Unge Høyres leder Ola Svenneby fremmet for noen uker siden et forslag som i praksis gikk ut på oppheving av retten til individuell prøving av asyl for ofre for politisk forfølgelse, borgerkrig o.l., slik denne er grunnfestet i FNs menneskerettighetskonvensjon, i den europeiske flyktningkonvensjonen og som grunnlovsbestemmelse i flere europeiske land. Som alternativ nevner Svenneby bl.a. kollektiv (tidsbegrenset) beskyttelse for utsatte grupper i krigsområder o.l., slik som for ukrainere nå i disse dager, «hjelp i nærområdene» osv.
I Norge utløser slike utspill nesten uten unntak en sammenkjeding av alt som er av yndlingstemaer og kjepphester under overskriften «innvandringspolitikk», eller gjerne også «den mislykkede norske innvandringspolitikken». Det som svært ofte mangler i disse debattene er presisjon og sakkunnskap, og evnen til å skille mellom beslektede, men saklig og prinsipielt sett ulike fenomener: asylbestemmelser, arbeidsinnvandring, integrasjonsutfordringer, religionsfrihet og mye mer. I debattene finner så de diskuterende seg til rette i sine respektive flokker – og lite eller ingenting er lært.
I Tyskland har den parlamentariske lederen for Høyres søsterparti CDU, Thorsten Frei, fremmet synspunkter som har flere likhetstrekk med Svennebys utspill. I et dobbeltintervju i denne ukens Die Zeit blir han kraftig imøtegått av tenketanklederen og den internasjonalt anerkjente migrasjonseksperten Gerald Knaus. Intervjuet gir innsikt i et stort og krevende tema.
Frei stiller saken på spissen når han for å underbygge sitt forslag om justering av asylsystemet fremhever at «..våre asylregler er slik utformet at vi teoretisk sett er forpliktet til å ta imot alle de 35 millioner menneskene som bor i Afghanistan». Det går selvsagt ikke. Men eksempelet er ikke spesielt realistisk. Det peker også langt forbi de reelt eksisterende problemene ved Europas yttergrenser.
I praksis dreier disse seg om riktig behandling av de individuelt beskyttelsessøkende som rent faktisk har lyktes å komme seg til de europeiske yttergrensene, og da «riktig» i betydningen rettssikker og i tråd meg gjeldende internasjonale konvensjoner. Det handler selvsagt også om en fornuftig policy for å forhindre at mennesker som ikke oppfyller betingelsene for beskyttelse etter asylinstituttet legger ut på lange og farefulle ferder til noe som ender enten i den sikre og brutale død, i retur eller en skjebne som mangeårig kasteball i det europeiske immigrasjonsbyråkratiet.
Knaus fastslår derfor: „Det handler om å motvirke livsfarlig migrasjon og erstatte den med legal mobilitet. Den beste måten å gjøre dette på går gjennom samarbeid med de facto sikre tredjestater». Kjernen i samarbeidet vil være avtaler om retur av personer med avslåtte asylsøknader og/eller asylbehandling i aktuelle tredjeland i stedet for aktuelle europeiske stat, mot motytelser.
Slike avtaler med tredjeland (eller migrantenes opprinnelsesland) må oppleves som en gevinst for begge parter, og målet må være ordninger utenom asylinstituttet som kan gi utsikter til et bedre liv, for eksempel i form av studiestipender og arbeidsopphold i EU-land for å opparbeide kompetanse. Som eksempel fremhever Knaus avtalen som i 2022 ble inngått mellom Hellas og Bangladesh, hvor Bangladesh innen en bestemt dato må ta imot alle utreisepliktige borgere. Som kompensasjon kan 4000 borgere fra Bangladesh årlig legalt søke om arbeidstillatelse i Hellas. Det første EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen gjorde etter at EUs nylige asyl-kompromiss var inngått, var å reise til tredjelandet Tunisia. Hun hadde med seg en topptung delegasjon, og reisen understreket hvor viktig det er å oppnå gode avtaler med landene i Nord-Afrika.
Det som derimot aldri kan settes i spill er forbudet mot det som i asylretten går under navnet «Refoulement» – forbudet mot tilbakesending av beskyttelsessøkende til en situasjon som innebærer reell livsfare. Dette grunnprinsippet var fundamentalt da den europeiske flyktningkonvensjonen ble vedtatt i Geneve i 1951. Bakgrunnen var bl.a. det som skjedde i (det demokratiske) Sveits under andre verdenskrig. Med Knaus’ ord: «Franskmenn slapp inn, sovjetiske tvangsarbeidere eller jøder fra Berlin eller Wien ble sendt tilbake – svært ofte til den sikre død».
Thorsten Frei bedyrer at han ikke vil stille spørsmål ved «Refoulement»-forbudet.
Hva mener Svenneby og de som følger ham om dette? Spørsmålet er legitimt, fordi den som vil avvikle retten til å søke individuelt asyl i sin ytterste konsekvens også reiser tvil om «Refoulement»-forbudet vil kunne gå med i dragsuget.
Kanskje er spørsmål som dette forsvunnet i blodtåka rundt debattene om «svenske tilstander» o.l. Hvor mange av de som støtter Svennebys utspill har fått med seg at dette vil innebære å plassere Norge til høyre for EUs nylige, hardt fremkjempede og klart innskjerpende, «asylkompromiss» – altså i praksis der Ungarn og Polen i dag befinner seg?
Die Zeits intervju er et mønstereksempel på hvordan slike debatter bør føres: skarphet i posisjonene, men fremført i en åpen og drøftende tone, og fremfor alt, kunnskapsfundert og saks- og prinsipporientert.
Tysktime 