Publisert i Vagant 5. mars 2024
https://www.vagant.no/krigen-i-gaza-forer-til-pabud-og-tabuer/
Den liberale tyske avisen Süddeutsche Zeitung publiserte 22. november i fjor en omtale av Ken Loachs film Vertshuset The Old Oak. Anmelderen var begeistret både for filmen og for Loachs livsverk. Mot slutten av omtalen slår anmelderen kontra: «Loach har et uavklart forhold til antisemittismen og hans støtte til et opprop for våpenhvile i Gaza tyder på empatiløshet i forhold til israelerne.» Hvorfor dette plutselige skiftet i tema?
Tre måneder senere, under avslutningsseremonien for årets Berlinale, holdt den israelske regissøren Yuval Abraham en tale der han tok opp palestinernes situasjon på Vestbredden, og hvordan han og hans palestinske medfilmskaper Basel Adra nå ville vende tilbake til det samme området, men med grunnleggende ulike rettigheter. Talen, som også oppfordret til våpenhvile, utløste kraftige reaksjoner fra medier og politikere. Venstresidens egen avis, Die Tageszeitung, beskyldte Abraham og Adra for å ha «kapret» arrangementet og for å være ute etter «spenning og overskrifter». Tysklands justisminister Marco Buschmann beskrev talen som «antisemittisk hets» og pekte på mulige strafferettslige konsekvenser.
Disse eksemplene demonstrerer den nervøse stemningen i den tyske debatten om Israel-Palestina-konflikten siden Hamas’ massakre på 1200 israelske borgere 7. oktober 2023. Situasjonen kjennetegnes ved at den politiske eliten nærmest gir forbeholdsløs støtte til det man i vid forstand kan kalle «Israels sak», og at mediene med få unntak slutter opp om politikernes generallinje. Det foregår også en innskrenking av ytringsrommet gjennom demonstrasjonsforbud, og en rekke kanselleringer og arrangementsavbrudd finner sted i kultursektoren og akademia. Debattkulturen er preget av tabuer og leirdannelse.
Annerledeslandet
Sammenlignet med hvordan debattene om Israel-Palestina-konflikten foregår i det øvrige Europa, fremstår Tyskland i dag som annerledeslandet. I utgangspunktet er det få grunner til å undres over dette. Det nazistiske skrekkveldet fra 1933 til 1945 gjør at Tyskland aldri kan stille med blanke ark i debatter om Israels plass i verden.
Tyskland – «gjerningsmennenes stat» – har kampen mot antisemittismen øverst på sine faner. Det bør omverdenen føle seg betrygget av. Vi har heller ingen grunn til å undre oss over, og aller minst beklage, at reaksjonene på Hamas’ bestialske angrep ble kraftigere i Tyskland enn i de fleste andre land. Kanskje kan man til og med si at det øvrige Europa har vært litt for raske med å glemme grusomhetene som utspilte seg 7. oktober?
Resten av verden bør derimot stille spørsmål ved at tyskernes lærdommer fra etterkrigsoppgjøret i så liten grad overføres til konflikten mellom Israel og Palestina. Det gjelder særlig den manglende viljen til å anvende de universalistiske folkerettslige prinsippene som det moderne Tyskland ellers tilslutter seg, i møte med grusomhetene som befolkningen på Gaza nå utsettes for. Fremfor alt bør det settes søkelys på den tyske politikkens automatiserte kobling av Israel-kritikk og antisemittisme. Det samme gjelder den tyske stats opptreden som politisk-moralsk aktør i kampen om hvilke synspunkter som kan regnes som legitime i debatten om Israel-Palestina-konflikten.
Elitenes nye filosemittisme
USA og Tyskland er i dag Israels nærmeste allierte. Da Vest-Tysklands forbundskansler Konrad Adenauer gjorde sine første avtaler om reparasjonsbetalinger til Israel på begynnelsen av 1950-tallet, var de primært maktpolitisk begrunnet. Et av mange strategiske grep var å bidra til en delegitimering av det mer Israel-kritiske DDR. Forhandlingene med Israel var også nært bundet opp mot samtidige forhandlinger i London om tilbakebetaling av tysk handelsgjeld fra førkrigstiden. Hensikten var å bedre Tysklands anseelse i Vesten og å styrke det tyske næringslivets kredittverdighet.
I befolkningen levde de antisemittiske holdningene videre, og i de politiske elitene var interessen for et dyptgripende oppgjør med Shoah svært begrenset. Da den endelige avtalen skulle opp til avstemning i Forbundsdagen i mars 1953, var Adenauer avhengig av stemmene til SPD for å få den gjennom. En meningsmåling gjennomført samme vår viste at kun 24% av den tyske befolkningen ga sin støtte til avtalen.[i]
Etter avslutningen av Nürnberg-prosessene la Adenauer-regjeringen lokk på de resterende rettsoppgjørene med tidligere naziforbrytere. Store og mellomstore nazitopper fikk raskt vende tilbake til gamle maktposisjoner i departementer og domstoler og ved universitetene. Utover 1950- og 60-tallet, parallelt med fortrengingen av Holocaust og Tyskland som krigsforbryternasjon, oppstod det et fenomen i deler av de tyske elitene som forfatteren Pankaj Mishra i et nylig essay i London Review of Books beskriver som en type «strategisk filosemittisme», romantiserende og heroiserende fortellinger om borgerne av det nye Israel, som samtidig var «parasittiske på gamle antisemittiske stereotyper om jøden». Et grotesk eksempel finner man i en intern rapport fra den tyske delegasjonen som fulgte rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem i 1961. Her beskrives israelske ungdommer som «høye, ofte blonde og blåøyde, frie og selvsikre i deres bevegelser og veldefinerte ansikter».[ii]
En av de fremste eksponentene for den nye filosemittismen var avismagnaten Axel Springer. Mange av aviskonsernets journalister hadde tung nazibakgrunn. Det forhindret ikke at begge flaggskipene – både bulevardavisen Bild Zeitung og den mer tradisjonelle avisen Die Welt – allerede på 60-tallet utviklet seg til kompromissløse forsvarere av Israels politikk i den tyske offentligheten. Dette ga seg også utslag i en aggressiv og konfronterende linje overfor alt som lignet på pro-palestinske posisjoner. Da den militante studentbevegelsen fra slutten av 60-tallet for alvor slo gjennom i storbyer som Berlin og Frankfurt, utgjorde demonstrantenes støtte til palestinske geriljakjempere kjernen i den nådeløse kampen mellom Bild Zeitung og de demonstrerende studentene.
Springer-pressens pro-israelske journalistikk går som en rød tråd fra hyllesten av det israelske militærets innsats under seksdagerskrigen i 1967 som «modig, heroisk og genial», til våre dagers hetspregede reportasjer rettet mot pro-palestinske demonstrasjoner. Repertoaret spenner fra Die Welts beskrivelse av slagord som «Free Palestine» som det nye «Heil Hitler», til Bild Zeitungs uthenging og personforfølgelse av enkeltstående pro-palestinske demonstranter.
Bildet var lenge mer sammensatt blant 50- og 60-tallets eliter. For mange av nazitoppene som Adenauer hentet tilbake til gamle maktposisjoner, var antisemittisk tankegods også koblet sammen med pro-arabiske holdninger, herunder en begeistring for president Nassers anti-israelske nasjonalisme. Man skal heller ikke se bort fra en mulig sammenheng med at flere av statene i Midtøsten hadde fungert som skjulested for flyktende stornazister ved krigens slutt. Overgangen fra antisemittisme til filosemittisme var følgelig også taktisk begrunnet – for mange var den en kjærkommen vei til avlastning av egen historisk skyld. For befolkningen sett under ett viste meningsmålingene et heller kjølig forhold til den nye jødiske staten. Dette varte minst fram til seksdagerskrigen i 1967, og fullstendige diplomatiske forbindelser mellom Tyskland og Israel ble først inngått i 1967.
Ideen om «araberne som de nye nazistene» ble for mange en integrert del av det nye proisraelske virkelighetsbildet. Den styrket seg etter seksdagerskrigen og i kjølvannet av Golf-krigen i 1990–91, hvor trusselen mot Israel fra irakiske Scud-raketter fikk flere toneangivende politikere på tysk høyreside til å advare mot farene for et «nytt Holocaust». I dagens propagandakrig mellom israelere og palestinere har nazistempelet igjen blitt virksomt, denne gangen som gjensidige beskyldninger om nazistiske metoder i motpartens krigs- og voldsadferd.
Venstresidens skiftende fiendebilder
I de første etterkrigsårene var pro-israelske sympatier først og fremst en venstresideposisjon i Tyskland. Den politisk radikale forfattergenerasjonen i «Gruppe 47» var pro-israelske, likeså ungsosialistene i SPD: Israel var Holocaust-overlevernes stat, det optimistiske, fremadstormende kibbutzsosialistiske landet som trengte all den støtte det kunne få! Så sent som i 1967 uttrykte både studentopprørets filosof, Herbert Marcuse, og den senere RAF-terroristen Ulrike Meinhof sin ubetingede solidaritet med Israel. Men det snudde raskt. To år senere forsøkte kommunarden og gatekjemperen Dieter Kunzelmann å sprenge en bombe i et jødisk forsamlingshus i Berlin. To og et halvt år senere, i 1972, hyllet Meinhof attentatet mot israelske idrettsutøvere under sommer-OL i München. Hva hadde skjedd?
I bekjennelsesskriftet som Kunzelmann og bygeriljagruppen «Tupamaros-Berlin» etterlot på åstedet for attentatet, omtales jødene i nedsettende termer («Judenknax»), og det manes til kamp mot «Israels sionisme og imperialisme.» Vel et halvår senere reiser Kunzelmanns venner i Rote Armee Fraktion til Jordanørkenen for å få våpenopplæring hos sine forbundsfeller i palestinske PFLP. Det var da 25 år siden folkemordet på Europas jøder hadde gått inn i sin brutale sluttfase. Jordan-ørkenens aksjonister, gjerningsmennenes sønner og døtre, ville gjøre opprør mot sine nazistiske foreldre, men endte med å gjenoppta kampen mot «det jødiske» i ny kledning og nytt språk.
En av de fremste kjennerne av det tyske 68-opprøret, statsviteren og historikeren Wolfgang Kraushaar, beskrev «de politiske analysene» bak bombeleggerens bekjennelsesskrift slik: «Palestina er lik Vietnam, fascisme er lik sionisme, Israel er lik Det tredje riket, Al Fatah er lik anti-fascisme».[iii] Resultatet av denne sammenkjedingen ble ansvarsfraskrivelse og psykologisk avlastende fortellinger som snudde opp-ned på bildet av gjerningsmenn og ofre.
Bomben i det jødiske menighetshuset ble en vekker. Årsaksbildet er sammensatt, men det er på det rene at hendelser som denne, og intensiveringen av anti-israelsk hatretorikk hos det nye ytre venstre på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, bidro til motreaksjoner også innad i den fremvoksende venstrebevegelsen. Dette la grunnlaget for den tyske tradisjonen for venstreorientert Israel-solidaritet. En av de mest sentrale eksponentene for dette var det respekterte månedsmagasinet Konkret (Ulrike Meinhofs hovedorgan på 60-tallet), hvor den profilerte redaktøren Hermann L. Gremliza over flere årtier ble en skarp målbærer av Israels sak, kombinert med nådeløs kritikk av antisemittiske tendenser i solidaritetsarbeidet med Palestina. Senere dukket også de såkalte Anti-Deutschen opp, en organisasjon av gatekjempere som gjorde kompromissløst forsvar av Israel gjennom venstreorientert kampretorikk til sitt varemerke.
De siste 50 årenes pro-palestinske solidaritetsarbeid har i hovedsak vært venstresidens verk. Så også i Tyskland. Likevel har vedvarende pro-israelske impulser innenfor den tyske venstresideoffentligheten vært en av de viktigste årsakene til at det i Tyskland i dag sirkulerer et helt annet totalbilde når det gjelder den politiske forståelsen av Israel-Palestina-konflikten enn det gjør i det øvrige Vesten. Den viktigste forskjellen ser vi nettopp blant sentrum-venstrepartiene, hvor posisjoner som er mainstream i spennet AP-MDG-SV-Rødt i Norge, vil være høyst kontroversielle blant de tyske partiene SPD, Die Grünen og til dels Die Linke. En annen del av bildet er hvordan den tyske pro-palestinske bevegelsen i større grad enn i Norge har vært og er dominert av ytre venstre og av radikale aktivister fra den palestinske og arabiske diasporaen.
Det store selvoppgjøret
I kjernen av den tyske venstrefløyens avvikende perspektiv på Israel-Palestina-konflikten, ligger forståelsen av Holocaust som historisk singulær, og at denne må ha konsekvenser for forholdet gjerningsmennenes etterkommere har til staten Israel. Uavhengig av Springer-pressens filosemittisme var dette perspektivet svakt fundert både blant eliten og i de bredere lag av befolkningen på 60- og 70-tallet. Omfanget og implikasjonene av Holocaust var på en måte ikke erkjent, og det som var av nazikritikk styrte ofte utenom folkemordet på jødene. I stedet verserte fortellinger av typen «folket som ble lurt av Hitler» og «våre egne lidelser blir glemt». Historikeren Norbert Frei beskriver denne manglende viljen til å ta katastrofens dybde og omfang innover seg som «fastlåsing i en tilstand av moralsk ødeleggelse».[iv]
Mange historikere mener at den hjemvendte jødiske generalstatsadvokaten Fritz Bauers såkalte «Auschwitz-prosesser» i Frankfurt 1963–66 markerte startskuddet for det som skulle bli en nesten 50-årig og i internasjonal sammenheng unik prosess for kollektiv selvbearbeiding og ansvarserkjennelse. De omfattende rettssakene mot noen av utryddelsesleirenes mest brutale gjerningmenn ga relativt svake straffereaksjoner, men saken vakte enorm oppmerksomhet og synliggjorde for første gang omfanget av folkemordet på jødene for en større tysk offentlighet.
Bauers omfattende prosedyrer introduserte også det juridiske prinsippet om kollektivt strafferettslig ansvar for alle som hadde hatt roller i leirenes mordmaskineri. Dette ble senere gjeldende tysk rett. Siden kom 68-opprøret med sitt oppgjør med foreldregenerasjonen og sitt «grav der du er», en lokalhistorisk bevegelse som satte søkelys på fortiede naziforbrytelser i lokalmiljøet og i egen familie. På det politiske toppnivået kan den gryende endringen best illustreres med da den nyvalgte sosialdemokratiske forbundskansleren Willy Brandt i 1970 knelte ved minnesmerket for ofrene for Warszawa-oppstanden, en handling av ikonisk betydning.
I de neste 40 årene fulgte TV-dokumentarer, bøker og utstillinger, og i det offentlige rom: en storstilt oppføring av minnesmerker og monumenter. En av mange sentrale hendelser i denne perioden var de sjokkartige virkningene visningen av den amerikanske TV-dokumentaren «Holocaust» fikk i 1979. Opphevelsen av foreldelsesbestemmelsene for krigsforbrytelser (1978), president Richard von Weizeckers omtale av 8. mai 1945 som «en befrielsens dag» (1985) og det omfattende oppgjøret med historierevisjonistiske analyser i den såkalte historikerstriden (1986) var også viktig. Filmen Schindlers liste (1993), som viste at alternativer til tilpasning og medløperi hadde eksistert, og Daniel J. Goldhagens bok Hitlers Willing Executioners (1996), som dokumenterte antisemittismens dype forankring i den tyske befolkningen på 1930- og 40-tallet, gjorde sterkt inntrykk. Fra 1995 til 2005 var særlig debatten rundt Holocaust-minnesmerket i Berlin (åpnet 2005) og de to utstillingene om tyske Wehrmacht (1995 og 2001) av stor betydning. Wehrmacht-utstillingene punkterte myten om at hæren og den vanlige soldat hadde vært «renere» og mer nøytral enn for eksempel SS-enhetene.
Ved inngangen til 2000-tallet var nazioppgjøret etablert som tysk statsideologi. Selv om meningsmålinger helt opp til i dag har vist betydelige innslag av antisemittisk tankegods, er det grunn til å fastslå at oppgjøret også hadde fått en solid forankring i den tyske befolkningen. I en undersøkelse foretatt i 2000 svarte 78 % av de spurte at det var «svært viktig» eller «viktig» at minnet om «forfølgelsene og massedrapene i Det tredje riket» ble holdt ved like. Femti år tidligere, i 1950, mente derimot 30 % av tyskerne at Nürnberg-prosessene mot Hitlers nærmeste medarbeidere var «urettferdig». Selvoppgjøret hadde blitt en viktig del av det historiker Norbert Frei beskrev som det moderne Tysklands «politisk-kulturelle selvidentifisering». [v]
Sammenhengen mellom Tysklands ansvar for Shoah og forpliktelsen overfor Israel som stat etablerte seg i løpet av 1990-årene som en hegemonisk fortelling både blant de politiske partiene og i den tyske offentligheten. En symboltung og i ettertid mye omtalt bekreftelse på dette, var Angela Merkels tale til Knesset i 2008. Talens hovedbudskap var at Israels sikkerhet og Israels interesser var tysk «Staatsräson», altså en urokkelig og forpliktende kjerneverdi for den tyske stat. 11 år fram i tid, i mai 2019, fattet en nesten enstemmig tysk Forbundsdag sin resolusjon mot den pro-palestinske, internasjonale boikottbevegelsen «BDS» («Boycott, Divestment, Sanctions»), en beslutning som slo fast at den tyske solidariteten med Israel også innbefattet å sette grenser – håndhevet av staten – for hva som er akseptabel Israel-kritikk.
Politisk bredde i støtten til Israel
Ser man på partiene som er representert i den tyske Forbundsdagen, får man et godt bilde av den politiske bredden i solidaritetsforpliktelsen overfor Israel. Grovt sett er denne forpliktelsen politisk fellesgods fra ytterste høyre til ytterste venstre, fra høyreekstreme AfD via liberal-konservative CDU/CSU, liberale FDP, venstreliberale Die Grünen, sosialdemokratiske SPD og store deler av sosialistiske Die Linke. Et eksempel som illustrerer forskjellene mellom Tyskland og Norge er de mange stridighetene innad i Die Linkes gruppe i Bundestag om økonomisk og kulturell boikott mot Israel. Det som i det øvrige Europa er et vanlig kjennetegn på Palestina-solidaritet blant venstreorienterte, fører til gnisninger blant likesinnede i Tyskland.
Tysklands mest høyrøstede pro-Israelparti er i disse dager ikke CDU/CSU, SPD eller Die Grünen, men høyreekstreme AfD. Dette partiet har klassiske antisemitter, historierevisjonister og tidligere nynazister i sin midte, men har gjennom flere år også pleid nærkontakt med Israels ekstreme høyre, herunder de mest radikale delene av den israelske settlerbevegelsen. Fra Israels høyreregjering kan man, ifølge tidligere AfD-nestleder Georg Pazderski, nemlig lære «hvordan grenser kan sikres». I nyhetsmagasinet Der Spiegel ble det i 2021 fremlagt tall fra meningsmålingsinstituttet Allensbach som viste at hele 55% av AfDs velgere så sent som i 2018 hadde gitt sin støtte til utsagnet «jødene har for stor innflytelse i verden».[vi] Disse tallene skyves nå under teppet.
Påbud og tabuer i kulturlivet
Den tyske Israel-Palestina-debatten har over lang tid vært polarisert. Et nytt tidsskille inntraff likevel ved Forbundsdagens BDS-vedtak i mai 2019. Ikke minst ble dette synlig i deler av kulturlivet, hvor debattens mange påbud og tabuer etter hvert ga seg utslag i at priser ble trukket tilbake, avtalte foredrag ble kansellert, kunstverk ble fjernet og at flere ble presset ut av jobbene sine. Nylige eksempler er Peter Schäfers avgang som direktør ved Det jødiske museet i Berlin i 2018, avlysningen av den kamerunske filosofen Achille Mbembes deltagelse på Ruhrtriennalen i 2019, nedmonteringen av den indonesiske kunstnergruppen Taring Padirs verk «Peoples Justice» på den internasjonale kunstbiennalen Documenta i 2021 og fjerningen av den populære journalisten og legen Nemi El-Hassan som programleder for et vitenskapsprogram på TV-stasjonen WDR.
Ingen av tilfellene er like, men alle var foranlediget av at «den kansellerte» hadde uttrykt en eller annen form for støtte til BDS, eller på annen måte vist forståelse for det som i polemikken fra den pro-israelske siden ofte har blitt brennmerket som det «postkoloniale venstres» forståelse av konflikten. I tilfellet Taring Padirs sterkt antisemittiske verk på Documenta 15 i Kassel, var det gode grunner for beslutningen. Arrangørenes videre samarbeid med festivalens hovedkurator, det indonesiske kunstnerkollektivet «Ruangrupa», ble derimot preget av fastlåste posisjoner og manglende vilje til dialog.
Et fellestrekk later til å være at anklagene om antisemittisme har hatt solid forankring i kultur- og mediepolitikkens maktbastioner – ofte i tett samspill mellom Forbundsdagens Ombud for antisemittisme, ledende kulturbyråkrater og dominerende stemmer i de store landsdekkende avisenes kulturredaksjoner. Selv kritikk av koloniseringspolitikken på Vestbredden har stått i fare for å havne i kategorien «Israel-kritisk antisemittisme», og dermed som uforenlig med å inneha posisjoner eller opptre på Tysklands etablerte kulturscener.
Jakten på «antisemittisme» i kultursektoren
Opplevelsen av sjokk og vantro etter 7. oktober var større i Tyskland enn i noe annet vestlig land. Dette førte til en intensivering av jakten på «antisemittisme» i kultursektoren, med særlig mistenksomhet rettet mot ytringer som uttrykte solidaritet med palestinernes sak uten samtidig å ta utvetydig avstand fra «antisemittisme». Utover høsten 2023 og på nyåret 2024 kom eksemplene på rekke og rad: den utsatte utdelingen av «Liberaturpreis 2023» til den palestinske forfatteren Adania Shibli under fjorårets bokmesse i Frankfurt; tilbaketrekningen av Peter Weiss-prisen til den engelsk-tyske forfatteren og Ingeborg Bachmann-vinneren Sharon Dodua Otoo; Heinrich Böll-stiftelsens utsettelse av seremonien for tildelingen av Hannah-Arendt-prisen til den jødisk-amerikanske forfatteren Masha Gessen; innføring av en antisemittismeklausul og krav om «anerkjennelse av Israels eksistensrett» i delstaten Berlins nye retningslinjer for støtte til kulturprosjekter.
Nyhetssakene om Shibli, Gessen og Berlins kriterier for kulturstøtte vakte raskt oppsikt utenfor Tysklands grenser. I debattene som har fulgt i kjølvannet av disse sakene har det blitt stilt spørsmål ved om ikke Tyskland med sine tabuer i diskusjonen av Israel-Palestina-konflikten kan stå i fare for å innskrenke det kunstneriske og politiske ytringsrommet på en måte som er i konflikt med de liberale verdiene den tyske stat bygger på. Folk har spurt seg: Kan det settes politiske grenser for hvordan lidelsene under det palestinske Nabka kommer til uttrykk rent kunstnerisk (Shibli)? Og er det moralsk tillatelig å sammenligne Israels krigføring på Gaza med Nazi-Tysklands framferd mot jødene i Øst-Europa under andre verdenskrig (Gessen)?
Avlysningene fikk motsvar i form av alternative arrangementer. I tilfellet Shibli svarte PEN-klubben i Berlin på Frankfurt-messens brå og uventede utsettelse av prisutdelingen med en raskt sammenkalt paneldebatt der det også ble lest høyt fra Shiblis bok. De som leste opp, var alle tysk-jødiske forfattere. For Masha Gessen ble det umiddelbart etter Heinrich Böll-stiftelsens utsettelse trommet sammen et alternativt arrangement. Der mottok Gessen sin pris av den formelle bæreren av Hannah Arendt-prisen (organisasjonen «Hannah-Arendt-Preis für politisches Denken»), og Gessen fikk holde en takketale og et prisforedrag hvor hun utdypet sine refleksjoner rundt de vanskelige spørsmålene om Holocausts singularitet.
En av de skarpeste kritikerne av den siste tids avlysninger av debatter og tilbaketrekning av priser har vært den jødisk-østerrikske og Berlin-baserte forfatteren Eva Menasse. Hun var også sentral i initiativet bak den alternative presentasjonen av Adania Shiblis roman. Om bokmessens utsettelsesvedtak uttalte hun:
Ingen bok blir annerledes, bedre, dårligere eller farligere, fordi nyhetssituasjonen endrer seg. Enten er en bok prisverdig eller så er den det ikke. Juryens beslutning om å tilby Shibli prisen ble fattet for flere uker siden. Det var etter min vurdering en svært god beslutning. Å trekke prisen tilbake ville være grunnleggende feil både politisk og litterært.[vii]
I saken om Berlins nye bestemmelser for kulturstøtte gjorde kultursenator Joe Chialo etter hvert retrett. Mye av årsaken lå nok i de voldsomme protestene fra Berlins egen kulturscene. I tillegg hadde et internasjonalt opprop om kulturboikott av Tyskland («StrikeGermany») åpenbart betydning. Chialo begrunnet helomvendingen med «juridiske svakheter», men det er nokså innlysende at de kraftige protestene mot den kunstneriske sensuren var mest utslagsgivende. Fra Springer-pressen ble Chialos beslutning møtt med hån og forakt.
Tvilsomt juridisk grunnlag for demonstrasjonsforbud
I kjølvannet av Hamas’ massakre og Israels etterfølgende krig på Gaza oppsto en internasjonal bølge av demonstrasjoner. En hovedtendens var at demonstrasjonene mot Israels krigføring var større og mer kraftfulle enn solidaritetsmarkeringene med ofrene for 7. oktober-massakren. Demonstrasjonene fikk de fleste steder gå sin gang uten videre inngrep fra politimyndighetenes side, og ble beskyttet av rettsstatens alminnelige bestemmelser om demonstrasjonsfrihet. Igjen finner man avvikene i Tyskland, hvor det i de første ukene etter de israelske krigshandlingene på Gaza ble iverksatt en rekke lokale forbud mot, eller inngrep i, propalestinske demonstrasjoner. Tiltakene innbefattet også parolesensur, forbud mot bruk av palestinaskjerf i skolene og mot klistremerker med «upassende» innhold.
De første reaksjonene fra lokale politimyndigheter var preget av overreaksjon og vilkårlighet, til dels drevet fram av utålmodige og nervøse opinionsdannere blant politikere og mediehus. Det er nærliggende å tro at de lokale politimyndighetene i det nærmest paniske klimaet som rådet etter 7. oktober lot seg overstyre av den politiserte doktrinen «Israels sikkerhet som tysk Staatsräson». Antagelsen styrkes av forbundskansler Olaf Scholz’ uttalelse kort tid etter 7. oktober om at tysk solidaritet med Israel ikke kun er «del av tysk Staatsräson», men simpelthen «er tysk Staatsräson».
Som rettslig grunnlag for inngrepene i demonstrasjonsretten anførte politi og domstoler den såkalte «Versammlungsgesetz» (loven om offentlige sammenkomster), hvor det er hjemlet at demonstrasjoner som kan «forstyrre ro og orden» og som «oppfordrer til alvorlige lovbrudd» kan forbys. Et problem er at Tyskland etter 2006 ikke har noen felles nasjonal Versammlungsgesetz, og at flere av delstatene derfor har vedtatt sine egne versjoner av loven. Dette har vært en oppskrift på forskjellsbehandling, hvor det som fikk passere i én by ofte endte med demonstrasjonsforbud i en annen.
Det viktigste juridiske grunnlaget for politimyndighetenes påstand om «lovbrudd» har vært straffelovens beskyttelse mot «hets mot folkegrupper». Bakgrunnen for den aktuelle bestemmelsen (lovens §130.4) ligger i erkjennelsen av Tysklands ansvar for å forvalte minnet om folkemordet på Europas jøder. Hensikten er å ramme grupper og personer som «støtter, forherliger eller rettferdiggjør det nasjonalsosialistiske volds- og vilkårsregimet på en måte som krenker ofrenes verdighet». Utfyllende lovbestemmelser har gitt grunnlag for forbud mot høyreekstreme grupperinger, minnemarsjer på Rudolf Hess’ dødsdag, nazisymboler og lignende. For å gjøre paragrafen anvendbar som grunnlag for forbud mot propalestinske demonstrasjoner har det vært nødvendig å etablere et premiss om at fundamental kritikk av Israels Palestinapolitikk er å betegne som «hets mot folkegrupper».
Dette er blitt kalt et tvilsomt premiss fra anerkjent juridisk hold, også om «kritikk av Israel» innbefatter benektelse av statens Israels rett til å eksistere. Det finnes gode grunner til å fordømme denne typen posisjoner, men i seg selv gir de ikke grunnlag for merkelappen antisemittisme. I utgangspunktet er de beskyttet i henhold til den tyske grunnlovens bestemmelser om ytringsfrihet (artikkel 5) og forsamlingsfrihet (artikkel 8). Også de mange forhåndsforbudene mot propalestinske demonstrasjoner, som i Berlin, Hamburg og München, var fattet på et rettslig sett syltynt grunnlag.
I en skarp kommentar (26.10.23) på Tysklands viktigste plattform for stats- og forvaltningsrettslig debatt, Verfassungsblog, foretok statsrettsprofessoren Clemens Arzt en detaljert gjennomgang av det juridiske grunnlaget for demonstrasjonsforbudene. Han konklusjon var at de var rettslig ugyldige. Arzt sammenfattet det slik: «Når Staatsräson gjøres til målestokk for hvordan forsamlingsfriheten i Tyskland skal forstås, knaker det kraftig.»[viii] I ettertid har lokale domstoler opphevet mange av demonstrasjonsforbudene. Dette viser på den ene siden at rettsstatens institusjoner er intakte. På den andre siden vitner det om den svært betente stemningen som hersket i tyske parlamentsbygg og redaksjonslokaler de første ukene etter 7. oktober.
Politimyndighetenes inngrep har likevel ikke vært uten grunnlag i hendelser det har vært mulig å oppfatte som lovstridige. I de første spontane demonstrasjonene mot Israels krigføring i Gaza opptrådte flere aktivister med åpenbart antisemittiske budskap. Det er en kjensgjerning at den propalestinske solidaritetsbevegelsen i Tyskland over lang tid har hatt et smalere og mer sekterisk preg enn i det øvrige Europa, ikke minst sammenlignet med Norge. Mens de norske organisasjonene har hatt betydelig støtte fra den moderate venstresiden, fra det politiske sentrum og fra brede folkelige organisasjoner som LO, har de tilsvarende kreftene vært så godt som totalt fraværende i den tyske solidaritetsbevegelsen. Det har gitt mer plass til militante palestinske aktivister, til venstreekstremister og til krefter fra det nye postkoloniale venstre. Den tyske propalestinske bevegelsen ser ganske annerledes ut enn den norske.
Brutalisering av kampmidlene
En del av bildet har også vært en brutalisering av kampmidlene på begge sider av konfliktlinjene. Bare i perioden fra 7. oktober 2023 til årsskiftet registrerte politimyndighetene i Tyskland 1100 tilfeller av angrep mot jødiske borgere og jødisk eiendom. Det er mer enn en fordobling av tallene for fjerde kvartal i 2022. Forbrytelsene varierte fra nedtagging og hærverk mot synagoger, skoler, forsamlingshus og restauranter, til sjikaner, hets og vold mot jøder på åpen gate. Fra jødisk hold ble det meldt om foreldre som ikke våger å sende sine barn på skolen og hele familier som vurderer å forlate landet for godt. Til forskjell fra tidligere antisemittisk hatkriminalitet, hvor mange av gjerningsmennene har hatt bakgrunn fra nynazistiske miljøer, er det i denne nye bølgen grunn til å anta at en betydelig del er begått av militante propalestinske aktivister fra den ikke-europeiske diasporaen.
Som et speilbilde av volden mot Tysklands jøder har også landets store muslimske befolkning opplevd en kraftig økning i aggressive handlinger rettet mot dem som gruppe. Situasjonen ble skildret av den tyrkisk-tyske statsviteren og forfatteren Kübra Gümüsay i en bredt anlagt kommentar publisert i Die Zeit rett før jul. Gümüsays fortalte om muslimske familier som mottar trusselbrev innsmurt med avføring, angrep på moskeer og om barn og ungdommer som på skolene utsettes for vold, diskriminering og mistenkeliggjøring fordi de har «feil» opprinnelse eller «feil» religion. Kommentaren er et kraftig varsko mot innsnevringen av ytringsrommet i den tyske debatten om Israel-Palestinakonflikten, mot forhåndsdommer og kollektiv tildeling av skyld. Gümüsay lar en lærer med det anonymiserte navnet «Sarah» få føre ordet. Sarah arbeider på en videregående skole der det går mange elever med muslimsk bakgrunn:
Når de demonstrerer for våpenhvile, blir de mistenkt for å være Hamas-sympatisører eller antisemitter. De blir skåret over én kamm. Det politiske ordskiftet rundt krigen oppleves som et krav om å «gråte lavt!».[ix]
Det bor i dag noenlunde samme antall jøder og palestinere i Tyskland: 200 000 jøder og 200 000 palestinere. De fleste av disse er skyldløse ofre for en konflikt som aldri har vært mer fastlåst enn nå, og som skriker etter en debattkultur med vilje til det statsviteren Chantal Mouffe beskriver som «agonistisk» kamp om argumenter og posisjoner, fremfor uforsonlig og selvfortærende antagonisme. Finnes det en middelvei?
Striden om «BDS»
Omtrent et halvt år før massakren 7. oktober kom det i Tyskland ut en bok med tittelen Über Israel reden – Eine deutsche Debatte (Å snakke om Israel – en tysk debatt). Den er skrevet av den israelsk-tyske historikeren Meron Mendel, professor ved Frankfurt University of applied science og direktør ved Bildungsstätte Anne Frank i samme by. Boken havnet raskt på Der Spiegels bestselgerliste for sakprosa.[x]
Mendel er ingen «Wunschjude» av den type som den radikale pro-palestinske bevegelsen ofte støtter seg på. Han tilhører ikke det markant anti-israelske miljøet rundt organisasjoner som Jüdische Stimme, men har gjennom en årrekke vært en sterk kritiker av Benjamin Netanyahu, tilhenger av en tostatsløsning innen 1967-grensene og positivt innstilt til boikottaksjoner mot varer produsert på den okkuperte Vestbredden. Mendel beskriver seg selv som venstreorientert og som tilhenger av den israelske fredsbevegelsen. Gjennom mer enn 20 års virke innen tysk kultur og akademia, og sitt ekteskap med den muslimske politologen og journalisten Saba-Nor Ceema, har han et unikt utgangspunkt for å kunne nærme seg den betente relasjonen Tyskland-Israel-Palestina, med et blikk for debattens mange sider.
Mendel stiller spørsmål ved de to symboltunge pilarene i den tyske Israelsolidariteten: Merkels Staatsräson-doktrine og Forbundsdagens BDS-resolusjon. Mendel skriver at han til å begynne med ble rørt av Merkels tale til Knesset i 2008. Likevel spør han seg hvor fornuftig det er å fastholde den. Hans viktigste innvending mot proklameringen av Israels sikkerhet som tysk Staatsräson er at det ikke er knyttet betingelser til lovnaden, som krav om at det israelske demokratiet skal bestå. Det sitter i dag høyreekstreme ministre i den israelske regjeringen, og den religiøse nasjonalismen har kraftig medvind. Mendel spør: «Hvordan kan en tysk Staatsräson for Israels sikkerhet redde landet fra faren for demokratisk selvødeleggelse?» Kan den i siste instans også bety tysk krigsdeltagelse på israelsk side? Doktrinen ble lansert gjennom Merkels tale, og har siden blitt stående som offisiell tysk politikk. En svakhet ved dette er at den hverken er demokratisk legitimert eller forankret og spesifisert i lovverk og forskrift. Det skaper vide tolkningsrammer for politikere og opinionsdannere, og fare for misbruk, noe den politiske kampen i kjølvannet av 7. oktober har demonstrert til fulle.[xi]
BDS-bevegelsen er sammensatt og består av både antisemitter og av politiske krefter som definitivt ikke er antisemitter, hevder Mendel. Den palestinsk-israelske konflikten handler om faktiske interessemotsetninger, og er ingen «innbilt konflikt». Palestinerne har et reelt grunnlag for å kjenne hat mot okkupasjonsmakten Israel, men er dermed ikke automatisk bærere av antisemittiske holdninger. Den store feilen i Forbundsdagens BDS-resolusjon er ifølge Mendel at den setter ordet «Israel» synonymt med «jøde». Det kan aldri gå i hop. Heller ikke oppfordringer til boikott av staten Israel er alltid riktig eller alltid feil. Målrettede boikottaksjoner mot landbruksprodukter fra den okkuperte Vestbredden er noe annet enn full økonomisk, kulturell og akademisk boikott av Israel. I det siste tilfellet kan man også risikere å ramme de israelere det er aller viktigst å opprettholde kontakten med.
Den andre historikerstriden
Våren 2021 publiserte den australske historikeren A. Dirk Moses et essay med tittelen «Der Katechismus der Deutschen».[xii] Det ble først publisert på en sveitsisk historikerblogg, og ble senere på sommeren fulgt opp gjennom artikler og intervjuer i Die Zeit. Moses’ artikler ble startskuddet for en debatt som raskt ble betegnet som «Der zweite Historikerstreit» («den andre historikerstriden»). Betegnelsen viser til «den første» og store debatten om Tysklands moralske og politiske forpliktelser i kjølvannet av Holocaust, ledet an av Jürgen Habermas og Ernst Nolte, og som nådde sitt høydepunkt i 1985/86. Debatten etter Moses’ artikler var viktig også fordi den bidro til å synliggjøre en internasjonalt orientert intellektuell venstrebevegelse, som hadde vokst frem over flere år, ikke minst i USA med profiler som Judith Butler og nevnte Masha Gessen, og som nå ble gitt en større scene og kalt «det postkoloniale venstre».
Hovedspørsmålene i «den andre historikerstriden», var: Er Holocaust historisk unik eller kan drapet på de europeiske jødene sammenlignes med andre forbrytelser mot menneskeheten i den europeiske kolonialismens kjølvann? Kan man sammenligne naziherredømmets forbrytelser med noe som helst annet uten å havne i relativismens og den historiske revisjonismens felle? Kan man i det hele tatt tillate seg å nevne naziregimets grusomheter i sammenheng med ugjerninger begått av Israel, uten å kollapse moralsk?
Moses’ store anliggende er at den erindringspolitiske fortellingen som har vært totaldominerende i Tyskland de siste 3-4 tiårene i praksis har gjort det umulig å stille disse spørsmålene på en noenlunde åpen og fordomsfri måte. Hovedårsaken er ifølge ham at den tyske erindringskulturen har begynt å ligne en «statsideologi som forordner språkkoder». Andre betegnelser som har vært benyttet i intervjuer Moses har gitt eller i hans polemisk tilspissede tekster, er «sivilreligion», «kristelig preget forløsningsnarrativ» og «erindringspolitisk ortodoksi». De som vokter ortodoksien, er på sin side «høyesteprester» som med stor iver holder utkikk etter «antisemittisk kjetteri».
Et kjernepunkt i den postkoloniale fortellingen er at den israelske staten er et kolonialt herredømme etablert gjennom krig og fordrivelse. Gjerningsmennene var privilegerte jødiske settlere fra Europa. At de europeiske jødene som ankom Palestina etter 1945 i all hovedsak var lutfattige Holocaust-overlevere kommer da lett i bakgrunnen. I stedet fokuseres det på den palestinske Nakba, fordrivelsen av 750 000 palestinere i kjølvannet av krigen i 1948, som et særlig brutalt eksempel på kolonialistisk folkemord. Shoah blir i dette perspektivet et folkemord av mange. Mendel mistenker her at kravet om å avtabuisere sammenligningen ikke har et saklig siktemål, men fremmes for å legitimere forestillingen om Nazi-Tysklands og Israels forbrytelser som ugjerninger på samme nivå.[xiii] Grunnleggende sett dreier det seg om å delegitimere jødenes krav på en egen stat.
Mendel har ingen problemer med å innse de tragiske følgene av det palestinske Nakba. Han finner det også uproblematisk å diskutere Holocaust og Nakba i en historisk sammenheng, og har selv tatt initiativ til formidlingsprosjekter med slike sammenstillinger ved sitt eget Anne Frank-senter i Frankfurt. Mendels vurdering er at Holocaust er «presedensløst», men at det ikke bør være tabu å sammenligne det med andre folkemord for å vinne innsikt.[xiv]
Det finnes flere eksempler, blant annet i Mendels eget virke, på hvordan formidlingsarbeid rundt Holocaust kan gi dypere forståelse for andre forbrytelser mot menneskeheten, som det keiserlig-koloniale Tysklands massakrer på Namo- og Herrero-folkene i Namibia på begynnelsen av 1900-tallet. Denne synspunktet er det stikk motsatte av hva Moses og det postkoloniale venstre så hardnakket hevder, nemlig at den tyske Holocaust-erindringen står i veien for å utvikle empati med den tyske kolonitidens ofre.
Å sammenligne disse ugjerningene med mål om å tilegne seg større innsikt er imidlertid noe annet enn å fremme budskap som «Krystallnatten 9. november 1938 er kulmineringen av rasismens og kolonialismens lange historie». Da paroler av denne typen, iblandet støtteerklæringer for Gaza-krigens ofre, dukket opp under høstens tradisjonelle minnemarkeringer for det som i Tyskland også går under navnet «Rikspogromnatten», resulterte det flere steder i konfrontasjoner og åpent brudd mellom de ulike deltagergruppene. Om man ser bort fra det postkoloniale venstres mest kompromissløse stemmer, vil det blant historikerne være bred enighet om at sammenstillinger av denne typen står i fare for å bli revisjonistiske. Fremfor alt representerer de en type alminneliggjøring som, kontekstualiseringer til tross, underslår Holocausts karakter av «Det radikalt Andre».
I sin mest ytterliggående form er den postkoloniale versjonen av Israel-Palestina-konflikten fortellingen om jødene som «Holocaust-profitører» – de fikk tross alt sin egen stat. Palestinerne står på den andre siden igjen som dobbelte tapere, både som ofre for Nakba og som indirekte ofre for Holocaust. Det bisarre og perfide ved sammenstillingen vil være åpenbar for ethvert nøkternt blikk. Mendel minner oss om hvordan denne typen sammenligninger fungerte som moralsk avlastningsstrategi blant gammelnazistene i Tyskland tilbake på 50- og 60-tallet.[xv] At de i dag dukker opp i fornyet form hos de mest radikale delene av det postkoloniale venstre, burde være grunn til ettertanke.
Jürgen Habermas: et «prinsipielt rettferdiggjort motangrep»
Ingen er bedre egnet enn Jürgen Habermas – den første historikerstridens mest prominente stemme – til å sette ord på den offisielle versjonen av historien om Tysklands Holocaust-bearbeiding og følgene denne hadde for Tysklands forpliktelser overfor Israel. Hvordan står så denne historien seg i møte med Hamas’ massakre 7. oktober og Israels gjengjeldelseskrig på Gaza-stripen?
Et svar fikk vi gjennom en kort prinsipiell stillingtaken fra Habermas og tre av hans samarbeidspartnere ved Universitetet i Frankfurt, publisert i flere aviser 14. november, herunder Süddeutsche Zeitung.[xvi] Hensikten var ifølge de fire å fastholde noen grunnprinsipper for «den riktig forståtte solidaritet med Israel og Tysklands jødiske befolkning». Hovedbudskapet var at Israels «motangrep» etter massakren 7. oktober må forstås «som prinsipielt rettferdiggjort». Grunnlaget for dette ligger i at Hamas handlet ut fra en hensikt om «generell tilintetgjørelse av jødisk liv». Grunnprinsippene bak Israels reaksjon bør imidlertid være «forholdsmessighet», «unngåelse av sivile ofre» og «ledelse av krigen med sikte på fremtidig fred».
En svakhet med teksten fra de fire, noe Süddeutsche Zeitungs kommentator Jens-Christian Rabe påpekte, var at den ikke sa noe konkret om hva «forholdsmessighet» og «unngåelse av sivile ofre» i praksis skulle bety. I dag, snart fire måneder etter at teksten først ble publisert, foreligger det så vidt kjent ingen uttalelser fra Habermas og hans medarbeidere om hvorvidt kravene de stilte, er oppfylt i den krigen Israel i mellomtiden har ført. Med over 30 000 døde palestinere, hundretusener drevet fra utbombede hjem og en internasjonal domstol (ICJ) som har åpnet sak mot Israel for mulig folkemord på Gaza[xvii] er det høyst tvilsomt om Habermas vil kunne konkludere med at de er oppfylt.
Habermas’ tre betingelser var formulert som forventninger til den israelske militærledelsen. De egner seg også godt som kriterier for profesjonell journalistisk etterprøving: Har de israelske krigshandlingene vært «forholdsmessige», har «unngåelse av sivile ofre» vært styrende for de israelske styrkenes militære valg», har krigen blitt ledet «med sikte på fremtidig fred»? Og i forlengelsen av dette: Har tyske medier, i et ellers opphetet og polarisert debattklima, lykkes med å fastholde alminnelige krav til objektivitet og etterrettelighet i dekningen av krigshandlingene på Gaza? For den som har fulgt dekningen av Gazakrigen og Israel-Palestinakonflikten i tyske medier fra 7. oktober til i dag på nært hold, er det nærliggende å besvare spørsmålene med et dobbelt nei.
Ukritisk kildebruk
Svakhetene i den tysk pressens pågående dekning av Gaza-krigen ble i slutten av november belyst av journalisten Teseo La Marca i en kommentar i webmagasinet ÜberMedien, en prisbelønt plattform for tysk mediekritikk. Ifølge La Marca kan man se et «grunnleggende mønster» i de tyske mediehusenes dekning av krigshandlingene i Palestina og Israel. Et typisk trekk er å vektlegge nyheter som rettferdiggjør det israelske militærets framferd, og tilsvarende nedtone slike som viser sivilbefolkningens lidelser og brudd på menneskerettigheter og folkerett. En del av det samme bildet er bruken av offisielle israelske informasjonskanaler som primærkilder på bekostning av informasjon fra uavhengige organisasjoner som jobber på stedet. Marca fremhever også det hyppige fraværet av kontekstualisering i bruken av offisielle israelske kildene, herunder manglende vilje til å etterprøve åpenbart uklare uttalelser.
La Marca beskriver hvordan dekningen av Gaza-krigen i tyske Die Zeit og engelske The Guardian, med angrepet på Al-Schifa-sykehuset i midten av november som eksempel, kan gi en følelse av å leve i parallelle verdener. Begge aviser har en venstreliberal profil; begge har normalt svært høye standarder for journalistisk profesjonalitet. I det politisk-kulturelle klimaet som dominerte i Tyskland de første ukene og månedene etter 7. oktober, klarer likevel ikke den ene av dem, Die Zeit, å fastholde de profesjonelle standardene som normalt gjelder.[xviii] I slutten av sin analyse viser Teseo La Marca til et YouTube-publisert intervju med den israelske historikeren Yuval Noah Harari. Tema for intervjuet er tilstanden i verden etter 7.oktober-massakren. Det avsluttes med en fordring til tyskerne: «Av tyskerne forventer jeg: Vær ikke slapp i tenkningen. Vær ikke emosjonelt late. Se ikke kun den ene siden av denne skrekkelige realiteten.»[xix]
Å stille sin moralske overlegenhet til skue
I uttalelsen om Israel og Tyskland etter 7. oktober løfter Habermas og hans kolleger fram et enkelt og mye gjentatt budskap som godt kan stå som kvintessensen av den offisielle fortellingen om forholdet mellom Tyskland og Israel: «I lys av nazitidens masseforbrytelser er jødisk liv og Israels eksistensrett grunnleggende for vårt politiske samliv.»
At dette forholdet må gi den tyske Israel-Palestina-debatten et litt annet preg enn eksempelvis den norske, er enkelt å forstå. Det er da heller ikke dette som får Meron Mendel til å stille spørsmål ved sunnhetstilstanden i de tyske debattene om Israel og Palestina. Hans store ankepunkt dreier seg om debattenes form – ensidigheten og alarmismen på begge sider, den bekjennende, innbitte tonen i de fleste debattene. Mendel beskriver denne som utslag av «deutsche Befindlichkeiten», altså noe som mer handler om tyskerne og deres traumer enn om konflikten selv. Mendel oppsummerer slik: «Så lenge begge sidene i den tyske debatten benytter konflikten som projeksjonsflate for å stille til skue sin moralske overlegenhet, vil ingen opplyst diskusjon være mulig.»[xx]
Mendels bok kom ut noen måneder før konfliktens nylige opptrapping. Debattene i kjølvannet av 7. oktober bekrefter hans diagnose. Enkeltstemmer som brøt mønsteret fantes likevel. Av dem som ytret seg, merket man seg særlig noen av ukeavisen Die Zeits mest prominente stemmer, en avis som tross partiskhet i nyhetsdekningen i større grad enn de andre tyske avisene viste evne til å stille spørsmål ved, og sette under debatt, de ømme punktene og tabuene i den tyske fortellingen om Israel-Palestina-konflikten.
En av de første kommentarene i Die Zeit kom fra den erfarne journalisten Elisabeth von Thadden, som i et bredt oppslag noen uker etter krigsutbruddet satte fokus på hvordan «de tyske reglene, lovene og normene» gjennom årtier har fått forme ordskiftet om Israel og Palestina. Hun illustrerte poenget med å gi en beskrivelse av de (språk-)kravene som må oppfylles i ethvert «godkjent» debattforløp om Israel-Palestina-konflikten i dagens Tyskland:
Det begynner med forventningen om at man først må distansere seg skarpt fra Hamas’ terror, deretter kildesikkert bedyre at man ikke vil ha noe som helst med Israel-boikottbevegelsen BDS å gjøre og til slutt naturligvis uttrykkelig bekrefte sin støtte til Israels eksistensrett; først når man har avgitt disse tre høytidelige løftene, kan man begynne å si noe om hva man ellers tenker. (…) Man må lære seg å bruke konjunksjonen «og», og oftere legge bort det alltid fristende «men»; man må for eksempel øve seg i å kunne si: «Jeg er pro-Israel og jeg er pro-Palestina.»[xxi]
«Det tyske ‹vi›»
Et ekstremt eksempel på kravet til rettlinjethet fikk man demonstrert gjennom en tale som Tysklands visekansler Robert Habeck i begynnelsen av november rettet til Tysklands muslimske befolkning. I appellen gikk Habeck langt i å sette spørsmålstegn ved de tyske muslimenes rett til å være en del av «Det tyske ‹vi›» dersom de ikke var rede til å akseptere den offisielle tyske forståelsen av antisemittismen, herunder den kanoniserte versjonen av parolen om «Israels eksistensrett».[xxii] Det oppsiktsvekkende ved kravet rettet mot Tysklands 5,5 millioner muslimer, hvorav 3 millioner er tyske statsborgere, var at det kom fra lederen av et politisk parti, Die Grünen, som mer enn noen av de tyske partiene har hatt borgerrettigheter og folkerett som en fundamental del av sitt verdigrunnlag, og som tydeligst av alle tyske partier har frontet målene om inkludering og likeverdighet for Tysklands mangfold av religioner og nasjonaliteter. Habecks krav om «sinnelagslojalitet» var også rettslig tvilsom, slik blant andre folkerettsjurister i anerkjente Verfassungsblog påpekte.
En svært kritisk kommentar kom fra Die Zeits Hanno Rauterberg, kanskje Tysklands mest anerkjente kunstkritiker. I et essay publisert rett før jul gikk han til generalangrep på den tyske Midtøsten-debattens forfall til kulturkamp.[xxiii] Et typisk trekk ved debattene, eller snarere ikke-debattene, er ifølge Rauterberg hangen til å omdanne kamp om politiske argumenter til en type permanent samvittighetsprøving; til halsstarrige, privatistiske troskamper. I denne kampen om bekjennelsesriter og personlig identitet følger ofte en overdimensjonert selvrettferdighet med på lasset. Mye av dette skjer ifølge Rauterberg på en måte som kan minne om den såkalte kanselleringskulturens mønstre. Tendensen innbefatter utestenging av alt som ligner på tvil og tvetydighet, og er like mye til stede i de propalestinske miljøene ved Berlins kunstskoler og blant Humboldt-universitetets trotskistsekter som hos de mange iherdige vokterne av avvik fra den offisielle forståelsen av antisemittismens farer. Rauterbergs utblåsning fortettes i spørsmålet: «Tror noen fortsatt på den kommunikative fornuft?»
Jürgen Habermas skrev i 2002, i kjølvannet av striden rundt de antisemittiske utspillene til FDP-politikeren Jürgen Möllemann, at Tysklands hensyntagen til «historisk begrunnede sårbarheter» ikke innebærer taleforbud eller tabu. Snarere må en forstå den som en «sivilisatorisk oppnåelse», eller mer spesifikt som «det transparente resultatet av en refleksjon over det som var uunngåelig for å gjenopprette vår selvaktelse (som tyskere) og våre muligheter for et sivilisert samliv.»[xxiv] Tyskland kan ikke fri seg fra sine historisk betingede bånd til Israel. Men, som Meron Mendel fremhever, den tyske debatten om Israel må kunne føres på en måte som både er fundert i opplysningstidens universalistiske prinsipper og i Tysklands forhold til Israel. En slik opplyst posisjon innebærer også innsikt i hvordan ansvaret for Shoah setter sitt preg på tyskernes blikk på dagens Israel.
Høyreekstremister i Israels regjeringer
Finnes det så en vei ut av det uføret Tyskland har kjørt seg fast i? Budskapet i Meron Mendels bok Über Israel reden er at en slik vei må kunne finnes. Den forutsetter imidlertid kursendring på en rekke områder, herunder en mye større vilje til å utholde åpne og vanskelige debatter, større bevissthet om partiskhet i nyhetsdekningen og modereringen av ordskiftet, skjerping av evnen til å ta innover seg menneskelig lidelse uavhengig av offergruppens navn og opphør av fryktdrevet sensur og kansellering i kulturlivet og akademia. For Mendel er det også et faktum at det store flertallet av tyske politikere av misforstått solidaritet styrer unna en nødvendig kritikk av Israels mangeårig feilslåtte politikk overfor palestinerne.
For Mendel, som på slutten av 90-tallet selv tjenestegjorde i den israelske hæren, er det innlysende at den israelske Midtøsten-politikken har gått i feil retning fra seksdagerskrigen i 1967, og i en enda verre retning etter mordet på Yitzhak Rabin i 1995. Han retter særlig søkelys på «fremveksten av den religiøse nasjonalismen og de demokratifiendtlige kreftene som har kommet til makten» og på hvordan denne og disse kan resultere i at «hele grunnlaget for de tysk-israelske forbindelsene begynner å erodere».
Ifølge Mendel innebærer Netanyahus høyreekstreme politikk store utfordringer både for den tyske og den europeiske utenrikspolitikken: «Hvordan kan Tyskland som Israels allierte redde Midtøstens eneste demokrati fra seg selv?» I alle fall ikke med nåværende fremgangsmåte, skal man tro ham: «Det forundrer meg på nytt og på nytt hvor lett bestemte deler av det tyske samfunnet blir ofre for propagandaen til de høyreorienterte regjeringene i Jerusalem.» Fremfor alt er det nødvendig at tyske regjeringer fremmer «en moralsk legitimert politikk» som understøtter de demokratiske og humanistiske kreftene i det israelske samfunnet, og «som våger å ta et klart oppgjør med høyreekstremismen – også når den opptrer i det israelske kabinett».[xxv]
Roligere debattklima?
Går Tyskland mot et roligere debattklima? Striden rundt takketalen under årets Berlinale kan tyde på det motsatte. Likevel er det, knappe fem måneder etter Hamas’ massakre og Israels militære svar på denne, mulig å observere en viss neddemping av det tyske debattklimaet. De palestinske lidelsene later til å få større plass både i mediene og på politikernes agenda, Tysklands utenriksminister slutter seg til verdenssamfunnets advarsler mot et militært angrep på byen Rafah, de propalestinske demonstrasjonene kan stort sett bli gjennomført uten de formene for inngripen man opplevde i oktober og november i fjor, og tersklene for kansellering og sensur av propalestinske budskap i kultursektoren og akademia er høyere enn for få måneder siden.
Å komme til rette med sin egen historiske arv på en måte som ikke blokkerer for nødvendig innsikt og politisk-moralsk etterprøvbarhet i fremtidige møter med den vanskelige Israel-Palestina-konflikten, kan tyskerne likevel ikke unnslippe.
Den som tror at det i Tyskland noensinne vil bli mulig å diskutere Israels politikk og Israels eksistensberettigelse uten å være bevisst sammenhengen mellom tysk historie og den jødiske statens opprettelse, er nok dømt til å vente forgjeves.
I det fremtidige møtet med Israel-Palestina-konflikten må Tyskland likevel komme til rette med egen historisk arv på en måte som ikke stenger for innsikt i konfliktens realiteter og som ikke blokkerer for å etterprøve egne politisk-moralske posisjoner.
Noter:
[i] Ulrich Herbert: Geschichte Deutschlands im 20. Jahrhundert, München 2014, s. 670-673.
[ii] Pankaj Mishra: Memory Failure, London Review of Books, Vol. 46, No 1, 4 January 2024: https://www.lrb.co.uk/the-paper/v46/n01/pankaj-mishra/memory-failure.
[iii] Wolfgang Kraushaar: Achtundsechzig – Eine Bilanz, Berlin: Propyläen, 2008, s. 248.
[iv] Norbert Frei: 1945 und wir. Das dritte Reich im Bewusstsein der Deutschen, München: C.H. Bech 2005, s. 48.
[v] Ibid., s. 39.
[vi] Der Spiegel, 17. desember 2021.
[vii] Pressemelding fra PEN Berlin, 12. oktober 2023.
[viii] Clemens Arzt: «Pro-Palästina als unmittelbare Gefahr? Zur Aushöhlung des Versammlungsrechts in aufgeheizten Zeiten», Verfassungsblog.de, 26. oktober 2023.
[ix] Kübra Gümüsay: «Plötzlich ausgebürgert», Die Zeit 54, 20. desember 2023.
[x] Meron Mendel, Über Israel reden – eine deutsche Debatte, Köln: Kiepenheuer & Witsch, 2023.
[xi] Ibid., s 64-66.
[xii] A. Dirk Moses: «Der Katechismus der Deutschen», Geschichte der Gegenwart, 23. mai 2021: https://geschichtedergegenwart.ch/der-katechismus-der-deutschen.
[xiii] Mendel, s. 173–174.
[xiv] Ibid., s. 169.
[xv] Ibid.,s. 176.
[xvi] Deitelhoff, Forst, Günther, Habermas: «Grundsätze der Solidarität. Eine Stellungnahme», Normative Orders, 13. november 2023: https://www.normativeorders.net/2023/grundsatze-der-solidaritat.
[xvii] https://www.nrk.no/urix/fn-domstol-opnar-folkemordsaka-mot-israel-1.16733030.
[xviii] Teseo La Marca: «Die deutsche Berichterstattung zum Nahostkrieg setzt meine Glaubwürdigkeit als Reporter aufs Spiel», ÜberMedien, 21. november 2023. https://uebermedien.de/90248/die-deutsche-berichterstattung-zum-nahostkrieg-setzt-meine-glaubwuerdigkeit-als-reporter-aufs-spiel/.
[xix] https://www.youtube.com/watch?v=n_fr0vXsNws.
[xx] Mendel, s. 111.
[xxi] Elisabeth von Thadden: «Das Ringen um Worte», Die Zeit, 23. oktober 2023.
[xxii] Video lagt ut på X/Twitter 1. november 2023.
[xxiii] Hanno Rauterberg: «Die grosse Verbiesterung», Die Zeit, 6. desember 2023.
[xxiv] Jürgen Habermas: «Tabuschranken. Eine semnatische Anmerkung – für Marcel Reich-Ranicky aus gegebenen Anlässen», Süddeutsche Zeitung 7. juni 2002.
[xxv] Mendel, s. 184–186.
Tysktime 