DEN SIMULERTE BORGERKRIGEN

Publisert i Klassekampen 26. juli 2017

Brennende biler, plyndringer og barrikader dominerte nyhetsstrømmen fra G20-møtet i Hamburg 6-8 juli. I stedet for klimakrise og hungersnød i Øst-Afrika kom gatekamper mellom svartkledde «autonome» og politiets spesialstyrker i forgrunnen.  På lørdagen, toppmøtets siste dag,  beveget et demonstrasjonstog med nærmere 80.000 deltagere seg gjennom Hamburgs gater under hovedparolen «Grenseløs solidaritet i stedet for G-20», men i medienes beretninger kom denne helt i skyggen av vannkanonene. Hvem er de autonome, og hva vil de? Hendelsene har utløst en rekke debatter i tyske medier. Debatten har vært sterk også på den tyske venstresiden – er oppgjøret med de autonomes politikk tydelig nok, er fordømmelsen av volden klar nok?

Welcome to hell

Aksjonene var utvilsomt grundig forberedt over flere år gjennom de autonomes internasjonale nettverk. Militante aksjoner mot politiske toppmøter er ingen ny ting, vi kjenner dem bl.a. fra Genova og Gøteborg. Det sterke autonome miljøet i Hamburg – sentrert rundt bydelen «Schanzenviertel» og det legendariske aktivitetshuset «Rote Flora» – utgjorde hovedbase i planleggingen, men tilreiste gatekjempere fra Frankrike, Italia og Spania var viktige kjernetropper, særlig under fredagens hærverks- og plyndringsbølger. En polititaktisk uheldig beslutning om oppløsning av den varslede «Welcome to hell»-demonstrasjonen dagen før ga sannsynligvis aksjonistene det klarsignalet de trengte, og hadde forberedt seg på.

Plyndrede butikker i «Schanzenviertel»

I løpet av fredagen var deler av «Schanzenviertel» i flere timer et rettsløst rom av brennende barrikader og plyndrede butikker. Årsaken var et politi som ikke våget å gå inn i bydelen av frykt for svartkledde med molotowcocktails på hustakene. Først etter at spesialstyrkene i SEK rykket inn kom situasjonen under kontroll, men kampene mellom politi og aksjonister fortsatte gjennom hele G20-møtet. I perioder utartet aksjonene til ukontrollert masseadferd, hvor eventyrlystne tenåringer fra Hamburgs forsteder blandet seg blant de plyndrende. Politiets jobb ble også vanskeliggjort av aksjonistenes taktikk med lynraske klesskift fra sivilt til svart, og svart til sivilt. En samlet polititropp på 20.000 var i aksjon i løpet av de tre dagene G20-møtet varte. Det ble først meldt om 471 skadde politifolk, men dette ble senere korrigert til det halve. Tallet på skadde demonstranter er ikke kjent, men det foreligger filmopptak av episoder som viser brutal fremferd fra politiets side, og flere tilfeller av mulig politivold er under etterforskning. Forsikringsselskapene har foreløpig beregnet tapet etter de fysiske skadeverkene til ca. 100 mill. kr. I tillegg har myndighetene avsatt 350 mill. kr. til erstatninger for skader uten forsikringsdekning.

Anarkister og husokkupanter – ikke 68’ere

De autonome er en venstreradikal gruppering med røtter tilbake til anarkistiske og basisdemokratiske bevegelser på 60- og 70-tallet. Enkelte knytter bånd til «Autonomia Operaia», en allianse av militante arbeidere og studenter i Italia på slutten av 60-tallet; andre ser forbindelser til gatekjemperne i den radikale delen av «Spontiscenen» i tyske storbyer på 70-tallet og til det historikeren Gerd Koenen, i et intervju med Die Zeit, 13. juli, omtaler som 70-tallets «eksistensialistiske terrorisme», grupper som «hasjrebellene», «2. juni-bevegelsen» m.fl. De autonome er imidlertid ikke en del av 68-generasjonen, selv om det er viktige påvirkninger fra 68-ernes kampformer. Bevegelsens veteraner er født på 60-, 70- og 80-tallet, og de identitetspregende hendelsene i dens historie knytter seg mer enn noe annet til de mange kampene rundt husokkupasjoner i de store tyske byene på 80-/90-tallet. Forgreninger strakk seg både til Sør-Europa og Skandinavia (i Norge «Blitz»); deler av den fremvoksende punkbevegelsen ble også en del av de autonomes rekrutteringsgrunnlag. Når Hamburg i dag fremstår som bevegelsens fremste nordeuropeiske bastion, ligger en viktig årsak til dette i de ekstraordinært harde og langvarige kamper om de okkuperte husene i det såkalte «Hafenstrasse»-området. Kampene resulterte delvis i normaliserte leieavtaler. I dag har Hafenstrasse legendestatus for hele den autonome bevegelsen. Fra 90-tallet og fram til i dag har et tyngdepunkt i aksjonene vært blokader og kamp mot høyreekstreme og nynazister – aksjoner som tidvis også har høstet anerkjennelse fra den bredere del av venstresiden. Andre sentrale kampområder har vært anti-globalisering, beskyttelse av illegale flyktningecamps, forsvar av egne hus og «territorier» og militante 1. mai-marsjer – ofte ledsaget av politikonfrontasjoner og fysiske skadeverk.

De autonomes livsfølelse

Skulle man søke en slags kjerne i de autonomes «livsfølelse», rett før utbruddet av G20-aksjonene, kunne det kanskje uttrykkes slik:

«Kapitalen sier fred og oversvømmer verden med våpen. Kapitalen sier menneskeheten, og spekulerer i matvarer. Kun en narr kan tro at G20 vil reformere «systemet», for politikere er lakeier for den «imperialistiske globaliseringen». G20 representer ikke menneskeheten, men seierherrene. La bare mainstream-venstre og Apple-hipsterne svinge sine faner og be for rettferdighet sammen med den lokale biskop. I motsetning til den borgerlige opposisjonen vil vi aldri levere alternativer som kan bidra til å holde systemet i live: Welcome to hell» (fritt etter Thomas Assheuer, Die Zeit, 6. juli).

«Opprøret som vil komme»

De autonomes verdensbilde er pleiet og næret i Hamburgs og Berlins venstreradikale subkulturer gjennom årtier. Konsekvensene av verdensbildet kan utledes slik: kapitalismen er grunnleggende ond, staten beskytter den, politimakten er statsmaktens fremskutte forsvar, i konfrontasjon med politimakten utfordrer man staten, kapitalismen og det onde direkte. Viktige inspirasjonskilder er bl.a. filosofer som Alain Badiou og Slavoj Žižek, to av de mest prominente eksponentene for tesen om kapitalismens og det liberale systemets kommende sammenbrudd. Mange kommentatorer har likevel fremhevet at den mest programmatiske formulering av de autonomes virkelighetsoppfattelse er gitt i den franske pamfletten «Opprøret som vil komme», som utkom i 2010. Teksten forteller i nærmest poetiske termer om en fremmedgjort og forvaltet verden, der de anonyme globale kreftene bemektiger seg subjektene med hud og hår, og hvor militant motstand som kan fremskynde det kommende sammenbruddet er det eneste som gir mening.

«Rote Flora» og de autonomes subkulturer

Voldsomheten i G20-aksjonene i Hamburg hadde ikke vært mulig å begripe uten kunnskap om den relative styrken byens autonome miljøer har tilkjempet seg gjennom sin «infrastruktur». Selv om bevegelsens kjernetropper ikke består av mer enn et par tusen mennesker, har man i bydelen Schanzenviertel de siste ti-årene klart å bygge opp et helt lite nettverk av aktivitetshus, kneiper, bokhandlere og alternative småbutikker. Helt sentralt står det okkuperte aktivitetshuset, «Rote Flora», som i Tyskland nok kun har sitt like i Berlins «Rigaerstrasse 94». Man kan leve år av sitt liv i de autonome subkulturenes livsverden. Noen av dem som trekkes til miljøet er sosiale drop-outs, andre er hardcore venstreradikale med tung ideologisk skolering, atter andre forfølger romantiske prosjekter der «følelsen» for det man møter i verden er viktigere en verden selv. Man kan ofte komme nærmere på fenomenet gjennom sosialantroplogiens eller sosialpsykologiens begreper enn gjennom politisk-ideologiske innholdsanalyser langs den tradisjonelle høyre-venstredimensjonen. Om likheten med 70-tallets K-grupper (m-l-aktige grupper) sier Koenen i intervjuet med Die Zeit: «Man pisket seg opp til kamp mot sine fiender, dannet rivaliserende stammer med eget språk og egne riter, ..og lukket seg inne i en underverden av hyper-politisering, som til syvende og sist ble ganske upolitisk».

De autonome og volden

Det tyske forfatningsvernet (tilsvarende PST) anslår i en rapport for 2016 det samlede potensialet for venstreekstremisme i Tyskland til 28.500 personer, herunder 6300 autonome. I følge forfatningsvernet er de autonome «hovedbærer av venstreorientert vold» i Tyskland. Det utgår ingen direkte terrorfare fra de autonome, men senest aksjonene i Hamburg viser at forfatningsvernets beskrivelse av de autonomes voldsberedskap er riktig. Voldsberedskapen kommer også frem gjennom de autonomes fremtreden som «svart blokk» under demonstrasjoner. Sosiologen Sebastian Haunss (Die Zeit, 7. juli) beskriver dette som «.. en bevisst symbolsk handling der enhetlig påkledning skal signalisere voldsberedskap både innad og utad». De autonome selv er veldig tydelig på at deres vold skal begrense seg til «vold mot gjenstander», og at det går en rød linje ved vold mot personer. Prinsippet omfatter åpenbart ikke polititjenestemenn, siden disse er fiendens fremskutte forsvarsverk. Et gjennomgående trekk ved den svarte blokkens forklaringer etter aksjoner hvor kamp med politiet inngår, er forøvrig at «politiet ga startskuddet» og at egen agering var «selvforsvar». Denne versjonen ble gjentatt etter G20-aksjonene, selv om man denne gang også gjorde noe så uvant som å anklage politiet for å ha grepet for sent inn (mot fredagens plyndringer).

Venstrefløyens unnfallenhet?

Venstrefløyens tradisjonelle partier har fra første stund vært klokkeklare i sin fordømmelse av de autonomes aksjoner. Likevel har en rekke politikere i Merkels parti, CDU, beskyldt enkeltpersoner på venstresiden (i Attac og Die Linke, hos de autonomes advokater osv.) for ikke å være tydelige nok i sine fordømmelser. Debattene har vært særlig intense i venstrefløyens egen avis, Die Tageszeitung (TAZ). Leser man filosofen Thomas Seiberts kommentar der 14. juli, vil man se at CDU-politikernes anklager ikke er helt uten hold. Således fremholder Seibert – i sin senere sterkt kritiserte kommentar – at opptøyene må anses som en «del av protestens helhet» og «en politisk grensehandling». Andre forsøk på «forklaringer» har kommet fra den profilerte publisisten Jakob Augstein (Spiegel Online, 17. juli) og fra ex-RAF-terroristen Karl-Heinz Dellwo (TAZ, 18. Juli). I følge Die Zeits Thomas Assheuer (20. juli) er fellestrekket ved disse forklaringene at «.. demonstrantene reduseres til et slags medium som den ellers usynlige volden finner sitt eruptive uttrykk gjennom». I manøvre av «dialektisk idioti» og «pseudovenstristisk magi» innbiller man seg så at det i forlengelsen av opptøyene skal kunne dukke opp et fredeligere program for politisk motstand. Men bruk av vold i demokratiske samfunn beviser kun en ting: «mangel på fantasi». G20-møtet i Hamburg kunne handlet om behovet for forandringer i verden, men som TAZ-redaktør Berhard Pötters fremholdt i en kommentar 16. juli, trenger man da «.. kloke hoder, kompromisser og sivilsamfunnets motstand.» Opprørernes simulerte borgerkrig sto i veien for dette.

Goethe og Schiller – et vennskap

«Jeg har ikke bare mistet en god venn, jeg har også mistet halvparten av meg selv», utbrøt Johann Wolfgang Goethe når han mottok budskapet om Friedrich Schillers død 5. mai 1805. Det ble slutten ikke bare på et vennskap, men på et 10-årig gjensidig befruktende samarbeid – et av de mest bemerkelsesverdige eksemplene på kunstnerisk inspirert vennskap mellom menn i hele den europeiske åndshistorien.

Åstedet er de to nabobyene Weimar og Jena i hertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach i en tid hvor Napoleonskrigene herjer, men hvor det er relativt fredelig i det lille hertugdømmet i Mitteldeutschland. Vi kan vite svært mye om Goethe og Schillers vennskap fordi man den gang skrev brev til hverandre, massivt med brev. Men også fordi filosofen og formidleren Rüdiger Safranski i 2009 utga en svært god bok om relasjonen mellom de to dikterhøvdingene («Goethe und Schiller – Geschichte einer Freundschaft»). Jeg begynte på boken under en reise til Weimar i påsken i år, men la den bort. Leste den så ferdig på en gresk øy for noen uker siden, et bra sted når man tenker på hvor Grekenland-forgapte de to herrene var.

Vennskapet mellom de to begynte nølende. De mistrodde hverandre gjensidig lenge, Goethe dels fordi han i den 10 år yngre fremadstormende og geniforklarte Schiller nok så en ubeleilig Image result for Goethe und Schiller«konkurrent», dels fordi han i forfatteren bak det opprørske ungdomsverket «Die Räuber» («Røverne») kanskje ante en «jakobinsk ånd». Goethe hadde nok sympati for noen av ideene bak den franske revolusjon, men hatet samtidig uro, vold og overdrivelser. Schiller for sin del syntes Goethe var pompøs og selvhøytidelig. Han mistrodde også hans ensidige vekt på det «stofflige» og «anskuelsen», og hans nedtoning av det filosofiske og begrepslige. Når samarbeidet først kom i gang ble det intenst og omfattende. Det to vennene leste hverandres tekster kapittel for kapittel, daglige brev og manuskripter beveget seg mellom Weimar og Jena, og Goethe kunne oppholde seg i ukesvis i Jena bare for å arbeide sammen med Schiller. Den endelige utgaven av Goethes Wilhelm Meister kan man vel nærmest si at de skrev sammen. Tilsvarende fikk Goethes kritiske lesning av Schillers lange rekke av dramatiske verk (Wallenstein, Maria Stuart, Johanna av Orleans m.fl.) stor betydning for verkenes endelige form.

Schillers bopel vekslet mellom Jena og Weimar i de to siste ti-årene før hans altfor tidlige død. I Jena livnærte han seg dels som professor i historie (!) med en beskjeden lønn, dels med en gasje fra hertugen og dels som fri forfatter med økende inntekter etterhvert som forfatterskapet økte i berømmelse. Goethe for sin del levde på høy fot i det staselige huset på Frauenplan 1, noen steinkast fra hertugens slott i Weimar. Han var i tillegg til forfattergjerningen den høyeste embetsmannen i hertugdømmets statsadministrasjon, gruveminister, direktør for Hofteateret i Weimar og mye, mye mer.

Når Schiller i 1799 igjen flyttet til Weimar ble samarbeidet ytterligere intensivert, bl.a. var den overarbeidede Goethe svært oppsatt på å få Schiller sterkere involvert i repertoar- og regiarbeidet ved Hofteateret. Det skjedde da også, selv om Schiller, plaget av sykdom som han var, tidvis opplevde dette som forstyrrende for den rolle han aller mest ønsket å få ro til å utøve – skrivingen, forfattergjerningen. På det kunstneriske og estetiske området førte Goethe/Schiller en to-frontskrig mot teaterhøvdingen Kotzebues naturalisme (kanskje «realisme» i vår tids termer) på den ene side og ungromantikerne i Jena på den andre. Diktningen (teaterdramatikken) skulle handle om «Die Natur», det virkelige, men den måtte ikke skjule at den var kunst – «Die Naturwarheit» måtte finne sitt uttrykk gjennom en «Kunstwahrheit». Et av de viktigste grepene i Goethe/Schillers felles estetiske program ble derfor å bringe de dramatiske verkene over på verseform. Slik kunne kunstverket fremvise sin sannhet, uten å skjule at det var kunst.

Begge de to holdt god avstand til ungromantikerne i Jena (Schlegelbrødrene, Novalis, Tieck m.fl) , Schiller sterkere enn Goethe. For Schiller var romantikerne dilettanter: «Dilettanten evner aldri å skildre gjenstanden selv, kun sin følelse for den». Småbyene Weimar og Jena var intet mindre enn det åndelige og intellektuelle sentrum i det tyskspråklige området i perioden 1794-1805. I ettertid er det smått fascinerende å konstatere hvor sinnsykt mange skikkelser med varig påvirkning på de neste århundrenes åndshistorie som arbeidet og virket innenfor denne lille plett i aktuelle tidsrom: Herder, Wilhelm von Humboldt, Fichte, Schlegelbrødrene, Novalis, Wieland, tidsvis også Hölderlin og Schelling – for å nevne noen. Konflikter, intriger og skiftende allianser var det nok av: skandalene i huset Schlegel, ateismebeskyldningene mot Fichte og tapet av professoratet hans i Jena, Goethes brudd med Herder osv osv. Øverst i hierarkiet tronet Goethe og Schiller. De var også godt beskyttet av hertugen, selv om han ofte forlangte å få lese deres manuskripter, og noen ganger også krevde (og fikk) dem omskrevet.

Schiller led av en kronisk sykdom med stadig tilbakevendende anfall av feberkramper o.l. Sykdommen, som mest sannsynlig hadde sin årsak i et malariaangrep i ung alder, gjorde det stadig tyngre for ham å arbeide. At tiåret 1794-1805, tross dette, ble så bemerkelsesverdig produktivt må vel – litt pompøst uttrykt – kunne tilskrives en slags «åndens seier over materien». I tråd med dette furnerte Goethe helt inntil det siste Schiller med tekster, oversettelser og ideer som han ville ha tilbakemelding fra vennen på – «.. es dürfe der Tod keine Macht über das Leben haben». Goethe overlevde Schiller med nesten 30 år. Han ga senere ut den samlede brevvekslingen dem imellom, og han fortsatte å beære og beundre Schiller livet ut.

En rekke bisarre omstendigheter førte til at (det man trodde var) Schillers hodeskalle mer enn 20 år etter hans død havnet i Goethes bibliotek, og ble der nesten et år. Goethe skrev da diktet «Bei Betrachtung von Schillers Schädel»: «Was kann der Mensch im Leben gewinnen/Als dass sich Gott-Natur ihm offenbare/Wie sie das Feste lässt verrinnen/Wie sie das Geisterzeugte fest bewahre“. Schiller som Gud-Naturens frembringelse – hverken mer eller mindre. Den smått utrolige striden om Schillers hodeskalle har forøvrig fortsatt helt opp til vår tid, men det er en annen historie ..

Det som senere har blitt kalt „Die Deutsche Klassik» ble på mange måter «oppfunnet» av Goethe og Schiller i Weimar og Jena i årene 1794-1805. Det klassiske Weimar ble også det store samlende mythos for det senere så innflytelserike tyske dannelsesborgerskapet – en slags opphøyet åndelig antipolitikk som både avgrenset seg mot den engelske kjøpmannsmentaliteten, den franske revolusjonære republikanismen og romantikkens radikale subjektivisme. Noe forenklet kan man kanskje si at det fra de to siste går noen linjer frem mot de to totalitære hovedstrømningene i den senere tyske historie (og tragedie) – kommunismen og fascismen. Med en viss velvillighet kan man kanskje også si at Weimarklassiken med sin moderate og (selv-)reflekterende humanisme har representert en slags tredje vei i den tyske (ånds-)historien, en kilde til åndelig og politisk fornyelse etter trubled times. Både Thomas Mann og Karl Jaspers er inne på noe à la dette etter sivilisasjonssammenbruddet post-WW2. Samtidig må man ikke glemme at både Nazi-Tyskland og DDR-kommunismen hver på sin måte forsøkte å smykke seg som arvtakere av Weimarklassiken.

Rüdiger Safranski tilbyr med sin bok om Goethe og Schillers vennskap et titteskap inn i verkstedet som skapte «Die Deutsche Klassik». Virkningshistoriens tyngde og mangfold er grunn nok alene til å bli med inn i skapet, og å lese boken.

«Angela Merkels CDU er et innholdstomt parti .. det verste er maktens arroganse, det merker folk»

BUNDESTAGSVALGET I TYSKLAND: 91 dager igjen

Slik slik gjengir FAZ en svært offensiv Martin Schultz foran landsmøtet til SPD i Dortmund i dag. Der skal et partiprogram med fokus på sosial rettferdighet, utdanning og en mer offensiv Europapolitikk vedtas. Oppgaven kan virke håpløs. Schultz har 90 dager på å ta igjen noen av de 15% Merkel leder med. I tillegg må De Grønne og Die Linke levere opp mot 18-20% tilsammen. Men umulig er det ikke, det skal først føres valgkamp. Er det noe valgene andre steder i Europa har vist oss det siste halvåret, må det være at intet er avgjort før valglokalene er stengt.

Progressive her på berget bør slutte å slå seg til ro med at «den kloke og ansvarlige Merkel» ser ut til å beholde makten. Ja, hun er klok og ansvarlig, men 12 år med «weiter so» er kanskje nok? Og også i Tyskland dreier politikk seg om mer enn G-20- og NATO-toppmøter – utjevning, utdanning og pensjoner for å nevne noe, og ikke minst om et EU som er bedre eslet til å takle disse politikkområdene også på europeisk nivå. Her er det Schultz, og ikke Merkel som representerer fremtiden.

Folkets vilje

Publisert i Vagant 1-2/2017

De nye høyrepartiene svermer for «folket», vil uttrykke folkets vilje og være folkets stemme. Få europeiske kommentatorer har etterprøvd dette kjernepunktet i den høyrepopulistiske retorikken så konsekvent og over så lang tid som Die Zeits Thomas Assheuer, slik han også gjør i artikkelen «Kontrarevolusjonen», oversatt til norsk av Snorre Fjeldstad i Vagant 3-4/2016: «Folkets vilje er alltid til stede i de dype sjiktene i folket selv, i den førpolitiske sfæren av religion, språk og kultur». Tekstene hans viser at denne forestillingen om er et gjennomgående trekk ved det nye høyre enten vi er i Russland, USA, Polen, Frankrike eller Tyskland. I en nylig utgave av Die Zeit (02.03.17) presenterer han sitt eget lille alfabet over det nye høyres kampbegreper, fra «Alternative» (alternativet) til «Wahre Demokratie» (sant demokrati). Hele fire av dem er sammensatte ord med «Volk» som bærende element.

I de høyrepopulistiske fortellingene er folkets stemme alltid den etnisk homogene majoritetsbefolkningens stemme. Men hvor kommer ideen om folkets stemme fra? At «folkets stemme også er guds stemme («vox populi, vox Dei») er en forestilling som går tilbake til senromersk tid og til tidlig middelalder», skriver historikeren Christian Geulen i Die Zeit 26.01.2017. «Folket» da ikke som kollektiv politisk enhet (demos eller civitas), men som den enkle manns fellesskap. Det var ikke plebeiernes makt som masse, men deres naturlige uskyld som gjorde at de ble tilskrevet en hellig renhet. Først gjennom det 18. århundrets nasjonalrevolusjoner ble den enkle stemmen omdannet til kollektive egenskaper ved de nye nasjonene. Den moderne versjonen av lengselen etter en felles folkemening kommenterer Geulen slik: «Den som forveksler disse stemmene med den demokratiske suverenens stemme henger fast i en arkaisk demokratiforståelse. Vi må spørre oss hva vi oppgir hvis erstatter demokratiet som pluralistisk system for representasjon av interesser, med et mytisk Vox Populi.»   Image result for Thomas Assheuer                

Politologen Herfried Münkler og litteraturprofessoren Marina Münkler beskriver i boken Die neuen Deutschen (Rowohlt Berlin, 2016) hvordan Europas stater i det 19. og 20. århundre bestrebet seg på å skape enhet mellom statenes og nasjonenes grenser. I kjølvannet fulgte nasjonalisering av befolkningsgruppene, store migrasjonsbevegelser, deportasjoner og folkemord. I dagens samfunn er en slik enhet mellom folk, stat og nasjon en umulighet. Anvendt på sitt case, det moderne Tyskland, fremholder Münklerne det  likevel som kortsiktig å overlate følelsesladete begreper som nasjon, folket og tyskhet til dem som avviser alt annet enn det etnisk-kulturelle som gyldig tilhørighetsform for nasjonen – ikke minst fordi fortellingen om nasjonen også kan være en kilde til solidaritet. En statsborgerlig definisjon av «tyskhet» kaster ikke nasjonsbegrepet over bord, men tar høyde for samfunnets sosiale og kulturelle kompleksitet. Nei til det nasjonale som ekskluderingskategori, ja til det nasjonale som ramme for arbeid, mobilitet og fellesskap.

Münklerne ser mange forbindelseslinjer mellom en slik nasjonsforståelse og de ytelses- og mobilitetsorienterte prinsippene som  det moderne tyske industrisamfunnet bygger på. En annen bærebjelke er grunnlovens beskyttelse av religions- og ytringsfriheten og av borgernes rett til å leve sine liv som de vil – og til å sprenge seg ut av kontrollerende livsformer. Også slik kommer folkets stemme til uttrykk, om da enn som en «uren» stemme.

(Foto: Thomas Assheuer)

De nye tyskerne

En Herkulesoppgave

I løpet av noe få dager i august og september 2015 strømmet hundretusener av flyktninger inn over Tysklands grenser. Strømmen fortsatte utover høsten, og ved utløpet av året hadde det samlede antallet kommet opp i over 1 million – en firedobling i forhold til 2014. Hoveddelen var borgerkrigsflyktninger fra Syria, Irak og Afghanistan. Tyskland står nå foran en herkulesoppgave – å sikre utdanning og jobb til de mange nyankomne. Noen må også innstille seg på å vende tilbake til sine opprinnelsesland. Samtidig har flyktningkrisen bidratt til økt splittelse og polarisering i det tyske samfunn. Hvordan skal Tyskland løse utfordringene det står overfor?  Kan dette gå bra?

Bokomslag for Die Neuen DeutschenHerfried og Marina Münkler
Die neuen Deutschen:
Ein Land vor seiner Zukunft
336 sider, Rohwolt 2016

(mer…)

Thomas Mann:»Königliche Hoheit»

«Königliche Hoheit», Thomas Manns roman fra 1909 om fyrstehuset Grimmburg har av mange vært oppfattet som en av hans svakeste, av enkelte som nærmest uleselig , iallefall for den moderne leser. Og sant nok: jeg leste i sin tid ca 150 sider, men la den så bort etter at jeg gikk lei av alle detaljutlegningene om audienser og hoffintriger i det bankerotte hertugdømmet. Men prosaen er umiskjennelig Thomas Mannsk – det skulle bare litt feriemodus til før jeg var sugd inn i teksten og trollbundet, slik jeg nesten alltid blir når jeg leser TM.

Königliche Hoheit kom etter «Buddenbrooks» og før «Betrachtungen eines unpolitischen» og «Der Zauberberg» i TMs tysknasjonale og romantiske periode. Teksten har noe svevende, eventyraktig og tidløst over seg. Den er noe så spesielt som en happy ending-roman, hvor prins Klaus Heinrichs krevende og langvarige beiling til den skarpe, matematikkstuderende, tysk-amerikanske milliardærdatteren Imma Spoelmann helt åpenbart er en parallell til Thomas Manns egen kamp for å vinne den jødiske rikmannsdatteren Katia Pringsheim. De kullsorte øynene, den suverene og spottende stilen, den innledende avvisningen av beileren. På samme måte som Klaus Heinrichs ekteskap med Imma redder hertugdømmet fra finansiell ruin, kan man si at TM gjennom ekteskapet med Katia (i 1905) ble «reddet inn» i den «borgerlig-anstendige» og økonomisk sikrede familietilværelsen han så sterkt hadde lengtet etter. Tross betydelige inntekter fra Buddenbooks, var det egne økonomiske grunnlaget for en slik tilværelse blitt borte gjennom undergangen til forfedrenes nordtyske handelshus. Offensiven mot Katia kom etter en periode med flyktige forbindelser og poetisk ladede svermerier i Münchens bohemmiljøer.  Mange av disse var av åpenbar homoerotisk karakter. Før TM rettet blikket mot Katia hadde han vært gjennom et stormfullt brudd med ynglingen Paul Ehrlich, en av de fem store i TMs homoerotiske, men vel aldri «fullbyrdede», kjærlighetsliv.

«Königliche Hoheit» er også interessant tidsstudie av den forsinkede moderniseringens Tyskland. Man sliter med et ineffektivt landbruk og kortsiktig rovdrift på skogsressurser, industrialiseringen uteblir. Småstatens fyrstehus lever over evne og dens overhode, Klaus Heinrichs livstrette eldre bror, nekter å ta realitetene innover seg. De mange snåle navnene på ministerne og embetsmennene i fyrstehuset – Herrn von Braunbart-Schellendorf, Herrn von Buhl zu Buhl – avslører at vi befinner oss i det nordprøyssiske området, og sannsynligvis på begynnelsen av 1900-tallet under Willhem II. Sistnevntes lettere forkrøplede venstre arm har forøvrig TM hatt morro av å overføre til Klaus Heinrich. Hvorfor skal man så lese en roman som dette? For de litteraturhistorisk interesserte, om ikke av andre grunner enn at TM selv i ettertid la stor vekt på at arbeidet med KH var av stor betydning for både Trolldomsfjellet og Josefbøkene. Romanen er ikke oversatt til norsk. Det burde absolutt være en oppgave for et av de små kvalitetsforlagene å hyre inn en Sverre Dahl til å gjøre den jobben.

Den tyske høyrepopulismen

Teksten sto opprinnelig på trykk i VG, 18.03.16  i en noe forkortet versjon. Her finner du teksten i sin helhet. 

Tyskland har fått et partisystem som i det øvrige Europa. Dette er en av konklusjonene som kan trekkes etter gjennombruddet for det nye høyrepartiet «Alternative für Deutschland» (AfD) ved valgene på nye delstatsparlamenter i tre av Tysklands delstater sist søndag. Det nye partiet fikk 15,1 % i Baden-Württemberg og 12,6 % i Rheinland-Pfalz, mens det fosset inn med hele 24,2 % av stemmene i den tidligere DDR-delstaten Sachsen-Anhalt. Hva slags parti er «Alternative für Deutschland» og hvordan vil partiets gjennomslag påvirke den politiske utviklingen i Tyskland. Valgene var på forhånd beskrevet som en prøvestein på Angela Merkels flyktningpolitikk. Hva slags handlingsrom har hun frem mot valget på ny Bundestag i 2017?

(mer…)

Fra Meister Eckhart til Hans Jonas – finnes det en egen tysk filosofi?

Finnes det en egen tysk filosofi, og finnes det en egen tysk filosofihistorie? Dette er spørsmålet Vittorio Hösle stiller seg i boken «Eine kurze Geschichte der deutschen Philosopie» (München 2013). Boken har slengt rundt der jeg til daglig befinner meg i mer enn et år; har lest et nytt kapittel i ny og ne for så å legge den fra meg igjen. Når jeg nå, i de siste dager, endelig har fått lest den ferdig, kan det være greit å avlegge en aldri så liten rapport.

Forfatteren, som er professor ved University of Notre Dame i USA, men har sin utdannelse og merittering ved tyske universiteter, starter fornuftigvis ut med å problematisere muligheten for å snakke om noen egen «tysk historie» i det tysk-romerske keiserrikets epoke i det hele tatt, og dermed også om det kan gi mening å snakke om noen egen tysk filosofihistorie. Ser man bort fra lutheranismens «tyske» virkningshistorie, kan man muligens si at det fra ca. 1750 eksisterte en egen tysk «Geist». Om det gjorde det før, er tvilsomt. Nasjonale identifikasjoner var i alle fall helt fremmede for Middelalderens filosofer, som beveget seg fra klosterne og universitetene i Paris, Bologna og Oxford (og noen ganger «Tyskland») som sanne kosmopolitter. Språket var latin. Tyskere, italienere og engelskmenn var de knapt. Først i dag, med engelskens seiersgang som den globaliserte vitenskapens lingua franca, er vi tilbake til en lignende situasjon.

Hösles tvil underbygges av et sitat fra Schelling: «Den sannferdige allmenne filosofi kan umulig være én nasjons eiendom, og så lenge en filosofi ikke evner å strekke seg utover grensene til et enkelt folk, kan vi med sikkerhet anta at den ennå ikke er en sann filosofi». Likevel velger Hösle å overvinne sin tvil, og å skrive sin bok om «den tyske filosofihistorien». Han gjør det fordi det tross alt lar seg sannsynliggjøre at «..bestemte spørsmålsstillinger og tilgangsmåter til virkeligheten er sterkere utpreget i noen kulturer enn i andre», og at det i de fleste av dem gir mening å operere med noe sånt som en «verdensanskuelsesmessig mainstream».

Hösles tyske filosofihistorie begynner med dominikanermunken Meister Eckhart (1260-1327), som er den første selvstendige filosofiske tenker som skriver (deler av) sine verk på datidens tysk, og som samtidig er i nær kontakt med tidens filosofiske og teologiske lærde ellers i Europa. Hösle mener ellers at Meister Eckhart er interessant fordi hans filosofi peker fram mot senere sentrale tankefigurer i den den tyske idealismen. I sentrum står tesen om at «.. erkjennelsen, oppebåret av gud, begrunner væren». Hösle utlegger det slik: «Erkjennelsens overordning over væren peker frem mot idealismens grunnoperasjon, også selv om Eckhart ikke har menneskene, men gud for øye: Gud må ikke bare tenke verden, men også seg selv («Gott muss sich selbst denken») før han på meningsfull måte kan betegnes som værende.»

Hösles reise gjennom den tyske filosofihistorien er «personlig» i den forstand at det er lett å lese ut likes and dislikes. Alle utlegges saklig og velvillig med den profesjonalitet man må kunne forvente fra en merittert universitetsfilosof. Likevel er det ingen tvil om at Hösle har sine favoritter blant den tyske idealismens hovedskikkelser (særlig Kant og Hegel) og forut for dem, Leibnitz. Frege og Husserl kommer også bra fra det. Like klart er det at han har problemer med både Nietzsche og Heidegger. I den nyeste filosofien har han større sans for Apel enn for Habermas, og Hans Jonas løftes sterkt fram.

Når Hösle på slutten av sin bok skal oppsummere hva ved «den tyske filosofi» som adskiller den fra de øvrige europeiske tradisjonene gjør han det på denne måte (min overs.):

«Allerede i middelalderen kom en rasjonalistisk religionsfilosofi til syne, hvor den nære forbindelsen mellom den individuelle sjel og gud står helt sentralt. Grublingen over guds vesen, som ikke lot seg foreskrive noe av autoritetene, var en av de mest storslagne sidene ved det tyske åndslivet; og siden voluntarismen ble avvist som mulighet, måtte man på grunnlag av guds fornuft, altså apriori, forsøke å forstå verden: Den tyske avvisningen av empirismen var hos Leibnitz teologisk motivert. Denne apriorismen frembrakte den kantianske etikken som et alternativ til den antikke eudaimonismen og til den britiske moralske følelser-filosofien. Den nye etikken innprentet tyskerne både med et dydspreget alvor, som muliggjorde den særegne tyske embetsmannsstaten, og en egenartet form for underdanighet. Når virkelighetens historisitet ble oppdaget på slutten av 1800-tallet, lyktes den tyske reformerte lutheranismen med en salto mortale – fra naiv åpenbaringsreligion til en teologi om den historiske utviklingen av menneskets natur. Resultatet, utarbeidet i den tyske idealismens systemer, var filosofisk grandiost, men kulturelt ustabilt. Det høye nivået på den historiske refleksjonen svekket kristendommen betydelig i løpet av 19-hundretallet. Dette resulterte i en allmenn relativisme, som gjennom den politiske og sosiale krise mellom forrige århundres to verdenskriger, fortettet seg til en av de mest avskyelige verdensanskuelser historien kjenner. Samtidig har utfordringen fra den tyske relativismen, fra Husserl til Apel, frembrakt bestrebelser på begrunnelse som de andre kulturene ikke kjenner fordi de av politiske grunner, lykkeligvis, ikke har trengt dem. Så langt jeg kan bedømme, er det svært lite igjen av disse særtrekkene ved den tyske ånden. Kanskje finnes det fortsatt en tysk grundighet, og i restbestanddeler til og med en tysk sans for filosofisk systematikk. Men den filosofiske formen for religiøsitet, som adskilte Tyskland så sterkt fra USA, er borte. Den er sannsynligvis borte fordi sorgen og skammen over de forbannede tolv årene har lammet forsøkene på en tilegnende åpning mot skattene de klassiske verkene representerer, og kun har kunnet foregå med hermeneutisk forbehold, f.eks. i tilknytning til klassikerjubileer.»

Vil man så i fremtiden kunne forestille seg en egen tysk filosofi? Institusjonelt betraktet er svaret nei, sier Hösle. De tyske universitetene er i dag for svake, konkurransen for uutviklet, de professorale embetsmannsprivilegiene for hemmende. Se bare på universitetsrankingene, og på andelen av de mest prestisjetunge vitenskapelige prisene som tilfaller tyske universiteter.

Likevel blir Hösle aldri lei av å fremheve hvilket uuttømmelig reservoir for filosofisk tenkning de tyske klassiske verkene representerer. Krisen den nåværende tyske filosofien står overfor kan i følge Hösle kun overvinnes dersom man evner å bringe Leibnitz’, Kants og Hegels avgjørende ideer på høyde med «nåtidens problembevissthet». Det synes klart at Hösle her sikter til de «kataklysmiske» utfordringene som miljøkrisen stiller oss overfor. «Håpet denne forfatteren ikke kan oppgi» er at «kulturens ark» en gang i fremtiden – når det meste av nåtidens kulturstrev er skylt bort – kan bringe arven fra de tre «over på nybegynnelsens reddende strandbredd.» Intet mindre.

Et nytt skjebneår for Merkel

Publisert i Klassekampen 23. januar 2016

«Vi klarer dette, vi klarer det fordi Tyskland er et sterkt land», lød det i Angela Merkels tale til det tyske folk ved inngangen til det nye år. Bak henne lå 2015, et av de mest skjellsettende årene i hele den tyske etterkrigshistorien – et år som i sin dramatiske tyngde kan måle seg med 1961, 1977 og 1989 og et år som vil prege Tyskland i årtier fremover.

Når de store tyske avisene har gjort sine oppsummeringer av året 2015, går tre store saker igjen: flyktningkrisen, dramaet rundt Hellas’ mulige uttreden av euroen og styrkingen av ytre høyre gjennom bevegelser som Pegida. Flyktningkrisen har stått i en særstilling, men alle disse sakene har utløst omfattende debatter om hva slags land Tyskland er, og ønsker å være.

Ytre høyre styrker seg

Et av de sterkeste symbolene på Tysklands nye ytre høyre er Pegidabevegelsen. Den kom tilbake i radikalisert utgave høsten 2015, og forsøker nå å slå mynt på motstand mot de nye flyktningestrømmene og på slagord mot «landsforræderen» Merkel, «løgnpressen» og «politikerklassen» i Berlin. Parallelt med Pegidas tilbakekomst har det vært en markant økning i den hatbaserte kriminaliteten mot asylmottak og andre lokaliteter hvor flyktninger har oppholdt seg.

En annen trend er at tradisjonelle konservative velgere har beveget seg bort fra CDU/CSU og over til det nye høyrepartiet «Alternative für Deutschland» (AfD). Dette er en folkelig anti-innvandringsmotstand som tidligere ikke har fått fotfAngela_Merkel_(2014)este i Tyskland. Slår nåværende målinger til, vil de i løpet av 2016–2017 kunne etablere seg som en fast del av den tyske partifloraen både nasjonalt og på delstatsnivå. Dermed vil devisen til 70-tallets legendariske CSU-leder, Frans Josef Strauss være brutt: «Til høyre for CSU skal det ikke være plass for noe demokratisk parti i Tyskland».

 

Innvandringslandet Tyskland

I perioden 2013–2015 økte antallet registrerte flyktninger i Tyskland fra 125.000 til mer enn 800.000. Allerede før utbruddet av flyktningkrisen hadde Tyskland en klar profil som innvandringsland. Totalt har cirka en femtedel av befolkningen, eller cirka 16,3 millioner, i dag en eller annen form for innvandrerbakgrunn, hvorav cirka 4 millioner tilhører de muslimske befolkningsgruppene. Tyskland er også et land som i årtier fremover vil være avhengig av betydelig nettoinnvandring for å sikre finansieringsgrunnlaget for fremtidige pensjoner, og for at næringsliv og industri skal få den arbeidskraften den trenger. Landet har i dag ikke bare Europas mest effektive kapitalistiske økonomi, men sannsynligvis også den tyngste forankring av såkalt post-materielle verdier i befolkningen. Vi kan derfor anta at Merkel, når hun 31. august 2015 første gang uttalte sine senere så symboltunge ord, «Wir schaffen das» («Dette klarer vi»), ikke kun gjorde det av egen overbevisning, men også i en slags visshet om at hun ga uttrykk for hegemoniale verdier i det tyske folk.

Selfies med Merkel

Et slags «tipping point» kan settes til 4. september, hvor Merkel garanterte innreise og asylbehandling for 4000 flyktninger som var strandet på sensommerhete motorveier i Ungarn. Svært få kritiserer Merkel for at hun handlet som hun gjorde akkurat denne kvelden. Mange kritiserer henne derimot fordi hun kort tid etter denne hendelsen begynte å opptre på selfies med nyankomne flyktninger, og at hun med jevne mellomrom gjentok sin kjente devise: «Retten på asyl for politisk forfulgte kjenner ingen maksgrense».

Tross sympati i store deler av befolkningen var det gjennom hele høsten en stabil opposisjon mot Merkels politikk. Deler av denne kan det ikke kan settes noe entydig høyrepopulistisk stempel på. Kjernen i kritikken har vært at Merkel med sine mange velkommensignaler har bidratt til å øke den såkalte «pull»-effekten, og dermed også til at problemene har blitt mer uhåndterlige enn de ellers kunne blitt. Merkels svar på slik kritikk har ofte vært kontant: «Hvis vi nå også begynner å måtte unnskylde oss for at vi i nødsituasjoner viser et vennlig ansikt, er ikke dette lenger mitt land».

«Tyrkiakortet»

Flyktningestrømmen utviklet seg raskt til en logistisk og kapasitetsmessig krise. Det var mangel på nær sagt alt – sengeplasser, saksbehandlere, politi, lærere. Det eneste det tilsynelatende ikke var mangel på, var beredskapen blant folk flest til å hjelpe. Et økende press både fra Merkels eget parti, CDU, og fra koalisjonspartnerne i CSU og SPD, tvang i slutten av september fram et såkalt «asylkompromiss». Elementer i dette var raskere retur av asylsøkere fra «sikre opprinnelsesland», sterkere grensekontroll og oppretting av transittsentre ved grensene. Samtidig har Merkel i hele høst arbeidet på spreng for å få på plass en mer rettferdig fordeling av flyktningene innad i EU. Merkel satser nå alt på det såkalte «Tyrkiakortet» – et omfattende avtaleverk mellom Tyrkia og Tyskland i samarbeid med en «koalisjon av villige», hvor milliardoverføringer skal finansiere styrket kontroll av fluktrutene mot Hellas og driften av nye, godt utrustede flyktningeleirer i Tyrkia. Til gjengjeld skal Tyskland og dets allierte etterhvert ta i mot et betydelig antall av flyktningene i de nye leirene.

«Person of the year»

Kåringen av Angela Merkel til «Person of the year» av Time Magazine i desember var på mange måter et paradoks.  I Merkels lange periode som regjeringssjef og minister har en generalinnvending mot henne vært hennes ubesluttsomhet og hennes hang til nøling – si minst mulig, avvente situasjonen mens de andre strides, se hvordan det går, så sakte men sikkert handle. Bak hennes sindige ytre skjuler det seg likevel et følelsesmenneske og en sterkt grunnfestet rettferdighetssans med røtter i oppveksten i en lutheransk pastorfamilie og i erfaringene fra et diktatur som skjøt på de flyktende ved grensemurene. I kritiske situasjoner har hun aldri vært redd for å handle. Det så man både i hennes tilsynelatende harde linje under Grexitkrisen og under den nå «mykere» håndtering av høstens flyktningkrise.  Selv så forskjellig de to krisene er, kan man i Merkels prinsipp­ledede og helhetstenkende håndtering godt se noen felles – og kanskje også «tyske» trekk.

Situasjonen under kontroll

I et intervju med Der Spiegel rett før jul bedyret Peter Altmeier, som er leder av bundeskanslerens kontor og Merkels høyre hånd i håndteringen av flyktningkrisen, at situasjonen nå er under kontroll. Mottaksapparatet og logistikken har kommet seg på beina, finansieringen av delstatene og kommunene er kraftig styrket og Merkels forsiktige tilbaketog gjennom asylkompromisset synes å ha hatt sine virkninger. Likevel er det veldig mye som skal klaffe for at Merkel og hennes koalisjonsregjering skal få kontroll over situasjonen i løpet av 2016. Mye vil stå og falle på at Tyrkiaavtalen får de ønskede effekter. At «pull-effektene» vil fortsette å virke så lenge Merkel ikke er beredt til å sende ut et signal om grenseverdier for Tysklands flyktningmottak, er et av de tyngste kritikkpunktene fra den konservative fløyen i eget parti og fra CSU. I disse dager pågår det et pokerspill innad i Merkels parti, CDU, om den videre kursen i flyktningpolitikken.

Merkels største utfordring i perioden frem til valget på ny Bundestag høsten 2017 vil sannsynligvis ligge i den latente misnøyen med innvandrings- og flyktningpolitikken på høyre fløy. Det nye året startet med massive medieoppslag om nyttårsnattens overgrep mot hundretalls kvinner ved Kölns sentralbanestasjon. Gjerningsmennene var en horde av alkohol- og pillepåvirkede, unge menn av hovedsakelig nordafrikansk opprinnelse. Fordømmelsene har vært unisone fra alle deler av det tyske samfunnet, ikke minst fra den flerkulturelle byen Kölns mange minoritetsmiljøer. Det har selvsagt ikke forhindret ytre høyre fra umiddelbart å omdanne hendelsene i politisk og retorisk kapital: «Hva var det vi sa!».

Utfordringen fra «Alternative für Deutschland»

Den første store prøven for Merkel vil komme ved valgene på tre delstatsparlament i mars i år, hvorav to i vest. Oppnår AfD to-sifrede tall ved de to vestlige valgene, er det grunn til å tro at nervøsiteten i CDU vil øke og at flere og flere i partiet vil begynne å stille spørsmål ved om Merkels kurs er den riktige. De politiske løsningene på flyktningkrisen vil måtte finne sin plass et eller annet sted mellom realpolitikkens krav og den prinsippledede idealisme som De Grønne, og delvis Merkel selv, står for. Fortsatt vil Tysklands løsninger ha en sterkere dreining mot den «idealistiske» siden enn i de fleste andre europeiske land. Likevel har politikken allerede i dag fått en utforming som hadde vært utenkelig bare for et halvt år siden.

I tiden fremover vil man nok se mange utspill fra enkeltpolitikere i CSU, CDU og SPD hvor hensikten er å vise besluttsomhet og å trekke til seg velgere som er på glid mot AfD: raskere utvisning av kriminelle uten oppholdstillatelse, maksgrenser for flyktningopptak og strengere grensekontroller. Senest denne uken skrev 44 av CDUs representanter i forbundsdagen under et opprop mot sin egen partileder. Samtidig ble det klart at Østerrike, Merkels fremste allierte i flyktningpolitikken, har besluttet å sette maksgrenser for mottak av flyktninger de neste fire årene. Det vil øke presset på Merkel ytterligere.

Hyllest fra New York Times

Det er ennå for tidlig å felle noen endelig dom over hvordan Tyskland, med sin litt avvikende kurs, har lyktes med sin håndtering av den gigantoppgaven flyktningkrisen representerer. New York Times’ Roger Cohen skrev 21.desember en nærmest hymnisk lederartikkel, «Germany, Refugee Nation»: «Germany has stepped in». I sin konsekvens vil Tyskland i den neste generasjon «bli et sterkere, mer vitalt og dynamisk land».

Jesus Kristus og Immanuel Kant

I et bredt anlagt essay, publisert i Die Zeit dagen før nyttårsaften, retter den profilerte filosofen Richard David Precht et generalangrep på unnlatelser og uklar tenkning i diskursen om flyktningspørsmålet: «Moral lar seg ikke kvantifisere. Det fins grenseverdier for hveteeksport og lønnskostnader, men ikke for flyktende mennesker som trues av elendighet og død, tortur og henretting. Menneskelighet kjenner ingen grenseverdier. Jesus Kristus og Imannuel Kant visste dette, CSU-lederen må fortsatt lære det.»

Cohen taler om nytte, Precht om rett. Og bakom synger Pegida. I dette spennet vil et av det 21. århundres største utfordringer måtte finne sine løsninger.

70000 til prisen av 164 – «Terror» på 19 scener i Tyskland

Ferdinand von Schirach, 2009 (cc)

Ferdinand von Schirach, 2009 (cc)

En terrorist kaprer et Lufthansafly på vei fra Berlin til München. Han tvinger piloten til å sette kursen mot Allianz fotballstadion i München hvor 70000 tilskuere er til stede på en landskamp mellom Tyskland og England. Alle forsøk på å presse flyet til å skifte kurs mislykkes. Mot uttrykkelig ordre fra sine overordnede, velger piloten på et av luftforsvarets kampfly å skyte ned passasjerflyet. Alle passasjerene dør. Livene til de 70000 på Allianz-Arena reddes.

Hvem kan bestemme over liv og død

Dette er utgangspunktet for Ferdinand von Schirachs teaterstykke «Terror», som i disse dager spilles på 19 forskjellige teaterscener i Tyskland. Stykket iscenesetter rettssaken mot, Lars Koch, piloten som skjøt ned passasjerflyet. Handlet han riktig eller galt? Hvem kan bestemme over liv og død, og på hvilket grunnlag? Kan man veie liv mot liv, mange mot få liv? Hva slags grunnlag har vi for å beslutte at et stort onde kan forhindres med et mindre onde? Rettssakens dommere er teaterpublikummet ved de mange scenene landet rundt, som etter hver forestilling stemmer over Kochs skyld eller uskyld. Det føres løpende statistikk over avstemningene, og til slutt vil en slags «folkets dom» foreligge. Stykket har vakt voldsom oppsikt i Tyskland – ikke minst fordi spørsmålene det stiller har fått en skremmende aktualitet gjennom den siste tidens terrorhandlinger.

Ferdinand von Schirach er i det sivile en profilert og erfaren forsvarsadvokat, men i de siste årene har han også fremstått som en av Tysklands mest prominente skjønnlitterære forfattere. Flere av hans mest kjente bøker, som «Verbrechen», «Schuld» og «Tabu», foreligger på norsk (i Sverre Dahls oversettelse). Temaene som gjennomspilles i hans prosa er nettopp skyld, ansvar, skjebne og rett/urett. Her er det også forbindelseslinjer til hans egen biografi. Ferdinand von Schirach er barnebarnet til Baldur von Schirach, leder av nazistenes ungdomsorganisasjon, Reichsjugend.

Menneskeverdet er ukrenkbart

Ferdinand von Schirach ga i 2014 ut essaysamlingen, «Die Würde ist antastbar“ („Menneskeverdet kan krenkes“). I den den tyske grunnlovens artikkel 1 lyder det motsatt: «Die Würde des Menschen ist unantastbar» («Menneskeverdet er ukrenkbart»). I en artikkel der Spiegel 28. november 2015, hvor von Schirach kommenterer sitt eget teaterstykke og debatten rundt det, er det nettopp grunnlovens §1 von Schirach knytter an til. Skal denne tas på alvor, Lars Koch dømmes. Som sannhetsvitne fører von Schirach statsadvokaten, og hovedanklageren, i sitt eget stykke. Hun uttrykker det slik: «Staten kan aldri veie ett liv mot et annet, heller ikke mot 100 eller 1000 liv. Hvert enkelt menneske har sitt unike verd. Mennesker er ikke gjenstander. Livet kan ikke bli målt i tall, det er intet marked.» Statsadvokaten viser til Kant og fortsetter: «Mennesket kan gi seg selv sine egne lover og handle etter dem, det adskiller det fra alle andre vesener. Mennesket kan erkjenne verden, og det kan tenke seg selv. Derfor er mennesket subjekt og ikke, som en stein, et blott og bart objekt.»

Samvittighet eller lov og rett

Som om hun aner at beskyldninger om patos og virkelighetsfjernhet her kan ligge nært, føyer statsadvokaten raskt til: «Er ikke dette bare en ide fra professorer og filosofer? En fordring fra dommerne ved forfatningsdomstolen, som feller dommer langt fra det normale livets anstrengelser?». Det motsatte er tilfellet, sier hovedanklageren. Gjennom sin beslutning om å la menneskene i Lufthansamaskinen dø for å forhindre et «større» onde, gjorde han dem ikke bare til objekter. Han fratok dem deres mulighet til selv å handle, f.eks. ved i siste øyeblikk å overmanne kaprerne.  Han fratok dem deres subjektivitet – og deres menneskeverd. Finnes det så ikke alternativer til forfatningens strenge regel, spør anklageren. Finnes det ikke andre kriterier for å avgjøre om Lars Koch hadde rett til å drepe eller ikke? Hva med vår «samvittighet», vår «moral», vår «sunne menneskeforstand», eller for den saks skyld «en nødrett hevet over loven» eller en «naturrett»? Henvendt til juryen, altså teaterpublikummet, besvarer hun sitt eget spørsmål slik: «Jeg vet at hver enkelt av dere mener dere kan stole på egen moral og på egen samvittighet. Men dere tar feil».

Hvem skader demokratiet.

I sin artikkel i der Spiegel kobler von Schirach stykkets problematikk direkte opp mot terrorhandlingene i Paris, og mot myndighetenes reaksjoner på dem: «Vi må aldri bøye oss for terroren, men i vårt raseri, i vårt ønske om hevn, i vår sorg står vi alltid i fare for å glemme vår verdier». Von Schirach anfører Guentanamo som eksempel, men også nye og mer gjennomgripende overvåkningsmetoder, unntakslover og tiltagende krigsretorikk i terrorbekjempelsens navn – i en kamp som ikke kan vinnes gjennom krig, men hvor de krigslignende handlingene likevel vil kreve mange uskyldige ofre. Staten er aldeles ikke uten beskyttelsesmidler, men den må handle klokt og opplyst, og den må holde seg til sine egne regler. Von Schirachs hovedanliggende – «die tiefere Wahrheit», med hans egne ord – synes derfor å være: «Det er ikke terroristene som ødelegger vårt demokrati. Det vil de aldri klare. Kun vi selv kan true våre verdier. Bare vi, demokratene, kan gjøre skade på demokratiet.»

Moralske dilemmaer

Spørsmålet er likevel om ikke von Schirach og hans statsadvokat gjør det for enkelt for seg. Dilemmaer av det slaget «Terror» behandler har i årevis vært gjenstand for drøftinger i moralfilosofiens lærebøker og fagtidsskrifter. Et endelig og omforent svar på det klassiske spørsmålet om, og i hvilket omfang, man kan rettferdiggjøre tap av uskyldige menneskeliv med at et langt større antall mennesker reddes, foreligger så vidt meg bekjent ikke. En enkel beregning av «nytte» eller «sum av smerte» i en eller annen versjon av utilitarismen, ville kanskje lede til at vi totalt sett kunne være tilbøyelige til å akseptere at Lars Kochs handlet «riktig»? En slik konklusjon vil sitte langt inne for de fleste, men kanskje er det likevel, et eller annet sted, et blindt punkt i den skolerte og elegante prosederingen til von Schirachs statsadvokat? I samme lei må man kanskje kunne være beredt til å innrømme at politi og etterretning i våre rettsstater, i den nye og krevende situasjon vi står oppe i vil, ha behov for å utvide sin redskapskasse – uten dermed å tråkke på rettsstatens verdigrunnlag eller havne i venn-fiende-realismens eller sivilisasjonskrigsretorikkens feller.

Folkets dom

Tysklands teaterpublikum stiller seg åpenbart noen av de samme spørsmålene. Til nå har statsadvokaten ikke lykkes med å overbevise slik von Schirach har ønsket det: 59,4% av publikummet på de 19 teaterscenene har pr. dato stemt for at Lars Koch må frifinnes fra tiltalen om mord på 164 mennesker.

Fra Goethe til Merkel – Det norske blikk på Tyskland i endring

Publisert på Goetheinstituttets web 03.11.15

http://www.goethe.de/ins/no/no/osl/kul/mag/zei/20638888.html

http://www.goethe.de/ins/no/no/osl/kul/mag/zei/20638966.html

«Tyskerne søker stillheten», uttalte en representant for den norske Pilegrimsleden i en radioreportasje tidligere i sommer. «Rekdal er typisk tysk», skrev en av de store norske løssalgsavisene for et par år siden i en kommentar til fotballtrenerens angivelig direkte og autoritære lederstil. «Tyskerne sløser ikke bort andres penger», skriver økonomikommentatorene i Aftenposten og Dagens Næringsliv. 

(mer…)

De revolusjonæres inkognito

Publisert i tidsskriftet Vagant 27. juni 2015 – http://www.vagant.no/inkognito-revolusjonaere/

På bloggen Münkler-Watch kjemper anonyme studenter ved Humboldt-universitetet i Berlin mot professor Herfried Münkler.

Herfried Münkler, prominent professor i politisk teori ved Humboldt-universitetet (HU) i Berlin, har i vår opplevd et digitalt geriljaangrep fra sine studenter. På en egen, anonym blogg, «Münkler-Watch», blir Münkler beskyldt for militarisme, rasisme og sexisme. Münkler kaller de aksjonerende studentene for «stakkarslige feiginger» og ber dem vise ansikt. Studentene på sin side viser til tiltakende konformitetspress ved de høyere læreanstaltene, og forklarer anonymiteten med at de ikke vil risikere fremtidige jobber og utsiktene til vanlige, borgerlige liv: ingenting glemmes av Google! Historien har avfødt en omfattende debatt på de tyske avisenes feuilleton-sider: om offentlighetens endringer i den digitale tidsalder, om (selv-)disiplinering og eksamensjag ved universitetene og om studentopprørets muligheter og uttrykksformer i dag og «den gang da».

(mer…)

Innvandringslandet Tyskland

Publisert i Ny Tid, 3. juni 2015

Image result for Neukölln

«Tyskland var allerede for 8000 år siden et innvandringsland». Slik innledes en artikkel i ukemagasinet der Spiegel tidligere i vår. Tema var innvandringen av ikke-germanske stammer fra Balkan, Karpatene og den iberiske halvøy i perioden 5500-2500 f.Kr: «I de nordiske granskogene hersket multikulti.» Artikkelens selvsagte og innforståtte bruk av moderne termer på et historisk-arkeologisk stoff – «Innvandringsland», «Multikulti» – peker utover artikkelens tema og gir en illustrasjon på termenes aktualitet i dagens tyske offentlighet. Alle europeiske land hjemsøkes i disse dager av «innvandringsdebatter», men mye tyder på at fokuset Tyskland de siste årene har hatt på seg selv som innvandringsland har hatt noen helt unike trekk.

(mer…)

«Vi vil delta!» – Tysklands liberale islam viser ansikt

Kampagnenmotiv für das Wissenschaftsjahr mit Prof. Dr. Mouhanad Khorchide, Zentrum für Islamische Theologie, Westfälische Wilhelms-Universität Münster

Tysklands liberale islam har til nå ikke hatt noen egen plattform. Nå har en rekke islamske intellektuelle utformet et eget manifest, og dannet sin egen organisasjon: «Tysklands muslimske forum». Blant intiativtakerne er professor Mouhanad Khorchide, leder av Zentrum für Islamische Theologie ved universitetet i Münster. Manifestet er undertegnet av sunnier, sjiaer, aleviter og jesider, i tillegg til representanter fra Tysklands kristne. Organisasjonen tar mål av seg av å representere flertallet av Tysklands 4 millioner muslimer, den store gruppen av vanlige muslimske borgere som til nå ikke har følt seg representert av de eksisterende muslimske organisasjonene.

(mer…)

DDRs siste sommer – Bacchanisme, hippiekultur og «indre frihet» på en øy i Østersjøen

Lutz Seilers «Kruso» vant den svært prestisjetunge «Deutschen Buchpreis» i 2014. Romanen har vært skamrost i de tyske avisenes feuilletoner og har solgt i store opplag. Historien utspiller seg på den lille Østersjøøya Hiddensee, DDR fra mai til november 1989, altså parallelt med DDR-statens gradvise sammenbrudd. Boken skildrer et realsosialistisk avhoppersamfun, en slags hippiekoloni under Honneckerregimets siste dager; skibbrudne og plagede, unge skakke skikkelser som på ulikt vis har kommet på kant med DDR-samfunnet, og som søker ny «indre frihet» under øyprofeten «Krusos» beskyttende, og subtilt kontrollerende, vinger. En del av bakteppet er også desperasjonen og frihetslengelen (og drukningsdøden) til de mange som, i små gummibåter o.l. har lagt ut fra øyas strender. Historien er fortalt av germanistikkstudenten Ed(gar) som, traumatisert av sin kjærestes død, rømmer avgårde til Østersjøen, får jobb som oppvasker på vertshuset «Zum Klausner» (senteret for Hiddensees «undergrunnsbevegelse») og utvikler en slags Robinson-Fredag-relasjon til Kruso. Forholdet har klare homo-erotiske trekk. En av Ed’s faste oppgaver er å levere sex til Hiddensees stadig nyankommende kvinnelige skipbrudne. Sexen er en del av et opptaksrituale der også en alkoholdrevet «fordelingsfest» på Klausners store uteterrasse inngår. Fra terrassen kan man skue stranden og havet, der DDR-maktens grå patruljeskip er konstant på vakt.

(mer…)

Polizeioberkommizar Karl-Heinz Kurras er død – studentmorder og DDR-spion

Polizeioberkommizar Karl-Heinz Kurras er død, 87 år gammel. Han er politimannen som skjøt studenten Benno Ohnsesorg i Berlin 2. juni 1967. Skuddene endret Tysklands  etterkrigshistorie. Det overlagte drapet på  den forsvarsløse Ohnesorg skjedde i  randsonen av en stor demonstrasjon mot  sjahen av Irans besøk i Berlin. Mange år  senere, i 2009, kom det for en dag at dette  inkarnerte symbolet på det forhatte,  autoritære etterkrigs-Tyskland hadde  arbeidet som godt betalt agent for DDR og Stasi allerede fra 1950.

(mer…)

Dresden marsjerer for «Aftenlandet»

Delstaten Sachsen, med storbyene Dresden og Leipzig, har en innvandrerandel på 2,2%. Av disse er 0,1% muslimer. De tilsvarende tallene for Tyskland under ett er 20% og 5%. Det har ikke forhindret en bevegelse med navnet «Pegida» («Patriotische Europäer gegen die Islamisierung des Abendlandes») fra å mobilsere til ukentlige mandagsdemonstrasjoner i Dresden mot «den islamske fare». Oppslutningen om marsjene har vært økende utover siste del av høsten, og siste mandag før jul var deltakertallet kommet opp i 15.000. Det er mer enn dobbelt så mange som muslimer med bopel i byen. Bevegelsen er ledet av en straffedømt kokk. (mer…)

Tübingen

Alle har sitt sted på jorden. Mitt kom sent til meg. Jeg er likevel ikke i stand til å se for meg at noe annet sted skulle være i stand til å overta som stedet mitt. Sent i september hadde jeg tid til et 3-4 dagers besøk igjen. Ikke mye, men likevel nok.
Mitt sted har en av Sentral-Europas mest kompromissløse bokhandlere, et sted hvor hele dager kan tilbringes. Det har en markedsplass med rådhus og kjøpmannsgårder fra 14-15 hundretallet, hvor egnens bio-bønder daglig fallbyr sine godsaker og hvor emeritene har tid til å slå av en prat før de vender hjem med dagens fangst på el.-syklene sine. Mannen med crepes-vognen på markedsplassen er habilitert på Hegel. Sen september er «Kürbis»-tid (gresskar) – Kürbissuppe, Kürbisspätzle.

(mer…)