Forfatter: karstenaani

Det tyske valgsystemet for dummies

Søndag 26. september 2021 er det valg på ny Bundestag i Tyskland. Minimum 598 plasser skal fordeles, men sannsynligheten for at det blir langt flere er svært stor. Nåværende Bundestag, altså den som ble valgt høsten 2017, har til sammen 709 medlemmer. Den kommende Bundestag kan som følge av nylige endringer i den tyske valgloven ende opp med mer enn 800 medlemmer.

Hvorfor er ikke antallet parlamentsplasser fastsatt på forhånd? Hvordan velges kandidatene, hvordan fungerer i det hele tatt det tyske valgsystemet? En innføring i 15 punkter:

Bundestag, Berlin
  1. På valgseddelen skal man krysse av to steder. Med førstestemmen («Erststimme») til venstre på seddelen stemmer man på valgkretsens direktekandidat, med andrestemmen («Zweitstimme») til høyre krysser man av for partiet man vil stemme på.
  2. Tyskland er delt inn i 299 valgkretser med like mange direktemandater. Valgkretsene dekker i gjennomsnitt befolkningsområder på ca. 250.000 mennesker. De aller fleste kandidatene til direktemandatene er representanter for de politiske partiene, men det er også tillatt å stille opp som uavhengig kandidat.
  3. Den som oppnår flest stemmer i valgkretsen vinner kretsens ene mandat, selv om det kun er med en stemmes overvekt. Stemmene til de kandidatene som ikke velges er sånn sett «bortkastede».
  4. Hensikten med de 299 direktekandidatene er å sikre at en viss andel av Bundestagsrepresentantene opprettholder lojalitet til velgerne i kretsen hvor de er valgt, at regionale interesser blir ivaretatt osv. Det er også en viss tradisjon for at de direktevalgte kandidatene kan ha en noe større uavhengighet fra partilinjen enn de andre representantene.
  5. Med andrestemmen gir man som sagt sin stemme til det politiske partiet man vil støtte (CDU, SPD, De Grønne m.fl.). Det er spesifikke valglister for hver av Tysklands 16 delstater. Bor du I Schleswig-Holstein og vil stemme på De Grønne, vil De Grønnes representanter i denne delstaten bli valgt fra partiets liste der. Du kan imidlertid kombinere støtten til De Grønne med å gi din førstestemme til f.eks. SPDs direktekandidat.
  6. I utgangspunktet skal det velges 299 mandater med basis i de avgitte andrestemmene, like mange som antall direktemandater og altså til sammen 598 representanter. Et system med overhengsmandater og utjevningsmanadater gjør imidlertid at antall mandater normalt vil bli betydelig større.
  7. Det er nemlig andrestemmen som bestemmer hvor mange representanter de ulike partiene får i Bundestag. Oppnår SPD 25% av stemmene, er de garantert 25% av mandatene i Bundestag.
  8. I fordelingen mellom partiene blir det først fylt opp med de direktevalgte kandidatene, og deretter fylt på med kandidater fra de 16 delstatslistene inntil aktuelle parti har oppnådd det antall representanter det i følge valgresultatet skal ha.
  9. Kommer man i den situasjon at et parti i følge valgresultatet skal ha 5 representanter fra en delstat, men vinner 9 direktemandater får man en situasjon med overhengsmandater. I en slik situasjon vil Bundestag øke fra 598 til 602 representanter. I tillegg kommer utjevningsmandater fordelt på de andre partiene.
  10. Inntil 2013 innebar systemet med overhengsmandater at et parti, eller en allianse av partier, ville kunne oppnå et prosentvis høyere antall kandidater enn det oppslutningen om partiet basert på andrestemmene skulle tilsi. Siden dette var i motstrid til prinsippet om andrestemmene som endelig bestemmende for fordelingene av mandater mellom partiene, besluttet forbundsdagen i 2012/13 (etter en dom i forfatningsdomstolen i Karlsruhe) å endre valgloven. Fra og med valget i 2013 ble derfor nevnte system med utjevningsmandater vedtatt, et system som altså innebærer at det skal fylles på med ekstra kandidater inntil fordelingen svarer til resultatet fra andrestemmevalget.
  11. Valgordningen kan illustreres med delstaten Bayern og kristelig-sosiale CSU som case. Bayern har på bakgrunn av sitt befolkningstall krav på 93 av de foran nevnte 598 mandater – 46 direktemandater og 47 andrestemme-mandater. Justert for stemmene til partiene under sperregrensen på 5% (se nedenfor), vil CSU med et valgresultat på 30% (av andrestemmenne) i utgangspunktet ha krav på ca. 30 mandater. Som delstatens største parti er det imidlertid stor sannsynlighet for at CSU kan oppnå hele 43 direktemandater, altså hele 13 overhengsmandater. For at CSU ikke skal ende opp med mer enn 30% av mandatene i Bayern totalt sett, må det følgelig fylles på med utjevningsmandater til de andre partiene.
  12. Ordningen med utjevningsmandater innebærer at taktisk stemmegivning (valg på ulike partiers kandidater med første- og andrestemmen) ikke lenger gir den samme mening. På den annen side øker risikoen for at Bundestag vokser seg uhåndterlig stor.
  13. Bestemmelsen om en sperregrense på 5% overstyrer imidlertid bestemmelsene over. Oppnår et parti 4,9% av stemmene, blir det ikke representert i Bundestag. Dette rammet både FDP og AfD ved Bundestagsvalget i 2013, der disse oppnådde hhv. 4,8% og 4,7% av stemmene, men likevel kom tomhendt ut når det gjaldt representasjon i Bundestag.
  14. Et unntak fra sperregrensebestemmelsen gjelder likevel: Oppnår et parti med score under 5% minst 3 direktevalgte mandater, oppløses hele sperregrensebestemmelsen og partiet tildeles kandidater i henhold til sin prosentvise oppslutning.
  15. For å motvirke tendensen til stadig økning av antall bundestagsrepresentanter, har Bundestag før kommende valg justert valgloven slik at det er mulig å foreta en moderat begrensning av antallet overhengsmandater som kompenseres av utjevningsmandater.

En konsekvens av de siste årenes endringer i valgloven er at en allerede komplisert lovgivning pr. i dag har blitt så vanskelig at den knapt er til å forstå av andre enn eksperter og byråkrater.

Tiden etter Merkel – Tysklands neste regjering kommer ikke utenom De Grønne

Publisert i Transit Magasin 10. juni 2021

https://www.transitmag.no/2021/06/10/tiden-etter-merkel-tysklands-neste-regjering-kommer-ikke-utenom-de-gronne/

Valget på ny forbundsdag vil ikke kun innvarsle avslutningen på Angela Merkels 16-årige æra som forbundskansler, en regjeringslengde kun kanslerhøvdingene Konrad Adenauer og Helmut Kohl har kunnet matche før henne. Det vil også foregå i en situasjon hvor forventningene til Tyskland fra utenverdenen vil være store – som internasjonal pådriver for en mer ambisiøs og forpliktende klimapolitikk, som økonomisk motor i en koronaskadet Europa, som forsvarer av demokratiske verdier under press både innad i Europa og på globalt plan.

Fotomontasje Scholz, Baerbock, Laschet: Transit Magasin

Velgerne vil ha ny kurs

Når de vel 60 millioner stemmeberettigede skal gjøre sine valg, vil de stå overfor et partilandskap som er betydelig endret fra 2017 til i dag. Den viktigste endringen er De Grønnes overtakelse av posisjonen som største parti på sentrum-venstre side. Et av de store spørsmålene vil derfor være om partiets toppkandidat, den 40-årige folkerettseksperten Annalena Baerbock, kan bli Angela Merkels etterfølger. Europa vil i så fall få sin første regjeringsleder med basis i et miljøparti.

Uavhengig av hvem som overtar kanslerposten, og av hvilke partier en ny regjering vil bygge på, kan det legges til grunn at en videreføring av nåværende storkoalisjon mellom kristelig-demokratiske CDU/CSU og sosialdemokratiske SPD er utelukket. Dette svarer også til velgernes preferanser.

I en undersøkelse meningsforskningsinstituttet Allensbach offentliggjorde i midten av mai uttrykte to tredjedeler av velgerne at de ønsker seg en annen regjeringspolitikk enn den nåværende; på et sentralt område som miljø- og klimapolitikken uttrykte mer enn 55 % at de ønsker en ny kurs.

Den tyske partistrukturen spenner fra venstresosialistiske Die Linke (7-8%) til høyrepopulistiske AfD (10-11%). Mellom de to ytterpartiene ligger de fire partiene i det som gjerne beskrives som «Tysklands store politiske sentrum»: SPD (15-16 %), De Grønne (22-25 %), FDP (9-10 %) og CDU/CSU (26-27 %).

CDU/CSU og De Grønne jevnstore

Ser man på hovedtrender i velgerbevegelsene de siste 2-3 år, og med særlig fokus på situasjonen våren 2021, får man et bilde av et partilandskap med sterk fremgang for De Grønne og tilbakegang eller stabilisering for de andre partiene. Særlig dramatisk har tilbakegangen vært for den gamle sosialdemokratiske storheten SPD, men også CDU/CSUs nedgang fra komfortable 35-37 % til en oppslutning på nivå med De Grønne er en svært markant trend.

Det er også grunn til å merke seg nedgangen i oppslutningen om høyrepopulistiske AfD. Tendensen har vært særlig sterk i de vestlige delstatene, hvor partiets oppslutning i flere av de store byene nå er nede i 4-5%. Forklaringen ligger dels i at yndlingstemaet flyktning- og innvandringspolitikk spiller en langt mer beskjeden rolle i tysk politisk debatt i dag enn for 3-4 år siden, dels indre partistridigheter og radikalisering av partiets politiske posisjoner, dels trusselen om overvåking fra «Verfassungsschutz» (tilsv. PST).

Ser man på galluptallene alene, vil det kunne skapes flertall for flere regjeringsalternativer etter valget i september. I praksis reduseres imidlertid antall alternativer av partienes avgrensninger mot mulige samarbeidspartnere. En absolutt tabugrense for alle partiene fra CDU/CSU til Die Linke går ved AfD. Med sitt prinsipielle nei til ethvert regjeringssamarbeid med partier til høyre for seg, skiller CDU/CSU seg her fra mange av sine europeiske, konservative søsterpartier. For CDU/CSU og høyreliberale FDP gjelder også en tilsvarende avvisning mot samarbeid med Die Linke.

Som nevnt er også en videreføring av eksisterende storkoalisjon mellom CDU/CSU utelukket, et alternativ som i mellomtiden uansett har tapt sitt flertall.

De Grønne i nøkkelrolle

Felles for alle realistiske regjeringsalternativer er at de setter De Grønne («Die Grünen) i en nøkkelrolle. Tysklands politiske kommentatorer er pr. i dag samstemte om at det er umulig å se for seg høstens regjeringsdannelse uten deltakelse fra De Grønne.

Spørsmålet er ikke om, men med hvem partiet vil regjere. Lykkes det å passere CDU/CSU som største parti, vil De Grønne også kunne bekle posten som tysk forbundskansler. Begge de to gamle «folkepartiene», CDU/CSU og SPD, vil gjerne fortsette å regjere, men begge er avhengig av å få De Grønne over på sin side for å lykkes.

Grovt sett peker tre regjeringskonstellasjoner seg ut som de mest sannsynlige: en sentrum-høyrekoalisjon av CDU/CSU og De Grønne, med FDP som mulig tredje partner, en sentrum-venstreregjering med De Grønne, FDP og SPD og en såkalt rød-rød-grønn regjering av De Grønne, SPD og Die Linke.

Legger man dagens målinger til grunn, fremstår det første av disse som mer realistisk enn de to andre. Dette vil også være en løsning hvor det kan bygges videre på erfaringene fra regjeringssamarbeidet mellom CDU og De Grønne i delstatene Baden-Württemberg og Hessen, og hvor stabilisering av samarbeidsforholdene innad i regjeringen sannsynligvis vil bli lettere enn i en rød-rød-grønn regjering, med Die Linke som en potensiell urofaktor i de utenrikspolitiske sakene.

På den annen side vil De Grønne åpenbart oppnå mer av kjernepunktene i sin politikk – klima, miljø, landbruk – i et samarbeid med SPD og Die Linke enn med CDU/CSU. Kommer De Grønne i en posisjon hvor de reelt kan velge, vil de følgelig stå overfor et dilemma. SPD avviser ikke det rød-rød-grønne alternativet, men det synes åpenbart at sentrale deler av partiet, herunder kanslerkandidat Olaf Scholz, vil foretrekke en variant med De Grønne, SPD og FDP fremfor en konstellasjon som også innbefatter Die Linke. 

Striden om toppkandidatene

De tre partiene som tar mål av seg om å kjempe om forbundskanslerposten, CDU/CSU, De Grønne og SPD, har alle lagt mye vekt på bygge opp imaget rundt sine toppkandidater. Forut for utkåringen av kandidater ligger det lange, og til dels konfliktfylte, prosesser med diskusjoner om hvem som er best egnet til å vinne valg.

Måten disse diskusjonene har foregått på sier mye også om partienes samlende tilstand, og om styrker og sårbarheter som til syvende og sist kan bli helt avgjørende for utfallet av valget. De Grønne har tradisjonelt vært et parti preget av fløykamper mellom radikale og moderate posisjoner, i partisjargongen også kjent som kampen mellom «Fundis» og «Realos».

En ny tilstand inntrådte i 2018 med valget av populære og karismatiske Annalena Baerbock og Robert Habeck som ny lederduo. I treårsperioden fra 2018 til i dag har partiet opplevd jevn økning i oppslutning, intern ro og konsolidering under en tydelig profil som grønt reformparti på sentrum-venstre side i politikken. Kunngjøringen av Annalena Baerbock som partiets kanslerkandidat rett etter påske i år skjedde helt uten dramatikk. 

De Grønnes fremgangsmåte står i sterk kontrast til det siste årets uro rundt valget av ny partiledelse i CDU, og den åpne og høydramatiske dag-til-dag-konflikten om posisjonen som CDUs/CSUs kanslerkandidat som utspant seg mellom Markus Söder og Armin Laschet tidligere i vår. Mindre enn et halvår etter at Laschet hadde blitt valgt til CDUs nye leder, stilte en rekke sentrale partiprofiler både i delstatene og blant forbundsdagsrepresentantene spørsmål ved om ikke lederen av søsterpartiet i Bayern, Markus Söder, ville være en bedre stemmefisker og valgkjemper enn Laschet.

Det endte med at CSU-leder Söder måtte kaste kortene, men beslutningen om Laschet kom først etter hard strid i CDUs partiorganer. Rett forut for striden om kanslerkandidatposisjonen måtte CDU under Laschets ledelse gjennomleve to tapte delstatsvalg og flere saker om økonomisk utroskap blant CDU-/CSU-representanter i forbundsdagen. Det er følgelig liten tvil om at Armin Laschet går skadeskutt inn i valgkampen. 

Kanslerkandidat i utakt med sitt parti

SPDs kanslerkandidat Olaf Scholz, nåværende finansminister i Merkels storkoalisjon, ble nok først og fremst valgt på grunn av sin brede erfaring. Det er imidlertid ikke lenger enn et og et halvt år siden han og partneren Klara Geywitz tapte for mer venstreorienterte Saskia Esken og Norbert Walter-Borjan i uravstemningen om å bli SPDs nye leder.

Når Scholz likevel har blitt foretrukket, er nok forklaringen primært at ingen av de to i lederduoen anses som sterke og tydelige nok til å kunne bekle rollen som kanslerkandidat for SPD. Med sin bakgrunn som arbeidsminister i Gerhard Schröders regjeringer på begynnelsen av 2000-tallet og som finansminister i den nåværende Merkel-regjeringen, er det mange som fremhever at Scholz vil kunne få et troverdighetsproblem når han i valgkampen bl.a. skal følge opp forslag om avskaffing av arbeidslivsreformen Hartz IV og om fjerning av «det svarte null» som prinsipp for Tysklands finanspolitiske planlegging.

Disse reminisensene fra SPDs periode som «tredje vei-sosialdemokrati» ble båret fram og til dels også satt ut i livet av SPD-skikkelser som Gerhard SchröderPeer SteinbrückSigmar Gabriel og Olaf Scholz. Programpunktene er nå strøket og alle nevnte skikkelser med unntak av Scholz er uten innflytelse i partiet. Spørsmålet om SPD-programmet egentlig «passer til Scholz» vil nok likevel med jevne mellomrom dukke opp i valgkampen. 

Klimapolitikk og sosial ulikhet i fokus

Mye tyder på at valgkampen vil ha to tematiske tyngdepunkt; På den ene side alt som knytter seg til klima- og energipolitikken og den nødvendige omleggingen av økonomien for å nå klimamålene. På den annen side det man med en samlebetegnelse kan omtale som sosialt sammenhold og ulikhetsbekjempelse.

I tillegg kommer Tysklands plass i en verden med skiftende stormaktskonstellasjoner og et Europa hvor demokratiet flere steder er under press. Håndteringen av koronakrisen, herunder ikke minst politikken for gjenåpning av samfunnet og de økonomiske konsekvensene av dette, vil nok også stå sentralt.

Tysklands digitale etterslep, inklusive den haltende utbyggingen av mobil- og datanettene, er et annet høyaktuelt tema, det samme gjelder boligmangelen og eksploderende leiepriser i de store byene.

Et saksfelt som rimelig sikkert ikke vil spille den samme rolle som i valgkampen for fire år siden, er flyktning- og innvandringspolitikken. Det skyldes både at koronakrisen har gitt rekordlav innvandring både i 2020 og 2021, men også at prosessene rundt integrering av krigsflyktningene som ankom Tyskland under flyktningkrisen 2015/16 har vært rimelig vellykket.

Temaer med potensial for mobilisering langs kulturkampaksen, «liberale eliter versus vanlige folk», vil nok likevel dukke opp. Et av dem er den årelange striden om fartsbegrensninger på tyske Autobahn («Tempolimit 130») som sentrum-venstre med De Grønne i spissen nå går offensivt til verks for å presse gjennom.

Høyresidens partier – og da ikke bare AfD, men også CDU/CSU og FDP – vil med mobilisering rundt en sak som dette også kunne selge seg inn som «frihetspartier» og som forsvarere av tradisjonelle tyske livsformer.

Med sitt sakseierskap til klimapolitikken, og sin sannsynlige posisjon som kommende regjeringsparti, vil mye av premissene for valgkampdebattene om dette helt sentrale temaet bli lagt av De Grønne. Et hovedpunkt i partiets klimaprogram er en heving av måltallet for reduksjon av klimagassutslipp i 2030 relatert til 1990 fra nåværende 55 % til 70 %. For å oppnå dette vil partiet allerede fra 2023 foreta en økning av CO2-avgiften fra 25 til 60 Euro pr. tonn.

Den sosiale skjevfordelingen som vil følge av økte priser på oppvarming og drivstoff, skal kompenseres gjennom tilbakeføring av en type «energipenger» til borgerne – et system som minner om det vi Norge kjenner som «karbonavgift til fordeling» (KAF-modellen). Et sentralt punkt er en kraftig fremskynding av tidspunktet for full avvikling av den tyske kullkraftindustrien – fra 2038, som det står i det eksisterende kompromisset om «Kohleaussteig», til 2030 som det foreslås i De Grønnes program.

Skilpaddetempo

Selv om De Grønne i klimapolitikken er mer radikal og vidtrekkende enn de andre partiene, trenger ikke utfordringene med å oppnå enighet med mulige regjeringspartnerne være uoverstigelige. Man kan f.eks. merke seg at den mulige partneren til høyre, CDU/CSU, nylig varslet som sitt mål å øke klimagassreduksjonen relatert til 1990 fra 55 % til 65 % innen 2030.

Hos de potensielle samarbeidspartnerne til venstre, SPD og Die Linke, ligger de klimapolitiske målene såpass tett på De Grønnes posisjoner at enighet bør kunne oppnås uten altfor store problemer. Nyansene mellom partiene vil nok mer dreie seg om virkemidler, sosial innretning og finansieringsmåte enn om selve måltallene, herunder vekten på kvotehandel og teknologisk innovasjon versus stimulering til endret konsumadferd, sterkere skattlegging av klimafiendtlige aktiviteter osv.

For De Grønne kan nok utålmodigheten fra den radikale del av miljøbevegelsen og fra kritiske understøttere som «Fridays for future» (FFF) bli en vel så stor utfordring som problemene med å komme til enighet med potensielle regjeringspartnere. En av lederne av tyske FFF uttalte således følgende til «Die Tageszeitung» tidligere i vår: «Med sitt presenterte program ligger De Grønne milevidt bak sin lovnad om en politikk i samsvar med målet om 1,5 grad temperaturstigning – det faller oss vanskelig å rose et slikt skilpaddetempo.»

På det sosioøkonomiske området har avstanden mellom de tre rød-grønne partiene blitt betydelig mindre i løpet av de siste år. De tre partiene er enige om alt fra skatteskjerping for høyinntektsgrupper og formuende, og sterkere regulering av leieprisene på boligmarkedet, til bedring av betingelsene for barnefamiliene og heving av den lovregulerte minstelønnen.

I en særstilling står forslaget om å erstatte den såkalte «Hartz IV»-ordningen med en eller annen form for borgerlønn eller garantert minsteinntekt. «Hartz IV» var en del av den store «Agenda 2011»-pakken som ble iverksatt av Gerhard Schröders rød-grønne regjering i perioden 1998-2005, og som fikk som konsekvens at store grupper av langtidsledige ble kastet ut i prekære og ofte umyndiggjørende og kontrollerende livsbetingelser. Kampen om ordningen har vært hard og langvarig, og det ligger en viss symbolikk i at det er Die Linke i samspill med tunge deler av fagbevegelsen som har ledet an i motstanden, mens altså SPD og De Grønne har måttet gå tilbake på den politikken de selv presset fram. 

Samarbeid til høyre eller venstre?

Ser man på det politiske innholdet alene, er det liten tvil om at det er større fellesskap mellom De Grønne, SPD og Die Linke enn det er mellom De Grønne, CDU/CSU og FDP. For de Grønne må dette veies opp mot fordelene ved et mer stabilt styringsgrunnlag – et regjeringssamarbeid med maktproffene i CDU/CSU vil nok sannsynligvis være mindre krevende enn samarbeid med et potensielt uforutsigbart Die Linke.

Et sentrum-høyresamarbeid mellom De Grønne og CDU/CSU vil også innebære sterkere fokus på regjeringsprogrammets finansierbarhet. Mens alle de tre rød-grønne partiene på ulikt vis har vært tydelige på at kostbare klimareformer og gjenoppbyggingen etter corona gjør det nødvendig å gå bort fra den tradisjonelle tyske politikken om budsjettbalanse, vil nok CDU/CSU og FDP kreve at man relativt raskt kommer tilbake til prinsippet om «det svarte null». I allianse med CDU/CSU vil færre av punktene i De Grønnes ambisiøse reformprogram kunne finansieres enn hva som ville vært tilfelle i et rød-rød-grønt regjeringssamarbeid. På den annen side vil nok forutsetningene for å kunne holde «stø kurs» rundt det man tross alt har avtalt være bedre i et samarbeid med CDU/CSU.

Die Linkes utenrikspolitikk

Det største hinderet på veien mot et rød-rød-grønt regjeringsalternativ vil åpenbart ligge i utenrikspolitikken. I en omfattende analyse publisert i Die Zeit 27. mai – «Grønn-rød-død» – går avisens renommerte kommentator Robert Pausch svært langt i å erklære et slikt prosjekt som politisk steindødt. Betydelig enighet om alt fra minstelønn til klimapolitikk hjelper lite så lenge Russlandvenner og Natomotstandere får fortsette å vokte over det Pausch beskriver som Die Linkes «utenrikspolitiske altersølv» – nei til enhver form for deltakelse i fredsbevarende styrker for Bundeswehr, sympati med øst-ukrainske separatister, ukritiske holdninger til Maduro-regimet i Venezuela m.v.

Representanter for partiets tallmessig sterke reformfløy, som toppkandidat Dietmar Bartsch, kan riste på hodet i enerom, men kommer ikke videre så lenge man har akseptert at de ortodokse får vokte over tradisjonen partiet føler seg forpliktet på. De Grønnes co-partileder Robert Habeck uttalte nylig: «Vil Die Linke regjere, må de bekjenne seg til Nato». SPDs innstilling vil være den samme.

Nekter Die Linke å gjøre innrømmelser, vil de sette seg utenfor et regjeringssamarbeid de egentlig ville vært del i, og som kunne gitt gjennomslag for flere av partiets hjertesaker. Robert Pausch sammenfatter det slik: «Sorry Amazonarbeidere og pakkebud, vi har viktigere ting fore».

Øst og vest

Alle tyske forbundsdagsvalg vil ha en «øst-vest-dimensjon». Denne vil tradisjonelt både dreie seg om forskjellene i levekår og om ulikheter i mentalitet, verdier og politisk meningsdannelse i de to delene av Tyskland. En sammenligning av oppslutningen om hhv. AfD og De Grønne ved det nylig avholdte valget i østtyske Sachsen-Anhalt og valget i vestlige Baden-Württemberg tidligere i vår illustrerer forskjellene på en god måte.

Mens AfD oppnår det dobbelte av landsgjennomsnittet (21 %) og De Grønne (6 %) en fjerdedel av dette i Sachsen-Anhalt, gjør den stikk motsatte tendensen seg gjeldende i Baden-Württemberg – oppslutning langt over landsgjennomsnittet for De Grønne (32,6 %) og under snittet for AfD (9,7 %). Spesielt for utviklingen i de østlige delstatene de siste år er også lav oppslutning om SPD og synkende støtte til det tidligere så sterke Die Linke. 

AfD gjorde et dårligere valg enn ventet i Sachsen-Anhalt. Likevel forteller den høye oppslutningen om AfD mye om hvordan det å stemme på partiet har blitt en slags markør mot alt det som kan forbindes med «arrogansen og ignoransen fra vest.» Genderpolitikk og økte bensinutgifter er dårlige kort å spille ut i de struktursvake og kulturkonservative regionene i øst.

Medregnet Berlin utgjør østtyskerne knapt 20% av befolkningen. Skal sentrum-venstre kunne vinne valg på nasjonalt nivå, er man likevel avhengig av at De Grønne og SPD evner å øke oppslutningen i øst. Utfordringen vil være å vise at en offensiv og fremtidsrettet klimapolitikk er like viktig i øst som i vest, og at den også kan danne grunnlag for ny nærings- og velstandsutvikling i mange av de avhengte regionene. Først og fremst må man kunne overbevise uten å bruke pekefingeren.

Armin Laschet eller Annalena Baerbock

Kampen om posisjonen som Tysklands nye Bundeskansler vil til syvende og sist stå mellom to kandidater – CDUs/CSUs Armin Laschet og De Grønnes Annalena Baerbock. SPDs lansering av sin egen kandidat, Olaf Scholz, må i denne sammenheng forstås som en symbolsk markering – en slags påminnelse til velgerfolket om partiets tidligere storhet og om berettigelsen til fortsatt å være kandidat til Bundeskanslertittelen.

I praksis er SPD med sin oppslutning 10 % bak De Grønne uten sjanse til å komme seg i posisjon til å aspirere for tittelen. Hovedårsak er nok i stor grad partiets profilløshet, herunder forsøkene på å legge seg tett opp mot De Grønne i klimapolitikken og Die Linke i sosial- og velferdspolitikken: Hvorfor velge SPD fremfor originalene?

Baerbocks CV – Joschka Fischers synder

I kampen mellom Laschet og Baerbock fikk sistnevnte en pangstart gjennom De Grønnes elegante og sømløse kåring av henne som partiets kanslerkandidat rett etter påske. Forhåpningene om noe nytt og forfriskende sammenlignet med de etablerte politikerprofilene bidro nok også til å løfte Baerbock fram. I noen uker brakte dette De Grønne helt til topps på de politiske målingene. 

Kontrastene til Laschets fomlende og konfliktfylte start var åpenbar. En feil knyttet til rapportering av ekstralønn fra partiorganisasjonen samt unøyaktigheter i flere oppføringer på egen CV, har imidlertid raskt kastet Baerbock tilbake til den politiske hverdagens beinharde realiteter. At feilene etter all sannsynlighet skyldes rutinesvikt og slurv, og i alle fall ikke kan knyttes opp til noe forsett om å bedra, er i første omgang til lite hjelp. Nettets hatmasser har fått et kjærkomment case på en av sine yndlingsfiender i fanget. Hvor lenge historien vil ha virkekraft er imidlertid uvisst.

Baerbocks samtidige har levd «begivenhetsløse liv» sammenlignet med de forutgående generasjonene, og det meste burde nå være ute, skrev Die Zeits Bernd Ullrich i en kommentar 7. juni: «Baerbock har nok ikke vært i stand til å begå samme mengde synder i løpet fire årtier som Joschka Fischer (utenriksminister for De Grønne 1998-2005 med fortid som anarkistisk gatekjemper) kunne klare i løpet av en kveld».

Sachsen-Anhalt – ny giv for CDU/CSU

Armin Laschet for sin del har de siste dagene knyttet mye håp til det svært gode resultatet for CDU ved delstatsvalget i Sachsen-Anhalt i begynnelsen av juni. Oppslutningen på mer enn 37% som den sittende delstatspresidenten Reiner Haseloff oppnådde kan riktignok i stor grad tilskrives det tyskerne omtaler som en «Amtsbonus» – ekstrapoeng til en erfaren, sittende ministerpresident.

I tillegg lyktes Haseloff godt med sin strategi om å selge seg inn som eneste garantist mot at AfD skulle ende opp som delstatens største parti.

Laschet og CDU/CSU vil uansett bruke suksessen i Sachsen-Anhalt for alt den er verdt. Først og fremst vil de bruke den til å fortelle historien om CDU/CSU som det erfarne styringspartiet – som garantisten for stabilitet, forsvarlig omgang med statsfinansene og stø kurs.

Forbuds- og formynderpartiet

Mye kan også tyde på at CDU/CSU, og ikke minst FDP, vil benytte Baerbocks midlertidige svekkelse til å sette inn et støt mot De Grønne som «forbuds- og formynderpartiet som ikke bryr seg om vanlige folks utfordringer».

Det klareste eksempelet på dette er oppstyret rundt De Grønnes forslag om økning av bensinavgiftene med 16 cent pr. liter fra 2023. En slik strategi kan imidlertid fort straffe seg, skrev Die Zeit i nevnte kommentar: Også CDU/CSU har forpliktet seg på Parisavtalens 1,5-gradsmål.

Også partiene utenom De Grønne må følge opp den nylige dommen i Forfatningsdomstolen om at regjeringens klimatiltak er for lite konkrete og forpliktende; en klimavennlig politikk uten økning av CO2-avgiftene på fossile brennstoff er svært lite realistisk.

CDU/CSU er selvsagt fullt bevisst på at temaet avgiftsøkninger på bensin uansett vil måtte komme på bordet hvis de møter De Grønne til regjeringsforhandlinger senere i år.

Klima, demokrati og europeisk samarbeid

Det er krevende å utsi noe rimelig kvalifisert om sannsynlig valgutfall knappe fire måneder før valget holdes. Det er fortsatt helt åpent om Tyskland ender opp med en regjering med basis i sentrum/høyre- eller sentrum/venstrepartiene. Det er likeså vanskelig å antyde noe bestemt om sannsynligheten for at CSU/CSU eller De Grønne ender opp som det største partiet.

Enkelte vil nok likevel mene at det er en viss svak sannsynlighetsovervekt for at CDU/CSU til slutt vil oppnå et bedre valgresultat enn De Grønne, og at konsekvensene av dette da vil måtte bli at en koalisjon av de to partiene ender opp med regjeringsansvaret. Et interessant spørsmål vil i så fall være hvor stort avtrykket av De Grønne vil bli i en regjering hvor de inntar rollen som en stor juniorpartner – en regjering hvor Annalena Baerbock godt kan ende opp som utenriksminister.

Man kan i det minste gå ut fra at slik regjering vil bli en noe større pådriver for forpliktende oppfølging av klimamål, demokratispørsmål og global sikkerhet innen rammene av EU-samarbeidet enn det regjeringen har vært i det forutgående tiår. Det er ikke den verste prognose man kan stille for den kommende regjering i Europas mektigste stat.

Tysk revolt

Publisert i Vagant 25. mai 2021 http://www.vagant.no/qanon-konspirasjonstenkning-hoyrekstremisme-tyskland/


BAKGRUNN. Oppslutningen om QAnon vokser raskere i Tyskland enn i noe annet europeisk land. Hvorfor?

QAnon
Foto: Ehimetalor Akhere Unuabona / Unsplash

Brandenburger Tor, Berlin, sommeren 2020. På en av de mange demonstrasjonene mot de tyske myndighetenes koronapolitikk får en reporter eventmakeren «James» i tale. På spørsmål om hvordan han kan vite at «Donald Trump vil redde verden og tilby fredsavtalen Det tyske rike ble frarøvet i 1945», svarer mannen: «Alt står så klart, man må bare lete det opp.»[1]  

Den som for ettertiden vil beskrive stormingen av Capitol 6. januar i år kommer ikke utenom «QAnon»-bevegelsen. Tilhengerne av QAnon var ikke bare blant de mest aktive i oppløpet. Gjennom sine nettbaserte kanaler var de også storleverandører av de mobiliserende fortellingene bak stormingen, om valget som ble stjålet og Donald Trump som folkets redningsmann i sluttkampen mot den globale, pedofile elitens deep state

QAnon-bevegelsen er i utgangspunktet et erkeamerikansk fenomen, men har etter starten i 2017 gradvis spredd seg over kloden. Overraskende nok har nedslaget vært særlig stort i Tyskland: Europas mektigste stat har det største antallet QAnon-tilhengere utenfor det engelskspråklige rom. 

150 000–170 000 tilhengere i Tyskland

I mars 2020 var det registrert cirka 21 000 abonnenter på den største tyske Q-kanalen på meldingstjenesten «Telegram», den viktigste plattformen for spredning av Q-budskap. Ved begynnelsen av 2021 var tallet steget til rundt 164 000. Skal man tro Konrad-Adenauer-stiftelsen, er potensialet langt fra uttømt. Ifølge en studie stiftelsen presenterte høsten 2020, skal opptil en tredel av tyskerne være åpne for konspirasjonsmyter i en eller annen form.[2]

Fremveksten av QAnon i Tyskland kan ikke sees isolert fra de politiske og sosiale rystelsene utløst av koronapandemien. Demonstrasjoner mot frihetsbegrensningene i myndighetenes inndemmingspolitikk har vært et godt synlig fenomen i de store tyske byene fra våren 2020. De protesterende har utgjort et fargerikt fellesskap av «Wutbürger» («raseriborgere»), vaksinemotstandere, esoterikere og høyreekstreme. 

Koronapandemien har fra første stund vært en perfekt anledning for spredning av QAnons fortellinger og forestillingsunivers. I forgrunnen står påstanden om at covid-19 er en del av løgn- og manipulasjonssystemet til dypstaten og dens støttespillere i mediene og de korrupte politikerelitene. At QAnon-bevegelsens covid-19-fortelling er bygget opp rundt påstander som logisk sett utelukker hverandre, synes ikke å svekke oppslutningen om dem. Påstandene varierer fra at viruset ikke eksisterer til at det er et biologisk våpen sluppet løs av dypstaten, fra at 5G-nettet er det egentlige viruset til at strålingen fra 5G bereder grunnen for smitte. QAnon-fortellingene innbyr til kreativ tolkning og meddiktning. At de opptrer i ulike versjoner bidrar i seg selv til bevegelsens dynamikk. 

Rotschildene og George Soros

Et fellestrekk ved QAnon-bevegelsen overalt på kloden er de antisemittiske konspirasjonsforestillingene og de tette forbindelsene til høyreekstreme grupperinger. Når det manes til sluttkamp mot dypstatens globale elite, er «elite» åpenbart et chiffer for jødene; gjengangere er «Rotschildene» og investoren George Soros. Mer bisart blir det i fortellingen om de underjordiske fengslene der dypstaten holder barn fanget for å tappe «Adrenochrom» ut av dem, en stoffskiftesubstans eliten benytter som rusmiddel og foryngelseskur. Her vekkes ritualmordmyter fra europeisk middelalder til live. 

QAnons antisemittisme får noen ganger groteske utslag, slik som i de gule (jøde)stjernene med påskriften «nicht geimpft» («ikke vaksinert») som har vært festet på jakkeermene til demonstranter i flere tyske byer. To mulige tolkninger: «Som ansvarlige for koronabedrageriet, vaksinerer vi jøder oss selvsagt ikke», eller «kravet om vaksinering, minner om forfølgingen av jødene under nazismen». Flertydigheten er trolig tilsiktet. 

«Die Reichsbürger»

Foruten QAnon har ingen organisasjon vært mer synlig under antikorona-demonstrasjonene enn de såkalte «Reichsbürger» – borgere av (det tyske) Riket. I Tysklands rike flora av høyreekstreme subkulturer er dette en av de største, best organiserte og mest myteomspunnede. Riksborgernes store fortelling er at Det tyske rike fortsatt eksisterer, at den tyske statsform slik vi i dag kjenner den er illegitim og at forbundsrepublikkens forfatning av 1949 er ugyldig. Begrunnelsen er at det aldri ble inngått noen «fredsavtale» mellom de allierte og Det tyske rike etter 2. verdenskrig. 

Det er foretatt betydelige våpenbeslag blant bevegelsens medlemmer, og det tyske Verfassungsschutz (tilsvarer PST i Norge) har i sin siste rapport beskrevet riksborgerne som en organisasjon med stort voldspotensial. QAnons og riksborgernes fortellinger utgjorde en perfekt match så lenge Trump var i spill som redningsmann mot dypstatens maktvelde. Med Trump som seierherre ville nemlig tyskerne kunne få sin fredsavtale, og Det tyske rike gjenvinne sin suverenitet.

Kokebokforfattere og slagerartister

Ekstra oppmerksomhet sikres av Q-kjendiser som kokebokforfatteren Attila Hildmann, soulsangeren Xavier Naidoo og slagerartisten og trash-tv-profilen Michael Wendler. Den første, som foruten for kokebøker er kjent for sin forkjærlighet for naturmedisin og økologi, erklærte seg i fjor som kommende tysk statsleder når «det store oppgjøret kommer». Meldingen fra Wendler kort tid etter stormingen av Capitol – «Trump vil snart gripe inn og stille fiendene sine for et militærtribunal» – sto ikke tilbake for Hildman i profetisk seiersikkerhet. Xavier Naidoo for sin del melder jevnlig om pågående aksjoner for befrielse av barn i de pedofile nettverkenes fangenskap. 

Når rablende galskap som dette ikke kan overses, skyldes det ikke bare at millioner av mennesker kloden rundt tror på den, men også fordi de som bærer galskapen frem ikke er fremmede for bruk av vold. Det går en direkte linje fra Telegrams QAnon-grupper til forsøkene på storming av Riksdagsbygningen i august i fjor.

Det særskilt tyske 

I boken Frykt og avsky i demokratiet (2020) beskriver filosofen Eirik Høyer Leivestad vår tids hat- og ressentimentspregede ekkokamre som «mediefasiliterte omløp av affekter og ideer», iverksatt og vedlikeholdt av «emosjonelt oppflammede kollektiver».[3] Dette treffer godt også for QAnon. I tillegg kan man søke forklaringer på konspirasjonsmytenes tiltrekningskraft gjennom massepsykologiske og antropologiske tilnærmingsmåter, som studerer den arkaiske trangen til å se verden som beveget av intensjoner og som en evig kamp mellom det gode og det onde.

Spørsmålet er så om også historiske erfaringer kan kaste lys over den ekstraordinært store utbredelsen av QAnon i Tyskland. Finnes det historisk frembrakte mentaliteter, myter og praksiser som er særskilte for Tyskland, og som kan ha gitt QAnon-tenkningen gunstigere vekstbetingelser der enn i andre sammenlignbare land? Er det mulig å sannsynliggjøre at visse ideologisk-kulturelle pregninger har opptrådt hyppigere og mer intenst i Tyskland enn i det øvrige Europa, og at disse kan ha bidratt til QAnonbevegelsens utbredelse? Spørsmålene kan undersøkes gjennom et nærmere blikk på fire kulturelle fenomener i Tysklands nyere historie. 

Alternativtenkning og esoterikk

Den moderne alternativtenkningen, slik vi kjenner den i form av naturmedisin, homeopati, veganisme, naturisme, reformpedagogikk og nyåndelighet, har sine røtter i den såkalte Lebensreform-bevegelsen i det tyske keiserriket.[4]Etter første verdenskrig delte bevegelsen seg grovt sett i to: en sosialistisk/anarkistisk retning som forsøkte å videreføre dens vitalistiske ideer som del av et frigjøringsprosjekt, og en autoritær/fascistisk retning som kombinerte kropps- og soldyrkingsideologi med rasetenkning og antisemittisme. 

Alternativkulturene fikk en kraftig oppblomstring i kjølvannet av de vestlige ungdoms- og studentopprørene på 60- og 70-tallet, med et sterkt gjennomslag i Tyskland. Flere av alternativkulturens prosjekter, som økologisk landbruk og veganisme, har gjennom årene vokst seg ut av subkulturene og inn i det kommersielle massekonsumets sfærer. Ingen steder er markedet for allehånde «alternative» produkter større enn i Tyskland, og ingen steder er mangfoldet av alternative terapier, nyreligiøsitet og motkulturelle tilbaketrekningstilbud mer synlig. Ofte er disse fenomenene forbundet med antivitenskapelige og anti-moderne impulser, som i skepsisen til skolemedisin, vaksinemotstand, frykt for «stråling» og lignende. 

Den moderne alternativbevegelsen har tradisjonelt vært ansett som et barn av venstresiden, men retter man blikket mot folkloren som omgir det tyske QAnon, viser det seg at mange av elementene i alternativtenkningens idé- og smaksunivers gjenfinnes også der.

Konflikt, polarisering og German Angst

QAnon-bevegelsen lever av konflikt og tilspisning. Med unntak av tidsspennet 1953–1965 – «Det økonomiske underets» kjerneperiode – har det tyske politiske landskapet de siste 100 årene hatt sterke innslag av opprør, gatekamper og politisk vold. Forskjellene er store mellom republikkmotstandernes politiske attentater på tidlig 20-tall og den røde RAF-terroren på 70- og 80-tallet, mellom de marsjerende studentene i 1933 og 1967/68, mellom de fremmedfiendtlige PEGIDA-demonstrasjonene i Dresden og slåsskampene mellom politi og anarkistiske gatekjempere i Hamburg og Berlin. Samtidig finnes det fellestrekk. I sin bok Republik der Angst – Eine andere Geschichte der Bundesrepublik (2019) beskriver historikeren Frank Biess disse som en type «dramatisering av det politiske».[5]

Med økende vilje til konfrontasjon og gatekamp også i eldre aldersgrupper, og i det man tidligere ville ha omtalt som borgerlige sjikt, har «den tyske furoren» fått en ny dimensjon. Inkarnasjonen av denne finner man i det tyskerne med et nyord har døpt til «Der Wutbürger» – raseriborgeren.

«German Angst» var i utgangspunktet et bilde som utenlandske journalister – ironisk og lettere forferdet – introduserte for å beskrive angsten og sivilisasjonspessimismen bak massedemonstrasjonene som fylte opp gater og plasser i 1970-, 80- og 90-tallets Tyskland. Det var også en mer generell betegnelse på et gjennomgående fryktsomt og panikkdrevet samfunn – fra de borgerliges angst for RAF-terrorisme og «fienden i øst» til de sosiale bevegelsenes frykt for atomkrig, atomulykker, skogsdød, overvåkning og «den autoritære stat».

Som Biess fremhever, favner fenomenet «German angst» videre enn å beskrive noen særegne trekk ved 80-tallets tyske venstreside. Det springer ut av den spesifikke tyske traumatiseringen etter 2. verdenskrig, et traume som ble arvet og videreført i generasjoner etterpå. Biess beskriver periodene etter de to verdenskrigene som preget av «emosjonell fellesskapsbygging» fundert i frykten for og avgrensningen mot en indre fiende – i mellomkrigstiden jøden, i etterkrigstiden alt fra de såkalte DPs (Displaced Persons) via verveagenter for den franske fremmedlegionen til hevngjerrige kommunister. 

Også vår tids høyrepopulister, eksempelvis i AfD og PEGIDA, drives frem av frykt. Her fremtrer frykten mer som et kulturelt undergangsscenario, som «trusselen mot den kristne, tyske kultur» og «trusselen mot den homogene tyske identitet». Det truende «andre» er først og fremst muslimene og innvandrerne, men også elitene og «systemet» som har tillatt de fremmede å slippe inn. QAnon nærer dessuten frykt for «de skjulte farer», for «stråling» og giftstoffer, for «den indre fiende», for «elitene». Mye av dette er plukket opp og videreforedlet fra German Angst-universet. 

Revolt, underordning og tillit

De seneste 150 årenes tyske historie viser radikale skiftninger i borgernes forhold til statsmakten – fra radikal revolt til masochistisk underordning via perioder med større grad av gjensidig tillit mellom styrende og styrte. Den delvis mytologiserte tyske underdanighetsmentaliteten hadde sin storhetstid i keisertiden før og etter nest siste århundreskifte, udødeliggjort i Heinrich Manns portrett av fabrikantsønnen Diederich Hessling i romanen Der Untertan (1918). Den gjenoppsto i radikalisert og pervertert form i de tyske massenes hengivelse til Hitler og nazismen.

Den umiddelbare etterkrigstidens kombinasjon av «økonomisk under», halvautoritære samfunnsformer og foreldregenerasjonens løgnaktige omgang med nazitiden, ble utfordret av det vesttyske studentopprøret i 1968. Det omfattet flere og fikk et voldsommere gjennomslag enn noe annet sted i Vesten. Opprørernes kamp var en krigserklæring mot ufrie livsformer og undertrykkelse av subjektivitet – en fundamentalkritikk som skapte antagonisme og tillitssvikt mellom «systemet» og de nye generasjonene. 

Først fra 80-tallet og utover begynte en mer gjennomgripende demokratisk-republikansk forståelse av statsborgerrollen å slå rot i det vesttyske samfunnet. De som bar den frem var i stigende grad den tidligere opprørsgenerasjonen. I dag har denne generasjonen (og deres barn) for lengst inntatt kommandopostene i de samfunnsbærende partiene i «Tysklands store politiske sentrum» – CDU, SPD og De Grønne. For de nye gruppene av opprørere – raseriborgerne, høyrepopulistene, koronademonstrantene – er partiene i det politiske sentrum «systempartier». I kampen mot dem er fundamentalopposisjonens rike spektrum av protesttyper viktige redskaper. Historisk sett er disse venstresidens produkter. Raseriborgerne og deres allierte har nå i betydelig grad gjort dem til sine egne.

Det er umulig å begripe «tillitens problem» i dagens tyske samfunn uten å ta innover seg to epokegjørende hendelser i de siste 30 årenes historie – sammenbruddet av DDR i 1989, og prekariseringen av deler av befolkningen i kjølvannet av nedskjæringspolitikk og økonomiske kriser. Ifølge psykoanalytikeren Annette Simon var hverdagen i DDR preget av «en stadig nykonsolidering av autoritære, hierarkiske strukturer».[6] Raseriet som vokste ut av denne resulterte ikke i medfølelse med ofrene for fascismen, slik statsideologien foreskrev, men tvert imot i et raseri mot det Simon beskriver som en «påtvunget antifascisme». I dagens Tyskland lever dette raseriet videre i deler av den tidligere DDR-befolkningen, blant annet som raseri mot migrasjon iverksatt av «de politiske elitene i vest». Samtidig skapte DDR-befolkningens skuffelse over uoppfylte lovnader fra gjenforeningen en distanse til statennoe AfDs og Pegidas agitasjon mot de vestlige «systempolitikerne» senere har profitert sterkt på. 

Opplevelsen av å være utestengt ble også en erfaring for mange gjennom Schröderregjeringens hardhendte «Agenda-2011»-politikk og gjennom tapet av arbeidsplasser i kjølvannet av finanskrisen 2008–09. Grupper som tidligere hadde trygge og sikrede posisjoner er gjennom prekære Hartz-IV-betingelser blitt frarøvet grunnlaget for samfunnsmessig anerkjennelse og personlig selvaktelse, og dermed også mye av det som ligger til grunn for tiltro til de politiske institusjonene. Antallet borgere uten tillit til «systemet» er ikke ubetydelig i Tyskland. Mistroen og desillusjonen i disse gruppene er en «ressurs» for allehånde demagoger. 

Emosjonaliseringen av politikken 

I kjølvannet av 68-oppgjøret oppsto en ny ekspressiv følelseskultur. Frank Biess beskriver den som en «emosjonalisering av politikken». Aksjonsformene ble voldsommere og mer mangfoldige, demonstrasjonene ble til gateteater eller gateslag, det anarkistiske og karnevalistiske ble mye tydeligere. Hos den enkelte skulle behovsundertrykkende maktstrukturer sprenges i stykker nedenfra gjennom nye alternative livsformer: basisdemokrati, selvorganisering, kollektive boformer, ikke-autoritære barnehager, fri sex og utprøving av narkotika. Indre patologier skulle drives ut, og det autentiske selvet skulle realiseres gjennom kollektiv politisk kamp. I de nye sosiale bevegelsene, herunder særlig antiatomkraft- og fredsbevegelsen, ble kultiveringen og politiseringen av følelsene og angsten en sterk drivkraft i seg selv. 

Tilpasning og opprør – protestformenes konvergens

De revolusjonære har for lengst avsluttet sin «marsj gjennom institusjonene». På veien frem har samfunnet blitt modernisert og demokratisert, og veldig mye av det opprørerne sto for er blitt mainstream. Også formene for protest og motstand har satt seg fast. Gatedemonstrasjonenes preg av konfrontasjon er mye av den samme i dag som for 50 år siden. Den store forskjellen er at den politiske emosjonaliseringen ikke lenger er noe de venstrealternative miljøene har monopol på. 

I det økonomiske underets kjerneperiode (1953–1969) var den klassiske konservative politikeren en stiv og korrekt skikkelse. Han foraktet urostiftere og «gatens parlament» og hans politiske angst var primært rettet mot krefter som truet statsmaktens autoritet. I dag har høyrepopulister og konspirasjonstenkere annammet politikkens ekspressive emosjonskultur med samme selvfølgelighet som Hamburgs og Berlins anarkistiske gatekjempere. De målbevisste provokasjonene og hangen til tilspissing og konflikt viser kontinuiteten i aksjonsformer mellom 60-/70-tallets venstreorienterte kamporganisasjoner og de høyrepopulistiske bevegelsene. 

Det ideologiske grunnlaget for studentbevegelsens fremste kamporganisasjon, SDS, og høyrepopulistene med AfD i spissen, er selvsagt svært forskjellig, men fiendene var og er i en viss forstand de samme – «systempartiene», elitene og en «løgnaktig» presse. Selv om angstobjektene er ulike, finnes det likheter i frykten for fremtidig sammenbrudd og undergang. For fredsbevegelsen og for 70/80-tallets nye grønne partier gjaldt frykten atomstråling, giftstoffene i bakken og den totalutslettende atomkrigen. Det nye høyre dyrker forutsigelser om at muslimene, migrantene og «systemet som beskytter dem» vil bringe Tyskland mot en katastrofe – om man ikke endevender det bestående. 

Høyrepopulisten, konspirasjonstenkeren og raseriborgeren har gjenskapt post-1968-periodens ekspressive følelseskultur. Grunnlaget for den nye kulturen – mønstrene for det Frank Biess omtaler som «følelsenes offentlige skueplass» – ble lagt av 68-generasjonen, men de mest aktive til å utnytte den er i dag det nye ytre høyre. I samme perspektiv kan man se filosofen Marc Jongens (AfD-representant i Bundestag og elev av Peter Sloterdijk) mobilisering for gjenmobilisering av tyskernes «thymotiske energier» – kultivering av sinne, stolthet og opprørthet som modus for selvhevdelse i kampen mot de politisk korrekte elitene og et «ungt og vitalt islam». 

Den som tar en gjennomsnittlig demonstrasjon under «Querdenker»-fanen (som samler anti-koronademonstrantene) nærmere i øyesyn vil bli vitne til et rikt skue – et spenn fra det latterlige via det karnevalistiske og gateteateraktige til det voldelige og frastøtende. I sentrum for begivenhetene vil man finne Q-aktivistene med sine aluminiumshatter, gassmasker og groteske gule armbind. Mange av de opptredende bærer gammelhippiens klamotter, en hel del har tilbrakt år av sine liv i esoterikkens subkulturer, flere har tatt steget fra én fundamentalopposisjon til en annen; alle har gitt seg hen til et følelses- og fantasistyrt bilde av virkeligheten. 

QAnon og de høyreekstreme

QAnons muligheter for videre vekst i Tyskland beror på koronapandemiens videre spredningskurver, og ikke minst politikernes og myndighetenes håndtering av den. Fortsetter situasjonen med nedstengninger og innskrenkning av frihetsrettigheter, vil et rikholdig råmateriale for utvikling av nye konspirasjonsfortellinger foreligge. 

Den store faren er at båndene mellom QAnon-bevegelsen og de eksplisitt høyreekstreme konspirasjonsmiljøene styrkes, og at oppslutningen om QAnon blir en egen rekrutteringsvei inn til de etablerte høyreekstreme organisasjonene. I sin seneste årsrapport (2019) anslår det tyske «Verfassungsschutz» at cirka 32 000 personer kan tilordnes den høyreekstreme scenen.[7] Rundt en tredel av disse kan utgjøre en betydelig voldstrussel. Oppslutningen om den tyske QAnonbevegelsen er anslått til 150 000–170 000 personer, altså det femdobbelte av den høyreekstreme scenen. For deler av QAnon-folket, og særlig de som er inspirert av «alternative» ideer, kan det være sperrer mot å bevege seg i retning organisert høyreekstremisme eller nynazisme, for andre ikke. Alene de store tallene gjør det nødvendig å følge utviklingen årvåkent.

Motstandskraft mot politiske og ideologiske eksesser

Et paradoks i å omtale Tyskland som eksessenes og konspirasjonenes land, er at landet i dag har en udiskutabel posisjon som et av verdens mest stabile og velfungerende demokratier. Politiske flertallsdannelser både nasjonalt og regionalt er gjennomgående forankret i det man kan beskrive som «det brede sentrum», og til forskjell fra ytre høyre-partiene i flere av nabolandene er det høyrepopulistiske AfD ikke i stand til å øve politisk innflytelse, til tross for sine representanter i Forbundsdagen. Den solide forankringen av demokratiske og republikanske verdier i befolkningen er også dokumentert i holdningsundersøkelser og verdibarometre. 

Utfordringene knyttet til ekstremisme og konspirasjonstenkning, utenforskap og avmakt er likevel åpenbart til stede. Styrken med Tyskland er at demokratiets verdier er dyrekjøpte, og at erfaringene med krig og diktaturer – og tiår på tiår med bearbeiding av erfaringene fra dem – etterhvert har frembrakt en grunnfestet motstandskraft mot politiske og ideologiske eksesser. Stilt overfor et fenomen som QAnon er nok Tyskland betydelig bedre rustet enn opprinnelseslandet på den andre siden av Atlanteren.


[1] Video i nettmagasinet t3n, 18.11.20.

[2] Jochen Roose: «Sie sind überall». Eine repräsentative Studie zu Verschwörungstheorien, Konrad-Adenauer-Stiftung, september 2020. https://www.kas.de/documents/252038/7995358/Eine+repräsentative+Umfrage+zu+Verschwörungstheorien.pdf/0f422364-9ff1-b058-9b02-617e15f8bbd8?version=1.0&t=1599144843148

[3] Eirik Høyer Leivestad: Frykt og avsky i demokratiet, Vagant, 2020.

[4] En god oversikt finnes i Die Zeit Geschichte 2/13, «Anders Leben».

[5] Frank Biess: Republik der Angst – Eine andere Geschichte der Bundesrepublik, Rowohlt, mars 2019.

[6] Annette Simon: «Wut Schlägt Scham», Blätter für deutsche und internationale Politik 10/2019.

Jan-Werner Müller, Judith Shklar og identitetspolitikken

Den tyske politiske teoretikeren Jan-Werner Müller, professor i political sciene ved Princeton University, USA, har gjennom flere år skrevet fram en liberalisme fra venstre. Han har gjort det gjennom bøker om populismen, om forfatningspatriotismen, i sin politiske idehistorie for det 20. århundre, i sine studier av Carl Schmitt og mer til. I disse dager er han aktuell med en ny bok om demokrati og regjerbarhet.

I boken «Furcht und Freiheit – für einen anderen Liberalismus», som utkom høsten 2019, utlegger han sitt venstreliberale program i nær anknytning til den jødisk-latvisk-canadiske politologen Judith N. Shklar (f. 1928) og hennes «Liberalism of fear», fryktens liberalisme. Sentralt i hennes teorier står det enkelte individs rett på beskyttelse mot grusomhet og frykt, og i forlengelsen av dette hennes «rettighetenes liberalisme». Det er en nær forbindelse mellom hennes biografi og hennes verk.

Müller analyserer i sin bok flere aspekter av det vi i dag, ofte svært kritisk, omtaler som «identitetspolitikk». Hans utgangspunkt i Shklar gjør at han evner å fange opp noen elementer som ofte blir borte i dagens opphissede debatter. Kort sagt argumenterer Müller for en type «avkulturalisering» av det politiske ordskiftet. De identitetspolitiske kravene er legitime: Men handler beskyttelse av mindretallskulturer primært om «kultur»? Er det ikke langt mer et spørsmål om å sette makt bak kravet om likebehandling?  Et sted i boken formulerer Müller dette slik:

«Det mange i dag nonsjalant avfeier som identitetspolititikk forstås feil hvis man oppfatter den som en etisk oppfordring til maksimal individuell (eller kollektiv-kulturell) selvutfoldelse; det handler heller ikke om å fremme en utvikling med et maksimalt antall pittoreske livsformer ved siden av hverandre. Derimot handler det om likhet, og i særlig grad å kjempe fram en effektiv likebehandling. For Black Lives Matter-bevegelsen handler det ikke primært om å utbre en bestemt form for mangfoldsideologi; det dreier seg rett og slett om det, til dels fortvilte, forsøket på å øke bevisstheten blant et indifferent eller ignorant flertall om erfaringene av sårbarhet. Man gjør til syvende og sist ikke noe annet enn å kreve den selvfølgelige grunnretten til ikke å bli skutt av politiet.

Noe lignende kan man si om MeToo. Heller ikke her dreier det seg om skurrile, subkulturelle erfaringer, eller om rettighetene til et mindretall, snarere om innfrielsen av en basisfrihet – nemlig friheten til å leve sitt liv uten frykt for sjikanering fra mektige menn. Judith Shklar betegnet sin liberalisme som «de permanente mindretallenes liberalisme». Hun ville med dette ikke fremme noen slags gruppeseparatisme, en forestilling om at kollektive identiteter er bærere av en tidløs og permanent «essens». Hovedpoenget var ikke noe annet enn å peke på kjensgjerningen om disse mindretallenes opplevelse av diskriminering, ikke-aktelse og sårbarhet over svært lang tid.

De som opplever at egen «frihet» innskrenkes av krav om beskyttelse mot frykt, forsøker gjerne å fremstille de sårbare som en slags penetrante mindretall, eller som subkulturelle yrkesdemonstranter og eviggående gledesdrepere. Det skal likevel mye til for å hevde at man befinner seg i en situasjon der flertallene trenger beskyttelse mot mindretallene. Sistnevntes stemmer er i dag ofte tydeligere enn de tidligere har vært. Deres tilstand av strukturell sårbarhet er likevel fortsatt langt mer utpreget enn hva det påstått viktimiserte flertallet er i stand til å forestille seg.»

(Min overs.)

Müllers (og Shklars) teorier er liberale fordi det er det enkelte individ og den enkelte borger som står i fokus, de er venstreorienterte fordi de synliggjør at undertrykkelse og sårbarhet kan sette seg gjennom på alle plan i samfunnet og i hele spekteret av mulige herredømmerelasjoner – på arbeidsplassene, gjennom sosial diskriminering og ulikebehandling, i strukturelle hindre for sjanselikhet. Demokratiske institusjoner og like politiske rettigheter er viktig, men ikke tilstrekkelig for å beskytte den enkelte mot frykt og ufrihet.

For en skikkelse som Shklar ga heller ikke de tette sosialt-kulturelle fellesskapene noen garantert beskyttelse mot det enkelte individs sårbarhet og utsatthet. Shklar var derfor skeptisk mot veldig mye av det som går under navnet «kommunitaristisk» samfunnsteori. Svært mange vil derimot hevde, og jeg er blant dem, at en eller annen form for sosialisme – eller i det minste en rettighetsbasert og omfordelende velferdsstat – er nødvendig for å realisere det program Müller (og indirekte, Shklar) gjør seg til talsmann for.

Den Grønne borgermesteren og fotballspillerens «n….kukk»

Det tyske Grønne partiets enfant terrible nr. 1, Boris Palmer, har gjort det igjen! Sist fredag postet han følgende FB-one-liner om fotballspilleren Dennis Aogo, tidligere tysk landslagsspiller med tysk-nigeriansk bakgrunn: «Aogo er en fæl rasist. Tilbyr kvinner n…kukken sin» («seinen N…schwanz»). Palmer skrev n-ordet fullt utbokstavert. Bakgrunnen er at nevnte Aogo etter sigende selv skal ha benyttet n-ordet om svansen sin, og da som et «tilbud» til en tysk kvinne på en Mallorcareise for en tid tilbake.

At historien sannsynligvis er fake er alvorlig nok i seg selv, ikke minst for Aogo. I forhold til Palmers framferd er dette imidlertid underordnet. Hensikten fra hans side var nemlig åpenbart å demonstrere hvor «håpløse» rasismeanklager kan bli når det kan rettes anklage om rasisme selv mot en tysk-nigeriansk fotballspiller. Som moderate FAZ påpekte i en kommentar i gårsdagens avis, gjør imidlertid Palmers gjengivelse av Aogos angivelige tilbud ikke at ordet mister sin rasistiske og sexistiske karakter – selv om Palmer åpenbart vil hevde at utspillet fra hans side var ironisk og «pedagogisk» ment.

Boris Palmer, borgermester Tübingen (Foto: R. Kraasch, CC-BY-SA 4.0 DE)

Tübingens borgermester Boris Palmer er Tysklands mest prominente, og sikkert også mest medieeksponerte, lokalpolitiker. Unge Palmer vant borgermestervalget med brask og bram i 2007, og har siden blitt gjenvalgt to ganger. Under hans ledelse har den vakre lille universitetsbyen (100.000 innbyggere) utviklet løsninger for bl.a. energibruk og lokaltrafikk som har gjort Tübingen til en modellby. For noen år tilbake ble den også kåret til byen med høyest livskvalitet i Tyskland. Samtidig har Palmer gitt ut bøker på løpende bånd og vært stamgjest i de nasjonale talkshowstudiene når kontroversielle temaer skulle diskuteres.

Spesialiteten fremfor noe annet har vært å demonstrere egen frittalenhet, noe som flere ganger har brakt han i nærheten av AfD-land. I fjor vakte han oppsikt med å opptre som lokalsheriff overfor lystige og munnrappe studenter i det nattlige Tübingen, året før hang han seg opp i Deutsche Bahns bruk av fargede personer i en reklame og sist sommer klarte han å få hele det politiske Tyskland, inkl. eget parti, på nakken etter en tankeløs og ufølsom uttalelse om at «de som nå dør av corona ville dødd om et halvt år uansett». Listen over lignende utspill er lang, hver gang ledsaget av forsideplass i riksavisene. Etter fjorårets coronauttalelse ba partiets besluttende organer ham om å forlate partiet frivillig, noe han nektet å etterfølge. I mellomtiden har Palmer med sedvanlig handlekraft skapt ny (positiv) oppmerksomhet rundt seg og sitt, denne gang gjennom et mye omtalt regime for håndtering av Coronaepidemien – den såkalte «Tübinger-modellen» med Coronabekjempelse uten omfattende nedstenging, men med et svært strengt og omfattende test- og sporingsregime.

Sjakkspilleren og matematikeren Palmer er utvilsomt lynende intelligent. Han har et sterkt karisma og kunne brakt det helt til topps i tysk politikk, hvis han litt oftere hadde tellet til ti før han fyrte løs. Hans store svakhet er en selvforelskethet av galaktiske dimensjoner, og immunitet overfor det meste av kritikk. De Grønnes leder i Baden-Württemberg, Oliver Hildebrand, beskriver Palmer som en skikkelse som på nytt og på nytt benytter seg av en „populistisk-destruktiv kommunikasjonsmåte»: «Han provoserer, bryter tabuer, unnskylder seg kanskje litt – før han ender opp med å angripe sine kritikere».

De Grønne er inne i sin største oppgangsbølge siden partiet ble stiftet for mer enn 40 år siden, fire meningsmålinger på rad har gitt partiet score som landets største, partiets nyutnevnte kanslerkandidat Annalena Baerbock er på full fart oppover på popularitetsmålingene. Til høsten kan hun bli Angela Merkels etterfølger som Tysklands nye bundeskansler. Hadde Palmer vært en eller annen snål landsbyborgermester, ville det ikke blitt noen historie ut av dette. Palmers prominens har imidlertid resultert i at saken nå figurerer som toppoppslag i flere av riksavisene. Det overrasker derfor ikke at Baerbock allerede lørdag formiddag twitret følgende budskap: „Palmers uttalelse er rasistisk og frastøtende, og føyer seg inn i rekken av tidligere provokasjoner.» Hun avventet ellers videre oppfølging fra partiavdelingen i Baden-Württemberg. Svaret derfra kom raskt. På delstatspartiets digitale landsmøte nå i helga ble det med stort flertall vedtatt å innlede en prosess for utestengelse av Palmer fra partiet.

En slik prosess innebærer normalt behandling både på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Det kan ta tid. Nekter Palmer å bøye av, kan saken også ende opp i de sivile domstolene. Det er da stor sannsynlighet for at saken vil kunne pågå for fullt midt under valgkampinnspurten til høsten. For et parti som for tiden opplever at alt går på skinner, kan dette lett bli den lille ekstrabelastningen som gjør at kanslerposisjonen ryker helt på oppløpssiden. Det gir derfor mening at Baerbock har reagert så raskt og kontant som hun har gjort.

Enkelte vil nok kunne hevde at fargerike og uavhengige skikkelser som Palmer ikke kan overleve i politikken i det lange løp, at «de middelmådige» i lengden ikke vil utholde de politiske geniene – eller noe slikt. Det stemmer ikke. Palmer har, tross sin relativt unge alder, hatt en lang politisk karriere, og fått utrettet mye. Når han nå ser ut til å falle, faller han for eget grep.

Historisk dom om klimapolitikk i den tyske forfatningsdomstolen

Den tyske forfatningsdomstolen avsa i går en historisk viktig dom om myndighetenes klimaoppfølging. Den står i følge dommen i direkte motstrid til grunnlovens § 20a, og må forbedres på en rekke punkter. Nevnte paragraf, som kom inn i grunnloven i 1994, slår fast at staten har ansvar for å «beskytte livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner» gjennom lovgivning og politisk planlegging. I følge grunnlovsdomstolen er oppfølgingen av denne forpliktelsen ikke tilfredsstillende ivaretatt gjennom eksisterende klimalov og klimamål.

Dommen krever bl.a. at det senest innen 2022 fastsettes mer spesifikke mål for hvilke klimakutt som må iverksettes fra 2030, og viser her også spesifikt til de yngre generasjonenes rett på forutsigbarhet og planleggingssikkerhet. Saken ble behandlet som en såkalt «Verfassungsbeschwerde», på norsk «forfatningsklage» – en rett det tilkommer den enkelte tyske borger å benytte seg av. Forfatnigsklagen var innsendt av lederne for en rekke miljøorganisasjoner, med tyske «Fridays for future»-frontkvinne, Lisa Neubauer, i spissen.

Forfatningsdomstolen, Karlsruhe (Foto: Guido Radig, CC 3.0).

Mange her på berget vil sikkert skrike opp om «politikkens rettsliggjøring» av en dom som dette, Klassekampens lederskribenter ikke unntatt. Men det var altså slik grunnlovsfedrene (og -kvinnene, det var 4 av 65) i «Parlamentarische Rat» ville ha det da den nye tyske grunnloven ble fremlagt for beslutning i mai 1949 – en grunnlov med sterk konstitusjonell sikring av demokratiet, med solid rettslig forankring av frihetsrettighetene og med vid kontroll av, og prøvingsrett mot, de politiske myndighetenes (Bundestag, Bundesrat, delstatsforsamlingene) beslutningspraksis. Tilslutningen til denne rettsoppfatningen – til grunnloven som «verdidokument», om man vil – har styrket seg gjennom hele etterkrigstiden. Den har også lagt grunnlaget for flere forbedringer og fornyelser av selve grunnlovsteksten, noe nevnte § 20a er et eksempel på. En helt grunnleggende rolle har blitt spilt av forfatningsdomstolen, med sine to kamre («Senate») og sitt sete i den sydvestlige byen Karlsruhe.

Det er i dag bred enighet om at grunnloven – og forfatningsdomstolens løpende arbeid med tolkning, kontroll og utvikling av den – har bidratt sterkt til moderniseringen og demokratiseringen av Tyskland, og til at forankringen av de liberale og humanistiske verdiene i befolkningen i dag er en fundamentalt annen enn den var i ruinene fra sivilisasjonssammenbruddet for 75 år siden. Det kan leses mer om dette i et essay jeg skrev for Morgenbladet i anledning grunnlovens 70-årsjubileum i mai 2019. https://tysktime.wordpress.com/2019/05/23/grunnloven-ble-forst-mott-med-likegyldighet-og-fiendtlighet/

Gårsdagens dom i forfatningsdomstolen er ingen virkningsløs resolusjon. I tråd med domstolens virkningskraft, MÅ politikerne nå foreta endringer i klimaloven og foreta skjerpinger og konkretiseringer av eksisterende klimamål. Det er bl.a. temmelig sikkert at dommen vil få konsekvenser for tempoet i det såkalte «Kohleaussteig», avviklingen av de tyske kullkraftverkene. Reaksjonene fra miljøorganisasjonene og fra de politiske partiene har vært positive – begeistrede fra partiene på sentrum-venstre side, noe mer avdempede fra regjeringspartiet CDU/CSU.

Det er forøvrig høyinteressant å se dommen i sammenheng med valget på ny Bundestag til høsten. Et resultat av dette vil med 99% sannsynlighet bli at Tysklands store grønne parti (26-27% på siste målinger) trer inn som regjeringspartner, og muligens også overtar Bundeskanslerrollen etter Angela Merkel. Dommen i forfatningsdomstolen vil gi De Grønne styrket legitimitet i ambisjonene om et regjeringsprogram med langt mer offensiv miljø- og klimapolitikk. For et parti som tror på EU-institusjonenes mulighet for å skape forandring, og som ønsker å spille en lederrolle i den europeiske klimapolitikken, kan man godt se for seg at de samlede langtidsvirkningene av denne dommen kan bli store.

«Curevac» – den glemte vaksinen?

I de pågående diskusjonene om konsekvensene av bortfallet av Astra Seneca- og Johnsen&Johnsen-vaksinene, er det knapt et ord i norske medier om at den tyske Curevac-vaksinen nærmer seg endelig godkjenning. Den kan bli en del av det europeiske leveringssystemet for covid-19-vaksiner senest i løpet av sommeren.

Som Biontech og Moderna bygger Curevac på mRNA-teknologien, mens Astra Seneca og Johnsen&Johnsen bygger på den såkalte vektorteknologien. Jeg er så heldig å ha en professor i molekylærbiologi og genetikk i husholdet. Jeg spurte henne om forskjellene på de to teknologiene. Hun svarte noenlunde slik:

– mRNA-vaksiner: består av mRNA som instruerer immunforsvaret om å lage en bit av et Covid-19 protein.

– Vektor-baserte vaksiner: har en bit av et Covid-19 protein inkorporert i et ufarliggjort hjelpevirus.

– I begge tilfeller vil immunforsvaret danne antistoffer mot covid-19 proteinet

Utviklings- og forskningsarbeidet for Curevac ligger ca. 5 måneder etter de to andre mRNA-vaksinene, men vaksinen er nå under utprøving på et testpanel på ca. 40.000 personer, og resultatene fra fase 3 er i ferd med å komme inn. Fordelen med å være litt senere viser seg nå bl.a. i mulighetene for å bygge inn bedre beskyttelse mot de nye muterte variantene av Covid-19. Godkjenningsprosessen hos det europeiske legemiddelbyrået EMA startet i februar, og det er ventet at endelig godkjenning vil foreligge senest i løpet av juni.

CUREVAC har eksistert i ca. 20 år som en typisk randsoneinstitusjon til det rike medisinsk-biologiske forskningsmiljøet ved det nesten 600 år gamle universitetet i Tübingen, sydvest i Tyskland. Curevac mottok en investering på 300 millioner euro fra den tyske regjeringen sist sommer. Aksjeverdien har vært jevnt stigende helt siden da.

CUREVAC varsler at ca. 300 millioner vaksiner vil kunne bli produsert i løpet av 2021. Neste år (2022) vil produksjonskapasiteten kunne økes til ca. 1 milliard doser. Produksjonen vil skje i samarbeid med de tre farmasøytfirmaene Bayer, Novartis og Wacker, men CUREVAC har i tillegg et eget svært fabrikkanlegg under oppføring i Tübingen. Det vil kunne bli satt i drift i løpet av 2022.

Det interessante for oss her på berget, er at EU-kommisjonen allerede har forhåndsbestilt 225 millioner av Curevac-vaksinen, med opsjon på ytterligere 180 millioner. Som del av EUs Covid-19-program, er det vel grunn til å tro at også Norge vil kunne dra fordeler av dette fra sommeren og utover.

Tilbake til 50-tallet

En nylig utgitt bok av Sahra Wagenknecht – «Die Selbstgerechten» (de selvrettferdige) – har skapt mye oppsikt i Tyskland de siste dagene. Wagenknecht er vel den mest prominente politiske profilen det tyske venstrepartiet, «die Linke», har fostret. Den største konkurrenten vil nok i så henseende være hennes egen ektefelle, den tidligere SPD-lederen Oskar Lafontaine. Wagenknecht har lenge nytt respekt for sin dyktighet i hele det tyske politiske spekteret, men begynte for noen år siden en politisk vandring fra stram marxisme til nasjonalisme og populisme. Det har fremmedgjort henne ikke bare fra de mulige samarbeidspartnerne på sentrum-venstre side (De Grønne og SPD), men også fra eget parti. Uten basis i partiet er hun likevel ikke, og i helgen lyktes hun, til manges overraskelse, å bli nominert som nr. 1 på partiets Bundestagsliste i den vestlige delstaten Nordrhein-Westfalen.

Die Selbstgerechten: Mein Gegenprogramm - für Gemeinsinn und Zusammenhalt:  Wagenknecht, Sahra: Amazon.nl

Wagenknechts nye bok skulle etter planen først blitt lansert i kommende uke. En del eksemplarer kom imidlertid på avveie før lanseringen, og en rekke sitater fra boken begynte å sirkulere på nettet. I sin valgkamptale under nomineringsmøtet i NRW påsto Wagenknecht at sitatene var tatt ut av sin sammenheng, og at måten de ble kommentert på forvrengte innholdet i boken. Når Die Tageszeitungs (TAZ) Stefan Reinecke nå har fått lest hele boken, og skrevet en ordinær bokanmeldelse, er det interessant å konstatere at mye av det som har stått i forhåndsomtalene synes å stemme. https://taz.de/Neues-Buch-von-Sahra-Wagenknecht/!5764480/

I kortversjon synes Wagenknechts bilde av Tyskland å være et land som har blitt ødelagt av 68-generasjonen, av migrasjon og mangfoldstekning, av mindretallsrettigheter og identitetspolitikk, på bekostning av et kulturelt homogent og fullsysselsatt land med en nasjonalt styrt industriproduksjon som fundament. Tilbake til 50-årene med andre ord! Fiende nr. 1 er byenes «Lifestyle-venstre» og i særlig grad «de venstreliberale. Blant dem som får gjennomgå er «Fridays for future», «Black life matters», den store antirasistiske «Unteilbar»-bevegelsen og flere til. I tillegg kommer støtte til en tysk «Leitkultur» (et klassisk tema for ytre høyre), klager på at det er så «mange utenlandske navn» i statlige organer, i mediene osv og «forståelse for» det nasjonalistiske, autoritære polske PiS-partiet. Dertil tirader mot kvinnekvoter og «identitetspolitikk», og åpning mot virkelighetsforståelsen til de som demonstrerer mot myndighetenes coronapolitikk.

Det er selvsagt grunnløst å sette merkelappen «høyreekstrem» på hennes program. Likevel gjør preget av nasjonalsjåvinisme og kulturkonservatisme det ikke urimelig å peke på sammenfall med flere av høyrepopulististenes posisjoner, herunder også AfD.

Dyktige Wagenknecht har nok skrevet ut en god versjon av denne historien. Den som mener at dette er veien fram for Europa i årene som kommer, kan derfor sikkert se fram til å lese den. For den som ikke ønsker et mer kulturelt homogent Europa, som mener at mindretallsrettigheter er helt sentrale verdier i et konstitusjonelt demokrati og som ikke tror man kan løse 2020-tallets utfordringer med 1970-tallets metoder, er det derimot lite å hente. Start gjerne med å lese Reineckes anmeldelse, de av dere som leser tysk, men vit at den er publisert i en avis som av Wagenknecht og hennes venner er betraktet som de venstreliberales absolutte hofforgan, altså en avis som mer enn noe annet tysk presseorgan inkarnerer alt hun forakter.

DEN FROMME REBELLEN ER DØD

Den sveitsisk-tyske reformkatolikken Hans Küng er død, 93 år gammel. Han var gjennom hele sitt livslange virke som teolog en av de skarpeste forkjemperne for radikal reform av den katolske kirken. Allerede som 31-åring ble den sprenglærde og superbegavede Küng utnevnt til professor i teologi ved Universitetet i Tübingen. Der underviste han en periode på 60-tallet sammen med Joseph Ratzinger, den senere pave Benedict XVI. De sto hverandre nært i mange år, men i kjølvannet av 68-oppgjøret ble det brudd mellom dem, både teologisk og personlig.

Hans Küng (foto: Muesse, CC BY 3.0)

I 1979, etter årelange prosesser, fradømte Paven Küng «læreretten», retten til å undervise fremtidige katolske teologer. Küngs sterke kritikk av tesen om Pavens ufeilbarlighet var avgjørende. Universitetet i Tübingen svarte med å utnevne Küng til (fakultetsuavhengig) professor i økumenisk teologi. Han ble senere – som direktør ved det nyopprettede «Stiftung Weltethos» i Tübingen – en meget sterk talsmann for interreligiøs, global dialog, og talte b.la. for FNs hovedforsamling. Hans skrifter om verdensreligionenes felles etiske kjerne, er i dag nøkkeltekster i det meste av det som foregår av religionsdialog kloden rundt.

Hans Küng var svært kritisk til en rekke av den katolske kirkens dogmer, herunder sølibatkravet, prevensjonsforbudet, umuligheten av kvinnelige prester og det strenge abortforbudet. Han var også talsmann for en åpen og reflektert debatt om aktiv dødshjelp. Hans kritiske posisjoner gjorde at han svært ofte sto i strid, men han hadde enormt med venner og støttespillere både nasjonalt og internasjonalt. Han ga ut mer enn 50 bøker i løpet av sitt liv, og var som katolsk teolog av de aller, aller største. Han var også en grandios intellektuell i videre forstand, som behersket den vestlige tenkningens historie til fulle, hadde dyp innsikt i østens og orientens religioner, og gikk i dialog med moderne naturvitenskap, astrofysikk og kosmologi osv.

Høsten 2009 hadde jeg gleden av være til stede under et lanseringsarrangement i Tübingen for hans nye bok «Was ich glaube» («Hva jeg tror»), en slags oppsummering av kjernepunktene i hans lange teologiske virke – og i hans tro. Auditoriet var stappfullt, men Küng ga seg etter arrangement god tid til å prate med alle som hadde spørsmål, og skrev sin «Widmung» i bokeksemplarene til alle som ønsket det – i mitt inklusive.

Så leste jeg faktisk boken. Jeg leste også flere av hans andre bøker, herunder hans meget fascinerende studie av Jesusskikkelsen. Møtet med Küngs verden ble på sett og vis livsforandrende. For første gang hadde jeg møtt en stemme som – rasjonelt argumenterende, uten store fakter og uten den klamme prestehånds nærvær – hadde åpnet opp for at eksistensen av Gud og muligheten av å kunne tro ikke var noe helt uplausibelt, noe helt fremmed for min verden. Den følelsen har i grunnen aldri forlatt meg.

Hvil i fred, Hans Küng!

ANNALENA BAERBOCK ELLER ROBERT HABECK – HVEM BLIR DET?

Blir det Annalena Baerbock eller Robert Habeck? Spørsmålet er toppoppslag i flere tyske aviser nå om dagene. Mer nøyaktig gjelder det: hvem av de to topplederne i det tyske grønne partiet skal stille som kanslerkandidat ved valget på ny forbundsdag 26. september i år?

Foto: Frankfurter Allgemeine Zeitung 7. april 2021

Med en oppslutning på 22-23% er spørsmålet ikke kun et spill for å vinne stemmer – det er også et spørsmål om hvem som skal innta de fremste maktposisjonene i Europas største og mektigste stat. Det er nemlig en høyst reell mulighet for at den som overtar bundeskanslerposten etter Merkel er en politiker fra Det Grønne partiet! Som største parti etter CDU/CSU, er det De Grønne som vil stikke av med kanslerposten hvis det blir flertall for en sentrum-venstreregjering (med SPD og Die Linke, eller med SPD og FDP). Det vil også skje hvis De Grønne lykkes med å bli større enn CDU/CSU, og velger å inngå en regjeringsallianse med disse. Det siste alternativet er pr. i dag mindre sannsynlig enn de to første.

Duoen Habeck/Baerbock nyter nærmest popstjernestatus i Tyskland – karismatiske, effektivt kommuniserende og ikke minst kyndige. Habeck (51) er filolog og filosof, har gitt ut flere romaner sammen med sin hustru (!) og har erfaring som landbruks- og miljøminister i Schleswig-Holstein. Baerbock (40) er statsviter og folkerettsjurist. Begge har doktorgrad, begge er gift og har egne barn (Baerbock, to døtre; Habeck, fire sønner). Partiet de leder står i dag, etter årtier med indre stridigheter, på solid grunn som et progressivt, liberalt parti i det politiske sentrum. Det er også et parti med omfattende regjeringserfaring, et fullskala politikkprogram og en profil som strekker seg langt utover de tradisjonelle nisjesakene for grønne partier. Det er slik sett en god del som skiller partiet fra MDG her hos oss.

Den endelige beslutningen om hvem som lanseres som partiets kanslerkandidat vil bli fattet av partiorganene (forøvrig et parti med mer enn 100.000 medlemmer). I praksis vil Baerbock og Habeck måtte gjøre opp seg i mellom om hvem det blir. Begge er åpne på at de ønsker seg posisjonen, men samtidig har de høyt og tydelig lovet at beslutningen skal fattes uten ødeleggende strid: Den som til slutt velges, skal være den som har størst mulighet til å vinne maksimalt med stemmer for partiet. At begge har det som skal til for å bli en dyktig bundeskansler, er det få som tviler på. Jeg ville vært uærlig om jeg ikke innrømmet at jeg svært gjerne ser en politisk utvikling der Tyskland får en Bundeskansler fra Die Grünen. Er betingelsene ellers gunstige, vil det bl.a. kunne bety ny dynamikk innenfor samarbeidet i Europa, noe vi trenger mer enn noensinne for å løse de mange felles utfordringer kontinentet står overfor.

Blir De Grønne ikke kanslerparti, er det likevel nær 100% sikkert at det etter høstens valg blir regjeringsparti. En CDU-/CSU-ledet regjering med De Grønne som koalisjonspartner, vil sånn sett fort kunne bli en regjering med Annalena Baerbock som utenriksminister og Robert Habeck som miljøvernminister. Partiet har varslet at innstillingen om endelig kandidat vil foreligge 19. april.  

10.000 DELTAKERE I ANTICORONADEMONSTRASJONER I STUTTGART – HØYREEKSTREME OG KONSPIRASJONSTEORETIKERE I SENTRALE ROLLER

Opptil 10.000 deltok på den store anticorona-demonstrasjonen i Stuttgart på påskeaften. Politiet hadde gitt tillatelse til demonstrasjonen under henvisining til den grunnlovsfestede demonstrasjonsretten, som har en veldig sterk posisjon i Tyskland. Byens helsemyndigheter hadde strengt frarådet at tillatelse ble gitt, men det ble avvist fra politiets side. Coronatallene har i flere uker vært stigende i det meste av Tyskland, Stuttgart inklusive. Knapt en eneste av deltagerne bar ansiktsmasker (det var nok en bevisst del av demonstrasjonsuttrykket), og alt som var av avstandsregler ble brutt. Det forelå følgelig rettslig grunnlag for å bryte opp demonstrasjonen, men politiet vurderte dette som en større smittevernmessig risiko enn å la den fortsette, noe som isolert betraktet nok var riktig. En gateblokade fra motdemonstranter ble derimot oppløst. De hadde nemlig ansiktsmasker, og kunne konfronteres uten smittefare(!). Tidligere undersøkelser viser at forsamlinger som dette øker smitterisikoen betraktelig. Det har derfor vært massivt med kritikk mot politiets beslutning.

Foto: Frankfurter Allgemeine Zeitung, 3. april 2021

De tyske anticoronademonstrantene samler seg under den såkalte «Querdenken»-fanen («tenke på tvers»). Deltagerne er en bred palett av vaksinemotstandere, esoterikere, konspirasjonstenkere, høyreekstremister og «Wutbürger» («raseriborgere»). Sistnevnte kategori, en litt ubestemt gruppe av «folk flest» som ikke aksepterer innskrenkninger i borgernes frihetsrettigheter whatsoever, er kanskje den mest tallrike. «Wutbürgeren» som type trådte forøvrig første gang inn på scenen nettopp i Stuttgart, selv om det han/hun den gang protesterte mot (den nye Sentralbanestasjonen i Stuttgart) var rimelig forskjellig fra det raseriet i disse dager øses over. To andre grupper som alltid gjør seg bemerket i disse demonstrasjonene er konspirasjonstenkerne i QAnon-bevegelsen og ymse kategorier av høyreekstreme, herunder særlig de såkalte «Reichsbürger» («borgere av Riket»).

I Tysklands rike flora av høyreekstreme subkulturer er riksborgerne en av de største og best organiserte, og samtidig en av de mest myteomspunnede. Riksborgernes store fortelling er at Det Tyske Rike fortsatt eksisterer, at den tyske statsform slik vi i dag kjenner den er illegitim og at forbundsrepublikkens forfatning av 1949 er ugyldig. Begrunnelsen er at det aldri ble inngått noen «fredsavtale» mellom de allierte og det tyske rike etter WW2. Riksborgernes aktivitetsspekter innbefatter bl.a. skattenekt, etablering av «autonome» territorier under den gamle riksfanen, utstedelse av «identitetspapirer» og forordninger og trusselbrev i «statsrettslig» høyform rettet mot tyske myndighetspersoner. Det er foretatt betydelige våpenbeslag blant bevegelsens medlemmer, og det tyske Verfassungsschutz (tilsv. PST) har i sin siste rapport beskrevet riksborgerne som en organisasjon med stort voldspotensial. Samrøret med QAnon har blitt tydeligere og tydeligere, og i perioden fram mot stormen mot Kapitol tilpasset riksborgerne QAnons budskap om Trump som frelseren fra de onde i Deep State til et budskap om Trump som redderen av Det tyske Riket. Donald Trump ville nemlig, når seieren var klar, tilby riket den fredsavtale de allierte i 1945 nektet å underskrive og slik endelig løsgjøre Tyskland fra ufrihetens lenker.

Det er selvsagt fristende å trekke på skuldrene av rablende galskap som dette. Samtidig må en være årvåken på risikoen for at «Qerdenken»-demonstrasjonene kan bli en plattform for ny rekruttering til det ekstreme høyre – hvis den ikke allerede er det. Moderate anslag tilsier at det i Tyskland kan være rundt 150.000 tilhengere av QAnon-bevegelsen, flere enn i noen andre stater utenfor det engelskspråklige området. Samrøret mellom QAnon og Riksborgerne har forøvrig blitt tydeligere og tydeligere, og allerede under stormingen av trappen til Riksdagensbygningen i Berlin i august i fjor, var det fanene til QAnon og «Die Reichsbürger» som dominerte. Et annet eksempel på strukturlikhet mellom QAnonfortellingene og høyreekstreme konspirasjonsteorier ser en hos de såkalte «Identitære». Her er hovedkonspirasjonen at migrasjonen til Europa styres i hemmelighet av rike bakmenn, og at målet er å ødelegge kontinentets livsformer. De tyske høyrepopulistene i AfD avviser nok i hovedsak konspirasjonstenkningen til bevegelser som QAnon og Riksborgerne, men partiet fyrer i stigende grad opp om misnøyelandskapet rundt myndighetenes Coronatiltak. Mulighetene for glidning mot ekstreme posisjoner i kjølvannet av epidemien er altså til stede på flere plan – av raseriborgeren kan det bli nye AfD-velgere, av esoterikeren og konspirasjonstenkeren kan det bli nye høyreekstremister.

EUROPA OG FLYKTNINGENE – NOE MÅ SKJE, OG VI VET MYE OM HVORDAN

Vårt Land etterlyste i sin lederartikkel 19. mars fortgang i arbeidet med utviklingen av en felleseuropeisk flyktningpolitikk. En leder i Aftenposten tidligere i samme uke oppfordret til innsats for en ny «Tyrkiaavtale», en avtale som i dag er steindau. I en nylig kronikk i Transitmag viste NOAS’ generalsekretær, Erik Nesse, hvordan memet om den «strenge, men rettferdige innvandringspolitikken» og det avledede prinsippet om «de innvandringsregulerende hensyn» gradvis eter seg inn i norsk forvaltning og presser fortolkningen av de internasjonale flyktningkonvensjonene helt mot grensen av hva både FN og internasjonal folkerettseksepertise anser som riktig juss. I mellomtiden fortsetter drukningsdødene i Middelhavet, i mellomtiden sitter flyktningene i Morialeiren som rettsløse gisler i et politisk spill mellom Tyrkia og EU på den ene side, og mellom løsningsorienterte og blokkerende krefter innad i EU på den andre siden.

Det fins i dag gode konsepter for en europeisk flyktning- og migrasjonspolitikk som kombinerer grensesikring, bærekraftig innvandring og ivaretakelse av hovedprinsippene i de internasjonale flyktningtraktatene. Det finnes modeller for gode og rettssikre asylprosesser ved EUs yttergrenser, det fins gode løsninger for fordeling av flyktninger og asylsøkere mellom de europeiske landene, det fins velutprøvde eksempler på hvordan returavtaler mellom Europa og opphavslandene kan bygges opp rundt gjensidighet og vinn-vinn-prinsippet, man vet hvordan antall døde på Middelhavet på kort tid kan reduseres til null, og, ikke minst, man vet hvordan det kan etableres ordninger for kontrollert arbeids- og utdanningsinnvandring til Europa uten at asylinstituttet settes under press.

Gjennomslaget for slike løsninger blokkeres dels av EUs østeuropeiske medlemsstater, dels av fryktsomme og taktisk agerende politikere i de øvrige medlemslandene – Norge aldeles ikke unntatt. Problemet her hos oss forsterkes av en provinsiell norsk presse som ikke evner å begripe hvilke prosesser som f.eks. er i gang innad EU og som stort sett begrenser sine skriverier til kjeklingen mellom partiene om 50 fra Moria er for «mye» eller for «lite».

En av dem som har beskrevet hvordan en felleseuropeisk løsning kan se ut er den tyske forskeren, eks-diplomaten og tenketanklederen Gerald Knaus. Han var i 2015/16 hovedmannen bak utformingen av nevnte Tyrkiaavtale. Hans ideer og løsningsmodeller ble presentert i en bok som utkom samtidig med at Moriakrisen nådde sitt høydepuenkt sist høst: «Welche Grenzen brauchen wir? Zwischen Empathie und Angst – Flucht, Migration und die Zukunft von Asyl». Boken fikk svært gode omtaler i tysk presse. Jeg skrev selv en større omtale av den i Morgenbladet på nyåret i år. Den fortjener et større publikum også her til lands.

DET TYSKE «SUPERVALGÅRET 2021» – DELSTATSVALG I BADEN-WÜRTTEMBERG OG RHEINLAND-PFALZ PEKER FRAM MOT PERIODEN ETTER MERKEL

Publisert i Transitmag 18. mars 2021

https://www.transitmag.no/2021/03/18/det-tyske-supervalgaret-2021-delstatsvalg-denne-uka-peker-fram-mot-perioden-etter-merkel/

Sist helg var det regionalvalg i de to tyske delstatene Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz. Valgene var innledningen på et år tyskerne selv omtaler som «supervalgåret 2021». Innen utløpet av året vil det bli avholdt valg i fire andre delstater; enda viktigere er valget på ny Forbundsdag i slutten av september. Valget vil sammenfalle med avslutningen av Angela Merkels 16-år lange periode som tysk forbundskansler, og dermed også slutten på en æra i tysk etterkrigspolitikk. Hvem vil etterfølge henne som det kristelig-demokratiske partiets (CDU) kanslerkandidat, hvordan vil den nye regjeringen se ut?

Mainz, Rheingoldhalle, Landesparteitag der SPD Rheinland-Pfalz. Rede Malu Dreyer. 10.11.2012 Foto: Reiner Voß, CC BY-SA 3.0

Det lå altså som en uunngåelig premiss at valgene i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz ikke kunne unngå å bli vektlagt og vurdert i en større rikspolitisk kontekst: Hvilke trender kan man lese ut av valgene, hvordan vil partiene og partifraksjonenes posisjonere seg på grunnlag av resultatene fra valgene i de to statene? Noen få dager før valgene kom det avsløringer om misbruk av makt og økonomisk fordelstaking ved kjøp og salg av ansiktsmasker fra to medlemmer av Forbundsdagen, begge fra regjeringspartiet CDU. Avsløringene preget valgkampens sluttfase, og fikk sannsynligvis også innvirkning på de endelige valgresultatene.

De Grønne og SPD – valgets vinnere

Valgene fikk to store vinnere – De Grønne i Baden-Württemberg og SPD i Rheinland-Pfalz, som med hhv 32,6 % og 35,7 % av stemmene vil beholde posisjonene som ledende regjeringspartier i sine respektive delstater. Valgresultatene var i betydelig grad også en effekt av to sterke politikerpersonligheter, De Grønnes Winfried Kretschmann og SPDs Malu Dreyer. Begge har ledet sine respektive koalisjonsregjeringer med stor dyktighet, og begge har oppnådd betydelig popularitet blant delstatenes befolkninger. Valgkampenes preg av personifisering bidro derfor til at både De Grønne i Baden-Württemberg og SPD i Rheinland-Pfalz oppnådde resultater langt over partienes oppslutning på nasjonalt nivå.

CDU gikk tydelig tilbake i begge de to delstatene, fra 31,8 % til 27,7 % i Rheinland-Pfalz og fra 27 % til 24,1 % i Baden-Württemberg; nedgangen var en fortsettelse av en trend som også hadde gjort seg gjeldende ved forrige delstatsvalg. En nærliggende forklaring kan være den såkalte «maskeskandalen», men mye tyder på at årsaksbildet er langt mer sammensatt.» At en av de to bundestagsrepresentantene var valgt fra Baden-Württemberg, kan ha gitt et visst utslag. Liberale FDP gjorde et godt valg særlig i Baden-Württemberg, noe som kan ha sammenheng med en sterk og tydelig profil på et politikkområde hvor Tyskland henger etter både nasjonalt og regionalt – digitalisering av forvaltning og skole, utbyggingen av mobil- og datanettene. Høyreekstreme AfD gikk kraftig tilbake i begge de to delstatene, men fortsatt gir 8-9 % av velgerne sin støtte til det konfliktherjede og overvåkingstruede partiet på ytre høyre fløy.

Høymoderne industri og tradisjonelle kulturlandskaper

Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz er nabostater sydvest i det gamle Vest-Tyskland. Begge har en næringsstruktur der høymoderne eksportindustri går hånd i hånd med landbruk, servicenæringer, småindustri og vinproduksjon. Elleve millioner store Baden-Württemberg er Tysklands tredje største delstat og, sammen med Bayern, en av de rikeste. Fundamentet for dette er den mektige bilindustrien rundt storkonserner som Daimler-Benz og Porsche samt et stort nett av små og mellomstore bedrifter innen leverandørindustri og maskinproduksjon. En rekke høyteknologiske kunnskapsmiljøer samt et stort nett av universitetsmiljøer i verdensklasse (Heidelberg, Tübingen, Freiburg m.fl.) er en viktig del av den samme økologien. Baden-Württemberg har også helt siden 60-tallet hatt en stor og mangfoldig innvandrerbefolkning, hovedsakelig bosatt i og rundt Stuttgart og de andre store industriområdene. Samtidig har store deler av delstaten med sine gamle kulturlandskap av landbruk, landsbyer og småbyer også et utpreget landlig-konservativt preg.

Rheinland-Pfalz har mindre enn halvparten av Baden-Württembergs befolkningstall. Den har også et svakere finansielt fundament enn nabostaten i sør. Felles for dem begge er at store internasjonale industrikonsern inntar tunge posisjoner i delstatenes økonomi, i Rheinland-Pfalz med kjemikonsernet BASF i spissen, og at en tradisjonell, men internasjonalt eksponert næring som vinproduksjon har stor betydning både økonomisk og som kulturbærer. Tyngst veier nok dette for Rheinland-Pfalz med sin «Weinstrasse» og en reiselivsnæring knyttet til vakre og myteomspunne kulturlandskaper.

CDU-bastioner i etterkrigstiden

Begge de to delstatene var i det meste av etterkrigstiden styrt av regjeringer under ledelse av CDU. I Rheinland-Pfalz overtok SPD i 1991 posisjonen som største parti, og har siden ledet alle delstatens regjeringer. I de to periodene fra 2011 til i dag har regjeringene vært ledet av Malu Dreyer, i første periode med De Grønne som regjeringspartner i den andre i en såkalt «trafikklyskoalisjon» med FDP og De Grønne (rød, gul og grønn). Flertallet for denne koalisjon ble sikret på nytt ved søndagens valg. Det er dermed klart for fem nye år for Malu Dreyer.

Etter nesten 60 år ved makten i Baden-Württemberg måtte CDU i 2011 overlate regjeringstaburettene til en koalisjon av De Grønne og SPD under ledelse av De Grønnes Winfried Kretschmann. I 2016 lykkes det De Grønne å bli delstatens største parti. SPDs kraftige tilbakegang gjorde imidlertid at det ble nødvendig å inngå samarbeid med arvefienden CDU for å sikre regjeringsflertall. Flertallet for en regjering av De Grønne og CDU ble sikret på nytt gjennom De Grønnes rekordvalg sist søndag. Spørsmålet blir nå om nåværende regjering velger å fortsette, eller om det kan bli aktuelt å veksle til trafikklysalternativet. Det er flertall for begge alternativene. Makten til å bestemme ligger fullt og helt i Winfried Kretschmanns og De Grønnes hender.

Stjernestatus i Rheinland-Pfalz

Malu Dreyers 36% oppslutning  i Rheinland-Pfalz er bemerkelsesverdig for et parti som i de nasjonale målingene sliter med å oppnå halvparten. Dreyer har gjennom sin 10-årige regjeringsperiode opparbeidet et ry som en kyndig og tilstedeværende ministerpresident; hun har også stått for en coronapolitikk borgerne har hatt tillit til. Dreyer var på tale som ny partileder etter Andrea Nahles plutselige avgang i 2019, men hun valgte å takke nei. Dreyer er rammet av sykdommen MS. En av årsakene til hennes valg var nok derfor hensynet til egen helsetilstand, men lysten til å videreføre den gode jobben hun var i gang med i Rheinland-Pfalz var nok også utslagsgivende. For et parti som må gå inn i høstens Bundestagsvalgkamp nesten uten andre forbilder å vise til er Dreyers stjernestatus i Rheinland-Pfalz av høyeste verdi. SPD vil derfor i perioden fram til Bundestagsvalget forsøke å dra det maksimale ut av «Malu Dreyer-effekten», som et eksempel på en folkekjær SPD-politiker som kan vinne valg og som demonstrasjon på SPDs regjeringsdyktighet.

Landsfader og grønn katolikk

Som Dreyers SPD i Rheinland-Pfalz er Winfried Kretschmanns De Grønne i Baden-Württemberg et klart avvik fra den «tyske normalen». Tross stabilt høye målinger på rundt 20 % for De Grønne på nasjonalt plan, var resultatet ved valget i Baden-Württemberg sist søndag over det forventede selv for en delstat som lenge har hatt status som De Grønnes «Stammland». Oppslutningen kan ikke forstås uavhengig av enkeltpolitikeren og frontfiguren «Winfried Kretschmann», en pragmatisk og løsningsorientert landsfaderskikkelse med dype røtter i delstatens hjemlige kultur. Med sin forankring i partiets borgerlig-moderate fløy har hans fremtreden ofte vært kontroversiell, tidvis også stridslysten, egenrådig og maktbevisst på grensen til det partiledelsen i Berlin har kunnet tolerere. Hans evne til å vinne valg og til å sikre gjennomslag for partiets ambisiøse politikk gjør imidlertid at det for lengst er sluttet fred med partiet.

Helt på topp i hans program for Baden-Württemberg står en klimavennlig omlegging av delstatens bilindustri. Den 72-årige gymnaslæreren og bekjennende katolikken er ikke redd for å omtale seg selv som «konservativ», men da i den klassiske versjonen «forandre for å bevare»: skaperverket og naturens tåleevne, den katolske sosiallære og omlegging av delstatens bilproduksjon i en og samme pott! I en bok utgitt høsten 2019 («Worauf wir uns verlassen wollen – Für eine neue Idee des Konservativen») knytter Kretschmann sin samfunnsvisjon til tre av vestens mest symbolsk ladede steder: «Akropolis» – demokratiet, den praktiske fornuft; «Kapitol» – retten og rettsstatligheten; «Golgata» – rettferdigheten og barmhjertigheten.

«Maskeskandalen» – hva gikk galt for CDU

Årsakene til CDUs tilbakegang har vært et yndlingstema blant journalister og kommentatorer i dagene etter valgene. Forklaringene fra partihold har dreid seg mye om å fremheve valget som en kamp mellom personligheter fremfor mellom partier – «Kretschmann- og Dreyerfaktoren». Men det har også blitt vist til omdømmetapet partiet har lidd som følge av den såkalte «maskeaffæren». De siste ukenes støy rundt tre Bundestagsrepresentanter som har måttet oppgi sine mandater på grunn av misbruk av posisjonene til egen økonomisk vinning, har åpenbart skadet partiet. At over 50 % var forhåndsstemmer avgitt før maskeskandalen, tyder imidlertid på at nedgangstendensen begynte mye tidligere. Man må derfor spørre seg om f.eks. forsinkelsene og styringsproblemene i myndighetenes gjennomføring av vaksinasjonsprogrammene også kan ha vært en årsak. Og hvilken rolle spilte misnøye med Merkelregjeringens samlede coronahåndtering, herunder særlig det mange oppfatter som uklar styring fra helseminister Jens Spahns side? Mye tyder på at CDU heller ikke lyktes særlig godt med sine lokale valgkampsaker. Det første utslaget av dette så vi tirsdag etter valget, da CDUs toppkandidat i Baden-Württemberg, Susanne Eisenmann, trakk seg fra alle politiske verv med umiddelbar virkning.

For partistrategene i Berlin synes det viktig å holde den nyvalgte partilederen, Armin Laschet, unna ansvaret for det som har skjedd. Hans tid på post har vært for kort til å kunne lastes, heter det fra Konrad Adenauer Haus. CDU/CSU vil før sommeren måtte fatte endelig beslutning om hvem de skal stille opp som kandidat til ny bundeskansler etter Angela Merkel. Et spørsmål som mange i den internasjonale pressen også stiller seg, er om valgresultatene i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz vil kunne få innvirkning på denne beslutningen. Helseminister Spahn synes ikke lenger å være aktuell. Til syvende og sist vil det bli et valg mellom partileder Armin Laschet og utfordreren fra Bayern, Markus Söder

AfD svekket, men ikke borte

Med tilbakegang på rundt 5% både i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz gjorde høyreekstreme AfD et dårlig valg. Resultatene er interessante også fordi disse statene, og særlig Baden-Württemberg, har vært ansett som en type stronghold for partiet i den vestlige del av Tyskland. Resultatene er i tråd med trenden på de nasjonale målingene siste år, og ble også tydelig bekreftet under kommunalvalgene i delstaten Hessen i helgen. Årsaken til tilbakegangen er sammensatt – indre stridigheter, svekkingen av yndlingstemaet flyktningpolitikk og trusselen om overvåkning fra Verfassungsschutz (PST) er blant stikkordene. Tross økende omfang av utenomparlamentariske coronaprotester, ser partiet heller ikke ut til å ha vunnet noe særlig på sin stadig kraftigere opposisjon mot den offentlige coronapolitikken. For de demokratiske partiene er det betryggende at AfDs nedadgående trend bekreftes. Tilfredsheten bør imidlertid fremføres med en viss forsiktighet. Som venstrefløysavisen TAZ uttrykte det i en kommentar mandag etter valget, er det nemlig liten grunn til overdrevet jubel når AfD, tross partiuro og økende radikalisering, evner å opprettholde en støtte på nærmere 10%, og det i delstater som har langt færre sosiale og økonomiske utfordringer enn flere av delstatene i øst.

Framtidslaboratorium

Hovedtema i de to delstatsvalgene var hverken maskeskandalen eller regjeringskonstellasjonene etter Merkel, men temaer som angår hverdagen og fremtiden til delstatenes befolkninger – skole digitalisering, infrastruktur, aldersomsorg, lokale klimatiltak mv. I en kommentar et par dager etter valget uttrykte Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) undring, og en smule irritasjon, over den internasjonale pressens ensidige fokus på valgenes konsekvenser for Bundestagsvalget til høsten og for de interne vaktkampene innad i CDU/CSU. I forlengelsen av dette stilte FAZ spørsmål om det ikke burde interessere Europa at en delstat som Baden-Württemberg, med sin innovative, høyteknologiske eksportindustri, nå er et av de viktigste laboratoriene for den omfattende transformasjonen mot mer klimanøytrale løsninger som Europa og verden vil måtte gjennomføre i årene fremover. At dette skjer under ledelse av Europas eldste, sterkeste og mest velorganiserte grønne parti, burde gi ekstra grunn til interesse.

De Grønne blir regjeringsparti

En av de få tingene man kan si med tilnærmet 100 % sikkerhet om utfallet av valget på ny Bundestag 26. september, er at De Grønne vil innta regjeringskontorene. Regjeringskonstellasjoner uten CDU/CSU eller SPD er teoretisk mulig, men ingen flertallsregjering vil i praksis kunne dannes uten deltagelse fra De Grønne. Spørsmålet er så hvem som vil være partiets mest sannsynlige partner(e) i regjeringen som skal dannes. Til nå har veldig mye pekt mot en koalisjon med CDU/CSU, altså den samme konstellasjon som de siste fem år har hatt regjeringsmakten i Baden-Württemberg. Både en «rød-rød-grønn» koalisjon med SPD og Die Linke og en trafikklyskoalisjon med SPD og FDP har vært i spill som mulige alternativer. Disse har lenge vært ansett som mindre realistiske enn koalisjonen av De Grønne og CDU/CSU, og på de nasjonale meningsmålingene er det fortsatt kun dette, samt en variant hvor FDP tiltrer som tredje partner, som kan samle et flertall bak seg. Med SPDs gode valg i Rheinland-Pfalz, og FDPs i Baden-Württemberg, har nå muligens trafikklyskoalisjonen fått bedre kort på hånda.
 

Velger De Grønne i Baden-Württemberg å vrake CDU til fordel for en koalisjon med SPD og FDP, vil dette også bli tolket som et signal om at partiet ikke på forhånd vil binde seg til kun et alternativ inn mot regjeringssonderingene til høsten. Reaksjonene fra SPDs kanslerkandidat Olaf Scholz dagen etter valgene i de to delstatene tyder på at SPD nå vil satse maksimalt på å gjøre trafikklysalternativet til et troverdig og realistisk alternativ – look to Rheinland-Pfalz! Alt tyder nemlig på at SPD vil anse dette som langt mer spiselig enn det såkalte rød-rød-grønne alternativet (SPD, Die Linke og De Grønne). SPD deltar riktignok i samarbeidsregjeringer med Die Linke og De Grønne i delstatene Berlin, Bremen og Thüringen, men samarbeid på nasjonalt nivå vil innebære utfordringer av helt andre dimensjoner enn de man møter på delstatsnivå, herunder krevende forhandlinger med et Die Linke som etter landsmøtet tidligere i vinter sannsynligvis har flyttet seg flere steg til venstre. Ikke minst vil utfordringene på det utenrikspolitiske området være store. Jokeren oppe i det hele er et FDP som nok heller vil samarbeide mot høyre, altså en regjering som innbefatter CDU/CSU, men som nok ikke vil si nei til trafikklysalternativet hvis det er flertall for det, og tilstrekkelig politisk gjennomslag kan hentes ut.

Tyskland etter Merkel

Spørsmålet om Tysklands plass i Europa og i verden etter Merkelæraens slutt vil bli fulgt med økende interesse både før og etter Merkels sorti. Sannsynligheten for store og dramatiske endringer er likevel liten. Uansett hva slags regjeringskonstellasjon landet ender opp med, vil det være en regjering godt plassert innenfor «det store politiske sentrum», en regjering som vil kjenne sitt ansvar innenfor både FN-, NATO- og EU-samarbeidet og som vil fortsette å opptre som pålitelig partner på alle de viktige internasjonale samarbeidsarenaene.

En regjering med De Grønne som sentral partner vil likevel kunne bety moderate, men viktige kursendringer på presserende politikkområder. Fremfor alt vil dette bety styrkede ambisjoner for klimapolitikken både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg vil en sannsynligvis se et sterkere fokus på demokrati- og rettsstatsutfordringene i Europa, herunder særlig menneskerettighetssituasjonen i EU-land som Polen og Ungarn. En kan også forvente et sterkere press for å få på plass en human og bærekraftig løsning på Europas flyktningproblem innenfor rammene av gjeldende internasjonale konvensjoner. Totalt sett vil en se en tysk politikk med økt vektlegging av internasjonalt samarbeid og internasjonal rettsliggjøring, og på økonomisk og politisk integrering både i Europa og globalt.

Spd-veteran må «skamme seg» – identitetspolitikk på avveie

Jeg trodde aldri jeg skulle åpne kjeften min om den identitetspolitiske støyen som nå herjer rundt, som tiltar og som hindrer oss fra å nærme oss stridsspørsmål som burde være løsbare med alminnelig klokskap og empati. Jeg hater «anti-woke» mer enn «woke», men begge irriterer med sin opphissede ensidighet. Selvsagt fins det strukturell rasisme, selvsagt må en moderne refleksiv minnepolitikk konstant kunne (re)vurdere både gatenavn, statuer og parkbenker. Og selvsagt må det feires som et gigantisk fremskritt at alle varianter av kjønnsidentiteter kan leve livene sine som de vil, og få samfunnsmessig anerkjennelse og rettslig sikring for dette.

Wolfgang Thierse (foto: Christliches Medienmagazin, BY CC 2.0)

Men når det går så langt at sosialdemokratiske SPD, Willy Brandts parti, Arbeiderpartiets søsterparti, har fått det for seg at en av partiets absolutte hedersmenn, DDR-motstandsmannen og den tidligere Bundestagspresidenten Wolfgang Thierse, må «skamme seg» fordi han (kanskje i litt for frimodige termer) i en artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) våget å stille spørsmål ved enkelte av den identitetspolitiske diskursens figurer, da blir selv sindige meg fristet til å spørre hva i helvete det er som foregår. Hovedbudskapet i Thierses’ artikkel var grunnleggende sett ikke noe annet enn en insistering på at «det store politiske vi» ikke må forsvinne i bølgen av mobilisering av allehånde partikulære identitetsbesvergelser, til høyre og til venstre.

Wolfgang Thierse var mannen som brøt alle normer for hva en forbundsdagspresident kan gjøre da han på begynnelsen på 2000-tallet deltok i en sitdownaksjon mot nynazister i Berlins gater. Thierse (77 år) er en helt ut i fingerspissene liberal humanist og sosialdemokrat som står for det aller beste det progressive Tyskland kan fremby. Han ledet over lang tid partiets verdikommisjon, og er vel det nærmeste man kan komme en folkekjær, upopulistisk sosialdemokratisk politiker. Nå har han konfrontert partiledelsen m/Saskia Esken og tidligere JUSO-leder Kevin Kühnert i spissen med spørsmål om han fortsatt er ønsket som partimedlem. At det fortsatt ikke foreligger noe svar fra partiledelsens side, kan tyde på at de har manøvrert seg opp i et hjørne og ikke helt vet hva de skal si.

Historien om Thierse faller sammen med striden om en annen SPD-hedersperson, den høyt respekterte partiveteranen og emeritterte politologen Gesine Schwan, som for en tid siden ledet en debatt om kjønnsidentitet hvor en kvinnelig journalist fra Frankfurter Allgemeine Zeitung kom i skade for å fremføre «ukorrekte»posisjoner. Nå er Schwan (og SPD) under heftig kritikk fra bl.a. en gruppe av skuespillere med transidentitet for å ha sluppet «tvilsomme» stemmer til.  Den tyske venstrefløyens hovedorgan, Die Tageszeitung (TAZ), skriver i en kommentar: «Misforståelser, opprørthet, eksploderende egos – disse to sakene illustrerer hvor bedrøvelige de identitetspolitiske debattene kan bli. .. Det handler ikke om de beste argumentene, men om egen integritet, som man aggressivt må forsvare, enten man er en queer person eller hvit mann». Kommentaren avslutter slik: «Autentisitet er bra, avstand til hva en holder på med nødvendig, taleforbud mot det en ikke liker, forbudt».

Thierse har fått mye støtte internt i partiet for sitt utspill. Saken ble 8. mars også kommentert av historikeren Peter Brandt (Willy Brandts eldste sønn) og forleggeren Detlef Prinz i en artikkel i FAZ. Hovedpoenget var den dårlige håndteringen av saken fra partiledelsens side, noen som i denne sammenheng betyr duoen Saskia Esken/Kevin Kühnert alene. Noe svar på Thierses spørsmål om han fortsatt er ønsket som partimedlem foreligger ennå ikke, og i stedet for å tilby en åpen og felles plattform for diskusjon om SPDs retningsvalg («Hva er vårt felles grunnlag?) anklager Brandt/Prinz lederduoen for å drive skadebegrensning gjennom å «telefonere rundt». Det er sikkert mulig å lese en slags «generasjons-» og/eller «kulturkonflikt» inn i denne saken, og altfor bastante konklusjoner skal en kanskje være forsiktig med. Alle synes imidlertid å mene at håndteringen fra partiledelsens side har vært klønet, og at SPD nå (nok) en gang er i ferd med å grave seg ned i en selvfortærende konflikt, med risiko for nye runder med fall på partibarometrene. Det er noe man virkelig ikke unner det hederskronte partiet.

Ny partiledelse i Die Linke – kan partiet komme i regjeringsposisjon?

Det tyske Linkspartei («Die Linke»), SV/Rødts søsterparti, holdt digitalt landsmøte 26.-27.-februar. Landsmøtet valgte den kvinnelige duoen Janine Wissler und Susanne Hennig-Wellsow til nye partiledere. Henig-Wellsow tilhører den moderate, realpolitiske fløyen som har en kritisk-konstruktiv innstilling til EU-prosjektet og som ikke på prinsippielt grunnlag avviser utenlandsinnsats for det tyske Bundeswehr. Wissler har bakgrunn fra den trotskistisk inspirerte partifraksjonen «Marx-21». Hun har nå forlatt denne, men anses fortsatt som en person med tydeligere venstreorienterte posisjoner enn Hennig-Welsow. Wissler har vesttysk bakgrunn, mens Hennig-Welsow har en tydelig østtysk profil, bl.a. med erfaring fra den rød-rød-grønne regjeringen i Thüringen. Det er altså disse to som skal lede forhandlingene med SPD og De Grønne om det skulle rekke for et flertall for en rød-rød-grønn-regjering etter valget på ny Bundestag i september. Kandidaten fra partiets venstreopposisjon, «Fundifraksjonen», fikk omtrent 20% av stemmene.

Janine Wissler og Susanne Hennig-Welsow (foto: Martin Heinlein, CC BY 2.0)

Hva slags konsekvenser valget av den nye lederduoen vil få for de mulige forhandlingene med SPD og De Grønne om en rød-rød-grønn regjeringsplattform, er det fortsatt litt for tidlig å si noe helt bestemt om. Leser man kommentarene i Die Tageszeitung (TAZ), Süddeutsche Zeitung (SZ) og Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ), får man litt forskjellige vurderinger. Mens FAZ går langt i å antyde at valget av Wissler nærmest innebærer en skrinlegging av det rød-rød-grønne prosjektet, påpeker de andre at samarbeidsorienterte og moderate Hennig-Wellsow tross alt fikk mer enn 70% av stemmene på landsmøtet. Det kan man med en viss velvilje utlegge som støtte til regjeringsforhandlingskursen fra partiflertallets side. På den annen side fikk den mer uforsonlige Wissler over 80% av stemmene, men det må jo også ses i sammenheng med at kandidatene fra partiets ytre venstre aldri fikk mer enn 20%.

I følge TAZ’ kommentar forløp landsmøtet roligere og mer sivilisert enn noensinne tidligere, «bråkmakerne» Wagenknecht/Lafontaine er borte, de gamle med SED-skikkelsene har gått inn i de evige jaktmarker, partiet har blitt forynget og øst-vest-skillene har svekket seg. Det nye tyngdepunktet i partiet synes å ligge i en gruppering av yngre partimedlemmer som kaller seg «Bewegungslinke», og som fikk valgt in en rekke av sine medlemmer i det mer enn 40-personers store sentralstyret. Den moderate, østtysk baserte, fløyen rundt parlamentarisk leder Dietmar Bartsch synes dog å ha bli litt svekket. Oppsummert er det nok for tidlig å avskrive det rød-rød-grønne alternativet, slik FAZ-kommentaren gjør, selv om Wissler er valgt som en av to ledere.

Vi vet at SPD og De Grønne aldri vil gå med på en plattform med et prinsipielt nei til utenlandsinnsats for Bundeswehr og med veldig NATO-kritiske formuleringer. Da vil Die Linke stå overfor en situasjon hvor de må bestemme seg for om hva som er viktigst: komme i maktposisjon og å øve innflytelse eller å holde seg røde og ranke. Velger de det siste, vil de samtidig ødelegge en historisk mulighet for en ny type sentrum-venstrekonstellasjon i tysk politikk. Stilt overfor disse alternative er det slett ikke sikkert at Wissler vil trekke det lengste strået. Hadde die Linkes håndtering av disse spørsmålene kun hatt betydning som et internt partianliggende, ville det vært mindre grunn til å bry seg om dem. Saken er imidlertid at det er også er avgjørende for at den fallerte storheten SPD skal kunne fortsette som regjeringsparti. Med mindre en koalisjon av De Grønne, FDP og SPD seiler opp som et alternativ, vil nemlig SPD i praksis være avhengig av å ha med seg Die Linke for å kunne få regjeringsmakt. De Grønne for sin del har jo et åpenbart alternativ i en svart-grønn regjeringskonstellasjon med CDU/CSU (og evt. FDP).

«Stille sulten, infantilisere, umyndiggjøre, gi almisser» – Ytre høyre om regjeringenes Coronapolitikk

En rekke europeiske byer har opplevd gateopptøyer og demonstrasjoner mot myndighetenes Coronapolitikk, senest i Amsterdam, i fjor høst ved fysisk storming av trappen til Riksdagsbygningen i Berlin. Aksjonistene er en broket forsamling – esoterikere av alle slag, vaksinemotstandere, konspirasjonsteoretikere, venstre- og høyreekstreme og en stor gruppe av såkalte «Wutbürger» – «raseriborgere» som oppildnet av nettets halv- og helløgner driver sine opprør fram. En av de mest stabilt tilstedeværende gruppene på scenen av protestanter er ulike varianter av det ekstreme høyre. Hvorfor er det slik?

Foto: Ivan Radic CC BY 2.0

En sentral del av det vi kan kalle «ytre høyres metapolitiske program» er at flertallet, det liberale demokratiets tilhengere, fortrenger «verdenshistoriens vesen» – historien er slett ikke liberal, fremskrittsrettet og menneskevennlig, den er «vesensmessig» grusom og tragisk. Følgelig er det helt logisk at liberale politikere i møte med store samfunnsmessige kriser som Coronapandemien får panikk – de har nemlig totalt glemt at offer, lidelse og død er en del av den menneskelige værens tragedie.

Omtrent slik utlegger Thomas Assheuer i en kommentar i Die Zeit 27. januar det ideologiske grunnlaget for mye av ytre høyres motstand mot de europeiske regjeringenes coronapolitikk. Alltid observante Assheuer har studert fenomenet med bl.a. tyske AfD som case. I Coronaens begynnerfase var AfDs policy å konkurrere med de andre partiene om en tøff og inngripende linje i kampen mot pandemien. Men partiet fant fort ut at det var mer å hente, og dessuten langt mer i tråd med de ideologiske røttene, ved å slutte seg til gatens og nettets kamp mot «Coronadiktaturets formynderi». I den østtyske delstaten Thüringen (p.t. en av delstatene som er hardest rammet Coronaen) distribuerer AfD for tiden en brosjyre hvor «..middelklassens truende økonomiske undergang» sammenstilles med det «heldige faktum» at de som dør av Covid-19 hovedsakelig er eldre mennesker. For som brosjyremakerne understreker: «Skadene som coronatiltakene skaper står ikke i noe rimelig forhold til de uheldige følgene av viruset selv.» Alle skal vi dø!

Assheuer oppsporer leverandørene av disse forestillingene i et ikke ubetydelig bakland av forlag, tidsskrifter og nettsteder på ytre høyre fløy, herunder tidsskriftet «Sezession». Han forfølger også trenden bakover i tid og ender opp – med et par korte stopp hos Karlheinz Weissmann og Botho Strauss – hos Martin Heidegger. Mange av kildene til ytre høyres kritikk av mainstreampolitikernes coronapolitikk kan man nemlig, i følge Assheuer, finne i ymse, mer eller mindre lødige, utlegninger av Heidegger, herunder et mye gjentatt utdrag fra et brev mesteren skrev til Elisabeth Blochmann i desember 1934: «Unsere Not ist die Not der Notlosigkeit, der Unkraft zur ursprünglichen Erfahrung der Fragwürdigkeit des Daseins». Av fare for å bli tatt i skole av Heideggerfolket skal jeg ikke prøve meg på noen direkte oversettelse til norsk. Betydningen av det kan vi likevel utlegge noenlunde slik: «Vår nød er at vi ikke evner å møte den egentlige nød» (underforstått vel den nød som følger av at vi ikke evner å ta innover oss livsalvoret slik Heideggers værensfilosofi beskriver dette).

Det er nettopp redselen for konfrontasjon med nødens og dødens realitet som legger premissene for regjeringenes coronapolitikk i følge Tysklands høyreintellektuelle Heideggerelever – slapphet og hang til velbehag, unnvikelse av den (eksistensielle) spenningen som følger av møtet med livets harde realiteter, svekkelse av plikten til anstrengelse osv. Sezessions livsfilosofisk oppladede skribenter uttrykker det slik: «Staten forsøker å polstre hverdagsnøden på sosialpaternalistisk vis, og å hindre verdensforløpets skjebnefulle ferd. I stedet for å være en slank og kjempende stat, i stedet for å være en far som trer fram overfor sine voksne barn, oppfører den seg som «Soma-fordeleren» i Huxleys roman «Brave New World»: stille sulten, infantilisere, umyndiggjøre, gi almisser.» Brutalt oppsummert – ingen stat uten offer!

Alexander Gauland, AfDs parlamentariske leder, er noe mer fortrolig med politikerspråket enn brosjyremakerne i Thüringen når han uttaler at «.. vi i våre avveininger også må ta i betraktning at folk kommer til å dø». Til støtte for sitne visdomsord påberoper han seg intet mindre enn Friedrich Schiller: «Das Leben ist der Güter höchstes nicht» – «Livet er ikke det høyeste gode». Kynismen i dette kan alle se, iallefall slik Gauland utlegger det. Et særtrekk ved den høyreorienterte antihumanismen er nemlig at den, i følge Assheuer, «alltid har hatt en dragning mot sakraliseringen av døden, en lengsel etter det harde og tunge».

Det AfD og deres intellektuelle bakmenn imidlertid overser, er at det går et skille mellom den naturlige og den unngåelige død – «..en død som inntreffer på grunn av politisk arroganse, freidige løgner eller grusomme unnlatelser». Gaulands henvisning til Schiller er hentet fra «Die Braut von Messina». I forlengelsen av utsagnet om døden skriver Schiller: «Der Übel grösstes aber ist die Schuld» – «Det største ondet er derimot skylden».

Masseadferd og demokrati gjennom 200 år

Publisert i Vårt Land 5. februar 2021

Vi lever i en tid hvor polariserende kulturkamp, digital informasjonskrig og mobbens storming av demokratiets helligste steder setter dagsordenen. I sin nylig utgitte bok Frykt og avsky i demokratiet beskriver filosofen Eirik Høyer Leivestad tilstanden slik: «Massenes lidenskaper er blitt gåten de ansvarlige igjen må ta på seg å løse». En av bokens metodiske ledetråder er å løfte fram noen særlig utvalgte fenomener og nøkkelbegreper og å etterprøve deres relevans og virkningshistorie fram til i dag. Et særlig fokus ligger på folket som «masse» og «ressentimentet» som kilde til masseadferd og politisk paranoia. Bokens tema er både manifestasjonen av fenomenene i det historiske løp, og elitenes og de lærdes tolkning av dem underveis. Det er et originalt og vellykket grep som også gir gode innfallsvinkler til forståelsen av vår egen tids kriser.

Frykten for massen

Masser og masseadferd har eksistert fra tidenes morgen, og kan studeres i detalj som antropologiske konstanter i Elias Canettis mesterverk Masse og makt. Det er likevel først etter den franske revolusjon at massen sprenger seg ut av de føydale strukturer, og konstituerer seg som «fri» i en dynamisk og konflikttynget maktrelasjon av styrende og styrte. En ny æra var innvarslet, men den som hadde båret opprøret fram, massen selv, fremsto i en ny og truende støpning. Frykten for den ubehøvlede og kravstore massen er en gjennomgangsfigur i mye av politisk filosofi og sosialvitenskap på 1800-tallet. Vi ser det som frykten for pøbelvelde hos klassisk reaksjonære som Benjamin Constant og Joseph de Maistre, som frykt for ensretting og åndelig forflatning hos tidlige liberalere som Tocqueville og J.S. Mill, som knefall for middelmådigheten og forakt for «Almeen-Aanden» hos Søren Kierkegaard og som slavemoralens seier hos Friedrich Nietzsche. En sterk kontrast til 1800-tallets øvrige massefrykt er Karl Marx’ analyse av de arbeidende massers opprør som organisert klasseopprør og kamp for en ny sosial orden.

En ny type perspektiv på massen dukker opp i siste del av 1800-tallet gjennom de massepsykologiske studiene til Gustave Le Bon, Gabriel Tarde og Max Scheler. Alle tre vakte oppsikt i sin samtid, og fikk betydelig innflytelse på etterkommende analyser av massefenomenet. Mye av masseskepsisen fra Tocqueville, Mills og Kirkegaard er i behold, men den kommer nå i form av en epidemiologisk farget massepsykologi. Sentralt i Høyer Leivestads bok står Max Schelers studier av «ressentimentet» (misunnelsen). Ressentimentet har særlig gode vekstvilkår i det moderne samfunn, hevder Scheler. Det ligger nemlig som en uløselig motsigelse i den nye tidsalderen at formell likhet i kombinasjon med reell ulikhet resulterer i kontinuerlig sammenligning mellom tapere og vinnere, og dermed et klima for ressentimentets videre utbredelse. Ressentimentet tjener også som «konstitutiv kraft for gruppeidentitet», og er «identitetsdannende på en måte som binder gruppen til tilstanden».

Fra Europa til USA

I kjølvannet av første verdenskrigs voldelige eksesser inntrådte en ny fase i massenes tidsalder. Et hav av rotløse enkeltmennesker graviterte mot de raskt voksende industribyene – og soldatene som hadde overlevd krigens redsler tumlet retningsløse inn i den nye tid. I nederlagstyngede Tyskland og Østerrike var tidsånden preget av ressentimenter og revansjisme, av sivilisasjonspessimisme og messianske lengsler – en miks som skulle vise seg svært gunstig for utviklingen av autoritær førerkult og den fascistiske massens fremmarsj. Denne situasjonen danner utgangspunkt for en rekke klassiske studier av den moderne masseadferdens mekanismer – fra Ortega y Gassets elitepregede kritikk av «hyperdemokratiets brølende middelmådighet» og Siegfried Krackauers og Walter Benjamins fremvisning av den nye forbruker- og underholdningskulturens fremmedgjørende blendverk, til Sigmund Freuds og Wilhelm Reichs seksualøkonomiske analyser av den fascistiske masseadferden. I det sterkt antisemittiske verket «Untergang des Abendlandes» manet Oswald Spengler massene til kamp mot pengenes herredømme og den hule borgerlige sivilisasjonens fortrengning av «blodet og instinktet».

Når etterkrigstiden trer inn flytter bokens fokus seg fra Frankrike og Tyskland til USA. Her er samlebåndskapitalisme og konsumdrevet massekultur satt i system. Oppgjøret med disse livsformene er et bærende element i student- og ungdomsopprøret et par tiår senere. Selv om kritikk av Vietnamkrigen og støtte til borgerrettsbevegelsen også står sentralt, er dette et opprør hvor bohemisk frihetssøken og lengsel etter autonomi og selvutfoldelse har vel så stor tyngde som kampen for varige sosial endringer. Høyer Leivestad poengterer hvordan opprørsgenerasjonen slik også blir en fortropp for en allmenn kulturell liberalisering på kapitalismens premisser – selvrealisering og autonomi som slagord for kapitalistisk rebranding og en ny type konsumstyrt massehedonisme. En innflytelsesrik gruppe av amerikanske neokonservative kommentatorer observerte allerede på 70-tallet hvordan denne utviklingen kunne bli en trussel for «sammenholdskraften» i det borgerlige samfunn.

Er massen kraftløs?

Med filosofene Peter Sloterdijk og Jean Baudrillard som sentrale vitner tegner Høyer Leivestad et bilde av 80- og 90-tallets masse som avpolitisert og likegyldig, kravløs og uinteressert. En bølge av privatisering og deregulering burde gitt grunnlag for motstand, men massen hadde mistet evnen til å oppleve seg selv som villende og krevende kollektiv. Diagnosen kan oppsummeres slik: Massene kaster ikke lenger brostein i gatene, men strever etter berømmelse og anerkjennelse i TV-studioenes realityshow.

Høyer Leivestad viser her det fruktbare ved bokens idehistoriske blikk: de dystopiske bildene av den moderne massen som Sloterdijk og Baudrillard maner fram er ikke særlig vanskelig å gjenfinne i frykten og forakten som Tocqueville, Mills og Kierkegaard hadde uttrykt 150 år tidligere. Spørsmålet er så om massen er så politisk kraftløs som Høyer Leivestad kan gi inntrykk av at den er. Tar man utgangspunkt i dagens Skandinavia og kontinental-Europa, og ikke USA og England, er den organiserte arbeiderbevegelsens evne til politisk motstand fortsatt betydelig til stede. Litt i samme lei kan man spørre seg om ikke Høyer Leivestads USA-pregede bilde av 60- og 70-tallets studentopprør snevrer noe inn, når han overser at en betydelig del av opprørerne også vendte seg mot Marx-lesning, orientering mot arbeiderklassen og etablering av nye venstrepartier, og at dette ikke har vært uten langtidsvirkninger.  

Sosiale mediers betydning

Når de nye sosiale mediene for alvor begynte å gjøre seg gjeldende i de brede lag av befolkningene for om lag ti år siden, skjer det en epokegjørende endring i rammebetingelsene for alle typer massekomunikasjon. I bokens to siste kapitler foretar Høyer Leivestad en svært interessant analyse av hvordan denne medieteknologiske revolusjonen avføder det vi i dag blant annet kjenner som digitale hatmasser og nettdrevet høyrepopulisme. Med forfatterens egne ord er dette en beretning om hvordan «opprør antennes i mediefasiliterte omløp av affekter og ideer», og om hvordan «emosjonelt oppflammede kollektiver» holder dem vedlike.

Det interessante med Høyer Leivestads analyse er ikke primært beskrivelsene av selve fiendebildene, de kjenner vi fra før – altså masseinnvandringen, de korrupte elitene, LHBTQ+, løgnpressen og så videre. Det originale ved hans metode er den produktive bruken av tenkerne presentert i første del av boken i analysene av den moderne hatadferdens drivere og dynamikk. Av særlig interesse er Max Schelers ressentimentteori som grunnlag for forståelsen av netthatets følelsesmessige kilder på individnivå. Men også Gustave Le Bons analyser av massens kollektive eksesser og Gabriel Tardes begrep om affektenes og ideenes sirkulasjon mellom individene bidrar til utvidet forståelse. Masseadferdens idehistorie taler til vår tid.

«Det ekte folket»

Mot slutten av boken konstaterer Høyer Leivestad at «grasrotvolden» har en tendens til å øke «under vingene til regimer som har et godt eller tilgivende øye til mobbens uttrykksmåter». Med stormen mot Capitol friskt i minne, er vel dette nærmest profetisk. Høyer Leivestads diagnose er også treffende for en rekke andre regimer som har seilt opp under populismens faner de seneste årene – Orbans Ungarn, Kaczynskis Polen, Modis India. Et annet trekk ved disse regimene er forestillingen om at de representerer «flertallsviljen» og «det ekte folket». Vår evne til å håndtere «den populistiske utfordringen» handler i dag derfor også om modellene for demokrati, om hvordan det liberale demokratiet konkret bør utformes.  

Høyer Leivestad peker på to mulige utviklingstrender i dagens digitale hyperdemokrati. Den første trenden er av det pessimistiske slaget, og handler om en fortsatt styrking av manipulerbare filterbobler og ekkokamre i samspill med autoritære partisanmedier. Den andre og mer «optimistiske» varianten vektlegger de nye medienes muligheter for å styrke koordinert aktivisme, borgerjournalistikk og kollektiv motmakt. Høyer Leivestad synes også å mene at det i dag kun finnes to typer liberalisme, «nyliberalismen» og «kulturliberalismen», og at begge er skadeskutt og har mistet legitimitet. Her kunne nok boken vært tjent med et aldri så lite sideblikk til de helt spesifikke diskusjonene om det liberale demokratiets utfordringer som i dag pågår for fullt blant annet i de statsvitenskapelige miljøene: Hvordan er demokratiet truet, hva må være kjennetegn ved et demokrati som svarer effektivt og adekvat på angrepene fra det populistiske høyre? Et av mange svar er gitt av den venstreliberale politologen Jan-Werner Müller, som i sin siste bok Furcht und Freiheit – für einen anderen Liberalismus (2019) fremholdt at det som et minimum må være et demokrati som gir hver enkelt borger en konstitusjonelt sikret beskyttelse mot overgrep og urett – og da både som statsborger og som deltaker i arbeidsliv og sivilsamfunn.

Det står godt til bokens prosjekt at Høyer Leivestad avslutter med å konstatere at demokratiets krise også er en erkjennelseskrise. Boken gir en rik og bred kontekst for videre diskusjon. Den har fått gode kritikker både i Norge og Skandinavia, og er på vei oppover salgslistene. Det er høyst fortjent.

Eirik Høyer Leivestad

Frykt og avsky i demokratiet

Vagant 2020

Den homeriske sangen om heltinnen Annette

Den tyske bokprisen 2020

Jeg har med dyp fascinasjon lest Anne Webers «Annette, ein Heldinnen-Epos“. Det er noe så spesielt som et 200 siders langt episk heltedikt om den i dag 96 år gamle Anne Beumanior. Forfatteren Anne Weber vant i fjor prisen for beste tyskspråklige skjønnlitterære utgivelse for boken – «Den tyske bokprisen 2020». Prisen ble utdelt under en coronapreget bokmesse i Frankfurt sist høst.

Bokens helt, Anette, ble født i 1923 som eneste datter i en utfattig skjellsamlerfamilie ved en elvemunning i Bretagne. Tross fattigdom var Anette fra første stund omgitt av den mest fornemme godhet og klokskap fra sine foreldre. Kirkefolk var de ikke, derimot sosialister og humanister. Den svært begavede Annette ankom Paris på begynnelsen av 40-tallet, startet medisinstudier og ble som 19-åring medlem av kommunistiske Resistance, hvor hun – mot partilinjen – iverksatte en redningsaksjon som reddet to jødiske ungdommer fra den sikre død. Etter krigen fulgte borgerlig familieliv, mann og barn og karriere som nevrolog før hun i 1953 på nytt kastet seg inn illegalt motstandsarbeid, denne gang som agent for den algeriske frigjøringsorganisasjonen FLN.

Anette fengsles og dømmes til 10 års fengsel, som hun unnslipper etter en spektakulær flukt til Tunis via Sveits og Roma. I Tunis melder hun seg til tjeneste for FLNs eksilorganisasjon, kommer i kontakt med Algeries første statsleder Ben Bella, blir selv en betrodd lederskikkelse i den nye statens helsedepartement, får algerisk statsborgerskap, blir desillusjonert over den nye staten etter et statskupp, må leve i skjul fra de nye makthaverne, flykter tilbake til Sveits hvor hun gjenopptar sin gjerning som lege og forsker.

Anette får etterhvert amnesti og kan vende tilbake til Frankrike, men blir i Genève helt fram til hun når pensjonsalderen. Barna som hun etterlot seg gjennom flukten hadde hun hele tiden ønsket å bli gjenforent med, men lykkes aldri. Det ble aldri noen skikkelig gjenforening og forsoning med dem. Det ble Anettes store smerte livet gjennom.

Den tysk-franske Anne Weber støtte på Anette ved en tilfeldighet på et vertshus i landsbyen hvor hun bodde. Hun var da allerede over 90 år. Anne ble svimeslått av møtet med den lille vevre kvinnen med de blå øynene, flyttet inn hos henne i flere uker, leste hennes to-binds selvbiografi og skrev helteeposet som en eneste sammenhengende homerisk sang.

Anette var gjennomsyret av kjærlighetsevne alt fra sine første år – fra hjertet og av prinsipp. Hun var kompromissløs i sin kamp for rettferdighet og sin beredskap til å hjelpe. Hun arbeidet natt og dag uten store fakter, så alle ting klart, var aldri naiv om dårskapen, dumheten og maktbegjæret som aldri var langt unna. Men hun bare fortsatte – hun kunne ikke annet. Kjærlighetens og begjærets gleder opplevde hun også, selv om hun også der måte oppleve oppbrudd og savn.

Anne Weber beskriver Anette som en Gud på denne jord, men Anette tror ikke på Gud. For egen del kan jeg ikke si noe annet enn at eposet om Anette er noe av det mest bevegende jeg har lest på mange, mange år. Suget i den veldig spesielle teksten er så sterkt at bare hensynet til nattesøvnen gjorde at jeg ikke leste den i et sveip. Mest overveldende og fascinerende er nok likevel opplevelsen av å lese om et levd liv i forrige og dette århundre – om en kvinne som fortsatt lever – på en form lik den vi kjenner fra den første litteratur i menneskenes historie.

Anne Weber skriver romanene sine på både tysk og fransk. Anette, ein Heldinnen-Epos“ kom derfor ut samtidig i Tyskland og Frankrike i fjor vår. Det er vanskelig å forestille seg at et norsk forlag ikke skal ha sikret seg rettighetene til boken. Da gjelder det at en god oversetter er satt på jobben. Dette er en oppgave for en Sverre Dahl.

Madame de Staël og tyskerne

Klassekampen hadde 9. januar et fint portrett av den franske opplysningskvinnen Anne Louise Germaine de Staël. Portrettet er en del av en serie om kvinnelige tenkere som filosofiprofessor Kristin Gjesdal skriver for avisen. Madame de Staël, som hun også kalles, var en sprenglærd forfatter og filosof som gikk inn og ut av Europas litterære salonger før og etter århundreskiftet 1700/1800. Hun var ikke den eneste sterke og uavhengige kvinne med intellektuelle karrierer på denne tid – i Weimar/Jena gjorde Caroline og Dorothea Schlegel seg sterkt bemerket, likeså Rahel Varnhagen i Berlin. De virket som forfattere, oversettere, vertinner i tidens innflytelsesrike litterære salonger og mye, mye mer. De var de første «moderne kvinnene», levde ut frie kjærlighetsliv, giftet og skilte seg. Madame de Staël skrev et utall bøker – romaner, filosofiske studier, litteratursosiologiske tekster, sammenlignende kulturstudier og mer til, samlet noe mer enn 30 bøker.

Som KK-portrettet fremhever er kanskje de Staels viktigste, og for ettertidens mest kjente bok, det gigantiske verket om tyskerne, «De l’Allemagne», som kom ut i London i 1813 etter at det i 3 år hadde vært «i varetekt» hos Napoleons politiminister. Hva Madame de Staël rent faktisk mente om «tyskerne» kan man forståelig nok ikke forvente å få vite så mye om i et 1-sides avisportrett. Så la oss gjøre et forsøk – hva så den verdensvante de Staël i tyskerne? Tyskland var på begynnelsen av 1800-tallet ikke noe «land» slik Frankrike, England og Spania var det, det var i høyden et vagt sammenholdt språk- og kulturfellesskap splittet opp i et utall større og mindre fyrstehus. Dette var selvsagt kjent for de Staël når hun våren 1804 inntar Berlin med brask og bram. Etter en periode som æresgjest ved dronning Luises hoff innretter hun seg hos Goethe i Weimar. Et opphold som var planlagt for 2 uker, varte i nesten 3 måneder. I Goethes residens på Frauenplan 1, «musenes hoff», går datidens storheter inn og ut – Schiller, Herder, Jena-romantikerne, von Humboldt, Schelling, Fichte når han er på besøk fra Berlin. Den svært kunnskapshungrige de Staël egler seg inn på dem alle, diskuterer, forlanger svar, utfordrer. Det regnes som sikkert at de intense samtalene de Staël hadde i disse tre månedene ble helt avgjørende for boken om Tyskland. Før de Staël tar avskjed med Weimar har hun rekruttert filologen, oversetteren og den store Jenaromantikeren August Wilhelm Schlegel som personlig sekretær. De reiser Europa rundt og arbeider sammen i 13 år helt frem til de Staëls død i 1817.

I Goethes verk ser de Staël verdenslitteratur («Weltlitteratur»), noe som svarer godt til Goethes egne forestillinger om hans litterære ytelser. For det er den tyske litteraturen og filosofien som imponerer de Staël – arkitekturen, billedkunsten, og merkelig nok også musikken, har hun mindre sans for. Helt i sentrum for hennes dom over det tyske samfunnet, over dets kultur og politikk, står konstateringen av at landet er uten midtpunkt, uten et åndelig sentrum, uten hovedstad: «Flertallet av forfatterne og filosofene arbeider i stille avsondrethet eller i beste fall innenfor en stille krets, som de behersker.» En følge av dette er unødig respekt for det «utenlandske» og en form for mindreverdighetsfølelse som i følge de Staël er grunnløs, men som senere, i takt med gryende preussisk-tysk nasjonalisme og kjølvannet av seieren over Napoleon i den store «Völkerschlacht», slår om i patetisk og overspilt nasjonalisme. De Staël fremhever også militærstandens overvekt, underdanighetsfølelsen, klasseforskjellene og mangelen på fellesskapsfølelse som preget det tyske samfunnet. Hun er imponert over skarpheten og den kompromissløse viljen til å komme til bunns som preger professorenes og litteratenes teoridiskusjoner, men konstaterer samtidig at de er komplett uten makt og innflytelse. Maktens spill er avsondret fra de åndelige sfærer (her er i og for seg Geheimrat Goethe et unntak) og politikken er fyrstenes og embetsmennenes domene.

Den motsatte (og positive) siden av dette er imidlertid den individuelle fantasiens plass og det De Staël omtaler som «sjelens poesi». Den tyske litterære teori er i følge De Staël en teori om de skapende kreftene og de skjønne kunstene, om «..Promotheus som henter flammen ned fra himmelen og skjenker den til kunsten». Den (klassiske) franske diktningen kan ha større klarhet, men det er også noe stivnet ved den. Forholdet mellom litteraturen og det lesende publikum er også helt forskjellig i Frankrike og Tyskland. I Frankrike behersker et kompetent og kresent publikum sine diktere, i Tyskland er det dikterne som behersker publikum: «Un auteur allemande forme son public; en France le public commande aux auteurs».

De Staël gjør et stort poeng ut av forskjellene mellom tyskernes og franskmennenes konversasjonsstil. Dette er er observasjoner man godt kan humre litt over, og som også peker fram mot mange av vår tids klisjeer om «tyskerne» og «franskmennene». Tyskerne kan vel egentlig ikke konversere, om man forstår de Staël riktig. De behersker i alle fall ikke kunsten slik franskmennene gjør det, med sine kjappe avbrudd og innskudd og sin lekende språklige eleganse. For tyskeren, med sitt diskursive alvor og sin dialektikk, er resultatet av kommunikasjonen det sentrale; den tyske konversasjonsstilen hemmes også av antikverte høflighetsformer og unødig betoning av samtalepartnernes rang og posisjon. For franskmannen har konversasjonens lette flyt en betydning i seg selv. For den stakkars tyskeren kan språket, med den eviglange ventingen på at verbet skal komme og setningen ta slutt, i seg selv være en hemsko for den utvungne konversasjon. Å lyve er heller ikke noe for tyskeren, iallfall ikke hvis det skal gjøres med troverdighet. Løgnens elegante dobbelttunge fungerer nemlig svært dårlig i et språk overfylt av konsonanter, omstendelig oppbygde setninger og lærd grammatikk. «Det er som om språket selv motsetter seg intensjonen om å misbruke det», skriver de Staël, og viser her til et godt tradert element i det tyske myteuniverset – Tacitus hyllest av germanernes oppriktighet («Aufrichtigkeit»).

Madame de Staëls portrett av tyskerne kan med god rett beskrives som anakronistiske betraktninger fra fyrstehusenes og borgerskapets salonger mer enn 200 år tilbake. Hva er vitsen med å holde på med slikt? Av pur lyst, om ikke annet. I tillegg må man aldri glemme at bilder og mytologier om «hva et land er», eller bør/kan bli, alltid har vært innvevd i den reelle historien og selv også har vært med på å skape den. Virkningshistorien av De Staëls portrett er isolert sett ikke spesielt dramatisk, men den kan godt innskrives i den lange rekken av det Dieter Borchmeyer i sitt 1000-sider lange Opus Magnum «Was ist Deutsch» (2017) omtaler som «fenomenologier over tyskerne» – fra Tacitus’ «Germanerne» (det romerske «utenfrablikket» fra år 100 som tyskerne senere adopterte som «innenfrablikk») via Goethetidens mange utlegninger (Schiller, von Kleist, Fichte) og Heinrich Heines elegante spott senere på 1800-tallet til de større filosofiske og sosiologiske diagnoser i første del av forrige århundre (Erich Kahler, Helmuth Plessner, Norbert Elias) – for å stoppe før WW2, som kaster om på veldig mye og kompliserer bildet. Beslektet (og i et visst henseende farligere) er det man kan kalle «de tyske mytologienes historie», og ikke minst mytenes skjebnesvangre instrumentalisering i form av skakkjørt heroisme, nasjonalisme og krig i de 150 årene som skulle følge etter at Madame de Staël forlot sitt Weimar.

Da er vi inne på et stort og annet terreng. Det får bli en annen gang.

Kontroll og humanitet – perspektiver på en ny flyktningpolitikk for Europa

Publisert i Morgenbladet 6. januar 2021
https://morgenbladet.no/ideer/2021/01/en-veiviser-til-hvordan-europeisk-flyktningpolitikk-kan-kombinere-kontroll-og

«Hva slags grenser trenger vi?». Dette er tittelen på en bok av sosiologen og diplomaten Gerald Knaus som kom ut i Tyskland tidligere i høst: Kan Europa sikre sine yttergrenser uten å ende opp som en festning? Hvordan sette en stopper for de brutale drukningene i Middelhavet, og samtidig sikre en regulert asylinnvandring i samsvar med internasjonal rett? Fins det løsninger med praktisk-politisk gjennomførbarhet? På EU-nivå har et fåtall land blokkert forsøk på nye felleseuropeiske løsninger. Kan EU-kommisjonens nylig fremlagte plan for reform av Europas asyl- og migrasjonsregime endre på den fastlåste situasjonen? Kan krisen i Morialeiren løses? Spørsmål som dette er bærende for Knaus’ bok. Siden flyktningkrisen 2015 har de i stor grad druknet i støyen fra en polarisert «innvandringsdebatt».

Gerald Knaus har 25 års erfaring fra håndtering av kriser i kjølvannet av krig, nød og flukt. Han spilte en avgjørende rolle i utformingen av den såkalte „Tyrkiaavtalen“ som EU og Tyrkia inngikk i mars 2016, og arbeidet i mange år i Sarajevo med tilbakeføring av fordrevne etter borgerkrigene på Balkan. Knaus leder i dag tenketanken «European Stability Intiative» (ESI) i Berlin. Mye av grunnlaget for Knaus’ bok er erfaringsgrunngrunnlaget han har ervervet gjennom sine mange oppdrag kloden rundt. Den er derfor også en slags reiseskildring – fra Sørøst-Asia til Karibia, fra Marokko til Nigeria og Gambia, fra Canada, Australia, Ukraina til andre verdenskrigs Sveits.

Morgenbladet 6. januar 2021

Boken kan beskrives som en verdiforankret veiviser til praktisk politikk. Et hovedelement er etablering av «vinn-vinn-modeller» – løsninger med felles nytte både for flyktningenes opprinnelses- og mottakerland. Knaus’ modell kan oppsummeres i noen få kjerneverdier. Viktigst av alt er erkjennelsen av at ethvert liv som går tapt i Middelhavet er et for mye. Sentralt er også verdsettingen av de internasjonale flyktningkonvensjonene som de umistelige sivilisatoriske goder de er – fundamentet for alt arbeid med sikring av rettighetene til mennesker på flukt fra krig, nød og forfølgelse. Samtidig er det for Knaus viktig å fastholde Europas rett til kontroll over egne grenser, og til ordnede systemer for mottak av flyktninger og migranter. Hovedregelen om plikt til retur til hjemlandene for asylsøkere som ikke oppfyller betingelsene for internasjonal beskyttelse etter flyktningkonvensjonene må ligge fast. Forutsetningen er rettsstatlig gjennomførte asylprosesser og garanti mot forfølgelse ved retur til opprinnelseslandet.  «Folk flest vil ha politikere som kan sette verdier og interesser i sammenheng, og som har både empati og kontroll som ledesnor», fastslår Knaus i bokens innledningskapittel.

Sentralt i boken står den irregulære migrasjonen fra Afrika og Asia til Europa, og i særlig grad den svært farlige flukten gjennom Saharaørkenen og over Middelhavet til Italia, Spania og Malta. I 2019 tok 102 000 mennesker seg irregulært over det østlige og vestlige Middelhavet til Europa, minst 1885 av dem druknet. På ferden fram til Middelhavets strender har et stort antall vært utsatt for vold og ran av krigsherrer, miltsledere og diktatorer. Er 1885 for mange, kunne redningsaksjonene vært mer effektive, ville det vært mulig å redusere antallet som la ut på de farefulle ferdene mot Europa? spør Knaus. Et tredobbelt «ja» er svaret.

Kraus bruker Ceuta og Melilla, de to spanske enklavene på Marokkos nordkyst, for å illustrere det dysfunksjonelle ved eksisterende asylrutiner og ved grensebeskyttelsesregimer basert på fysisk avskrekking alene. Rundt hver av de to enklavene er det bygget lag på lag med 6 meter høye piggtrådgjerder og meterdype graver. Har man kommet seg inn, vil man normalt bli overført til det spanske fastlandet for videre gjennomføring av asylprosessene. Hoveddelen av de som kommer seg over gjerdene, ofte med død eller alvorlige skader som følge, er unge menn fra vestafrikanske land, Gambia, Nigeria, Elfenbenskysten, Senegal m.fl. De kan ha gode grunner for flukt, men oppfyller i de færreste tilfellene betingelsene for innvilgelse av politisk asyl. Dårlige avtaleverk og manglende incentiver for samarbeid om retur får som konsekvens at det store flertall blir værende i Spania på ubestemt tid.

Hva om det hadde vært mulig å søke asyl på regulært vis ved grensegjerdene i Ceuta og Melilla, spør Knaus. Og hva om en med bistand fra EU-land med høy kompetanse i behandling av asylsøknader (Nederland, Tyskland) hadde kunnet organisere effektive og rettssikre asylprosesser på stedet, altså uten oversendelse til det spanske fastlandet? En avtale med transittlandet Marokko om samarbeid ved retur av avviste asylsøkere samt en avtaler mellom utvalgte EU-land og FNs flyktningorganisasjon (UNCHR) om mottak av årlige kvoter av anerkjente flyktninger fra Vest-Afrika, hadde kunnet resultert i en betydelig reduksjon av antallet personer som risikerer liv og helse ved piggtrådgjerdene i Ceuta og Melilla. Et pilotprosjekt for utprøving av 12-ukers rettssikre asylprosesser i Ceuta og Melilla, ville så kunnet danne mønster for etablering av lignende enheter ved andre hotspots langs EUs yttergrenser – Lesbos, Lampedusa, Korsika, Sicilia og Malta m.fl.

Felles for samarbeidsmodellene Knaus løfter fram er fokuset på partnerskap for felles nytte, og på pragmatiske og fleksible innfallsvinkler for å oppnå resultater. Når Knaus drøfter Marokkos mulige partnerskap i en avtale om retur av utreisepliktige, gjør han det i visshet om at samtaler mellom EU og Marokko om slike løsninger allerede pågår. Aktuelle motytelser overfor Marokko kan være alt fra bistand til oppbygging av egne asylsystemer og utvidede muligheter for legal arbeidsinnvandring til lettelser i visa-bestemmelsene. Knaus viser til Balkanlandene og Ukraina når han skal dokumentere sammenhengen mellom vellykket samarbeid om retur av utreisepliktige og graden av legale innreisemuligheter til EU.

Et av Knaus’ viktigste case er Gambia, et lite og fattig land med 2,1 mill. innbyggere i Vest-Afrika. Etter 22 år under den brutale diktatoren Yahya Jammeh fikk landet i 2017 en ny demokratisk regjering. En ødelagt økonomi og tiltagende vold og tortur i regimets siste år, resulterte i en regelrett eksodus av unge menn på flukt via Saharaørkenen, Libya og Middelhavet til øyene i Sør-Italia. Av de titusener som la på flukt i perioden 2014-2017 regner man med at opptil 1000 kan ha mistet livet på den farlige ferden fram til Italias strender. Store deler av den nye gambiske diasporaen har havnet i Tyskland, hvorav særlig mange i den sydvesttyske delstaten Baden-Württemberg. Mange har kommet inn i gode yrkes- og utdanningsløp, men et betydelig antall har også gjort seg bemerket på kriminalitetsstatistikkene, og særlig som narkodealere på gateplan i de større byene. Felles for dem alle er at utsiktene til innvilgelse av politisk asyl er små, og at det store flertall allerede har status som utreisepliktige. For de etterlatte i Gambia oppleves situasjonen dobbelt tragisk – på den ene siden traumaet ved tap av en kjær sønn, på den andre siden vissheten om at fremtiden i Europa for de som overlevde er så uviss som den er. Tyskland og EU på sin side opplever bestrebelsene på retur av de utreisepliktige som krevende og lite resultatgivende.

Gjennombruddet for en ny politikk kom i 2018. Etter initiativ fra delstatsregjeringen i Baden-Württemberg, og i samspill med forbundsregjeringen i Berlin, ble det i desember 2018 igangsatt forhandlinger med den nye demokratiske regjeringen i Gambia. Felles mål var stopp av den dødbringende irregulære flukten fra Gambia til Europa, økt samarbeid om retur av straffedømte og andre utreisepliktige og utviklingsperspektiver både for Gambia og gambiske borgere i diasporaen. I potten fra tysk side har flere tiltak vært i spill, herunder økning av antall studiestipender (DAAD-stipender), kvoter for legal arbeidsinnvandring og investeringer i det gambiske utdanningssystemet. Med Knaus selv i en rolle som rådgiver og forhandler var man vinteren 2020 kommet så langt at det fra gambiske myndigheter forelå en entydig viljeserklæring om videre samarbeid. Coronakrisen har satt videre fremdrift på vent.

Knaus’ hovedmål er en europeisk flyktningpolitikk som kombinerer kontroll og humanitet. Som alt nevnt er en nullvisjon for drukningene i Middelhavet et kjernepunkt. Dette kan oppnås gjennom mye sterkere koordinering av redningsaksjonene til grensestatene, Frontex og de private redningsskipene. Hindringene av sistnevntes arbeid må umiddelbart opphøre. Sentralt i Knaus’ modell står også etablering av opptakssentre ved EUs yttergrenser, som innen 12 uker kan gjennomføre asylprosesser etter flyktningkonvensjonenes rettsstandarder. Et tredje element er en koalisjon av stater som på frivillig basis er beredt til å ta i mot og bosette flyktninger med anerkjent rett på beskyttelse. Flere returavtaler etter Gambiamodellen og utbygging av samarbeid med tredjeland som Marokko og Tunisia er også viktige deler av byggverket.

Erfaringsmaterialet fra håndteringen av tidligere humanitære kriser er rikt, fra de vellykkede redningene av vietnamesiske båtflyktninger på slutten av 70-tallet til avtalen om redning av cubanske båtflyktninger i bytte mot legale kvoter for migrasjon som USA og Cuba inngikk i 1994. For den kyniske og «realistiske» betrakter vil det være lett å slutte at konsekvensene av Knaus’ reformpakke må bli styrking av de såkalte «pull»-effektene, at flere vil bli lokket ut på nye farefulle ferder når sannsynligheten for å komme seg velberget til fastlandet øker. Knaus er klokkeklar på at det her er han som står for realismen: det er større sannsynlighet for suksess gjennom «avskrekking» basert på vissheten om effektiv retur for de som ikke oppfyller kriteriene om asyl enn gjennom piggtrådgjerder, voldstrusler og risiko for drukningsdød.

Fordelingen av anerkjente flyktninger bør i følge Knaus kunne skje etter et kvoteprinsipp blant «en koalisjon av villige», med Tyskland, Frankrike og Benelux i spissen. Velger man å legge det canadiske måltallet for årlig bosetting av anerkjente flyktninger til grunn – 0,05% av befolkningen – vil det bety beskjedne belastninger for mottakslandene, for Tyskland et årlig tall på vel 60.000 inkl. nye søkere ved grensene og for Norge ikke stort mer enn de 3500-4000 kvoteflyktninger det i dag er enighet om å motta. Viktige partnere vil være byer og kommuner samt organisasjoner i sivilsamfunnet (kirker og frivillige organisasjoner) som har sagt seg villig til å overta fadderansvar for de nyankommede. Tilsvarende lister over mottaksvillige byer finnes i en rekke europeiske land. En øremerket EU-pott vil kunne bidra til finansieringen av ordningene.

Arbeidet med reform av Europas flyktning- og migrasjonspolitikk har stått i stampe siden flyktningkrisen høsten 2015. En av mange forklaringer er spinnet av mytologiseringer og halvsannheter som har fått spre seg via sosiale medier og inn i politikkens korridorer. En sentral del av flyktningdebattenes myteunivers er forestillingen om Afrika som et særlig truende «migrasjonsreservoir». Knaus dokumenterer gjennom sitt brede kildetilfang hvor mye av tallmaterialet bak disse fortellingene som er fantasiprodukter. Et interessant eksempel er Viktor Orban, som i sin «Tale til nasjonen» i februar 2018, hevdet at «..inntil 60 millioner afrikanere innen 2 år ville legge i vei mot Europa». Det reelle antallet afrikanere som kom seg til Europa via Middelhavet i løpet av 2019 var 0,06 mill. I de fem rekordårene fra 2014 til 2018 ankom det Italia ca. 650.000 afrikanere på irregulært vis. En vanlig feil i tallsjongleringene om det «afrikanske migrasjonstrykket» er også at det ses bort fra at hoveddelen av afrikanerne som i dag er bosatt i Europa har røtter i tidligere kolonier og protektorater, og har kommet hit på legalt vis. Å forklare flukt gjennom abstrakte migrasjonsfysiske modeller fører uansett galt avsted, hevder Knaus. Utbrudd av fluktbølger har nesten alltid spesifikke årsaker knyttet til konkrete hendelser og omstendigheter i det enkelte land og den enkelte landsby.

Fortellingene om migrasjonstrykk og flyktningkrise har resultert i forgiftning av debattklimaet, fryktsomme og taktisk agerende politikere og politisk handlingslammelse. Et eksempel er EUs problemer med å oppnå enighet om en felles asyl- og migrasjonspolitikk. En alvorligere og mer prekær konsekvens er blokkeringen av fornuftige løsninger på den humanitære krisen i Morialeiren – et åpent sår for de som må leve under forholdene der, men også for Europas selvbilde.

I Morialeiren lever det rundt 7500 mennesker, hvorav et stort antall barn, under kaotiske og langt på vei rettsløse tilstander i et slags europeisk flyktning-Guantanamo. For noen av barna foreligger det planer om evakuering, men de iverksettes kun i begrenset grad. «Årsaken er åpenbar», uttalte Knaus i et intervju med Deutschlandfunk tidligere i høst: «De elendige forholdene er bevisst strategi, menneskene i Moria er statister i et avskrekkingsdrama». Driverne bak strategien er dels greske myndigheter som, etter sammenbruddet av EU-Tyrkiaavtalen vinteren 2020, mener seg tvunget til å benytte bildene av elendigheten i Moria som advarsel til nye flyktninggrupper som planlegger flukt til Europa via Hellas, dels konglomeratet av politiske krefter som ønsker at menneskerettighetene og flyktningkonvensjonene skal opphøre ved Europas yttergrenser. Knaus’ svar på Moriakrisen kan leses direkte ut av verktøykassen i hans bok: Gjennomføring av reelle asylprosesser for samtlige Moriabeboere (evt. med bistand fra andre EU-land), gjenopptaking av forhandlinger med Tyrkia med sikte på fornying av «Tyrkiaavtalen», en «koalisjon av villige» under ledelse av Tyskland som i avstemning med Hellas tar på seg oppgaven med evakuering og avvikling av Morialeiren. Som forbilde fremholder Knaus den effektive evakueringen av de vietnamesiske båtflyktningene som i 1979 hadde strandet, og levde under kummerlige forhold, på flere malaysiske øyer – USA, Canada og Australia gikk i bresjen, andre land kom raskt etter.

EU-kommisjonen la tidligere i høst fram sitt forslag til en «Ny Migrasjonspakt» for unionen. Forslaget kom etter flere år med tautrekking, der særlig motstand fra Ungarn, Polen og de øvrige Visegradlandene mot nye mekanismer for fordeling av asylsøkerne har bidratt til blokkering. I det nye EU-forslaget er kvoteordninger og omfordelingsmekanismer bortfalt. Til gjengjeld skal EU-stater som nekter å bidra i det ordinære mottaket av flyktninger kunne overta ansvaret for gjennomføring av retur av en viss andel av asylsøkerne som har vedtak om utreiseplikt.   Et annet element er oppbygging av enheter for raske asylprosesser ved yttergrensene for søkere fra opprinnelsesland med lav sannsynlighet for innvilgelse av beskyttelse.   EU-kommisjonen foreslår også en ordning med finansiell belønning for stater som frivillig påtar seg mottak av omfordelte flyktninger. Det foreslås også noe større fleksibilitet i håndteringen av Dublinavtalens førstelandsprinsipp.

Ungarn og Polen var raskt ute med å avvise enhver deltagelse i arbeidet med uttransportering av avviste asylsøkere. Reaksjonen kom ikke uventet på Knaus, som i et intervju med Deutschlandfunk 27. september 2020 beskrev videre oppfølging av dette forslaget som «fullstendig spill av tid». De som ikke vil, kan ikke tvinges til det! Økt finansieringsansvar for de ikke-samarbeidende statene vil være et bedre alternativ. I følge Knaus skyldes problemene med tilbakeføring av avviste asylsøkere langt mer at samarbeidet med opprinnelseslandene er for dårlig utviklet enn mangel på EU-stater som vil bidra i arbeidet med returene. Knaus er positiv til forslaget om raske rettssikre asylprosesser ved yttergrensene, men finner det feilslått å begrense disse til personer med svake utsikter til innvilgelse av søknadene. Tid er en kritisk faktor for å unngå at nye Moria’er oppstår, og det gjelder enten søkerne får vedtak om opphold eller blir utreisepliktige.

De strategisk overordnede spørsmålene en koalisjonen av villige må stille seg er i følge Knaus: Hvilke regler og verdier trenger man for å sikre at menneskeverdet ikke tråkkes på ved Europas yttergrenser, hvordan kan man i samspill med opprinnelseslandene redusere omfanget av irregulær migrasjon? Det pragmatiske, realistiske og resultatorienterte ved Knaus’ program slår her tydelig inn: Tyskland, i samarbeid med Hellas, Italia, Spania og Malta, har en selvstendig interesse av at asylprosessene effektiviseres og at det er fremdrift i samarbeidet med opprinnelseslandene. Dette gjelder uavhengig av om EU klarer å enes om sin nye pakt.

Flyktningkrisen høsten 2015 ble et vannskille i de europeiske debattene om migrasjon og asyl. Gerald Knaus beskriver selv Tyskland høsten 2015 som et gyllent øyeblikk – «eine Sternstunde» – i det tyske sivilsamfunnets historie. Det var også en stresstest for forvaltningen og for de politiske institusjonene. Testen ble bestått.  Samtidig ble høsten 2015 begynnelsen på en lang periode med polarisering og lagerkamp i det offentlige ordskiftet om flyktning- og migrasjonspolitikken. I stedet for fokus på flyktningpolitikken som rettslig og humanitær utfordring fikk man tilspissing og kulturkamp.  Gerald Knaus bok kan godt leses som en kamperklæring mot de siste fem årenes ørkenvandring – et stridsskrift for nedkjøling og sakliggjøring av et betent debattfelt. I fokus står det praktisk mulige, i bunn ligger verdiene som (fortsatt) gjør Europa til Europa. Les den gjerne som en invitasjon til mer hverdag i asyl- og migrasjonspolitikken.