Daniel Kehlmann: «Tyll»

File:Daniel Kehlmann auf der Frankfurter Buchmesse 2017.jpgNoen som husker Daniel Kehlmanns «Die Vermessung der Welt» («Oppmålingen av verden»), om (det tenkte) møtet mellom naturforskeren Alexander von Humboldt og matematikeren Carl Friedrich von Gauss? Den er en av de største salgsuksessene i Tyskland etter årtusenskiftet, og solgte betydelig også her på berget. Kehlmann (42) har før og etter «Oppmålingen av verden» skrevet rundt 15 andre romaner. Nå har han skrevet en ny historisk roman, «Tyll», om 30-årskrigens religiøse fundamentalisme og endeløse blodbad. Der Spiegels Volker Weidermann (som også er Marcel Reich-Ranicki etterfølger i ZDFs legendariske «Das literarische Quartett») skriver i en begeistret omtale i magasinets siste utgave (nr. 41/17) at «Tyll» er Kehlmanns beste roman til nå: «Kehlmanns nye verk går rett i hjertet på en, det er et livfullt, vidunderlig udistansert forfattet, brutalt, moderne, romantisk tysk epos.»

Kehlmann går i disse dager fra intervju til intervju på bokmessen i Frankfurt. Der vil han nok støte på vinneren av dette årets «Tyske bokpris», Robert Menasse. Prisen fikk han for romanen «Die Hauptstadt», en slags samtidsdiagnose i kriminalromanens form lagt til EU-kommisjonen indre gemakker. På sitt beste kan man forstå EU som et moderne bolverk mot 30-årskrigens marerittartige Europa. Slik har Menasse kanskje også forstått det? Hans roman leses iallefall av kritikerne som et grandiost forsvarsskrift for EU og dets misjon i dagens utsatte Europa. I morgen, fredag den 13, kl. 13.00, intervjues Kehlmann på Der Spiegels bokmessestand i Frankfurt; kl. 14.00 dukker Menasse opp samme sted. Håper de får tid til å slå av en prat. Jeg for min del har allerede sendt min bestilling til amazon.de.

 

 

Advertisements

Martin Schulz og eggehodene

Publisert i Vårt Land 10. oktober

Martin Schulz ble et offer for spindoktorene, rådgiverne, taleskriverne og avdelingslederne i «Willy Brandt Haus» – og for sin egen ubesluttsomhet i håndteringen av virvaret av «råd» de utsatte ham for. Dette er en av konklusjonene man kan trekke av Spiegel-journalist Markus Feldenkirchens 17 siders nærstudie av Schulz’ valgkamp fra mars 2017 til valgkvelden 24. september (Der Spiegel nr. 40/2017). Det er direkte vondt å følge hvordan Schulz etter hvert nederlag drives videre i alle mulige retninger av «eggehodene» (Schulz’ eget uttrykk), og hvordan han selv etterhvert taper motet, men er dømt til å måtte fortsette: «Ikke vær for konkret!, vær mer konkret!, by på deg selv!, vis styrke!, vis ydmykhet!, dét kan du ikke si, ikke provoser den, og heller ikke den!». Mang en gang uttrykker han fortvilelse over at han lar seg forføre av eggehodene, og at han ikke bare stoler på noe sin egen magefølelse. Neste dag er han igjen utlevert dem.

I tillegg må han slite med leggspark og egokjør fra venner (Sigmar Gabriel) og ikke fullt så gode venner (Hannelore Kraft, Gerhard Schröder) i eget parti. Det er ingenting sjokkerende eller avslørende ved dette gode, sympatiske og, etter min mening, kloke mennesket, men det funket altså bare ikke. Skyldes det politikken, skyldes det ham selv eller skyldes det eggehodene? Hva må til for at Europas klassiske sosialdemokratiske partier skal finne vinnerformelen? Og spiller det noen rolle om man legger kursen mot sentrum eller mot venstre, så lenge det meste synes å være bestemt av kommunikasjonsstrategenes evne til å lykkes med sine iscenesettelser? Feldenkirchens tekst gir en nådeløs skildring av den profesjonelle politikkens kår i vår tid. Jeg tipper at den som kunne vært flue på veggen i Gahr Støres politiske bakrom i sommer og høst, ville sett mye av det samme.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11700718-i-egghodenes-kryssild

 

«Øst-Elbia har skylden»

«Øst-Elbia har skylden i det hele», skriver den engelske historikeren James Hawes i sin «The shortest History of Germany». Hawes komprimering av 2000 år tysk historie til 200 sider har skapt bølger i tysk debatt før boken er oversatt til tysk, og den gjør det ikke minst fordi den byr på friske hypoteser i den pågående selvgranskingen av det tyske øst etter valget sist søndag. De fem tidligere DDR-delstatene øst for Elben er for Hawes nemlig ikke noe annet enn «Ost-Elbien». Hawes tese: «Etter romernes bygging av Limes har regionene øst for Elben vært ubeskyttet mot verdenshistoriens kaos. Derfor har lengselen etter autoritært herredømme alltid vært sterk her. Ost-Elbia har i generasjoner stemt anderledes: før første verdenskrig på de gamle konservative, i Weimarrepublikken på de tysknasjonale og nazistene – og senere, på ekstremister til høyre og til venstre». Håpløst fortapt er de altså, øst-elbierne ..

Syndebukken er det lutherske Preussen, og den filosofiske sjefsskurken er Hegel. Han bringer Hawes på denne form: «Theorie: Radikaler Glaube an Veränderung durch Konflikt + Praxis: Kult der Staatsmacht = Perfekte Philosophie für linke und rechte Extremisten». («Teori: radikal tro på forandring gjennom konflikt + Praksis: statsmaktskult = Perfekt filosofi for ekstremister til venstre og høyre».) . For Hawes er Tyskland definitivt en del av Europas hjerte, men ikke Ost-Elbien, må vite – derimot Tyskland i syd-vest, Adenauers Tyskland» (!).

«Så enkelt og entydig kan man tolke virkeligheten gjennom historiens teleskop», skriver Die Zeit i en lengre analyse av Tysklands utfordringer i møtet med «AfD-land» (Hähning m.fl.:»Der ganz Nahe Osten»). Hawes sammenstillinger er selvsagt totalt ubrukelig i det gode politiske håndverket som flertallspartiene og det offisielle Tyskland nå må få på plass. Manuela Schwesig, ung og lovende SPD-politiker med østbakgrunn, slår fast at det siste man må gjøre er å skjelle ut velgerne: «Mot raseri er arroganse nytteløst». Ingen tenker nok på å bruke Hawes teser som kampmiddel mot østtysk høyreekstremisme, men likevel: selv de drøyeste hypoteser kan skjerpe blikket og ha brokker av sannhet i seg.

«Endelig skal der strides»

«Endlich wird es wieder gestritten», skriver Die Zeit på sin førsteside i denne ukens utgave. Det kan vel utlegges til noe sånt som: «endelig blir det politiske diskusjoner igjen.» Det skal kjempes om mye: svært krevende koalisjonsforhandlinger mellom CDU/ CSU, De Grønne og FDP; CDU og CSU skal gjennom et kraftig oppgjør på kammerset; De Grønne må være forberedt på indre motstand mot kompromissene de må inngå. FDPs Lindner er egentlig unhappy for det hele, han ville heller ha briljert i opposisjon når det ikke ble noe av flertallet med Merkel alene.

Når den nye regjeringen er dannet og arbeidet i Bundestag kommer igang, står et sultent, krenket og revansjelystent SPD klar til å innta rollen som største opposisjonsparti, og fremfor alt skal en trupp på mer enn 90 høyrepopulister-/ekstremister håndteres. De øvrige partienes signaler om at diskusjon/konfrontasjon og ikke ignorering er måten å møte AfD på, sier mye om hva vi har i vente. Debattene i Bundestag har i siste fireårsperiode av mange kommentatorer blitt omtalt som en tilstand av lammende stillstand. Den æraen er definitivt forbi.

Lavest oppslutning om AfD i de store byene i vest

AfDs stemmeandel ligger langt under det nasjonale resultatet (12,6%) i alle de store byene i det tidligere Vest-Tyskland:

– Köln: 6,8%
– Hamburg: 7,8%
– München: 8,4%
– Frankfurt: 8,6%
– Stuttgart: 8,7%

Oppslutningen om de Grønne og Die Linke tilsammen i de samme byene varierer mellom 21 og 32%. Den er lavest i Köln (21%), men der oppnår til gjengjeld SPD mer enn 30% av stemmene. Oppslutningen om AfD er altså lavest – og støtten til deres skarpeste kritikere størst – i befolkningstette områder med høy andel innvandrere over lang tid. Neppe veldig overraskende, men likevel viktig å ha med når man skal forstå hva slags fenomen AfD er.

Oppslutningen om AfD – sammensatte årsaker

Problemet med mange av de norske kommentarene til AfDs valgoppslutning er at de presses inn i standardiserte og innøvde tolkningskjemaer i stedet for å forsøke å forstå fenomenet spesifikt. Høyresiden roper: «Merkels flyktningpolitikk har skylda»; venstresida roper: «EU, den tredje vei, neoliberalismen har skylda». Undersøkelser av AfD-velgernes beveggrunner viser at disse faktorenes forklaringskraft er begrenset. Flyktningpolitikk-/innvandringskortet: frykten for islam er mindre viktig for den jevne AfD-velger enn frykten for kriminalitet og for at samfunnet skal «falle fra hverandre.» Argumentet om sosialt armod: AfD-velgeren er omtrent som den gjennomsnittlige tyske velger når det gjelder inntekt og sosial status, og ca. 3/4 av AfD-velgerne uttaler at det «går dem bra» sosialt sett.

AfDs suksess må nok derfor heller forklares med at store sjikt i befolkningen opplever fremmedgjøring i forhold til de politiske og mediale elitene, føler agg mot «die da oben», ikke kjenner seg igjen i «elitenes» virkelighetsbeskrivelse osv. Vi står følgelig overfor et kultur- og demokratiproblem. Avmakten er særlig stor i DDR’s provinser. «Zeit Magazin» hadde denne uken en 40 siders reiseskildring fra DDR-provinsen. Det er en beretning fra en annen planet.

Det mange heller ikke skjønner er at sterke strømninger i partiet bevisst forsøker å omsette dette «folkelige ubehaget i kulturen» til noe mer enn bare anti-islamisme ala Wilders, men knytte an til mørke tradisjoner som går tilbake helt til 50-tallet, og som i praksis innebærer å sette sluttstrek over hele det mer enn 40-årige tyske selvoppgjørsprosjektet som har forandret Tyskland til det liberale og verdensåpne samfunnet vi i dag kjenner det som: «Stolthet over våre (Wehrmacht-)soldater», «Holocaust som disiplineringsredskap overfor tyskerne» – eksemplene er utallige. Over halvparten av partiets representanter i forbundsdagen kan tilordnes denne fløyen, for syv av dem har Verfassungsschutz (PST) åpnet sak: Kun 12 av av de ca. 90 representantene anses som «moderate».

AfD får ikke politisk innflytelse

En del av kommentarene til AfDs valgresultat bærer preg av overreaksjon, og mange av dem synes å legge til grunn at AfD nå vil få politisk innflytelse. Det får de ikke. Etter kommentarene på «Anne Will» (Tysklands viktigste polit-talkshow) i går kveld er det lite som tyder på at de andre partiene vil løpe etter AfDs posisjoner for å «berolige» velgerne. Snarere tvert imot: gjennomgangstonen fra alle partiene var heller en vilje til styrket og skjerpet konfrontasjon med AfD, og en ambisjon om å utvikle bedre politikk og bedre løsninger på de problemene som bidro til å trekke velgere til partiet.

Man skal heller ikke overdramatisere partiets oppslutning: 12,6% er selvsagt ille nok, men det er ikke høyere enn det nivået partiet var oppe på i store deler av 2016 (og i europeisk sammenheng er det heller moderat). Hertil kommer den sterke betydningen av øst-vest-dimensjonen. I de vestlige delstatene (unntatt de to i syd) lå oppslutningen på 10% eller mindre, mens den lå godt over 20% i øst. Her er sterke mekanismer av «kulturell fremmedgjøring» i spill, i tillegg til de sedvanlige temaene innvandring og islam. Dette krever spesifikke analyser.

Når det gjelder EU-kursen til en Jamaicakoalisjon, er det viktig å minne om at alle de tre partiene er klare pro-EU-partier. Av disse er De Grønne de mest offensive når det gjelder økt EU-integrasjon, mens FDP har trukket noe i bremsen når det gjelder økt tysk finansiering av bl.a. økonomiene i Sør-Europa. Om EU-kursen til en kommende Jamaicaregjering vil avvike så veldig mye fra kursen til den nåværende regjeringen, tror jeg ikke det er grunnlag for å si noe bastant om på det nåværende tidspunkt.

Det tyske valgsystemet for dummies

Søndag 24. september er det valg på ny Bundestag – minimum 598 plasser i Tysklands nasjonalforsamling skal fordeles. Hvordan velges kandidatene, hvordan fungerer det tyske valgsystemet? En innføring i 12 punkter:

  1. På valgseddelen skal man krysse av to steder. Med førstestemmen («Erststimme») til venstre på seddelen stemmer man på valgkretsens direktekandidat, med andrestemmen («Zweitstimme») til høyre krysser man av for partiet man vil stemme på.
  2. Tyskland er delt inn i 299 valgkretser med like mange direktemandater. Valgkretsene dekker i gjennomsnitt befolkningsområder på ca. 250.000 mennesker. De aller fleste kandidatene til direktemandatene er representanter for de politiske partiene, men det er også tillatt å stille opp som uavhengig kandidat.
  3. Den som oppnår flest stemmer i valgkretsen vinner kretsens ene mandat, selv om det kun er med en stemmes overvekt. Stemmene til de kandidatene som ikke velges er sånn sett «bortkastede».
  4. Hensikten med de 299 direktekandidatene er å sikre at en viss andel av Bundestagsrepresentantene opprettholder lojalitet til velgerne i kretsen hvor de er valgt, at regionale interesser blir ivaretatt osv. Det er også en viss tradisjon for at de direktevalgte kandidatene kan ha en noe større uavhengighet fra partilinjen enn de andre representantene.
  5. Med andrestemmen gir man som sagt sin stemme til det politiske partiet man vil støtte (CDU, SPD, De Grønne m.fl.). Det er spesifikke valglister for hver av Tysklands 16 delstater. Bor du I Schleswig-Holstein og vil stemme på De Grønne, vil De Grønnes representanter i denne delstaten bli valgt fra partiets liste der. Du kan imidlertid kombinere støtten til De Grønne med å gi din førstestemme til f.eks. SPDs direktekandidat.
  6. Det er andrestemmen som bestemmer hvor mange representanter de ulike partiene får i Bundestag. Oppnår SPD 25% av stemmene, er de garantert 25% av mandatene i Bundestag.
  7. Bestemmelsen om en sperregrense på 5% overstyrer imidlertid dette. Oppnår man 4,9% av stemmene, blir man ikke representert i Bundestag. Dette rammet både FDP og AfD ved forrige Bundestagsvalg i 2013, der disse oppnådde hhv. 4,8% og 4,7% av stemmene, men likevel kom tomhendt ut når det gjaldt representasjon i Bundestag.
  8. Et unntak fra sperregrensebestemmelsen gjelder likevel: Oppnår et parti med score under 5% minst 3 direktevalgte mandater, oppløses hele sperregrensebestemmelsen og partiet tildeles kandidater i henhold til sin prosentvise oppslutning.
  9. Bundestag skal regulært ha 598 plasser. I fordelingen mellom partiene blir det først fylt opp med de direktevalgte kandidatene, og deretter fylt på med kandidater fra de 16 delstatslistene inntil aktuelle parti har oppnådd det antall representanter det i følge valgresultatet skal ha.
  10. Kommer man i den situasjon at et parti i følge valgresultatet skal ha 5 representanter fra en delstat, men vinner 7 direktemandater får man en situasjon med overhengsmandater. I en slik situasjon, vil Bundestag øke fra 598 til 600 representanter.
  11. Systemet med overhengsmandater innebærer at et parti, eller en allianse av partier, vil kunne oppnå parlamentarisk flertall uten å ha oppnådd flertallet av andrestemmene. Siden dette står i motstrid til prinsippet om at andrestemmene «er konge», besluttet forbundsdagen i 2013 (etter en dom i forfatningsdomstolen i Karlsruhe) å endre valgloven. Fra og med valget i 2017 er det derfor innført et system med utjevningsmandater, som innebærer at det skal fylles på med ekstra kandidater inntil fordelingen svarer til resultatet fra andrestemmevalget.
  12. Ordningen med utjevningsmandater innebærer at taktisk stemmegivning (valg på ulike partiers kandidater med første- og andrestemmen) ikke lenger gir noe mening. På den annen side øker risikoen for at Bundestag vokser seg uhåndterlig stor. http://www.hamburg.de/contentblob/9323198/bbeb377ae4856d95e2ece663f531623d/data/stimmzettel-wk18-d.pdf

Det ekstreme høyre inntar Forbundsdagen

Alternative für Deutschland (AfD) vil komme inn i Bundestag med god margin etter valget på søndag. Med 10% av stemmene (som ikke er usannsynlig) vil partiet få 70-80 representanter i Forbundsdagen. Rundt halvparten av representantene vil tilhøre partiets høyrefløy, hvilket betyr historierevisjonisme, identitær-völkisch ideologi og rasisme. Kun 12 representanter vil tilhøre partiets «moderate» fløy. At den i praksis avsatte partilederen Frauke Petry tilregnes de «moderate» sier det meste. Tysklands meget generøse ordninger for partifinansiering innebærer at AfDs Bundestagsfraksjon vil kunne tilsette inntil 350 rådgivere og sekretærer (ja, 350 ..). Disse vil man f.eks. kunne hente fra miljøet rundt forlegger Götz Kubischek og tidsskriftet «Sezzesion» i Schnellroda, Sachsen-Anhalt.

I den høyreradikale biotopen som Kubischek har bygget opp over flere år kan man bli skolert i temaer som «Populismens tid» og «Kritikk av den parlamentariske fornuft». Fra kommende bundestagsrepresentanter som Jens Meier («lille-Höcke») og Wilhelm von Gotberg kan man bli advart mot farene ved «blandingsfolk» («Mischvölker») eller bli belært om «Holocaust som et virksomt instrument for kriminalisering av tyskerne». AfDs gjennomsnittsvelger adskiller seg ikke nevneverdig fra normalbefolkningen når det gjelder inntekt, jobb og utdanning. Det er ingen protestbevegelse fra de sosialt utstøtte, og hadde det vært det, ville det være lite å hente i partiets økonomisk-liberalistiske politikk. Den typiske velger kan godt være bankfunksjonæren eller ingeniøren i 50-årene som brøler ut sitt hat på en markedsplass i en småby i Sachsen, godt skjermet fra både «islam» og flyktninger. Postkommunismens ruin viser sitt ansikt.

I bakgrunnen lurer kreftene som har en langsiktig plan: først reversere alle seire demokratiet og sivilsamfunnet har vunnet siden 1968, deretter fortsette kampen for det «rene» Tyskland. Truppen som vil gjøre sin entré i den nye Bundestag vil ikke få formell politisk makt, men den vil ha et rådgiverbudsjett på 17. mill. euro, og den vil erobre nasjonalforsamlingens talerstol i Europas største land og bevisst bruke den som plattform for høyrepopulistisk og høyreradikal propaganda. Det åpne og tolerante tyske samfunnet har en voldsom motstandskraft, og dets liberale verdikjerne har en svært sterk forankring i majoritetsbefolkningen. Men man skal være på vakt, og man skal vite at det som vil inntre etter valget på søndag vil bety slutten på den siviliserte kompromissøkende politiske debattkulturen som har preget Tyskland i årtier – og dermed også slutten på en politisk æra.

Höcke, Poggenburg og Gauland

Höcke, Poggenburg og Gauland – det blir mer og mer klart at prosjektet til det høyrepopulistiske AfD er noe langt mer enn å pleie de sedvanlige fremmedfiendlige og anti-islamske parolene: historierevisjonisme, omskrivning av nazitidens grusomheter, «sluttstrek» og alminneliggjøring av Wehrmacht. At de våger, kunne man være fristet til å si – etter Wehrmachtutstillingene i Hamburg i 1995 og 2001, som nådeløst dekonstruerte alle myter om hæren og den vanlige soldat som «renere» og mer nøytral enn f.eks. SS-enhetene.

Jeg lover å fotfølge og konfrontere enhver uorientert og godtroende skikkelse her på berget som i kjølvannet av AfDs kommende inntreden i Bundestag etter valget 24/7 begynner å snakke om «sunt opprør mot elitene», «frykten for islam» og annen metervare. Det tyske Verfassungsschutz (et slags tysk PST) har nå åpnet sak mot Gauland.

Heiner Geissler – en hedersmann har gått bort

En hedersmann i tysk etterkrigspolitikk, Heiner Geissler, er død, 87 år gammel. Den mangeårige generalsekretæren i CDU, inkarnerer mer enn noen annen det kristelig-demokratiske partiets utvikling fra et utpreget konservativt parti til et mer liberalt og progressivt borgerparti. Han la veldig mye av grunnlaget for at Merkels CDU senere kunne utvikle seg til det moderne sentrumspartiet det i dag er. Til slutt falt han i unåde hos partileder Helmut Kohl, noe som ja fra Kohls side alltid betydde livslangt uvennskap (det ble mange av dem etterhvert).

Geissler var ekstremt kunnskapsrik, retorisk elegant og stridslysten, og gjennom alle år en yndet gjest i de tyske talkshowstudioene. Han foraktet alt som lignet på det «völkische» (bl.a. AfD), og formulerte i mange situasjoner mye av den samme kritikk av kapitalismens utglidninger som FAZ-redaktøren Frank Schirrmacher gjorde (også han opprinnelig en konservativ som Geissler). I de senere årene ble Geissler også benyttet som politisk mekler, bl.a. i den meget vanskelige og betente saken om bygging av ny sentralbanestasjon i Stuttgart. Han anses, sammen med Merkel, som en av de sterkeste talsmennene for det svart-grønne regjeringsalternativet (CDU+De Grønne) innad i CDU.

I alle de fire ti-årene jeg har fulgt tysk politikk og samfunnsliv har han vært der. Det er derfor ikke uten et visst vemod jeg skriver dette. Det er heller ikke uten mening at mine ord er påvirket av et respektfullt minneord i venstrefløyens avis, Die Tageszeitung.

«Den tyske høst» – 40 år siden bortføringen av Hanns Martin Schleyer.

I dag, 5. september, er det 40 år siden RAF (Rote Armee Fraktion) i et kommandoraid i Köln bortførte arbeidsgiverpresident Hanns Martin Schleyer. På bakken lå Schleyers sjåfør og tre sikkerhetsvakter døde, kaldblodig myrdet av RAF-kommandoen. «Den tyske høst» var innledet. Den fikk sin slutt seks uker senere med selvmordet til RAF-grunnleggerne Baader, Ennslin og Raspes i Stammheimfengselet, og funnet av den døde Schleyer i et koffertrom i Belgia. I mellomtiden hadde en hel verden holdt pusten gjennom det 5 dager lange dramaet rundt kapringen og stormingen av passasjerflyet Landshut. Hendelsene er de mest dramatiske – og traumatiske – i hele den tyske etterkrigshistorien.

RAF fortsatte sine myrderier i ytterligere 21 år; 34 mennesker døde som følge av RAFs terroraksjoner, i tillegg ca. 20 fra egne rekker. Litteraturen om fenomenet er gigantisk (jeg har selv en knapp halvmeter), og senest for noen uker siden utkom det en ny bok med nye perspektiver på RAF, Wolfgang Kraushaar: «Die blinden Flecken der RAF». Alle RAF-terrorister som fortsatt er i live er nå på frifot, etter 20-25 år i fengsel. Mange av dem har selv i dag problemer med å ta forbeholdløst avstand fra sine tidligere handlinger, og fortsatt hersker det et «tiekartell» blant hoveddelen av dem som gjør oppklaring av flere av mordene umulig. Tre-fire av hovedskikkelsene fra den såkalte 3. generasjon ble aldri sporet opp, og har nå i 20-25 år levd under jorden.

En sentral del av RAF-propagandaen var at fangene i Stammheim hadde blitt myrdet at statsmakten. Historien om «mordene» i Stammheim var en del av et myteunivers som RAF konstruerte, og fant det nyttig å pleie og videreutvikle. Legenden om mordene bidro til at en liten understøtterscene kunne opprettholdes og videre rekruttering sikres. Den tyske venstrefløyen, inkl. hoveddelen av ytre venstre, vendte senest høsten 1977 ryggen til den politisk og moralsk bankerotte gruppen.  Gruppen løste seg opp i 1998. En må i dag inn i aller mest bortgjemte og eksentriske submiljøer for å finne noen som understøtter myten om statlige mordhandlinger.

En av dem som har tatt et fundamentalt oppgjør er Peter-Jürgen Boock, en av de delaktige i raidet for 40 år siden. Han ble intervjuet over 9 sider i Der Spiegel i forrige uke, til dels med nye detaljer fra hendelsene i september/oktober 1977, om undergrunnslivet i RAF-cellene med psykoterror, gruppeinkvisisjon og newspeak – og om skammen og forakten han i dag kjenner over egen forblindelse og kaldblodighet.

 

Tyskerne og den kosmopolitiske liberalismen

Publisert i Vårt Land 3. september 2017 under tittelen «Det tyske håpet»

To år etter flyktningkrise, nyttårsnatten i Köln, terroranslaget i Berlin, Trump og Brexit kan det konstateres: Tyskland har forblitt det liberale, tolerante og verdensåpne samfunn vi kjenner det som. Dette fremgår med all mulig tydelighet av en undersøkelse «Institut für angewandte sozialwissenschaft» i Bonn har gjennomført for Die Zeit. På spørsmål om hvem som tilhører «det tyske vi» svarer 82% at mennesker med andre religioner tilhører vi’et; 80% mener at de homofile, 72% at utlendinger/migranter og 71% at flyktninger gjør det. Undersøkelsen viser også høy tilslutning både til verdier som omhandler sosial rettferdighet og frihandel og internasjonalt samarbeid. Alt i alt fastslår Ifas-forskerne at 67% av den tyske befolkning «oppviser affinitet» overfor det de definerer som «den kosmopolitiske liberalismen».

Forskernes tall viser ellers at 5% av befolkningen har «en sterk tilslutning» til høyrepopulistiske tankemønstre, og videre at 18%, med ulik intensitet, oppviser affinitet til deler av denne ideologien. Man kan forøvrig merke seg at spennet innenfor «det store politiske sentrum» (De Grønne, SPD, FDP og CDU) ikke er så veldig stort når det gjelder kjerneverdiene i den kosmopolitiske liberalismen. Die Zeit konstaterer derfor at de store konfliktlinjene i den pågående tyske valgkampen ikke går mellom høyre og venstre, men «mellom det liberale flertallssamfunnet og et høyrepopulistisk mindretall.»

Det overrasker på denne bakgrunn ikke at oppslutningen om høyrepopulismens politiske parti, «Alternative für Deutschland» har falt kraftig siden fjorårets toppmålinger, og nå ligger stabilt på 7-9%. Tyskland vil etter valget 24. september likevel stå overfor en ny situasjon når det for første gang i 1949-republikkens historie vil bli representert med et parti til høyre for CDU/CSU i Forbundsdagen. Til forskjell fra situasjonen i mange andre europeiske land er vi imidlertid 100% garantert at partiet ikke vil inngå i noen form for regjeringsallianse eller på annen måte få politisk innflytelse.

Mye av årsakene til Tysklands tilbakevending til «normaltilstanden» ligger i synkende arbeidsledighet, eksportoverskudd, solide statsfinanser og ikke minst det store folkeflertallets opplevelse av velstand og trygghet. Dette er hovedbildet, selv om ulikheten på noen områder har økt og betydelige befolkningsgrupper fortsatt opplever å leve under det man kan kalle «prekære» forhold i kjølvannet av Hartz 4-reformer o.a. Denne grunnleggende opplevelsen av trygghet under Merkels snart 12-årige regime, er også hovedårsaken til de store problemene SPD og Martin Schultz har med å få gjennomslag for sitt hovedtema «sosial rettferdighet» i valgkampen.

En viktig forklaring på høyrepopulismens tilbakegang ligger selvsagt også i at den «store flyktningkrisen» ikke ble til den store krisen mange hadde spådd den til å bli. Mye av dette skyldes den kraftige reduksjonen av tilgangen på flyktninger som følge av «Tyrkiaavtalen», men det har også åpenbart sin forklaring at tyskerne på sedvanlig «tysk» vis har lyktes bra med oppfølgingen av Merkels «Wir schaffen das», ikke minst gjennom den systematiske bruken av utdanning, opplæring og arbeid som integreringsmekanismer. Her er Tyskland best i Europa. I bunnen av det hele ligger – slik Ifas-undersøkelsen så tydelig dokumenterer – den sterke forankringen av sosialliberale, postmaterielle og kosmopolitiske verdier hos det store befolkningsflertallet.

Noen her på berget vil sikkert bli plaget av at undersøkelser som dette sprenger i stykker yndlingshistoriene om «Merkels håpløse Tyskland» o.l. Vi som har fulgt Tyskland på nært hold over lengre tid er strengt tatt ikke overrasket. Jeg sover godt om natten, og tenker i mitt stille sinn at det er håp for Europa.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11696615-det-tyske-hapet

 

TV-duellen mellom Angela Merkel og Martin Schulz

Har de siste tre timene fulgt TV-duellen mellom Angela Merkel og Martin Schulz, etterfølgende diskusjon i Anne Wills talkshowstudio samt ytterligere kommentarer i ARDs Tagesthemen.

Kortversjonen av min oppsummering:

1) Det ble mer duett enn duell – enigheten i hovedspørsmålene er stor, og bakom synger storkoalisjonen.

2) Hovedtemaer i debatten var flyktninger/integrasjon (45 minutter), Tyrkia, dieselkandalen/bilindustrien, indre sikkerhet, skatter og pensjoner. Det mest interessante ved hele diskusjonen var at begge nå synes å støtte en endelig avslutning av Tyrkias EU-medlemsskapsforhandlinger (Schulz sterkere enn Merkel).

3) Schulz klarte seg bra, og viste større engasjement enn Merkel. Men Merkel vinner på sin trygghet og sin troverdighet; målinger umiddelbart etter debatten viser at velgerne vurderer det på samme måte.

4) Svært mye må skje for at Merkel ikke skal få sin fjerde periode som bundeskansler etter 24. september. Spenningen knytter seg til de mindre partienes resultater, og til hvem av disse hun til sist vil regjere med.

Berlins nye storflyplass er fortsatt en byggeplass – totalkollaps av tyske «dyder»

I 11 år har det vært bygget på Berlins nye storflyplass (BER). Den er fortsatt en ruin. Kostnadene har blitt 9-doblet fra de første anslagene, og ligger nå et sted mellom 50 og 60 milliarder kroner. Første offisielle åpningsdato var satt til oktober 2011, i mellomtiden har fem nye kunngjorte åpningsdatoer gått i dass. Kort tid før den storstilt annonserte åpningen i juni 2012 (champagnen var kjøpt inn og de 4000 gjestene hadde mottatt invitasjonskortene) oppdaget man at titusenvis av sprinklerhoder manglet, tusenvis av automatiske dører var ute av drift, hundrevis av brannvegger manglet, og at virvaret av 170000 km kabling og rørsystemer levde sitt eget liv. Senere studier viste at bygget noen uker før den planlagte åpningen var 56% driftdyktig, den nåværende sjefen for Flugesellschaft Berlin-Brandenburg (den femte i rekken) hevder at man pr. dato (sommeren 2017) er i havn med «87% av milepælene». I mellomtiden har flyplassen blitt for liten, og vil sannsynligvis være avhengig av at Tegel flyplass drives videre – hvis den i det hele tatt noensinne blir åpnet. En horrorhistorie av galaktiske dimensjoner!
Image result for flughafen berlin brandenburg fotos
Årsaken til misæren ligger i slendrian, arroganse, ignoranse, provinsialisme og politisk-ideologisk overstyring, herunder fra den selvforelskede «Berlin arm aber sexy»-borgermesteren Klaus Wowereit (SPD) – styreleder i flyplassutbyggeren «Flughafen Berlin-Brandenburg» (FBB) i hele den fatale planleggings- og byggeperioden 2002-2012. Han bidro blant annet til å stykke opp avtalen med et høytprofesjonelt privat byggekonsortium i 40 enkeltavtaler med til dels uprofesjonelle Berlinfirmaer (for å sikre oppdrag til det lokale næringsliv), men uten en overordnet ansvarlig entreprenør og uten en skikkelig prosjektorganisasjon – en oppskrift på kaoset som skulle komme! Når de kritiske interne stemmene for alvor begynte å melde seg ble et massivt «tiekartell» satt i sving, munnkurv ble pålagt, møtereferater ble forskjønnet, folk ble sparket fra jobbene sine. Styreleder Wowereit og hans medansvarlige og partifelle, den mer forsakte Brandeburg-ministerpresidenten Michael Platzek, ble godt assistert av lydige godværskikkelser i toppen av FBB. I spissen for tiekartellet sto FFB-direktøren Rainer Schwartz og den tekniske direktøren Manfred Körtgen, den siste en «tirsdag til torsdag-jobber» med millionlønn, som skrev på en doktorgrad samtidig som han skulle lede den tekniske prosjekteringen av en av Europas største byggeprosjekter.

Historien er dokumentert i en 20 siders artikkel i siste utgave av Der Spiegel, et resultat av fire journalisters systematiske arbeid over 7 måneder. Det er noe av det villeste og sykeste jeg har lest av saksprosa på flere 10-år! Den store tragedien er at ingen minister, ingen statsadvokat, ingen bundeskansler synes å ha mot til å stille noen til ansvar. Der Spiegel siterer en kilde høyt opp i systemet på at det er mer enn tilstrekkelig grunnlag for rettslige tiltak mot skikkelser som Schwartz og Körtgen, men at ingen har våget å ta i det fordi det sannsynligvis ville utløst tredjeparts erstatningssøksmål fra aktører som Lufthansa og Air Berlin – og da snakker vi om de virkelig store pengene.

Air Berlin har forøvrig nylig gått konkurs. Det var en av de planlagte storkundene som skulle sikre flyplassen stabile inntekter. Det er godt mulig at det er dette som vil være den endelige spikeren i kista på gigantprosjektet BER. Vi får se. Mest sannsynlig er det nok likevel at flyplassen på et eller annet tidspunkt åpner – med innsjekkingsskranker av afrikansk nøttetre inne og provisorier av nåværende Schönefeld-standard spredd utover jordene. Med på lasset følger også en totalkollaps av alt det man til nå holdt som kjernen i de «tyske dyder.»

Det sosialdemokratiske håpet som svant

Kronikk VG, 16. august 2017

Lederen i Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD), Martin Schultz, legger i disse dager ut på en turne som skal vare helt fram til valget på ny Bundestag 24. september. Mer enn 20.000 km skal tilbakelegges, 60 byer skal besøkes og hender i tusentall skal trykkes. Målet er å gjenerobre tronen som Bundeskansler etter 12 år med regjeringer ledet av Angela Merkel. Men kan Schultz hindre Merkel fra å tiltre sin fjerde periode som tysk regjeringsleder? Det så lyst ut i februar og mars. I dag må det nærmest et politisk jordskjelv til for at han skal lykkes.

Martin Schultz overtok som leder av SPD og kanslerkandidat etter en rask og uortodoks prosess i januar i år. Han etterfulgte Sigmar Gabriel, som etter syv år som partileder sto igjen med et skadeskutt image, lav tillit blant partimedlemmene og et parti med en oppslutning så vidt over 20%. Valget av Martin Schultz utløste en voldsom begeistringsbølge både i SPDs egne rekker og i befolkningen generelt. Partiet økte sin oppslutning fra 22 til til 32 % og fikk i løpet av noen få uker 13000 nye medlemmer. Populariteten var særlig stor blant unge mennesker. På forsiden av det store nyhetsmagasinet Der Spiegel tronet Schultz i helgenpositur som «Sankt Martin» – den hellige Martin. Image result for martin schulz free photos

Fenomenet Schultz vakte stor oppsikt de få månedene det sto på. Mange forklarte oppsvinget som en reaksjon på Merkels flinke, men kjedelige og uinspirerte politikerstil. Andre knyttet populariteten til Schultz’ biografi – til fortellingen om den tørrlagte alkoholikeren og småbyordføreren uten artium som endte opp som mangeårig president i det mektige EU-parlamentet i Strasbourg. Imaget av den litt freidige oppkomlingen som også kjente maktens spilleregler innenfra passet godt inn her. Schultz kombinerte det kjente med det nye, en erfaren politiker som var stålsatt i apparatet og byråkratiet, men som likevel kunne fremstå som et friskt pust. Schultzbølgen nådde sitt høydepunkt i slutten av mars. To måneder og tre tapte delstatsvalg senere var den slutt. Oppslutningen om SPD på meningsmålingene dalte, og partiet er sommeren 2017 tilbake på samme nivå som det var da Schultz overtok partiledertrøya i januar.

SPD har de siste fire år vært juniorpartner i en storkoalisjon med Merkels kristelig-demokratiske union, CDU. En storkoalisjon gir aldri en god plattform for partienes markering av egne posisjoner. Begge partiene har derfor lenge vært enige om at videreføring av koalisjonen etter 2017 kun vil være aktuelt dersom ingen andre flertallskonstellasjoner lar seg realisere. Med dagens målinger er det sannsynlig at Bundestag etter høstens valg vil bestå av seks partier – nåværende fire (CDU, SPD, De Grønne og Die Linke) samt liberale FDP og høyrepopulistiske Alternative für Deutschland (AfD). Siden AfD er utelukket som regjeringspartner, vil den nye regjeringen sannsynligvis måtte bli dannet med basis i tre partier. Det har derfor lenge vært klart for Schultz at noe flertall med ønskepartneren De Grønne ikke vil være innen rekkevidde, og at det mest realistiske flertallsalternativet vil være en såkalt «rød-rød-grønn» koalisjon mellom SPD, De Grønne og venstresosialistiske Die Linke. Konstellasjonen har vært prøvd ut i flere delstatsregjeringer i det østlige Tyskland, men har likevel vært kontroversiell som alternativ på nasjonalt nivå, bl.a. på grunn av Die Linkes bånd til det tidligere statsbærende partiet i DDR. Den forventede seieren for det rød-rød-grønne alternativet i Saarland i slutten av mars var planlagt som en prøvestein på om denne konstellasjonen også kunne fungere i en vestlig delstat. Det skulle også gi bekreftelsen på at Schultz ikke bare kunne skape begeistring i egne rekker, men også var i stand til å vinne valg.

SPD lyktes ikke i Saarland. Det lyktes heller ikke de to etterfølgende valgene i Nordrhein-Westfalen og Schleswig-Holstein, hvor eksisterende flertall for SPD og De Grønne gikk tapt til CDU-ledede regjeringer. Tapet var særlig alvorlig i det folkerike og industritette Nordrhein-Westfalen. Hva skjedde? Magien rundt Schultz var åpenbart gått tapt. Mange kommentatorer viste også til at Schultz ikke fikk anledning til å vise seg fram som ønsket i de tre valgkampene, men måtte stille seg i skyggen av de lokale partilederne og betale prisen for mislykket lokal politikk. Målinger i tilknytning til de tre valgene viste også at tilliten til Merkel og CDU var større på politiske kjerneområder som indre sikkerhet og økonomisk politikk. Angela Merkel kan ofte fremstå som grå og kjedelig, men hun inngir også trygghet og tillitt. Hun kan dessuten tie når hun bør. Ingen er dyktigere enn henne til – tålmodig, rolig og selvsikker – å vente på at politisk ugunstige trender går over av seg selv. Det ser det ut til at hun vil lykkes med også denne gang.

Martin Schultz har satset tungt på at SPDs nye valgprogram skal bli et vendepunkt i valgkampen. Programmet ble presentert tidligere i sommer med den klassiske sosialdemokratiske merkevaren «sosial rettferdighet» som overskrift – sterkere beskatning av de rike, høyere minstepensjon, likelønn, mer midler til utdanning og familiene; på det europeiske plan økte EU-investeringer i økonomi og infrastruktur og mer solidaritet i fordelingen av flyktninger internt i EU. Forskjellene til CDU er imidlertid ikke veldig store, og programpunkter som vil merkes på de brede velgerskarers lommebok, eller utfordrer de tyngste maktgruppene i samfunnet, glimrer med sitt fravær. Ingen partier, heller ikke De Grønne, har f.eks. hatt mot eller evne til å gripe skikkelig fatt i den tyske bilindustriens dype krise i kjølvannet av de såkalte dieselskandalene.  Profilløshet og «døsende stillstand» preger den tyske valgkampen, skriver FAZ-redaktør Claudius Seidl i en kommentar 7. august.

Effekten av SPDs nye valgprogram har i alle fall uteblitt. De aller siste målinger viser 39% oppslutning for CDU og 24% for SPD; på det personlige popularitetsbarometeret skårer Merkel 59%, mens Schultz har falt helt ned på 33%. Holder målingene seg uforandret frem til valget, vil det mest sannsynlige utfallet være en koalisjon mellom CDU, liberale FDP og De Grønne. Skal trenden brytes må det nok inntre en alvorlig politisk hendelse, f.eks. en videre utvikling av nevnte dieselskandale. «Schultzbølgen» i vinter viste at det er mulig å sette store velgermasser i bevegelse. SPD i nåværende forfatning er neppe i stand til dette.

Det sosialdemokratiske håpet som svant

Dokumenta 2017

Oppholder meg noen dager på «Dokumenta» i Kassel. «Being safe ist scary» står det med store bokstaver over Friedericianum, Dokumentas tradisjonelle hovedbygg. Det mangetydige utsagnet fikk med ett en slags scary aktualitet gjennom gårsdagens terrorhendelse i Barcelona. Aktualitet og forpliktelse på en samfunnskritisk agenda har i og for seg vært en ambisjon for Dokumenta helt siden starten på 50-tallet. Det er en av grunnene til at jeg liker å dra dit. Årets Dokumenta er imidlertid svakere enn de to forutgående (i 2007 og 2012). Mitt inntrykk er at det er færre verk enn vanlig (bl.a. er Karlsaueparken ikke tatt i bruk), det er lengre mellom de kunstneriske høydepunktene, og sannsynligvis har Die Zeits Hanno Rauteberg rett i sin påpekning av at hovedkuratorenes innarbeidede «anti-kapitalistiske» grunnfortelling går litt på tomgang. «Forutsigbart og rutinemessig», er Rautebergs dom, samtidig som den parallelt løpende kunstfestivalen, «Skulptur Projekte», i Münster roses opp i skyene.

Likevel er det mer enn nok bevegende enkeltverk til å forsvare et par dagers besøk i Kassel før utstillingene tas ned. For meg ble Theo Eshetus «Atlas Fractured» et absolutt høydepunkt – en helt magisk vakker projisering av levende ansikter på klassiske masker fra verdenskulturene. Utstillingene står til 17. September. Interessant var også Piotr Ulanskis «Real Nazis», en hel vegg med fotos av reelle nazier av ulik støpning. De store er selvsagt med, som Göring og Himmler, men også den unge radiooperatøren og bombeflyskytteren Joseph Beuys – han med de 700 trær og senere en av de mest toneangivende kunstnere i Dokumentas historie.

Og selvsagt er det umulig å ikke få med seg søylene av forbudte eller sensurerte bøker, «Parthenon of Books» på plassen foran Friedericianum. Førti av førtiseks søyler er dekket opp til nå, ved midnatt hver dag fylles det opp med nye bøker. Magisk og skremmende på en gang. Lærdommen ligger opp i dagen, og trenger ingen fyndig oppsummerende banalitet fra min side.

Den simulerte borgerkrigen

Fotos aus dem Schanzenviertel in Hamburg in der Nacht von Samstag zu Sonntag zum G20 Gipfel.

Foto: Dustin Hackert (CC BY NC)

Publisert i Klassekampen 26. juli 2017

Brennende biler, plyndringer og barrikader dominerte nyhetsstrømmen fra G20-møtet i Hamburg 6-8 juli. I stedet for klimakrise og hungersnød i Øst-Afrika kom gatekamper mellom svartkledde «autonome» og politiets spesialstyrker i forgrunnen.  På lørdagen, toppmøtets siste dag,  beveget et demonstrasjonstog med nærmere 80.000 deltagere seg gjennom Hamburgs gater under hovedparolen «Grenseløs solidaritet i stedet for G-20», men i medienes beretninger kom denne helt i skyggen av vannkanonene. Hvem er de autonome, og hva vil de? Hendelsene har utløst en rekke debatter i tyske medier. Debatten har vært sterk også på den tyske venstresiden – er oppgjøret med de autonomes politikk tydelig nok, er fordømmelsen av volden klar nok?

(mer…)

Goethe og Schiller – et vennskap

«Jeg har ikke bare mistet en god venn, jeg har også mistet halvparten av meg selv», utbrøt Johann Wolfgang Goethe når han mottok budskapet om Friedrich Schillers død 5. mai 1805. Det ble slutten ikke bare på et vennskap, men på et 10-årig gjensidig befruktende samarbeid – et av de mest bemerkelsesverdige eksemplene på kunstnerisk inspirert vennskap mellom menn i hele den europeiske åndshistorien.

(mer…)

Tysk landslagsfotball – talentutvikling forklarer suksessen

Den store fremgangen for tysk landslagsfotball i siste 10 årsperiode er ikke tilfeldig. Den er et resultat av et systematisk talentutviklingsprogram som det tyske fotballforbundet (i samarbeid med klubbene) startet opp i 2002-03. Programmet har en sterk lokal og regional forankring med lokale støttepunkter, spesialskoler for fotballtalenter (hvor skole/utdanning ivaretas samtidig med talentutviklingen), nivådelte utviklingsløp, aldersbestemte landslag osv. Programmene starter tidlig, er åpne og tilgjengelige for alle og gir unge talenter fra alle sosiale lag og alle kulører muligheter til å være med.

Når man berømmer bredden i de tyske landslagstroppene, vil man kunne finne mye av forklaringen her. Mange av de nye unge nye profilene i tysk landslagsfotball de siste årene er produkter av dette programmet. Når programmet i sin tid ble presentert, representerte det et kraftig brudd med hvordan man tidligere hadde jobbet med talentutvikling i tysk fotball. Man kan jo her også anvende den litt forslitte klisjeen om tysk organisering og systematikk.