Publisert som kronikk i Morgenbladet.no 15. juni 2023
https://www.morgenbladet.no/ideer/kronikk/2023/06/15/brannslukking-etter-asylkompromiss-i-eu/
Etter flere år med politisk tautrekking har EU kommet til enighet om grunnprinsippene for en ny felles migrasjons- og asylpolitikk. Verdien i kompromisset ligger i stor grad i at enighet er oppnådd, og at videre politisk spill statene imellom nå blir betydelig vanskeligere. Den store politiske avstanden mellom medlemslandene i synet på asylpolitikken har gjort arbeidet krevende. Presset fra overbelastede yttergrensestater som Italia og Hellas gjorde imidlertid at en ny ordning tvang seg frem. Gjennombruddet kom etter et tolv timer langt møte mellom EUs innenriksministre 8. juni.
Et sentralt punkt i reformen er enklere asylbehandling ved EUs yttergrenser for det som kategoriseres som «grunnløse søknader». I praksis vil det gjelde søkere fra stater med svært lav andel av asylinnvilgelse, og personer som primært har lagt ut på flukt for å komme unna et liv i fattigdom. Den forenklede asylbehandlingen skal foregå i avstengte opptakssentre. Disse kan ligge ved yttergrensene eller i tredjeland.
Hestehandel
Innstramningen var prisen de mer liberale landene, med Tyskland, Irland og Portugal i spissen, måtte betale for å få på plass mekanismer for solidarisk fordeling landene imellom for søkere med reelle muligheter for å få asyl eller opphold på annet grunnlag. Innvandringskritiske stater som Polen, Ungarn og Slovakia slipper unna kravet om å motta omfordelte søkere, men nei-landene må til gjengjeld bidra finansielt. En viktig del av pakken er også at kravene til solidaritet med enkeltstater som havner i alvorlige krisesituasjoner, får en sterkere institusjonell forankring.
Et krevende punkt i forhandlingene dreide seg om tilbakesending til såkalte «sikre tredjestater» for personer med avslåtte søknader, og om hvilke krav som skulle oppfylles for deres tilknytning til disse tredjestatene. Diskusjonen om hvorvidt familier med barn skulle unntas hurtigbehandlingen ved yttergrensene, var også vanskelig. I begge disse spørsmålene måtte de liberale statene bite i gresset. Enkeltstater kan likevel på egen hånd ta imot familier med barn direkte. Flere kommentatorer har stilt spørsmål ved om virkemidlene for å drive inn «betalingen» fra nei-stater som Ungarn og Polen er gode nok. Det er også fremført sterk kritikk mot at betalingen skal kunne reduseres mot å øke finansieringen og bidragene til å beskytte EUs yttergrenser.
Menneskerettighetsbrudd?
Reaksjonene fra organisasjoner som Amnesty International, Leger uten Grenser og Pro Asyl har til dels vært svært skarpe. Kritikerne fremhever særlig at å stenge inn migranter i fengselslignende leirer er i strid med menneskerettighetene, og at den grunnleggende retten til å søke asyl i praksis innskrenkes. Under henvisning til de uholdbare forholdene ved Moria- og Kara Tepe-leirene på Lesbos advares det også mot nye «greske tilstander» ved andre yttergrenser. I seg selv trenger ikke søknadsbehandling ved yttergrensene å være en utfordring. «Hurtigbehandling ved grensene er grunnleggende sett ikke noe problem», uttalte lederen av rettsavdelingen i den tyske seksjonen av FNs flyktningorganisasjon UNHCR, Roland Bank, i et intervju med Frankfurter Allgemeine Zeitung 12. juni. At søknadsbehandlingen skal foregå raskere og i kontrollerte omgivelser kan snarere anses som en fordel, så lenge de som søker om asyl har tilgang på nødvendig rettshjelp og kravene til rettsstatlige prosedyrer ellers opprettholdes.
Selv om det kan være gode grunner til å kritisere deler av EU-forslaget, er det viktig å presisere at grunnprinsippene i det europeiske asylsystemet er beholdt. Mange tilhengere av kompromisset vil endog hevde at det styrker EUs asylsystem ved å redde kjernen, som går ut på å sikre beskyttelse av ofre for politisk forfølgelse og krig. Det er for eksempel svært langt fra EUs nye asylmodell til den britiske løsningen, som går ut på å overføre asylsøkere til det afrikanske landet Rwanda dersom de har tatt seg ulovlig over Den engelske kanal.
EU-valg neste år
Det er liten tvil om at noe av bakteppet for EUs beslutning ligger i sterkere innvandringsfiendtlige holdninger i de europeiske befolkningene. Flere undersøkelser viser at et stigende antall EU-borgere er kritiske til det europeiske asylsystemet slik det nå fungerer. At beslutningen kommer nå og ikke neste år, kan derfor ha sammenheng med frykten for at asylspørsmålet skulle få for stor oppmerksomhet i 2024, når det er valg til nytt EU-parlament. Hensikten med reformen er derfor å sende ut signaler om politisk handlekraft, avskrekke folk fra å legge i vei på en farefull og utsiktsløs ferd mot nord, og å demonstrere vilje til å iverksette mer effektiv retur av dem som ikke oppfyller betingelsene for opphold.
Det blir likevel upresist å lese EU-beslutningen ensidig inn i det forslitte «nei til innvandring»-narrativet: Flyktninger som oppfyller betingelsene for asyl vil fortsette å få opphold, kvoteflyktninger vil fortsette å komme, antallet Ukraina-flyktninger vil fortsatt ligge høyt. Ikke minst vil en rekke europeiske stater i årene som kommer være avhengig av betydelig arbeidsinnvandring fra land utenfor EU/EØS-området. Bare i Tyskland anslår forskere og arbeidsgiverforeninger at landet vil ha behov for én million arbeidsmigranter hvert år. En ny lov for arbeidsinnvandring er derfor nylig vedtatt i Tyskland. Forskjellen fra tidligere blir at muligheten til å bruke asylinstituttet som vei til ordinær innvandring begrenses.
Vondt for De Grønne
Asylkompromisset skal nå behandles i EU-parlamentet. Der vil partigrupperingene på sentrum-venstresiden ganske sikkert forsøke å modifisere forslaget. Flere av elementene er krevende for parlamentets store gruppe av grønne partier, særlig punktet om å holde tilbake familier med barn i leirer ved yttergrensene. For De grønne i Tyskland er saken spesielt smertefull, etter at partiet i regjering ble presset til å akseptere kompromisset. Partiledelsen, med utenriksminister Annalena Baerbock i spissen, er i gang med intern brannslukking.
Det er helt avgjørende at det som loves i kompromisset, blir oppfylt, for at reformen skal være troverdig. Det gjelder ikke minst løftet om maksimalt tolv ukers behandlingstid for asylsøknader ved yttergrensene, og aldri mer enn seks måneder for søknader overhode. Det er også viktig at de fysiske, sanitære og sosiale forholdene i de nye leirene gjøres så gode som mulig. Bekymringene for at de blir opplevd som fangeleirer, må gjøres til skamme. Redningsaksjonene i Middelhavet må bli mer effektive enn nå, og alle forsøk fra grensestatene og EUs kontrollorgan Frontex på å legge hindringer i veien, må opphøre. Det er å håpe at reformen kan gi et politisk og institusjonelt grunnlag for å oppløse Moria- og Kara Tepe-leirene i Hellas, som er blitt en stor politisk verkebyll i EU.
Tredjelandenes rolle
Et svært kritisk punkt er ikke-eksisterende eller ufullstendige avtaler med de såkalte tredjelandene, blant annet i Nord-Afrika. Denne mangelen kan resultere i at det blir vanskelig å få bukt med det virkelig ømme punktet i dagens situasjon, nemlig det store antallet migranter som fortsetter å ta seg over Middelhavet, mange av dem med drukningsdøden som følge. Dette påpekte Gerald Knaus, en av Europas fremste eksperter på flyktningpolitikk og migrasjon i et intervju med den tyske nyhetskanalen rbb kort etter EU-avtalen ble kjent.
Knaus har tidligere, blant annet i den kritikerroste boken Welche Grenzen brauchen wir fra 2020, påpekt at det må legges inn betydelige finansielle midler, samt at et aktivt og vedvarende diplomati må utøves for å få på plass avtaler som gjør en forskjell. Det gjelder både overfor tredjelandene og migrantenes opprinnelsesland. Avtalene må oppleves som en gevinst for begge parter, og målet må være ordninger utenom asylinstituttet som kan gi utsikter til et bedre liv, for eksempel i form av studiestipender og arbeidsopphold i EU-land for å opparbeide kompetanse. Det første EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen gjorde etter at asyl-kompromisset var inngått, var å reise til tredjelandet Tunisia. Hun hadde med seg en topptung delegasjon, og reisen understreket hvor viktig det er å oppnå gode avtaler med landene i Nord-Afrika.
EUs enighet om en ny asylordning innebærer smertelige politiske kompromisser og et omfattende samarbeid med land som er langt fra å oppfylle EUs krav til demokratiske og rettslige standarder. Slik er realpolitikkens verden, og slik arbeider EU-kvernen videre i sin sedvanlige streben etter pragmatiske, men aldri perfekte løsninger. En debatt om reformens konsekvenser for EØS-landet Norge bør ta høyde for at detaljene er mange og de politiske realitetene er krevende. Nye runder med «innvandringsdebatt» i vante spor er iallfall svært lite sakssvarende.
Tysktime 