Publisert i Klassekampen 19. august 2023
Tysklands ytre høyre er i kraftig framgang. På flere målinger har Alternative für Deutschland (AfD) de siste månedene oppnådd resultater på over 20 prosent, i enkelte østlige delstater over 30 prosent og status som delstatens største parti. Nylig vant partiet sitt første borgermestervalg. Framgangen har mye av sin bakgrunn i uro og usikkerhet rundt konsekvensene av energikrise, prisstigning og den pågående krigen i Ukraina. I tillegg kommer generell misnøye med den tyske regjeringens håndtering av krevende reformer i tilknytning til det grønne skiftet.
AfD ble grunnlagt i 2013. Partiet startet som en klubb for markedsliberalistiske økonomiprofessorer og endte opp som et parti med en stram høyreekstrem profil. AfD er nå totaldominert av den høyreekstreme fløyen rundt partilederen i delstaten Thüringen, Björn Höcke, som det tyske Bundesverfassungsschutz (tilsvarende vårt PST) har beskrevet som «dokumentert forfatningsfiendtlig». For Höcke selv foreligger det domstolskjennelse på at han kan omtales som «fascist».
Ifølge direktøren for Verfassungsschutz, Thomas Haldenwang, er en «biologisk-etnisk politikkforståelse» nå totaldominerende i partiet: «Den bryter klart med grunnlovens sikring av minoritetenes menneskeverd». Jörg Meuthen, den alt annet enn moderate AfD-lederen som i 2022 valgte å kaste kortene, ga følgende attest til sitt tidligere parti i et intervju med «Bild am Sonntag» tidligere i år: «Et parti på ytterste høyrefløy med ‘völkisch’-nasjonalistiske posisjoner, hvor en person alene, Björn Höcke, bestemmer det meste».
Resultatet av nominasjonsmøtet for EU-parlamentsvalget ble valg av 35 kandidater med tilknytning til fløyen rundt Höcke. Et av møtets mest gjennomgående temaer var målet om «remigrasjon», en eufemisme for tvangsutsendelse av ikke-tyske med vold og «veltemperert grusomhet», slik Höcke formulerer det i en av sine bøker. Sentralt sto også kampen mot all form for klimapolitikk, prorussiske holdninger i Ukrainakrigen og gjentagende angrep på «woke», politisk korrekthet og «de urbane elitene». Som toppkandidat valgte partiet Maximillan Krah, som blant annet har en fortid som advokat og formuesforvalter. I fjor ble han suspendert fra «ID-fraksjonen» i EU-parlamentet for å ha gitt sin støtte til rasisten og antisemitten Éric Zemmour fremfor Marine Le Pen i den franske valgkampen.
Kjernen i AfDs EU-politikk er at «unionen må dø» for at «det sanne Europa skal kunne leve». Nummer 2 på listen, Petr Bystron, oppsummerte det slik: «Fra Brussel kommer det gift, der råder globalistene som vil tvangsvaksinere oss, gjøre oss eiendomsløse og i prinsippet omdanne oss til slaver».
AfD hadde så sent som sommeren 2022 en oppslutning på 10–11 prosent. Det gir grunn til undring at det siste årets kraftige vekst har skjedd parallelt med at partiets høyreekstreme profil har blitt ytterligere konsolidert.
Tall fra ARD-Deutschlandtrend tidligere i sommer peker klart i retning av at oppgitthet over de etablerte partiene er en driver bak den økede AfD-oppslutningen. Hele 67 prosent av partiets potensielle velgere sier de vil stemme på dem primært på grunn av frustrasjon over de andre partiene. Misnøyen mot regjeringen (sosialdemokrater, grønne og liberale) er sterk, og har ifølge meningsmålingsinstituttet «infratest dimap» ikke vært større siden striden om flyktningpolitikken og nesten-kollapsen av Angela Merkels regjering sommeren 2018.
Mange er uroet for sin egen økonomiske situasjon i kjølvannet av energikrise, inflasjon og pågående krig i Ukraina. I tillegg kommer det aldri oppbrukte temaet asylpolitikk. En godt innøvd taktikk fra AfDs side er å kulturalisere sosioøkonomiske sammenhenger: Sosial ulikhet dreier seg ikke om motsetningen mellom «over og under», men mellom «innenfor og utenfor». Dermed er forbindelsen mellom asylpolitikk og trusselen om sosialt fall etablert. I en situasjon med resesjon og sosial usikkerhet, er det grunn til å tro at AfD kan ha vært i stand til å hente mer ut av denne påståtte sammenhengen enn de ellers ville ha vært.
På våren og forsommeren har en krevende strid om den såkalte «Gebäudeenergiegesetz», loven om oppvarming av bygninger, sannsynligvis sendt hopetall av velgere rett i fanget på AfD. Hensikten med loven er en storstilt omlegging av sentralfyringssystemer i hus og leilighetsbygg fra olje og gass til varmepumpeteknologi, elektrisitet og framtidig grønn hydrogen. Håndteringen av lovforslaget har vært preget av støy og krangel internt i regjeringen, uro om kostnader og sosiale virkninger og usikkerhet om urealistiske frister.
En paradoksal effekt av Russlands angrepskrig mot Ukraina er at den har klart å bringe AfD inn i en posisjon som «Tysklands nye fredsparti». AfDs prorussiske sympatier og motstand mot de økonomiske sanksjonene mot Russland er riktignok noe partiet kun har til felles med (deler av) venstrefløypartiet Die Linke. Det har nok likevel vært resonansbunn i deler av den tyske befolkningen for partiets krigsmotstand. Det er grunn til å tro at dette særlig har hatt innvirkning på oppslutningen i de østlige delstatene, hvor utbredelsen av prorussiske sympatier er sterkere enn i vest.
Under sommerens valgkamp i storkommunen Sonneberg i den østtyske delstaten Thüringen sto det følgende på et stort AfD-banner: «Vårt land. Våre regler. Tyskland. Men normalt.» AfDs Robert Sesselmann vant valget med 52,8 prosent av stemmene. En uke senere vant hans partikollega Hannes Loth borgermestervalget i en provinsby i nabodelstaten Sachsen-Anhalt. Partiet feiret valgseierne som et lenge planlagt strategisk gjennomslag. Neste mål er makt i delstatene og på nasjonalt nivå.
Fremhevingen av AfD som «de normale» er en nøye gjennomtenkt del av partiets nye PR-strategi. Kjernen i budskapet er at du ikke må forandre på noe som helst, og at alt kan bli slik som det alltid (kanskje) var: «Klimakrise, hva er det? Og om den finnes, løs den et annet sted enn her. Flyktninger? Send dem et annet sted! Ukraina, la oss ikke blande oss inn! Vi er de normale, stem på oss!» Slik skal gamle velgere beholdes og nye vinnes.
Men retorikken tilslører. Björn Höckes parti ønsker seg et annet Tyskland, et autoritært styre, en folkelig fornyelse basert på etnisk-nasjonalistiske prinsipper. AfD er et radikalt og revolusjonært parti.
De siste årenes politiske kriser har ført nye grupper av protestvelgere til AfD. En større undersøkelse foretatt av Bertelsmann-stiftelsen i 2021 viste at 56 prosent av AfD-velgerne hadde direkte eller latente høyreekstreme innstillinger. Blant partiets medlemmer har det over flere år vært en økende andel genuint høyreekstreme. Disse har nå i praksis drevet de siste restene av markedsliberalister, populister og borgerlige nasjonalkonservative ut av partiet. Endringen er gjennomgående både i de østlige og vestlige partiavdelingene. Den vedvarende store oppslutningen i øst fortsetter imidlertid å være et særtrekk ved partiet.
I tråd med den såkalte Dimitroff-formelen erklærte DDR i 1953 avnazifiseringen som fullført: fascismens røtter var fjernet og en kunne gå over til dagsordenen – den planmessige oppbyggingen av sosialismen. Oppgjøret med fascismen «nedenfra», oppgjøret som selvbearbeiding basert på egne erfaringer, forsvant fra dagsordenen i Øst-Tyskland. I sin kritikerroste bok «Umkämpfte Zone» (2019) beskriver teaterskoleprofessoren Ines Geipel etterkrigstidens postfascistiske DDR som en «syntese mellom en innkapslet Hitler og et nytt diktatur.»
I et essay i FAZ 6. juni i år viser Geipel hvordan denne blandingen av ubearbeidet Holocaust og DDR-diktatur skapte en blokkering og et slags erfaringshull, sannsynligvis forsterket gjennom ydmykelsene og tapserfaringene store deler av den østtyske befolkningen måtte gjennomleve under 90-tallets gjenforeningsprosess.
I en større undersøkelse foretatt av Universitetet i Leipzig tidligere i år, dokumenterte forskerne ved universitetets EFBI-institutt at mindre enn halvparten av østtyskerne er tilfredse med «hverdagserfaringene i demokratiet». Dette er en type avmaktsfølelse AfD er dyktige til å gripe fatt i, og å omskape til sin fordel. Undersøkelsen viste også at det er støtte for «utlendingsfiendtlige, sjåvinistiske, antisemittiske og sosialdarwinistiske holdninger» i breie deler av den østtyske befolkningen.
En del av nåværende oppgangsbølge for AfD i øst kan åpenbart knyttes til stemningsbølger og protestvelgere. For de østtyske delstatene sett under ett er forskernes diagnose dog nøktern grensende til dyster. EFBI-direktør Oliver Becker oppsummerer det slik: «Vår undersøkelse viser at mange mennesker i dagens østtyske delstater ikke lenger ønsker seg demokratisk deltakelse og sikring av demokratiske grunnrettigheter, men heller den tilsynelatende sikkerheten som en autoritær statsmakt kan gi dem».
Høsten 2024 er det valg på tre delstatsparlamenter i øst: Thüringen, Brandenburg og Sachsen. I alle tre har AfD utsikt til å oppnå status som største parti. Valgene vil stille de etablerte partiene overfor nye utfordringer i møte med AfD – pragmatisk samarbeid der det er nødvendig, og da særlig på kommunalt nivå, eller opprettholdelse av eksisterende linje med ignorering og ikke-samarbeid. Utfordringen er særlig stor for det tradisjonelle høyrepartiet CDU/CSU, hvor det fra deler av partimiljøene i øst nå er øket press for å myke opp partilinja: Den landsmøtevedtatte «brannmur» mot samarbeid med AfD.
Foreløpig synes CDU/CSUs linje å stå fast. Skal flertallsregjeringer uten AfD kunne dannes, vil da de demokratiske partiene måtte samarbeide i konstellasjoner som har en spennvidde vi tidligere ikke har sett i tysk politikk. Slippes AfD for alvor inn i maktas korridorer, er Tyskland og Europa inne i en radikalt annen og politisk langt farligere situasjon.
Tysktime 