeren bør beholde retten til å feile, nøyaktig slik spillerne bør få beholde muligheten til å prøve seg med triks».
«Når en spiller kaster seg i straffefeltet kaller engelskmennene det «a dive». Den som lar seg falle sammenlignes altså med en dykker. Er ikke det vakkert?»
Tysktime 