Forfatter: karstenaani

DDR OG NAZISMEN

Det er vanlig å beskrive forskjellene mellom de to tyske statenes oppgjør med nazifortiden i termene «oppgjør ovenfra» (DDR) og «oppgjør nedenfra» (BRD). Det er også vanlig å fremheve DDRs antifascisme som den nye statens grunnleggelsesmythos, mens det for BRD er vanlig å fremheve fortielse og bagatellisering av nazifortidens ugjerninger etter avslutningen av Nürnbergprosessene og fram til til 60- og 70-tallet, da «vendepunktet» sakte begynte å ta form. Det er betydelig mer litteratur om den vesttyske enn den østtyske nazibearbeidingen, og det er den vestlige varianten som har gitt navn til det etterhvert så verdensberømte fenomenet «Vergangheitsbewältigung» (fortidsbearbeiding). Derfor noen refleksjoner rundt DDR og nazismen: Hvordan forløp bearbeidingen av naziherredømmet i DDR, hvilke ideologiske og politiske premisser bygde det på? Var det noe med selve innretningen på DDRs oppgjør som gjorde at det politisk-kulturelle forsvarsverket mot autoritære holdninger fikk en svakere og mindre varig forankring i befolkningen enn i vest, og er det mulig å lese noen effekter ut av dette i dagens Tyskland?

DDRs offisielle lære om fascismen bygde på den såkalte «Dimitroff-formelen» – en teori om den tvingende sammenheng mellom kapitalisme, fascisme og imperialisme. Avskaffet man kapitalismen, fjernet man også det økonomiske fundamentet for fascismen; den ville da etterhvert forsvinne av seg selv. DDR hadde en kort periode med aktiv straffeforfølgelse av naziforbrytere på begynnelsen av 50-tallet – tusener ble straffeforfulgt og ca. 50 dømt til døden. Det var likevel en relativt kortvarig affære, om enn betydelig mer omfattende enn i Vest-Tyskland på samme tid, hvor det etter Nürnbergprosessene ble lagt lokk på det meste. I tråd med Dimitroff-formelen kunne så SED, fire år etter DDRs grunnleggelse, erklære avnazifiseringen som fullført: fascismens røtter var fjernet og en kunne gå over til dagsordenen – den planmessige oppbyggingen av sosialismen.

For å få dette til å gå opp måtte NSDAP-medlemmer som ikke hadde blitt straffeforfulgt, altså det store flertall, arrangere seg med regimet. Samfunnets midtsjikt – lærere, politi, leger – ble fylt opp med tidligere NSDAP-medlemmer, og vi fikk noe som godt kan beskrives som et bytte av skyld mot forpliktelse til aktiv og lojal deltagelse i oppbyggingen av det nye samfunnet. Det var altså ikke kun i vest at man gjennom 50- og 60-årene fikk omfattende personlige kontinuiteter mellom maktposisjoner under naziregimet og i etterkrigssamfunnene.

Den offisielle avslutningen av avnazifiseringen betød på ingen måte at DDR sluttet å minnes nazitidens ugjerninger. Men det var en annen form for minnepolitikk enn den som etterhvert skulle ta form i det vestlige Tyskland fra 60-70-tallet og utover. I sentrum sto nye, sentralt oppbygde minnesmerker over store konsentrasjonsleirer som Buchenwald, Sachsenhausen og Ravensbruch. Kjernen i utstillingene var fortellingene om terror og motstand, og ikke minst den kommunistiske motstanden. Holocaust var svakt til stede i denne etterhvert kanoniserte historiefortellingen. Historikeren Norbert Frei er en av de fremste ekspertene på bearbeidingen av nazitiden i de to tyske etterkrigssamfunnene, og ikke minst hans analyser av Vest-Tysklands totale svikt i de første ti-årene etter krigen har fått mye oppmerksomhet. Om Holocausts rolle i DDRs offisielle minnepolitikk er Freis konklusjon temmelig entydig (jfr. « Zur Rechten Zeit», 2019): «I sine samlede analyser av nasjonalsosialismen betraktet DDRs historikere mordet på jødene som heller underordnet, og underspilte i betydelig grad også de rasebiologiske begrunnelsene».

Nazismen var selvsagt en manifest realitet for etterkrigstidens østtyske befolkning. Antallet minnesmerker var i de første ti-årene etter krigen langt flere i øst enn i vest, og store mengder av skoleklasser, fagforeninger og partiforeninger hadde organiserte turer til Buchenwald og de andre minnestedene som obligatorisk program. Men annerledes enn i «selvoppgjøret nedenfra» som begynte å ta sin form i Vest-Tyskland fra 70-tallet og utover, var det få koblinger mot personlige biografier, ingen konfrontasjoner mellom generasjonene, ingen lokalhistoriske gravehistorier, ingen kritisk og åpen debatt båret fram av samfunnsborgerne selv. Den mørke tyske historien var til stede overalt, men kun oppstykket og i omriss. Norbert Frei uttrykker det slik: «Historien var gjenstand for mobiliserende tilslutning, ikke for reflekterende betraktning.»

Historien om den «kommunistiske motstanden» var selv delvis retusjert, bl.a. ved fjerning av problematiske sider ved kommunistenes agering i Buchenwaldleiren – forøvrig et svært ømtålig tema så sent som på 90-tallet når dette ble debattert på grunnlag av nytt arkivmateriale som hadde dukket opp etter murens fall (jfr. Niethammer m.fl. «Der gesäuberte Antifascismus», 1994).

I sin kritikerroste bok „Umkämpfte Zone – mein Bruder, der Osten und der Hass» (2019) – et nådeløst oppgjør med sin far, en voldelig STASI-offiser med Hitlerjugend-bakgrunn – beskriver teaterskoleprofessoren og den tidligere verdensklassesprinteren Ines Geipel etterkrigstidens postfascistiske DDR som en „syntese mellom innkapslet Hitler og nytt diktatur.“ Nettopp unge menn født mellom 1930 og 1935 – generasjonen som Neipels far tilhørte – fikk på 50-tallet sentrale posisjoner i den nye statens funksjonselite. En generasjon som var vokst opp med «hurra og Hitlerjugend, jubel for føreren, folket og fedrelandet og som hadde drømt om oppbrudd og fellesskap», fikk tilbudet på nytt i det «bessere Deutschland» – og grep det. Men som Geipel fremholder: Jubelen rettet seg alltid «fremover» – fortiden og det indre ble «uthulet og glemt».

Hvordan virket så dette på samfunnets mikroplan, hva ble virkningshistorien utover 60-, 70- og 80-tallet, og ikke minst, hvilke nedslag fikk det i det gjenforente Tyskland? I en artikkel i „Blätter für deutsche und internationale Politik“ (10/2019) om „forholdene 1989“ og om AfD fastslår psykoanalytikeren Annette Simon, selv et barn av DDRs 70- og 80-tall, at hverdagen i DDR var preget av „en stadig nykonsolidering av autoritære, hierarkiske strukturer». Raseriet som vokste ut av dette resulterte imidlertid ikke i medfølelse med ofrene for fascismen, men tvertimot i et raseri mot det Simon beskriver som en «påtvunget» antifascisme. I dagens Tyskland lever dette raseriet videre i deler av den tidligere DDR-befolkningen, bl.a. som raseri mot migrasjon «påtvunget» av «de politiske elitene i vest». Mye av forklaringen finner Simon i manglende erfaring med å «stå i offenlige debatter og konflikter på en konstruktiv måte», diskusjonskultur av den type vi kjenner fra vest var ikke lært og internalisert.

Dette er selvsagt kun en del av historien. Det ligger også mye forklaring i ydmykelsene og tapserfaringene den østtyske befolkningen måtte gjennomleve i en unødig fremskyndet gjenforeningsprosess. Ikke minst det trange rommet for egen bearbeiding av sin 40-årige historie, og den manglende opplevelsen av likeverdighet i gjenforeningsprosessen, kan ha satt spor man i dag må betale prisen for. Samtidig har det de siste årene vært en betydning økning i antallet studier som har satt fokus på DDR-diktaturets eget ansvar for utviklingen av autoritære, antidemokratiske og høyreekstreme holdninger i befolkningen – og da både innad i DDR og som langtidsvirkning opp til vår tid. Ines Geipel og Anette Simon er to av flere, og de aller fleste av dem har DDR-bakgrunn.

Horst Mahler – fra venstreterrorisme til nynazisme

Horst Mahler er RAF-advokaten som selv ble RAF-terrorist og som senere iscenesatte seg som det (tilsynelatende) stikk motsatte – som notorisk høyreekstremist og neonazist. Mahler har mer enn et ti-talls dommer etter den såkalte «Volksverhetzungsparagrafen» i den tyske straffeloven – for Holocaustfornektelse, Hitlerdyrking, radikal antisemittisme og hatpropaganda m.m. I en alder av 84 år slippes han kommende uke på frifot. Men hvor «fri» blir han? Statsadvokaten i München har forlangt «Führungsaufsicht» (sikring) med bl.a. krav om «meldeplikt» for videre publiseringer. Kan man det? Er ikke det «forhåndssensur», og har ikke selv den mest radikale neonazist ytringsfrihet? En dom i Forfatningsdomstolen kan tyde på at statsadvokatens krav her må falle.

Horst Mahler

Horst Mahler voktste opp i en famlie med sterke nazisympatier, og var selv aktiv i tysknasjonale «schlägende Verbindungen» på begynnelsen av studietiden midt i 50-årene. Senere på 50-tallet meldte han overgang til SPD, deretter radikaliserte han seg steg for steg, ble medlem av den sosialistiske studentorganisasjonen SDS og knyttet bånd til den såkalte «Ausserparlamentarische Opposition». Mahler etablerte seg med eget advokatkontor i Berlin i 1964 og i 1969, i det såkalte «Sozialistische Anwaltenkollektiv , Berlin». Med dette som basis inntok han etterhvert en meget medieprofilert rolle som advokat for de senere RAF-lederne Gudrunn Ennslin og Andreas Baader («varehusbrannen i Frankfurt»), Benno Ohnsesorg (bistandsadvokat i saken mot Karl Heinz Kurras), Rudi Dutschke, kommunardene Fritz Teufel og Reiner Langhans og Peter Brandt (Willy Brandts sønn) m.fl. Vinteren/våren 1970 knyttet Mahler seg stadig nærmere til den røde undergrunnscellen rundt Ulrike Meinhof, Gudrunn Ennslin og Andreas Baader. I mai samme år var han med på forberedelsene til den voldelige «befrielsen» av den fengslede Baader, dro deretter til Jordan for våpentrening sammen med 20 andre medlemmer av det nydannede RAF og var aktiv i tre bankran i Berlin før han ble fengslet i oktober 1970.

Mahler ble sparket ut av RAF i 1974, og begynte en ferd som kunne tyde på at han beveget seg mot mer «normale» posisjoner. I fengselet hadde han bl.a. samtaler med FDP-politikeren Gerhart Baum og den konservative sosialfilosofen Günter Rohrmoser. I 1980 ble han sluppet ut på prøve, knyttet seg til borgerlig-liberale FDP og fikk etterhvert også advokatlisensen tilbake. Så ble det relativt stille om han i knappe 20 år fremover. Mahlers «coming out» som høyrenasjonal ekstremist er det vanlig å knytte til hans opptreden på feiringen av nevnte Rohrmosers 70-årsdag i 1997, hvor han i sin tale bl.a. fastholdt at „..det okkuperte Tyskland måtte befri seg fra sitt «skyldknekteskap» og våge oppreiste gange for sin nasjonale identitet». Siden gikk det slag i slag med stadig kraftigere antisemittiske posisjoner, hitlerisme og medlemsskap i Tysklands største neonazistiske parti, NPD. Om jødene het det bl.a. at de «bevisst arbeidet for ødeleggelsen av den nasjonale ånd og tilstrebet fullt herrededømme over alle verdens folk». I 2003 ble selv NPD for «moderat» for Mahler, og han meldte seg ut av partiet.

lertall av 68-kjempernerien om Mahler er mildt sagt en bisarr affære. Likevel kan det være interessant å dykke litt nærmere ned i forhistorien, i de ideologiske røttene bak Mahlers «omvending». Mahler er nemlig ikke den eneste av tidligere SDS- og AO-kjemper som har beveget seg fra venstreekstremisme til høyreekstremsime. En nøkkel ligger i traumene knyttet til oppgjøret med egne naziforeldre, og i rollen staten Israel (og jødene) fikk i relativiseringen av dette. I tidens anti-imperalistiske retorikk kom nemlig nye og snedige analyser fram: Palestina er lik Vietnam, fascisme er lik sionisme, Israel er lik Det tredje riket, Al Fatah er lik anti-fascisme. Effekten av denne sammenkjedingen var skyldfraskriving og psykologisk avlastende fortellinger som snudde opp-ned på bildet av gjerningsmenn og lidende. For gjerningsmennenes barn ble det nå mindre viktig å ta på seg ansvar og vise ydmykhet overfor fedrenes synder. I stedet fremsto de selv som ofre. De «falske jødene» var sionistene og kapitalistene i allianse med USA. For det store flertall av 68-kjemperne resulterte ikke denne åpenbare anti-semittismen i noen glidegang mot høyreekstremismen. Men for noen endte det slik. Horst Mahler er en av dem, en annen er Rudi Dutschkes nære kampfelle gjennom flere år, kapitallogikeren Bernd Rabehl (Rudi snur seg nok i graven).

Det påstås at Mahlers forsvarer Otto Schilly (senere profilert parlamentariker for De Grønne og inneriksminister for SPD) på begynnelsen av 70-tallet brakte Hegels samlede verker til Mahlers celle. Om dette stemmer, vet jeg ikke. Det er uansett hevet over tvil at en svært særegen utlegning av Hegel er en annen av kildene til Mahlers senere høyreekstremisme – det rene «Volksgemeinschaft» (folkefellesskapet), hvor «das Volk» kan leve forsont og i samsvar med en inntakt opprinnelighet. I dette samfunn er spaltningen og avsondringen som jødene og de andre «andre» angivelig representerer ikke lenger til stede: renheten som arbeiderklassens frigjøringsprosjekt ikke lyktes med å realisere må nå i stedet fullendes av «das Volk». Tre likhetstrekk mellom Mahlers venstreradikalisme og Mahler av i dag er påfallende: anti-amerikanismen, antisionismen (og antisemittismen) og avvisningen av rettsstaten og dens institusjoner. Jeg er av dem som finner den såkalte «hestesko»-teorien problematisk. Men for skikkelser som Mahler gir den definitivt mening.

Den tyske straffelovens §130 («Volksverhetzungs»-paragrafen) har en bestemmelse som gjør det straffbart «å gi støtte til, fortie eller bagatellisere det nazistiske volds- og vilkårsherredømmet på en måte som krenker ofrenes verdighet». Fremsettelse av påstanden om den såkalte «Auschwitzløgnen», fornektelse av Holocaust m.v. er blant handlingene som omfattes av paragrafen. Når Mahler fra 2006 til i dag har gått inn og ut av fengsel, skyldes dette et uttall domfellelser etter nevnte §130. Uttalelsene har radikalisert seg år for år, og Mahler har bevisst benyttet rettssalen som talerstol. Under en helsebetinget frigang i 2017 klarte han å komme seg til Ungarn. Der henvendte han seg likesågodt direkte til Orban, og ba om politisk asyl. Det ble for drøyt selv for antisemitten og halvdiktatoren i Budapest, og Mahler ble utlevert til tyske myndigheter.

Mahler har måttet operere bort begge leggbeina. Når han på tirsdag triller ut av «JVA Brandenburg an der Havel», vet vi ennå ikke om han vil bli pålagt forhåndsvarsling for kommende publiseringer. Det skal en lokal domstol avgjøre. Forfatningsdomstolens presisering om at tidligere dømte etter §130 ikke kan fratas sin grunnlovssikrede ytringsfrihet, er imidlertid ikke en 100% garanti for at varslingsplikt i tråd med statsadvokatens påstand likevel kan tas til følge. Det kommer an på «graden av sannsynlighet for nye alvorlige rettsbrudd», som forfatningsdomstolen i sin tid fastslo. Sannsynligheten for at Mahler vil fortsette i samme spor ligger vel rundt 99%, skriver Süddeutsche Zeitung i en kommentar. «Noe håp om aldersmilde har ingen». Personlig har jeg betydelig forståelse for at Tyskland holder seg med en bestemmelse som §130, og at det foretas straffeforfølgelse etter denne. Det er det både historiske og prinsippielle grunner for. Men for Mahler er det vel nå kanskje greit å sette sluttstrek. Jussen opererer ofte med det fine ordet «forholdsmessighet», det kan man nå godt la komme til anvendelse her.

Foto: MachioCarioca CC BY-SA 3.0

Halve historien – Kjartan Fløgstads DDR

Publisert i Klassekampen 8. oktober 2020

I en større artikkel i Bokmagasinet Klassekampen 26. september spinner Kjartan Fløgstad videre på en av sine favorittfortellinger: det tyske oppgjøret med naziregimet er sterkt overdrevet, og det som var verdt av oppgjør fant sted i DDR og ikke Vest-Tyskland. Grunnlaget for teksten er en omtale av amerikansk-tysk-jødiske Susan Neimans «Learning from the Germans – race and the memory of evil», en bok om hva og hvordan USA kan lære av Tyskland i sitt eget oppgjør med slaveri og rasisme. Han får svar av historiker Aud Farstad i Klassekampen 29. september, som spør hvordan DDRs antifascisme kunne være så fremragende når man kan konstatere at høyreekstremismen, rasismen og nynazismen i dag har en mye sterkere utbredelse i det tidligere DDR enn i vest.

Neimans sammenstilling mellom Tysklands og USAs historiebearbeiding kunne gitt grunnlag for interessante drøftinger. I stedet blir det fra første stund klart at Fløgstad vil benytte anledningen til å dra i gang ny runde med sitt yndlingstema. Han begynner med å slå inn vidåpne dører – som å pushe det velkjente og forterpede faktum om at det vesttyske nazioppgjøret i de første 20 årene etter krigen var så godt som ikke-eksisterende. Han bruker også mye tid på å bagatellisere oppgjøret i vest, og når noe fremheves som positivt, som f.eks. forbundspresident Richard von Weizsäckers berømte tale i 1985, er han alltid rask med å utstyre det med en hake. Hovedkonklusjonene er – tilsynelatende understøttet av Neiman – at «det vesttyske oppgjeret med nazi-fortida i stor grad var «eit propagandanummer» og at «Aust-Tyskland gjorde ein betre innsats for å arbeide seg ut av nazi-fortida enn Vest-Tyskland».

Klassekampen 8. oktober 2020

DDRs viktigste grunnleggingsmythos var fortellingen om den antifascistiske motstand og om DDR som motstandskjempernes stat, altså en selvforståelse som «det andre» og anstendige Tyskland – den ekte arvtageren av de progressive og humanistiske verdiene som ble båret fram gjennom reformasjonstidens bondeopprør, de nasjonale frigjøringskrigene mot Napoleon og som altså nådde sitt høydepunkt med de tyske kommunistenes kamp mot Hitler. Vest-Tyskland (BRD) på sin side hadde etter 2. verdenskrig akseptert rollen som statsrettslig etterfølger etter ”Det tyske rike”. Samtidig var det umulig å basere den nye staten på de aggressive nasjonalistiske storfortellingene som hadde utviklet seg fra midten av det 19. århundre og som kulminerte med det nazistiske skrekkherredømmet. I stedet ble det bærende politiske myhtos for BRD i de første 20 etterkrigsårene fortellingen om gjenoppbygning og ny økonomisk vekst. Gjennom det nye fokus på bearbeiding av nazitidens ugjerninger i kjølvannet av 68-opprøret utviklet det seg også en ny form for kritisk politisk kultur og en nyervervet positiv anerkjennelse av grunnlovens verdier. Det politiske klimaskiftet som dette innebar, og de varige verdimessige konsekvenser av dette, gjør det mulig å knytte året 1968 til det statsviteren Herfried Münkler har beskrevet som ”BRDs andre statsgrunnleggelse”.

Det er i dag i stor grad av konsensus i forskningen på de to tyske etterkrigssamfunnene om at DDRs statsforordnede anti-fascisme ga en svakere forankring av de anti-fascistiske holdningene i befolkningen enn «selvoppgjøret nedenfra» i BRD fra 70-tallet og utover. Fløgstad ser ikke til å ha fått med seg dette.  Kildebruken er selektiv, og spørsmål og fakta som ikke passer inn i utelates.

Vi vet fra en rekke studier at det var en betydelig utbredelse av nynazistiske grupper i det tidligere Øst-Tyskland. Vi vet også at disse gruppene utførte flere voldelige angrep mot bl.a. gjestearbeidere fra Angola, Mosambik, Vietnam og Kuba. En av mange som har dokumentert dette er historikeren Harry Weibel. Med grunnlag i omfattende studier i STASI-arkivene oppsummerer han i boken «Die braune Staat – Antisemittismus und Neonazismus in der DDR» sine funn slik: «Det totale antall registrerte neonazistiske aksjoner i DDR ligger på ca. 7000, herunder ca. 725 tilfeller av rasistisk og ca. 900 av antisemittisk natur, hvorav 145 gjaldt hærverk mot jødiske gravplasser. Gjennom mer enn 200 pogromaktige angrep ble tusenvis av personer med bakgrunn fra mer enn 30 land påført skade, og minst 10 personer døde som følge av rene lynsjingsaksjoner. Angrepene ble i de aller fleste tilfellene utført av yngre menn, og fant sted i over 400 byer og kommuner i DDR».

Mange av neonazigruppene hadde sin basis i SEDs ungdomsorganisasjon, «Freie deutsche Jugend» (FDJ), herunder den store FDJ-ungdomsklubben «Kalinka» i Berlin. Tiltak for å etterforske og straffeforfølge de nynazistiske voldsaksjonene ble tatt, men de ble effektivt stoppet av øverste partiledelse med Honnecker i spissen: «Neonazis kan kun eksistere under kapitalismen!» Når DDR-regimet brøt sammen i 1989, regner man med at det samlede antall nynazister lå rundt 15000.

Fløgstad gjør et stort poeng av at en undersøkelse gjennomført i 1991 viste overvekt av antisemittiske holdninger i den vesttyske befolkningen, men fortrenger data som viser at utviklingen i de 30 etterfølgende årene har gått i stikk motsatt retning: nedgang i de antisemittiske holdningene i vest, kraftig økning i øst. I en studie offentliggjort i ekspertrapporten «Antisemittismus in Deutschland – Aktuelle Entwicklungen» (2016) fremgår det at oppslutningen om klassiske antisemittiske holdninger er målt til 7 % i de tidligere DDR-delstatene og 5 % i de vestlige delstatene. På området «Israelbasert» antisemittisme er tendensen enda tydeligere.

Det er ingen tvil om at antifascismen var Staatsräson i det tidlige DDR, og særlig i dets begynnerfase. Det er også helt åpenbart at den kommunistiske del av den tyske motstandsbevegelsen, fortjent og rettmessig, fikk en mye mer fremhevet og ærefull rolle i øst enn i vest (hvor kommunistpartiet, KPD, etterhvert ble forbudt). Det samme gjaldt kommunistiske motstandskjempere med jødisk bakgrunn som hadde overlevd naziterroren. Flere av disse fikk eliteposisjoner i det nye DDR. Nazigjerningsmenn av høyere grad ble hardt avstraffet, mens den jevne lærer og statsbyråkrat, og hele politiets mellom- og undersjikt, glatt skled inn i sine posisjoner i det nye regimet. Beskjeden til gammelnazister av ulik støpning var: «Vi kjenner din bakgrunn, hva som er fascisme og antifascisme bestemmer vi, din oppgave er å innrette deg». Minnesmerker over ofrene for naziterroren ble bygget, og skolenes lærebøker fortalte om nazismens ugjerninger. Fokuset på den kommunistiske motstanden og på den nye anti-fascistiske stat fikk likevel en mer sentral plass enn Holocaust. Og anti-fascismen var forordnet, offisiell statsideologi som ikke var avhengig av aktiv understøttelse fra noe DDR aldri hadde – et fritt og åpent sivilsamfunn.

Spørsmålet er så: I hvor stor grad var fremveksten av nynazismen og fremmedfiendtlighet en følge av særegne trekk ved DDR-samfunnet selv? Flere studier peker på at preussisk-kommunistiske dyder som disiplin, renhet og underordning frembragte en særlig disponering for tilslutning til autoritære ideologier. Vel så viktig var sannsynligvis DDRs selvforståelse som en nasjonalistisk og etnisk ren stat. Den erfarne politiobersten Bernt Wagner var en av dem som, rimelig forgjeves, forsøkte å alarmere om fremveksten av de neonazistiske grupperingene innad i DDR. Wagner, som siden 2000 har ledet et vellykket av avhopperprogram for tidligere nynazister, påpeker at DDR, tross fine festtaler om internasjonalisme, alltid hadde som mål å gi egne borgeres velferd absolutt forrang (DGB-rapport om høyreekstremismen i Tyskland, 2020). De få gjestearbeiderne som fantes var genuint fremmede, levde ghettoisert og var jevnlig utsatt for truslene fra alkoholiserte mobbende gjenger.

Når det nye gjenforente Tyskland tok form, ble de neonazistiske gruppene en del av arven fra DDR. Den brutale saneringen av østtysk industri som fulgte i kjølvannet av gjenforeningen, og de hundretusener av tidligere DDR-borgere som mistet sitt livsgrunnlag og som opplevde degradering av både kvalifikasjoner og livsytelser, bidro selvsagt til å skape en ytterligere forsterkning av klimaet for politisk radikalisering – lynsjingene og brannstiftelsene i Hoyerswerda og Rostock forteller det meste. I dag er det en tydelig overrepresentasjon av neonazistiske voldsaksjoner i øst, og oppslutningen om det høyreekstreme AfD er mer enn det dobbelte av oppslutningen i vest. Dette har lenge vært en stabil del av det politiske bildet i Tyskland.  

Hvorfor stiller ikke Fløgstad spørsmål om årsakene til disse skillene? Dersom DDRs antifascisme var så solid og vellykket som han hevder, hvorfor har ikke denne klart å plante en sterkere og mer vedvarende motstandskraft mot rasisme, antisemittisme og nynazisme i de østlige delstatenes befolkning? Vi kjenner ikke svarene fordi Fløgstad unnlater å gå inn på dem.

Fløgstad vier særlig oppmerksomhet til konsentrasjonsleiren Buchenwald i det gamle DDR. Der har det lenge vært utkjempet definisjonskamper om den riktige versjon av historien, herunder spørsmålet om hvordan historien om leirens kommunistiske motstandsgrupper skulle formidles. I tillegg har det vært strid om Buchenwalds funksjon som sovjetisk interneringsleir 1945-51 – leir for naziforbrytere eller et sted hvor ofre for det nye kommunistiske diktaturet ble buret inne. Dette leder Fløgstad til å fastslå at de som vil «vitje konsentrasjonsleirane i dag vil finna minnesmerke der dei som kjempa mot fascismen og den bestialske arven, blir sidestilte med sine eigne bødlar ..». Man kan skjønne at tendensene til å «sidestille» de to diktaturene i noen av formidlingskonseptene som tok form etter gjenforeningen, kan gi grunnlag for polariserende utsagn av denne type. Er det en generell dom over de mer enn 300 offisielle anti-fascistiske minnesmerker i dagens Tyskland, tror jeg Fløgstad selv må vite at han er på ville veier.

Neimans bok har vært omtalt i en rekke tysk- og engelskspråklige medier. Ikke minst er det verdt å merke seg et lengre essay i Die Zeit 4. mars, hvor Neiman selv presenterer hovedpunktene i sin bok. Jeg tviler ikke et sekund på at Fløgstad har dekning for det han skriver i sin artikkel gjennom ting han har lest i boken, men likevel er inntrykket Neiman etterlater i Die Zeit-artikkelen noe helt annet enn det som følger av Fløgstads utlegninger. Således er Neimans tekst gjennomgående båret oppe av en beundring for «det tyske selvoppgjøret» generelt, uten noen polariserende fokusering på forskjellene mellom øst og vest. Fløgstads påstand om det «vesttyske oppgjeret .. som eit propagandanummer» kan settes i kontrast til Neimans beskrivelse av det tyske oppgjøret som «en sivilisatorisk prestasjon som er unik i historien, og som videre bør forstås som en work in progress». Om forskjellen mellom den øst- og vesttyske fascismebearbeidingen skriver hun til slutt i sitt essay: «Når jeg velger å fastholde at DDRs antifascisme var et oppriktig forsøk på bearbeiding av nazitiden, vil jeg på ingen måte påstå at denne veien var feilfri. Heller burde vi sammenligne manglene i den østtyske og vesttyske modellen: Mens bearbeidingen i øst kom ovenfra, måtte det forsinkede vestlige oppgjøret, i fraværet av det som manglet ovenfra, komme nedenfra».

Neiman har åpenbart en innfallsvinkel på studiet av det tyske selvoppgjøret som gir DDR en noe mer ærefull plass enn det som i dag er mainstream. Dette utfordres hun på i flere av anmeldelse som nå ligger ute. Likevel er inntrykket hun etterlater noe helt annet enn bildet Fløgstad forsøker å skape.. I en større omtale i Deutschlandfunk 21. juni siterer anmelderen, Angela Gutzeit, bl.a. følgende fra Neimans bok: «I det man definerte sin plass i historien som den nye antifascistiske staten ., og samtidig gjorde naziene til et vesttysk problem, forfalsket DDR historien ..».

Kjartan Fløgstads store fortelling handler om nazismens videreføring gjennom vesttyske nettverk og maktstrukturer helt opp til vår egen tid, om gammelnazier i USAs tjeneste som konspirerer for å opprettholde den vestlige imperialismens makt. Før sammenbruddet var DDR et bolverk mot gammelnazienes ødeleggende virke. I dag gjelder det å beskytte dets ære. Dette har fungert godt som sujett for Fløgstads romaner. Jeg har lest flere av dem, og jeg liker dem. Han bør nå seriøst vurdere om fortellingen fortsatt kan fungere, slik virkeligheten i dag ser ut. Han har holdt på med dette i flere tiår nå, og bør kanskje vurdere å lete fram noe nytt.


Lære av historien – svar til Kjartan Fløgstad 14. oktober

Publisert i Klassekampen 20. oktober 2020

I sitt tilsvar 14. oktober til min artikkel i Klassekampen 8. oktober om Kjartan Fløgstads essay «Tyske lærdommar» (Bokmagasinet 26. september) fremholder Fløgstad at å skrive om bøker en ikke har lest «er ein risikosport». Det burde også være en risikosport å fortelle om bøker på en misledende måte.

Jeg innrømmer glatt at jeg hadde betenkeligheter med å sende min artikkel til publisering før jeg hadde lest boken som lå til grunn for Fløgstads essay, Susan Neimans «Learning from the Germans» (2019). Det primære i mine kommentarer til Fløgstads essay var imidlertid ikke hans utlegninger av Neimans bok, men hans eget gjentagende forsvar av DDR-staten og den like sedvanlige nedvurdering av Vest-Tyskland og det vesttyske oppgjøret med naziperioden. I tillegg ga et essay som Neiman hadde publisert om sin egen bok i Die Zeit (4. mars 2020) meg mistanke om at hun hadde skrevet en langt mer nyansert bok enn inntrykket man kunne få av å lese Fløgstads tekst.

Jeg har nå lest Neimans bok, og kan konstatere at min mistanke var berettiget. Det er en rik og bredspektret bok som stiller spørsmål og åpner opp. En rekke samtaler med tidsvitner og aktører tilfører boken ekstra dybde. I spørsmålet om hvem som var «best», øst eller vest, skriver Neiman allerede i innledningskapitlet at hun har villet undersøke «feilene» på begge sider – øst og vest gjorde «(ulike) fremskritt» i bestrebelsene på å bryte ut av kontinuiteten med nazitiden. Denne «likestillingen» kan godt diskuteres, men den forteller i alle fall noe helt annet enn at det vesttyske oppgjøret «i stor grad var eit propagandanummer», slik Fløgstad hevder han kan lese ut av Neimans bok.

Fløgstad unnlater å kommentere det meste av det jeg skriver om og dokumenterer i min artikkel. Han gjentar derimot sitt paradenummer, Neimans utsagn om at DDR gjorde «ein betre innsats for å arbeide seg ut av nazi-fortida enn Vest-Tyskland». Det er et utsagn med uklar betydning uten spesifisering. Neiman kommer nemlig fram til sin posisjon ved å telle, og ved å vektlegge det som er «front and central» fremfor «the psychological». Det hun teller er domfellelser, monumenter og skolebøker m.m. At dette må ende opp med «seier» for øst er åpenbart, all den stund alt som kunne ligne på et nazioppgjør i vest i de første 10-15 årene etter Nürnbergprosessene i prinsippet var ikke-eksisterende. Neimans valg her er uansett problematisk, noe flere kritikere har påpekt.  

Det særegne med Fløgstads innfallsvinkel til den tyske etterkrigstiden er den standhaftige motviljen mot å ta innover seg skiftet i det vesttyske nazioppgjøret fra midten av 60-årene og utover. En rekke hendelser, konflikter og debatter sto sentralt, noen av dem ikoniske. Det slo helt inn i de personlige biografiene, i generasjonskonflikter, i lokalhistoriske gravehistorier, i debattkulturen og, ikke minst, som varige holdningsendringer i befolkningen.

Kontrasten til øst er interessant. I DDR var reiser til Buchenwald og de andre nasjonale minnestedene obligatorisk program for skoleklasser, fagforeninger og partiforeninger, men samtidig hadde SED pr. dekret erklært avnazifiseringen som fullført allerede i 1953. Historikeren Norbert Frei har uttrykt det slik: «Historien var gjenstand for mobiliserende tilslutning, ikke for reflekterende betraktning» (jfr. boken «Zur recheten Zeit», 2019). Susan Neiman for sin del fastslår at personlige konfrontasjoner mellom generasjonene om skyld og ansvar «knapt nok forekom i DDR».

Ulikt Fløgstad anser jeg ikke DDR som et regime som kunne holdt oppe «rommet for en fremtidig sosialisme». Jeg er derimot enig med Fløgstad i at sammenslåingen mellom vest og øst slo brutalt ut for den østtyske befolkningen. En reel grunnlovsprosess med bred involvering av de to befolkningene kunne gitt et annet startgrunnlag for den nye staten. Det kunne også gitt grunnlag for felles drøfting av de to tradisjonene i bearbeidingen av nazitiden. I en debatt mellom Susan Neiman, historikeren Norbert Frei og litteraturprofessoren Aleida Assman i tysk SWR-2 tidligere i år, ble det foreslått å etablere et eget tysk 8. mai-museum som en plattform for slikte møter.  Det kunne være en måte å komme seg videre på – både for tyskerne selv og for oss som vil lære av dem.


Sluttkommentar til Kjartan Fløgstad 23. oktober

Publisert i Klassekampen 26. oktober 2020

Kjartan Fløgstad gjentar i sitt innlegg 23. oktober forhold jeg allerede har gitt begrunnede svar på i min kommentar 20. oktober. Han fremsetter også en påstand om at jeg ikke vil diskutere sak, og varsler sluttstrek for debatten. Anklagen om ikke å ville diskutere sak burde Fløgstad vende mot seg selv. Min motivasjon for å gå inn i denne diskusjonen har nettopp vært ønsket om å bidra til en kritisk drøfting av de historiske og samfunnsmessige fakta bak sakens hovedtema: de to tyske statenes oppgjør med nazitiden. De kom i ulike faser, hadde ulik form, ulike ytre forutsetninger og ikke minst ulike langtidsvirkninger. Jeg har i mine to tidligere innlegg levert flere momenter til en slik debatt. Fløgstad har ikke svart på noen av dem. Han har heller ikke gjort noe forsøk på å modifisere sitt utsagn om at det vesttyske oppgjøret «i stor grad var eit propagandanummer», en påstand det hverken er dekning for i Neimans bok eller hos øvrige autorative kommentatorer. Susan Neiman skriver om de to sidene i den tyske kaldkrigsfronten at «fascistene alltid var ‘De andre’». Å overvinne denne motsetningen, 30 år etter murens fall, er vel et slags hovedmotiv for hennes bok. Det kan også være en god plattform for de videre debattene om omgangen med nazitiden.


Det tyske oppgjøret – alle innleggene i debatten

Klassekampen har samlet alle innleggene i debatten om oppgjøret med nazitiden i Øst- og Vesttyskland på en egen webside. Debatten startet med Kjartan Fløgstads anmeldelse av Susan Neimans bok «Learning from the Germans» i Klassekampens Bokmagasin 26. september 2020, og ble fulgt opp av et essay av undertegnede 8. oktober. Andre bidragsytere var historikerne Aud Farstad og Jarle Simensen.

https://klassekampen.no/samling/det-tyske-oppgjoret?fbclid=IwAR1oNGn-ba0jnTOHRIspxsN5fTnzU-hyUT_6VpWSY-iwf4PcQTWiMeu_WVA

Den tyske grensedragningen

Publisert i Klassekampen 29. august 2020

Agder lagmannsrett frifant tidligere i sommer den nynazistiske organisasjonen Nordisk
motstandsbevegelse i saken om heising av naziflagg foran det tidligere
Gestapohovedkvarteret i Kristiansand. Dommen stadfestet en rettsforståelse der
domfellelse etter straffelovens § 185, «rasismeparagrafen», vanskelig kan skje i andre tilfeller enn der
person x har krenket person y. Det er en snever fortolkning av en allerede snever
paragraf, men den gjenspeiler også en holdning som i Norge synes å være dominerende
blant både mediefolk og intellektuelle, og like mye på høyre som på venstre side:
Ytringsfriheten er et gode som bør ha absolutt vern, og muligheten for rettslige
innskrenkninger, i den grad de er nødvendige, bør være svært begrenset.
Begrunnelsene er en blanding av prinsipielle, funksjonelle og idealistiske: Ytringsfriheten
er et gode i seg selv, rettslige forbud mot ekstremisme fungerer ikke, ting vi ikke liker å
høre, bør møtes med fakta og argumenter.
Posisjonen er forståelig, men har også noe forterpet over seg. I sin mest absolutte form
umuliggjør den alle alternative avveininger av hensynene til frihet og
minoritetsbeskyttelse. Med sitt individualiserende perspektiv stenger den også ute
diskusjonen om demokratienes rett på selvbeskyttelse. Fremfor alt synes interessen for
erfaringer utenfor den norske settingen å være begrenset.

I Klassekampen 27. august bedyrer politijurist Kai Spurkeland ved Oslo politidistrikt
voldsmaktens plikt til å beskytte «den grunnlovsfestede retten det er å la koranen brenne
helt ut». Politiet må selvsagt forholde seg til (det de mener er) norsk rett, men samtidig
resulterer denne ensidige insisteringen på at også rasistiske hatbudskap og
deportasjonstrusler må forstås som politiske ytringer med absolutt rett på beskyttelse, i at
alle alternative perspektiver lukkes ute. Avveiningen mellom frihetsrettigheter og
minoriteters rett på beskyttelse mot alvorlige krenkelser av menneskeverdet er krevende
for alle konstitusjonelle demokratier. Men hvem har sagt at den norske
grensedragningen gir det endelige og definitive svar?

En sammenligning: Den tyske grunnloven av 1949 gir en meget tung beskyttelse av
ytrings- og organisasjonsfriheten, religions- og demonstrasjonsfriheten. Tyskland har
også en føderal forfatningsdomstol med vide fullmakter som strengt vokter disse
rettighetene. Men samme grunnlov hjemler også for det en kan beskrive som
«demokratiets selvbeskyttelse», og for forsvaret av de grunnleggende verdiene som
demokratiet er fundert i. Grunnlovens aller første setning lyder: «Die Würde des
Menschen ist unantastbar» – «menneskets verdighet er urørbar».

Den norske «rasismeparagrafen», har sin parallell i den tyske straffelovens § 130,
paragrafen om hets mot folkegrupper. Den omfattende paragrafen regulerer en rekke
forhold, herunder:

 «Oppfordring til hat, volds- og vilkårshandlinger mot nasjonale, etniske, religiøse
grupper».
 «Angrep på menneskeverdet til personer tilhørende bestemte deler av befolkningen
gjennom sjikane, forakt og ærekrenkelser».
 «Støtte til, fortielse eller bagatellisering av det nazistiske volds- og vilkårsherredømmet
på en måte som krenker ofrenes verdighet».

Bestemmelsene i § 130 har vært prøvd i en rekke dommer, herunder en avklarende
prøving av demonstrasjons- og forsamlingsretten opp mot § 130, gjennom en dom i
forfatningsdomstolen i 2009 etter en klage på vegne av det høyreradikale partiet NPD
mot forbud av en minnemarsj for Rudolf Hess. Forfatningsdomstolen uttalte at
«forfatningen ikke gir grunnlag for et generelt forbud mot spredning av høyreekstremt
tankegods», men viste samtidig til den særlige betydningen det nazistiske regimet har
hatt for tysk historie, og at forbud kan rettferdiggjøres i særlig alvorlige tilfeller. Liberale
Süddeutsche Zeitung (18.11.2009) kommenterte dommen slik: «Grunnlovens
frihetsrettigheter inkarnerer minnet om forbrytelser mot menneskeheten.
Frihetsrettighetene skal ikke misbrukes til å håne minnet om dem som grunnloven skal
beskytte.»

Også postinger i sosiale medier er blitt dømt: En mann publiserte et foto av Hitler
ledsaget av: «Drittsyrerpakk, slakt bare svina ned, slik forsvinner skattepengene våre, og
vi må selv betale for skolematen til barna våre.» En annen publiserte et foto av en
Bundeswehrsoldat med et maskingevær, kommentert med: «Den raskeste tyske
asylbehandling avslår 1400 søknader i minuttet.» Begge ble idømt bot for brudd på
bestemmelsen om «Volksverhetzung».

I ingen av de tre dommene var det et krav at hetsen måtte rettes mot konkrete personer.

En viktig premiss for at §130 skal kunne komme til anvendelse, er at de forbudte
handlingene skjer «på en måte som er egnet til å forstyrre den offentlige fred», det vil si
at samfunnet blir hisset opp av trusler, vold og hat mellom ulike befolkningsgrupper. Den
juridiske fagportalen «Anwalt.org» har skrevet at «sterkt hatefulle kommentarer til
syvende og sist kan ende i terrorhandlinger» og at «(menings-)friheten stopper, der
andres frihet innskrenkes».

Kontrasten mellom dette og en annen uttalelse fra nevnte politiadvokat i Klassekampen
27. august – «vi skal være blinde for innholdet i budskapet og beskytte alle som vil holde
en politisk markering» – er åpenbar.

Med hjemmel i grunnlovens § 9, og i samsvar med «Lov om organisasjoner», kan
Tysklands innenriksminister eller øverste delstatsmyndighet iverksette forbud mot
politiske organisasjoner hvis «mål og gjerninger er i strid med straffeloven eller retter seg
mot den forfatningsmessige ordning eller mot ideene om mellomfolkelig forståelse». Fra
1992 til i dag er det vedtatt forbud mot 44 høyreekstremistiske/neonazistiske, 13
islamistiske og 1 venstreekstremistisk organisasjon. Et fellestrekk er ikke kun
programmessig neonazisme, men også tydelig vilje til å utøve volds- og terrorhandlinger
mot mennesker og eiendommer.

Så kan man diskutere om grensene som er trukket i tysk lovgivning og rettspraksis, ville
være den riktige også hos oss. Ikke minst den spesielle historiske konteksten, naziarven,
kan gjøre det forklarlig at ekstremistiske angrep på demokratiet vurderes annerledes i
Tyskland enn hos oss. Det tyske eksemplet viser imidlertid at det fins ulike juridiske
innfallsvinkler til håndteringen av menneskefiendtlige og samfunnstruende bevegelser
også innen rammen av konstitusjonelle demokratier. Det er i alle fall rimelig sikkert at
Sians varslede hatorgie i Oslo i dag ville kunne blitt stoppet dersom en lovgivning og
rettspraksis av tysk type hadde vært gjeldende i Norge. En organisasjon som Nordisk
motstandsbevegelse ville etter alle solemerker vært forbudt.

(Små justeringer i versjonen som sto på trykk i KK er foretatt)

Juss og politikk i kampen mot høyreekstremisme – fins det en alternativ vei? Tyskland og Norge, en sammenligning.

Tidligere i sommer falt Agder lagmannsretts dom i saken mot de tre nynazistene i Nordisk Motstandsbevegelse. De tre hadde natten til 9. april 2018 heist et naziflagg foran det tidligere Gestapohovedkvarteret i Kristiansand. Dommerne fant at flaggheisingen ikke ble rammet av bestemmelsene om «hatefulle ytinger» i straffelovens § 185, siden den kun uttrykte en generell tilslutning til nazismen, og ikke rettet seg mot konkrete personer. Statsadvokaten har besluttet at dommen ikke skal ankes til Høyesterett.

Dommen aktualiserer den gamle debatten om forholdet mellom menneskeforaktende ideologier og demokratienes rettslige beskyttelse av ytrings- og organisasjonsfriheten. Hvordan bør retten til beskyttelse mot truende og hatefulle ytringer mot minoriteter og åpne angrep på demokratiets grunnlag avveies mot de tradisjonelle frihetsrettighetene? Hva slags lovgivning har vi, hvor langt rekker den og hva slags syn på strafferettslige sanksjoner som beskyttelsesmekanisme mot ekstremisme og hat synes å ha hegemoni i Norge? Dommen i Kristiansand stadfester en rettsforståelse der domfellelse etter straffelovens § 185 kun kan skje i de tilfeller der person x har krenket person y. Det er en snever fortolkning av en allerede snever paragraf, men den gjenspeiler også et narrativ som i Norge synes å være mer eller mindre totaldominerende blant både mediefolk og intellektuelle, og like mye på høyre som på venstre side: Ytringsfriheten er et gode som bør ha absolutt vern, og i den grad rettslige innskrenkninger er nødvendig bør de settes så stramt som mulig. En blanding av prinsipielle, funksjonelle og idealistiske grunner holder narrativet oppe – ytringsfriheten er et gode i seg selv, forbudshandlinger mot ekstremisme fungerer ikke, ting vi ikke liker å høre bør møtes med fakta og argumenter i det åpne rom osv.

Posisjonen er velkjent og på sitt vis velbegrunnet, men den er også forslitt, forterpet og fantasiløs. I sin mest absolutte form umuliggjør den alle alternative avveininger av hensynene mellom frihet og minoritetsbeskyttelse. Med sitt individualiserende perspektiv stenger den også ute diskusjonen av spørsmålet om demokratienes rett på selvbeskyttelse, og om rammene for og dilemmaene knyttet til dette – et tema som i etterkrigstiden ble løftet fram av alt fra Karl Popper til Karl Jaspers og Dolf Sternberger. Fremfor alt synes interessen for erfaringer utenfor den norske settingen å være begrenset. Har øvrige konstitusjonelle demokratier løst dette på en annen måte, fins det læring og overføringsverdi fra disse, har debattene der noe å fortelle oss?

Jeg vil i det følgende prøve å gi noen svar på dette gjennom en presentasjon av lovgivning,  rettspraksis og politisk debatt på området ekstremismebekjempelse og frihetsrettigheter i Forbundsrepublikken Tyskland. Landets historie er spesiell, men ikke mer spesiell enn at ikke kontrastene til den tyske modellen kan sette våre løsninger i relieff på en fruktbar og relevant måte.

Lovgivning – grunnloven, straffeloven og særlover

Grunnloven

Den tyske grunnloven, vedtatt forsommeren 1949, var det statsrettslige grunnlaget for det nye (vest-)tyske demokratiet. Fra 1990 ble den videreført som grunnlov for det nye gjenforente Tyskland. Grunnloven bærer sterkt preg av å være et «motutkast» til det 12-årige nazistiske skrekkherredømmet. De individuelle frihetsrettighetene står derfor sentralt.  Grunnloven har i tillegg en rekke check and balances-mekanismer (føderalistisk statsorganisering, forfatningsdomstol med vide fullmakter m.v.) og det man gjerne kan kalle bestemmelser for «demokratisk selvforsvar». I siste kategori er særlig to paragrafer (artikler) sentrale:

A – politiske partier:

Art. 21.2: «Partier, som i henhold til sine mål og handlingene til sine tilhengere, har som grunnlag å skade eller ødelegge den frihetlig-demokratiske grunnordning eller å true eksistensen av Forbundsrepublikken Tyskland, er forfatningsfiendtlig.»

Art. 21.3: (Handler om bortfall av statlig finansiell støtte for forfatningsfiendtlige partier.)

Art. 21.4: «Spørsmålet om forfatningsfiendtlighet etter ledd 2 såvel som bortfall av statlig finansiering etter ledd 3, bestemmes av den føderale grunnlovsdomstolen.»

Mrk: Paragrafen omfatter kun landsdekkende partier med føderale partiorganisasjoner, ikke grupperinger som kun opererer i en (eller noen) delstat(er). Beslutningen om evt. forfatningsfiendtlighet for et politisk parti fattes suverent av forfatningsdomstolen (i Karlsruhe), og altså ikke av de politiske beslutningsorganene.

B – politiske organisasjoner:

Art. 9.2: «Organisasjoner, hvis mål og gjerninger er i strid med straffeloven eller retter seg mot den forfatningsmessige ordning eller mot ideene om mellomfolkelig forståelse («Völkerverständigung») er forbudt.

Mrk: Det er gitt nærmere bestemmelser om betingelsene for iverksetting av forbud, og om myndigheten til å fatte slike beslutninger, i egen lov (jfr. «Vereinsgesetz», §3).

Lov om foreninger og organisasjoner («Vereinsgesetz»)

§ 3.1-2: Tyskland har organisasjonsfrihet. Når betingelsene i grunnlovens artikkel 9.2 er oppfylt, kan organisasjoner likevel forbys. Beslutningsmyndighet er øverste delstatsmyndighet når aktuelle organisasjon kun opererer innenfor én delstat og Tysklands innenriksminister når organisasjonens aktiviteter strekker seg utover flere delstater

§ 9: Utbredelse av kjennetegn («Kennzeichen») for en forbudt organisasjon er ikke tillatt. Kjennetegn kan være «faner, emblemer, uniformsdeler, paroler og hilsningsformer», jfr. også straffelovens §§ 86 og 86a.

Straffeloven («Strafgesetzbuch»)

§ 130 – «Volksverhetzung» (hets mot folkegrupper):

Den omfattende paragrafen (7 ledd) regulerer en rekke forhold herunder:

  • «Oppfordring til hat, vold- og vilkårshandlinger mot nasjonale, etniske, religiøse grupper» o.a. på en måte som er egnet til å forstyrre «det fredelige samkvem mellom folkegruppene» («der öffentliche Frieden»).
  • «Angrep på menneskeverdet til personer tilhørende bestemte deler av befolkningen gjennom sjikane, forakt og ærekrenkelser».
  • «Spredning på papir, digitalt og i etermedier av hat, oppfordring til vold, angrep på menneskeverdet».
  • «Gi støtte til, fortie eller bagatellisere det nazistiske volds- og vilkårsherredømmet på en måte som krenker ofrenes verdighet» (siste ledd ble tilføyet loven i 2005).

Strafferammene er fra 3 måneder til 5 års fengsel (utdrag, min overs.)

Mrk: Nynazisters påstand om den såkalte «Auschwitzløgnen», fornektelse av Holocaust m.v. rammes av paragrafens bestemmelser, og forfatningsdomstolen slo i sin dom av 13.04.94 fast at utsagn som dette ikke er beskyttet av retten til ytringsfrihet etter grunnlovens §5.

§§ 86-86a – kjennetegn og symboler

Fastlegger strafferammer for spredning av propagandamidler og bruk av kjennetegn fra forfatningsfiendtlige partier og forbudte organisasjoner – pengestraff eller fengsel opp til 3 år.

«Netzwerksdurchsetzungsgesetz»

En nylig vedtatt lov om kontroll av forbudt innhold i sosiale medier. Loven forplikter nettplattformer som Facebook, Twitter m.fl. om sletting av rasistisk netthets og annet forbudt innhold fra plattformene innen bestemte frister (24 timer eller 7 dager avhengig av innhold), og pålegger samtidig disse om fast halvårlig rapportering til ansvarlige tyske myndigheter. Statsadvokatembetene i alle de 16 delstatene er alle i en fase med kraftig oppbygging av kapasiteten til rettsforfølgelse av netthets.

 

Rettspraksis – avveining mot grunnlovens frihetsrettigheter

Grunnloven gir meget sterkt vern for de klassiske frihetsrettighetene ytringsfrihet, tros- og meningsfrihet, forsamlings- og demonstrasjonsfrihet, organisasjonsfrihet mv. (jfr. artikkel 4, 5, 8 og 9.1 GG). Til tross for dette har altså Tyskland noen sentrale bestemmelser som potensielt kan stå i motstrid til disse grunnrettighetene, eller rettere: hvor beskyttelsen av et rettsgode kolliderer mot beskyttelsen av et annet, konkret – beskyttelse av organisasjons- og ytringsfriheten (art. 5 og 9.1 GG) versus beskyttelse av «den forfatningsmessige ordning» (art. 9.2 GG). I en situasjon som dette, er det ikke slik at de to grunnlovsbestemmelsene gjensidig fortrenger hverandre, men at man heller får et tilfelle av det juristene kaller «praktisk konkordans». Oppgaven for domstolene og forvaltningsorganene blir da å foreta konkrete avveininger mellom de to rettsgodene, med sikte på en best mulig utligning av de to hensynene.

Forfatningsdomstolen i Karlsruhe («Bundesverfassungsgericht») har gjennom en rekke dommer foretatt ulike typer av avveininger mellom de to nevnte hensynene, senest ved en dom av 13. juli 2018. I spørsmålet om parti- og organisasjonsforbud (art 21.2 og 9.2 GG) kan forfatningsdomstolens presiseringer oppsummeres slik:

  • Ethvert inngrep i organisasjonsfriheten må være forholdsmessig; fins det andre virksomme mottiltak skal forbud unngås.
  • Organisasjonen må i uttrykte mål og gjennom ettervist praksis være innrettet på gjennomføring av straffbare handlinger.
  • Organisasjonen må ikke bare avvise forfatningens grunnregler, men også innta en «kjempende-aggressiv» innstilling til dem.
  • Organisasjoner som støtter og fremmer vold, terrorisme og andre folkerettsstridige handlinger, nasjonalt og internasjonalt, oppfyller betingelsene for forbud.
  • Et parti eller en organisasjon med entydig forfatningsfiendtlig plattform kan unngå forbud, dersom aktuelle domstol eller forvaltningsorgan finner at partiet/organisasjonen mangler gjennomføringsevne og ikke utgjør noen reell trussel.

Forbud mot politiske partier

Partiforbud etter grunnlovens artikkel 21.2 gjelder kun landsdekkende politiske partier. Beslutninger om partiforbud besluttes endelig og suverent av forfatningsdomstolen i Karlsruhe («Bundesverfassungsgericht»). Forslag om forbud kan kun fremmes av de tre øverste beslutningsorganene på føderativt nivå: regjeringen, forbundsdagen eller forbundsrådet. Det foreligger p.t. ingen partiforbud etter artikkel 21.2, men følgende prosesser er gjennomført fra tidlig 50-tall til i dag:

  • «Sozialistische Reichspartei» (SRP) ble grunnlagt i 1949 av tidligere offiserer og tjenestemenn i naziregimet. Partiet anså seg selv som NSDAPs arvtaker og fortsettelsesorganisasjon. Partiet ble forbudt og vedtatt oppløst etter en dom i forfatningsdomstolen i oktober 1952. Senere forsøk på videreføring av partiets virksomhet under nye navn og nye konstellasjoner mislyktes, men ved dannelsen av det nye nazistiske partiet «Nationaldemokratische Partei Deutschlands» (NPD) i 1964 hadde flere av medlemmene SRP-bakgrunn.

 

  • «Kommunistische Partei Deutschlands» (KPD) hadde røtter helt tilbake til Spartakistforbundet rundt Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht i 1918-19, og var med sin politiske styrke under Weimarrepublikken, og senere som illegal motstandsgruppe under naziregimet, et kjent og høyprofilert parti også i de første etterkrigsårene. I den sovjetiske sonen ble partiet i 1946 videreført gjennom tvangssammenslåingen med SPD til «Sozialistische Einheitspartei Deutschland» (SED); i vest oppnådde partiet 5,3% ved første demokratiske valg på den nye forbundsdagen. Med grunnlag i partiets kommunistisk-revolusjonære plattform fremmet Adenauers regjering i 1951 forslag om forbud av partiet etter art. 21.2, men det tok hele fem år (1956) før forfatningsdomstolens endelige beslutning om forbud forelå. Domstolen var utsatt for betydelig press fra Adenauerregjeringen, noe som skapte motstand blant dommerne og bidro til at prosessen dro ut i tid. Saken ble etterhvert også tungt preget av den økende kaldkrigsfronten mellom øst og vest. Dommen ble aldri opphevet, men gjennom dannelsen av «Deutsche kommunistische Partei» (DKP) i 1968 ble KPD-tradisjonen videreført gjennom et nytt politisk parti. Forslag om forbud av DKP har aldri blitt fremmet, men partiets medlemmer ble hardt rammet av 70- og 80-tallets «Berufsverbot-politikk». Det har de siste tiårene vært en rekke initiativ for oppheving av KPD-dommen, og da både begrunnet i kommunistenes store innsats i den nazistiske motstandskampen og i partiets avstalinisering fra midten av 50-tallet. Det rettslig problematiske ved politisk overstyring av en domstolsbeslutning har gjort at disse initiativene ikke har vunnet fram.

 

«Nationaldemokratische Partei Deutschlands» (NPD) ble grunnlagt i 1964 av personer med nær tilknytning til det tidligere naziregimet. Det er et parti med en høyreekstremistisk, historierevisjonistisk og dels nazistisk profil, og er det eneste av Tysklands (ny)-nazistiske partier med en landsdekkende partiorganisasjon. Partiet kom over sperregrensen på 5% og ble representert i flere delstatsparlamenter på slutten av 60-tallet, og på nytt i to delstater i det tidligere DDR på 00-tallet. Det har to ganger siden årtusenskiftet blitt fremmet forslag for forfatningsdomstolen om partiforbud, begge ganger med bred støtte fra hele partispekteret fra CDU/CSU til Die Linke:

  • Forslag om NPD-forbud (2001) med hjemmel i grunnlovens § 21.2 fremmet av Regjeringen, Forbundsdagen og Forbundsrådet: I sin dom to år senere avviste forfatningsdomstolen fremlegget av formelle og prosedurale grunner. Hovedårsak var at sakens bevismateriale i stor grad av frembrakt, og t.d. fremprovosert, ved hjelp av agenter fra Verfassungsschutz; de ble derfor avvist som ugyldig bevismateriale.
  • Forslag om NPD-forbud (2013) med hjemmel i grunnlovens § 21.2 fremmet av Forbundsrådet («Bundesrat»): I dommen, kunngjort januar 2017, fastslo forfatningsdomstolen at NPD er et entydig forfatningsfiendtlig. I en avveining mellom grunnlovens frihetsrettigheter (ytrings- og organisasjonsfriheten) og NPDs evne til å gjennomføre sine mål, valgte forfatningsdomstolen imidlertid å avvise forslaget om partiforbudet. Domstolen innførte dermed en premiss om at forfatningsfiendtlige partier må ha ressurser og styrke til reelt å true demokratiet. Domstolen fastslo imidlertid at retten til statlig økonomisk støtte bør kunne bortfalle for forfatningsfiendtlige partier selv om partiforbud ikke er iverksatt; Bundestag har senere endret grunnloven i samsvar med dette.

Konklusjon: Ingen landsdekkende politiske partier er i dag forbudt etter grunnlovens partiforbudsparagraf (artikkel 21.2). Premissene for slike forbud er definert stramt gjennom Forfatningsdomstolens rettspraksis.

 

Forbud mot politiske grupperinger

I samsvar med Lov om organisasjoner («Vereinsgesetz») § 3.1 kan Tysklands innenriksminister eller øverste delstatsmyndighet iverksette forbud mot politiske organisasjoner hvis «mål og gjerninger er i strid med straffeloven eller retter seg mot den forfatningsmessige ordning eller mot ideene om mellomfolkelig forståelse («Völkerverständigung»)», jfr. Grunnlovens § 9.2. Fra 1992 til i dag er det på nasjonalt nivå eller på delstatsnivå vedtatt følgende forbud med hjemmel i denne lovgivningen:

  • 44 forbud mot høyreekstremistiske/neonazistiske organisasjoner
  • 13 forbud mot islamistiske organisasjoner
  • 1 forbud mot venstreekstremistiske organisasjoner

De forbudte neonazistiske organisasjonene bærer navn som «Nationalistische Front», «Heimattreue Vereinigung Deutschlands», «Wiking-Jugend», «Freiheitliche Deutsche Arbeiterpartei“, „Blood and Honour“, „Sturm 34“, „Nationale Sozialisten Chemniz“ og «Weisse Wölfe Terrorcrew». Det foreløpig siste forbudet ble iverksatt av innenriksminister Horst Seehofer i januar i år, og gjaldt organisasjonen «Combat 18». Et fellestrekk ved alle organisasjonene er ikke kun programmessig neonazisme, men også tydelig vilje til å utøve volds- og terrorhandlinger mot mennesker og eiendommer.

De islamistiske organisasjonene som er ilagt forbud er bl.a. „an-Nussrah“, «Islamischer Staat, „Kalifatstaat“ og «Die wahre Religion». Den ene venstreekstremistiske organisasjonen gjelder dataplattformen «linksunten.indymedia», som over lang tid fungerte som nyhetssentral og «debattforum» for de mest militante og voldelige delene av ytre venstre i Tyskland. Det foreligger også forbud mot det Verfassungsschutz omtaler som «Ausländerextremismus», herunder «PKK» og «Hamas».

 

Dommer etter straffelovens § 130, «Volksverhetzung»

Rudolf Hess-marsjene: De mest kjente sakene etter straffelovens § 130 er knyttet til de såkalte «Rudolf Hess-marsjene», årlige minnemarsjer til Rudolf Hess’ grav i Wundsiedel, nord i Bayern i anledning Hitler-stedfortrederens dødsdag 17. august. Marsjene, som har vært organisert av ymse nynazistiske grupperinger siden slutten av 80-tallet, har ofte blitt pålagt forbud av lokale myndigheter, men etter ankebehandling i domstolene har organisatorene noen ganger også lykkes med å få tillatelse til å gjennomføre marsjene. Demonstrasjonene har alltid vært møtt av, som oftest tallmessig overlegne, motdemonstrasjoner.

En avklarende prøving av demonstrasjons- og forsamlingsretten opp mot straffelovens § 130, «Volksverhetzung»-paragrafen, kom gjennom  en dom i den tyske forfatningsdomstolen i november 2009. Utgangspunktet for dommen var en klage på vegne av det høyreradikale partiet NPD mot forbudet av minnearrangementet. Forbudet hadde vært begrunnet i nevnte § 130 i den tyske straffeloven, som bl.a. gir grunnlag for påtale mot arrangementer, organisasjoner og ytringer som forherliger og rettferdiggjør naziherredømmet på en måte som ”krenker ofrenes verdighet” (se over). Forfatningsdomstolen uttalte at ”..det viktigste våpenet mot menneskeforaktende ideologier vil alltid være den frie meningsutveksling, og forfatningen gir ikke grunnlag for et generelt forbud mot spredning av høyreekstremt tankegods”. Men domstolen viste til den særlige betydningen det nazistiske regimet har hatt for tysk historie: i særskilt alvorlige tilfeller av NS-forherligelse kan slike forbud derfor rettferdiggjøres. En avgjørende premiss lå i forståelsen av forbundsrepublikken Tyskland som et ”motutkast” («Gegenentwurf») til det nazistiske herredømmet: det bevisste oppgjøret med det tidligere NS-regimet var et hovedanliggende for forfatterne av den nye grunnloven av 1949. Domstolen – kanskje den juridisk tyngste og mest anerkjente av Europas grunnlovsdomstoler – konkluderte med at aktuelle paragraf i straffeloven måtte ansees forenlig med forfatningen. Venstreliberale ”Süddeutsche Zeitung” (18.11.09) kommenterte dommen slik: ”Grunnlovens frihetsrettigheter inkarnerer minnet om forbrytelser mot menneskeheten … Frihetsrettighetene skal ikke misbrukes til å håne minnet om dem som grunnloven skal beskytte.”

Dom etter Facebook-posting: En mann publiserte et foto av Hitler ledsaget av: «Drittsyrerpakk, slakt bare svina ned, slik forsvinner skattepengene våre, og vi må selv betale for skolematen til barna våre ..». Han ble idømt pengestraff for «Volksverhetzung» og spredning av symboler for en forfatningsstridig organisasjon.

Dom etter posting i Whatsapp-gruppe: En mann publiserte et foto av en Bundeswehrsoldat med et maskingevær, kommentert med: «Den raskeste tyske asylbehandling avslår 1400 søknader i minuttet.» Han ble idømt pengestraff for brudd på bestemmelsen om «Volksverhetzung».

I ingen av de to dommene var det et premiss om at hetsen måtte rettes mot konkrete personer.

 

Forstyrrelse av den offentlige fred – «öffentliches Frieden».

En viktig premiss for at straffelovens §130 skal kunne komme til anvendelse er at de forbudte handlingene skjer «.. på en måte som er egnet til å forstyrre den offentlige fred» («..einer Weise, die geeignet ist, den öffentlichen Frieden zu stören»), jfr. paragrafens ledd 1. Det betyr at allehånde handlinger og uttalelser i det private og halvoffentlige rom faller utenfor lovens gyldighetsområde – slik det må være i et liberalt demokrati. Det må også være en viss tyngde og potensiell virkningskraft bak handlingene for at paragrafen skal kunne komme til anvendelse. Likevel vil en premiss som dette åpne opp for en rekke tolkningsmuligheter. Den juridiske rådgivningsportalen «anwalt.org» oppsummerer juridisk tolkning og praksis til nå på denne måte:

Som rettsbegrep vil «öffentliches Frieden» bety noe i retning av «..fredelig samkvem mellom mangfoldet av folkegrupper, uten frykt for vilkårlighet, vold og krenking av menneskelig verdighet». En motsatt situasjon vil herske når den offentlige ro har gått tapt og « ..samfunnet er hisset opp av trusler og vold, og forholdet mellom de ulike religiøse, etniske og nasjonale befolkningsgruppene preget av hat.» «Anwalt.org» avslutter slik:

«Gjennom fremmedfiendtlige provokasjoner og stadig mer opphetede diskusjoner, blir den grunnlovssikrede meningsfriheten stilt på harde prøver. Sterkt hatefulle kommentarer kan til syvende og sist ende i terrorhandlinger. Alene dette stiller spørsmålet om ytringsfrihetens grenser skarpt. Spørsmålet hvor grensene går lar seg ikke lett besvare. Men faktum er i alle fall at (menings-)friheten stopper, der andres frihet innskrenkes. I Tyskland betyr dette bl.a. at meningsfriheten kan innskrenkes i de tilfellene hvor «meningene» resulterer i forherligelse av nasjonalsosialismen, i understøttelse eller benektelse av Holocaust og i hets mot minoriteter.»

 

Forbud etter straffeloven §§86 og 86a – propagandamidler, symboler og kjennetegn

Straffelovens §§86 og 86a hjemler forbud mot «spredning, lagring og fremstilling» av «propagandamidler» og «kjennetegn» fra partier og organisasjoner som har blitt forbudt med hjemmel i grunnlovens § 21.2 eller Lov om organisasjoner («Vereinsgesetz») § 3.1. Forbudet gjelder også propagandamateriale med tilsvarende innhold uten direkte kobling mot forbudte organisasjoner. Eksempler på «kjennetegn» er faner/flagg, jakkemerker, uniformsdeler, paroler og hilsener. Forbudene iverksettes av innenriksministeren eller av øverste delstatsmyndighet. Eksempler på iverksatte forbud er:

  • Hakekorset i ulike utføringer, herunder avbildninger på offisielle faner fra Nazitiden (f.eks. «Reichskriegsflagge 1935-45»)
  • Offisielle SS-symboler, herunder «SS-Totenkopfsymbol», Waffen-SS’ «Ruhm und Ehre»-symbol.
  • Stiliserte fotos av Hitler fra Nazitiden, med og uten Hitlerhilsen.
  • Paroler, herunder «Heil Hitler» og «Blut und Ehre» (Hitlerjugend).
  • „Horst Wessel“-sangen (SA).
  • Offisielle emblemer for nevnte forbudte organisasjoner.

En rekke symboler som nynazistiske organisasjoner ofte smykker seg med, men som har en anvendelse, betydning og forhistorie bortenfor disses horisont, er eksplisitt ikke forbudt. Eksempler på dette er ulike typer nordiske runer, symboler med keltisk opprinnelse o.l. Det er også gjort uttrykkelig unntak for forbudene for forskningsformål, museumsformidling, undervisning, kunst/teater, karnevalsfeiringer, samlere m.fl.

 

Historisk bakgrunn – «Forfatningspatriotisme» og «Det motstandsdyktige demokrati» («Die wehrhafte Demokratie»).

Tysk lovgivning og rettspraksis på området ytringsfrihet og ekstremismebekjempelse er umulig å forstå uten den historiske konteksten. To begreper har her stått sentralt – «forfatningspatriotisme» og «wehrhafte Demokratie» (motstansdyktig demokrati). Begrepet «forfatningspatriotisme» har primært sin historie knyttet til politikk- og statsrettsdiskusjoner i Vest-Tyskland i perioden 1949-1989. I de senere tiårene har det også blitt en stadig viktigere del av de internasjonale diskusjonene om moderne staters normative grunnlag, konstitusjonell rett, statsborgerrollen m.v. i moderne statsvitenskap og statsrett. En god oversikt gis i Jan-Werner Müllers bok «Verfassungspatriotismus» (2011). Spørsmålet som kan stilles er om forfatningspatriotismen – og det delvis beslektede begrepet «motstandsdyktig (eller selvbeskyttende) demokrati» – kan utgjøre et grunnlag for våre dagers diskusjoner om demokratienes kamp mot politisk ekstremisme, og i særlig grad den voldelige høyreekstremismen.

Begrepet fikk sin første utforming gjennom statsviteren og journalisten Dolf Sternberger, og ble så senere videreutviklet av filosofen Jürgen Habermas. Begge utledet begrepet fra den spesifikke tyske erfaringen – ødeleggelsen av historien og kulturen som legitimasjonsgrunnlag for den nye tyske veststaten. Både Sternbergers og Habermas’ forfatningspatriotisme var inspirert Karl Jaspers berømte «Die Schuldfrage» fra 1946, en forståelse av politikk som «fri kommunikasjon og respektfull strid», og – for Tyskland etter Hitler – som en kamp «.. med og om «Die Schuld» (skylden). For Jaspers hang ansvar for historien og solidaritet i samtiden tett sammen. Dette ble viktig både for Sternberger og Habermas, om enn med ulike innretninger.

Sternberger utviklet sine teorier om forfatningspatriotismen i flere steg utover 40-, 50-, 60- og 70-tallet. Utgangspunktet var hans «Begriff des Vaterlandes» fra 1947, hvor begrepet «fedreland» løsrives fra tidligere sentimentale (og fatale) bindinger til «Volk», «skjebne» og «ære» osv, og reformuleres som et borgersamfunn i republikansk forstand. Termen «forfatningspatriotisme ble først anvendt i en artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung i 1970, og offisielt lansert i en artikkel i samme avis i 1979. Et viktig orienteringspunkt i hele Sternbergers virke var Vest-Tysklands nye grunnlov, som trådte i kraft 22. mai 1949. Sternbergers nasjonalstatlige republikanisme innbefattet også begrepet «wehrhafte Demokratie» – «det motstandsdyktige (selvbeskyttende) demokrati», et demokrati med evne (og rett) til å beskytte seg mot ytre og indre fiender. Sternberger støttet således forbudene mot nazistiske SRP (1953) og kommunistiske KPD (1956), og han var positiv til mye av spesiallovgivningen rettet mot 70-tallets venstreekstremisme og venstreterrorisme: «Ingen frihet for frihetens fiender!».

For Jürgen Habermas var forfatningspatriotismen uløselig knyttet til imperativet om bearbeiding av nazifortiden, og til de sterke moralske og politiske forpliktelsene som fulgte i forlengelsen av dette. Ved gjenforeningen mellom de to tyske statene i 1989–90 argumenterte han også for forfatningspatriotismen som grunnlag for en felles grunnlovsprosess for de to tyske statene, en type demokratisk selvkonstituering med etterfølgende folkeavstemning, slik det egentlig var forutsatt i grunnlovens sluttkapittel (§146). Termen ble tatt i bruk av Habermas fra midten av 80-tallet, men da på en langt mer «universalistisk» og «selvkritisk» måte enn hos Sternberger – noe man fra Habermas side særlig fikk se i den etterfølgende «Historikerstriden». Senere la Habermas betydelig vekt på forfatningspatriotismen som det beste fundament for Europas fremvoksende multikulturelle samfunn, og den mest plausible garanti mot majoritetssamfunnets marginalisering og undertrykking av de nye minoritetskulturene, jfr. bl.a. «Faktizität und Geltung» (1994). Minste felles multiplum er alle borgeres plikt til å respektere forfatningens grunnrettigheter.

Jan-Werner Müller beskriver forskjellene mellom Sternberger og Habermas slik: «Mens Sternbergers forfatningspatriotisme også var en «beskyttelsespatriotisme» (‘Schutz-Patriotismus’) som konkret uttrykte seg i det «wehrhafte Demokratie», må Habermas’ versjon av forfatningspatriotismen forstås som en «skyldpatriotisme» (‘Schuld-Patriotismus’), som gjennom sin kontinuerlige beskjeftigelse med fortiden utviklet sin historiske spesifisitet, men i stor grad også sitt etiske grunnlag.» I så henseende gir det klart mening at det var Sternberger og ikke Habermas som på 60- og 70-tallet fremsto som forsvarer av både de nye «Notstandsgesetze» (unntakslovene) og av «Radikalenererlass» («Berufsverbot»), mens Habermas i disse heller skuet faren for en nyautoritær utvikling av Forbundsrepublikken.

Uavhengig av dette er det viktig å minne om at grunnlovsfedrene av 1949 allerede i utgangspunktet la inn sterke elementer av selvbeskyttelse og «wehrhafte demokratie» i selve grunnlovsteksten, noe som særlig kommer til uttrykk i nevnte §§ 9 og 21 samt i lovens §18. De tre grunnlovsparagrafene omhandler bl.a. rammer for forbud mot foreninger hvis mål eller handlinger retter seg mot straffelovene, den forfatningsmessige ordning og ideen om «Völkerverständigung» (§9.2) og mulighetene for tap av borgerrettigheter for den som misbruker frihetsrettighetene til å bekjempe mot «den frihetlig demokratiske grunnordning» (§18). Den legendariske Carlo Schmid – grunnlovens hovedforfatter, sosialdemokrat og skjønnånd med forbindelser til Stefan Goerge-kretsen – uttrykte dette på følgende måte i en av de mange plenumsdiskusjonene om grunnloven i Parlamentarische Rat i 1948-49: «Vi må ha mot til å vise intoleranse mot den som vil bruke demokratiet til å ødelegge det!». Forbudene mot KPD og nazistiske SRP på 50-tallet hadde sitt grunnlag i disse bestemmelsene. Kort tid etter krigens slutt hadde noe av det samme blitt uttrykt av den britiske filosofen Karl Popper i hans «The Open Society and its Enemies». Ovennevnte bestemmelser i bl.a. straffeloven og i lovene om partier og foreninger har sine røtter i denne rettstradisjonen.

Tyskland og Norge i sammenstilling – har vi noe å lære?

Både Norge og Tyskland har den seneste tiden opplevd alvorlige angrep fra det ytterste høyre. Norge hadde tidligere i år moskeskytingen i Bærum. I oktober i fjor var det bare tilfeldigheter som hindret en høyreekstrem mann i 20-årene fra å begå massemord på den jødiske menigheten i Halle, Øst-Tyskland. Det endte «kun» med 2 dødsofre. På forsommerenen i 2019 ble regjeringspresidenten i Kassel, Walter Lübke (CDU), brutalt henrettet foran sitt hus av en kjent høyreekstremist. Det tyske «Verfassungsscutz» (PST) regner i sin siste rapport med at det finnes 32000 organiserte høyreekstremister i dagens Tyskland, hvorav 13.000 med voldspotensial. Fra 1990 til i dag anslår Verfassungsschutz at mer enn 170 mennesker er døde som følge av høyreekstreme voldsaksjoner. Ti av disse ble ofre for den høyreterroristiske morderbanden «NSU».

Tyskland har en større redskapskasse til rådighet i kampen mot voldelig høyreekstremisme enn Norge. Det er også mye som tyder på at forståelsen av forfatningen som verdigrunnlag – et verdigrunnlag som også krever rett til offensiv selvbeskyttelse – veier tyngre i det tyske demokratiske partispekteret enn hos oss. I en erklæring kort etter attentatet i Halle uttalte den tyske koalisjonsregjeringen (CDU/SPD): «Det handler om det hele, hverken mer eller mindre. Regjeringen er fast bestemt på å beskytte det frihetlige demokrati, og vil bruke alle midler som rettsstaten har til rådighet for å bekjempe hat, høyreekstremisme og antisemittisme.» Erklæringen kom i tilknytning til presentasjonen av en ny tiltakspakke for bekjempelse av høyreekstremisme og hatkriminalitet. Den innbefatter også skarpere oppfølging av lovgivningen om rasistisk netthets, bl.a. gjennom egne team av spesialetterforskere i delstatenes statsadvokatembeter.

I Norge legger en strengt formalistisk forståelse av ytringsfrihetsinstituttet sterke føringer på hva politikere, medier og intellektuelle kan si og mene. Resultatet blir fantasiløshet og handlingslammelse – noe vi bl.a. ser når mottiltak mot bevegelser som «Nordisk motstandsrørelse» står på dagsorden. Alle vet at å «holde seminar» for krefter som dette er nytteløst, og alle vet at de i siste instans er beredte og kapable til å drepe. Vi vet også at å holde seg unna, eller å overse, øker sannsynligheten for at de rykker fram og erobrer rom de tidligere har vært stengt ute fra. Norge har riktignok en teoretisk beskyttelsesmekanisme mot hatefulle ytringer gjennom straffelovens § 185, men den begrenser seg til enkeltpersoner, har resultert i få fellende dommer og har høy terskel for påtalebeslutninger. Kristiansandsaken er det nyligste eksempelet på dette. For den absolutte ytringsfrihetens riddere går også denne ene lovbestemmelsen for langt, og i et opprop i fjor ble den krevd fjernet i sin helhet.

Kristiandssaken i april 2018 egner seg godt til en konkret sammenligning mellom tysk og norsk lovgivning og rettspraksis på området ekstremismebekjempelse. Hadde tilsvarende skjedd i Tyskland ville sannsynligheten for følgende forløp vært sannsynlig:

  • «Nordisk Motstandsbevegelse» som organisasjon ville allerede vært forbudt på det tidspunktet aksjonene ble gjennomført, jfr. grunnlovens § 9.2 og lov om organisasjoner § 3.1. Marsjen gjennom Kristansands gater i 2017 hadde blitt stoppet med hjemmel i straffelovens § 130, uavhengig av om forbud forelå.
  • Aksjonen med heisingen av naziflagget utenfor det tidligere Gestapohovedkvarteret i Kristiansand ville blitt rammet av paragrafen om «Volksverhetzung» i straffelovens §130, jfr. særlig 4 ledd («..gi støtte til, fortie eller bagatellisere det nazistiske volds- og vilkårsherredømmet på en måte som krenker ofrenes verdighet»), uavhengig av om forbud forelå.
  • Propagandamaterialet som ble funnet i naziaktivistenes bil, herunder flyers med påskriften «Fuck refugees», ville blitt rammet av forbudet mot nazistiske propagandamidler, kjennetegn og symboler etter straffelovens §§ 86 og 86a.

Ovennevnte viser, om ikke annet, at det fins ulike juridiske innfallsvinkler til håndteringen av ekstremistiske, menneskefiendtlige og samfunnstruende bevegelser også innen rammen av strengt konstitusjonelle, frihetlige demokratier. Det er altså grunnlag for å bevege seg ut av nåværende tilstand av alternativløshet. Selvsagt gjelder de prinsipielle anførslene i denne teksten langt på vei også for salafistisk-militante og venstreterroristiske grupperinger, men – som også tyske Verfassungsschutz (PST) med all mulig tydelighet har slått fast i sine to siste årsrapporter – er de reelle farene som utgår fra den høyreekstreme scenen for tiden så mye større enn for de to andre at jeg har valgt å la disse ligge i denne omgang. De to andre ekstremismefarene har dessuten noen særegenheter som skiller dem fra høyreekstremistene, og som krever særskilt behandling, herunder spesielt fraværet av biologisk fundert rasisme.

Sammenhengen mellom begreper som «forfatningspatriotisme» og «demokratiets selvbeskyttelse», deres juridiske virkeliggjøring i ulike stater, deres historiske bakgrunn og statenes evne til å bekjempe de krefter som vil rive i stykker demokratiet fra bunnen av er kompliserte spørsmål, og slett ikke uten dilemmaer. Det samme gjelder avveiningen mellom demokratiets beskyttelsesbehov og den demokratiske forfatningsstatens liberale kjerneverdier. Tyskland har en brutal historisk arv i møtet med nazisme, terror og diktatur. Flere av grepene i lovgivningen er umulig å forstå uten denne arven. Jeg sier ikke at den tyske arven, og den tyske måten å gjøre dette på, er direkte overførbar til norske forhold. Men jeg er overbevist om at vi er nødt til å begynne å diskutere disse spørsmålene på en bredere og mindre ensporet måte enn vi har gjort til nå.

Fritz Bauer – Auschwitz som lærestykke

Publisert i Transit Magasin, 22. juli 2020.
https://www.transitmag.no/2020/07/22/fritz-bauer-auschwitz-som-laerestykke/

En midtsommerdag i 1968 ble førstestatsadvokat Fritz Bauer funnet død i sitt badekar, knapt 65 år gammel. Bauer var mannen bak de såkalte «Auschwitzprosessene» i Frankfurt på 60-tallet. Gjennom de spektakulære og flerårige prosessene mot et utvalg av Auschwitz’ gjerningsmenn skapte Bauer et nytt juridisk og moralsk grunnlag for det vi i dag kjenner som Tysklands selvoppgjør med nazitiden. Bauer var både beundret og foraktet i sin samtid, og i tiden rundt dødsfallet var han utsatt for en konstant strøm hatmeldinger og drapstrusler. Dødsfallet ble derfor først etterforsket som et mulig mord. Den rettsmedisinske rapporten viste at dødsårsaken var hjertesvikt, i blodet fant man 1,1 promille alkohol og spor etter 5 tabletter Revonol. Arbeidsdager på 16-18 timer, tabletter, alkohol og 60 sigaretter daglig hadde satt sine spor.

Fritz Bauer ble født i Stuttgart 1903, som et av to barn i en velstående jødisk kjøpmannsfamilie. Fritz selv oppfattet seg fra ung alder som ateist, men han underslo aldri sin jødiske opprinnelse. Bauer ble allerede i ungdomstiden medlem av det tyske sosialdemokratiske parti, SPD, og som jusstudent i Heidelberg, München og Tübingen en lederskikkelse i det republikansk-sosialistiske studentmiljøet. Det var en trengt posisjon, universitetene ble på denne tiden i økende grad dominert av tysknasjonale, antisemittiske «Burschenschaften». Bauer avla sine jusseksamener med de beste karakterer, og ble allerede som 23-åring tildelt juridisk doktorgrad.

Da Fritz Bauer i 1928 ble tilsatt som dommer ved Stuttgarts «Amtsgericht», var han med ett en av Tysklands yngste dommere, og også en av svært få med jødisk bakgrunn. Som anti-nazistisk aktivist og som slagferdig taler i byens arbeiderforeninger kom Bauer i kontakt Kurt Schumacher, lokal SPD-stjerne på 20-tallet, og i de første etterkrigsårene også partiets leder.  Bauer og Schumacher møttes igjen sommeren 1933 i konsentrasjonsleiren Heuberg. Møtet med den ubøyelige Schumacher satte varige spor. Bauer kom på frifot i slutten av 1933 mot daglig meldeplikt. I 1936 lyktes han å komme seg til København, hvor foreldrene og søsterens familie hadde etablert seg på nytt som konfeksjonshandlere. Dette blir Bauers base inntil familien høsten 1943 på nytt må legge på flukt, denne gang i en fiskebåt over Øresund. I Stockholm knytter han kontakt med flere fra det radikale tyske motstandsmiljøet, herunder Willy Brandt. Sammen med Brandt blir Bauer hovedutgiver av eksil-tidsskriftet «Sozialistische Tribune».

De første 45 årene av Bauers liv er så fullt av drama at det alene gir stoff til bindsterke biografier. Mange av det 20. århundres kriser og tragedier speiler seg i Bauer. Han hadde opplevd antisemittismen på kroppen fra barnsben av, vært vitne til Weimarrepublikkens gatekamper, opplevd torturen i Hitlers konsentrasjonsleirer og blitt drevet på flukt og i eksil to ganger. På det personlige plan hadde han blitt konfrontert med en tidsånd som gjorde ham til kriminell i sine beskjedne og ydmykende forsøk på å leve ut sin homofile legning. Det er likevel hans knapt 20-årige virke som førstestatsadvokat og påtaleleder i delstatene Niedersachsen og Hessen som skrev ham inn i historiebøkene. Helt sentralt sto hans bruk av domstolene som scene for synliggjøring av nazitidens grusomheter. Hans saker ble kjempet fram i et rettsvesen hvor et flertall av både dommere og statsadvokater hadde nazibakgrunn, og i et etterkrigs-Tyskland preget av ansvarsfraskrivning og kollektiv selvbedrag. I sin kritikerroste biografi, «Fritz Bauer oder Auschwitz vor Gericht» (2014), fremhever Ronen Steinke to av rettsprosessene som særlig prinsipielle og eksemplariske:

I. Prosessen mot Otto Ernst Remer – ingen troskapsplikt der uretten råder

Etter mange forgjeves forsøk hadde Bauer i 1949 blitt utnevnt til førstestatsadvokat i Braunschweig, Niedersachsen. Tross strålende papirer og skrikende mangel på jurister uten nazibakgrunn, hadde bl.a. amerikanerne advart Bauer om at hans jødiske bakgrunn kunne bli «farlig» i klimaet som hersket i Tyskland de første etterkrigsårene. Ikke lenge etter tiltredelsen får Bauer en sak med sprengkraft i fanget. Saken gjaldt en anmeldelse av eks-major Otto Ernst Remer for ærekrenkende omtale av lederen for attentatforsøket mot Hitler 20. juli 1944, Claus Schenk Graf von Stauffenberg. Remer var frontfigur for det senere forbudte Sozialistische Reichspartei (SRP) i Niedersachsen, og hadde i en valgkamptale i 1951 omtalt Stauffenberg som «lands- og folkeforræder». Motvillige underordnede var i ferd med å styre saken ned i en skuff, men Bauer plukket den opp.

Saken gjaldt ikke Remers virke som nazistisk offiser, men det rettslige grunnlaget for omtalen av Stauffenberg som «lands- og folkeforræder». På spill sto intet mindre enn retten (og plikten) til å gjøre motstand mot Hitlerregimet, den nazistiske «rettens» rettslige ugyldighet og soldatenes soleklare rett til å bryte med sin tidligere troskapsed. Etter vår tids standarder er svarene på disse spørsmålene opplagte, men datidens Tyskland så annerledes ut. Ikke minst vakte spørsmålet om den tyske «soldats ære» sterke følelser. Bauer skjønte dette, og valgte å utnytte sakens potensial som politisk lærestykke. Plikten til ulydighet og retten til motstand mot Hitlerregimet kan grunnlegges i et helt spekter av tanketradisjoner – Magna Charta, naturretten, kristelig moralteologi, patriotisme, gammelgermansk rettsforståelse – fremholdt Bauer i sin brede prosedyre: «En rett som har borgernes ulikebehandling som grunnprinsipp har tapt sin rettsnatur og er overhodet ingen rett.» Otto Ernst Remer ble dømt til 3 måneders fengsel for «Verleumdung» (sjikane), men Bauer trakk på skuldrene av den lave straffen. Han hadde oppnådd det han ville oppnå – øke befolkningens forståelse av naziherredømmet som urettsregime.

II. Auschwitz som mordfabrikk – det kollektive skyldprinsipp

Fritz Bauer hadde våren 1956 blitt overført fra Braunschweig til Frankfurt. Med hans nye posisjon som «Generalstaatsanwalt» i Hessen var han med ett blitt leder av et påtaleområde med rundt 100 statsadvokater, det største av sitt slag i Tyskland. Det var med denne posisjonen som base de senere så spektakulære «Frankfurter Auschwitzprozesse» skulle ta form. Etter Nürnbergprosessene og gjennom det meste av 50-tallet var det blitt lagt lokk på den strafferettslige forfølgelsen av tyske naziforbrytere. Åpningen for Bauer kom når han i 1959 via en journalist fikk tilgang til en bunke orginaldokumenter fra SS- og politidomstolen i Breslau (Wrocław). Dokumentene viste bl.a. navngitte SS-menn som hadde skutt Auschwitzfanger på flukt. Det ble opptakten til fire intensive år med forberedelser før den nesten 2-årige prosessen kunne komme i gang i desember 1963. I mellomtiden hadde Bauers etterforskningsstab sporet opp 599 mulige gjerningsmenn og 1500 vitner fra hele kloden. I den endelige prosessen er antall vitner redusert til 250 og antall tiltalte til 22. I sine prosedyrer modellerer Bauers unge og dyktige statsadvokater de tiltalte til eksemplariske gestalter i et «tverrsnitt av Auschwitz»:

 Lagerkommandanten, SS-mannen ved døra til gasskammeret, SS-mannen som snauklipte de nyankomne, materialforvalteren som fordelte fangedraktene, spesialistene på tanngull – alle var de deler av samme finstemte arbeidsdeling. Det revolusjonerende i Bauers anklageskrift, og dets juridiske kjerne, var at han fokuserte på det systemiske i stedet for den enkelte gjerningsmann. Alle som bidro til å holde den diabolske maskinen i gang var kollektivt delaktige i mordhandlingene. Forsvaret og dommerne strittet i mot en slik «konstruksjon av automatisk skyld», og straffene falt gjennomgående mildt ut for alle hvor ikke aktiv delaktighet i konkrete mordhandlinger kunne bevises. Tross økt fokus på bearbeiding av nazitiden fra 70-tallet og utover, fortsatte de tiltalte i krigsforbrytersaker å bli behandlet etter tradisjonelle strafferettslige prinsipper. Det store vendepunktet kom i 2011 med dommen mot den 91-årige ukrainsk-amerikanske SS-vaktmannen John Demjaniuk i Landgericht München. Dommen lød på 5 års fengsel for «medvirkning til mord» i konsentrasjonsleiren Sobibor i 1943-44. Ingen konkrete drapshandlinger kunne bevises, men Bauers prinsipp om kollektivt medansvar hadde seiret – nesten 50 år etter. Prinsippet er i dag gjeldende rett.

Auschwitzprosessene samlet mer enn 200 journalister fra hele verden, og vakte stor oppsikt både nasjonalt og internasjonalt. Som i Braunschweig 10 år tidligere var det ikke straffene i seg selv, men prosessenes opplysningskraft som var det vesentlige for Bauer. Dette var også i tråd med hans syn på moderne strafferett mer generelt. Gjennom boken «Forbrytelsen og samfunnet» fra 1957 og i flere andre publikasjoner hadde han over lang tid gjort seg til talsmann for en omfattende strafferettsreform etter mer liberale og kriminologiske prinsipper: straffens funksjon er ikke hevn, men forebygging og rehabilitering. I kampen for en mer moderne seksualrett, og i særdeleshet for opphevingen av straffelovens omstridte §175 (forbud mot homoseksuelle forbindelser mellom menn) sto han helt i front.

Hardt arbeid og private forsakelser var en ledetråd i Fritz Bauers liv. Aller best trivdes han på teateret, i konsertsalen eller på Frankfurts kafeer i selskap med sine yngre mannlige venner fra byens kunst- og kulturscene.  Musikken til bisettelsen i Friedhofskapelle hadde Theodor W. Adorno valgt ut – tre strykekvartetter av Beethoven. Blant de øvrige fremmøtte fant man politifolk i sivil, svenske sosialdemokrater, arbeiderveteraner fra 20-tallets gatekamper, frivillige fra den spanske borgerkrig, pornokinoeiere, ballettmestere og unge prostituerte menn.

Den nylig avgåtte presidenten for den føderale forfatningsdomstolen i Karlsruhe, Andreas Vosskuhle, beskrev i 2013 Bauer slik: «Fritz Bauers liv synliggjør mulighetene for frie moralske valg innen rettens rammer. Det viser hva man kan oppnå med mot, skarpsinn og ustoppelig arbeidsiver». På slutten av 50-tallet fingerte Bauer i samarbeid med israelsk etterretning et innbrudd på sitt eget kontor. De stjålne dokumentene bidro avgjørende til oppsporingen av Adolf Eichmann.

Bauer er i nyere tid portrettert i en rekke biografier, filmer og dokumentarer. Han har fått et institutt for Holocauststudier ved universitetet i Frankfurt oppkalt etter seg, og foran Frankfurts største domstol er det satt opp et tungt betydningsbærende minnemerke over ham – «toppen av isfjellet». Uten Bauer ville heller ikke toppen blitt synlig. Bauer skapte historie.  Han var den kjempende humanisten og demokraten som beveget et moralsk skadeskutt land til noe bedre.

Foto: Fritz Bauer Institut/A. Mergen

75 år etter Tysklands krigsnederlag – tyskerne og nazismen i dag

Publisert i Transit Magasin 6. mai 2020
https://www.transitmag.no/2020/05/06/75-ar-etter-tysklands-krigsnederlag-tyskerne-og-nazismen-i-dag/, 

Hvordan er tyskernes forhold til Nazitiden i dag? Dette er et av flere spørsmål den store liberale ukeavisen Die Zeit stiller i en artikkelserie i anledning 75-årsjubileet for krigsnederlaget våren 1945. Grunnlaget for artiklene er bl.a. en bred undersøkelse meningsmålingsinstituttet «Institut policy matters» har gjennomført for avisen. Den gir et litt motsetningsfylt bilde. Aversjonene mot nazigrusomhetene og støtten til et aktivt minnearbeid er fortsatt dypt forankret i det store flertall av den tyske befolkning. Samtidig kan det observeres en viss tretthet i deler av de unge generasjonene mot det obligatoriske programmet om bearbeiding av beste- og oldeforeldrenes forbrytelser. Gjennom inntredenen av AfD på den politiske scenen, et åpent historierevisjonistisk parti på ytre høyre fløy, har en også fått en mer konfliktdrevet erindringskultur enn i tiårene forut.

Polen Ausschwitz Marsch der Lebenden (Reuters/K. Pempel)
Selvoppgjøret som forandret Tyskland

Det er i dag ukontroversielt å hevde at de siste 50 årenes selvoppgjørsprosess har forandret tyskernes forhold til nazitidens ugjerninger på radikalt vis, og at oppgjøret har blitt en viktig del av det moderne Tysklands politisk-kulturelle selvidentifikasjon. Også utenomverdenen har i stor grad gitt Tyskland anerkjennelse for sin omfattende selvoppgjørsprosess, og pekt på kontrastene til Østerrike, Italia og Japan, hvor disse prosessene har vært langt svakere. En rekke hendelser, konflikter og debatter har vært viktige, noen av dem ikoniske: Auschwitzprosessene i Frankfurt på 60-tallet (ledet av den legendariske statsadvokaten Fritz Bauer), studentopprøret 1967-68, Willy Brandts kneling for ofrene for Warzawaoppstanden i 1970, opphevelsen av foreldesesbestemmelsene for krigsforbrytelser (1978), president von Weizeckers omtale av 8. mai 1945 som ”en befrielsens dag” (1985), de sjokkpregede virkningene av den amerikanske TV-serien ”Holocaust” i 1979 og det omfattende oppgjøret med historierevisjonistiske analyser i den såkalte ”historikerstriden” (1986) – for å nevne noe.

I tidsspennet 1983-1995 – som også markerte 50-årsdagene for hhv. Hitlers maktovertagelse og Nazi-Tysklands nederlag – fulgte en syklus av minnemarkeringer, museumsetableringer og debatter, som nærmest kan omtales som en kollektiv gjenerindring av naziherredømmets 12-årige historie. Sterke inntrykk gjorde også filmen Schindlers liste (1993), som fremviste alternativer til tilpasning og medløperi, og Daniel J. Goldhagens bok ”Hitlers Willing Executioners” (1996), som dokumenterte antisemittismens dype forankring i det tyske folk. I perioden fra 1995-2005 var særlig debatten rundt Holocaustminnesmerket i Berlin (åpnet 2005) og de to store utstillingene om tyske Wehrmacht (1995 og 2001) av stor betydning. Wehrmachtutstillingene slo en gang for alle i hjel mytene om hæren og den vanlige soldat som ”renere” og mer nøytral enn f.eks. SS-enhetene. I en undersøkelse foretatt i 2000 svarte 78 prosent av den tyske befolkningen at det er ”svært viktig” eller ”viktig” at minnet om ”forfølgelsene og massedrapene i det 3. rike” blir holdt ved like. Femti år tidligere, i 1950, mente 30 prosent av tyskerne at Nürnbergprosessene mot Hitlers nærmeste medarbeidere var ”unfair”.

Det store flertallet – tysk plikt å forhindre at Holocaust går i glemmeboken

Tallene for 2020 viser bl.a. dette bildet:

  • 77% betrakter det som Tysklands plikt å hindre at nazidiktaturet og Holocaust går i glemmeboken
  • 76% mener det er viktig å lære av historien
  • 74% uttaler at beskjeftigelsen med nazidiktaturet har sensibilisert dem for utgrensinger og urettferdighet andre steder i verden
  • 66% ønsker å lære mer om nasjonalsosialismens historie

Men tallene viser også at:

  • 59% finner det overdrevet at nazidiktaturet nesten daglig er tema i mediene
  • 53% uttrykker forståelse for holdninger av typen «nå får det snart holde»

Erindringspolitisk konformitetstrykk?

Gir de sistnevnte tallene grunn til bekymring? Spørsmålet gir absolutt mening når man vet at støtten til «jetzt-ist-mal-gut»-posisjonen («det er nok nå») i perioden 1986 til 2009 falt fra 66% til 48%, men altså nå har steget til 53%. Tallet er selvsagt ikke noe mål på naziholdninger i den tyske befolkning. Observasjoner fra tyske «Verfassungsschutz» tyder på at andelen borgere med entydige naziholdninger ligger under 0,5%. Det kan imidlertid godt ses som tegn på en type metning, på behov for fortrengning av det ubehagelige, for overglatting og forskjønnelse. Forskjellen fra tidligere er imidlertid at det nå ikke lenger er «gjerningsmennene» selv som beskytter seg, men deres etterfølgere. Ønsket om at oldefar skulle vært motstandsmann og behovet for ikke kontinuerlig å måtte bli minnet om hva som egentlig skjedde, synes å prege deler av befolkningen. Avslørende her er undersøkelsens tall for hva folk tror bestefar gjorde: Kun 3% av de spurte angir at deres forfedre aktivt understøttet naziregimet, mens hele 30% mente å stamme fra familier av aktive nazimotstandere. Die Zeit kommenterer dette slik: «Selv om målestokkene for nazistøtte settes svært stramt og for nazimotstand svært vidt, står disse tallene på ingen måte i forhold til de historiske realitetene.»

Høydepunktet for det tyske selvoppgjøret kan legges til perioden 1990-2010. Dette var også perioden for de mange arkivåpningene i Russland og det øvrige Øst-Europa etter murens fall. Den kraftige tilgangen på nytt historisk kildemateriale om Holocaust og om de tyske krigsforbrytelsene i øst ga dermed også grunnlag for styrking av en tendens man hadde sett fra midten av 80-tallet – økt fokus på ofrene for massemyrderiene, på Shoa, på lidelsene, minnesmerkene og minnestedene, mindre fokus på fascismens årsaker og opprinnelse. Selv så viktig og nødvendig denne omdreiningen var, våger Die Zeit å stille spørsmålet om tendensen til økning av tilhengerne av «Schlusstrich» («sluttstrek») kan ha sammenheng med en viss «emosjonell overbelastning» og et visst «erindringspolitisk konformitetstrykk» i befolkningen. Åpenbart kontroversielle spørsmål, men sannsynligvis ikke helt grunnløse.

Vest- og Østtyskland – ulike tradisjoner for oppgjøret med nazismen

Med oppløsningen av DDR i 1989/90 ble også en helt ny befolkningsgruppe kastet inn i den vesttysk formede selvoppgjørsrammen. To ulike innfallsvinkler til bekjempelsen av fascismen kom sammen – aktiv bearbeidelse av naziarven ”nedenfra” i BRD og antifascisme som offisielt program for parti og stat i DDR, personlige empatibekjennelser versus systemkritikk. At tidligere DDR-borgere kan ha en noe større andel sluttstrektilhengere, jfr. den betydelig høyere oppslutningen om AfD i øst, og at dette også kan være noe av forklaringen på den registrerte økningen av andelen av disse holdningene i Tyskland samlet, kan en ikke se bort fra. Som historikeren Norbert Frei (kjent fra en rekke bøker om det tyske selvoppgjøret, herunder «1945 und Wir») fremholder overfor Die Zeit, har likevel parolen om «sluttstrek» en litt annen klang i dag enn tidligere. Mens den på 50-, 60- og 70-tallet i hovedsak var en klage fra gjerningsmenn og medløpere om «å bli latt i fred», uttrykker den i dag, i Freis ironiske termer, heller «en yngre generasjons behov for å tilkjennegi at det avkrevede programmet for selvbearbeiding er bestått.»

«Nasjonalsosialismen også hadde positive sider»

Die Zeits undersøkelse er fordelt etter partipreferanser. Den viser med all mulig tydelighet at AfD-velgerne ikke tenker særlig avvikende fra partiets ledende demagoger – en Alexander von Gauland med nazismen som «en fugleskit» i Tysklands stolte historie, en Björn Höcke med sitt krav om «180 graders omdreining» av den tyske nazibearbeidingen. Således gir 80% av partiets tilhengere støtte til utsagnet «nasjonalsosialismen inntar i dag en altfor stor plass» i beretningene om den tyske historien, mens 58% synes å mene at «nasjonalsosialismen også hadde positive sider og blir for negativt fremstilt». At ytre høyre gjennom AfD har fått representasjon i de etablerte politiske styringsorganene, har åpenbart hatt en polariserende effekt på debatten om den tyske nazibearbeidingen. Om det også har bidratt til å øke andelen av befolkningen som ønsker å sette sluttstrek, er det vanskelig å gi noe helt entydig svar på. For de demokratiske kreftene, fra CDU/CSU til Die Linke, gjør AfDs tilstedeværelse det i alle fall mulig å peke på én entydig fiende – på en politisk eksponent for relativisering og bagatellisering av nazityranniet og for avvikling av etterkrigstidens selvoppgjørspolitikk slik vi har kjent det til nå.

Parallelt med en viss utflating av interessen for det aktive erindringsarbeidet har man de siste årene sett en voldsom økning av besøkstallene ved minnestedene for naziterrorens ofre, og da både nasjonalt og gjennom internasjonal turisme. Samtidig har minnesmerkene opplevd økende vold og hærverk fra høyreekstreme grupper. Den mangeårige direktøren ved minnesmerket for Buchenwaldleiren, Volkhard Knigge, forteller til die Zeit at man blant de besøkende kan støte på skoleklasser som vegrer seg mot å føle seg truffet av det de ser. Men han opplever det motsatte i vel så stor grad: unge mennesker som oppsøker Buchenwald som «et sted for etisk, politisk og historisk besinnelse.» Spørsmålene de stiller synes å være: «hva var det som egentlig skjedde, hva betyr dette i dag?».

Nytt fokus på nazismens begynnelse

Ungdommenes spørsmål er vel noen av de samme man kan stille når det gjelder minnepolitikken sett under ett: Hvordan bør dagens tyskere håndtere naziarven, hvordan bekjempe fremtidens bærere av fascisme. Den amerikanske filosofen Susan Neiman har i en nylig bok, «Learning from the Germans», nok en gang fremhevet den tyske bearbeidingen av naziarven som et forbilde. Som Knigge fremhever, er likevel tiden for «selvtilfreds stolthet over egne av ytelser» forbi. I stedet fremhever både Knigge og Frei behovet for å rette blikket mot begynnelsen – mot det völkische, antisemittiske og antidemokratiske i spireform, mot Weimarrepublikken, mot 30. januar 1933. Ikke som erstatning for de siste ti-årenes omfattende, og helt nødvendige, fokus på Holocaust, men som et supplement, som politisk skjerping. Knigge sier det slik: «Et nytt alvor har meldt seg. Siden AfD har tatt plass i parlamentene er advarselen om å unngå gjentagelse av historien ingen floskel lenger.»

De ambivalente, mettede og selvsentrerte

Demokratiets verdier er solid forankret i det store flertallet av den tyske befolkningen. De ambivalente, mettede og selvsentrerte tilhører nok i all hovedsak denne gruppen. Men eksistensen av et parti som AfD – med sine 10% oppslutning i Tyskland samlet og over 20% i øst – må definitivt leses som et faresignal. Om trusselen fra ytre høyre vil riste liv i «de mettede» eller styrke ressentimentene som også ligger skjult hos dem, kan man ikke si noe helt sikkert om. «Tallene fra undersøkelsen gir grunnlag for begge alternativene», skriver Die Zeit. Det er likevel ikke utenkelig at angrepene fra ytre høyre kan bevirke det motsatte av det tilsiktede, at det er erindringskulturen som kommer styrket ut av konfrontasjonene. Pr. i dag opplever AfD en svakt nedadgående oppslutning. Det skjer parallelt med at skandaliseringene av partiets mest ytterliggående lederskikkelser, Björn Höcke og Andreas Kalbitz, har tiltatt i styrke.

Motsetningene skjerpes

Når de siste tidsvitnene nå snart er borte, står man uansett overfor en ny situasjon. I hele etterkrigstiden har erindringsarbeidet fått en egen intensitet og kvalitet når det har vært ledsaget av konflikter og store debatter. «At motsetningene skjerpes er i så henseende en god nyhet», avslutter Die Zeit.

Foto: Reuters/K. Pempel

«Nok er nok»

Tübingens borgermester Boris Palmer (De Grønne) er Tysklands mest prominente, og sikkert også mest medieeksponerte, lokalpolitiker. Unge Palmer vant borgermestervalget med brask og bram i 2007, og har siden blitt gjenvalgt to ganger. Under hans ledelse har den vakre lille universitetsbyen (100.000 innbyggere) utviklet løsninger for bl.a. energibruk og lokaltrafikk som har gjort Tübingen til en modellby. For noen år tilbake ble den også kåret til byen med høyest livskvalitet i Tyskland. Samtidig har Palmer gitt ut bøker på løpende bånd og vært stamgjest i de nasjonale talkshowstudiene hver gang et eller annet kontroversielt tema skulle diskuteres. Spesialiteten fremfor noe annet har vært å demonstrere egen frittalenhet, noe som flere ganger har brakt han i nærheten av AfD-land. I fjor vakte han oppsikt med å opptre som lokalsheriff overfor lystige og munnrappe studenter i det nattlige Tübingen, året før hang han seg opp i Deutsche Bahns bruk av fargede personer i en reklame og nå nylig har han klart å få hele det politiske Tyskland, inkl. eget parti, på nakken etter en tankeløs og ufølsom uttalelse om at «de som nå dør av corona ville dødd om et halvt år uansett». Listen over lignende utspill er lang, hver gang ledsaget av forsideplass i riksaviserne.

Boris Palmer

Sjakkspilleren og matematikeren Palmer er utvilsomt en lynende intelligent politiker. Han har et sterkt charisma og kunne brakt det helt til topps i tysk politikk, hvis han litt oftere hadde talt til ti før han fyrte løs. Hans store svakhet er imidlertid en selvforelskethet av galaktiske dimensjoner og immunitet overfor det meste av kritikk. At han faktisk nå, noe motvillig, har måttet ta selvkritikk for uttalelsen om de gamle coronadøde, er sånt sett helt unikt. Det synes å være for sent. Under talkshowdebatten «Anne Will» på ARD i går kveld annonserte die Grünen-leder Robert Habeck at tiltak for utestengelse av Palmer fra partiet nå ville bli igangsatt. Det er et skritt som sitter svært, svært langt inne der i gården. Vel så alvorlig for Palmer er det imidlertid at også hans høyre hånd i Tübingen, den mangeårige fraksjonslederen for De Grønne i bystyret, Christoph Joachim, nå i formiddag har vendt ham ryggen. Han vil nå fremme forslag overfor partiorganene at Palmer ikke blir partiets kandidat ved borgermestervalget i 2022. «Nok, er nok», sier den nøkterne og lojale Joachim.

Enkelte vil nok nå kunne si at fargerike og uavhengige stemmer i det lange løp ikke kan overleve i politikken, evt. at de middelmådige i lengden ikke kan utholde de politiske geniene, eller noe slikt. Det stemmer ikke. Palmer har, tross sin unge alder, hatt en lang politisk karriere, og fått utrettet mye. Når han nå ser ut til å falle, faller han for eget grep.

Foto: Reinhard Kraasch CC-BY-SA 3.0 DE

«Fellesskap i tid, er fellesskap i rom» – Thomas Assheuer og Ulrich Beck om farer i Coronaens tid

I et bredt anlagt essay i Die Zeit 26. mars, «Die Heimsuchung», foretar Thomas Assheuer (Tysklands kanskje fremste feuilletonist p.t.) en historisk gjennomgang av pesten som fenomen – fra dens teologiske betydning i middelalderen via pestmytosene i moderne skrekkfilm, postmodernistenes dyrking av «det virale» til farene i vår egen globaliserte samtid. I nær anknytning til, og sterkt inspirert av, sosiologen Ulrich Beck beskriver Assheuer denne samtiden som «Risikosamfunnets» og «Verdensrisikosamfunnets» æra, en type samfunn som utfolder seg med full kraft foran øynene på oss nå i disse dager. Det er også samfunn som påkaller en helt annen type globalisering enn den neoliberale dereguleringsideologien som har kunnet vokse seg sterk gjennom arven fra Thatcher og Reagan: en globalisering basert på politikkens primat, på regional og internasjonal institusjonsbygging, på handel, samarbeid og arbeidsdeling fundert i det overordnede målet om å løse felles problemer og sikre grunnlaget for verdige liv for alle i den store, lille verden vi er kastet ut i og dømt til å leve sammen i.

Thomas Assheuers essay har betydning utover seg selv gjennom sin fremheving av Ulrich Becks forfatterskap – den produktive, kreative og smått legendariske sosiologen som døde brått og uventet for 4-5 år siden. Personlig har jeg fulgt ham siden gjennombruddet, «Risikogesellschaft», på midten/slutten av 80-tallet. Jeg har på ingen måte oversikt over alt som måtte foreligge av kommentarlitteratur fra samfunnsvitere m.fl. om den pågående krise, men har likevel undret meg over hvor lite Beck synes å være trukket fram som «en mann for vår tid.» Jeg har oversatt ca. 1/3 av essayet, de mest Beck-inspirerte delene. Det følger nedenfor:

Utdrag fra Thomas Assheuer, «Die Heimsuchung», Die Zeit, 26. mars 2020 (min overs.):

«På mindre enn tre måneder spiste viruset seg gjennom verden; det bringer stabile samfunn til randen av sammenbrudd og gir oss en skrekkelig visshet om hva vil alle for lengst har visst: at vi lever i en synkron samtidighet, i en eksistensiell avhengighet av verdensomspennende produksjonskjeder, verdiskapingskjeder, forsyningskjeder, råstoffkjeder, leveransekjeder, ansvarskjeder, informasjonskjeder, energikjeder. Ingenting er lenger langt unna; i det sammenvokste verdenssamfunnet finnes det ikke lenger en provins, og lokale risiki muterer over natten til globale farer. Det gamle nasjonalstatsmoderne eksisterer riktignok fortsatt, men fremvoksende kriser er ikke lenger indre anliggender for de enkelte statene. Det forfattere allerede i den tidlige nytiden ante, har vist seg sant: Fellesskap i tid, er fellesskap i rom.

Den altfor tidlig døde sosiologen Ulrich Beck beskrev dette som „tvangskosmopolitisme“. Med profetisk teft beskrev han, hvordan de siste hvite flekkene på kartet slettes av det globalmoderne og hvordan dets innbyggere omgjøres til «innfødte» i et «verdensfaresamfunn» (»Weltgefahrengesellschaft«). Becks bok «Risikogesellschaft» («Risikosamfunnet») kom ut umiddelbart etter atomkatastrofen i Tschernobyl; hans studie «Weltrisikogesellschaft» («Verdensrisikosamfunnet»), 2007, ble til under inntrykk av den overvunnede Sars-epidemien og av likviditetsboblen til en ubekymret deregulert finanskapitalisme. Det skjøre markedet kunne når som helst bryte sammen. Og det gjorde det jo også.

Verdensfaresamfunnet betydde for Beck at alle blir naboer med alle: „Den fjerne Andre blir til den indre Andre – ikke som følge av migrasjon, mye mer som følge av globale risiki.» Faktisk gjør pandemien enhver av oss til en potensiell dødelig smittebærer, som farebringer og fareutsatt i en og samme person. Enhver er mistenkelig, og «ingen er ingen risiko». Viruset er det usynlige Tredje i en mistankens epidemi; det nedbryter Commom Sense, angriper sansningen og gjør dømmekraften uklar. Til slutt er det ingen som lenger kan skille mellom viten og ikke-viten og mellom risiko og opplevelsen av risikoen.

Som i tiden etter Tschernobyl blir det hverdagslige mistenksomt tvetydig, det blir demonisk: Er eplet rent? Kan jeg spise det? Viruset utløser skyldfølelser («Er jeg for dårlig med hygienen?»), og bekrefter den ubevisst erkjente sannheten om at «restrisiko-mottakeren» i verdensfaresamfunnet alltid vil være den enkelte. På ham velter man over «det ultimate ansvaret om å fatte beslutningene», til sist blir han/hun «.. latt alene med ubesluttbarheten og de mangeartede usikkerhetene. Her ligger uten tvil en mektig strømmende kilde til høyreradikalisme og fundamentalisme som det kan være vanskelig å stagge.»

Beck hadde rett. For høyrenasjonale („völkische“) følelsesjegere vil det være barnemat å utnytte pandemien propagandistisk, og å røre den virulente angsten sammen til den sedvanlige hatcocktail. Middelalderens teologiske skjema – sammenstillingen av skyld og soning – vil i så fall komme i en versjon som både er renset fra sin religiøse kjerne og grovt biologisert. Nå er det ikke lenger den Allmektige som straffende griper inn i verdensforløpet; nå er det Jorden selv som med en naturlig immunreaksjon nedkjemper den planetariske pesten – globaliseringen, «den store utskiftningen», fremmede makters seier over den nedstammede «folkekroppen» («Volkskörper»). Høyrenasjonale politikere værer allerede i dag sin sjanse og presenterer, i Beslutningens time, den autoritært handlende stat som alternativ til det gamle, «veike» demokratiet. Matteo Salvini, lederen av den italienske Lega Nord, krever allerede nå en Unntakstilstandsregjering for sitt land.

Man kan kun snakke om skyld i den forstand at regjeringene har bagatellisert verdensfaresamfunnets realitet, og forsømt å foreta politiske reguleringer som har kunnet hindre opplevelsen av den som en kronisk trussel. Det var hverken villet eller ønsket, det passet rett og slett ikke inn i ånden fra den neoliberale revolusjon, som var fanget i overtroen om at det magiske markedet, som ved et trylleslag, ville la en rettferdig orden oppstå. Også derfor virker Covid-19 som et angstkonsentrat, som det konkrete chifferet for det abstrakte kulturelle ubehaget som den overopphetede globaliseringen har sluppet løs over lang tid, etter alle terroranslagene, flyktningebevegelsene, nesten-crashene og klimasjokkene. Og nå perforerer epidemien også resten av tiltroen til at de globale farene er beherskbare og bestyrker den infeksiøse følelsen av ikke lenger å kunne skille mellom normal- og unntakstilstanden. Sivilisasjonen erfarer sin egen skrøpelighet, eller som svartmalerne ville sagt det: sin endelighet.»

Så kan man opp i alt dette konstatere at nasjonalsinnede fra høyre til venstre her på berget nå har funnet det opportunt å benytte krisen til å utrope «nasjonalstatens seier», «EUs falitt» og slike ting. Det er ikke uventet, men likefullt billig og dumt. EU gjør en rekke oppgaver som ikke alltid er like synlige (holder oppe kommunikasjonskanalene mellom EU-landene, koordinerer innsamlingen av smittedata og forsyningslinjene for medisinsk utstyr, bidrar med økonomiske støttetiltak, gir betydelige ekstramidler til Coronaforskningen m.m.), men samtidig kan EU ikke gjøre mer enn det medlemsstatene til enhver tid bemyndiger og gir EU midler til. Kritikk av denne type blir derfor å rette baker for smed. På en rekke områder ville et sterkere EU gitt Europa flere bein å stå på i en krise som denne, f.eks. et sterkere «ECDC» (EUs «Centre for Disease Prevention and Control» i Stockholm). Tysklands helseminister Jens Spahn har derfor varslet et initiativ for betydelig styrking av ECDCs budsjett og handlingsmuligheter.

At det er nasjonalstatene, regionene delstatene og kommunene som nå står i førstelinjen i kampen mot Coronasmitten er forøvrig ikke noe annet enn EUs subsidiaritetsprinsipp i praksis. EU har aldri vært konstruert for å være frontpersonale i bekjempelsen av epidemier. Man kan imidlertid konstatere at en rekke av de europeiske nasjonalstatene, Norge inklusive, har vært for sløve med å bygge opp beredskapslagre for medisinsk utstyr der disse burde ligge – på det nasjonale og lokale plan. Å gi EU skylden for dette er grunnløst. Det er også mye snakk om nytten av lokale forsyningslinjer, kortreist mat, et tilpasningsvillig næringsliv osv, men dette er lærdommer som langt på vei er trukket i kjølvannet av klimakrisen, og som er felles for alle enkeltstater og alle regioner.

Et gigantisk internasjonalt forskningssamarbeid er det som nå kan gi oss håp om at en effektiv Coronavaksine snarlig kan komme på plass. Behovet for avansert medisinsk-teknisk utstyr til alle som trenger det, ikke minst i den fattige verden, krever omfattende internasjonalt samarbeid i regi av FN, WHO og andre. Flere av landene som vil bli hardest rammet av Coronakrisen er land som ellers er rammet av krig og flukt, klimarelatert nød og fattigdom, svake statsfinanser og svake institusjoner. Forurensning, CO2-utslipp, atomavfall, fattigdomsdrevet migrasjon og epidemier kjenner ingen grenser – vi har ulikt ansvar for de ulike truslene, men er alle kastet ut i dem. Noen rammes likevel hardere enn andre. Ulrich Beck uttrykte det en gang slik: «Smogen er demokratisk, nøden er hierarkisk». Svarene er krevende, men på et plan likevel åpenbare: en mer rettferdig økonomisk verdensorden, mer internasjonalt samarbeid, mer internasjonal institusjonsbygging – regionalt, i verdensdelene og globalt.

Angelas arverekke

Publisert i VG 6. mars 2020

Tyskland største parti, kristelig-demokratiske CDU, er inne i en av sine største politiske kriser siden partiets grunnleggelse for mer enn 70 år siden. Utløsende for krisen var håndteringen av en vanskelig parlamentarisk situasjon i den østtyske delstaten Thüringen, hvor partiets gruppe i den nyvalgte landdagen valgte å stemme sammen med høyrepopulistiske AfD ved valget på ny leder av delstatsregjeringen. Krisen endte med at CDU-leder Annegret Kramp-Karrenbauer valgte å kunngjøre sin avgang som partileder. Tre kandidater – alle fra delstaten Nordrhein-Westfalen, alle katolikker, alle menn – har kastet seg inn i kampen om å bli ny partileder. Beslutningen fattes på et ekstraordinært landsmøte 25. april.

Kampen om partilederposten vil også bli en kamp om hvem som skal etterfølge Angela Merkel som partiets forbundskanslerkandidat ved valget i 2021, og om CDUs politiske kurs i æraen etter Merkel. Blir hun sittende til valget på ny Forbundsdag høsten 2021, vil hun ha vært forbundskansler i 16 år, lenger enn partigrunnleggeren Konrad Adenauer og på nivå med Helmut Kohl.

Merkel vil kunne se tilbake på lange perioder med økonomisk vekst, men også på en epoke preget av kriser og utfordringer – finanskrise, nedlukking av de tyske atomkraftverkene, klimakrise og flyktningkrise.  I kampen om CDUs fremtidige politiske kurs vil forholdet til «arven etter Merkel» stå helt sentralt, et testamente hvor meningene er sterkt delte. Etter flyktningkrisen 2015-16 identifiserte mange Merkel med «kontrolltap» og «åpne grenser», andre med den modige og fattede skikkelsen som sto opp for Europas humanistiske verdier når de virkelig var under press. Merkel gis ofte også skylden for at AfD har kunnet vokse seg sterke. Samtidig har hun utvilsomt hovedæren for at nye sjikt av liberale og sentrumsorienterte velgere i byenes middelklasse har blitt trukket til partiet.

Tross striden om hennes person har Merkel i en årrekke tronet øverst på popularitetsbarometrene – og gjør det fortsatt.

De tre som deltar i kampen om partilederposten er Armin Laschet, Friedrich Merz og Norbert Röttgen. Merz tapte knapt for Annegret Kramp-Karrenbauer under kampavstemmingen om ny partileder på landsmøtet i desember 2018. Laschet var lenge på tale som partileder også i 2018, men valgte til slutt ikke å stille. Den største overraskelsen har imidlertid Norbert Röttgen stått for. Svært få hadde navnet til den tidligere miljøvernministeren på blokka når han som den første av de tre offisielt lanserte sitt kandidatur.

Armin Laschet (58) er «..mannen som klemmer folk, megler i stridsspørsmål, binder fiender til seg og forsoner», som Süddeutsche Zeitung nylig skrev. Han kommer fra den liberale og utadvendte byen Aachen helt vest i Tyskland, og har et lynne typisk for det katolske Rheinland. Laschet har en solid maktpolitisk base gjennom sin posisjon som ministerpresident i Nordrhein-Westfalen, Tysklands mest folkerike delstat. Han har i tillegg bakgrunn både fra Bundestag og EU-parlamentet, og var på midten av 90-tallets Bonn medlem av en liten gruppe CDU-ere som hadde de første forsøkene på politiske samtaler med De Grønne. Ved valget av mer konservative Jens Spahn som kandidat til nestlederposten har Laschet gjort seg valgbar blant et bredt spekter av partimedlemmene

Friedrich Merz (64) er en mann av «klar tale», en dyktig retoriker med stor tro på egen handlekraft, men også en person som mange oppfatter som polariserende. Merz har vært en skarp kritiker av Merkel-regjeringens håndtering av flyktningkrisen i 2015. Han er også eksponent for det mange oppfatter som en mer næringslivsvennlig politikk, for styrking av politi- og justisvesen og for en mer restriktiv innvandringspolititikk. Mange på partiets høyre fløy er derfor overbevist om at Merz er den av kandidatene som vil være best skodd for å hente tilbake CDU-velgere som har vært til låns hos AfD.  En sentral del av Merz’ politiske biografi er tapet for Angela Merkel i kampen om den mektige posisjonen som leder av CDU-gruppen i Forbundsdagen i 2002.

Den tredje kandidaten, Norbert Röttgen (54), var i perioden 2009-2012 miljøvernminister i Merkels regjering. Han har tilhørt Bundestag siden 1994, og var i en periode på 00-tallet gruppesekretær i CDUs Bundestagsfraksjon. Han har også vært leder av den mektige partiavdelingen i Nordrhein-Westfalen, og stilte i 2012 som partiets toppkandidat i valget på nytt delstatsparlament. Hans tap for SPD/De Grønne, og hans etterfølgende nei til å overta som opposisjonsleder i delstatsparlamentet, gjorde at han falt i unåde hos Merkel og måtte forlate posten som miljøvernminister. Röttgen har etter dette gradvis bygget opp en posisjon som en av CDUs dyktigste utenrikspolitiske talsmenn, og er i dag leder av Forbundsdagens utenrikskomite.

Sentralt i diskusjonene om CDUs fremtidige kurs står forholdet til AfD. Enkelte krefter på CDUs høyre fløy fremholder at partiet må bevege seg til høyre for å gjenvinne velgere som har gått tapt til AfD. Dette er en vurdering som også Friedrich Merz har gitt sin støtte til, selv om han avviser politisk samarbeid med AfD. En undersøkelse publisert i avisen «Handelsblatt» viste nylig at 23% av CDUs velgere vil  forlate partiet etter Merkel, og at 82% av tilhengerne er motstandere av samarbeid med AfD. Undersøkelsen gir grunnlag for å anta at nettotapet ved en høyredreining kan bli større enn ved å fastholde hovedtrekkene i nåværende politikk.

Skal CDU ha muligheten til å komme i regjeringsposisjon på nytt etter valget i 2021, er det pr. i dag vanskelig å se for seg at det kan skje i noen annen konstellasjon enn i regjering med De Grønne. De to partiene samarbeider i dag i seks ulike delstatsregjeringer. Utfordringene knyttet til et kommende regjeringssamarbeid med De Grønne vil derfor stå i sentralt i partiets strategiske overveielser fram mot valget på ny partileder. Her er det fordel Laschet og Röttgen. Et CDU under ledelse av Friedrich Merz vil få det betydelig tyngre i samarbeidet med De Grønne. Risikoen for velgerlekkasje fra CDU til De Grønne, og i verste fall at De Grønne ender opp som det største av de to partiene, vil også være større med Merz ved roret.

Den første meningsmålingen om de tre kandidatene ble nylig offentliggjort av TV-kanalen ARD. Den viser at 40 % av CDUs velgere foretrekker Merz som ny partileder, mens 32 % holder Laschet som den beste kandidaten. Kun 13 % har Röttgen som favoritt. Alt tyder derfor på kampen vil stå mellom Merz og Laschet. Hensynene et partilandsmøte må avveie er imidlertid flere enn det som fanges opp av en spørreundersøkelse. Momenter som kan tale til fordel for Laschet er bl.a. hans sterkere maktbase i partiorganisasjonen, og at Röttgens tilhengere sannsynligvis vil foretrekke Laschet fremfor Merz. Mulighetene for maktkamp med en Merkel som frem til høsten 2021 vil være inne i sitt siste år som forbundskansler, kan også bli trukket fram som en risiko ved Merz’ kandidatur.

Når CDU har valgt sin nye partileder, må endelig valg av kandidat til forbundskanslerposten avstemmes med det bayerske søsterpartiet CSU. Her kan man ikke utelukke at CSU-leder Markus Söder – en partileder i flytsonen – kan komme til å sette seg selv i spill som en mulig utfordrer.

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/zG1AM1/angelas-arverekke

Foto: Armin Laschet
(Olaf Kosinsky CC BY-SA 3.0 de)

Hvor kommer du fra?

Publisert i Vårt Land 21. februar 2020

Tysklands viktigste og mest prestisjefylte bokpris, «Der deutsche Buchpreis», gikk i 2019 til den bosnisk-tyske forfatteren Saša Stanišić for hans roman «Herkunft» (Luchterhand 2019). Pristildelingen vakte begeistring i et samlet tysk anmelderkorps ved kunngjøringen på bokmessen i Frankfurt sist høst, og topper nå Der Spiegels liste over Tysklands mest solgte romaner.

«Herkunft» er en bok om de tidstypiske og litt forslitte temaene opprinnelse og identitet – «hvor kommer du fra, hvem er du?». I en blanding av roman, selvbiografi og essay borrer Stanišić i spørsmålene ved å fortelle hva fødested, språk og familie kan bety for menneskenes liv. Han gjør det fjernt fra enhver romantisering av hjemstavn og opprinnelse, og viser gjennom skarpe observasjoner og poetisk innlevelse hvordan nye fortellinger om fortiden og nåtiden kan skape mening for det livet man lever her og nå.

Saša Stanišić og hans foreldre ankom Tyskland som bosniske flyktninger i 1992. Saša var da 14 år gammel, og kunne ikke et ord tysk. Byen de havner i er tilfeldigvis Heidelberg, den gamle idylliske universitetsbyen sydvest i Tyskland. Morens bakgrunn var bosnisk-muslimsk, farens serbisk, men begge med identitet som sekulære jugoslaver. Etter landets etniske rensing sprenges denne i fillebiter. Romanen forteller om familiens og unge Sašas forsøk på å få fast grunn under føttene på sitt nye hjemsted. Sašas høyt utdannede foreldre sliter i underbetalte jobber. Ydmykelser, skamfølelse og opplevelse av deklassering er en del av hverdagen, men de biter tennene sammen for at unge Saša skal lykkes. Hos ham er derimot viljen til det positive så sterk at verden etterhvert begynner å føye seg.

Gjennom tilpasning og opprør utvikler den smarte og behendige ungdommen gradvis en slags identitet tilpasset sin nye situasjon. Ledsagere på ferden er den lurvete og fargerike kompisgjengen på den lokale bensinstasjonen, og Joseph von Eichendorffs tidligromantiske naturlyrikk – «sagt wo meine Heimat liegt» («si meg hvor jeg hører til»). Viktig er også en tysklærer som oppdager hans talent for diktning, en tysk kjæreste og bestekompisen Rahim. Når krigen er over, drar Saša i flere omganger på leting etter restene av sin gamle identitet – i byen han forlot, et forandret og nedslitt Višegrad, og i den bosnisk-serbiske fjellandsbyen hvor bestefaren har sin opprinnelse. Den elskede bestemoren er med på ferden – hverken hun eller Saša finner det de leter etter.

Fortellingen har konstante skiftninger i tid og sted – fra Visegrad til den serbiske fjellandsbyen med sine 13 innbyggere, fra 90-tallets Heidelberg til nåtidens Hamburg. På en balkong i Hamburg sitter det 41-årige skriver-jeget og kommenterer sine minner og sine observasjoner: «Smaken av vannet i brønnen er laget av språk. Språket vil flyte videre. Noen vil overleve for å fortelle, for å si: mitt liv er ubegripelig.» Forfatteren har selv beskrevet sin bok som et «selvportretts fiasko». Det er mer presist å beskrive den som en historie om å sette seg fri, om bånd som løsnes og som transformeres til nye historier.

Som en understrøm gjennom hele boken ligger Stanišićs aversjon mot det han beskriver som «fetisjeringen av opprinnelse og fantasmaet nasjonal identitet». Mot dette setter han det å høre til – «das Dazugehøren»; «overalt hvor man kommer, finne minste fellesnevner: det holder». Slik kan romanen også leses som en skarp kommentar til en identitetsbesatt samtid og til «opprinnelse» som våpen mot folks rett til å skape seg et liv der de er og vil være. Saša klarte å overbevise de tyske innvandringsmyndighetene om at det var i Tyskland han hadde sin fremtid, han ble innvilget tysk statsborgerskap og fikk høre til der han ville høre til. Sašas foreldre hadde dårligere kort på hånden, og måtte – mot sin vilje – forlate Tyskland.

Forfatterens anegalleri og historien om hans nye tyske liv er malt med kraftige farger. Både «Herkunft» og hans tidligere romaner er preget av en særlig poetisk kraft, en egen evne til å beskrive selv de mest banale og hverdagslige hendelser på en måte som får språket til å ta av. Vi ser det f.eks. i anekdotene om tenåringskompisene på bensinstasjonen i Heidelberg, i de presise, småvittige og personlige observasjonene av de ulike typenes forsøk på å sette seg gjennom, og å bli til noe. På side 297 er historien tilsynelatende slutt, men så kommer 60 nye sider med i alt ti alternative måter å slutte den på. Clouet er å la leserne selv bestemme hvordan den skal slutte. Råstoffet til disse ekstra sidene ligger i sammensmeltningen av den demente bestemorens fantasier og forfatterens egne skjøre minner: «Det var som om vi lærte hverandre å kjenne på nytt i dette oppdiktede universet». Slik avspeiles det åpne og kontingente ved fortellingen også i romanens form.

Det er mange grunner til å lese Saša Stanišićs siste roman. En av de mest åpenbare har Süddeutsche Zeitungs Karin Janker gitt: «Nasjonalisme og separatisme ryster Europa. Hva gjør man med det? Kanskje først bare lese den nye hjemstedsdikteren Saša Stanišić.“

«Herkunft» kommer i norsk oversettelse på Cappelen Damm forlag primo 2021.

 

Fantomene i undergrunnen

Publisert i Klassekampen 15. februar 2020

I slutten av juni 2016 blir en pansret pengetransport ranet for 600.000 Euro. Overfallet skjedde under avhenting av ukesomsetningen til en madrasshandler på et ikke-sted langs en motorvei i den nordtyske delstaten Niedersachsen. Politi og påtalemyndighet slår raskt fast at ranet ble begått av tre ettersøkte medlemmer av den tidligere terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF) – Daniela Klette, Ernst-Volker Staub og Burkhard Garweg. Ranet var det foreløpig siste av i alt tolv vellykkede angrep på pengetransporter og supermarkeder som trioen skal ha gjennomført fra 1999 til 2016. Det samlede ransutbyttet anslås å ligge rundt 2,6 mill. euro – 26 millioner kroner. Klette, Staub og Garweg har levd et fantomaktig liv i undergrunnen i nesten 30 år, hvorav 22 år etter at RAF erklærte seg oppløst. De er i dag 61, 65 og 51 år.

RAF er et av de mest myteomspunne fenomener i tysk etterkrigshistorie. Hva skjer når en ung journalist og hennes far, en pensjonert politietterforsker, begynner å grave i denne historien med nåtidens blikk? Resultatet kan man lese i en bok som høstet mye oppmerksomhet ved lanseringen på bokmesssen i Frankfurt sist høst, Patrizia Schlosser: «Im Untergrund  – Der Arsch von Franz Josef Strauss, die RAF, mein Vater und Ich». Spørsmålene den unge journalisten stiller seg er: Hvorfor er politiet nesten uten spor i jakten på trioen, hvordan har de klart å holde seg uoppdaget i 30 år, hvor og hvordan lever de, har de hemmelig støtte i det gamle miljøet av sympatisører eller gjennom rester av 70- og 80-tallets internasjonale nettverk av venstreterrorister?

RAF var en venstreekstrem terrororganisasjon som eksisterte i Tyskland fra 1970 til 1998. Den etterlot seg 67 døde, 230 skadede, materielle ødeleggelser for mer enn 2 milliarder kr. og 11 mill. sider etterforskningsdokumenter. Av de døde var 33 direkte ofre for RAFs drapsaksjoner. RAFs ideologi bygget på en blanding av radikal maoisme og latinamerikansk bygeriljatenkning. På det subjektive plan hadde den også preg av en heroisk-fanatisk eksistensialisme med røtter i tysk lutheranisme. Det er vanlig skille mellom generasjon 1 (1970-1977), generasjon 2 (1977-82) og generasjon 3 (1982-1998). Generasjon 1 er også kjent under navnet «Baader-Meinhof-banden» etter navnet på to av de mest profilerte grunnleggerne, Andreas Baader og Ulrike Meinhof. Fenomenet RAF er behandlet i et tresifret antall bøker, utstillinger og filmer fra 1970 til i dag. Etter lange fengselsstraffer er samtlige gjenlevende RAF-medlemmer nå på frifot. Det er betydelig mer litteratur om generasjon 1. og 2. enn om generasjon 3, selv om det er denne som har den lengste historien. Staub, Klette og Garweg tilhører generasjon 3, og var sannsynligvis av de siste som aktivt tilsluttet seg organisasjonen. Ingen av de 9 mordene som ble begått av 3. generasjon er pr. i dag oppklart.

Schlossers spørsmål fører henne ut på en 2-årig reise på kryss og tvers av Tyskland. Det er en oppdagelsesferd i etterforskningsdokumenter, nedstøvede arkiver og forskningsrapporter. Hun intervjuer pensjonerte etterforskere og statsadvokater, tidligere analytikere i Verfassungsschutz (PST), STASI-arkiv-forskere og advokater. Ikke minst gjennomfører hun en rekke samtaler med ex-RAF’ere, tidligere aktivister i støtteorganisasjonene for RAF-innsatte og sentrale skikkelser i dagens venstreekstreme miljøer. En mislykket reise til Jordans hovedstad, Amman samt lengre samtaler med en terrorist som har levd 25 år i skjul i Venezuela står også på programmet. Med på ferden er Schlossers far. Han var som ung politibetjent i første linje ved terrorangrepet mot israelske sportsutøvere under OL i München 1972, og utøvde senere statsmaktens voldsmonopol under den tilnærmede unntakstilstanden som preget det terrorherjede tyske 70-tallet. Patrizia og faren tilhører to verdener – de krangler som hund og katt, men spenningen dem i mellom tilfører fortellingen dynamikk, og bidrar ofte til at de riktige spørsmålene blir stilt.

Im UntergrundI møtet med tidligere RAF-medlemmer og med sympatisører og understøttere som var aktive på 70- og 80-tallet opplever Schlosser mistro og fiendtlighet. Det samme gjelder skikkelsene hun oppsøker i dagens venstreekstreme miljøer, «de autonome» i Hamburgs St.Pauli og Hafenstrasse, støtteorganisasjonen «Rote Hilfe» osv. Noen få vil snakke, men de fleste oppfatter Schlosser som en representant for «makten». Hos eks-RAF’ere møter hun få tegn på anger, snarere selvrettferdighet og dårlig skjult forakt for den unges journalistens prosjekt. Fra Karl-Heinz Dellwo – mannen som var medansvarlig for to drap og langvarig gisseltaking under RAFs attentat mot den tyske ambassaden i Stockholm i 1975 – får hun i en bydende og arrogant tone beskjed om «heller å skrive om sin egen generasjon». Ingen synes beredt til å bryte ut av munkeløftet om å tie.

I dagens venstreekstreme scene, bl.a. i bastionen Hafenstrasse i Hamburg, trer man inn i et minefelt når spørsmål om RAF og om Klette/Staub/Garweg kommer på bordet. Tvil og usikkerhet avslører ønsker om å snakke, men en mangeårig, grunnfestet følelse av indre forbundethet med RAF får de fleste til å styre unna. Rett etter ranet i 2016 kom det i Hamburg opp plakater med påskriften «Burkard, Daniela, Volker – kampen går videre!». Godt inne i sin research opplever Schlosser at det hun har fått ut av informasjon gjennom samtaler i Hamburgs venstreekstreme subkulturer «trekkes tilbake». Begrunnelsen gis i en artikkel i – det nå forbudte – nettmagasinet «linksunten.indymedia»: Man hadde for sent forstått at Schlossers journalistikk var «infiltrasjon» og «skjult represjon» med sikte på «ødeleggelse av venstresidens strukturer».

Vi vet i dag med sikkerhet at Klette, Staub og Garweg oppholdt seg i Hafenstrasse før de i 1990/91forsvant inn i sin nye tilværelse som undergrunnskjempere. Det er også en kjensgjerning at DNA-spor knytter dem både til forbrytelser begått av 3.-generasjon RAF og til de siste årenes ransaksjoner. De to mest kjente i generasjon-3, Eva Haule og Birgit Hogefeld, ble fengslet i løpet av 80- og 90-tallet. En annen kjent profil, Wolfgang Grams, døde under pågripelse i 1993. Myndighetene har også en liste med 12 navn hvor man har klare indikasjoner på tilknytning til generasjon 3. Bevisene er imidlertid for svake for rettslig tiltale. Den mest plausible forklaringen på at Klette, Staub og Garweg valgte å fortsette undergrunnstilværelsen etter RAFs oppløsning i 1998, må man anta ligger i utsiktene til langvarige fengselsstraffer. Kanskje hadde de også gjort seg bekvem med tilværelsen i undergrunnen. I en RAF-erklæring fra 1996, en av de aller siste før oppløsningen i 1998, kan man se at det går mot slutten. Samtidig heter det at de gjenværende «..hverken kan eller vil oppløse seg i luften». Teksten kan godt være forfattet av de tre. Schlosser spør seg om de allerede da så for seg en tilværelse som en slags «historiens udøde, i all evighet dømt til et liv som fantomer». For å livnære seg startet de en karriere som vinningsforbrytere. Den har vart i 20 år nå. Om den fortsetter, og om de tre noensinne vil tre fram i lyset før de går fra udøde til døde, er det umulig å si noe om.

Ved ranet i 2016 var de tre gjerningspersonene utstyrt med pistoler, automatgevær og en panserrakettkaster. Våpnene var av gammelt merke, og stammer høyst sannsynlig fra uoppdagede våpendepoter RAF etablerte på 70- og 80-tallet. Fluktbilen var kjøpt hos en bruktbilhandler, hadde falske skilter og ble sprengt i lufta ikke langt unna gjerningsstedet. «Helt etter gangsterhåndboken», sier Patrizias pappa. Politiet har ellers indikasjoner på at trioen oppholder seg i utlandet, og kun kommer inn i Tyskland når ranene skal utføres. Sporene peker både mot Nederland og Italia. Det er også teorier om at trioen kan dra veksler på gamle kontakter i palestinske PFLP eller RAFs tidligere europeiske søsterorganisasjoner («Action Directe» i Frankrike, «Brigate Rosse» i Italia), og at man i det turbulente året etter murens fall (1989-90) kan ha fått hjelp av tidligere STASI-agenter til å skaffe seg identifikasjonspapirer av høy kvalitet. Mer enn indiser er ikke dette, noen gjennombrudd i etterforskningen har de ikke resultert i.

RAF levde i en verden av vanviddsforestillinger. I utgangspunktet var ideologien ikke så veldig ulik det den øvrige flora av 70-tallets venstreekstreme partier og grupper bygde på. Spranget fra husokkupasjoner, blokader og gatekamper til bankran, sprengningsaksjoner og kyniske drap på sakesløse mennesker var likevel gigantisk. På sin reise inn i de venstreekstreme subkulturene treffer Schlosser på veteraner fra 70- og 80-tallet som ennå i dag fastholder at «anslagene var riktige». Det er ikke usannsynlig at disse miljøene også ville kunne være beredt til å understøtte Klettes, Staubs og Garwegs liv i undergrunnen. Det effektive «tiekartellet» blant tidligere og nåværende RAFsympatisører gjør det umulig å vite om slik kontakt eksisterer. Risikoen tatt i betraktning, er det heller lite sannsynlig.

Den tyske stats rett til å forsvare seg mot 70- og 80-tallets RAF-terror kan ingen stille spørsmål ved. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved metodene som ble benyttet. Særlig kan det rettes kritikk mot de nye bestemmelsene om «sympatihandlinger» som kom inn i straffeloven i 1974 og 1978 (§§ 129 og 138), og som langt på vei kriminaliserte ordinær politisk virksomhet på den radikale venstresiden. Den tidligere direktøren for det føderale «Verfassungsscutz» Günther Nollau beskrev disse bestemmelsene allerede i 1977 som uforenlig med moderne strafferett, men det varte helt til 2002 før de ble opphevet.

Straffeforfølgelsene som fulgte i kjølvannet av de nye paragrafene bidro til styrking av paranoiaen i de venstreekstreme miljøene og til forskansninger i subkulturer som har holdt seg i live helt til i dag. Muligens kan det også ha bidratt til en unødig forlengelse av hele RAF-æraen. Det moderne Tyskland har vært god til å gjennomføre kritiske selvoppgjør, den omfattende bearbeidingen av nazitidens ugjerninger er det fremste eksemplet. I en væpnet aksjon 14. mai 1970 ble Andreas Baader presset fri fra sin daværende fengselssoning. Det regnes som RAFs grunnleggelsesdato. For det offisielle Tyskland kan vårens 50-årsdag være en god anledning til å løfte fram spørsmål som tidligere ikke har fått den oppmerksomhet de burde ha fått. Man får anta at Daniela, Ernst Volker og Burkard følger med på hva som skjer.

 

Koalisjon mellom grønne og konservative skal styre Østerrike

Så er det klart: På sitt ekstraordinære landsmøte i Salzburg første helgen i januar sa Østerrikes Grønne ja til den fremforhandlede regjeringsplattformen med konservative ÖVP. Tilslutningen skjedde med stemmetall på „nordkoreansk“ nivå: 246 ja-stemmer, 15 nei og 3 avholdende – 93,18 prosent støtte. Listen over grønne ministre fikk ennå høyere oppslutning. Kun formaliteter gjenstår nå før regjeringen kan starte sitt arbeid.

Men hva er hovedpunktene i plattformen, og hvilke ringvirkninger vil den nye regjeringen kunne få utenfor Østerrike?

«Aus Verantwortung für Österreich» („I ansvar for Østerrike“) er mottoet for den nye regjeringen. For ÖVP-leder Sebastian Kurz betyr dette primært en lovnad – og forventning – om politisk stabilitet, et styringsgrunnlag befridd fra et konstant skandalefrembringende FPÖ på ytre høyre flanke. For Die Grünen-leder Werner Kogler betyr det nok mye at tyngdepunket i østerriksk politikk er flyttet flere hakk mot det politiske sentrum, og at klimakrisen – det store århundretemaet fremfor noe – inntar en så sentral plass i plattformen som den gjør.

Etter tre måneder med detaljforhandlinger har regjeringsplattformen fått et omfang på 326 tettpakkede sider. Målet har vært å arbeide seg gjennom alle tenkelige punkter det vil kunne oppstå uenighet om i løpet av den femårige regjeringsperioden.

På klimaområdet har de to partiene bl.a. blitt enig om følgende:

– CO₂-utslippene skal bli dyrere
– En flybilletavgift på 12 Euro innføres
– Pendlerfradrag og bompengeavgifter skal «økologiseres“
– Milliarder skal investeres i offentlig transport
– Innen 2030 skal 100% av elektrisitetsforbruket komme fra fornybare energikilder
– Østerrike skal bli klimanøytralt innen 2040

For Grünen-sjef Kogler innebærer dette at regjeringen setter seg en ambisjon om å gjøre Østerrike til „ledende i den europeiske og internasjonale klimapolitikken“. Intet mindre.

En klar seier for De Grønne er også en ny „transparenspakke“, som skal redusere hemmeligholdet i den offentlige forvaltningen. I kjølvannet av en rekke skandaler rundt partifinansieringen (jfr. Ibizaaffæren) skal den østerrikske Riksrevisjonen få kraftig utvidede fullmakter til å kontrollere de politiske partienes finanser.

Området asylpolitikk og indre sikkerhet har på den andre side fått et tydelig ÖVP-stempel. Dette har også vært et av de mest krevende punktene under hele forhandlingsprosessen. I følge Kurz vil den «konsekvente kampen mot illegal migrasjon og politisk islam“ bli videreført i den nye regjeringen. Blant punktene som er overtatt fra samarbeidsregjeringen med FPÖ er Hijabforbud i skolene for elever under 14 år, og en – rettsstatlig omstridt – lovparagraf som hjemler forebyggende fengsling av radikaliserte på grunnlag av mistanke alene.

Mye av dette har måttet bli akseptert med tenners gnissel fra De Grønnes side. Dette er også hovedårsaken til at partiets ungdomsorganisasjon valgte å stemme nei til regjeringsplattformen på landsmøtet. Likevel har nok mange av de mest kontroversielle punktene blitt «avmildnet» gjennom påtrykk fra De Grønne. Det er også viktig at koalisjonen ÖVP-Die Grünen innebærer stopp for en videre drift mot høyre i asyl- og innvandringspolitikken, noe det med fortsettelse av koalisjonen ÖVP-FPÖ ville vært stor risiko for. Det er også grunn til å anta at den nye østerrikske regjeringen vil bli en sikrere og mer pålitelig partner i samarbeidet på EU-nivå om nødvendige reformer i innvandrings- og asylpolitikken, bl.a. forslaget om en frivillig kvoteordning for fordeling av asylsøkere som er «in Orbit» på grunn av svikten i Dublinsystemet.

Man kan ellers merke seg om at det er oppnådd enighet om et program for bekjempelse av barne- og aldersfattigdom og en skattereform som innebærer skattelettelser for de laveste inntektsgruppene.

Etter presentasjonen av programmet tidligere i uken avviste Kurz at det dreier seg om et «minimalkompromiss». I stedet er det uttrykk for det beste «fra begge verdener». Kogler på sin side besverget „den store forsoningen mellom økologi og økonomi“.

Kogler er også ubeskjeden nok til å anse sitt koalisjonsprosjekt som et „forbilde for Europa“. Der sikter han nok særlig til nabo og storebror Tyskland, hvor en tilsvarende koalisjon mellom CDU/CSU og De Grønne (evt. med FDP som en tredje part) godt kan bli utfallet etter valget på ny Bundestag i 2021. Mange vil nok holde en grønn-rød-rød koalisjon mellom De Grønne, SPD og Die Linke som en bedre løsning for Tyskland (undertegnede er blant dem), men skulle flertallet for en slik koalisjon feile (hvilket ikke er usannsynlig) vil en løsning av «østerriksk type» være den mest sannsynlige.

Tyskland er ikke Østerrike, på mange måter ligger nok det politiske tyngdepunktet mer til venstre i Tyskland enn i Østerrike. Styrkeforholdet mellom CDU/CSU og De Grønne er også et helt annet i Tyskland enn i Østerrike, hvor de to partiene i noen målinger har vært nesten jevnstore og p.t. har en oppslutning på hhv. 28% og 21-22%. I Østerrike ga valget i høst resultater på hhv. 37,5% og 13,9% for de to partiene. I en tilsvarende avtale i Tyskland vil De Grønne følgelig ikke la seg redusere til å strø «hakket persille på et ellers konservativt program», slik Süddeutsche Zeitungs sjefskommentator Heribert Prantl nylig uttrykte det. Det er likevel ingen tvil om at partistrategene i De Grønne og CDU/CSU vil studere det nye østerrikske regjeringsprogrammet med stor interesse i tiden frem mot neste valg

Foto: AFP (Grünen-leder Werner Kogler)

Hermann L. Gremliza – den tyske venstreradikalismens elegante refser – er gått bort

Hermann L. Gremliza var den tyske venstreradikalismens skarpeste penn gjennom mer enn 50 år. Han døde i Hamburg rett før julaften, 79 år gammel. Gremliza startet sin publisistiske karriere i Der Spiegel på midten av 60-tallet. Der gjorde han raskt karriere under legendariske Rudolf Augsteins vinger, men ble etter noen år sparket av samme Augstein etter en strid om journalistenes medvirkning i tilsetting av redaktører og journalister.

Gremliza kjøpte i 1974 personlig opp det gamle venstresidemagasinet «Konkret», og ble dets hovedutgiver og sjefsredaktør frem til sin død. Det er hans virke her som gjorde han legendarisk, og som har fått alt som kan krype og gå av aviser fra venstre til høyre til å begå en full rekke av beundrende og respektfulle nekrologer i dagene inn mot julaften. Liberal-konservative FAZ skriver: «Gremlizas skrifter tilhører, som forfatteren, Tysklands venstrehistorie, en historie med få arbeider man leser så gjerne som hans.»

«Konkret» var fra slutten av 50-tallet til slutten av 60-tallet den radikale venstresidens og den utenomparlamentariske opposisjonens (APO) hovedorgan. I begynnelsen var den hemmelig subvensjonert av DDR, med de illegale KPD-medlemmene Klaus Rainer Röhl og hans daværende ektefelle Ulrike Meinhof, som sentrale skikkelser. Det var i Konkret den senere RAF-grunnleggeren skapte sitt renomme som profesjonell journalist. Etter bortfallet av DDR- finansieringen, overlevde Konkret i en kombinasjon av lettpornomagasin og venstreradikalt månedstidsskrift, vel det eneste vellykkede eksemplet på opplagssterk, venstreradikal kiosklitteratur i den tyske etterkrigstiden.

Ved Gremlizas inntreden ble det brått slutt på fetsijsex og desslike. Gjennom fem årtier jaget Gremliza stupiditet og dårlig språkføring (som for han gikk ut på ett), ressentimenter, Heimatdyrking, historierevisjonisme, antisemittisme, romantisering og naiv idealisme. Han var like nådeløs mot komma- og kasusfeil som mot svak tenkning. Hans stil var full av eleganse, han spottet og pirket og latterliggjorde, og det verste han visste var dumhet og forløyethet på venstresiden. Han var tidvis mer nådeløs mot sin egne enn mot borgerligheten. Den venstreorienterte dagsavisen Die Tageszeitung (TAZ) het i hans skrift «barne-FAZ» på grunn av de mange overgangene av ambisiøse og unge TAZ-journalister til godt betalte jobber i borgerlige FAZ. I de siste år kalte han den et «seniorhjem».

Gremliza forsto seg selv kommunist. Han var likevel medlem av SPD helt fram til 1989. Når partiets Bundestagsfraksjon samme år istemte avsyngingen av nasjonalsangen, «Das Deutschlandlied», sammen med Helmut Kohl & co, meldte han seg ut. Gremliza beskrev selv sitt prosjekt slik: «Gjenvinning av den politiske forstand, analyse i stedet for følelser, erkjennelse i stedet for engsteligheter, prioriteter fremfor «Liebhabereien». Han var ghostwriter bak flere av Günter Wallrafs bøker, og han innstiftet i sin tid en pris som skulle tildeles skribenter som forpliktet seg på aldri mer i sitt liv å publisere et ord. I de senere år gjorde Gremliza seg til en av de fremste kritikerne av tendensene til antisemittisme i den tyske venstresidens Israelkritikk. Han ble av prinsipielle og historiske grunner en Israelvenn helt fram til sin død.

Gremliza la seg bevisst ut med alt og alle, selv om han som person skal ha vært et vennlig og generøst menneske. Han hadde ingen forbilder bortsett fra ett, men det ruvet til gjengjeld over alt: Karl Kraus, Wiens spottende kommentator og samtidsdiagnostiker på 20- og 30-tallet. Han respekterte også Adorno som en «god borgerlig tenker», men ikke noe mer.

For egen del ble det opp gjennom årene etterhvert en vane å spore opp «Konkret» når jeg besøkte Tyskland. Det var ikke alltid like lett, men fant man det ikke på aktuelle Hauptbahnhof var det alltid mulig å oppdrive det på en av de lokale «alternative» bokhandlene som store og mellomstore tyske byer fortsatt holder seg med. Et høydepunkt var alltid «Gremlizas Express», en spalte på magasinets siste side som ble publisert helt inn til det siste. Konkret har hatt problemer med opplagsnedgang de siste årene. Om det kan overleve uten Gremlizas pregnante stemme er et åpent spørsmål.

Foto: Picture-Alliance/ZB

«FORFATNINGSPATRIOTISME» OG «DET SELVBESKYTTENDE DEMOKRATI», YTRINGSFRIHET OG KAMPEN MOT HØYREEKSTREMISME – NOEN TYSKE ERFARINGER

Begrepet «forfatningspatriotisme» har primært sin historie knyttet til politikk- og statsrettsdiskusjoner i Vest-Tyskland i perioden 1949-1989. I de senere tiårene har det også blitt en stadig viktigere del av de internasjonale diskusjonene om moderne staters normative grunnlag, konstitusjonell rett, statsborgerrollen m.v. i moderne statsvitenskap og statsrett. En god oversikt gis i Jan-Werner Müllers bok «Verfassungspatriotismus» (2011). Spørsmålet som kan stilles er om forfatningspatriotismen – og det delvis beslektede begrepet «selvbeskyttende demokrati» – kan utgjøre et grunnlag for våre dagers diskusjoner om demokratienes kamp mot politisk ekstremisme, og i særlig grad den voldelige høyreekstremismen.

Begrepet fikk sin første utforming gjennom statsviteren og journalisten Dolf Sternberger, og ble så senere videreutviklet av filosofen Jürgen Habermas. Begge utledet begrepet fra den spesifikke tyske erfaringen – ødeleggelsen av historien og kulturen som legitimasjonsgrunnlag for den nye tyske veststaten. Både Sternbergers og Habermas’ forfatningspatritisme var inspirert Karl Jaspers berømte «Die Schuldfrage» fra 1946, en forståelse av politikk som «fri kommunikasjon og respektfull strid», og – for Tyskland etter Hitler – som en kamp «.. med og om «Die Schuld» (skylden). For Jaspers hang ansvar for historien og solidaritet i samtiden tett sammen. Dette ble viktig både for Sternberger og Habermas, om enn med ulike innretninger.

Sternberger utviklet sine teorier om forfatningspatriotismen i flere steg utover 40-, 50-, 60- og 70-tallet. Utgangspunktet var hans «Begriff des Vaterlandes» fra 1947, hvor begrepet «fedreland» løsrives fra tidligere sentimentale (og fatale) bindinger til «Volk», «skjebne» og «ære» osv, og reformuleres som et borgersamfunn i republikansk forstand. Termen «forfatningspatriotisme ble først anvendt i en artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung i 1970, og offisielt lansert i en artikkel i samme avis i 1979. Et viktig orienteringspunkt i hele Sternbergers virke var Vest-Tysklands nye grunnlov, som trådte i kraft 22. mai 1949. Sternbergers nasjonalstatlige republikanisme innbefattet også begrepet «wehrhafte Demokratie» – «det selvbeskyttende demokrati», et demokrati med evne (og rett) til å beskytte seg mot ytre og indre fiender. Sternberger støttet således forbudene mot nazistiske SRP (1953) og kommunistiske KPD (1956), hjemlet i grunnlovens § 21.2 –  og han var positiv til mye av spesiallovgivningen rettet mot 70-tallets venstreekstremisme og venstreterrorisme: «Ingen frihet for frihetens fiender!».

For Jürgen Habermas var forfatningspatriotismen uløselig knyttet til imperativet om bearbeiding av nazifortiden, og til de sterke moralske og politiske forpliktelsene som fulgte i forlengelsen av dette. Ved gjenforeningen mellom de to tyske statene i 1989–90 argumenterte han også for forfatningspatriotismen som grunnlag for en felles grunnlovsprosess for de to tyske statene, en type demokratisk selvkonstituering med etterfølgende folkeavstemning, slik det egentlig var forutsatt i grunnlovens sluttkapittel (§146). Termen ble tatt i bruk av Habermas fra midten av 80-tallet, men da på en langt mer «universalistisk» og «selvkritisk» måte enn hos Sternbereger – noe man fra Habermas side særlig fikk se i den etterfølgende «Historikerstriden». Senere la Habermas betydelig vekt på forfatningspatriotismen som det beste fundament for Europas fremvoksende multikulturelle samfunn, og den mest plausible garanti mot majoritetssamfunnets marginalisering og undertrykking av de nye minoritetskulturene, jfr. bl.a. «Faktizität und Geltung» (1994). Minste felles multiplum er alle borgeres plikt til å respektere forfatningens grunnrettigheter.

Jan-Werner Müller beskriver forskjellene mellom Sternberger og Habermas slik: «Mens Sternbergers forfatningspatriotisme også var en «beskyttelsespatriotisme» (‘Schutz-Patriotismus’) som konkret uttrykte seg i det «wehrhafte Demokratie», må Habermas’ versjon av forfatningspatriotismen forstås som en «skyldpatriotisme» (‘Schuld-Patriotismus’), som gjennom sin kontinuerlige beskjeftigelse med fortiden utviklet sin historiske spesifisitet, men i stor grad også sitt etiske grunnlag.» I så henseende gir det klart mening at det var Sternberger og ikke Habermas som på 60- og 70-tallet fremsto som forsvarer av både de nye «Notstandsgesetze» (unntakslovene) og av «Radikalenererlass» («Berufsverbot»), mens Habermas i disse heller skuet faren for en nyautoritær utvikling av Forbundsrepublikken.

Uavhengig av dette er det viktig å minne om at grunnlovsfedrene av 1949 allerede i utgangspunktet la inn sterke elementer av selvbeskyttelse og «wehrhafte demokratie» i selve grunnlovsteksten, noe som særlig kommer til uttrykk i lovens §§ 9, 18 og 21. De tre grunnlovsparagrafene omhandler bl.a. rammer for forbud mot foreninger hvis mål eller handlinger retter seg mot straffelovene, den forfatningsmessige ordning og ideen om «Völkerverständigung» (§9.2) og mulighetene for tap av borgerrettigheter for den som misbruker frihetsrettighetene til å bekjempe mot «den frihetlig demokratiske grunnordning» (§18). Den legendariske Carlo Schmid – grunnlovens hovedforfatter, sosialdemokrat og skjønnånd med forbindelser til Stefan Goerge-kretsen – uttrykte dette på følgende måte i en av de mange plenumsdiskusjonene om grunnloven i Parlamentarische Rat i 1948-49: «Vi må ha mot til å vise intoleranse mot den som vil bruke demokratiet til å ødelegge det!». Forbudene mot KPD og nazistiske SRP på 50-tallet hadde sitt grunnlag i disse bestemmelsene. Kort tid etter krigens slutt hadde noe av det samme blitt uttrykt av den britiske filosofen Karl Popper i hans «The Open Society and its Enemies».

I dagens Tyskland er grunnlovens § 9 fulgt opp gjennom særlovgivning i bl.a. straffeloven og i lovene om partier og foreninger. Dette har resultert i forbud mot et 50-tall mindre, entydig nazistiske, grupperinger og «Kameradschaften» samt mot ymse nazistiske symboler. I tillegg inneholder straffelovens § 130 straffebestemmelser mot arrangementer og ytringer som forherliger og rettferdiggjør naziherredømmet på en måte som ”krenker ofrenes verdighet”. Eksempler på det siste er forbudet mot oppmarsjer ved graven til Rudolf Hess, et forbud som ble stadfestet av den tyske forfatningsdomstolen ved en egen dom i november 2009. Forfatningsdomstolen legger likevel betydelig vekt på at forbud mot forfatningsfiendtlige partier og foreninger må avveies strengt mot andre sentrale verdier i grunnloven. Et tydelig eksempel på dette var den negative dommen i 2017 i saken om forbud mot det største og det eldste av de nynazistiske partiene, «Nationaldemokratische Partei Deutschlands» («NPD»). Det utslagsgivende for domstolen her ble hensynet til ytrings- og organsasjonsfriheten samt en betingelse om at en forfatningsfiendtlig organisasjon (som NPD iflg. domstolen utvilsomt er) må utgjøre en «reell trussel» mot demokratiet for at forbud etter §9.2 skal kunne iverksettes.

Både Norge og Tyskland har den seneste tiden opplevd alvorlige angrep fra det ytterste høyre. Norge hadde tidligere i år moskeskytingen i Bærum. I oktober var det bare tilfeldigheter som hindret en høyreekstrem mann i 20-årene fra å begå massemord på den jødiske menigheten i Halle, Øst-Tyskland. Det endte «kun» med 2 dødsofre. På forsommerenen i år ble regjeringspresidenten i Kassel, Walter Lübke (CDU), brutalt henrettet foran sitt hus av en kjent høyreekstremist. Det tyske «Verfassungsscutz» (PST) regner med at det finnes 12.700 høyreekstremister med voldspotensial i Tyskland. Fra 1990 til i dag anslår Verfassungsschutz at mer enn 170 mennesker er døde som følge av høyreekstreme voldsaksjoner. Ti av disse ble ofre for den høyreterroristiske morderbanden «NSU».

Tyskland har en større redskapskasse til rådighet i kampen mot voldelig høyreekstremisme enn Norge. Det er også mye som tyder på at forståelsen av forfatningen som verdigrunnlag – et verdigrunnlag som også krever rett til offensiv selvbeskyttelse – veier tyngre i det tyske demokratiske partispekteret enn hos oss. I en erklæring kort etter attentatet i Halle uttalte den tyske koalisjonsregjeringen (CDU/SPD): «Det handler om det hele, hverken mer eller mindre. Regjeringen er fast bestemt på å beskytte det frihetlige demokrati, og vil bruke alle midler som rettsstaten har til rådighet for å bekjempe hat, høyreekstremisme og antisemittisme.» Erklæringen kom i tilknytning til presentasjonen av en ny tiltakspakke for bekjempelse av høyreekstremisme og hatkriminalitet. Den innbefatter også skarpere oppfølging av lovgivningen om rasistisk netthets, bl.a. gjennom egne team av spesialetterforskere i delstatenes statsadvokatembeter.

I Norge legger en formalistisk og dogmatisk forståelse av ytringsfrihetsinstituttet sterke føringer på hva politikere, medier og intellektuelle kan si og mene. Resultatet blir fantasiløshet og handlingslammelse – noe vi bl.a. ser når mottiltak mot bevegelser som «Nordisk motstandsrørelse» står på dagsorden. Alle vet at å «holde seminar» for krefter som dette er nytteløst, og alle vet at de i siste instans er beredte og kapable til å drepe. Vi vet også at å holde seg unna, eller å overse, øker sannsynligheten for at de rykker fram og erobrer rom de tidligere har vært stengt ute fra. Norge har riktignok en teoretisk beskyttelsesmekanisme mot hatefulle ytringer gjennom straffelovens § 185, men den begrenser seg til enkeltpersoner, har resultert i få fellende dommer og har høy terskel for påtalebeslutninger. For ytringsfrihetens mest iherdige beskyttere går også denne ene lovbestemmelsen for langt, og i et opprop tidligere i år ble den krevd fjernet.

Sammenhengen mellom begreper som «forfatningspatriotisme» og «demokratiets selvbeskyttelse», deres juridiske virkeliggjøring i ulike stater, deres historiske bakgrunn og statenes evne til å bekjempe de krefter som vil rive i stykker demokratiet fra bunnen av er kompliserte spørsmål, og slett ikke uten dilemmaer. Det samme gjelder avveiningen mellom demokratiets beskyttelsesbehov og den demokratiske forfatningsstatens liberale kjerneverdier. Tyskland har en brutal historisk arv i møtet med nazisme, terror og diktatur. Flere av grepene i lovgivningen er umulig å forstå uten denne arven. Jeg sier ikke at den tyske arven, og den tyske måten å gjøre dette på, er direkte overførbar til norske forhold. Men jeg er overbevist om at vi er nødt til å begynne og diskutere disse spørsmålene på en bredere og mindre ensporet måte enn vi har gjort til nå.

Foto – Habermas: Wolfram Huke CC BY-SA 3.0
Foto – Demonstrasjon NSU-prosess: linksfraktion CC-by- 2.0

VON WEIZSÄCKER – HATET MOT EN FAMILIE

Det brutale knivdrapet på den 59-årige professoren og sjefslegen Fritz von Weizsäcker på en helt alminnelig hverdag i november 2019 er en ganske så bisarr historie. Under et populærvitenskapelig foredrag om «fettleveren» på et privatsykehus i Berlin stormet en 57 år gammel mann fra Rheinland-Pfalz fram mot podiet og satte flere dødelige stikk i von Weizsäcker. En politibetjent som besøkte foredraget i sin fritid forsøkte å gå imellom og ble alvorlig, om enn ikke livstruende, skadd.

Fritz von Weizsäcker var yngste sønn av Richard von Weizsäcker, Tysklands forbundspresident og øverste statsoverhode, fra 1984 til 1994. CDU-politikeren ble historisk gjennom sin erklæring på 40-årsdagen for krigsnederlaget 8. mai 1985, om 8. mai 1945 «som en befrielsens dag» for Tyskland og tyskerne. Han ble også «gjenforeningspresidenten», som fikk stå på de aller fineste podiene sammen med Helmut Kohl og Willy Brandt i 1989-90. Som ung jusstudent var Richard von Weizsäcker assistent for forsvarerne i prosessen mot hans far, Ernst von Weizsäcker, ved krigsforbryterdomstolen i Nürnberg (se foto). Han sto tiltalt for sine gjerninger som «Brigadeführer SS» og statssekretær i det tyske utenriksdepartementet fra 1938 til krigsslutt.

«Die von Weiszäckers» er en av de «store» familiene i Tyskland på 1900- og 2000-tallet, en familie av professorer, teologer, politikere, forskere, kunstnere og journalister. Familiens nyere historie startet med Ernsts far, Karl Hugo von Weizsäcker, som var ministerpresident i kongedømmet Württemberg 1906-1918, og senere ble adlet av Keiser Wilhelm II. Richards bror var den berømte atomfysikeren Carl Friedrich von Weizsäcker, som var svært sentral i Nazi-Tysklands atomvåpenprogram. «Ved Guds nåde» ble det ikke noe av den tyske atombomben, uttalte Carl Friedrich senere. I etterkrigstiden ble Carl Friedrich von Weizsäcker en av dem som advarte sterkest mot den kommende atomopprustningen.

Det ligger en aura av forfinethet og ærbarhet over von Weizsäcker-familien. Selv i forsvaret av den åpenbare krigsforbryteren Ernst von Weizsäcker ble det forsøkt å skape et bilde av en rettrygget statstjener som i sitt indre hadde foraktet de brutale og vulgære nazistene. Blant hans understøttere var den senere så legendariske Die Zeit-utgiveren Marion Gräfin Dönhoff, som i hele etterkrigstiden ubønnhørlig arbeidet for å utbre fortellingen om «indre eksil» og «passiv motstand» mot naziregimet i sentrale deler av elitene, og i særlig grad i den preussiske og lutheransk pregede adelen.

Hva har så sjefslegen fra Berlin med dette å gjøre? Ikke annet enn at gjerningsmannen, 57-åringen fra et småsted utenfor Koblenz, over år hadde bygget opp et hat mot «die von Weizsäckers», og alt de sto for. Derfor sjekket han ut når Fritz skulle holde sitt neste foredrag, kjøpte en kniv og satte seg på toget til Berlin. I følge politiavhørene skal gjerningsmannen ha båret på et særlig nag mot Richard von Weizsäcker på grunn av hans rolle i ledelsen av det sveitsisk-tyske kjemikonsernet «Boehringer» på 60-tallet, et firma som skal ha levert bestanddeler til amerikanernes kjemiske krigføring i Vietnam.

Og «Boehringer», hvem og hva var det? Jo, familiefirmaet til Robert Boehringer, mannen som dikterfyrsten Stefan George hadde gjort til forvalter av sin litterære arv før hans død i sveitsiske Minusio trekvart år etter Hitlers maktovertagelse i 1933. Og hvem var Stefan George? Jo, den samme mann som ømt hadde klappet Fritz’ far, den niårige Richard von Weizsäcker, på halsen og hodet under et høytidsstemt møte i Berlin på slutten av 20-årene – George, den messianske poeten og skjønnånden med sitt «Platonakademi» av unge begavede gutter fra sydvest-Tysklands øvre samfunnslag. Der var også den unge Claus Schenk von Stauffenberg en av de utvalgte, den senere hovedmannen bak attentatforsøket mot Hitler 20. juli 1944. Alt henger sammen med alt!

Gjerningsmannen fra Koblenz er nå overført akuttpsykiatrisk behandling. Utfra det lille som har kommet ut skal han ha båret på en «vanviddslignende avsky» for familien von Weizsäcker. Mannen – «urtysk», om noen skulle lure på det – har aldri begått en straffbar handling, og er ikke registrert i noen psykiatriske journaler. En sakesløs sjefslege i Berlin, med ektefelle og tre barn, måtte likevel bøte med livet. Verden er gal!

Foto: Telford Taylor Papers, Arthur W. Diamond Law Library, Columbia University Law School, New York, N.Y. : TTP-CLS: 15-2-2-160.

Julegavetips tyskspråklig litteratur

En Facebook-venn ba meg nylig om tips til tyskspråklig litteratur. Det var snakk om gavetips til en som leste tysk motstandsløst, og det kunne være både romaner og sakprosa. Jeg tok en kort tenkepause, og lagde en liste. Vedkommende ble godt fornøyd. Jeg har nå gjennomgått listen på nytt, lagt til et par titler og justert og redigert litt i teksten.

Jeg har bevisst utelatt den klassiske litteraturen og andre eldre titler. Faglitteratur i streng forstand – i mitt tilfelle primært filosofi, sosiologi og rettshistorie – er også utelatt. Første del av listen er hovedsakelig basert på anmeldelser og debatter i tyske medier, og av inntrykkene fra mine tre dager på årets bokmesse i Frankfurt; andre del av bygger på egen lesing og er mine anbefalinger ene og alene. Enkelte av disse er grundigere omtalt andre steder på «Tysktime» (merket *).

Spørsmålet er så: kan dette være av interesse da? Hvor mange kan ha nytte og glede av noe sånt – utfra en nøktern betraktning av hvor mange som rent faktisk behersker å lese litteratur på tysk uten alt for stor møye? Jeg gikk gjennom FB-vennelista mi, og fant ut at det sikkert kan dreie seg om opptil 70-80 personer – og det er da ikke så rent lite?

Her er kommer nå uansett listen. Det er selvsagt helt personlig og temmelig uambisiøst det hele, preget av hva jeg tilfeldigvis har råket til å lese og ellers merket meg ved, og aldeles ikke på noen måte ment som noen slags «kanon» (det skulle tatt seg ut). Mange titler som ikke er på listen kunne godt vært tatt med, men da ville den fort blitt for lang.

Skulle du være ute i et noe så sært ærende som å kjøpe julegave til tysklesende venner, kan den kanskje være til litt nytte:

I. HELT NY LITTERATUR

a) Romaner – i fokus på årets bokmesse i Frankfurt, gode anmeldelser:

– Saša Stanišić: „Herkunft“* – Årets vinner av „Den tyske bokprisen»; stilfornyende og aktuelt om identitet og opprinnelse av den tysk-bosniske forfatteren iflg. kritikerne. Står først på min leseliste nå.

– Eugen Ruge: «Metropol» – Dramatisk fortelling om forfatterens besteforeldre, som var til stede/var aktører under Moskvaprosessene i 1937; Ruge er en av de mest betydningsfulle av eldre, nålevende tyske forfatterne med østtysk bakgrunn.

– Jackie Tomae: „Brüder“ – Historien om to tyske menn, barn av samme far som har gitt dem samme mørke hud, men som ellers har levd komplett forskjellige og adskilte liv; på listen over nominerte til årets tyske bokpris.

– Nora Bossong: «Schutzsone» – Historien om en internasjonal hjelpearbeider som konfronteres med hva som er «sant» og «hva som er virkelig» under en jobb/et opphold i Afrika; på listen over nominerte til årets tyske bokpris.

b) Saksprosa – årets el. fjorårets utgivelser:

– Harald Jähner: «Wolfszeit – Deutschland und die Deutschen 1945-1955» – En hel fantastisk sosialhistorisk beretning om hverdagslivet i ruinenenes, selvbedragets, nødens og behendighetens etterkrigstyskland 1945-1955. Vinner saksprosaprisen på bokmessen i Leipzig i fjor. Har nylig lest den, min anbefaling nr. 1 på saksprosasiden.

– Stephan Detjen, Maximilian Steinbeißer: «Die Zauberlehrlinge» – nøster opp mytene om at Merkel begikk „rettsbrudd» under håndteringen av flyktningkrisen i 2015-16.

– Cornelia Koppetsch: «Gesellschaft der Zorn» – en bestselger om mekanismene bak/kildene til raseriet som bygger opp under nåtidens høyrepopulisme (NB: forfattteren har nylig kommet i trøbbel pga. ufullstendig angivelse av kilder og sitater, men det i seg selv gjør ikke nødvendigvis boken dårligere).

– Volker Weidmann: «Das Duell» – om det (nesten) livslange vennskapet og fiendskapet mellom Günter Grass og kritikerlegenden Marcel Reich-Ranizky.

– Frank Biess: «Republik der Angst» – en bok som går i dybden på fenomenet «German Angst», og finner både positive og negative sider; nominert på kortlista til saksprosaprisen på bokmessen i Leipzig i fjor.

II. NESTEN NY LITTERATUR – UTGIVELSER PÅ 2010-TALLET

a) Romaner – personlige anbefalinger, også omtalt på min blogg «Tysktime»:

– Daniel Kehlmann: «Tyll»* – Leken, burlesk og ekstremt fascinerende fortelling fra 30-årskrigens galskap og grusomhet.

– Robert Menasse: «Die Hauptstadt“* – Vinner av fjorårets tyske bokpris (2018), noe så spesielt som en politisk krim fra EU-kommisjonen i Brüssel.

– Katja Petrowskaja: „Vielleicht Esther“ – Meget sterk historie med bakgrunn i forfatterens ukrainsk-jødiske familie, som forsvant helt i Auschwitz, eller emigrerte til USA, og som forfatteren i nåtid forsøker å nøste opp i.

– Lutz Seilers: «Kruso»* – Bacchanisme, hippiekultur og «indre frihet» på en øy i Østersjøen sommeren før murens fall, i bakgrunnen minnene om de som fikk havet som grav. Vinner av den tyske bokprisen 2014.

– Christian Kracht: «Imperium“*; «Die Toten»* – To svært gode romaner av den sveitsiske stilisten og provokatøren Kracht, kanskje en slags Hamsun eller Celine for vår tid.

b) Saksprosa:

– Ulrich Raulff: „Kreis ohne Meister – Stefan Goerges Nachleben“* – En fascinerende beretning om den kretsen rundt dikterfyrsten Stefan Goerge, og dens mangeslungne ettervirkninger.

– Wolfram Eilenberger: „Zeit der Zauberer – Das grosse Jahrzehnt der Philosophie 1919-1921“* – Livene og verkene til de fire samtidige filosofene Martin Heidegger, Ernst Cassirer, Ludwig Wittgenstein og Ernst Cassirer settes i scene i det dramatiske ti-året 1919-1929.

– Herfried og Marina Münkler: „Die neuen Deutschen – ein Land vor seiner Zukunft“* – Kloke og nøkterne betraktninger om innvandringslandet Tyskland etter flyktningkrisen 2015 av landets fremste statsviter og hans hustru, litteraturprofessoren Marina Münkler. En betinget optimistisk bok.

– Peter Neumann: „Jena 1800 – Die Republik der freien Geister“ – Nærbilde av Schlegelbrødrene og kvinnene deres, Schelling, Fichte, Novalis, Schiller, Goethe med flere i Jena og Weimar i overgangen 1700-1800-tallet.

*) Bøker omtalt i „Tysktime“

ALFRED DÖBLIN I FRANSK UNIFORM – THOMAS MANN I FRANKFURT

«Alfred Döblin elsket sin franske majorsuniform», skriver Harald Jähner i sin prisbelønte ”Wolfzeit – Deutschland und die Deutschen 1945-55». Döblin, forfatteren av den store og feirede romanen „Berlin Alexanderplatz“, hadde som tysk jøde tidlig blitt tvunget i emigrasjon. Høsten 1945 tok han plass som kulturoffiser i det franske informasjonsministeriets tjeneste. Oppgaven var å bidra til «reorganiseringen av et demokratisk åndsliv» i et moralsk og politisk bankerott Tyskland, tjenestested var det beslaglagte «Grandhotel Stephanie» i Baden-Baden. Döblin startet tidsskrift, tok opp kontakten med tidligere forfatterkollegaer og arrangerte møter med de mange som hadde valgt den «indre emigrasjon» som vei. Han ble også satt til å sensurere tekster, slik det av gode grunner også ble gjort i den amerikanske, britiske og russiske sektor i de første etterkrigsårene.

Møtet med de tidligere, angivelig anti-nazistiske, forfatterkollegaene ble en stor skuffelse for Döblin. Overalt møtte han hovmodige og fornærmede skikkelser – alle med hele det gamle tysknasjonale repertoaret i behold. Döblin beskrev dette slik: «De ville ikke ‘kollaborere’ – med franskmennene må vite – de ville holde fast på sin gamle ødelagte nasjonale vei.» At den store Döblin våget å opptre i fransk uniform gjorde ikke saken bedre: hvorfor kommer han hit, hvorfor innbiller seg at han er bedre enn oss? «Det var vel nettopp det han var», skriver Jähner lakonisk.

Isfronten mellom forfattere, kunstnere og intellektuelle som hadde blitt tvunget i exil og de som hadde valgt å bli tilbake var et de mest betente stridstemaene i de første årene etter naziherredømmets sammenbrudd. De første hadde ofte satt livet på spill for å komme seg unna konsentrasjonsleirer og den visse død, de siste hadde valgt tilpasningens og opportunismens vei. En av de mest nådeløse var Thomas Mann. Fra sitt kaliforniske eksil, formidlet via BBC, feller han kun noen få uker etter krigens slutt følgende dom: «Ansvaret ligger ikke hos noen elite – alt tysk, alt som taler tysk, skriver tysk, lever tysk er medansvarlig for denne skjensel.» Like tydelig er han overfor sine kolleger i indre emigrasjon: «Alle bøker som ble trykket i Tyskland fra 1933 til 1945 er mindre enn verdiløse, og en stank av blod og vanære hefter ved dem».

Etter mye tvil og nøling velger Mann våren 1949 å takke ja til en invitasjon om å komme til Frankfurt i anledning 200-årsjubileet for Goethes fødsel. Der holder han sitt berømte foredrag «Goethe und die Demokratie». Han hylles og feires med store ord, men i omgivelser som samtidig svømmer over av beskyldninger om «folke- og fedrelandsforræderen TM». Etter at Thomas og Katia har forlatt den store banketten i anledning Goethejubileet utarter festen i fyll og skråling av nazisanger. Etter besøket, vel fremme i Zürich, konstaterer Mann: fortrengningen og forskjønningen er massiv, naziforbrytelsene omskrives til «propagandistiske løgner og overdrivelser», likegyldigheten mot det pågående rettsoppgjøret er påtagelig.

Høsten 1947 våget Alfred Döblin seg tilbake til sitt kjære Berlin. Den franske majorsuniformen var fortsatt på. For en fullsatt sal av honoratorer i Schloss Charlottenburg skulle han tale. Kun et lite slør av høflighet og falske manerer kunne skjule forakten og kulden han ble møtt med. Grunntonen var: «Tyskere i britisk, amerikansk og russisk tjeneste kan også bære uniform, men de legger den jo igjen hjemme ved anledninger som dette!.» Det knapt en eneste av tilhørerne visste var at Döblins sønn, den høyt begavede 25-årige matematikeren Wolfgang Döblin, hadde tatt livet av seg i en lignende fransk uniform. Ekteparet Döblin måtte etterlate sønnen i flukten fra Frankrike til USA. Wolfgang hadde mistet kontakten med den franske militærenheten han tilhørte. I en låve nær landsbyen Housseras skjøt han seg – før de fremrykkende nazitroppene rakk å ta livet av ham.

Døblin valgte til slutt å forlate Tyskland. Ved starten på sitt andre eksil avmeldte Döblin seg med et personlig brev til den nye vesttyske presidenten Theodor Heuss: «Det var et lærerikt besøk, men i dette landet, hvor jeg og mine foreldre ble født, er jeg overflødig».

Hans arbeid i perioden som fransk kulturofiiser 1945-48 var slett ikke virkningsløst. Tidsskriftet han grunnla, «Das goldene Tor», holdt seg mye lenger enn andre sammenlignbare publikasjoner, han etablerte «Mainzer Akademie der Wissenschaften und der Litteratur» og gjorde mye for utbredelsen av fransk kultur i Tyskland. Ved 70-årsdagen i 1948 belønnet franskmennene han med et betydelig æresbeløp. Döblin anså seg likevel som misforstått og fremmedgjort i sitt gamle hjemland. Hans store selvbiografiske beretning, «Die Schicksalsreise» (1949) fant få lesere, hans radioforedrag få lyttere. Det lå ikke i de litterære kvalitetene, men i perspektivene han anla – hans tidligere lesere forsto ham ikke mer, eller rettere: ville ikke forstå ham. I «Schicksalsreise» feller han følgende dom over de første etterkrigsårenes tyskere:

«Menneskene her renner hit og dit mellom ruinene, som maurene i en ødelagt maurtue, oppspilte og arbeidsvillige; deres ærlige bekymring er at de ikke raskt nok kan få ta grep, i mangel av materialer, i mangel av direktiver. (…). Det vil bli mye lettere for dem å bygge opp igjen byene enn å bringe dem til erfaring om det de har erfart, og til forståelse av hvorfor det ble slik.»

I en artikkel i New York-baserte «Aufbau» i 1953 beskrev Herbert Marcuse ham som «vår tids mest berømte desertør» og fremmet Döblin som kandidat til Nobelprisen i litteratur. På det tidspunkt hadde han allerede bodd 5 måneder i sitt nye parisiske eksil. Døblin døde to og et halvt år senere. En av Tysklands største forfatterne i nyere tid ville imidlertid ikke bli gravlagt i tysk jord. Han valgte sin grav i den franske landsbyen Housseras, side ved side med sin sønn. Tre måneder senere ble Döblins hustru Erna gravlagt ved siden av dem begge. Hun hadde skrudd på gassen i leiligheten i Paris, og lagt seg til for å dø.

Foto: Maria Zaikina, CC NY-ND 2.0

MURENS FALL – GRUNNLOVSPROSESSEN SOM IKKE KOM

Splittelsen mellom øst og vest er et gjennomgangstema i disse dagers markeringer av 30-årsjubileet for murens fall. Forklaringene på de vedvarende ulikhetene mellom «ossis» og «wessis» er mangfoldige og sammensatte – økonomisk og sosial ulikhet, ulike erfaringer og ulik sosialisering, mangel på gjensidig respekt m.v. En faktor som sjelden løftes fram (i alle fall i de mer tabloide beretningene) er fraværet av en felles grunnlovsprosess for den nye tyske staten i de kritiske årene 1989-91. En slik prosess var forutsatt i den vesttyske grunnlovens sluttkapittel (§146), men det ble altså ikke noe ut av den. I stedet fikk man den enklere og fattigere løsningen med «Anschluss», direkte tiltreden til det eksisterende Vest-Tyskland av de fem delstatene i øst (grunnlovens § 23).

Jeg besøkte Øst-Berlin i august 1989, bodde i Vest-Tyskland (Köln) året forut for murens fall og fulgte derfor de etterfølgende debattene om dette i 1989-91 svært nøye. Blant de mest prominente talsmennene for en slik prosess var filosofen Jürgen Habermas og statsrettsprofessoren Ulrich K. Preuss, men også en rekke stemmer på venstresiden (både i øst og vest) og i den liberale pressen ga sin støtte til forslaget. I Habermas termer må en slik prosess kunne forstås som en type demokratisk selvkonstituering, med etterfølgende folkeavstemning (slik grunnloven også forutsatte). Isolert betraktet var (og er) den vesttyske grunnloven en moderne og liberal forfatning, og svært mye av den kunne og burde blitt beholdt i en ny og felles grunnlov, men fraværet av en bred demokratisk prosess der befolkningene i de to tidligere tyske statene i felleskap ble gitt mulighet til «å gi seg selv» en ny konstitusjon er sannsynligvis en av flere årsaker til at splittelsen mellom øst og vest fremstår så manifest som den gjør i dag.
Süddeutsche Zeitungs tidligere politiske redaktør Heribert Prantl beskrev det slik i sin bok «Glanz und Elend der Grundrechte» for noen år siden: «Forfatningsdiskusjonene etter gjenforeningen ga intet bidrag til integrasjonen av de østtyske borgerne i den nye fellestyske staten, .. for ettertenksomhet og selvbesinnelse, for diskusjon om grunnlaget for den nye staten var det angivelig ikke tid.» I et langt og godt essay i dagens utgave av Klassekampen beskriver den østtyske forfatteren og kuratoren Thomas Oberbender fraværet av en slik felles grunnlovsprosess som å «..flytte inn hos den andre», i stedet for å «..flytte til et nytt sted, og starte et liv sammen der.» Oberbender nevner «retten til arbeid og til et sted å bo» som østtyske verdier som kunne fått et sterkere grunnlovsvern dersom de to befolkningene, og deres representanter, kunne møttes på like fot rundt samme bord. Selv om det gamle DDR var politisk, økonomisk og moralsk bankerott, hadde borgerne der erfaringer og verdier som kunne bidratt positivt inn i det nye felleskapet. Det kom et billionprogram for «Aufbau Ost» – renseanlegg, fortau og veier og badeland – men det meste som (fortsatt) hadde verdi for østtyskerne ble rasert, og muren i hodene fortsatte å eksistere

Jeg besøkte Øst-Berlin i august 1989, bodde i Vest-Tyskland (Köln) året forut for murens fall og fulgte derfor de etterfølgende debattene om en mulig grunnlovsprosess svært nøye. Blant de mest prominente talsmennene for en slik prosess var filosofen Jürgen Habermas og statsrettsprofessoren Ulrich K. Preuss, men også en rekke stemmer på sentrum-/venstresiden (både i øst og vest) og i den liberale pressen ga sin støtte til forslaget. I Habermas termer må en slik prosess kunne forstås som en type demokratisk selvkonstituering, med etterfølgende folkeavstemning (slik grunnloven også forutsatte). Isolert betraktet var (og er) den vesttyske grunnloven en moderne og liberal forfatning, og svært mye av den kunne og burde blitt beholdt i en ny og felles grunnlov, men fraværet av en bred demokratisk prosess der befolkningene i de to tidligere tyske statene i felleskap ble gitt mulighet til «å gi seg selv» en ny konstitusjon er sannsynligvis en av flere årsaker til at splittelsen mellom øst og vest fremstår så manifest som den gjør i dag. Süddeutsche Zeitungs tidligere politiske redaktør Heribert Prantl beskrev det slik i sin bok «Glanz und Elend der Grundrechte» for noen år siden: «Forfatningsdiskusjonene .. etter gjenforeningen ga intet bidrag til integrasjonen av de østtyske borgerne i den nye fellestyske staten, .. for ettertenksomhet og selvbesinnelse, for diskusjon om grunnlaget for den nye staten var det angivelig ikke tid.»

I et langt og godt essay i Klassekampen 9. november beskriver den østtyske forfatteren og kuratoren Thomas Oberbender fraværet av en slik felles grunnlovsprosess som å «..flytte inn hos den andre», i stedet for å «..flytte til et nytt sted, og starte et liv sammen der.» Oberbender nevner «retten til arbeid og til et sted å bo» som østtyske verdier som kunne fått et sterkere grunnlovsvern dersom de to befolkningene, og deres representanter, kunne møttes på like fot rundt samme bord. Selv om det gamle DDR var politisk, økonomisk og moralsk bankerott, hadde borgerne der erfaringer og verdier som kunne bidratt positivt inn i det nye felleskapet. Det kom et billionprogram for «Aufbau Ost» – renseanlegg, fortau og veier og badeland – men det meste som (fortsatt) hadde verdi for østtyskerne ble rasert, og muren i hodene fortsatte å eksistere.

Foto: Raphael Thiemord, CC-BY-SA-2.0

Valgsuksess for Die Linke og AfD i Thüringen – flertallsregjering uten AfD krever samarbeid på tvers

Det ble et valgskred av de store for venstrepartiet Die Linke ved valget på nytt delstatsparlament i østtyske Thüringen i går. Med sine 31% oppnådde partiet for første gang å bli største parti ved et tysk delstatsvalg. Svake resultater for regjeringspartnerne SPD (8,2%) og De Grønne (5,2%) gjorde imidlertid at flertallet for den rød-rød-grønne regjeringskoalisjonen som har ledet delstaten de siste fem årene forsvant. Også den viktigste utfordreren på borgerlig side, CDU, gjorde med sine 21,8% et dårlig valg (ned 11,7% fra 2014); høyreliberale FDP klarte så vidt å karre seg over sperregrensen på 5%. Valgets store vinner ved siden av Die Linke ble høyrepopulistiske AfD med 23,4%. Dermed blir det umulig å skape regjeringsflertall som ikke innbefatter Die Linke eller AfD. Det siste har samtlige partier avvist, i Thüringen som i de øvrige 15 delstatene: å slippe ytre høyre inn i regjeringskontorene er utelukket.

Det blir alltid katastrofestemning og støy når AfD oppnår sine høye resultater i øst. Men resultatet i Thüringen er temmelig identisk med det AfD oppnådde i nabostaten Brandenburg for knappe to måneder siden, og 3-4% poeng lavere enn resultatet i Sachsen. Med unntak av et par målinger i ukene før valget (som viste scores på 20-21%), er AfDs resultat også temmelig i samsvar med prognosene det meste av høsten. Noe direkte sjokk er derfor ikke dette. Det særegne med Thüringen er at det er Die Linke og ikke SPD (som i Brandenburg) som er det store partiet på venstre side. I tillegg kommer de svake resultatene for CDU og De Grønne.

Det alvorligste med valgresultatet i Thuringen er ikke nødvendigvis AfDs resultat i seg selv, men at det er oppnådd det med Björn Höcke – en Verfassungschutz-observert halv-nazi – som partileder. Det gir grunn til alvorlig ettertanke. Likevel må en ikke glemme hvor tett AfD-støtten i delstater som Sachsen, Brandenburg og Thüringen er bundet sammen med konfliktdimensjonene øst-vest og elite/»folk». AfD er vel nå den viktigste markøren for «anti-wessi»-holdninger og «anti-wessi»-habitus i den østtyske befolkningen. På nasjonalt plan (siste måling 13%)  og i de vestlige delstatene (stort sett godt under 10%) opplever AfD i disse dager stagnasjon eller nedgang.

I Brandenburg og Sachsen har partiene i «det store sentrum» (CDU, FDP, SPD og De Grønne) klart å danne styringsdyktige flertallskoalisjoner utenom Die Linke og AfD. I Thüringen blir konsekvensen av Die Linkes styrke, og CDUs og FDPs samarbeidsblokade mot AfD og Die Linke, at det blir umulig å få på plass tilsvarende flertall. Det fins kun to løsninger på dette: 1) CDU biter i det sure eplet og sier seg villig til å inngå en eller annen form for politisk samarbeidavtale med Die Linke (og SPD/De Grønne) – uten nødvendigvis å måtte gå i regjering med dem. Die Linkes Bodo Ramelow vil da måtte bli leder for en mindretallsregjering med «Tolerierung» fra CDU/FDP. 2) En mindretallsregjering av CDU, FDP, SPD og De Grønne, og med «Tolerierung» fra Die Linke etableres.

Bodo Ramelow er ingen ekstremist, han har en moderat, sosialdemokratisk preget pragmatiker med betydelig tillit i befolkningen, som i de siste fem årene har ledet den rød-rød-grønne regjeringen i Thüringen med stø hånd. Dette vet selvsagt de lokale CDU-lederne med Mike Mohring i spissen. Men her er det selvsagt også mye symbolpolitikk, prinsipprytteri og rikspolitiske hensyn i spill. Det er dette som gjør det vanskeligere enn det kunne ha vært. Det blir garantert krevende forhandlinger, men en løsning vil nok etterhvert komme på plass. Det mest sannsynlige er nok en variant av alt. 1, med Bodo Ramelow som ministerpresident og regjeringsleder.

Foto – Bodo Ramelow: Olaf Kosinsky CC BY-SA 3.0.de