Fantomene i undergrunnen

Publisert i Klassekampen 15. februar 2020

I slutten av juni 2016 blir en pansret pengetransport ranet for 600.000 Euro. Overfallet skjedde under avhenting av ukesomsetningen til en madrasshandler på et ikke-sted langs en motorvei i den nordtyske delstaten Niedersachsen. Politi og påtalemyndighet slår raskt fast at ranet ble begått av tre ettersøkte medlemmer av den tidligere terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF) – Daniela Klette, Ernst-Volker Staub og Burkhard Garweg. Ranet var det foreløpig siste av i alt tolv vellykkede angrep på pengetransporter og supermarkeder som trioen skal ha gjennomført fra 1999 til 2016. Det samlede ransutbyttet anslås å ligge rundt 2,6 mill. euro – 26 millioner kroner. Klette, Staub og Garweg har levd et fantomaktig liv i undergrunnen i nesten 30 år, hvorav 22 år etter at RAF erklærte seg oppløst. De er i dag 61, 65 og 51 år.

RAF er et av de mest myteomspunne fenomener i tysk etterkrigshistorie. Hva skjer når en ung journalist og hennes far, en pensjonert politietterforsker, begynner å grave i denne historien med nåtidens blikk? Resultatet kan man lese i en bok som høstet mye oppmerksomhet ved lanseringen på bokmesssen i Frankfurt sist høst, Patrizia Schlosser: «Im Untergrund  – Der Arsch von Franz Josef Strauss, die RAF, mein Vater und Ich». Spørsmålene den unge journalisten stiller seg er: Hvorfor er politiet nesten uten spor i jakten på trioen, hvordan har de klart å holde seg uoppdaget i 30 år, hvor og hvordan lever de, har de hemmelig støtte i det gamle miljøet av sympatisører eller gjennom rester av 70- og 80-tallets internasjonale nettverk av venstreterrorister?

RAF var en venstreekstrem terrororganisasjon som eksisterte i Tyskland fra 1970 til 1998. Den etterlot seg 67 døde, 230 skadede, materielle ødeleggelser for mer enn 2 milliarder kr. og 11 mill. sider etterforskningsdokumenter. Av de døde var 33 direkte ofre for RAFs drapsaksjoner. RAFs ideologi bygget på en blanding av radikal maoisme og latinamerikansk bygeriljatenkning. På det subjektive plan hadde den også preg av en heroisk-fanatisk eksistensialisme med røtter i tysk lutheranisme. Det er vanlig skille mellom generasjon 1 (1970-1977), generasjon 2 (1977-82) og generasjon 3 (1982-1998). Generasjon 1 er også kjent under navnet «Baader-Meinhof-banden» etter navnet på to av de mest profilerte grunnleggerne, Andreas Baader og Ulrike Meinhof. Fenomenet RAF er behandlet i et tresifret antall bøker, utstillinger og filmer fra 1970 til i dag. Etter lange fengselsstraffer er samtlige gjenlevende RAF-medlemmer nå på frifot. Det er betydelig mer litteratur om generasjon 1. og 2. enn om generasjon 3, selv om det er denne som har den lengste historien. Staub, Klette og Garweg tilhører generasjon 3, og var sannsynligvis av de siste som aktivt tilsluttet seg organisasjonen. Ingen av de 9 mordene som ble begått av 3. generasjon er pr. i dag oppklart.

Schlossers spørsmål fører henne ut på en 2-årig reise på kryss og tvers av Tyskland. Det er en oppdagelsesferd i etterforskningsdokumenter, nedstøvede arkiver og forskningsrapporter. Hun intervjuer pensjonerte etterforskere og statsadvokater, tidligere analytikere i Verfassungsschutz (PST), STASI-arkiv-forskere og advokater. Ikke minst gjennomfører hun en rekke samtaler med ex-RAF’ere, tidligere aktivister i støtteorganisasjonene for RAF-innsatte og sentrale skikkelser i dagens venstreekstreme miljøer. En mislykket reise til Jordans hovedstad, Amman samt lengre samtaler med en terrorist som har levd 25 år i skjul i Venezuela står også på programmet. Med på ferden er Schlossers far. Han var som ung politibetjent i første linje ved terrorangrepet mot israelske sportsutøvere under OL i München 1972, og utøvde senere statsmaktens voldsmonopol under den tilnærmede unntakstilstanden som preget det terrorherjede tyske 70-tallet. Patrizia og faren tilhører to verdener – de krangler som hund og katt, men spenningen dem i mellom tilfører fortellingen dynamikk, og bidrar ofte til at de riktige spørsmålene blir stilt.

Im UntergrundI møtet med tidligere RAF-medlemmer og med sympatisører og understøttere som var aktive på 70- og 80-tallet opplever Schlosser mistro og fiendtlighet. Det samme gjelder skikkelsene hun oppsøker i dagens venstreekstreme miljøer, «de autonome» i Hamburgs St.Pauli og Hafenstrasse, støtteorganisasjonen «Rote Hilfe» osv. Noen få vil snakke, men de fleste oppfatter Schlosser som en representant for «makten». Hos eks-RAF’ere møter hun få tegn på anger, snarere selvrettferdighet og dårlig skjult forakt for den unges journalistens prosjekt. Fra Karl-Heinz Dellwo – mannen som var medansvarlig for to drap og langvarig gisseltaking under RAFs attentat mot den tyske ambassaden i Stockholm i 1975 – får hun i en bydende og arrogant tone beskjed om «heller å skrive om sin egen generasjon». Ingen synes beredt til å bryte ut av munkeløftet om å tie.

I dagens venstreekstreme scene, bl.a. i bastionen Hafenstrasse i Hamburg, trer man inn i et minefelt når spørsmål om RAF og om Klette/Staub/Garweg kommer på bordet. Tvil og usikkerhet avslører ønsker om å snakke, men en mangeårig, grunnfestet følelse av indre forbundethet med RAF får de fleste til å styre unna. Rett etter ranet i 2016 kom det i Hamburg opp plakater med påskriften «Burkard, Daniela, Volker – kampen går videre!». Godt inne i sin research opplever Schlosser at det hun har fått ut av informasjon gjennom samtaler i Hamburgs venstreekstreme subkulturer «trekkes tilbake». Begrunnelsen gis i en artikkel i – det nå forbudte – nettmagasinet «linksunten.indymedia»: Man hadde for sent forstått at Schlossers journalistikk var «infiltrasjon» og «skjult represjon» med sikte på «ødeleggelse av venstresidens strukturer».

Vi vet i dag med sikkerhet at Klette, Staub og Garweg oppholdt seg i Hafenstrasse før de i 1990/91forsvant inn i sin nye tilværelse som undergrunnskjempere. Det er også en kjensgjerning at DNA-spor knytter dem både til forbrytelser begått av 3.-generasjon RAF og til de siste årenes ransaksjoner. De to mest kjente i generasjon-3, Eva Haule og Birgit Hogefeld, ble fengslet i løpet av 80- og 90-tallet. En annen kjent profil, Wolfgang Grams, døde under pågripelse i 1993. Myndighetene har også en liste med 12 navn hvor man har klare indikasjoner på tilknytning til generasjon 3. Bevisene er imidlertid for svake for rettslig tiltale. Den mest plausible forklaringen på at Klette, Staub og Garweg valgte å fortsette undergrunnstilværelsen etter RAFs oppløsning i 1998, må man anta ligger i utsiktene til langvarige fengselsstraffer. Kanskje hadde de også gjort seg bekvem med tilværelsen i undergrunnen. I en RAF-erklæring fra 1996, en av de aller siste før oppløsningen i 1998, kan man se at det går mot slutten. Samtidig heter det at de gjenværende «..hverken kan eller vil oppløse seg i luften». Teksten kan godt være forfattet av de tre. Schlosser spør seg om de allerede da så for seg en tilværelse som en slags «historiens udøde, i all evighet dømt til et liv som fantomer». For å livnære seg startet de en karriere som vinningsforbrytere. Den har vart i 20 år nå. Om den fortsetter, og om de tre noensinne vil tre fram i lyset før de går fra udøde til døde, er det umulig å si noe om.

Ved ranet i 2016 var de tre gjerningspersonene utstyrt med pistoler, automatgevær og en panserrakettkaster. Våpnene var av gammelt merke, og stammer høyst sannsynlig fra uoppdagede våpendepoter RAF etablerte på 70- og 80-tallet. Fluktbilen var kjøpt hos en bruktbilhandler, hadde falske skilter og ble sprengt i lufta ikke langt unna gjerningsstedet. «Helt etter gangsterhåndboken», sier Patrizias pappa. Politiet har ellers indikasjoner på at trioen oppholder seg i utlandet, og kun kommer inn i Tyskland når ranene skal utføres. Sporene peker både mot Nederland og Italia. Det er også teorier om at trioen kan dra veksler på gamle kontakter i palestinske PFLP eller RAFs tidligere europeiske søsterorganisasjoner («Action Directe» i Frankrike, «Brigate Rosse» i Italia), og at man i det turbulente året etter murens fall (1989-90) kan ha fått hjelp av tidligere STASI-agenter til å skaffe seg identifikasjonspapirer av høy kvalitet. Mer enn indiser er ikke dette, noen gjennombrudd i etterforskningen har de ikke resultert i.

RAF levde i en verden av vanviddsforestillinger. I utgangspunktet var ideologien ikke så veldig ulik det den øvrige flora av 70-tallets venstreekstreme partier og grupper bygde på. Spranget fra husokkupasjoner, blokader og gatekamper til bankran, sprengningsaksjoner og kyniske drap på sakesløse mennesker var likevel gigantisk. På sin reise inn i de venstreekstreme subkulturene treffer Schlosser på veteraner fra 70- og 80-tallet som ennå i dag fastholder at «anslagene var riktige». Det er ikke usannsynlig at disse miljøene også ville kunne være beredt til å understøtte Klettes, Staubs og Garwegs liv i undergrunnen. Det effektive «tiekartellet» blant tidligere og nåværende RAFsympatisører gjør det umulig å vite om slik kontakt eksisterer. Risikoen tatt i betraktning, er det heller lite sannsynlig.

Den tyske stats rett til å forsvare seg mot 70- og 80-tallets RAF-terror kan ingen stille spørsmål ved. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved metodene som ble benyttet. Særlig kan det rettes kritikk mot de nye bestemmelsene om «sympatihandlinger» som kom inn i straffeloven i 1974 og 1978 (§§ 129 og 138), og som langt på vei kriminaliserte ordinær politisk virksomhet på den radikale venstresiden. Den tidligere direktøren for det føderale «Verfassungsscutz» Günther Nollau beskrev disse bestemmelsene allerede i 1977 som uforenlig med moderne strafferett, men det varte helt til 2002 før de ble opphevet.

Straffeforfølgelsene som fulgte i kjølvannet av de nye paragrafene bidro til styrking av paranoiaen i de venstreekstreme miljøene og til forskansninger i subkulturer som har holdt seg i live helt til i dag. Muligens kan det også ha bidratt til en unødig forlengelse av hele RAF-æraen. Det moderne Tyskland har vært god til å gjennomføre kritiske selvoppgjør, den omfattende bearbeidingen av nazitidens ugjerninger er det fremste eksemplet. I en væpnet aksjon 14. mai 1970 ble Andreas Baader presset fri fra sin daværende fengselssoning. Det regnes som RAFs grunnleggelsesdato. For det offisielle Tyskland kan vårens 50-årsdag være en god anledning til å løfte fram spørsmål som tidligere ikke har fått den oppmerksomhet de burde ha fått. Man får anta at Daniela, Ernst Volker og Burkard følger med på hva som skjer.

 

Koalisjon mellom grønne og konservative skal styre Østerrike

Så er det klart: På sitt ekstraordinære landsmøte i Salzburg første helgen i januar sa Østerrikes Grønne ja til den fremforhandlede regjeringsplattformen med konservative ÖVP. Tilslutningen skjedde med stemmetall på „nordkoreansk“ nivå: 246 ja-stemmer, 15 nei og 3 avholdende – 93,18 prosent støtte. Listen over grønne ministre fikk ennå høyere oppslutning. Kun formaliteter gjenstår nå før regjeringen kan starte sitt arbeid.

Men hva er hovedpunktene i plattformen, og hvilke ringvirkninger vil den nye regjeringen kunne få utenfor Østerrike?

«Aus Verantwortung für Österreich» („I ansvar for Østerrike“) er mottoet for den nye regjeringen. For ÖVP-leder Sebastian Kurz betyr dette primært en lovnad – og forventning – om politisk stabilitet, et styringsgrunnlag befridd fra et konstant skandalefrembringende FPÖ på ytre høyre flanke. For Die Grünen-leder Werner Kogler betyr det nok mye at tyngdepunket i østerriksk politikk er flyttet flere hakk mot det politiske sentrum, og at klimakrisen – det store århundretemaet fremfor noe – inntar en så sentral plass i plattformen som den gjør.

Etter tre måneder med detaljforhandlinger har regjeringsplattformen fått et omfang på 326 tettpakkede sider. Målet har vært å arbeide seg gjennom alle tenkelige punkter det vil kunne oppstå uenighet om i løpet av den femårige regjeringsperioden.

På klimaområdet har de to partiene bl.a. blitt enig om følgende:

– CO₂-utslippene skal bli dyrere
– En flybilletavgift på 12 Euro innføres
– Pendlerfradrag og bompengeavgifter skal «økologiseres“
– Milliarder skal investeres i offentlig transport
– Innen 2030 skal 100% av elektrisitetsforbruket komme fra fornybare energikilder
– Østerrike skal bli klimanøytralt innen 2040

For Grünen-sjef Kogler innebærer dette at regjeringen setter seg en ambisjon om å gjøre Østerrike til „ledende i den europeiske og internasjonale klimapolitikken“. Intet mindre.

En klar seier for De Grønne er også en ny „transparenspakke“, som skal redusere hemmeligholdet i den offentlige forvaltningen. I kjølvannet av en rekke skandaler rundt partifinansieringen (jfr. Ibizaaffæren) skal den østerrikske Riksrevisjonen få kraftig utvidede fullmakter til å kontrollere de politiske partienes finanser.

Området asylpolitikk og indre sikkerhet har på den andre side fått et tydelig ÖVP-stempel. Dette har også vært et av de mest krevende punktene under hele forhandlingsprosessen. I følge Kurz vil den «konsekvente kampen mot illegal migrasjon og politisk islam“ bli videreført i den nye regjeringen. Blant punktene som er overtatt fra samarbeidsregjeringen med FPÖ er Hijabforbud i skolene for elever under 14 år, og en – rettsstatlig omstridt – lovparagraf som hjemler forebyggende fengsling av radikaliserte på grunnlag av mistanke alene.

Mye av dette har måttet bli akseptert med tenners gnissel fra De Grønnes side. Dette er også hovedårsaken til at partiets ungdomsorganisasjon valgte å stemme nei til regjeringsplattformen på landsmøtet. Likevel har nok mange av de mest kontroversielle punktene blitt «avmildnet» gjennom påtrykk fra De Grønne. Det er også viktig at koalisjonen ÖVP-Die Grünen innebærer stopp for en videre drift mot høyre i asyl- og innvandringspolitikken, noe det med fortsettelse av koalisjonen ÖVP-FPÖ ville vært stor risiko for. Det er også grunn til å anta at den nye østerrikske regjeringen vil bli en sikrere og mer pålitelig partner i samarbeidet på EU-nivå om nødvendige reformer i innvandrings- og asylpolitikken, bl.a. forslaget om en frivillig kvoteordning for fordeling av asylsøkere som er «in Orbit» på grunn av svikten i Dublinsystemet.

Man kan ellers merke seg om at det er oppnådd enighet om et program for bekjempelse av barne- og aldersfattigdom og en skattereform som innebærer skattelettelser for de laveste inntektsgruppene.

Etter presentasjonen av programmet tidligere i uken avviste Kurz at det dreier seg om et «minimalkompromiss». I stedet er det uttrykk for det beste «fra begge verdener». Kogler på sin side besverget „den store forsoningen mellom økologi og økonomi“.

Kogler er også ubeskjeden nok til å anse sitt koalisjonsprosjekt som et „forbilde for Europa“. Der sikter han nok særlig til nabo og storebror Tyskland, hvor en tilsvarende koalisjon mellom CDU/CSU og De Grønne (evt. med FDP som en tredje part) godt kan bli utfallet etter valget på ny Bundestag i 2021. Mange vil nok holde en grønn-rød-rød koalisjon mellom De Grønne, SPD og Die Linke som en bedre løsning for Tyskland (undertegnede er blant dem), men skulle flertallet for en slik koalisjon feile (hvilket ikke er usannsynlig) vil en løsning av «østerriksk type» være den mest sannsynlige.

Tyskland er ikke Østerrike, på mange måter ligger nok det politiske tyngdepunktet mer til venstre i Tyskland enn i Østerrike. Styrkeforholdet mellom CDU/CSU og De Grønne er også et helt annet i Tyskland enn i Østerrike, hvor de to partiene i noen målinger har vært nesten jevnstore og p.t. har en oppslutning på hhv. 28% og 21-22%. I Østerrike ga valget i høst resultater på hhv. 37,5% og 13,9% for de to partiene. I en tilsvarende avtale i Tyskland vil De Grønne følgelig ikke la seg redusere til å strø «hakket persille på et ellers konservativt program», slik Süddeutsche Zeitungs sjefskommentator Heribert Prantl nylig uttrykte det. Det er likevel ingen tvil om at partistrategene i De Grønne og CDU/CSU vil studere det nye østerrikske regjeringsprogrammet med stor interesse i tiden frem mot neste valg

Foto: AFP (Grünen-leder Werner Kogler)

Hermann L. Gremliza – den tyske venstreradikalismens elegante refser – er gått bort

Hermann L. Gremliza var den tyske venstreradikalismens skarpeste penn gjennom mer enn 50 år. Han døde i Hamburg rett før julaften, 79 år gammel. Gremliza startet sin publisistiske karriere i Der Spiegel på midten av 60-tallet. Der gjorde han raskt karriere under legendariske Rudolf Augsteins vinger, men ble etter noen år sparket av samme Augstein etter en strid om journalistenes medvirkning i tilsetting av redaktører og journalister.

Gremliza kjøpte i 1974 personlig opp det gamle venstresidemagasinet «Konkret», og ble dets hovedutgiver og sjefsredaktør frem til sin død. Det er hans virke her som gjorde han legendarisk, og som har fått alt som kan krype og gå av aviser fra venstre til høyre til å begå en full rekke av beundrende og respektfulle nekrologer i dagene inn mot julaften. Liberal-konservative FAZ skriver: «Gremlizas skrifter tilhører, som forfatteren, Tysklands venstrehistorie, en historie med få arbeider man leser så gjerne som hans.»

«Konkret» var fra slutten av 50-tallet til slutten av 60-tallet den radikale venstresidens og den utenomparlamentariske opposisjonens (APO) hovedorgan. I begynnelsen var den hemmelig subvensjonert av DDR, med de illegale KPD-medlemmene Klaus Rainer Röhl og hans daværende ektefelle Ulrike Meinhof, som sentrale skikkelser. Det var i Konkret den senere RAF-grunnleggeren skapte sitt renomme som profesjonell journalist. Etter bortfallet av DDR- finansieringen, overlevde Konkret i en kombinasjon av lettpornomagasin og venstreradikalt månedstidsskrift, vel det eneste vellykkede eksemplet på opplagssterk, venstreradikal kiosklitteratur i den tyske etterkrigstiden.

Ved Gremlizas inntreden ble det brått slutt på fetsijsex og desslike. Gjennom fem årtier jaget Gremliza stupiditet og dårlig språkføring (som for han gikk ut på ett), ressentimenter, Heimatdyrking, historierevisjonisme, antisemittisme, romantisering og naiv idealisme. Han var like nådeløs mot komma- og kasusfeil som mot svak tenkning. Hans stil var full av eleganse, han spottet og pirket og latterliggjorde, og det verste han visste var dumhet og forløyethet på venstresiden. Han var tidvis mer nådeløs mot sin egne enn mot borgerligheten. Den venstreorienterte dagsavisen Die Tageszeitung (TAZ) het i hans skrift «barne-FAZ» på grunn av de mange overgangene av ambisiøse og unge TAZ-journalister til godt betalte jobber i borgerlige FAZ. I de siste år kalte han den et «seniorhjem».

Gremliza forsto seg selv kommunist. Han var likevel medlem av SPD helt fram til 1989. Når partiets Bundestagsfraksjon samme år istemte avsyngingen av nasjonalsangen, «Das Deutschlandlied», sammen med Helmut Kohl & co, meldte han seg ut. Gremliza beskrev selv sitt prosjekt slik: «Gjenvinning av den politiske forstand, analyse i stedet for følelser, erkjennelse i stedet for engsteligheter, prioriteter fremfor «Liebhabereien». Han var ghostwriter bak flere av Günter Wallrafs bøker, og han innstiftet i sin tid en pris som skulle tildeles skribenter som forpliktet seg på aldri mer i sitt liv å publisere et ord. I de senere år gjorde Gremliza seg til en av de fremste kritikerne av tendensene til antisemittisme i den tyske venstresidens Israelkritikk. Han ble av prinsipielle og historiske grunner en Israelvenn helt fram til sin død.

Gremliza la seg bevisst ut med alt og alle, selv om han som person skal ha vært et vennlig og generøst menneske. Han hadde ingen forbilder bortsett fra ett, men det ruvet til gjengjeld over alt: Karl Kraus, Wiens spottende kommentator og samtidsdiagnostiker på 20- og 30-tallet. Han respekterte også Adorno som en «god borgerlig tenker», men ikke noe mer.

For egen del ble det opp gjennom årene etterhvert en vane å spore opp «Konkret» når jeg besøkte Tyskland. Det var ikke alltid like lett, men fant man det ikke på aktuelle Hauptbahnhof var det alltid mulig å oppdrive det på en av de lokale «alternative» bokhandlene som store og mellomstore tyske byer fortsatt holder seg med. Et høydepunkt var alltid «Gremlizas Express», en spalte på magasinets siste side som ble publisert helt inn til det siste. Konkret har hatt problemer med opplagsnedgang de siste årene. Om det kan overleve uten Gremlizas pregnante stemme er et åpent spørsmål.

Foto: Picture-Alliance/ZB

«FORFATNINGSPATRIOTISME» OG «DET SELVBESKYTTENDE DEMOKRATI», YTRINGSFRIHET OG KAMPEN MOT HØYREEKSTREMISME – NOEN TYSKE ERFARINGER

Begrepet «forfatningspatriotisme» har primært sin historie knyttet til politikk- og statsrettsdiskusjoner i Vest-Tyskland i perioden 1949-1989. I de senere tiårene har det også blitt en stadig viktigere del av de internasjonale diskusjonene om moderne staters normative grunnlag, konstitusjonell rett, statsborgerrollen m.v. i moderne statsvitenskap og statsrett. En god oversikt gis i Jan-Werner Müllers bok «Verfassungspatriotismus» (2011). Spørsmålet som kan stilles er om forfatningspatriotismen – og det delvis beslektede begrepet «selvbeskyttende demokrati» – kan utgjøre et grunnlag for våre dagers diskusjoner om demokratienes kamp mot politisk ekstremisme, og i særlig grad den voldelige høyreekstremismen.

Begrepet fikk sin første utforming gjennom statsviteren og journalisten Dolf Sternberger, og ble så senere videreutviklet av filosofen Jürgen Habermas. Begge utledet begrepet fra den spesifikke tyske erfaringen – ødeleggelsen av historien og kulturen som legitimasjonsgrunnlag for den nye tyske veststaten. Både Sternbergers og Habermas’ forfatningspatritisme var inspirert Karl Jaspers berømte «Die Schuldfrage» fra 1946, en forståelse av politikk som «fri kommunikasjon og respektfull strid», og – for Tyskland etter Hitler – som en kamp «.. med og om «Die Schuld» (skylden). For Jaspers hang ansvar for historien og solidaritet i samtiden tett sammen. Dette ble viktig både for Sternberger og Habermas, om enn med ulike innretninger.

Sternberger utviklet sine teorier om forfatningspatriotismen i flere steg utover 40-, 50-, 60- og 70-tallet. Utgangspunktet var hans «Begriff des Vaterlandes» fra 1947, hvor begrepet «fedreland» løsrives fra tidligere sentimentale (og fatale) bindinger til «Volk», «skjebne» og «ære» osv, og reformuleres som et borgersamfunn i republikansk forstand. Termen «forfatningspatriotisme ble først anvendt i en artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung i 1970, og offisielt lansert i en artikkel i samme avis i 1979. Et viktig orienteringspunkt i hele Sternbergers virke var Vest-Tysklands nye grunnlov, som trådte i kraft 22. mai 1949. Sternbergers nasjonalstatlige republikanisme innbefattet også begrepet «wehrhafte Demokratie» – «det selvbeskyttende demokrati», et demokrati med evne (og rett) til å beskytte seg mot ytre og indre fiender. Sternberger støttet således forbudene mot nazistiske SRP (1953) og kommunistiske KPD (1956), hjemlet i grunnlovens § 18 –  og han var positiv til mye av spesiallovgivningen rettet mot 70-tallets venstreekstremisme og venstreterrorisme: «Ingen frihet for frihetens fiender!».

For Jürgen Habermas var forfatningspatriotismen uløselig knyttet til imperativet om bearbeiding av nazifortiden, og til de sterke moralske og politiske forpliktelsene som fulgte i forlengelsen av dette. Ved gjenforeningen mellom de to tyske statene i 1989–90 argumenterte han også for forfatningspatriotismen som grunnlag for en felles grunnlovsprosess for de to tyske statene, en type demokratisk selvkonstituering med etterfølgende folkeavstemning, slik det egentlig var forutsatt i grunnlovens sluttkapittel (§146). Termen ble tatt i bruk av Habermas fra midten av 80-tallet, men da på en langt mer «universalistisk» og «selvkritisk» måte enn hos Sternbereger – noe man fra Habermas side særlig fikk se i den etterfølgende «Historikerstriden». Senere la Habermas betydelig vekt på forfatningspatriotismen som det beste fundament for Europas fremvoksende multikulturelle samfunn, og den mest plausible garanti mot majoritetssamfunnets marginalisering og undertrykking av de nye minoritetskulturene, jfr. bl.a. «Faktizität und Geltung» (1994). Minste felles multiplum er alle borgeres plikt til å respektere forfatningens grunnrettigheter.

Jan-Werner Müller beskriver forskjellene mellom Sternberger og Habermas slik: «Mens Sternbergers forfatningspatriotisme også var en «beskyttelsespatriotisme» (‘Schutz-Patriotismus’) som konkret uttrykte seg i det «wehrhafte Demokratie», må Habermas’ versjon av forfatningspatriotismen forstås som en «skyldpatriotisme» (‘Schuld-Patriotismus’), som gjennom sin kontinuerlige beskjeftigelse med fortiden utviklet sin historiske spesifisitet, men i stor grad også sitt etiske grunnlag.» I så henseende gir det klart mening at det var Sternberger og ikke Habermas som på 60- og 70-tallet fremsto som forsvarer av både de nye «Notstandsgesetze» (unntakslovene) og av «Radikalenererlass» («Berufsverbot»), mens Habermas i disse heller skuet faren for en nyautoritær utvikling av Forbundsrepublikken.

Uavhengig av dette er det viktig å minne om at grunnlovsfedrene av 1949 allerede i utgangspunktet la inn sterke elementer av selvbeskyttelse og «wehrhafte demokratie» i selve grunnlovsteksten, noe som særlig kommer til uttrykk i lovens §§ 9, 18 og 21. De tre grunnlovsparagrafene omhandler bl.a. rammer for forbud mot foreninger hvis mål eller handlinger retter seg mot straffelovene, den forfatningsmessige ordning og ideen om «Völkerverständigung» (§9.2) og mulighetene for tap av borgerrettigheter for den som misbruker frihetsrettighetene til å bekjempe mot «den frihetlig demokratiske grunnordning» (§18). Den legendariske Carlo Schmid – grunnlovens hovedforfatter, sosialdemokrat og skjønnånd med forbindelser til Stefan Goerge-kretsen – uttrykte dette på følgende måte i en av de mange plenumsdiskusjonene om grunnloven i Parlamentarische Rat i 1948-49: «Vi må ha mot til å vise intoleranse mot den som vil bruke demokratiet til å ødelegge det!». Forbudene mot KPD og nazistiske SRP på 50-tallet hadde sitt grunnlag i disse bestemmelsene. Kort tid etter krigens slutt hadde noe av det samme blitt uttrykt av den britiske filosofen Karl Popper i hans «The Open Society and its Enemies».

I dagens Tyskland er grunnlovens § 9 fulgt opp gjennom særlovgivning i bl.a. straffeloven og i lovene om partier og foreninger. Dette har resultert i forbud mot et 50-tall mindre, entydig nazistiske, grupperinger og «Kameradschaften» samt mot ymse nazistiske symboler. I tillegg inneholder straffelovens § 130 straffebestemmelser mot arrangementer og ytringer som forherliger og rettferdiggjør naziherredømmet på en måte som ”krenker ofrenes verdighet”. Eksempler på det siste er forbudet mot oppmarsjer ved graven til Rudolf Hess, et forbud som ble stadfestet av den tyske forfatningsdomstolen ved en egen dom i november 2009. Forfatningsdomstolen legger likevel betydelig vekt på at forbud mot forfatningsfiendtlige partier og foreninger må avveies strengt mot andre sentrale verdier i grunnloven. Et tydelig eksempel på dette var den negative dommen i 2017 i saken om forbud mot det største og det eldste av de nynazistiske partiene, «Nationaldemokratische Partei Deutschlands» («NPD»). Det utslagsgivende for domstolen her ble hensynet til ytrings- og organsasjonsfriheten samt en betingelse om at en forfatningsfiendtlig organisasjon (som NPD iflg. domstolen utvilsomt er) må utgjøre en «reell trussel» mot demokratiet for at forbud etter §9.2 skal kunne iverksettes.

Både Norge og Tyskland har den seneste tiden opplevd alvorlige angrep fra det ytterste høyre. Norge hadde tidligere i år moskeskytingen i Bærum. I oktober var det bare tilfeldigheter som hindret en høyreekstrem mann i 20-årene fra å begå massemord på den jødiske menigheten i Halle, Øst-Tyskland. Det endte «kun» med 2 dødsofre. På forsommerenen i år ble regjeringspresidenten i Kassel, Walter Lübke (CDU), brutalt henrettet foran sitt hus av en kjent høyreekstremist. Det tyske «Verfassungsscutz» (PST) regner med at det finnes 12.700 høyreekstremister med voldspotensial i Tyskland. Fra 1990 til i dag anslår Verfassungsschutz at mer enn 170 mennesker er døde som følge av høyreekstreme voldsaksjoner. Ti av disse ble ofre for den høyreterroristiske morderbanden «NSU».

Tyskland har en større redskapskasse til rådighet i kampen mot voldelig høyreekstremisme enn Norge. Det er også mye som tyder på at forståelsen av forfatningen som verdigrunnlag – et verdigrunnlag som også krever rett til offensiv selvbeskyttelse – veier tyngre i det tyske demokratiske partispekteret enn hos oss. I en erklæring kort etter attentatet i Halle uttalte den tyske koalisjonsregjeringen (CDU/SPD): «Det handler om det hele, hverken mer eller mindre. Regjeringen er fast bestemt på å beskytte det frihetlige demokrati, og vil bruke alle midler som rettsstaten har til rådighet for å bekjempe hat, høyreekstremisme og antisemittisme.» Erklæringen kom i tilknytning til presentasjonen av en ny tiltakspakke for bekjempelse av høyreekstremisme og hatkriminalitet. Den innbefatter også skarpere oppfølging av lovgivningen om rasistisk netthets, bl.a. gjennom egne team av spesialetterforskere i delstatenes statsadvokatembeter.

I Norge legger en formalistisk og dogmatisk forståelse av ytringsfrihetsinstituttet sterke føringer på hva politikere, medier og intellektuelle kan si og mene. Resultatet blir fantasiløshet og handlingslammelse – noe vi bl.a. ser når mottiltak mot bevegelser som «Nordisk motstandsrørelse» står på dagsorden. Alle vet at å «holde seminar» for krefter som dette er nytteløst, og alle vet at de i siste instans er beredte og kapable til å drepe. Vi vet også at å holde seg unna, eller å overse, øker sannsynligheten for at de rykker fram og erobrer rom de tidligere har vært stengt ute fra. Norge har riktignok en teoretisk beskyttelsesmekanisme mot hatefulle ytringer gjennom straffelovens § 185, men den begrenser seg til enkeltpersoner, har resultert i få fellende dommer og har høy terskel for påtalebeslutninger. For ytringsfrihetens brave beskyttere går også denne ene lovbestemmelsen for langt, og i et opprop tidligere i år ble den krevd fjernet.

Sammenhengen mellom begreper som «forfatningspatriotisme» og «demokratiets selvbeskyttelse», deres juridiske virkeliggjøring i ulike stater, deres historiske bakgrunn og statenes evne til å bekjempe de krefter som vil rive i stykker demokratiet fra bunnen av er kompliserte spørsmål, og slett ikke uten dilemmaer. Det samme gjelder avveiningen mellom demokratiets beskyttelsesbehov og den demokratiske forfatningsstatens liberale kjerneverdier. Tyskland har en brutal historisk arv i møtet med nazisme, terror og diktatur. Flere av grepene i lovgivningen er umulig å forstå uten denne arven. Jeg sier ikke at den tyske arven, og den tyske måten å gjøre dette på, er direkte overførbar til norske forhold. Men jeg er overbevist om at vi er nødt til å begynne og diskutere disse spørsmålene på en bredere og mindre ensporet måte enn vi har gjort til nå.

Foto – Habermas: Wolfram Huke CC BY-SA 3.0
Foto – Demonstrasjon NSU-prosess: linksfraktion CC-by- 2.0

VON WEIZSÄCKER – HATET MOT EN FAMILIE

Det brutale knivdrapet på den 59-årige professoren og sjefslegen Fritz von Weizsäcker på en helt alminnelig hverdag i november 2019 er en ganske så bisarr historie. Under et populærvitenskapelig foredrag om «fettleveren» på et privatsykehus i Berlin stormet en 57 år gammel mann fra Rheinland-Pfalz fram mot podiet og satte flere dødelige stikk i von Weizsäcker. En politibetjent som besøkte foredraget i sin fritid forsøkte å gå imellom og ble alvorlig, om enn ikke livstruende, skadd.

Fritz von Weizsäcker var yngste sønn av Richard von Weizsäcker, Tysklands forbundspresident og øverste statsoverhode, fra 1984 til 1994. CDU-politikeren ble historisk gjennom sin erklæring på 40-årsdagen for krigsnederlaget 8. mai 1985, om 8. mai 1945 «som en befrielsens dag» for Tyskland og tyskerne. Han ble også «gjenforeningspresidenten», som fikk stå på de aller fineste podiene sammen med Helmut Kohl og Willy Brandt i 1989-90. Som ung jusstudent var Richard von Weizsäcker assistent for forsvarerne i prosessen mot hans far, Ernst von Weizsäcker, ved krigsforbryterdomstolen i Nürnberg (se foto). Han sto tiltalt for sine gjerninger som «Brigadeführer SS» og statssekretær i det tyske utenriksdepartementet fra 1938 til krigsslutt.

«Die von Weiszäckers» er en av de «store» familiene i Tyskland på 1900- og 2000-tallet, en familie av professorer, teologer, politikere, forskere, kunstnere og journalister. Familiens nyere historie startet med Ernsts far, Karl Hugo von Weizsäcker, som var ministerpresident i kongedømmet Württemberg 1906-1918, og senere ble adlet av Keiser Wilhelm II. Richards bror var den berømte atomfysikeren Carl Friedrich von Weizsäcker, som var svært sentral i Nazi-Tysklands atomvåpenprogram. «Ved Guds nåde» ble det ikke noe av den tyske atombomben, uttalte Carl Friedrich senere. I etterkrigstiden ble Carl Friedrich von Weizsäcker en av dem som advarte sterkest mot den kommende atomopprustningen.

Det ligger en aura av forfinethet og ærbarhet over von Weizsäcker-familien. Selv i forsvaret av den åpenbare krigsforbryteren Ernst von Weizsäcker ble det forsøkt å skape et bilde av en rettrygget statstjener som i sitt indre hadde foraktet de brutale og vulgære nazistene. Blant hans understøttere var den senere så legendariske Die Zeit-utgiveren Marion Gräfin Dönhoff, som i hele etterkrigstiden ubønnhørlig arbeidet for å utbre fortellingen om «indre eksil» og «passiv motstand» mot naziregimet i sentrale deler av elitene, og i særlig grad i den preussiske og lutheransk pregede adelen.

Hva har så sjefslegen fra Berlin med dette å gjøre? Ikke annet enn at gjerningsmannen, 57-åringen fra et småsted utenfor Koblenz, over år hadde bygget opp et hat mot «die von Weizsäckers», og alt de sto for. Derfor sjekket han ut når Fritz skulle holde sitt neste foredrag, kjøpte en kniv og satte seg på toget til Berlin. I følge politiavhørene skal gjerningsmannen ha båret på et særlig nag mot Richard von Weizsäcker på grunn av hans rolle i ledelsen av det sveitsisk-tyske kjemikonsernet «Boehringer» på 60-tallet, et firma som skal ha levert bestanddeler til amerikanernes kjemiske krigføring i Vietnam.

Og «Boehringer», hvem og hva var det? Jo, familiefirmaet til Robert Boehringer, mannen som dikterfyrsten Stefan George hadde gjort til forvalter av sin litterære arv før hans død i sveitsiske Minusio trekvart år etter Hitlers maktovertagelse i 1933. Og hvem var Stefan George? Jo, den samme mann som ømt hadde klappet Fritz’ far, den niårige Richard von Weizsäcker, på halsen og hodet under et høytidsstemt møte i Berlin på slutten av 20-årene – George, den messianske poeten og skjønnånden med sitt «Platonakademi» av unge begavede gutter fra sydvest-Tysklands øvre samfunnslag. Der var også den unge Claus Schenk von Stauffenberg en av de utvalgte, den senere hovedmannen bak attentatforsøket mot Hitler 20. juli 1944. Alt henger sammen med alt!

Gjerningsmannen fra Koblenz er nå overført akuttpsykiatrisk behandling. Utfra det lille som har kommet ut skal han ha båret på en «vanviddslignende avsky» for familien von Weizsäcker. Mannen – «urtysk», om noen skulle lure på det – har aldri begått en straffbar handling, og er ikke registrert i noen psykiatriske journaler. En sakesløs sjefslege i Berlin, med ektefelle og tre barn, måtte likevel bøte med livet. Verden er gal!

Foto: Telford Taylor Papers, Arthur W. Diamond Law Library, Columbia University Law School, New York, N.Y. : TTP-CLS: 15-2-2-160.

Julegavetips tyskspråklig litteratur

En Facebook-venn ba meg nylig om tips til tyskspråklig litteratur. Det var snakk om gavetips til en som leste tysk motstandsløst, og det kunne være både romaner og sakprosa. Jeg tok en kort tenkepause, og lagde en liste. Vedkommende ble godt fornøyd. Jeg har nå gjennomgått listen på nytt, lagt til et par titler og justert og redigert litt i teksten.

Jeg har bevisst utelatt den klassiske litteraturen og andre eldre titler. Faglitteratur i streng forstand – i mitt tilfelle primært filosofi, sosiologi og rettshistorie – er også utelatt. Første del av listen er hovedsakelig basert på anmeldelser og debatter i tyske medier, og av inntrykkene fra mine tre dager på årets bokmesse i Frankfurt; andre del av bygger på egen lesing og er mine anbefalinger ene og alene. Enkelte av disse er grundigere omtalt andre steder på «Tysktime» (merket *).

Spørsmålet er så: kan dette være av interesse da? Hvor mange kan ha nytte og glede av noe sånt – utfra en nøktern betraktning av hvor mange som rent faktisk behersker å lese litteratur på tysk uten alt for stor møye? Jeg gikk gjennom FB-vennelista mi, og fant ut at det sikkert kan dreie seg om opptil 70-80 personer – og det er da ikke så rent lite?

Her er kommer nå uansett listen. Det er selvsagt helt personlig og temmelig uambisiøst det hele, preget av hva jeg tilfeldigvis har råket til å lese og ellers merket meg ved, og aldeles ikke på noen måte ment som noen slags «kanon» (det skulle tatt seg ut). Mange titler som ikke er på listen kunne godt vært tatt med, men da ville den fort blitt for lang.

Skulle du være ute i et noe så sært ærende som å kjøpe julegave til tysklesende venner, kan den kanskje være til litt nytte:

I. HELT NY LITTERATUR

a) Romaner – i fokus på årets bokmesse i Frankfurt, gode anmeldelser:

– Saša Stanišić: „Herkunft“* – Årets vinner av „Den tyske bokprisen»; stilfornyende og aktuelt om identitet og opprinnelse av den tysk-bosniske forfatteren iflg. kritikerne. Står først på min leseliste nå.

– Eugen Ruge: «Metropol» – Dramatisk fortelling om forfatterens besteforeldre, som var til stede/var aktører under Moskvaprosessene i 1937; Ruge er en av de mest betydningsfulle av eldre, nålevende tyske forfatterne med østtysk bakgrunn.

– Jackie Tomae: „Brüder“ – Historien om to tyske menn, barn av samme far som har gitt dem samme mørke hud, men som ellers har levd komplett forskjellige og adskilte liv; på listen over nominerte til årets tyske bokpris.

– Nora Bossong: «Schutzsone» – Historien om en internasjonal hjelpearbeider som konfronteres med hva som er «sant» og «hva som er virkelig» under en jobb/et opphold i Afrika; på listen over nominerte til årets tyske bokpris.

b) Saksprosa – årets el. fjorårets utgivelser:

– Harald Jähner: «Wolfszeit – Deutschland und die Deutschen 1945-1955» – En hel fantastisk sosialhistorisk beretning om hverdagslivet i ruinenenes, selvbedragets, nødens og behendighetens etterkrigstyskland 1945-1955. Vinner saksprosaprisen på bokmessen i Leipzig i fjor. Har nylig lest den, min anbefaling nr. 1 på saksprosasiden.

– Stephan Detjen, Maximilian Steinbeißer: «Die Zauberlehrlinge» – nøster opp mytene om at Merkel begikk „rettsbrudd» under håndteringen av flyktningkrisen i 2015-16.

– Cornelia Koppetsch: «Gesellschaft der Zorn» – en bestselger om mekanismene bak/kildene til raseriet som bygger opp under nåtidens høyrepopulisme (NB: forfattteren har nylig kommet i trøbbel pga. ufullstendig angivelse av kilder og sitater, men det i seg selv gjør ikke nødvendigvis boken dårligere).

– Volker Weidmann: «Das Duell» – om det (nesten) livslange vennskapet og fiendskapet mellom Günter Grass og kritikerlegenden Marcel Reich-Ranizky.

– Frank Biess: «Republik der Angst» – en bok som går i dybden på fenomenet «German Angst», og finner både positive og negative sider; nominert på kortlista til saksprosaprisen på bokmessen i Leipzig i fjor.

II. NESTEN NY LITTERATUR – UTGIVELSER PÅ 2010-TALLET

a) Romaner – personlige anbefalinger, også omtalt på min blogg «Tysktime»:

– Daniel Kehlmann: «Tyll»* – Leken, burlesk og ekstremt fascinerende fortelling fra 30-årskrigens galskap og grusomhet.

– Robert Menasse: «Die Hauptstadt“* – Vinner av fjorårets tyske bokpris (2018), noe så spesielt som en politisk krim fra EU-kommisjonen i Brüssel.

– Katja Petrowskaja: „Vielleicht Esther“ – Meget sterk historie med bakgrunn i forfatterens ukrainsk-jødiske familie, som forsvant helt i Auschwitz, eller emigrerte til USA, og som forfatteren i nåtid forsøker å nøste opp i.

– Lutz Seilers: «Kruso»* – Bacchanisme, hippiekultur og «indre frihet» på en øy i Østersjøen sommeren før murens fall, i bakgrunnen minnene om de som fikk havet som grav. Vinner av den tyske bokprisen 2014.

– Christian Kracht: «Imperium“*; «Die Toten»* – To svært gode romaner av den sveitsiske stilisten og provokatøren Kracht, kanskje en slags Hamsun eller Celine for vår tid.

b) Saksprosa:

– Ulrich Raulff: „Kreis ohne Meister – Stefan Goerges Nachleben“* – En fascinerende beretning om den kretsen rundt dikterfyrsten Stefan Goerge, og dens mangeslungne ettervirkninger.

– Wolfram Eilenberger: „Zeit der Zauberer – Das grosse Jahrzehnt der Philosophie 1919-1921“* – Livene og verkene til de fire samtidige filosofene Martin Heidegger, Ernst Cassirer, Ludwig Wittgenstein og Ernst Cassirer settes i scene i det dramatiske ti-året 1919-1929.

– Herfried og Marina Münkler: „Die neuen Deutschen – ein Land vor seiner Zukunft“* – Kloke og nøkterne betraktninger om innvandringslandet Tyskland etter flyktningkrisen 2015 av landets fremste statsviter og hans hustru, litteraturprofessoren Marina Münkler. En betinget optimistisk bok.

– Peter Neumann: „Jena 1800 – Die Republik der freien Geister“ – Nærbilde av Schlegelbrødrene og kvinnene deres, Schelling, Fichte, Novalis, Schiller, Goethe med flere i Jena og Weimar i overgangen 1700-1800-tallet.

*) Bøker omtalt i „Tysktime“

ALFRED DÖBLIN I FRANSK UNIFORM – THOMAS MANN I FRANKFURT

«Alfred Döblin elsket sin franske majorsuniform», skriver Harald Jähner i sin prisbelønte ”Wolfzeit – Deutschland und die Deutschen 1945-55». Döblin, forfatteren av den store og feirede romanen „Berlin Alexanderplatz“, hadde som tysk jøde tidlig blitt tvunget i emigrasjon. Høsten 1945 tok han plass som kulturoffiser i det franske informasjonsministeriets tjeneste. Oppgaven var å bidra til «reorganiseringen av et demokratisk åndsliv» i et moralsk og politisk bankerott Tyskland, tjenestested var det beslaglagte «Grandhotel Stephanie» i Baden-Baden. Döblin startet tidsskrift, tok opp kontakten med tidligere forfatterkollegaer og arrangerte møter med de mange som hadde valgt den «indre emigrasjon» som vei. Han ble også satt til å sensurere tekster, slik det av gode grunner også ble gjort i den amerikanske, britiske og russiske sektor i de første etterkrigsårene.

Møtet med de tidligere, angivelig anti-nazistiske, forfatterkollegaene ble en stor skuffelse for Döblin. Overalt møtte han hovmodige og fornærmede skikkelser – alle med hele det gamle tysknasjonale repertoaret i behold. Döblin beskrev dette slik: «De ville ikke ‘kollaborere’ – med franskmennene må vite – de ville holde fast på sin gamle ødelagte nasjonale vei.» At den store Döblin våget å opptre i fransk uniform gjorde ikke saken bedre: hvorfor kommer han hit, hvorfor innbiller seg at han er bedre enn oss? «Det var vel nettopp det han var», skriver Jähner lakonisk.

Isfronten mellom forfattere, kunstnere og intellektuelle som hadde blitt tvunget i exil og de som hadde valgt å bli tilbake var et de mest betente stridstemaene i de første årene etter naziherredømmets sammenbrudd. De første hadde ofte satt livet på spill for å komme seg unna konsentrasjonsleirer og den visse død, de siste hadde valgt tilpasningens og opportunismens vei. En av de mest nådeløse var Thomas Mann. Fra sitt kaliforniske eksil, formidlet via BBC, feller han kun noen få uker etter krigens slutt følgende dom: «Ansvaret ligger ikke hos noen elite – alt tysk, alt som taler tysk, skriver tysk, lever tysk er medansvarlig for denne skjensel.» Like tydelig er han overfor sine kolleger i indre emigrasjon: «Alle bøker som ble trykket i Tyskland fra 1933 til 1945 er mindre enn verdiløse, og en stank av blod og vanære hefter ved dem».

Etter mye tvil og nøling velger Mann våren 1949 å takke ja til en invitasjon om å komme til Frankfurt i anledning 200-årsjubileet for Goethes fødsel. Der holder han sitt berømte foredrag «Goethe und die Demokratie». Han hylles og feires med store ord, men i omgivelser som samtidig svømmer over av beskyldninger om «folke- og fedrelandsforræderen TM». Etter at Thomas og Katia har forlatt den store banketten i anledning Goethejubileet utarter festen i fyll og skråling av nazisanger. Etter besøket, vel fremme i Zürich, konstaterer Mann: fortrengningen og forskjønningen er massiv, naziforbrytelsene omskrives til «propagandistiske løgner og overdrivelser», likegyldigheten mot det pågående rettsoppgjøret er påtagelig.

Høsten 1947 våget Alfred Döblin seg tilbake til sitt kjære Berlin. Den franske majorsuniformen var fortsatt på. For en fullsatt sal av honoratorer i Schloss Charlottenburg skulle han tale. Kun et lite slør av høflighet og falske manerer kunne skjule forakten og kulden han ble møtt med. Grunntonen var: «Tyskere i britisk, amerikansk og russisk tjeneste kan også bære uniform, men de legger den jo igjen hjemme ved anledninger som dette!.» Det knapt en eneste av tilhørerne visste var at Döblins sønn, den høyt begavede 25-årige matematikeren Wolfgang Döblin, hadde tatt livet av seg i en lignende fransk uniform. Ekteparet Döblin måtte etterlate sønnen i flukten fra Frankrike til USA. Wolfgang hadde mistet kontakten med den franske militærenheten han tilhørte. I en låve nær landsbyen Housseras skjøt han seg – før de fremrykkende nazitroppene rakk å ta livet av ham.

Døblin valgte til slutt å forlate Tyskland. Ved starten på sitt andre eksil avmeldte Döblin seg med et personlig brev til den nye vesttyske presidenten Theodor Heuss: «Det var et lærerikt besøk, men i dette landet, hvor jeg og mine foreldre ble født, er jeg overflødig».

Hans arbeid i perioden som fransk kulturofiiser 1945-48 var slett ikke virkningsløst. Tidsskriftet han grunnla, «Das goldene Tor», holdt seg mye lenger enn andre sammenlignbare publikasjoner, han etablerte «Mainzer Akademie der Wissenschaften und der Litteratur» og gjorde mye for utbredelsen av fransk kultur i Tyskland. Ved 70-årsdagen i 1948 belønnet franskmennene han med et betydelig æresbeløp. Döblin anså seg likevel som misforstått og fremmedgjort i sitt gamle hjemland. Hans store selvbiografiske beretning, «Die Schicksalsreise» (1949) fant få lesere, hans radioforedrag få lyttere. Det lå ikke i de litterære kvalitetene, men i perspektivene han anla – hans tidligere lesere forsto ham ikke mer, eller rettere: ville ikke forstå ham. I «Schicksalsreise» feller han følgende dom over de første etterkrigsårenes tyskere:

«Menneskene her renner hit og dit mellom ruinene, som maurene i en ødelagt maurtue, oppspilte og arbeidsvillige; deres ærlige bekymring er at de ikke raskt nok kan få ta grep, i mangel av materialer, i mangel av direktiver. (…). Det vil bli mye lettere for dem å bygge opp igjen byene enn å bringe dem til erfaring om det de har erfart, og til forståelse av hvorfor det ble slik.»

I en artikkel i New York-baserte «Aufbau» i 1953 beskrev Herbert Marcuse ham som «vår tids mest berømte desertør» og fremmet Döblin som kandidat til Nobelprisen i litteratur. På det tidspunkt hadde han allerede bodd 5 måneder i sitt nye parisiske eksil. Døblin døde to og et halvt år senere. En av Tysklands største forfatterne i nyere tid ville imidlertid ikke bli gravlagt i tysk jord. Han valgte sin grav i den franske landsbyen Housseras, side ved side med sin sønn. Tre måneder senere ble Döblins hustru Erna gravlagt ved siden av dem begge. Hun hadde skrudd på gassen i leiligheten i Paris, og lagt seg til for å dø.

Foto: Maria Zaikina, CC NY-ND 2.0

MURENS FALL – GRUNNLOVSPROSESSEN SOM IKKE KOM

Splittelsen mellom øst og vest har vært et gjennomgangstema i disse dagers markeringer av 30-årsjubileet for murens fall. Forklaringene på de vedvarende ulikhetene mellom «ossis» og «wessis» er mangfoldige og sammensatte – økonomisk og sosial ulikhet, ulike erfaringer og ulik sosialisering, mangel på gjensidig respekt m.v. En faktor som er relativt lite omtalt i de aktuelle skriveriene om murens fall (iallfall i de mer tabloide beretningene), er uteblivelsen av en felles grunnlovsprosess for den nye tyske staten i de kritiske årene 1989-91. En slik prosess var forutsatt i den vesttyske grunnlovens sluttkapittel (§146), men det ble altså ikke noe ut av den. I stedet fikk man den enklere og fattigere løsningen med «Beitritt», direkte tiltreden til det eksisterende Vest-Tyskland av de fem delstatene i øst (grunnlovens § 23). Fremgangsmåten ga opphav til den polemiske termen «Anschluss» (jfr. Østerrikes innlemmelse i Hitler-Tyskland i 1938), som historisk betraktet selvsagt er svært misvisende, men som ikke desto mindre sier en del om følelsene som var i omløp dengang. Kort tid etter murens fall var det også enkelte stemmer som hadde forestillinger om et «reformert DDR», «en stat med to samfunssystemer», «konføderasjon» osv. Forkjemperne for en ny grunnlovsprosess sto svært langt fra slike forestillinger – det gamle DDR var bankerott og ureformerbart.

MURENS FALL - GRUNNLOVEN SOM IKKE KOM Splittelsen mellom øst og vest er et gjennomgangstema i disse dagers markeringer av 30-årsjubileet for murens fall. Forklaringene på de vedvarende ulikhetene mellom «ossis» og «wessis» er mangfoldige og sammensatte - økonomisk og sosial ulikhet, ulike erfaringer og ulik sosialisering, mangel på gjensidig respekt m.v. En faktor som sjelden løftes fram (i alle fall i de mer tabloide beretningene) er fraværet av en felles grunnlovsprosess for den nye tyske staten i de kritiske årene 1989-91. En slik prosess var forutsatt i den vesttyske grunnlovens sluttkapittel (§146), men det ble altså ikke noe ut av den. I stedet fikk man den enklere og fattigere løsningen med «Anschluss», direkte tiltreden til det eksisterende Vest-Tyskland av de fem delstatene i øst (grunnlovens § 23). Jeg besøkte Øst-Berlin i august 1989, bodde i Vest-Tyskland (Köln) året forut for murens fall og fulgte derfor de etterfølgende debattene om dette i 1989-91 svært nøye. Blant de mest prominente talsmennene for en slik prosess var filosofen Jürgen Habermas og statsrettsprofessoren Ulrich K. Preuss, men også en rekke stemmer på venstresiden (både i øst og vest) og i den liberale pressen ga sin støtte til forslaget. I Habermas termer må en slik prosess kunne forstås som en type demokratisk selvkonstituering, med etterfølgende folkeavstemning (slik grunnloven også forutsatte). Isolert betraktet var (og er) den vesttyske grunnloven en moderne og liberal forfatning, og svært mye av den kunne og burde blitt beholdt i en ny og felles grunnlov, men fraværet av en bred demokratisk prosess der befolkningene i de to tidligere tyske statene i felleskap ble gitt mulighet til "å gi seg selv" en ny konstitusjon er sannsynligvis en av flere årsaker til at splittelsen mellom øst og vest fremstår så manifest som den gjør i dag. Süddeutsche Zeitungs tidligere politiske redaktør Heribert Prantl beskrev det slik i sin bok "Glanz und Elend der Grundrechte" for noen år siden: "Forfatningsdiskusjonene .. etter gjenforeningen ga intet bidrag til integrasjonen av de østtyske borgerne i den nye fellestyske staten, .. for ettertenksomhet og selvbesinnelse, for diskusjon om grunnlaget for den nye staten var det angivelig ikke tid." I et langt og godt essay i dagens utgave av Klassekampen beskriver den østtyske forfatteren og kuratoren Thomas Oberbender fraværet av en slik felles grunnlovsprosess som å «..flytte inn hos den andre», i stedet for å «..flytte til et nytt sted, og starte et liv sammen der.» Oberbender nevner «retten til arbeid og til et sted å bo» som østtyske verdier som kunne fått et sterkere grunnlovsvern dersom de to befolkningene, og deres representanter, kunne møttes på like fot rundt samme bord. Selv om det gamle DDR var politisk, økonomisk og moralsk bankerott, hadde borgerne der erfaringer og verdier som kunne bidratt positivt inn i det nye felleskapet. Det kom et billionprogram for "Aufbau Ost" - renseanlegg, fortau og veier og badeland - men det meste som (fortsatt) hadde verdi for østtyskerne ble rasert, og muren i hodene fortsatte å eksistere.
Jeg besøkte Øst-Berlin i august 1989, bodde i Vest-Tyskland (Köln) året forut for murens fall og fulgte derfor de etterfølgende debattene om en mulig grunnlovsprosess svært nøye. Blant de mest prominente talsmennene for en slik prosess var filosofen Jürgen Habermas og statsrettsprofessoren Ulrich K. Preuss, men også en rekke stemmer på sentrum-/venstresiden (både i øst og vest) og i den liberale pressen ga sin støtte til forslaget. I Habermas termer må en slik prosess kunne forstås som en type demokratisk selvkonstituering, med etterfølgende folkeavstemning (slik grunnloven også forutsatte). Isolert betraktet var (og er) den vesttyske grunnloven en moderne og liberal forfatning, og svært mye av den kunne og burde blitt beholdt i en ny og felles grunnlov, men fraværet av en bred demokratisk prosess der befolkningene i de to tidligere tyske statene i felleskap ble gitt mulighet til «å gi seg selv» en ny konstitusjon er sannsynligvis en av flere årsaker til at splittelsen mellom øst og vest fremstår så manifest som den gjør i dag. Süddeutsche Zeitungs tidligere politiske redaktør Heribert Prantl beskrev det slik i sin bok «Glanz und Elend der Grundrechte» for noen år siden: «Forfatningsdiskusjonene .. etter gjenforeningen ga intet bidrag til integrasjonen av de østtyske borgerne i den nye fellestyske staten, .. for ettertenksomhet og selvbesinnelse, for diskusjon om grunnlaget for den nye staten var det angivelig ikke tid.»

I et langt og godt essay i Klassekampen 9. november beskriver den østtyske forfatteren og kuratoren Thomas Oberbender fraværet av en slik felles grunnlovsprosess som å «..flytte inn hos den andre», i stedet for å «..flytte til et nytt sted, og starte et liv sammen der.» Oberbender nevner «retten til arbeid og til et sted å bo» som østtyske verdier som kunne fått et sterkere grunnlovsvern dersom de to befolkningene, og deres representanter, kunne møttes på like fot rundt samme bord. Selv om det gamle DDR var politisk, økonomisk og moralsk bankerott, hadde borgerne der erfaringer og verdier som kunne bidratt positivt inn i det nye felleskapet. Det kom et billionprogram for «Aufbau Ost» – renseanlegg, fortau og veier og badeland – men det meste som (fortsatt) hadde verdi for østtyskerne ble rasert, og muren i hodene fortsatte å eksistere.

 

Valgsuksess for Die Linke og AfD i Thüringen – flertallsregjering uten AfD krever samarbeid på tvers

Det ble et valgskred av de store for venstrepartiet Die Linke ved valget på nytt delstatsparlament i østtyske Thüringen i går. Med sine 31% oppnådde partiet for første gang å bli største parti ved et tysk delstatsvalg. Svake resultater for regjeringspartnerne SPD (8,2%) og De Grønne (5,2%) gjorde imidlertid at flertallet for den rød-rød-grønne regjeringskoalisjonen som har ledet delstaten de siste fem årene forsvant. Også den viktigste utfordreren på borgerlig side, CDU, gjorde med sine 21,8% et dårlig valg (ned 11,7% fra 2014); høyreliberale FDP klarte så vidt å karre seg over sperregrensen på 5%. Valgets store vinner ved siden av Die Linke ble høyrepopulistiske AfD med 23,4%. Dermed blir det umulig å skape regjeringsflertall som ikke innbefatter Die Linke eller AfD. Det siste har samtlige partier avvist, i Thüringen som i de øvrige 15 delstatene: å slippe ytre høyre inn i regjeringskontorene er utelukket.

Det blir alltid katastrofestemning og støy når AfD oppnår sine høye resultater i øst. Men resultatet i Thüringen er temmelig identisk med det AfD oppnådde i nabostaten Brandenburg for knappe to måneder siden, og 3-4% poeng lavere enn resultatet i Sachsen. Med unntak av et par målinger i ukene før valget (som viste scores på 20-21%), er AfDs resultat også temmelig i samsvar med prognosene det meste av høsten. Noe direkte sjokk er derfor ikke dette. Det særegne med Thüringen er at det er Die Linke og ikke SPD (som i Brandenburg) som er det store partiet på venstre side. I tillegg kommer de svake resultatene for CDU og De Grønne.

Det alvorligste med valgresultatet i Thuringen er ikke nødvendigvis AfDs resultat i seg selv, men at det er oppnådd det med Björn Höcke – en Verfassungschutz-observert halv-nazi – som partileder. Det gir grunn til alvorlig ettertanke. Likevel må en ikke glemme hvor tett AfD-støtten i delstater som Sachsen, Brandenburg og Thüringen er bundet sammen med konfliktdimensjonene øst-vest og elite/»folk». AfD er vel nå den viktigste markøren for «anti-wessi»-holdninger og «anti-wessi»-habitus i den østtyske befolkningen. På nasjonalt plan (siste måling 13%)  og i de vestlige delstatene (stort sett godt under 10%) opplever AfD i disse dager stagnasjon eller nedgang.

I Brandenburg og Sachsen har partiene i «det store sentrum» (CDU, FDP, SPD og De Grønne) klart å danne styringsdyktige flertallskoalisjoner utenom Die Linke og AfD. I Thüringen blir konsekvensen av Die Linkes styrke, og CDUs og FDPs samarbeidsblokade mot AfD og Die Linke, at det blir umulig å få på plass tilsvarende flertall. Det fins kun to løsninger på dette: 1) CDU biter i det sure eplet og sier seg villig til å inngå en eller annen form for politisk samarbeidavtale med Die Linke (og SPD/De Grønne) – uten nødvendigvis å måtte gå i regjering med dem. Die Linkes Bodo Ramelow vil da måtte bli leder for en mindretallsregjering med «Tolerierung» fra CDU/FDP. 2) En mindretallsregjering av CDU, FDP, SPD og De Grønne, og med «Tolerierung» fra Die Linke etableres.

Bodo Ramelow er ingen ekstremist, han har en moderat, sosialdemokratisk preget pragmatiker med betydelig tillit i befolkningen, som i de siste fem årene har ledet den rød-rød-grønne regjeringen i Thüringen med stø hånd. Dette vet selvsagt de lokale CDU-lederne med Mike Mohring i spissen. Men her er det selvsagt også mye symbolpolitikk, prinsipprytteri og rikspolitiske hensyn i spill. Det er dette som gjør det vanskeligere enn det kunne ha vært. Det blir garantert krevende forhandlinger, men en løsning vil nok etterhvert komme på plass. Det mest sannsynlige er nok en variant av alt. 1, med Bodo Ramelow som ministerpresident og regjeringsleder.

Foto – Bodo Ramelow: Olaf Kosinsky CC BY-SA 3.0.de

Bokmessen i Frankfurt 2019 – og det som kommer etter

Bokmessen i Frankfurt ble nylig avsluttet. Norges status som årets gjesteland har skapt mer
oppmerksomhet rundt messen enn i et normalår. Alt tyder på at det omfattende
arrangementsprogrammet på Norges store paviljong ble vellykket. Flere titalls norske forfattere
bidro til det fem-dagers tettpakkede programmet. De norske arrangørene melder om gode
besøkstall gjennom hele uken, og stor interesse fra det tyske publikummet. Det er også åpenbart
at forlagsbransjens og Norlas omfattende arbeid med markedsføring av norske forfatterskap inn
mot det tyske bokmarkedet har båret frukter. Hittil i år er det oversatt 250 titler fra norsk til tysk,
mot ca. 40 i et normalår. Tross suksessen kan det stilles spørsmål til deler av bildet som er skapt
av bokmessen i norske medier. Det må også advares mot at fokuset på bokmessen i Frankfurt
2019 blir en engangsforeteelse.

Den norske paviljongen opptok én etasje i et bygg på et messeområde bestående av seks
fleretasjes paviljongbygg samt et stort utendørs agora. I sentrum for messen, sett under ett, sto
de gigantiske og tettpakkede utstillingsområdene til de tyske forlagene. En svakhet med norske
mediers rapporter hjem var at de nesten uten unntak ble basert på det som skjedde i det norske
paviljongsområdet. Det er umulig å danne seg et fullverdig bilde av gjennomslaget for Norge på
messen uten at arrangementsprogrammene til forlag, aviser og TV-/radiostasjoner på det tyske
messeområdet tas i betraktning. En gjennomgang av omtalene av norske bøker og norske
forfatterskap i toneangivende tyske medier som Die Zeit, Frankfurter Allgemeine Zeitung,
Süddeutsche Zeitung, Der Spiegel, ARD, Deutschlandfunk og 3Sat er også nødvendig for at
bildet skal kunne bli noenlunde fullstendig.

Det er mye som tyder på at dekningen av gjestelandet Norge i tyske medier har vært mer omfattende enn det som har vært vanlig for gjesteland. Nøkternt betraktet har dekningen ikke vært overveldende stor. I Süddeutsche Zeitungs store 24 siders litteraturbilag i anledning messen var en og en halv side viet omtale av norske forfattere; noenlunde samme tendens ser en i de øvrige mediene. En må også konstatere at de som fikk oppmerksomhet i all hovedsak var
navn som allerede er godt etablerte på det tyske bokmarkedet: Erik Fosnes Hansen, Jo Nesbø,
Jostein Gaarder, Karl Ove Knausgaard, Maja Lunde, Tomas Espedal, Åsne Seierstad og Erling
Kagge. Av de litt mindre kjente må en også fremheve Erika Fatland, Helga Flatland og
tegneseriekunstneren Marin Ernstsen (Hamsuns «Sult»).

Tyske bokutgivelser ledsages ofte av viktige samfunnsdebatter. Ikke minst på saksprosasiden
behandler mange av disse de samme store «sivilisasjonsspørsmålene» som Norge og det øvrige
Europa er kastet ut i – klimakrisen, høyrepopulismen, demokratiets krise. Ingenting av dette ble
det rapportert hjem om. En konsekvens av norske mediers ensidige fokusering på den norske
paviljongen ble at muligheten for å bringe nye og alternative perspektiver inn i våre egne debatter
ble skuslet bort. I de tyske utstillingshallene var det særlig oppmerksomhet rundt de nye bøkene
til Deniz Yücel (Die Welt-journalist i Erdogans fengsel), Daniela Dahn (øst-vest-skillet), Herfried
og Marina Münkler (demokratiets krise og reform), Julia Ebner (det høyreekstreme nettet) og
Luisa Neubauer (Tysklands Greta Thunberg). I tilfellet Neubauer – den 23-årige geografistudenten som har ledet Tysklands meget omfattende «Fridays for future»-aksjoner – ville en også kunne fått til en god tabloid vinkling. Det er en kjennsgjerning at det fantes journalister med gode forutsetningen for å dekke det som foregikk i de tyske messehallene, men disse var sannsynligvis fullbeskjeftiget med jobben de var satt til å gjøre på det norske messeområdet.

I alle år fram til 2017-2018 har det nærmest vært musestille i norske medier om bokmessen i
Frankfurt, og om tildelingen av Den tyske bokprisen rett i forkant av denne. Når
oppmerksomheten begynte å ta seg opp for at par år siden, var det utelukkende på grunn av Norges gjestelandsstatus i 2019. Så sent som i fjor var det knapt et norsk medium som skrev noe
om tildelingen av den tyske bokprisen (Robert Menasses interessante «EU-roman», ‘Die
Hauptstadt’). Årets prisvinner Saša Stanišić, «Herkunft», har fått en viss omtale, men i all
hovedsak fordi Stanisic i sin takketale skarpt kritiserte tildelingen av Nobels litteraturpris til Peter
Handke. Den meget vellykkede «Tysk-norske litteraturfestival» i Oslo tidligere i år ga håp om at en ny utvikling kunne bli innledet – en jevnere og bredere dekning av tyskspråklig litteratur og debatt i den norske offentligheten, økning av boktitler oversatt fra tysk til norsk fra knappe 10 pr. år i dag til det to- eller tredobbelte.

Mandatet til arrangørene bak den norske gjestelandssatsingen har vært å styrke synliggjøringen av norsk litteratur i Tyskland, og å legge grunnlaget for økt salg av norske boktitler på det tyske bokmarkedet. Mye tyder på at de har lykkes godt med det. Jeg vil likevel anse det som et klart nederlag om ikke den norske innsatsen i Frankfurt også gir et varig løft for tysk litteratur i Norge. Da må norske medier og norske forlag rette blikket mot Frankfurt også i årene som følger. Første prøvestein kommer ved neste års bokmesse.

Thomas Müntzer – karismatisk pinsevenn eller revolusjonær opprører?

Publisert i Vårt Land 18. oktober 2019

«De gudløse herskerne må drepes», erklærer Thomas Müntzer i slutten av sin berømte «fyrstepreken» i Allstedt sommeren 1524. Tilstede var kurfyrste Johann av Sachsen, borgermester, fogder og kirkelige øvrighetspersoner. Knapt et år senere, i mai 1525, blir han halshugget av fyrstens bødler foran byporten i Mühlhausen. Noen dager tidligere hadde 4000 bønder og fattigfolk i Müntzers dårlig utstyrte opprørshær blitt slaktet ned for fote ved slaget i Frankenhausen. Dette er to av mange dramatiske hendelser i den franske forfatteren og filmmakeren Eric Vuillards bok “De fattiges krig” – en stram og spenningsdrevet historie om kirkereformatoren og opprørslederen Thomas Müntzers (ca. 1490-1525) liv og virke. Den korte, vel 60 siders teksten, kan best beskrives som et dramatisert historisk essay. Müntzers egen stemme – slik den kommer til uttrykk i etterlatte manifester, prekener og brev – er fortellingens omdreiningspunkt. Bokens korthugde og markante kommentarer binder teksten sammen på en måte som gir den driv og sug, men viser også tydelig at Vuillard har et budskap til vår egen tid.

Vuillards beretning starter med halshuggingen av Thomas’ far, og ender med at hans eget hode settes på stav.  Fortellingen har sitt tyngdepunkt i Müntzers omskiftelige virke som prest, reformator og opprørsleder i Böhmen og Thüringen i perioden 1520-25, med særlig fokus på den tiltagende radikaliseringen han gjennomgår i Allstedt og Mühlhausen 1524-25. Før vi kommer dit tar Vuillard en avstikker tilbake i tid – til den engelske kirkekritikeren John Wycliff og de engelske bondekrigene på 13- og 1400-tallet, og til reformatoren og opprøreren Jan Hus i Praha. Lærdommen er enkel: Kent og Sussex, Böhmen og Thüringen handler om det samme – fyrste- og kongemaktens brutalitet er slik den alltid har vært, de fattiges raseri og opprør likeså. Vuillard: «Det er ikke slutten på visa, det er aldri slutt».

Det vi kjenner som «den tyske bondekrigen» hadde sitt utspring i Schwarzwald sydvest i det daværende tysk-romerske riket, og spredte seg sommeren 1524 raskt mot nordøst via Franken til Thüringen. Dette var også Luthers kjerneområde, her lå Wittenberg, Wartburg og Erfurt, her hadde det omfattende oppgjøret med pavekirken blitt formulert – avlatshandelen, helgendyrkingen, læren om skjærsilden osv. Nettopp forbindelsene mellom byenes reformbevegelse og landbefolkningens sosiale opprør i første del av 1520-tallet la mye av grunnlaget for at bondekrigen fikk den voldsomhet den fikk. Meget sentralt var reformatorenes lære om «det alminnelige prestedømme», og forestillingen om den enkle, uskolerte bondens særlige evne til å forstå og motta Guds ord direkte og uforfalsket. Evangeliets lære om menneskenes likhet for Gud ble på sin side grunnleggende viktig i begrunnelsen av bondeopprørets viktigste krav – fritt prestevalg, oppheving av livegenskapet, kraftig reduksjon av avlingsskattene, fri bruk av allmenningene. Flere av de radikale reformatorene bidro selv til å tydeliggjøre disse sammenhengene, som inspiratorer til eller forfattere bak en rekke manifester og flygeblader utover 1520-tallet. Kirkehistorikeren Thomas Kaufmann oppsummerer det slik i sin «Geschichte der Reformation in Deutschland»: «Evangeliets ‘gudlige rett’ skapte et felles resonans- og legitimasjonsgrunnlag for bøndenes religiøse, økonomiske og politiske krav».

I Müntzers teologi forenes det mystiske og spiritualistiske med det apokalyptiske og sosialrevolusjonære. Vuillard gir oss en intens og nærgående skildring av hvordan det sosialrevolusjonære gradvis slår over i uforsonlighet og fanatisme, og hvordan Müntzers voldspregede retorikk blir skarpere og skarpere etterhvert som de avgjørende slagene nærmer seg: «Jeg har i dag plassert deg over menneskene og over imperiene for at du skal rive opp, ødelegge, spre og velte, for at du skal bygge og plante». For mange av støttespillerne blir dette vel hard kost, og flere faller fra. Vuillard sier det slik: «Müntzer er gal, la oss si det. Sekterisk. Ja. Messiansk. Ja. Intolerant. Ja. Bitter. Kanskje. Alene. På et vis.» Samtidig blir bruddet med Luther definitivt («daukjøttet i Wittenberg»), og Luther selv, som til å begynne med hadde vært forsiktig positiv til flere av bondeopprørets krav, skriver glødende appeller til fyrstene om «å stikke, kvele og slå ned for fote» i kampen mot bøndenes «røveriske og morderiske bander».

Tross undring over Müntzers fanatisme er Vuillards sympati for hans sak åpenbar gjennom hele teksten. Mellom linjene ser vi en forfatter som tydelig lever seg inn i, og identifiserer seg med, Münsters vrede. På dette grunnlag utlegger han noe som kan ligne på en universell lære om opprørets nødvendighet – det nakne og utstøtte menneskes rett til opprør mot makten, for 700 år siden, for 500 år siden og i dag.  I Vuillards optikk har derfor teologiske krangler om det hinsidige alltid handlet om jordiske ting: «Det var ikke Gud som reiste seg» på jordene og i småbyene i Thüringen i 1525, «med mindre vi kaller Gud sult, sykdom, ydmykelse, filler.» Müntzer «..var voldsom, snakket over seg, ville ha Guds rike her og nå», men hva med om «maktens store sofismer» med sine «tusen giftdoser» og «løgner», hvilken «skammelig historiebok» ville det ikke blitt ut av dette?

Vuillard synes altså selv å være en slags revolusjonær, en som vil at Müntzers opprør også skal forstås som «ord til oss». Men hva betyr dette? Vil han blåse nytt liv i 70-tallets by- og bondegeriljaer, retter han seg til nåtidens militante opprørere – Frankrikes gulvester og storbyenes anarkistiske gatekjempere. Eller er hans appell ikke ment som noe mer enn en generell oppfordring til kamp mot sosial og politisk urett? En av de viktigste lærdommene fra 70-tallets «revolusjonære æra» er degenereringen til hermetisk lukket enten-eller-tenkning, og til terrorisme og myrderier i det godes navn; tyske Rote Armee Fraktion hadde Thomas Müntzer som viktig lektyre. Skjønnlitteraturen er rik på skildringer av voldelig masseadferd ute av kontroll eller røverbander som i hellig vrede plyndrer, herjer og ødelegger – «utløst masse» i Elias Canettis forstand, urettens hevn i Friedrichs Schillers «Røverne» er eksempler. Er det motstand i denne forstand, men i modernisert form, Vuillard ønsker seg – nye og hyppige versjoner av Hamburgs G-20-opprør? Vi vet ikke, men man kan jo ane noe når han i bokens sluttavsnitt høystemt bedyrer at «martyriet er en felle for de som undertrykkes, det eneste ønskelige er seieren».

Det kan argumenteres godt for at «etoset» i Thomas Müntzers radikale rettferdighetstenkning – og i bredere forstand hele den kristne reformasjonsbevegelsen – har satt solide spor i de siste 500 årenes moral- og rettsutvikling, iallfall slik vi kjenner den i den vestlige verden. I dag er livegenskap og slaveri avskaffet, bruken av dødsstraff er kraftig redusert og forbud mot raseskillepolitikk og tortur forankret i menneskerettighetserklæringen. Den tyske teologen og sosiologen Hans Joas har i sin studie «Die Sakralität der Person» beskrevet dette som en utvikling i retning «menneskets helliggjøring». Det teologiske grunnlaget finner Joas i budskapet om «mennesket skapt i Guds bilde» og i «menneskene som Guds barn». Ikke teologien i seg selv, men menneskene som historiske aktører, inspirert av den moralske universalismen som det kristne budskapet om menneskenes likhet og verd begrunner, har drevet dette fram. Det var kvekere og andre kristne sekter som var pionerene i kampen mot slaveriet i Amerika på begynnelsen og midten av 1800-tallet.

Eric Vuillards fortelling fra den tyske bondekrigen minner oss om retten til å gjøre motstand der urett råder. Den radikale humanismen som følger av Joas’ analyse gir oss et fundament for forsvaret av menneskeverdet, og et redskap i kampen mot vår tids urett. Det er historiens lærdom at denne vei – det daglige strev, den ikke-voldelige motstand – gir oss bedre utsikt til reelt å bevege og å forandre enn det messianske budskapet om revolt og «seier» som Vuillard synes å ville idealisere.

Den tyske bokprisen 2019

Vinneren av Tysklands viktigste og mest prestjefylte bokpris, «Der deutsche Buchpreis», ble bekjentgjort i Frankfurt 14. oktober. Den gikk til: Saša Stanišić: «Herkunft» (overs.: herkomst el. opprinnelse). Valget av Stanišić er i samsvar med mitt eget forhåndstips.

Stanišić kom til Tyskland som bosnisk flyktning i 1992, 14 år gammel. Han debuterte som forfatter på sitt nye språk, tysk, med romanen «Wie der Soldat das Grammofon repariert» («Hvordan soldaten reparerer grammofonen»); den ble oversatt til 31 språk. For sin roman «Vor dem Fest» («Før festen») ble han i 2014 tildelt romanprisen ved Bokmessen i Leipzig. Boken lå også lenge på Der Spiegels bestsellerliste.

Om årets roman, «Herkunft», skriver forfatteren selv:

«Herkunft er en bok om en landsby, hvor det nå kun bor 13 mennesker, i et land som ikke lenger finnes, om en splittet famlie, som er min. Det er en bok som spør hva som tilhører meg, et selvportrett med aner. Og om dette selvportrettets fiasko. «Herkunft» er en bok om mine hjemsteder, som erindring og oppfinnelse. En bok om språk og skam, om å ankomme og å finne seg til rette, om lykke og død.»

Anmeldelsene har vært begeistrede.

Denis Schenk i ARDs litteraturmagasin «Druckfrisch» skriver bl.a.:»En av de de mest intelligente, åndssprudlende og – ikke minst – formalt nyskapende av årets bøker. En ekte leseglede!»

Karin Janker, Süddeutsche Zeitung: «Nasjonalisme og separatisme skaper uro i Europa. Hva gjør vi? Kanskje først bare lese den nye hjemstavnsforfatteren Saša Stanišić.»

Sandra Kegel, Frankfurter Allgemeine Zeitung: «Et sted i romanen stiller forfatteren spørsmålet om hvor hans nøyaktige ‘opprinnelse’ nå egentlig skal lokaliseres, hvor kilden konkret ligger: «På det geografiske punktet for kommunestyresalen? Ved grensene til staten ved dets siste smertedragninger? Foreldrenes proveniens? Genene, anene, dialekten?» For Kegel blir «Herkunft» dermed også en slags «kostymeprøve»: «På nytt og på nytt prøver fortelleren nye klær på. Disse finner han i skattkisten som hans minner utgjør, for slik å betrakte sitt tidligere jeg – som sønn, som flyktning, som reisende, barnebarn eller dragejeger».

Juryen selv, begrunner sin beslutning slik:

«Bak hver eneste setning i denne romanen skjuler den udisponerbare opprinnelsen seg („Die unverfügbare Herkunft“), som samtidig er drivkraften bak det som fortelles. Disponerbar blir ens bakgrunn kun som fragment, som fiksjon og som spill med historiens muligheter. Forfatteren oppviser stor fantasi og vegrer seg mot kronologi, realisme og formell entydighet.»

Jeg tror dette er en svært vesentlig roman – en roman for vår tid, for å bruke en klisje. Jeg kommer tilbake til nærmere omtale av boken når den er lest. Med forlagsbransjens nyvakte interesse for Tyskland kan man gå ut fra at den etterhvert vil bli oversatt til norsk. Sett gjerne Sverre Dahl på jobben.

PETER HANDKE – TVINGE SIN ESTETIKK PÅ DEN VIRKELIGE VERDEN

Tildelingen av Nobelprisen i litteratur til Peter Handke har vakt mye debatt i Tyskland. Ikke lenge etter pristildelingen skrev Thomas Assheuer – en av de skarpeste og mest interessante stemmene i den tyske Feuilleton – en kommentar over to sider i Die Zeit. Assheuer bør være kjent for nordiske lesere gjennom Vagants mange oversettelser av hans tekster. Assheuer er åpenbart en stor beundrer av Handkes forfatterskap. I sin kommentar avviser han imidlertid å skille mellom dikteren Handke og «politikeren» Handke:

«Trennung von Autor und Werk, von Kunst und Moral? Nichts wäre schöner, als mit dieser salvatorischen Formel Frieden mit diesem unvergleichlichen Autor zu schließen, aber es wäre ein fauler Frieden, eine erpresste Versöhnung“

Han viser også hvordan Handkes pro-serbiske holdning, inkl. bagatelliseringen av folkemordet i Srebrenica, først og fremst må forstås som et hat mot det Handke oppfatter som «de vestlige, liberale elitenes språkødeleggelse». I dette perspektiv blir Serbia – dets natur, dets dufter, dets folk, dets „forsvarer“ (Milosevic) – bærer av opprinnelighet og „Seinsnahe“. Hva som er sant og ikke sant blir vanskelig å verifisere, og standarder for bedømmelse av rett av rett og galt vanskelig å etablere –  Handke blir en „etisk nihilist».

Videre:

«Handke, kurz gesagt, attackiert die westlichen „Raumverdrängerrotten“ mit Kriterien, die er seiner fiktiven Dichtungswahrheit entnommen hat, er trennt nicht zwischen Kunst und Politik, im Gegenteil – er will, dass seine Wahrheit politisch wird, dass sie zur Welt kommt.“ På norsk: «Han vil at sin egen sannhet blir politisk, at den blir til virkelighet“. I siste del av kommentaren skriver Assheuer:

«Handkes Serbien-Texte sind keine Episode, sie sind der bleibende Schatten über seinem Werk. Er hat nicht bloss als politischer Zeitgenosse geirrt, er hat seine Ästhetik auf die wirkliche Welt übertragen, wahr sei nur das, was dem Ursprunglichem nahe ist“. Altså: Handke har ikke feilet på grunn av dårlig politisk dømmekraft, men fordi han har villet tvinge sin estetikk på den virkelige verden.

Helt til slutt slår Asseuer om en i mer forsonlig tone:

«Ganz anders der Autor, der aus der Gesellschaft der Menschen in die Gemeinschaft der Blätter und Pilze auswandert. Hier entwirft Handke jenes mimetische, bewahrende Verhältnis zur Natur, zu dem die Mobilmachungsmoderne nicht in der Lage ist. In diesen inständigen Beschreibungen, in der Abrechnung mit uns „Naturvergessenen“ liegt Handkes Wahrheit. In seinen völkischen Abstammungsgemeinschaften liegt sie nicht.“

Asseuer nevner ikke med et ord om han støtter prisutdelingen eller ikke. Han vet kanskje ikke selv hva han skal mene.

 

Foto: «Wild+Team Agentur, UNI Salzburg» – CC BY-SA 3.0

«SIRKELEN» – DET TYSKSPRÅKLIGE SYDVEST

Ingen bildebeskrivelse er tilgjengelig. Setter du passerspissen i Schwarzwald, sånn ca. midt mellom Freiburg og Villingen-Schwennigen og legger inn en radius på ca. 175 km. fanger du, i tillegg til Freiburg, inn byene Strassburg, Tübingen, Stuttgart, Konstanz, Basel, Bern og Zürich. Det er sinnsykt mye å si om dette hjørne av Europa, så mye at noen usle ord i en kort bloggpost blir grensende til det dilettantiske og respektløse. Men altså:

– Byer med katedraler og universiteter fra sen middelalder/renessanse/tidlig modernitet, eldgamle europeiske lærdomskulturer, romerske kjerneområder.
– Vakre byrom hvor opplyst progressiv modernitet kombineres med det beste av det gamle – fiolinbyggere, mynthandlere, boktrykkere.
– Kunstmuseer og kulturhistoriske museer i verdensklasse.
– Behagelig klima, vakre kulturlandskaper, vinberg tronende langs mektige elver og sjøer (Rhein, Neckar, Donau, Bodensee, Züricher See), Europas beste sykkelveinett, gastronomi av høy klasse
– Klok og fremtidsrettet styring av byene, trikkenett og bybaner, menneskevennlige byrom, vakre parker.
– Trygg og selvfølgelig flerkulturalitet innøvd gjennom årtier (den som tror sveitsiske byer er «hvite», får ta seg en tur!).

Dette var kjerneområder for bondekriger og reformasjon for 500 år siden. Her har litterater, filosofer, geistlige, fritenkere, rebeller og anarkister krysset grensene, her sprengte moderne tenkning og vitenskap seg fram (Freud, Jung, Einstein, Heidegger, for å nevne noen veldig få), i de sveitsiske byene fant forfulgte i nazitiden midlertidig eller varig tilflukt.

Jeg et selvsagt håpløst biased, dette er kun sånn 90% sant, men heller ikke mindre. Sirkelen min kan nåes med tog, hvis dere tar dere litt tid. I alle makters navn – gjør det!

Mellom ånd og barbari – seks steder i Tübingen

Tübingen er en liten by med et stort og gammelt universitet – 100.000 innbyggere, 30.000 studenter og 8000 universitetsansatte. Universitetet ble grunnlagt for mer enn 550 år siden, og rekken av storheter i den tyske og europeiske åndshistorien som har vært knyttet til universitetet er ikke beskjeden. Historisk hell og smart inngripen fra noen få fremsynte skikkelser i byens elite hindret den fremrykkende franske hæren fra å legge byen i grus våren 1945. Byrommenes preg av middelalder, kjøpmannsborgerskap og akademi gjør Tübingen til et vakkert og spesielt sted å være. Ytterligere særpreg skapes av elven Neckars rolige løp gjennom byen og det store Höhentübingen slott tronende på byfjellet – hertugene av Württembergs domisil gjennom flere hundre år. Vandrer man gjennom byens historiske gater og smau, er det historie i hvert eneste bygg. Her noen inntrykk fra mine vandringer i en uke i september 2019:

Karsten Aase-Nilsen sitt bilde.MÜNZGASSE 15-17 – GOETHE OG J.G. COTTA
Goethes og Schillers legendariske forlegger J.G. Cotta holdt til i Münzgasse 15-17. Cotta var også forleggeren for det som kunne krype og gå av øvrige forfattere og filosofer i den romantiske og klassiske perioden rundt århundreskiftet 1700-1800 – Herder, Kleist, Tieck, Jean Paul, Schlegel- og Humboldt-brødrene og flere til; dernest for Schillers „Die Horen» og den oppkommende borgerlige offentlighetens viktigste organ i det tyskspråklige området, „Allgemeine Zeitung.“

Goethe hadde noen dagers opphold her i 1797, på vei fra Weimar til Sveits. Under studentopprørets høydepunkt på slutten av 1960-tallet (nr. 17 var i mellomtiden blitt studenthjem) hang noen morroklumper opp et skilt under et vindu i 3. etg., «Hier kotzte Goethe» («her spydde Goethe»). Etter sigende var Goethe både småsyk og humørsyk under oppholdet hos sin venn Cotta, han klagde bl.a. på stanken fra bermen i «Unterstadt», 3-4 steinkast unna. Skiltet står den dag idag, og har nå selv fått en smått ikonisk status.

J.G. Cotta flyttet i 1810 sin virksomhet til Stuttgart, og opererer nå under navnet «Clett-Cotta». Münzgasse 15 huser idag en handel for klassiske mynter (hva ellers), og nr. 17 er fortsatt studenthjem.

HOLZMARKT 5 – HERMANN HESSE
Sentralt på Holzmarkt, vis à vis Stiftskirche, ligger Heckenhauer Buch- und Antiquariatshandlung. Det gjorde den også i 1895, når den 18-årige Hermann Hesse tiltrådte en stilling som bokhandlerlæring her. Han fullførte læretiden, og ble i Tübingen til 1899. Det var 10-timers arbeidsdager seks dager i uken, og Hesse klaget i et brev til sine foreldre over at han noen ganger følte seg sliten som en tyfussmittet. Men han holdt ut, fikk etterhvert venner og svirebrødre blant byens studenter og begynte også så smått å skrive. Han opplevde likevel forholdene i Tübingen som «trange», og dro i 1899 ut i den «større verden», i første omgang til Basel.

Hesses unge år i Tübingen er bl.a. bearbeidet i novellen «Im Presseschen Gartenhaus.» I 2013 etablerte Universitätsstadt Tübingen et eget lite lite museum i rommene hvor Hesse svettet over bokstablene, «Das Hesse Kabinett». Det er åpent noen timer hver fredag, lørdag og søndag, ofte med omvisninger, og er defintivt verdt et besøk. Heckenhauer Antiquariat eies og drives av samme familie i dag som den gang Hesse jobbet der.

Karsten Aase-Nilsen sitt bilde.

„BURSE“ – MELANCHTON OG HÖLDERLIN
Die Alte Burse ble ferdigstilt i 1480, altså kun 3 år etter grunnleggelsen av universitetet (1477). Det er i dag det eldste av universitets bygg som fortsatt er i full drift. Fra Burse fører en rekke litterære og åndshistoriske spor. Bygget ble de første 300 årene benyttet til undervisning i de såkalte «artes liberales», musikk, astronomi, logikk, retorikk, aritmetikk, geometri, og som studentinternat. Den kjente teologen og reformatoren Philipp Melanchthon virket som gresk- og latinlærer ved Burse fra 1514 til 1518, før han dro til Wittenberg, og ble Luthers høyre hånd. Schiller var på besøk her i 1793, og trivdes godt, men bygget var da slitent og den «geistige» virksomheten preget av en viss stillstand.

I 1805 ble Burse bygget om til klinikkbygg for universitets medisinske fakultet, herunder en egen klinikk for psykiatri. Det var her Friedrich Hölderlin ble tvangsinnlagt i 1806, etter sitt «sammenbrudd». Han ble der, som pasient under den beryktede professor Johann Ferdinand Authenrieth, i 231 dager, før han havnet i sin mer enn 30-årige pleie hos snekkermesterfamilien Zimmer. Familiens hus, og det berømte tårnrommet han satt i, ligger ved Neckars bredd, et par steinkast unna.

Burse huser i dag universitetets filosofiske og kunsthistoriske institutt. Plassen foran bygget er innrammet av mektige og vakre platantrær, som gir svalende skygge på varme sommerdager. Det er et godt sted å være.

Karsten Aase-Nilsen sitt bilde.

Karsten Aase-Nilsen sitt bilde.

BURGSTEIGE 20 – ENNSLIN OG VESPER
I Burgsteige 20, rett ved porten til byslottet, «Schloss Hohentübingen», troner en stor rød Gründerzeitvilla. Den ble bygget i 1904 som hovedsete for studenthuset «Roigel», som hadde blitt grunnlagt allerede i 1838 som «Socité Generale» av en gruppe franskofile studenter ved Tübinger Stift. Blant kjente beboere opp gjennom tidene er teologen Karl Barth og ordbokforfatteren Hermann Fischer.

I nyere tid er «Roigel» først og fremst forbundet med Bernward Vesper og Gudrun Ennslin. Vesper kom hit som ung student med sin Renault 4 i 1961, og bodde på Roigel under hele oppholdet. Året etter ankom Ennslin. Den litt puslete Vesper, sønn av den beryktede nazidikteren Will Vesper, klarte – til manges undring – å kapre den mer framoverlente pastordatteren og senere RAF-dronningen. De to ble raskt et profilert og geskjeftig par i den lille-store universitetsbyen, bl.a. stiftet de to et forlag for (ny-)utgivelse av fader Wills nazilitteratur (!). Ellers fulgte de Walter Jens’ retorikkforelesninger, eller satt på bakrommet i den legendariske bokhandelen «Gastl», røykte pakke etter pakke med «Rothändle» og diskuterte utopi og revolusjon med Ernst Bloch.

Karsten Aase-Nilsen sitt bilde.

Etter noen år gikk turen til Berlin, der Gudrun bl.a. engasjerte seg i det såkalte «Wahlkontor» for Willy Brandt ved Bundestagsvalget i 1965. Senere fikk Bernward og Gudrun sønnen «Felix», som Bernward fikk eneansvar for når Gudrun havnet i fengsel etter varehusbrannen i Frankfurt våren 1968. Gudrun hadde da for lengst funnet seg en ny «loverboy», dandyen, gangsteren og den senere med-grunnleggeren av RAF, Andreas Baader.

Sønnen Felix, i dag kunstteoriprofessor og kurator, ble overlatt til pleieforeldre et sted nede i Schwaben, og Bernward la ut på en lang reise i dop og sex. Den resulterte i eposet «Die Reise», som Peter Weiss (selv med bånd til Tübingen) i sin tid beskrev som et av «68-opprørets intellektuelle høydepunkter». Bernward Vesper tok sitt eget liv i 1971. Gudrunn Ennslin hang seg, som vi alle vet, i sin celle i Stammheimfengselet i oktober 1977.

DAS EVANGELISCHE STIFT – HEGEL, SCHELLING OG HÖLDERLIN
Evangelisches Stift er et de mest ruvende, og vakreste, byggene i Tübingens gamleby. Det ble opprinnelig bygget som et Augustinerkloster på slutten av 1200-tallet, men ble i kjølvannet av reformasjonen og Hertug Ulrich protestantiske omvendelse gjort om til en læreanstalt for hertugdømmet Württembergs lutheranske prester. En rekke senere kjente teologer ble tuktet og opplært etter ortodoks lutheransk lære her, men mange valgte å gå sine egne veier. Stiftet har derfor ry som utklekkingsinstans for en rekke «genier» i den tyske åndshistorien.

Tre av de mest kjente er Hegel, Schelling og Hölderlin, som traff på hverandre her på slutten av 1700-tallet, og som iflg. (dels udokumenterte) overleveringer tidvis også skal ha delt rom. Arven fra den franske revolusjon inspirerte alle tre – som jo på ingen måtte endte opp som evangelische prester i Württemberg.

Karsten Aase-Nilsen sitt bilde.

I dag er ES et, dels selvforvaltet, studenthjem for teologi- og religionslærerstudenter ved universitetet. En liberal og opplyst teologi er nok temmelig dominerende, men kvinner fikk tilgang til stiftet først fra 1969.

DEN NEDBRENTE SYNAGOGEN I GARTENSTRASSE 33
Kritisk selvoppgjør med og bearbeiding av nazifortidens horrorvelde har vært en sentral del av tysk historie- og erindringspolitikk siden 60-tallet, og med særlig tydelighet og ettertrykk fra 80-/90-tallet og utover. Et kjent uttrykk for dette er ulike typer av minnemerker i det offentlige i rom. Også Tübingen var en by av skyldige og av gjerningsmenn. Et tjuetalls veggskilt og pyloner er derfor satt opp på ulike steder i byrommet – steder som kan knyttes til uretten og brutaliten som ble utøvd.

En av de sterkeste historiene fortelles i Gartenstrasse 33. Der sto Tübingens synagoge fra 1880-tallet til den ble satt i brann av nazistene «Rikspogromnatten» november 1938. Den var gudshus for Tûbingens noe mer enn 100 jøder – alle velintegrerte, gode borgere og samfunsstøtter. Vel en tredjedel av dem døde i konsentrasjonsleirene, resten av dem klarte fra 1933 og utover å komme seg unna, hovedsaklig til USA og Palestina. Ingen av dem vendte tilbake, og Tübingen har i dag ikke noe jødisk samfunn.

Karsten Aase-Nilsen sitt bilde.

Historien om bearbeidingen av historien om Tübingens jøder, og av etableringen av minnesmerket, er full av den type fortrengning og ubetenksomhet som preget Tyskland i de første etterkrigstiårene. Den alvorligste feilen var at en privat utbygger ble gitt tillatelse til å bygge et leilighetsbygg på branntomten. Minnemerket er derfor plassert i det østre hjørnet av grunnstykket der synagogen lå. Tübingen by har de siste 30 år gjort alt som har stått i deres makt for å rette opp tidligere feil, og et minnested med en gripende kunstnerisk utforming minner i dag om skjebnen til Tübingens jøder. Den 9. november hvert år holdes det en minnemarkering ved minnesmerket i Gartenstrasse 33.

BESLUTNINGENS TIMER – ANGELA MERKEL 4.-5. SEPTEMBER 2015

Det tyske TV-selskapet ZDF sendte nylig en dokumentar om den tyske «flyktningkrisens» mest kritiske dager: «Stunden der Enscheidung» («Beslutningens timer»), en minutt for minutt-skildring av Angela Merkel i de 24 timene fra tidlig morgen 4. september til tidlig morgen 5. september 2015. Rundt 2000 flyktninger – offer for Viktor Orbans kyniske spill, sultne og utmattede – er på vei til fots mot Østerrikes grense. Alle skyver ansvaret fra seg. Vi følger Merkels arbeid – i baksetet på sin tjenestebil, før og etter taler og møter med skolebarn, i flyet på vei fra Köln til Berlin – med å avstemme mot SPD, med andre regjeringskollegaer, rådgivere, byråkrater, Østerrikes kansler Faymann osv. Kun en mann tok ikke telefonen, CSU-leder Horst Seehofer. Han lå og purket og sov på sitt landsted i Bayern, eller valgte bevisst å ikke ta telefonen.

Vi vet i dag at Merkels beslutning sent på kvelden 4. september var den eneste riktige både rettslig og moralsk. Ser man bort fra AfD, er det i dag bred enighet om dette både blant politikere, presse og fagjurister i Tyskland. Det som så skjedde, i ukene og månedene etter og fram til Tyrkiaavtalen var på plass, er en annen sak. Her går meningene seg i mange retninger. Den sinnsykt fascinerende ZDF-dokumentaren – satt sammen av orginalopptak, intervjuer og et dramatisert handlingsforløp – fremviser iallfall noe nær et demarkasjonpunkt i Europas nyere politiske historie. NRK (eller TV2) begår en forsømmelse hvis de ikke sørger for å skaffe seg senderettigheter til denne dokumentaren.

Foto: Mstyslav Chernov CC BY-SA 4.0

 

Sverige – skumringsland eller fremtidsvisjon?

Bokanmeldelse Vårt Land, 30.08.19


Svenske tilstander
tetter kunnskapshull i den norske offentligheten og gir et sammensatt bilde av utfordringer med gyldighet langt utover den svenske konteksten.

I innledningen til Svenske tilstander maner Bjarne Riiser Gundersen fram et bilde av Sverige som «10 millioner innbyggere fanget i et debattinnlegg som aldri tar slutt». Debatten gjelder selvsagt temaet migrasjon, flyktninger og integrering, hvor Sverige har fått stempelet som det store utenforlandet. Internasjonalt har Sverige inntatt rollen som hat- og grøssobjekt nr. 1 for den vidtomspennende innvandringskritiske høyresiden. I Norge har kritikken av svenskenes innvandringspolitikk også gått hånd i hånd med fortellingen om den svenske «åsiktskorridoren» (meningskorridoren) – et land med naive og godtroende politikere, byråkrater og medier som legger en klam hånd over all reell debatt om innvandringens alvorlige konsekvenser.

Høyreekstremisme med slips. Hvordan er «tilstandene» bak disse projeksjonene, og hva sier svenskene selv? Dette er utgangspunktet for en mer enn ettårig reise på kryss og tvers av Sverige som Riiser Gundersen foretok sist år. Samtalene med de mange personene han oppsøker, danner grunnstammen for boken som nå foreligger. Mangfoldet av stemmer som slipper til er stort og bredt, fra de mest prominente på den innvandringskritiske siden (Lars Åberg og Ann Heberlein) via forskere og kommentatorer med mer nyanserende og differensierende perspektiver (Niklas Orrenius og Joakim Ruist), til de som stiller seg svært kritiske til fortellingen om «de svenske tilstandene» (Rakel Chukri og Mikael Stigedal).

Reisene til Malmøs, Stockholms og Gøteborgs «brennpunkter» – de innvandrertette og ghettopregede forstedene Rosengård, Rinkeby og Angered – lærer oss mye om integrasjonens konkrete utfordringer. Det samme gjør møtene med noen av dem som står midt i frontlinjen der – som sosialarbeideren Bettan Byvald og skolerektoren Hamid Zafar.

Forfatteren foretar også en reise til det mørkeste av det mørke, til det nedgangspregede tidligere gruvesamfunnet Ludvika syd i Dalarne. Der hadde Nordiska motståndsrörelsens leder Pär Öberg fast plass i kommunestyret fra 2014 til 2018. «Jeg vil ha et folkhem», bedyrer NMRs førstekandidat til Riksdagen og kommunestyret når forfatteren treffer ham i lobbyen på hotellet han bodde, et folkhem som har «kampen mot den globale sionistiske eliten» og «folkedomsstoler mot folkeforræderi» som prioriterte oppgaver.

I kapitlet om «Volkhemmet» har Riiser Gundersen effektfullt klippet inn beretninger om noen av de 23 drapene begått av nynazister siden 1980-tallet. Boken dokumenterer hvor sterke de gammel- og nynazistiske kreftene har vært i etterkrigstiden, og den viser Sverigedemokratenes (SD) opprinnelse i disse miljøene. Fortsatt lever partiet i en spenning mellom en slags reformert nasjonalkonservatisme og en høyreekstremisme i dress og slips. Den tidligere SVT-journalisten Jörgen Huitfeld, ellers en av «åsiktskorridorens» sterkeste kritikere, peker nettopp på behovet for distansering fra SD og deres forløpere som en av de viktigste årsakene til de liberale elitenes «svikt» i innvandringsdebatten på 2000-tallet.

Utfordrende asylsystem. Tallene på asylsøkere i årene 2011–2014 var, relativt til befolkningstallet, betydelig større i Sverige enn i noe annet europeisk land. Denne trenden styrket seg ytterligere i 2015 og 2016. Det var likevel ikke noe irregulært ved det som skjedde høsten 2015. Stikk i strid med floraen av myter om «flyktningkrisen», gjorde Sverige (og Tyskland) ikke noe annet enn å følge forpliktelsene etter flyktningkonvensjonene og EUs Schengen- og Dublinavtale. Det var de andre EU-landenes brudd på dem som gjorde at «krisen» ble til en reell krise. I en lengre samtale mellom forfatteren og sosialøkonomen Joakim Ruist beskriver sistnevnte aporiene i nåværende asylsystem slik: «Dere skal få beskyttelse hvis dere kommer hit, men vi vil ikke at dere skal komme hit».

Ruist har på oppdrag fra regjeringen beregnet kostnadene for en gjennomsnittsflyktning til 74.000 kroner per år fordelt over et standard livsløp. Det er selvfølgelig et betydelig beløp, men «flertallet ønsker å gjøre en innsats så lenge virkemidlene finnes», ifølge Ruist. Hadde resten av Europa gjort «en brøkdel av Sveriges innsats høsten 2015», ville håndteringen blitt mye enklere. Løsningene ligger blant annet i retten til å søke asyl fra hjemlandet, årlige kvoter for opptak av flyktningene og et system for rettferdig fordeling av dem. Et klarere skille mellom asyl- og arbeidsinnvandring, slik det er fastsatt i Tysklands nye innvandringslov, kunne her med fordel også vært nevnt.

Tetter kunnskapshull. Tallene for vold, gjengoppgjør og utenforskap i de tidligere nevnte «fororten» gir en klar indikasjon på hvor det store smertepunktet i svensk integreringspolitikk ligger. Boken dokumenterer tydelig de mange driverne bak dette: en segregerende boligstruktur, et privatisert og konkurransedrevet skolevesen og individualiserte systemer for bosetting og sosialstøtte. Lars Åberg og de andre innvandringskritikerne som forfatteren møter vektlegger selvsagt helt andre årsaksfaktorer – konservativ islam, värderingsklyftor, «kulturens seige kvikksand». Spennet fra kommentatorenes dystopier til forortens handlingsmennesker – rektor Zafar og sosialarbeider Byvald – er stor. Men også for disse er konsekvens og tydelighet viktig. Orden, plan og system gir resultater, sier de to – «et papir med masse stempler på», for å bruke Byvalds ord.

Riiser Gundersens bok er også en slags kulturell reiseskildring. På reisene til og fra informantene kommenterer han ofte landskap, bymiljøer og trender – ofte klokt og vemodig, noen ganger spydig treffsikkert, andre ganger litt påklistret, som i utlegningene om yogainstruktørene og kulturskribentene på Söder i Stockholm. En svakhet ved boken er at den vier for lite oppmerksomhet til «fiendebildet Sverige» som strategisk redskap for ytre høyre internasjonalt. Men alt i alt er dette en god og nyttig bok. Den tetter kunnskapshull i den norske offentligheten og den gir et sammensatt bilde av utfordringer med gyldighet langt utover den svenske konteksten. Fremfor alt punkterer den effektivt mytene om den «svenske åsiktskorridoren».

To svar. Hva slags Sverige er det så som vokser frem foran øynene på oss? Med Malmø som utgangspunkt, og i tilspisset form, gir forfatteren Lars Åberg og journalisten Niklas Orrenius to ulike svar på dette: «Et skumringsland hvor de styrende har resignert eller gitt slipp, en by der ting har glidd ut av stilling og ingen lengre kan forandre kurs» (Åberg). Eller «et fellesskap som bygger på statsborgerskap og ikke på etnisk eller kulturell herkomst, et sted der det flerkulturelle samfunnet realiseres på gateplan, en framtidsvisjon å snekre videre på, til tross for skjevheter og skavanker» (Orrenius). En styrke ved Riiser Gundersens bok er at den gir leseren grunnlag for selv å vurdere hvilke av disse versjonene hun tror mest på.

 

Stauffenbergsyndromet

Publisert i Klassekampen 17. august 2019

Tyskland har nylig markert 75-årsdagen for det mislykkede attentatet mot Hitler 20. juli 1944. Bomben oberst Claus Schenk Graf von Stauffenberg hadde skjult i sin dokumentkoffert detonerte ikke som planlagt, og Hitler kom fra attentatet i førerhovedkvarteret i Øst-Preussen med kun små skader. Allerede ved midnatt samme dag ble Stauffenberg og hans nærmeste sammensvorne skutt i bakgården til den såkalte Bendlerblokka, hærens hovedkvarter i Berlin. Tilsammen 132 «medskyldige» klarte nazistene å drive opp. De fleste av dem måtte bøte med livet.

Markeringen av 75-årsdagen innbefattet taler og æresbevisninger fra bundeskansler Merkel og en rekke andre representanter fra det offisielle Tyskland. I dag troner Stauffenberggruppen klart høyest i hierarkiet over grupper og enkeltpersoner som gjorde motstand mot naziregimet. Hollywoodproduksjonen «Operasjon Wallkyre» fra 2008, med Tom Cruise i rollen som Stauffenberg, bidro ytterligere til å sette 20.-juli-konspiratørene i fokus. Likevel har det alltid stått strid rundt 20.-juli-attentatet. På det nazifiserte 50-tallet ble attentatmennene i brede deler av befolkningen ansett som «forrædere», mens de blant venstreorienterte og intellektuelle ofte ble beskrevet som en klikk av nasjonalkonservative, anti-demokratiske offiserer og diplomater med røtter i den prøyssiske adel. Målet var mer å redde sitt eget skinn og «Tysklands ære» enn å legge grunnlaget for et reelt demokrati i en ny nazifri etterkrigstid. En biografi av forlagsmannen og forfatteren Thomas Karlauf som utkom i mars i år («Stauffenberg: Porträt eines Attentäters») har utløst nye runder med debatt i Tyskland.

Karlaufs hovedtese er at Stauffenberg primært ble drevet av nasjonalisme, militær æresfølelelse og en type «handlingens ethos». Hovedinspirasjonen kom fra dikterfilosofens Stefan Georges ideer og visjoner. Når det gjelder motstandsvilje mot naziregimet, er det en kjensgjerning at Stauffenberg var begeistret over Hitler-Tysklands seire i Polen, Frankrike og Skandinavia, og at han først sluttet seg til kretsen av kommende attentatmenn etter at han hadde vendt tilbake fra Afrika som krigsskadet i 1943. I følge Karlauf ble attentatet i 1944 gjennomført av frykt for Tysklands totale ødeleggelse, motivene var derfor primært av politisk og ikke av moralsk natur. Stauffenbergs tidlige nazisympatier kan man ellers lese mer om i Ulrich Raullfs studie av Stefan George-kretsen, «Kreis ohne Meister». Georges store følgeskare av unge menn delte seg grovt sett i to etter Georges død høsten 1933 – en antinazistisk, hovedsakelig jødisk, gruppe og en gruppe som omfavnet Hitlerregimet og som fattet håp om dette som en vei til politisk innløsning av Georges særegne visjon om det spirituelle Tyskland, «det nye rike» osv. Stauffenberg og hans brødre tilhørte den siste gruppen.

Vi vet at Stauffenberg og hans sammensvorne etterhvert ble kritiske til naziregimets behandling av jødene, og at dette forsterket seg etter at grusomhetene på Østfronten kom tydeligere for en dag. Vi vet også at det forelå planer om et attentat mot Hitler så tidlig som i 1938, men at planene stilnet hen i takt med Hitlers seire på alle fronter i perioden 1939-41. Beretningene om Stauffenbergs sterke anti-hitlerisme beskriver derfor Karlauf som en type projeksjon fra ettertiden. Sammensvergernes forestillinger om fremtiden etter Hitler var i alle fall sammensatte – noen ønsket å restaurere monarkiet, andre var tilhengere av en gjenetablering av stendersamfunnet. Det som bandt dem sammen var ønsket om gjenetablering av Tyskland som rettssamfunn. Et felles mål om etablering av et parlamentarisk demokrati fantes ikke.

Det er umulig å forstå den prominente plassen som 20.- juli-attentatet har inntatt i historien om den tyske nazimotstanden uten narrativet om den prøyssiske adelens ærbare virke under nazitiden. Mange av de mest sentrale skikkelsene i forberedelsene av attentatet kom nettopp fra århundregamle prøyssiske adelsfamilier. Viktige elementer i denne fortellingen er forestillingen om disse sjiktenes Hitlerfiendlighet, om anstand og dannelse, moralsk integritet og ikke-nazifisert språk. På det politiske plan har forståelsen av egen rolle forut for utbruddet av de to verdenskrigene vært sentral: nazistenes krig ble forsøkt forhindret av den prøyssisk dominerte generalstaben, første verdenskrig ble drevet fram av krigsmarineentusiastene i de borgerlige kolonial- og nasjonalforbundene og ikke av de prøyssiske offiserene. I forlengelsen av dette har 20.-juliattentatet blitt stilisert til «samvittighetens» og «det andre Tysklands» opprør.

En særlig aktiv rolle i utbredelsen av denne fortellingen ble utøvd av Die Zeits mangeårige utgiver og sjefsredaktør Marion Gräfin Dönhoff. Legendariske Dönhoff, selv et ektefødt barn av beste østprøyssiske adel, var knyttet til attentatmennene og til sentrale skikkelser i Stefan George-kretsen gjennom et omfattende nettverk av familie- og vennskapsrelasjoner; en av familiene i «kretsen» var det senere så kjente von Weizsäcker-slekten. Allerede i 1945 offentliggjorde Dönhoff brosjyren «Venner av 20. juli», og noen få år senere nedla hun et stort arbeid for å få frifunnet Ernst von Weizsäcker fra tiltalen om krigsforbrytelser ved Nürnbergdomstolen. Ernst von Weizsäcker var statssekretær i det tyske utenriksdepartementet fra 1938 til krigens slutt og far til senere bundespresident Richard von Weizsäcker. Siden fortsatte Dönhoff sitt arbeid med stor stedighet og konsekvens fra sin privilegerte redaktørstol helt fram til sin død i 2002. Stafettpinnen har senere blitt overtatt av bl.a. Stauffenbergs eget barnebarn, Sophie Freifrau von Bechtolsheim.

Historikeren Stephan Malinowski beskriver i en kommentar i Die Zeit 17.juli skikkelser som Dönhoff og von Bechtolsheim som en slags voktere av den hellige gral: «I årtier har de skapt et narrativt parallellunivers til faghistorikernes forsøk på en mer nøytral utforskning av den konservative motstanden mot Hitler». En type „moralsk monumentalisering av motstanden», slik det heter i en større bakgrunnsartikkel om saken i Die Zeit 17. juli. I tillegg til å gjøre 20.-juli til midtpunkt for den samlede tyske motstanden har de også langt på vei lykkes i å flytte fokuset fra 1933 til 1944. «Hvor var adelen fra 1930 til 1934?» spør Malinowski. Det største problemet er likevel at det ensidige fokuset på 20. juli har bidratt til å usynliggjøre de øvrige delene av den tyske motstanden: Hva med Hvite Rose-aksjonistene i München, hva med den radikale motstandsgruppen Rote Kapelle, hva med den kommunistiske motstanden og hva med jødenes egen motstand.

Reaksjonene på Thomas Karlaufs biografi har ikke latt vente på seg. En av Karlaufs mest prominente kritikere har vært den pensjonerte litteraturprofessoren Karl Heinz Bohrer, tidligere kulturredaktør i Frankfurter Allgemeine Zeitung og mangeårig utgiver av tidsskriftet Merkur. I en større artikkel i Die Zeit 17. juli minner han om hvor ekstremt sterkt arven fra nazitiden virket inn på 50- og 60- tallets holdninger til 20.-juli-attentatet. Forræderstempelet levde videre i beste velgående, og selv så sent som i 1970 viste målinger at kun 39 % av befolkningen hadde en positiv vurdering av attentatforsøket. Først fra 2004 uttrykkes det aktelse og beundring for attentatmennene fra et klart flertall i befolkningen. Under henvisning til historikeren Hans Mommsen anbefaler Bohrer også de tyske kritikerne om å besinne på den enorme karakterstyrke attentatmennene oppviste, og å avveie dette mot det man etter dagens standarder kanskje kan bedømme som politiske mangler. Mest tydelig er vel Bohrer i sin tilbakevisning av kritikken mot Stauffenbergs fortid som George-disippel: At han i sin ungdom, som de fleste i sitt miljø, leste Hölderlin og var preget av ideene om et «spirituelt Tyskland» gjør ikke hans senere handling til noe upolitisk og mystisk: «Stauffenberg var en militært begavet offiser, ingen svermer.» Bohrer leser også et kulturelt motiv inn i motstanden mot Stauffenberg: det moderne middelklassesamfunnets aversjon mot tradisjonen for intellektuell dannelse som det preussiske aristokratiet representerte. I nivå og vidd ble dette kun overgått av de jødiske salongene i det gamle Berlin og Preussen.

Så kan man spørre seg hvorfor Tyskland velger å holde liv i en debatt som dette. Nøkternt sett har ingen av «sidene» rett: 20. juli 1944 var hverken et prøyssisk junkeropprør eller en aksjon fundert i vår tids demokratiforestillinger. Die Zeits kommentator Jens Jessen, selv barnebarn av en av 20.juli-mennene, sier det slik i et intervju med sin egen avis (24/7): «Jeg kan ikke se at 20. juli i dag trenger å stå for noe annet enn for seg selv. Behovet for å definere en ideell arv som skal være av nytte for oss i dag, finner jeg fatal». Tyskerne har tatt på seg sin historiske skyld, og vist for omverdenen at de ikke er noen uforbederlige nazister. «Skal man først vise til noe fundament for demokratiet etter 1945 ligger det ikke i den tyske motstanden, men i Auschwitz som negativt erfaring», skriver Die Zeit i slutten av sin store redaksjonelle artikkel om 20.-julidebatten. Den erfaringen har fått sitt tydelige nedslag i den nye tyske grunnlovens § 1.1: «Menneskets verdighet er ukrenkelig». Det ligger nok grunnlag for handling i denne setningen alene når dagens fiender av demokratiet viser sitt ansikt.

Siste ord om den prøyssiske adelens forhold til naziregimet er uansett ikke falt. Overlappende med debatten om Thomas Karlaufs Stauffenberg-biografi er det i disse dager en stor kontrovers om et krav fra Keiser Wilhelm IIs etterfølgere om tilbakeføring av en rekke kunst- og samlingsgjenstander. Gjenstandene ble konfiskert av DDR-myndighetene i etterkrigstiden. En egen lov, vedtatt i 1994, muliggjør slik tilbakeføring, men forutsetningen er at aktuelle slekt ikke ga aktiv støtte til naziregimet. Hohenzollernes advokater påstår at slik støtte ikke kan dokumenteres, historikerne påstår det motsatte og det kan nå gå mot flere runder i domstolene. Dermed vil man kunne få en full og åpen belysning av de konservative elitenes forhold til NS-staten. En slik belysning kan fort bli til en boomerang, hvor både den ene og den andre legende kan stå for fall.

Foto: ukjent fotograf

AfD kaprer arven fra den fredelige revolusjonen 1989

Det går mot valg i de tre østtyske delstatene Sachsen, Brandenburg (1. sept.) og Thüringen (27. okt.). På meningsmålingene har høyrepopulistiske AfD dobbelt så stor oppslutning i de tidligere DDR-delstatene som i de vestlige delstatene. Motsatt er oppslutningen om De Grønne dobbelt så stor i vest som i øst.

I den pågående valgkampen har nå AfD lagt de sedvanlige slagordene om «muslimene» og «de fremmede» litt til side. I stedet satses det maks på å selge AfD inn som de ekte etterfølgerne av opprørsånden sommeren/høsten 1989. På valgplakatene dominerer derfor slogans som «Wir sind das Volk» («Vi er folket») og «Vollende die Wende!» («fullfør omveltningen») – det første av disse som kjent 89-opprørernes viktigste slagord. Retorikken spiller på bildet av de nåværende regjeringspartiene som «Systemparteien» («systempartier»), altså i grunnen samme type krefter som 89-opprøret rettet seg mot. Det har også gitt seg helt bisarre utslag, som å sammenligne Angela Merkels skjelveepisoder tidligere i år med partileder Erich Honeckers forsvinning fra den offentlige arenaen sommeren 1989. Underforstått: «de gamle herskerne står for fall!».

Die Tageszeitung (TAZ) publiserte nylig et interessant intervju med sosiologen David Bergrich om fenomenet. Han sier bl.a.:

«De dominerende tolkningsmønstrene er vesttyske. For de yngre er ikke dette noe problem, men det er det for den midlere og eldre generasjon. De har inntrykk av at erindringene og erfaringene de sitter inne med ikke blir sett».

Det dreier seg om hele det populærkulturelle feltet – popmusikk, fotball, tegneserier, litteratur. I den den politiske kulturen har disse DDR-minnene blitt redusert til en «lukket samlebetegnelse», iflg. Bergrich. I tillegg lever de eksotiske og klisjeaktige bildene av DDR videre – «Plattenbauten», arbeidsledige og neonazis. De kommende delstatsvalgene bidrar til bredere dekning av Østtyskland i de vesttyske mediene. «Men flere av reportasjene leser seg som beretninger fra et svært fremmed land“, sier Bergrich til TAZ.

AfDs forsøk på å kapre arven etter 1989-revolusjonen er selvsagt både frekk og løgnaktig. Men man kommer seg ikke ut av situasjonen med den sterke AfD-oppslutningen i øst før man erkjenner at partiet har et landskap det er takknemlig å bevege seg rundt i.

Foto: «Montagsdemo», Leipzig oktober 1989 – Bundesarchiv, Bild 183 1990-0922/Friedrich Gahlbeck/CC-BY-SA 3.0

Adornos død – et tidsvitne forteller

I dag, den 6. august, er det 50 år siden Adorno døde av hjerteinfarkt i alpebyen Visp i Sveits. Han var da sammen med Gretel på en dagstur ned fra «Zermatt» for å få reparert fjellskoene sine. I Zermatt bodde han og Gretel på Hotel Bristol, halvpensjon med utsikt til kirkegården (!). Fra andre deler av hotellet var det utsyn mot det mer enn 4000 meter høye Matterhorn. Teddy hadde dagene forut, godt hjulpet av gondolbaner, vært på flere turer i over 3000 meters høyde. Han var da i tilsynelatende i god form. File:Adorno Cropped.jpg

Jeg trodde egentlig ikke at man visste så veldig mye om Adornos siste dager i de sveitsiske alpene. Men så viser det seg altså FAZ’ journalist har klart å drive opp et tidsvitne som husker detaljene rundt Teddy og Gretels opphold svært så godt, den mer enn 80 år gamle seniorsjefen for Hotel Bristol, Heidi Perren – «eine regelrechte Erscheinung, würdevoll, gediegen, mit Pelzmantel, Halstuch, blondierten Haaren.»

Ingen andre i hele Zermatt var i stand til å huske noe som helst, de aller fleste hadde ikke engang noen anelse om hvem Adorno var.

Men Frau Perren kunne berette:

«Adorno fremsto for meg som Rockefeller», resymerer Heidi Perren. Rockefeller var en legende i Zermatt, og han kjente alle. «Alltid i samme type klær, og med en flaske vin til fjellførerne som han likte. Måten han snakket og så ut minnet meg om Adorno». Den prominente filosofen var svært godt likt som diskusjonspartner blant hotellgjestene. Når man forestiller seg dette – charismaen, den Trolldomsfjellaktige fremtredelsen, samtalene i lobbyen, lærdheten i spisesalen – kan det være vanskelig å forbinde dette med hans nært forestående død.»