Politikk

BAYERN OG BIENES DØD

De nyeste rapporter om insektsdød og kraftig reduksjon av artsmangfoldet har fått mange til å spørre: kan dette snus, hva kan vi gjøre? Se til Bayern, kan et svar være! Der har en underskriftskampanje («Volksbegehren») til støtte for et program for redning av artsmangfoldet, «Rettet den Bienen», fått så mange underskrifter at delstatsregjeringen nå kun har et av to valg – enten legge det ut for folkeavstemning eller vedta det uforandret. I følge Bayerns forfatning inntrer en slik situasjon når 10% av delstatens valgberettigede underskriver kravet. Målet om 10% (mer enn 1 million) ble oppnådd på rekordtid.

File:Plakat zum bayerischen Volksbegehren "Rettet die Bienen".jpg

Initiativtakernes tiltakspakke er omfattende, og innbefatter bl.a. et ambisiøst program for landskapsvern, beskyttelse og utbygging av biotoper, sterke restriksjoner for bruk av pesticider i det tradisjonelle landbruket og en kraftig økning av andelen øko-landbruk (30% innen 2027). Uansett hva man ellers måtte mene om økolandbruk, er det hevet over tvil at det er et effektivt tiltak for forebygging av insektsdød.

Bayerns nyvalgte ministerpresident Markus Söder (CSU) er under sterkt press fra det tradisjonelle landbrukets organisasjoner, og ønsker å få til et kompromiss med initiativtakerne, og med de andre partiene i landdagen, om en modifisert versjon av tiltakspakken. Foreløpig er det lite som tyder på at han vil lykkes med dette. Han er i så fall tvunget til å legge initiativtakernes opprinnelige forslag frem for full folkeavstemning. På stemmesedlene vil det stå «ja» eller «nei». Får det flertall, må det gjennomføres.

Mulighetene for å lykkes er slett ikke små. De grønne verdiene står sterkere i Tyskland enn i noe annet europeisk land. Det grønne partiet («Die Grünen») er inne i en kraftig oppgangsbølge, og fikk i «konservative» Bayern nærmere 18% av stemmene ved delstatsvalget sist høst. Dette er også landet hvor Maja Lundes roman om biene har ligget på bestselgerlistene siden den kom ut. Det er forøvrig god grunn til å tro at store deler av den tradisjonelle CSU-velgende, katolske landsbybefolkningen vil stemme ja. Mer enn noe annet dreier jo dette seg om en genuint konservativ og «kristen» fortelling – fortellingen om plikten til å ta vare på skaperverket. Det bayerske initiativet kan jo også fortelle oss noe om hvilke bestemmelser og prosedyrer det er mulig å bygge inn i et konstitusjonelt demokrati – og hva man kan oppnå hvis man engasjerer seg og våger å ta i bruk de mulighetene som ligger der.

Reklamer

DEN TYSKE KULLKOMMISJONEN – AVVIKLING AV ALLE KULLKRAFTVERK SENEST INNEN 2038

Det har i energidebattene her til lands vært mye diskusjon om den «rene» norske gassen som kan erstatte de svært høye CO2-utslippene fra tyske kullkraftverk. Man har også gjort narr av at tyskerne bygger vindmøller og solaranlegg over en lav sko, men kvitter seg med den «rene» atomenergien (siste AKW-verk stenges ned i 2022) før man har hatt en plan for nedbygging av de svært forurensende kullkraftverkene. Spørsmålet har lenge vært en verkebyll også innad i «det grønne Tyskland»: Landet kan ikke nå sine ambisiøse klimamål uten kraftigere tak for nedbygging av kullkraftverkene (Die Grünen m.fl.).File:„Kohle Stoppen!“ demonstration in Leipzig 2018 04.jpg

Nylige opinionsmålinger viser at 59% av den tyske befolkningen støtter en politikk for rask nedbygging av kullkraftverkene. Opp mot dette har både hensynet til arbeidsplassene i struktursvake regioner og til energisikkerheten stått i fokus (CDU, deler av fagbevegelsen, arbeidsgiversiden, energiindustrien). Av delstatene som vil bli hardest rammet av en rask nedbygging ligger tre av fire i østlige delstater, altså områder som fra før av har utfordringer knyttet til struktursvake økonomier.

En regjeringsoppnevnt, bredt sammensatt kommisjon («Die Kohlekommision»), har nå lagt fram et omforent forslag til en plan for avvikling av kullkraften. Viktige elementer i denne er bl.a.:

– De eldste og mest forurensende kullkraftverkene tas av nettet allerede i løpet av de nærmeste 4 år (tilsvarende 12 gigawatt).
– Det avsettes 40 milliarder euro (350-400 milliarder kr.) over en 20-årsperiode til kompensatoriske og strukturstyrkende tiltak i regionene som rammes av nedlukkingen.
– Senest innen 2038 (muligens innen 2035) skal alle kullkraftverk i Tyskland være lukket ned.

Som ventet har det vært protester på begge sider av frontene: De Grønne, miljøbevegelser m.fl. mener forslagene ikke går langt nok, men er likevel positivt avventende; industrien mener det blir for dyrt. En god del stemmer i det politiske sentrum, som Süddeutsche Zeitung, mener imidlertid kommisjonens forslag er gode og avbalanserte – ikke minst fordi kommisjonens forslag innebærer en symbolsk viktig begynnelse. Til syvende og sist er det politikerne, altså Bundestag, som må bestemme.

Og her til lands kan olje- og gassindustrien ennå noen år fortelle historien om den rene norske gassen som alternativ til tysk kullkraftenergi – men ikke inn i evigheten.

 

Foto: Leonhard Lenz – Creative commons licenses 4.0

ER AFD FORFATNINGSFIENDTLIG – BLIR PARTIET UNDERLAGT OVERVÅKNING?

Det tyske forfatningsvernet, «Verfassungsschutz» (delvis sammenlignbart med vårt PST) har besluttet å utrede grunnlaget for overvåkning av det høyrepopulistiske AfD. Partiet har klaget på beslutningen. Klagen kan imidlertid bli en bumerang. Til grunn for beslutningen ligger nemlig en detaljert 436 siders rapport som dokumenterer rasistisk, menneskeforaktende og historierevisjonistisk ideologi fra topp til bunn i partiet – en politikk, som hvis den hadde blitt gjennomført, ville vært uforenlig med Tysklands demokratisk-frihetlige grunnlov. Det er dette – det åpent forfatningsfiendtlige, og ikke partiets ytterliggående høyreposisjoner i seg selv – som gjør at det nå står i fare for å bli underlagt permanent overvåkning. Innenriksminister Horst Seehofer (CSU) beskriver rapporten som god og plausibel, og roser arbeidet til forfatningsvernet. Et utvalg av rapportens dokumentasjon av AFD-utsagn er gjengitt i Die Tageszeitung 21. januar. http://taz.de/AfD-Gutachten-des-Verfassungsschutzes/!5567533/?fbclid=IwAR0iGr2KgE13pSal9_yVgdyiq9PJG_HWEtTMfM7AZfB3O1LfziUzvjE5qgg. Her får man høre om muslimene som «råtnende kadavre», flyktninger som «parasitter» og om forsvaret av «den hvite europeiske kultur». De som har mage for det kan evt. lese videre.

Nå er det nok utelukket at overvåkningen vil føres videre til noen prosess for forbud av partiet. AfD er tross alt et Bundestagsparti med oppslutning fra 13-15% av velgerne. I tillegg ligger terskelen for slike forbud svært høyt – og bør ligge høyt. Tyskland har en straffelov som muliggjør forbud mot ekstreme, svært forfatningsfiendlige partier, og en del nynazistiske grupperinger av typen Nordisk Motstandsbevegelse er i dag forbudt. Hvor høyt terskelen for partiforbud ligger, viser forøvrig skjebnen til fremlegget om forbud mot det eldste og største av Tysklands nynazistiske partier, Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD). Tross støtte fra hele partiskalaen (minus AfD), avviste Den tyske Forfatningsdomstolen for at par år siden iverksettingen av et slikt forbud. Forfatningsdomstolen var klokkeklar på at NPDs forfatningsfiendtlige plattform ga grunnlag for partiforbud, men avveide dette mot andre tungtveiende verdier i forfatningen, herunder særlig ytrings- og organisasjonsfriheten. Forfatningsdomstolen la også til grunn at ekstreme, forfatningsfiendtlige partier må ha en viss størrelse og en viss innflytelse for at forbudsinstituttet skal kunne komme til anvendelse.

Skulle AfD fortsette sin ferd mot høyre, og skulle – mot alle antagelser – oppslutningen om partiet bli så stor at «trusselen» som forfatningsdomstolen omtaler blir reell, vil spørsmålet om partiforbud evt. kunne komme i et annet lys. Innen den tid er det imidlertid stor sannsynlighet for at partiet vil være splittet i to eller flere biter, og at en borgerlig, nasjonalkonservativ fløy har brutt ut og dannet et nytt alternativ som opererer innen rammen av forfatningens minste felles multiplum. Det er nemlig ikke AfDs hardlinere, m/Björn Höcke i spissen, som plages mest av en merkelapp som «forfatningsfiendlig» (han og hans «Flügel» vet selv at de er det), men den relativt store gruppen av «normale» borgerlige velgere som partiet de siste par årene har stjålet (eller har til låns) fra CDU/CSU, bl.a. på grunn av opplevd avstand til det som i medier og memer har gått under navnet «Merkelregjeringens innvandringspolitikk.» Dette er grupper med klar identifikasjon med Tysklands demokratisk-frihetlige institusjoner, og som derfor vil oppleve et slikt stigma som ubehagelig og belastende. En situasjon med varig overvåkning kan derfor bli en reell fare for AfD – uavhengig av om mange i partiets bakrom kan oppleve en slik status som noe nær en æresbevisning.

TV-SERIEN SOM FORANDRET TYSKLAND

Publisert i Vårt Land, 19. januar 2019

I disse dager er det 40 år siden den amerikanske TV-serien «Holocaust» (NBC, 1978) ble sendt på vesttysk fjernsyn. Den ble også vist i Norge og i en rekke andre europeiske land. Serien forandret Tyskland, og ansees i dag som en av de viktigste TV-begivenhetene i hele det 20 århundre. Serien vises på nytt på tysk fjernsyn nå i januar. Parallelt med dette møter den 95-årige «Johann R» i disse dager for en domstol i Münster, tiltalt for indirekte medvirkning til mord på flere hundre personer i konsentrasjonsleiren Stutthof ved Danzig (Gdansk) i perioden 1942-45. De to sakene er ikke uten sammenheng.

 

«Holocaust» er historien om forfølgelsen og tilintetgjørelsen av den tysk-jødiske familien Weiss, og den parallelle beretningen om SS-familien Dorf.  Serien ble sett av noe sånt som annenhver voksne tysker, og utløste en storm av reaksjoner. Alene TV-kanalen WDR, en av flere stasjoner som sendte serien, mottok 16.000 brev fra opprørte seere. Telefonlinjene inn til TV-kanalenes sentralbord brøt sammen og mediene rapporterte om reaksjonene fra folk flest: «hvorfor har ingen fortalt oss dette før?». Omstendighetene rundt utsendingene var også høydramatiske. Høyreekstreme utøvde sprengstoffaksjoner på sendemaster og i de «seriøse» mediene, med Die Zeit, Der Spiegel og FAZ i spissen, ble det uttrykt bekymring fordi serien fremmet «banalisering» og «amerikansk massekultur» i stedet for opplysning etter hevdvunne akademiske standarder. I realiteten ble serien det endelige vendepunktet i Tysklands bearbeiding av Nazi-tiden – fra fortielse og bagatellisering til en voksende selvoppgjørsbevegelse med gradvis sterkere forankring både i befolkningen og blant politikerne, i kultur- og kunnskapsinstitusjonene, i kirkene og ikke minst i mediene. I stedet for tapt anseelse, slik mange representanter for det offisielle Tyskland fryktet, resulterte de folkelige reaksjonene på serien at utlandets bilde av Tyskland og tyskerne ble forbedret – et bilde som mildt sagt ikke var det aller beste i de første ti-årene etter krigen.

Nazistenes ugjerninger var selvsagt ikke noe nytt for datidens tyskere, men som historikeren Frank Bösch sier i et intervju med Der Spiegel (nr. 3, 2019) hadde fokuset til da i større grad vært rettet mot gjerningsmennene og i mindre grad mot ofrene, slik man bl.a. hadde sett i de såkalte Auschwitzprosessene i Frankfurt på 60-tallet, fokuset på Rikskrystallknatten i 1938, på Hitler og de øvrige nazilederne som gale og onde osv. Med «Holocaust» fikk brede deler av befolkningen kastet over seg helt nye fortellinger om omfanget av lidelsene, på Eutanasiprogrammene i leirene, på perversitetene i mordmaskineriet, på Wehrmachts hjelpende rolle og på alle de andre «vanlige» hjelperne. Med ett kom mordene inn i folks stuer – og bestefar i godstolen var kanskje ikke så uvitende likevel!

I et intervju med TV-kanalen NDR i begynnelsen av januar i år forklarte publisisten og filmregissøren Jutta Brückner oppstyret rundt serien med at tabusonen rundt konsentrasjonsleirene ble brutt: «Serien benyttet seg av identifikasjonsdramaturgiens mønster og et filmatisk formspråk det brede publikum var fortrolig med, og den viste veien rett inn i gasskamrene». Dermed oppnådde Holocaust at „ ..jødene endelig ble til Mennesker og at deres skjebne, med stor historisk forsinkelse, ble gjenstand for tyskernes gråt og tårer.» Serien ble til „..demningen som brast, og den utløste en flod av bøker, filmer, erindringer og personlige vitnemål».

Vendingen hadde kommet. I tidsspennet 1983-1995 – som også markerte 50-årsdagene for hhv. Hitlers maktovertagelse og Nazi-Tysklands nederlag – fulgte en syklus av minnemarkeringer, museumsetableringer og debatter, som nærmest kan omtales som en kollektiv gjenerindring av naziherredømmets 12-årige historie. I 1985 omtalte forbundspresident Richard von Weizsäcker kapitulasjonsdatoen 8. mai 1945 som ”en befrielsens dag”, året etter startet det omfattende oppgjøret med historierevisjonistiske analyser i den såkalte ”historikerstriden”. Sterke inntrykk gjorde også filmen Schindlers liste (1993), som fremviste alternativer til tilpasning og medløperi, og Daniel J. Goldhagens bok ”Hitlers Willing Executioners” (1996), som dokumenterte antisemittismens dype forankring i det tyske folk. I perioden fra 1995-2005 var særlig debatten rundt Holocaustminnesmerket i Berlin (åpnet 2005) og de to store utstillingene om tyske Wehrmacht (1995 og 2001) av stor betydning. Wehrmachtutstillingene slo en gang for alle i hjel mytene om hæren og den vanlige soldat som ”renere” og mer nøytral enn f.eks. SS-enhetene.

Oppgjøret med nazitiden var selvsagt til stede også blant 68-opprørerne, men som Bösch helt riktig påpeker i nevnte Spiegel-intervju var disse på 70-tallet mer opptatt av å påpeke «fascistiske elementer i det eksisterende kapitalistiske samfunnet» enn å grave i historien om folkemordet på de europeiske jødene. I tillegg ble et fokus som kunne gi sympati for det «sionistiske og imperialistiske» Israel oppfattet som strategisk ubeleilig. Denne skampletten på rullebladet til 70-tallets venstrebevegelser utløste forøvrig senere sitt eget lille selvoppgjør, og er i dag en hovedårsak til at Tysklands venstreside er mer moderate i sin kritikk av Israel enn venstresiden ellers i Europa.

En umiddelbar virkning av «Holocaust» var at Forbundsdagen i 1979 opphevet loven om foreldelse for mord. I kombinasjon med senere skjerping av rettspraksis ved indirekte medvirkning til mord, bidro dette til at Tyskland helt opp til denne dag har fortsatt rettsforfølgelsen av personer som direkte eller indirekte var delaktige i konsentrasjonsleirenes utryddelsesmaskineri. Uten bruddet som «Holocaust» innledet og endringene i historie- og rettsbevisstheten som fulgte i kjølvannet av det, hadde det sannsynligvis ikke blitt noen prosess mot 95-årige «Johann R» – en vaktmann som bidro til å holde maskineriet i gang, men som selv sannsynligvis ikke var direkte delaktig i mordhandlinger. Johann R’s helsetilstand er nå så dårlig at prosessen mot ham midlertidig er stoppet, og sannsynligheten for at den aldri vil bli sluttført er ganske stor. I løpet av noen få år vil disse prosessene få sin naturlige slutt. Men ikke helt ennå. Ved «Sentralenheten for oppklaring av nasjonalsosialistiske forbrytelser» i Ludwigsburg har man bevismateriale for prosesser mot 4-5 fortsatt levende gjerningsmenn.

De siste 40 årenes selvoppgjørsprosess har forandret tyskernes forhold til nazitidens ugjerninger på radikalt vis. Oppgjøret har slik sett blitt en viktig del av det historikeren Norbert Frei omtaler som det moderne Tysklands «politisk-kulturelle selvidentifikasjon». I en undersøkelse foretatt i 2000 svarte 78 prosent av den tyske befolkningen at det er ”svært viktig” eller ”viktig” at minnet om ”forfølgelsene og massedrapene i det 3. rike” blir holdt ved like. Femti år tidligere, i 1950, mente 30 prosent av tyskerne at Nürnbergprosessene mot Hitlers nærmeste medarbeidere var ”unfair” (Norbert Frei ”1945 und wir – das dritte Reich im Bewusstsein der Deutschen”, München 2009). Det gir mye av forklaringen på konsekvensen og tydeligheten i rettsprosessene som føres mot alle mulige skyldige med rettsevne – selv mot mennesker nær livets slutt.

Det hører med til historien at det også ble strid rundt visningen av «Holocaust» i Norge. Kringkastingsrådet mente den hadde «lav kunstnerisk verdi og var spekulativ», og frarådet visning. En annen begrunnelse var at «..en rekke nordmenn hadde et nært forhold til de ting serien omhandler, og at man ikke unødig ville rippe opp i dette» (!). Seriens visning i Sverige og Danmark samt protester fra publikum gjorde at NRK våren 1979 likevel valgte å vise serien. Reaksjonene fra det norske publikummet var sterke, og viser at NRK fattet en riktig beslutning. Skikkelser som Trygve Bratteli og Robert Levin ga også klar støtte til NRKs beslutning. I dagens perspektiv virker debatten om visningen av serien mildt sagt anakronistisk.

«Wir schaffen das»

„Merkels flyktningpolitikk var katastrofal, og Tyskland kommer til å måtte betale dyrt for dette i årtier fremover“, er det mange som bastant fastslår her på berget. Men hvordan går det med den ene millionen av flyktninger som krysset de tyske grensene i perioden august/september 2015-januar 2016? Det kommer selvsagt an på øynenene som ser. Det kan kanskje være av en viss interesse å høre hva en sentral skikkelse fra det tyske næringsliv, presidenten for den tyske arbeidsgiverforeningen Ingo Kramer, har å si. I et intervju med avisen Augsburger Allgemeinen 13. desember uttaler han bl.a. følgende:

«Det går betydelig bedre med integrasjonen av flyktningene i Tyskland enn tidligere antatt. Av den ene millionen som kom har snart 400.000 i dag en arbeidsplass eller lærlingplass. Angela Merkel fikk rett med sitt utsagn „Wir schaffen das“ («dette får vi til»). De fleste unge migrantene behersker etter et år så godt tysk at de ikke har problemer med å følge undervisningen på yrkesskolene. Det store flertall av de yrkesaktive flyktningene arbeider i jobber hvor det betales skatt og sosiale avgifter på vanlig måte og er dermed integrert».

Kramer sier i intervjuet, som FAZ gjengir i dag, videre:

«Mange migranter har blitt en styrke for det tyske næringslivet. Vi bør ikke ha angst for innvandringen, vi bør heller se de som har kommet til oss og arbeider her som en berikelse. De aller fleste mellomstore bedrifter er nå som før på jakt etter medarbeidere, og håper at regjeringens planlagte nye innvandringslov skal hjelpe».

Loven Kramer viser til ble fremlagt av samarbeidsregjeringen CDU-CSU/SPD for vel en måned siden. Hensikten er å etablere legale veier for arbeidsinnvandring til Tyskland utenfor EU-/EØS-området.

Kramer avslutter slik:

„Vi må uansett betrakte temaet migrasjon med større nøkternhet enn vi har gjort til nå. Tyskland må fortsatt være et åpent samfunn, som er beredt til å rekruttere arbeidskraft fra utlandet. Lykkes vi ikke med dette, er det fare for at vi kan falle tilbake til 90-tallets økonomiske problemer“.

Så kan man selvsagt si at dette kun er en del av historien, hva med kostnadene for de som selv etter 10 år ikke lykkes å komme inn i arbeidslivet, hva med kvinnene som hindres i yrkesdeltagelse fordi de låses fast i tradisjonelle kvinneroller, hva med de kulturelle hindre i integrasjonsarbeidet?

Såvidt jeg vet er imidlertid alle (jeg ser da bort fra ytterfløyenes fanatikere) enige om at arbeidslinja må være bunnplanken for alt vellykket integreringsarbeid. I så henseende kan de tyske erfaringene kanskje være viktig å ta med seg videre? Har vi f.eks. noe å lære av det tyske systemet for fagopplæring? Fremfor alt bør vi merke oss Kramers etterlysning av nøkternhet i drøftingen av migrasjonens mangslungne virkelighet. Det uvelvillige, betente og periodevis hysteriske ved disse debattene her til lands, er for egen del hovedårsaken til at jeg stort sett styrer unna.

https://www.faz.net/aktuell/politik/inland/mehr-legale-migrationswege-nach-deutschland-werden-gefordert-15941609.html?fbclid=IwAR3Sqzm_WN9W4GesyxB2x3ynI8m7k4lbbi4P940RErKJmQBYCic-9EZATJM

«Det er ikke vår oppgave å foreskrive når folk ikke skal spise kjøtt»

Publisert i Morgenbladet 30. november 2018

Tysklands grønne parti, Die Grünen, seiler i medvind.  Partiet har siden valget på ny Forbundsdag sist høst økt sin oppslutning fra 8 % til rundt 20 %. Oppgangsbølgen skjer i en situasjon hvor samarbeidsregjeringen mellom det kristelig-demokratiske CDU/CSU og sosialdemokratiske SPD er lammet av indre strid, og hvor oppslutningen om SPD er lavere enn noensinne i hele etterkrigstiden.  De Grønne representerer for mange velgere et svar på et ønske om en ærligere og mer saksrettet politikkstil.  Mye av suksessen kan også tilskrives en ny og svært populær lederduo. I tillegg kommer troverdighet og kompetente løsninger i møtet med vår tids største politiske utfordringer – klima- og miljøkrisen.  Partiets fremgang viser at sentrum-venstre fortsatt kan være et sterkt og kraftfullt alternativ i europeisk politikk.

Barn av 68-opprøret

Det grønne partiet er et ektefødt barn av det vesttyske 68-opprøret og de sosiale bevegelsene som fulgte i kjølvannet av dette. Selv om det politiske utbyttet av 70-tallets aksjoner var magert, hadde de omfattende mobiliseringene lagt grunnlaget for etablering av et nytt sosiokulturelt miljø – et sjikt av radikale ”moderniserere” som hadde startet sin ”marsj gjennom institusjonene” (R. Dutschke). Historien om dette sjiktet er på mange måter identisk med historien om Det grønne partiet. I utgangspunktet var partiet et slags antiparti. Gjennom partidannelsen i Karlsruhe januar 1980 hadde den tidligere opprørsgenerasjonen lykkes med å skape en plattform for politisk påvirkning innenfor de etablerte institusjonene.

De hvite turnskoene

Ved valget på ny Forbundsdag i 1983 oppnådde De Grønne 5,6 % av stemmene, og gjorde sin første inntreden i den tyske nasjonalforsamlingen. Det politiske hovedprinsippet var totalopposisjon, metoden provokasjoner og etikettebrudd og den personlige stilen demonstrativt uformell.  Inntredenen i Bundestag ble likevel starten på et krevende, men nødvendig arbeid med oppøving av kompromissberedskap og utvikling av realpolitiske konsepter. En viktig milepæl var den første deltagelsen i en såkalt rød-grønn regjeringskoalisjon (med SPD) på delstatsnivå i delstaten Hessen i 1985. Miljøvernminister i den nye regjeringen var den den tidligere gatekjemperen Joschka Fischer. De hvite turnskoene han hadde på under edsavleggelsen har i dag nærmest ikonisk status. Med deltagelsen i Gerhard Schröders rød-grønne regjering fra 1998 til 2005 trådte partiet, for første og hittil eneste gang, inn i et regjeringssamarbeid på riksnivå. Et annet høydepunkt var utnevningen av partiveteranen Winfried Kretschmann til ministerpresident i den velstående sydtyske delstaten Baden-Württemberg i 2011. Fem år senere, i 2016, ble De Grønne delstatens største parti med over 30 % av stemmene og Kretschmann kunne gå inn i en ny periode som ministerpresident. At De Grønne samtidig «skiftet side», og erstattet SPD med konservative CDU som regjeringspartner, er en god illustrasjon på partiets lange politiske ferd fra 1980 til i dag.

Et erfarent parti

De Grønne deltar i dag i 9 av Tysklands 16 delstatsregjeringer, og har i perioden forut for dette vært koalisjonspartner i et 20-talls andre regjeringer. Det er altså etterhvert et svært erfarent og konsolidert parti. Partihistorien har likevel vært mye preget av turbulens og internt bråk. Striden har dels handlet om ledelsesformer – basisdemokrati versus profesjonalisering, dels om partiets politiske hovedretning – på den ene side en radikal fløy med basis i partiets opprinnelige verdier, på den andre side en mer moderat fløy. I dag fremstår de moderate, eller de såkalte «Realos», som seierherrer og striden mellom fløyene som bilagt. De Grønne i nåværende støpning kan mest presist beskrives som et venstreliberalt parti, men med elementer av sosialdemokrati og konservatisme i den helhetlige samfunnsvisjonen – økologisk fundert, grunnlovsorientert, kosmopolitisk og ikke minst EU-vennlig. I et politisk landskap preget av nye konfliktlinjer er De Grønne også den tydeligste antipode til høyrepopulistiske AfD – så tydelig og konsistent i sin diametralt motsatte politikkoppfatning at det i seg selv kan være en del av forklaringen på oppgangsbølgen.

Ny konservatisme?

Winfried Kretschmann, tidligere nevnte ministerpresident i Baden-Württemberg, illustrerer bredden i Det grønne partiet. I en bok utgitt tidligere i høst beskrev han grunnlaget for sitt politiske arbeid som «konservativt» («Worauf wir uns verlassen wollen – Für eine neue Idee des Konservativen»). Inspirert av Aristoteles, Edmund Bruke og Hannah Arendt beskriver Kretschmann verdien av borgersamfunnet, demokratiet, institusjonene, familien, lokalsamfunnene, kirkene og livssynssamfunnene – av moderasjon, fornuft og toleranse. Kretschmann tegner opp klare skiller mellom de «reaksjonære» (vi må tilbake til det som var), de «strukturkonservative» (alt må bli som det er) og hans egen «nye konservativisme», som vil «forandre for å bevare»: Skaperverket og naturens tåleevne, den katolske sosiallære og omlegging av delstatens bilproduksjon i en og samme pott. Men Kretschmanns „familie“ er også homoparets familie og de sterke lokale fellesskapene er fellesskap på tvers av religioner og etnier – med det levende demokratiet som lim. Kretschmanns samfunnsvisjon lener seg mot tre av vestens mest symbolsk ladede steder: «Akropolis» – demokratiet, den praktiske fornuft; «Kapitol» – retten og rettsstatligheten; «Golgata» – rettferdigheten og barmhjertigheten.

Modell i en Jack-Wolfskin-katalog

De Grønnes oppgangsbølge er umulig å forklare uten populariteten til partiets nye lederduo, Robert Habeck og Annalena Baerbock. De to ble valgt på partiets landsmøte i januar i år, men har forlengst satt seg gjennom som et samkjørt par med en debattstil og et saksfokus som har virket radikalt fornyende i en politisk offentlighet preget av personkonflikter, skinnuenigheter og en språkbruk som splitter og polariserer heller enn å åpne opp. Habeck (47 år) er 4-barnsfar, har doktorgrad i filosofi og en karriere som skjønnlitterær forfatter; de siste 5 år har han vært miljøvern- og landbruksminister i delstatsregjeringen i Schleswig-Holstein. Han er karismatisk, kommer lett i kontakt med folk, er faglig kyndig, troverdig og ærlig. Der Spiegel skrev i et lengre portrett tidligere i høst at han noen ganger kan se ut som «en modell i en Jack-Wolfskin-katalog». Tidligere i år ga han ut en bok om behovet for fornying av det politiske språket. Hans co-partner Baerbock (37 år) er statsviter og folkerettsspesialist og har vært medlem i Bundestag siden 2009. Hun er en mer energisk og utadrettet skikkelse enn Habeck, men med samme aura av troverdighet og faglig kyndighet. Duoen Habeck/Baerbock virker som magneter på sine omgivelser, og har i løpet av kort tid rukket å bli talkshowstudioenes nye yndlinger. Konservative Frankfurter Allgemeine Zeitung skrev i en kommentar 12. november: «De Grønnes suksess er lett å forklare – de viser pragmatisk fornuft på alle politikkområder».

Det nye folkepartiet på sentrum-venstre side

De Grønne opplevde sin forrige store oppgangsbølge i 2011. Den skjedde i kjølvannet av atomkraftulykken i Fukushima. Med unntak av Baden-Württemberg og enkelte byer i vest, måtte partiet i de etterfølgende årene avfinne seg med en oppslutning på beskjedne 7-11 %. Hva tilsier at også nåværende oppgangsbølge ikke skal ebbe ut? I tillegg til en sterk og samlet partiorganisasjon og et program som skarpere og mer troverdig enn noen av de andre partiene svarer på samtidens største utfordringer – klimakrisen, avvikling av kullkraften, overgangen til elektromobilitet, europeisk integrasjon – vil partiets strateger kunne vise til det svært store potensialet som ligger i de tyske velgernes underliggende preferanser. En undersøkelse foretatt av meningsforskningsinstituttet Infratest dimap tidligere i høst viste at hele 47 % av den tyske befolkningen «prinsipielt kunne forestille seg å stemme på De Grønne». Undersøkelsen viste også at 55 % av befolkningen anser De Grønne som et «Partei der Mitte» – et sentrumsparti. Dette bildet understøttes av undersøkelser foretatt av velgerbevegelsene ved delstatsvalgene i Bayern og Hessen i oktober i år. I Hessen økte De Grønnes oppslutning med nærmere 9 % fra valget i 2013. Så godt som hele tilveksten på 200.000 stemmer kom fra de to nærliggende partiene på venstre (SPD) og høyre side (CDU) med ca. en halvpart hver. Det er undersøkelser som denne Robert Habeck bygger på når han i hele 2018 har gjentatt at De Grønnes overordnede mål er å erstatte SPD som det store og dominerende «Volkspartei» («folkeparti») på sentrum-venstre side i tysk politikk.

«Veggietag»

De Grønnes kjernevelgere har tradisjonelt vært bosatt sentralt i de store byene i vest. Selv om De Grønne fortsatt har flere velgere blant unge kvinner i storbyene enn blant eldre menn på landsbygda, ble det under valgkampene i Bayern og i Hessen i høst observert klare tendenser til at nye og bredere velgergrupper er i ferd med å nærme seg partiet. Partiet arbeider bevisst for å kvitte seg med stempelet som interesseparti for «alternative subkulturer», og har tatt oppgjør med pekefingeren som politisk metode. Partiet har f.eks. oppsummert forslaget ved Forbundsdagsvalget i 2013 om en obligatorisk dag for vegetarmat ved offentlige kantiner («Veggietag») som en politisk fiasko. Partileder Habeck beskrev det slik i et intervju med Der Spiegel 20. oktober: «Det er ikke vår oppgave å foreskrive når folk ikke skal spise kjøtt, nemlig torsdag ettermiddag, derimot er det vår oppgave å få til strukturelle endringer av landbrukspolitikken». Profilen i fordelingspolitikken er også skjerpet. For å kunne styrke troverdigheten blant arbeidervelgere og beholde stemmene som er til låns fra SPD, stiller partiet nå krav om full avvikling av den forhatte «Hartz IV»-ordningen – en form for kombinert sosialhjelp og arbeidsledighetstrygd som har bidratt til betydelige armodsproblemer for de som faller utenfor arbeidsmarkedet. Det hører med til historien at De Grønne i tospann med SPD selv var med på å innføre ordningen under Gerhard Schröders rød-grønne regjeringsperiode 1998-2005.

Et sted å gå for Hareide

De Grønne er et parti som søker makt. Med sin åpenhet for samarbeid både til venstre og høyre, er partiet aktuell som partner i nærmest enhver kommende regjeringskonstellasjon.  Partiet har likevel utfordringer. I flyktningpolitikken kan uenigheten mellom en svært liberal og en mer «realistisk» linje komme opp til overflaten og skape splid. I fordelingspolitikken kan det bli krevende å få gjennomslag for kravet om bortfall av Hartz-IV-ordningen dersom man velger alliansepartnere til høyre (CDU og FDP). Partiet sliter også med svak oppslutning i Øst-Tyskland, et problem ikke kun fordi det svekker partiets muligheter for politisk gjennomslag, men også fordi det reflekterer en dyptgripende politisk-kulturell kløft mellom øst og vest i Tyskland. Uavhengig av hvordan partiet løser disse dilemmaene er det lite dristig å spå at De Grønne i ti-årene som kommer vil få en sentral og fremskutt posisjon i Europas politiske liv. Det vil også innebære konsolidering av sentrum som tyngdepunkt i tysk politikk. Et slikt scenario for Europas største land kan gi grunn til ettertanke i en situasjon hvor det her til lands, etter KrF-striden, utstedes dødsattester for det politiske sentrum som selvstendig politisk kraft. I Tyskland hadde Hareide hatt et sted å gå.

Foto: De Grønnes lederduo Robert Habeck og Annalena Baerbock (offisielt pressefoto, Die Grünen)

Mellomtitler laget for Tysktime

TYSKLAND FÅR NY INNVANDRINGSLOV

Så har den tyske regjeringen, CDU/CSU og SPD, blitt enige om en endelig versjon av den lenge varslede nye innvandringsloven («Einwanderungsgesetz»). Loven blir etter alle solemerker vedtatt før jul. Tyskland har stor arbeidskraftmangel innen en rekke teknisk-industrielle fag og innen de fleste omsorgsyrkene. Alene innen de tekniske fagene er rundt 250.000 stillinger ubesatte. Det største presset for innføring av loven har derfor kommet fra arbeidsgiverforeninger og lokale håndverks- og industrikammere. Også den tyske fagbevegelsen har vært positive til den nye loven, dels fordi mangel på fagarbeidere er en trussel mot verdiskapningen og dermed også for arbeidsplassene, dels fordi loven ansees som et viktig instrument for å hindre lønnsdumping og for å sikre ordnede forhold på arbeidsmarkedet.

Loven gjør det mulig for statsborgere utenfor EU-/EØS-området å få arbeids- og oppholdstillatelse dersom jobbtilbud foreligger. Den gjør det også mulig for personer uten jobbtilbud, men med en godkjent utdanning å få oppholdstillatelse for en begrenset periode for å søke om jobb. Bestemmelser av lignende type har tidligere eksistert for akademikeryrker og andre typer fagspesialister, men utvides nå til hele spekteret av faglært arbeidskraft. Samtidig bortfaller den såkalte «Vorrangprüfung», hvor det ved tilsetting av personale utenom EU-/EØS-området har vært pålagt å sjekke ut mulige jobbkvalifiserte innenfor EU-/EØS-området, og gi disse forrang dersom hun/han fantes. Regelen bortfaller fordi den har vært byråkratiserende, fordyrende og forsinkende, og en kun har klart å fange opp et fåtall slike tilfeller.

En konsekvens av den nye loven er at det etableres et skarpere skille mellom asylinstituttet og lovregulert arbeidsinnvandring. En av målsetningene har nettopp vært å forhindre at asylinstituttet misbrukes som vei inn i arbeidsmarkedet, men at legale veier for dem som vil søke arbeid i Tyskland kan etableres. Loven har elementer som også finnes i FNs nye Migrasjonspakt. Loven inneholder også en modifisert versjon av den såkalte «sporveksel-bestemmelsen», en ordning som skulle gjøre det mulig for godt integrerte lærlinger med avvist asylsøknad å «skifte spor», dvs. få varig arbeids- og oppholdstillatelse etter avsluttet utdanning og ved god vandel. Denne bestemmelsen blir det nå ikke noe av, derimot en bestemmelse som sikrer denne gruppen asylsøkere retten til å fullføre sin utdanning samt to års videre arbeidsopphold.

Siden loven i sin endelige versjon bygger på flere kompromisser, har flere av de politiske partiene måttet gi avkall på sine primærstandpunkter. Samtlige partier unntatt AfD – fra Die Linke til CDU – er imidlertid positive til at en slik lov nå kommer på plass. Tyskland har siden tidlig 60-tall vært et moderne innvandringsland. Den nye loven legger til rette for at det skal kunne være det også for fremtiden. Men på en ryddigere måte enn til nå, og på en måte som skiller tydeligere mellom prosesser fundert i de internasjonale flyktningkonvensjonene og prosedyrer knyttet til lovregulert arbeidsinnvandring.

UWE TELLKAMP PÅ BANEN IGJEN

Så er Uwe Tellkamp på banen igjen. Forfatteren av den prisbelønte «Der Turm» og en rekke andre romaner skapte furore gjennom flere utspill høsten 2017 og våren 2018 hvor han gjorde seg til talsmann for posisjoner med klart høyrepopulistisk preg, herunder i en podiumsdebatt med forfatterkollegaen Dürs Grünbein i Dresden vinteren 2018. Tellkamp opplevde også at hans eget forlag – velrenommerte Suhrkamp Verlag – distanserte seg fra ham, noe som utløste en helt egen debatt om forlagenes plikter og ansvar overfor egne forfattere.

Tellkamp har nå levert et «tilsvar» til et opprop som en rekke kulturarbeidere ved teater- og musikkscener i bl.a. Dresden, Leipzig og Berlin har sendt ut som svar på AfDs politikk for kontroll og sensur av institusjonenes repertoirepolitikk, provokasjoner fra ytre høyre mot kulturarrangementer m.v. Han har også gått til aktivt forsvar av en bokhandler i Dresden som har invitert representanter fra ytre høyre til debatt.

De som kritiserer befinner seg i følge Tellkamp i en «linke Gesinnungskorridor». Det kan godt være at kulturlivets store flertall – som nok er notorisk venstreorientert, slik Tellkamp hevder – kan være mindre skyggeredde i møtet med ytre høyre, møte opp i diskusjoner, konfrontere dem i stedet for å nekte dem plattformer. Problemet med Tellkamp er imidlertid at han i stadig sterkere grad benytter seg av ytre høyres eget språk og retorikk. Han har simpelthen blitt en av dem. Det er den egentlige tragedien ved denne historien.

Foto: Smalltown Boy CC BY-SA 3.0

 

PROSESSEN MOT «DR. R.» – DEN SISTE SAK MOT EN NAZIGJERNINGSMANN I TYSKLAND?

Den 94-årige «Johann R» må i disse dager møte for en domstol i Münster, tiltalt for medvirkning til mord på flere hundre personer i konsentrasjonsleiren Stutthof ved Danzig (Gdansk) i perioden 1942-45. «Dr. R», som han også kalles, var 18 år når han startet sin tjeneste som vaktmann i konsentrasjonsleiren. Han har sannsynligvis selv ikke vært direkte delaktig i mordhandlinger, men aktoratet anser det som bevist at han må ha visst hva som skjedde i leiren. Etter rettsforståelsen som tysk justis har lagt til grunn for disse prosessene de siste årene, blir all aktiv tjeneste i leirene ansett som medvirkning til mord. Antall dødsofre i leiren ved Gdansk – groteskt beskrevet som en av «de mindre» av Süddeutsche Zeitung – blir anslått til ca. 65.000. En rekke drapsmetoder ble benyttet: nakkeskudd, injeksjoner, gassing, kuldeeksponering.

Det tyske rettsvesenet har de siste 50-55 årene med økende konsekvens og målrettethet straffeforfulgt gjerningsmennene i konsentrasjonsleirene. Det begynte med statsadvokat Fritz Bauers «Auschwitz-prosesser» i Frankfurt 1963-68. Bauer har senere fått heltestatus og et ettermæle som en av de aller viktigste skikkelsene i den tyske selvoppgjørshistorien; i løpet av de siste årene har Bauer og hans innsats blitt skildret og hyllet i to egne spillefilmer. Det som skjedde før dette – tiden mellom Nürnbergprosessenes avslutning og Auschwitzprosessene, altså 50-tallet og tidlig 60-tall – er en eneste stor skamplett i det (vest-)tyske rettsvesenets historie.

Utfra prinsippet om at alle mulige gjerningsmenn med rettsevne, uansett alder, skal påtales og stilles for domstolene, har det i de siste årene vært en rekke prosesser mot gjerningsmenn med t.d. svært høy alder. Prosessen mot «Dr R» er spesiell fordi det kanskje er den aller siste av dem alle.

«GERMAN ANGST» I BONN

«German Angst», tysk angst, på Haus der Geschichte i Bonn i dag, en spesialutstilling som ved undersøkelse av et knippe slike «tyske angster» prøver å bore litt i dette ikke helt upåaktede fenomenet. U-bahnlinje 16 eller 18 fra Köln, og man er der. Blant «angstene», stikkordsmessig: atomopprustning, skogsdød («Le Waldsterben», som franskmennene lettere ironisk beskrev det), atomkraft, folketelling, Google-filming av hus og gateløp og selvsagt, flyktningkrisen (den siste forøvrig belyst både som begeistringsbølge og trussel). Den tyske oppskakelsen over fenomener som dette adskiller seg nok fra lignende uro andre steder i Europa ved sin raske spredning og sitt preg av masseadferd.

Så er selvsagt spørsmålet om det er noe tyngre fundert, noe mentalitetshistorisk ved denne særtyske hangen til angst – de rare tyskerne med «sin kjærlighet til naturen», sin hang til romantikk og patos, til helhet, dybde og mening? Plenty å hente fra den tyske mytekatalogen her. Kan ikke se at utstillingen gir noen nye og banebrytende svar på dette, men den er absolutt vellykket på sitt vis – som et dybdeblikk på saker som i sin tid skapte stor oppstandelse. Temaene er absolutt velvalgte, ikke minst fordi det er mulig å studere hvilke virkninger de angstdrevne aksjonene har hatt på ettertiden. Eksempelvis avfødte aksjonene mot skogsdød  mottiltak som dels løste problemene (skogsdøden), andre mobiliseringer ga «full seier» (beslutningen om nedlukking av alle atomkraftverk), atter andre ting er vel fortsatt i spill, men under endrede historiske og politiske betingelser (rustningskappløpet/atomopprustningen). Noe kan i ettertid oppsummeres som hysteri og german angst i renform (80-/90-tallets folketellingsmotstand). Utstillingen er åpen til februar 2019.

Foto: christophbrammertz-antiAKW 108 CC BY-SA 2.0

 

VAUBAN, FREIBURG – MIDDELKLASSENS SELVEKSPONERING ELLER FREMTIDSMODELL

Besøk til Vauban i dag, en landsbyaktig økobydel med nesten 6000 innbyggere noen få kilometer utenfor Freiburg Altstadt. En stor andel av husene er såkalt «passivhus» (genererer like mye eller mer energi enn de selv bruker), fellesområder og husfasader er beplantet, fritt og viltvoksende, området er bilfritt; parkering må foregå i parkeringshus utenfor bydelen, ellers mye sykler og carsharing. En egen trikkelinje fra bysentrum til bydelen ble åpnet for noen år siden. Bydelen har egen skole, flere barnehager, bydelshus, kafeer/restauranter, et grønnbevokst hotell, en god del håndverksbedrifter og mange arbeidsplasser innen «frie yrker» (type psykoterapeuter og yogaskoler!). Vauban er svært barnevennlig, og har en barneandel som er av de største i hele Tyskland.

Claire 7373 CC BY-SA 3.0

Bydelen er bygget på tomten til en tidligere fransk militærleir som ble forlatt etter den tyske gjenforeningen og 4+2-avtalen i 1990. En bydel bygget på mange av de samme prinsippene finnes også i Tübingen, lenger nord i Baden-Württemberg. Også den ble reist på et militærområde som franskmennene forlot etter gjenforeningen, og kan derfor smykke seg med navnet «Französisches Viertel». Felles for Freiburg og Tübingen er at de gjennom to ti-år har hatt borgermestere fra det Det Grønne partiet, og at disse har gått i bresjen for å tilrettelegge for utbyggingen av bydelene gjennom infrastrukturtiltak, finansiell støtte osv. Hoveddelen av nybyggeriet i Vauban er organsiert gjennom ulike typer av borettslagsorganisering, og med betydelig innslag av egeninnsats ved byggingen. En del av boligene er studentboliger eller såkalte «Sozialwohnungen» med betalbare leier.

Vauban og Französisches Viertel har vunnet flere internasjonale priser, og ulike typer av arkitektur- og urbanismetidsskrifter valfarter bydelene for å skrive om fremtidens boligbygging, om miljøvennlig byplanlegging og om bydeler der fellesskap, trivsel og livskvalitet får legge premissene.

Så kan man spørre: er dette noe mer enn et par randprosjekter for en velbemidlet og politisk korrekt middelklasse som vil fremvise sine «gode og riktige liv» til samfunnet rundt seg, altså «sosiale distinksjoner», «eksponering av singularitet» eller hva det nå er sosiologene og samtidsdiagnostikerne kaller det? Det har vært en del slike analyser, en god del også med behørig innslag av spott og harselas. Velger man imidlertid å se på Vauban og Französisches Viertel som forsøk og utprøving, som fremtidslaboratorier hvor modeller for utvikling av nye og mer bærekraftige boligutviklingskonsepter testes ut, faller mye av denne kritikken bort. På min vandring gjennom bydelens plasser og gateløp tidligere idag, var det vanskelig å ikke få en sterk fornemmelse av trivsel, fellesskap og livskvalitet. Turen ble avsluttet i høstlig ettermiddagssol med en vegan pasta og et lite glass utsøkt økologisk Grauburgunder fra Badens solfylte vinberg.

TYSKLANDS REGJERING VAKLER – VALG I BAYERN KAN GI AVKLARING

Publisert i VG, 2. oktober 2018

Tysklands regjering har i store deler av september vært herjet av en konflikt om etterretningsdirektør Hans-Georg Maassen og hans håndtering av høyreradikale oppmarsjer etter en tragisk knivstikkingshendelse i byen Chemnitz i det tidligere Øst-Tyskland. Stridigheter innad i den tyske regjeringen er ingen ny foreteelse. Regjeringen har knaket i sammenføyningene helt siden den kom i gang med sitt arbeid vinteren 2018, et halvt år etter valget på ny Bundestag i september 2017. Videreføringen av Angela Merkels regjering og av koalisjonen mellom Merkels CDU, den bayerske partneren CSU og sosialdemokratiske SPD, ble en løsning ingen egentlig ønsket seg, men som de tre i kraft av sine roller som statsbærende partier ble tvunget til å ta på seg. Konfliktene har ført til kraftig nedgang på partibarometrene for alle de tre partiene, men i særlig grad SPD synes å tape på regjeringssamarbeidet. Den første alvorlige prøvesteinen på partienes støtte i befolkningen vil komme ved valget på nytt delstatsparlament i Bayern i midten av oktober.

Uroen innad i regjeringen har mer handlet om konflikter innad i den borgerlige blokken enn om strid mellom de to blokkene. I særlig grad har rivaliseringen mellom Merkel og CSU-leder og innenriksminister Horst Seehofer vært en belastning. Utgangspunkt for alle konfliktene har vært spørsmål med direkte eller indirekte tilknytning innvandrings- og flyktningpolitikken. Den alvorligste inntrådte på forsommeren i vår, da Seehofer i kraft av dobbeltrollen som CSU-leder og innenriksminister, truet med ensidig stengning av Bayerns yttergrenser for asylsøkere med registrering i andre EU-land – uten avstemning mot aktuelle EU-land og ved ultimatum mot hans egen regjeringsleder, Angela Merkel. Striden endte med et slags kompromiss, men samarbeidsklimaet var sterkt skadet.

Seehofers egenrådige og kontroversielle stil gjentok seg gjennom håndteringen av Maassen-saken, først ved å tie om Maassens bagatellisering av hendelsene i Chemnitz, dernest ved å forfremme ham til statssekretær i hans eget departement etter at presset for å avsette ham som direktør for den nasjonale etterretningsorganisasjonen ble så stort at han måtte gi etter. I løpet av en turbulent weekend måtte forfremmelsen oppgis, og Maassen akseptere omplassering til en stilling som spesialrådgiver i samme departement. Både SPD, Merkel og store deler av partiorganisasjonene i CDU og CSU fant det umulig å gå ut i krevende valgkamper med en fortelling om at etterretningsdirektører som svikter blir belønnet med forfremmelse. I en lederkommentar 25. september omtalte Süddeutsche Zeitung (SZ) hendelsene slik: «Seehofer er i dag uberegnelig, irrasjonell og destruktiv i måten han agerer på, og ikke noe annet enn en stor belastning for regjeringskoalisjonen».

Et hovedmål med Seehofers harde og konfronterende linje i innvandrings- og flyktningpolitikken har vært å forhindre lekkasje til den nye konkurrenten på ytre høyrefløy, «Alternative für Deutschland» (AfD). Ledetråden her er partilegenden Franz Josef Strauss’ gamle slagord om at det til høyre for CSU ikke skal være plass for noe politisk alternativ. Seehofers strategi har i liten grad lykkes. I Bayern står AfD på stedet hvil med sine 11-12%, mens CSU fortsetter å falle på meningsmålingene.  Partiet er nå nede nå på 35%. Det er den laveste måling noensinne for partiet som har regjert Bayern med absolutte flertall mer eller mindre sammenhengende fra 1962 til i dag. Velgere i det politiske sentrum, frastøtt av Seehofers harde retorikk i flyktningpolitikken, går til venstre; velgere til høyre for sentrum, setter seg på gjerdet eller velger AfD eller en av de andre borgerlige partiene (FDP, «Freie Wähler»). Partiet lider også sterkt av uroen innad i Merkel-regjeringen, og av den årelange konflikten mellom partileder Seehofer og toppkandidaten ved Bayernvalget, ministerpresident Markus Seehofer. I vinglingen mellom Seehofers «harde» og Söders etterhvert mer «ansvarlige» og forsonlige» linje synes nå Söder å ha vunnet frem. Den innebærer bl.a. et løfte om å konfrontere AfD med alle forsøk på lefling med det ekstreme høyre.

File:LTW18 Grüne Wahlparty1.jpg

Det paradoksale med CSUs problemer er at ingen andre tyske delstater leverer så gode resultater som Bayern. Næringslivet går på høygir, arbeidsledigheten er så lav som aldri før, stats- og kommunefinansene er bunnsolide, delstaten har høy kvalitet på alt av offentlige tjenester – og på det betente området integrering av flyktninger er det kun nabodelstaten i sør, Baden-Württemberg, som oppnår tilnærmet like gode resultater. På mange måter ser CSU ut til å være et offer for sin egen suksess. Bayern vokser, befolkningen blir mer sammensatt og mangfoldig – og for unge og nye velgere, ikke minst i München og de andre ekspanderende byene, er det noe fremmed ved å binde seg til ett og det samme parti år ut og inn.

Partiet som fremfor noen andre profiterer på denne trenden, er «De Grønne». Partiet er med sine 17-18% nå det nest største i Bayern, og også en mulig koalisjonspartner for et CSU som garantert vil miste sitt absolutte flertall ved valget i oktober. De Grønnes suksess i Bayern er også en del av nasjonal trend. Under ledelse av sine nye karismatiske lederduo Robert Habeck og Annalena Baerbock puster De Grønne nå SPD i ryggen som det største parti på sentrum-venstre side i tysk politikk. Duoen har bl.a. gjort fremstøt for å gjenerobre begreper som «Nation» og «Heimat» («hjemland» eller «hjemstavn») fra høyresiden – ikke for å kopiere deres politikk, men for å understreke at man trenger en samling rundt et helt annet «Heimat» enn det ytre høyre med AfD (og tidvis CSU) i spissen propagerer: et Heimat som ikke splitter, men som samler, et Tyskland bygget på de mange positive verdiene som gradvis har blitt pilarer for etterkrigstidens samfunn: økologisk fundert, sosialt, EU-vennlig, kosmopolitisk, liberalt og grunnlovsorientert.

Tre uker før valget på nytt delstatsparlament i Bayern 14. oktober møttes de to toppkandidatene til duell i Bayerische Rundfunk. Det sier mye om de endrede maktforholdene i tysk politikk at duellen for første gang i historien ikke gikk mellom CSU og SPD, men mellom CSU og De Grønne. Debatten mellom Markus Söder og De Grønnes toppkandidat Ludwig Hartmann handlet mer om boligutgifter, skolepolitikk og offentlige kommunikasjonsmidler enn om innvandring og flyktninger. Likevel er det mye som tyder på at konfliktnivået innad i Merkelregjeringen vil ha større innflytelse på utfallet av valget enn de lokale spørsmålene. Et resultat under nåværende 35% for CSU, og et resultat opp mot 14-15% for AfD, vil sannsynligvis bety at Horst Seehofer må gå av som partileder. Spørsmålet er da om han også må ga av som innenriksminister i Merkelregjeringen. Håndteringen av disse spørsmålene vil enten kunne ende i fullt sammenbrudd i regjeringssamarbeidet, eller etablering av ny og etterlengtet arbeidsro for regjeringen.

 

Valgjubel for De Grønne i Bayern. Foto: Wikiolo, CC-BY-SA 4.0

STRAUSS MOT AUGSTEIN – «SPIEGELAFFÆREN» 1962

Den tyskspråklige TV-kanalen «3SAT» sendte i høst en høyinteressant dramatisering av den såkalte «Spiegel-affæren» i oktober 1962: Forsvarsminister Franz Josef Strauss iscenesetter ransaking av Der Spiegels redaksjonslokaler og fengsling av sjefsredaktør Rudolf Augstein og andre redaksjonelle medarbeidere med anklage om «høyforræderi». Bakgrunnen var en artikkel som avslørte Forbundsrepublikkens svake forsvarsevne, og tydeliggjorde Strauss’ ambisjoner om tysk atomopprustning og førsteslagskraft. I bakgrunnen truer Kubakrisen.

Det rettslige grunnlaget for aksjonene viste seg senere å være komplett uten hold. Protestene var massive, Strauss måtte gå og Der Spiegels opplag steg inn i himmelen. Blant historikerne er det i dag bred enighet om at Strauss’ mislykkede aksjon var en av de viktigste vendepunktene i det halvautoritære etterkrigs-Tysklands overgang til et fullverdig konstitusjonelt demokrati, med respekt for pressefriheten og uavhengige domstoler. Sjefsredaktør Augstein ble vel senere en av de fremste og mest kompromissløse forsvarerne av disse verdiene i det moderne Tyskland – og også en skikkelse med sterk symbolkraft i kraft av egen person – inntil han døde på begynnelsen av 2000-tallet.

Statsmaktens juridiske frontskikkelse i Spiegel-aksjonen var forøvrig den unge statsadvokat Siegfried Buback. Han ble senere tysk Generalbundesanwalt (riksadvokat), som i 1977 fikk et tragisk endelikt som offer for RAFs kuler. Uavhengig av selve affæren er det i en film som dette umulig å ikke la seg fascinere av det tidlige 60-tallets tidsånd, av interiørene, bilene, skrivemaskinene, sekretærene, sigarene, drikkingen – og av affærene på si.

HUMBOLDT FORUM, BERLIN – KONTROVERSENE UNDER «BLYDEKKET»

Publisert i Morgenbladet 21. september 2018

Høsten 2019 åpner et stort og unikt museumsbygg sine dører for publikum i Berlin. Det nye museet, «Humboldt Forum», blir bygget som en modifisert kopi av Hohenzollernes tidligere barokkslott ved den østlige enden av Unter den Linden, og skal romme de store samlingene av ikke-europeisk kunst og etnografika som i dag befinner seg i Det etnologiske museet og i Museet for asiatisk kunst i Dahlem vest i Berlin. Det har vært strid om prosjektet fra første stund – om selve gjenoppbyggingen, om rivningen av DDR-tidens Palast der Republik, om arkitektkonkurransen og ikke minst om utstillingenes innhold. I disse dager pågår det en opphetet debatt om hvordan et moderne museum basert på gjenstander som for en stor del er ervervet under koloniale herredømmeforhold bør innrette seg. Et postkolonialt, selvrefleksivt verdenskulturmuseum i Berlin i selveste maktsenteret for det keiserlige, koloniale Tyskland – er det mulig? Emannuel Macrons bekjentgjøring sist høst om tilrettelegging for full tilbakeføring av all afrikansk kulturarv i fransk eie innen fem år, har gitt ny intensitet til debatten.

 

Foto: Professor Ludwig – CC BY-SA 4.0

Striden om Palast der Republik

Den endelige beslutningen om realiseringen av Humboldt Forum ble fattet av den tyske forbundsdagen sommeren 2002. Forut for beslutningen lå det mer enn et tiår med offentlige debatter og politisk strid. Det tyngste stridspunktet var spørsmålet om selve slottskopieringen, noe som ble ekstra tilspisset av at gjenoppbyggingen ville nødvendiggjøre rivning av DDR-tidens store prestisjebygg «Palast der Republik». Det var i tillegg en rekke byplanfaglige debatter om riktigheten av kopiarkitektur i barokkstil i det 21. århundres byrom. Men først og fremst handlet striden om minnekultur og politisk symbolikk: Kan man forsvare at det fremste symbolet på det gamle og forgangne Hohenzollerregimet i Berlin – byslottet hvor keiser Wilhelm II sommeren 1914 leste opp sine krigserklæringer – inntar rollen som betydningsbærende monumentalbygg i hovedstaden til den nylig gjenforente demokratiske republikken Tyskland? Hva med å bygge nytt? Hvorfor ikke la et modernisert Palast der Republik innta denne rollen? Ville det ikke gi mening med et fysisk minne om at det nye Tyskland i 40 år besto av to ulike stater, av to befolkninger med to ulike historier med lik rett på respekt – også selv om DDRs sammenbrudd for de fleste betød frigjøring fra diktatur og urett? Etter en årelang prosess med asbestsanering, nedmonteringsarbeid, midlertidig bruk av råbygget som kultur- og utstillingslokale og en konstant strøm av politiske omkamper besluttet forbundsdagens at Palast der Republik skulle rives. I 2008 – omtrent samtidig med at de siste restene av Erich Honeckers tidligere prestisjebygg var ryddet bort – ble den italienske arkitekten Franco Stella kåret som vinner av den internasjonale arkitektkonkurransen for det nye bygget. Høsten 2013 kunne det første spadestikk settes i jorden.

Senter for kultur og vitenskap

Det nye museumsanlegget vil med sine nesten 100.000 m2 brutto flateinnhold og 39.000 m2 publikumsarealer bli Tysklands største museum. I Vest-Europa vil kun Louvre og Vatikanmuseene ha større utstillingsflater. Anlegget har en samlet kostnad på 6 milliarder Nkr. I tråd med føringer gitt av forbundsdagen har arkitekten tegnet en løsning hvor tre av fasadene er gjenoppbygget i slottets opprinnelige barokkstil og den fjerde, østveggen vendt mot Spree, i en helt moderne stil. Også hovedkuppelen med et påbygd kors fra 1850-60-årene og tre av veggene i den opprinnelige «Schlüterhof» er rekonstruert i opprinnelig stil. I tillegg til de ikke-europeiske samlingene og arealer for særutstillinger vil museet romme en avdeling for forskningsformidling drevet av Humboldt-universitetet og egen utstilling i regi av delstaten Berlin om byens historie, med særlig fokus på dets rolle som senter for kultur og vitenskap. Her knyttes det direkte an til arven fra museets navngivere, brødrene Alexander og Wilhelm von Humboldt – Alexander som symbol for den bereiste verdensborgeren og forskeren, den universallærde humanisten, filologen og diplomaten Wilhelm som eksponent for ideen om frie og tverrdisiplinære læringssteder.

«Agora» i Berlins midte – 1-2 millioner nye besøkende

Store arealer for arrangementer og publikumsaktiviteter i byggets grunnetasje skal understreke en konseptuell ide om Humboldt Forum som «agora». Dette forsterkes gjennom funksjonelle grep i selve arkitekturen og i museumsanleggets åpning mot byen. Både den 4500 m2 store Schlüterhof i byggets østfløy og en bred fotgjengersone tvers gjennom bygget vil være åpne for publikum døgnet og året rundt. Byggets sentrale plassering, med Berliner Dom, de fem museene på Museumsinsel, Staatsoper, Det tyske historiske museet og Humboldt-universitetet som nære naboer, bidrar i seg selv til å understreke det spektakulære ved prosjektet. Med sin plassering og med sin arkitektoniske løsning vil det nye museet også gi en markant avslutning av den barokke monumentalaksen langs Unter den Linden. Hermann Parzinger, generaldirektør i museets eierorganisasjon Stiftung Preussischer Kulturbesitz (SPK), beskrev allerede i 2008 museets ide og omgivelser som del av en «..en unik kulturell og vitenskapelig topografi som kan bli hovedstaden Berlins nye åndelige sentrum». I 2017 hadde museene under SPKs paraply 3,5 millioner besøkende. For Humboldt Forum er det besluttet å etablere en ny, og for tyske forhold uvant, ordning med fri entré. I kombinasjon med oppgradering av besøkslogistikken i de fem nærliggende museene på Museumsinsel kan dette resultere i en samlet økning av besøkstallene med 1-2 millioner pr. år.

Striden om korset

En ny omdreining av debatten om Humbold Forums arkitektur kom så sent som i 2017. Striden gjaldt forslaget om gjenoppføring av et stort tronende kors på toppen av slottskuppelen. Korset fikk sin plass på det gamle slottet på midten av 1800-tallet, og det kom der sannsynligvis som en reaksjon mot det demokratiske 1848-opprøret fra preusserkongen Friedrich Wilhelm IV – trone og alter forent i forsvaret av den gamle orden! Spørsmålet som ble stilt var likevel: kan et museum i Berlins absolutte midte, som på moderne og selvrefleksivt vis skal tematisere gammel og ny kolonialisme, smykke seg med et kors på toppen av kuppelen? Svaret fra kunsthistoriker Horst Bredekamp, en av Humboldt Forums tre intendanter, var at korset primært måtte forstås som «estetikk» og at det å utelate det ville være «..en egen form for ikonoklasme». Striden om korset dreide seg fundamentalt sett om det er mulig å betrakte det som innholdsløs dekor, eller om det skal bety og representere noe. Korset ble besluttet bygget.

Den tyske kolonimakt – brutal, kostbar og unyttig

Det tyske keiserriket hadde en 30-40-årig historie som kolonimakt. Den varte fra 1880-årene til 1919 og var brutal, kostbar og unyttig. De mest kjente erobringene var tysk Südwestafrika (Namibia), områder i Vest-Afrika som i dag utgjør Togo og Kamerun, deler av dagens Tanzania, Burundi og Rwanda i Øst-Afrika og tysk Ny-Guinea. Svært mange av museumsgjenstandene som i dag fyller opp nedstøvede magasiner og utstillingsrom i Tysklands utallige museer for etnografi, etnologi og «Völkerkunde» ble ervervet innenfor rammene av koloniherredømmet. Konseptvalget for Humboldt Forum innebærer at nettopp denne type gjenstandsmateriale skal ha en fremtredende plass i de nye utstillingene. Ansvaret for planlegging av de nye utstillingene ble i de første årene i sin helhet ivaretatt av kuratorene ved Det etnologiske museet og Museet for asiatisk kunst. Kritikken mot utstillingsplanene var imidlertid sterke fra første stund. En typisk eksponent for kritikerne var Jürgen Zimmerer, professor i afrikansk historie ved universitetet i Hamburg, som i 2015 hevdet at planene transporterte «.. et syn på verden som konstruerer fremmede kulturer som «primitive» og som bidrar til å stabilisere forestillingen om europeisk overlegenhet.» («Blätter für deutsche und internationale Politik», 7/2015). Erindringspolitisk var konseptene i følge Zimmerer uttrykk for en «.. kolonial amnesi, som står i direkte motstrid til målsetningene om å etablere en symmetrisk dialog mellom kulturene.»

Humboldt Forums koloniale amnesi

Omtrent samtidig med Zimmerers kritikk oppnevnte den tyske regjeringen tre «grunnleggingsintendanter» som innen en periode på to år skulle utvikle nye hovedkonsepter for Humboldt Forums utstillinger og publikumstilbud. De tre var tidligere nevnte Bredekamp og Parzinger, samt British Museums tidligere generaldirektør, Neil MacGregor. Kritikken av de foreliggende utstillingskonseptene ble ikke uten virkning. I en større artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung 15. oktober 2017 uttrykte Hermann Parzinger at det nye Humboldt Forum ikke på noen måte skal bidra til «..reproduksjon av koloniale presentasjonsmønster gjennom eksotisering og kuriosa, slik mange har fryktet». Som mottiltak mot Humboldt Forums «koloniale amnesi» har de tre intendantene bl.a. fremhevet økt involvering av medkuratorer fra gjenstandsmaterialets opprinnelsesland, dekonstruksjon av tradisjonelle tolkningshierarkier i utstillingenes fortellinger, digital tilgjengeliggjøring av samlingene, etablering av en generøs utlånspraksis, kraftig opprustning av forskningen rundt gjenstandenes innsamlingshistorie (proveniens) og åpenhet for varig tilbakeføring til opprinnelseslandet dersom illegalt erverv av gjenstandene kan dokumenteres.

Konflikt om Humboldt Forums profil

Humboldt Forum har en egen ekspertgruppe som skal gi råd i viktige faglige og museumspolitiske spørsmål. En av gruppens mest prominente medlemmer var i de første årene Benedicte Savoy, professor i kunsthistorie ved Det tekniske universitetet i Berlin og ved College de France i Paris og en av verdens fremste eksperter på proveniensforskning. Sommeren 2017 trakk hun seg fra gruppen.  I et intervju med Süddeutsche Zeitung 20. juli 2017 begrunnet hun sitt valg med manglende transparens og autonomi i Humboldt Forums organisasjon. I tillegg kom uenighet om de faglige prioriteringene, herunder særlig manglende fokus på proveniensforskning og svake ambisjoner i arbeidet med restitusjon av museumsgjenstander ervervet gjennom kolonialt røveri. «Arbeidet i Humboldt Forum ligger under et blydekke, som atomavfall, slik at ingen stråling kan komme opp til overflaten». De tre intendantene var raskt ute med å avvise kritikken: nettopp proveniensfokus, multiperspektivitet og «shared heritage» uttrykker kjernen i målsetningen bak Humboldt Forum. Det er hevet over tvil at Savoys utspill, og den brede debatten det utløste, ble en katalysator for handling også på høyeste politiske nivå i Tyskland. Således kom bearbeiding av Tysklands koloniale kulturarv og økte midler til museenes proveniensforskning inn som et eget programpunkt i regjeringsavtalen for den nye storkoalisjonen mellom CDU/CSU og SPD tidligere i vinter.

Emmanuel Macron – tilbakeføring av afrikanske museumsgjenstander

Diskursen om omgangen med Europas koloniale kulturarv fikk en ny radikal omdreining i november 2017 når Emmanuel Macron i en tale til studenter i Burkino Fasos hovedstad Ouagadougou erklærte at Frankrike innen fem år vil berede grunnen tilbakeføring av alle afrikanske museumsgjenstander til sine opprinnelsesland: «Den afrikanske kulturarven skal ikke være en fange i europeiske museer!». Som nærmeste rådgiver utnevnte han ingen ringere enn Benedicte Savoy. Hun er nå i disse dager på rundreise mellom hovedstedene i Benin, Mali, Kamerun og Senegal. Målet er å sjekke ut infrastruktur og å initiere prosjekter for opplæring og institusjonsbygging som skal muliggjøre tilbakeføringer innen nevnte 5-årsperiode. Som partner har hun med seg den senegalesiske forfatteren og økonomen Felwine Sarr. I tillegg arbeides det med etablering av rettslig grunnlag for tilbakeføringene. Savoys og Sarrs viktigste grunnlagsdokument er registeret over Musée du quai Branlys 70.000 afrikanske museumsgjenstander – praktmuseet sentralt i Paris som nok må innstille seg på å fremstå i en noe desimert form i årene som kommer. Både Sarr og Savoy har imidlertid vært tydelige på at museene i opprinnelseslandene neppe vil ønske seg hele samlingene tilbakeført. I praksis vil det dreie seg om objekter med «stor symbolkraft» for det enkelte opprinnelsesland.

Humboldt Forum – prøvestein

Alle Europas etnologiske og etnografiske museer må i fremtiden innstille seg på at fundamentet for deres arbeid vil ligge i en eller annen versjon av prinsippet om «shared heritage».  Benedicte Savoy har i to større intervjuer med Der Spiegel og Die Zeit nå i sommer modifisert noe av sin kritikk mot Humboldt Forum. Hun fastholder imidlertid at dokumentasjon av gjenstandenes proveniens ikke i seg selv kan danne grunnlag for museets samlingspolitikk, og at restitusjon må kunne gjennomføres i alle tilfeller der det er ønsket av opprinnelseslandet. Til Die Zeit uttaler hun (nr. 30/18): «Vår konklusjon er at alle typer erverv av museumsgjenstander under koloniale betingelser er uten gyldighet.»

Humboldt Forum vil alene i kraft av sin plassering og størrelse, sin arkitektur og sine faglige ambisjoner bli et av Europas viktigste museumsprosjekter i tiårene som kommer. Men mer enn noe annet vil det bli en prøvestein for en helt ny type museum – med potensiale for læring og erfaringsoverføring til hele den vestlige museumsverdenen.

Ny tysk innvandringslov på trappene

En ny samlet innvandringslov,»Zuwanderungsgesetz», har stått på dagsordenen for tysk politikk i en rekke år. Målsetningen har primært vært å åpne for regulert innvandring av fagkrefter utenom EU/EØS-området, dernest å forenkle en komplisert flora av særlover, forskrifter og dekreter. Det er særlig SPD og De Grønne, samt industriens organisasjoner, som har presset på, mens CDU/CSU har vært heller lunkne. I februar i år kom imidlertid forslaget inn i programmet til storkoalisjonen mellom SPD og CDU. Det var også enighet om å ha det med i regjeringsavtalen mellom CDU/CSU, FDP og De Grønne høsten 2017, men den ble det som kjent ikke noe av.

Det er nå varslet at innenriksminister Seehofer (ja, han ..!) vil legge fram et lovforslag for Bundestag i løpet av høsten. Det er imidlertid en løpende strid innad i regjeringen om den mer konkrete utformingen av loven. CDU/CSU vil i prinsippet begrense innvandringen til tilfeller hvor det er dokumentert mangel på fagpersonell og hvor det foreligger et konkret jobbtilbud, SPD vil at det i tillegg skal innbefatte en ordning etter modell av det canadiske poeng- og kvotesystemet, hvor godt kvalifiserte personer kan få midlertidig oppholdstillatelse for selv å finne seg en jobb.

Et viktig poeng for SPD (og De Grønne) er at legale veier til arbeid/opphold vil lette presset på, og misbruket av, asylinstituttet og slik minske ukontrollert og ulovlig innvandring. Dette kan man godt si er et tredje argument for den nye loven. Det endelige forslaget til lovtekst vil nok være et slags kompromiss mellom CDUs og SPDs posisjoner. Tyskland håndhever nå asyllovgivningen mer konsekvent enn tidligere, bl.a. ved større fokus på retur til sikre opprinnelsesland av personer med avslag på asylsøknadene. Men svekking av beskyttelsesmekanismene i asylregelverket på en måte som er i konflikt med FNs tolkninger, er det ikke mulig å få politisk flertall for i Tyskland.

«Aufstehen» – gjør opprør!

Den nye tyske venstrebevegelsen «Aufstehen» («Gjør opprør»») presenterer seg i disse dager. Initiativtaker er Die Linkes gruppefører i Forbundsdagen Sarah Wagenknecht (bildet) og hennes ektemann, den tidligere SPD-kjempen Oscar Lafontaine. Med seg har hun bl.a. Volktheaters kjente dramaturg Bernd Stegemann, sosiologiprofessoren Wolfgang Steeck, en ex-partileder fra De Grønne (Ludger Volmer) og SPDs borgermester i Flensburg, Simone Lange. Rundt 100.000 skal i følge grunnleggerne gitt sin støtte til initiativet. Målet med bevegelsen er å samle og mobilsere for en tydeligere venstrelinje i tysk politikk.

File:2018-03-21-Sahra Wagenknecht-Maischberger-8404.jpg

Det etablerte prosjektet for å samle flertall for en sentrum-/venstreregjering er uansett «rot-rot-grün», altså et formelt partisamarbeid mellom SPD, De Grønne og Die Linke. Sonderingene rundt dette har gått rimelig tregt den siste tiden, men det er nok rimelig klart at det vil være den foretrukne veien for f.eks. en skikkelse som Juso-leder Kevin Kühnert. Aufstehen-initiativet kommer klart på siden av dette. Mer enn noe annet bærer det Sarah Wagenknechts egen signatur. Wagenknecht er en knalldyktig politiker, en meget kyndig fagøkonom, retorisk sterk og elsket som gjest i de tyske talkshowstudioene, men først og fremst er hun veldig høy på seg selv. Derfor har hun røket uklar med partileder Katja Kipping og flere andre i Die Linkes mer moderate fløy, og for De Grønne kan hun, som Aftenpostens Ingrid Brekke har påpekt, med sin jakt på «anti-kapitalister» i AfDs velgersjikt aldri bli noen spiselig figur.

Den tyske venstresidens utfordring i dag primært i SPDs svake oppslutning. De Grønne og Die Linke er på mange måter ikke så langt unna sitt potensial, men SPD må opp 8-10% for at et samlet nytt regjeringsflertall for sentrum-venstre skal kunne oppnås. De stemmene må SPD i stor grad hente blant AfDs velgere, men ikke på Wagenknechts måte, altså med å innynde seg med nasjonalsjåvinistisk retorikk, men ved å jobbe hardt og planmessig for å gjenvinne troverdigheten til det klassiske sosialdemokratiske prosjekt.

 

Foto: © Superbass / CC-BY-SA-4.0 (via Wikimedia Commons)

Hva slags nasjonalisme?

Hva slags nasjonalisme er akseptabel, og hvilken ikke? Om vi holder oss til Tyskland, har det senest siden Bundespresident von Weizsäckers omtale i 1985 av 8. mai 1945 som «en befrielsens dag for Tyskland», vært konsensus fra venstre til høyre i det etablerte partispekteret (fra Die Linke til CSU) om at stoltheten av og identifikasjonen med «Tyskland» retter seg mot republikken av 1949, og mot det møysommelige selvoppgjøret med skrekkregimet 1933-45 som fulgte fra 60-tallet og fremover. Historikeren Norbert Frei har omtalt det siste som en sentral del av den moderne, tyske «selvidentifikasjon.»

Det er denne fortellingen høyrepopulistene i AfD har satt seg fore å hakke i stykker. Ikke fordi partiledelsen er hitlerister, men fordi hele deres ideologi knytter an til en annen forståelse av «nasjonen» – som historien om det «tyske folk», dets skjebne og bragder, dets tradisjonelle seder og skikker. Mytologiseringer av denne type var også en viktig del av det ideologiske fundamentet for NS-staten. Derfor er etterkrigstidens selvoppgjørsfokus støy for skikkelser som Alexander Gauland («nazitiden var som en fugleskit i sammenligning med det tyske foks store bragder»), derfor vil man sette sluttstrek,»Schlusstrich» – som det også het blant de raskt rehabiliterte NS-funksjonærene på 50-tallet – for «selvoppgjørsmaset» for å kunne bane veien fri for en ny og «ekte» nasjonalstolthet.

Mye av grunnlaget for AfDs nåværende styrke ligger i oppslutningen det får i det tidligere DDR. Sosialiseringen av borgere (med særlig utslag for de som ble født før 1975) var der en helt annen når det gjaldt bearbeidingen av nazitiden, siden DDR-staten jo pr. definisjon var «den anti-fascistiske stat» og egenoppgjør derfor overflødig. Jeg tror at dette er noe av grunnen til at middelaldrende og eldre østtyskernes hemninger er svakere når det gjelder beredskapen til å slutte seg til AfDs nye nasjonale fortellinger.

«Ikke en krig mot Hitler, men mot det tyske folk»

Det tyske høyrepopulistiske partiet AfD markedsfører seg gjerne som et alternativ for den «vanlige borgerlige velger». Det er likevel utrolig hvor tjukkhodet disse sjiktene er, når det i hele AfD’s partihistorie nærmest har vært system at det ene partimedlemmet etter det andre, mange med verv i partiorganisasjonen, gir seg hen til åpenbart høyreekstreme/nynazistiske posisjoner, og det ikke får synderlige konsekvenser for oppslutningen om partiet. Senest ute var lederen av partiets ungdomsorganisasjon i Niedersachsen, Lars Steinke, som i en FB-oppdatering fikk seg til å gjøre Stauffenberg og hans medspillere i det planlagte 1944-attentatet mot Hitler til «forrædere», samt å proklamere at de alliertes krig «ikke var en krig mot Hitler, men mot det tyske folk» (!)

Det er også et slags system i at partiledelsen avgir fordømmelser i slike tilfeller, men det tar sjelden mer enn noen uker før et nytt medlem stikker nesa frem og ytrer budskap av samme slag. Problemet er nok at AfD har satt seg fast som et slags meme i visse deler av befolkningen – som «protestpartiet», som partiet man må stemme på dersom man skal markere motstand mot «die da oben». Da spiller det tydeligvis liten rolle hva slags folk partiet tiltrekker seg, og hva slags budskap som tidvis ytres. For store deler av velgerskaren når det sannsynligvis aldri frem, og for de som får det med seg registreres det sannsynligvis med stille tilslutning i den lille krets på stamkneipa, eller med bagatellisering og et skuldertrekk.

Det tyske Verfassungsschutz (PST) har nå startet overvåking av partiets ungdomsorganisasjoner i Niedersachsen og Bremen. Verfassungsschutz’ oppgave er overvåke grunnlovsstridig politisk virksomhet. Mange av partiets medlemmer beveger seg jevnlig inn i dette landskapet. Det blir interessant å følge om overvåkningen vil begrense seg til ungdomsorganisasjonene i to delstater, eller om det vil kunne bli utvidet til å omfatte hele partiet. Saken er selvsagt ekstra delikat fordi AfD etter valget sist høst er Forbundsdagens største opposisjonsparti.

Singularitetssamfunnet

Den utdannede middelklassen har i ti-årene etter 68-opprøret hatt en relativ høy oppslutning om venstrepartiene. Grunnlaget for dette har i betydelig grad vært verdibasert. Dette har en vel visst helt siden Ronald Ingleharts «The Silent Revolution» på sent 70-tall, en bok som ble skoledannende når det gjaldt forståelsen av sammenhengen mellom idealistiske og «postmaterielle» verdisett i den nye «post-revolt»-middelklassen og denne klassens preferanser for venstrepartiene. Den lange empiriske forskningstradisjonen i kjølvannet av Inglehart har så vidt jeg vet vist at denne sammenhengen fortsatt har gyldighet. Men hva skjer når disse sjiktene blir så kulturelt dominerende at de virker fremmedgjørende på de gruppene som tradisjonelt har utgjort kjernen i venstrepartiene, og i særdeleshet de sosialdemokratiske partiene?

Image

En ny bok som kom ut på Suhrkamp i fjor, kultursosiologen Andreas Reckwitz’ «Die Gesellschaft der Singularitäten» kan gi viktige bidrag til forståelsen av den kulturelle kløften som går tvers gjennom de sosialdemokratiske velgersjiktene, altså mellom middelklassen og de tradisjonelle arbeidervelgerne – i den grad de siste ikke allerede har forsvunnet. Boken har fått strålende omtaler, og er allerede kommet i fem opplag. I vaskeseddelen omtales den bl.a. slik:

«Det spesielle betyr triumf, det egenartede blir premiert, det allmenne og standardiserte er kjedelig og sjarmløst. Gjennomsnittsmenneskene med sine gjennomsnittsliv står under konformitetsmistanke. Alle tings nye målestokk er de autentiske subjektene med orginale interesser og kuraterte biografier, men også de umiskjennelige kvalitetsproduktene, eventene, miljøene og byene. Senmoderne samfunn feirer det singulære.» … «Men singularitetssamfunnet, med sin «kulturalisering av det sosiale» kjenner ikke kun de strålende vinnerne, det produserer også sine helt egne ulikheter, paradokser og tapere.» (min overs.)

I et intervju med Die Tageszeitung tidligere i sommer redegjør Reckwitz nærmere for sitt prosjekt. Her uttrykker han sin skepsis mot sosiologiens tradisjonelle fokus på subkulturanalyser, og fremhever behovet for en ny type klasseanalyse. Tre klasser karakteriserer og preger vår tids samfunn, iflg. Reckwitz: den nye middelklassen, den gamle middelklassen og den nye underklassen. I tillegg kommer den tallmessig beskjedne, om enn maktsterke, overklassen. Skillene mellom de tre klassene er både økonomisk-strukturelt og kulturelt bestemt. De siste tiårenes samfunnsutvikling – kunnskapsøkonomien og utdanningsrevolusjonen, markedsliberalismen – har gjort den nye middelklassen til vinnere og den gamle middelklassen (murermesteren i semiurbane eller landlige strøk) og den nye underklassen (tjenesteytingsproletariatet) til tapere. Den nye middelklassen, som finnes både i en progressiv/venstreliberal og en høyre-/markedsliberal utgave, er i dag politisk-kulturell hegemon og stildannende for hvordan «gode og unike liv» skal leves. Agget mot denne singularitetskulturen fra de andre to klassene er en viktig forklaringsfaktor for høyrepopulismens fremvekst.

Mange vil vel umiddelbart tenke Bourdieu når man leser dette (og han er åpenbart en viktig inspirasjonskilde), men fokuset er nyere og dermed også tettere på utfordringene vi konkret står overfor i dag – med de politiske konsekvensene av det Reckwitz omtaler som en radikal nyjustering av forholdet mellom «Det Allmenne» og «Singulære». I et essay i Die Zeit sist vinter anvendte Rekckwitz sitt perspektiv i en kritisk analyse av de store problemene det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) står oppe i for tiden.

«Akt dere på språket!»

I kjølvannet av CDU/CSU-krisen, EU-dramaet om en felleseuropeisk flyktningavtale, syndebukkjakten på Mesut Özil og mye mer, leser jeg et langt intervju i Die Zeit med forbundsdagens president, den mangeårige CDU-politikeren, eks-finansministeren m.m Wolfgang Schäuble: «.. man må alltid tro på moderasjonens kraft, på kompromissene, diskursen – og å gi opp CSU som folkeparti er feilslått.» Noen uker tidligere ga forbundspresident Frank-Walter Steinmeier sitt årlige sommerintervju til ZDF hvor han, med CSU-toppenes bruk av forgiftede termer som «asylturisme» og «flyktninglønn» som bakteppe, anmodet de etablerte partiene om «å akte seg på språket.»

File:Wolfgang Schäuble MSC 2017 (cropped).png

Og rent faktisk: nå er det mobilisert for en „Aufstand der Mitte“ innad i CSU, krefter som vil forsvare den liberal-konservative arven som partiet også kan påberope seg. Schäuble og Steinmeier, to skikkelser som har levd i, med og av makten tiår etter tiår, er ikke i alt og ett min type tobakk. Men jeg priser meg lykkelig for at Europa fortsatt har politikere og statsmenn av en slik støpning.

Foto: Kuhlmann /MSC [CC BY 3.0 de (https://creativecommons.org/licenses/by/3.0/de/deed.en)%5D, via Wikimedia Commons