Den østerrikske forfatteren Robert Menasse vant i 2017 den prestisjefylte «Tyske Bokprisen» for sin roman «Die Hauptstadt» (hovedstaden). Det er en slags kriminalroman med forgreninger til EU-kommisjonens indre gemakker, og regnes som den første og til nå eneste rene «EU-roman». En omtale av romanen kan leses på et annet sted på bloggen.
Foto: Dietmar Rabisch CC BY-SA 4.0
Nå har Menasse, av alle ting, holdt en «preken» om Den europeiske ide i Aachens tradisjonsrike Dom – Karl den stores by og kanskje den mest europeiske av alle europeiske byer. Det er et kampskrift for realiseringen av Europaprosjektetet slik den første generasjon av grunnleggere formulerte det, og en formaning til vår tids politiske eliter om å sprenge seg ut av tvangstrøyene som de nasjonale egoismene holder dem fast i.
Robert Menasses preken ble publisert i Frankfurter Allgemeine Zeitung for et par dager siden.
Etter de første innledende bemerkninger, slår han fast:
—
«Det handler om frembringelsen av et fellesskap, hvor mangfoldet av språk og kulturer ikke ender opp i gjensidig avgrensende nasjonale identiteter, men snarere som en felles rikdom, som liv i en felles realitet fundert i felles verdier, i stedet for tankespinn rundt motstridende ideologiske fiksjoner. «Nasjonal interesse» er en slik fiksjon. Men hva skal det bety? Hva kan interessene til den samlede befolkningen i en nasjon være, og samtidig så eksklusiv at de ikke kan bli delt med interessene til menneskene i andre land? Har dere et svar på det? Ikke anstreng dere, det finnes ikke. I høyden kan man si: nasjonale interesser er interessene til de nasjonale elitene». (min overs.).
—
Og slik durer han på over noe sånt som 12 manussider. Selv en EU-venn som undertegnede ristes ut av vanetenkning og klisjeer av Menasses formanende tale: Ministerrådet har for mye makt, den nasjonale selvråderetten hemmer utviklingen av det europeiske demokratiet, et felles marked uten felles finanspolitikk er dysfunksjonelt osv osv. Ikke nye tanker i seg selv, men det konsekvente og uredde i Menasses argumentasjon er dypt fascinerende og aldri så lite oppskakende.
Menasses tale er pr. i dag neppe egnet til å snu den norske EU-skeptiker fra nei til ja. Men for oss Europavenner kan den kanskje gi grunnlag for en viss ettertanke: Er vi for feige og taktiske, tenker vi for lite offensivt, er vi for lite konsekvente, for lite verdibaserte? Europa kan bli tvunget til å handle langt mer samlet i årene som ligger foran oss.
Det kan ikke utelukkes at Menasse er forut for sin tid.
Tysktime 