Tyskland etter Merkel – lykkes sosialdemokrater, liberale og Grønne i å danne ny regjering?

«Å mislykkes er egentlig ikke noe alternativ», uttalte Robert Habeck til ZDFs kveldsmagasin i går kveld. Habeck er sammen med Annalena Baerbock partileder i Tysklands Grønne parti. Nå kl. 9.00 i dag startet nemlig forhandlingene om grunnlaget for en regjering av sosialdemokratene (SPD), de liberale (FDP) og De Grønne – en utpreget sentrumsregjering av valgets tre vinnere (relatert til 2017) og av partier som samarbeider på delstatsnivå, men aldri har gjort det på nasjonalt nivå. Stemningen fra forhåndssonderingene er god, og motivasjonen for å komme til enighet sterk. Men vil de lykkes?

Regjeringsforhandlinger om en såkalt trafikklyskoalisjon pågår – SPD (rød), FDP (gul), De Grønne (grønn)

I utgangspunktet har man antatt at de største utfordringene vil ligge i forholdet mellom De Grønne og FDP – på den ene siden avgiftsøkninger, skatteskjerping og forbud som redskap i klimapolitikken, på den andre side skattelettelser og kamp mot innskrenkelser i borgernes frihet. Forhåndssonderingene viser imidlertid også en rekke berøringspunkter og affiniteter mellom FDP og De Grønne – fokuset på oppbrudd, modernisering og teknologisk innovasjon, kraftinnsats mot de alvorlige manglene i Tysklands digitale infrastruktur og ikke minst en rekke treffpunkter når det gjelder det man kan kalle politikkens liberale kjerneområder: borgerrettigheter, rettsstat, folkerett, innvandringspolitikk, beskyttelse og styrking av det sivile samfunn.

 Også FDP har det de selv oppfatter som et offensivt klimaprogram, selv om fokuset ligger mer på utslippskvoter, teknologisk innovasjon bruk av markedsmekanismen enn på tunge offentlige investeringer. Noe av dette vil SPD og De Grønne kunne bli enig med FDP om, men ikke alt. Særlig førstnevntes insistering på nødvendigheten av gigantiske, i stor grad offentlig finansierte, investeringsprogrammer for den grønne omleggingen av økonomien vil kunne bli krevende.

Stridspunktet fremfor noe vil derfor etter alle solemerker bli kampen om det myteomspunne «sorte null», og i forlengelsen av dette, om regjeringens samlede skatteprofil. Mens budsjettbalanse er noe nær hellig for et parti som FDP, vil de to andre, og i særlig grad De Grønne, fremholde at den sterke tyske økonomien kan tåle betydelig større låneopptak enn i dag, og at det er strengt nødvendig for å kunne finansiere investeringene i grønn fremtidsteknologi.

For SPD vil det nok være av stor betydning at det oppnås gjennomslag på noen av de sosiale kjerneområdene, som garantert minstelønn på 12 Euro timen, pensjonsreform mv. Det er nok også mulig at SPD, med sin bakgrunn som styrings- og «finansministerparti», vil kunne bli den avgjørende kompromissmakeren i de tunge finanspolitiske spørsmålene.

De nærmeste dagene og ukene vil vise om dette holder helt inn, og om forbundspresidenten får grunnlag til å fremme forslag for forbundsdagen om at SPDs Olaf Scholz velges som ny tysk forbundskansler etter Angela Merkel. Det vil kunne bli en regjering med FDPs Christian Lindner som finansminister, De Grønnes Annalena Baerbock som ny utenriksminister og muligens Robert Habeck som leder for et eller annet superdepartement for klima og grønn innovasjon.

En rød-rød-grønn regjering (SPD, De Grønne, Die Linke) ville betydd en tydeligere venstreprofil enn vi får med FDP som tredje partner. På den annen side vil regjeringen det nå forhandles om ha en klar forankring der tyngdepunktet i tysk politikk ligger – i det politiske sentrum. En slik regjering vil også ha solidere styringsmarginer, og sannsynligvis være mindre utsatt for indre strid enn med en potensiell utenrikspolitisk urokråke som Die Linke som tredje partner.

Er regjeringsplattformen grundig nok gjennomarbeidet, og får regjeringen den nødvendige arbeidsro, kan denne regjeringen bli en viktig driver både for de store og nødvendige klimaomleggingene nasjonalt og internasjonalt, for overmodne sosiale reformer og for samarbeid, stabilitet og internasjonal rettsorden såvel i Europa som på globalt nivå.

I en situasjon der flere europeiske stater er, eller har vært, truet av ekstremisme og populisme, rettsstatsbrudd, press mot uavhengige medier, er dette faktisk ikke så rent lite: At Europas sterkeste økonomi og Vest-Europas mest befolkningssterke stat vil kunne få en sentrumsorientert reformregjering, EU- og Europaorientert, fri for alt som ligner på xenofobiske og nasjonalistiske fristelser, i grunntrekkene liberal, progressiv og grønn – så langt de politiske flertallene strekker. Det taler ellers til Tysklands fordel at også det andre regjeringsalternativet – en koalisjon av CDU/CSU, FDP og De Grønne – vil kunne bli bærer av noen av de samme verdiene, om enn mer utvannet og med mindre trykk i gjennomføringsevnen.

Tenk litt på dette – også de av dere som bare er sånn passelig interessert i det som foregår i den store nabostaten rett syd for oss.

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s