70 år siden junioppstanden i Øst-Berlin

I morgen, 17. juni 1953, er det 70 år siden det store arbeider- og folkeopprøret i Øst-Berlin brutalt ble slått ned.

Det var vel det endelige beviset på at den nye DDR-staten – som så mange hadde knyttet håp til etter nazismens nederlag – ikke kunne eksistere uten represjon og ufrihet og uten støtte fra sovjetmaktens bajonetter. Minst 55 menneskeliv hadde gått tapt og mer enn 10.000 var havnet i fengsel etter at de sovjetiske stridsvognenes og Volkspolizei brutale aksjoner var over.

Øst-Berlin, 17. juno 1953. Foto: Bundesarchiv CC-BY-SA 3.0

17. Juni 1953 Aufstand im Sowjet-Sektor von Berlin Nach dem Tode Stalins griff der Wille zur Selbstbestimmung über das staatliche und persönliche Leben und über die Freiheit der Persönlichkeit auf die Menschen des gesamten sowjetzonalen Sektors Deutschlands über. Die Bevölkerung im Sowjetsektor Berlins glaubte die Stunde der Freiheit sei für sie gekommen. Man ging auf die Straßen und proklamierte das Recht auf Freiheit und Selbstbestimmung. Der Aufstand wurde durch sowjetische Truppen zusammengeschlagen Von der sowjetischen Besatzungsmacht eingesetzte Panzer zur Niederschlagung der Unruhen in der Schützenstrasse.

Etter dette konsoliderte systemet seg – et regime som i tiltagende grad bygde på løgn og undertrykkelse, og på spionasje mot egne borgere i et omfang historien knapt hadde sett maken til. Budskapet fra 17. juni 1953 er universelt, i følge presidenten i den tyske forbundsdagen Bärbel Bas (SPD): «Mot menneskenes frihetsvilje kan ingen stat i det lange løp bygges opp».

Det er denne våren også 175 år siden den tyske marsrevolusjonen 1848 fant sted. Mange tyske kommentatorer, herunder forbundsrepublikkens president Frank-Walter Steinmeier, har lagt stor vekt på å skrive 1953-opprøret inn i en tysk frihets- og demokratitradisjon som starter med 1848-revolusjonen, videreføres med november-revolusjonen 1918 og fullendes med den fredelige revolusjonen i 1989.

Det er en vakker og oppbyggelig historie, som selvsagt har sine hull og som selvfølgelig kan og må differensieres. Men i kjernen er den sann.

Til slutt: Ideen om sosialisme er ikke så steindau som mange vil ha det til. Men den vil aldri, aldri kunne ha noen berettigelse om den ikke dypt inn i roten av sitt innerste vesen er fundert i det konstitusjonelle demokratiets retts- og frihetsgarantier! Så fikk jeg sagt det.

Hva synes du?