En ung vesttysk forfatter har skrevet en oppvekstroman om en 16-årig skolejentes STASI-opplevelser i Dresden i 1976. Charlotte Gneuss’ «Gittersee» har fått glitrende kritikker og blitt nominert som kandidat til Den tyske bokprisen 2023. Men i tyske medier har den også uløst en debatt om hvem som kan få skrive en slik roman.
Debatten om «Gittersee» inngår i en større og bredere samtale om DDR-historien og dens ettervirkninger. Den har i prinsippet pågått siden murens fall, men har i de seneste årene blitt sterkt intensivert og polarisert. Man kan godt forstå den som en kamp om tydningen av det tidligere DDR.
Det er en kamp hvor erfaringene til generasjonene som opplevde det hele på kroppen stilles opp mot erfaringene til «Die Nachgeborenen», generasjonene som ble født rundt DDR-sammenbruddet i 1989. Det er en strid om vestens blikk på øst i de mer enn 30 årene som har fulgt etter gjenforeningen. Er dette nedlatende, fordomsfullt og forenklende eller nøkternt og sannferdig? Det er ikke minst en strid om hvem som har «rett»til å skrive om DDR-historien – kun de som erfarte den på kroppen eller også stemmer fra vest.
Stridighetene sentrerer rundt en rad bokutgivelser de siste par år, og omfatter såvel skjønnlitterære og faghistoriske utgivelser som ulike varianter av erindringsverk og biografier.
En av bøkene som har vakt mest oppsikt er den østtyske germanisten Dirk Oschmanns: «Die Osten, eine westdeutsche Erfindung», som kom ut på vårparten i år. Et hovedpoeng i Oschmanns bok er at merkelapper som populisme, manglende demokratiforståelse, rasisme og konspirasjonstenkning er «vestlige tilskrivelser» og at vestens hang til å definere seg selv som norm – gjennom mediene, av politikere og i næringsliv og vitenskap – har vedvart sammenhengende siden murens fall. I følge Oschmanns er denne fordomsfullheten og dette «perspektivovertaket» i dag deT største hinderet for at det vestlige og østlige Tyskland skal kunne vokse sammen, for sosial og økonomisk utjevning, og for styrking av demokratiet i både øst og vest.
Men hva hvis det prominente DDR-kritikerne sier er helt rett? At DDR ikke kun var en diktatorisk spionstat, men også en stat preget av latent og direkte rasisme og at ettervirkningene i det nåværende østtyske samfunnet er helt åpenbare. En av dem er teaterskoleprofessoren og den tidligere DDR-toppatleten Ines Geipel. I flere bøker, ikke minst i den kritikerroste «Umkämpfte Zone: Mein Bruder, der Osten und der Hass», har Geipel med tydelighet vist sammenhengen mellom dagens kraftige overrepresentasjon av høyreekstreme og autoritære holdninger i de østtyske delstatene og den manglende folkelige funderingen av oppgjøret med nazismen i DDR. Den manglende beredskapen til et totaloppgjør med DDR-diktaturet i betydelige deler av den østtyske befolkningen i de mer enn 30 årene etter murens fall har ytterligere bidratt til å bestyrke denne tendensen – den ubearbeidede dobbelte diktaturerfaringen som kilde og årsak til de udemokratiske holdningene som har satt seg fast i en altfor stor del av den nåværende østtyske befolkningen.
I flere større artikler i FAZ tidligere i år har Geipel også vist hvordan disse linjene kan etterspores direkte inn i AfDs nylige seire i flere direktevalg på borgermestere og andre folkevalgte ledere i de østtyske delstatene Thüringen og Sachsen-Anhalt. Oschmanns påpekning av sjablonger og fordommer i vesttyskernes blikk på østtyskerne treffer selvfølgelig et ømt punkt, men samtidig viser en rekke holdningsundersøkelser at det er solid grunnlag for å hevde dem.
En annen nylig bok som har utløst omfattende debatt er den tysk-britiske historikeren Katja Hoyers: «Diesseits der Mauer: Eine neue Geschichte der DDR 1949-1990». Med intervjuer og samtaler med en rekke enkeltpersoner som «opplevde DDR-regimet på kroppen» som metode – både maktpersoner og «vanlige folk» – forsøker Hoyer å beskrive DDR-livet «slik det egentlig var» – et hverdagsliv der folk levde livene sine med de samme bekymringer og gleder som folk ellers på kloden. Hun forteller også om gratis barnehager og kvinnens frigjøring gjennom arbeidslivet. Man får også høre at vesten må ta mye av ansvaret for DDRs økonomiske misere.
Temperaturen i debatten om boken har vært høy. Enkelte har beskrevet bokens metode og fortellerform for vellykket, men den dominerende reaksjonen i alle de store mediene, fra venstre til høyre, er at Hoyers bok er en «historieblind» beretning preget av forskjønnelse og DDR-myter. Hoyers overordnede prosjekt har nok vært å skrive en både kritisk og «nyanserende» DDR-historie. I dette forehavende har hun en del til felles med den amerikansk-tyske filosofen Susan Neiman, som for noen år tilbake i sin bok «Learning from the Germans», gjorde et ikke helt vellykket forsøk på å oppvurdere DDR-statens innsats i bearbeidingen av naziarven.
Charlotte Gneuss’ «Gittersee» er fortellingen om hvordan en forelsket 16-årig skolejente vikles inn i Stasis fangarmer i Dresden på midten av 70-tallet. Gneuss er født i Ludwigsburg i Vest-Tyskland i 1992, og bygger veldig mye av romanen på foreldrenes fortellinger fra oppvekst og ungdomstid i en forstad til Dresden og som politisk opposisjonelle og republikkflyktninger på det tidlige 80-tall. Debatten rundt romanen har derfor ikke kun dreiet seg om personer uten egen DDR-oppvekst er egnet til, og «kan få lov til», å skrive skjønnlitterære verk med DDR-setting, men også om at Gneuss er eksponent for en ny generasjon av forfattere født etter murens fall. Disse har et helt annet inntak til DDR-historien enn foreldre- og besteforeldregenerasjonen.
Mens 90- og 00-tallets harde prøvelser kan gi foreldregenerasjonen en slags unnskyldning for sine unnlatelser, ser nå mange kommentatorer en tendens til at disse nye stemmene krever et slags «68-opprør»for DDR: et dyptgripende oppgjør med alle sider av spionstatens umenneskelighet, slik denne slo inn også på mikroplanet – i familielivet, i ungdomsmiljøene, på skolene, i lokalmiljøene. I dette oppgjøret kan ikke foreldregenerasjonen fortsette å gjøre det bekvemt for seg med halvløgner og fortielser.
I en debatten rundt Gneuss’ roman har en liste over «ikke-DDR-kompatible» ord og hendelser vakt særskilt oppsikt. Den ble utarbeidet av den profilerte DDR-forfatteren Ingo Schulze (født 1962) etter at et eksemplar av manuset hadde blitt tilsendt ham av Gneuss’ og Schulzes felles forlag, S. Fischer. Listen var ikke ment for offentliggjøring, men havnet via omveier etterhvert både hos juryen for Den tyske Bokprisen og i mediene.
Selv om Gneuss har akseptert at hun sikkert kunne fulgt Schultzes råd i et mindretall av de 20 eksemplene på hans liste, har hun grunnleggende sett avvist ideen bak hele listen: Romanen henter sin gyldighet fra personenes troverdighet i den kontekst hun selv har beskrevet dem. Den litterære kvalitet henger ikke på om man i Dresden 1986 ikke sa «Plastiktüte», men «Plastetüte», eller at det i 1986 var for skittent å bade i Die Elbe.
Charlotte Knaus får full støtte av FAZ’ litteraturredaktør Sanda Kegel i en større kommentarartikkel som ble publisert tidligere i denne uken:
«Både filmer og romaner er fiksjonsverk. De må dramaturgisk fortette for å intensivere sin indre sannhet. Det er det de må måles på, det er det som er gullstandarden»
Men debatten om DDR-litteraturen er dømt til å gå videre.
Tysktime 