Klassekampen har i dagens utgave latt sin kulturredaktør Bendik Wold få boltre seg over 8 sider om det nesten 10-årige bruddet mellom brødrene Thomas og Heinrich Mann fra begynnelsen av WW1 til et stykke ut på 20-tallet. Det er historien om den nasjonalkonservative, romantiske krigsentusiasten Thomas og den franskorienterte pasifisten og sosialisten Heinrich.
Wolds tekst er aldeles strålende – velskrevet og elegant vekslende mellom det biografisk-anekdotiske, kulturhistoriske, politiske og litterære. Jeg vil på det sterkeste anbefale at dere avsetter en god halvtime på å lese dette utmerkede essayet. Klassekampen fortjener for øvrig alt det kan få av heder og ære for at man lar en så lang tekst om et så smalt, om enn dypt fascinerende, tema bli trykket i en lørdagsutgave av avisen.
Wolds tema er på topp 5-listen over egne yndlingsemner for nerding: Thomas og Heinrich Manns forfatterskap, forholdet mellom liv og verk hos «Die Manns». Klarer derfor ikke motstå fristelsen til å egle meg på med et par merknader til Wolds tekst:
* Bruddet og forsoningen:
Når Wold skriver så mye som han gjør om den ideologiske og kulturhistoriske konteksten for bruddet mellom de to brødrene, kunne han gjerne også ha påspandert seg noen ekstra linjer om Thomas’ «republikanske omvending», og i særlig grad hans berømte republikktale, «Von Deutscher Republik», fremført for en stormende forsamling i Berlin i oktober 2022 og første gang trykket i Neue Rundschau en måned senere. Generelt er de filosofiske og litterære kildene til TMs vending mot republikkens, demokratiets og humanismens verdier definitivt et studium verdt, ikke minst fordi de handler om noe mer enn «en svermer som kommer til fornuft».
Som vist av bl.a. Rolf Zimmermann i den interessante studien «Ankommen in der Republik» (2017) kan Thomas Manns vei bort fra «Die Ideen von 1914» ikke forstås uten påvirkningen fra den tyske romantikken (Novalis), Weimarklassisismen (særlig Goethe) og ikke minst Nietzsche («den andre Nietzsche»), og da som ledestjerner for en særlig tysk humanisme som kunne gi ekstra kraft til det (kjølige) konstitusjonelle demokratiet gjennom «kultur». Dette er interessant også fordi en annen versjon av denne historien jo forteller at elendigheten startet nettopp med den tyske romantikken (jfr. Isaiah Berlin). Wold skriver at dette «er en annen historie». Det har han jo helt rett i, også alene av plasshensyn. Men han kunne jo f.eks. ha avgitt noe av plassen han benytter til å beskrive dyrelivet i tjernet ved sommerboligen i Bad Tölz.
* Bifil eller homofil?:
I teksten omtaler Wold Thomas som «bifil». Det homoerotiske er tydelig til stede både i liv og verk hos Thomas, og sett på bakgrunn av hans livslange kjærlighetsforhold til sin Katia og deres seks barn, kan en betegnelse som bifil kanskje passere. Men var han det?
I Hermann Kurzkes store og autorative biografi «Thomas Mann – Das Leben als Kunstwerk» (2001) går det iallfall som en rød tråd gjennom alle de 600 sidene at Thomas Mann var en «fullblods homo» (og ikke bare en bifil estet, slik han post-«Døden i Venedig» ofte kan ha blitt forstått som): en person som rømte direkte fra det stormfylte og potensielt belastende forholdet til kunstnervennen Paul Ehrenberg til det respektable ekteskapet med Katia Pringsheim Mann for å bli en «anstendig borger». Tydeligere enn alt annet jeg har lest om Thomas Mann betoner Kurzke hvor sterkt hele dikterverket er gjennomsyret av erfaringene fra hans homoerotiske opplevelser (i praksis sannsynligvis relativt få, kanskje 5-6 episoder, hvorav ingen sannsynligvis ble «fullbyrdet»). Et livsverk frembragt gjennom sublimering, omskapt til kunst (for å bruke en klisje).
Kurzke hevder, med overbevisning og under henvisning til dagbøker, brev og essays, at den homoerotiske motivkretsen kan gjenfinnes i alle hovedverkene og i en rekke av novellene. Som oftest skjer dette fordekt: mann diktes om til kvinne og kvinne til mann. Den mest kjente av disse «ung mann blir til kvinne-skikkelsene» er Trolldomsfjellets Clawdia Chauchat som blir til Pribislav Hippe (men som egentlig svarer til Williram Timpe, som Thomas Mann som ung gymnasiast i Lübeck var stormforelsket i). Et annet berømt eksempel er medeleven Armin Martens fra Thomas skoletid i Lübeck, som får sitt litterære uttrykk i skikkelsen «Hans Hansen» i den tidlige langnovellen «Tonio Kröger».
Men for all del, og nok en gang: Dette er nerdens hang til å pirke. Les for all del Bendik Wolds svært fine tekst!!
Tysktime 