Muren som ikke falt

Publisert i Morgenbladet 5. mai 2018 – https://morgenbladet.no/ideer/2018/05/muren-som-ikke-falt

Tre tiår etter Tysklands gjenforening er landet gjennomtrukket av en usynlig grense.

«Skillet mellom øst og vest er manifest og langlivet. Det vil ta lang tid før vi vet om forskjellene vil være fruktbare eller dramatisk spaltende». Slik falt ordene til den tidligere DDR-forfatteren Christa Wolf i et brev til den vesttyske filosofen Jürgen Habermas kort tid etter Østblokkens sammenbrudd. I dag, 29 år etter murens fall, tyder mye på at det er den pessimistiske varianten av Wolfs spådom som har slått til. Tegnene er mange: makten og formuene konsentrerer seg fortsatt i vest, østvelgernes mistro til de etablerte partiene truer Tysklands politiske stabilitet, de kulturelle og mentalitetsmessige skillene synes like dype som Wolf fryktet at de skulle bli – «muren i hodene» består.

Et samlet blikk på Tysklands økonomiske geografi ved årsskiftet 2017-18 (Der Spiegel, 11/2018) forteller at ingen av Tysklands 30 største børsnoterte selskaper har sitt hovedsete i de fem østlige delstatene. Det forteller også at kun fire av de 200 hundre største selskapene har en toppsjef med DDR-bakgrunn og at kun seks av Tysklands 1000 mest formuende mennesker er østtyskere. Bildet er mye det samme om man ser på lederposisjonene innen politikk, forvaltning, justis, medier og forskning. Selv innenfor øst-delstatenes egne bedrifter og institusjoner er det mer sannsynlig at toppsjefen kommer fra Köln eller Stuttgart enn fra Schwerin eller Rostock – kun 14 % av rektorene og direktørene ved de østlige universitetene har bakgrunn fra det tidligere DDR, blant toppdommere er andelen nede i 6%. Der Spiegel oppsummerer det slik: «Mer enn et kvart århundre etter gjenforeningen er republikken gjennomtrukket av en usynlig grense. På den ene siden vesttyskerne som fordeler formuene og maktposisjonene seg i mellom, på den andre siden østtyskerne, som er så godt som fraværende i de velståendes og innflytelserikes verden».

I en reise gjennom noen av Øst-Tysklands mest struktursvake regioner tidlig høst 2017 gjør et reporterteam fra Zeit Magazin (39/2017) et forsøk på å fange inn hvordan denne virkeligheten fremtrer «nedenfra». Resultatet av den 1400 km lange reisen gjennom landsbygda i Vorpommern-Mecklenburg, Brandenburg og Sachsen kan man lese i en 30 siders tekst- og fotoreportasje. Det er en reise til et land hvor bussene har sluttet å gå, hvor de unge har dratt til byene i vest og hvor den moderne tid tar form av stordrift og økokapitalisme – melkefabrikker og avfallsanlegg, vindmølleparker, raps- og maisåkrer store som flyplasser som dekker etterspørselen etter økostrøm og biogass fra miljøbevisste forbrukere langt unna de ødelagte landsbyfelleskapene på flatlandet i Brandenburg. Innimellom står det kanskje et golfhotell. De gamle landsbystrukturene, bygget rundt realsosialismens landbrukskollektiver, var ineffektive og innskrenkende, men «man hadde sin plass», som mange av personene reporterne treffer på uttaler det. Noen få har blitt litt rikere av å forpakte jorden, resten går på Harz-IV (sosialhjelp) eller forsøker å holde hodet over vann med småhandel. Overalt på sin ferd møter reporterne mistro og sinne, og borgere som føler at de ikke blir tatt på alvor – av politikerne i Berlin og Brüssel, av «løgnpressen», av «vestmenneskene» og av «de på toppen».

Sosiologen Raj Kollmorgen har gjennom 20 år studert de østtyske stemningsbølgene. Til Zeit Magazin sier han: «I øst har misnøyen blant folk flest økt gradvis helt siden årtusenskiftet». Selv om velstanden gradvis økte, opplevde ex-DDR-borgerne at de ble hengende varig etter vesten, at de ikke ble betraktet som sosialt likeverdige. Opplevelsen slo ikke kun inn i det man kan beskrive som «de lavere sosiale sjiktene». Den prisbelønte tyske forfatteren Eugen Ruge, født i 1954 og oppvokst i DDR, beskriver det slik i et lengre portrettintervju med Die Tageszeitung (17.12.17): «Når jeg ser meg om i min bekjentskapskrets er bruddene enorme». Personene i Ruges fortelling hadde ikke nødvendigvis vært aktive understøttere av DDR-regimet, men de hadde tilpasset seg. Etter murens fall ble mange av dem brått kastet ut av sine tidligere posisjoner, måtte starte på bar bakke, omskolere seg og arbeide i nye yrker som var fremmede for dem. Opplevelsen av å ha blitt fratatt sin historie sitter sterkt i. Mange av disse føler de er representanter for «..en undergangskultur og en forsvunnet identitet», slik den kjente bulgarske statsviteren Ivan Krastev beskriver det i et stort intervju med Der Spiegel tidligere i år (4/2018). Opplevelsen av krenkelse har hatt vedvarende virkninger. Mange av Ruges bekjente nærmer seg nå pensjonisttilværelsen – ofte på prekære betingelser og uten akkumulerte formuer gjennom boliger og arv, slik som hos jevnaldrende i vest.  Du finner dem ikke på landsbygda i Vorpommern-Mecklenburg, men du kan godt finne dem blant de gråhårede og stille i Dresdens Pegidamarsjer.

Det er i dette landskapet det høyrepopulistiske AfD har kunnet gro frem – blant bitre landsbyboerne i Brandenburg, blant deklasserte statstjenestemenn i Leipzig og Dresden, men også blant byggmesteren i Frankfurt an der Oder med sitt agg til livsstilen og verdiene til de dominerende middelklassesjiktene i storbyene i vest. Oppslutningen om AfD er mer enn dobbelt så stor i de fem østlige delstatene enn i det tidligere vest. I store vesttyske byer som Hamburg, Köln og Frankfurt – alle befolkningstette områder med høy andel innvandrere over lang tid – ligger støtten til AfD i snitt rundt en tredjedel av oppslutningen i Sachsen. Partiets fiende nr. 1 – innvandreren, flyktningen, muslimen – er det vanskelig å spore i landsbyene i øst: av Tysklands 3-4 millioner muslimer bor under 100.000 i de østtyske delstatene. De er likevel virtuelt til stede – som bilde på det flerkulturelle Tyskland som «elitene» i vest har frembrakt, og som «bevis» på at de som styrer viser mer omsorg for flyktningen fra Syria enn for «den vanlige tysker» i den østtyske periferi.

I et kritisk psykogram over «østtyskeren pr. 2018» vil en lett kunne peke på hangen til å skylde på «de andre», en form for selvrettferdighet hvor egen krenkelse blir forklart med hva «systemet» og «de på toppen» foretar seg og sjelden med egen mulig svikt. Mange vil også fremheve en svakere beredskap til å finne kompromisser, til å søke konsensus og ta på seg ansvar. Klaus Schroeder, leder av «Forschungverbundes SED-Staat» ved Freie Universität i Berlin, sa det slik i en kronikk i Frankfurter Allgemeine Zeitung for noen år tilbake: «Østtyskerne er ikke vant til å leve med konflikter, de har aldri forstått sammenhengen mellom konflikter og konsensussøken». En arv etter den totalitære stat er også svakere utviklede sivilsamfunn. Mens hverdagslivet i Vest-Tysklands regioner fortsatt kan få styrke og bindekraft av et aktivt frivillig foreningsliv eller av kirkene med sin lokale og globale praksis fundert i den kristelige sosiallæren, er slike sosiale vev nærmest totalt fraværende i de struktursvake østtyske regionene. En stor utfordring med diagnoser som dette er selvsagt at de formulerer «et vestlig blikk». Mange ex-DDR’ere oppfatter disse forsøkene på å bli årsaksforklart som arrogante, belærende og umyndiggjørende, og noe som i seg selv bidrar til å holde det østtyske sinnet vedlike.

I perioden fra gjenforeningen til i dag har mer enn to norske oljefond blitt overført fra den tyske staten til delstatene i øst. Avstanden mellom gjennomsnittslønnen til en østtysker og vesttysker er i dag mindre enn på 90-tallet. De store overføringene har imidlertid hatt liten innvirkning på fordelingen av økonomisk makt. Tysklands store økonomiske lokomotiver ligger fortsatt i de vestlige delstatene Baden-Württemberg, Bayern og Hessen – med de to storbyene i Sachsen, Leipzig og Dresden, som bortimot eneste unntak i øst. Det ligger selvsagt en rekke økonomisk-strukturelle og historiske årsaker bak ulikhetene, men noen forklaringer kan også spores i rimelig distinkte mentalitetsforskjeller.  Et eksempel er den ulike verdsettingen av karriere og konkurranse. Sosiologen Raj Kollmorgen sier det slik: «Mobilitetsorientering og beredskapen til å risikere noe for sin yrkeskarriere er svakere utviklet i øst enn i vest.»  En viktig årsak finner Kollmorgen i usikkerheten som ble skapt av erfaringene med økonomisk sammenbrudd i kjølvannet av murens fall. Denne usikkerheten virker også inn på generasjonene født etter murens fall, som alle, i større eller mindre grad, bærer med seg fortellinger om brudd og nederlag i foreldrenes og besteforeldrenes biografier. I kampen om lederposisjoner kan østtysk bakgrunn ofte være en ulempe bare fordi riktig «habitus» mangler – små, men avgjørende distinksjoner i tankemønstre og væremåte som fraværet av borgerlige oppvekstmiljøer i øst har gjort det umulig å erverve.

DDRs viktigste grunnleggingsmythos var fortellingen om den antifascistiske motstand og om DDR som motstandskjempernes stat, altså en selvforståelse som det andre og anstendige Tyskland – den ekte arvtageren av de progressive og humanistiske verdiene som ble båret frem gjennom reformasjonstidens bondeopprør, de nasjonale frigjøringskrigene mot Napoleon og som altså nådde sitt høydepunkt med de tyske kommunistenes kamp mot Hitler. Vest-Tyskland (BRD) på sin side hadde etter 2. verdenskrig akseptert rollen som statsrettslig etterfølger etter ”Det tyske rike”. Samtidig var det umulig å basere den nye staten på de aggressive nasjonalistiske storfortellingene som hadde utviklet seg fra midten av det 19. århundre og som kulminerte med det nazistiske skrekkherredømmet. I stedet ble det bærende politiske mythos for BRD i de første 20 etterkrigsårene fortellingen om gjenoppbygning og ny økonomisk vekst. Gjennom det nye fokus på bearbeiding av nazitidens ugjerninger i kjølvannet av 68-opprøret utviklet det seg også en ny form for kritisk politisk kultur og en nyervervet positiv anerkjennelse av grunnlovens verdier. Det politiske klimaskiftet som dette innebar, og de varige verdimessige konsekvenser av dette, gjør det mulig å knytte året 1968 til det statsviteren Herfried Münkler har beskrivet som ”BRDs andre statsgrunnleggelse”. Det verdimessige skiftet innbefattet også et helt lite knippe av livstilselementer og holdninger frembrakt gjennom 68-ernes transformasjon fra opprørere til middelklasse og politisk-kulturell hegemon.

Sammenstøtet mellom disse to grunnfortellingene er i dag, tre tiår etter murens fall, fortsatt en konstant kilde til strid. Særlig tydelig har dette vært i de siste årenes debatter om den tyske flyktningkrisen, og i reaksjonene på fremveksten av nye politiske bevegelser som AfD og Pegida. Mens Dresdens Pegidamarsjer hos det venstreliberale vestmennesket vekker minner om de mørkeste tider – overvunnet gjennom tiår med kollektiv selvbearbeiding – vil østmennesket kunne grunngi sin protest i tilsynelatende realpolitiske termer som «statens stabilitet i en globalisert tidsalder». Die Zeit’s kulturredaktør Adam Soboczynski sier det slik i en kommentar tidligere i vår (13/2018): «Østmenneskene betakker seg for det uglade budskap når vestmennesket setter speilet av egen erindringskultur foran ansiktet på dem.» I stedet vil de, i følge Soboczynski, fremheve seg selv som ofre for det 20 århundres totalitære ideologier – først gjennom NS-staten, så gjennom kommunistdiktaturet. I dette perspektiv blir formaningene og lærestykkene fra vest en slags «.. en slags tredje ydmykelse».

Kampen mellom øst og vest i Tyskland er en miniatyrversjon av en større europeisk kamp mellom det liberale i vest og det nasjonalkonservative og autoritære i øst. I Tyskland har dette resultert i økt polarisering også blant forfattere og intellektuelle. Et av mange eksempler er sammenstøtet mellom de to høyprofilerte forfatterne Uwe Tellkamp og Dürs Grünbein i en konsertsal i Dresden i mars i år. Som underskriver av det svært innvandringskritiske oppropet «Erklärung 2018» har Tellkamp valgt side. Oppropet er nemlig mer et kampskrift mot alt som er galt med de tyske elitenes beslutninger enn noe som kan gi grunnlag for dialog om fellestyske utfordringer. I kjølvannet av Tellkamps utspill beskriver Frankfurter Allgemeine Zeitungs kommentator Simon Strauss (12.03.18) paradokset i at ikke engang de tysknasjonale evner å formulere sin protest som noe som ligner på en identifikasjon med det gjenforente Tyskland. I stedet faller Tellkamp og hans like ned på en slags «..stolthet over å være segregert og misaktet», en patriotisme som er lokal mer enn nasjonal og som forteller at kun «øst» er i stand til å representere «..det egentlig tyske.» Høsten 1989 samlet millioner av mennesker i Dresdens, Leipzigs og Øst-Berlins gater seg bak parolen «Wir sind das Volk» («Vi er folket). Der og da gjaldt kravet demokrati og frihet i DDR. Visjonen om at «folket» også skulle bety en gjenforent tysk stat var det i begynnelsen Helmut Kohl og hans vesttyske kolleger som sterkest formulerte. Det ble raskt en felles ambisjon, og i oktober 1990 så den nye staten dagens lys. I dag, 28 år senere, mangler den fortsatt et samlende «hvorfor» og «hvordan».

Foto: Invalidenstrasse, Berlin 1987: Joachims CC BY-SA 3.0

Reklamer

Trollmennenes tid – Cassirer og Heidegger i Davos

Publisert i Vårt Land, 17.04.18

I mars 1929 møttes Ernst Cassirer (bildet) og Martin Heidegger på luksushotellet Belvedere i Davos, til det mange har omtalt som et slags filosofisk toppmøte for det 20. århundre. Møtet er et mythos, en allegori på krisen i den europeiske tenkningen i første halvdel av det 20. århundre – et møte med direkte og indirekte forbindelseslinjer frem til de store politiske tragediene 10-15 år frem i tid. «Tanketordenen som Heidegger og Cassirer slapp løs drønner fortsatt – som et uværstegn fra sivilisasjonsbruddet som rystet den gamle verden: klassisk humanisme mot romantisk barbari, opplysning mot motopplysning, fornuft mot irrasjonalisme, frihet mot skjebne».

Vakt oppsikt. Ordene over er hentet fra det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegels (Nr. 13, 2018) brede presentasjon av Wolfram Eilenbergers bok «Trollmennenes tid – filosofiens store tiår 1919-1929». Davosmøtet er bokens utgangspunkt, men den er også et portrett av de fire samtidige, men svært forskjellige filosofene Martin Heidegger, Ernst Cassirer, Ludwig Wittgenstein og Walter Benjamin – tre demokrater, en fascist. Boken har vakt mye oppsikt i Tysland og har allerede flere uker bak seg på Der Spiegels bestselgerliste for sakprosa. Det finnes også en bred omtale av Davosmøtet på norsk av filosofen Ingmar Meland m.fl. i antologien «Cassirer og Heidegger i Davos» (Dreyer forlag).

Spørsmålene som møtet mellom Cassirer og Heidegger kastet opp, beveger oss på nytt. Der Spiegel spør: «Kan man ikke bak dagens besvergelse av ‘folk’, ‘hjemstavn’ og ‘identitet’ ane Heideggers forførende mumling, mens Cassirers mer blodfattige budskap er en illustrasjon på den politiske liberalismens svekkede motstandskraft?» Eilenberger selv beskriver «Davosdisputasjonene» som en kulminasjon hvor «… to fullstendig motsatte idealer for den kulturelle og politiske utviklingen møtes, to normative bilder av mennesket, som i sine motsatte tiltrekningskrefter har preget og bestemt vår kultur helt opp til i dag.» 

Siviliserende temming. I den tynne Davosluften sto det, ifølge Eilenberger: «mellom tilslutningen til alle fornuftsveseners likeberettigede humanitet og den enkeltes elitære mot til ‘egentlighet’, håpet på en siviliserende temming av angsten versus fordringen om radikalt å kaste seg ut i den, tilslutningen til kulturenes mangfold versus selvfortapelsen i de manges sfære, modererende kontinuitet versus viljen til det totale brudd». Heidegger – den Hitler-utnevnte rektoren ved universitetet i Freiburg – sa det slik i sin tiltredelsestale til studentene i 1933: «Ikke læresetninger og ideer skal være regelen for deres væren. Føreren selv og alene er i dag og for fremtiden tysk lov og tysk virkelighet».

Så kan man spørre: Hva har dette med virkeligheten i dagens Norge og dagens Europa å gjøre? Nei så klart, vi er ikke der. Men hva skjer i Ungarn og Polen, hvor mye av (den dårlige) arven fra 1929 lever videre i forståelsen av borger og individ versus «folk», «nasjon» og «historisk skjebne» blant de kreftene som har makt der i dag?

Folk og nasjon. Og hvordan ser du ut her til lands, har vi ikke de siste årene sett en tendens til rehabilitering av «folk» og «nasjon» som kategorier for politisk tenkning – på bekostning av prinsipiell individuell rettighetstenkning fundert i internasjonale konvensjoner? Flytter vi ikke hele tiden grensene for hva som er dagsordensettende, er ikke motet til å forsvare liberale og republikanske verdier blitt svekket også her hos oss? Det ligger århundrer av utvikling – eksemplarisk fremstilt av den tyske sosiologen og teologen Hans Joas i hans «Die Sakralität der Person» – bak de verdiene som det nye FN la til grunn for en verden som lå i grus etter 1945. Det var mange av de samme verdiene som den blasse og korrekte humanisten Cassirer, med sin høye gråe hårmanke, forsvarte mot den fyrrige, unge mannen fra Schwarzwald på et luksushotell i Davos 1929. At Eilenbergers bok har vakt slik oppsikt er ikke tilfeldig. Bernhard Pörksen, professor i medievitenskap ved universitetet i Tübingen, sier det slik i en kommentar i Deutschlandfunk Kultur: «Ofte treffer en bok tidens nerve – også selv om den forteller om en epoke som ligger langt bak oss i tid.»

Det lysende mannlige geni

Publisert i Vårt Land, 23. februar 2018

Ruinerte kunstnerkarrierer i kjølvannet av MeToo er ikke noe som begrenser seg til Hollywood. Tysklands Harvey Weinstein bærer navnet Dieter Wedel. Den 75-årige Wedel, en høyprofilert filmregissør, filmprodusent og teaterintendant med mer enn 25 filmer og en rekke TV-serier på samvittigheten, er nå anklaget for vold, trakassering og psykisk terror mot en rekke yngre kvinnelige skuespillere. Trakasseringen skal ha foregått gjennom flere ti-år. I et av tilfellene skal det dreie seg om fullbyrdet voldtekt, i andre tilfeller om grov vold mot kvinner som har fysisk verget seg mot hans krav om sex. Skuespillere som har avvist ham har måttet utholde nedverdigende mobbing, hets og psykoterror under de videre filminnspillingene. Overgrepene har som oftest skjedd på hotellet hvor skuespillere og øvrig stab har bodd sammen under innspillingene av filmene. Mønsteret er kjent: «Alle visste om det», men Wedels makt har vært så stor at ingen har våget å konfrontere ham direkte, enn si anmelde forholdet til politiet. 

Saken startet med en reportasje i Zeit Magazin ved årsskiftet, men tok av for fullt tre uker senere når tre skuespillere valgte å stå frem i ukeavisen Die Zeit med detaljerte skildringer av sine «møter» med Wedel. I alt syv kvinner har under ed avgitt forklaringer om overgrep fra Wedel, men kun to av dem har valgt å stå fram under fullt navn. Det viser seg at det finnes betydelig med bevismateriale mot Wedel i arkivene til flere TV-stasjoner, herunder en legeerklæring som dokumenterer voldshandlinger. Problemet er at sakene, med unntak av én, er juridisk foreldet. I dette ene tilfellet har politiet startet etterforskning. Wedel har trukket seg fra stillingen som sjefsintendant ved Bad Hersfelder Teaterspiele med umiddelbar virkning. Han er nå sykemeldt etter et hjerteattakk. I den grad han har uttalt seg, har han bagatellisert eller benektet beskyldningene. Samtidig har en rekke film- og skuespillerkollegaer begynt å snakke, og i etterkant av avsløringene stått fram i mediene og fortalt ting som understøtter kvinnenes historier.

Avsløringene har utløst en rekke debatter i de store avisene, i sosiale medier og i kjente TV-talkshow som «Anne Will» og «Hart aber fair». Temaene er i stor grad de samme som vi har hatt hos oss – maktstrukturer som må brytes opp, behovet for holdningsendringer, fortielse av trakassering og overgrep på grunn av skam eller skjeve maktrelasjoner, farene ved å gjøre kvinnene til ofre. Men enkelte av Wedels kollegaer fra filmverdenen, som den prisbelønte skuespilleren Ulrich Tukur («Das Leben der Anderen»), har også advart mot forhåndsdømming og tatt Wedel i forsiktig og betinget forsvar. Familieminister Katarina Barley har deltatt i flere av debattene. Hun har bl.a. pekt på de store offentlige TV-kanalenes sentrale rolle som oppdragsgivere for Wedels filmer, og reist mistanke om at kollegialitet og «tiekarteller» i disse kan bidra til å hindre oppklaring av sakene.

Der Spiegel stiller i en kommentar 27. januar det vanskelige spørsmålet om sammenhengen mellom mannen, verket og ugjerningene. Dieter Wedel var intet mindre enn den gamle forbundsrepublikkens sjefskronikør. I Wedels filmer stryker kvinnene mennenes skjorter og er ansvarlig for husholdet, mens kvinnene mennene møter i yrkeslivet primært er objekter for begjær. Overalt i filmene er det «intriger og maktspill» skriver Der Spiegels kommentator, og «til enhver tid er det kun en (mann) som har hele makten». Kanskje er overgangen fra dette handlingsuniverset til filmproduksjonssettenes lukkede subsystemer ikke så veldig stor – altså der hvor «..det angivelig lysende mannlige geni råder over alt, og med grunnlag i alt det gode han skaper, befrir seg selv fra all skyld og alt ansvar.» Likevel hadde den enorme makten til skikkelser som Weinstein og Wedel (eller en Jimmy Savile og Bill Cosby) begynt å erodere lenge før deres ugjerninger kom til overflaten. Og flere står nok for fall.

Foto: © JCS’/, CC BY 3.0, commons.wikimedia.org

Det store politiske selvmordet

Publisert i Klassekampen 17. februar 2018

I det tradisjonelle karnevalstoget i Düsseldorf fastelavnsmandag vakte én figur mer oppsikt enn noen andre. Den viser SPD-leder Martin Schulz som maler seg selv i stykker i en kjøttkvern. Figuren er et sinnbilde på en politiker som ville det beste og som for en stakket stund skapte håp, men som til slutt falt for eget grep. Men den symboliserer også et parti som befinner seg i sin alvorligste politiske krise i moderne tid, og som vakler videre fra vondt til verre for hver dag som går. Vi snakker ikke om et hvilket som helst parti, vi snakker om «Tysklands sosialdemokratiske parti», giganten blant Europas sosialdemokratiske partier – August Bebels og Willy Brandts parti.

Hva gikk galt? For Schulz del kan man konstatere en bevegelse fra begeistring, hype og oppslutning på Merkelnivå i fjor på denne tid via valgnederlag i tre delstatsvalg på rad våren 2017, historisk lavmål under Bundestagsvalget i september, lovnad om nei til ny regjeringsdeltagelse på valgnatta, ja til forhandlinger om storkoalisjon likevel, lansering av seg selv som ny utenriksminister i en ny regjering kombinert med avbikt som partileder og til slutt tilbaketrekning av kandidaturet som utenriksminister: Fra «Ich bin der nächste Bundeskansler Deutschlands» til backbencher i Bundestag på et år. Et dypt fall for den tidligere EU-toppolitikeren. Han er ikke alene skyld i miseren, drevet hit og dit av rådgivere og spinndoktorer og offer for intriger og partikonflikter som han har vært. Det tyngste ansvaret hviler uansett på et parti som ikke lenger vet hva det vil.

Schulz’ vekst og fall inngår i en endeløs rekke av lederskifter fra 1990 til i dag: Hans Jochen Vogel, Bjørn Engholm, Johannes Rau, Rudolf Scharping, Oskar Lafontaine, Gerhard Schröder, Franz Müntefeiring, Mattias Platzek, Kurt Beck, Frank Walter Steinmeier, Sigmar Gabriel og nå, kanskje også Andrea Nahles – 13 i alt. Felles for dem alle er at det har vært skapt voldsomme forventninger om oppbrudd og fornyelse i startfasen, som så i de fleste tilfeller har endt med konflikter og uro – og avskjed i vanære. SPD har vært verdensmestere i å knytte håp til Den Nye Store Leder, og gang på gang blitt skuffet. Av nevnte 13 var det kun Gerhard Schrøder med sin «Agenda 2010»-politikk under de to rød-grønne regjeringene fra 1998-2005 som klarte å formulere en noenlunde samlet visjon for hva han ville, og som evnet å gjennomføre den. I ettertid er det likevel mange som peker på at nettopp Schröders radikale arbeidsmarkedsreformer er årsaken til at SPD tapte sin «sosialdemokratiske sjel», og brakte partiet ut i sin nåværende krise. Den motsatte perspektivet her, slik partiets høyrefløy og næringslivets representanter vil hevde, er at det nettopp er Agenda 2010-reformene som har lagt grunnlaget for den sterke vekstkraften i den tyske økonomien de siste årene, og dermed også for at det nå er skapt mulighetsrom for finansiering av nye reformer. Problemet med denne historien er at den har vist seg lite egnet til å gi partiet grunnlag for nytt oppbrudd og ny fremgang.

FOTO: FEDERICO GAMBARINI, DPA/NTB SCANPIX

Fornyelsen må altså komme fra venstre, slik både partiets sterkt voksende ungdomsorganisasjon «Juso» og store deler av partiets grunnplan ønsker seg det. Noen av hovedpoengene i kritikken fra venstre kan illustreres gjennom en artikkel av Christoph Butterwegge, pensjonert professor i statsvitenskap ved Universitetet i Köln, som ble publisert i Die Tageszeitung 12. februar. Butterwegge fremhever at årsaken til at SPD siden 1998 har mistet halvparten av sine velgere ikke bare ligger i skuffelse med partiets politikk. En vel så viktig faktor er det at partiet har ødelagt kjernen i sitt eget velgerklientell, fagarbeiderne i det organiserte arbeidsliv, gjennom prekarisering av arbeidslivet. I dag er lavtlønnssektoren – som nesten en fjerdedel av alle sysselsatte jobber i – hovedinnfallsporten til fattigdom, blant de sysselsatte, blant barn, og senere, i alderdommen.

SPD har i regjeringsplattformen som nylig er fremforhandlet med CDU/CSU fått gjennomslag for programpunkter som representerer en viss modifikasjon av nevnte Agenda 2010-politikk, bl.a. når det gjelder alderspensjonene og innstramming av reglene for midlertidige tilsettinger. For Butterwegge gir dette bare mer tyngde til hovedinnvendingen mot SPDs nåværende politikk: «I stedet for å være en progressiv og innovativ kraft i det tyske partisystemet, fungerer SPD i dag fremfor alt som en politisk reparasjonsbedrift som forsøker å oppheve skadevirkningene av egne feilbeslutninger.»

SPD har i tre perioder etter 50-60-tallets CDU-dominans hatt avgjørende innflytelse på Tysklands politiske og økonomiske utvikling: under Willy Brandts regjeringer på sent 60-tall og tidlig 70-tall – en periode preget av demokratisk oppbrudd, sosiale reformer og avspenningspolitikk; gjennom Helmut Schmidts viktige rolle som sterk og stabiliserende statsleder under RAF-terrorens trusler (1974-1982) og under Schröders «Agenda 2010»-politikk (1998-2005). Kritikken fra venstre sier vel egentlig at det er for lite Willy Brandt i dagens SPD, og at de uheldigste sidene av Agenda 2010-politikken har blitt videreført i begge de to etterfølgende koalisjonsregjeringene med CDU/CSU (2005-2009 og 2013-2017). Europa (og verden) trenger definitivt en ny sterk tysk flertallsregjering, men for SPD er risikoen stor for at en tredje regjeringsperiode med Merkel & co kan ende med noe nær et politisk selvmord. Dilemmaene er altså mange.

En progressiv politisk utvikling i Europa er vanskelig å se for seg uten stabile sentrum-venstre regjeringer i Tyskland. Et slikt regjeringsalternativ kan ikke realiseres uten et SPD med betydelig større oppslutning enn dagens 18-20%. Det er lite trøst i at de to mulige partnerne i en slik regjering (Die Linke og Die Grünen) har en stabil samlet oppslutning på rundt 20%, så lenge SPD ikke kommer seg ut av den dype krisen det nå befinner seg i. Skal partiet komme seg videre, bør det iallfall kvitte seg med forestillingen om at politisk motstand best løses med å hive ut eksisterende partiledere, og erstatte dem med stadig nye «lysende gestalter». Det bør også forsøke å bygge opp en partikultur som gir mindre rom for konflikt- og intrigemakeri. Viktigere enn noe annet er det at partiet fornyer, forsterker og tydeliggjør den klassiske sosialdemokratiske profilen – i en europeisk kontekst og med ansvarlig økonomisk styring som grunnlag. På mange måter var nok dette også visjonen til Martin Schulz – det gode menneske fra Würselen. Han fikk det bare ikke til.

Dagen etter fastelavnsmandag kom den endelige meldingen – Martin Schulz trekker seg med umiddelbar virkning som leder for SPD. Ny konstituert partileder er Hamburgs borgermester Olaf Scholz, en av tre nestledere og sannsynlig finansminister i den nye storkoalisjonen – hvis den blir noe av. På landsmøtet i april er det så meningen at parlamentarisk leder Andrea Nahles skal velges som ny partileder. Den tidligere Juso-lederen Nahles tilregnes partiets venstrefløy, og vil også være den første kvinnelige leder i partiets nesten 130-årige historie. I tiden fram til landsmøtet må Nahles/Scholz starte snuoperasjonen for et parti med målinger ned mot 16% og overbevise partiets nærmere 500.000 medlemmer om at et ja til ny regjeringskoalisjon med Merkel i uravstemningen i slutten av februar vil være den riktige vei ut av partiets dype politiske krise. Nahles for sin del må overbevise om at hun ikke kun er nok et nummer i rekken av lysende gestalter med kort holdbarhetstid, og at hun har tenkt å beholde makten og bruke den.

Thomas Mann – Moses og loven

Thomas Manns fortelling om Moses, «Das Gesetz» er beretningen om det utvalgte folkets flukt fra det egyptiske fangenskapet, og om Moses’ seige kamp for innsetting av loven («Das Gesetz») hos sitt «Pöbelvolk» – litterært utlagt slik kun TM kan gjøre det. Vi ser vel her «Die Achsenzeit» («Aksialtiden») i sin spede begynnelse, slik Karl Jaspers (og Hans Joas) beskriver den: Guds («Der Unsichtbare») transformasjon til universell lovgiver – fra lokal, partikulær og lunefull i en fortryllet verden.

Det er med et moderne blikk mange rare forbud som utstedes («spis ikke sjøenes og elvenes dyr hvis de ikke har finner!»), men forskjellen fra tidligere er at de skal gjelde absolutt, og at «forhandlinger» med den lokale guden gjennom magi og offerhandlinger blir borte. Dermed står vi vel ved moralens og lovens begynnelse.

Det er med et moderne blikk mange rare forbud som utstedes («spis ikke sjøenes og elvenes dyr hvis de ikke har finner!»), men forskjellen fra tidligere er at de skal gjelde absolutt, og at «forhandlinger» med den lokale guden gjennom magi og offerhandlinger blir borte. Dermed står vi vel ved moralens og lovens begynnelse.

Men pøbelfolket forfaller til gammel overtro og dans rundt gullkalven når Moses drar til Jahwes berg for å motta de 10 budene. Jahwes straff er at kun de unge og ufødte får innta det forjettede land. Thomas Manns fortelling ble skrevet i hans amerikanske eksil og første gang publisert i 1944. Mange har derfor tolket den allegorisk – pøbelfolkets dans rundt gullkalven og Guds etterfølgende straffedom som Manns bilde av straffedommen som vil falle over Hitler og det tyske folket når Guds lover misaktes.

Jeg har lest mye Thomas Mann opp gjennom årene. Hver gang jeg finner frem til noe ulest, blir jeg svimeslått av magien i språket, av rikdommen av bilder og lærdom, av den finstilte observasjonsevnen, av ironien, av det allmennmenneskelige i alt han skriver, enten handlingen er lagt til forrige århundres Tyskland eller til Det gamle testamentets verden. Franz Werfel skal ha omtalt «Das Gesetz» som et orgelverk. Det er et bilde jeg tror jeg forstår.

 

1968 og den tyske venstreterrorismens begynnelse

Hvis man med 68-bevegelsen primært forstår «studentbevegelsen», altså den politiske (venstre-)radikaliseringen av studentene som oppsto med voldsom kraft overalt i Vest-Europa, i USA og Latin-Amerika på 60-tallet, kan det være vel så presist å beskrive den som «67-bevegelsen». I Tyskland setter f.eks. mange studentopprørets startpunkt til 1967, nærmere bestemt til opptøyene i etterkant av mordet på studenten Benno Ohnesorg i Berlin 2. juni 1967 (under demonstrasjoner mot sjahen av Irans statsbesøk til Berlin). I en rekke andre land hadde demonstrasjone mot Vietnamkrigen utløst mobilisering i studentmassene før året 1968. At studentopprøret ble til et 68-opprør skyldes nok i all hovedsak at «Paris 1968» fikk patent på orginalen.

Hva som skjedde mellom 1967 og 1970, og hvordan og hvorfor det tyske studentopprøret også avfødte venstreterrorismen i form av RAF, 2.-junibevegelsen, Revolutionäre Zellen (Frankfurt) m.fl. er det skrevet metervis med litteratur om. En av de mest anerkjente RAF-historikerne, Wolfgang Kraushaar skriver i sin nylig utgitte bok, „Die blinden Flecken der RAF“: «Zusammenfassend lässt sich also festhalten, dass bereits auf dem Höhepunkt der 68er-Bewegung Linien erkennbar sind, die in der Untergrund erster konspirativ operierenden terroristischer Gruppierungen führten. Diese Linien repräsentieren jedoch nicht die 68er-Bewegung in ihrer Gesamtheit ..».

Inspirasjonskilder var først og fremst geriljabevegelsene i Latin-Amerika, som skulle transformeres til bygeriljaer i metropolene med en tilpasset versjon av Che Guevaras Fokus-teori som basis. Sannsynligvis må man gå enda lenger tilbake for å finne de opprinnelige kildene, til den franskinspirerte Situasjonistiske Internasjonalen og til avleggeren «Subversive Aktion» i München på begynnelsen av 60-tallet. De tydeligste eksponentene var studentlederne Rudi Dutschke (foto), Bernd Rabehl og Hans-Jürgen Krahl, og Dieter Kunzelmann m/kumpaner i «Kommune 1». Sistnevnte var allerede våren 1969 i gang med å planlegge «Tupamaros West-Berlin», først med våpentrening i Jordanørkenen sommeren samme år, siden med at en betydelig gjeng rundt Kunzelmann reelt organiserte seg som undergrunnsbevegelse høsten 1969. Denne mer anarkistisk pregede grenen av den tyske venstrebevegelsen skle senere over i «2. Juni-bevegelsen».

På samme tid forsøkte Kunzelmanns rival, advoktaten Horst Mahler, å samle troppene bak det som et knapt år senere skulle bli til RAF. Han dro til Italia for å hente Ennslin og Baader tilbake til Berlin, og til London for å rekruttere Dutschke, Han avslo, kanskje på grunn av helseskadene etter attentatet våren 1968, kanskje av hensyn til familien (hans «borgelige» familieliv var et unntak blant 68-bevegelsens lederskikkelser), kanskje fordi han var kommet på bedre tanker. At dannelsen av RAF skjedde akkurat i mai 1970 (med den berømte «befrielsen» av Baader i Dahlem) kan godt beskrives som tilfeldig, at den tyske 68-bevegelsens mest ekstreme strømninger skulle avføde en væpnet terroristisk undergrunnsbevegelse kan derimot ikke anses som tilfeldig.

 

Hans Peters/Anefo (Nationaal Archief), CC BY-SA 3.0, via Wikimedia Commons

Rote Armee Fraktion (RAF) og kvinnene

«Skyt først på kvinnene!», uttalte en intern kilde i den tyske antiterrorstyrken GSG 9 på begynnelsen av 70-tallet. Sitatet er hentet fra Wolfgang Kraushaars bok «Die blinden Flecken der RAF», som har mottatt en rekke strålende kritikker siden den utkom sist sommer. Kraushaar er en av de absolutt største kjennerne av den venstreterroristiske gruppen Rote Armee Fraktion (RAF) og av 70-tallets tyske venstreekstremisme. Jeg innrømmer blankt at jeg har nerdens fascinasjon for fenomenet. Fascinasjonen er kombinert med hoderystende avsky for absolutt alt det bevegelsen(e) ellers sto for.

En av svært mange interessante sider ved RAF-historien (1970-1998) og RAF-mythoset som Kraushaar tar for seg er «RAF og kvinnene.» Til forskjell fra alle andre kjente venstre- og høyreterroristiske grupperinger var kvinnene ikke kun tallmessig i flertall blant RAFs medlemmer (ca. 60% iflg. Kraushaars kilder). De hadde også de viktigste lederposisjonene over tid, var tøffere og mer kyniske med våpnene enn mennene, beholdt nervene i vanskelige situasjoner, var hardere og mer besluttsomme enn sine medsammensvorne av det motsatte kjønn. Blant de fem viktigste kvinnelige nøkkelfigurene peker Kraushaar på Ulrike Meihof (overmoralisten over alle og forfatter av RAFs første programmatiske skrift, «Das Konzept Stadtguerilla»), Gudrunn Ennslin (den kjølige strategen med Baader som «loverboy»), Brigitte Mohnhaupt (lederen av 2-generasjon RAF), Ingrid Siepmann (primærkontakt til palestinske PFLP og forbindelsesoffiser i Jordanørkenen) og Inge Viett (sprengte seg selv to ganger ut av fengselet og skjøt en fransk politimann til døde under flukt på motorsykkel i Paris’ gater før hun dukket under i DDR på 80-tallet).

Kraushaar finner flere fellestrekk ved RAF-kvinnene: 1) De hadde overveiende borgerlig familiebakgrunn, 2) De hadde et utdanningsnivå langt over gjennomsnittet, 3) De hadde hovedsaklig en lutheransk sosialisasjon og 4) De utpreget seg med det Kraushaar omtaler som en «karitativ grunninstilling». Flere av de mest profilerte (herunder Meinhof, Ennslin og Siepmann) forlot likevel sine egne små barn til fordel for den revolusjonære kampen i undergrunnen. Det ville undergrunnslivet var også innhyllet i en aura av «sex and crime», noe ikke minst boulevardpressen elsket å gasse seg i: «Erst wird geliebt, dann geschossen!» (Bild Zeitung 15. februar 1971). Kraushaar viser også til kilder fra livet i terroristenes dekkleligheter om at kvinnene ofte måtte «bygge opp» de slappe mennene med sex for å gjøre dem kampklare (!).

Det er kanskje ikke så rart at mange av disse historiene, på nytt og på nytt, har gitt grunnlag for mytologisering og romantisering. Noen har også gjort poeng av at RAF ikke sto for en terrorstrategi som innebar masseangrep på uskyldige (ala vår tids IS-aksjoner), men de nølte på den andre siden ikke med å gjennomføre kaldblodige mord på en uskyldig ung soldat eller politimann dersom disse sto i veien for aksjonene som skulle gjennomføres. En må aldri glemme at banden – kvinner som menn – i sitt moralske amokløp tråkket på alt av kulturelle og samfunnsmessige tabuer – i «det godes» navn. Sluttresultatet var mer enn 50 døde, uskyldige familiers ødelagte liv og et lammet samfunnsklima over mer enn 10-år. RAF-bibliografien rommer hundretalls (kanskje tusentalls) titler. Wolfgang Kraushaar har skrevet en av de beste til nå. Det blir nok ikke den siste

Daniel Kehlmann: «Tyll»

File:Daniel Kehlmann auf der Frankfurter Buchmesse 2017.jpgNoen som husker Daniel Kehlmanns «Die Vermessung der Welt» («Oppmålingen av verden»), om (det tenkte) møtet mellom naturforskeren Alexander von Humboldt og matematikeren Carl Friedrich von Gauss? Den er en av de største salgsuksessene i Tyskland etter årtusenskiftet, og solgte betydelig også her på berget. Kehlmann (42) har før og etter «Oppmålingen av verden» skrevet rundt 15 andre romaner. Nå har han skrevet en ny historisk roman, «Tyll», om 30-årskrigens religiøse fundamentalisme og endeløse blodbad. Der Spiegels Volker Weidermann (som også er Marcel Reich-Ranicki etterfølger i ZDFs legendariske «Das literarische Quartett») skriver i en begeistret omtale i magasinets siste utgave (nr. 41/17) at «Tyll» er Kehlmanns beste roman til nå: «Kehlmanns nye verk går rett i hjertet på en, det er et livfullt, vidunderlig udistansert forfattet, brutalt, moderne, romantisk tysk epos.»

Kehlmann går i disse dager fra intervju til intervju på bokmessen i Frankfurt. Der vil han nok støte på vinneren av dette årets «Tyske bokpris», Robert Menasse. Prisen fikk han for romanen «Die Hauptstadt», en slags samtidsdiagnose i kriminalromanens form lagt til EU-kommisjonen indre gemakker. På sitt beste kan man forstå EU som et moderne bolverk mot 30-årskrigens marerittartige Europa. Slik har Menasse kanskje også forstått det? Hans roman leses iallefall av kritikerne som et grandiost forsvarsskrift for EU og dets misjon i dagens utsatte Europa. I morgen, fredag den 13, kl. 13.00, intervjues Kehlmann på Der Spiegels bokmessestand i Frankfurt; kl. 14.00 dukker Menasse opp samme sted. Håper de får tid til å slå av en prat. Jeg for min del har allerede sendt min bestilling til amazon.de.

 

 

Martin Schulz og eggehodene

Publisert i Vårt Land 10. oktober

Martin Schulz ble et offer for spindoktorene, rådgiverne, taleskriverne og avdelingslederne i «Willy Brandt Haus» – og for sin egen ubesluttsomhet i håndteringen av virvaret av «råd» de utsatte ham for. Dette er en av konklusjonene man kan trekke av Spiegel-journalist Markus Feldenkirchens 17 siders nærstudie av Schulz’ valgkamp fra mars 2017 til valgkvelden 24. september (Der Spiegel nr. 40/2017). Det er direkte vondt å følge hvordan Schulz etter hvert nederlag drives videre i alle mulige retninger av «eggehodene» (Schulz’ eget uttrykk), og hvordan han selv etterhvert taper motet, men er dømt til å måtte fortsette: «Ikke vær for konkret!, vær mer konkret!, by på deg selv!, vis styrke!, vis ydmykhet!, dét kan du ikke si, ikke provoser den, og heller ikke den!». Mang en gang uttrykker han fortvilelse over at han lar seg forføre av eggehodene, og at han ikke bare stoler på noe sin egen magefølelse. Neste dag er han igjen utlevert dem.

I tillegg må han slite med leggspark og egokjør fra venner (Sigmar Gabriel) og ikke fullt så gode venner (Hannelore Kraft, Gerhard Schröder) i eget parti. Det er ingenting sjokkerende eller avslørende ved dette gode, sympatiske og, etter min mening, kloke mennesket, men det funket altså bare ikke. Skyldes det politikken, skyldes det ham selv eller skyldes det eggehodene? Hva må til for at Europas klassiske sosialdemokratiske partier skal finne vinnerformelen? Og spiller det noen rolle om man legger kursen mot sentrum eller mot venstre, så lenge det meste synes å være bestemt av kommunikasjonsstrategenes evne til å lykkes med sine iscenesettelser? Feldenkirchens tekst gir en nådeløs skildring av den profesjonelle politikkens kår i vår tid. Jeg tipper at den som kunne vært flue på veggen i Gahr Støres politiske bakrom i sommer og høst, ville sett mye av det samme.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11700718-i-egghodenes-kryssild

 

«Øst-Elbia har skylden»

«Øst-Elbia har skylden i det hele», skriver den engelske historikeren James Hawes i sin «The shortest History of Germany». Hawes komprimering av 2000 år tysk historie til 200 sider har skapt bølger i tysk debatt før boken er oversatt til tysk, og den gjør det ikke minst fordi den byr på friske hypoteser i den pågående selvgranskingen av det tyske øst etter valget sist søndag. De fem tidligere DDR-delstatene øst for Elben er for Hawes nemlig ikke noe annet enn «Ost-Elbien». Hawes tese: «Etter romernes bygging av Limes har regionene øst for Elben vært ubeskyttet mot verdenshistoriens kaos. Derfor har lengselen etter autoritært herredømme alltid vært sterk her. Ost-Elbia har i generasjoner stemt anderledes: før første verdenskrig på de gamle konservative, i Weimarrepublikken på de tysknasjonale og nazistene – og senere, på ekstremister til høyre og til venstre». Håpløst fortapt er de altså, øst-elbierne ..

Syndebukken er det lutherske Preussen, og den filosofiske sjefsskurken er Hegel. Han bringer Hawes på denne form: «Theorie: Radikaler Glaube an Veränderung durch Konflikt + Praxis: Kult der Staatsmacht = Perfekte Philosophie für linke und rechte Extremisten». («Teori: radikal tro på forandring gjennom konflikt + Praksis: statsmaktskult = Perfekt filosofi for ekstremister til venstre og høyre».) . For Hawes er Tyskland definitivt en del av Europas hjerte, men ikke Ost-Elbien, må vite – derimot Tyskland i syd-vest, Adenauers Tyskland» (!).

«Så enkelt og entydig kan man tolke virkeligheten gjennom historiens teleskop», skriver Die Zeit i en lengre analyse av Tysklands utfordringer i møtet med «AfD-land» (Hähning m.fl.:»Der ganz Nahe Osten»). Hawes sammenstillinger er selvsagt totalt ubrukelig i det gode politiske håndverket som flertallspartiene og det offisielle Tyskland nå må få på plass. Manuela Schwesig, ung og lovende SPD-politiker med østbakgrunn, slår fast at det siste man må gjøre er å skjelle ut velgerne: «Mot raseri er arroganse nytteløst». Ingen tenker nok på å bruke Hawes teser som kampmiddel mot østtysk høyreekstremisme, men likevel: selv de drøyeste hypoteser kan skjerpe blikket og ha brokker av sannhet i seg.

«Endelig skal der strides»

«Endlich wird es wieder gestritten», skriver Die Zeit på sin førsteside i denne ukens utgave. Det kan vel utlegges til noe sånt som: «endelig blir det politiske diskusjoner igjen.» Det skal kjempes om mye: svært krevende koalisjonsforhandlinger mellom CDU/ CSU, De Grønne og FDP; CDU og CSU skal gjennom et kraftig oppgjør på kammerset; De Grønne må være forberedt på indre motstand mot kompromissene de må inngå. FDPs Lindner er egentlig unhappy for det hele, han ville heller ha briljert i opposisjon når det ikke ble noe av flertallet med Merkel alene.

Når den nye regjeringen er dannet og arbeidet i Bundestag kommer igang, står et sultent, krenket og revansjelystent SPD klar til å innta rollen som største opposisjonsparti, og fremfor alt skal en trupp på mer enn 90 høyrepopulister-/ekstremister håndteres. De øvrige partienes signaler om at diskusjon/konfrontasjon og ikke ignorering er måten å møte AfD på, sier mye om hva vi har i vente. Debattene i Bundestag har i siste fireårsperiode av mange kommentatorer blitt omtalt som en tilstand av lammende stillstand. Den æraen er definitivt forbi.

Lavest oppslutning om AfD i de store byene i vest

AfDs stemmeandel ligger langt under det nasjonale resultatet (12,6%) i alle de store byene i det tidligere Vest-Tyskland:

– Köln: 6,8%
– Hamburg: 7,8%
– München: 8,4%
– Frankfurt: 8,6%
– Stuttgart: 8,7%

Oppslutningen om de Grønne og Die Linke tilsammen i de samme byene varierer mellom 21 og 32%. Den er lavest i Köln (21%), men der oppnår til gjengjeld SPD mer enn 30% av stemmene. Oppslutningen om AfD er altså lavest – og støtten til deres skarpeste kritikere størst – i befolkningstette områder med høy andel innvandrere over lang tid. Neppe veldig overraskende, men likevel viktig å ha med når man skal forstå hva slags fenomen AfD er.

Oppslutningen om AfD – sammensatte årsaker

Problemet med mange av de norske kommentarene til AfDs valgoppslutning er at de presses inn i standardiserte og innøvde tolkningskjemaer i stedet for å forsøke å forstå fenomenet spesifikt. Høyresiden roper: «Merkels flyktningpolitikk har skylda»; venstresida roper: «EU, den tredje vei, neoliberalismen har skylda». Undersøkelser av AfD-velgernes beveggrunner viser at disse faktorenes forklaringskraft er begrenset. Flyktningpolitikk-/innvandringskortet: frykten for islam er mindre viktig for den jevne AfD-velger enn frykten for kriminalitet og for at samfunnet skal «falle fra hverandre.» Argumentet om sosialt armod: AfD-velgeren er omtrent som den gjennomsnittlige tyske velger når det gjelder inntekt og sosial status, og ca. 3/4 av AfD-velgerne uttaler at det «går dem bra» sosialt sett.

AfDs suksess må nok derfor heller forklares med at store sjikt i befolkningen opplever fremmedgjøring i forhold til de politiske og mediale elitene, føler agg mot «die da oben», ikke kjenner seg igjen i «elitenes» virkelighetsbeskrivelse osv. Vi står følgelig overfor et kultur- og demokratiproblem. Avmakten er særlig stor i DDR’s provinser. «Zeit Magazin» hadde denne uken en 40 siders reiseskildring fra DDR-provinsen. Det er en beretning fra en annen planet.

Det mange heller ikke skjønner er at sterke strømninger i partiet bevisst forsøker å omsette dette «folkelige ubehaget i kulturen» til noe mer enn bare anti-islamisme ala Wilders, men knytte an til mørke tradisjoner som går tilbake helt til 50-tallet, og som i praksis innebærer å sette sluttstrek over hele det mer enn 40-årige tyske selvoppgjørsprosjektet som har forandret Tyskland til det liberale og verdensåpne samfunnet vi i dag kjenner det som: «Stolthet over våre (Wehrmacht-)soldater», «Holocaust som disiplineringsredskap overfor tyskerne» – eksemplene er utallige. Over halvparten av partiets representanter i forbundsdagen kan tilordnes denne fløyen, for syv av dem har Verfassungsschutz (PST) åpnet sak: Kun 12 av av de ca. 90 representantene anses som «moderate».

AfD får ikke politisk innflytelse

En del av kommentarene til AfDs valgresultat bærer preg av overreaksjon, og mange av dem synes å legge til grunn at AfD nå vil få politisk innflytelse. Det får de ikke. Etter kommentarene på «Anne Will» (Tysklands viktigste polit-talkshow) i går kveld er det lite som tyder på at de andre partiene vil løpe etter AfDs posisjoner for å «berolige» velgerne. Snarere tvert imot: gjennomgangstonen fra alle partiene var heller en vilje til styrket og skjerpet konfrontasjon med AfD, og en ambisjon om å utvikle bedre politikk og bedre løsninger på de problemene som bidro til å trekke velgere til partiet.

Man skal heller ikke overdramatisere partiets oppslutning: 12,6% er selvsagt ille nok, men det er ikke høyere enn det nivået partiet var oppe på i store deler av 2016 (og i europeisk sammenheng er det heller moderat). Hertil kommer den sterke betydningen av øst-vest-dimensjonen. I de vestlige delstatene (unntatt de to i syd) lå oppslutningen på 10% eller mindre, mens den lå godt over 20% i øst. Her er sterke mekanismer av «kulturell fremmedgjøring» i spill, i tillegg til de sedvanlige temaene innvandring og islam. Dette krever spesifikke analyser.

Når det gjelder EU-kursen til en Jamaicakoalisjon, er det viktig å minne om at alle de tre partiene er klare pro-EU-partier. Av disse er De Grønne de mest offensive når det gjelder økt EU-integrasjon, mens FDP har trukket noe i bremsen når det gjelder økt tysk finansiering av bl.a. økonomiene i Sør-Europa. Om EU-kursen til en kommende Jamaicaregjering vil avvike så veldig mye fra kursen til den nåværende regjeringen, tror jeg ikke det er grunnlag for å si noe bastant om på det nåværende tidspunkt.

Det tyske valgsystemet for dummies

Søndag 24. september er det valg på ny Bundestag – minimum 598 plasser i Tysklands nasjonalforsamling skal fordeles. Hvordan velges kandidatene, hvordan fungerer det tyske valgsystemet? En innføring i 12 punkter:

  1. På valgseddelen skal man krysse av to steder. Med førstestemmen («Erststimme») til venstre på seddelen stemmer man på valgkretsens direktekandidat, med andrestemmen («Zweitstimme») til høyre krysser man av for partiet man vil stemme på.
  2. Tyskland er delt inn i 299 valgkretser med like mange direktemandater. Valgkretsene dekker i gjennomsnitt befolkningsområder på ca. 250.000 mennesker. De aller fleste kandidatene til direktemandatene er representanter for de politiske partiene, men det er også tillatt å stille opp som uavhengig kandidat.
  3. Den som oppnår flest stemmer i valgkretsen vinner kretsens ene mandat, selv om det kun er med en stemmes overvekt. Stemmene til de kandidatene som ikke velges er sånn sett «bortkastede».
  4. Hensikten med de 299 direktekandidatene er å sikre at en viss andel av Bundestagsrepresentantene opprettholder lojalitet til velgerne i kretsen hvor de er valgt, at regionale interesser blir ivaretatt osv. Det er også en viss tradisjon for at de direktevalgte kandidatene kan ha en noe større uavhengighet fra partilinjen enn de andre representantene.
  5. Med andrestemmen gir man som sagt sin stemme til det politiske partiet man vil støtte (CDU, SPD, De Grønne m.fl.). Det er spesifikke valglister for hver av Tysklands 16 delstater. Bor du I Schleswig-Holstein og vil stemme på De Grønne, vil De Grønnes representanter i denne delstaten bli valgt fra partiets liste der. Du kan imidlertid kombinere støtten til De Grønne med å gi din førstestemme til f.eks. SPDs direktekandidat.
  6. Det er andrestemmen som bestemmer hvor mange representanter de ulike partiene får i Bundestag. Oppnår SPD 25% av stemmene, er de garantert 25% av mandatene i Bundestag.
  7. Bestemmelsen om en sperregrense på 5% overstyrer imidlertid dette. Oppnår man 4,9% av stemmene, blir man ikke representert i Bundestag. Dette rammet både FDP og AfD ved forrige Bundestagsvalg i 2013, der disse oppnådde hhv. 4,8% og 4,7% av stemmene, men likevel kom tomhendt ut når det gjaldt representasjon i Bundestag.
  8. Et unntak fra sperregrensebestemmelsen gjelder likevel: Oppnår et parti med score under 5% minst 3 direktevalgte mandater, oppløses hele sperregrensebestemmelsen og partiet tildeles kandidater i henhold til sin prosentvise oppslutning.
  9. Bundestag skal regulært ha 598 plasser. I fordelingen mellom partiene blir det først fylt opp med de direktevalgte kandidatene, og deretter fylt på med kandidater fra de 16 delstatslistene inntil aktuelle parti har oppnådd det antall representanter det i følge valgresultatet skal ha.
  10. Kommer man i den situasjon at et parti i følge valgresultatet skal ha 5 representanter fra en delstat, men vinner 7 direktemandater får man en situasjon med overhengsmandater. I en slik situasjon, vil Bundestag øke fra 598 til 600 representanter.
  11. Systemet med overhengsmandater innebærer at et parti, eller en allianse av partier, vil kunne oppnå parlamentarisk flertall uten å ha oppnådd flertallet av andrestemmene. Siden dette står i motstrid til prinsippet om at andrestemmene «er konge», besluttet forbundsdagen i 2013 (etter en dom i forfatningsdomstolen i Karlsruhe) å endre valgloven. Fra og med valget i 2017 er det derfor innført et system med utjevningsmandater, som innebærer at det skal fylles på med ekstra kandidater inntil fordelingen svarer til resultatet fra andrestemmevalget.
  12. Ordningen med utjevningsmandater innebærer at taktisk stemmegivning (valg på ulike partiers kandidater med første- og andrestemmen) ikke lenger gir noe mening. På den annen side øker risikoen for at Bundestag vokser seg uhåndterlig stor. http://www.hamburg.de/contentblob/9323198/bbeb377ae4856d95e2ece663f531623d/data/stimmzettel-wk18-d.pdf

Det ekstreme høyre inntar Forbundsdagen

Alternative für Deutschland (AfD) vil komme inn i Bundestag med god margin etter valget på søndag. Med 10% av stemmene (som ikke er usannsynlig) vil partiet få 70-80 representanter i Forbundsdagen. Rundt halvparten av representantene vil tilhøre partiets høyrefløy, hvilket betyr historierevisjonisme, identitær-völkisch ideologi og rasisme. Kun 12 representanter vil tilhøre partiets «moderate» fløy. At den i praksis avsatte partilederen Frauke Petry tilregnes de «moderate» sier det meste. Tysklands meget generøse ordninger for partifinansiering innebærer at AfDs Bundestagsfraksjon vil kunne tilsette inntil 350 rådgivere og sekretærer (ja, 350 ..). Disse vil man f.eks. kunne hente fra miljøet rundt forlegger Götz Kubischek og tidsskriftet «Sezzesion» i Schnellroda, Sachsen-Anhalt.

I den høyreradikale biotopen som Kubischek har bygget opp over flere år kan man bli skolert i temaer som «Populismens tid» og «Kritikk av den parlamentariske fornuft». Fra kommende bundestagsrepresentanter som Jens Meier («lille-Höcke») og Wilhelm von Gotberg kan man bli advart mot farene ved «blandingsfolk» («Mischvölker») eller bli belært om «Holocaust som et virksomt instrument for kriminalisering av tyskerne». AfDs gjennomsnittsvelger adskiller seg ikke nevneverdig fra normalbefolkningen når det gjelder inntekt, jobb og utdanning. Det er ingen protestbevegelse fra de sosialt utstøtte, og hadde det vært det, ville det være lite å hente i partiets økonomisk-liberalistiske politikk. Den typiske velger kan godt være bankfunksjonæren eller ingeniøren i 50-årene som brøler ut sitt hat på en markedsplass i en småby i Sachsen, godt skjermet fra både «islam» og flyktninger. Postkommunismens ruin viser sitt ansikt.

I bakgrunnen lurer kreftene som har en langsiktig plan: først reversere alle seire demokratiet og sivilsamfunnet har vunnet siden 1968, deretter fortsette kampen for det «rene» Tyskland. Truppen som vil gjøre sin entré i den nye Bundestag vil ikke få formell politisk makt, men den vil ha et rådgiverbudsjett på 17. mill. euro, og den vil erobre nasjonalforsamlingens talerstol i Europas største land og bevisst bruke den som plattform for høyrepopulistisk og høyreradikal propaganda. Det åpne og tolerante tyske samfunnet har en voldsom motstandskraft, og dets liberale verdikjerne har en svært sterk forankring i majoritetsbefolkningen. Men man skal være på vakt, og man skal vite at det som vil inntre etter valget på søndag vil bety slutten på den siviliserte kompromissøkende politiske debattkulturen som har preget Tyskland i årtier – og dermed også slutten på en politisk æra.

Höcke, Poggenburg og Gauland

Höcke, Poggenburg og Gauland – det blir mer og mer klart at prosjektet til det høyrepopulistiske AfD er noe langt mer enn å pleie de sedvanlige fremmedfiendlige og anti-islamske parolene: historierevisjonisme, omskrivning av nazitidens grusomheter, «sluttstrek» og alminneliggjøring av Wehrmacht. At de våger, kunne man være fristet til å si – etter Wehrmachtutstillingene i Hamburg i 1995 og 2001, som nådeløst dekonstruerte alle myter om hæren og den vanlige soldat som «renere» og mer nøytral enn f.eks. SS-enhetene.

Jeg lover å fotfølge og konfrontere enhver uorientert og godtroende skikkelse her på berget som i kjølvannet av AfDs kommende inntreden i Bundestag etter valget 24/7 begynner å snakke om «sunt opprør mot elitene», «frykten for islam» og annen metervare. Det tyske Verfassungsschutz (et slags tysk PST) har nå åpnet sak mot Gauland.

Heiner Geissler – en hedersmann har gått bort

En hedersmann i tysk etterkrigspolitikk, Heiner Geissler, er død, 87 år gammel. Den mangeårige generalsekretæren i CDU, inkarnerer mer enn noen annen det kristelig-demokratiske partiets utvikling fra et utpreget konservativt parti til et mer liberalt og progressivt borgerparti. Han la veldig mye av grunnlaget for at Merkels CDU senere kunne utvikle seg til det moderne sentrumspartiet det i dag er. Til slutt falt han i unåde hos partileder Helmut Kohl, noe som ja fra Kohls side alltid betydde livslangt uvennskap (det ble mange av dem etterhvert).

Geissler var ekstremt kunnskapsrik, retorisk elegant og stridslysten, og gjennom alle år en yndet gjest i de tyske talkshowstudioene. Han foraktet alt som lignet på det «völkische» (bl.a. AfD), og formulerte i mange situasjoner mye av den samme kritikk av kapitalismens utglidninger som FAZ-redaktøren Frank Schirrmacher gjorde (også han opprinnelig en konservativ som Geissler). I de senere årene ble Geissler også benyttet som politisk mekler, bl.a. i den meget vanskelige og betente saken om bygging av ny sentralbanestasjon i Stuttgart. Han anses, sammen med Merkel, som en av de sterkeste talsmennene for det svart-grønne regjeringsalternativet (CDU+De Grønne) innad i CDU.

I alle de fire ti-årene jeg har fulgt tysk politikk og samfunnsliv har han vært der. Det er derfor ikke uten et visst vemod jeg skriver dette. Det er heller ikke uten mening at mine ord er påvirket av et respektfullt minneord i venstrefløyens avis, Die Tageszeitung.

«Den tyske høst» – 40 år siden bortføringen av Hanns Martin Schleyer.

I dag, 5. september, er det 40 år siden RAF (Rote Armee Fraktion) i et kommandoraid i Köln bortførte arbeidsgiverpresident Hanns Martin Schleyer. På bakken lå Schleyers sjåfør og tre sikkerhetsvakter døde, kaldblodig myrdet av RAF-kommandoen. «Den tyske høst» var innledet. Den fikk sin slutt seks uker senere med selvmordet til RAF-grunnleggerne Baader, Ennslin og Raspes i Stammheimfengselet, og funnet av den døde Schleyer i et koffertrom i Belgia. I mellomtiden hadde en hel verden holdt pusten gjennom det 5 dager lange dramaet rundt kapringen og stormingen av passasjerflyet Landshut. Hendelsene er de mest dramatiske – og traumatiske – i hele den tyske etterkrigshistorien.

RAF fortsatte sine myrderier i ytterligere 21 år; 34 mennesker døde som følge av RAFs terroraksjoner, i tillegg ca. 20 fra egne rekker. Litteraturen om fenomenet er gigantisk (jeg har selv en knapp halvmeter), og senest for noen uker siden utkom det en ny bok med nye perspektiver på RAF, Wolfgang Kraushaar: «Die blinden Flecken der RAF». Alle RAF-terrorister som fortsatt er i live er nå på frifot, etter 20-25 år i fengsel. Mange av dem har selv i dag problemer med å ta forbeholdløst avstand fra sine tidligere handlinger, og fortsatt hersker det et «tiekartell» blant hoveddelen av dem som gjør oppklaring av flere av mordene umulig. Tre-fire av hovedskikkelsene fra den såkalte 3. generasjon ble aldri sporet opp, og har nå i 20-25 år levd under jorden.

En sentral del av RAF-propagandaen var at fangene i Stammheim hadde blitt myrdet at statsmakten. Historien om «mordene» i Stammheim var en del av et myteunivers som RAF konstruerte, og fant det nyttig å pleie og videreutvikle. Legenden om mordene bidro til at en liten understøtterscene kunne opprettholdes og videre rekruttering sikres. Den tyske venstrefløyen, inkl. hoveddelen av ytre venstre, vendte senest høsten 1977 ryggen til den politisk og moralsk bankerotte gruppen.  Gruppen løste seg opp i 1998. En må i dag inn i aller mest bortgjemte og eksentriske submiljøer for å finne noen som understøtter myten om statlige mordhandlinger.

En av dem som har tatt et fundamentalt oppgjør er Peter-Jürgen Boock, en av de delaktige i raidet for 40 år siden. Han ble intervjuet over 9 sider i Der Spiegel i forrige uke, til dels med nye detaljer fra hendelsene i september/oktober 1977, om undergrunnslivet i RAF-cellene med psykoterror, gruppeinkvisisjon og newspeak – og om skammen og forakten han i dag kjenner over egen forblindelse og kaldblodighet.

 

Tyskerne og den kosmopolitiske liberalismen

Publisert i Vårt Land 3. september 2017 under tittelen «Det tyske håpet»

To år etter flyktningkrise, nyttårsnatten i Köln, terroranslaget i Berlin, Trump og Brexit kan det konstateres: Tyskland har forblitt det liberale, tolerante og verdensåpne samfunn vi kjenner det som. Dette fremgår med all mulig tydelighet av en undersøkelse «Institut für angewandte sozialwissenschaft» i Bonn har gjennomført for Die Zeit. På spørsmål om hvem som tilhører «det tyske vi» svarer 82% at mennesker med andre religioner tilhører vi’et; 80% mener at de homofile, 72% at utlendinger/migranter og 71% at flyktninger gjør det. Undersøkelsen viser også høy tilslutning både til verdier som omhandler sosial rettferdighet og frihandel og internasjonalt samarbeid. Alt i alt fastslår Ifas-forskerne at 67% av den tyske befolkning «oppviser affinitet» overfor det de definerer som «den kosmopolitiske liberalismen».

Forskernes tall viser ellers at 5% av befolkningen har «en sterk tilslutning» til høyrepopulistiske tankemønstre, og videre at 18%, med ulik intensitet, oppviser affinitet til deler av denne ideologien. Man kan forøvrig merke seg at spennet innenfor «det store politiske sentrum» (De Grønne, SPD, FDP og CDU) ikke er så veldig stort når det gjelder kjerneverdiene i den kosmopolitiske liberalismen. Die Zeit konstaterer derfor at de store konfliktlinjene i den pågående tyske valgkampen ikke går mellom høyre og venstre, men «mellom det liberale flertallssamfunnet og et høyrepopulistisk mindretall.»

Det overrasker på denne bakgrunn ikke at oppslutningen om høyrepopulismens politiske parti, «Alternative für Deutschland» har falt kraftig siden fjorårets toppmålinger, og nå ligger stabilt på 7-9%. Tyskland vil etter valget 24. september likevel stå overfor en ny situasjon når det for første gang i 1949-republikkens historie vil bli representert med et parti til høyre for CDU/CSU i Forbundsdagen. Til forskjell fra situasjonen i mange andre europeiske land er vi imidlertid 100% garantert at partiet ikke vil inngå i noen form for regjeringsallianse eller på annen måte få politisk innflytelse.

Mye av årsakene til Tysklands tilbakevending til «normaltilstanden» ligger i synkende arbeidsledighet, eksportoverskudd, solide statsfinanser og ikke minst det store folkeflertallets opplevelse av velstand og trygghet. Dette er hovedbildet, selv om ulikheten på noen områder har økt og betydelige befolkningsgrupper fortsatt opplever å leve under det man kan kalle «prekære» forhold i kjølvannet av Hartz 4-reformer o.a. Denne grunnleggende opplevelsen av trygghet under Merkels snart 12-årige regime, er også hovedårsaken til de store problemene SPD og Martin Schultz har med å få gjennomslag for sitt hovedtema «sosial rettferdighet» i valgkampen.

En viktig forklaring på høyrepopulismens tilbakegang ligger selvsagt også i at den «store flyktningkrisen» ikke ble til den store krisen mange hadde spådd den til å bli. Mye av dette skyldes den kraftige reduksjonen av tilgangen på flyktninger som følge av «Tyrkiaavtalen», men det har også åpenbart sin forklaring at tyskerne på sedvanlig «tysk» vis har lyktes bra med oppfølgingen av Merkels «Wir schaffen das», ikke minst gjennom den systematiske bruken av utdanning, opplæring og arbeid som integreringsmekanismer. Her er Tyskland best i Europa. I bunnen av det hele ligger – slik Ifas-undersøkelsen så tydelig dokumenterer – den sterke forankringen av sosialliberale, postmaterielle og kosmopolitiske verdier hos det store befolkningsflertallet.

Noen her på berget vil sikkert bli plaget av at undersøkelser som dette sprenger i stykker yndlingshistoriene om «Merkels håpløse Tyskland» o.l. Vi som har fulgt Tyskland på nært hold over lengre tid er strengt tatt ikke overrasket. Jeg sover godt om natten, og tenker i mitt stille sinn at det er håp for Europa.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11696615-det-tyske-hapet