En svært spektakulær rettssak fikk sin foreløpige slutt i en domstol i Dresden for noen dager siden. På tiltalebenken satt den 28-årige studenten Lina E. og tre mannlige medanklagede. Alle fire hadde bakgrunn blant de såkalte «autonome», den største og mest synlige grupperingen i Tysklands rike flora av venstreekstreme miljøer. Tiltalen gjaldt fysiske voldsaksjoner mot enkeltpersoner med høyreekstrem bakgrunn i de østtyske byene Leipzig, Eisenach og Wurzen. Hendelsene pågikk i perioden oktober 2018-juni 2020.
Protester i Berlin etter dommen mot Lina E (Foto: Florian Boillot, TAZ)
Til sammen 15 mennesker fikk til dels alvorlige skader som følge av aksjonene. Aller verst gikk det utover en veiarbeider i Leipzig som ble på påført flere brudd på hodeskallen, og som på ubestemt tid må bære en metallplate i ansiktet for å unngå å bli blind. Hans feil besto i at han hadde på en caps med en kampsportlogo som er utbredt i høyreekstreme miljøer.
Mer «treffsikkert» var angrepet på en høyprofilert høyreekstrem kneipevert i Eisenach. Angrepsvåpen var køller og hammere, metoden var sjokkangrep og flukt med rasende biler og hvinende dekk – slik vi kjenner det fra film og i den «normale» kriminelle verden.
Selv om metodene var «mindre brutale» kan man godt ane en aura av «RAF», «Bewegung 2. Juni» og det militante 70-tall i dette – organiseringen i en hemmelig celle, konspireringen, den «tøffe» kvinnelige lederskikkelsen osv. At en annen antatt hovedskikkelse – Lina Es forlovede Johann G – allerede for 3 år siden gikk under jorda og nå er internasjonalt ettersøkt, styrker dette imaget: Gudrunn Ennslin og «loverboy» Andi (Andreas Baader) på farta igjen lissom .. Det finnes sikkert en og annen romantiker som kan tenne på et slikt minne, eller som i det minste finner politisk motivert avstraffelse av høyreekstreme som et edelt forehavende.
Den harde sannhet er selvfølgelig at dette er selvjustis, «hensikten helliger middelet»-tenkning, voldskriminalitet og angrep på grunnleggende prinsipper i den liberale rettsstaten – statens voldsmonopol og domstolenes monopol på å skape rett.
De høyreekstreme skal bekjempes hardt og konsekvent med det som måtte være av tilgjengelige politiske midler. I mange tilfeller vil også fysiske blokader, støyaksjoner o.l. være helt på sin plass. Fysisk avstraffelse av enkeltpersoner er derimot langt, langt bortenfor alle akseptable grenser for politisk handling, også selv om man setter dem vidt. Selv innad i de autonome miljøene har derfor aksjonene til Lina Es gruppe vært omstridte.
I tysk etterretnings analyse av forfatningsfiendtlig virksomhet opereres det med tre hovedgrupperinger: høyreekstreme, venstreekstreme og salafistisk-islamistiske sammenslutninger. De årlige rapportene fra det tyske PST («Bundesverfassungsshutz») levner liten tvil om at den største trusselen mot det tyske demokratiet kommer fra de høyreekstreme miljøene. En rekke voldshandlinger, avslørte kupplaner (senest fra de såkalte «Reichsbürger» siste år) og løpende etterretning og pådømming mot disse miljøer understreker dette med all mulig tydelighet. I Verfassungsschutz’ rapport for 2021 (rapporten for 2022 kommer om ca. en uke) anslås tallet på høyreekstreme med voldspotensial i Tyskland til 13.500 personer. Det tilsvarende tallet for venstreekstreme ble anslått til 10.300, hvorav 8000 såkalte «autonome».
De venstreekstremes og autonomes vold har etter 70- og 80-talletr primært vært vold rettet mot gjenstander – brenning av biler, sabotasje- og ødeleggelsesaksjoner, angrep på butikker under gatekamper med politiet osv. De høyreekstreme har på sin side en stor og stygg record av attentater, mordbrannaksjoner mot asylmottak og regelrette henrettelser på samvittigheten, hele 219 dødsoffer fra 1990 til i dag ifølge Antonio Amadeu-stiftelsen. Det er mer enn fire ganger så mange som direkte eller indirekte falt som offer for RAFs voldshandlinger i de 28 årene organisasjonen eksisterte (1970-1998).
Slike sammenligninger kan virke groteske. Det interessante spørsmålet i kjølvannet av rettssaken mot gruppen rundt Lina E. er likevel om aksjonene i Leipzig og Eisenach kan innvarsle en større vilje til voldsutøvelse mot personer også i de venstreekstreme miljøene. Det vil i så fall være en trist og farlig utvikling. Den kommende rapporten fra Verfassungsschutz vil forhåpentligvis gi noen svar.
Rettsprosessen mot Lina E og hennes sammensvorne startet opp i september 2021. Etter 98 rettsdager – i betydelig grad ledsaget av støy og avbrudd fra den høyrøstede skaren av understøttere fra den autonome scenen – ble dommen avsagt i begynnelsen av denne uken: 5 år og 3 måneder fengsel på Lina, 3 år og 3 måneder på de tre andre. To og et halvt år i varetekt kommer i fratrekk.
Fra tilhørerbenken lød ropene om «fascistvenner» og «klassejustis» taktfast. De autonome har også tillyst store demonstrasjoner i bl.a. Leipzig, Dresden, Berlin, Hamburg og Stuttgart. I en «Aksjon X» har det blitt varslet skadeverk for en million euro pr. år idømt fengselsstraff. f
Forsvarerne på sin side anket dommen på stedet: Dommen er “politisk justis“ avsagt for å «statuere et eksempel» og bygger på «ensidig etterforskning». Det ble også antydet at politi- og påtalemyndighetenes oppfølging av de høyreekstreme miljøene er slappere og mindre konsekvent enn det en har sett i denne saken. Viktigst for forsvarerne var likevel at bevisførselen i så stor grad er bygget på indisier at den ikke holder til domfellelse.
Påstanden om forskjellsbehandling av de høyreekstreme og venstreekstreme miljøene og om passivitet i straffeforfølgelsen av høyreekstreme, er nok først og fremst en del av spillet rundt en svært medieeksponert sak. Tar man i betraktning av den svært brede paletten av programmer, virkemidler og tiltak som politiske myndigheter, etterretningstjenester, politi og domstoler har iverksatt mot de høyreekstreme miljøene, er dette en påstand det vil være svært vanskelig å belegge.
Påstanden om svakt bevismessig grunnlag kan det ligge betydelig mer i. Det er det i alle fall flere aviskommentatorer som gir forsvarerne rett i. Vi får se.
Lina E og kumpanene hennes slapp fri mot meldeplikt inntil dommen er rettskraftig. Akkurat det utløste jubel på tilhørerbenkene.
Noen få dager før jul møttes den tyske utenriksministeren Annalena Baerbock og hennes nigerianske kollega Goeffrey Onyema i den nigerianske hovedstaden Abuja. Med i bagasjen hadde Baerbock 20 gjenstander fra den verdenskjente samlingen av såkalt «Benin-bronse». Gjenstandene var hentet ut av magasiner og utstillingssaler i Berlin og fire andre tyske byer.
Overleveringen markerte begynnelsen på slutten av samlingens 125-årige tilværelse i tysk eie. Den representerte også et vendepunkt i tidligere koloniers mer enn 50-årige kamp for tilbakeføring av kunstgjenstander som gjennom overmakt og vold hadde havnet i de tidligere kolonimaktenes hender.
De tyske museenes koloniale arv(foto: Karsten Aase-Nilsen)
En bølge av tilbakeføringer
Overrekkelsen i Abuja var en symbolsk markering av en langt større avtale om tilbakeføring (restitusjon) av hele den tyske samlingen av Benin-bronse som ble inngått mellom den tyske og nigerianske stat sommeren 2022. Kampen om Beninbronsen står også sentralt i flere av de pågående prosessene for restitusjon av kolonialt erobrede kunstgjenstander i andre europeiske land, herunder særlig England og Frankrike. Også en rekke andre avtaler om tilbakeføring de seneste år – i Tyskland bl.a. til Namibia og Kamerun, i Frankrike til republikken Benin – vitner om det epokemessige i endringene som nå pågår.
Med tilbakeføringen av 26 museumsgjenstander fra Musée du Quai Branly i Paris til republikken Benin som bakteppe, uttalte den renommerte fransk-tyske kunsthistorikeren Benedicte Savoy i november 2021 følgende om omveltningen som nå pågår foran øynene på oss: «Kampen mot de vestlige museenes løgner er vunnet, (…) murene har falt». Fra de tidligere kolonienes side beskrev den kenyanske arkeologen George Abungu en måned senere den pågående utviklingen som begynnelsen på en „restitution tsunami – en bølge som Afrika nå må bygge ut strukturer og kompetanse for å møte.
De pågående prosessene for restitusjon av kolonialt erobrede museumsgjenstander er så vidtfavnende og konsekvensrike at det er berettiget å anse dem som et saksfelt i sin egen rett. Forbindelseslinjene til øvrige debatter om dekolonisering og om det postkoloniale samfunn er likevel åpenbare. I særlig grad gjelder dette debattene om utforming av nye «postkoloniale» utstillings- og formidlingskonsepter for Europas museer for verdenskultur (som det nye “Humboldt Forum” i Berlin). Men også i striden rundt den riktige håndtering av koloniale og rasistiske spor i det offentlige rom, gatenavn, statuer o.l, finnes det forbindelseslinjer. I Tyskland har i tillegg det ømtålige spørsmålet om kontinuitetslinjer fra det tyske keiserrikets koloniherredømme (ca. 1880-1919) til naziherredømmet vært et jevnlig tilbakevendende tema.
«Benin-bronsen»
De tidligere kolonienes kamp om tilbakeføring av frarøvede kunstgjenstander er uløselig forbundet med kampen om den tidligere nevnte «Benin-bronsen». Årsaken til den prominente plassen disse samlingene har inntatt ligger både i størrelsen og mangfoldet, i den store spredningen på en rekke land og ikke minst i gjenstandenes tidløse skjønnhet og perfekte former. I tillegg til de mange bronseavstøpningene besto samlingene også av en rekke skulpturer og masker formet av elfenbein og koraller. Da samlingene fant veien til de europeiske kunstmarkedene på slutten av 1800-tallet utløste de en regelrett innsamlingshype blant Europas museumsdirektører.
Den tyske Benin-bronsen fant, til forskjell fra en rekke andre artefakter, ikke veien til de tyske museenes utstillingssaler under den tyske kolonimaktens bajonetter. Det vestafrikanske kongeriket Benin hadde en lang og stolt historie som handels- og krigernasjon og var lenge en uavhengig stat i ellers koloniserte omgivelser. Etter lang rivalisering med den britiske kolonimakten om herredømme over bl.a. handelsrettigheter og skattleggingsmyndighet endte det i 1897 med britisk okkupasjon og etterfølgende plyndring av de ekstremt rikholdige kongelige samlingene.
Via britiske offiserer havnet store deler av samlingene hos private kunsthandlere i London, hvor de på et økende internasjonalt marked for etnografiske objekter ble videresolgt til museer og privatsamlere kloden rundt. En betydelig del ble ervervet av «Das Königlich Preussische Museum für Völkerkunde» i Berlin. I mer begrenset omfang fant deler av samlingene også veien til de relativt nyetablerte «Völkerkunde»-museene i Stuttgart, Köln, Hamburg og Dresden. Den største delen av Beninsamlingene finnes fortsatt i British Museums eie, Englands største og viktigste museum.
Kongedømmet Benin (som ikke må forveksles med Republikken Benin) er i dag en del av Nigeria, Afrikas mest folkerike stat. Til grunn for den symbolske markeringen i Abuja rett før jul lå det en felleserklæring og en rammeavtale undertegnet av den tyske og nigerianske stat 1. juli 2022. I tillegg til intensjonen om restituering av alle tyske museumsgjenstander som kan tilbakeføres til den britiske plyndringen i 1897 inneholdt avtalen flere punkter om styrket museumssamarbeid mellom Tyskland og Nigeria, herunder på områder som opplæring, kompetanseutveksling, utstillinger og arkeologiske utgravninger.
«Humboldt Forum» i Berlin
På basis av rammeavtalen og som eierorganisasjon for Berlins nye store kulturhistoriske museum, «Humboldt Forum», inngikk «Stiftung Preussischer Kulturbesitz» (SPK) senere på sommeren 2022 avtale med nigerianske museumsmyndigheter om tilbakeføring av 512 kunstgjenstander med røtter i den britiske straffeekspedisjonen i 1897. Rundt en tredjedel av gjenstandene skal, med en foreløpig ramme på 10 år, forbli i Berlin som langtidsleie, og vises for publikum i Humboldt Forum. Lignende avtaler har blitt inngått med de andre tyske museene i såkalte «Benin Dialogue Group» – Grassimuseum i Leipzig, Lindenmuseum i Stuttgart, MARKK-museum i Hamburg og Rautenstrauch-Joest-Museum i Köln.
Restitusjonen av de 512 gjenstandene fra Humboldt Forum er den største overføring av eiendomsrettigheter for samlingsobjekter med kolonial bakgrunn som noensinne er gjennomført i Tyskland. Overføringen er bemerkelsesverdig ikke minst sett på bakgrunn av eierorganisasjonen SPKs effektive blokkering av alle initiativer fra den nigerianske stat om å komme i dialog om oppstart av mulige prosesser for overføring i hele perioden fra 1972 til 2021. Nigeria hadde gjennom hele 70- og 80-tallet opplevd økende støtte gjennom alt fra FN-resolusjoner, UNESCO-programmer og fagvurderinger gitt av den internasjonale museumsorganisasjonen ICOM. Det ga svært få resultater. Historien om hvordan denne blokaden ble organisert er detaljert og nådeløst dokumentert av nevnte kunsthistorieprofessor Benedicte Savoy i hennes bok Afrikas Kampf um seine Kunst (2021). Boken fikk overveldende kritikker da den kom ut, toppet i flere måneder bestselgerlistene for sakprosa og er til nå kommet i fire opplag.
Hvordan kom så vendepunktet? Nettopp kampen om nevnte Humboldt Forums museumspolitiske profil og Benedicte Savoys rolle i denne inntar en nøkkelrolle for forståelsen av dette spørsmålet.
Et postkolonialt, selvrefleksivt verdenskulturmuseum ? Det gigantiske museumsbygget Humboldt Forum åpnet sine dører for publikum høsten 2021 etter snart 20 år med planlegging, bygging og strid om overordnet museumsprofil. Humboldt Forum er bygget som en modifisert kopi av Hohenzollernes tidligere barokkslott ved den østlige enden av Unter den Linden, og rommer bl.a. de store samlingene av ikke-europeisk kunst og etnografika som tidligere befant seg i Det etnologiske museet og i Museet for asiatisk kunst i Dahlem vest i Berlin. Det var strid om prosjektet fra første stund – om selve gjenoppbyggingen, om rivningen av DDR-tidens Palast der Republik, om arkitektkonkurransen og ikke minst om utstillingenes innhold. I de siste fem årene før åpning vokste det fram en gradvis mer tilspisset debatt om hvordan et moderne museum som i stor grad var basert på gjenstander ervervet under koloniale herredømmeforhold bør innrette seg. Et postkolonialt, selvrefleksivt verdenskulturmuseum i Berlin i selveste maktsenteret for det keiserlige, koloniale Tyskland – er det mulig?
Humboldt Forum hadde i planleggingsperioden innrettet seg med en egen rådgivende ekspertgruppe. En av gruppens mest prominente medlemmer var i de første årene Benedicte Savoy, som i tillegg til sine to professorater i kunsthistorie ved Det tekniske universitetet i Berlin og ved College de France i Paris også lenge hadde vært en av verdens fremste eksperter på proveniensforskning (museumsgjenstanders opprinnelse og funnhistorie). Sommeren 2017 trakk Savoy seg fra gruppen. I et intervju med Süddeutsche Zeitung 20. juli 2017 begrunnet hun sitt valg med manglende transparens og autonomi i Humboldt Forums organisasjon. I tillegg kom uenighet om de faglige prioriteringene, herunder særlig svake ambisjoner i arbeidet med restitusjon av museumsgjenstander ervervet under koloniale maktforhold.
Vendepunktet – President Macron 2017
Diskursen om omgangen med Europas koloniale kulturarv fikk en ny radikal omdreining i november 2017 da Emmanuel Macron i en tale til studenter i Burkino Fasos hovedstad Ouagadougou erklærte at Frankrike innen fem år vil berede grunnen tilbakeføring av alle afrikanske museumsgjenstander til sine opprinnelsesland: «Den afrikanske kulturarven skal ikke være en fange i europeiske museer!». Som nærmeste rådgiver utnevnte han ingen ringere enn Benedicte Savoy. Som partner hadde hun med seg den senegalesiske forfatteren og økonomen Felwine Sarr. Savoy og Sarr foretok en rekke reiser i berørte afrikanske land. Resultatet av arbeidet ble en rapport om de praktiske, juridiske og institusjonelle rammene for gjennomføring av Macrons plan om restitusjon av afrikanske kulturgjenstander i franske museers eie. Rapporten ble publisert i 2018 og utkom i fransk og engelsk utgave samtidig («The Restitution of African Cultural Heritage, Towards a New Relational Ethics»).
Selv om Savoys og Sarrs rapport i utgangspunktet var innrettet mot den franske situasjonen, ble dens etikk, og dens prinsipper og metodikk, raskt tilkjent gyldighet utover den franske settingen. Rapportens prinsipper har derfor i økende grad oppnådd anerkjennelse som rettledende for den øvrige europeiske museumssektorens fremtidige policy overfor restitusjonskrav fra de tidligere koloniene. Det gir derfor mening å snakke om tiden før og etter 2018 – året 2018 som det store vannskillet i Europas forståelse av forpliktelsene som følger av den koloniale arven deres etnologiske og etnografiske museer uløselig er forbundet med.
De tidligere afrikanske kolonienes kamp for tilbakeføring av kolonialt erobrede kunstgjenstander kan spores tilbake til midten av 1960-tallet, altså for de fleste koloniene det første ti-året med nyvunnet frihet. Eksemplarisk i så henseende er en artikkel i det senegalesiske månedstidsskriftet «Bingo» i januar 1965, et mye lest magasin og en sentral plattform for det fransktalende Afrika og den fransktalende afrikanske diasporaen. Under tittelen «Gi oss den svarte kunsten tilbake» formulerte magasinets redaktør, forfatteren og journalisten Paulin Joachim, et av de første bredt formulerte oppropene om allmenn tilbakeføring av kulturgjenstander til Afrika. «Med den tilbakeførte materielle kultur som grunnlag» skulle det, ifølge Joachim, «vinnes energi for oppbyggingen av en uavhengig demokratisk fremtid for de afrikanske nasjonene». I sin bok «Afrikas Kampf um seine Kolonien» beskriver Benedicte Savoy hvordan Joachim på denne måte gjør «tilbakeføringen av kunsten og gjenerobringen av verdigheten til to uadskillelige momenter i sin postkoloniale visjon».
«You Hide Me»
Et enda større internasjonalt gjennomslag fikk, seks år senere, filmen «You Hide Me», produsert i London av den unge ghanesiske filmregissøren Nii Kwate Owoo. Settingen er det enorme omfanget av afrikanske kunstgjenstander lagret og utstilt i mektige British Museum. Filmen absolutte høydepunkt ligger i kameraets innfangning av regissørens gang gjennom British Museums kjellermagasiner og hans videre vandring opp til de storslåtte utstillingssalene. I kjellermagasinenes labyrintiske irrganger støter han på kister og plastikkposer fulle av treskulpturer, smykker, sverd og masker som aldri har vært utstilt, i utstillingssalene har glansstykkene med gull fra den ghanesiske «Asantekulturen» og de kongelige bronseskulpturene fra Benin blitt transformert til «kunst» av museets kuratorer og fått sin plassering i overdådig arrangerte glassvitriner.
Filmen vakte betydelig oppsikt og fikk et relativt stort publikum. En hovedoppfatning var at den leverte et svært betimelig angrep på afrikanske kunstgjenstanders nytteløse tilværelse i britiske og europeiske museers depoter. En av de skarpeste og mest anerkjennende omtalene ble gitt av det opplagssterke, Londonbaserte magasinet «West Africa». Her ble filmen beskrevet som et «frontalangrep på legitimasjonsretorikken til vestlige institusjoner»: Den afrikanske kulturen «.. havnet som krigstrofeer i de europeiske museene», litt etter litt fikk den «..en fremstilling som noe vesten på en eller annen måte hadde oppdaget, og på ingen måte noe den nesten hadde ødelagt».
Utover 70- og 80-tallet kunne man registrere et økende antall initiativer fra de afrikanske landene om å få løftet restitusjonsspørsmålet opp og fram der det hørte hjemme: på den internasjonale politiske dagsordenen. Parallelt med dette ble det rettet en rekke bilaterale krav eller forespørsler om restitusjon for symbolsk viktige enkeltgjenstander, eller grupper av slike gjenstander, til bl.a. Tyskland og England. De endte nesten uten unntak opp med negativt resultat.
Et av de første gjennomslagene for ex-kolonienes krav om større tilgang til museumssamlinger med opprinnelse i egne land ble oppnådd gjennom en resolusjon vedtatt av Den internasjonale museumskomiteens råd (ICOM) i Grenoble 1971. Resolusjonen hadde mye fokus på gaver, lån, bytter, forskningsstipender og utdanning, og var fortsatt noe vag i spørsmålet om restitusjon. Men den pekte vei mot hva som skulle komme. En av de viktigste pådriverne bak resolusjonen var den unge nigerianske arkeologiprofessoren og museumsdirektøren Ekpo Eyo, en Cambridgeutdannet akademiker og museumsmann med bredt nettverk og høy internasjonal anerkjennelse. Eyo ble etterhvert en av de mest markante skikkelsene i 70- og 80-tallets restitusjonsdebatter.
«Hour Zero» – President Mobutu 1973
Det egentlige startskuddet for de tidligere kolonienes kamp for restitusjon er det enighet om å knytte til talen Zaires president, Mobutu Sese Seke, holdt for FNs plenum i New York 4. oktober 1973. I sin 90 minutters lange tale gikk den karismatiske statslederen (og politiske diktatoren) Mobutu til frontalangrep på vestens «plyndringer» og på ex-kolonienes «hjelpeløshet» i forsøkene på gjenoppretting av dette: «Vi måtte i kolonitiden ikke kun lide under kolonialisme, slaveri og økonomisk utbytting, vi måtte også lide under en vill og systematisk utplyndring av våre kunstskatter». Mobutus tale er regnet som en type «Hour Zero» i den internasjonale restitusjonsdebatten. Den bidro sterkt til at FNs generalforsamling kun to måneder senere, 18. desember 1973, vedtok sin første ordinære resolusjon om restitusjon av kunstgjenstander: «Restitution of works of art to countries victims of expropriation» (resolusjon 3187). Resolusjonen ble vedtatt med 113 stemmer, 17 avholdende og null motstemmer. Blant de avholdende var Frankrike, England, Vest-Tyskland, Belgia – og Norge.
Perioden fra desember 1973 til langt inn i det nye årtusen er på mange måter en historie om stillstand. FN vedtar stadig nye versjoner av sine resolusjoner, den internasjonale museumsorganisasjonen ICOM presser på, FNs organisasjon for utdanning og kultur, UNESCO, løfter saken fram som topprioritert på generalkonferanse etter generalkonferanse. Samarbeid og «shared heritage» løftes fram og gjennomslag i enkeltsaker oppnås, men i det avgjørende spørsmålet om de tidligere kolonienes fundamentale rett til å eie, forvalte, utstille og kontekstualisere kunst- og kulturgjenstandene deres egne forfedre har frembrakt, og gitt liv og mening til, må man helt opp til gjennombruddet vi kan oppleve i vår tid før noe reelt nytt skjer.
UNESCO presset på
Et eksempel på hvor langt ut i det defensive og forsiktige organisasjoner som UNESCO ble presset på slutten av 70-tallet kan man lese ut av en tale organisasjonens generalsekretær, senegalesiske Amadou Mahtar M’Bow, holdt for en UNESCO-forsamling 8. juni 1978. I sin humanistisk funderte appell unnlot han bevisst å løfte fram de tidligere kolonienes prinsipielle krav om full restitusjon. Til gjengjeld leverte han en innstendig bønn til de vestlige landenes representanter om å forstå hvordan flere av kunstskattene som ønskes tilbakeført «av de kvinner og menn som bor der» opplever dem som «en del av deres væren». Derfor vil en tilbakeføring av «i det minste et representativt utvalg» av de tapte gjenstandene, og av de gjenstander «hvor fraværet er psykologisk tyngst å bære», være et legitimt krav.
Et annet, og for ettertiden mye omtalt, eksempel er den ydmykende behandlingen tidligere nevnte Ekpo Eyo opplevde da British Museum i 1977 etter lange forhandlinger nektet enhver imøtekommelse av nigerianske myndigheters krav om tilbakeføring av den såkalte «Queen Idia»-masken. Opprinnelsen til masken kan føres tilbake til kongeriket Benins hoffliv på 1600-tallet og er en av de mest verdifulle gjenstandene som forsvant under britiske troppers plyndring i 1897. Et bilde av masken utgjorde logoen for kulturfestivalen «Festac» i Lagos vinteren 1977, den største festivalen av sitt slag på det afrikanske kontinent i det 20 århundre. For nigerianske myndigheter var det av stor symbolsk betydning om masken kunne tilbakeføres for nettopp denne store anledningen. Som sjefsforhandler for de nigerianske myndighetene opplevde Expo Eyo British Museums arrogante nei som et hardt slag. Museets forsøk på å plastre såret med et tilbud om en egenprodusert kopi av masken, ble av Eyo oppfattet som en dyp fornærmelse og blankt avvist. Masken av Queen Idia er fortsatt i British Museums eie.
En nærmere forståelse av årsakene til de steile og blokkerende holdningene til restitusjon som preget hoveddelen av den vestlige museumssektoren på 70- og 80-tallet kan man få om man tar seg møyen med å gå inn i den ekstremt omfattende korrespondansen (brev, notater, møtereferater m.v.) som kan spores opp i museumsbyråkratienes rikholdige arkiver. I sin bok «Afrikas Kampf um seine Kunst» foretar Benedicte Savoy et slikt dypdykk inn i de spesifikt tyske diskusjonene. Hovedaktører er direktørene ved Stiftung Preussischer Kulturbesitz i Berlin, sjefene for de største «Völkerkundemuseen» utenom Berlin, herunder særlig Stuttgart og Hamburg, utvalgte skikkelser i departementsbyråkratiene på sentralt nivå og i delstatene, medlemmer i sekretariatet for den tyske UNESCO-delegasjonen osv.
En lukket og autoritær embedsmannskultur
Det hun viser oss er en lukket og autoritær embedsmannskultur som bevisst spiller på uthaling av tid, på isolering av kritiske stemmer innad i sektoren, på omskrivninger og eufemismer. Savoy dokumenter også at direkte løgn kunne anvendes, «hvis det måtte til». Typisk er et posisjonspapir med hele 50 underpunkter som ble utarbeidet før UNESCOs generalkonferanse i slutten av 1978. Man visste at det ville bli fornyet press for et mer forpliktende restitusjonsregelverk, og det gjaldt å være forberedt. I tillegg til en systematisk gjennomgang av hele arsenalet av argumenter mot restitusjonskravene inneholdt det også en rekke praktiske og taktiske råd. Sentralt i posisjonspapiret, og en gjenganger i listen over avvergingstiltak, er avvisningen av offentliggjøring av aksesjonsprotokoller og gjenstandskataloger for å dempe grunnlaget for nye krav om restitusjon.
Benedicte Savoy beskriver dokumentet som et vitnemål over «en kompromissløs besittelsestrang (…), som det dypt inn i språket gjaldt å forsvare». Med sikte på det som skulle komme i de etterfølgende 40-årene beskriver hun det også som en type «matrix over alle blokader som har preget diskusjonene opp til denne dag».
De tidligere kolonienes krav om tilbakeføring av urettmessig tilranede kunstgjenstander har fra første stund vært moralsk og politisk velbegrunnede. Etterhvert har de også fått solid forankring i en rekke resolusjoner og guidelines fra bl.a. FN, UNESCO og den internasjonale museumsverdenens egen hovedorganisasjon (ICOM). Hvorfor har motstanden mot oppfølging av det som i dag er omforent internasjonal politikk vært så seiglivet, og hvorfor har presset fra politiske myndigheter og ansvarlige ministerier om omsetting disse prinsippene ved de berørte museene vært så svakt som det har vært? En gjennomgang av de viktigste argumentene i den store menyen av fortellinger som restitusjonsmotstanderne ved vestens etnologiske og etnografiske museer har satt i spill kan sette oss på sporet.
Europeiske museer som beskyttere av «universell arv»
Øverst i hierarkiet av fortellinger ligger ideen om vestens museer som forvaltere og beskyttere av en «universell arv» for menneskeheten. I forlengelsen av dette ligger en forestilling om museene som en type «kunnskapsarkiver», en bank av viten for alle verdens folk. Disse ideene uttrykker i utgangspunktet reelle og viktige funksjoner. De europeiske samlingenes bredde og størrelse, deres gode bevaringsmessige standarder og kompetansen rundt utforskingen av dem er her kjensgjerninger som taler sitt eget språk. Det er f.eks. umulig å forstå British Museums vedvarende motstand mot de fleste restitusjonskrav uten forestillingen om museet som forvalter av «menneskehetens rikdommer». Når det fra denne forestillingen foretas en direkte slutning til det rettmessige i bibehold av eiendomsrettighetene for et gjenstandsmateriale med opprinnelse et helt annet sted på kloden, bryter imidlertid fortellingen sammen. Det gjelder i særlig grad i de tilfeller hvor proveniensforskningen kan dokumentere at ervervet av gjenstandene har vært forbundet med overgrep og/eller har involvert andre former for uetisk framferd. Det vil gjelde for en betydelig andel av det ikke-europeiske gjenstandsmaterialet i vestens museer.
Et gjentagende argument fra tradisjonelle etnologiske miljøer har gjennom flere tiår vært forestillingen om at lokale kunstgjenstanders overføring fra funnstedene i Afrika, Asia eller Oceania til europeiske museumsmagasiner bidro til å «redde» dem for menneskeheten – fra krigens og fattigdommens ødeleggelser, fra tidens tann, fra «primitive» folkegrupper uten forståelse av hvilke rikdommer de hadde mellom hendene og dermed uten evne til å ta vare på dem. Ofte har også paternalistiske fortellinger som dette vært forbundet med forestillingen om at tilegnelsen av gjenstanden har skjedd «i forståelse med» lokalbefolkningen eller som ordinære kjøp. Selv om det finnes tilfeller hvor transaksjonene har oppfylt noen betingelser for fairness, er det gjennomgående bildet at rettmessige ervervelser under koloniale herredømmeforhold må være å regne som unntak. Tar man den tidligere tyske Stillehavskolonien «Tysk-Ny-Guinea» som eksempel, fastholder den renommerte tyske historikeren Götz Aly (Die Zeit 14. mai 2021) at hoveddelen av de ca. 65.000 gjenstandene som i dag befinner seg i magasiner og utstillingslokaler i Berlins museer ble tilegnet under utøvelsen av vold og røveri. I den grad en utarmet, sykdomspreget og delvis fordrevet lokalbefolkning ble invitert inn til noe som lignet på en «handel» skjedde det ifølge Aly gjennom «..uredelig bytte mot glassperler og miserabel tobakk av typen «Niggerhead»». Med Aly kan man brutalt og tilspisset si at prisen for å «redde» gjenstandene ble «utryddingen av folket som hadde skapt dem».
Illegal handel med kunstgjenstander som avledningsmanøver
En type avledningsmanøver som både Stiftung Preussischer Kulturbesitz og allierte museumsaktører benyttet seg av alt fra tidlig 70-tall var forsøkene på å flytte fokuset over til den internasjonale illegale handelen med kunstgjenstander: «Før man har fått rettet opp i problemet med den illegale handelen, bør det ikke brukes tid og krefter på uberettigede krav om restitusjon». Nær forbundet med denne argumentasjonen var det å peke på alt det rike gjenstandsmaterialet som «fortsatt befinner seg i opprinnelseslandene» og på handelen med dette som har pågått i regi av lokale kunsthandlere helt fra kolonienes uavhengighet på begynnelsen av 60-tallet. Budskapet i dette var enkelt nok: «Fint at dere vil bygge opp egne museer, men dere har nok av verdifulle gjenstander i egne land, dere trenger ikke «våre» gjenstander for å få det til!»
De best funderte argumentene mot krav om restitusjon har museene hatt i påpekningen av uforsvarlige oppbevaringsforhold og mangelen på kompetent personale i de aktuelle mottakerlandene. Men problemene har ofte blitt gjort større enn de reelt har vært. Noen ganger har også den manglende viljen til å finne kompromisser og gangbare praktiske løsninger skapt inntrykk av at det viktigste har vært å finne påskudd for å unndra seg ansvar og å skyve mulig oppfølging fram i tid. I nyere tid har det innad i den vestlige museumssektoren vokst fram mer positive holdninger til mer utstrakt museumssamarbeid mellom sør og nord – fellesprosjekter for kompetanseutvikling, gjenstandsbytte, langtidsutlån o.l. Mye av det som beskrives under termer som «Shared Heritage» og «Global kulturarv» er selvsagt positivt. Som det fremholdes av bl.a. Benedicte Savoy, er spørsmålet likevel om ikke denne nye og «mykere» tilnærmingen også kan forstås som nok en defensiv manøver fra en presset museumssektor. Den kan nemlig også være en måte å undra seg de mer krevende og konkrete og spørsmålene om restitusjon.
Benin-bronse på vei fra Stuttgart til Benin City, Nigeria(foto; Karsten Aase-Nilsen)
Nytt moderne museum i Benin City
I dag er mye av argumentasjonen om manglende fysiske rammebetingelser i ferd med å falle. En rekke av de større og dominerende statene i Afrika har etterhvert fått bygget opp en moderne og godt utrustet museumssektor. Når samlingene av Benin-bronse nå gradvis ankommer Nigeria, vil det i Benin City, delstaten Edo stå klart et nybygget og velutstyrt museumsbygg med kompetent personale som både kan sikre samlingen gode oppbevaringsforhold og en verdig og representativ visning.
Det tyske keiserriket hadde en 30-40-årig historie som kolonimakt. Den varte fra 1880-årene til 1917 og var brutal, kostbar og unyttig. De mest kjente erobringene var tysk Südwestafrika (Namibia), områder i Vest-Afrika som i dag utgjør Togo og Kamerun, deler av dagens Tanzania, Burundi og Rwanda i Øst-Afrika og Stillehavskolonien tysk Ny-Guinea. Svært mange av museumsgjenstandene som i dag fyller opp magasiner og utstillingsrom i Tysklands museer for etnologi og «Völkerkunde» ble ervervet innenfor rammene av koloniherredømmet.
Folkemordet på Herero- og Namafolket
Alle de større museene av denne type – Berlin, Köln, Hamburg, Stuttgart, Dresden/Leipzig – har betydelige mengder av gjenstandsmateriale fra de tidligere tyske koloniene. Det løper i dag en rekke større og mindre saker om restitusjon mellom disse og de tidligere koloniene. Sommeren 2022 inngikk Stiftung Preussiscer Kulturbesitz avtale om tilbakeføring av en statue av mødregudinnen Ngonnso til Nso-folket nordvest i Kamerun. Nylig inngikk samme institusjon avtale om tilbakeføring av 23 gjenstander til Namibia, herunder smykker, verktøy, spyd og en dukke i tradisjonell folkedrakt. Tilbakeføringen gjennomføres i første omgang innen rammene av en avtale om langtidslån.
For den tidligere kolonien tysk Südwestafrika har det forøvrig over en lengre periode pågått en tung og krevende stat-til-stat-prosess mellom Tyskland og Namibia om erstatningsutbetalinger for folkemordet som tyske militære styrker begikk mot Herero- og Namafolket i perioden 1904-08. I 2021 inngikk Tyskland og Namibia en såkalt «forsoningsavtale», der Tyskland tar på seg et moralsk og politisk ansvar for det som skjedde. Avtalen innebærer at Tyskland vil overføre 1,1 milliarder Euro – 11 milliarder kr. – til ulike typer av utviklingstiltak i Namibia i de kommende 30 år. Flere av punktene i avtalen anses som utilfredsstillende av representantene for de to folkegruppenes etterkommere.
Etnologien – et barn den europeiske kolonialismen
«Vitenskapshistorisk sett er etnologien en universitær og museologisk følgevirkning av den europeiske kolonialismen», skriver Götz Aly i sin bok «Das Prachtboot – Wie Deutsche die Kunstschätze der Südseee raubten“ («Praktbåten – hvordan tyskere røvet kunstskatter i Stillehavet»). Bokens rammefortelling er historien om praktbåten «Luf»s reise fra en liten øy i daværende tysk Ny-Guinea til Berlins keiserlige etnologiske samlinger, men mer enn noe annet handler den om vilkårlig vold og utstudert grusomhet i den tyske keiserlige marinens utøvelse av sitt koloniherredømme på øyriket i det såkalte «Bismarck-Arcipelet», og om hvordan dette gjennomføres i tett samspill med alkoholiserte og avstumpede settlere og ekspanderende handelshus i Hamburg og Bremen.
Kolonistene skrev brev og rapporter. De gjorde det både privat og i en rikholdig tjenestemessig korrespondanse. Vi vet derfor veldig mye om både omfanget av og metodene i overgrepene mot lokalbefolkningen – en vold utøvd med en slik intensitet at den i løpet av 3 korte tiår resulterte i noe nær en totalutrydding av øyenes befolkninger. Aly beskriver det slik: «straffeekspedisjoner, deportasjoner til tvangsarbeid, tvangsinnføring av plantasjedrift som fjernet grunnlaget for lokalbefolkningens tradisjonelle, selvforsynende næringer, innføringen av en rekke ukjente vestlige infeksjonssykdommer (syfilis, gonore, tuberkulose, influensa osv).»
Nesten hele gründergenerasjonen av tyske etnologer hadde fått sine første møter med kolonienes urbefolkninger i rollen som skipsleger på militærfaretøy og handelsskip. Ut fra dette utviklet mange av dem raskt en interesse for innsamling og typologisering av det store og «eksotiske» omfanget av bruksredskaper, våpen, kultisk-rituelle gjenstander m.m. de kom over i møtene med lokalbefolkningen. Innsamlingen slo etterhvert om i den reneste samlemani og i et kappløp mellom Tysklands og Europas mange (ofte nyopprettede) museer for etnologi og Völkerkunde om å få sikret så mye som mulig av materialet til egne samlinger.
Tysk Ny-Guinea – systematisk tyveri og rovmord
Ny-Guineas stedfortredende guvernør, Dr. Schnee, forteller i sine memoarer om en straffeekspedisjon som i 1899 ble gjennomført mot befolkningen på den lille øya Pak. Aksjonen ble gjennomført av marinesoldatene på den keiserlige kanonbåten «Möwe». Dr. Schnees utilslørte språk sier mye om den avstumpede menneskeforakten som lå i bunnen av det koloniale frontpersonalets utøvelse av sitt oppdrag, men det sier også mye om etnologiens rolle som medløper i ugjerningene: «For å gi kanakene (skjellsord for den innfødte befolkningen) en skikkelig lærepenge, (…) ble landsbyene brent ned og kanoene på begge sider av øya ødelagt». Før ødeleggelsene hadde imidlertid Dr. Schnee sørget for at «..særlig verdifulle gjenstander fra de innfødtes rike bestand hadde blitt sikret for overføring til Museum für Völkerkunde i Berlin». Linden-Museum i Stuttgart foretok i 2018 en gjennomgang av sin Stillehavssamling; den viste at 95% av gjenstandsmaterialet var ervervet under kolonialt herredømme. I sin bok beskriver Götz Aly hva slags dilemmaer og utfordringer dagens etnologiske kuratorer står overfor i forvaltningen av dette gjenstandsmaterialet. De er nemlig alle som en fullt innforstått med at «de vidunderlige utstillingsgjenstandene» som er i deres hender har kommet dit fordi det for 130 år siden ble utøvd «…bedragersk erverv, massivt heleri, systematisk tyveri og rovmord».
Götz Alys historie om «Luf»-båtens skjebne er på den ene side en eksemplarisk dokumentasjon av kolonialismens virkemåte, men den illustrerer også hva slags type usikkerhet og hva slags type framtidshorisonter nåtidens museer er dømt til å måtte leve med i den videre forvaltningen av gjenstander som dette. Luf-båten er den eneste gjenværende av sitt slag. For flere tusen år siden, mens «vi europeere levde i huler» (Götz Aly til Die Zeit 14. mai 2022), krysset disse båtene store havstrekninger. Båten ble fralurt en nedkjempet og desimert øybefolkning, videresolgt av handelshuset «Hersheim» til det kongelige museet for «Völkerkunde» i Berlin for 6000 Reichsmark og i 1902/03 fraktet som skipslast til Tyskland. Båten har de siste årene blitt totalrehabilitert av dyktige tyske konservatorer i samspill med båtbyggere fra Ny-Guinea, og har nå fått en fremtredende plassering i det nye Humboldt Forum i Berlin. For å få båten inn i huset var det nødvendig å utsette byggingen av en stor vegg. Den er nå på plass.
Ødeleggelsen av øysamfunnene hvor båten hadde sin opprinnelse, og manglende museumsinfrastruktur i dagens Papua-Ny-Guinea gjør at det pr. i dag ikke finnes aktuelle mottakere som gjør tilbakeføring mulig. Båten bør derfor inntil videre fortsette å bli framvist i Berlin der den nå står, og bli løftet fram som det stykke verdenskulturarv den er. Samtidig må historien om hvordan den havnet der fortelles uten enhver forskjønnelse. Götz Alys bok slutter med en visjon om at veggen i Humboldt Forum en gang i fremtiden kan bli revet ned. I nevnte intervju med Die Zeit presiserer Aly at det kan gå 30 eller 50 år før det skjer, men «muligheten bør vi absolutt holde åpen».
«Benin Dialogue Group»
Det prinsipielle signalet om tilbakeføring av kolonialt erobret gjenstandsmateriale som ble gitt av president Macron i 2017 og den oppfølgende rapporten fra Benedicte Savoy og Felwine Sarr et år senere, satte fart på en utvikling som hadde preget museene for «Völkerkunde» og «Verdenskultur» over flere år allerede. Spørsmålene var og er: Hvordan innrette museene for en fremtid med betydelig reduserte samlinger fra de ikke-europeiske landene, hvordan kommunisere til publikum i et stadig mer diversifisert og mangfoldig samfunn? Hvordan kompensere tapet av gjenstander gjennom nye samarbeidsformer mellom de «gamle» museene og nye partnermuseer utenfor Europa, hvordan gjøre det attraktivt for de nye generasjonene i den europeiske diasporaen å oppsøke museene? Spørsmålene var i særlig grad blitt kritiske for museene med samlinger av Benin-bronse.
Samarbeidsforumet «Benin Dialogue Group» hadde blitt etablert allerede i 2007. Foruten representanter fra Nigeria (inkl. kongehuset Benin) og de tyske Völkerkundemuseene har forumet hatt medlemmer fra England (herunder British Museum), Østerrike, Nederland og Sverige. For Benin-bronsen betød vendepunktet i 2017/18 at arbeidet i gruppen måtte flytte mye av fokuset bort fra leieavtaler og utviklingssamarbeid og over mot forberedelser for full restitusjon, noe som fra første begynnelse hadde vært Nigerias primære krav. I Tyskland hadde presset mot full restitusjon blitt ytterligere styrket etter at det primo 2021 var blitt oppnådd enighet mellom ansvarlige og museumseiere nasjonalt og i delstatene om å arbeide videre etter en plan om full restitusjon.
Med utnevningen Claudia Roth (De Grønne) som den nye tyske regjeringens kulturminister høsten 2021 var det bare et tidsspørsmål før den tyske beslutningen om full restitusjon skulle komme. Den kom som kjent 1. juli 2022. Men motstanden satt lenge i. Ikke minst var dette sporbart i Stiftung Preussischer Kulturbesitz og i det nye Humboldt Forum i Berlin. Så sent som i desember 2020 fremhevet Humboldt Forums nye genaralintendant, Hartmut Dogerloh, hvordan den rikholdige samlingen av Benin-bronse ville innta en posisjon som «publikumsmagnet» i det nye museet. Det ble den siste krampetrekning.
Museene rolle i den postkoloniale tilstand
Alle de tyske medlemmene av Benin Dialogue Group – museene i Stuttgart, Köln, Hamburg, Berlin og Leipzig/Dresden – har i disse dager ulike varianter av utstillinger som dokumenterer de pågående prosessene rundt restitusjon av de lokale samlingene av Benin-bronse. I forlengelsen av disse har museene også arbeidet fram spesialutstillinger som graver dypere i spørsmålene om museenes identitet i en ny tid: hvordan kan museene finne sin nye rolle i den postkoloniale tilstand, hvordan ser fremtidens museer ut? Spørsmålene er stilt under overskrifter som «Vanskelig Arv» (Stuttgart), «I miss you“ (Köln) og «Røvet Historie» (Hamburg). Utstillingene viser at viktige prosesser har kommet i gang, men de synliggjør også at det fortsatt er en lang vei å gå.
«Kunstverkene må befris fra diskursene kolonialismen har sperret dem inne i», uttalte Felwine Sarr i et intervju med Frankfurter Allgemeine Zeitung 24. juli 2022. «Man har degradert dem til etnografiske objekter (…), puttet dem i vitriner (…) og tilvist dem en estetisk form». Sarrs diagnose er tilspisset, men på mange måter oppsummerer den to av kjernepunktene i den nyere kritikken mot etnologien (og etnografien) som fag og «Völkerkunde»-museene som institusjonstype: På den ene side, som i tilfellet med Benin-bronsen, et fag og en museumspraksis som har dyrket og beundret gjenstandene som kunst og tidløs skjønnet; på den annen side et strengt ordnende, hierarkiserende og objektiverende blikk på gjenstanden som gjenstand. En fagkritisk rekonstruksjon av temaer og fokus i den tradisjonelle etnologiens utstillingstekster og samlingskataloger illustrerer det siste poenget godt: Innsamlerens navn og vita, type gjenstand, type materiale, funnsted og datering, brukernes etniske tilordning. That’s it.
Verdenskulturmuseer uten gjenstander – hvordan vil fremtidens museer se ut ? (foto:Karsten Aase-Nilsen)
«Prosesser som selekterer, sletter og konstruerer»
Et fellestrekk ved de nevnte spesialutstillingene er at de, hver på sin måte, stiller spørsmål ved de tradisjonelle utstillingenes øredøvende stillhet når det gjelder den dypereliggende sammenhengen de «innsamlede» gjenstandene inngikk i: ‘hvem var menneskene som brukte dem’, ‘hva slags liv levde de’, ‘hva trodde de på’, ‘hva fryktet de’, ‘hva håpet de på’, ‘hva kan vi lære av dem’, ‘hvordan kan man få kunnskap om dette? På en monter i utstillingen «Vanskelig arv» i Stuttgarts Linden-Museum heter det: «Det som fremstiller seg som nøytrale, objektive dokumentasjonsprosesser er i prinsippet prosesser som selekterer, sletter og konstruerer – fraværet av menneskene og historiene deres hadde de-humaniserende virkning».
Opplevelsen av savn og tomhet kan møtes på flere måter. I både Stuttgart og Köln har man valgt å løse dette ved å la de utstilte Benin-gjenstandene stå helt uten tekstlig beskrivelse, altså la dem tale for seg. Løsningen Humboldt Forum har valgt synes mindre vellykket. Riktignok blir en ved inngangen til de nye utstillingsrommene møtt med utsagnet «I have a white frame of reference and a white world view». Når oppfølgingen av dette i utstillingstekster og montre, f.eks. i delen som omfatter den tidligere tyske kolonien Kamerun, gir seg utslag i det Frankfurter Allgemeine Zeitungs (FAZ) kritiker Mark Siemons (26. september 2021) omtaler som «sjablonger og eksotisk tåke», ser man likevel at postulater og gode intensjoner alene ikke rekker så langt og at det fortsatt er en lang vei å gå.
Møteplasser mellom verdenskulturene
En nyttig vei videre kan være å utvide forsøkene med såkalte vitenslaboratorier. Dette er prøvd ut ved bl.a. Linden-Museum i Stuttgart. Det sentrale i forsøkene er utvikling av nytt språk og nye fortellinger ved prøving og feiling og ved aktiv inndragning av de museumsbesøkende, herunder ikke minst borgere med røtter fra de aktuelle ikke-europeiske kulturene. Det synes også åpenbart at mye av kunnskapen som er frembrakt gjennom den «angloamerikanske, sosialantropologiske» tradisjonen – en mer sosial- og kulturvitenskapelig orientert søsterdisiplin til etnologien – burde finne sin plass i arbeidet med å reetablere grunnlaget for fremtidens nye verdenskulturmuseer. Fremfor alt må disse museene vel så mye bli møteplasser mellom verdenskulturene som nye varianter av vestlige utsiktspunkt for opplevelsen av dem. Her må selvsagt også de vestlige kulturene, og de vestlige samfunnene, være villig til å sette seg selv på prøve.
Den tyske og europeiske debatten om tilbakeføringen av Benin-bronsen, og striden om restitusjon av museumssamlinger i bredere forstand, har selvsagt ikke vært uten kontroverser. Således har flere stemmer også innenfor leiren av restitusjonstilhengere vært tydelige på at sakskompleksets «ubehagelige» sider ikke kan skyves under teppet, som f.eks. at mye av rikdommen til kongedømmet Benin hadde sin årsak i rollen som aktiv deltaker i den vest-afrikanske slavehandelen. I tillegg kommer problemstillingen rundt mottakerlandenes nasjonale status. De fleste afrikanske nasjonalstater er koloniale konstruksjoner. Ofte kan derfor forestillingen om nasjonal kulturarv, som mange av restitusjonskravene bygger på, være problematiske å anvende på mange av disse statene, herunder ikke minst Nigeria. Ved restitusjoner av kolonialt erobret gjenstandsmateriale vil det alltid primært være den berørte folkegruppen som opplever at gjenstandene «kommer hjem», kun sekundært den aktuelle nasjonalstaten.
Tyskland og Frankrike er på vei – England holder igjen
Men Afrika har de stater det har. Det uavvendelige ved prinsippet om restitusjon kan det i dag ikke rokkes ved. Klimaskiftet som ble innledet av president Macron i 2017 har de siste to årene materialisert seg i substansielt viktige beslutninger. Tyskland og Frankrike er på vei, mens England og verdenskulturmuseet over alle, British Museum, fortsatt holder igjen. I stater som USA, Canada, Australia og New Zeeland er situasjonen noe annerledes. Der har forholdet til egne urbefolkninger over flere tiår gjort det nødvendig for de store nasjonale museene å innta langt mer imøtekommende holdninger til ofrene for egen undertrykking enn det som helt opp til denne tid har vært tilfelle for Europas forhold til sine tidligere kolonier.
Det kan ennå ta noen år før bevegelsene for restitusjon kommer i gang med full tyngde. Men de vil komme. Inntil da kan vi være tjent med nok en gang å låne ord fra Macron-rådgiveren Felwine Sarr (i intervju med Frankfurter Allgemeine Zeitung 24. juli 2022). Tonen har et snev av det uforsonlige, men ordene peker også framover:
«Europa må ned fra sokkelen» «For Europa er Afrika fortsatt et sted som mottar, (…) en tigger blant kontinentene. Men det motsatte er tilfelle: Afrika har gjennom årtusenene utviklet en viten og en kulturarv som har ettervirkninger opp til denne dag (…). Europa må ned fra sokkelen og forstå at vi lever i én verden».
Aktsomhet og retningsbevissthet vil måtte forventes av Europas statsledere og museumsdirektører i årene som ligger foran oss. Sarrs ord etablerer den overordnede rammen det må handles innenfor.
(Teksten er første del av en serie av artikler av flere forfattere om dekoloniseringen av Europas museer. De øvrige artiklene vil bli publisert i Transit Magasin i løpet av 2023. Artiklene gis ut med støtte fra Fritt Ord.)
Med jevne mellomrom minnes man om at folk i tidligere tider skrev brev til hverandre – brev i konvolutter med pålimte frimerker, stemplet og viderebragt av uniformerte postbud fra land til land, by til by og gate til gate. Kunstnere, litterater og «åndsmennesker» synes i særlig grad å ha sverget til brevet.
Goethe og Schiller skrev uavlatelig til hverandre om sine pågående prosjekter, postkusken brakte brevene frem og tilbake de vel 20 km mellom Weimar og Jena. I andre tilfeller dreide brevene seg om kjærlighet, hat og lidenskap – de store kjærlighetsdramaene. Brevene er ikke kun unike kilder for biografene og litteraturvitenskapen. De har selv ofte svært høy litterær verdi.
Mitt inntrykk er at slike gjenfunnede (eller glemte) brevvekslinger oftere får større oppmerksomhet ute i Europa enn hos oss, at det «sensasjonelle» ved dem påaktes og at også forlagene i større grad løfter dem frem, ofte gjennom høyprofilerte og påkostedede utgivelser.
Utgivelsen av en slik brevveksling dekkes i dag som en krigsnyhet på halve førstesiden av den store tyske ukeavisen Die Zeit. Oppslaget handler om den østerrikske forfatteren Ingeborg Bachmann og hennes sveitsiske kollega Max Frisch, og de rundt 300 brevene de sendte hverandre gjennom deres ekstremt intense periode som elskende på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet.
Frisch-Bachmann anses av mange som den tyskspråklige etterkrigslitteraturens mest berømte par. Klinikkopphold og selvmordsforsøk satte preg på Bachmanns liv utover 60-tallet og endte tragisk med forbrenningsdøden i leiligheten i Roma 1973, sannsynligvis forårsaket av en sigaratt. Frisch gikk videre med nye forhold til «stadig yngre kvinner» (Die Zeit). Spor av forholdet kan gjenfinnes i flere av hans senere utgivelser, herunder fortellingen Montauk.
Brevene skulle aldri bli offentliggjort. Bachmann forlangte etter bruddet at brevene skulle brennes, men Frisch bevarte dem i all hemmelighet. For hans egne brev fantes det gjennomslag fra skrivemaskinen. Frisch la ned en publiseringsklausul på 20 år etter hans død på alle etterlatte papirer, og Bachmanns familie har nå godkjent publisering. Brevvekslingen utgis på Suhrkamp Verlag, og kommer i handelen 21. november.
Inne i avisen vier Die Zeit et omfattende essay til utgivelsen. Det er forfattet av Tysklands kanskje mest fremtredende litteraturkritiker Iris Radish, og er i seg selv en sann fryd å lese. I tillegg publiseres to av brevene – Frisch til Bachmann, Bachmann til Frisch, fra sommeren 1959. Brevene dirrer av intensitet.
Å si at (ellers heller kjølige) Radish er begeistret vil nesten være en underdrivelse. Hun er overbegeistret. Allerede i innledningen til essayet slår hun fast: «Man liest sie atemlos, beinahe fassungslos» («man leser dem åndeløst, nesten med bestyrtelse»). Et annet sted skriver hun at dette er noe langt, langt mer enn litteraturhistorisk kildemateriale. Det har også en helt samtidig og sterkt tilstedeværende tone:
—
„Ihre Briefe mögen uns als Flaschenpost aus längst versunkener Literaturgeschichte erreichen, aber der geniale Selbstentblößungsmut der beiden, ihr wild pulsierender Herzschlag und ihr unbedingter Wille, den Liebesalltag poetisch zu intensivieren, sind vollkommen gegenwärtig. Es ist bewegend, das zu lesen“.
Overs:
„Brevene deres kan godt forstås som flaskepost som når oss fra en forlengst hensunket litterturhistorie, men begges geniale mot til blottstillelse av egne selv, deres vildt pulserende hjerteslag og deres ubetingede vilje til poetisk intensivering av kjærlighetshverdagen, er fullkomment samtidig. Det er bevegende å lese det.»
—
Jeg har opp gjennom tidene lest en god del Max Frisch, herunder den her på berget lite påaktede, men fabelaktige «identitetsutprøvingen» i romanen «Stiller». Av Bachmann har jeg kun lest noen få fortellinger. Men det må bli mer av dem begge.
I siste del av november får jeg en hel uke til å gasse meg i tyske bokhandler. Av bøkene som får bli med hjem har én rykket helt forrest i køen.
En korrupsjonsskandale som gir de mest hardbarkede observatører hakeslepp ruller over TV-skjermer og avisenes førstesider i Østerrike. Sentralt i avsløringene står tidligere utenriksminister og forbundskansler Sebastian Kurz, i mange år ansett som det konservative Europas nye wonderboy. Blir Kurz dømt, kan det ende opp med en årelang fengselsstraff.
I siste ukes utgave av Die Zeit slås saken opp over en fullformats avisside. Forfatter er sjefsredaktøren av ukeavisen Falter i Wien, Florian Lenk. Han beskriver hendelsene som har rullet på i kjølvannet av «Ibizaaffæren» i 2019, og som har fortsatt med avsløringer på løpende bånd fram til i dag, som «en true crime-serie». Forbundspresident Alexander van der Bellen, Østerrikes statsoverhode, uttalte i forrige uke at avsløringene har påført det østerrikske demokratiet «massive skader». Her hjemme har det vært heller stille om saken.
Sentrale bevismidler er en harddisk med over 300.000 chats og mails som ble beslaglagt i en razzia hjemme hos toppembetsmannen Tomas Schmid i kjølvannet av Ibizaaffæren, korrupsjonhistorien som eksploderte i 2019 med FPÖ-leder og visekansler Heinz-Christian Strache, skjulte kameraer og en falsk russisk oligarkdatter i hovedrollene. Nå har også Schmid selv oppsøkt politiet og avlagt en omfattende tilståelse.
I sin posisjon som Finansdepartementets øverste embetsmann har Schmid i en årrekke rundhåndet furnert medløpere i et omfattende korrupsjonsnettverk rundt konservative ÖVP med skattebetalernes penger. Bevismaterialet belaster Sebastian Kurz sterkt. I en av mange Schmids chats til Kurz skriver Schmid: «..om dette går galt, er vi alle ferdig». I en chat der Kurz svarer på en antydning fra Schmid om at han ønsker seg toppjobben i et stort statlig investeringsselskap som belønning for sine tjenester, bedyrer Kurz, Østerrikes daværende forbundskansler: «du får alt du ber om».
Elementer i affæren er underslag, bestikkelser, misbruk av offentlige maktposisjoner og falske vitneutsagn. Særlig sjokkerende og bisarr er historien om hvordan forfalskede og sminkede meningsmålinger til gunst for ÖVP og Kurz ble bestilt av Schmid og hans kumpaner hos et lyssky «forskningsbyrå», publisert i boulevardavisen «Ôsterreich» og betalt i form av falske rubrikkannonser over Schmids hemmelige kasser i Finansdepartementet.
Etterforskerne regner med at rettssaken mot de skyldige vil starte om ca. 2 år. I tillegg til Kurz vil da tre tidligere ministre, to oligarker og et betydelig antall politiske rådgivere sitte på tiltalebenken.
En veldig positiv side ved denne saken er uavhengige og uredde domstoler, profesjonelle etterforskere og hardtarbeidende medier som gjør jobben de skal gjøre i et åpent demokrati. Det har ikke alltid vært slik. I tillegg kommer en parlamentarisk undersøkelseskommisjon med vide fullmakter. Die Zeits forfatter, Florian Klenk, beskriver det slik:
«Hver måned skriver kommisjonen og de undersøkende mediene nye kapitler i «Kurz-kriminalhistorien». Jo dypere etterforskere graver seg ned i chattene og harddiskene, desto klarere ser de konturene av en dyp stat. Et korrupt system med politi og statsadvokater som har sabotert etterforskningen, kasinoeiere som har sponset ÖVP og FPÖ og viktige jobber i sikkerhetstjenestene som har blitt fordelt etter partiboka».
Og hovedpersonen selv – ex-forbundskansler og ex-utenriksminister Sebastian Kurz? Han praler i disse dagene på forsidene av de store avisene med sine nye prosjekter som forfatter og forretningsmann – uten å ta videre inn over seg at det hele kan ende opp med 10 år i kasjotten. Det gjør historien enda litt mer bisarr.
En eskalerende strid om tidspunktet for avvikling av Tysklands siste atomkraftverk har de siste ukene vært toppoppslag i tyske medier. Striden har også utløst en ny runde i den årelange tyske debatten om atomkraften som fremtidig energiform. Tidligere i denne uken ble beslutningen tatt: Tysklands tre gjenværende atomkraftverk – Emsland, Neckarwestheim og ISAR-2 – stenges ikke ned ved årsskiftet 2022/23, slik den tyske atomloven forutsetter, men holdes i drift fram til 15. april 2023.
Driften vil basere seg på videre anvendelse av de gamle og snart «oppbrukte» nukleære brenselstavene. Den samlede effekten vil derfor bli redusert, fra 6-7 % av strømproduksjonen inneværende år til ca. 4 % i aktuelle måneder vinteren/våren 2023. Det er ikke mye. Men blir vinteren ekstra kald, kan også marginal tilleggsstrøm som dette bli viktig for å opprettholde forsyningssikkerheten.
Beslutningen ble fattet av forbundskansler Olaf Scholz (SPD). Han gjorde dermed bruk av sin såkalte «Richtlinenkompetenz» – forbundskanslerens grunnlovfestede rett til å fatte prinsippbeslutninger i saker med vedvarende uenighet innad i regjeringen. Han satte på denne måte også punktum for en flere ukers opprivende strid innad i regjeringen. Konfliktens hovedskikkelser har vært De Grønnes energi- og klimaminister Robert Habeck (som også er regjeringens visekansler) og finansminister Christian Lindner (FDP). Stridens kjerne har vært omfanget av den videre drift av de tre atomkraftverkene: reservedrift for to av dem, ISAR-2 og Neckarwestheim, fram til mars-23 (De Grønne) eller full drift for alle tre vinteren og våren gjennom (FDP). Lindner og en utålmodig FDP-fraksjon i Bundestag har i tillegg presset på for anskaffelse av nye brenselstaver med sikte på videre drift fram til ultimo 2024.
Tysklands tre gjenværende atomkraftverk, deriblant ISAR-2 ved Essenbach, skal likevel ikke stenges ned ved årsskiftet 2022/23, slik den tyske atomloven forutsetter, men holdes i drift fram til 15. april 2023. Foto: Armin Weigel / AP
De første signaler etter Scholz’ beslutning tyder på at kompromisset er tilstrekkelig for å skape ro innad i regjeringen. Riktignok vil nok både De Grønne og FDP oppleve murring innad i sine parlamentsgrupper. Hos De Grønne fordi man strekker seg altfor langt for å imøtekomme et hardt presset FDP, fordi beslutningen er i strid med regjeringsavtalen mellom de tre partiene og fordi den forlengede driftsperioden etter partiets mening ikke er nødvendig for å sikre vinterens strømforsyning; i FDP fordi Lindner har måttet gi seg i spørsmålet om drift utover 2023. Både Habeck og Lindner vil imidlertid anbefale sine parlamentsgrupper om å stemme ja når saken kommer til behandling i Bundestag senere i høst.
Stille om saken blir det nok likevel ikke. For det største opposisjonspartiet, CDU/CSU, har anskaffelsen av nye brenselsstaver for de tre atomkraftverkene blitt en kjærkommen sak for opposisjonsarbeidet mot regjeringen. Med synkende oppslutning på partimålingene, og senest et ydmykende nederlag ved det nylige delstatsvalget i Niedersachsen, kan det også bli fristende for regjeringspartiet FDP å satse på at nye omkamper kan gi politisk gevinst. Også ytre høyre (AfD) forsøker å slå politisk mynt på saken, men de har i liten grad innflytelse på beslutningene i tysk politikk.
Omkamp fra FDPs side synes likevel lite sannsynlig i nåværende situasjon. Christian Lindner går i disse dager fra TV-talkshow til TV-talkshow for å fullrose forbundskanslerens beslutning. Underforstått i omfavnelsen av Scholz ligger det nok et indirekte spark til De Grønne: fornuften seiret til slutt, vi fikk rett! Robert Habeck på sin side vil nok bedyre at forbundskanslerens beslutning innebærer regjeringens endelige sluttord i striden om de gjenværende atomkraftverks løpetid. Med overveiende sannsynlighet kan man derfor gå ut fra 15. april 2023 blir datoen for endelig sluttstrek i Tysklands mer enn 50-årige historie som atomstat.
Alternativet til denne løsningen, slik det formuleres av CDU/CSU, vil være 2-3 års videre drift basert på nye brenselstaver for de tre aktuelle atomkraftverkene, evt. også for de tre som ble lukket ned ved slutten av 2021 (Brokdorf, Grohnde og Gundremmingen). Begrunnelsen er at fortsatt drift av atomkraftverkene vil være nødvendig for å beskytte industrien og husholdningene mot alvorlige forsyningskriser for energi i årene som kommer. Det vil være både systemiske og regulatoriske utfordringer ved en slik forlenging. Tidsnød i anskaffelsen av nytt nukleært brennstoff og utfordringer med nyrekruttering av fagpersonale vil også kunne melde seg. Alt i alt vil nok likevel en slik forlengelse la seg gjennomføre – hvis man vil.
Beslutningen om det såkalte «Atomaussteig», avviklingen av atomkraft som energiform i Tyskland, ble fattet av en nær enstemmig Forbundsdag i 2011. I de 11 årene fra 2011 til i dag er det i nært samspill mellom statlige myndigheter og de store energiselskapene gjennomført en planmessig prosess for nedlukking av de 18 atomkraftverkene som var i drift da beslutningen ble fattet. En av misforståelsene i de hjemlige debattene om Tyskland og atomkraften – ikke minst blant de mest høyrøstede debattantene i de sosiale mediene – er forestillingen om at omgjøring av beslutningen som ble fattet i 2011 skulle være et reelt handlingsalternativ. Riktignok finnes det også i den tyske debatten interessegrupper og profilerte enkeltpersoner som argumenterer for en omgjøring av vedtaket fra 2011. I hele spekteret av politiske partier, CDU/CSU inklusive, står imidlertid beslutningen fast. Kampen står om forlenget løpetid for de 3-6 siste atomkraftverkene, ikke om Tysklands prinsipielle avskjed med atomkraften.
Generelt er mye av debatten om Tyskland og atomkraften skjemmet av manglende kunnskaper om forhistorie og kontekst, og ikke minst om de konkrete argumentene som lå til grunn når vedtaket om avvikling av atomkraften ble fattet. Noe av dette kan godt problematiseres som «tidstypisk» eller som utslag av en spesifikk form for tysk angstmakeri. Bak beslutningen lå det imidlertid også godt dokumenterte hensyn knyttet til ulykkesrisiki i et tett befolket land, uløste problemer med langtidslagring av atomavfall og bekymringer for et eksploderende kostnadsnivå ved bygging og drift av klassiske atomkraftanlegg.
I dagens situasjon er det også umulig å overse de store energiselskapenes lunkne holdning til atomkraften som fremtidig energiform. Toppsjefen for energigiganten EON, Daniel Birnbaum, uttalte det slik i et intervju med Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung 5. august i år: «Kjernekraften er på det nåværende tidspunkt en del av den europeiske løsningen, men det er ingen løsning for fremtiden. Den økende etterspørselen etter strøm må åpenbart dekkes gjennom utbygging av de fornybare energiformene». EON har driftsansvar for det ene av de tre gjenstående atomkraftverkene, ISAR-2.
Den tyske regjeringen, med nevnte energi- og klimaminister Habeck i spissen, la i november fram en ambisiøs og vidtrekkende klimapolitisk tiltakspakke. Programmets overordnede mål er en fornybarprosent på 80 innen 2030. Blant tiltakene er en lov som skal sikre at 2 prosent av det tyske landarealet avsettes til vindkraftanlegg, pålegg om solaranlegg på alle nybygg og omfattende forsknings- og utviklingsprogrammer for grønn hydrogen. De fornybare energiformene utgjør allerede i dag en betydelig andel av den daglige tyske strømproduksjonen. På enkelte dager tidligere i høst har mer enn 50 % av den daglige strømmiksen vært generert fra vind, sol og biomasse, og på vårparten i år opplevde Tyskland for første gang en dag hvor hele strømetterspørselen ble dekket av fornybare energikilder.
Krigen i Ukraina har snudd det europeiske energimarkedet på hodet. Akhillevshælen for Tyskland er de gigantiske prisstigningene på gass, en energiform som fortsatt utgjør ca. 10 % av strømproduksjonen og som også spiller en svært viktig rolle som oppvarmingskilde i hus og bygårder og som energi for industrien. Under presset fra den nye energikrisen har Tyskland måttet gjøre retretter i form av bl.a. utsatt nedstenging av kullkraftverk. Krisen vil gjøre det nødvendig med ytterligere intensivering av de allerede ambisiøse utbyggingsplanene for de fornybare energiformene. Regjeringens beslutning om 15. april 2023 som endelig sluttdato for de tyske atomkraftverkene vil sette ytterligere press bak dette. I den grad et norsk publikum vil fortsette å følge med på hva som skjer med energipolitikken til vår store nabo i sør, bør fokuset ligge her – på teknologiløsninger, innovasjon og forvaltningsreformer innen fornybarfeltet. Det er her det er noe å lære.
Tysklands i særklasse mest berømte overborgermester kommer ikke fra München, Köln eller Stuttgart, men fra den lille universitetsbyen Tübingen (knapt 100.000 innbyggere) sydvest i landet. Han heter Boris Palmer (50), og har i en årrekke vært partiet De Grønnes mest profilerte lokalpolitiker.
Foto: Reinhard Kraasch, CC-BY-SA 4.0 DE
I helgen ble han gjenvalgt for åtte nye år som overborgermester i den idylliske byen i Schwaben. Med 52,4 % av stemmene ble valget avgjort allerede i første valgomgang. Valgdeltakelsen var rekordhøy. Når Palmer trer av i 2030 (hvis han gjør det da ..) vil han ha regjert 24 år som overborgermester i Tübingen.
Palmer ble ikke valgt fra partiet De Grønne, men som uavhengig kandidat. Blant konkurrentene var kandidaten fra partiet Palmer for tiden er suspendert fra, De Grønnes Ulrike Baumgärtner. Hun fikk 22 % av stemmene. Kandidaten fra SPD, Sofie Geisel, fikk 21,4 % av stemmene.
Unge Palmer vant borgermestervalget med brask og bram i 2006, og ble gjenvalgt for en ny 8-årsperiode i 2014. Under hans ledelse har Tübingen utviklet løsninger for bl.a. energibruk og lokaltrafikk som har gjort Tübingen til et utstillingsvindu for vellykket grønn lokalpolitikk. Gjennom sine tiltak for å gjøre byen klimanøytral har Tübingen vært en absolutt pioner. For noen år tilbake ble den også kåret til byen med høyest livskvalitet i Tyskland. Samtidig har Palmer gitt ut bøker på løpende bånd og vært stamgjest i de nasjonale talkshowstudiene når kontroversielle temaer skulle diskuteres.
Spesialiteten fremfor noe annet har vært å demonstrere egen frittalenhet, noe som flere ganger har brakt han i nærheten av AfD-land. For et par år siden vakte han oppsikt med å opptre som lokalsheriff overfor lystige og munnrappe studenter i det nattlige Tübingen, året før hang han seg opp i Deutsche Bahns bruk av fargede personer i en reklame og under den første coronabølgen klarte han å få hele det politiske Tyskland, inkl. eget parti, på nakken etter en tankeløs og ufølsom uttalelse om at «de som nå dør av corona ville dødd om et halvt år uansett». Listen over lignende utspill er lang, hver gang ledsaget av forsideplass i riksavisene.
Sjakkspilleren og matematikeren Palmer er utvilsomt lynende intelligent. Han har et usedvanlig sterkt karisma og kunne brakt det helt til topps i tysk politikk, hvis han litt oftere hadde tellet til ti før han fyrte løs. Hans store svakhet er en selvforelskethet av galaktiske dimensjoner, og immunitet overfor det meste av kritikk.
Gjennom årene har konfliktene med partiledelsen nasjonalt og i delstaten Baden-Württemberg steget i intensitet. Da konfliktnivået var på det høyeste i fjor beskrev partiets leder i Baden-Württemberg, Oliver Hildebrand, Palmer som en skikkelse som på nytt og på nytt benytter seg av en „populistisk-destruktiv kommunikasjonsmåte»: «Han provoserer, bryter tabuer, unnskylder seg kanskje litt – før han ender opp med å angripe sine kritikere».
For vel et år siden kom en famøs, om enn ironisk ment, FB-oppdatering om kjønnsorganet til en nigeriansk-tysk landslagsspiller i fotball, hvor også N-ordet ble satt i spill. Da var begeret fullt både for delstatspartiet i Baden-Württemberg og den sentrale partiledelsen. Palmer ble først bedt om å forlate partiet frivillig, noe han nektet å etterkomme. Det ble deretter igangsatt en prosess med sikte på eksklusjon. Etter noe tid ble det oppnådd et kompromiss, der Palmer aksepterte å stille sitt partimedlemskap i bero. I løpet av 2023 skal det så føres samtaler med sikte på klargjøring av om det kan oppnås et gjensidig grunnlag for Palmers gjeninntreden i partiet.
At Palmer ikke kunne bringes til taushet med tradisjonell partidisiplin, viser helgens valgresultat med all mulig tydelighet. De planlagte samtalene i 2023 burde derfor være i begge parters interesse. Som Die Tageszeitung (TAZ) skrev i en kommentar tidligere i dag er nemlig Palmer «ein Grüner durch und durch» – en grønn politiker tvers igjennom. Palmer har heller aldri hatt noe ønske om å forlate partiet, han trenger det som plattform for utbredelse av sin visjon for en offensiv, grønn realpolitikk. Omvendt trenger også partiet en «kommunal klimapioner» (TAZ) av Palmers støpning, og en suksessfull lokalpolitiker med utstråling på nasjonalt nivå.
Det som derimot hverken partiet eller den politiske kulturen trenger, og her låner jeg igjen ord fra TAZ, er «..en Palmer som setter sine egne, ofte provinsielle toleransegrenser, som målestokk …og som på sin FB-side iscenesetter seg som et vertshusbølle. Han må temme sin egomani, fordi han trenger forbundsfeller i partiet for sine gode politiske anliggender». Fremfor alt må han avstå fra enhver videre lek med klisjeer og bilder som misforstås som fremmedfiendtlige eller rasistiske. Palmer avviser selv bestemt alle slike beskyldninger. Men ord alene er ikke nok. I partiet som fremfor noen andre inkarnerer antirasismen og forsvaret for det åpne flerkulturelle Tyskland, er toleransegrense for alt som støter mot disse grunnverdiene meget stramme.
I det stille skal alt fra partileder Robert Habeck til partiveteraner som Winfried Kretschmann, Cem Øzdemir og Joshcka Fischer ha arbeidet for å finne løsninger som skal gjøre det mulig å forsone Palmer med partiet, og partiet med Palmer. Det viser hvor mye som står på spill. Helgens fabelaktige valgresultat viser at de har hatt gode grunner for sine initiativ. Palmer er ikke kun en provokatør, men også en usedvanlig kreativ reformsnekker med stor gjennomføringsevne.
Under Tübingens årlige umbrisk-toscanske festdager på en septemberdag for mer enn 10 år siden hadde jeg selv gleden av å sitte på en benk på Rådhusplassen i selskap med Boris og hans venner. Maten var god og vinen upåklagelig, sensommersolen varmet som vanlig er i Sydvesttyskland på denne tiden av året, samtalene og latteren fløt lett. Det var et møte som åpnet øynene for hva det litt mystiske fenomenet karisma kan være.
Tidligere i kveld ble det bekjentgjort at årets «Tyske Bokpris» («Deutscher Buchpreis») går til sveitsiske Kim de l’Horizon for romanen «Blutbuch». Direkte oversatt betyr det «blodbok», men det kan også ligge en dobbelbetydning på lur. En sentral betydning i boken har nemlig også en «Blutbuche» («blodbøk»). Den «riktige» tittel blir altså noe oversetterne og forlagene må strides om.
Kim de l’Horizon (foto:Harald Krichel, CC-BY-SA 4.0)
Kim de l’Horizons roman var en av seks sluttnominerte fra en longlist av 20 forhåndsnominerte kandidater. Den tyske bokprisen deles ut i tilknytning til åpningen av bokmessen i Frankfurt, og er i jungelen av tyske bokpriser den mest prestisjefylte og høyest belønnede av dem alle. Den tyske bokprisen dekker hele det tyske språkområde, og er altså en pris som likeså godt kan gå til en sveitsisk eller østerriksk forfatter som til en tysk.
Hovedfigur i sveitsiske Kim de l’Horizons roman er den unge ikke-binære Kim, en roman med åpenbart selvbiografiske trekk og altså også en roman om et høyaktuelt tema. I sin forhåndsomtale av romanen skriver den 7-personers store fagjuryen bl.a. følgende:
—
„Blodbøken» i hagen der hjemme er både opprinnelse og forsvinningspunkt i Kims liv, romanens ikke-binære hovedfigur. Plantet ble blodbøken ved bestemorens fødsel – Die Grossmutter, eller „Die Grossmeer“ („Storhavet“) som det heter på forfatterens Bern-dialekt. I «Havet» trues barnet Kim med å drukne, samtidig utstråler hun en magisk fascinasjon. Når „die Großmeer“ rammes av demens og taper sin viten og sin dominans, begynner Kim på utformingen av sitt eget språk: for identitet og kroppslighet, for opprinnelse og pregning. Da denne blandingen ikke inviterer til den rette vei, kan romanens form ikke være lineær. Den er eksperimentell og dristig, i et øyeblikk voldsom, vulgær og obskøn, i neste løyeblikk sart og intensiv. Den benytter overraskende nivåer og synsvinkler. En roman som berører og beveger.»
—
Et stort spenningsmoment er alltid om vinnerboken finner et norsk forlag som vil oversette den. I perioden 2005-2015 ble de aller fleste vinnerne oversatt til norsk, hvorav kanskje de mest kjente var Uwe Tellkamps «Tårnet» og Arno Geigers «Vi har det bra».
I perioden 2016 til 2021 er det, så vidt jeg har kunnet registrere, kun Saša Stanišić’ «Herkunft» (2019) som er oversatt til norsk («Der du kommer fra» i Astrid Nordangs oversettelse). Sistnevnte er for øvrig en helt fabelaktig roman, som jeg selv anmeldte for Vårt Land på grunnlag av den tyske originalen. En av seks romaner altså. At denne perioden sammenfaller med de samme årene hvor det norske kulturetablissementet var i høyspenn som følge av Norges status som gjesteland ved bokmessen i Frankfurt, sier vel dessverre det meste.
Den svært vellykkede Norsk-Tyske Litteraturfestivalen i Oslo i 2019 ga håp om vi kunne se starten på en ny trend, og at den norsk-tyske litterære forbindelse ikke kun må handle om norsk litteratur i Tyskland, men også tyskspråklig litteratur i Norge.
Så får vi se hva som skjer med årets vinner. Kim de l’Horizon er en spektakulær og flott skikkelse. Under prisutdelingen i dag holdt hen en bevegende takketale, sang i falsett og barberte av seg håret i solidaritet med Irans kvinner: «Denne prisen er et angrep på hatet, og for kjærligheten.“
Det ligger nok noe i både i stoffet og i forfatterskikkelsen som gjør at en norsk oversettelse denne gang ikke er så usannsynlig. Min optimisme er i alle fall ukuelig.
I Lübeck åpnet det nylig en stor utstilling om Heinrich Manns grandiose roman „Der Untertan“ – undersåtten. Utstillingen må også sees i sammenheng med at det 2021 var 150 år siden Heinrich Mann ble født inn i den velstående grosserer- og senatorfamilien Mann i Lübeck.
Heinrich Mann har i den litterære resepsjonen her til lands kommet i skyggen av sin 4 år yngre bror, Thomas Mann. I Weimarrepublikkens Tyskland oppnådde imidlertid Heinrich Mann med romaner som «Der Untertan» og «Dr. Unrat“ (filmatisert som «Der blaue Engel») berømmelse fullt på høyde med Thomas Manns romaner fra samme periode.
«Der Untertan» handler om fabrikantsønnen, opportunisten og karriereristen Diedrich Hessling fra barndom, ungdomstid og «Burschenschaftler» og fram til sikringen av posisjonen som brav borger i en småby under det willhelminske keiserdømme ved overgangen fra det 19. til det 20. århundre. Boken må leses som en utilslørt kritikk av keiserdømmet under Willhelm II. I litteraturvitenskapen blir romanen utlagt som en skarp politisk kritikk av den fanatiske nasjonalismen og keiserdyrkelsen i det tyske borgerskap i regimets sluttfase. Det er også vanlig å forstå romanen som studie av og satire over periodens tidstypiske mannlige autoritære personlighetstype.
Hessling er underdanig, feig og uten sivilt mot. Han er medløper og konformist, men også familietyrann, lokalpolitisk intrigant og manende motstander av det fremvoksende sosialdemokratiet. Rundt sitt «Stammtisch» i Rådhuskjelleren samler han småbyens likesinnede – presteskap, militære, gymnaslærere, lokalavisredaktøren – rundt sine tirader mot alt som er moderne og fremskrittsrettet. Hatobjektet fram for noe er «de liberale», og i særlig grad veteranene fra det demokratiske-liberale revolusjonsforsøket i 1848-49. Agget mot disse er enda større enn mot sosialdemokratene, som Hessling på et vis mente man kunne arrangere seg med.
Hesslings personlighet veksler mellom tyrannisk adferd mot svakere og underdanig, lystfyll underkastelse under høyere makter, les: den tyske keisermakten. På denne bakgrunn er det også vanlig å lese Heinrich Manns roman som en nøkketekst i forståelsen av den reaksjonære, tysknasjonale folkepsykologien som bidro til tidens krigshisseri, og beredte mye av grunnen for utbruddet av første verdenskrig. Slik har den også blitt forstått og utlagt i mang en historietime og tysktime på gymnasene fra 70-/80-tallet og fram til i dag, og slik kan man gjenmøte den på nevnte utstilling i Lübeck.
Heinrich Mann startet arbeidet med romanen i 1906/07, men den ble ferdigstilt først ved krigsutbruddet i 1914. Krigen gjorde imidlertid at den først utkom i 1918, etter krigens slutt. Romanen skapte store overskrifter, og ble i løpet av noen få uker solgt i mer enn 100.000 eksemplarer. Heinrich Mann mottok flere mordtrusler fra de keiserlojale kretsene. I sin rosende omtale av boken beskrev Kurt Tucholsky den som intet mindre enn som «Herbarium over den tyske mannen».
Et interessant og pikant del av bokens bakrunnshistorie er dens bidrag til det mangeårige bruddet mellom Heinrich og forfatterbror Thomas. Mens Heinrich var sosialist, republikaner, pasifist og franskorientert, var Thomas – allerede verdensberømt gjennom «Buddenbrooks» – på denne tiden tysknasjonal, kulturkonservativ og «upolitisk». Thomas understøttet keiserrikets krigshandlinger, Heinrich var krigsmotstander fra første stund. Thomas orientering kommer til uttrykk i hans vel svakeste verk, «Betrachtungen eines Unpolitischen», som kom ut omtrent samtidig med «Der Untertan». En viktig gjennomgangsfigur her er «sivilisasjonslitteraten», en politisert og opplysningsorientert forfattertype som står i tydelig kontrast til den «kunstneriske» og «åndelige» forfattertypen som Thomas forsto seg som eksponent for. Det er ingen tvil om at det var Heinrich som sto modell for «sivilisasjonslitteraten».
Forsoningen mellom Thomas og Heinrich kom i stand i 1922. Det skjedde i kjølvannet av Thomas`såkalte «republikanske vending» samme år, konkret uttrykt i en tale han holdt i anledning 50-årsdagen for Gerhard Hauptmann. Bruddet hadde da vart i åtte år. Fra da av og hele perioden fram til naziregimets fall kan man anse de to som politisk forbundne. I dag vet vi likevel at det 1914 var Heinrich som var den politisk mest klartseende av de to. På det personlige plan var det likevel mye turbulens mellom de to – Thomas som den ryddige og finanssterke borgeren, Heinrich som bohemen i pengenød, i lange perioder henvist til ydmykende pengehjelp fra sin bror. Forholdet mellom Heinrich og Thomas’ eldste sønn, forfatteren Klaus Mann, var imidlertid godt. De sto hverandre nært både politisk og menneskelig, og samarbeidet på flere publisistiske prosjekter.
I anledning nevnte 150-årsdag beskrev Tysklands president, Frank-Walter Steinmeier, Heinrich Mann som en sterk tilhenger av «opplysning og en forsvarer av demokratiet», og som forbilde i kampen mot «hat, autoritetstro og nasjonalisme». En avstikker til Hesslings stambord i «Ratskeller» er her nærliggende. I form og intensjon, om ikke i innhold, vil man finne mange likheter mellom legendene, halvsannhetene og konspirasjonsteoriene til småbyens samfunnsstøtter og utgytelsene til vår tids nettbaserte hetsspredere.
I Frankfurter Allgemeine Zeitungs (FAZ) omtale av utstillingen i Lübeck (15. september) ble nettopp Steinmeiers ord benyttet som introduksjon til dens hovedtema og intensjon: «Der Untertan» som grunnlag for refleksjon over autoritet og underordning i vår tid. I tillegg til museumsgjenstander av mer tradisjonell type – fotos og dokumenter, keiserbarter(!), sabler, tidstypiske «Pickelhauben», korsetter – består utstillingen i stor grad av rekonstruksjoner av steder og standardscener i Hesslings by, stambordet i Ratskeller, apoteket m.v. Den aller viktigste delen synes imidlertid å være et stort antall aktualiseringer, bearbeidinger og refleksjoner av romanens tematikk, foretatt som særoppgaver og prosjektarbeid av flere gymnasklasser i forkant av utstillingen, og integrert i den.
Jeg har selv ikke sett utstillingen, og kan følgelig ikke bedømme hvor bra dette funker. I følge FAZ` til dels begeistrede omtale, er det i alle fall vellykket. Og hva slags spørsmål stiller gymnasiastene?
Et av dem dreier seg om den relative store akseptansen for de siste årenes Coronatiltak representerer en ny form for underdanighet. Gymnasiastenes svar er entydig: «Opplyst fornuftsinnsats med blikk på følgene for de andre har til syvende og sist ingenting med underdanighet å gjøre». Det samme fokuset på demokratiets evne til selvregulering ble, i følge FAZ, fremholdt i åpningstalen til historikeren og utdanningsforskeren Ute Frevert: «I stedet for underdanige har vi borgere som engasjerer seg i fellesskapet. I stedet for ære, som alltid knytter an til en gruppe – de militære, «Burschenschaft’et», en maktinstitusjon – er det i dag menneskets verdighet og det individuelle menneskelivet som del av fellesskapet som står i forgrunnen».
Utstillingens problematikk reiser åpenbart spørsmål vi kan ha godt av reflektere grundigere over. Til tross for mørke skyer i horisonten, er politikerne (og institusjonene) i vår del av verden noen av de beste historien har sett. Konstruktiv og saklig kritikk er strengt nødvendig. Men hvor ofte sklir ikke dette over i syting, jamring og uvelvillighet? Tar vi som myndige borgere innover oss at politikerne ofte står overfor svært komplekse sammenhenger og dilemmaer, har vi ikke selv et demokratisk (med-)ansvar for å «hjelpe fram» de gode løsningene? Å innordne seg kollektivt for å møte de utfordringene demokratiene (og hele kloden) i vår tid står overfor er ikke ølkrussveivende underdanighet ala Diederich Hesslings, men uunngåelig for å sikre det vi holder som umistelig.
Jeg har ofte mine utgytelser om tyskspråklig litteratur som ikke er oversatt til norsk. Noen ganger kan det være sært, men i tilfellet «Der Untertan» er jeg klar i min sak: Det er virkelig en stor, stor skam at ingen forlag til nå har grepet fatt i oversettelsesarbeidet. Heinrich Manns roman er et av hovedverkene i det forrige århundres tyske litteratur, og den i særklasse mest leste i Heinrich Manns omfattende forfatterskap. Den forteller ikke kun en viktig historie, men er til fingerspissene stilistisk elegant og en sann svir å lese.
Så fikk jeg sagt det.
Utstillingen holder for øvrig åpent til 31. mars 2023. Jeg skal bestemt komme meg til Lübeck før den tid.
Illustrasjon: Diedrich Hessling – fra filmatiseringen av„Der Untertan“ i 1951 (Foro: Interfoto/FAZ)
I en kronikk i Klassekampen 10. august øser Øystein Noreng sin vrede over tysk energipolitikk. I særlig grad ergrer han seg over avviklingen av de tyske atomkraftverkene, som i sin konsekvens har resultert i « … dagens høye strømpriser i hele Europa». Vi får også høre om «selvgode tyske politikere som belærer sine europeiske kolleger» om det grønne skiftet, og at « … solkraft og vindkraft bare kan dekke en begrenset del av etterspørselen» etter energi. Samlet sett er bildet han tegner unyansert og ensidig.
Fremfor å gjøre Tyskland til Europas syndebukk, bør vi lære noe av landets energipolitiske eksperiment.
Den første prinsipielle beslutningen om nedstenging av de tyske atomkraftverkene ble fattet av Gerhard Schröders rød-grønne regjering allerede i 2000. Våren 2011 kom så Merkelregjeringens mye omtalte vedtak om utfasing av samtlige tyske atomkraftverk (AKW) innen 2021/22. Siden da har Tyskland vært gjennom en omfattende prosess for kontrollert nedstengning av de 17 AKW’ene som i 2011 fortsatt var i drift. Ved utløpet av 2022 skal de tre siste – Isar 2, Emsland og Neckarwestheim 2 – tas av nettet.
De tre AKW’ene leverer i år cirka 30 Terrawattimer strøm, noe som utgjør rundt 5 prosent av den samlede årlige strømproduksjonen i Tyskland. Andelen fra fornybare kilder er til sammenligning rundt 45 prosent. Det er selvsagt mulig å spekulere i om prissjokket kunne vært svakere om AKW’ene ikke hadde vært faset ut. Ser man på prisutviklingen på strøm i tidsspennet 2011–2021, en periode hvor hele 14 AKW’er ble tatt fra nettet, er det ikke mulig å observere noen dramatiske sprang i prisene. Slike resonnementer vil uansett måtte bygge på mange usikre forutsetninger. I dagens situasjon, med 5 prosent andel av strømproduksjonen, er det villedende å påstå en direkte sammenheng.
Man kan godt mene at Tyskland gjorde et uklokt valg med sine nedstengningsvedtak i 2000 og 2011. Men da trengs det et minimum av anstrengelse for å forstå rasjonalet bak beslutningene, herunder den nesten 40-årige politisk-kulturelle striden som lå forut for disse. Rådene som ble gitt var understøttet av en bred allianse av folkelige bevegelser og sterke ekspertmiljøer. Et av de mest prekære hensynene var det uløste problemet med langtidslagring av de 15.000 tonnene med atomavfall som vil ha hopet seg opp innen årsskiftet 2022/23. Beslutningen ble altså ikke fattet i et politisk tomrom. Våren 2011 viste opinionsundersøkelser at 80 prosent av befolkningen ga sin støtte til et vedtak om full avvikling av atomkraften. Ved den endelige avstemmingen i Forbundsdagen ga 9 av 10 medlemmer sin støtte til regjeringens forslag.
Til grunn for beslutningen av 2011 lå en klar forutsetning om kraftig utbygging av de fornybare energiformene ( «Energiewende»), og en forventning om at importert naturgass skulle dekke opp for hullene som oppsto etter utfasingen av atomstrømmen. Til tross for store fremskritt i utbyggingen av de fornybare energiformene, er det i dag enighet om at utbyggingen har gått for langsomt. Fremfor alt er det hos tyske politikere bred samstemthet om at avhengigheten av russisk gassimport har vært altfor stor.
Norengs kronikk bidrar til forvirring gjennom et uklart skille mellom «strøm» og «energi». Den tyske krisen er mindre en strømkrise enn en energikrise. Den importerte gassen benyttes i hovedsak på tre områder: til oppvarming av private og offentlige bygg, som råstoff i industrien og til strømproduksjon. Cirka 10 prosent av den tyske strømproduksjonen er gassbasert. Atomstrømmens andel av det samlede energiforbruket er sånn sett enda lavere enn nevnte 5 prosent. De umiddelbare sjokkvirkningene av krisen har likevel tvunget Tyskland til å ta et skritt tilbake gjennom beslutning om forlenget drift av enkelte kullkraftverk, og muligens også inntil 1 års forlenget drift av de tre siste atomkraftverkene (AKW), som etter foreliggende planer skal stenges ned ved årsskiftet. Beslutningen om dette fattes på grunnlag av en stresstest i løpet av kort tid.
Lærdommene fra krisetilstanden i kjølvannet av det russiske angrepet på Ukraina er mange. Tysklands nærings-, energi- og klimaminister Robert Habeck (De Grønne) har formulert hovedpunktene slik: Langt større diversifisering av både leverandørland og av miksen av energiformer, høy prioritet i arbeidet for utvikling av alternativer til gass for industrien, herunder såkalt «grüner Wasserstoff» (grønn hydrogen) produsert av solarenergi i og utenfor Tyskland, og fremfor alt en kraftig intensivering av innsatsen for utbygging av de fornybare energikildene.
Noreng fremholder at «(tysk) solkraft og vindkraft bare kan dekke en begrenset del av etterspørselen». Påstanden er ubegrunnet. Den er også helt uten henvisninger til faktisk tysk politikk. Den nye tyske regjeringen, med nevnte energi- og klimaminister Habeck i spissen, la i november fram en svært ambisiøs og vidtrekkende klimapolitisk tiltakspakke. Programmets overordnede mål er en fornybarprosent på 80 innen 2030. Blant tiltakene er en lov som skal sikre at 2 prosent av det tyske landarealet avsettes til vindkraftanlegg, pålegg om solaranlegg på alle nybygg og omfattende forsknings- og utviklingsprogrammer for hydrogen. I tillegg kommer en rekke tiltak for forenkling og effektivisering av beslutnings- og planleggingsprosessene for bygging av vind- og solaranlegg. Under presset fra den pågående energikrisen har satsingene blitt ytterligere intensivert.
Hva er så realismen i dette? Den mangeårige sjefen for «Fraunhofer-Instituts für Solare Energiesysteme» i Freiburg, professor Eicke Weber (Die Tageszeitung, 22. januar 2022) uttalte tidligere i år at Tyskland har gode muligheter for å oppnå 100 % dekning av fornybar energi i sine strømnett innen 2030. Det var en uttalelse som falt før Ukrainakrigen; i dag vil det kanskje være mer nærliggende å peile mot 2033–35.
Uavhengig av prognoser som dette vil Tyskland ikke kunne lykkes med sine mål uten omfattende og målrettede investeringer i ny teknologi. Dette vil være oppsiden av det tyske eksperimentet, enten man har betraktet det med skepsis eller sympati: En kapital- og innovasjonssterk industri med høykompetente ingeniører og fagarbeidere som driver utviklingen av de nye teknologiene fremover, framtidsrettede investorer og bevisste borgere som etterspør løsningene som kommer på markedet.
Framfor lek med syndebukkstempelet burde Noreng løfte fram det som gjør Tyskland til et forbilde for andre nasjoner i den grønne omstillingen som vil måtte komme i tiåret som ligger foran oss. Omfanget av lærdommer kan iallfall bli større enn vi er i stand til å ta innover oss her og nå.
Thomas Mann skrev i perioden 1940-45 hele 55 radiotaler rettet mot det tyske folk. De gikk under navnet «Deutsche Hörer», og hadde som formål å avsløre Hitlerregimets grusomhet og mane tyskerne til motstand. De 5- til 8-minutters talene ble til under TMs eksil i Pacific Palisades, California.
Til å begynne med sendte TM talene pr. brev til London, hvor en tyskspråklig BBC-medarbeider leste dem opp og BBC kringkastet dem via langbølgen til de tyske «Volksempfänger» (som var navnet på radioapparatene Naziregimet brukte i sin krigs- og hatpropaganda overfor egen befolkning). Fra 1941 tok TM selv over innlesingen av talene. Talene ble mellomlagret på grammafonplater produsert i NBCs studio i Hollywood, og deretter oversendt USAs østkyst. Fra New York ble de telefonisk overført til London, hvor de på nytt ble presset på vinyl og så kringkastet videre til «Deutsche Hörer».
Den som har lyttet på disse talene i dokumentarfilmer e.l. vil merke seg en selvbevisst og presis stemme som maner fram sin forakt og sin spott over dumskapen, løgnaktighetene, brutaliteten og grusomhetene som oppeholder naziregimet. Som bakgrunnslyd kan man ane knitringen fra de mange lag av lydoverføringer. Forakten overfor Hitlerskikkelsen maler TM ut i termer som «Schmierenkomödiant» (tredje rangs skuespiller) og «Die hohle Null» (det tomme null).
Flere av talene kan man også lese i bind 5 av Thomas Manns Essays («Essays 1938-1945»). Noen av dem har jeg selv lest. Den språklige elegansen som man finner i hans roman- og novellekunst er også til stede i radiotalene. I tillegg merker man hvor tett han er på nyhetene og begivenhetene, og hvor konkret han hele tiden forsøker å fortelle om Hitlerregimets perversjoner, herunder ikke minst om den stadig økende forfølgelsen av jødene både i Tyskland og i de okkuperte territoriene. I en tale fra januar 1942 beretter han f.eks. om skjebnen til 400 hollandske jøder:
«Vierhundert junge holländische Juden sind nach Deutschland gebracht worden, um als Versuchsobjekte für Giftgas zu dienen. Die Virulenz dieses ritterlichen und durch und durch deutschen Kriegsmittels, einen wahren Sigried-Waffe, hat sich an den jungen Untermenschen bewährt. Sie sind tot, – gestorben für «die Neue Ordnung» und die Kriegs-Ingeniösität der Herrenrasse. Eben dafür waren sie allenfalls gut genug. Es waren ja Juden.»
(I respekt for TM, og for oversetterfaget, lar jeg teksten stå i orginal.)
I en artikkel i dagens FAZ forfølger politologen Christoph Bieber, p.t. Fellow ved den nye forskningsstiftelsen i Thomas Manns villa Pacific Palisades, California, spørsmålet om likheten mellom vår tids Podcast-format og TMs taler «an Deutsche Hörer». Selvsagt fantes det i 1942 ikke noe internett interesserte lyttere kunne nedlaste talene fra. En likhet mellom de to formatene finnes det likevel i den erkjennbare «..differensieringen mellom innhold, produksjon og distribusjon», iflg. Bieber. Han avslutter slik:
«Produksjonssamarbeidet TM-NBC-BBC forble en massemedial enhet som begrenset seg til utsending av radiosignaler. Og likevel finner man allerede her noen komponenter i det som i dag er en globalt suksessrik variant i frembringelsen av offentlighet».
I det som sto på spill da TM leste inn sine taler, er det ikke mulig å gjøre noen meningsfull sammenligning med dagens situasjon.
En litt kortere versjon av denne teksten ble publisert som kronikk i Morgenbladet 8. juli2002.
En opphetet debatt om Tysklands politikk i møte med det russiske angrepet på Ukraina har utspilt seg i tyske aviser og TV-talkshows siden slutten av april. I de mest sentrale rollene finner man forbundskansler Olaf Scholz, filosofen Jürgen Habermas og den amerikanske historikeren og Ukrainakjenneren Timothy Snyder. På spill står både arven etter Willy Brandts østpolitikk og en tysk pasifisme under press.
Det startet med et opprop fra et trettitall kulturkjendiser i det tradisjonsrike feministtidsskriftet Emma. Blant underskriverne var tidsskriftets redaktør Alice Schwarzer, filmmakeren Alexander Kluge, skuespilleren Lars Eidinger og forfatteren Julie Zeh. Oppropet var utformet som et støttebrev til det brevskriverne oppfattet som forbundskansler Scholz’ «risikobevisste og forsiktige linje» i spørsmålet om tyske våpenleveranser til Ukraina. Utgangspunkt for teksten var underskrivernes ubehag med «eskalerende opprustning» og faren for atomar verdenskrig. Oppropet gikk langt i å hevde at det er ukrainerne selv som må bære det moralske ansvaret for at deres motstandskamp ikke utløser storkrig. I praksis kunne det vanskelig forstås som noe annet enn en oppfordring til kapitulasjon.
Oppropet utløste en storm av reaksjoner. Blant dem som reagerte var Kievs borgermester, Wladimir Klitschko, som i et personlig og direkterettet svar publisert i Frankfurter Allgemeine Zeitung 3. mai spurte brevskriverne om de ønsket «fred for enhver pris» – og da med den ukrainske nasjonens «frihet, identitet og integritet» som innsats?
Morgenbladet 8. juli 2022
Pasifismen i tysk etterkrigstid
Pasifismen har stått sterkt i store deler av den tyske etterkrigstiden, med en særlig oppblomstring i kjølvannet av 80-tallets omfattende fredsdemonstrasjoner. I en rekke innspill i den pågående debatten om Tysklands Ukrainapolitikk har fokuset nettopp vært rettet mot den tradisjonelle tyske pasifismens utfordringer i møtet med Ukrainakrigens brutale virkelighet. Et av innspillene kom fra Wolfgang Thierse, SPD-veteran med østtysk bakgrunn og Forbundsdagens president gjennom flere år på 2000-tallet, som i en kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung 2. april karakteriserte det pasifistiske inntaket til Ukrainakrigen som «eget velbefinnende på bekostning av de andre». Han skrev også: «En historisk opplyst pasifisme forstår at en stabil fredsordning kun kan være en regelbasert ordning, en verden av avtaler og folkerett, som også pasifister må være forpliktet av».
Habermas går solo
Samme dag som oppropet i Emma kom på gaten, 29. april, publiserte Süddeutsche Zeitung et omfattende essay av Jürgen Habermas. Essayet, «Krieg und Empörung», hadde noe av det samme tematiske fokus som Emmaoppropet, men i stil og sjargong selvsagt en helt annen type tekst. Det spekuleres i om den samtidige publiseringen kan ha sammenheng med at Habermas har blitt forespurt om å delta i oppropet, men til slutt valgte å gjøre det på sin egen måte. Det får vi aldri noe endelig svar på.
I sin tekst sammenligner Habermas «moralsk rystede anklagere» med en «reflektert og forsiktig agerende regjering». Han ironiserer over tidligere pasifisters «konversjon» og beklager fortrengningen av etterkrigstidens «post-heroiske mentalitet» – en vending som kan gjøre ende på det «dialog- og fredssikringsrettede modus» som har preget tysk etterkrigspolitikk til nå. Et betydelig ansvar legges på de yngre generasjonenes ureflekterte forhold til historien. Habermas kritiserer også de som gjør storrussisk ideologi til enerådende i Putins tankeverden, og slik fratar ham evnen til rasjonalitet, avveining av interesser og forhandlingsvilje.
De store avisenes reaksjoner kom raskt, og var i betydelig grad kritiske. Frankfurter Allgemeine Zeitungs Simon Strauss, en av de nye stjernene i den tyske feuilletonen, rettet særlig blikket mot Habermas’ bruk av termer som «dreven iscenesettelse» og «moralsk utpressing» om president Selenskyj – i praksis en «..retorisk innhyllet, skjødesløs nedrakking av den ukrainske regjeringen». For Die Welts Thomas Schmid var intet mindre enn Habermas’ kommunikative teori satt i spill: «Habermas forsvarer på ortodokst vis sitt livsverk».
En akterutseilt østpolitikk
En premiss for både Habermas og Emmaoppropet var støtten til forbundskansler Scholz’ og regjeringens – angivelig – tilbakeholdende linje i spørsmålet om våpenleveranser til Ukraina. Antagelsen om en felles regjeringenpolitikk underslår imidlertid nyansene i vurderingen av krigens konsekvenser innad i trepartiregjeringen (SPD, De Grønne, FDP). Ikke minst De Grønne, med økonomiminister Robert Habeck og utenriksminister Annalena Baerbock i spissen, har høstet mye ros for sin konsekvente støtte til den ukrainske motstandskampen. En klar holdning i spørsmålet om tyske leveranser av tunge våpen til Ukraina er et kjernepunkt i denne støtten. Inntil Scholz’, Macrons og Draghis nylige togreise til Kiev, var det utenriksminister Baerbock, og ikke Scholz, som kunne dra til et krigsherjet Ukraina og få beskjeden: «deg kan vi stole på».
Etter hvert som våpenleveransene den tyske regjeringen har stilt i utsikt, herunder panservogner og moderne feltartilleri, nå begynner å ankomme Ukraina, er det uansett et spørsmål om hvor lenge en Habermas eller en Alexander Kluge kan opprettholde forestillingen om den «forsiktige» forbundskansleren. Selv om sommel og halvhjertethet åpenbart har vært virksomme faktorer i forsvarsdepartementets og kansleradministrasjonens indre gemakker, er det også grunnlag for å anta at noe av sendrektigheten kan knyttes til materiellmangel, sviktende logistikk, opplæringsbehov og ikke minst et Bundeswehr som gjennom en årrekke har vært underfinansiert.
SPD går likevel ikke fri. Det er nemlig liten tvil om at noe av forklaringen på Scholz’ antatte nøling kan ligge i akterutseilte og ubearbeidede deler av partiarven fra 70-tallet til i dag. I et essay i Der Spiegel (nr. 24/22) fremholdt den profilerte, og SPD-nære, samtidshistorikeren Heinrich August Winkler nylig at det er et behov for å korrigere deler av østpolitikken som ble skapt i tradisjonen fra Willy Brandt og Egon Bahr. Gjennom 80-tallets fokus på «sikkerhetspartnerskap for fred» ble borgerrettsbevegelsene i øst i stor grad ignorert, i følge Winkler. De skulle nemlig, av hensyn til stabiliteten i øst-vest-relasjonen, «føye seg etter sin skjebne og fortsette å leve i ufrihet». Brandts og Bahrs østpolitikk var avgjørende for at den kalde krigens øst-vest-konfrontasjon kunne overvinnes. Forsterket av 80-tallets fredsbevegelse, brakte den imidlertid SPD inn på en kurs hvor økonomisk og kulturelt samarbeid med Russland etterhvert kom til å trumfe alle andre hensyn, også betenkeligheter knyttet til den tiltagende autoritære utviklingen under Putin. Konsekvensene ser vi i dag bl.a. i form av Nord Stream 1 og 2 – og i rullebladet til en skikkelse som tidligere SPD-kansler Gerhard Schröder.
Snyder svarer
Med sine mange forskningsopphold i Wien og sine gode tyskkunnskaper har den amerikanske historikeren Timothy Snyder gjennom en årrekke vært et prominent og tydelig stemme i de tyske debattene om Russland, Ukraina og Tyskland. Etter Russlands angrep på Ukraina 24. februar har han gjennom hele våren og forsommeren – bl.a. i flere større intervjuer med Die Zeit og Frankfurter Allgemeine Zeitung – ytret seg sterkt kritisk både til klimaet i den tyske Ukrainadebatten og til Tysklands bidrag til Ukrainas forsvarskrig. I en omfattende kommentar publisert i Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung 26. juni går han også kraftig i rette med Habermas’ essay av 29. april. Et kjernepunkt i kritikken er opplevelsen av et Tysklands som kretser om seg selv:
«I stedet for å gå inn på de ukrainske og russiske rasjonalitetene i det 21. århundre, argumenterer Habermas som om han er i det komfortable rede Vest-Tyskland under den kalde krigen, en periode hvor Tyskland på ingen måte hadde noe ansvar for Europas skjebne». I følge Snyder forveksler Habermas på denne måten utsynet fra en svært spesiell setting med «den universelle fornuft.» Han avslutter med å beskylde Habermas for å «forsinke oppgjøret med fortiden, forspille tid og bidra til å bringe Tyskland på terskelen til et nytt moralsk sammenbrudd.»
Farvel til det gamle Tyskland
Nøkkelen til endring ligger kanskje nettopp hos SPD. I en erklæring i slutten av juni annonserte partiets nyvalgte leder Lars Klingbeil en «ny kurs i den tyske utenriks- og sikkerhetspolitikken». Han fremholdt også at erfaringene fra Ukrainakrigen gjør det nødvendig for Tyskland å «styrke seg militært» og å «forfølge en ambisjon om en lederrolle» i Europa og i verden.
Om det er mulig å samle et stabilt flertall bak en slik ny politikk, er det for tidlig å si noe sikkert om. For en Timothy Snyder svarer dette iallfall på en lenge etterlyst nyorientering av tysk politikk. For en Habermas betyr det kanskje et slags farvel det Tyskland han har vært fortrolig med i store deler av sitt voksne liv, og som han også i betydelig grad har bidratt til å forme.
Føljetongen av opprop om krigen synes uansett ikke å være over. Sist ute er en gruppe intellektuelle med tv-filosofen Richard David Precht og publisisten Jakob Augstein i spissen, som i forrige ukes utgave av Die Zeit krever «våpenstillstand nå» og appellerer til «vesten» om å «skape betingelser for fredsforhandlinger».
Oppropet uttrykker forståelse for Ukrainas avvisning av en «diktatfred». Men felles for alle de tre oppropene er svak av interesse for hva ukrainerne selv måtte mene om hva krigen de så brutalt er kastet ut i – og hva den krever av handlinger her og nå.
Småbyen Dömitz ligger ved die Elbe, syd i delstaten Vorpommern-Mecklenburg. På den andre siden av elva er vi på tidligere vesttysk grunn. Byen var altså i sin tid en sterkt voktet grensestasjon.
Ved innkjørselen til den litt slitte og forlorne byen (mange av bindingsverkshusene er ikke rehabilitert, slik de er i tilsvarende byer i vest) blir vi flere ganger varslet om at her kan man få «orginal DDR-softis». Vi parkerer ved byens kirke, og finner raskt fram. Iskrembutikken er bla. dekorert med en DDR-fane og to små FDJ-uniformer – de karakteristiske hvite med rød sløyfe som pionerene måtte ikle seg under partiparadene. Den ivrige softisselgeren er kledd i Hawaiskjorte i den type «DDR-oransje» som er så typisk for mye annet i de siste årenes DDR-retrokitsch.
På spørsmål om hva det DDR-spesifikke ved softisen, pekte han raskt på husets stolthet, softis-maskinen av gammelt DDR-merke, og på de fargerike små iskremskjeene fra dengang da. Ellers var han heller hemmelighetsfull: «Resepturen kan jeg ikke røpe». Fruen valgte vanilje og nougat dandert med eggelikør (av DDR-merke, må vite); jeg gikk for en variant med vanilje og en litt suspekt lillafarget sak. Og hvordan smakte det? Litt så der, oversøtet og kanskje med et preg av noe «kunstig» og «syntetisk», for nå å slenge på med litt fordommer.
Man kan strides om de siste årenes bølge av DDR-nostalgi i filmer, serier og moter må leses som idyllisering og banalisering av et entydig urettsregime, eller om den primært må forstås som bevaring av minner fra de levde livene i hverdag og fest, som jo uansett er der og som helt sikkert ikke bare var gråe og jævlige.
Jeg heller nok mer mot det siste enn det første. For en by som Dönitz er det imidlertid en del som halter ganske så grundig. Langs bredden av Elbe, rett bort i høgget for DDR-iskremen, står det nemlig et minnesmerke for «Grensezaum 70 Dönitz“. Det hadde trippel piggtrådgjerde, to diker, lysgate, egen trasé for de spesialtrente schäferne, vakttårn – og grensesoldater med ordre om å skyte. Hvor mange som ble skutt, eller druknet, i forsøk på å bevege seg «feindwärtz“ akkurat her opplyser ikke minnetavlen noe om. Men vi vet at nærmere 30 mennesker ble skutt eller mistet livet på annet vis i forsøk på «Republikflucht» fra 1949-1989.
Byen Dönitz kam selvsagt ikke nekte mannen i den oransje skjorten å selge sin DDR-softeis. Kanskje er det fra hans side bare et levebrød, altså et helt harmløst forehavende, og iallfall uten tanker om mulige sammenhenger med minnesmerket borti i gata? Kanskje er det urimelig å overbelaste vanlige folk med slikt, mer enn 30 år etter murens fall?
Eller kanskje har softismannen likevel satt opp sjappa si trass? Og da ut fra melodien: «Livet vi levde her var også verdt noe, mye gikk tapt da muren falt, historien er stjålet fra oss». Eller i mer neddempet form: «Mye var galt i det gamle DDR, men mye var bra også». Det er nok i såfall et blikk på historien som fortsatt finner gjenklang i deler av den tidligere DDR-befolkningen.
Har det tyske venstrepartiet Die Linke fortsatt noen eksistensberettigelse? Dette spørsmålet stilles i en bredt anlagt dokumentar som nylig ble publisert i Die Tageszeitung (Taz), den tyske venstresidens egen dagsavis.
Spørsmålet er utløst av en rekke høyst problematiske utsagn om Ukraina-krigen på alle plan i partiet. Riktignok har partiets lederduo, Janine Wissler og Susanne Hennig-Wellsow, vært mer enn tydelige i sin fordømmelse av angrepet på Ukraina («forbrytersk angrepskrig»). Det hjelper lite når både høyprofilerte skikkelser som den konstant kamplystne Sarah Wagenknecht og Sevim Dagdelen (Die Linkes hovedtalskvinne i Forbundsdagens utenrikskomite) og allehånde politikere på kommune- og delstatsnivå gjør alt de kan for å underminere lederduoens politikk.
Posisjonene varierer fra Putin-apologi via klassiske skyldtilskrivninger («Nato ekspansjon østover» og så videre) til allment uttrykt pasifisme. Wagenknecht-fløyens politikk ytrer seg som et generalangrep på regjeringspartienes (SPD, De Grønne og FDP) og opposisjonspartiet CDU/CSUs hovedlinje i Ukrainapolitikken: «Kritikkløs overtagelse av politikken USA har bedrevet de siste år, som i avgjørende grad må bære ansvaret for situasjonen som har oppstått», slik det heter i en erklæring undertegnet av syv av Die Linkes medlemmer i Forbundsdagen. Omtrent slik lyder det også fra høyreekstreme AfD eller fra DKP, Tysklands pendant til vårt eget NKP.
På den annen side har Gregor Gysi, en moderat lederskikkelse i partiet gjennom en årrekke, beskyldt de syv underskriverne for «fullstendig emsosjonsløshet» overfor ofrene for angrepskrigen.
Die Linke har mye av sin identitet knyttet til 1980-tallets fredsbevegelse. I egen selvforståelse er partiet enerådende i rollen som Tysklands antikrigsparti. Nevnte Dagdelen omtalte det slik i kjølvannet av Die Linkes bitre valgnederlag i delstaten Saarland: «Å hugge øksen i Die Linkes fredspolitikk betyr veien inn i avgrunnen og intet oppbrudd».
Problemet med Die Linkes versjon av pasifismen er imidlertid er at den kobles sammen med et kraftig nei til både våpenleveranser til Ukrainas motstandskamp og til Vestens økonomiske sanksjonspolitikk. (Vest-)Tyskland har en lang tradisjon for fredspolitikk helt tilbake til Willy Brandts østpolitikk, og videre gjennom 1980-tallets massemobilisering mot nukleær opprustning. Brandts politikk var imidlertid fundert i ideen om tilnærming gjennom dialog, og med statenes rett til suverenitet og selvbestemmelse som absolutt forutsetning, prinsipper som senere fikk sin forankring i Helsingforserklæringen (1975). Den senere fredsbevegelsen kunne på sin side hente mobiliseringskraft og legitimitet fra en bredt forankret frykt for en dødbringende atomkrig.
Die Linkes rolle som den mest konsekvente forvalteren av «arven fra 80-tallet» kan man gjerne la partiet få beholde. Når implikasjonene av denne «arven» i dagens politiske praksis blir paroler som «Soldater er mordere» og «Skap fred uten våpen», er det ikke kun et perspektiv helt hinsides den konkrete situasjonen der krigshandlingene pågår, men også ekstremt kynisk i forhold til ukrainernes desperate kamp for forsvar av sin frihet. I en kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung 2. april beskriver Wolfgang Thierse – SPD-veteran med østtysk bakgrunn og Forbundsdagens president gjennom flere år på 2000-tallet – paroler som dette som «pasifisme for eget velbefinnende på bekostning av de andre».
Thierse skriver videre: «En historisk opplyst pasifisme erkjenner at det ikke finnes noen reell fred uten rett, at fred er en funksjon av rett, at fred kan kreve innsats av styrke mot urettsregimer. En realitetsorientert pasifisme forstår at en stabil fredsordning kun kan være en regelbasert ordning, en verden av avtaler og folkerett, som også pasifister må være forpliktet av».
Ganske så selvsagt, vil mange si. Men når svaret på spørsmålet om Die Linkes Ukrainapolitikk fra skikkelser som Wagenknecht und Dagdelen, utover paroler som «fredsavtale nå», ikke blir noe annet enn at Tyskland må ta i mot flyktninger og bidra til gjenoppbyggingen av Ukraina etter krigen, forstår man berettigelsen av Thierses påminnelse. Die Tageszeitung beskriver dette som «i sin konsekvens intet annet enn oppfordringer til kapitulasjon».
Die Linkes ledelse, med moderate Susanne Hennig-Wellsow i spissen, satser nå alt på det kommende partilandsmøtet i juni i Erfurt. Det er også hovedstaden i delstaten Thüringen, hvor Die Linke gjennom flere år har ledet en rød-rød-grønn koalisjonsregjering med en fornuftig reformkurs. Det er maktposisjoner som dette som står på spill hvis ikke Die Linke endelig lykkes med å ta et generaloppgjør med skikkelser som Wagenknecht, Dagdelen og forbundsdagsmedlemmet Andrej Hunko (en tredje profilert «Putinversteher»). Hennig-Wellsows melding til landsmøtet er at hun ikke vil «tolerere eller tillate» noe som ligner på en «relativerende holdning» overfor «Russlands angrepskrig».
Det kan ende i brask og bram. Lykkes ikke Hennig-Wellsow og hennes allierte, kan vi se begynnelsen på slutten for Die Linke som parti med innflytelse på nasjonalt nivå i tysk politikk. Skriften står på veggen: I september ble de med et nødskrik reddet inn i Forbundsdagen, for noen uker siden kom de ikke over sperregrensen i den tidligere maktbasen Saarland, og i året som kommer står partiet foran svært krevende valgkamper i tre ulike delstater.
Et splittet og svekket parti med uklar profil på Ukraina-krisen, kan i beste fall hangle videre som nisjeparti i de østlige delstatene og kanskje i bystatene Berlin og Bremen, i verste fall ende opp som en betydningsløs politisk sekt.
Det er i utgangspunktet ingen grunn til å lykkeønske Die Linkes politiske undergang. Tysk politikk generelt og sentrum-venstrepartiene spesielt trenger et korrektiv til venstre i arbeids- og velferdspolitikken, i sosialpolitikken og i kampen mot ulikheten. Partiet har mange dyktige politikere, og har over lang tid demonstrert styringsdyktighet både på delstatsnivå og på kommunalt nivå. De arbeider dessuten godt og konstruktivt på EU-nivå i samarbeid med europeiske partnerpartier. Ved kommende valg vil de potensielt også kunne bli viktige for å skape nye politiske flertall for venstresiden.
Noen slik rolle kan man i dagens situasjon se langt etter. Die Linke må oppgi, eller moderere, sitt Nato-standpunkt, de må sprenge seg løs fra gamle trosforestillinger om Russland og de må entydig definere seg inn i familien av de europeiske demokratisk-sosialistiske partiene. Taz avslutter sin kommentar slik: «Verden har forandret seg. Die Linke må også gjøre det».
Publisert i Transit Magasin 30. mars. En kortere versjon av denne teksten ble publiset som kronikk i VG og vg.no 24. mars 2022.
I disse dager er det 11 år siden den tyske regjeringen under ledelse av forbundskansler Angela Merkel gjorde sitt historiske vedtak om nedstenging av landets 17 atomkraftverk (AKW) – åtte med umiddelbar virkning, ni etter en tiårsplan. Beslutningen kom som en direkte konsekvens av den omfattende ulykken ved atomkraftanleggene i Fukushima i Japan i mars 2011. Vel tre måneder senere ga forbundsdagen sin tilslutning til vedtaket. Ni av ti representanter stemte for regjeringens framlegg. Tre atomkraftverk ble stengt ned ved utløpet av 2021. I løpet av 2022 skal de tre siste som fortsatt er i drift – «Isar 2», «Emsland» og «Neckarwestheim 2» – tas av nettet.
Foto: Benjamin Radzun CC BY-SA 2.0
Frykten for atomenergiens mulige farer var ikke noe nytt i Tyskland. Forut for Fukushimaulykken lå det 30-40 år med mobilisering mot landets atomkraftverk. Særlig bitter og langvarig var striden om lokasjoner for gjenvinning og lagring av atomavfall. Tilsvarende mobilisering fantes også i øvrige deler av Europa, men ingen andre steder var oppslutningen om anti-AKW-bevegelsen så massiv som i Tyskland. Motstanden ble ytterligere styrket av Tsjernobylulykken i 1986. I løpet av 90-årene utviklet AKW-motstanden seg til en hegemonisk posisjon i Tysklands politiske landskap.
Det første atom-nei kom i 2000. Da Gerhard Schröders rød-grønne regjering (1998-2005) kunngjorde avtalen med energiselskapene om langsiktig avvikling av de tyske atomkraftverkene, var det en tydelig demonstrasjon på gjennomslagskraften den tyske anti-AKW-bevegelsens hadde lykkes å oppnå gjennom 30 års politisk mobilisering. I tillegg hadde Tsjernobylulykken rykket tjue år på avstand. En følge av dette blir at betydningen av atomkraftspørsmålet som politisk stridsspørsmål svekkes. I de første årene av 2000-tallet hersket det derfor en følelse av at det tyske atomspørsmålet var «avgjort».
Allerede ved midten av tiåret hadde det imidlertid dukket opp diskusjoner om forlengelse av driftstiden for atomkraftverkene. I kjølvannet av klimakrisen hadde dessuten en ny type diskurs banet seg vei: atomkraften som kilde til utslippsfri energiproduksjon og dermed et mulig redskap i kampen mot den globale oppvarmingen. Med Merkelregjeringens beslutning om forlengelse av restløpetiden for atomkraftverkene i oktober 2010, Fukushimaulykken i mars 2011 og forbundsdagens endelige nei til atomkraften som tysk energikilde kun tre måneder etter dette, ble absolutt alt blitt kastet om på i løpet av en periode på mindre enn trekvart år.
Med klimakrise, underskudd på grønn kraft og stigende energipriser stiller mange i dag spørsmål ved den tyske alenegangen. Ikke minst har spørsmålet om atomkraft som broteknologi («Brückentechnologie») blitt aktualisert av den nye regjeringens plan om å fremskynde datoen for nedstenging av landets kullkraftverk fra opprinnelig planlagte 2038 til 2030. Utfordringen har blitt enda mer brennende av Russlands pågående angrepskrig mot Ukraina, og den kraftige reduksjonen av russiske gass- og oljeleveranser som vil kunne følge av denne. Den nye tyske regjeringen, med sin klima- og økonomiminister Robert Habeck (De Grønne) i spissen, har meget ambisiøse planer for utbyggingen av de fornybare energikildene, men vil på mellomlang sikt være avhengig av utenlandske gassleveranser – i verste fall også fransk atomstrøm og polsk kullkraftstrøm – for å sikre egen leveransesikkerhet på strøm. Et aktuelt tema i den pågående debatten er derfor spørsmålet om midlertidig forlengelse av løpetiden for de tre atomkraftverkene som fortsatt er i drift.
Etter ti år med planlegging for nedstenging vil de tekniske, logistiske og økonomiske problemene ved en slik omlegging være betydelige. Skepsisen er ikke minst stor hos eierne og driverne av de tre kraftverkene, energigantene EoN, RWE og EnBW. Men umulig er det ikke. At forslaget ikke umiddelbart har blitt slått ned, viser i det minste at utfordringene som har utøst debatten er reelle nok.
For å få grep om den tyske atommotstanden må en gå 50 år tilbake i tid. Det er en sammensatt historie som bl.a. må forstås i lys av de omfattende protestbevegelsene som preget det meste av Europa på 60-, 70- og 80-tallet. Men det er også en historie med et særskilt tysk preg. Det historiske perspektivet er en forutsetning for å kunne forstå de politiske, teknologiske og økonomiske rammene for debattene om atomenergiens fremtid som pågår i dagens Tyskland. Mye av kritikken utenfra mot Tysklands vedtak om nedstenging av sine atomkraftverk, også den norske, har vært skjemmet av svake kunnskaper om den historiske og politiske konteksten og av manglende vilje og evne til å foreta reelle analyser av grunnlaget for beslutningene som ble tatt. Dermed har kritikken mistet mye av sin relevans.
Atomkraften ble på 50- og 60-tallet ansett som en fremtidsteknologi, og som kilde til vekst og velstand for stadig nye samfunnsgrupper. Likevel lå Hiroshima kun 10-15 år tilbake. For opprustningsmotstandere, sosialdemokrater (SPD) og en fagbevegelse i vekst ble det derfor viktig å fastholde skillet mellom den «slemme» atombomben og den «snille» atomkraften. Samtidig ble 60-årene miljøkampens første ordentlige tiår. Det resulterte i en økende internasjonal oppmerksomhet rundt temaer som giftstoff i matvarer, vannforurensning, skogsdød o.l. Etterhvert begynte også de første urovarslene om strålingsfarer fra atomkraftverkene (AKW) å melde seg.
Det er vanlig å datere starten for den tyske anti-atomkraftbevegelsen til kampen om det planlagte Atomkraftverket «Wyhl» i Baden-Württemberg, sydvest i Tyskland. Wyhl var et av fjorten AKW’er som delstatsregjeringen i 1973 hadde besluttet å bygge ut i områdene rundt elven Rhinen og i regionen Baden. En langvarig okkupasjon av byggetomten gjennom våren, sommeren og høsten 1975 innledet det første av en rekke avbrudd i byggearbeidene. Etter 1975 og fram til Wyhl i 1994 offisielt ble oppgitt ligger en endeløs rekke av rettssaker, blokader, traktorkolonner og voldelige konfrontasjoner mellom aksjonister og politi. Lignende forløp kan man finne på de øvrige åstedene for 70-, 80-, og 90-tallet store og symboltunge «atomkamper» – Brockdorf, Grohde, Kalkar, Wackersdorf, Gorleben.
Felles for alle de store AKW-aksjonene var at de kunne spille på et bredt spekter av «borgerinitiativer» og aksjonistnettverk. Samtidshistorikerne (Reichardt 2014;Biess 2019) regner det som sikkert at minimum 400.000 deltok aktivt i anti-AKW-aksjoner i løpet av året 1979, og at rundt 115.000 mennesker samme år var aktive medlemmer i ulike varianter av miljøorganisasjoner. Den samlede mobiliseringskraften var sannsynligvis opp mot 1,5 millioner, og antallet borgere beredt til å sette sitt navn på en underskriftsliste rundt 10 millioner. Anti-AKW-bevegelsen ble på 70-tallet tilført ekstra militans og aksjonslogistikk fra den radikale studentbevegelsen. Samtidig ville oppslutningen om bevegelsen aldri blitt så stor som den ble uten bredere regional og folkelig forankring. I de langvarige kampene om atomkraftverket i Wyhl og atomavfallsanlegget i Gorleben var den lokale vinbonden og den lille reiselivsbedriften vel så representativ for motstanden som den radikale studenten.
Grunnlaget for de voldsomme mobiliseringene var dels en generell og ganske tidstypisk uro for helsetruende stråling fra atomkraftverkene, dels frykten for atomulykker og krigs- og terrorhandlinger mot atomkraftverk i et tett befolket land, begge med potensielt apokalyptiske skadevirkninger. Den betydelige usikkerheten knyttet til gjenvinning og langtidslagring av atomavfall var også en viktig del av mobiliseringsgrunnlaget. Et viktig område for kritikk var også opplevelsen av manglende transparens i de statlige beslutningsprosessene, utilstrekkelig parlamentarisk kontroll og ugjennomsiktig sammenveving av private og offentlige interesser i AKW’enes beslutningsorganer. Mye av bevegelsens gjennomslagskraft og mye av dens seiglivethet kan forøvrig sees i sammenheng med evnen til å knytte til seg motekspertise – kjernefysikere, tidligere AKW-ingeniører m.fl. – og å benytte denne offensivt i offentlige høringer og i konfrontasjoner og debatter med politikere, atommyndigheter og AKW-eierne.
Den tyske kampen om atomkraften hadde fra første begynnelse et sterkt personlig og moralsk preg. Kampen mot atomkraftens farer mante fram et alvor der aksjonistenes eksistensielle bestyrtelse i seg selv fikk gyldighet som politisk argumentasjon. Dette ble forsterket av det nye rustningskappløpet som bante seg vei utover 80-tallet, og som ga fødsel til en fredsbevegelse med mobiliseringskraft fullt på høyde med anti-atomkraftbevegelsen. Til grunn for mobiliseringene lå en allestedsnærværende fremtidsangst knyttet til kjerneenergiens og atomvåpnenes ødeleggelsespotensial, til skogsdød, AIDS, «den orwellske overvåkingsstaten» og det moderne risikosamfunnets øvrige spekter av farer. Boken som mer enn noen annen tok denne tidstypiske følelsen på kornet var Ulrich Becks «Risikogesellschaft» («Risikosamfunnet», 1986), en utgivelse som senere ble skoledannende i den moderne sosiologien.
Tyskernes emosjonaliserte inntak til politikk har gjerne blitt omtalt under den litt forslitte termen «German Angst» – i utgangspunktet et bilde som utenlandske journalister for noen tiår tilbake – ironisk og lettere forferdet – introduserte for å beskrive angsten og sivilisasjonspessimismen bak massedemonstrasjonene som fylte opp gater og plasser i 1970-, 80- og 90-tallets Tyskland. I en bred undersøkelse publisert i 2019 («Republik der Angst – Eine andere Geschichte der Bundesrepublik») beskriver historikeren Frank Biess «German Angst» som noe langt mer enn fortellingen om 80-tallets protest- og alternativbevegelser. Fenomenet må også forstås på bakgrunn av den tyske traumatiseringen etter 2. verdenskrig, et traume som ble arvet og videreført i generasjoner etterpå. Periodene etter de to verdenskrigene var i følge Biess preget av «emosjonell fellesskapsbygging» fundert i frykten for og avgrensningen mot en indre fiende – i mellomkrigstiden «jøden», i etterkrigstiden alt fra de såkalte «DPs» (Displaced Persons) via verveagenter for den franske fremmedlegionen til hevngjerrige kommunister. Da student- og ungdomsopprøret et par tiår senere gjorde sin entré sto det «frigjøring» og «autonomi» på fanene. Med på lasset fulgte historisk skapte angsterfaringer, overlevert som psykologiske spor som de nye generasjonene bar med seg inn i 70- og 80-tallets nye politiske kamper.
Kampen mot atomkraftverkene og senere trusselen om ny atomopprustning utgjorde kjernepunkter i en langt mer omfattende kritikk av det man i datidens termer omtalte som «den kapitalistiske vekstøkonomien», «atomstaten» o.l. Inspirert av den radikale studentbevegelsens teorilesninger florerte det på 70- og 80-tallet av ulike varianter av «fundamentalkritikk». Noe av dette ga seg utslag i naivt-romantiske tilbaketrekkingsstrategier, andre deler hadde forgreninger inn i tunge akademiske miljøer, som i den profilerte moralfilosofen Hans Jonas’ verk «Das Prinzip Verantwortung» (1979). Kjernekraftmotstanderne ble her bærere av en ny form for rasjonalitet, og angsten for atomulykker og atomkrig oppvurdert til «opplysende klarsyn og (…) uunnværlig varslingssignal mot den teknologiske tidsalderens farer».
På det politiske plan fikk 70-tallets og det tidlige 80-talls virvar av «alternative» initiativer og bevegelser sitt organisatoriske uttrykk gjennom dannelsen av Tysklands grønne parti («Die Grünen») i januar 1980. Fra aksjonene rundt Brockdorf, Wackersdorf og Gorleben vil tidsvitner i dag har pregende minner om forbundsdagmedlemmer fastlenket til jernbaneskinner og senere ministre nedspylt av vannkanoner. I en artikkel i Die Zeit i september 2020 beskrev Robert Habeck, en av De Grønnes to partiledere inntil desember i fjor, disse protestaksjonene som en del av «forbundsrepublikkens ikonografi». De Grønne skulle senere utvikle seg til det sterkeste og mest innflytelsesrike av sitt slag i Europa.
I en masteroppgave i tysk ved Universitetet i Oslo (2012) foretar Ingeborg Lauvhjell en sammenligning av den tyske debatten om atomkraften før og etter Fukushimaulykken. Grunnlaget for oppgaven er en sammenlignende diskursanalyse av redaksjonelle kommentarer i et tverrpolitisk spenn av riksdekkende aviser – Die Welt, Süddeutsche Zeitung og Die Tageszeitung – i perioden 2007-2009 og i de samme avisene i perioden 19. mars-12. april 2011, altså umiddelbart etter Fukushimaulykken. Konklusjonen fra Lauvhjells undersøkelse er at en debatt der argumentet om atomstrøm som klimavennlig energikilde kunne ha en plass over natten endret karakter til å bli en debatt hvor fare- og katastrofeperspektivet ble det helt dominerende. Mens både klimahensynet og hensynet til forsyningssikkerheten for energi kunne spille en rolle under debatten om forlenget løpetid for atomkraftverkene høsten 2010, mistet dette veldig mye av sin vekt etter Fukushimaulykken. «Klimadiskursen» måtte vike for «risikodiskursen».
Alle forsøk på å forstå Tysklands dramatiske og historiske nei til atomkraften våren og sommeren 2011, vil måtte forsøke å begripe det særegne stemningsbildet som inntrådte som umiddelbar følge av atomulykken i Japan: Angstforestillinger utviklet gjennom 40 års politisk kamp kom til overflaten på nytt, en anti-AKW-bevegelse med nettverk og organiseringsevne i behold gjorde ny entre, mediene reagerte med alarmistisk dramaturgi, politikerne reagerte med sjokk og vantro. Fukushima lå på den andre siden av kloden, men minnene om frykten for vindene fra Tsjernobyl var vekket til live. Det gir selvsagt mening å beskrive mye av dette i lys av det vi tidligere har omtalt som «German Angst». At det i kjølvannet av Fukushima ble foretatt nye og strenge gjennomganger av risikoen for atomulykker, kritiske nyvurderinger av konsekvensene av radioaktiv stråling og revisjon av sikkerhetsstandarder og opplegg for kvalitetssikring, var på den annen side ikke spesielt for Tyskland. Det er heller ikke grunn til å tro at rådene regjeringen fikk fra sine forsknings- og ekspertmiljøer var mindre faglig solide enn de som de andre store atomkraftstatene mottok. «Anderledeslandet» Tyskland fremsto derimot med utvetydig klarhet gjennom opinionsmålinger som viste at 80% av befolkningen ikke ønsket noe mindre enn full avvikling av alle atomkraftverk innen raskest mulige tidsrammer. For Merkels regjering, og for partiene utenom regjering, var dette en håndfast realitet det i praksis var umulig å styre på tvers av.
Ser man på de 11 årene som har gått siden forbundsdagens beslutning om avvikling av de tyske atomkraftverkene, er det interessant å merke seg hvor godt den politiske støtten til vedtaket har holdt seg. Tross sporadiske diskusjoner om mulig forlenget løpetid for de tre siste anleggene som del en overgangsløsning til de fornybare energiformene, har det blant de politiske partiene vært bred konsensus om at vedtaket fra 2011 er endelig og bindende for Tysklands overordnede energipolitiske strategier. Perioden fra 2011 til i dag har ikke vært uten stridsspørsmål, men disse har i all hovedsak dreiet seg om juridiske tvistemål rundt temaer som størrelsen på reparasjonsbetalingene til de store energiselskapene og finansieringsordningene for arbeidet med nedlukking, sikringsdrift og avfallslagring. Energiselskapene for sin del har i dag det meste av sitt fokus rettet mot satsinger innen fornybarfeltet. Fremstøt for omkamp om 2011-vedtaket har derfor blitt avvist av en samlet bransje. I et intervju med Handelsblatt 11. november i fjor omtalte Leonard Birnbaum, toppsjef i energigiganten EoN, dette slik: «Å starte en debatt om kjernekraftens bidrag til klimapolitikken kort tid før de siste anleggene stenges ned, finner jeg besynderlig. Den kommer for sent og er ikke til nytte for noe».
I kjølvannet av debatten om klimakrisen har det også i Tyskland dukket opp initiativer for rehabilitering av atomkraften som energiform. Innspillene fremhever den utslippsfrie atomenergien som uunnværlig innsatsfaktor i et framtidssamfunn hvor CO2-utslippene må kraftig ned, og peker særlig på mulighetene som ligger i det nye såkalte «SMR-konseptet» for reaktordrift (en samlebetegnelse for ulike varianter av «Small Modular Reactors»). Det nye og interessante med disse innspillene er at de har sitt utspring både blant lobbyister for næringsinteressene til den «nye atomteknologien» og blant unge og idealister som har vokst opp uten foreldrenes og besteforeldrenes fortellinger om atomkraftens farer. For disse gruppene duger ikke den gamle anti-AKW-bevegelsens klassiske fiendebilder -«Atomstaten», «Atomlobbyen» osv. – på samme måte som før.
En fordel med SMR-konseptet er at de mindre reaktorene ved utbrudd av ulykker vil ha lavere sannsynlighet for utslipp av større mengder radioaktiv stråling. Det fins på verdensbasis i dag ca. 400 atomreaktorer bygget på standard teknologi. Skal SMR-reaktorene levere like mye energi som disse, må det i følge en studie fra Det tyske direktoratet for atomsikkerhet («BASE») bygges fra «flere tusen til ti tusen av disse». Den samlede effekten av en slik utskifting vil lett kunne bli at risikoen for atomuhell øker snarere enn minsker. I følge kjernefysikkprofessor Christoph Pistner ved Ökoinstitut Darmstadt (Die Zeit 20. januar 2022) vil teknologien i SMR-anleggene uansett være belemret med mange av de samme sikkerhetsutfordringene som de tradisjonelle AKW’ene. Når det gjelder økonomien i en evt. SMR-satsing, anslår BASE at det vil være nødvendig å bygge ca. 3000 SMR-anlegg før det vil være lønnsomt med full overgang til teknologien. Vektingen av disse faktorene er selvsagt ingen eksakt vitenskap, og kan slå forskjellig ut avhengig av hvor man plasserer seg selv i den overordnede debatten om atomkraften.
Hovedutfordringen i tysk sammenheng er imidlertid tidsdimensjonen. Skal de nye SMR-reaktorene kunne være til nytte, bør de kunne settes inn som «broteknologi» i overgangen til fornybarsamfunnet i løpet av nærmeste fremtid. Planene om full nedstenging av kullkraftverkene fra 2030 og mulig bortfall av russiske gassleveranser langt tidligere enn planlagt gjør at Tyskland trenger erstatningsløsninger nå, og kanskje for en periode på 10-15 år. Felles for alle SMR-variantene er at de fortsatt ikke er kommet noe særlig lenger enn til konseptstadiet. Det er varierende vurderinger på hvor lang tid som gjenstår før nødvendig forsknings- og utviklingsarbeid, planlegging, bygging og godkjenningsprosesser vil kunne avsluttes, men det anerkjente DIW-instituttet i Berlin anslo det i en nylig studie til «et til to årtier». Det gjør SMR-løsningen uaktuell, uansett hva man ellers måtte mene om den. Det er sannsynligvis større realisme i en forlenget løpetid for Tysklands tre gjenstående atomkraftverk.
Et stort mindretall av den tyske befolkningen, 42%, svarte nylig at det kunne stilles spørsmål ved om vedtaket om avvikling av de tyske atomkraftverkene var riktig. Det viser med all mulig tydelighet at mye har skjedd siden 2011. Skal man pr. mars 2022 gjøre en oppsummering av hovedtrendene i de senere årenes tyske atomdebatt, er det overordnede inntrykket likevel at de AKW-kritiske holdningene fortsatt har den største gjennomslagskraften. Atomkraftsaken har også en praktisk og pragmatisk side. Når politikerne og hoveddelen av mediene sier nei til nye runder av diskusjon avviklingsvedtaket fra 2011, er at det også fordi det i dag er for sent å reise det på nytt. Energigantene har brukt mer enn 10 år på å planlegge nedstengingen. Skal man nå starte planleggingen for oppstart av AKW-drift i full skala, vil det innebære tidskrevende prosesser for anskaffelse av nye brennstaver for reaktorene, opplæring av nytt personale og ikke minst lange runder med nye godkjenninger og sertifiseringer. Anslagene ligger på minimum 10 nye år. Et tungt moment i debattene er også kostnadene ved bygging og drift av atomkraftverk. Nye atomkraftverk kan kun gjøres lønnsomme ved at atomstrømmen er sikret statlig garanterte priser på høyt nivå over flere tiår. Anleggene er også umulig å forsikre på det private markedet, noe som i praksis betyr at staten må tre inn som en type selvassurandør. Som skrekkeksempler på tids- og kostnadssprekk for nyere atomkraftanlegg fremhever tyske medier ofte finske «Olkiluoto-3» og franske «Flamanville», som begge fått sluttkostnader og byggetid på det mangedobbelte av det opprinnelig planlagte.
Den kanskje viktigste årsaken til at Tysklands atom-nei fortsatt står så sterkt som det gjør, ligger i det uløste problemet med langtidslagring av atomavfall. Skal man lete etter den tyske anti-AKW-bevegelsens episentre, kan man godt knytte dem til de to stedsnavnene «Gorleben» og «Wackersdorf». Her ble det gjennom årtier utkjempet harde og langdryge kamper mellom føderalt politi og sammenslutninger av lokalbefolkning og langveisfarende demonstranter om byggingen av anlegg for gjenvinning og langtidslagring av atomavfall. I begge tilfellene måtte statsmakten til slutt gi opp. Etter 50 års leting er det fortsatt ikke en eneste av Tysklands 11.500 borgermestere som våger å utfordre lokalbefolkningenes angst for stråling og ulykker, og å gjøre lokalisering av atomavfallet i egen kommune til et politisk prosjekt. Det er nå likevel konsensus om gjennomføring av en bredt forankret prosess som innen 2031 skal resultere i endelig valg av lokasjon for sluttlagring av atomavfallet. Anlegget skal stå ferdig i 2050. Enda 30 år vil måtte gå før atomavfallet har kommet på plass i de underjordiske anleggene.
Ved nedstengingen av de siste tre atomkraftverkene i drift på slutten av inneværende år, vil ca. 15.000 tonn høyradioaktivt avfall ha samlet seg opp. I mellomtiden må en krevende situasjon med 16 midlertidige lagringssteder håndteres. Den møysommelige veien fram mot endelig valg av lokasjon for sluttlagringen er strengt bundet opp mot en forutsetning om at nytt atomavfall ikke kommer til. I praksis vil dette være et effektivt hinder mot de fleste fremstøt for nye atomsatsinger.
Tysklands vedtak om avvikling av atomkraften har fra første stund vært uløselig knyttet til en forutsetning om kraftig økning av de fornybare energikildenes andel av strømleveransene. Med klimakrisens økende alvor har også presset for overgang fra karbonbaserte til fornybare energikilder blitt sterkere. Den nye regjeringens beslutning om å fremskynde den planlagte nedstengningen av de tyske kullkraftverkene fra 2038 til 2030 er en del av dette bildet. Tyskland skal altså innen et tidsspenn på knappe 10 år gjøre seg uavhengig av både atomkraften og kullkraften, energikilder som i 2021 utgjorde 37-38% av den samlede tyske strømproduksjonen. Som svar på utfordringen har regjeringen, med økonomi- og klimaminister Robert Habeck i spissen, lagt fram en klimapolitisk tiltakspakke som vel er den mest omfattende og ambisiøse som noen europeisk regjering har presentert til nå. Programmets overordnede mål er en fornybarprosent på 80 innen 2030. Blant tiltakene er en lov som skal sikre at 2 % av det tyske landarealet avsettes til vindkraftanlegg, pålegg om solaranlegg på alle nybygg og omfattende forsknings- og utviklingsprogrammer for hydrogen. I tillegg kommer en rekke tiltak for forenkling og effektivisering av beslutnings- og planleggingsprosessene for bygging av vind- og solaranlegg.
Mye skal klaffe for at regjeringen skal komme i mål med sine ambisiøse mål. Med utbruddet av krigen i Ukraina har nye utfordringer kommet til. Krigshandlingene har vist at atommotstandernes frykt for angrep på atomkraftanlegg under krig ikke er uten grunnlag. På den annen side har krigen gitt beslutningstagerne en ubehagelig påminnelse om Tysklands avhengighet av russisk gassimport. Tallene for 2021 viser at ca. 15 % av fjorårets strømproduksjon kom fra naturgass, ca. halvparten av denne var importert fra Russland. I kjølvannet av krigen tvinges nå Tyskland til å gjøre seg uavhengig av russisk gass betydelig raskere enn planlagt. Dermed bortfaller også en av de viktigste kildene til erstatning av energileveransene som vil gå tapt ved den parallelle nedbyggingen av atom- og kullkraften.
Usikkerheten skapt av Ukrainakrigen har også bidratt til en ny omdreining i debatten om den tyske atomkraften. Således har enkelte kommentatorer fra mediene og industrien i de siste ukene gjentatt gamle forslag om å redefinere de tre atomkraftverkene som fortsatt er i drift til en type «broteknologi», altså en overgangsløsning som kan ta bort noe av presset mot leveransesikkerheten for energi til næringslivet, og generelt lette overgangen til fornybarsamfunnet. En konsekvens av dette vil i så fall være at løpetiden for de tre må forlenges ut over 2022. Svaret fra en motvillig energisektor har vært at videre drift vil være krevende, men ikke umulig. Tysklands økonomi- og klimaminister, De Grønnes Robert Habeck, ga for sin del uttrykk for at spørsmålet ikke i utgangspunktet kunne avvises – et oppsiktsvekkende signal tatt i betraktning De Grønnes rolle i den tyske atommotstanden gjennom mer enn 40 år. Habeck meldte senere tilbake at han – etter «nøye prøving» av alle hensyn – ikke ville fremme noe forslag om forlenget løpetid.
Om økonomi- og klimaministeren får det siste og endelige ord i kampen om den tyske atomkraften, er ennå litt i det uvisse. I et nylig vedtak i CDU/CSUs gruppe i Forbundsdagen foreslås det at spørsmålet om forlenget løpetid av de tre siste AKW’ene vurderes på nytt. Velger CSU/CSU å forfølge dette i form av et vedtaksforslag for Forbundsdagen, vil det i så fall innebære at en 11 år lang konsensus mellom CDU/CSU og de tre nåværende regjeringspartiene brytes. Det vil også innebære den tredje kursendringen i tysk atomkraftpolitikk siden 2000. Så lenge De Grønnes regjeringspartnere (SPD og FDP) fastholder det de ble enige om i regjeringserklæringen fra november 2021 – nedstenging av de tre siste atomkraftverkene i henhold til fastsatt plan – vil en slik kursendring fortsatt være utelukket.
Skulle det i kjølvannet av Ukrainakrigen likevel presse seg fram en revurdering av spørsmålet om forlenget løpetid for de tre gjenværende atomkraftverkene, vil det være nettopp det vi tidligere har omtalt det som- en tidsbegrenset broløsning for overgangen til fornybarsamfunnet. En omsnuing i synet på atomfriheten som overordnet energipolitisk strategi for Tyskland vil være et scenario med svært lav sannsynlighet.
Kritiske stemmer vil kunne hevde at tysk atomdebatt gjennom årtier har vært preget av følelser og irrasjonalitet, og at Tyskland gjennom sine energipolitiske valg fra 2011 til i dag har kastet seg ut i et hodeløst eksperiment. Andre vil – med filosofen Hans Jonas – kunne hevde at de tyske valgene har vært kloke, aktsomme og ansvarsfulle. En fornuftig debatt om Tysklands energipolitiske fremtid vil uansett være tjent med at valgene som ble tatt nå kan aksepteres for det de var, med nysgjerrighet for den historiske konteksten de oppsto i og med åpenhet for at både fakta og følelser vil kunne avveies ulikt avhengig av eget ståsted. Videre hamring på det tyske nei til atomkraften vil i alle fall være uproduktivt og utsiktsløst, et fokus på mulighetene som ligger i det tyske veivalget vil ikke være det.
Den mangeårige sjefen for «Fraunhofer-Instituts für Solare Energiesysteme» i Freiburg, professor Eicke Weber, sier i et intervju med journalisten Franz Alt (TAZ, 22. januar 2022) at Tyskland har gode muligheter for å oppnå 100 % dekning av fornybar energi i sine strømnett innen 2030. Andre prognoser peker på 2035 som et mer realistisk årstall. Uavhengig av prognosene vil Tyskland ikke kunne lykkes med sine mål uten omfattende og målrettede investeringer i ny teknologi.Dette vil være «oppsiden» av det tyske eksperimentet – enten man har betraktet det med skepsis eller sympati: En kapital- og innovasjonssterk industri med høykompetente ingeniører og fagarbeidere som driver utviklingen av de nye teknologiene fremover og bevisste borgere som etterspør løsningene som kommer på markedet.
Nytten for oss alle kan bli større enn vi kan overskue her og nå.
I disse dager er det 11 år siden den tyske regjeringen under ledelse av forbundskansler Angela Merkel gjorde sitt historiske vedtak om nedstenging av landets 17 atomkraftverk (AKW). Beslutningen kom som en direkte konsekvens av den omfattende ulykken ved atomkraftanleggene i Fukushima i Japan i mars 2011. Vel tre måneder senere ga Forbundsdagen sin tilslutning til vedtaket. Ved utløpet av 2022 skal de tre siste atomkraftverkene som fortsatt er i drift tas av nettet.
Frykten for atomenergiens mulige farer var ikke noe nytt i Tyskland. Forut for Fukushimaulykken lå det 30-40 år med mobilisering mot landets atomkraftverk. Særlig bitter og langvarig var striden om lokasjoner for gjenvinning og lagring av atomavfall. Tilsvarende mobilisering fantes også i øvrige deler av Europa, men ingen andre steder var oppslutningen om anti-AKW-bevegelsen så massiv som i Tyskland. Motstanden ble ytterligere styrket av Tsjernobylulykken i 1986. I løpet av 90-årene utviklet AKW-motstanden seg til en hegemonisk posisjon i Tysklands politiske landskap.
Det er vanlig å datere starten for den tyske anti-atomkraftbevegelsen til kampen om det planlagte Atomkraftverket «Wyhl», sydvest i Tyskland. En langvarig okkupasjon av byggetomten gjennom våren, sommeren og høsten 1975 innledet det første av en rekke avbrudd i byggearbeidene. Etter 1975 og fram til Wyhl i 1994 offisielt ble oppgitt ligger det en endeløs rekke av rettssaker, blokader, traktorkolonner og voldelige konfrontasjoner mellom aksjonister og politi. Lignende forløp kan man finne på de øvrige åstedene for 70-, 80-, og 90-tallet store og symboltunge «atomkamper» – Brockdorf, Grohde, Wackersdorf, Gorleben.
Felles for alle de store AKW-aksjonene var at de kunne spille på et bredt spekter av «borgerinitiativer» og aksjonistnettverk. Samtidshistorikerne regner det som sikkert at minimum 400.000 deltok aktivt i anti-AKW-aksjoner i løpet av året 1979, og at rundt 115.000 mennesker samme år var aktive medlemmer i ulike varianter av miljøorganisasjoner. Den samlede mobiliseringskraften var sannsynligvis opp mot 1,5 millioner. Mye av bevegelsens gjennomslagskraft kan også sees i sammenheng med evnen til å knytte til seg motekspertise – kjernefysikere, tidligere AKW-ingeniører m.fl. – og å benytte denne offensivt i offentlige høringer og i konfrontasjoner og debatter med politikere og atommyndigheter.
Den tyske kampen om atomkraften hadde fra første begynnelse et sterkt personlig og moralsk preg. Kampen mot atomkraftens farer mante fram et alvor der aksjonistenes eksistensielle bestyrtelse i seg selv fikk gyldighet som politisk argumentasjon. Til grunn for mobiliseringene lå en allestedsnærværende fremtidsangst knyttet til kjerneenergiens ødeleggelsespotensial.
Tyskernes emosjonaliserte inntak til politikk har gjerne blitt omtalt under den litt forslitte termen «German Angst». I en bred undersøkelse publisert i 2019 («Republik der Angst – Eine andere Geschichte der Bundesrepublik») beskriver historikeren Frank Biess «German Angst» som noe langt mer enn fortellingen om 80-tallets protest- og alternativbevegelser. Fenomenet må også forstås på bakgrunn av den tyske traumatiseringen etter 2. verdenskrig, et traume som ble arvet og videreført i generasjoner etterpå. Periodene etter de to verdenskrigene var i følge Biess preget av «emosjonell fellesskapsbygging» fundert i frykten for og avgrensningen mot «indre fiender». Da student- og ungdomsopprøret et par tiår senere gjorde sin entré sto det «frigjøring» og «autonomi» på fanene. Med på lasset fulgte historisk skapte angsterfaringer, overlevert som psykologiske spor som de nye generasjonene bar med seg inn i 70- og 80-tallets nye politiske kamper.
Det første atom-nei kom i 2000. Da Gerhard Schröders rød-grønne regjering kunngjorde avtalen med energiselskapene om langsiktig avvikling av de tyske atomkraftverkene, var det en tydelig demonstrasjon på gjennomslagskraften den tyske anti-AKW-bevegelsens hadde lykkes å oppnå gjennom 30 års politisk mobilisering. I de første årene av 2000-tallet hersket det derfor en følelse av at det tyske atomspørsmålet var «avgjort». Allerede ved midten av tiåret hadde det imidlertid dukket opp diskusjoner om forlengelse av driftstiden for atomkraftverkene. I kjølvannet av klimakrisen hadde dessuten en ny type diskurs banet seg vei: atomkraften som kilde til utslippsfri energiproduksjon og dermed et mulig redskap i kampen mot den globale oppvarmingen. Med Merkelregjeringens beslutning om forlengelse av restløpetiden for atomkraftverkene i oktober 2010, Fukushimaulykken i mars 2011 og forbundsdagens endelige nei til atomkraften som tysk energikilde kun tre måneder etter dette, ble absolutt alt blitt kastet om på i løpet av en periode på mindre enn trekvart år.
Alle forsøk på å forstå Tysklands dramatiske og historiske nei til atomkraften våren og sommeren 2011, vil måtte forsøke å begripe det særegne stemningsbildet som inntrådte som umiddelbar følge av atomulykken i Japan: Angstforestillinger utviklet gjennom 40 års politisk kamp kom til overflaten på nytt, en anti-AKW-bevegelse med nettverk og organiseringsevne i behold gjorde ny entre, mediene reagerte med alarmistisk dramaturgi, politikerne reagerte med sjokk og vantro. Det er ingen grunn til å tro at rådene regjeringen fikk fra sine forsknings- og ekspertmiljøer var mindre faglig solide enn de som de andre store atomkraftstatene mottok. «Annerledeslandet» Tyskland fremsto likevel med utvetydig klarhet: I opinionsmålinger uttrykte 80 % av befolkningen krav om full avvikling av alle atomkraftverk innen raskest mulige tidsrammer. For Merkels regjering, og for partiene utenom regjeringen, var dette en håndfast realitet som det var umulig å styre på tvers av.
Ser man på de 11 årene som har gått siden forbundsdagens beslutning om avvikling av de tyske atomkraftverkene, er det interessant å merke seg hvor godt den politiske støtten til vedtaket har holdt seg. Energiselskapene for sin del har i dag det meste av sitt fokus rettet mot satsinger innen de fornybare energiene. Fremstøt for omkamp om 2011-vedtaket har derfor blitt avvist av en samlet bransje.
I kjølvannet av debatten om klimakrisen har det også i Tyskland dukket opp initiativer for rehabilitering av atomkraften som energiform. Innspillene fremhever den utslippsfrie atomenergien som uunnværlig innsatsfaktor i et framtidssamfunn hvor CO2-utslippene må kraftig ned, og peker særlig på mulighetene som ligger i de nye såkalte «SMR-reaktorene» Det nye med disse innspillene er at de har sitt utspring både blant lobbyister for næringsinteressene til den «nye atomteknologien» og blant unge og idealister som har vokst opp upåvirket av foreldrenes og besteforeldrenes fortellinger om atomkraftens farer.
I følge analysene til Det tyske direktoratet for atomsikkerhet (BASE) er ikke sikkerhetsutfordringene for SWR-reaktorene noe mindre enn for de gamle reaktortypene. Hovedutfordringen i tysk sammenheng er imidlertid tidsdimensjonen. SMR-teknologien er fortsatt på konseptstadiet. Skal de nye SMR-reaktorene kunne være til nytte, bør de kunne settes inn som «broteknologi» i overgangen til fornybarsamfunnet i løpet av nærmeste fremtid. Det gjør SMR-løsningen uaktuell, uansett hva man ellers måtte mene om den.
Den kanskje viktigste årsaken til at Tysklands atom-nei fortsatt står så sterkt som det gjør, ligger i det uløste problemet med langtidslagring av atomavfall. Etter 50 års leting er det fortsatt ikke en eneste av Tysklands 11.500 borgermestere som våger å gjøre lagringsanlegg for atomavfall i egen kommune til en politisk kampsak. Det er nå likevel konsensus om en bredt forankret prosess som innen 2031 skal resultere i endelig valg av lokasjon for sluttlagring av atomavfallet. Anlegget skal stå ferdig i 2050. Ved nedstengingen av de tre siste atomkraftverkene vil ca. 15.000 tonn høyradioaktivt avfall ha samlet seg opp. Den møysommelige veien fram mot endelig valg av lokasjon for sluttlagringen er bundet opp mot en streng forutsetning om at nytt atomavfall ikke kommer til. I praksis vil dette være et effektivt hinder mot de fleste fremstøt for nye atomsatsinger.
Tyskland skal innen et tidsspenn på knappe 10 år gjøre seg uavhengig av både atomkraften og kullkraften – energikilder som i 2021 utgjorde 37-38% av den samlede tyske strømproduksjonen. I tillegg kommer presset for reduksjon i avhengigheten av russiske gassleveranser. Som svar på utfordringen har regjeringen, med De Grønnes økonomi- og klimaminister Robert Habeck i spissen, lagt fram en klimapolitisk tiltakspakke som vel er den mest omfattende og ambisiøse som noen europeisk regjering har presentert til nå. Programmets overordnede mål er en fornybarprosent på 80 innen 2030. Blant tiltakene er en lov som skal sikre at 2 % av det tyske landarealet avsettes til vindkraftanlegg og pålegg om solaranlegg på alle nybygg.
Tross tidligere beslutninger har krigen i Ukraina bidratt til en ny, og kanskje siste, omdreining i debatten om den tyske atomkraften. Hovedpunkt har vært forslaget om mulig forlenging av at løpetiden for de tre gjenværende atomkraftverkene. Svaret fra en motvillig energisektor har vært at videre drift vil være krevende, men ikke umulig. Økonomi- og klimaminister Habeck ga som første reaksjon uttrykk for at forslaget ikke i utgangspunktet kunne avvises – et oppsiktsvekkende signal tatt i betraktning De Grønnes rolle i den tyske atommotstanden gjennom mer enn 40 år. Habeck meldte senere tilbake at han «ut fra en samlet vurdering» ikke ville fremme noe forslag om forlenget løpetid. Beslutningen ble tatt til etterretning av det politiske miljø.
Kritiske stemmer vil kunne hevde at tysk atomdebatt gjennom årtier har vært preget av følelser og irrasjonalitet, og at Tyskland gjennom sine energipolitiske valg fra 2011 til i dag har kastet seg ut i et hodeløst eksperiment. Andre vil kunne hevde at de tyske valgene har vært kloke, aktsomme og ansvarsfulle. En fornuftig debatt om Tysklands energipolitiske fremtid vil uansett være tjent med at valgene som ble tatt nå kan aksepteres for det de var – med nysgjerrighet for den historiske konteksten de oppsto i og med åpenhet for at både fakta og følelser vil kunne avveies ulikt avhengig av eget ståsted. Videre hamring på det tyske nei til atomkraften vil i alle fall være uproduktivt og utsiktsløst, et fokus på mulighetene som ligger i det tyske veivalget vil ikke være det.
Den mangeårige sjefen for «Fraunhofer-Instituts für Solare Energiesysteme» i Freiburg, professor Eicke Weber (TAZ, 22. januar 2022) utalte nylig at Tyskland har gode muligheter for å oppnå 100 % dekning av fornybar energi i sine strømnett innen 2030. Uavhengig av prognoser som dette vil Tyskland ikke kunne lykkes med sine mål uten omfattende og målrettede investeringer i ny teknologi. Dette vil være oppsiden av det tyske eksperimentet, enten man har betraktet det med skepsis eller sympati: En kapital- og innovasjonssterk industri med høykompetente ingeniører og fagarbeidere som driver utviklingen av de nye teknologiene fremover og bevisste borgere som etterspør løsningene som kommer på markedet. Nytten for oss alle kan bli større enn vi kan overskue her og nå.
I det daglige er fortellingen om «Pfizer» noe vi sprer om oss med den største selvfølgelighet. «Pfizer» er, som alle vil vite, navnet på den mest kjente Covid-19-vaksinen. Den mRNA-baserte vaksinen var av de første som oppnådde klinisk godkjenning, og har i løpet av de siste 13-14 måneder oppnådd status som den mest utbredte og suksessfulle av dem alle.
Uğur Şahin og Özlem Türec mottar æresdoktortitler ved Universitetet i Kölns medisinske fakultet. Foto: Wikimedia / Raimond Spekking / CC-B-SA-4.0
«Pfizer» er navnet på en amerikansk legemiddelgigant. Bruken av navnet «Pfizer» på pfizervaksinen er i midlertid sterkt misvisende. Den er misvisende fordi den forteller en usann historie om hvem som egentlig står bak. Et navn som ikke ville feilinformert ville være «BioNTech» eller «Sahin-Türec» – altså «BioNTech»-vaksinen eller «Sahin-Türec»-vaksinen.
Legene, medisinprofessorene og ekteparet Uğur Şahin og Özlem Türec er barn av tyrkiske arbeidsinnvandrere til Tyskland. De to hardt arbeidende forskerne og entreprenørene grunnla i 2008 bioteknologifirmaet «BionTech» med hovedsete i byen Mainz sydvest i Tyskland. Et bredt spekter av medisinsk-teknisk forskning, med særlig vekt på kreftterapi, hadde fram til årsskiftet 2019/20 gjort BionTech til et veletablert mellomstort bioteknologifirma, som gjennom strategiske oppkjøp også var i ferd med å etablere seg på amerikanske teknologibørser. BioNTech hadde i 2019 en omsetning på ca. 1,3 milliarder kr. og rundt 1300 ansatte. Stort, men ikke megastort. Parallelt med firmaoppbyggingen publiserte Sahin/Türec på løpende band i de aller beste naturvitenskapelige tidsskriftene, herunder Nature, samt utviklet et stort antall patenter.
Da koronviruset meldte sin ankomst i begynnelsen av 2020 kastet Sahin/Türec og den øvrige konsernledelsen seg rundt, stilte kreftforskningen i bero, og etablerte «Projekt Lichtgeschwindigkeit» – «prosjekt lysets hastighet», et prosjekt hvor BioNTech med lysets hastighet satte seg fore å utvikle en virksom vaksine mot det grasserende Covid-19-viruset. Vi vet i dag at man knapt et år senere var fullt i gang med å sette de første ordinære vaksinene.
Hvor kommer så Pfizer inn? BioNTech inngikk våren 2020 et samarbeid med amerikanske Pfizer for kompetansedeling, testing, markedsføring og distribusjon av den nye vaksinen – som dermed på et vis klarte å «kapre» navnet. Utviklingen av vaksinen skjedde imidlertid med BioNTech i det absolutte hovedsete. Det samme gjelder det meste av produksjonen. BionTech har i tillegg til firmasentralen i Mainz avdelinger 5-6 andre tyske byer, herunder Berlin og Marburg. I den gamle universitetsbyen Marburg har BioNTech i løpet av det siste år bygget opp et av Europas største produksjonssteder for mRNA. Siden 2019 er både omsetning og antall tilsatte mangeboblet.
I de siste årene har prisene haglet over ekteparet Sahin/Türec – «Bundesverdienstkreuz», «Paul Ehrlich-Preis», æresdoktorater og mer til. De er også hete navn for nobelprisen i medisin. I mellomtiden har de blitt steinrike. Omsetningen i perioden juni 2020-juni 2021 var på mer enn 140 milliarder kroner, og Sahin alene skal nå ifølge Forbes ha en personlig formue på rundt 40 milliarder kr.
Men pengene havner ikke i skatteparadiser. Byen Mainz har på kort tid kunnet innhøste milliarder i ekstra skatteinntekter, mens delstaten Rheinland-Pfalz som følge av BioNTech-eventyret har kunnet innta statusen som netto-innbetalere til den fellestyske statskassa, en posisjon som tidligere stort sett har vært forbeholdt de tre rike nabostatene Baden-Württemberg, Bayern og Hessen.
I den tyske offentligheten har ekteparet Uğur Şahin og Özlem Türec etterhvert blitt løftet fram som et kroneksempel på hvordan det er mulig å lykkes som barn av innvandrere i Tyskland, men først og fremst som et symbol på det store bidraget til byggingen av det tyske etterkrigssamfunnet som de tyrkiske gjestearbeidere på 60- og 70-tallet, og deres barn og barnebarn, representerer.
Sahin og Türec er høflige, diskrete og vennlige mennesker som ikke presser seg på i offentligheten. Tross personlig rikdom lever de (og den 16-årige datteren) beskjedent. Pengene som ikke går med til skatt og fellesgoder pløyer de inn i ny (potensielt livsreddende) forskning. I tillegg til ny fokus på kreftforskningen har de erklært kamp mot både HIV og tuberkulose. Et annet prosjekt er oppbygging av nye, lokale mRNA-fabrikker i nært samarbeid med utvalgte afrikanske partnerland.
I avtalen mellom BioNTech og Pfizer fremgår det entydig at sistnevntes rolle er å “understøtte”. På Pfizer-Norges egne hjemmesider omtaler man derfor ikke vaksinen som “Pfizer-vaksinen”, men som “BioNTech/Pfizer-vaksinen”. Det samme gjelder for Helsedirektoratets og FHIs hjemmesider. Å skylde på Pfizer alene, blir følgelig feil.
Man sier gjerne at “navnet skjemmer ingen”. I dette tilfelle treffer det dårlig. Det gjør det når effekten av dagligtalens uriktige navnbruk blir at historien om et av de mest fascinerende forsknings- og industrieventyrene i Europa de seneste år blir liggende i skyggen. En del av ansvaret må bæres av uoppmerksomme medier. Først og fremst skyldes det nok vår alles hang til å gjøre som de andre når man først har vent seg til en måte si ting på.
For egen del heter det fra nå av: Jeg har to BioNTech og en Moderna!
«Selvfølgelig er Putin ingen Hitler», skriver Heinrich August Winkler i en svært interessant kommentar i denne ukes Die Zeit. Winkler er professor em. ved Humboldt-Universität zu Berlin, og en av Tysklands mest prominente samtidshistorikere fra 60-tallet til idag: For «ingenting tyder på at han hater og vil utrydde jødene».
Professor Dr. Heinrich August Winkler/Böll Stiftung CC SA-2.0
Sammenligningen med Hitler er likevel ikke uten mening, «slik det heller ikke er å sammenligne ham med ultranasjonalister som Benito Mussolini eller Slobodan Milošević», skriver Winkler.
Han skriver videre bl.a. følgende:
—-
«Når Putin i dag postulerer sin innflytelsessfære for den eurasiske stormakten Russland – en sone hvor de vestlige maktene, og heller ikke FN, har noe å hente og ingenting de skulle ha sagt – angir han grunner som er svært like de Hitler gjorde gjeldende åtte årtier tilbake. Juristen Putin tenker i samme termer som den mest prominente stats- og folkerettstenkeren i tysk mellomkrigstid, Carl Schmitt, som 1. april 1939, to uker etter opprettelsen av «protektoratene Böhmen og Mähren», holdt sitt umiddelbart publiserte foredrag «Völkerrechtliche Großraumordnung mit Interventionsverbot für raumfremde Mächte«. Det tyske kravet på herredømme over Tsjekkia begrunnet Schmitt med de særlige rettene som fulgte av at Tyskland ikke var noen vanlig nasjonalstat, snarere fra tidenes morgen et «rike», ja simpelthen selveste Riket.
Som Hitler, Schmitt og andre ultranasjonalister bestreber også Putin og elitene rundt ham seg på en historisk underbygging av deres rett på en geopolitisk innflytelsessone og på gjeninnsettelsen av storriket som landet engang var. I en tekst som Putin lot publisere på russisk og ukrainsk i juli 2021, «Om russernes og ukrainernes enhet», går han dypt tilbake til den tidlige middelalder, til dåpen av den hellige Wladimir, fyrsten av Nowgorod og storfyrsten av Kiev i 988, for å begrunne sin tese om det felles opphavet, og langt på vei den felles historien, av russerne, ukrainerne og hviterusserne.
På pseudosakralt vis beskriver Putin sogar disse tre grenene av det gamle Russland som «den store russiske Nasjon, et treenig Folk, som består av Storrusserne, Lillerusserne (ukrainerne) og Hviterusserne». På slutten av artikkelen fremstår Putin som overbevist om at «Ukraina kun kan oppnå ekte suverenitet i partnerskap med «Russland». Senest fra 24. februar 2022 vet man hva Putin forstår med «partnerskap» og «ekte suverenitet».
Det Putin fremmer i den historiske delen av sin oppsats tilsvarer – slik Andrea Kappeler, en av Tysklands fremste Østeuropahistorikere, fastslår – i stor grad den tradisjonelle, men vitenskapelig høyst tvilsomme, russiske Mesterfortellingen. Kappeler vurderer artikkelen som uttrykk for en radikalisering av Putins historiesyn: I hans tankeverden blander det seg nå en kombinasjon av «sovjetpatriotisme, imperial nasjonalisme og Blut-und-Boden-Pathos».
Ultranasjonalismen som den proletariske internasjonalismens siste stadium: Slik kunne man, i en omskriving av tittelen på Lenins avhandling om Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, beskrive den ideologiske forvandlingsprosessen Putin har gått gjennom og som vi også kjenner fra Slobodan Milošević og vel også hos den kinesiske presidenten og partiføreren Xi Jinping. En formelbundet stivnet internasjonalismes omslag i en ekstrem nasjonalisme med forbilder som minner om nasjonalsosialisme og fascisme, viser i hvor stor grad marxismen-leninismen ved makten har blitt til falsk bevissthet i Marx forstand.»
„Ordet har blitt til gjerning – og tankenes krig til blodig slakt“. Slik avslutter Thomas Assheuer sin usedvanlig interessante gjennomgang av Wladimir Putins tankeunivers i denne ukens utgave av Die Zeit.
„Putin er på mange måter en gåte“, skriver Assheuer, „men hans gåtefullhet er også en del av en iscesettelse med mye metafysisk skrap („metaphysischem Klimbim“). Når metafysisk klimbim også blir til tunge beveggrunner for en blodig overfallskrig på et fredelig naboland, og det mest eklatante folkerettsbruddet i Europa siden WW2s slutt, blir det nødvendig å se nærmere etter.
Assheuer fremholder at Putin de første årene ved makten været en viss fascinasjon for Immanuel Kant – «en felles landsmann for russerne og tyskerne», med Putins ord. I en tale i 2005 beskrev han således Kant som en «fredsfilosof», en tenker som «..kategorisk var i mot å løse mellomstatlige meningsforskjeller gjennom krig (…), og som bør lære oss at stridigheter må løses med fredelige midler» (!).
Store ord som det passet bra å kaste om seg med i en periode hvor han så seg selv som en mektig global spiller som fortjente respekt og aktelse fra hele verdenssamfunnet. Sett på bakgrunn av det nesten utenkelige som utspiller seg for oss i disse dager, fremstår ordene fra 2005 som en nihilists og løgners tale, en som «..kommanderer sine ord slik han kommanderer sine panservåpen» (Assheuer).
Senest fra 2012 inntar konservative og reaksjonære forfattere den sentrale plass på Putins leseliste. Fra nå av handler det i følge Assheuer ikke lenger så mye om «Russlands bidrag til den europeiske familie», men om avgrensning og selvhevdelse. Putin blir revansjistisk: Sovjetunionens undergang var en historisk feil, som må bli korrigert!
Den mest prominente posisjon på Putins leseliste inntas av forfatteren Iwan Iljin (1883–1954). En av hans sentrale profetier var at „..Vesten ville komme til å rive det hellige Russland i fillebiter og røve Ukraina over til seg.“ Iljin etterlyste derfor „en sterk fører“ som kan „konstruere“ den gamle russiske ide på nytt og på den måte fylle igjen tomheten som Vesten har etterlatt den russiske sjelen med. «Man trenger ikke gruble så mye over hvem Putin anser eslet til å innta posisjonen som den nye ideale føreren som skal redde det metafysiske Russland fra undergangen», skriver Assheuer.
Iwan Iljin er også en av forbildene til filosofen Alexander Dugin, en allestedsnærværende skikkelse som anser det som et kompliment å bli kalt «fascist», og som «fullt og helt» understøtter Putin: «Med Putin sprenger morgendemringen seg fram – en morgendemring med militærstøvlene på». I sin bok «Putin. Das Phänomen“ (2019) skriver Dugin, i Assheuers utlegning, bl.a. følgende:
«Kombinasjonen av „postmoderne verdier og det frie marked“ ødelegger den russiske religionen og setter seg, i en akt av „selvsakralisering“, i dennes sted. Vesten er en bedrageriets gud, dets politikere er falske hellige, som ikke taler sannhet, men dekadens. Kun i Russland, på „Eurasias gullgrunn“, er sannhetens metafysiske gnister ennå ikke slukket. Ukraina, Vestens forpost, truer nå denne sannheten; derfor kan Putin ikke lenger tillate at Ukrainas „radikalt antirussiske regjering uhindret får herse med hans land.“»
Og hva sa så Putin i den «historisk» underbygde krigstalen han holdt for noen dager siden? Identisk med Dugin i innhold, om ikke identisk i ord. Bekmørkt, ja mørkt som svarteste natta, er iallefall Iljins, Dugins og Putins språk. Putin fortjener uten tvil merkelappen «høyreradikal», skriver Assheuer – et preg så entydig at man selv overfor det mest outrerte og eksotiske ytre-venstre må kunne spørre hvorfor man (delvis) har holdt sin hånd over mannen. Om den berømmelige, og i mange henseender tvilsomme, hesteskoteorien noe sted skal ha gyldighet, må det være her.
Putin og Dugins tenkning har åpenbart også vestlige røtter – «..produkter av den «europeiske åndshistorien» og diskursive etterlatenskaper av det voldelige Modernes århundrelange strid med seg selv», i følge Assheuer. Dugin er vel en slags høyrehegelianer. Han er iallefall en stor beundrer av Hitlers kronjurist Carl Schmitt og av Julius Evola, det italienske ytre høyres ikon. Vi kan gjerne også slenge på Putin-beundreren Steve Bannon.
Putins lektyre ble med årene mer og mer radikal. Vendingen ble tydligere i takt med de østeuropeiske nabostatenes klarere og klarere ønsker om vestvending i form av EU- og NATO-medlemskap. Det kan man gjerne anerkjenne som et rasjonale i de statsvitenskapelige seminarrommene. Det viktigste er likevel at Putins frykt for NATO hele tiden har vært langt underordnet hans frykt for frihet og demokrati. Assheuer uttrykker det slik: «Langt større er hans fanatiske vilje til å hindre en demokratisk fremtid for Russland, og å erstatte den med en fingert eurasisk fortid».
En spektakulær rettssak utspiller seg for Landesgericht Frankfurt nå i disse dager. På tiltalebenken sitter en 54 år gammel mann fra Berlin. I følge tiltalen skal mannen i perioden 2018-2021 ha avsendt mer enn 100 trusselbrev pr. mail, sms og fax med sterkt rasistisk og høyreekstremt innhold. Trusselbrevene har vært undertegnet med «Heil Hitler NSU 2.0» – altså med tydelig pek mot en slags generasjon 2 av beryktede «Nationalsosialistischen Untergrund» (NSU) som på 90-tallet sto bak drapene på ni mennesker med migrasjonsbakgrunn og en politibetjent. Trusselbrevene har ofte hatt form av «dødsdommer» forkynt i kvasijuridisk stil.
Illustrasjonsfoto: Canva
Mottakere av trusselbrevene har vært profilerte kvinner med migrasjonsbakgrunn, representanter for venstrepartiet Die Linke, skuespillere, journalister, advokater m.fl. Drapstruslene har blitt ledsaget av skjellsord som “Türkensau”, “Fotze”, “Abfall”, “Volksschädling” – «tyrkergris», «ludder», «avfall», «folkeskadedyr». Et av de første trusselbrevene ble sendt til den kvinnelige advokaten Seda Basay-Yildiz, som bl.a. var kjent gjennom sin rolle som bistandsadvokat for etterlatte i den langvarige rettsprosessen mot NSU. Disse truslene var ekstra grove fordi de også innbefattet trusler mot hennes foreldre og hennes 2-årige datter. Sistnevnte ble omtalt med fornavn, for deretter å bli truet med å bli «slaktet».
De ulike trusselbrevene har vært toppoppslag i mediene fra det første dukket opp i august 2018 til den tiltalte, «Alexander M.», ble pågrepet i mai 2021. Sakens sprengkraft har ikke blitt mindre av at sporene etter gjerningspersonen(e) helt fra første stund har pekt i retning av hovedpolitistasjonen i Frankfurt. Forut for hvert trusselbrev ble det nemlig registrert søk fra computere i Frankfurtpolitiet på den aktuelle truede personen i politiets interne datasystemer. Dette var informasjon som var nødvendig for å nå fram til de aktuelle trusselobjektene, ettersom disse av sikkerhetsgrunner hadde sørget for å holde informasjonen båndlagt.
Sporene pekte i retning av en politikvinne som viste seg å være en av flere i en politiintern høyreekstrem chatgruppe. Politikvinnen er nå suspendert. I kjølvannet av suspenderingen har en rekke andre polititjenestemenn med høyreekstrem bakgrunn blitt satt under etterforskning. Det har likevel vært krevende å legge fram strafferettslig holdbare bevis for at nevnte polititjenestemenn står bak trusselbrevene. Mulighetene for at gjerningsmennene skulle ha sitt utspring i et høyreekstremt nettverk i Frankfurtpolitiet har likevel resultert i et økende politisk press både mot politiledelsen i Frankfurt og mot delstaten Hessens justisminister Peter Beuth (CDU). Mot sistnevnte har det fra flere hold vært stilt krav om at han burde forlate sin post.
Man må derfor anta at det gikk et lettelsens sukk gjennom toppetasjene i Frankfurt og Wiesbaden (hovedstad i delstaten Hessen) da meldingen om fengslingen av Alexander M. i Berlin i mai 2021 tikket inn. I utgangspunktet passer hans bakgrunn perfekt inn i klisjeene på en gjerningsmannprofil i saker som dette: Arbeidsløs IT-tekniker, tidligere straffet for vold, bedrageri, trusler og besittelse av barnepornografi, en enslig hatefull nerd som har sittet i sin møkkete leilighet uten særlig andre gjøremål enn å surfe rundt på høyreekstreme nettsteder og å spre om seg med hatbudskaper.
Politiets etterforskere kom på sporet av Alexander M. gjennom gjenkjenning av mønstre i hans språkføring, en likhet mellom «Form und Duktus» i trusselbrevene og i tekstene til en profil på høyreekstreme nettsteder. Mistanken ble styrket gjennom sakkyndige rapporter fra profesjonelle lingvister. Ved ransaking av Alexander Ms leilighet ble det gjort funn som ytterligere understøttet foreliggende tiltalebeslutning, herunder en rekke personalopplysninger om mottakerne av trusselbrevene som var lagret på Alexander Ms computer.
Gjennombruddet kan i utgangspunktet ansees som et glansstykke i politifaglig etterforskningsarbeid. Likevel står spørsmålene i kø. I særlig grad stiller mange spørsmål ved tiltalens teori om at Alexander M. kom seg til trusselbrevmottakernes personalopplysninger ved å utgi seg som politietterforsker i telefonhenvendelser til sine angivelige kollegaer. Konsekvensen er at mistanken om en forbindelse til det høyreekstreme nettverket i Frankfurtpolitiet i praksis har blitt lagt død før rettssaken er kommet i gang.
Fra Alexander Ms egne forklaringer er det foreløpig lite å hente. Han nekter enhver befatning med trusselbrevene, og påstår at personaldataene som ble funnet på hans computer «..bare er noe han har kopiert fra darknettet».
En augustdag i 2018 ble det i løpet av ti minutter gjort syv søk på tre av Frankfurtpolitiets informasjonssystemer på advokat Seda Basay-Yildiz. Kun 90 minutter senere mottok hun det første trusselbrevet. Etterforskernes forklaring på dette som «en tilfeldighet» har gjort at selv en moderat og «systemvennlig» kvalitetsavis som Frankfurter Allgemeine Zeitung har stilt seg åpent kritisk til flere deler av tiltalen. Også en gruppe ofre – med nevnte Basay-Yildiz, skuespilleren ldil Baydar og Die Linke-politikeren Janine Wissler i spissen – har i en egen erklæring beskrevet etterforskningen som svært lite tilfredsstillende:
«Det er en skandale at etterforskningen kun har rettet seg mot en enkelt antatt gjerningsmann. NSU-2.0-komplekset er ikke oppklart gjennom foreliggende tiltale, det finnes sterke indisier for, i det minste, målrettet videreformidling av personaldata fra politiets indre sirkler.»
Siste ord er neppe sagt i denne saken. Under det videre forløpet av rettsprosessen vil bistandsadvokatene garantert presse på for bedre og grundigere belysning av «politisporet». Viser det seg å være hold i dette, står vi overfor en politiskandale av de helt store i tysk etterkrigshistorie – en skandale som også vil kunne få betydelige politiske ettervirkninger.
Så er det over og ut for Jörg Meuthen. Tidligere i dag bekjentgjorde lederen av høyrepopulistiske AfD at han ikke bare trekker seg som partileder, men også melder seg ut av partiet. Den offisielle begrunnelsen er partiets stadig mer radikale høyrekurs – den reelle grunnen vel også at maktbasen for hans såkalte «moderate» kurs mer og mer er i ferd med å smuldre bort. Dermed er han, etter Bernd Lucke og Frauke Petry, den tredje AfD-lederen på rad som har kastet kortene på grunn av økende innflytelse fra partiets høyreekstreme fløy.
Sandra Halank CC BY-SA 4.0
Meuthen ble valgt som den ene av to partiledere så tidlig som i 2015, og har således vist god evne til å manøvrere i det mildt sagt krevende politiske landskapet et parti som AfD må bevege seg i. Tilbake står co-lederen, Tino Chrupalla, en malermester og Bundestagsmedlem fra Sachsen med gode forbindelser til partiets ekstreme høyrefløy.
Å beskrive Meuthen som «moderat» vil være en betydelig overdrivelse. Men i sin ambisjon om å fastholde AfD med iallefall et skinn av et borgerlig parti skjønte han at det måtte settes grenser mot partiets høyreekstreme fløy(er) – hvor ikke kun historierelativister, men også folkeutskiftningsteoretikere, antisemitter og nazisympatisanter beveger seg rundt i kulissene. Da han sommeren 2020 – med støtte fra et knapt flertall i partiets sentralstyre – klarte å få presse fram eksklusjon av den ekstreme partilederen i Brandenburg, Andreas Kalbitz, kunne det fortsatt se ut som han hadde mulighet til å lykkes. De høyreekstremes reelle lederskikkelse, Bjørn Höcke, lederen av partiets såkalte «Flügel», fikk imidlertid fortsette nesten som før.
Meuthens kamp mot partiets høyreekstreme var også begrunnet i trusselen om å ende opp med stempelet «forfatningsfiendtlig» og med status som permanent overvåket av det tyske «Verfassungsschutz». Han skjønte vel kanskje også bedre enn de fleste at partiets tiltagende flørting med vaksinemotstanderne, konspirasjonsteoretikerne og gatekampenes «Querdenkere» ville føre galt avsted.
AfD gikk ved høstens valg på ny Bundestag tilbake, og ligger nå på rundt 10% i oppslutning. Det er selvsagt fortsatt alt for mye. Tendensene til at partiet er i ferd med å forfalle til et østtysk regionalt protestparti med høyreekstrem profil er samtidig tydelig. Tilbakegangen for AfD er forøvrig en del av en internasjonal tendens der høyrepopulistiske partier og bevegelser mister oppslutning, skrev i Süddeutsche Zeitung i en større analyse tidligere i denne uken. Vi får se. Til våren er det presidentvalg i Frankrike.
Jørg Meuthen for sin del vil nå konsentrere seg om sitt mandat som medlem av Europaparlamentet. Der er han nestleder i den høyrepopulistiske fraksjonen «Identitet og demokrati». Forsvar av EUs yttergrenser og kampen mot «illegal imigrasjon» har vært et yndlingstema. Den såkalte «identetspolitikken» har mange ansikter.
Tysktime 