Forfatter: karstenaani

DET TYSKE LITTERATURARKIV I MARBACH – SCHWABISK «TYSKLAND-ATHEN» OG TENKETANK FOR DØMMEKRAFT

På en vakker høyde i den schwabiske småbyen Marbach ligger „Det tyske litteraturarkiv“, „Schiller Nasjonalmuseum“ og „Litteraturmuseum Moderne“. Süddeutsche Zeitung beskriver høyden med de tre institusjonene som noe nær et „hellig sted for tysk forfatterkult, et schwabisk Tyskland-Athen“. Institusjonen får i disse dager ny direktør, og det er betydelig interesse for den fremtidige profilen i de tyske feuilletonene.

Schillers fødeby

Marbach er Friedrich Schillers fødeby. Her kom han til verden som sønn av en løytnant i den württembergiske hertugens hær i 1759. Man passerer forbi fødehuset i bindingsverkstil på den fine vandringen gjennom byen og opp til høyden. Huset er også museum. Når toppen er nådd, kan man fra terrassen bak Schillermuseum nyte Neckars vakre buktninger gjennom Schwabens kulturlandskap, gjerne i følge med en riesling fra vinbergene rett ved. Turen med S-Bahn fra Stuttgart tar ca. en halvtime.

File:Die Dauerausstellung "nexus" im Literaturmuseum der Moderne.jpg

Literaturmuseum der Moderne

„Schiller-Nationalmuseum“ – museet om Schillers liv, verk og virkningshistorie – er den første byggestein i organisasjonen bak Det tyske litteraturarkiv. Museumsbygget i senbarokk stil ble åpnet i 1903, med en tidstypisk ambisjon om å være et slags Pantheon for den tyske klassiske litteratur. Stilmessig i den helt motsatte ende ligger David Chipperfields pribelønnede „Literaturmuseum der Moderne“, som åpnet sine dører for publikum i 2006. I tillegg til de to museene og det gigantiske arkivet over de siste 250 årenes tyske litteratur, innbefatter organisasjonen på „Schillerhøyden“ et bibliotek av høy klasse, en stor forskningsavdeling med omfattende nettverk mot toppuniversiteter nasjonalt og internasjonalt, et stipendprogram, konserveringsavdeling, konferansefasiliteter m.m.

50 millioner tekster og gjenstander – 1400 forfattere, filosofer, germanister og forleggere

Kjernen i virksomheten er arkivet. Det innbefatter ca. 50 millioner skriftstykker, bøker, brev, fotos og hverdagsgjenstander fra mer enn 1400 forfattere, filosofer, germanister og forleggere, herunder en rekke håndskriftsamlinger og personlige boksamlinger. Skal noen fremheves, havner man raskt i en namedroppingsorgie. Men likevel: Wilhelm Hauff, Eduard Mörike, Friedrich Schiller, Ludwig Uhland, for å nevne noen av de „lokale“ og tidlige; fra tiden rundt 1900, Hugo von Hofmannsthal, Rainer Maria Rilke og Arthur Schnitzler. Fra 20- til 40-tallet: Gottfried Benn, Alfred Döblin, Hermann Hesse, Ricarda Huch, Ernst Jünger, Erich Kästner, Franz Kafka og Siegfried Kracauer. Fra etterkrigstiden: Paul Celan, Hans Magnus Enzensberger, Peter Handke, Marie Luise Kaschnitz, Sarah Kirsch, Peter Rühmkorf, W. G. Sebald og Martin Walser. Og blant filosofene: Martin Heidegger, Hannah Arendt, Hans Blumenberg, Hans-Georg Gadamer, Arnold Gehlen, Karl Jaspers, Edith Landmann, Hermann Lübbe, Karl Löwith, Odo Marquard, Joachim Ritter und Ernst Tugendhat. Blant forlagsarkivene må man kanskje særlig fremheve Cotta-arkivet og arkivet etter Suhrkamp-legenden Siegfried Unseld.

Fast utstilling – «Die Seele»

Litteraturmuseum der Moderne har en stor fast utstilling og et skiftende antall temautstillinger. Den nåværende faste utstillingen „Die Seele“, som ble åpnet i 2015, handler ikke kun om tysk litteratur gjennom 250 år. Den er også en dybdeboring i kontekstene den oppsto i og ideene og de politiske omstendighetene den var påvirket av. Spennet i gjenstandsmateriale er stort; her finner du alt fra W.G. Sebalds digitalkamera og Peter Handkes notishefter til originalmanuskriptet til Joseph Roths Job-roman («Hiob»). Ta med et ekstra plagg hvis du er av det frostige slaget. Lesebriller og lupe (!) kan komme til nytte hvis man vil gjøre detaljstudier i vitrineskapene – papirkonservatorene har satt sitt tydelige preg på både lys og luft.

Skiftende utstillinger – Beckett i Tyskland, Heine, Benjamin og Handke i Paris, Thomas Mann i USA

De skiftende utstillingene har stor tematisk spennvidde, og avspeiler alltid pågående forskningsarbeid. Sist høst sto to særutstillinger på programmet: „Die Erfindung von Paris“ (om tyske litterater og filosofer i parisisk eksil, fra Heine og Rilke til Benjamin og Handke) og „German fever – Beckett in Deutschland“ (om Becketts mange reiser til Tyskland på 30-tallet) – begge sobert neddempede utstillinger i typisk Marbachstil. Både nerden, fagfilologen og den alminnelige publikummer vil kunne finne mye av interesse. Nå i disse dager vises en utstilling om „Thomas Mann in Amerika“. I september åpner utstillingen „Hegel und seine Freunde – Die Poesie der Philosophie“ – om de tre Tübinger Stift-kameratene Hegel, Schelling og Hölderlin og sporene de satte.

Ulrich Raulff – direktør 2005-2018

Marbach-institusjonenes direktør fra 2004 til i dag har vært den den profilerte historikeren, journalisten og forfatteren Ulrich Raulff. Han har blant mye annet gjort flere studier av den eksentriske samleren og kulturhistorikeren Aby Warburg, dertil Foucaultekspert og orientert mot „det franske“. Han er bl.a. kjent for bøkene „Wiedersehen mit den Siebziegern“ (om „Theorie“-lesninsgalskapen på tyske universiteter på 70-tallet), „Meister ohne Kreis“ (om Stefan George-kretsen og dens ettervirkninger) og senest en bok om hestens kulturhistorie. Som direktør har Raulff bl.a. utmerket seg ved en rekke ervervelser av arkivmateriale utenfor den rene skjønnlitteraturen, og da i særlig grad fra filosofer og historikere.

Sandra Richter, ny direktør fra 2019 – tenketank for offentlig dømmekraft og litteraturens digitalisering

Den nye direktøren, Sandra Richter, er professor i germanistikk ved universitetet i Stuttgart. Et tyngdepunkt i hennes forskning har vært studier av tysk litteraturs internasjonale relasjoner. Hun ga senest i fjor ut boken „Eine Weltgeschichte der deutschsprachigen Literatur“ – en verdenshistorie om den tyskspråklige litterturen. I et intervju med Süddeutsche Zeitung 15. februar forteller hun at hennes hovedmål for institusjonen er å gjøre den til en „ .. litterarisk tenketank som kan bidra til å styrke offentlighetens dømmekraft“. Hun retter også et skarpt blikk mot fremtiden og varsler at hun vil bl.a. utvikle prosjekter om „computerspillenes fortellingsformer“. Richter har en ambisjon om å gjøre Marbach verdensledende i utforskingen av „digitale litteraturvitenskapelige metoder“. Som del av dette vil hun i samarbeid med Det Føderale Tungregningsenteret i Stuttgart få på beina et «Science Data Center Born-digitals». Det blir interessant å se hvilke utslag dette vil gi i de kommende utstillingsprogrammene.

Marbach som laboratorium – Berlin som utstillingsvindu

Tross Schwabens og Württembergs rike åndshistorie, og tross nærheten til Stuttgart – småbyen Marbach er og blir provins. En av de spennende delene av Richters programerklæring er derfor ideen om «Marbach als Labor, Berlin als Schaufenster» – Marbach som laboratorium, Berlin som utstillingsvindu: En modell for utprøving av utstillinger og formidlingsformer i Marbach, og – hvis det fungerer – eksponering for det virkelig store publikum i Berlin. Her vil det nye „Humboldt-Forum“ kunne bli en viktig arena. Det gigantiske ny-gamle museumsbygget https://tysktime.wordpress.com/2018/09/28/humboldt-forum-berlin-kontroversene-under-blydekket/ ved den østlige enden av Unter den Linden åpner sine dører for publikum senere i år og har 39000 m2 utstillingsflate som skal fylles. En god del av disse skal benyttes til forskningsbaserte formidlingsprosjekter i regi av Humboldt-universitetet og andre. I tillegg kommer de mange ti-talls andre arenaer som kan åpne seg gjennom det planlagte samarbeidet med „Stiftung Preussischer Kulturbesitz“ – eierorganisasjonen bak bl.a. museene på Museumsinsel: Kommer ikke du til Marbach, kommer vi til Berlin!

Illustrasjon: Creative Commons 3.0

Reklamer

ÅRSTALLETS MAGI

En åpenbar trend i de seneste årenes tyskspråklige sakprosa er bøker om bestemte årstall. Jeg har nylig lest Christian Bommarius fascinerende „1949 – Das lange deutsche Jahr“. Tidligere har jeg lest bøker over samme lest om årene «1800», «1815» og «1913». Det har i løpet av få år også utkommet bøker om «1517» (Heinz Schilling om Luther), «1812» (Napoleons felttog mot Russland) samt «1941» og «1946». Nå i vinter kom det ut en bok om «1919 – kvinnenes år». Det finnes sikkert flere.

Ingen bildebeskrivelse er tilgjengelig.Den mest kjente utenfor Tysklands grenser er nok Florian Illies «1913», hvor store og små anekdoter fra kunstnerlivet i Berlin, Wien, Prag, Paris og München arrangeres som en småunderholdende dag-for-dag-kavalkade over året 1913: «Mai: Mona Lisa er fortsatt ikke kommet til rette, og Rilke er forkjølet.» Illies bok er oversatt til norsk.

De fysiske rommene som historiene utspiller seg innenfor kan variere – fra en liten by (Jena) til et kontinent (Europa), men årstallet står alltid fast. Bøkene kan variere fra det grundig faghistoriske («1815», Adam Zamoyskis bok Wienerkongressen) til det underholdende, coffetableaktige («1913»), men ideen er alltid å fange den lesendes interesse gjennom et bestemt årstalls «synkroni».

Jeg må innrømme at det funker på meg. Trenden må også sees i sammenheng med det store fokuset på jubileer som preger alt organisert kulturliv. I tillegg har nok forlagene forlengst funnet ut at dette er en god måte å selge bøker på. Trenden er heller ikke kun en tysk affære; nevnte bok av Zamoyski kom opprinnelig ut på engelsk. Årstallet som ramme for å fortelle har åpenbart magi i seg.

EKSPORTVERDENSMESTER OG DIGITAL SINKE – FANGET I FØDERALISMENS IRRGANGER

Tyskland fortsetter å være eksportverdensmester. Tallene for 2018 er nå analysert, og Ifo-instituttet i München kan konstatere at det samlede handelsoverskuddet med utlandet siste år kom på 294 milliarder dollar. Det er mer enn summen av overskuddene til Japan og Russland, nr. 2 og 3 på listen. Det er tredje år på rad Tyskland topper listen. Tilsvarende var USAs underskudd på sin handelsbalanse 455 milliarder dollar.

En viktig forklaring på det tyske handelsoverskuddet ligger i eksporten av biler. De nye tallene kan derfor bli brennbare i den pågående tautrekkingen mellom Trump og Tyskland om importtoll på tyske biler. Vedvarende høye handelsoverskudd kan på sikt bli stabiltetstruende, i følge Ifo-okonomene FAZ har snakket med. Overskuddsprosenten på 7,4 er også høyere enn det EU-kommisjonen tilrår (6%).

Tyskland bør derfor legge til rette for større omfang av utenlandske investeringer innenlands. En stor utfordring her, er en digital infrastruktur med betydelige svakheter – uverdig for en av verdens sterkeste økonomier vil mange si. Alle partiene, fra høyre til venstre, har nå oppdaget dette og konkurrerer iherdig om å være de mest ambisiøse og strategiske på området. Det går imidlertid altfor sakte, i følge de fleste observatører.

Årsaken til den digitale sendrektigheten ligger vel så mye i de føderale beslutnings- og planleggingssystemenes  irrganger som i selve finansieringen. Et eksempel:

Forbundsdagen ville i høst dele ut 50 milliarder kr. til styrking av skolenes digitale infrastruktur, men fikk plent nei fra delstatene. Hvorfor? Forenklet sagt fordi «gaven» impliserte en forskyvning av grunnlovens bestemmelser om myndighetsfordelingen mellom staten («Bund») og de 16 delstatene («Bundesländer»). Tysklands skoler skriker altså etter digital opprustning, og her er (nesten) «money for free.» Får ikke hjelpe: det er delstatene som bestemmer over skolene, og staten kan ikke komme her og komme her. Basta! Nå ser det likevel ut til at delstatene er rede til å ta i mot pengene, etter at et kompromiss mellom forbundsdagen og forbundsrådet (delstatenes representanthus, 2.-kammeret) ligger klar for behandling i de to kamrenes tvisteutvalg («Vermittlungsausschuss»). Pengene kommer til skolene – og grunnloven må endres, men på en måte som delstatene kan spise. Et lite lærestykke om demokratiet i en føderalstat, som altså noen ganger innretter seg noe annerledes enn vi er vant til her på berget.

HEINRICH HEINE

Den tysk-jødiske dikteren Heinrich Heine er en av mine helter. I sine unge år, 1820-årene, var han preget av «Weltschmerz»-bølgen, leste Byron og kan kanskje beskrives som en slags senromantiker. Det er imidlertid som politisk dikter, og som ironisk-spottende kritiker av det samtidige Tyskland han er mest kjent. Fra sitt parisiske eksil kommer det bølger av elegante spydigheter over det filisteraktige Tyskland, over teutonisk nasjonalisme, middelalderdyrking, Barbarossamyte, undertrykkelse og smakløshet. Dette er brakt til sin ytterste perfeksjon i det mesterlige langdiktet «Deutschland – Ein Wintermärchen» (Tyskland – et vintereventyr) fra 1844. Her et lite utdrag fra caput 7, temaet er åpenbart det tyske dannelseborgerskapets forestilling om deres store og opphøyede oppgave her i verden, om deres (innbilte) universalisme og kosmopolitisme:

«Franzosen und Russen gehört das Land,
Das Meer gehört den Briten,
Wir aber besitzen im Luftreich des Traums
Die Herrschaft unbestritten.»

File:Heinrich Heine.jpg

Heine ga i 1836 ut en egen studie om romantikken («Die romantische Schule»), hvor han i følge min tyske litterturhistorie beskriver romantikken som en «Poesie der Ohnmacht» (avmaktens poesi). Mot denne setter han den «.. scharfen Schmertzjubel jenen modernen Lieder, die keine katholische Harmonie der Gefühle erlügen wollen und vielmehr, jakobinisch unerbittlich, die Gefühle zerschneiden, der Warheit wegen»  – noe sånt som „..ødeleggelse av forløyede følelser og religiøs harmoni gjennomført med jakobinsk konsekvens i sannhetens tjeneste.“

Heines parisiske eksil varte i mer enn 30 år, og under Marx’ år i Paris, innledet de to et vennskap. Heine er interessant og viktig fordi det i Biedermeierperioden var så få forfattere som ikke på en eller annen måte var fanget inn av tidens fremvoksende nasjonalpatos. Heine elsket på sitt vis sitt land, slik man kan se av enkeltpassasjer i «Wintermärchen», men ikke det anakronistiske Tyskland som han møter på sin reise til hjembyen Hamburg i Vintereventyret.

At Heine hadde en prominent plass på nazistenes bokbrenningslister skyldes ikke kun hans jødiske herkomst, men at hans visjon for et fritt Tyskland var det diametralt motsatte av alt det naziherredømmet sto for. Det hører med til historien at det eneste av Heine som gikk gjennom nåløyet i nazitiden var hans berømte «Lorelei»-dikt, det mest «tyskromantiske» han noensinne skrev, og et dikt som i følge nazistene var en «Volkslied» av ukjent forfatter (!)

 

Illustrasjon: «This file has been identified as free of known restrictions under copyright law, including all related and neighboring rights.»

BAYERN OG BIENES DØD

De nyeste rapporter om insektsdød og kraftig reduksjon av artsmangfoldet har fått mange til å spørre: kan dette snus, hva kan vi gjøre? Se til Bayern, kan et svar være! Der har en underskriftskampanje («Volksbegehren») til støtte for et program for redning av artsmangfoldet, «Rettet den Bienen», fått så mange underskrifter at delstatsregjeringen nå kun har et av to valg – enten legge det ut for folkeavstemning eller vedta det uforandret. I følge Bayerns forfatning inntrer en slik situasjon når 10% av delstatens valgberettigede underskriver kravet. Målet om 10% (mer enn 1 million) ble oppnådd på rekordtid.

File:Plakat zum bayerischen Volksbegehren "Rettet die Bienen".jpg

Initiativtakernes tiltakspakke er omfattende, og innbefatter bl.a. et ambisiøst program for landskapsvern, beskyttelse og utbygging av biotoper, sterke restriksjoner for bruk av pesticider i det tradisjonelle landbruket og en kraftig økning av andelen øko-landbruk (30% innen 2027). Uansett hva man ellers måtte mene om økolandbruk, er det hevet over tvil at det er et effektivt tiltak for forebygging av insektsdød.

Bayerns nyvalgte ministerpresident Markus Söder (CSU) er under sterkt press fra det tradisjonelle landbrukets organisasjoner, og ønsker å få til et kompromiss med initiativtakerne, og med de andre partiene i landdagen, om en modifisert versjon av tiltakspakken. Foreløpig er det lite som tyder på at han vil lykkes med dette. Han er i så fall tvunget til å legge initiativtakernes opprinnelige forslag frem for full folkeavstemning. På stemmesedlene vil det stå «ja» eller «nei». Får det flertall, må det gjennomføres.

Mulighetene for å lykkes er slett ikke små. De grønne verdiene står sterkere i Tyskland enn i noe annet europeisk land. Det grønne partiet («Die Grünen») er inne i en kraftig oppgangsbølge, og fikk i «konservative» Bayern nærmere 18% av stemmene ved delstatsvalget sist høst. Dette er også landet hvor Maja Lundes roman om biene har ligget på bestselgerlistene siden den kom ut. Det er forøvrig god grunn til å tro at store deler av den tradisjonelle CSU-velgende, katolske landsbybefolkningen vil stemme ja. Mer enn noe annet dreier jo dette seg om en genuint konservativ og «kristen» fortelling – fortellingen om plikten til å ta vare på skaperverket. Det bayerske initiativet kan jo også fortelle oss noe om hvilke bestemmelser og prosedyrer det er mulig å bygge inn i et konstitusjonelt demokrati – og hva man kan oppnå hvis man engasjerer seg og våger å ta i bruk de mulighetene som ligger der.

MARION GRÄFIN DÖNHOFF OG CARL SCHMITT 

Die Zeit forteller i utgaven 7. februar historien om den langdryge interne kampen om Carl Schmitts tilgang til avisens spalter på begynnelsen og midten av 50-tallet. Det ble på mange måter en kamp om Die Zeits sjel. Carl Schmitt var nazi-Tysklands kronjurist, men også en retts- og statsteoretiker av rang som leses og brukes av mange den dag i dag, bl.a. den venstreorienterte samfunnsteoretikeren Chantal Mouffe.  Etter krigen lykkes Schmitt  aldri med å gjenvinne en lærestol, og ble til langt inn på 80-tallet slitende fast i sitt hus i Klettenberg, Sauerland som en småbitter rådgiver og inspirator for ymse halvobskure skikkelser på ytre høyre fløy. Hadde han fått en plattform i Die Zeit, kunne hans rolle i etterkrigstidens Vest-Tyskland kanskje blitt en annen?

File:Gedenktafel Marion-Gräfin-Dönhoff-Platz (Mitte) Marion Gräfin Dönhoff.jpg

Stridens hovedaktører innad i Die Zeit: den unge, begavede journalisten Marion Gräfin Dönhoff og en sjefsredaksjon godt preget av det tidlige 50-talls tendens til historierevisjonisme og krav om «sluttstrek» i nazirettssakene. Striden skulle komme til å vare i 4-5 år og innbefatte både rettssaker og involvering fra bundespresident Theodor Heuss.

Dönhoff gikk til sist seirende ut av striden, og ble senere avisens svært profilerte sjefsredaktør helt inn i vårt årtusen. Striden handlet vel mindre om Carl Schmitt som sådan (hvis intellektuelle kapasitet ingen kunne betvile), men om retningsvalget for det som skulle bli en av den vesttyske etterkrigstidens viktigste organer for politisk og kulturell debatt. Schmitt ble en symbolsak. Etter at Dönhoff hadde fått hegemoniet, ble avgrensningen «gegen rechts“ (i betydningen nasjonalkonservativ og høyreradikal) en av avisens viktigste rettesnorer, og for den saks skyld viktigere enn avgrensningen mot ytre venstre, og dessuten en viktig årsak til den sentrum-liberale og venstreliberale kurs som sammen med kvalitetsjournalistikk og suverene skribenter er mye av fundamentet for dette svært betydningsfulle avisprosjektet den dag i dag.

Det hører forøvrig med til historien at den eksentriske sportsbilkjørende damen med oppvekst i, og godt forsynt med materielle ressurser fra, prøyssisk adel noen år tidligere hadde vært inne på «anti-Nürnberg“-kurs. Tydeligst så vi dette i hennes rolle som understøtter i forsvarsarbeidet for Ernst von Weizsäcker ved Nürnbergdomstolen, nazisten med «gode manerer» og «moral» i Ribbentrops utenriksministerium, og far til en kommende tysk president og en berømt atomfysiker. Dönhoffs innsats her må bl.a. sees i sammenheng med forholdet til nasjonaløkonomen Edgar Salin og deres felles bestrebelse i de første etterkrigsårene på å konstruere historien om «eine Revolte des deutschen Geistes» – en skjult kraft med basis i bl.a. «George-kretsens» ulike utvekster, den østprøyssiske adelen (!) og deler av det høyere offiserskorps, som under nazitiden hadde ytt «stille motstand». Kulemininasjonen av denne ble Claus Schenk Graf von Stauffenbergs mislykkede attentatforsøk mot Hitler 20 juli 1944.

Illustrasjon: Creative Commons 3.0

«NAZITIDEN SOM TEMAPARK» – ROMAN OM JØDISK ANGIVER SKAPER DEBATT I TYSKLAND

En nylig publisert roman, „Stella“ av Takis Würger, har utløst en heftig litteraturdebatt i tyske medier.  Temperaturen er på høyde med det en opplevde i kjølvannet av Christian Krachts „Imperium“ i 2012 og Helene Hegemanns «Axolotl Roadkill» i 2010. I fokus står gjengangeren «høyt» og «lavt» i litteraturen, men også spørsmål som virkemidler i den litterære bearbeidingen av nazitidens ugjerninger og døde menneskers personlighetsvern står sentralt. Et varslet søksmål med krav om stopp i forlagets videre distribusjon av boken har økt intensiteten i debatten.

Stella

Stella Goldschlag – torturoffer og tyster

Takis Würgers roman handler om Stella Goldschlag, en høyst reell skikkelse født inn i beste berlinsk-jødiske borgerskap i 1922, som i et forsøk på å redde sine foreldre fra deportasjon og død ender opp som en tyster for Gestapo. Foreldrene klarer hun ikke å redde, og nærmere 300 jøder ender sine liv i gasskamrene som følge av hennes angiveri. Ved krigens slutt stilles hun for et sovjetisk militærtribunal og dømmes til ti års fengsel. Dommen sones i ulike anstalter i det som senere skal bli DDR. Hun etablerer seg på nytt i Vest-Berlin etter at hun slipper ut, og blir i 1957 stilt for en ny domstol der. Denne prosessen kommer hun imidlertid straffri ut av. Skjebnen til ofrene for Stellas angiveri er detaljert dokumentert i rettsprotokollene fra det sovjetiske militærtribunalet.

Kjærlighetshistorie og russiske rettsprotokoller

Stellas svik mot godtroende jødiske medborgere, og ikke minst omfanget av det, er selvsagt interessant som grunnlag for skjønnlitterær bearbeiding: Hva er sammenhengen mellom Stellas gjerninger og volden og torturen Gestapo utsatte henne for? Hvorfor fortsatte hun så lenge som hun gjorde, følte hun ikke skyld, hvordan forklarte og forsonte hun seg med sine gjerninger i ettertid? Spørsmålet blir så: hvordan lage roman ut av en slik historie, hvordan gjøre det med den nødvendige pietet overfor både de døde og for den historiske Stella, hvordan kombinere det dokumentariske med det dikteriske? Würger har løst det ved å skrive Stella inn i en kjærlighetshistorie med en ung sveitsisk kunstner som i 1942 dukker opp i Berlin. Han beskriver Stellas gjerninger i en slags Ménage-à-trois, med en SS-offiser med sans for forbudt jazz og franske delikatesser som tredje mann på vogna. I denne historien har så Würger valgt å klippe inn utdrag fra de sovjetiske rettsprotokollene – konkrete historier om de døde i en montasje med den oppdiktede kjærlighetshistorien i Berlin.

Mislykket roman – høye salgstall

Takis Würgers roman har på kort tid blitt en bestselger. Salgssuksessen har ikke blitt hemmet av at samtlige store kulturaviser, herunder Die Zeit, Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) og Süddeutsche Zeitung (SZ), har gitt den totalslakt; heller ikke av en rekke kommentarer om de mange utfordringene boken reiser både når det gjelder fortellergrep, språkstil, sjangervalg og etiske valg. Det velrenommerte forlaget Hanser har satset store midler i bokprosjektet, og Würgers er nå sendt ut på en to-måneders foredragreise til bokhandlere og litteraturhus landet rundt. I følge SZ’ beretning fra de første opplesningskveldene har Würger vært lite villig til å kommentere kritikken mot boken. På litt lengre sikt vil han nok ikke komme unna med det.

«Ornamental utnyttelse av arkivenes reelt døde»

En av bokens skarpeste kritikere er Süddeutsche Zeitungs Lothar Müller. I en lengre kommentar 19. januar fremholder han at striden om Würgers bok handler om «fremtiden til den tyske erindringskulturen» – intet mindre. Men den handler også om skjønnlitteraturens forhold til krigstidens arkiver, der «historiene om utsletting og forræderi, ofre og tapere, medløperi og motstand ligger lagret». Han skriver videre:

«Würger har montert arkivmapper fra prosessen mot Stella Goldschlag inn i sin kjærlighetsroman. En vrimmel av deporterte, myrdede og reddede står som et stumt kor i kjærlighetsromanens kulisser. De forsyner og forbrukes av romanmaskineriet uten at dette noen gang klarer å forstyrre kjærlighetshandlingene eller får fortelleren til å miste språket. Maskineriet arbeider som smurt, kjærlighetsromanens språk forblir upåvirket av arkivenes språk. ..Problemet er ikke blandingen av fakta og fiksjon, men de litterære midlenes utilstrekkelighet og den ‘ornamentale utnyttelsen’ av arkivenes reelt døde».

Nazitiden som temapark

Striden om Würgers bok kan selvsagt også leses inn i den aldri hvilende kamp mellom «høyt» og «lavt» i litteraturen – her det lesende folket, der ekspertene og skjønnåndene. I en kommentar til Würgers bok i Die Zeit 23. januar er hovedinnvendingen til boken fra avisens profilerte kommentator Thomas Assheuer at den er «underholdningslitteratur». Assheuer advarer sterkt mot tendensen til at denne sjangeren sprer seg til det vanskelige feltet historiebearbeiding og erindringskultur – uten at han nødvendigvis har noe mot underholdningslittertur i seg selv: «Enten det er litteratur eller film, overalt ser vi en ny måte å tilnærme seg fortiden. Nazitiden blir til temapark – med oppgave å trøste oss bort fra vår fremtidsangst.»

Takis Würger og Claas Relotius

Takis Würger er til daglig journalist i Der Spiegel. Forut for Stella har han skrevet en roman om en bokseklubb i et elitepreget studentmiljø i Cambridge. I Der Spiegel har han dyrket en skrivestil ikke så ulik sin tidligere kollega Claas Relotius, mannen som nylig ble avslørt for massiv forfalskning av sine artikler og som bidro til skandalisering og omdømmetap for Der Spiegel. Sjangeren har typisk vært lange fortellinger med human touch fra «det virkelige liv», featurejournalistikk med «glitrende penn»-ambisjoner. Denne stil passer godt inn i bildet Assheuer prøver å tegne, og som Süddeutsche Zeitungs Fabian Wollf i sin omtale av «Stella» 11. januar omtaler som «skravlende» og «bestselgerkompatibel». Det må understrekes at det ikke er påvist forfalskninger i Würgers journalistikk. Parallellen til Relotius er likevel ikke uten interesse, og har iallfall ikke unngått å dukke opp i debatten rundt boken.

«Holocaust» og «Schindlers liste»

I striden rundt boken har det også blitt trukket paralleller til tidligere debatter om populærkulturelle uttrykk som virkemiddel i oppgjøret med nazitidens ugjerninger. Også ved lanseringen av TV-serien «Holocaust» og kinofilmen «Schindlers liste» for hhv. 40 og 25 år siden ble det fra de «seriøse mediene», altså de samme miljøer som nå sabler ned Würgers bok, uttrykt bekymring for «banalisering» og «massekultur». I realiteten ble begge en kjempesuksess ikke bare når det gjaldt salgs- og seertall, men også som viktige vendepunkter i Tysklands bearbeiding av Nazi-tiden – fra fortielse og bagatellisering til et voksende selvoppgjør med gradvis sterkere folkelig forankring. Dette poenget fremheves selvsagt av bokens forsvarere, og i særlig grad av forlaget Hanser. Og selvsagt er det mulig å argumentere for at den samme type identifikasjon med ofrene for jødeutryddelsen som «Holocaust» og «Schindlers liste» utløste, kan oppnås gjennom Würgers bok. Kritikernes hovedpoeng er likevel at spørsmålene om årsakssammenhenger, skyld og ansvar som boken åpner opp, er for komplekse til at den enkle vekslingen mellom arkivenes brutalitet og fiksjonsdelens banale uttrykk kan forsvares. Temaet er uegnet for grøssende kos i godstolen.

Stella Goldschlags testamente

Stella Goldschlag tok sitt eget liv i 1994, hun  kastet seg ut fra terrassen i sin leilighet i Freiburg. Hun var da 72 år gammel og enke i sitt femte ekteskap. Før hun døde hadde hun overført alle rettigheter til publisering av sin livshistorie til historikeren Ferdinand Kroh. På denne måte ønsket hun å forsikre seg mot at historien om hennes innsats for nazimyndighetene aldri skulle bli fortalt i en kontekst uten at forhistorien bak hennes skjebne. Ved Krohs død ble Goldschlags rettigheter overført til hans arvinger, og ivaretas i dag av en advokat fra Berlin. Det var denne advokaten, Karl Alich, som nylig bekjentgjorde at han hadde tatt ut stevning med krav om at videre distribusjon av at boken stoppes inntil «tunge rettsspørsmål» vedrørende Goldschlags personlighetsvern er avklart. Et lignende krav er stilt for musikalen «Stella» på Neuköllner Oper i Berlin.

«Rettsstrid av høyeste kulturpolitiske betydning»

Med dette har striden rundt Würgers bok blitt til noe langt mer enn en diskusjon om «høyt» og «lavt» i litteraturen. I tillegg til diskusjonen om egnede litterære virkemidler i omgangen med nazitidens ugjerninger og om forholdet mellom fakta og fiksjon i den kunstneriske behandlingen av historisk stoff, handler den nå også om forholdet mellom dødes rett på personlighetsvern og kunstens rett på frihet i et moderne demokrati, ja simpelthen om beskyttelse av ære og ettermæle versus kunstnerens rett til ytringsfrihet. I en kommentar 31. januar fremholder Süddeutsche Zeitung at det må foretas en rettslig prøving av spørsmålet om immaterielle retter til personlighetsvern kan arves av andre enn slektninger før saken kan komme til full domstolsbehandling. Det må også avklares om disse kan tas hensyn til 25 år etter Stella Goldschlags død. Kommer saken til domstolene, vil vi stå overfor et tilfelle som i Tyskland kun har sitt like i prosessene rundt Klaus Manns roman «Mephisto» og i Maxim Billers «Esra» – en mulig rettsstrid av «høyeste kulturpolitiske betydning» i følge den velrenommerte skribenten og Holocaustforskeren Micha Brumlik i Die Zeit 31. januar.

Kunstens frihet versus immaterielle personvernrettigheter

Etter endelige domfellelser i 1972 og 2009 ble forbudene mot Manns og Billers romaner fastholdt, personvernrettighetene til de fornærmede – hhv. skuespilleren Gustav Gründgens og Billers ex-partner – trakk det lengste strået. Det er usikkert hvordan saken om retten til Stella Goldmanns historie vil falle ut, hvis den noen gang kommer til reell domstolsprøving. Mye kan tyde på at hensynet til ytringsfriheten veier tyngre i dag enn så sent som i 2009, men sikker kan man ikke være. Inntil endelig rettslig avklaring foreligger, er det stor sannsynlighet at de pågående debattene i tyske medier vil fortsette med samme intensitet som i dag. Disse kan åpenbart ha verdi også for de som er involvert i lignende debatter utenfor Tysklands grenser.

DEN TYSKE KULLKOMMISJONEN – AVVIKLING AV ALLE KULLKRAFTVERK SENEST INNEN 2038

Det har i energidebattene her til lands vært mye diskusjon om den «rene» norske gassen som kan erstatte de svært høye CO2-utslippene fra tyske kullkraftverk. Man har også gjort narr av at tyskerne bygger vindmøller og solaranlegg over en lav sko, men kvitter seg med den «rene» atomenergien (siste AKW-verk stenges ned i 2022) før man har hatt en plan for nedbygging av de svært forurensende kullkraftverkene. Spørsmålet har lenge vært en verkebyll også innad i «det grønne Tyskland»: Landet kan ikke nå sine ambisiøse klimamål uten kraftigere tak for nedbygging av kullkraftverkene (Die Grünen m.fl.).File:„Kohle Stoppen!“ demonstration in Leipzig 2018 04.jpg

Nylige opinionsmålinger viser at 59% av den tyske befolkningen støtter en politikk for rask nedbygging av kullkraftverkene. Opp mot dette har både hensynet til arbeidsplassene i struktursvake regioner og til energisikkerheten stått i fokus (CDU, deler av fagbevegelsen, arbeidsgiversiden, energiindustrien). Av delstatene som vil bli hardest rammet av en rask nedbygging ligger tre av fire i østlige delstater, altså områder som fra før av har utfordringer knyttet til struktursvake økonomier.

En regjeringsoppnevnt, bredt sammensatt kommisjon («Die Kohlekommision»), har nå lagt fram et omforent forslag til en plan for avvikling av kullkraften. Viktige elementer i denne er bl.a.:

– De eldste og mest forurensende kullkraftverkene tas av nettet allerede i løpet av de nærmeste 4 år (tilsvarende 12 gigawatt).
– Det avsettes 40 milliarder euro (350-400 milliarder kr.) over en 20-årsperiode til kompensatoriske og strukturstyrkende tiltak i regionene som rammes av nedlukkingen.
– Senest innen 2038 (muligens innen 2035) skal alle kullkraftverk i Tyskland være lukket ned.

Som ventet har det vært protester på begge sider av frontene: De Grønne, miljøbevegelser m.fl. mener forslagene ikke går langt nok, men er likevel positivt avventende; industrien mener det blir for dyrt. En god del stemmer i det politiske sentrum, som Süddeutsche Zeitung, mener imidlertid kommisjonens forslag er gode og avbalanserte – ikke minst fordi kommisjonens forslag innebærer en symbolsk viktig begynnelse. Til syvende og sist er det politikerne, altså Bundestag, som må bestemme.

Og her til lands kan olje- og gassindustrien ennå noen år fortelle historien om den rene norske gassen som alternativ til tysk kullkraftenergi – men ikke inn i evigheten.

 

Foto: Leonhard Lenz – Creative commons licenses 4.0

SCHINDLERS LISTE – 25 ÅR

Jeg skrev for noen uker siden en artikkel om visningen av den amerikanske serien «Holocaust» på tysk TV for 40 år siden, og om den store betydningen den fikk for Vest-Tysklands bearbeiding av Nazitidens redsler, og i særlig grad massemordet på Europas jøder.  Artikkelen ble publisert i Vårt Land 19. januar.File:Schindler's List movie.jpg

Nå i disse dager er det 25 år siden Steven Spielbergs «Schindlers Liste» ble vist på tyske (og norske) kinoer. Filmen handler om NS-medlemmet og fabrikkeieren Oskar Schindler – en reell historisk skikkelse – som reddet 1100 jøder i Krakow fra konsentrasjonsleirenes visse død ved å skjule dem som tvangsarbeidere i hans fabrikk. Som «Holocaust» 15 år tidligere fikk også «Schindlers liste» stor betydning for dybden i og den videre retningen på det tyske selvoppgjøret.

Det spesielle med «Schindlers Liste» var at det fremviste en «normal» og i utgangspunktet rimelig skruppelløs tysk borger, som gradvis forstår hva som er i ferd med å skje, og som tar det innover seg. Dermed forteller filmen at aktiv motstand, og ikke bare emigrasjon eller passivitet, var en mulig vei for den vanlige tysker.

Die Tageszeitungs (TAZ) anerkjente kommentator Micha Brumlik skrev om filmen for 25 år siden. Han gjør det på nytt nå. http://taz.de/Wiederauffuehrung-von-Schindlers-Liste/!5565088/?fbclid=IwAR0fDox4bT2uzK1JM052RCeDywyZC0H4FLh92pGr9vUsEsAgCS1a-IekiGk Det historisk unike ved Holocaust var ikke tallene på myrdede i seg selv, skriver Brumlik – hvor mange ble ikke ofre for stalinismens, den kinesiske kulturrevolusjonens og Røde Khmers myrderier! Det unike var det fabrikkmessig-moderne ved utryddelsesmaskineriet, og viktigst av alt – at en i utgangspunktet sivilisert nasjon med sitt dannelsesborgerskap, sin Goethehumanisme og sine høyere offiserer fra fine familier massivt og systemisk tilsidesatte den moderne moralitetens aller mest grunnleggende prinsipper – i Kants hjemland.

Det spesielle med Oskar Schindler, skriver Brumlik, var det gjennomsnittlige med ham, at han fortsatte å la seg lede av den vanlige, tillærte, konvensjonelle moralens prinsipper – og til slutt valgte å ta dem på alvor. Fremvisningen av Schindler ble derfor også en fremvisning av den jevne tyskers svik. Reaksjonene blant det tyske kinopublikumet var sterke.

 

Illustrasjon: Poster for Schindler’s List – «Fair use under the copyright law of The United States of America», to «provide critical commentary on the film, event, etc. in question»

ALT ER FORFALSKET

Journalisten Claas Relotius skrev til sammen ca. 60 historier for Der Spiegel. Som mange vil vite var skribentvirksomheten i stor grad bygget på løgn. Det verdensledende nyhetsmagasinet har satt maksimalt med ressurser inn på å rydde opp, herunder kritisk-journalistisk saumfaring av samtlige tekster. Enkelte er publisert i Spiegel+, altså tekster for digitale abonnenter, men flertallet er trykket i papirutgaven. Til nå er 28 av tekstene gjennomgått, og foreløpig status gjort opp. Det er dyster lesning. Frankfurter Allgemeine Zeitung, som Relotius også skrev for, sammenfatter gjennomgangen slik:

«Knapt en eneste av de 28 artiklene består testen. De aller fleste er forfalsket, inneholder overdrivelser, falske fakta, oppdiktede hendelser og intervjuer eller samtaler med personer som Relotius aldri har truffet».

Image result for claas relotius der spiegel

En av de mange historiene Relotius skrev for Der Spiegel handlet om småbyen Fergus Falls i Minnesota. Den svært lange «reportasjen», som ble publisert i mars 2017, var et inngående portrett av tristessen i det typiske «Trump-land»: «Slik lever menneskene der, slik tenker de, derfor ga de Trump sin stemme». Etter at skandalen begynte å rulle i desember sendte Der Spiegel sin reporter Christoph Scheuermann tilbake til Fergus Fall for å etterprøve den virkelighet Retorius beskriver. Han finner en by med et helt annet og vennligere ansikt enn det Relotius fremviser. Og feilene, løgnene og de pyntede historiene møter ham på løpende bånd:

  • «Den mørke skogen, hvor draker kan tenkes å bo“, en skog man passerer på bussreisen inn til byen, eksisterer ikke, i høyden noen spredte trær her og der.
  • «Neil Becker», Trump-velger og i følge Relotius en hardtarbeidende kull-skufler på det lokale kraftverket som knapt har vært utenfor egen by, drev i 34 år eget fitnessstudio og jobber i dag for UPS. Becker kjenner nesten hver eneste flyplass i USA.
  • Den angivelige Trump-velgeren Maria Rodriguez lider i følge Relotius av en nyresykdom, har ingen penger og drømmer om å dra tilbake til Mexico. I virkeligheten er Rodriguez kjernesunn, har nylig åpnet en restaurant sammen med sin mann og trives veldig godt i byen. Å stemme for Trump er umulig for henne, siden hun ikke er i besittelse av et amerikansk pass.
  • Rådmannen i kommuneadministrasjonen bærer ikke rundt på en pistol, det er ulovlig å bære våpen der. Rådhusets „utstoppede villsvin“ er umulig å finne, det samme er TV-apparatet på rådmannens kontor. Det er også oppdiktet at han aldri har besøkt havet og trakasserer kvinner på bussen. Han kjører aldri buss.

Scheuermann oppsummerer sitt møte med Fergus Falls slik:

«Tre dager i det ekte Fergus Falls, ikke i det oppdiktede, ble en leksjon i ydmykhet. Naturligvis har også denne byen sine problemer, men folkene der gjør så godt de kan, er vennlige og arbeider hardt. Ja, flertallet ga Donald Trump sin stemme, men menneskene der er langt mer interessante og sammensatte enn karikaturene Relotius gjorde ut av dem.»

Relotius’ tekster var typisk lange historier med preg av featurejournalistikk og med glitrende penn-ambisjoner – «fortellinger fra det virkelige liv» med human touch som var ment å skulle illustrere overordnede samfunnsmessige trender, men som altså i all hovedsak var basert på løgn og bedrag.

Den 34-årige Relotius var overøst med priser, og var før avsløringene ansett som en av de aller største stjernene på den tyske journalisthimmelen. En skandale og et personlig fall uten sidestykke i moderne tysk pressehistorie. Måten Der Spiegel har grepet fatt i dette i dette, med samme nådeløse krav til oppklaring i eget hus som ellers gjelder for journalistikken deres, synes jeg imidlertid det står respekt av, selv om man selvsagt kan si at man ikke har hatt noe valg.

ER AFD FORFATNINGSFIENDTLIG – BLIR PARTIET UNDERLAGT OVERVÅKNING?

Det tyske forfatningsvernet, «Verfassungsschutz» (delvis sammenlignbart med vårt PST) har besluttet å utrede grunnlaget for overvåkning av det høyrepopulistiske AfD. Partiet har klaget på beslutningen. Klagen kan imidlertid bli en bumerang. Til grunn for beslutningen ligger nemlig en detaljert 436 siders rapport som dokumenterer rasistisk, menneskeforaktende og historierevisjonistisk ideologi fra topp til bunn i partiet – en politikk, som hvis den hadde blitt gjennomført, ville vært uforenlig med Tysklands demokratisk-frihetlige grunnlov. Det er dette – det åpent forfatningsfiendtlige, og ikke partiets ytterliggående høyreposisjoner i seg selv – som gjør at det nå står i fare for å bli underlagt permanent overvåkning. Innenriksminister Horst Seehofer (CSU) beskriver rapporten som god og plausibel, og roser arbeidet til forfatningsvernet. Et utvalg av rapportens dokumentasjon av AFD-utsagn er gjengitt i Die Tageszeitung 21. januar. http://taz.de/AfD-Gutachten-des-Verfassungsschutzes/!5567533/?fbclid=IwAR0iGr2KgE13pSal9_yVgdyiq9PJG_HWEtTMfM7AZfB3O1LfziUzvjE5qgg. Her får man høre om muslimene som «råtnende kadavre», flyktninger som «parasitter» og om forsvaret av «den hvite europeiske kultur». De som har mage for det kan evt. lese videre.

Nå er det nok utelukket at overvåkningen vil føres videre til noen prosess for forbud av partiet. AfD er tross alt et Bundestagsparti med oppslutning fra 13-15% av velgerne. I tillegg ligger terskelen for slike forbud svært høyt – og bør ligge høyt. Tyskland har en straffelov som muliggjør forbud mot ekstreme, svært forfatningsfiendlige partier, og en del nynazistiske grupperinger av typen Nordisk Motstandsbevegelse er i dag forbudt. Hvor høyt terskelen for partiforbud ligger, viser forøvrig skjebnen til fremlegget om forbud mot det eldste og største av Tysklands nynazistiske partier, Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD). Tross støtte fra hele partiskalaen (minus AfD), avviste Den tyske Forfatningsdomstolen for at par år siden iverksettingen av et slikt forbud. Forfatningsdomstolen var klokkeklar på at NPDs forfatningsfiendtlige plattform ga grunnlag for partiforbud, men avveide dette mot andre tungtveiende verdier i forfatningen, herunder særlig ytrings- og organisasjonsfriheten. Forfatningsdomstolen la også til grunn at ekstreme, forfatningsfiendtlige partier må ha en viss størrelse og en viss innflytelse for at forbudsinstituttet skal kunne komme til anvendelse.

Skulle AfD fortsette sin ferd mot høyre, og skulle – mot alle antagelser – oppslutningen om partiet bli så stor at «trusselen» som forfatningsdomstolen omtaler blir reell, vil spørsmålet om partiforbud evt. kunne komme i et annet lys. Innen den tid er det imidlertid stor sannsynlighet for at partiet vil være splittet i to eller flere biter, og at en borgerlig, nasjonalkonservativ fløy har brutt ut og dannet et nytt alternativ som opererer innen rammen av forfatningens minste felles multiplum. Det er nemlig ikke AfDs hardlinere, m/Björn Höcke i spissen, som plages mest av en merkelapp som «forfatningsfiendlig» (han og hans «Flügel» vet selv at de er det), men den relativt store gruppen av «normale» borgerlige velgere som partiet de siste par årene har stjålet (eller har til låns) fra CDU/CSU, bl.a. på grunn av opplevd avstand til det som i medier og memer har gått under navnet «Merkelregjeringens innvandringspolitikk.» Dette er grupper med klar identifikasjon med Tysklands demokratisk-frihetlige institusjoner, og som derfor vil oppleve et slikt stigma som ubehagelig og belastende. En situasjon med varig overvåkning kan derfor bli en reell fare for AfD – uavhengig av om mange i partiets bakrom kan oppleve en slik status som noe nær en æresbevisning.

TV-SERIEN SOM FORANDRET TYSKLAND

Publisert i Vårt Land, 19. januar 2019

I disse dager er det 40 år siden den amerikanske TV-serien «Holocaust» (NBC, 1978) ble sendt på vesttysk fjernsyn. Den ble også vist i Norge og i en rekke andre europeiske land. Serien forandret Tyskland, og ansees i dag som en av de viktigste TV-begivenhetene i hele det 20 århundre. Serien vises på nytt på tysk fjernsyn nå i januar. Parallelt med dette møter den 95-årige «Johann R» i disse dager for en domstol i Münster, tiltalt for indirekte medvirkning til mord på flere hundre personer i konsentrasjonsleiren Stutthof ved Danzig (Gdansk) i perioden 1942-45. De to sakene er ikke uten sammenheng.

 

«Holocaust» er historien om forfølgelsen og tilintetgjørelsen av den tysk-jødiske familien Weiss, og den parallelle beretningen om SS-familien Dorf.  Serien ble sett av noe sånt som annenhver voksne tysker, og utløste en storm av reaksjoner. Alene TV-kanalen WDR, en av flere stasjoner som sendte serien, mottok 16.000 brev fra opprørte seere. Telefonlinjene inn til TV-kanalenes sentralbord brøt sammen og mediene rapporterte om reaksjonene fra folk flest: «hvorfor har ingen fortalt oss dette før?». Omstendighetene rundt utsendingene var også høydramatiske. Høyreekstreme utøvde sprengstoffaksjoner på sendemaster og i de «seriøse» mediene, med Die Zeit, Der Spiegel og FAZ i spissen, ble det uttrykt bekymring fordi serien fremmet «banalisering» og «amerikansk massekultur» i stedet for opplysning etter hevdvunne akademiske standarder. I realiteten ble serien det endelige vendepunktet i Tysklands bearbeiding av Nazi-tiden – fra fortielse og bagatellisering til en voksende selvoppgjørsbevegelse med gradvis sterkere forankring både i befolkningen og blant politikerne, i kultur- og kunnskapsinstitusjonene, i kirkene og ikke minst i mediene. I stedet for tapt anseelse, slik mange representanter for det offisielle Tyskland fryktet, resulterte de folkelige reaksjonene på serien at utlandets bilde av Tyskland og tyskerne ble forbedret – et bilde som mildt sagt ikke var det aller beste i de første ti-årene etter krigen.

Nazistenes ugjerninger var selvsagt ikke noe nytt for datidens tyskere, men som historikeren Frank Bösch sier i et intervju med Der Spiegel (nr. 3, 2019) hadde fokuset til da i større grad vært rettet mot gjerningsmennene og i mindre grad mot ofrene, slik man bl.a. hadde sett i de såkalte Auschwitzprosessene i Frankfurt på 60-tallet, fokuset på Rikskrystallknatten i 1938, på Hitler og de øvrige nazilederne som gale og onde osv. Med «Holocaust» fikk brede deler av befolkningen kastet over seg helt nye fortellinger om omfanget av lidelsene, på Eutanasiprogrammene i leirene, på perversitetene i mordmaskineriet, på Wehrmachts hjelpende rolle og på alle de andre «vanlige» hjelperne. Med ett kom mordene inn i folks stuer – og bestefar i godstolen var kanskje ikke så uvitende likevel!

I et intervju med TV-kanalen NDR i begynnelsen av januar i år forklarte publisisten og filmregissøren Jutta Brückner oppstyret rundt serien med at tabusonen rundt konsentrasjonsleirene ble brutt: «Serien benyttet seg av identifikasjonsdramaturgiens mønster og et filmatisk formspråk det brede publikum var fortrolig med, og den viste veien rett inn i gasskamrene». Dermed oppnådde Holocaust at „ ..jødene endelig ble til Mennesker og at deres skjebne, med stor historisk forsinkelse, ble gjenstand for tyskernes gråt og tårer.» Serien ble til „..demningen som brast, og den utløste en flod av bøker, filmer, erindringer og personlige vitnemål».

Vendingen hadde kommet. I tidsspennet 1983-1995 – som også markerte 50-årsdagene for hhv. Hitlers maktovertagelse og Nazi-Tysklands nederlag – fulgte en syklus av minnemarkeringer, museumsetableringer og debatter, som nærmest kan omtales som en kollektiv gjenerindring av naziherredømmets 12-årige historie. I 1985 omtalte forbundspresident Richard von Weizsäcker kapitulasjonsdatoen 8. mai 1945 som ”en befrielsens dag”, året etter startet det omfattende oppgjøret med historierevisjonistiske analyser i den såkalte ”historikerstriden”. Sterke inntrykk gjorde også filmen Schindlers liste (1993), som fremviste alternativer til tilpasning og medløperi, og Daniel J. Goldhagens bok ”Hitlers Willing Executioners” (1996), som dokumenterte antisemittismens dype forankring i det tyske folk. I perioden fra 1995-2005 var særlig debatten rundt Holocaustminnesmerket i Berlin (åpnet 2005) og de to store utstillingene om tyske Wehrmacht (1995 og 2001) av stor betydning. Wehrmachtutstillingene slo en gang for alle i hjel mytene om hæren og den vanlige soldat som ”renere” og mer nøytral enn f.eks. SS-enhetene.

Oppgjøret med nazitiden var selvsagt til stede også blant 68-opprørerne, men som Bösch helt riktig påpeker i nevnte Spiegel-intervju var disse på 70-tallet mer opptatt av å påpeke «fascistiske elementer i det eksisterende kapitalistiske samfunnet» enn å grave i historien om folkemordet på de europeiske jødene. I tillegg ble et fokus som kunne gi sympati for det «sionistiske og imperialistiske» Israel oppfattet som strategisk ubeleilig. Denne skampletten på rullebladet til 70-tallets venstrebevegelser utløste forøvrig senere sitt eget lille selvoppgjør, og er i dag en hovedårsak til at Tysklands venstreside er mer moderate i sin kritikk av Israel enn venstresiden ellers i Europa.

En umiddelbar virkning av «Holocaust» var at Forbundsdagen i 1979 opphevet loven om foreldelse for mord. I kombinasjon med senere skjerping av rettspraksis ved indirekte medvirkning til mord, bidro dette til at Tyskland helt opp til denne dag har fortsatt rettsforfølgelsen av personer som direkte eller indirekte var delaktige i konsentrasjonsleirenes utryddelsesmaskineri. Uten bruddet som «Holocaust» innledet og endringene i historie- og rettsbevisstheten som fulgte i kjølvannet av det, hadde det sannsynligvis ikke blitt noen prosess mot 95-årige «Johann R» – en vaktmann som bidro til å holde maskineriet i gang, men som selv sannsynligvis ikke var direkte delaktig i mordhandlinger. Johann R’s helsetilstand er nå så dårlig at prosessen mot ham midlertidig er stoppet, og sannsynligheten for at den aldri vil bli sluttført er ganske stor. I løpet av noen få år vil disse prosessene få sin naturlige slutt. Men ikke helt ennå. Ved «Sentralenheten for oppklaring av nasjonalsosialistiske forbrytelser» i Ludwigsburg har man bevismateriale for prosesser mot 4-5 fortsatt levende gjerningsmenn.

De siste 40 årenes selvoppgjørsprosess har forandret tyskernes forhold til nazitidens ugjerninger på radikalt vis. Oppgjøret har slik sett blitt en viktig del av det historikeren Norbert Frei omtaler som det moderne Tysklands «politisk-kulturelle selvidentifikasjon». I en undersøkelse foretatt i 2000 svarte 78 prosent av den tyske befolkningen at det er ”svært viktig” eller ”viktig” at minnet om ”forfølgelsene og massedrapene i det 3. rike” blir holdt ved like. Femti år tidligere, i 1950, mente 30 prosent av tyskerne at Nürnbergprosessene mot Hitlers nærmeste medarbeidere var ”unfair” (Norbert Frei ”1945 und wir – das dritte Reich im Bewusstsein der Deutschen”, München 2009). Det gir mye av forklaringen på konsekvensen og tydeligheten i rettsprosessene som føres mot alle mulige skyldige med rettsevne – selv mot mennesker nær livets slutt.

Det hører med til historien at det også ble strid rundt visningen av «Holocaust» i Norge. Kringkastingsrådet mente den hadde «lav kunstnerisk verdi og var spekulativ», og frarådet visning. En annen begrunnelse var at «..en rekke nordmenn hadde et nært forhold til de ting serien omhandler, og at man ikke unødig ville rippe opp i dette» (!). Seriens visning i Sverige og Danmark samt protester fra publikum gjorde at NRK våren 1979 likevel valgte å vise serien. Reaksjonene fra det norske publikummet var sterke, og viser at NRK fattet en riktig beslutning. Skikkelser som Trygve Bratteli og Robert Levin ga også klar støtte til NRKs beslutning. I dagens perspektiv virker debatten om visningen av serien mildt sagt anakronistisk.

Mesteren og hans krets

Ulrich Raullfs fabelaktige bok «Kreis ohne Meister – Stefan Georges Nachleben» (første utgave 2009)  forteller historien om «George-kretsen» og dens ettervirkninger. Med Platons akademi som det store forbilde, «Knabenliebe», klassiserende billedhuggeri og «mesterens» ovringer over det skjønne og sanne som viktige ingredienser klarte den karismatiske og herskesyke dikterfyrsten i perioden 1910-1933 å fylke et stort antall «åndsmennesker» rundt seg og sin «stat» – «Das geheime Deutschland». Den litterære kanon var stramt definert – foruten Georges egne dikt, Platons dialoger, Homer, Dante, Shakespeare, Goethe og Hölderlin. Romankunsten var bannlyst.

Historien om George og hans krets er dypt fascinerende in its own right, men for meg anskueliggjør den også, slik Raulff forteller den – i potensert og ekstrem form – noen dypereliggende trekk ved det tyske dannelsesborgerskapets tanke- og forestillingsverden, slik denne hadde tatt form fra den tidligromantiske og Weimarklassiske perioden og utover det 19. (og 20.) århundre: det høytflyvende, det «åndelige», hellenisme-dyrkingen, forestillingene om Tyskland og tyskernes særlige skjebne og bestemmelse, lengselen etter kulturell (og nasjonal) forløsning, ja hele den oppstemte politiske messianismen som store deler av åndseliten var bærer av. Jeg har etterhvert lest noen tusen sider om dette fenomenet, men må innrømme jeg ikke har opplevd det rikere og mer detaljert, bedre dokumentert og mer sofistikert fortalt enn i Raulffs bok. Raulff har skrevet en rekke andre kulturhistoriske verk, og var til sin pensjonering ved inneværende årsskifte direktør ved «Das deutsche Litteraturarchiv, Marbach».

Ved Georges død i desember 1933 hadde Hitler vært ved makten i mer enn et halvår. Det betød også at hans ulike disipler ble spredd for alle vinder, etterhvert i knallharde retningskamper om den riktige forvaltningen (og tolkningen) av arven etter mesteren. Noen av disse miljøene har levd videre i ulike typer av subkulturer, eller «kolonier» som Raullfs kaller dem, helt fram til våre dager. Den konsekvent «apolitiske» George (han styrte derimot politikken i sin egen «stat» med jernhånd) nektet å gi den nødvendige støtte til sine mange jødiske disipler når alvoret meldte seg. En del av dem, som historikeren Ernst Kantorowiccz, ble senere viktige skikkelser i det tyske, anti-nazistiske eksilmiljøet i USA. Flere av «de ariske» disiplene så imidlertid Hitlerskikkelsen, og den kommende fascismen, som en slags virkeliggjøring av den tysknasjonale forløsningslengselen Georgekretsen så lenge hadde dyrket. Sentralt blant disse sto bl.a. Stauffenberg-brødrene. En av dem, Claus Philip Maria Schenk Graf von Stauffenberg, kom jo som vi vet fra 20.-juliattentatet 1944, etterhvert på andre tanker.

Hadde Goethe og Schiller sex?

«Hadde Goethe og Schiller sex», spør Rosa von Praunheim i sin siste film, «Männerfreundschaften». Von Praunheim har vært den legendariske frontskikkelsen i tysk «homofilm» gjennom flere ti-år. I filmen går han 200-250 år tilbake i tid, og søker opp noen av de mange inderlige, «åndelige» vennskapene mellom menn i den tidligromantiske og Weimarklassiske perioden.

Ist das noch Klassik oder schon Romantik?

Det mest kjente av dem er jo vennskapet mellom Goethe og Schiller, men hadde de sex? Ikke godt å si, alene av den grunn at man hadde andre ord for dette den gang, og de direkte skriftlige kildene er få. I Rüdiger Safranskis svært gode og detaljerte dobbelbiografi, «Schiller und Goethe – Geschichte einer Freundschaft» er det iallefall ikke nevnt med et ord. Men man mener jo å vite at Goethe under sin italienske reise ikke bare hadde seksuelle relasjoner til en rekke kvinner, men at han også oppsøkte datidens «homofile scene» der han måtte finne denne. Han ble «polyseksuell», slik FAZ omtaler det. Andre skikkelser som underkastes von Praunheims utforsking er forøvrig naturforskeren og verdensomseileren Alexander von Humboldt.

Noen ti-år tilbake hadde det sikkert blitt ramaskrik om noen hadde laget film om homoerotiske relasjoner mellom nasjonalhelligdommer som Goethe og Schiller. I dag er det vel knapt noen som vil løfte på et øyebryn. Og det er da ikke så rent lite bare det.

https://www.faz.net/aktuell/feuilleton/kino/maennerfreundschaften-waren-goethe-und-schille-ein-paar-15944748.html?fbclid=IwAR3dFOmOZkb4G-3gpDEiuG7b95pvAzfGnJspIqW2OQMIbL4xKYEfPZ2e0KA

Jena 1800 – Republikken av frie ånder

Vi befinner oss i overgangen mellom 17- og 18-hundretallet i den lille universitetsbyen Jena i hertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach. I et leid hus i Leutragasse 5 samles brødrene August og Friedrich Schlegel og deres kvinnelige partnere Caroline og Dorothea. Filosofene Fichte og Schelling, dikterne Novalis, Tieck og Brentano og en rekke andre er også der – dels boende, dels som deltagere i husets meget intense litterære og filosofiske salong. Kretsens virke setter dype spor både i den tyske og den europeiske åndshistorien. Friedrich Schiller har nylig forlatt byen til fordel for nabobyen Weimar – hertugresidens og teaterby – for å kunne komme nærmere sin gode venn Goethe. I Weimar residerer på samme tid også skikkelser som Herder, Wieland og Jean Paul. Den store høvdingen er Goethe, det tyske dannelsesborgerskapets store diktergeni, toppbyråkrat i Hertug Carl Augusts statsadministrasjon, teater- og gruvedirektør og mye, mye mer. I bakgrunnen raser Napoleonskrigene, det gamle tysk-romerske rike er på vei mot oppløsning og republikanske verdier og en ny frihetslengsel setter seg gjennom både i litteraturen og filosofien.

Historien om det kreative og kulturrevolusjonære oppbruddet i disse to småbyene i perioden 1796-1807 (i dagens Thüringen) er rammen om Peter Neumanns lidenskapelig fortalte historie «Jena 1800» (Siedler Verlag) som ble utgitt tidligere i høst. Det er en samling fortellinger – ukronologisk og springende i formen – men fortalt med en slik intensitet og nærhet til det som skjedde at man tidvis kan innbille seg at ha vært flue på veggen. Neumann er en ung filosof, knapt fylt 30, som foreleser i filosofi der Fichte, Schelling, Schlegelbrødrene, Hegel m.fl. i sin tid gjorde det, universitet i Jena! Jeg har lest boken med stor begeistring.

«Bokollektivet» i Leutragasse står for all ettertid som stedet hvor den tyske (ung-)romantikken hadde sin første store blomstringstid. Her ble de første utgavene av romantikernes sensasjonelle nye tidsskrift Athenaeums til, her skrev Friedrich Schlegel nøkkelromanen Lucinde, her fremfører Novalis sine nye dikt. Den unge Novalis dør av tuberkulose allerede i 1801. Kvinnene, Caroline og Dorothea, er sterke og selvstendige, med egne karrièrer som forfattere og oversettere. Den bråmodne professordatteren Caroline ble tidlig enke og hadde en fortid som revolusjonær i Mainz-republikken, men ble etter mange dramatiske hendelser «reddet» inn i et ekteskap med filologen og oversetteren August Schlegel. Når Schelling dukker opp i Leutragasse begynner han raskt å gjøre kur til Caroline, som gjengjelder tilnærmingene fra det mange år yngre filosofgeniet. Etter «råd» fra Goethe godkjenner hertugen Augusts og Carolines ønske om skilsmisse, og Caroline inngår ekteskap med Schelling. Også Dorothea, datter av den jødiske filosofen Moses Mendelssohn, har et havarert ekteskap (med bankieren Simon Veit) bak seg, og lever vel i noe så moderne og uvant som et samboerskap med Friedrich Schlegel i Leutragasse, før de to gifter seg i Paris i 1802.

Utgivelsene kommer på rekke og rad. Den produktive Schelling utgir «Von der Weltseele» (1798), „Erster Entwurf zu einem System der Naturphilosophie“ (1799) og „System der tranzendentalen Idealismus“ (1800) i løpet av et par år. I Weimar er „Die Weimarklassik“ på sitt absolutte høydepunkt, bl.a. med uroppføringer av Schillers „Wallenstein» og «Maria Stuart» på Hofteater – hertugens og Goethes teater. I 1801 gjør også Hegel sin entre i Jena, Schellings gamle studievenn fra Tübingen. Sammen starter de to tidsskriftet «Kritischen Journals der Philosphie». Hegel blir i Jena til 1807. Samme år kommer «Phänomenologie des Geistes» ut. Da har Schelling forlengst forlatt byen, og havnet i bayersk statstjeneste, Schiller har vært død i tre år og August Schlegel har blitt Madame de Staëls privatsekretær. Den suksessrike og høyprofilerte Johann Gottlieb Fichte, Kants fremste arvtaker, må for sin del forlate Jena kort tid etter at Neumanns historie starter. Hertugen er liberal, men ikke mer enn at Fichte må forlate sin læregjerning ved Universitet i Jena på grunn av beskyldninger om ateisme. Han fortsetter sitt virke i Berlin.

Boken begynner og slutter med Napoleons innmarsj i Jena i 1806. Det blir starten på Frankrikes okkupasjon av Preussen og de allierte fyrstedømmene fra 1806-13, og samtidig også begynnelsen på den tyske romantikkens omslag til nasjonalisme. Fichte oppildner til oppstand og begeistring og skriver taler til den ennå ikke fødte nasjon, verdensborgeren Goethe har kun forakt for tidens nye melodi.

Om det i noen ti-årsperiode, og innenfor et så lite geografisk område, har blitt skapt tilsvarende mengder filosofi og litteratur av samme høye kvalitet, vet ikke jeg – men jeg tviler. I presentasjon av Neumanns bok oppsummerer forlaget virkningene av det som skjedde i Jena/Weimar for mer enn 200 år siden slik: «Ikke bare blir de samfunnsmessige konvensjonene utfordret, også synet på individet og naturen revolusjoneres, og dermed også vår forståelse av friheten og virkeligheten – med virkning helt opp til i dag». Anmeldelsene, med Die Zeits Adam Soboczynski i spissen, har vært begeistrede.

 

 

«Wir schaffen das»

„Merkels flyktningpolitikk var katastrofal, og Tyskland kommer til å måtte betale dyrt for dette i årtier fremover“, er det mange som bastant fastslår her på berget. Men hvordan går det med den ene millionen av flyktninger som krysset de tyske grensene i perioden august/september 2015-januar 2016? Det kommer selvsagt an på øynenene som ser. Det kan kanskje være av en viss interesse å høre hva en sentral skikkelse fra det tyske næringsliv, presidenten for den tyske arbeidsgiverforeningen Ingo Kramer, har å si. I et intervju med avisen Augsburger Allgemeinen 13. desember uttaler han bl.a. følgende:

«Det går betydelig bedre med integrasjonen av flyktningene i Tyskland enn tidligere antatt. Av den ene millionen som kom har snart 400.000 i dag en arbeidsplass eller lærlingplass. Angela Merkel fikk rett med sitt utsagn „Wir schaffen das“ («dette får vi til»). De fleste unge migrantene behersker etter et år så godt tysk at de ikke har problemer med å følge undervisningen på yrkesskolene. Det store flertall av de yrkesaktive flyktningene arbeider i jobber hvor det betales skatt og sosiale avgifter på vanlig måte og er dermed integrert».

Kramer sier i intervjuet, som FAZ gjengir i dag, videre:

«Mange migranter har blitt en styrke for det tyske næringslivet. Vi bør ikke ha angst for innvandringen, vi bør heller se de som har kommet til oss og arbeider her som en berikelse. De aller fleste mellomstore bedrifter er nå som før på jakt etter medarbeidere, og håper at regjeringens planlagte nye innvandringslov skal hjelpe».

Loven Kramer viser til ble fremlagt av samarbeidsregjeringen CDU-CSU/SPD for vel en måned siden. Hensikten er å etablere legale veier for arbeidsinnvandring til Tyskland utenfor EU-/EØS-området.

Kramer avslutter slik:

„Vi må uansett betrakte temaet migrasjon med større nøkternhet enn vi har gjort til nå. Tyskland må fortsatt være et åpent samfunn, som er beredt til å rekruttere arbeidskraft fra utlandet. Lykkes vi ikke med dette, er det fare for at vi kan falle tilbake til 90-tallets økonomiske problemer“.

Så kan man selvsagt si at dette kun er en del av historien, hva med kostnadene for de som selv etter 10 år ikke lykkes å komme inn i arbeidslivet, hva med kvinnene som hindres i yrkesdeltagelse fordi de låses fast i tradisjonelle kvinneroller, hva med de kulturelle hindre i integrasjonsarbeidet?

Såvidt jeg vet er imidlertid alle (jeg ser da bort fra ytterfløyenes fanatikere) enige om at arbeidslinja må være bunnplanken for alt vellykket integreringsarbeid. I så henseende kan de tyske erfaringene kanskje være viktig å ta med seg videre? Har vi f.eks. noe å lære av det tyske systemet for fagopplæring? Fremfor alt bør vi merke oss Kramers etterlysning av nøkternhet i drøftingen av migrasjonens mangslungne virkelighet. Det uvelvillige, betente og periodevis hysteriske ved disse debattene her til lands, er for egen del hovedårsaken til at jeg stort sett styrer unna.

https://www.faz.net/aktuell/politik/inland/mehr-legale-migrationswege-nach-deutschland-werden-gefordert-15941609.html?fbclid=IwAR3Sqzm_WN9W4GesyxB2x3ynI8m7k4lbbi4P940RErKJmQBYCic-9EZATJM

«Det er ikke vår oppgave å foreskrive når folk ikke skal spise kjøtt»

Publisert i Morgenbladet 30. november 2018

Tysklands grønne parti, Die Grünen, seiler i medvind.  Partiet har siden valget på ny Forbundsdag sist høst økt sin oppslutning fra 8 % til rundt 20 %. Oppgangsbølgen skjer i en situasjon hvor samarbeidsregjeringen mellom det kristelig-demokratiske CDU/CSU og sosialdemokratiske SPD er lammet av indre strid, og hvor oppslutningen om SPD er lavere enn noensinne i hele etterkrigstiden.  De Grønne representerer for mange velgere et svar på et ønske om en ærligere og mer saksrettet politikkstil.  Mye av suksessen kan også tilskrives en ny og svært populær lederduo. I tillegg kommer troverdighet og kompetente løsninger i møtet med vår tids største politiske utfordringer – klima- og miljøkrisen.  Partiets fremgang viser at sentrum-venstre fortsatt kan være et sterkt og kraftfullt alternativ i europeisk politikk.

Barn av 68-opprøret

Det grønne partiet er et ektefødt barn av det vesttyske 68-opprøret og de sosiale bevegelsene som fulgte i kjølvannet av dette. Selv om det politiske utbyttet av 70-tallets aksjoner var magert, hadde de omfattende mobiliseringene lagt grunnlaget for etablering av et nytt sosiokulturelt miljø – et sjikt av radikale ”moderniserere” som hadde startet sin ”marsj gjennom institusjonene” (R. Dutschke). Historien om dette sjiktet er på mange måter identisk med historien om Det grønne partiet. I utgangspunktet var partiet et slags antiparti. Gjennom partidannelsen i Karlsruhe januar 1980 hadde den tidligere opprørsgenerasjonen lykkes med å skape en plattform for politisk påvirkning innenfor de etablerte institusjonene.

De hvite turnskoene

Ved valget på ny Forbundsdag i 1983 oppnådde De Grønne 5,6 % av stemmene, og gjorde sin første inntreden i den tyske nasjonalforsamlingen. Det politiske hovedprinsippet var totalopposisjon, metoden provokasjoner og etikettebrudd og den personlige stilen demonstrativt uformell.  Inntredenen i Bundestag ble likevel starten på et krevende, men nødvendig arbeid med oppøving av kompromissberedskap og utvikling av realpolitiske konsepter. En viktig milepæl var den første deltagelsen i en såkalt rød-grønn regjeringskoalisjon (med SPD) på delstatsnivå i delstaten Hessen i 1985. Miljøvernminister i den nye regjeringen var den den tidligere gatekjemperen Joschka Fischer. De hvite turnskoene han hadde på under edsavleggelsen har i dag nærmest ikonisk status. Med deltagelsen i Gerhard Schröders rød-grønne regjering fra 1998 til 2005 trådte partiet, for første og hittil eneste gang, inn i et regjeringssamarbeid på riksnivå. Et annet høydepunkt var utnevningen av partiveteranen Winfried Kretschmann til ministerpresident i den velstående sydtyske delstaten Baden-Württemberg i 2011. Fem år senere, i 2016, ble De Grønne delstatens største parti med over 30 % av stemmene og Kretschmann kunne gå inn i en ny periode som ministerpresident. At De Grønne samtidig «skiftet side», og erstattet SPD med konservative CDU som regjeringspartner, er en god illustrasjon på partiets lange politiske ferd fra 1980 til i dag.

Et erfarent parti

De Grønne deltar i dag i 9 av Tysklands 16 delstatsregjeringer, og har i perioden forut for dette vært koalisjonspartner i et 20-talls andre regjeringer. Det er altså etterhvert et svært erfarent og konsolidert parti. Partihistorien har likevel vært mye preget av turbulens og internt bråk. Striden har dels handlet om ledelsesformer – basisdemokrati versus profesjonalisering, dels om partiets politiske hovedretning – på den ene side en radikal fløy med basis i partiets opprinnelige verdier, på den andre side en mer moderat fløy. I dag fremstår de moderate, eller de såkalte «Realos», som seierherrer og striden mellom fløyene som bilagt. De Grønne i nåværende støpning kan mest presist beskrives som et venstreliberalt parti, men med elementer av sosialdemokrati og konservatisme i den helhetlige samfunnsvisjonen – økologisk fundert, grunnlovsorientert, kosmopolitisk og ikke minst EU-vennlig. I et politisk landskap preget av nye konfliktlinjer er De Grønne også den tydeligste antipode til høyrepopulistiske AfD – så tydelig og konsistent i sin diametralt motsatte politikkoppfatning at det i seg selv kan være en del av forklaringen på oppgangsbølgen.

Ny konservatisme?

Winfried Kretschmann, tidligere nevnte ministerpresident i Baden-Württemberg, illustrerer bredden i Det grønne partiet. I en bok utgitt tidligere i høst beskrev han grunnlaget for sitt politiske arbeid som «konservativt» («Worauf wir uns verlassen wollen – Für eine neue Idee des Konservativen»). Inspirert av Aristoteles, Edmund Bruke og Hannah Arendt beskriver Kretschmann verdien av borgersamfunnet, demokratiet, institusjonene, familien, lokalsamfunnene, kirkene og livssynssamfunnene – av moderasjon, fornuft og toleranse. Kretschmann tegner opp klare skiller mellom de «reaksjonære» (vi må tilbake til det som var), de «strukturkonservative» (alt må bli som det er) og hans egen «nye konservativisme», som vil «forandre for å bevare»: Skaperverket og naturens tåleevne, den katolske sosiallære og omlegging av delstatens bilproduksjon i en og samme pott. Men Kretschmanns „familie“ er også homoparets familie og de sterke lokale fellesskapene er fellesskap på tvers av religioner og etnier – med det levende demokratiet som lim. Kretschmanns samfunnsvisjon lener seg mot tre av vestens mest symbolsk ladede steder: «Akropolis» – demokratiet, den praktiske fornuft; «Kapitol» – retten og rettsstatligheten; «Golgata» – rettferdigheten og barmhjertigheten.

Modell i en Jack-Wolfskin-katalog

De Grønnes oppgangsbølge er umulig å forklare uten populariteten til partiets nye lederduo, Robert Habeck og Annalena Baerbock. De to ble valgt på partiets landsmøte i januar i år, men har forlengst satt seg gjennom som et samkjørt par med en debattstil og et saksfokus som har virket radikalt fornyende i en politisk offentlighet preget av personkonflikter, skinnuenigheter og en språkbruk som splitter og polariserer heller enn å åpne opp. Habeck (47 år) er 4-barnsfar, har doktorgrad i filosofi og en karriere som skjønnlitterær forfatter; de siste 5 år har han vært miljøvern- og landbruksminister i delstatsregjeringen i Schleswig-Holstein. Han er karismatisk, kommer lett i kontakt med folk, er faglig kyndig, troverdig og ærlig. Der Spiegel skrev i et lengre portrett tidligere i høst at han noen ganger kan se ut som «en modell i en Jack-Wolfskin-katalog». Tidligere i år ga han ut en bok om behovet for fornying av det politiske språket. Hans co-partner Baerbock (37 år) er statsviter og folkerettsspesialist og har vært medlem i Bundestag siden 2009. Hun er en mer energisk og utadrettet skikkelse enn Habeck, men med samme aura av troverdighet og faglig kyndighet. Duoen Habeck/Baerbock virker som magneter på sine omgivelser, og har i løpet av kort tid rukket å bli talkshowstudioenes nye yndlinger. Konservative Frankfurter Allgemeine Zeitung skrev i en kommentar 12. november: «De Grønnes suksess er lett å forklare – de viser pragmatisk fornuft på alle politikkområder».

Det nye folkepartiet på sentrum-venstre side

De Grønne opplevde sin forrige store oppgangsbølge i 2011. Den skjedde i kjølvannet av atomkraftulykken i Fukushima. Med unntak av Baden-Württemberg og enkelte byer i vest, måtte partiet i de etterfølgende årene avfinne seg med en oppslutning på beskjedne 7-11 %. Hva tilsier at også nåværende oppgangsbølge ikke skal ebbe ut? I tillegg til en sterk og samlet partiorganisasjon og et program som skarpere og mer troverdig enn noen av de andre partiene svarer på samtidens største utfordringer – klimakrisen, avvikling av kullkraften, overgangen til elektromobilitet, europeisk integrasjon – vil partiets strateger kunne vise til det svært store potensialet som ligger i de tyske velgernes underliggende preferanser. En undersøkelse foretatt av meningsforskningsinstituttet Infratest dimap tidligere i høst viste at hele 47 % av den tyske befolkningen «prinsipielt kunne forestille seg å stemme på De Grønne». Undersøkelsen viste også at 55 % av befolkningen anser De Grønne som et «Partei der Mitte» – et sentrumsparti. Dette bildet understøttes av undersøkelser foretatt av velgerbevegelsene ved delstatsvalgene i Bayern og Hessen i oktober i år. I Hessen økte De Grønnes oppslutning med nærmere 9 % fra valget i 2013. Så godt som hele tilveksten på 200.000 stemmer kom fra de to nærliggende partiene på venstre (SPD) og høyre side (CDU) med ca. en halvpart hver. Det er undersøkelser som denne Robert Habeck bygger på når han i hele 2018 har gjentatt at De Grønnes overordnede mål er å erstatte SPD som det store og dominerende «Volkspartei» («folkeparti») på sentrum-venstre side i tysk politikk.

«Veggietag»

De Grønnes kjernevelgere har tradisjonelt vært bosatt sentralt i de store byene i vest. Selv om De Grønne fortsatt har flere velgere blant unge kvinner i storbyene enn blant eldre menn på landsbygda, ble det under valgkampene i Bayern og i Hessen i høst observert klare tendenser til at nye og bredere velgergrupper er i ferd med å nærme seg partiet. Partiet arbeider bevisst for å kvitte seg med stempelet som interesseparti for «alternative subkulturer», og har tatt oppgjør med pekefingeren som politisk metode. Partiet har f.eks. oppsummert forslaget ved Forbundsdagsvalget i 2013 om en obligatorisk dag for vegetarmat ved offentlige kantiner («Veggietag») som en politisk fiasko. Partileder Habeck beskrev det slik i et intervju med Der Spiegel 20. oktober: «Det er ikke vår oppgave å foreskrive når folk ikke skal spise kjøtt, nemlig torsdag ettermiddag, derimot er det vår oppgave å få til strukturelle endringer av landbrukspolitikken». Profilen i fordelingspolitikken er også skjerpet. For å kunne styrke troverdigheten blant arbeidervelgere og beholde stemmene som er til låns fra SPD, stiller partiet nå krav om full avvikling av den forhatte «Hartz IV»-ordningen – en form for kombinert sosialhjelp og arbeidsledighetstrygd som har bidratt til betydelige armodsproblemer for de som faller utenfor arbeidsmarkedet. Det hører med til historien at De Grønne i tospann med SPD selv var med på å innføre ordningen under Gerhard Schröders rød-grønne regjeringsperiode 1998-2005.

Et sted å gå for Hareide

De Grønne er et parti som søker makt. Med sin åpenhet for samarbeid både til venstre og høyre, er partiet aktuell som partner i nærmest enhver kommende regjeringskonstellasjon.  Partiet har likevel utfordringer. I flyktningpolitikken kan uenigheten mellom en svært liberal og en mer «realistisk» linje komme opp til overflaten og skape splid. I fordelingspolitikken kan det bli krevende å få gjennomslag for kravet om bortfall av Hartz-IV-ordningen dersom man velger alliansepartnere til høyre (CDU og FDP). Partiet sliter også med svak oppslutning i Øst-Tyskland, et problem ikke kun fordi det svekker partiets muligheter for politisk gjennomslag, men også fordi det reflekterer en dyptgripende politisk-kulturell kløft mellom øst og vest i Tyskland. Uavhengig av hvordan partiet løser disse dilemmaene er det lite dristig å spå at De Grønne i ti-årene som kommer vil få en sentral og fremskutt posisjon i Europas politiske liv. Det vil også innebære konsolidering av sentrum som tyngdepunkt i tysk politikk. Et slikt scenario for Europas største land kan gi grunn til ettertanke i en situasjon hvor det her til lands, etter KrF-striden, utstedes dødsattester for det politiske sentrum som selvstendig politisk kraft. I Tyskland hadde Hareide hatt et sted å gå.

Foto: De Grønnes lederduo Robert Habeck og Annalena Baerbock (offisielt pressefoto, Die Grünen)

Mellomtitler laget for Tysktime

TYSKLAND FÅR NY INNVANDRINGSLOV

Så har den tyske regjeringen, CDU/CSU og SPD, blitt enige om en endelig versjon av den lenge varslede nye innvandringsloven («Einwanderungsgesetz»). Loven blir etter alle solemerker vedtatt før jul. Tyskland har stor arbeidskraftmangel innen en rekke teknisk-industrielle fag og innen de fleste omsorgsyrkene. Alene innen de tekniske fagene er rundt 250.000 stillinger ubesatte. Det største presset for innføring av loven har derfor kommet fra arbeidsgiverforeninger og lokale håndverks- og industrikammere. Også den tyske fagbevegelsen har vært positive til den nye loven, dels fordi mangel på fagarbeidere er en trussel mot verdiskapningen og dermed også for arbeidsplassene, dels fordi loven ansees som et viktig instrument for å hindre lønnsdumping og for å sikre ordnede forhold på arbeidsmarkedet.

Loven gjør det mulig for statsborgere utenfor EU-/EØS-området å få arbeids- og oppholdstillatelse dersom jobbtilbud foreligger. Den gjør det også mulig for personer uten jobbtilbud, men med en godkjent utdanning å få oppholdstillatelse for en begrenset periode for å søke om jobb. Bestemmelser av lignende type har tidligere eksistert for akademikeryrker og andre typer fagspesialister, men utvides nå til hele spekteret av faglært arbeidskraft. Samtidig bortfaller den såkalte «Vorrangprüfung», hvor det ved tilsetting av personale utenom EU-/EØS-området har vært pålagt å sjekke ut mulige jobbkvalifiserte innenfor EU-/EØS-området, og gi disse forrang dersom hun/han fantes. Regelen bortfaller fordi den har vært byråkratiserende, fordyrende og forsinkende, og en kun har klart å fange opp et fåtall slike tilfeller.

En konsekvens av den nye loven er at det etableres et skarpere skille mellom asylinstituttet og lovregulert arbeidsinnvandring. En av målsetningene har nettopp vært å forhindre at asylinstituttet misbrukes som vei inn i arbeidsmarkedet, men at legale veier for dem som vil søke arbeid i Tyskland kan etableres. Loven har elementer som også finnes i FNs nye Migrasjonspakt. Loven inneholder også en modifisert versjon av den såkalte «sporveksel-bestemmelsen», en ordning som skulle gjøre det mulig for godt integrerte lærlinger med avvist asylsøknad å «skifte spor», dvs. få varig arbeids- og oppholdstillatelse etter avsluttet utdanning og ved god vandel. Denne bestemmelsen blir det nå ikke noe av, derimot en bestemmelse som sikrer denne gruppen asylsøkere retten til å fullføre sin utdanning samt to års videre arbeidsopphold.

Siden loven i sin endelige versjon bygger på flere kompromisser, har flere av de politiske partiene måttet gi avkall på sine primærstandpunkter. Samtlige partier unntatt AfD – fra Die Linke til CDU – er imidlertid positive til at en slik lov nå kommer på plass. Tyskland har siden tidlig 60-tall vært et moderne innvandringsland. Den nye loven legger til rette for at det skal kunne være det også for fremtiden. Men på en ryddigere måte enn til nå, og på en måte som skiller tydeligere mellom prosesser fundert i de internasjonale flyktningkonvensjonene og prosedyrer knyttet til lovregulert arbeidsinnvandring.

UWE TELLKAMP PÅ BANEN IGJEN

Så er Uwe Tellkamp på banen igjen. Forfatteren av den prisbelønte «Der Turm» og en rekke andre romaner skapte furore gjennom flere utspill høsten 2017 og våren 2018 hvor han gjorde seg til talsmann for posisjoner med klart høyrepopulistisk preg, herunder i en podiumsdebatt med forfatterkollegaen Dürs Grünbein i Dresden vinteren 2018. Tellkamp opplevde også at hans eget forlag – velrenommerte Suhrkamp Verlag – distanserte seg fra ham, noe som utløste en helt egen debatt om forlagenes plikter og ansvar overfor egne forfattere.

Tellkamp har nå levert et «tilsvar» til et opprop som en rekke kulturarbeidere ved teater- og musikkscener i bl.a. Dresden, Leipzig og Berlin har sendt ut som svar på AfDs politikk for kontroll og sensur av institusjonenes repertoirepolitikk, provokasjoner fra ytre høyre mot kulturarrangementer m.v. Han har også gått til aktivt forsvar av en bokhandler i Dresden som har invitert representanter fra ytre høyre til debatt.

De som kritiserer befinner seg i følge Tellkamp i en «linke Gesinnungskorridor». Det kan godt være at kulturlivets store flertall – som nok er notorisk venstreorientert, slik Tellkamp hevder – kan være mindre skyggeredde i møtet med ytre høyre, møte opp i diskusjoner, konfrontere dem i stedet for å nekte dem plattformer. Problemet med Tellkamp er imidlertid at han i stadig sterkere grad benytter seg av ytre høyres eget språk og retorikk. Han har simpelthen blitt en av dem. Det er den egentlige tragedien ved denne historien.

Foto: Smalltown Boy CC BY-SA 3.0

 

PROSESSEN MOT «DR. R.» – DEN SISTE SAK MOT EN NAZIGJERNINGSMANN I TYSKLAND?

Den 94-årige «Johann R» må i disse dager møte for en domstol i Münster, tiltalt for medvirkning til mord på flere hundre personer i konsentrasjonsleiren Stutthof ved Danzig (Gdansk) i perioden 1942-45. «Dr. R», som han også kalles, var 18 år når han startet sin tjeneste som vaktmann i konsentrasjonsleiren. Han har sannsynligvis selv ikke vært direkte delaktig i mordhandlinger, men aktoratet anser det som bevist at han må ha visst hva som skjedde i leiren. Etter rettsforståelsen som tysk justis har lagt til grunn for disse prosessene de siste årene, blir all aktiv tjeneste i leirene ansett som medvirkning til mord. Antall dødsofre i leiren ved Gdansk – groteskt beskrevet som en av «de mindre» av Süddeutsche Zeitung – blir anslått til ca. 65.000. En rekke drapsmetoder ble benyttet: nakkeskudd, injeksjoner, gassing, kuldeeksponering.

Det tyske rettsvesenet har de siste 50-55 årene med økende konsekvens og målrettethet straffeforfulgt gjerningsmennene i konsentrasjonsleirene. Det begynte med statsadvokat Fritz Bauers «Auschwitz-prosesser» i Frankfurt 1963-68. Bauer har senere fått heltestatus og et ettermæle som en av de aller viktigste skikkelsene i den tyske selvoppgjørshistorien; i løpet av de siste årene har Bauer og hans innsats blitt skildret og hyllet i to egne spillefilmer. Det som skjedde før dette – tiden mellom Nürnbergprosessenes avslutning og Auschwitzprosessene, altså 50-tallet og tidlig 60-tall – er en eneste stor skamplett i det (vest-)tyske rettsvesenets historie.

Utfra prinsippet om at alle mulige gjerningsmenn med rettsevne, uansett alder, skal påtales og stilles for domstolene, har det i de siste årene vært en rekke prosesser mot gjerningsmenn med t.d. svært høy alder. Prosessen mot «Dr R» er spesiell fordi det kanskje er den aller siste av dem alle.