I en kronikk i Klassekampen 10. august øser Øystein Noreng sin vrede over tysk energipolitikk. I særlig grad ergrer han seg over avviklingen av de tyske atomkraftverkene, som i sin konsekvens har resultert i « … dagens høye strømpriser i hele Europa». Vi får også høre om «selvgode tyske politikere som belærer sine europeiske kolleger» om det grønne skiftet, og at « … solkraft og vindkraft bare kan dekke en begrenset del av etterspørselen» etter energi. Samlet sett er bildet han tegner unyansert og ensidig.
Fremfor å gjøre Tyskland til Europas syndebukk, bør vi lære noe av landets energipolitiske eksperiment.
Den første prinsipielle beslutningen om nedstenging av de tyske atomkraftverkene ble fattet av Gerhard Schröders rød-grønne regjering allerede i 2000. Våren 2011 kom så Merkelregjeringens mye omtalte vedtak om utfasing av samtlige tyske atomkraftverk (AKW) innen 2021/22. Siden da har Tyskland vært gjennom en omfattende prosess for kontrollert nedstengning av de 17 AKW’ene som i 2011 fortsatt var i drift. Ved utløpet av 2022 skal de tre siste – Isar 2, Emsland og Neckarwestheim 2 – tas av nettet.
De tre AKW’ene leverer i år cirka 30 Terrawattimer strøm, noe som utgjør rundt 5 prosent av den samlede årlige strømproduksjonen i Tyskland. Andelen fra fornybare kilder er til sammenligning rundt 45 prosent. Det er selvsagt mulig å spekulere i om prissjokket kunne vært svakere om AKW’ene ikke hadde vært faset ut. Ser man på prisutviklingen på strøm i tidsspennet 2011–2021, en periode hvor hele 14 AKW’er ble tatt fra nettet, er det ikke mulig å observere noen dramatiske sprang i prisene. Slike resonnementer vil uansett måtte bygge på mange usikre forutsetninger. I dagens situasjon, med 5 prosent andel av strømproduksjonen, er det villedende å påstå en direkte sammenheng.
Man kan godt mene at Tyskland gjorde et uklokt valg med sine nedstengningsvedtak i 2000 og 2011. Men da trengs det et minimum av anstrengelse for å forstå rasjonalet bak beslutningene, herunder den nesten 40-årige politisk-kulturelle striden som lå forut for disse. Rådene som ble gitt var understøttet av en bred allianse av folkelige bevegelser og sterke ekspertmiljøer. Et av de mest prekære hensynene var det uløste problemet med langtidslagring av de 15.000 tonnene med atomavfall som vil ha hopet seg opp innen årsskiftet 2022/23. Beslutningen ble altså ikke fattet i et politisk tomrom. Våren 2011 viste opinionsundersøkelser at 80 prosent av befolkningen ga sin støtte til et vedtak om full avvikling av atomkraften. Ved den endelige avstemmingen i Forbundsdagen ga 9 av 10 medlemmer sin støtte til regjeringens forslag.
Til grunn for beslutningen av 2011 lå en klar forutsetning om kraftig utbygging av de fornybare energiformene ( «Energiewende»), og en forventning om at importert naturgass skulle dekke opp for hullene som oppsto etter utfasingen av atomstrømmen. Til tross for store fremskritt i utbyggingen av de fornybare energiformene, er det i dag enighet om at utbyggingen har gått for langsomt. Fremfor alt er det hos tyske politikere bred samstemthet om at avhengigheten av russisk gassimport har vært altfor stor.
Norengs kronikk bidrar til forvirring gjennom et uklart skille mellom «strøm» og «energi». Den tyske krisen er mindre en strømkrise enn en energikrise. Den importerte gassen benyttes i hovedsak på tre områder: til oppvarming av private og offentlige bygg, som råstoff i industrien og til strømproduksjon. Cirka 10 prosent av den tyske strømproduksjonen er gassbasert. Atomstrømmens andel av det samlede energiforbruket er sånn sett enda lavere enn nevnte 5 prosent. De umiddelbare sjokkvirkningene av krisen har likevel tvunget Tyskland til å ta et skritt tilbake gjennom beslutning om forlenget drift av enkelte kullkraftverk, og muligens også inntil 1 års forlenget drift av de tre siste atomkraftverkene (AKW), som etter foreliggende planer skal stenges ned ved årsskiftet. Beslutningen om dette fattes på grunnlag av en stresstest i løpet av kort tid.
Lærdommene fra krisetilstanden i kjølvannet av det russiske angrepet på Ukraina er mange. Tysklands nærings-, energi- og klimaminister Robert Habeck (De Grønne) har formulert hovedpunktene slik: Langt større diversifisering av både leverandørland og av miksen av energiformer, høy prioritet i arbeidet for utvikling av alternativer til gass for industrien, herunder såkalt «grüner Wasserstoff» (grønn hydrogen) produsert av solarenergi i og utenfor Tyskland, og fremfor alt en kraftig intensivering av innsatsen for utbygging av de fornybare energikildene.
Noreng fremholder at «(tysk) solkraft og vindkraft bare kan dekke en begrenset del av etterspørselen». Påstanden er ubegrunnet. Den er også helt uten henvisninger til faktisk tysk politikk. Den nye tyske regjeringen, med nevnte energi- og klimaminister Habeck i spissen, la i november fram en svært ambisiøs og vidtrekkende klimapolitisk tiltakspakke. Programmets overordnede mål er en fornybarprosent på 80 innen 2030. Blant tiltakene er en lov som skal sikre at 2 prosent av det tyske landarealet avsettes til vindkraftanlegg, pålegg om solaranlegg på alle nybygg og omfattende forsknings- og utviklingsprogrammer for hydrogen. I tillegg kommer en rekke tiltak for forenkling og effektivisering av beslutnings- og planleggingsprosessene for bygging av vind- og solaranlegg. Under presset fra den pågående energikrisen har satsingene blitt ytterligere intensivert.
Hva er så realismen i dette? Den mangeårige sjefen for «Fraunhofer-Instituts für Solare Energiesysteme» i Freiburg, professor Eicke Weber (Die Tageszeitung, 22. januar 2022) uttalte tidligere i år at Tyskland har gode muligheter for å oppnå 100 % dekning av fornybar energi i sine strømnett innen 2030. Det var en uttalelse som falt før Ukrainakrigen; i dag vil det kanskje være mer nærliggende å peile mot 2033–35.
Uavhengig av prognoser som dette vil Tyskland ikke kunne lykkes med sine mål uten omfattende og målrettede investeringer i ny teknologi. Dette vil være oppsiden av det tyske eksperimentet, enten man har betraktet det med skepsis eller sympati: En kapital- og innovasjonssterk industri med høykompetente ingeniører og fagarbeidere som driver utviklingen av de nye teknologiene fremover, framtidsrettede investorer og bevisste borgere som etterspør løsningene som kommer på markedet.
Framfor lek med syndebukkstempelet burde Noreng løfte fram det som gjør Tyskland til et forbilde for andre nasjoner i den grønne omstillingen som vil måtte komme i tiåret som ligger foran oss. Omfanget av lærdommer kan iallfall bli større enn vi er i stand til å ta innover oss her og nå.
En litt kortere versjon av denne teksten ble publisert som kronikk i Morgenbladet 8. juli2002.
En opphetet debatt om Tysklands politikk i møte med det russiske angrepet på Ukraina har utspilt seg i tyske aviser og TV-talkshows siden slutten av april. I de mest sentrale rollene finner man forbundskansler Olaf Scholz, filosofen Jürgen Habermas og den amerikanske historikeren og Ukrainakjenneren Timothy Snyder. På spill står både arven etter Willy Brandts østpolitikk og en tysk pasifisme under press.
Det startet med et opprop fra et trettitall kulturkjendiser i det tradisjonsrike feministtidsskriftet Emma. Blant underskriverne var tidsskriftets redaktør Alice Schwarzer, filmmakeren Alexander Kluge, skuespilleren Lars Eidinger og forfatteren Julie Zeh. Oppropet var utformet som et støttebrev til det brevskriverne oppfattet som forbundskansler Scholz’ «risikobevisste og forsiktige linje» i spørsmålet om tyske våpenleveranser til Ukraina. Utgangspunkt for teksten var underskrivernes ubehag med «eskalerende opprustning» og faren for atomar verdenskrig. Oppropet gikk langt i å hevde at det er ukrainerne selv som må bære det moralske ansvaret for at deres motstandskamp ikke utløser storkrig. I praksis kunne det vanskelig forstås som noe annet enn en oppfordring til kapitulasjon.
Oppropet utløste en storm av reaksjoner. Blant dem som reagerte var Kievs borgermester, Wladimir Klitschko, som i et personlig og direkterettet svar publisert i Frankfurter Allgemeine Zeitung 3. mai spurte brevskriverne om de ønsket «fred for enhver pris» – og da med den ukrainske nasjonens «frihet, identitet og integritet» som innsats?
Morgenbladet 8. juli 2022
Pasifismen i tysk etterkrigstid
Pasifismen har stått sterkt i store deler av den tyske etterkrigstiden, med en særlig oppblomstring i kjølvannet av 80-tallets omfattende fredsdemonstrasjoner. I en rekke innspill i den pågående debatten om Tysklands Ukrainapolitikk har fokuset nettopp vært rettet mot den tradisjonelle tyske pasifismens utfordringer i møtet med Ukrainakrigens brutale virkelighet. Et av innspillene kom fra Wolfgang Thierse, SPD-veteran med østtysk bakgrunn og Forbundsdagens president gjennom flere år på 2000-tallet, som i en kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung 2. april karakteriserte det pasifistiske inntaket til Ukrainakrigen som «eget velbefinnende på bekostning av de andre». Han skrev også: «En historisk opplyst pasifisme forstår at en stabil fredsordning kun kan være en regelbasert ordning, en verden av avtaler og folkerett, som også pasifister må være forpliktet av».
Habermas går solo
Samme dag som oppropet i Emma kom på gaten, 29. april, publiserte Süddeutsche Zeitung et omfattende essay av Jürgen Habermas. Essayet, «Krieg und Empörung», hadde noe av det samme tematiske fokus som Emmaoppropet, men i stil og sjargong selvsagt en helt annen type tekst. Det spekuleres i om den samtidige publiseringen kan ha sammenheng med at Habermas har blitt forespurt om å delta i oppropet, men til slutt valgte å gjøre det på sin egen måte. Det får vi aldri noe endelig svar på.
I sin tekst sammenligner Habermas «moralsk rystede anklagere» med en «reflektert og forsiktig agerende regjering». Han ironiserer over tidligere pasifisters «konversjon» og beklager fortrengningen av etterkrigstidens «post-heroiske mentalitet» – en vending som kan gjøre ende på det «dialog- og fredssikringsrettede modus» som har preget tysk etterkrigspolitikk til nå. Et betydelig ansvar legges på de yngre generasjonenes ureflekterte forhold til historien. Habermas kritiserer også de som gjør storrussisk ideologi til enerådende i Putins tankeverden, og slik fratar ham evnen til rasjonalitet, avveining av interesser og forhandlingsvilje.
De store avisenes reaksjoner kom raskt, og var i betydelig grad kritiske. Frankfurter Allgemeine Zeitungs Simon Strauss, en av de nye stjernene i den tyske feuilletonen, rettet særlig blikket mot Habermas’ bruk av termer som «dreven iscenesettelse» og «moralsk utpressing» om president Selenskyj – i praksis en «..retorisk innhyllet, skjødesløs nedrakking av den ukrainske regjeringen». For Die Welts Thomas Schmid var intet mindre enn Habermas’ kommunikative teori satt i spill: «Habermas forsvarer på ortodokst vis sitt livsverk».
En akterutseilt østpolitikk
En premiss for både Habermas og Emmaoppropet var støtten til forbundskansler Scholz’ og regjeringens – angivelig – tilbakeholdende linje i spørsmålet om våpenleveranser til Ukraina. Antagelsen om en felles regjeringenpolitikk underslår imidlertid nyansene i vurderingen av krigens konsekvenser innad i trepartiregjeringen (SPD, De Grønne, FDP). Ikke minst De Grønne, med økonomiminister Robert Habeck og utenriksminister Annalena Baerbock i spissen, har høstet mye ros for sin konsekvente støtte til den ukrainske motstandskampen. En klar holdning i spørsmålet om tyske leveranser av tunge våpen til Ukraina er et kjernepunkt i denne støtten. Inntil Scholz’, Macrons og Draghis nylige togreise til Kiev, var det utenriksminister Baerbock, og ikke Scholz, som kunne dra til et krigsherjet Ukraina og få beskjeden: «deg kan vi stole på».
Etter hvert som våpenleveransene den tyske regjeringen har stilt i utsikt, herunder panservogner og moderne feltartilleri, nå begynner å ankomme Ukraina, er det uansett et spørsmål om hvor lenge en Habermas eller en Alexander Kluge kan opprettholde forestillingen om den «forsiktige» forbundskansleren. Selv om sommel og halvhjertethet åpenbart har vært virksomme faktorer i forsvarsdepartementets og kansleradministrasjonens indre gemakker, er det også grunnlag for å anta at noe av sendrektigheten kan knyttes til materiellmangel, sviktende logistikk, opplæringsbehov og ikke minst et Bundeswehr som gjennom en årrekke har vært underfinansiert.
SPD går likevel ikke fri. Det er nemlig liten tvil om at noe av forklaringen på Scholz’ antatte nøling kan ligge i akterutseilte og ubearbeidede deler av partiarven fra 70-tallet til i dag. I et essay i Der Spiegel (nr. 24/22) fremholdt den profilerte, og SPD-nære, samtidshistorikeren Heinrich August Winkler nylig at det er et behov for å korrigere deler av østpolitikken som ble skapt i tradisjonen fra Willy Brandt og Egon Bahr. Gjennom 80-tallets fokus på «sikkerhetspartnerskap for fred» ble borgerrettsbevegelsene i øst i stor grad ignorert, i følge Winkler. De skulle nemlig, av hensyn til stabiliteten i øst-vest-relasjonen, «føye seg etter sin skjebne og fortsette å leve i ufrihet». Brandts og Bahrs østpolitikk var avgjørende for at den kalde krigens øst-vest-konfrontasjon kunne overvinnes. Forsterket av 80-tallets fredsbevegelse, brakte den imidlertid SPD inn på en kurs hvor økonomisk og kulturelt samarbeid med Russland etterhvert kom til å trumfe alle andre hensyn, også betenkeligheter knyttet til den tiltagende autoritære utviklingen under Putin. Konsekvensene ser vi i dag bl.a. i form av Nord Stream 1 og 2 – og i rullebladet til en skikkelse som tidligere SPD-kansler Gerhard Schröder.
Snyder svarer
Med sine mange forskningsopphold i Wien og sine gode tyskkunnskaper har den amerikanske historikeren Timothy Snyder gjennom en årrekke vært et prominent og tydelig stemme i de tyske debattene om Russland, Ukraina og Tyskland. Etter Russlands angrep på Ukraina 24. februar har han gjennom hele våren og forsommeren – bl.a. i flere større intervjuer med Die Zeit og Frankfurter Allgemeine Zeitung – ytret seg sterkt kritisk både til klimaet i den tyske Ukrainadebatten og til Tysklands bidrag til Ukrainas forsvarskrig. I en omfattende kommentar publisert i Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung 26. juni går han også kraftig i rette med Habermas’ essay av 29. april. Et kjernepunkt i kritikken er opplevelsen av et Tysklands som kretser om seg selv:
«I stedet for å gå inn på de ukrainske og russiske rasjonalitetene i det 21. århundre, argumenterer Habermas som om han er i det komfortable rede Vest-Tyskland under den kalde krigen, en periode hvor Tyskland på ingen måte hadde noe ansvar for Europas skjebne». I følge Snyder forveksler Habermas på denne måten utsynet fra en svært spesiell setting med «den universelle fornuft.» Han avslutter med å beskylde Habermas for å «forsinke oppgjøret med fortiden, forspille tid og bidra til å bringe Tyskland på terskelen til et nytt moralsk sammenbrudd.»
Farvel til det gamle Tyskland
Nøkkelen til endring ligger kanskje nettopp hos SPD. I en erklæring i slutten av juni annonserte partiets nyvalgte leder Lars Klingbeil en «ny kurs i den tyske utenriks- og sikkerhetspolitikken». Han fremholdt også at erfaringene fra Ukrainakrigen gjør det nødvendig for Tyskland å «styrke seg militært» og å «forfølge en ambisjon om en lederrolle» i Europa og i verden.
Om det er mulig å samle et stabilt flertall bak en slik ny politikk, er det for tidlig å si noe sikkert om. For en Timothy Snyder svarer dette iallfall på en lenge etterlyst nyorientering av tysk politikk. For en Habermas betyr det kanskje et slags farvel det Tyskland han har vært fortrolig med i store deler av sitt voksne liv, og som han også i betydelig grad har bidratt til å forme.
Føljetongen av opprop om krigen synes uansett ikke å være over. Sist ute er en gruppe intellektuelle med tv-filosofen Richard David Precht og publisisten Jakob Augstein i spissen, som i forrige ukes utgave av Die Zeit krever «våpenstillstand nå» og appellerer til «vesten» om å «skape betingelser for fredsforhandlinger».
Oppropet uttrykker forståelse for Ukrainas avvisning av en «diktatfred». Men felles for alle de tre oppropene er svak av interesse for hva ukrainerne selv måtte mene om hva krigen de så brutalt er kastet ut i – og hva den krever av handlinger her og nå.
Publisert i Transit Magasin 30. mars. En kortere versjon av denne teksten ble publiset som kronikk i VG og vg.no 24. mars 2022.
I disse dager er det 11 år siden den tyske regjeringen under ledelse av forbundskansler Angela Merkel gjorde sitt historiske vedtak om nedstenging av landets 17 atomkraftverk (AKW) – åtte med umiddelbar virkning, ni etter en tiårsplan. Beslutningen kom som en direkte konsekvens av den omfattende ulykken ved atomkraftanleggene i Fukushima i Japan i mars 2011. Vel tre måneder senere ga forbundsdagen sin tilslutning til vedtaket. Ni av ti representanter stemte for regjeringens framlegg. Tre atomkraftverk ble stengt ned ved utløpet av 2021. I løpet av 2022 skal de tre siste som fortsatt er i drift – «Isar 2», «Emsland» og «Neckarwestheim 2» – tas av nettet.
Foto: Benjamin Radzun CC BY-SA 2.0
Frykten for atomenergiens mulige farer var ikke noe nytt i Tyskland. Forut for Fukushimaulykken lå det 30-40 år med mobilisering mot landets atomkraftverk. Særlig bitter og langvarig var striden om lokasjoner for gjenvinning og lagring av atomavfall. Tilsvarende mobilisering fantes også i øvrige deler av Europa, men ingen andre steder var oppslutningen om anti-AKW-bevegelsen så massiv som i Tyskland. Motstanden ble ytterligere styrket av Tsjernobylulykken i 1986. I løpet av 90-årene utviklet AKW-motstanden seg til en hegemonisk posisjon i Tysklands politiske landskap.
Det første atom-nei kom i 2000. Da Gerhard Schröders rød-grønne regjering (1998-2005) kunngjorde avtalen med energiselskapene om langsiktig avvikling av de tyske atomkraftverkene, var det en tydelig demonstrasjon på gjennomslagskraften den tyske anti-AKW-bevegelsens hadde lykkes å oppnå gjennom 30 års politisk mobilisering. I tillegg hadde Tsjernobylulykken rykket tjue år på avstand. En følge av dette blir at betydningen av atomkraftspørsmålet som politisk stridsspørsmål svekkes. I de første årene av 2000-tallet hersket det derfor en følelse av at det tyske atomspørsmålet var «avgjort».
Allerede ved midten av tiåret hadde det imidlertid dukket opp diskusjoner om forlengelse av driftstiden for atomkraftverkene. I kjølvannet av klimakrisen hadde dessuten en ny type diskurs banet seg vei: atomkraften som kilde til utslippsfri energiproduksjon og dermed et mulig redskap i kampen mot den globale oppvarmingen. Med Merkelregjeringens beslutning om forlengelse av restløpetiden for atomkraftverkene i oktober 2010, Fukushimaulykken i mars 2011 og forbundsdagens endelige nei til atomkraften som tysk energikilde kun tre måneder etter dette, ble absolutt alt blitt kastet om på i løpet av en periode på mindre enn trekvart år.
Med klimakrise, underskudd på grønn kraft og stigende energipriser stiller mange i dag spørsmål ved den tyske alenegangen. Ikke minst har spørsmålet om atomkraft som broteknologi («Brückentechnologie») blitt aktualisert av den nye regjeringens plan om å fremskynde datoen for nedstenging av landets kullkraftverk fra opprinnelig planlagte 2038 til 2030. Utfordringen har blitt enda mer brennende av Russlands pågående angrepskrig mot Ukraina, og den kraftige reduksjonen av russiske gass- og oljeleveranser som vil kunne følge av denne. Den nye tyske regjeringen, med sin klima- og økonomiminister Robert Habeck (De Grønne) i spissen, har meget ambisiøse planer for utbyggingen av de fornybare energikildene, men vil på mellomlang sikt være avhengig av utenlandske gassleveranser – i verste fall også fransk atomstrøm og polsk kullkraftstrøm – for å sikre egen leveransesikkerhet på strøm. Et aktuelt tema i den pågående debatten er derfor spørsmålet om midlertidig forlengelse av løpetiden for de tre atomkraftverkene som fortsatt er i drift.
Etter ti år med planlegging for nedstenging vil de tekniske, logistiske og økonomiske problemene ved en slik omlegging være betydelige. Skepsisen er ikke minst stor hos eierne og driverne av de tre kraftverkene, energigantene EoN, RWE og EnBW. Men umulig er det ikke. At forslaget ikke umiddelbart har blitt slått ned, viser i det minste at utfordringene som har utøst debatten er reelle nok.
For å få grep om den tyske atommotstanden må en gå 50 år tilbake i tid. Det er en sammensatt historie som bl.a. må forstås i lys av de omfattende protestbevegelsene som preget det meste av Europa på 60-, 70- og 80-tallet. Men det er også en historie med et særskilt tysk preg. Det historiske perspektivet er en forutsetning for å kunne forstå de politiske, teknologiske og økonomiske rammene for debattene om atomenergiens fremtid som pågår i dagens Tyskland. Mye av kritikken utenfra mot Tysklands vedtak om nedstenging av sine atomkraftverk, også den norske, har vært skjemmet av svake kunnskaper om den historiske og politiske konteksten og av manglende vilje og evne til å foreta reelle analyser av grunnlaget for beslutningene som ble tatt. Dermed har kritikken mistet mye av sin relevans.
Atomkraften ble på 50- og 60-tallet ansett som en fremtidsteknologi, og som kilde til vekst og velstand for stadig nye samfunnsgrupper. Likevel lå Hiroshima kun 10-15 år tilbake. For opprustningsmotstandere, sosialdemokrater (SPD) og en fagbevegelse i vekst ble det derfor viktig å fastholde skillet mellom den «slemme» atombomben og den «snille» atomkraften. Samtidig ble 60-årene miljøkampens første ordentlige tiår. Det resulterte i en økende internasjonal oppmerksomhet rundt temaer som giftstoff i matvarer, vannforurensning, skogsdød o.l. Etterhvert begynte også de første urovarslene om strålingsfarer fra atomkraftverkene (AKW) å melde seg.
Det er vanlig å datere starten for den tyske anti-atomkraftbevegelsen til kampen om det planlagte Atomkraftverket «Wyhl» i Baden-Württemberg, sydvest i Tyskland. Wyhl var et av fjorten AKW’er som delstatsregjeringen i 1973 hadde besluttet å bygge ut i områdene rundt elven Rhinen og i regionen Baden. En langvarig okkupasjon av byggetomten gjennom våren, sommeren og høsten 1975 innledet det første av en rekke avbrudd i byggearbeidene. Etter 1975 og fram til Wyhl i 1994 offisielt ble oppgitt ligger en endeløs rekke av rettssaker, blokader, traktorkolonner og voldelige konfrontasjoner mellom aksjonister og politi. Lignende forløp kan man finne på de øvrige åstedene for 70-, 80-, og 90-tallet store og symboltunge «atomkamper» – Brockdorf, Grohde, Kalkar, Wackersdorf, Gorleben.
Felles for alle de store AKW-aksjonene var at de kunne spille på et bredt spekter av «borgerinitiativer» og aksjonistnettverk. Samtidshistorikerne (Reichardt 2014;Biess 2019) regner det som sikkert at minimum 400.000 deltok aktivt i anti-AKW-aksjoner i løpet av året 1979, og at rundt 115.000 mennesker samme år var aktive medlemmer i ulike varianter av miljøorganisasjoner. Den samlede mobiliseringskraften var sannsynligvis opp mot 1,5 millioner, og antallet borgere beredt til å sette sitt navn på en underskriftsliste rundt 10 millioner. Anti-AKW-bevegelsen ble på 70-tallet tilført ekstra militans og aksjonslogistikk fra den radikale studentbevegelsen. Samtidig ville oppslutningen om bevegelsen aldri blitt så stor som den ble uten bredere regional og folkelig forankring. I de langvarige kampene om atomkraftverket i Wyhl og atomavfallsanlegget i Gorleben var den lokale vinbonden og den lille reiselivsbedriften vel så representativ for motstanden som den radikale studenten.
Grunnlaget for de voldsomme mobiliseringene var dels en generell og ganske tidstypisk uro for helsetruende stråling fra atomkraftverkene, dels frykten for atomulykker og krigs- og terrorhandlinger mot atomkraftverk i et tett befolket land, begge med potensielt apokalyptiske skadevirkninger. Den betydelige usikkerheten knyttet til gjenvinning og langtidslagring av atomavfall var også en viktig del av mobiliseringsgrunnlaget. Et viktig område for kritikk var også opplevelsen av manglende transparens i de statlige beslutningsprosessene, utilstrekkelig parlamentarisk kontroll og ugjennomsiktig sammenveving av private og offentlige interesser i AKW’enes beslutningsorganer. Mye av bevegelsens gjennomslagskraft og mye av dens seiglivethet kan forøvrig sees i sammenheng med evnen til å knytte til seg motekspertise – kjernefysikere, tidligere AKW-ingeniører m.fl. – og å benytte denne offensivt i offentlige høringer og i konfrontasjoner og debatter med politikere, atommyndigheter og AKW-eierne.
Den tyske kampen om atomkraften hadde fra første begynnelse et sterkt personlig og moralsk preg. Kampen mot atomkraftens farer mante fram et alvor der aksjonistenes eksistensielle bestyrtelse i seg selv fikk gyldighet som politisk argumentasjon. Dette ble forsterket av det nye rustningskappløpet som bante seg vei utover 80-tallet, og som ga fødsel til en fredsbevegelse med mobiliseringskraft fullt på høyde med anti-atomkraftbevegelsen. Til grunn for mobiliseringene lå en allestedsnærværende fremtidsangst knyttet til kjerneenergiens og atomvåpnenes ødeleggelsespotensial, til skogsdød, AIDS, «den orwellske overvåkingsstaten» og det moderne risikosamfunnets øvrige spekter av farer. Boken som mer enn noen annen tok denne tidstypiske følelsen på kornet var Ulrich Becks «Risikogesellschaft» («Risikosamfunnet», 1986), en utgivelse som senere ble skoledannende i den moderne sosiologien.
Tyskernes emosjonaliserte inntak til politikk har gjerne blitt omtalt under den litt forslitte termen «German Angst» – i utgangspunktet et bilde som utenlandske journalister for noen tiår tilbake – ironisk og lettere forferdet – introduserte for å beskrive angsten og sivilisasjonspessimismen bak massedemonstrasjonene som fylte opp gater og plasser i 1970-, 80- og 90-tallets Tyskland. I en bred undersøkelse publisert i 2019 («Republik der Angst – Eine andere Geschichte der Bundesrepublik») beskriver historikeren Frank Biess «German Angst» som noe langt mer enn fortellingen om 80-tallets protest- og alternativbevegelser. Fenomenet må også forstås på bakgrunn av den tyske traumatiseringen etter 2. verdenskrig, et traume som ble arvet og videreført i generasjoner etterpå. Periodene etter de to verdenskrigene var i følge Biess preget av «emosjonell fellesskapsbygging» fundert i frykten for og avgrensningen mot en indre fiende – i mellomkrigstiden «jøden», i etterkrigstiden alt fra de såkalte «DPs» (Displaced Persons) via verveagenter for den franske fremmedlegionen til hevngjerrige kommunister. Da student- og ungdomsopprøret et par tiår senere gjorde sin entré sto det «frigjøring» og «autonomi» på fanene. Med på lasset fulgte historisk skapte angsterfaringer, overlevert som psykologiske spor som de nye generasjonene bar med seg inn i 70- og 80-tallets nye politiske kamper.
Kampen mot atomkraftverkene og senere trusselen om ny atomopprustning utgjorde kjernepunkter i en langt mer omfattende kritikk av det man i datidens termer omtalte som «den kapitalistiske vekstøkonomien», «atomstaten» o.l. Inspirert av den radikale studentbevegelsens teorilesninger florerte det på 70- og 80-tallet av ulike varianter av «fundamentalkritikk». Noe av dette ga seg utslag i naivt-romantiske tilbaketrekkingsstrategier, andre deler hadde forgreninger inn i tunge akademiske miljøer, som i den profilerte moralfilosofen Hans Jonas’ verk «Das Prinzip Verantwortung» (1979). Kjernekraftmotstanderne ble her bærere av en ny form for rasjonalitet, og angsten for atomulykker og atomkrig oppvurdert til «opplysende klarsyn og (…) uunnværlig varslingssignal mot den teknologiske tidsalderens farer».
På det politiske plan fikk 70-tallets og det tidlige 80-talls virvar av «alternative» initiativer og bevegelser sitt organisatoriske uttrykk gjennom dannelsen av Tysklands grønne parti («Die Grünen») i januar 1980. Fra aksjonene rundt Brockdorf, Wackersdorf og Gorleben vil tidsvitner i dag har pregende minner om forbundsdagmedlemmer fastlenket til jernbaneskinner og senere ministre nedspylt av vannkanoner. I en artikkel i Die Zeit i september 2020 beskrev Robert Habeck, en av De Grønnes to partiledere inntil desember i fjor, disse protestaksjonene som en del av «forbundsrepublikkens ikonografi». De Grønne skulle senere utvikle seg til det sterkeste og mest innflytelsesrike av sitt slag i Europa.
I en masteroppgave i tysk ved Universitetet i Oslo (2012) foretar Ingeborg Lauvhjell en sammenligning av den tyske debatten om atomkraften før og etter Fukushimaulykken. Grunnlaget for oppgaven er en sammenlignende diskursanalyse av redaksjonelle kommentarer i et tverrpolitisk spenn av riksdekkende aviser – Die Welt, Süddeutsche Zeitung og Die Tageszeitung – i perioden 2007-2009 og i de samme avisene i perioden 19. mars-12. april 2011, altså umiddelbart etter Fukushimaulykken. Konklusjonen fra Lauvhjells undersøkelse er at en debatt der argumentet om atomstrøm som klimavennlig energikilde kunne ha en plass over natten endret karakter til å bli en debatt hvor fare- og katastrofeperspektivet ble det helt dominerende. Mens både klimahensynet og hensynet til forsyningssikkerheten for energi kunne spille en rolle under debatten om forlenget løpetid for atomkraftverkene høsten 2010, mistet dette veldig mye av sin vekt etter Fukushimaulykken. «Klimadiskursen» måtte vike for «risikodiskursen».
Alle forsøk på å forstå Tysklands dramatiske og historiske nei til atomkraften våren og sommeren 2011, vil måtte forsøke å begripe det særegne stemningsbildet som inntrådte som umiddelbar følge av atomulykken i Japan: Angstforestillinger utviklet gjennom 40 års politisk kamp kom til overflaten på nytt, en anti-AKW-bevegelse med nettverk og organiseringsevne i behold gjorde ny entre, mediene reagerte med alarmistisk dramaturgi, politikerne reagerte med sjokk og vantro. Fukushima lå på den andre siden av kloden, men minnene om frykten for vindene fra Tsjernobyl var vekket til live. Det gir selvsagt mening å beskrive mye av dette i lys av det vi tidligere har omtalt som «German Angst». At det i kjølvannet av Fukushima ble foretatt nye og strenge gjennomganger av risikoen for atomulykker, kritiske nyvurderinger av konsekvensene av radioaktiv stråling og revisjon av sikkerhetsstandarder og opplegg for kvalitetssikring, var på den annen side ikke spesielt for Tyskland. Det er heller ikke grunn til å tro at rådene regjeringen fikk fra sine forsknings- og ekspertmiljøer var mindre faglig solide enn de som de andre store atomkraftstatene mottok. «Anderledeslandet» Tyskland fremsto derimot med utvetydig klarhet gjennom opinionsmålinger som viste at 80% av befolkningen ikke ønsket noe mindre enn full avvikling av alle atomkraftverk innen raskest mulige tidsrammer. For Merkels regjering, og for partiene utenom regjering, var dette en håndfast realitet det i praksis var umulig å styre på tvers av.
Ser man på de 11 årene som har gått siden forbundsdagens beslutning om avvikling av de tyske atomkraftverkene, er det interessant å merke seg hvor godt den politiske støtten til vedtaket har holdt seg. Tross sporadiske diskusjoner om mulig forlenget løpetid for de tre siste anleggene som del en overgangsløsning til de fornybare energiformene, har det blant de politiske partiene vært bred konsensus om at vedtaket fra 2011 er endelig og bindende for Tysklands overordnede energipolitiske strategier. Perioden fra 2011 til i dag har ikke vært uten stridsspørsmål, men disse har i all hovedsak dreiet seg om juridiske tvistemål rundt temaer som størrelsen på reparasjonsbetalingene til de store energiselskapene og finansieringsordningene for arbeidet med nedlukking, sikringsdrift og avfallslagring. Energiselskapene for sin del har i dag det meste av sitt fokus rettet mot satsinger innen fornybarfeltet. Fremstøt for omkamp om 2011-vedtaket har derfor blitt avvist av en samlet bransje. I et intervju med Handelsblatt 11. november i fjor omtalte Leonard Birnbaum, toppsjef i energigiganten EoN, dette slik: «Å starte en debatt om kjernekraftens bidrag til klimapolitikken kort tid før de siste anleggene stenges ned, finner jeg besynderlig. Den kommer for sent og er ikke til nytte for noe».
I kjølvannet av debatten om klimakrisen har det også i Tyskland dukket opp initiativer for rehabilitering av atomkraften som energiform. Innspillene fremhever den utslippsfrie atomenergien som uunnværlig innsatsfaktor i et framtidssamfunn hvor CO2-utslippene må kraftig ned, og peker særlig på mulighetene som ligger i det nye såkalte «SMR-konseptet» for reaktordrift (en samlebetegnelse for ulike varianter av «Small Modular Reactors»). Det nye og interessante med disse innspillene er at de har sitt utspring både blant lobbyister for næringsinteressene til den «nye atomteknologien» og blant unge og idealister som har vokst opp uten foreldrenes og besteforeldrenes fortellinger om atomkraftens farer. For disse gruppene duger ikke den gamle anti-AKW-bevegelsens klassiske fiendebilder -«Atomstaten», «Atomlobbyen» osv. – på samme måte som før.
En fordel med SMR-konseptet er at de mindre reaktorene ved utbrudd av ulykker vil ha lavere sannsynlighet for utslipp av større mengder radioaktiv stråling. Det fins på verdensbasis i dag ca. 400 atomreaktorer bygget på standard teknologi. Skal SMR-reaktorene levere like mye energi som disse, må det i følge en studie fra Det tyske direktoratet for atomsikkerhet («BASE») bygges fra «flere tusen til ti tusen av disse». Den samlede effekten av en slik utskifting vil lett kunne bli at risikoen for atomuhell øker snarere enn minsker. I følge kjernefysikkprofessor Christoph Pistner ved Ökoinstitut Darmstadt (Die Zeit 20. januar 2022) vil teknologien i SMR-anleggene uansett være belemret med mange av de samme sikkerhetsutfordringene som de tradisjonelle AKW’ene. Når det gjelder økonomien i en evt. SMR-satsing, anslår BASE at det vil være nødvendig å bygge ca. 3000 SMR-anlegg før det vil være lønnsomt med full overgang til teknologien. Vektingen av disse faktorene er selvsagt ingen eksakt vitenskap, og kan slå forskjellig ut avhengig av hvor man plasserer seg selv i den overordnede debatten om atomkraften.
Hovedutfordringen i tysk sammenheng er imidlertid tidsdimensjonen. Skal de nye SMR-reaktorene kunne være til nytte, bør de kunne settes inn som «broteknologi» i overgangen til fornybarsamfunnet i løpet av nærmeste fremtid. Planene om full nedstenging av kullkraftverkene fra 2030 og mulig bortfall av russiske gassleveranser langt tidligere enn planlagt gjør at Tyskland trenger erstatningsløsninger nå, og kanskje for en periode på 10-15 år. Felles for alle SMR-variantene er at de fortsatt ikke er kommet noe særlig lenger enn til konseptstadiet. Det er varierende vurderinger på hvor lang tid som gjenstår før nødvendig forsknings- og utviklingsarbeid, planlegging, bygging og godkjenningsprosesser vil kunne avsluttes, men det anerkjente DIW-instituttet i Berlin anslo det i en nylig studie til «et til to årtier». Det gjør SMR-løsningen uaktuell, uansett hva man ellers måtte mene om den. Det er sannsynligvis større realisme i en forlenget løpetid for Tysklands tre gjenstående atomkraftverk.
Et stort mindretall av den tyske befolkningen, 42%, svarte nylig at det kunne stilles spørsmål ved om vedtaket om avvikling av de tyske atomkraftverkene var riktig. Det viser med all mulig tydelighet at mye har skjedd siden 2011. Skal man pr. mars 2022 gjøre en oppsummering av hovedtrendene i de senere årenes tyske atomdebatt, er det overordnede inntrykket likevel at de AKW-kritiske holdningene fortsatt har den største gjennomslagskraften. Atomkraftsaken har også en praktisk og pragmatisk side. Når politikerne og hoveddelen av mediene sier nei til nye runder av diskusjon avviklingsvedtaket fra 2011, er at det også fordi det i dag er for sent å reise det på nytt. Energigantene har brukt mer enn 10 år på å planlegge nedstengingen. Skal man nå starte planleggingen for oppstart av AKW-drift i full skala, vil det innebære tidskrevende prosesser for anskaffelse av nye brennstaver for reaktorene, opplæring av nytt personale og ikke minst lange runder med nye godkjenninger og sertifiseringer. Anslagene ligger på minimum 10 nye år. Et tungt moment i debattene er også kostnadene ved bygging og drift av atomkraftverk. Nye atomkraftverk kan kun gjøres lønnsomme ved at atomstrømmen er sikret statlig garanterte priser på høyt nivå over flere tiår. Anleggene er også umulig å forsikre på det private markedet, noe som i praksis betyr at staten må tre inn som en type selvassurandør. Som skrekkeksempler på tids- og kostnadssprekk for nyere atomkraftanlegg fremhever tyske medier ofte finske «Olkiluoto-3» og franske «Flamanville», som begge fått sluttkostnader og byggetid på det mangedobbelte av det opprinnelig planlagte.
Den kanskje viktigste årsaken til at Tysklands atom-nei fortsatt står så sterkt som det gjør, ligger i det uløste problemet med langtidslagring av atomavfall. Skal man lete etter den tyske anti-AKW-bevegelsens episentre, kan man godt knytte dem til de to stedsnavnene «Gorleben» og «Wackersdorf». Her ble det gjennom årtier utkjempet harde og langdryge kamper mellom føderalt politi og sammenslutninger av lokalbefolkning og langveisfarende demonstranter om byggingen av anlegg for gjenvinning og langtidslagring av atomavfall. I begge tilfellene måtte statsmakten til slutt gi opp. Etter 50 års leting er det fortsatt ikke en eneste av Tysklands 11.500 borgermestere som våger å utfordre lokalbefolkningenes angst for stråling og ulykker, og å gjøre lokalisering av atomavfallet i egen kommune til et politisk prosjekt. Det er nå likevel konsensus om gjennomføring av en bredt forankret prosess som innen 2031 skal resultere i endelig valg av lokasjon for sluttlagring av atomavfallet. Anlegget skal stå ferdig i 2050. Enda 30 år vil måtte gå før atomavfallet har kommet på plass i de underjordiske anleggene.
Ved nedstengingen av de siste tre atomkraftverkene i drift på slutten av inneværende år, vil ca. 15.000 tonn høyradioaktivt avfall ha samlet seg opp. I mellomtiden må en krevende situasjon med 16 midlertidige lagringssteder håndteres. Den møysommelige veien fram mot endelig valg av lokasjon for sluttlagringen er strengt bundet opp mot en forutsetning om at nytt atomavfall ikke kommer til. I praksis vil dette være et effektivt hinder mot de fleste fremstøt for nye atomsatsinger.
Tysklands vedtak om avvikling av atomkraften har fra første stund vært uløselig knyttet til en forutsetning om kraftig økning av de fornybare energikildenes andel av strømleveransene. Med klimakrisens økende alvor har også presset for overgang fra karbonbaserte til fornybare energikilder blitt sterkere. Den nye regjeringens beslutning om å fremskynde den planlagte nedstengningen av de tyske kullkraftverkene fra 2038 til 2030 er en del av dette bildet. Tyskland skal altså innen et tidsspenn på knappe 10 år gjøre seg uavhengig av både atomkraften og kullkraften, energikilder som i 2021 utgjorde 37-38% av den samlede tyske strømproduksjonen. Som svar på utfordringen har regjeringen, med økonomi- og klimaminister Robert Habeck i spissen, lagt fram en klimapolitisk tiltakspakke som vel er den mest omfattende og ambisiøse som noen europeisk regjering har presentert til nå. Programmets overordnede mål er en fornybarprosent på 80 innen 2030. Blant tiltakene er en lov som skal sikre at 2 % av det tyske landarealet avsettes til vindkraftanlegg, pålegg om solaranlegg på alle nybygg og omfattende forsknings- og utviklingsprogrammer for hydrogen. I tillegg kommer en rekke tiltak for forenkling og effektivisering av beslutnings- og planleggingsprosessene for bygging av vind- og solaranlegg.
Mye skal klaffe for at regjeringen skal komme i mål med sine ambisiøse mål. Med utbruddet av krigen i Ukraina har nye utfordringer kommet til. Krigshandlingene har vist at atommotstandernes frykt for angrep på atomkraftanlegg under krig ikke er uten grunnlag. På den annen side har krigen gitt beslutningstagerne en ubehagelig påminnelse om Tysklands avhengighet av russisk gassimport. Tallene for 2021 viser at ca. 15 % av fjorårets strømproduksjon kom fra naturgass, ca. halvparten av denne var importert fra Russland. I kjølvannet av krigen tvinges nå Tyskland til å gjøre seg uavhengig av russisk gass betydelig raskere enn planlagt. Dermed bortfaller også en av de viktigste kildene til erstatning av energileveransene som vil gå tapt ved den parallelle nedbyggingen av atom- og kullkraften.
Usikkerheten skapt av Ukrainakrigen har også bidratt til en ny omdreining i debatten om den tyske atomkraften. Således har enkelte kommentatorer fra mediene og industrien i de siste ukene gjentatt gamle forslag om å redefinere de tre atomkraftverkene som fortsatt er i drift til en type «broteknologi», altså en overgangsløsning som kan ta bort noe av presset mot leveransesikkerheten for energi til næringslivet, og generelt lette overgangen til fornybarsamfunnet. En konsekvens av dette vil i så fall være at løpetiden for de tre må forlenges ut over 2022. Svaret fra en motvillig energisektor har vært at videre drift vil være krevende, men ikke umulig. Tysklands økonomi- og klimaminister, De Grønnes Robert Habeck, ga for sin del uttrykk for at spørsmålet ikke i utgangspunktet kunne avvises – et oppsiktsvekkende signal tatt i betraktning De Grønnes rolle i den tyske atommotstanden gjennom mer enn 40 år. Habeck meldte senere tilbake at han – etter «nøye prøving» av alle hensyn – ikke ville fremme noe forslag om forlenget løpetid.
Om økonomi- og klimaministeren får det siste og endelige ord i kampen om den tyske atomkraften, er ennå litt i det uvisse. I et nylig vedtak i CDU/CSUs gruppe i Forbundsdagen foreslås det at spørsmålet om forlenget løpetid av de tre siste AKW’ene vurderes på nytt. Velger CSU/CSU å forfølge dette i form av et vedtaksforslag for Forbundsdagen, vil det i så fall innebære at en 11 år lang konsensus mellom CDU/CSU og de tre nåværende regjeringspartiene brytes. Det vil også innebære den tredje kursendringen i tysk atomkraftpolitikk siden 2000. Så lenge De Grønnes regjeringspartnere (SPD og FDP) fastholder det de ble enige om i regjeringserklæringen fra november 2021 – nedstenging av de tre siste atomkraftverkene i henhold til fastsatt plan – vil en slik kursendring fortsatt være utelukket.
Skulle det i kjølvannet av Ukrainakrigen likevel presse seg fram en revurdering av spørsmålet om forlenget løpetid for de tre gjenværende atomkraftverkene, vil det være nettopp det vi tidligere har omtalt det som- en tidsbegrenset broløsning for overgangen til fornybarsamfunnet. En omsnuing i synet på atomfriheten som overordnet energipolitisk strategi for Tyskland vil være et scenario med svært lav sannsynlighet.
Kritiske stemmer vil kunne hevde at tysk atomdebatt gjennom årtier har vært preget av følelser og irrasjonalitet, og at Tyskland gjennom sine energipolitiske valg fra 2011 til i dag har kastet seg ut i et hodeløst eksperiment. Andre vil – med filosofen Hans Jonas – kunne hevde at de tyske valgene har vært kloke, aktsomme og ansvarsfulle. En fornuftig debatt om Tysklands energipolitiske fremtid vil uansett være tjent med at valgene som ble tatt nå kan aksepteres for det de var, med nysgjerrighet for den historiske konteksten de oppsto i og med åpenhet for at både fakta og følelser vil kunne avveies ulikt avhengig av eget ståsted. Videre hamring på det tyske nei til atomkraften vil i alle fall være uproduktivt og utsiktsløst, et fokus på mulighetene som ligger i det tyske veivalget vil ikke være det.
Den mangeårige sjefen for «Fraunhofer-Instituts für Solare Energiesysteme» i Freiburg, professor Eicke Weber, sier i et intervju med journalisten Franz Alt (TAZ, 22. januar 2022) at Tyskland har gode muligheter for å oppnå 100 % dekning av fornybar energi i sine strømnett innen 2030. Andre prognoser peker på 2035 som et mer realistisk årstall. Uavhengig av prognosene vil Tyskland ikke kunne lykkes med sine mål uten omfattende og målrettede investeringer i ny teknologi.Dette vil være «oppsiden» av det tyske eksperimentet – enten man har betraktet det med skepsis eller sympati: En kapital- og innovasjonssterk industri med høykompetente ingeniører og fagarbeidere som driver utviklingen av de nye teknologiene fremover og bevisste borgere som etterspør løsningene som kommer på markedet.
Nytten for oss alle kan bli større enn vi kan overskue her og nå.
I disse dager er det 11 år siden den tyske regjeringen under ledelse av forbundskansler Angela Merkel gjorde sitt historiske vedtak om nedstenging av landets 17 atomkraftverk (AKW). Beslutningen kom som en direkte konsekvens av den omfattende ulykken ved atomkraftanleggene i Fukushima i Japan i mars 2011. Vel tre måneder senere ga Forbundsdagen sin tilslutning til vedtaket. Ved utløpet av 2022 skal de tre siste atomkraftverkene som fortsatt er i drift tas av nettet.
Frykten for atomenergiens mulige farer var ikke noe nytt i Tyskland. Forut for Fukushimaulykken lå det 30-40 år med mobilisering mot landets atomkraftverk. Særlig bitter og langvarig var striden om lokasjoner for gjenvinning og lagring av atomavfall. Tilsvarende mobilisering fantes også i øvrige deler av Europa, men ingen andre steder var oppslutningen om anti-AKW-bevegelsen så massiv som i Tyskland. Motstanden ble ytterligere styrket av Tsjernobylulykken i 1986. I løpet av 90-årene utviklet AKW-motstanden seg til en hegemonisk posisjon i Tysklands politiske landskap.
Det er vanlig å datere starten for den tyske anti-atomkraftbevegelsen til kampen om det planlagte Atomkraftverket «Wyhl», sydvest i Tyskland. En langvarig okkupasjon av byggetomten gjennom våren, sommeren og høsten 1975 innledet det første av en rekke avbrudd i byggearbeidene. Etter 1975 og fram til Wyhl i 1994 offisielt ble oppgitt ligger det en endeløs rekke av rettssaker, blokader, traktorkolonner og voldelige konfrontasjoner mellom aksjonister og politi. Lignende forløp kan man finne på de øvrige åstedene for 70-, 80-, og 90-tallet store og symboltunge «atomkamper» – Brockdorf, Grohde, Wackersdorf, Gorleben.
Felles for alle de store AKW-aksjonene var at de kunne spille på et bredt spekter av «borgerinitiativer» og aksjonistnettverk. Samtidshistorikerne regner det som sikkert at minimum 400.000 deltok aktivt i anti-AKW-aksjoner i løpet av året 1979, og at rundt 115.000 mennesker samme år var aktive medlemmer i ulike varianter av miljøorganisasjoner. Den samlede mobiliseringskraften var sannsynligvis opp mot 1,5 millioner. Mye av bevegelsens gjennomslagskraft kan også sees i sammenheng med evnen til å knytte til seg motekspertise – kjernefysikere, tidligere AKW-ingeniører m.fl. – og å benytte denne offensivt i offentlige høringer og i konfrontasjoner og debatter med politikere og atommyndigheter.
Den tyske kampen om atomkraften hadde fra første begynnelse et sterkt personlig og moralsk preg. Kampen mot atomkraftens farer mante fram et alvor der aksjonistenes eksistensielle bestyrtelse i seg selv fikk gyldighet som politisk argumentasjon. Til grunn for mobiliseringene lå en allestedsnærværende fremtidsangst knyttet til kjerneenergiens ødeleggelsespotensial.
Tyskernes emosjonaliserte inntak til politikk har gjerne blitt omtalt under den litt forslitte termen «German Angst». I en bred undersøkelse publisert i 2019 («Republik der Angst – Eine andere Geschichte der Bundesrepublik») beskriver historikeren Frank Biess «German Angst» som noe langt mer enn fortellingen om 80-tallets protest- og alternativbevegelser. Fenomenet må også forstås på bakgrunn av den tyske traumatiseringen etter 2. verdenskrig, et traume som ble arvet og videreført i generasjoner etterpå. Periodene etter de to verdenskrigene var i følge Biess preget av «emosjonell fellesskapsbygging» fundert i frykten for og avgrensningen mot «indre fiender». Da student- og ungdomsopprøret et par tiår senere gjorde sin entré sto det «frigjøring» og «autonomi» på fanene. Med på lasset fulgte historisk skapte angsterfaringer, overlevert som psykologiske spor som de nye generasjonene bar med seg inn i 70- og 80-tallets nye politiske kamper.
Det første atom-nei kom i 2000. Da Gerhard Schröders rød-grønne regjering kunngjorde avtalen med energiselskapene om langsiktig avvikling av de tyske atomkraftverkene, var det en tydelig demonstrasjon på gjennomslagskraften den tyske anti-AKW-bevegelsens hadde lykkes å oppnå gjennom 30 års politisk mobilisering. I de første årene av 2000-tallet hersket det derfor en følelse av at det tyske atomspørsmålet var «avgjort». Allerede ved midten av tiåret hadde det imidlertid dukket opp diskusjoner om forlengelse av driftstiden for atomkraftverkene. I kjølvannet av klimakrisen hadde dessuten en ny type diskurs banet seg vei: atomkraften som kilde til utslippsfri energiproduksjon og dermed et mulig redskap i kampen mot den globale oppvarmingen. Med Merkelregjeringens beslutning om forlengelse av restløpetiden for atomkraftverkene i oktober 2010, Fukushimaulykken i mars 2011 og forbundsdagens endelige nei til atomkraften som tysk energikilde kun tre måneder etter dette, ble absolutt alt blitt kastet om på i løpet av en periode på mindre enn trekvart år.
Alle forsøk på å forstå Tysklands dramatiske og historiske nei til atomkraften våren og sommeren 2011, vil måtte forsøke å begripe det særegne stemningsbildet som inntrådte som umiddelbar følge av atomulykken i Japan: Angstforestillinger utviklet gjennom 40 års politisk kamp kom til overflaten på nytt, en anti-AKW-bevegelse med nettverk og organiseringsevne i behold gjorde ny entre, mediene reagerte med alarmistisk dramaturgi, politikerne reagerte med sjokk og vantro. Det er ingen grunn til å tro at rådene regjeringen fikk fra sine forsknings- og ekspertmiljøer var mindre faglig solide enn de som de andre store atomkraftstatene mottok. «Annerledeslandet» Tyskland fremsto likevel med utvetydig klarhet: I opinionsmålinger uttrykte 80 % av befolkningen krav om full avvikling av alle atomkraftverk innen raskest mulige tidsrammer. For Merkels regjering, og for partiene utenom regjeringen, var dette en håndfast realitet som det var umulig å styre på tvers av.
Ser man på de 11 årene som har gått siden forbundsdagens beslutning om avvikling av de tyske atomkraftverkene, er det interessant å merke seg hvor godt den politiske støtten til vedtaket har holdt seg. Energiselskapene for sin del har i dag det meste av sitt fokus rettet mot satsinger innen de fornybare energiene. Fremstøt for omkamp om 2011-vedtaket har derfor blitt avvist av en samlet bransje.
I kjølvannet av debatten om klimakrisen har det også i Tyskland dukket opp initiativer for rehabilitering av atomkraften som energiform. Innspillene fremhever den utslippsfrie atomenergien som uunnværlig innsatsfaktor i et framtidssamfunn hvor CO2-utslippene må kraftig ned, og peker særlig på mulighetene som ligger i de nye såkalte «SMR-reaktorene» Det nye med disse innspillene er at de har sitt utspring både blant lobbyister for næringsinteressene til den «nye atomteknologien» og blant unge og idealister som har vokst opp upåvirket av foreldrenes og besteforeldrenes fortellinger om atomkraftens farer.
I følge analysene til Det tyske direktoratet for atomsikkerhet (BASE) er ikke sikkerhetsutfordringene for SWR-reaktorene noe mindre enn for de gamle reaktortypene. Hovedutfordringen i tysk sammenheng er imidlertid tidsdimensjonen. SMR-teknologien er fortsatt på konseptstadiet. Skal de nye SMR-reaktorene kunne være til nytte, bør de kunne settes inn som «broteknologi» i overgangen til fornybarsamfunnet i løpet av nærmeste fremtid. Det gjør SMR-løsningen uaktuell, uansett hva man ellers måtte mene om den.
Den kanskje viktigste årsaken til at Tysklands atom-nei fortsatt står så sterkt som det gjør, ligger i det uløste problemet med langtidslagring av atomavfall. Etter 50 års leting er det fortsatt ikke en eneste av Tysklands 11.500 borgermestere som våger å gjøre lagringsanlegg for atomavfall i egen kommune til en politisk kampsak. Det er nå likevel konsensus om en bredt forankret prosess som innen 2031 skal resultere i endelig valg av lokasjon for sluttlagring av atomavfallet. Anlegget skal stå ferdig i 2050. Ved nedstengingen av de tre siste atomkraftverkene vil ca. 15.000 tonn høyradioaktivt avfall ha samlet seg opp. Den møysommelige veien fram mot endelig valg av lokasjon for sluttlagringen er bundet opp mot en streng forutsetning om at nytt atomavfall ikke kommer til. I praksis vil dette være et effektivt hinder mot de fleste fremstøt for nye atomsatsinger.
Tyskland skal innen et tidsspenn på knappe 10 år gjøre seg uavhengig av både atomkraften og kullkraften – energikilder som i 2021 utgjorde 37-38% av den samlede tyske strømproduksjonen. I tillegg kommer presset for reduksjon i avhengigheten av russiske gassleveranser. Som svar på utfordringen har regjeringen, med De Grønnes økonomi- og klimaminister Robert Habeck i spissen, lagt fram en klimapolitisk tiltakspakke som vel er den mest omfattende og ambisiøse som noen europeisk regjering har presentert til nå. Programmets overordnede mål er en fornybarprosent på 80 innen 2030. Blant tiltakene er en lov som skal sikre at 2 % av det tyske landarealet avsettes til vindkraftanlegg og pålegg om solaranlegg på alle nybygg.
Tross tidligere beslutninger har krigen i Ukraina bidratt til en ny, og kanskje siste, omdreining i debatten om den tyske atomkraften. Hovedpunkt har vært forslaget om mulig forlenging av at løpetiden for de tre gjenværende atomkraftverkene. Svaret fra en motvillig energisektor har vært at videre drift vil være krevende, men ikke umulig. Økonomi- og klimaminister Habeck ga som første reaksjon uttrykk for at forslaget ikke i utgangspunktet kunne avvises – et oppsiktsvekkende signal tatt i betraktning De Grønnes rolle i den tyske atommotstanden gjennom mer enn 40 år. Habeck meldte senere tilbake at han «ut fra en samlet vurdering» ikke ville fremme noe forslag om forlenget løpetid. Beslutningen ble tatt til etterretning av det politiske miljø.
Kritiske stemmer vil kunne hevde at tysk atomdebatt gjennom årtier har vært preget av følelser og irrasjonalitet, og at Tyskland gjennom sine energipolitiske valg fra 2011 til i dag har kastet seg ut i et hodeløst eksperiment. Andre vil kunne hevde at de tyske valgene har vært kloke, aktsomme og ansvarsfulle. En fornuftig debatt om Tysklands energipolitiske fremtid vil uansett være tjent med at valgene som ble tatt nå kan aksepteres for det de var – med nysgjerrighet for den historiske konteksten de oppsto i og med åpenhet for at både fakta og følelser vil kunne avveies ulikt avhengig av eget ståsted. Videre hamring på det tyske nei til atomkraften vil i alle fall være uproduktivt og utsiktsløst, et fokus på mulighetene som ligger i det tyske veivalget vil ikke være det.
Den mangeårige sjefen for «Fraunhofer-Instituts für Solare Energiesysteme» i Freiburg, professor Eicke Weber (TAZ, 22. januar 2022) utalte nylig at Tyskland har gode muligheter for å oppnå 100 % dekning av fornybar energi i sine strømnett innen 2030. Uavhengig av prognoser som dette vil Tyskland ikke kunne lykkes med sine mål uten omfattende og målrettede investeringer i ny teknologi. Dette vil være oppsiden av det tyske eksperimentet, enten man har betraktet det med skepsis eller sympati: En kapital- og innovasjonssterk industri med høykompetente ingeniører og fagarbeidere som driver utviklingen av de nye teknologiene fremover og bevisste borgere som etterspør løsningene som kommer på markedet. Nytten for oss alle kan bli større enn vi kan overskue her og nå.
Det pågår forpostfektninger mellom de to partiene i den tyske storkoalisjonen, SPD og CDU, om hvem som skal fremmes som kandidat til posten som Bundespresident etter Joachim Gauck. Valget står mellom koalisjonens finansminister, Wolfgang Schaüble, CDU og utenriksminister Frank-Walter Steinmeier, SPD. Steinmeier vil bli en svært kompetent og samlende president. Men det spørs om ikke SPD bør spare ham til Bundeskanzlerposten neste år – også selv om han tapte så det sang mot Merkel i 2009. I tillegg til sin erfaring og kompetanse og sin statsmannsaktige utstråling av ansvarlighet (noe mange år som toppbyråkrat i Kanzleramt også har bidratt til) har han et image som en «good guy», ikke minst etter at han for noen år siden opererte bort og donerte den ene nyren sin til sin syke hustru. Sigmar Gabriel på sin side er slagferdig så det holder, men han sliter til gjengjeld med sin oppfarenhet og kantethet. Som du selv sier, vil han ha store problemer i en personvalgkamp mot Merkel.
Etter 70- og 80-tallets to store høvdinger, Willy Brandt og Helmut Schmidt, har det å finne fram til sterke og samlende lederskikkelser vært en kjempeutfordring for SPD – og da både til kanzlerkanditat- og partilederposten. Det har vært mye støy og mye konflikter, og mange som har kommet og gått. I perioden 1983-1998 mislyktes i tur og orden Hans-Jochen Vogel, Johannes Rau, Oscar Lafontaine («svikeren») og Rudolf Scharping med å frata Helmut Kohl kanzlerposten. SPD har etter tusenårsskiftet også hatt et storforbruk av partiledere, hvorav mange allerede er i ferd med å havne i glemmeboken: Franz Müntefering, Kurt Beck og Matthias Platzeck (det eneste, og ganske mislykkede, forsøket til nå på å sette inn en person med DDR-bakgrunn som partileder.). Unntaket fra dette, og den eneste «lysende» SPD-skikkelsen etter Brandt/Schmidt-æraen, er nok Gerhard Schröder og den rød-grønne koalisjonen han ledet fra 1998-2004. Han fikk med sin «Agenda «2010» iverksatt en skjellsettende arbeidslivsreform med stor virkning og aktualitet den dag i dag, men også han falt etterhvert for eget grep. Så har vi Peer Steinbrück da, kanslerkandidaten i 2013 som ble valgt etter et merkelig spill med/mot herrene Gabriel og Steinmeier, men som etter tapet umiddelbart gikk tilbake til sin innbringende foredragsvirksomhet og et stille liv som backbencher.
«Tapet» i 2013 var for øvrig ikke et tap i streng forstand, siden valgresultatet innebar et tallmessig flertall for rød-rød-grønt (SPD, Linke, Grünen), men som det på daværende tidspunkt var umulig å ta ut i noe regjeringsdyktig flertall, iallefall med Steinbrück som kansler. Nå foran 2017-valget er atter nye navn i spill, bl.a. EU-parlamentets mangeårige president, Martin Schulz, partiets nestleder Andrea Nahles (som er omstridt, selv om SPD skriker etter en egnet kvinnelig toppkandidat) og Hamburg-delstatspresidenten Olaf Scholz (som sørget for rent SPD-flertall i Hamburg ved forrige valg). Jeg tror SPD nå burde ta en pause fra forsøkene på å løse sine problemer med stadig nye navn. Sats på det trygge og styr unna mannsskikkelser med ustadig humør og stort ego. Min mann er Frank-Walter Steinmeier.
Tysktime 