Ingen annen tysk romanforfatter lyktes bedre enn Heinrich Mann i å fange inn den tidstypiske autoritære personlighetstypen i borgerskap og embetsstand i det tyske keiserdømmets siste fase. Fremfor noe er dette tydelig i de nærmest ikoniske romanene «Der Untertan» (1918) og «Professor Unrat» (1905).
«Der Untertan» handler om fabrikantsønnen, opportunisten og karriereristen Diedrich Hessling fra barndom, ungdomstid og «Burschenschaftler» og fram til sikringen av posisjonen som brav borger i småbyen han vokste opp i. Hessling er underdanig, feig og uten sivilt mot. Han er medløper og konformist, men også familietyrann, lokalpolitisk intrigant og manende motstander av det fremvoksende sosialdemokratiet. For å tråkke på, må han selv bli tråkket på.
«Professor Unrat» er historien om Raat, en livsfiendtlig og tyrannisk gymnaslærer, også det i en tysk småby på begynnelsen av forrige århundre. Hans hovedmål er å straffe, ydmyke og «fakke» sine «sekundanere» (16-17-årige gutter i det daværende autoritære tyske gymnas), slik han gjerne også vil gjøre med de mange borgerne, kjøpmennene og øvrighetspersonene som har vært hans elever gjennom nesten 30 år. Professor Raat har gjennom årtier hatt kallenavnet «Unrat» (søppel, avfall), og hans straffeiver mot nåværende og tidligere elever er bl.a. motivert i dette. Som straffemetoder benytter han alt fra innestenging av elevene i et lite kott til uløselige eksamensoppgaver.
På jakt etter tre av sine frekkeste og smarteste elever ender Unrat opp på det cabaretaktige vertshuset «Der Blaue Engel», hvor sangeren, barfotdanseren og luksusprostituerte Rosa Frölich opptrer. I stedet for å få has på sine elever blir Unrat forgapt i den fristende Rosa-skikkelsen og gifter seg med henne. Unrats moralske utglidninger gjør at han etter hvert mister stillingen sin.
I stedet for lærergjerningen innretter han villaen som Rosa og han disponerer til spillebule og bordell, og trekker med seg hele byens ytre sett strenge og ærbare borgerstand ned i søla. Unrat forvandles fra tyrann til anarkist. De brave borgerne pantsetter seg til fant for å være med på Unrats og Rosas eksesser. På denne måten får han sin «hevn» over de tidligere obsternasige og respektløse borgerne. Det ender selvsagt med knall og fall også for han selv og for Rosa.
„Professor Unrat“ ble kjent for det store publikum gjennom Josef von Sternbergs filmatisering, «Der blaue Engel» (1930), med Marlene Dietrich i den legendariske rollen som filmens «Lola», som Rosa ble omdøpt til i filmen.
Resepsjonshistorien for Der Untertan og Profesor Unrat er gigantisk. Der Untertan har ofte blitt utlagt som en skarp politisk kritikk av den fanatiske nasjonalismen og keiserdyrkelsen i det tyske borgerskap i regimets sluttfase – en nøkketekst i forståelsen av den reaksjonære, tysknasjonale folkepsykologien som bidro til tidens krigshisseri, og beredte mye av grunnen for utbruddet av første verdenskrig.
I Professor Unrat har mange lest inn prototypen på en tyrann av Hitlers kaliber, en skikkelse som er forutbestemt for undergangen og til å dra andre med seg. Den jødiske forfatteren, publisisten og litteraturviteren Alfred Kantorowicz beskrev i sin tid Professor Unrat slik:
«Det som her er en makaber groteske ble 40 år senere til millionforstørret virkelighet gjennom undergangen til nazistatens tyrann. Heinrich Mann hadde en forutanelse for den rasende tyske småborgerens ytterste hemningsløshet».
Det er også vanlig å forstå Heinrich Manns innfangning av «den tyske autoritære mann» som en type litterær forløper til Adornos og Horkheimers berømte studier av «The Authoritarian Personality».
Både Der Untertan og Professor Unrat er full av burleske og absurde hendelser, skikkelsene er ekstreme og fortellingene drives fram i et språk fullspekket av ironi og ekspresjonistiske stilmidler. Det gir stor leseglede.
I tyskundervisningen ved dagens tyske gymnaser har nevnte to romaner sannsynligvis en vel så viktig posisjon som romanene til Heinrichs internasjonalt langt mer berømte yngre bror, Thomas Mann. Jeg våger påstanden om at dette også gjelder for den bredere litterære offentlighet i Tyskland.
Det finnes en norsk oversettelse av «Professor Unrat» fra 1939, da med tittelen «Den Blå Engel» og med Henriette og Øyvind Bie Lorentzen som oversettere. Cappelen-Damm gjenutga romanen i en pocketutgave på 70-tallet. Den er selvsagt utsolgt. Er man heldig kan man kapre et eksemplar på Deichmann i Oslo.
«Der Untertan» er simpelthen aldri blitt oversatt til norsk.
Heinrich Mann døde i 1950. Den internasjonalt gjeldende 70-årsklausuleringen er altså utløpt for Heinrich Manns litteratur.
Undertegnede utgyter fra tid til annen klagemål over at ditt og datt av tyskspråklig ikke er oversatt til norsk. Jeg er ikke der i dag. For mer enn et klagemål er mitt budskap når det gjelder fraværet av Heinrich Manns litteratur på norsk, og i særdeleshet nevnte to romaner, ikke noe annet enn et kjempestort spørsmålstegn: Norske forlag, og kanskje særlig de av småforlagene som profilerer seg på oversatt kvalitetslitteratur, burde kaste seg over den muligheten som ligger foran nesen på dem!
Tysktime 